Saken på tilleggsdagsordenen

Utenriksministerens redegjørelse om situasjonen i Kosovo og i regionen

TALERE:

       Utenriksminister Knut Vollebæk : Som en oppfølging av de prinsippene for en fredsløsning jugoslaviske myndigheter sluttet seg til sist torsdag, har militære eksperter fra NATO, med observatører fra Russland og Finland, i helgen sittet i møter med jugoslaviske offiserer. Formålet er å utarbeide et opplegg for uttrekking av de jugoslaviske styrkene og påfølgende utplassering av en internasjonal sikkerhetsstyrke i Kosovo, den såkalte KFOR. Partene har imidlertid ennå ikke klart å bli enige om en avtale om vilkårene for tilbaketrekking av de jugoslaviske styrkene. Det kan synes som om man fra Jugoslavias side går tilbake på de prinsippene man var blitt enige om. Dette er sterkt beklagelig og kan sette hele den positive utviklingen i fare.

       Selv om Jugoslavia har godtatt fredsplanen, gjenstår det altså å se om dette vil bli fulgt opp i handling. Det vil være en avgjørende forutsetning at alle elementene i avtalen lar seg verifisere. Tidligere erfaring med jugoslaviske myndigheter, bl.a fra Bosnia, har dessverre vist at man ikke kan ta deres løfter for gitt før de faktisk er gjennomført. NATO vil derfor fortsette luftoperasjonene inntil det er klart at jugoslaviske myndigheter oppfyller de forpliktelsene de har påtatt seg.

       Til tross for de problemene som nå er oppstått, er imidlertid arbeidet med å finne en politisk løsning på Kosovo-konflikten kommet inn i et nytt og mer positivt spor. 3. juni vedtok det serbiske parlamentet med 136 mot 74 stemmer å akseptere de ti prinsippene for en fredsløsning som Finlands president Martti Ahtisaari og den russiske balkanutsendingen Viktor Tsjernomyrdin presenterte for Milosevic dagen før. Bare det serbiske radikale partiet stemte mot å godta prinsippene, som er i tråd med de krav som er fremsatt av NATO, G8-gruppen og FNs generalsekretær. Gjennombruddet kommer som et resultat av det vedvarende og samstemte internasjonale presset og av NATOs luftoperasjoner.

       Enigheten som er oppnådd, viser betydningen av å trekke Russland med i arbeidet for å få Jugoslavia til å godta en fredelig løsning. At president Ahtisaari og Viktor Tsjernomyrdin kunne presentere et forslag som Russland og Vesten stod sammen om, har tydeligvis gjort inntrykk på jugoslaviske myndigheter. Det arbeidet som disse to og viseutenriksminister Strobe Talbott har utført på vegne av henholdsvis EU, Russland og USA, fortjener stor anerkjennelse.

       Det knytter seg imidlertid fortsatt usikkerhet til Russlands rolle på grunn av intern uenighet om den planen Jugoslavias myndigheter har godtatt. Russland deltok i forhandlingene gjennom Viktor Tsjernomyrdin, som er president Jeltsins utsending, men andre russiske politikere og militære ledere mener han gikk for langt i sin aksept av de omforente prinsippene.

       Grunnlaget for en politisk løsning for Kosovo forutsetter bl.a umiddelbar stans i kamphandlingene og tilbaketrekking av jugoslaviske militære og paramilitære styrker, samt politi, fra Kosovo. Det skal opprettes en internasjonal sikkerhetsstyrke og et internasjonalt sivilt nærvær i Kosovo, forutsetningsvis med mandat fra FNs sikkerhetsråd under paktens kapittel VII. Jugoslavias myndigheter har akseptert at det internasjonale sikkerhetsnærværet skal ha et betydelig NATO-element og enhetlig kommando og kontroll. Som en del av det sivile nærværet vil det bli opprettet en internasjonal midlertidig administrasjon for Kosovo.

       Etter tilbaketrekkingen skal et begrenset antall serbiske styrker, etter planen noen hundre, tillates å returnere til Kosovo for å sikre Jugoslavias grenser og serbiske religiøse og kulturelle minnesmerker. Disse styrkene skal også merke og rydde minefelt. Alle flyktninger vil ha rett til uhindret og sikker retur under oppsyn av FNs høykommissær for flyktninger.

       Det skal iverksettes en politisk prosess med henblikk på å oppnå enighet om et foreløpig politisk rammeverk bygd på Rambouillet-avtalen, inkludert respekt for Jugoslavias territorielle integritet og demilitarisering av den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK. Dette skal imidlertid ikke forsinke arbeidet med å bygge opp en midlertidig administrasjon i Kosovo.

       Det vil være en forutsetning for å sikre snarlig og trygg flyktningretur samt å legge til rette for utplassering av det sivile nærværet at den internasjonale sikkerhetsstyrken kommer raskt på plass. Det må så snart som mulig også opprettes en internasjonalt ledet politistyrke i Kosovo.

