Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken):

       Arnulf Øverland har i sitt dikt « Du må ikke sove » bl.a sagt:

« Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

de ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo! »

       Og til avslutning sier Øverland:

« Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -

Vår tid er forbi - Europa brenner! »

       Når Regjeringen i St.prp.nr.59 fremmer forslag om tilleggsbevilgning i statsbudsjettet for 1999 i forbindelse med mottak av flyktninger fra Kosovo, bygger forslaget på en beslutning om å ta imot 6.000 flyktninger fra Kosovo. Beslutningen ble tatt etter anmodning fra og i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR.

       FNs høykommissær for flyktninger vurderer Norges uttak av Kosovo-flyktninger som et positivt og viktig bidrag til humanitær evakuering fra nærområdet til Kosovo, og da i hovedsak Makedonia.

       Siktemålet med evakueringen har dels vært å lette situasjonen for utsatte flyktninger, dels å bidra til byrdefordeling og sikre at land i nærområdet kan holde grensene mot Kosovo åpne, slik at flyktningene kan få beskyttelse og hjelp der.

       Det er en glede for meg som saksordfører å kunne fastslå at hele komiteen støtter Regjeringens forslag om tilleggsbevilgning i statsbudsjettet på 1.217.650.000 kr. Men det er med undring jeg registrerer at Fremskrittspartiet ikke vil ta flyktninger til Norge, men kanalisere all hjelp til nærområdene. For Kristelig Folkeparti er det ikke enten - eller, men et både - og. For å holde grensene åpne, slik at det skal være mulig å flykte til Makedonia, måtte vi si oss villige til både å ta flyktninger til Norge og å hjelpe i nærområdene.

       St.prp.nr.59 dreier seg om tilleggsbevilgninger for å kunne ta flyktninger til Norge. Proposisjonen dreier seg ikke om hjelp i Kosovos nærområde, slik Fremskrittspartiet fordreier saken. Flertallet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at mottaket av 6.000 flyktninger fra Kosovo kommer som tillegg til den ordinære kvoten, som for inneværende treårsperiode er satt til 4.250 personer. Flertallet har også merket seg at UNHCR arbeider for at tilbakevending av flyktningene skal bli den varige løsningen på flyktningsituasjonen. Hensikten er evakuering inntil tilbakevending blir mulig.

       Flertallet støtter også forutsetningen om at alle som tas ut, har et beskyttelsesbehov i den forstand at de ikke kan vende tilbake til hjemlandet i dagens situasjon. Flertallet har også merket seg at barnefamilier, syke og eldre samt de som har nær familietilknytning til Norge, skal prioriteres. Flertallet viser også til at personer som etter gjeldende retningslinjer har rett til familiegjenforening, ikke regnes innenfor kvoten på 6.000. Dette vil anslagsvis dreie seg om 1.000 personer. Utgifter forbundet med disse er inkludert i bevilgningsforslaget.

       Flertallet støtter Regjeringens forslag til økte bevilgninger til statlige mottak og økt bruk av bistand fra frivillige organisasjoner. Det er en glede å registrere det store engasjement gjennom de frivillige organisasjoner, blant barn i våre skoler som holder basarer og innsamlinger, og blant enkeltmennesker. Kjærlighetsbudet lever: Du skal elske din neste som deg selv! Og den neste som er i nød, tar vi gjerne hjem.

       Flertallet støtter også Regjeringens forslag om bevilgning til bosetting og integreringstilskudd samt økningen til boligtilskuddsordningen. Flertallet støtter også forslaget om økt bevilgning til transport, administrative ressurser, undervisning, arbeidsmarkedstiltak og helsetiltak. Jeg vil spesielt påpeke bevilgningsforslaget på 39 mill. kr for å styrke posten Tilskudd til psykososialt arbeid for flyktninger. En rekke av flyktningene har opplevd svært traumatiske situasjoner som må bearbeides, i tillegg til det traumatiske å være flyktning.

       Til slutt: Flertallet støtter Regjeringens forslag til omdisponeringsfullmakt dersom utgiftene til mottak av flyktninger fra Kosovo skulle bli lavere enn forutsatt. Mindreforbruket innenlands omdisponeres da til økt innsats for flyktningene i nærområdet.

       Jeg anbefaler komiteens tilråding, I og II.

       Arbeiderpartiet har imidlertid en særmerknad hvor vi peker på det faktum at Regjeringen gjennom proposisjonen bare fremmer et bevilgningsforslag uten med ett ord å angi hvordan utgiftene skal finansieres. Finansministeren har i brev til Arbeiderpartiets gruppe og i det framlagte revidert nasjonalbudsjett vist til at finansieringen vil skje ved en reduksjon i overføringene til Statens petroleumsfond. Vi vil derfor komme tilbake til finansieringen under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, og da sett i lys av Regjeringens vurderinger av situasjonen i norsk økonomi.

       Arbeiderpartiet mener at den humanitære situasjonen for flyktningene i Kosovo og i Kosovos nærområder er så dramatisk at Norge må stille opp med bistand over et bredt spekter av virkeområder. Vi mener at det er riktig at Norge sammen med andre vestlige land tar imot flyktninger, for på denne måten å bidra til stabilitet i Kosovos nærområder. Dette er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, det handler i første rekke om medmenneskelighet og moral, som også saksordfører var inne på.

       Fremskrittspartiet prøver å framstå som generøs i denne saken og vil opprette flyktningleirer i Albania, Romania og Bulgaria, bare ikke hjelpe flyktningene i Norge. Denne saken handler ikke minst om moral. Det er i lys av et slikt standpunkt fra Fremskrittspartiet at moralbegrepet blir noe utvannet.

