Synnøve Konglevoll (A)
(ordfører for saken):

       Allerede før helga fikk vi en henstilling lagt i hyllene våre om å begrense oss av hensyn til resten av Stortinget. Jeg kommer ikke til å bruke den tida jeg er tildelt, og håper slik sett at jeg kan gå foran med et godt eksempel i denne debatten.

       Egentlig er det heller ingen grunn til at vi skal bruke så lang tid, for når det gjelder det som meldinga faktisk handler om, utforming av en fastrenteordning i Statens lånekasse for utdanning, er det en samstemmig komite som gir sin tilslutning til det forslaget Regjeringa la fram.

       Bakgrunnen for denne saken er at et stortingsflertall i forbindelse med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett våren 1997 vedtok omlegging til ei markedsbasert studielånsrente. I det vedtaket lå det at tilbakebetalerne skulle få muligheten til å velge fastrente. Markedsbasert flytende rente ble innført 1. januar 1998, og det førte til at renta gikk ned. Stortinget var for så vidt innforstått med at det ville ta noe tid å få på plass en fastrenteordning. I statsbudsjettet for 1998 la man opp til at ordninga skulle komme på plass i løpet av 1998. Når det nå har tatt over ett år før det kom et forslag, og over ett og et halvt år før tilbakebetalerne faktisk får et tilbud om fastrente, så finner et flertall det nødvendig å påpeke i innstillinga at det har tatt uforholdsmessig lang tid for Regjeringa å legge fram forslag om fastrente. Vi viser også til at vi fant det nødvendig å fremme et nytt forslag, som ble vedtatt i forbindelse med behandlinga av statsbudsjettet for 1999.

       I Regjeringas framlegg til statsbudsjett for 1999 het det for øvrig at denne ordninga tidligst kunne gjennomføres fra år 2000. Så viste det seg likevel at det hjalp at Stortinget fattet vedtaket, for med dagens behandling av dette i Stortinget, er det allerede klart at de som har gjeld i Lånekassen, og som holder på å betale tilbake, fra 1. juli vil få et tilbud om ei fastrente på 5,6 %. Samtidig gir utviklinga i rentemarkedet faktisk håp om at de som tør velge å vente, kanskje kan oppnå et bedre tilbud. Uansett: 5,6 % er et veldig bra tilbud, og som det står i Dagbladet i dag, er det mye bedre enn det man kan håpe på i en normal bank. I tillegg til det er det verdt å merke seg at Lånekassens styre har foreslått en ytterligere rentereduksjon på et halvt prosentpoeng overfor departementet. Arbeiderpartiet kan sjølsagt ikke på samme måte som f.eks. SV, binde opp 234 mill. kr foran neste års statsbudsjett til et slikt tiltak, men det er klart at dersom Regjeringa i budsjettet finner rom for en rentenedsettelse, vil Arbeiderpartiet gi sin tilslutning til det.

       Høyre støtter SV i denne merknaden om å sette ned renta, men da er det verdt å merke seg at det er en rentenedsettelse som de vil finansiere gjennom å redusere administrasjonskostnadene til Lånekassen. Hvordan man kan få til noe merkbart ut av det når driftsutgiftene i dag er på 190 mill. kr, skjønner ikke jeg. Vi kan jo ta litt hardt i og anta at Høyre vil halvere administrasjonskostnadene, da kan de redusere renta med om lag 0,2 %. Men å halvere administrasjonskostnadene er også urealistisk, så den rentenedsettelsen Høyre tar til orde for her, er toppen i størrelsesorden 0,1 %. Så kommer i tillegg at en ordning med fastrente, som jo Høyre er for, vil bety økte utgifter til administrasjon. Da blir det fint lite igjen av de gode ønskene om å redusere renta gjennom å kutte i administrasjonen.

       Når det gjelder utforminga av fastrenteordninga, er det, som jeg sa i starten på innlegget, en enstemmig komite som gir sin tilslutning til forslaget fra Regjeringa. Vi registrerer at det på den tida som har vært til rådighet, ikke har vært mulig å få etablert en ordinær fastrenteordning fordi man også har ivaretatt de sosiale ordningene som Lånekassen i dag tilbyr sine kunder. Jeg synes det er verdt å påpeke at det er en enstemmig komite som understreker viktigheten av de sosiale ordningene, der bl.a låntakere i kortere eller lengre perioder kan gis betalingsutsettelse og/eller rentefritak på grunn av lav inntekt, sjukdom osv.