       Det vil i tiden fremover være særlig viktig med nær kontakt med kosovoalbanske politiske ledere. Jeg hadde i går kveld et møte med lederen for den tverrpolitiske kosovoalbanske interimsregjeringen og UCKs politiske leder, Hashim Thaci, som hilser velkommen enigheten om G8-prinsippene, selv om han er i sterk tvil om hvorvidt president Milosevic vil overholde dem.

       Thaci la ikke skjul på at demilitariseringen av UCK er et vanskelig spørsmål, men bekreftet at UCK vil respektere Rambouillet-avtalens prinsipper. Han viste imidlertid til at dette må skje gjennom et nært samarbeid med det internasjonale samfunn og vil nødvendigvis ta noe tid. Det vil være en forutsetning at NATO-styrker er til stede i Kosovo for at dette skal la seg realisere. Selv om uavhengighet fremdeles er målet, har UCK innsett at dette foreløpig må legges til side av hensyn til hva som kan oppnås på det nåværende tidspunktet.

       For at fredsplanen skal lykkes, er det viktig at de ulike politiske grupperingene blant kosovoalbanerne står sammen, slik at vi får et effektivt interimsstyre på plass. Dette vil legge grunnlaget for et fremtidig demokratisk Kosovo. Thaci sier også at han er åpen for samarbeid med Ibrahim Rugova og andre politiske ledere.

       Når prinsippene for Kosovo-avtalen skal gjennomføres, blir det viktig å videreføre vår støtte til demokratiseringsprosessen i Jugoslavia for øvrig. Milosevic og hans støttespillere har beskyldt lederne i den demokratiske opposisjonen for å være landsforrædere på grunn av deres kritikk mot regimets styre. Det finnes eksempler på at så vel opposisjonspolitikere som menneskerettighetsaktivister og journalister er blitt truet og i ett tilfelle drept.

       En løsning av konflikten i Kosovo vil kunne føre til at Milosevic strammer grepet om det serbiske opposisjonelle miljøet. Dette må motvirkes. Milosevic-regimets forsøk på å undergrave og fjerne Montenegros lovlig valgte og vestligorienterte president, Milo Djukanovic, pågår fremdeles. Den konstitusjonelle konflikten mellom de to delrepublikkene i Jugoslavia består. Presset mot etniske minoriteter i Jugoslavia er også fremdeles svært sterkt.

       Sammen med fire andre fremstående representanter for Jugoslavias myndigheter ble president Milosevic 27. mai i år tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved FNs straffedomstol for det tidligere Jugoslavia. Samtidig utstedte domstolen en arrestbegjæring som er bindende for alle medlemsland og Sveits. Milosevics formelle posisjon som statsoverhode er imidlertid ikke berørt av dette.

       Alliansens medlemmer står samlet bak NATOs aksjoner. Resultatet som er oppnådd, innebærer at det internasjonale presset synes å føre frem og bekrefter at NATOs strategi har vært riktig. Dette har tatt tid, men bruk av militær makt har vært en nødvendig forutsetning for å komme frem til den politiske løsningen som nå ligger på bordet.

       Det er av overordnet betydning at KFOR kommer på plass så raskt som mulig. Dette kan forutsetningsvis skje på grunnlag av en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som gir styrken et mandat i henhold til kapittel VII i FN-pakten. Drøftelsene om utformingen av en slik resolusjon pågår nå mellom G8-landene. Dersom arbeidet med å få vedtatt en sikkerhetsrådsresolusjon skulle trekke ut, er det fullt mulig at styrken rykker inn på grunnlag av en avtale med jugoslaviske myndigheter. Det er vesentlig å unngå et maktvakuum. Styrken vil ha viktige oppgaver og skal bl.a hindre nye sammenstøt mellom partene i konflikten, håndheve våpenhvilen, overvåke demilitariseringen av UCK-geriljaen og tilbaketrekkingen av de serbiske styrkene samt skape trygge omgivelser, slik at flyktningene kan vende tilbake til sine hjemsteder.

       For å unngå utilsiktede episoder vil KFOR ikke rykke inn i noen del av Kosovo før de jugoslaviske styrkene er trukket tilbake. Som nevnt er det imidlertid vesentlig at den internasjonale sikkerhetsstyrken er klar til raskt å fylle tomrommet etter de jugoslaviske styrkene. Dette skal forhindre at kosovoalbanerne utnytter dette og tar kontrollen på bakken eller gjennomfører provokasjoner mot de serbiske styrkene når de trekker seg tilbake. Demilitarisering av UCK vil bli en prøvestein på kosovoalbanernes fredsvilje.