Lodve Solholm (Frp) : Vi i Framstegspartiet konstaterer at den humanitære katastrofen på Balkan berre blir større og større. Vi konstaterer at ny informasjon gjer det naudsynt med ein forsterka innsats frå norsk side, ja kanskje endå meir no enn då denne innstillinga vart laga.

       Noreg tek no imot 6.000 flyktningar på kollektivt grunnlag for busetting snarast råd i norske kommunar. Kostnadene ved dette er utrekna til å bli om lag 1,2 milliardar kr i 1999 etter proposisjonen. Eg viser til at Stortinget etter tilråding i Innst.S.nr.149 berre løyvde 225 mill. kr til arbeid i nærområda. Dersom ein set desse to tala opp mot kvarandre - noko eg gjer, og det med godt samvit - meiner eg det er lite samsvar mellom Regjeringas opplysningar om at det er viktigast å hjelpe i nærområda, og dei framlegg til løyvingar som vert foreslått: 195 mill. kr til hjelp i nærområda, jf. St.prp.nr.56, og i St.prp.nr.59 vel 1,2 milliardar kr til 6.000 flyktningar i Noreg.

       Som ei følgje av familiegjenforeining i praksis tyder alt på at talet over tid vil kunne bli langt høgare, og med det kjem langt høgare kostnader. Kva gjer ein når kvoten på 6.000 kanskje er fylt opp alt neste veke? Eg vil òg i denne samanhengen hevde at familiegjenforeining ville vore langt enklare - og betre - dersom ein oppheldt seg i nærområda.

       Eg er klår over at det er ulike innanrikspolitiske situasjonar i Montenegro, Makedonia og Albania som følgje av den store kosovoalbanske flyktningstraumen.

       Det er vanskeleg for den jugoslaviske republikken Montenegro og det sjølvstendige landet Makedonia av di begge har store albanske minoritetsgrupper, slik at ein stor albansk flyktningstraum vil kunne destabilisere balansen i folkesamansetnaden. Eg har likevel merka meg at Albania stiller seg positiv til mottak av albanske flyktningar dersom landet mottek hjelp i form av mat, klede, medisinar og høve til innkvartering eller pengar for å betale dette.

       Vi i Framstegspartiet ser det slik at ut frå situasjonen bør Noreg hjelpe til med å ta flyktningane ut frå Montenegro og kanskje særleg ut frå Makedonia, men då først og fremst til flyktningleirar i Albania og eventuelt i Romania og Bulgaria. Eg vil i høve til dette vise til St.prp.nr.59, der det heiter:

       « UNHCR arbeider videre for at tilbakevending til Kosovo skal bli den varige løsningen på flyktningsituasjonen. NATO og det internasjonale samfunn har som mål å etablere en sikkerhetsordning for Kosovo som fører til at flyktningene kan vende tilbake dit i trygghet. Uttaket av flyktninger fra Kosovo gjennomføres i hovedsak etter samme prinsipper som er lagt til grunn for uttak av overføringsflyktninger tidligere, selv om siktemålet i denne situasjonen ikke er gjenbosetting som varig løsning, men evakuering inntil tilbakevending blir mulig. »

       Vi meiner at dette best kan løysast ved at ein ikkje tek flyktningane ut av nærområdet, men opprettar flyktningleirar der og gjerne med norsk bistand. Eg vil her vise til at Framstegspartiet vil hjelpe flyktningane i nærområdet. Og eg vil legge til at hadde vi sett at det var mest lønsamt - ikkje lønsamt i økonomisk forstand, men best for flyktningane - å ta dei til Noreg, hadde vi gjort det, i og med at vi er i ein slik situasjon. Men vi meiner at hjelpa best kan bli gitt der nede. Her vil eg nemne som eit døme saka i Innst.S.nr.149, der vi ville bruke 300 mill. kr meir enn fleirtalet i denne sal.

       Regjeringa meiner at opphaldet skal vere mellombels. Med det i minnet finn eg det derfor noko underleg at løyvinga som er foreslått i proposisjonen, har preg av eit lengre opphald i Noreg. Eg viser til at Regjeringa foreslår at ressursane skal gå til statlege mottak der flyktningane truleg vil vere i heile 6-7 månader. Dei foreslår utgifter til busetting, integrering, undervisning og arbeidsmarknadstiltak. Alt dette er jo langsiktige tiltak som tyder på at flyktningane blir buande i Noreg, og ikkje skal vende heim slik som intensjonen er. Kva meiner eigentleg Regjeringa?

       Folk i Albania, regjeringa i Tirana, representantar for FN sin høgkommissær, OSSE og dei frivillige hjelpeorganisasjonane meiner alle at den einaste framtida for flyktningane ligg i at dei kan vende tilbake til Kosovo. Utvandring til ei rekkje forskjellige land blir ikkje sett på som ei god løysing. Alle desse organisasjonane meiner at vårt land må yte bistand til å få oppretta flyktningleirar i Albania, Makedonia og i framtida i Kosovo.

