Ansgar Gabrielsen (H)
(ordfører for saken):

       Innstillingen fra næringskomiteen om økning i støtten til skipsbyggingsindustrien er det bare Fremskrittspartiet som ikke stiller seg bak.

       Dette er en velkjent sak, som har versert i Stortinget mange ganger. Vi har hatt den oppe flere ganger på 1990-tallet. Diverse arbeiderpartiregjeringer har foreslått verftsstøtten redusert. Bondevik-regjeringen gjorde likeså, men som oftest har Stortinget stoppet de forslagene til reduksjoner som har vært fremmet.

       Det er for så vidt gledelig at Regjeringen nå fremmer et forslag om å heve satsene, muligens etter signal fra partier i Stortinget som faktisk utgjør et flertall. Forslaget går på at støtten skal heves fra 7 % til 9 % for nybygg med verdi over 10 mill. euro og fra 3,5 % til 4,5 % for mindre nybygg og ombygginger.

       Det er ingen tvil om at ordreinngangen ved norske skipsverft har avtatt kraftig utover i 1998, og så langt i dette året har det også vært en ganske svak ordreinngang. Nå er det nok flere årsaker til at det har skjedd. Det er ingen tvil om at verftsstøtten er en viktig rammebetingelse for nettopp skipsbyggingsindustrien. Men det er også klart at internasjonal kapasitet - kanskje overkapasitet - fallende oljepris og det totale bortfallet av kontraheringer av offshorefartøyer har vært sterkt medvirkende årsaker. Og som jeg sa: Det er ingen tvil om at den usikkerhetsfaktoren som størrelsen på verftsstøtten har vært, har vært et problem for denne bransjen. Derfor er jeg glad for at vi nå kan få den opp på et nivå der våre konkurrenter i Europa for øvrig ligger. Og jeg vil føye til at jeg håper det er siste gang vi ensidig justerer verftsstøtten.

       I komiteinnstillingen er det et flertall som ber Regjeringen « vurdere ytterligere tiltak for å styrke aktiviteten » i denne bransjen ved å se på dette med fornyelse av fiskeflåten, som i Norge har en meget høy gjennomsnittsalder. Den norske fiskeflåten har en gjennomsnittsalder på over 20 år, og i mange distrikter, ja, i hele regioner er gjennomsnittsalderen på over 30 år.

       Når det gjelder ferjeflåten, er gjennomsnittsalderen høy også for store deler av den. Og det er et flertall i komiteen som ber Regjeringen vurdere hvorvidt det kan legges til rette for tiltak som kan utløse oppdrag som kan være med på å kompensere for nedgangstiden i verftsindustrien.

       Jeg skal ikke bruke alle mine tilmålte 10 minutter - det skulle glede meg om andre fulgte det eksemplet - men helt til slutt: I Fremskrittspartiets merknad står det:

« Disse medlemmene mener Norge ikke er tjent med å delta i et subsidiekappløp og vil som en konsekvens av dette gå imot forslaget ».

       Jeg synes det er vanskelig å karakterisere det som et kappløp om subsidier at vi gir det norske næringslivet samme rammebetingelser - en vesentlig rammebetingelse faktisk - som man har i utlandet.

       Jeg vil på denne bakgrunn anbefale komiteens innstilling.

Rita Tveiten (A) : Eg kunne tenkja meg å byrja der representanten Gabrielsen slutta. Det er openbert slik at den saka vi handsamar i dag, ikkje dreier seg om eit kappløp når det gjeld å yta subsidiar, men faktisk er eit spørsmål om rettferdige rammevilkår i forhold til dei som næringa vår skal konkurrera med på dette området.

       Situasjonen for delar av skipsindustrien er no alvorleg, og fleire verft melder om permitteringar og oppseiingar. TBL-skip melder pr. 24. mars i år at ca 450 personar er permitterte innan skipsbyggingsindustrien.

       Tangen Verft, som i dag har 220 permitterte, vil i løpet av april månad ta inn att 100 mann for bygging av eitt - seier og skrivar eitt - skrog. Det er gledeleg, men det er - kan ein seia - ei kortvarig glede. Den dagsaktuelle stoda er ein ting, men ein annan er at oversynet viser at 8 av verfta våre vil ha levert den siste nybyggingskontrakten sin innan juli i år. Ved årsskiftet 1999-2000 vil ytterlegare 14 verft ha levert det siste nybygget sitt. Det høyrer med i biletet at fleire kontraktar vart inngått i 1998, då verkstadene hadde valet mellom ein kontrakt med heilt marginal forteneste, eller å senda store delar av arbeidsstokken ut i permitteringar.

       Det er kjent at kvar arbeidsplass i verftsindustrien fører med seg rundt rekna tre arbeidsplassar hjå underleverandørar. Slik sett kan konsekvensane og omfanget av sysselsetjingsproblema verta store om me ikkje maktar å snu utviklinga. Det er mange lokalsamfunn langs kysten som vil verta hardt råka om den negative utviklinga me no er inne i, ikkje vert snudd. Det seier seg sjølv at hevinga av støttesatsane i seg sjølv ikkje er nok, det må òg andre strakstiltak til.

       Stor skade er alt skjedd i det året som er gått med reduserte satsar. Konkurransen med omverda har ikkje vore rettferdig, og norske interesser har tapt terreng. Når biletet er såpass alvorleg, er det fleire uheldige omstende som har råka samstundes.

       Fyrst reduserte stortingsfleirtalet støttesatsane til skipsbyggingsindustrien, slik at konkurransesituasjonen for norske verft vart svekt. Det kan vanskeleg tolkast som noko anna enn ei nedprioritering av denne bransjen. Dette var negative signal både til marknaden og til opinionen. Det er ingen tvil om at kontraktar har gått tapt som fylgje av dei reduserte satsane i verftsstøtta. I tillegg har botnen falle ut av offshoremarknaden som fylgje av at oljeprisane har stupt.

       Frå Arbeidarpartiet si side vart det i budsjettinnstillingane, både for 1998 og 1999 klårt åtvara mot å redusera verftsstøtta. I merknaden til budsjettet for 1999 frå Arbeidarpartiet og SV sa me:

« Desse medlemene vil spesielt understreka at verftsindustrien er ei sers viktig distriktsnæring med store ringverknader for både privat og offentleg verksemd i Distrikts-Noreg.

