Lodve Solholm (Frp)
(ordførar for saka):

       Den saka vi i dag handsamar, er ei grenseregulering mellom Østre og Vestre Toten som gjeld tettstaden Kolbu. Sjølve saka har hatt ei lang historie, som eg ikkje finn det rett å gå inn på. Når det gjeld grensereguleringssaker, er det slik at det i veldig mange av dei blir gitt høve til at Kongen i statsråd kan avgjere dei.

       Når det gjeld denne saka, er det ei regulering som gjeld 2,5 % av Vestre Toten sitt areal, som då blir foreslått overført til Østre Toten. Dette vil føre til at 546 innbyggarar må skifte kommune. Dette er veldig lite når ein veit at Vestre Toten har om lag 13.000 innbyggarar og Østre Toten har om lag 15.000 innbyggarar. Derfor meiner fleirtalet i komiteen at dette er ei sak som departementet kunne ha avgjort.

       Når det er sagt, synest fleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, at departementet og fylkesmannen ikkje har gjort nok for å få til eit forslag som ein kunne ha fått større semje om, fordi det er ein realitet at kommunane ikkje er samde. Det har vore gjort nokre undersøkingar som peikte i motsette retningar. Vi er av den meining at denne saka vil stå seg på å bli send tilbake til departementet, at ein gjer eit nytt forsøk på å finne fram til ei løysing som kan samle større oppslutning blant dei innbyggarane i Kolbu dette gjeld, og også kan få dei to kommunane til å bli samde om ei naturleg grense.

       Lat det vere sagt - det meiner heile komiteen: Det bør gjerast ei grenseregulering i dette området, for slik grensene er i dag, er dei ikkje naturlege, dei er ikkje tenlege og svært lite praktiske.

       Eg vil peike på at departementet den 16. oktober 1997 sende eit brev til fylkesmannen i Oppland, der det blei stilt ein del spørsmål - 12 i talet, trur eg. Det blei bedt om ei utgreiing av konsekvensane for tenesteytinga i området, problematisering av dei aktuelle grenselinene, status for planarbeidet i Kolbu, arbeidsmønster og ekspansjonstrekk for tettstaden. Fleirtalet meiner at fylkesmannen her kanskje ikkje har svart grundig nok på desse spørsmåla - ikkje av vrang vilje, men på grunn av tidsaspektet, at det var for kort tid til å gå djupare inn i desse spørsmåla og problemstillingane. Det er også semje i kommunane og folket der, hos fylkesmannen og departementet, og for så vidt også blant alle her i salen, om at det trengst ei grenseregulering.

       Det fleirtalet i dag vil foreslå, er at saka blir send tilbake til departementet, og at dei tek ein ny runde med dei impliserte partane i samråd med fylkesmannen. Framstegspartiet, Høgre og SV meiner at det kanskje er naturleg at det resultatet som ein då kjem fram til, blir lagt fram for ei folkerøysting i krinsen og dei partane det gjeld, slik at ein kan få eit fleirtal på ei eller anna side som gir eit signal. Derfor synest vi det er naturleg at departementet legg opp til ei slik folkerøysting, men det meiner for så vidt ikkje fleirtalet. Fleirtalet innstiller på at saka blir send tilbake til departementet for avgjerd.

       Med det tilrår eg Stortinget å gjere vedtak i tråd med innstillinga.

Signe Øye (A) : Regjeringen har fremmet en proposisjon med forslag om å endre grensen mellom Østre Toten kommune og Vestre Toten kommune, slik at kretsene Smågarda og Kolbu, som utgjør den delen av Moen skole som ligger i Vestre Toten kommune, overføres til Østre Toten kommune. Dette er en grenseregulering som berører om lag 550 personer. Innbyggertallet i de to kommunene, Vestre Toten og Østre Toten, er henholdsvis ca 12.000 og 14.000. Det er med andre ord to jamnstore kommuner vi har med å gjøre når det gjelder folketall.

       Som i svært mange grensejusteringssaker er det ikke enighet mellom de kommunene som er berørt. Østre Toten kommune ønsker en slik grenseregulering, mens Vestre Toten kommune ikke ønsker den foreslåtte grensereguleringen.

