Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Rolf Reikvam til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« På 90-tallet har barneskolen og videregående skole gjennomgått reformer, mens ungdomsskoletrinnet ikke har blitt viet mye oppmerksomhet. Både bygnings- utstyrs-, og innholdsmessig trenger skolen opprustning. I dag er det altfor mange elever og lærere som mistrives. Barneombudet har gjennom flere oppslag i media krevd et større fokus på ungdomstrinnet. I Sverige har man et nasjonalt utviklingsprogram, « Albatross », som stimulerer til en framtidsrettet skole. Lærernes roller endres til å være mer veiledere, og hver enkelt elev blir fulgt opp med egne studieplaner. Enkelte skoler i Norge er kommet langt i å ta i bruk læreplanen for å utvikle den nye skolen.
Kan statsråden tenke seg å bruke ulike stimuleringstiltak, som for eksempel økonomiske bonusordninger, for å forandre ungdomsskoletrinnet slik læreplanen forutsetter? »

TALERE:

       Rolf Reikvam (SV) : Ungdomstrinnet er blitt det glemte skoleslaget. I den videregående skole har vi gjennomført Reform 94, en reform som skal evalueres i løpet av våren. Reform 97 omfatter hele grunnskolen, men hovedvekten blir lagt på å få 6-åringene inn i skolen. I tillegg ble oppmerksomheten i stor grad konsentrert om det nye KRL-faget.

       Ungdomstrinnet ble utviklet på 1960-tallet innenfor rammen av en akademisk tradisjon. Ungdomstrinnet er som skoleslag preget av overgangen fra barnetrinnet til de voksnes læringsarena. Det har to hovedtradisjoner, den akademiske og den yrkesrettede utdanningen. Ungdomstrinnet er påvirket både av realskolen og gymnaset på den ene siden og av framhaldsskolen og yrkesskolen på den andre siden. Noe av ungdomstrinnets problem har vært å finne sin egenart i dette skjæringspunktet. I konkurransen mellom den akademiske og den yrkesrettede utdanningen kan det virke som om realskoletradisjonen er blitt vinner. De tradisjonelle akademiske verdiene står sterkt. Dette ser vi tydeligst når det gjelder vurderingsformene.

       Læreplan L97 er på mange måter et oppgjør med den akademiske tradisjonen. Nye arbeidsformer og tverrfaglighet blir introdusert. Praktiske arbeidsmåter skal prege ungdomstrinnet. Læreplanene er bygd opp med felles mål for faget, mål for hovedsteget og hovedmomenter for klassestegene. Det er dessuten presisert at 20 % av tiden med fagene på ungdomstrinnet skal brukes til tema- og prosjektarbeid. Læreplanene er gjennomsyret av et humanistisk menneskesyn. Planene legger til grunn et kunnskapssyn der elevene skal lære det som planene forutsetter, og samtidig - og det er viktig - utvikle et kritisk syn på det som skolen formidler. Planene understreker elevenes ansvar for egen læring. En skal legge vekt på praktiske og elevaktive arbeidsmåter. Planene forutsetter dessuten et nært samarbeid mellom lærerne. Tilpasset opplæring er overordnet de enkelte kunnskapsmål.

       Det er viktig å slå ring om enhetsskolen. Enhetsskolen er presset fra flere hold. Vi ser en stadig økende andel av private skoler både når det gjelder grunnskole og videregående skole, og innenfor videregående skole ser vi en tiltakende tendens til at skoler tar elever inn til allmennfaglig studieretning på bakgrunn av karakterer. Oslo er der også et ekstremt eksempel, hvor en nå lager en nedre karaktergrense for opptak til allmennfaglig studieretning. Dette truer enhetsskolen, det truer det likeverdige skoletilbud. Enhetsskolen skal være en skole for hele ungdomskullet, en skole med et felles system av læreplaner som åpner for stor grad av lokal tilpasning, med lokalt lærestoff, og som gir rom for den enkelte skole og den enkelte lærer i valg av pedagogisk metode, en skole som skal gi en likeverdig og tilpasset opplæring til alle uavhengig av evner og forutsetninger.

       Læreplanen L97 er delvis gjennomført. Det er vel tre trinn som skal inn i L-  97 fra høsten av, og når det er gjennomført, er L97 gjennomført på hele grunnskolen inklusiv ungdomstrinnet. Med L97 er rammene for innholdet i skolen lagt. Det mangler mye når det gjelder det fysiske arbeidsmiljøet. Vi har skoler som har lokaler som er dårlig tilpasset de nye planene med større vekt på prosjektarbeid og tverrfaglighet. Det fysiske arbeidsmiljøet holder ikke mål mange steder. Barneombudet har eksempelvis anslått at det er behov for 15 milliarder kr i investeringskostnader for å ruste opp skolene og barnehagene - en bør ta med barnehagene - slik at det tilfredsstiller kravene i forskriftene om miljørettet helsevern. Andre har anslått at investeringsbehovet er ca 10 milliarder kr.

       Dårlig inneklima og dårlig tilpassede lokaler kan likevel ikke alene forklare at det er stor mistrivsel blant elevene på ungdomstrinnet. Det skjer store endringer i læringsmiljøet fra barnetrinnet til ungdomstrinnet. Ulike forskningsrapporter har vurdert hvilken effekt overgangen fra barnetrinnet til ungdomstrinnet har på skolemotivasjonen. Mange opplever at skolen ikke er tilpasset deres behov, og at dette får negative konsekvenser for skolemotivasjonen. Dette kan skyldes flere forhold. Ungdomsskolene er ofte større enn barneskolene. Ungdomsskolene har et mer byråkratisk preg, de blir styrt på andre måter, og de har mer bruk av normativ karaktersetting. Ungdomstrinnet står i en utdanningspolitisk tradisjon med stor vekt på lærerkontroll og disiplin. Elevene har mindre medbestemmelse, de har mindre innflytelse på det som foregår i klasserommet, og læringen foregår ofte i store klasser. Denne tradisjonen og denne situasjonen rammer særlig elever med de dårligste læringsforutsetninger, og virker demotiverende på dem.

       Nøkkelen til en bedre skole ligger i å skape et læringsmiljø som tar hensyn til ungdommens utvikling. Vår oppgave blir å stimulere skolene til å iverksette utviklingstiltak, ta i bruk nye måter å organisere opplæringen på og spesielt legge til rette for at de elevene som trenger mer praktisk opplæring for å lære teorien, får tilbud om det. Det er vår oppgave å stimulere skolene til å bruke læreplanene slik som forutsatt, med stor vekt på prosjektarbeid og temaorganisering av undervisningen.