Satsane for verftsstøtte vart frå 1998 redusert mot stemmene til Arbeidarpartiet, og dei er no lågare enn i andre OECD-land. Dette har, etter desse medlemane si vurdering, vore sterkt medverkande til ein reduksjon i ordretilgangen ved norske verft på 50 % samanlikna med 1997. Marknaden for den type skip som har vore norsk spesialitet har nærast tørka inn i 1998, og norske verft må inn på nye marknader og konkurrera med land som har ein høgare støttesats. »

       Korleis ein snur og vender på det, er det faktisk den sitjande regjeringa som har skaffa fleirtal i Stortinget for å redusera verftsstøtta. Eit slikt framlegg har aldri Arbeidarpartiet si stortingsgruppe stemt for, ettersom skrifta på veggen utover våren 1998 klårt synte at den omfattande aktiviteten norsk skipsbyggingsindustri hadde hatt, var på hell. Slik sett kan ein seia at medisineringa frå Regjeringa ikkje var tilpassa verftsindustrien sin helsetilstand då stortingsfleirtalet doserte medisinen.

       Det er positivt at Regjeringa no går inn for å auka satsane opp til OECD- og EU-nivået att, men det er underleg at det ikkje vart gjort alt ved handsaminga av statsbudsjettet for inneverande år. Særleg underleg vert det når Regjeringa no finn å kunna gå inn for ein slik auke i satsane, utan ekstraløyvingar. For dei som hugsar attende, vart det harselert med at Arbeidarpartiet gjorde framlegg om ei tilleggsløyving på 125 mill. kr, då det vart hevda at dette ikkje ville vera nok til å dekkja behovet.

       I Arbeidarpartiet er me sterkt uroa over den skaden verftsindustrien har vorte påført i det dryge året som er gått, ved at verftsstøttesatsane har vore lågare enn i dei landa me konkurrerer med. Det er grunn til å understreka at hevinga av satsane for verftsstøtte no ikkje er tilstrekkeleg i seg sjølv. Her må det til ekstra lyft for å bøta på situasjonen, både på kort og lang sikt.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg vil vise til Fremskrittspartiets merknader i komiteens budsjettinnstilling for budsjettåret 1998 angående støttesatser til skipsbyggingsindustrien. Videre vil jeg minne om at regjeringspartiene oppnådde en forståelse fra Fremskrittspartiet og Høyre om subsidiær støtte til et revidert opplegg, som resulterte i at støttesatsene for skipsbyggingsindustrien for 1998 ble satt ned fra 9 til 7 % for større nybygg og fra 4,5 til 3,5 % for mindre nybygg og ombygginger. Disse støttesatser er videreført på samme nivå inneværende år.

       Vi har registrert at Regjeringen og de politiske partier i denne sal, alle unntatt Fremskrittspartiet, går inn for å øke støttesatsene til nivået før 1998. Vi ønsker å være noe mer restriktive på dette området gjennom å videreføre næringsstøtten ved bygging av skip på dagens nivå. Som en konsekvens av dette vil vi gå imot innstillingen.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : I fleire lokalsamfunn langs kysten er verftsindustrien alfa og omega. Dei opplever tøffe tider no. Nokre verft har allereie permittert ein del av arbeidsstokken, med dei negative konsekvensar det har for den einskilde og ofte for heile den maritime næringa i lokalsamfunnet.

       Etter eventyrlege år, spesielt 1997, med ordretilgang langt over normal kapasitet, er det tørke på nye kontraheringar. Og Kristeleg Folkeparti er redd for at det i fyrste rekkje skuldast verdsøkonomien, og at det dermed er vanskeleg å endra på. For konkurranseutsette næringar som skipsindustrien vil fallet i valutaen i Austen sjølvsagt ha mykje å seia for kvar ordrane vert plasserte. Og når Korea leverer skipsskrog 40 % billegare enn vi kan levera, er det vanskeleg å konkurrera med. Uvisse og økonomisk ustabilitet i Austen, Russland og Sør-Amerika medfører vel òg at moglege investorar sit på gjerdet og utset nybygg.

       Nasjonalt har det hatt mykje å seia at ein opplevde ei kolossal kontrahering før årsskiftet 1998 fordi det vart kjent at støttesatsane ville verta lågare frå 1. januar. Men Regjeringa har altså i denne saka tatt situasjonen på alvor og eliminert den konkurranseulempa som lågare verftsstøttesats inneber. Som eit apropos til representanten Rita Tveiten sitt innlegg vil eg nemna at regjeringa Bondevik ikkje var den fyrste regjeringa som føreslo satsane redusert. Det har både Jagland-regjeringa og Brundtland-regjeringa gjort før, utan at det vart vedtatt.

       Når lågare sats vart vedtatt i 1998-budsjettet, hadde det sjølvsagt med behovet for innstrammingar i økonomien å gjera, men det hadde også med den svært stramme arbeidsmarknaden å gjera. Hjula gjekk så det suste, og i ein slik situasjon subsidierer ein normalt ikkje. No er situasjonen knapt normal nokon gong ved skipsverfta - det går opp og ned som bølgjene i Nordsjøen. Men den økonomiske situasjonen er likevel radikalt endra både på verdsbasis og i lokalmiljøa der verfta i vanskar er hjørnesteinsbedrifter. Difor er satsane, slik vel saksordføraren òg peika på, tilbake på 1997-nivå.

       Våre verft må i framtida konkurrera på kvalitet og eventuelt teknologiske nyvinningar. Og vert ordreinngangen for 1999 på minst 8 milliardar kr, slik Regjeringa budsjetterer med, vil det seia at hjula går i verfta også dette året. Fleirtalet i næringskomiteen bed Regjeringa om å vurdera ytterlegare tiltak for å styrkja aktiviteten ved verfta våre. Fornyinga i fiskeflåten og ferjeflåten er positive tiltak og ein fornuftig motkonjunkturpolitikk innanfor eit avgrensa område. Og ein bør vel òg ta opp til vurdering om eventuell norsk kontraheringsstøtte til fiskebåtar skal vera uavhengig av kvar båten vert bygd.

       Noreg har no same støttesats som det verfta etter regelen skal kunna få i EU/EØS-området. Men verda er i røynda noko annleis enn verda er det på papiret. Det er ei kjent sak at mange smottvegar vert brukte for t.d. å gje FoU-støtte til verft i fleire EU-land. Det vert også påstått at næringsstøtta til verftsindustrien i Spania skal vera på over 20 %, medan ein får 13 % til fiskebåtar i Portugal. Dei norske verfta som hevdar seg i ein så ulik konkurransesituasjon, har grunn til å vera stolte. Noreg er ikkje på nokon måte med i eit subsidiekapplaup sjølv om vi hevar satsane til det normative i EU. Eg er svært glad for at Regjeringa får oppslutning om sitt forslag.