       Det er en enstemmig komite som påpeker at det er en forutsetning at også de som velger å binde renta, omfattes av de sosiale ordningene, og slutter seg til de begrensningene i forhold til en ordinær fastrente som departementet foreslår. Det er f.eks at man må binde hele lånet dersom man velger fastrente, og at alle får tilbud om en bindingstid på tre år. Samtidig er komiteen enig med departementet i at ordninga bør utvikles videre, men at det i tilfelle er viktig med god informasjon til kundene.

       Med de begrensningene som nå ligger inne, er det en god del av dem som betaler tilbake, som ikke kommer til å få tilbud om fastrente. I Aftenposten i går kom det fram at 90.000 av 440.000 låntakere ikke kommer til å få tilbud. Det er ifølge meldinga og vår tilslutning til den tre grupper det her dreier seg om. For det første gjelder det dem som er under 18 år, men det er ifølge meldinga ei svært lita gruppe. For det andre gjelder det dem som har mindre enn tre år igjen å betale, altså kortere tid enn de tre år som er valget de får når det gjelder bindingstid. Den tredje gruppa er de som har misligholdt sine lån. Det er en enstemmig komite som er innforstått med disse begrensningene.

       Nå er 90.000 et overraskende stort tall. Derfor vil jeg spørre statsråden om fordelinga innafor disse tre gruppene. Dersom en overveiende del av de 90.000 er folk som har lav gjeld og kort tid igjen, er det helt greit, men dersom det her er en stor andel som har kommet opp i et uføre når det gjelder tilbakebetaling, er min oppfordring til statsråden at han går nærmere inn i problemstillinga og vurderer om det er tiltak som kan iverksettes, f.eks at disse tilbakebetalerne får mulighet til å møte en saksbehandler for at man kan bli enig om en ny tilbakebetalingsplan. Dersom det er svært mange som har kommet i en sånn situasjon, må det jo være et tegn på at Lånekassen kan forbedre rutinene sine. En variant av dette spørsmålet har jeg tatt opp i spørretimen tidligere i år, men jeg vil likevel be statsråden kommentere det i dag.

       Til slutt: Det er i denne stortingsmeldinga varslet at den omlegginga som man nå legger fram, vil medføre at Lånekassen får nye oppgaver. Det er jo også en av grunnene til at dette har tatt lang tid å få fram. Forrige uke var kommunalminister Enoksen her i Stortinget og varslet at Regjeringa vil gå inn for å legge nye oppgaver i statsforvaltninga ut i distriktene. Det kan jo hende at statsråd Lilletun vil spare på denne rosinen i pølsa til framlegginga av revidert, men jeg tenkte - siden det bare er en ukes tid igjen - at statsråden allerede i dag skal få muligheten til å fortelle oss hvor i landet Regjeringen har tenkt å utplassere de nye oppgavene som Lånekassen får etter dagens behandling.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Fremskrittspartiet forstår meget godt den frustrasjon som mange av Lånekassens kunder har følt fordi man ikke har fått det tilbudet om fastrenteavtale som man har vært forespeilet.

       Det har gått for lang tid for å få på plass denne ordningen. En stor del av kundene i Lånekassen er unge mennesker i etableringsfasen, ofte med betydelige boliglån i tillegg til studielån. Som følge av dette har de en sårbarhet når renten hopper kraftig oppover. Når man har en stram økonomi, er behovet for forutsigbarhet betydelig. Noe av denne forutsigbarheten kunne vært sikret gjennom en fastrenteordning. Heldigvis kommer nå ordningen på plass - sent, men forhåpentligvis godt.

       Sentrumspartiene stemte imot da Stortinget vedtok omlegging til en markedsstyrt rente, fordi vi ønsket å opprettholde systemet med politisk styrt rente. Den sterke økningen i den flytende studielånsrenten basert på markedsrente har gjort det vanskelig, med økte utgifter for mange låntakere. Vi tror at denne situasjonen kunne vært unngått, vi kunne hatt større forutsigbarhet og fått mindre rentesvingninger hvis vi hadde hatt et system med politisk styrt studielånsrente. Når vedtaket om markedsstyrt rente er fattet og systemet er innført, vil ordningen med fastrente være god for mange låntakere, fordi den gir større forutsigbarhet.