       Eg vil i dette høvet vise til at presidenten i Vestunionen si parlamentariske forsamling, Lluis Maria de Puig, gjorde ei reise i Albania i april i år. I det høvet har han skrive eit brev til organisasjonen sin generalsekretær og gitt uttrykk for det same:

« Når det gjelder flyktningene bør man merke seg at kosovarene selv så vel som befolkningen i Albania, regjeringen i Tirana og representantar for FN"s høykommissær, OSSE og de frivillige hjelpeorganisasjonene alle mener at den eneste fremtid for flyktningene ligger i at de kan vende tilbake til Kosovo. Utvandring til en rekke forskjellige land blir ikke ansett som en god løsning. Alle disse organisasjoner mener at våre land må yte bistand til å få opprettet leirer i Albania, Makedonia og i fremtiden, Kosovo. Spredning av flyktninger er, selv om det skjer i solidaritetens navn, en dårlig løsning. »

       Presidenten uttalar vidare:

« De » - han meiner albanarane - « oppfordrer det internasjonale samfunn til å yte økonomisk bistand til albanske familier som tar seg av flyktninger. »

       Eg meiner ut frå dette at det fortonar seg noko merkeleg at den norske regjering vil bruke 1, 2 milliardar kr på å ta 6.000 albanske flyktningar til Noreg, medan denne summen ville vere nok til å hjelpe 13 gonger så mange flyktningar i Kosovo sitt nærområde, kanskje endå fleire. I det høvet kan eg nemne at ein for 15 mill. kr etablerte ein flyktningleir for 5.000 flyktningar i Romania. Det tyder på at ein kunne hjelpe svært mange flyktningar i nærområda for 1,2 milliardar kr.

       Odd Eriksen (A) : Representanten Lodve Solholm framhevet at Fremskrittspartiet vil hjelpe flyktningene i nærområdet. Han hevdet sågar at « dette er ærleg meint ». Det fins faktisk måter å omtale den type utsagn på, som ikke er særlig parlamentariske.

Lodve Solholm (Frp) : Eg blir noko indignert når eg høyrer representanten Eriksen prøver å sette eit ærleg forsøk på å ta eit tak i ein så alvorleg konflikt som denne, i miskreditt. Kven er det som skal ha monopol på sanninga? Er det slik at det berre er Arbeidarpartiet som skal ha monopol på sanninga? Er det slik at det berre er Arbeidarpartiet som skal ha rett til å fremme forslag som er ærleg meinte, som er velmeinande, og som gjeld å gi hjelp til eit naudstilt folk? Det verka slik for meg då eg høyrde representanten Eriksen, både i denne replikken og også i hovudinnlegget hans, eit innlegg som ikkje bar preg av anna enn å ta avstand frå Framstegspartiet. Ikkje eitt ord kom Eriksen med når det galdt hans eller hans partis innsats for å hjelpe flyktningane i nærområdet. Hans parti var med på å løyve skarve 225 mill. kr til flyktningane i nærområdet. Det var faktisk eit forslag på ytterlegare 300 mill. kr til hjelp i nærområdet, men det røysta Odd Eriksen og hans parti mot. Vi kan også i vårt parti finne uparlamentariske ord og uttrykk for slike haldningar dersom det er det ein ønsker.

       Når det gjeld det nemnde sitatet, vil eg berre seie at vi i Framstegspartiet alltid har hevda at vi skal hjelpe flyktningane i nærområdet. I denne saka har vi eit spesielt ansvar, i og med at vi er eit land i krig, og i og med at Noreg var med og gjekk i bresjen for at NATO skulle gå inn og gjere den jobben som verdssamfunnet synest var nødvendig, og som eg meiner var nødvendig, for å stoppe ein despot av Milosevic » karakter.

       Hva er det så å tilføye i dag - kanskje en tilleggsvurdering og presisering? Det er tidligere ettertrykkelig slått fast at norsk flyktningpolitikk består av å hjelpe flest mulig i deres nærområder. Så finnes det et mindretall som skal score ytterligere politiske poeng på fortreffeligheten av at hjelpen ytes « der nede », som det til stadighet blir sagt. For noen lyttere høres kanskje « der nede » ekstra betryggende ut. Forholdet er bare slik at vi ikke snakker om enten - eller, som det tidligere har blitt sagt, men om både - og. Dette ble altså slått ettertrykkelig fast her i salen den 6. mai.

       I ettertid av den debatten har departementet besluttet å øke tempoet i uttak til Norge. Dette er gjort etter forsterket appell fra FNs høykommissær. I lys av dette framstår mindretallets forslag i dag som særdeles lite smidig. Proposisjonen og flertallsinnstillinga har den nødvendige fleksibilitet, som innen øvre grense har bufferkapasitet, og som for øvrig ivaretar også mindretallet sitt primære ønske, nemlig å yte bistand i nærområdet. Skulle vi likevel få en positiv overraskelse som tilsier at den øvre grensen i Norge, som vi nå behandler, ikke utnyttes, så er det nettopp i proposisjonen og innstillinga åpnet for at midlene kan kanaliseres til nærområdene uten fornyet politisk behandling. Tilsvarende fleksibilitet er det ikke å finne i mindretallsframlegget.

       Høyre har funnet det naturlig å støtte Regjeringas forslag, til tross for det faktum at vi på et tidligere tidspunkt og på annet grunnlag har hatt avvikende forslag på enkelte av de angjeldende postene. Vi har på det nåværende tidspunkt avstått fra å komplisere dette bildet. Vårt engasjement og felles ansvar i flyktningspørsmålet skal ikke kunne dras i tvil.

       Når det så gjelder finansieringa av tilleggsutgiftene, registrerer vi at Arbeiderpartiet har sluttet seg til vår fokusering på revidert nasjonalbudsjett. Behovet for å ivareta helheten i økonomien krever faktisk et ansvarlig flertall. Innstillinga viser at det av og til er rett å si: Ja takk, begge deler - full støtte til flyktningforslaget og henvisning til ansvarlig økonomisk helhetstenkning.

Inga Kvalbukt (Sp) : Den saken vi nå behandler, har kommet opp på bakgrunn av stadig sterkere appeller fra FNs høykommissær for flyktninger med anmodning om å motta stadig flere flyktninger. I denne sammenheng blir Fremskrittspartiets forslag litt uforståelig.