Jørgen Holte (Sp) : I finansinnstillinga for 1999 fremma fleirtalet i finanskomiteen, alle utanom medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forslag om å be Regjeringa legge fram ei vurdering av situasjonen i verftsindustrien.

       I St.prp.nr.35 har Regjeringa alt den 5. februar oversendt Stortinget ei slik vurdering og fremma forslag om å auke satsane for byggetilskot til skipsbyggingsindustrien.

       Ordretilgangen til verfta har variert mykje det siste tiåret - frå 2,3 milliardar kr i 1992 til 20 milliardar kr i 1997. Den store inngangen av kontraktar mot slutten av 1997 hadde kan hende si årsak i budsjettforslaget frå både regjeringa Jagland og seinare sentrumsregjeringa om å redusere tilskotsprosenten til 7 og 3,5 % frå 1. januar 1998.

       Mykje tyder på at aktiviteten ved verfta blir mindre i 1999. Det vil difor vere rett av fleire omsyn å auke tilskotsprosenten slik Regjeringa gjer framlegg om, slik at norske verft no vil ha dei same vilkår som verft i andre land.

       Verftsindustrien er ein del av eit maritimt miljø. Det har gitt grunnlag for sysselsetting og økonomisk verdiskaping, spesielt i kystnære område. Det maritime miljøet er tufta på næringsutvikling med basis i frakt og sjøtransport, leiting og utvinning av olje og gass, og ikkje minst gjennom fiske og fangst.

       Det er etablert gode utdanningsmiljø både på vidaregåande og høgare nivå, i tillegg til forsking og utviklingsarbeid både regionalt og ved universiteta og dei statlege høgskulane. Det maritime miljøet har på fleire område hatt ei positiv og god utvikling, og det har vore eit monaleg kunnskaps- og kompetanselyft i desse næringane.

       Utviklinga av nye og avanserte produkt på fleire område har opna for nye marknader både nasjonalt og internasjonalt. Bak bedriftene i desse næringane står det mange idérike personar og aktive eigarar. Sett frå Senterpartiet si side er det viktig å legge til rette for fleire slike i eit framtidig næringsliv. Vil ein det, må ein føre ein politikk som støttar opp om ein slik bedriftskultur.

       Eg er svært glad for at Arbeidarpartiet etter kvart har fått eit meir positivt syn på verftsstøtta. For oss som har vore opptekne av gode rammevilkår for dei maritime næringane generelt, må eg innrømme at det ikkje alltid har vore like lett å få den same forståing hjå Arbeidarpartiet i regjeringsposisjon.

       Når det gjeld verftsstøtta, har det tydeleg skjedd ei endring til det meir positive dei siste åra. Den maritime sektor utgjer eit mangfald av verksemder og fleire aktive eigarar. Skal desse spele den rolla vi forventar, då kan ein ikkje årvisst, som einskilde parti gjer, fremme forslag om endring av delingsmodellen til det verre for desse bedriftene, heller ikkje stadig framstille desse bedriftene sin arbeidande kapital i bygg og produksjonsutstyr som objekt for uavgrensa skatteevne.

       Sentrumspartia har i Stortinget gjennom to budsjettrundar arbeidd for stabile vilkår for bedrifter med aktive eigarar, og hindra forslag som totalt sett ville forverra rammevilkåra hjå slike bedrifter.

       Dei maritime næringane har såleis alltid frå vår side vore prioriterte, difor har vi sett mykje inn på å føre vidare t.d. refusjonsordninga for sjøfolk, kontraheringstilskot til fiskeflåten og den spesielle regelen i skattelova når det gjeld rederinæringa. Slik ynskjer vi å sjå ting i samanheng. Difor er eg godt nøgd med den innstillinga som er avgitt i denne saka som vi drøftar i dag, som støttar opp om næringsministeren sitt forslag om auka verftsstøtte, og om Regjeringa sin samla næringspolitikk.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg skal være rimelig kort. Som Arbeiderpartiet peker på i sin merknad i innstillinga, gikk vi sammen med dem i budsjettinnstillinga for å opprettholde verftsstøtten. Man bør ha et blikk på rammebetingelsene hos konkurrentene. Ellers viser jeg til Rita Tveitens innlegg. Jeg tror at jeg kan være enig i det aller meste, og derfor akter jeg ikke å gjenta argumentene.

       Jeg vil bare gå løs på et område hvor jeg syns komiteflertallet er litt svakt. Komiteflertallet ber Regjeringa om å vurdere mulighetene av en forsert fornyelse av fergeflåten, da den har en høy gjennomsnittsalder. Grunnen til at jeg syns flertallet er svakt, er at denne saken har en fortid. Både i budsjettinnstillinga og i innstillinga til Norsk veg og vegtrafikkplan sier samferdselskomiteens flertall - opposisjonen i forrige periode innbefattet sentrumspartiene - at de ikke er fornøyd med tempoet i fornyelsen av fergeflåten, og man kritiserer arbeiderpartiregjeringa. Vi var også med på det. Flertallet ber om en plan for forsering av fornyelsen av fergeflåten våren for to år sia, dette ut fra fergeflåtens tilstand. Like etter fikk sentrumspartiene regjeringsmakta.

       Nå er ordrebøkene for verftene tomme, og vi kan slå to fluer i ett smekk: få den nødvendige fornyelsen av fergeflåten samtidig som vi gir oppdrag til verftsindustrien. Det er derfor for svakt når komiteen ber om en vurdering. Samferdselsdepartementet har hatt to år på å lage en forsert fornyelsesplan, og næringsministeren bør gå til sin kollega i Samferdselsdepartementet og be om at planen realiseres - for man må nesten forutsette at den begynner å bli ferdig nå, etter to år med en sentrumsregjering.

Leif Helge Kongshaug (V) : Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999 bad næringskomiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre om at Regjeringen la fram en vurdering av situasjonen i verftsindustrien. Det var signaler som tydet på at skipsbyggingsindustrien var i ferd med å komme i en vanskelig situasjon, på grunn av endrede markeder og med svak ordreinngang som konsekvens.

       Det har vært mange gode år i næringen, med en ordreinngang i 1997 på 20 milliarder kr - nær det dobbelte av en årsproduksjon. Flere uheldige faktorer har nå slått inn. Ved siden av den generelle overkapasiteten internasjonalt har også krisen i Asia forsterket den negative utviklingen. Situasjonen i oljenæringen, med bortfall av bestillinger av offshorefartøy, er en annen grunn.