       Kristelig Folkeparti merker seg at flere studenter velger å kombinere utdanning med yrkesaktivitet, og at mange ikke har tatt opp fullt studielån gjennom hele studietiden. For mange er gjeldsfrykt en grunn til at de ikke har tatt opp fullt lån, og det knytter seg nok ofte til spørsmålet om forventet og usikker rente på lånet. Vi merker oss at dette oftere gjelder kvinner enn menn, og er redd for den betydning det kan ha for kvinners valg med hensyn til å ta høyere utdanning. Vi tror at en fastrenteordning kan være til hjelp for dem som føler at de er avhengig av en stor grad av forutsigbarhet.

       Kristelig Folkeparti ønsker å investere i ungdom og utdanning, og da er rimelige studielån med gode tilbakebetalingsvilkår en forutsetning. Vi vil understreke viktigheten av de sosiale ordningene i Lånekassen, og at også de som velger å binde renten, må omfattes av disse ordningene.

       Regjeringen og Lånekassen mener av tidshensyn at noen begrensninger er nødvendige for å få på plass en fastrenteordning som lar seg kombinere med de sosiale ordningene. Ordningen bør derfor utvikles videre.

       Kristelig Folkeparti ser det videre som positivt at ordningen åpner for at også kunder med fastrentekontrakt skal ha anledning til å betale inn ekstra i forhold til den fastsatte betalingsplanen.

       Kristelig Folkeparti mener det er naturlig at samme rentepåslag gjelder for kunder med flytende rente og kunder med fastrente. Vi viser til forslaget fra styret i Lånekassen om å redusere rentepåslaget slik at det blir sammenlignbart med Husbankens.

       Vi støtter departementets forslag med hensyn til hvordan rentesatsen for fastrente skal fastsettes. Med de endringer som nå gjøres, tror Kristelig Folkeparti at vi er kommet studenter og låntakere bedre i møte.

Petter Løvik (H) : Studiefinansieringa er viktig for å gi tilgang til høgare utdanning for veldig mange grupper. Den er viktig for studentane, og den er viktig for dei som er ferdige med studia og er komne ut i arbeidslivet.

       For studentane er det kostnadsnorma som er det viktigaste. Og det vi diskuterer i dag, renta, er viktigast for dei som er ferdige med studia og er komne inn i tilbakebetalingsfasen.

       Debatten om studiefinansieringa har i dei seinare åra i stor grad blitt ein debatt om system. Det langsiktige rentenivået i Statens lånekasse er ikkje avhengig av systemet - av politisk eller marknadsstyrt rente - men det er avhengig av det generelle rentenivået og dermed avhengig av ein generell politikk som held renta nede.

       Når det gjeld valet mellom politisk styrt rente og marknadsstyrt rente, er det viktige spørsmålet korleis vi best kan utjamne dei kortsiktige svingingane. Ved ein rentenedgang er det positivt for kundane med ei rask tilpassing til marknaden. Ved renteoppgang er det positivt med ei mindre rask tilpassing. Eg synest det er grunn til å streke under, med bakgrunn i det som vart sagt frå den førre talaren, at det også i den perioden vi hadde politisk styrt rente, var mange tilfelle der det lønte seg å gå ut av Lånekassa og over i private bankar, fordi det var for lite fleksibilitet og tilpassing til marknaden i det systemet som var då. Høgre meiner derfor framleis heilt klart at ei marknadsstyrt rente reflekterer betre den renta som er i samfunnet til kvar tid, og at vi dermed slepp den store forskjellen, både positiv og negativ, som kan vere mellom ei politisk styrt rente og ei marknadsrente. Men det var heile tida ein klar føresetnad at når marknadsstyrt rente vart innført, skulle det vere muleg å velje mellom ei fastrente og ei flytande rente. Det har gått altfor lang tid før dette med fastrente har blitt gjennomført, men når det no endeleg kjem på plass - om enn for seint - vil Statens lånekasse vere eit svært tenleg instrument og gi eit veldig godt tilbod til studentane - så godt som vi kan forvente.

       Det er eitt lite unntak frå det siste eg sa, og det gjeld eit moment som fleire av partia har vore inne på allereie, og det er administrasjonskostnadene. I dag har vi den situasjonen at det blir lagt på 1 % på renta i Lånekassa til delvis dekking av administrasjon og tap, som det heiter i meldinga. Tilsvarande påslag i Husbanken er 0,5 %. Det har tidlegare, då dette vart gjennomført, fleire gonger frå Høgre si side blitt peika på at den eine prosenten er eit altfor stort påslag. Vi har merka oss at styret i Statens lånekasse no har foreslått å redusere dette, og det helsar vi med glede. Det er noko vi også vil støtte.