       Hvert år bruker vi forholdsvis store summer på spesialundervisning. Det er penger som skolene får tildelt etter spesiell søknad. Dette er en byråkratisk form for tildeling av midler. Og vi vet at det rundt om går mye ressurser på skolene og i PP-tjenesten til å utrede elever, ressurser som kunne ha vært brukt på en helt annen måte. Det er viktig at vi får en skikkelig gjennomgang av om dette er den riktige måte å tilføre ressurser til skolene på. Når vi ser på den store mengden det blir søkt om, er det grunn til å tro at dette er en mer eller mindre automatisk måte å prøve å skaffe seg mer penger til en skole på. Det er et uttrykk for den ressurskrisen som er i skolen i dag. Så vi bør se på om dette er en hensiktsmessig måte å tilføre skolene ressurser på.

       Det er viktig at vi nå får i gang ulike utviklingstiltak, og at det blir satt i verk forsøk med ulike måter å organisere skoledagen på. Forsøkene må omfatte den praktiske organiseringen av skoledagen, skoledagens lengde, inndeling i timer og økter, og en må prøve ut forsøk med alternative pedagogiske måter der de praktiske arbeidsmåtene inngår som arbeidsformer også i de tradisjonelle teorifagene.

       Det er viktig at vi får i gang forsøk med karakterfrie ungdomsskoler. Det er grunn til å tro at karakterene i veldig stor grad styrer undervisningen i klasserommet. Det er grunn til å tro at de er førende for hvordan lærerne legger opp undervisningen, i altfor stor grad. Og det er viktig gjennom å prøve ut en ordning med karakterfrihet å drive forsøk for å se i hvilken grad karakterene styrer undervisningen. Samtidig er det viktig at vi også bruker en slik anledning til å utvikle nye evalueringsformer.

       Vi i SV tror at skal vi få i gang de tiltakene som vi ønsker, må vi legge inn en del gulrøtter, og det har vi foreslått. Det foreligger, som en vil ha sett, en del forslag fra vår side. Jeg vil vente til jeg har hørt svaret fra statsråden før jeg eventuelt tar opp forslagene. Hvis han da svarer imøtekommende på det aller meste og jeg er godt fornøyd, skal vi selvsagt ikke kreve votering her i Stortinget i dag.

Statsråd Jon Lilletun : Eg tykkjer det er prisverdig at ein fokuserer på ungdomsskulen, og eg synest òg det var ei perspektivrik innfasing representanten Reikvam hadde på interpellasjonen. Eg deler ikkje alle hans løysingar, men eg meiner at hovudtenkinga var spennande og interessant, og eg skal kome litt tilbake til det meir konkret.

       Utover på 1990-talet har Stortinget vedteke viktige reformer for heile skuleverket. Reform 97 inneber at vi har fått ein 10-årig grunnskule med nye læreplanverk for alle trinn. I skuleåret 1997-98 tok innføringsarbeidet til med 1., 2., 5. og 8. klasse. I skuleåret 1999-2000 vil læreplanverka vere innførte på alle årstrinn.

       Merksemda har vore svært mykje retta mot 6-åringane, sidan dette var ei ny elevgruppe i grunnskulen. Det nye klassetrinnet medførte også auka løyvingar til drift og særskilde løyvingar til investeringar, slik at skulane vart sette i stand til å ta imot dei nye elevane, altså 6-åringane.

       Sjølv om mykje av merksemda har vore retta mot 6-åringane og småskuletrinnet, vil eg sterkt understreke at Reform 97 handlar om å etablere ein 10-årig grunnskule med nye læreplanverk for alle trinn. Med læreplanverka skal innhaldet i heile det 10-årige skuleløpet verte fornya. Dette gjeld sjølvsagt òg ungdomstrinnet. I dei nye føringane er det lagt særleg vekt på å tilpasse innhald og arbeidsmåtar til alderstrinna. Det er lagt vekt på at opplæringa, dvs. innhaldet og arbeidsmåtane, skal gje kvart hovudtrinn heilskap og eigenart. Timane til faga er no fastsette som årstimar, slik at tidsbruken på fleksibel måte kan tilpassast aktivitetane på kvart trinn. Dette gjeld sjølvsagt òg ungdomstrinnet.

       Den nasjonale planen for kompetanseutvikling for Reform 97 omfattar heile grunnskulen. Prioriteringa for inneverande skuleår er å styrkje kompetanseutviklinga for lærarane på ungdomstrinnet. Dette hovudtrinnet vert også prioritert når det gjeld tildeling av midlar til utviklingsarbeid, erfaringsformidling og etterutdanning i faga. Målet for 1999 er m.a. å auke innsatsen i kompetanseutvikling for vurdering, den fagspesifikke kompetansen og bruken av IKT i opplæringa. I det utviklingsarbeidet som vert støtta av departementet, vil tiltak retta mot ungdomstrinnet verte særleg vektlagde. Planen for « Entreprenørskap i opplæring og utdanning » vert ført vidare i samarbeid med andre departement, statens utdanningskontor og andre samarbeidspartar. Dette er eit viktig praktisk opplæringstiltak som ikkje er minst viktig på ungdomstrinnet.

       Desse tiltaka vil det verte gjort nærmare greie for i meldinga om det likeverdige skuletilbodet som no vert lagd fram for Stortinget. Etter at Stortinget har behandla denne meldinga, vil departementet m.a. skipe til ein nasjonal konferanse om det praktiske arbeidet med å fylgje opp og vidareutvikle ungdomstrinnet.

       Departementet vil også bruke andre verkemiddel for å få til dei endringane som reforma legg opp til for ungdomstrinnet: avgangsprøva vert endra og tilpassa læreplanverka; departementet vil også opne for lokale forsøk med vurdering utan bruk av karakterar på ungdomstrinnet. Gjennom forsøka vil det verte henta inn kunnskap om korleis vurdering utan rangering gjennom karakterar verkar inn på motivasjon, fagleg innsats, læring, trivsel og samarbeid.

       Departementet har òg løyvt pengar slik at Barneombodet kan gjennomføre fire regionale og ei nasjonal høyring om ungdomstrinnet i vår. Det er elevane sjølve som skal uttale seg i desse høyringane.