       For næringen her til lands er det viktig at rammevilkårene er mest mulig lik rammevilkårene til dem det konkurreres med. Derfor er det viktig i den oppståtte situasjonen at byggetilskuddet blir hevet. Regjeringen viser handlekraft ved å ta tak i situasjonen i en egen sak før revidert nasjonalbudsjett.

       I denne situasjonen er det viktig å vise kreativitet og omstillingsevne, både fra myndighetenes og næringens side.

       Den norske fiskeflåten har en gjennomsnittsalder på 23 år og trenger fornying og modernisering. Her er det et oppdemmet behov, og etter gode år i store deler av fiskerinæringen er det aktører som er villig til å investere i bygging av nye fartøy.

       Derfor er det nå viktig å vurdere tiltak som kan føre til økt fornyelsestakt i fiskeflåten. Rammen for kontraheringstilskudd bør økes snarest. Det må være bedre å bruke ekstra millioner i tilskudd når alternativet kan være arbeidsledighetstrygd.

       Jeg mener det må undersøkes nærmere om EU-direktivet helt stenger for at Norge kan gi verftsstøtte til bygging av fiskebåter for levering innen EØS-området. Dersom konklusjonen er at dette direktivet umuliggjør en slik utvidelse av verftsstøtteordningen, bør det tas initiativ til å få endret direktivet. Samtidig bør Norge undersøke mistanken som er til stede innenfor maritime næringer, om at enkelte land går utover de retningslinjer som EU-direktivene gir.

       Også den norske fergeflåten har svært høy gjennomsnittsalder. I fergefylket Møre og Romsdal er gjennomsnittsalderen om lag 25 år. Den eldste fergen i ordinær drift er over 50 år. Med bakgrunn i den situasjonen som fergefylkene og verftsindustrien er inne i, er det viktig å se på mulighetene for forsert fornyelse av fergeflåten. En bør spesielt vurdere såkalte utviklingskontrakter. Også forsert bygging av kystvaktfartøy og forskningsskip må vurderes. Dette vil gi gode samfunnsøkonomiske gevinster. En vil støtte opp om industrivirksomhet og sysselsetting i en periode med lav ordretilgang, og en vil kunne få modernisert fiskeflåte, fergeflåte og forskningsfartøy - uten at det fører til press i skipsbyggingsindustrien.

       Til slutt vil jeg understreke det faktum at verdens fremste skipsbyggingskluster ligger på Vestlandet. Dette er spisskompetanse som det må settes alt inn på å bevare og videreutvikle. Like rammebetingelser med konkurrentene er her viktig. Ut fra dette er Venstre svært godt fornøyd med at et klart flertall, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, går inn for å heve støttesatsene til henholdsvis 9 og 4,5 %

       Så helt til slutt - siden jeg ser jeg har litt tid igjen - har jeg lyst til å kommentere de faktiske forhold når det gjelder behov for midler til å heve satsene. Arbeiderpartiet framstiller det som om det i denne saken bevilges det samme beløpet som det Arbeiderpartiet foreslo ved siste års statsbudsjettbehandling. Det er ikke tilfellet. Arbeiderpartiet foreslo 125 mill. kr. Her ligger det inne en økt bevilgning på 250 mill. kr. Det er det dobbelte av det Arbeiderpartiet foreslo i budsjettet. I et stramt budsjett som det vi hadde til behandling før jul, skulle jeg gjerne, sentrumspartiene og sikkert andre partier også, kunne bruke 125 mill. kr til andre ting ved å underdekke støtten til skipsbygging. En annen konklusjon kan være: Hvis en skal ha full sysselsetting ved norske skipsverft, kreves det en ordreinngang på ca 8 milliarder kr pr. år, og det en må sette spørsmålstegn ved når det ikke bevilges nok penger til å kunne betale ut det de høyeste støttesatsene er, er om det var slik at Arbeiderpartiet i statsbudsjettet budsjetterte med en viss ledighet i skipsbyggingsindustrien.

       Ansvaret for dette hviler tungt på regjeringspartiene, som sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer, har vedtatt lavere verftsstøtte enn konkurrentene våre. Dette har åpenbart fratatt våre verft oppdrag de ellers kunne ha fått.

       Jeg vil nevne fem forhold som gir grunn til bekymring, og som må få konsekvenser for Stortingets holdning og handling overfor verftsindustrien.

       En støttereduksjon på 2 pst betyr at verftene for å kompensere dette må øke effektiviteten med 6-7 %

       Om vi ordner oss klokt, kan verftsnæringen overleve godt. Vi har avgjørende konkurransefortrinn. Vår verftsindustri bygger verdens mest avanserte og høyteknologiske skip. Dette er mulig fordi vi har et nærmest komplett miljø av underleverandører. Dette er leverandører og produsenter som gjennom den beste ingeniørkompetanse og produksjonsmetoder leverer nær sagt alle komponenter til et skip med høyeste grad av kvalitet og punktlig levering. Dette er avgjørende. Norsk skipsbyggingsindustri er høyteknologi, og gir oss muligheten til selv å ha en særlig høy grad av utrustning på skip.

       Denne industrien er utrolig viktig for Norge og for mange distrikter. Det er en naturlig distriktsnæring. Verftsnæringen i mitt fylke, Møre og Romsdal, står for ca 43 % av landets totale omsetning innenfor verftsindustrien, og Hordaland, Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane har en andel på 12-13 % hver. Dette understreker betydningen av denne næringen, representert ved nøkkelbedrifter i mange lokalsamfunn, som gir svært store ringvirkninger. Ansatte representerer et kunnskapsnivå som har vært sterkt undervurdert.

       Nå må vi verne om denne kunnskapsbaserte industrien i en tid som synes meget tung. Ved siden av å få tilbake verftsstøtten på rett nivå, må vi, slik også flertallet i næringskomiteen peker på,

       Regjeringen må ved valget av hvem som skal bygge de nye fregattene til Forsvaret, legge vekt på hva som gir den største sysselsettingsmessige virkning for norsk verftsindustri, inkludert behovet for å ta vare på bl.a norsk ingeniørkompetanse, i en tid hvor verftene synes å ville få problemer.