       Representanten Konglevoll var inne på eit reknestykke som eg må innrømme at eg ikkje heilt forstod. Ho påstod at det vi nemner, vil gi ein marginal nedgang. Men dersom vi kjem ned frå 1 % til 0,5 % påslag, vil det gi 0,5 % rentenedgang. Meir innvikla er det ikkje. Dette har vi stått saman med Framstegspartiet om tidlegare. No er det ein ny konstellasjon, av Høgre og SV, som konstaterer at dette er for høgt. Men SV går litt for langt i forslaget sitt. Dei vil fjerne heile administrasjonstillegget. Det synest ikkje vi er seriøst, fordi det vil måtte gå ut over andre viktige utdanningspolitiske saker som vi prioriterer høgare. Men vi står fast ved at påslaget på 1 % må ned. Det er for høgt. Dette vil også vere med og hjelpe til at vi får ei lågare rente.

Marit Tingelstad (Sp) : Selv om vi er oppfordret til å begrense debatten, tillater jeg meg et kort innlegg. Vi er tross alt tre selvstendige partier i regjeringsfraksjonen.

       Senterpartiet har hele tiden ønsket at renten på lån til folk som studerer, skal være politisk styrt, men må ta til etterretning at stortingsflertallet vil noe annet. Jeg konstaterer imidlertid at stortingsflertallets vedtak om at også Lånekassen skal ha flytende markedsrente, ikke er i tråd med elev- og studentorganisasjonenes ønsker. De ønsker seg politisk styrt rente, også i dag, i likhet med mange nyutdannede studiegjeldshavere, slik det har kommet til uttrykk i ulike fagtidsskrifter i det siste.

       Flertallet påpeker i innstillingen at det har tatt lang tid å få fram denne saken for Stortinget. Jeg forstår at det er viktig for flertallet å stresse dette momentet når vi ser hvordan den markedsstyrte renten har slått ut for studentene den siste tiden. Politisk styrt rente ville ikke ha påført de studerende så store økonomiske belastninger som tilfellet har vært nå. Det innrømmes også i flertallets merknad i innstillingen.

       Jeg finner det riktig å nevne at departementet har varslet om de praktiske vanskene det ville innebære å få til den nødvendige omleggingen, fordi Statens lånekasses kapasitet er begrenset. Opplysninger om dette framgikk bl.a av proposisjonen om revidert nasjonalbudsjett i fjor.

       Når det er sagt, er Senterpartiet, på låntakernes vegne, glad for den enstemmige tilrådingen som komiteen fremmer i dag. Muligheten for binding av renten er tross alt bedre enn den uforutsigbarhet som flytende markedsrente innebærer.

       Gjeldsfrykten hos mange studenter er reell, og mange tar seg av den grunn jobb ved siden av studiene. Foruten at dette er anstrengende, fører det også til at gjennomstrømningen forsinkes. Gjeldsfrykten slår sterkest ut for kvinner, går det fram av innstillingen. Det er selvsagt uheldig, da de får en enda tøffere hverdag enn mannlige kolleger. Ut fra disse spesielle forhold og lånebelastningen generelt er det viktig å legge til rette for en bedre studiefinansiering totalt.

       Det er bra at opplegget som nå vedtas, ivaretar de sosiale ordningene som Lånekassen allerede har. Senterpartiet er også tilfreds med at komiteen samlet viser til at styret i Lånekassen foreslår at rentepåslaget for administrasjonskostnader blir det samme som Husbanken har, 0,5 prosentpoeng. Jeg mener det er grunnleggende viktig å verdsette investering i utdanning og bolig på samme måte, ut fra et statlig lånetilbuds synspunkt. Jeg setter min lit til at Regjeringen vil arbeide for dette i framtidige budsjetter og arbeide for en bedret studiefinansiering generelt, i tråd med Voksenåserklæringen.

       Til SVs forslag vil jeg si: Når det gjelder forslag nr. 1, støtter Senterpartiet innholdet, men velger å ikke ta omkampen med stortingsflertallet på nåværende tidspunkt, da vi skjønner at vi nok taper den. Når det gjelder forslag nr. 2, er vi også enig i intensjonen. Men som jeg allerede har vært inne på, kan vi ikke støtte dette, da det datofestes til allerede å skulle gjelde fra den 1. august 1999. Det er det ikke budsjettmessig mulighet til å få gjennomført, slik jeg ser det.