       Regjeringen har derfor valgt å sende saken til Stortinget til avgjørelse. Nå er det ikke slik at Regjeringen mener at dette er en sak som klart skal sendes til Stortinget, og som Regjeringen selv ikke kunne ha avgjort. Statsråden skriver i brev til komiteen, datert 29. april 1999, at dette er en sak som ligger i en « gråsone » for om den skal betraktes som en sak av « ikke mindre omfang », og dermed avgjøres av Stortinget. Statsråden mener at reguleringen får konsekvenser for et forholdsvis stort antall personer, ca 550, men at dette likevel utgjør en forholdsvis liten andel av det totale innbyggertallet i de berørte kommunene. Geografisk er det også snakk om et lite areal. Statsråden argumenterer med andre ord for at dette er en forholdsvis mindre endring, som dermed hører hjemme til avgjørelse i departementet. Et flertall i komiteen, inklusiv medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener også at dette er en sak som Regjeringen kunne ha avgjort, men likevel havner altså saken i Stortinget. Det burde vært unødvendig.

       Dette er en gammel sak. Derfor mener Arbeiderpartiet at det burde vært tid til å utrede saken skikkelig. Det er den ikke. Det virker som om dette har blitt en hastesak nå rett før valget. Det er heller ikke gjort nok fra Regjeringens side for å finne en løsning som begge parter er tilfreds med. Mange spørsmål svirrer i luften og har ikke funnet sin løsning. Grensejusteringer er ikke noe man driver med annethvert år. Derfor må det gjøres skikkelig når det først skal skje en endring.

       Arbeiderpartiet er enig i at det er behov for en grensejustering i Kolbu sentrum. Og under høringene med de berørte aksjonsgruppene var det også enighet om at det er behov for en grensejustering, men at det forslaget som Regjeringen har fremmet, ikke løser de problemene som er i tettstedet Kolbu og omegn. At begge aksjonsgruppene mener at det er behov for justeringer, burde være et ypperlig utgangspunkt for Regjeringen til å komme fram til en løsning som begge kommunene aksepterer som fornuftige og framtidsrettet, og som de kan leve med.

       Derfor er Arbeiderpartiet ikke i tvil om at dette er en sak som Regjeringen kan avgjøre. Her er det bare snakk om vilje.

       Arbeiderpartiet støtter flertallsinnstillingen om å sende saken tilbake til Regjeringen for ny behandling og avgjørelse.

       Me har likevel fremma eit forslag om at me burde vedta den tilrådinga som Stortinget fekk frå departementet. Bakgrunnen for dette er at me meiner at tida er inne til å skjera gjennom og ta ei avgjerd.

       Dette distriktet har lenge nok vore plaga av kjensleladde stridar og konfliktar for å få til ei løysing, og det er eit stort fleirtal som ynskjer den løysinga som Regjeringa har lagt opp til i sitt forslag til Stortinget. Derfor meiner desse to partia at me burde ha teke ei avgjerd i dag og lagt denne striden død. I departementet sitt forslag er det også teke med at fylkesmannen skulle ha dei beste føresetnadene for i detalj å vurdera kor grensene skal gå i det omstridde området rundt « Smågarda », men at omfordelinga mellom Østre og Vestre Toten elles i hovudsak burde vera grei.

       Desse kommunane har gjennom ein lang prosess prøvd å bli einige, men dei har ikkje klart det, og det er belastande for eit distrikt å ha ein slik tvist i lang tid. Det går alltid an å forlengja ein slik prosess ved å be om meir utgreiing, meir detaljutgreiing og fleire svar. Men eg trur det er lite nyttig å gjera noko særleg meir enn det som allereie er gjort. Kjensgjerningane er etter vurderinga vår klare nok til å ta ei avgjerd, slik at dette nærområdet i Kolbu kan verta tilslutta Østre Toten kommune på ein meir naturleg måte.

       Ut frå dette foreslår då Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti at me støttar Regjeringa sitt framlegg, og eg tek med dette opp mindretalet sitt framlegg.

       Jeg registrerer at en enstemmig komite mener det er nødvendig å foreta en grenseregulering i denne saken. Jeg registrerer også at kommunalkomiteen innstiller på å sende saken tilbake til departementet for ny behandling og avgjørelse. Dette tar jeg til etterretning og vil selvsagt gjøre det komiteen ber om.