Statsråd Lars Sponheim : Skipsbyggingsindustrien står overfor betydelige problemer. Dette er ikke første gang, og vil ganske sikkert heller ikke bli siste gang. Denne næringen har i særlig grad hatt myndighetenes oppmerksomhet, og milliardbeløp blir år om annet bevilget over statsbudsjettet for å sikre oppdrag og dermed sysselsettingen i næringen. Årsaken til dette er todelt. For det første er det næringens store betydning i en rekke lokalsamfunn langs kysten, og for det andre er det den massive subsidieringen rundt om i verden som medfører at byggeoppdrag vanskelig kan oppnås uten subsidiering også fra norsk side.

       Den foreslåtte økningen i satsene, som det er flertall for i Stortinget, vil bedre verftenes muligheter for å få nye ordrer i et marked som i det minste må sies å være noe avventende.

       Jeg har merket meg komiteens uttalelser om mulige tiltak, og jeg har også fra bransjen selv og andre berørte parter fått en rekke forslag om tiltak som bør iverksettes.

       En rekke tiltak går på forsering av offentlige byggeprosjekter, samt saker i tilknytning til fregattprosjektet. Når det gjelder forsering av prosjekter, vil jeg vise til mitt svar i spørretimen 3. mars i år på spørsmål fra representanten Bekkemellem Orheim. Her fremgikk det bl.a at Regjeringen vurderer slike forslag i forbindelse med budsjettarbeidet, men at det ikke nå er tiden for å gå nærmere inn på dette.

       Når det gjelder bygging av fiskebåter, vil jeg peke på at takten i fornyelsen av fiskeflåten må vurderes i fiskeripolitisk sammenheng og som en del av budsjettprosessen.

       Vi ser nå på hva som eventuelt kan gjøres for å lette finansieringen av eksport av skip, og også på hvilke tiltak som kan være aktuelle for å stimulere utviklingstiltak innen skipsbyggingsindustrien selv.

       Jeg vil imidlertid understreke at vi i slike vurderinger hele tiden må ha for øye hvilke forpliktelser vi har påtatt oss gjennom internasjonale avtaler, og som setter grenser for hva som kan iverksettes av støttetiltak, f.eks når det gjelder bygging av fiskebåter for levering til EØS-området, hvor verftsstøtte ikke er tillatt.

       I denne sammenheng vil jeg spesielt peke på de svært begrensede muligheter vi har for å styre oppdrag til norske verft.

       Avslutningsvis vil jeg bare på nytt understreke at verftsnæringen har min og Regjeringens fulle oppmerksomhet, men at også mulige tiltak overfor denne næringen må vurderes i en større næringspolitisk og budsjettmessig sammenheng.

       Det minner meg litt om at vi nå, når vi nærmer oss påske, stadig ser på fjernsynet presentasjon av fjellvettreglene, der vi ser hvordan det kan gå hvis man ikke tar på alvor de advarslene som blir framsatt av erfarne fjellfolk - eller da i dette tilfellet de mange advarslene som kom fra erfarne bransjefolk om konsekvensene av den politikken som Regjeringen, med tilslutning fra et flertall i Stortinget, har valgt.

       Så har bl.a. Arbeiderpartiet nå pekt på en del muligheter for å prøve å få en positiv holdning inn i denne industrien igjen, og statsråd Sponheim nevnte selv noen av dem nå. Da blir mitt spørsmål: Vil statsråden nå ta noen av de gode forslagene opp til vurdering samtidig som vi behandler revidert budsjett, eller ønsker statsråd Sponheim fremdeles å framstå på samme måte som den kjente Severin Suveren, som når han konstaterte at det gikk feil, sa at dette var uflaks?

Statsråd Lars Sponheim : Ja, fjoråret var fullt av mange slags advarsler, og de advarslene som vel slo tyngst inn både mot Regjeringen og det øvrige politiske miljø, og som ikke minst finanspolitiker Dag Terje Andersen også hørte, var faren for overoppheting i norsk økonomi og det vi opplevde på rentesiden. Det merket også norske verft. Det kostnadsbildet som forverret konkurransesituasjonen for norske verft i løpet av fjoråret, henger ikke minst sammen med både lønnsoppgjøret i fjor vår og den renteutvikling som vi opplevde, som gjorde at mange norske verft hadde en betydelig høyere pris på sin fremmedkapital enn de de konkurrerte med for øvrig i Europa. Og da klarte vi å få igjennom et budsjett som vi nå ser legger grunnlaget for en fallende rente. Det er det ene viktige.

       Nå er det også slik at det er mulig for oss å fremme et forslag om økt verftsstøtte med en finansiering av midler som faktisk ikke ble brukt i fjoråret, og som ligger i disse fondene som bygges opp over år for utbetaling når båtene er ferdig, uten at vi på det viset har fått noen reaksjoner fra markedene som ikke gjør det mulig fortsatt å få ned renten. Nå er vi altså i en situasjon hvor det er mulig å øke verftsstøtten, samtidig som vi er i en utvikling hvor vi klarer å få ned renten. Begge deler styrker åpenbart konkurranseevnen til verftene når de nå kalkulerer for å vinne kontrakter ute.

       Jeg syns også det er et viktig poeng å få fram at for hele dette maritime clusteret vi har i Norge, er det ganske avgjørende for å få oppdrag til norske verft at vi har norske beslutningstakere og dermed norske hovedkontor for norske rederier. Derfor er den skatteordningen vi har for norske redere, helt avgjørende for å få norske beslutninger, som er et viktig grunnlag for de oppdrag norske verft får.

       Så kan jeg forsikre at de synspunkter næringen, bl.a. TBL, har på en rekke tiltak, og som jeg på en pressekonferanse har sett at Arbeiderpartiet har lest og har en politikk for, også er til vurdering i Regjeringen. Vi kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett med hva vi ser oss i stand til å fremme innenfor et stramt budsjett.

Ranveig Frøiland (A) : Vi har jo gjeve ros til statsråd Sponheim, vi, for at han har snudd i tide - det er òg ein fjellvettregel som det er viktig å ta med seg.

       Men bakgrunnen for at eg stiller spørsmål til statsråden no, er innlegget frå representanten frå Møre og Romsdal om budsjetteringa rundt endring i verftsstøtta. Bakgrunnen for at Arbeidarpartiet gjorde framlegg om 125 mill. kr på inneverande års budsjett, var eit spørsmål til departementet om kva som skulle til for å heva satsane til det nivået som det i dag vert heva til. Vi la inn 125 mill. kr på inneverande års budsjett.