       Vi står overfor en prekær flyktningsituasjon som er av slike dimensjoner at vi ikke kan fatte det. Vi har plikt til å hjelpe. Det innser også Fremskrittspartiet. Men vi har langt bedre mulighet til å hjelpe ved å åpne vårt lands grenser. Her står hjelpeapparatet ferdig. Det er ikke riktig å sparke ballen over til fattige naboområder. Vi har plikt, og vi har mulighet. Jeg er veldig glad for at vi bruker den muligheten. Jeg er glad for Regjeringens positive engasjement, og jeg støtter fullt ut saksordførerens framlegging av komiteflertallets innstilling. Men når vi først har fått flyktningene hit til Norge, er det også viktig hvordan de blir behandlet. Jeg vil understreke viktigheten av at vi får til en rask bosetting rundt om i de enkelte kommunene. I den sammenheng er det også viktig raskt å klarlegge utdanning og arbeidserfaring til flyktninggruppene. De gruppene av flyktninger vi nå får, har vært utsatt for påkjenninger som jeg ikke tror noen av oss greier å fatte. Den måten de blir tatt imot på, vil være avgjørende for deres utvikling og muligheter i framtida.

       Vi har ikke bare plikt til å ta imot, men også til å ta oss av de flyktningene som nå kommer. Vi vet at den beste måten å komme videre i livet på for noen som har vært utsatt for store traumer, først og fremst er å møte medmenneskelighet, møte varme, møte kontakt - forstår man ikke språket, kan en utstrakt og varm hånd gjøre samme nytten som noen forståelige gloser. Det er også viktig å oppleve at du har betydning som menneske, som person, og at dine ressurser blir verdsatt. Derfor vil en kartlegging av kompetansen til disse personene kunne gjøre at de raskere kan komme i arbeid og få komme inn i meningsfylt aktivitet. Deltaking i arbeid vil også bedre kontakten med befolkningen i kommunene, det vil øke forståelsen, og det vil gi gjensidig læring. Vi gir ikke bare gjennom dette, jeg tror vi også kan motta lærdom.

       Nå er det egentlig en ganske fin tid for å få satt flest mulig flyktninger i arbeid. Vi står foran en veldig travel vår- og sommeronn i norsk landbruk, og vi vet at mange av de flyktningene som kommer, har erfaring innen landbruk. Det er ikke bare høgspesialiserte arbeidsoppgaver som utøves. Jeg håper at vi vil kunne legge til rette for å benytte oss av denne muligheten.

       Hvordan flyktningene blir møtt nå, er ikke bare avgjørende for deres muligheter for en positiv utvikling, men det vil også være avgjørende for hvor god mulighet de vil ha til å vende tilbake til sine hjemområder den dagen det er mulig.

       Så må jeg også til slutt få understreke det som nå er sagt av flere, også av Regjeringen, at et eventuelt underforbruk her i Norge vil vi bruke til å hjelpe i nærområdene.

Karin Andersen (SV) : SV støtter Regjeringas forslag i saka. Det skulle bare mangle. Norge er, som andre har sagt her, direkte ansvarlig i denne konflikten på en helt annen måte enn det vi er i forhold til andre flyktningkatastrofer, sjøl om vi mener at ansvaret vårt også er stort der.

       Det er situasjonen i nabolandene som gjør at det har vært nødvendig å ta en andel flyktninger til Norge. Hvis man ser på tallstørrelsene her, altså 6.000 til Norge og flere hundre tusen til mange av de fattige nabolandene, blir debatten i Norge rundt både penger og antall svært smålig og helt perspektivløs. Her er det ikke snakk om at Norge kan bestemme at Bulgaria eller Romania skal opprette flyktningleire. Det må disse landene sjøl eventuelt ta initiativ til og ønske. Hvis de gjør det, skal det ikke stå på SV å få bevilget penger til å opprette det. Det kan være nødvendig. Men for at denne situasjonen skal løse seg, slik at spenningen i nærområdene ikke skal bli utløsende for en enda større konflikt enn den vi ser i dag, er det nødvendig at også høykostland tar flyktninger inn til sitt område.

       Jeg vil minne om at Norge er nærområde til Kosovo. Hvis man studerer globusen og titter litt på den, som det ble nevnt i et replikkordskifte her da vi debatterte saken sist gang, vil man fort oppdage at dette er veldig nært Norge. Så det er våre nærområder vi snakker om. Da må vi ta vårt ansvar, og da dreier det seg ikke bare om penger, men også om å ta et visst antall flyktninger ut.

       Hvis det er slik at Høykommissæren for flyktninger, som organiserer dette arbeidet, ber om mer penger til å drive flyktningleire, enten i Albania eller i andre områder, og de trenger det, bør de få det. Det signalet vil SV gi i dag. Hvis det er slik at Høykommissæren også ber Norge om å ta flere flyktninger inn til Norge, bør Norge si ja til det. Norge er et styrtrikt land, og vi har en debatt om bruken av penger - om de kan brukes i Norge, eller om de kan brukes andre steder. Hvis det skulle være slik at arbeidet med å opprettholde og drive flyktningleire i andre land nå er under press, og det er vanskeligheter, burde Norges rikdom kunne brukes til å avhjelpe det. Det vil overhodet ikke ødelegge norsk økonomi. Fra SVs side syns vi at kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre nå, også for å trygge vår egen framtid, er å sikre at flyktningene blir tatt imot og får et trygt sted å være.

       Så er det en debatt om hensikten med å ta flyktningene ut nå. Noen prøver å så en slags forestilling om at de som sier at man skal ta flyktninger til Norge, ønsker at de skal komme hit og ville være her. Sjølsagt mener alle at hovedpoenget her må være at de skal kunne få vende tilbake til Kosovo så fort som mulig. Men det er jo en konflikt der nede, og det er derfor Norge i utgangspunktet var med og involverte seg i dette.