       Det svenske utviklingsprogrammet « Albatross » omfattar 25 skular i alt, fordelte på barnetrinn, ungdomstrinn og vidaregående opplæring. Dette programmet inneheld få tiltak som ikkje kan gjennomførast i Noreg innanfor eksisterande regelverk og læreplanverk.

       Når det gjeld spørsmål om stimuleringsmiddel, f.eks bonusordningar, vil eg peike på dei utviklingsmidlane som alt ligg i statsbudsjettet i form av tilskott til kompetanseutvikling, erfaringsformidling og utvikingsarbeid i grunnskulen.

       I interpellasjonen kjem representanten Rolf Reikvam inn på fleire område som gjeld ungdomstrinnet, som har vore framme i media, m.a. mistrivsel blant lærarar og elevar. Det er eit dystert bilete av ungdomstrinnet som vert presentert gjennom interpellasjonen, men røyndommen er nok noko meir nyansert. Fleire undersøkingar viser at det store fleirtalet av elevane trivst godt på skulen. Når det gjeld lærarane, gjorde Norsk Lærerlag ei undersøking blant medlemmene hausten 1998. Her vart dei spurde om dei treivst betre eller dårlegare med arbeidet i skulen etter innføringa av Reform 97. 30 % sa at dei treivst betre, 14 % sa at dei treivst dårlegare, mens 42 % sa at det ikkje var nokon forskjell. Undersøkinga viste òg at fleirtalet av lærarane meinte at ungdomstrinnet ikkje var sett nok i stand til å møte dei utfordringane som ligg i Reform 97. Særleg vart det framheva at det var stort behov for betre etterutdanning på område som t.d. bruk av IT, prosjektarbeid, elevvurdering og spørsmål som gjaldt overgangen til vidaregåande opplæring. Denne dokumentasjonen er òg ein av grunnane til at departementet vil styrkje innsatsen overfor ungdomstrinnet.

       Eg har med interesse merka meg dei synspunkta representanten Reikvam har teke opp i denne interpellasjonen, og vil seie meg samd i at ungdomstrinnet fullt ut må få del i den fornyinga som Reform 97 representerer. Dette vil vere eit prioritert mål for det vidare arbeidet på grunnskuleområdet.

       Når det gjeld framlegga som er annonserte frå representanten Reikvam, er det mange av dei som er interessante, men som eg meiner det allereie ligg grunnlag for. Han har teke opp organiseringa av skuledagen og karakterfritt ungdomstrinn som forsøk. Forsøksparagrafen er vedteken, og det er fullt mogleg å gjennomføre dette. Eg har utfordra lokale styresmakter til å kome med framlegg til forsøk. Eg trur ikkje vi skal træ eit slikt forsøk nedover hovudet på nokon. Det er viktig at det er lokalt initiert.

       Alternativ organisering av skuledagen har eg sett ein del eksempel på i den seinare tida, m.a. i Eidskog i Hedmark. Dei har gjort det på ein svært god måte, og det har skjedd innanfor noverande ramme. Eg vil omtale dette nærmare i den stortingsmeldinga som eg har vist til.

       Når det gjeld eit eige råd for forsøk, seier OECD-rapporten om europeisk utdanning at vi har den mest sentralstyrte skulen i Europa med unnatak av Tyrkia. Då er min intensjon at vi skal prøve å initiere det fyrst og fremst lokalt. Derfor har eg ein viss skepsis til eit sentralt råd. Men eg vil igjen vise til meldinga, der vi har ein del tankar om korleis vi skal styrkje utviklingsarbeidet.

       Derfor vil mi oppmoding til representanten Reikvam vere at han oversender framlegga. Eg lover at framlegga skal vurderast i lag med dei framlegga vi har i meldinga frå departementet og Regjeringa si side, for eg meiner at her er det mange ting som er samanfallande.

       Og så er det heilt klart at det her kan vere noko større ambisjonar når det gjeld økonomi, hjå representanten Reikvam enn hjå Regjeringa - det ville i så fall vere nokså tradisjonelt, og det har eg forståing for at representanten Reikvam gjerne vil få fram. Eg åtvarar likevel mot å be om for mykje i forhold til revidert nasjonalbudsjett. Det som eg tykkjer er riktig, er at når vi no fyrst begynner - og som representanten Reikvam prisverdig har teke initiativ til - å fokusere meir på ungdomstrinnet, skal komiteen be om å få desse sakene. Revidert er ikkje staden for dette.

       Det er no viktig at vi knyter framlegga til dei meldingane, og prosessane rundt dei, som vi kjem til å kome med, og som komiteen vil få brei sjanse til å behandle. Det vil nok vere min kommentar til framlegga frå representanten Reikvam.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg beklager hvis jeg tegnet et dystert bilde av vår skole, og ungdomstrinnet spesielt. Det var ikke hensikten min, for det er nok av folk i dette land som ønsker å tegne et bilde av norsk skole jeg ikke er enig i, som jeg synes er uheldig, og som også kan være med på å virke selvforsterkende negativt. Så det var ikke min hensikt å tegne et dystert bilde.

       Det jeg ønsket å trekke opp, var et bakteppe, slik jeg ser på en del av de problemene som spesielt er knyttet opp til ungdomstrinnet. Og jeg brukte jo ganske mye av min tid til å rose læreplanene, som jeg synes er veldig bra, og der grunnlaget er lagt for at vi kan få en spennende, kreativ og god skole gjennom hele grunnskolen. Men det som er problemet, er at vi har noen tradisjoner å slite med, og de er vi nødt til å ta på alvor. Det var noen av de tradisjonene jeg prøvde å trekke opp, den akademiske tradisjonen som står der, hardt, som er sterk. Den trenger ikke å være ubetinget negativ, men i forhold til de læreplanene vi har som introduserer andre måter å undervise på, kan den være en bøyg. Derfor er det, slik jeg ser det, og slik vi ser det i vårt parti, at vi på en eller annen måte må sette i gang noen stimuleringstiltak. Det er hensikten med forslagene, og jeg kan alt nå si at jeg tar opp mine forslag - bare så det er sagt. Det var mye bra i statsrådens svar til meg, for all del, men jeg føler likevel at jeg vil ha en votering over noen av disse forslagene.