       Så seier representanten frå Møre og Romsdal at regjeringspartia no har lagt inn 250 mill. kr. Då må eg spørja statsråden om dette er riktig. Slik eg les St.prp.nr.35, viser ein til at ein treng 250 mill. kr til å auka 1999-fondet. Så seier ein at ein har pengar til overs på 1998-fondet som gjer at det ikkje er naudsynt med tilleggsløyving. Eg ber statsråden om å oppklara dette, for dersom det er slik at ein her har vore med på ei tilleggsløyving på 250 mill. kr, eller ei auka utgift på 250 mill. kr på inneverande års budsjett, burde det stått på ein måte som gjorde at vi fann det igjen i proposisjonen og i innstillinga.

Statsråd Lars Sponheim : For det første til dette med å snu i tide. I økonomien handler det ofte om å finne det rette tidspunkt - timingen er viktig. Jeg vil understreke at vi nå er i stand til å øke verftsstøttesatsene, samtidig som vi har et samlet finanspolitisk opplegg som gjør at rentene går nedover. Derfor tror jeg vi må kunne si at det er et gunstig tidspunkt å gjøre det på. Og hvis jeg skal returnere dette med å snu i tide, kunne vi kanskje fått til et virkelig storforlik i dag ved at også Arbeiderpartiet hadde snudd i synet på rederibeskatningen, og dermed sikret beslutningsgrunnlag fra norske hovedkontor, som jeg tror er viktig for å sikre oppdrag til norske verft framover. Det er ingen tvil om at norske redere som har sitt hovedkontor i Norge, som en del av et maritimt cluster her i landet som er helt genuint i verdenssammenheng, er opptatt av å ta det samfunnsansvar de har når de har fått gode rammebetingelser, til også å bestille skip i Norge. Det har de fullt lov til å gjøre uten at de faller under de samme regler for offentlige innkjøp innenfor EØS-regelverk som norske myndigheter har.

       Så til budsjettering. Dette er en regelstyrt ordning. Og hvis norske verft får oppdrag - og det får vi håpe de får - i størrelsesorden 8-10 milliarder kr, som er full kapasitetsutnytting, vil det bety en uttelling i størrelsesorden om lag 750 mill.kr, som det også står i innstillingen. Vi får håpe det blir situasjonen. Det er penger staten må betale ut, uansett. Da vi oppsummerte fjoråret, som dessverre gav for dårlige kontrakter, i motsetning til året forut, som solgte inn det dobbelte av norsk kapasitet, var det så mye penger igjen på 1998-ordningen at vi faktisk ville være i stand til, i tillegg til de godt 500 mill. kr som ble bevilget for inneværende år, å dekke inn full oppdragsmengde til norske verft på avsetninger som er foretatt på bakgrunn av fjorårets budsjettall. Vi får håpe det blir situasjonen, og at vi dermed slipper å måtte bevilge andre penger til mennesker som blir arbeidsledige.

       For oss som bor i fylker hvor verftsindustrien er en stor og viktig del av vårt næringsliv, har utålmodigheten vært stor. Så får vi håpe at seint i denne sammenheng er bedre enn aldri.

       Da Arbeiderpartiet allerede i desember 1997 foreslo å øke satsene fra 7 til 9 %, var det umulig å få et flertall for det.

       Signalene fra verftsindustrien har vært klare lenge, og det er mange måneder siden de første permitteringsvarslene ble sendt ut.

       Verftsindustrien har sterke og dype røtter i norsk næringsliv, og den representerer en kultur og en kompetanse som vi har et stort ansvar for å ivareta. Hvis vi ikke tar ansvaret for denne industrien, kan det føre til at vi mister den høye kompetansen vi har, og det kan føre til uante konsekvenser for verftsindustriens framtid.

       Når beddingen på Tangen Verft står tom, får det store konsekvenser langt utover kommunen. Det kan ikke være tvil om at størrelsen på verftsstøtten de seinere år har vært en usikkerhetsfaktor for bransjen.

       Vi må sørge for at våre verft har mulighet til å ta opp konkurransen på bygging av skip med land som vi vet har langt bedre subsidieordninger enn det vi har.

       Jeg er svært fornøyd med at flertallet nå vil støtte Arbeiderpartiet i å øke satsene på byggetilskudd til skipsbyggingsindustrien fra 7 % til 9 %. Bare Fremskrittspartiet har en kynisk vurdering av disse industriarbeidsplassene, og ønsker ikke å være med på vedtaket.

       Men, som representanten Tveiten var inne på i sitt innlegg, 9 % tilskudd alene er ikke nok til å fylle ordrebøkene. Derfor tror jeg det er avgjørende viktig at komiteen i så klare merknader har pekt på en rekke tiltak som kan bedre situasjonen for norske verft, forhåpentligvis både på kortere og lengre sikt. Sjøl om ikke Høyre og Fremskrittspartiet vil være med, har heldigvis flertallet bedt Regjeringen ta spesielt hensyn til norske verft når det skal avgjøres hvem som skal bygge de nye fregattene for Forsvaret.

       Det er å håpe at Regjeringen tar innover seg den alvorlige situasjonen i verftsindustrien, og at den på det grunnlag tar hensyn til det flertallet har ønsket. Det holder ikke med et godt øye fra statsråd Sponheim. Det er vel kjent at vi har en fergeflåte som er gammel og slitt. Og det er svært positivt at komiteen ber om forsering av bygging av ferger. Dette er god samferdselspolitikk. I tillegg er det pekt på det behovet som er i fiskeflåten, og at man forserer bygging av et nytt forskningsfartøy.

       Disse og flere tiltak er nevnt i saken. Det må bety at vi har virkemidler å ta i bruk når den politiske viljen er til stede. Arbeiderpartiet er svært bekymret for verftsindustriens framtid, og derfor er vi opptatt av at vi må være offensive i forhold til denne næringen. Med det vedtak som her blir gjort og med de sterke føringene som ligger i denne saken, er det mitt håp at det igjen skal skapes optimisme i verftsindustrien.

Ranveig Frøiland (A) : Eg er glad for først å konstatera at statsråd Sponheim var einig med meg i at noka tilleggsbudsjettering når det gjeld støtte til skipsverfta, ikkje har funne stad i kveld, og heller ikkje skal finna stad. Så då har nok denne representanten frå Møre og Romsdal teke feil.

       Men til diskusjonen vi har i dag vil eg seia at skipsverfta har vore vande med å ha ein vanskeleg konkurransesituasjon, og dei har vore vande med omstilling. Sjølv om denne industrien har hatt nokre gode år no, er den - og den vil koma til å vera - i ein vanskeleg situasjon dette året. Og ein skal ikkje vera nokon stor spåmann for å sjå kva veg utviklinga kan gå når ordrebøkene er i ferd med å verta tomme: permisjonar og oppseiingar.