       Å så en forestilling om at dette kan skje veldig fort, og at alle kan vende tilbake øyeblikkelig hvis man skulle være så heldig å komme til en fredsløsning, det er naivt. Så uansett om flyktningene kommer til Norge, om de får bosette seg her, om de får en jobb, om de får behandling av helsevesenet, er ikke det til hinder for at de kan flytte hjem igjen. Snarere tvert imot vil det være en fordel for dem, fordi de gjennom å få en god mottakelse her og et noenlunde verdig liv vil være bedre i stand og mye bedre rustet til å vende hjem igjen den dagen det kan være mulig.

       I likhet med Odd Eriksen fra Arbeiderpartiet vil jeg benytte anledningen til å nevne finansieringen, men jeg vil også være nødt til å returnere det litt til Arbeiderpartiet, for de har også en lei tendens til i spørsmålet om hvordan vi skal finansiere flyktningarbeid i Norge, å saldere med u-hjelpspenger. Det har et flertall i Stortinget sagt om igjen og om igjen, i innstilling etter innstilling, at man skal slutte med, men hvert år fortsetter man med den politikken. Det gjør også Arbeiderpartiet, og det bør denne saken få en slutt på.

Statsråd Odd Roger Enoksen : For andre gang i dette tiåret opplever vi en flyktningkatastrofe i vårt nærområde som har drevet over en million mennesker på flukt fra sine hjem. Situasjonen for flyktningene fra Kosovo har utløst et bredt folkelig engasjement i mange europeiske land, også her i Norge. Mange har spurt: Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi hjelpe flest mulig? Som politikere er det vårt ansvar å svare på de utfordringene vi nå står overfor. Jeg er derfor glad for at alle mener at vi skal gjøre mye for å hjelpe flyktningene, og en samlet kommunalkomite går inn for at vi skal bevilge 1.217 mill. kr til å hjelpe flyktningene fra Kosovo. Uenigheten gjelder hvordan vi skal bruke midlene.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag om at vi både skal gi hjelp i nabolandene og gi beskyttelse og hjelp til noen av dem som trenger det mest her i landet. Fremskrittspartiets svar er at hjelpen utelukkende skal gis i « nærområdet », uten at partiet klart definerer hva som er nærområdet. Historisk sett og sammenlignet med tilsvarende flyktningkatastrofer i Afrika, Asia og Latin-Amerika er det åpenbart at Norge vil bli betraktet som et nærområde. Avstanden fra Kosovo til Løvebakken er faktisk mindre enn avstanden fra Vietnam til Hongkong, Malaysia og Filippinene, eller fra Argentina og Chile til Mexico.

       Det er selvfølgelig fristende å lage regnestykker som viser hvor mange flere vi kan hjelpe hvis all hjelpen brukes i land som Albania, Romania og Bulgaria. Det man da overser, er at det faktisk har vært en betingelse for at mange skal kunne gis beskyttelse i nabolandene, at noen gis beskyttelse i andre land. For at mennesker på flukt inne i Kosovo skulle få anledning til å slippe inn i Makedonia, har det vært helt avgjørende at noen har kunnet reise videre. Makedonske myndigheter har helt bevisst brukt stenging av grensebommene for å presse det internasjonale samfunnet til å få fortgang i evakueringen. Uten at Norge og andre land raskt hadde svart på appellen om en humanitær evakuering, hadde sannsynligvis mange av flyktningene ikke kommet ut av Kosovo.

       Hvilke alternativer har vi hatt? Kunne vi sendt alle videre til Albania, slik enkelte har foreslått? Etter selv å ha besøkt Albania og Makedonia, tror jeg det kunne ha ført til at hele mottaks- og hjelpeapparatet i Albania hadde stått i fare for å bryte sammen. Situasjonen kunne fort ha kommet helt ut av kontroll, og vi kunne stått overfor en situasjon der vi kanskje hadde måttet evakuere et enda større antall enn det som nå skjer.

       Et flertall i komiteen har sluttet seg til Regjeringens forslag om ikke bare å gi beskyttelse i et mottak her i landet, men også gi flyktningene anledning til å leve et så normalt liv som mulig. Det betyr raskest mulig bosetting i en kommune på samme måte som andre flyktninger som har fått oppholds- og arbeidstillatelse her i landet. Det betyr kvalifisering for norsk arbeidsliv, undervisning i norsk og samfunnskunnskap for voksne, grunnskoleundervisning for ungdom i alderen 16-20 år som ikke har tilsvarende fra hjemlandet, rett og plikt til ordinær grunnskoleundervisning for barna og en styrking av helsetilbudet.

       Noen vil sikkert stille spørsmålstegn ved vår strategi om at flyktningene så fort som mulig skal bosettes i en kommune og få anledning til å leve et normalt liv. Skal ikke flyktningene raskt tilbake, spør noen. Vi mener at aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnsliv er viktig både for den enkelte flyktnings evne til å ta ansvar for sin egen livssituasjon her i landet og for evnen til å mestre en på mange måter sikkert like vanskelig tilbakevending den dagen det blir mulig. Jeg tror jeg har alle med meg i mitt håp om at alle Kosovo-flyktningene så snart som mulig vil få anledning til å reise hjem og ta del i gjenoppbyggingen av landet sitt. Når det kan skje, vet ingen av oss. Uansett når det vil kunne skje, mener jeg det er riktig å investere i raskest mulig bosetting og integrering. Vi vil tjene på det, og de vil tjene på det, uansett når tilbakevending måtte bli mulig.