       Det som er hensikten med forslag nr. 4, er ikke å få noe stort beløp, men at vi på en måte greier å introdusere i budsjettet penger til skoler som ønsker å sette i gang tiltak, ulike utviklingstiltak, prøve ut nye pedagogiske måter, nye måter å organisere undervisningen på, nye måter å organisere skoledagen på, og så kan de søke om å få støtte fra en statlig øremerket bevilgning til den type tiltak. Det var poenget. Jeg ser ikke for meg massevis av hundre millioner kroner her, det gjør jeg overhodet ikke. Det beløpet jeg ser for meg, burde verken skremme statsråden eller andre i denne sal når vi eventuelt kommer så langt at vi skal foreslå et konkret beløp i forbindelse med revidert budsjett.

       Jeg merket meg at statsråden vil sette i verk tiltak med å prøve ut en ordning med karakterfrihet. Det synes jeg er bra. Men det som var poenget mitt, som jeg prøvde å få fram i mitt forslag, og som det er viktig å få fram, er at vi også må drive forsøk slik at vi får anledning til å se hvordan karakterene styrer undervisningen. Det står i vårt forslag, og det er en viktig del av forslaget. Det er grunn til å være bekymret over at karakterene - som jeg sa i mitt første innlegg - i altfor stor grad styrer det som foregår i klasserommet.

       På eitt punkt føler eg vel òg eit behov for ei viss oppklaring, og det er i høve til forslaget om spesialundervisning. Eg forstår intensjonane i representanten Reikvams framlegg. Men realiteten er jo at det er faglege vurderingar og enkeltvedtak i kommunane som utløyser pengar i kommunane. Det er ikkje ei statleg øyremerkt løyving, det er alle enkeltvedtaka lokalt som utløyser midlar. Og eg trur at hadde ein teke summen av dei midlane og sett inn i klassen, så hadde heile klassen fått ein mykje betre situasjon. Eg trur det er det som er representanten Reikvams intensjon. Men her ser det ut som det er ei statleg løyving, og det er det ikkje.

       Elles vil eg vise til det eg sa i innlegget mitt.

       Eg synest det er veldig viktig at debatten om ungdomsskulen kjem. Eg synest det er viktig at komiteen og Stortinget verkeleg er offensive når det gjeld å diskutere ein utdanningspolitikk inn i eit nytt årtusen. Samstundes er eg veldig oppteken av at forsøka må få lov til å gro fram lokalt. Det var positive ting med det gamle Forsøksrådet, men det var òg mange ting som aldri fekk fotfeste ute. Ved å ha reist mykje - og det veit eg at òg mange av representantane har gjort - har eg funne svært mange gode forsøk og idear til forsøk. Eg trur at å leggje til rette og verte fødselshjelparar for dei på ein måte er det viktige. Derfor er det viktig at det ikkje er det gamle Forsøksrådet vi kjem opp igjen med, men at det er eit utviklingsarbeid som hjelper dei lokale forsøka fram, for ein betre skule.

Anneliese Dørum (A) : Alle mennesker er født med lærelyst og vitebegjær. Det å mestre og forstå er nær knyttet til selvoppholdelsesdriften. En kan så spørre seg hvorfor mye av lærelysten dør når ungene begynner på skolen, i nettopp den institusjon som er ment å ta vare på den og gi den næring.

       Mange av dem som faller ut av skolesystemet, har i hvert fall lært at de ikke kan lære. De har lært at det å lære er kjedelig og vanskelig, og at de er dumme og kommer til kort.

       I en artikkel i Dagbladet av Mosse Jørgensen og Hans Christian Nes vises det til sosiologen Ola Stafseng, som i en avhandling har trukket opp bakgrunnen for våre læringsinstitusjoner for barn, slik vi kjenner dem: store bygninger med like klasserom, skolegård, frikvarter, barn delt inn etter alder, fastlagt kunnskapsstoff som leveres i små brokker, kontroll og karakterer. Dette systemet ble skapt av Johann F. Herbarth omkring 1800 i det militaristiske og byråkratiske kongeriket Preussen. Det er dette systemet som er grunnlaget for våre skoler i dag, og som skaper de fleste av de store problemene vi står overfor ifølge artikkelen - og jeg tror det er riktig.

       Systemet som på Herbarths tid bare omfattet en liten del av barnas liv, har vi flikket videre på til nå, da skolen tar det meste av barnas liv i 13 år. Det er etter mitt skjønn på tide å fornye skolen ut fra den kunnskapen vi har om oppvekst og opplæring. Hvordan skape en skole som oppmuntrer og utvikler den medfødte lærelysten og vitebegjæret, og ikke dreper den? Hvordan skape en skole som gir lærerne mulighet til å bruke seg selv som hele mennesker, ikke bare pensumformidlere?

       Arbeiderpartiet har allerede varslet at vi vil ha en tiårsplan for utviklingen av skolen, hvor vi særlig vil se på læremiljøet, også de fysiske forholdene. Ungdomsskolen er det skoleslaget hvor elevene er i den mest vanskelige og sårbare alderen, midt mellom barn og voksen, og den må vi vie spesiell oppmerksomhet. Jeg tror bl.a at det ville være svært nyttig om elevene - alle elevene i ungdomsskolen - kunne få mye mer opplæring i arbeidslivet enn tilfellet er i dag.

       Jeg vil ta opp det forslaget som jeg har fremmet på vegne av Arbeiderpartiet:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om tilstanden på grunnskolens ungdomstrinn ».

       For øvrig vil jeg varsle at vi ikke har noen problemer med å støtte SVs forslag.

       Interpellanten, representanten Reikvam, er opptatt av å styrke forsøksvirksomheten i skolen. Vi trenger utviklingsarbeid. Det skjer mye spennende allerede, men det handler mest om å tilrettelegge for lokalt utviklingsarbeid, gi den enkelte skoleleder og lærer selvtillit til å jobbe med arbeidsformene og læringsmiljøene. Jeg er helt enig i representanten Reikvams beskrivelse av mulighetene og potensialet som ligger i læreplanen. Det handler om å ta den i bruk.

       Kristelig Folkeparti mener at det faktisk er behov for en ny giv for ungdomstrinnet. Vi trenger rapportering om situasjonen, men vel så mye praktiske tiltak. Vi kommer ikke forbi en debatt om ressursinnsatsen på ungdomstrinnet, og det er en debatt vi kommer tilbake til i budsjettprosessene framover. Men i hovedfokuset på ungdomstrinnet må elevene være. Utfordringen er: Hvordan kan ungdom få den kompetanse, motivasjon og kunnskap de trenger for å takle sin situasjon? Hvordan kan de få den kunnskap de trenger i et livslangt læringsperspektiv? Spørsmålet blir: Hvordan må ungdomsskolen forandres for å bidra til det?