       Regjeringa peiker på at det er først og fremst skipsbyggingsindustrien sjølv som har hovudansvaret for å sikra konkurranseevna til næringa. Denne industrien, som industrien elles, er avhengig av at konkurransevilkåra samsvarar nokonlunde med konkurransevilkåra til dei ein skal konkurrera med. Slike rammevilkår har ikkje vår industri hatt dei siste åra. Vi har hatt høge renter og ei kostnadsutvikling som har vore langt høgare enn i konkurrentlanda.

       I tillegg til dette gjorde Regjeringa framlegg om auka skattar og avgifter for næringslivet, som ville auka avstanden mellom vår industri og industrien til konkurrentane. Rammevilkåra til næringa kan ikkje Regjeringa fråskriva seg ansvaret for. Derfor er det viktig med dei totale rammevilkåra som ein industri har. Derfor må vi i den industrien som vi snakkar om i dag, ha det same støttenivået som dei landa vi konkurrerer med i EU, har.

       Det er ingen frå Arbeidarpartiet som har fråskrive seg ansvaret for at vi reduserte støttenivået på renta då ordrebøkene var så fulle som dei var for to år sidan. Men så har vi òg sagt at når vi ser ein situasjon framfor oss der ordrebøkene blir tommare, der arbeidsløysa i heile denne industrien aukar, der arbeidsløysa i oljerelatert verksemd aukar, er vi nøydde til å endra på støtteordningane slik at dei kan vera i samsvar med dei som dei vi konkurrerer med, har. Derfor har vi føreslått gong etter gong å auka rentestøtta igjen. Sjølv om finansministeren sa i spørjetimen i går at arbeidsløysa ikkje er høgare enn det den var i fjor, og den er heilt på det jamne, veit vi at den er ulik i ulike industriar. Og det kan vi ikkje sitja og sjå på med opne auge skal skje for heile Vestlandet, med det behovet som vi har for å byggja skip og ikkje minst å ta vare på den kompetansen og dei arbeidsplassane som er der. Sysselsetjingssituasjonen er veldig alvorleg i verftsindustrien og i heile den mekaniske industrien.

       Så har det òg vore peika på at denne industrien nok kjem til å bli verta bygd ned, og ein kan overføra dei arbeidsplassane som er der, til andre yrke. Det er det heller ikkje så enkelt å gjera i ein fart. I tillegg til at ein mistar kompetanse, må ein jo omskolerast . Og så veit vi jo at denne regjeringa ikkje har føreslått så store midlar når det gjeld arbeidsmarknadstiltak som det eigentleg er behov for, så her kan vi koma i ein vanskeleg situasjon òg på den fronten, når det gjeld arbeidsmarknadstiltak, i åra som kjem.

       Men eg har sagt før at det er inga skam å snu, og alle skal snu om dei meiner at det er rett å gjera det. I denne situasjonen er eg i alle fall glad for at det er eit fleirtal i Stortinget som no er med på å endra rentestøtta, slik at ein kan få ei rentestøtte som er på nivå med rentestøtta til dei vi konkurrerer med.

       Og så forstod eg at statsråden var veldig oppteken av å snakka om reiarskattlegginga av ein eller annan grunn i dag. Den skal ikkje eg la meg lura til å diskutera i kveld. Eg er glad for at det vedtaket som vert gjort i kveld, er slik at ein iallfall kan få fleire ordrar i skipsindustrien, sjølv om eg er litt tvilande til om det blir veldig mykje auke, for det kom for seint - det har vi sagt tidlegare, og det gjentar vi. Men likevel er det bra at det kjem.

       Jeg må også si at det har vært en gledelig opplevelse å sitte i salen og høre at Arbeiderpartiet faktisk har tatt ganske god lærdom av hvor farlig det er å endre rammebetingelsene og skape usikkerhet for en konkurranseutsatt næring. For Arbeiderpartiet har vært mestere i å skape usikkerhet i alle ledd som er knyttet til maritim næring, både når det gjelder sjøfolk, redere, og verftene - i alle ledd. Så det gleder meg veldig at Arbeiderpartiet har lært, og jeg går da ut fra at norsk næringsliv i fremtiden - i hvert fall hva det største opposisjonspartiet angår - skal få forutsigbare rammevilkår og like konkurransevilkår som våre konkurrenter ute i Europa. For det er det som er nøkkelen her. Vårt næringsliv er konkurransedyktig, men utgangspunktet må være det samme, nasjonale rammevilkår må være de samme. Og når vi konkurrerer med EU-land, må våre rammevilkår være lik rammevilkårene i EU.

       Det har i dag vært pekt på at i den situasjonen som har oppstått, med tomme ordrebøker langs kysten, er tiden inne til å satse på investeringer som staten i stor grad styrer, ikke minst gjelder det fergedriften. Det er god motkonjunkturpolitikk at staten går inn med sine investeringer i lavaktivitetsperioder, og at den holder seg litt mer tilbake fra markedet når hjulene går for fullt.

       Jeg vil gjerne peke på at det i fornyelsen av vår gamle fergeflåte har vært etterlyst to gassdrevne ferger. De skal settes inn i sambandet for Boknafjorden, som er et av de sambandene som stadig vekk blir stengt fordi fergeforbindelsen bryter sammen. Det innebærer i realiteten at vi har en stengt riksvei i et område av landet hvor verdiskapingen er høy. Så jeg håper at næringsministeren frem mot budsjettbehandlingen har et godt samarbeid både med Miljøverndepartementet, med Samferdselsdepartementet og med alle de tilknyttede departement, slik at vi kan få fortgang i fornyelsen av fergeflåten og kan realisere de miljøvennlige tiltakene som ligger i at Stortinget faktisk flere ganger har bekreftet sin vilje til å satse på gassdrevne ferger. Jeg håper at vi får gjort noe med det nå.

Sigmund Kroslid (KrF) : Det gleder meg at Regjeringen og flertallet i komiteen går inn for å øke satsene for byggetilskudd til verftene til samme nivå som man har innen EU i dag. Det gleder meg imidlertid ikke at det brukes mye tid og krefter på å finne ut av og fordele skyld på hvem som har redusert og ikke redusert. Det som er en kjensgjerning, er, når man kjenner næringen noe fra innsiden, at denne næringen har opplevd vekslende tilskuddsordninger over lang tid og lite forutsigbarhet.