       Jeg vil likevel knytte noen kommentarer til saken. Jeg registrerer altså at flertallet er enig i at regulering av grensene i det aktuelle området er nødvendig. Etter min mening foreligger det tilstrekkelig grunnlag til å ta en beslutning om en framtidsrettet og hensiktsmessig grense. Saken har faktisk sin opprinnelse tilbake til 1995, og har gått mange runder fram og tilbake mellom de berørte parter uten at det har vært mulig å komme til enighet om en løsning, slik det ofte vil være i denne type saker.

       Vurderingen av spørsmålet om det bør foretas en grenseregulering, beror på en helhetsvurdering. Folkemeningen er ett av flere momenter som det selvsagt må legges sterk vekt på, men også geografiske og kommunikasjonsmessige forhold må veie tungt. Denne type vurderinger ligger bak departementets forslag.

       Jeg tar også til etterretning at komiteen mener det bør legges mer arbeid i å finne en løsning som begge de berørte kommuner kan være enige om. Departementet vil derfor i samarbeid med fylkesmannen og kommunene se hvilke muligheter som finnes for å komme fram til en god og framtidsrettet løsning, og vil på bakgrunn av komiteens ønske ta en beslutning i saken. Som komiteen helt riktig påpeker, er dette en sak som kan avgjøres av departementet. Men nettopp fordi grensereguleringer ikke er noe man driver med annethvert år, nettopp fordi det i denne type saker ofte er vanskelig å komme fram til enighet, og nettopp fordi det er viktig å ha en best mulig forankring, valgte departementet etter en samlet vurdering å be Stortinget avgjøre saken. Men når Stortinget ønsker at departementet skal avgjøre saken, vil vi selvsagt etterkomme det.

       I de om lag 40 åra som er gått, er det blitt bygd hus, veier og en fin interkommunal skole som erstatter to skoler som lå i hver sin kommune. Det foreligger en samarbeidsavtale om Moen skole. Den administreres av den kommunen der skolen ligger, Vestre Toten, mens utgiftene deles etter barnetallet i den enkelte kommune. Det ligger også i avtalen at ingen av kommunene kan foreta kretsreguleringer som bevirker at skolen mister fulldelingen. Dette er et godt utgangspunkt, og det burde kanskje ha vært sett på som en mulighet for saksbehandling for utvikling av tettstedet Kolbu. Da hadde det kanskje ikke vært noen grensetvist i dag.

       Jeg har fått veldig mange henvendelser i sakens anledning fra folk som ikke vil tvangsflyttes, fra folk som understreker at de er østretotninger eller vestretotninger, fra folk som vil ha grenseendring, fra noen som slett ikke vil ha det, og fra folk som vil ha kommunesammenslåing. Svært mange mener at Toten burde vært én kommune. Da Kjell Opseth var kommunalminister, foreslo han en utredning om dette. Vestre Toten sa ja takk, mens Østre Toten sa nei takk. Det er jo ikke rart at to kommuner har forskjellig mening i slike spørsmål, men en utredning ville i hvert fall ha gitt svar på en del av de spørsmålene vi har i dag. Sikkert er det i hvert fall at det må gjøres mer for å finne en løsning som det går an å leve med i fred og fordragelighet.

       Jeg er derfor glad for de merknadene som flertallet i komiteen har om aktuelle konsekvensutredninger som ikke er gjennomført, og som er bakgrunnen for at det er nødvendig med ytterligere utredninger. Man bør ikke løse konflikter med å skape nye konflikter, men søke løsninger som det går an å leve med for alle. Da må det gjøres grundige konsekvensanalyser og settes i gang prosesser der folk har reell medinnflytelse på resultatet. Fylkesmannen har ikke hatt mulighet til dette med det tidsaspektet den nåværende regjering har lagt opp til i denne saken. To aksjonsgrupper med forskjellige meninger har vært i sving, og Østlandsforskning har gjennomført en grundig undersøkelse som viser noe annet enn det den første aksjonsgruppa har lagt opp til, og som departementet har basert sin innstilling på.

       De politiske partiene har nominert til valget til høsten, og i Aftenposten her om dagen kunne vi lese at Kolbuområdet var godt representert på listene i Vestre Toten, med seks fra området på Senterpartiets liste og tre på Arbeiderpartiets liste. Disse er svært aktive i sine kommunepartier.

       Jeg håper at det nå blir satt i gang et prosessarbeid og utredninger som gjør at vi også etter dette kan fortsette å leve i fred og fordragelighet på Toten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3349)