Rolf Reikvam (SV) : Det er mange gode ord om våre forslag, men det er åpenbart at representantene ikke vil stemme for dem, til tross for at de stort sett er enige med oss - det er det mange som har sagt til nå.

       I debatten om fastrente blir det ofte argumentert på en måte som kan tyde på at det er misforståelser ute og går. Det er derfor viktig å minne om at fastrente er en markedsstyrt rente, og at låntakerne føler behov for å ha en viss sikkerhet i et visst antall år framover. Låntakere som binder renten, får ikke være med på en eventuell rentenedgang, derfor den flytende renten. Binding av renten kan ha sine fordeler i perioder da det er grunn til å regne med renteoppgang. På samme måte har mange låntakere opplevd at binding av renten i perioder da det kan ventes en rentenedgang, har vært en sur fornøyelse. Fordelen er at en for bindingsperioden har sikkerhet for hva lånet vil koste, og en kan planlegge sin økonomi på en måte som en ikke kan med en flytende rente.

       Vi i SV er derfor enig i at det også skal være tilbud fra Lånekassen om fastrente. Vi innser at det vil skape problemer dersom en skal kunne velge ulik lengde på bindingstiden. Vi mener derfor at tre års bindingstid er et akseptabelt tilbud for låntakerne. Vi aksepterer også at bindingen må omfatte hele lånet.

       Det er derimot urimelig at det oppå markedsrenten skal legges et påslag på 1 % som skal gå til dekning av administrasjonskostnader. I stedet for en rente på 4,6 %, vil tilbudet bli en rente på 5,6 %. Lånekassen har, som sagt tidligere, foreslått å redusere dette påslaget. Vi foreslår å fjerne hele påslaget.

       Jeg merket meg at representanten Petter Løvik var enig i at påslaget var for høyt, men tiden var tydeligvis ikke inne til å gjøre noe med det. Han var enig med Lånekassens styre, som har foreslått en reduksjon. Det faktiske forholdet er jo at det er Stortinget som har vedtatt dette. Det er vi som har vedtatt at det skal være et slikt påslag, og det er vi som må bestemme hvor høyt påslaget skal være. Derfor er det nesten en feighet å si at dette vil ikke Høyre gjøre noe med, selv om de mener at påslaget bør reduseres. I det minste burde de i alle fall fremmet et forslag. Hvis de ikke kunne gå for vårt forslag, burde de ha fremmet et alternativt forslag.

       Vi foreslår derfor at renten låntakerne skal betale, skal være lik den renten staten betaler for pengene i markedet. Så ønsker noen å kalle dette subsidiering, fordi Lånekassens inntekter går ned. Dette er i beste fall en misforståelse. Begrepet subsidiering er ladet på en bestemt måte som gjør at en får noen assosiasjoner.

       Markedsrente forutsetter at det fins et marked. Markedssvikt er jo et begrep som markedsøkonomene er veldig glad i. Og når det gjelder den type lån - lån til finansiering av studier - er jeg i stor tvil om det er mulig å etablere noe godt marked som kan avdekke hva slags rente låntakeren er villig til å gi - så etter min oppfatning er det et marked hvor det er en typisk markedssvikt. Og når vi har markedssvikt, sier de som er ordentlige liberalister, får vi en feil allokering av ressurser. Det er jo ett av poengene. Min og vår påstand der er at når vi bruker den renten som er etablert i markedet for andre typer lån, får vi en feil ressursallokering, fordi mange som ellers kunne studere, eller velge å ta en utdanning, ikke gjør det. De bruker eksempelvis for lang tid. Vi får dermed en dårlig utnyttelse av de samfunnsmessige ressursene, så begrepet markedsstyrt rente passer ikke her, fordi vi ikke har et marked. Derfor er det svaret som markedsøkonomene gir i et slikt tilfelle, at politikerne må gripe inn og regulere dette markedet hvor det er markedssvikt. Og det er det vi foreslår. Vi foreslår at vi skal gripe inn og fastsette studielånsrenten politisk. Det betyr ingenting i seg selv å si at den skal fastsettes politisk, men det vi sier, er at renten bør være slik at realrenten er tilnærmet lik null. Da har vi svart på spørsmålet.