       Erfaringene fra Bosnia-konflikten viser at det var riktig å satse på det tosporede løpet. Muligheten til aktiv deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv i eksillandet har vært og er faktisk et viktig element i en aktiv tilbakevendingsstrategi. Norge tok imot færre flyktninger fra Bosnia enn Sverige og Danmark, likevel er det vi som har flest tilbakevendte. Til dem som er skeptiske til vår satsing på både integrering og tilbakevending, vil jeg si én ting: Lytt til flyktningene selv, hva er det de synes er viktig? Snakk med flyktninger som har vendt tilbake til Bosnia, og dere får svar. Et mest mulig normalt liv i Norge, med arbeid og norske venner, er en viktig ressurs den dagen de pakker og reiser hjem.

       La meg avslutningsvis få si at jeg er svært glad for at det er bred tilslutning til prinsippet om at eventuelle mindreutgifter knyttet til mottaket her i landet kan omdisponeres til hjelp i nærområdet over UDs budsjett. Dette er et viktig flyktningpolitisk prinsipp, som viser at vi har en helhetlig flyktningpolitikk, der beskyttelse her i landet ses i sammenheng med hjelp og bistand i nærområdet.

Statsråd Odd Roger Enoksen : Etter Regjeringens oppfatning vil Husbankens ordninger være tilstrekkelige til å kunne dekke den etterspørselen som vil komme. Det er selvfølgelig alltid vanskelig på forhånd å ha et eksakt svar om hvor stor etterspørselen vil komme til å bli, men fra Regjeringens side har det måttet bli gjort et anslag.

       Vi mener at ordningen med både boligtilskudd, etableringslån og kjøpslån, slik det foreligger i dag med den økningen på 75 mill. som Regjeringen har foreslått, skal være dekkende. Det er her viktig å være oppmerksom på at de 75 millionene selvsagt ikke er ment som en fullfinansiering, men som et tilskudd som utgjør en andel av finansieringen både til kjøp av brukte boliger og til finansiering av nye boliger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Gunnar Breimo (A) : Fremskrittspartiet fornekter seg ikke i sin innbitte kamp for å hindre flyktninger i å komme til Norge. For det er det deres engasjement i denne og relevante saker i realiteten handler om. Frykten for at fremmede skal påføre det norske folk psykiske lidelser og andre plager samt økonomiske uttellinger, gir seg stadig nye utslag.

       Jeg har ikke for vane å ta det folk sier, opp i verste mening, tvert imot forsøker jeg etter beste evne alltid å etterleve min barnelærdom om det motsatte. Men i dette tilfellet klarer jeg det ikke. Etter alle fremskrittspartiinnlegg i denne sal om flyktningpolitikk, også i spørretimene, blir det ikke troverdig at partiet forsikrer om sine ærlige hensikter i denne saken. I en tid da vi stadig får demonstrert at menneskenes største utfordring vil være å skape forhold som gjør at alle kan leve side om side, uansett rase, hudfarge og kulturell bakgrunn, gjør Fremskrittspartiet i enhver sak sitt ytterste for å puste til den intoleransen som alltid vil være til stede overalt.

       I dagens debatt forsøker partiet å spille rollen som det partiet som mer enn noe annet bryr seg om flyktningenes ve og vel. Men alle som har fulgt med i partiets argumentasjon, vet at dette er spill for galleriet og skinnargumentasjon. Bekymringen gjelder noe helt annet.

       Nok en gang får vi demonstrert at Fremskrittspartiet står for den fullstendige følelseskulde. Det er nemlig ikke slik at de brenner for flyktningenes situasjon. Det de er redd for, er at noen skal bli værende igjen i Norge etter at forholdene gjør det mulig å flytte tilbake. Det kommer godt til uttrykk gjennom deres forslag om å bevilge 300 mill. kr mer til hjelp i nærområdene enn Regjeringen, men under den klare forutsetningen at ingen flyktninger fra Kosovo skal slippes inn i Norge, slik Torbjørn Andersen har sagt det i et leserinnlegg. Også formuleringene om familiegjenforening bekrefter at det er hovedmålet.

       Etter at vi nå i flere uker har fått presentert fjernsynsreportasjer fra flyktningenes situasjon i nabolandene til Kosovo og hørt deres skrekkhistorier om hva de har opplevd, burde det ikke være vanskelig for noe sivilisert menneske å forstå at noen har behov for å komme seg vekk fra krigens grusomheter - ikke bare geografisk langt unna, men til helt andre forhold og omgivelser. Det er syke og gamle, det er hundrevis av barn som har mistet hele sin familie. At Fremskrittspartiet ikke er i stand til å forstå dette og ikke er villig til å ofre en krone til denne formen for hjelp, sier alt om dette partiets politikk.

       De fattigste og mest vanskeligstilte og politisk mest ustabile landene i Europa skal ifølge Fremskrittspartiet ta imot hundretusener av flyktninger, mens Norge ikke engang skal ta imot noen få tusen av de verst stilte. At andre land blir enda mer flerkulturelle og multietniske, er etter Fremskrittspartiets syn helt i orden, bare Norge kan beskyttes.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg ønsker å ta ordet for å anføre følgende:

       Regjeringen har på bred basis ikke bare vurdert det nasjonale grunnlaget for å yte en innsats, men også det internasjonale grunnlaget. Som statsråd Enoksen var inne på i sitt innlegg, har ikke bare han, men også utenriksministeren og undertegnede aktivt søkt internasjonale kontakter for å se hva som er rett. Og det gjør unektelig inntrykk på en norsk statsråd som er til stede på en flyktningkonferanse i Genève, å få takk både fra FNs høykommissær og fra USA i åpent forum fordi vi har tatt ansvar og handlet på en slik måte at vi sørget for at en situasjon som var i ferd med å bli håpløs, ikke ble det. Jeg sikter da til situasjonen i Makedonia.