       La meg peke på noen konkrete tiltak. Vi må gi lærerne selvtillit. Det handler om etterutdanning og tillit. Etterutdanning må ikke bare fokusere på fag og emner, men vel så mye på pedagogikken, de nye arbeidsformene og den nye lærerrollen. Vi må ha en lokal forankring av utviklingsarbeidet. Læringsmiljøet vokser ut av klasserommet i vår tid, og det gjelder å bruke nærmiljøet som læringsressurs. Dermed må også de viktigste aktørene i nærmiljøet trekkes med i utviklingen av skolen og skolens innhold. Vi må fokusere på aktiv læring ved å bruke mulighetene i læreplanen. Ved å tenke på entreprenørskap som danningsmål for skolens virksomhet kan vi få en ny balanse mellom teori og praksis og stimulere til kreativitet og ansvar. Vi må ta konsekvensen av den nye lærerrollen. Fra å være underviser til mer å bli veileder åpnes nye muligheter for samspill med eleven for å gjøre eleven til den aktivt oppsøkende i forhold til læringsprosessen.

       Jeg er glad for interpellasjonen. Vi trenger å føre debatten videre, fordi det handler om den nye ungdomsskolen. Og jeg tror vi får nye anledninger til å ta opp dette, i og med at vi får meldinger framover, bl.a om det nasjonale vurderingssystemet - det gjør at vi kommer tilbake til disse spørsmålene ganske raskt.

Ursula Evje (Frp) : Jeg vil også slutte meg til dem som er glade for at representanten Reikvam reiser denne interpellasjonen, fordi spørsmålet er viktig. Men om vi kan omgå en del av de problemene vi har, ved en ytterligere regulering av skoledagen, er jeg litt mer usikker på.

       Jeg vil for øvrig få lov til å henvise til noe som skjedde i forrige uke. Og hvis jeg har oppfattet rett, har jeg all grunn til å være forskrekket: En del av medlemmene i komiteen var på besøk i Moskva for å studere et felles skoleprosjekt mellom norsk og russisk skole. Litt får dere gi meg for språkproblemer, men der ble det faktisk sagt at det var større valgfrihet ved barne- og ungdomsskoler og videregående skoler i Moskva enn det er her i Norge. Det var ikke kretsgrenser der, var det noen som sa. Jeg er fortsatt noe i sjokk over at russerne har en større valgfrihet i sine skoler enn vi har i Norge. Men la gå med det.

       Jeg tror at istedenfor nå å legge inn en lang rekke forslag for å binde det som allerede er i gang med Reform 97, vil det være en fordel å få innfaset hele læreplanen for alle alderstrinnene, og så vurdere om man med de nye læreplanene oppnår en del av det som interpellasjonen omhandler, for deretter eventuelt å gå inn i en totalvurdering med tanke på et bedre utbytte for ungdomstrinnet. For det er riktig at eleven må settes i fokus. Nyere forskning viser med all mulig tydelighet at de problemene vi har på lavere trinn i grunnskolen, har en tendens til å forsterke seg vesentlig når man kommer opp på ungdomsskoletrinnet. Det bør vi finne en løsning på. Men om løsningen her bør være å premiere den enkelte institusjon, ikke å gi et bedre tilbud til den enkelte elev, det vet jeg ikke - dvs. det vet jeg, for det er jeg helt uenig i.

       Når det gjelder forslag nr. 6, fra representanten Reikvam, tyder dette på at de som er så svake at de får penger etter enkeltvedtak, nå ikke skal få det. Det er uhyre betenkelig, for da tar man fra de svakeste. Når det gjelder forslag nr. 2, tror jeg jeg må lese feil, for her åpner faktisk representanten Reikvam for en kunnskapskontroll istedenfor den vante systemkontrollen. Det kunne i tilfelle Fremskrittspartiet ha sluttet seg til, men jeg tror ikke helt han mener det.

       Men la meg gå litt inn på ei ordveksling som representanten Reikvam og statsråd Lilletun hadde, om ein har elendige tilstandar eller ikkje i norsk skule. La meg slå fast at det blir gjort utruleg mykje godt arbeid i norsk skule i dag. Men vi skal heller ikkje underslå at for å møte framtida er det monalege forbetringar som må gjerast på mange område. For å forskottere litt av det meldinga bør innehalde: Det er nokre faktorar som er viktigare enn andre, og det er dei vi bør begynne med. Den aller viktigaste faktoren er lærarane. Vi må gi lærarane status, vi må gi lærarane ei mulegheit til å kunne utvikle seg, vi må gi dei etterutdanning, og vi må gi dei mulegheit til på individuell basis å bli påskjøna for å gjere ein ekstra innsats i skulen, slik at i alle fall ikkje den delen er noka hindring.

       Når representanten Reikvam snakkar om stimulering og bonus, håper eg at han også meiner at det skal kunne givast til flinke folk som gjer ein innsats utover det jamne for å hjelpe elevane våre fram til eit betre og lykkelegare liv. Eg håper eg får det stadfesta.

       Det andre, som heng nøye samman med dette, er den fridomen og den variasjonen som vi treng i norsk skule. Vi må sleppe fri dei kreftene som ligg i lærarkorpset vårt. Vi har i dag forskriftsfesta store delar av metoden i L97. Vi har sentrale forhandlingar som bind opp lærarane. Vi har kommunale reglar. Av 22 OECD-land er det berre Tyrkia som har mindre sjølvstyre for den enkelte skulen enn Noreg.

       For å halde seg litt til det som representanten Evje var inne på - ho gjekk jo til Russland, eg skal gå til Kina, utan at det er noko ideal, men det er berre for å vise kor gale det er: I Kina blir 48 % av avgjerdene som gjeld den enkelte skulen, tekne ved skulen, dei andre 52 % blir tekne av lokale og sentrale styresmakter. I Noreg er tilsvarande tal 9 %. Og då må det her vere eit forbetringspotensial på veldig mange måtar.

       Representanten Reikvam var inne på einskapsskulen. Det å gi fridom til å utvikle ulike modellar er, etter mitt syn, ikkje ein trussel mot einskapsskulen. Dersom vi seier - og det trur eg er korrekt - at skulane er ulike, rektorane er ulike, lærarane og elevane er ulike, får vi ikkje eit likeverdig tilbod ved å gi eit likt, forskriftsfesta tilbod. Vi må ha tru på lærarane, på rektorane, Tenk berre kor mykje betre skule vi ville ha fått ved å sleppe lærarane og skulane fri frå den tvangstrøya dei er i i dag! Det er ressursar i søkk og kav i det norske samfunnet og i skuleverket om vi berre får dei fram, på den måten som er nemnd.