       Jeg tar opp våre forslag. Det er forslag nr. 1, som går på at vi bør gå tilbake til en politisk styrt rente, og forslag nr. 2, som går på prinsippet om tilnærmet lik null i realrente.

Presidenten: Presidenten vil seie at han ikkje synest at « feighet » som karakteristikk av ein annan politikk er eit passande parlamentarisk uttrykk.

       Representanten Rolf Reikvam har teke opp dei forslaga som han refererte til.

       Helene Falch Fladmark (V) : I likhet med mange andre låntakere i Statens lånekasse for utdanning, er jeg glad for at Lånekassen nå vil kunne tilby en ordning med fast rente. Ordningen vil gi større forutsigbarhet for dem som har behov for det.

       Når Venstre stemte mot å innføre en markedsstyrt rente da Stortinget vedtok dette i 1997, var det nettopp forutsigbarhet og stabilitet for låntakerne som var viktig. De svingningene låntakerne har vært utsatt for de siste årene, kunne vært unngått dersom vi hadde beholdt det gamle systemet med politisk styrt rente. Men vedtaket om markedsstyrt rente er fattet, og systemet er innført. I motsetning til SV har ikke Venstre til hensikt å kjempe for en for lengst tapt sak. Men som et flertall uttrykker det - og jeg vil her få lov til å understreke at Venstre er med i dette flertallet, ved en feil er ikke dette uttrykt i innstillingen - fører gjeldsfrykt til at mange unge ikke tør å ta opp fullt studielån. Med en markedsstyrt rente - og det er viktig å understreke at også fastrentetilbudet er avhengig av renten i markedet - vil det viktigste virkemiddelet for å sikre lav rente for låntakerne i Lånekassen være å føre en økonomisk politikk som sikrer et generelt lavt rentenivå. For den såkalte etableringsgenerasjonen, som sliter med både høye boliglån og studielån, vil dette være svært viktig.

       Jeg regner med at Regjeringen får med seg et flertall i Stortinget for å føre en slik politikk.

Anneliese Dørum (A) : Jeg har merket meg at studentene ønsker en politisk styrt rente, og det gjør også SV. Men når vi ser på den erfaring vi har med politisk styrt rente, er ikke den absolutt positiv, tvert imot. Som vi ser av statistikkene, var renten i 1989 12,9 %, den var 10,9 % i 1990, og den var 10,5 % i 1991. Renten var da politisk styrt. Stortinget kunne når som helst gripe inn og sette lavere rente. Det ble ikke gjort, fordi det ville føre til utgifter som Stortinget så måtte dekke inn. Derfor var jeg blant dem som gikk inn for at renten skulle følge markedet etter et visst system, nettopp for at renten skulle bli lavere - og det ble den jo. Det politiske systemet var tregt, og vi politikere var faktisk ikke villige til å sette ned renten slik vi burde ha gjort den gangen vi hadde en politisk styrt rente.

       Vi har et stort ansvar for å gripe inn dersom renten blir for høy. Jeg mener at Stortinget til enhver tid må følge nøye med renteutviklingen og gripe inn slik at det blir overkommelige renteutgifter for dem som kommer nyutdannet ut fra våre læresteder og skal etablere seg med bolig, barn og barnehageutgifter. Den vanskeligste fasen i livet er akkurat den fasen hvor man må betale boliglån, studielån, barnehageutgifter, osv. osv. Det er også bred enighet i Stortinget om at Statens lånekasse for utdanning ikke skal fungere som en vanlig bank. Vi har det politiske mål med Lånekassen at den skal gjøre det mulig for alle, uavhengig av økonomi, å kunne ta en utdannelse. Dette målet må vi holde fast på.

       Nå har vi endelig fått en mulighet for en fastrenteordning, hvor renten er forholdsvis lav - selv om man i det private markedet kan få fastrenteordninger til ca 6 %. Så mye lavere er ikke renten i Lånekassen, men den er noe lavere, og det er positivt.

       Rentepåslaget som Stortinget har vedtatt, på 1 %, er det nå bred enighet i Stortinget om at er for høyt. Statsråden vil få flertall dersom han nå fremmer forslag om at rentepåslaget bare skal være 0,5 %, som ville være mer rimelig tatt i betraktning hva det koster å formidle disse lånene. Husbanken klarer seg med det, og det burde også Statens lånekasse kunne gjøre.