       La det også være meg tillatt å si, etter å ha besøkt det som i sin tid ble kalt for sosialismens fyrtårn i Europa - riktignok ikke av de fleste norske sosialdemokrater eller venstresosialister, men av de gamle marxistene i AKP - at jeg etter å ha studert dette fyrtårnet på nært hold, tror de fleste vil ha forståelse for at det er grenser for hva det fyrtårnet kan bære av belastninger. Det er slik at for en som har vært samferdselsminister, vil selv de mest fillete veier i Norge se ut som autostradaer i forhold til noe av det man selv ser f.eks på veien fra Tiranas hovedflyplass og inn til hovedstaden. Dette landet har en istykkerslått infrastruktur, det har en ikke-eksisterende infrastruktur, og det er selvfølgelig slik at det er grenser for hva det kan belastes av ytre utfordringer, selv om det har en familiestruktur og en politisk kultur som gjør at det er åpne dører.

       I den situasjonen er det et enkelt moralsk prinsipp som gjelder, og det er at man må dele ansvar, og man må dele det på en slik måte at ansvaret ikke bare bæres av de fattigste, men også av de rikeste. I den situasjonen har Norge stått i en tradisjon sammen med andre vestlige land. Men det er ikke til å legge skjul på at mange mente at vi handlet rett på det tidspunktet da vi med bred støtte i Stortinget handlet slik at vi kunne ta imot flyktninger til Norge. Det er ikke tvil om at det løste opp en helt håpløs situasjon i Makedonia. Og la meg understreke: Makedonia er i dag et land som har 40 % arbeidsledighet. Har man 40 % arbeidsledighet, er det jo mer enn et politisk under at man klarer å holde landet såpass gående som man gjør, og tar imot de flyktningene man kan. Det skulle da bare mangle at man da ikke kan stå for den enkle solidaritetshandling det er å vise at man faktisk kan dele byrdene med et land som med en så stor arbeidsledighet har tatt imot i overkant av 100.000 flyktninger.

       Det er på det grunnlaget vi har handlet - ikke bare moralsk, men praktisk og realpolitisk nødvendig. Det var da ikke noe poeng å sørge for at Milosevic' strategi lyktes ytterligere ved at stadig flere land i dette området skulle destabiliseres. Det ville i sannhet styrket denne politikeren, som ser ut til å få sin næring ved stadig flere nederlag, og som ser ut til å dyrke seg opp i den primitive nasjonalismes ånd, nemlig at man blir sterkere og sterkere jo mer bank man får. Det er ingen grunn til å bidra til en slik politikk, og det har da Norge heller ikke gjort.

Lodve Solholm (Frp) : Eg hadde ikkje tenkt å forlenge denne debatten, men når representanten Gunnar Breimo kjem fram på denne talarstolen og skal spele helgen på den måten som han gjorde, med den argumentasjonen han hadde, der han tek frå politikarar det å ha ærlege meiningar om å hjelpe folk som er i naud - vel vitande om at å bruke 1,2 milliardar kr der nede vil hjelpe atskilleg fleire fattige, gamle, brannskadde, krigsskadde, unge og gamle enn 1,2 milliardar kr i Noreg - må eg seie at ein kan gjerne snakke om moral og sømd, men så til dei grader å skulde politiske motstandarar for å ha uærlege baktankar, ville eg ikkje i min villaste fantasi ha gjort overfor politiske motstandarar dersom eg var ueinig med dei. Ein kan ha grunn til å bli indignert over å høyre ein slik argumentasjon som det representanten Gunnar Breimo framfører.

       Vi har faktisk litt støtte for vår argumentasjon, bl.a frå presidenten for den parlamentariske forsamlinga i Vestunionen, som seier nettopp det same som vi seier, at det ville vere fornuftig å hjelpe til. Eg er for så vidt einig med statsråd Dørum når han snakkar om at det Makedonia og Albania har gjort, er verkeleg bra, når ein tenker på den økonomien og dei vanskane som dei landa har. Dei har verkeleg stilt opp, og det er det som Framstegspartiet sitt forslag går på: La oss hjelpe dei! Dersom ein studerer det forslaget som vi har lagt fram, vil ein sjå at vi vil hjelpe dei økonomisk, styrke deira eigen økonomi - ikkje berre drive flyktningleirar, men vi vil styrke deira økonomi, slik at dei skal få hjula til å gå endå betre. Eg håpar å sleppe å høyre fleire slike innlegg der ein set ærlege folk sine synspunkt og meiningar så til dei grader på tvilens alter.

Karin Andersen (SV) : Nå var vel kanskje ikkje det forrige innlegget direkte rettet til meg og SV. Men det er slik at Fremskrittspartiet ikke har en truverdig argumentasjon i denne saken, for i så mange andre saker har de argumentert fullstendig ureint og har hatt motiver som ingen av de andre politiske partiene er enig i. At representanten Solholm blir indignert, kan jeg forstå, for jeg oppfatter at kanskje heller ikke han har likt alle de mest ytterliggående utspillene som har kommet fra hans eget parti i denne saken, men det er i lys av den profilen Fremskrittspartiets håndtering i denne saken må ses. Dessverre tar det tid å bygge opp igjen truverdighet, når det går på at Fremskrittspartiets første og viktigste sak er at det ikke kommer noen innvandrere eller flyktninger til Norge; at det er hjertesak nr. 1, og de bruker enhver anledning og enhver argumentasjon for å underbygge det.