Marit Tingelstad (Sp) : Ungdomstrinnet er det leddet i opplæringssystemet som har vært forsømt i reformenes tidsalder, for å bruke det uttrykket. Jeg har kalt ungdomstrinnet for skolens akilleshæl, og med dette mener jeg at nettopp denne fasen er så viktig for barns og unges utvikling. Min påstand er at ungdomsskolen ble overlatt til seg selv da Reform 94 ble innført. Jeg kan si det slik, for jeg satt ikke på Stortinget på den tiden.

       Selv om ungdomstrinnet hører til den obligatoriske 10-årige skolen og videregående opplæring er et frivillig opplæringstilbud, bør det være sammenheng mellom de ulike nivåene i opplæringsløpet. At denne sammenhengen er for dårlig i dag, som elever har gitt uttrykk for, er jeg helt enig i.

       Interpellanten sier det er altfor mange elever og lærere som mistrives i dag. Ja, det er sikkert riktig, men jeg skulle ønske at det som er bra i norsk skole, også ble trukket fram. Det er det mye av, men det får dessverre ingen oppmerksomhet verken i det politiske miljøet eller i opinionen, for det selger ikke! Men tenk hvordan det ville virke positivt for dem som arbeider i skolen og for foreldrene - hvilken psykologisk effekt ville ikke det kunne ha.

       Interpellanten spør statsråden om statsråden vil utvirke ulike stimuleringstiltak, som f.eks økonomi, for å forandre ungdomsskoletrinnet. Selvsagt er kommuneøkonomien avgjørende for økt ressursinnsats i ungdomstrinnet. Likevel vil jeg påpeke at det fins muligheter og handlingsrom for den enkelte skole i dag. Eksempler som også statsråden nevnte, fra kommunene Eidskog og Hå, viser at der det er vilje til endring og skoleutvikling, er det mulig å få det til. Men det krever mot hos skoleledelsen å gi lærere og elever friere tøyler.

       Den nye opplæringsloven åpner for forsøk på lokalt nivå, og prosjekter som er nevnt av interpellanten, måtte kunne utprøves via lokale forsøk. Jeg er ikke fornøyd før vi får intensjonen i Voksenåserklæringen om redusert elevtall i klassene virkeliggjort. Jeg skal love at jeg skal sitte på ryggen til statsråden for å påvirke enda sterkere.

       Det er et nederlag når mange elever mistrives i skolen. Etter mitt skjønn er det fortsatt altfor mye tradisjonell kateterundervisning i ungdomsskolen. I en tid da barn og ungdom er vant til PC-er, dataspill, CD-ROM og andre informasjonsmedier kan ikke skolen fortsette med gammeldagse undervisningmetoder.

       Læreplan 97 legger stor vekt på prosjektarbeid. Det er en fin, men krevende måte å drive opplæring etter, samtidig som det er en god forberedelse for arbeidsliv og videre utdanning.

       Senterpartiet mener det må gis mer reelle muligheter til differensiering, uten at dette skal gå på bekostning av en inkluderende skole.

       Videre mener jeg at praktiske fagtilbud bør få en bredere plass i ungdomsskolen. Dette ville være en betydelig forbedring for elever som har særlige vansker, da det ville bedre den enkeltes følelse av å lykkes. Mestring er stikkordet her. Likedan må vi få til en dialog med lærerne og vise dem tillit. Med det mener jeg også at man må vise det ved at de får bedre kompensasjon for den innsatsen de gjør.

Helene Falch Fladmark (V) : Jeg deler interpellantens utgangspunkt - han peker på at ungdomsskolen på mange måter er kommet i bakgrunnen når skolen i 1990-årene har gjennomgått flere reformer. Også Venstre mener at det nå er på høy tid å fokusere på forholdene og situasjonen i ungdomsskolen, og vi mener at tiden er inne for en grundig gjennomgang av dette skoletrinnet.

       Jeg regner med at en tilstandsrapport vil komme i den stortingsmeldingen statsråden allerede har nevnt. Jeg syns i den sammenhengen at det er viktig å peke på at det er viktig å få kunnskap om situasjonen. Men rapportering må ikke stenge for handling, og det er handling skolene trenger nå.

       Statsråden viste med sitt svar at også departementet nå legger vekt på utviklingen i ungdomstrinnet, både når det gjelder kompetanseutvikling blant lærere, og når det gjelder utviklingsarbeid i fagene. Dette syns vi er gledelig.

       Ungdomsskolen er nemlig i en spesiell situasjon. Ungdom i alderen 14-16 år er midt i en utfordrende fase i livet. Ungdommen blir fortsatt behandlet som barn, mens vi forventer at de opptrer som ansvarlige, voksne mennesker. De prøver ut grenser, de etablerer vennskap for livet, og samtidig skal de legge grunnlag for valg av utdanning, som vil få konsekvenser for store deler av deres voksne liv. Så spørsmålet er om ungdomsskolen gir et godt nok tilbud til ungdommen, om ungdomsskolen gir ungdommen et godt fundament for videre studier, yrkesliv og et aktivt samfunnsengasjert liv.

       I evalueringer og videreutvikling av ungdomsskolen må det legges vekt på denne elevgruppens spesielle sosiale og faglige utvikling. Ungdomsskolen må være et sted der ungdommen lærer både de faglige og de sosiale ferdigheter som er nødvendige å ha med seg senere i livet.

       I dette bildet er det viktig å sikre at lærerne har den faglige kompetansen som er nødvendig. Men uansett faglig bakgrunn er det også viktig at lærerne som er i skolen, stimuleres til nytenking og videreutvikling av sitt arbeidssted.

       Venstre vil også åpne for å styrke ungdomsskolen med annet fagpersonale enn lærere. Lærere trenger hjelp til å takle de problemene mange av elevene har med seg inn i skolehverdagen. Dette gjelder spesielt i ungdomsskolen. Det bør gis plass til miljøarbeidere og andre med sosialfaglig kompetanse i skolen, både i klasserommet og i skolegården.

       Representanten Reikvam fokuserer på behovet for forsøks- og utviklingsarbeid. Venstre deler dette synet fullt ut og mener slikt arbeid, sammen med erfaringsformidling og etterutdanning, vil kunne sikre kvaliteten på undervisningen og øke motivasjonen og gløden hos den enkelte lærer.