       Verftsindustrien er - som det allerede er nevnt - meget konkurranseutsatt og konjunkturfølsom. Saken handler derfor om forutsigbarhet og like konkurransevilkår. Industrien har ikke hatt gode år de siste år, iallfall ikke hvis man ser på regnskapstallene. Jeg vil heller ikke unnlate å nevne at det i flere andre skipsbyggingsland også utover de rammevilkår som vi behandler i dag, gis former for tilskudd som ikke norske verft skal få del i. Det er derfor avgjørende viktig at statsråden følger opp sin dialog med næringen, og pleier denne kontakten nøye i dagene framover.

       Jeg vil få lov til å henlede oppmerksomheten på at det i dag er en svært stor del av alle skrog til norske fiskefartøy som bygges i utlandet. Videre bygges det også et betydelig antall fiskefartøy i utlandet. Jeg mener det er helt nødvendig å se på de vilkårene for tilskuddsordninger som gjelder for norske fiskefartøy i dag, slik at vi er i stand til å oppfordre norske fiskebåtredere til å bygge sine skip ved norske verft.

       Fiskeflåten vår er - som allerede nevnt - gammel, og det går ut over både sikkerhet og fangstkvalitet. Moderne fiskefartøy er også miljømessig sett langt å foretrekke.

       Utstyrsindustrien er nevnt, og uten en levekraftig verftsindustri vil også utstyrsindustrien mangle vesentlig potensial til å utvikle seg både teknisk og markedsmessig. Situasjonen er i dag den at man eksporterer knowhow og kompetanse ved å selge utstyr ut. Denne kompetansen tappes da ut av den norske verftsnæring, som har sterkt behov for å ha den.

       Jeg synes det er bra at vi nå får en ordning med like støttevilkår, men jeg vil også be statsråden om å følge dette nøye opp, slik at en er i stand til å følge med på de konkurransevilkår som jeg allerede har nevnt, og som er vekslende i mange land.

Asmund Kristoffersen (A) : Min gode kollega på Møre-benken representanten Jørgen Holte fører en merkelig argumentasjon om Arbeiderpartiets holdning til skipsverftsstøtten. Vi har stemt for 9 % og 4,5 % og ikke, som representanten antydet, noe annet.

       For et par år siden var representanten Holtes yndlingsuttrykk: « taue Regjeringa på plass ». Selv om representantene fra regjeringspartiene nå i dag har behov for, og det skjønner jeg godt, å fremstille det som at Regjeringen svært gjerne ønsket å komme til Stortinget med en sak om høynet skipsverftsstøtte, var det slik at Arbeiderpartiet i budsjettbehandlingen i fjor høst og rundt juletider - både før og etter - sterkt poengterte ordretørken som nå var på gang i næringen. Arbeiderpartiet bad Regjeringen ta initiativ. Regjeringen varslet tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi påviste at behovet var nå og ikke da. Etter press - tauing - har det gledelige skjedd at statsråden har kommet til Stortinget med en god sak som vi nå står sammen om, alle så nær som Fremskrittspartiet.

       Det er ikke riktig slik som representanten Frøiland sa, at det er bedre sent enn aldri. Når det gjelder verftene og verftsnæringen, er dette prinsippet meget skadelig. Hver dag kan gi tapte kontrakter til næringen, og har kanskje gjort det.

       Så kort til også min gode kollega på Møre-benken, representanten Kongshaug. Det er vel kanskje avklart - men Stortinget bevilget ikke 250 mill. kr nå. Disse midlene er jo, som det er gjort greit greie for i proposisjonen, ubrukte midler fra 1995 og 1996 på 50 mill. kr og underforbruk i 1998 på ca 200 mill. kr - og det er et fond for 1999 som utgjør 507,5 mill. kr.

       Da gjenstår det at Arbeiderpartiet som eneste parti - jeg tar forbehold om SV - faktisk har foreslått 125 mill. kr i tillegg til de 757,5 mill. kr som disse tallene jeg nå gjorde greie for, utgjør. Men det viktige er jo ikke disse tallene, men viljen til å ta i bruk en støttesats på 9 % istedenfor 7 %. Den viljen hadde åpenbart ikke regjeringspartiene, men de har det nå, og det er gledelig at vi nå kan møtes, og i så måte slutter jeg meg til næringsministerens glede over en stor koalisjon, iallfall på dette punktet.

Ansgar Gabrielsen (H) : Mye av energien i innleggene mot slutten bærer bud om at man er opptatt av historieskrivingen, og det er jo slik i politikk at det ikke er helt uten interesse det heller. Men jeg stusset da forhenværende statsråd Andersen, som selv var med i en regjering som foreslo en reduksjon av verftsstøtten fra 9 til 4,5 %, snakket om Severin Suveren og at det var ingen skam å snu. Jeg var i tvil om det var et speil han stod og så i. Og en tidligere regjeringskollega i den samme regjeringen, representanten Frøiland, fulgte opp. Men i hvert fall er det et faktum at det på hele 1990-tallet fra ulike regjeringer har vært foreslått reduksjoner i verftsstøtten. Derom hersker det ingen tvil.

       Imidlertid har det strandet i Stortinget, ved at Stortinget har villet beholde verftsstøtten stort sett som den som har vært rådende hos våre konkurrenter. Når det er sagt, må jeg si at disse arbeiderpartirepresentantene er relativt selektive i utvelgelsen av hva som er viktig for maritim sektor, og det må ikke herske noen tvil om at det ikke er tilstrekkelig å ha en verftsstøtte på 9 % for at Norge skal beholde sin ledende posisjon i verden hva gjelder den maritime cluster som vi er i besittelse av. Jeg må gi statsråden rett i at det som er viktig, er at vi har skatteregler som gjør at vi beholder norske redere, at vi har en refusjonsordning for sjøfolk som gjør at våre sjøfolk er konkurransedyktige og kan bemanne disse skip som er bygd ved norske verft, og drevet av norske redere, fra Norge.

       Nå tilligger det ikke en saksordfører å være dommer i en kamp om historieskrivingen på 1990-tallet hva gjelder hva som har vært gjort og ikke gjort for å beholde denne posisjonen for maritim sektor, men jeg tror ikke jeg gjør noen stor urett hvis jeg avslutter med å si at hva gjelder verftsstøtte, ligger det vel an til 0-0.

Presidenten: Da registrerer presidenten at det også er slutt på debatten i sak nr. 5.

       (Votering, se side 2570)