       Når de nå snakker om nærområdet, forholder de seg ikke til geografi, at Norge faktisk er et nærområde, at dette er et land i Europa. De velger å snakke om økonomi som om det var det viktigste. Men hvis man skal forfølge den tankegangen, ender man alltid opp med at ingen flyktninger skal komme til Norge, uansett om det også skulle være flyktninger fra Kola i Russland, fordi Norge er et høykostland. Norge er et høykostland, og det vil koste mer å ta flyktninger til Norge, også fordi Norge velger å behandle flyktninger skikkelig når det gjelder boforhold og hus, helsestell og undervisning. Konsekvensen av Fremskrittspartiets sjonglering med begreper som nærområder og kostnader vil resultere i at Norge aldri skal ta imot en eneste flyktning. De skal tas imot nedi der eller borti der eller i andre land som er billigere enn Norge, og man venter bare på forslaget om at x antall flyktninger skal legges ut på anbud til det billigste land i verden.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg hadde ikke tenkt å gripe ordet i denne debatten, men det siste innlegget fikk meg til å gjøre det allikevel. Det ble på en sterkt negativ måte snakket om å legge flyktninger ut på anbud. Det har ikke vi snakket om. Og vi har ikke snakket om at økonomi i seg selv har vært det viktigste. Vi har sagt at med den økonomien man stiller til rådighet, bør man kunne prøve å hjelpe flest mulig. Vi vet at i Makedonia, Montenegro, Albania og også muligens i Bulgaria og Romania har man ikke økonomisk mulighet til å hjelpe mange. Det er der nøden er og skrikene etter økonomisk bistand kommer.

       Så får jeg få lov til å skyte til at det er slik at på en måte praktiserer den norske regjering med Stortingets tilslutning allerede et slags anbud - her i Norge. Det er mange forskjellige operatører av flyktningmottak som nå inngår avtaler med Utlendingsdirektoratet. Så hvis man skulle si at det er flyktninger på anbud, er de i aller høyeste grad på en måte på anbud i Norge, ikke bare på penger, men selvsagt også på den kvalitative behandlingen og kvalitetsinnholdet.

       Så vil jeg få lov til å legge til det som også Lodve Solholm understreket, at ved å yte hjelp økonomisk til disse landene ville vi hjelpe mange flere. Justisministeren påpekte de enorme problemene med arbeidsledighet i Makedonia. Det man trenger, er nettopp penger til å kunne ansette flere folk, og det å gi penger til å etablere flyktningleirer vil også skape en del arbeidsplasser. Vi må se i øynene at det kommer rapporter om problemer som våre myndigheter og Utlendingsdirektoratet har med å skaffe frem plassene. Her skal det pumpes inn 1,5 milliarder kr i norsk økonomi, som er en pressøkonomi. I tillegg til hvor mange flyktninger man kunne hjelpe i nærområdene, tenk også på den aktivitetsvekst man kunne få - arbeidsplasser og generell velstandsbedring i så måte - hvis midlene var brukt der nede.

       Så vidt jeg forstår, er det slik at Høyre og Arbeiderpartiet har antydet at man har problemer med å bruke disse 1,2 milliarder kr i norsk økonomi innenfor rammen av det som er finanspolitisk - altså hva gjelder presset i økonomien - ansvarlig. Det problemet har de to partiene påpekt. Da burde man absolutt heller ha skapt virksomhet og hjulpet langt flere ved at midlene ble brukt i nærområdene. Her har Regjeringen vist en veldig stor passivitet når det gjelder å undersøke mulighetene nettopp i Romania og Bulgaria for etablering av langt flere flyktningleirer, drevet, organisert og finansiert fra norsk side.

       Det at vi eventuelt står alene, er vi vant til. Det tar noen år før andre kommer etter.

Sylvia Brustad (A) : Det var innlegget fra representanten Hagen som fikk meg til å ta ordet.

       Atter en gang opplever vi i denne salen at lederen av Fremskrittspartiet prøver å framstille Fremskrittspartiet som noe annet enn det det virkelig er. Vi får i denne saken, som i svært mange andre saker, et godt bilde av hva Fremskrittspartiet egentlig står for. Det Fremskrittspartiet egentlig står for i denne type saker, er at det snakkes fint om solidaritet, men for Guds skyld - unnskyld, president - hold dem langt unna, kom ikke hit med folk i nød til et av verdens rikeste land.

       Torbjørn Andersen, representant for Fremskrittspartiet - sier i Fædrelandsvennen av 12. mai:

       « Man skal lete lenge etter en mer misforstått innsats i forhold til flyktningproblemet i Kosovo enn den Norge nå står for. »

       Det er til det vi diskuterer her i dag.

       Jeg lurer på hvorfor Fremskrittspartiet er så redd for å motta folk i nød. Jeg lurer på hvorfor Fremskrittspartiet mener at folk som trenger hjelp i den ytterste nød, ikke skal bli godt mottatt i et av verdens rikeste land. Er det ikke slik at det å vise solidaritet også må gjelde i praksis - at det ikke er nok å prate om det, men at vi også er nødt til å gjøre det? Er det ikke slik at det er viktig å dele på ansvaret? Og er det ikke slik at det bare skulle mangle om ikke vi, som et av verdens rikeste land, skulle gjøre det?

       Jeg synes Fremskrittspartiet skulle være ærlig og stå oppreist i forhold til det de mener - holdninger og meninger som vi i Arbeiderpartiet og flertallet i denne salen tar sterk avstand fra.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg konstaterer at representanten Sylvia Brustad bruker den gamle teknikken med at hun vet hva vi står for, hun tegner et bilde av hva vi står for - som er galt - og så tar hun avstand fra det bildet hun selv har laget.

       For øvrig når det gjelder innlegget, vil jeg bare si at vi velger å vise solidaritet ved å hjelpe 75.000 mennesker i nød, der flertallet velger å hjelpe 6.000.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.

       (Votering, se side 3299)