       Venstre vil understreke at slikt utviklingsarbeid må starte i den enkelte skole. Dette er viktig for å sikre at nye reformer og utviklingstiltak initieres nedenfra, slik at utviklingen i større grad enn det som har vært tilfellet med reformene hittil på 1990-tallet, skjer på skolenes premisser og med lærerne som medspillere. Jeg håper vi har med oss alle partier i det synet. Opplæringsloven gir nemlig hjemmel til forsøksvirksomhet. Departementets oppgave blir å stimulere til forsøk og utvikling på den enkelte skole og legge til rette for erfaringsutvikling mellom skolene.

Synnøve Konglevoll (A) : Først vil jeg få takke representanten Reikvam for et prisverdig initiativ, der Stortinget får anledning til å diskutere forholdene i ungdomsskolen.

       I interpellasjonen peker representanten Reikvam bl.a på at ungdomsskolen trenger opprustning, både bygningsmessig og utstyrsmessig. Dette er et forhold som også Arbeiderpartiet har pekt på i en rekke sammenhenger, både i stortingssalen og ellers, det siste året.

       Etter et tiår der hele utdanningssektoren har gjennomgått reformer som gjelder struktur og innhold, er det nå behov for å fokusere på kvalitet i utdanninga.

       Arbeidsmiljøet til elevene og spørsmålet om en egen arbeidsmiljølov for elever har også vært tema i Stortinget en rekke ganger. Allerede våren 1996 bad et stortingsflertall Regjeringen om å utarbeide bestemmelser i lovverket for å ivareta det fysiske arbeidsmiljøet i tråd med de bestemmelsene som gjelder for vanlige arbeidstakere. Da dette ikke var ferdig vurdert i odelstingsproposisjonen om opplæringsloven, bad et stortingsflertall - der regjeringspartiene også var med - om at arbeidet måtte påskyndes. I forbindelse med budsjettbehandlinga i desember viste flertallet - sentrum og Fremskrittspartiet denne gangen - til at den interdepartementale gruppa som jobber med dette, skulle legge fram sin utredning før nyttår. I spørretimen den 3. mars i år sa statsråden at gruppa snart var ferdig, men samtidig brukte han anledningen til å skyve saken foran seg, og ville vente for å se hvordan forskriftene for miljøretta helsevern i skoler og barnehager fungerer. Men denne forskriften ble utgitt allerede i desember 1995 - altså før både vedtakene og flertallsmerknadene som jeg nå har omtalt i mitt innlegg. At Lilletun ikke klarer å få gjort dette ferdig, til tross for at sjøl regjeringspartiene har bedt om en påskyndelse av arbeidet, kan jeg ikke tro skyldes noe annet enn at statsråd Lilletun er i ferd med å få kalde føtter. Hva det skyldes, vil ikke jeg spekulere over i dag, men jeg ønsker likevel å be Lilletun gi Stortinget og elevene et bedre svar enn det han hittil har kommet med. Og jeg lurer på - og spør om: Når planlegger statsråden å legge fram en sak om elevenes arbeidsmiljø? Er det i løpet av våren? Er det til høsten? Er det til neste år? Dette er et av de viktigste kravene fra elevene i Norge. Hvor lenge vil statsråden la elevene vente?

Benn Mikalsen (TF) : Jeg forstår det slik at formålet med interpellasjonen fra representanten Reikvam er å videreutvikle ungdomsskoletrinnet på en positiv måte.

       For en stund siden hadde jeg en samtale med en rektor som hadde vært rektor i 25 år på en stor skole, ca 800 elever. Hans forslag var, etter å ha vurdert det over lang tid i yrket som rektor, at skolen ville være tjent med å få inn folk fra arbeidssteder utenom skolen, fra andre yrker. Han mente at det ikke burde være mer enn 75 % pedagoger i ungdomsskoletrinnet. De resterende 25 % burde være fra andre yrker, slik at de kunne styrke skolen. Jeg er enig med denne rektoren i det.

       Å få inn veiledere fra andre yrkesgrupper vil styrke ungdomsskolen, ved at man da få brakt inn impulser fra samfunnet utenfor skolen. Lærere uten pedagogisk bakgrunn, men med annen relevant faglig kompetanse innenfor ulike bransjer og yrker vil gi elevene en bredere innsikt i hvordan samfunnet og næringsgrunnlaget i deres lokalsamfunn fungerer. Barn og ungdom vil på den måten også få økt forståelse for den relative velstanden i de ulike lokalsamfunn. Mange steder er avhengige av ulike typer primærnæringer, eksempelvis fiske, landbruk, bergverk og industri. Det vil være en stor fordel, i forbindelse med rekruttering til disse bransjene, at ungdom på ungdomsskoletrinnet får nødvendig forståelse av hvordan inntekter skapes til lokalsamfunnet. Hvorfor kan man kjøpe merkeklær osv.? Jo, fordi foreldrene tjener såpass bra på den lokale verdiskapingen at de kan tillate seg å gjøre det.

       Når det gjelder lærere, føler de seg i mange tilfeller usikre på hvordan de skal tilegne seg kunnskaper om næringsgrunnlaget i den kommunen de underviser i. Etter å ha vært i et lite lokalsamfunn eksempelvis 20 år som lærer, er det litt flaut å gå ned på kaia og spørre: Driver du med snurrevad, eller driver du med trål? De ser ikke disse forskjellene og er kanskje litt redde for å dumme seg ut. Dette medfører også at de kanskje ikke får formidlet kunnskap om lokalsamfunnet eller næringslivet i lokalsamfunnet til ungene på en god nok måte. Ved å bringe personer med erfaring fra flere yrker inn i skolen vil denne kunnskapen bli formidlet også til pedagogene, som i sin tur bidrar til å videreformidle kunnskapen til elevene. Jeg mener at dette vil gi en positiv synergieffekt som vil bringe skolen et langt skritt fremover, og samtidig styrke rekrutteringen til yrker som er basale for den fortsatte utviklingen av mange lokalsamfunn. Sist, men ikke minst vil en innlæring med større faglig bredde blant lærere styrke kunnskapsnivået for elevene og bidra til at de står bedre rustet i den videre utvikling av sitt liv og for videreutdannelse til yrkeslivet.

       På denne bakgrunn vil jeg gjerne få fremme et forslag som er omdelt i salen.