       Vi må følge utviklingen nøye og sørge for at Statens lånekasse blir det redskapet vi ønsker den skal være, slik at alle trygt kan ta utdanning og være sikre på at de også kan bære utgiftene.

Statsråd Jon Lilletun : La meg aller fyrst få seie at eg er svært glad for at Lånekassa no frå 1. juli kan gje eit fastrentetilbod. Dei som tek imot tilbodet, vil binde renta for tre år, og vil i denne perioden ikkje vere utsette for dei svingingane som ei marknadsstyrt rente vil ha. Tilbodet vil såleis vere meir føreseieleg. Eg veit at det er mange, òg i denne salen, som meiner at tilbodet om fast rente skulle ha vore på plass allereie frå 1. januar 1998, då systemet med politisk fastsett rente vart erstatta med marknadsrente. Grunnen til at dette ikkje lét seg gjere så fort som ein kunne ynskje, var ikkje uvilje frå departementet si side, men at innføringa av fastrente kravde store omleggingar i Lånekassas administrative system.

       Dei raske endringane i renta som vi opplevde i fjor, aktualiserte spørsmålet om binding av renta. Departementet og Lånekassa har samarbeidd om å finne fram til ei ordning som ligg så nær opp til ei vanleg fastrenteordning som mogleg, samstundes som det har vore viktig at dei sosiale ordningane Lånekassa har, står fast. Dei kundane som vel fastrente, skal sjølvsagt, som andre kundar, få rentefritak og betalingsutsetjing når deira situasjon tilseier det.

       Sjølv om eg meiner at departementet og Lånekassa har klart å få fram eit godt tilbod til kundane, ser eg at det med betre tid hadde vore rom for å gjere det endå betre. Den eine tingen eg vil peike på, er at ein vil sjå om det er mogleg å gje tilbod om alternative bindingstider. Det er også eit problem at Lånekassa i dag ikkje kan gje nye kundar tilbod om fastrente frå den fyrste tilbodsdatoen etter at dei har avslutta utdanninga. No i vår kan t.d. dei som vert ferdige i vårsemestret, ikkje få tilbod om å binde renta frå 1. juli, men må vente til 1. oktober. Over årsskiftet vil Lånekassa prioritere arbeidet med å finne ei løysing på dette problemet.

       I St.meld.nr.27, Om innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning, seier departementet at låntakarar med oppsagde lån ikkje kan inngå fastrentekontrakt, dette fordi låntakaren då ville få ulike rentevilkår på lånet, og dette kan ikkje systemet i dag handsama. I dag er det om lag 50.000 låntakarar med oppsagde lån. Men det er ikkje utan vidare slik at det er desse kundane i Lånekassa som har den dårlegaste økonomien. Lånekassa har, som tidlegare nemnt, reglar som gjev rett til betalingsutsetjing dersom ein av sosiale eller økonomiske årsaker ikkje kan betale. Eit døme er inntektsavhengig nedsetjing av terminbeløpet - som gjer det enklare for dei med lågast inntekt. Fordi Lånekassa har mange låntakarar med oppsagde lån, har eg sett i gang eit arbeid i Lånekassa som skal føre til ei meir individuell handsaming. Vi er no i startfasen av dette arbeidet som inneheld m.a. friviljuge gjeldsordningar og individuelle tilbakebetalingsplanar.

       Det har vore viktig for Regjeringa at fastrentetilbodet skulle gjevast til flest mogleg, også dei med vanskeleg økonomi, og det var difor viktig at dei sosiale ordningane var med i fastrenteordninga. Samstundes kan ikkje departementet gå god for ei ordning som gjer at ein kjem dårlegare ut om ein held betalingspliktene til Lånekassa, enn om ein ikkje held dei. Men når det er sagt, vil eg leggje til at det vil vere ei utfordring for departementet framover å leggje til rette for betre oppfylging og tilpassing i høve til fastrentesystemet også for dei kundane som har fått sine lån oppsagde.

       Eg lytta med interesse til innlegget til saksordføraren, og synest det på ein god måte nyanserte mange av dei dilemma ein står overfor, men òg kor viktig det er at vi har ein institusjon som Lånekassa.

       Eg er svært glad for at det er så stor oppslutning om Lånekassa som det er, det gjeld òg grunngjevingane for korfor vi har ho. Og det er gledeleg at den siste brukarundersøkinga viser ei klar forbetring når det gjeld kundane si oppleving av servicen i Lånekassa. Derfor trur eg at den styrkinga vi har gjort dei siste åra på administrativt nivå, har vore rett.

       Når det gjeld forslaget om å redusere rentepåslaget frå 1 til 0,5 prosentpoeng, har eg merka meg kva ein samla komite seier. Eg vil minne om at det var den førre regjeringa som innførte det. Medan det då var 0,5 prosentpoeng i Husbanken, la ein på 1 prosentpoeng i Lånekassa. Eg gav óg ei grunngjeving for det.

       Eg har merka meg synspunkta. Eg har òg synleggjort i brev til komiteen kva det vil koste å endre det, men sjølvsagt vil ei oppmoding frå eit samla storting verte tillagd vekt, og så må vi ta det med oss inn i budsjettarbeidet.

       I de årene vi har behandlet Lånekassen hvor jeg har sittet i komiteen, har det etter hvert blitt bred enighet om at subsidieringen gjennom Lånekassen i all hovedsak skal ligge innenfor studietiden. Grunnen til det er at det er den mest målrettede måten å sikre lik rett til utdanning på. Da treffer en rent fysisk dem som studerer og hjelper dem til å få en mulighet til å kunne ta høyere utdanning, uavhengig av økonomisk ståsted. Ved å subsidiere renten og legge inn subsidiene i tilbakebetalingsfasen i stedet blir det nærmest som å drive skarpskyting med hagle - en treffer, men en treffer alt mulig. Og en bruker svært store midler på mennesker som rent faktisk har de best betalte jobbene i Norge, og som i alle henseender egentlig ikke har behov for den subsidieringen.

       Derfor blir det litt rart for meg når representanten Stråtveit sier at dersom vi hadde hatt en politisk styrt rente, ville man ikke fått en høy renteøkning på den måten som vi har sett nå. Nei, det er mulig at vi ikke ville ha fått den da, men da ville vi nesten helt sikkert ha fått den senere. For jeg skulle likt å se de budsjettforhandlingene til Regjeringen og de gruppemøtene til Kristelig Folkeparti der de skulle prøve å løfte inn subsidier for å holde renten lav i en tid hvor en skal få gjennomslag for sine hjertesaker. Vi vet at ved budsjettbehandlingen i Stortinget de siste to årene er det stort sett bare kontantstøtten en har gitt midler til. Jeg er ikke overbevist om at Regjeringen ville ha prioritert å holde renten lav selv om de hadde hatt den muligheten.

       Så er det en diskusjon i innstillingen om rentepåslaget for å dekke administrasjonsutgiftene.

       Det er selvfølgelig interessant hvis statsråden ønsker å komme tilbake til Stortinget med et forslag om en endring av det. Det er noe vi skal ta opp da.

       Men la meg få lov å si til det representanten Petter Løvik sa i sitt innlegg, og også til Høyres holdning i innstillingen, der man går inn for at påslaget skal reduseres, uten å anvise konkret dekning for det, at det er en måte å drive politikk på som Arbeiderpartiet ikke vil være med på. Vi kan ikke sitte midt i perioden og fremme forslag som vi vet vil koste inntil 234 mill. kr i verste fall, uten overhodet å anvise dekning. Høyre antyder dekning på ett punkt her, og det går ut på at påslaget til dekning av administrasjonsutgiftene kan settes ned. Men administrasjonsutgiftene - de totale utgiftene i Lånekassen - er 190 mill. kr, og trekker man 234 mill. kr fra 190 mill. kr, får man minus 44 mill. kr. Skulle man ta alt dette, måtte man rett og slett legge ned Lånekassen og la den betale tilbake 44 mill. kr til staten årlig for å få dette til. Dette er et regnestykke som helt umulig kan gå i hop, og jeg synes det er underlig at man ikke i alle fall kan vente med det til revidert nasjonalbudsjett, og da vise at en faktisk er villig til å gjøre det, i stedet for å komme med det midt i perioden.

       Vi har ikkje fremja eit forslag om lågare administrasjonstillegg, men vi vil kome tilbake til dette i budsjettet. Det er ikkje sagt at dette berre skal gjelde billegare administrasjon. Men frå Høgre si side vil vi - som vi alltid har gjort - også i framtida arbeide for å få ei betre studiefinansiering enn den vi har hatt tidlegare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

       (Votering, se side 3016)