       Nå tror jeg slett ikke at ungdomstrinnet i vår skole har gått i vinterdvale ute i kommunene. Jeg kjenner til mange aktive engasjement nettopp for ungdomstrinnet. Fra egen kommune har jeg lyst til å nevne et prosjekt som spesielt fokuserer på IT-satsing, der både elever og lærere inntok en aktiv rolle i forhold til et prosjekt om barnehager i vår kommune og en IT-presentasjon i den forbindelse. IT-satsingen førte videre til at det ble lagt opp til bygging av datautstyr og forståelse for delene i datamaskinen. Sammen med den videregående skolen er det nå etablert et prosjekt for nettopp å utvikle disse tankene videre.

       Det jeg prøver å peke på, er at gode forsøk som kommer fra grasrota, vanligvis fungerer godt. Dette gjøres innenfor dagens rammer og intensjoner i læreplanen, som er basert på kreativitet blant lærere og interesse skapt blant elevene. Jeg tror nemlig at dagens læreplan, som understreker viktigheten av praktiske og kreative arbeidsmåter, vil gi et godt rom for en positiv utvikling i ungdomstrinnet.

       Imidlertid må jeg, som vararepresentant og ordfører, også si at iveren fra denne sal etter å få i gang reformer og forsøk kanskje må stå noe mer i stil til hva den enkelte kommune er i stand til å følge opp. Stimuleringstiltak er bra, men når gulrøttene er så godt innpakket at man knapt nok kan kjenne lukten av dem, langt mindre spise dem, blir det komplisert. Jeg tror derfor at representanten Reikvams forslag ville ha fått en langt bedre skjebne hvis de hadde blitt oversendt, og at komiteen slik sett skulle kunne ha mulighet til å gå inn i en mer dyptgripende debatt nettopp for å sikre ungdomstrinnet i skoleverket en god framtid.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg er litt usikker på om jeg er « vonbroten » etter denne debatten. Jeg er iallfall skuffet - det er ganske klart, for jeg hadde nok håpet at det skulle vært litt mer offensive holdninger, litt mer interesse for å gå inn i noen av de forslagene som vi har lansert. Vi valgte denne gangen å ta fatt i innholdet i skolen. Vi valgte læreplanene som utgangspunkt. Vi ønsker å snakke om læreplanene og diskutere dem. De legger til rette for det aller meste. Det er store friheter for den enkelte skole, den enkelte kommune, den enkelte lærer til å bruke dette læreplanverket. Jeg hadde på mange måter håpet at vi skulle få en diskusjon rundt hvorledes vi som har vært med på å vedta disse læreplanene, skulle stimulere og gi impulser til skolene for å iverksette og bruke de planene som ligger der. Derfor er jeg litt skuffet når gulrøttene blir for små. Jeg kunne godt dra fram noen svære gulrøtter, men jeg ville vel tro at sjansene for å få Kristelig Folkeparti med på de store gulrøttene var mindre enn for å få dem med på små gulrøtter. Derfor drog jeg fram noen små gulrøtter og hadde håpet at Kristelig Folkeparti kunne tenke seg i hvert fall å vurdere dem. Men jeg forstår det slik at de kjenner ikke lukta engang, og da blir det ikke noe særlig fart på det. Det er litt skuffende, det må jeg få lov å si.

       Jeg er enig i at forsøkene må komme nedenfra. Det er ikke mitt eller SVs mål å prøve å styre forsøkene ovenfra. Jeg er enig med statsråden i at vi på mange måter har en for sentralistisk skole. Jeg er enig med Høyre også - det er jo interessant at jeg kan si at jeg er enig med Høyre i akkurat det at det kan være en del begrensninger på grunn av en del sentralisme i vår skole. Det skal vi være med og diskutere, for poenget er å stimulere det nedenfra. Men uansett hvor omstilling skal skje - enten det er i det private næringsliv eller hvor det er - kan en være 100 % sikker på at det blir lagt inn ganske mange omstillingsmidler. En får ikke omstilling i en bank, eller hvor det måtte være, uten at en er sikker på at det finnes omstillingsmidler. Det er noe av det jeg har prøvd å si. Hvis vi skal få til omstilling, hvis vi skal greie å stimulere skolene til å ta i bruk læreplanene, virkelig prøve ut nye ting, må det være noen gulrøtter - selv om de er små - på samme måte som tilfellet er i næringslivet og andre steder. Det var tanken, å prøve i hvert fall å få en aksept for den måten å tenke på. Derfor er jeg noe skuffet over at det ikke var mulig.

       I vårt forslag nr. 2 bruker vi en formulering som sannsynligvis ikke er så veldig heldig: « Stortinget ber Regjeringen iverksette ulike forsøk ... » Nettopp for å få fram at disse skal komme nedenfra, ønsker jeg å endre « iverksette » til « stimulere til ». Jeg håper at det da kan bli noe lettere for dem som frykter SVs sentralistiske utdanningspolitikk. Den er ikke så sentralistisk som mange tror.

       Eg har òg registrert at det er mange som ynskjer ei tilstandsvurdering. Sjølvsagt har eg ikkje noko imot å seie meg samd i at det er viktig. Vi får ein fyrste runde med tilstandsvurdering allereie fredag. Det vil skje ei behandling av den og ei vidare oppfølging og kome eit oppdrag til departementet på grunnlag av den. Eg håpar difor at det går an på ein måte å tolke det utolmodet som kjem fram i det vedtaket, til at ein kan vente og sjå kva som totalt kjem ut av det. Eg registrerer at det er veldig stor semje om at det her trengst lokalt handlingsrom, og det tykkjer eg er bra.

       Synnøve Konglevoll tok opp arbeidsmiljøet for elevane. I samband med det har ho eit spørsmål i spørjetimen i morgon, så eg skal gje ho eit svar der.

       Når det gjeld Benn Mikalsens framlegg, trur eg ikkje han har meint det akkurat som han skriv det, nemleg « lærere uten godkjent utdanning ». Ein annan type godkjent utdanning vil eg tru han meiner i det framlegget. Eg trur vi skal ha fleire yrkesgrupper inn, og at det er ein prosess som kjem framover.

       Eg tek med meg dei signala som er komne herifrå. Eg registrerer òg, med glede at representanten Tingelstad skal sitje på ryggen min til vi har fått til ei styrking på den pedagogiske sida i ungdomsskulen. Eg har ikkje noko imot å ha representanten Tingelstad på ryggen, men eg skal gje ein del andre adresser privat til representanten Tingelstad som det er heilt nødvendig å sitje på i tillegg, dersom vi skal få eit godt resultat her.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 2361)