       Alliansen vil være et bærende element i KFOR, som vil stå under en enhetlig kontroll- og kommandostruktur med NATOs råd som øverste politiske styringsorgan. Det legges opp til at styrken skal bestå av om lag 50.000 soldater. Ivaretakelse av soldatenes sikkerhet vil være en viktig del av planleggingen. Russisk styrkedeltakelse må avklares gjennom egne avtaler. Styrken vil trolig organiseres i fire -fem ansvarsområder, hvor ulike bidragsytende land vil ha ledelsen, slik som for SFOR i Bosnia. Denne inndelingen er ennå ikke fullt ut avklart. Det må imidlertid unngås at utplassering i ansvarsområder blir et skritt i retning av en deling av provinsen.

       NATO vil fortsette luftoperasjonene inntil det er dokumentert at en avtalt uttrekking av de serbiske styrkene er påbegynt. Alliansen står samlet bak synet om at det fortsatt er viktig å opprettholde et militært press på president Milosevic inntil det er helt klart at han denne gangen lever opp til sine forpliktelser. NATO reduserte omfanget av luftoperasjonene både for å signalisere vilje til å komme frem til en løsning og for å vise at den serbiske befolkningen raskt kunne oppleve positive virkninger. Problemene knyttet til en militær gjennomføringsavtale gjør at aktiviteten igjen er økt. NATOs råd vil på kort varsel vedta operasjonsplanen for KFOR og aktiveringsordren for utplassering.

       Norge har tatt sin del av byrden under alliansens bestrebelser for å skape fred og stabilitet på Balkan. Det er etter Regjeringens mening viktig at Norge fortsatt står solidarisk sammen med våre allierte i den avgjørende fasen vi nå er inne i.

       På bakgrunn av rekrutteringssituasjonen her hjemme når det gjelder tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner, vil vi neppe kunne opprettholde vårt engasjement i SFOR i Bosnia på dagens nivå, samtidig som vi bidrar betydelig til KFOR i Kosovo. I nært samarbeid med NATOs militære myndigheter vil det derfor bli nøye vurdert hvor et norsk bidrag totalt sett vil gjøre best nytte for seg. Det er bred enighet om at det er viktig å unngå å svekke fredsprosessen i Bosnia. Regjeringen legger opp til en avklaring med hensyn til et betydelig norsk bidrag til KFOR i løpet av de nærmeste dagene. Dette vil vi selvsagt drøfte med Stortingets organer.

       Kosovo-krisen har ført til store humanitære lidelser. Det vil fortsatt være en viktig oppgave for det internasjonale samfunnet å videreføre innsatsen for å redusere disse. I tillegg vil gjennomføringen av fredsavtalens sivile deler medføre omfattende oppgaver og kreve at det internasjonale samfunnet setter inn enorme ressurser. Kosovo må i realiteten bygges opp igjen fra bunnen av, både når det gjelder politiske og administrative funksjoner og for en stor del også boliger og annen infrastruktur. Det er også store oppgaver knyttet til gjenoppbyggingen av det øvrige Jugoslavia og i regionen for øvrig.

       Hvordan den sivile gjennomføringen av fredsplanen skal organiseres, er ennå ikke avklart. Spørsmålet om hvilken organisasjon som skal ha det overordnede ansvaret for gjennomføringen, og om hvordan de enkelte oppdragene skal fordeles, drøftes nå av G8-landene. Det er uansett klart at det vil være mer enn nok å ta fatt på for alle de internasjonale organisasjonene som er involvert. Både FN, OSSE og EU samt de internasjonale finansieringsinstitusjonene vil ha sentrale oppgaver. Det vil være viktig med en klar inndeling av ansvarsområdene og en tett og effektiv koordinering mellom de ulike aktørene.

       Som formann i OSSE har jeg naturlig nok vært opptatt av de oppgavene som OSSE bør løse, og har tatt initiativ til en omfattende planlegging av OSSEs bidrag til den sivile iverksettelsen av fredsplanen. OSSE har således under stadig utvikling et omfattende planverk for gjenoppbyggingen av de politiske og administrative institusjonene i Kosovo, for demokratisering og overvåking av respekt for menneskerettighetene samt for forberedelse og gjennomføring av valg. I tillegg har OSSE lagt detaljerte planer for opprettelse av en internasjonal politistyrke i Kosovo, og kan påta seg denne oppgaven dersom det blir utfallet av G8-landenes drøftelser. En slik operasjon vil være meget kompleks og ressurskrevende. I OSSEs planer legges det opp til en politistyrke på 1.500 internasjonale og 2.500 lokale politifolk. Norge er innstilt på å delta i denne styrken. Jeg har informert G8-landene om hvilke oppgaver OSSE vil kunne påta seg.

       Så snart sikkerhet og stabilitet er opprettet, kan vi rette oppmerksomheten mot de enorme gjenoppbyggingsoppgavene som ligger foran oss. For å kunne håndtere disse må det i en overgangsperiode opprettes en midlertidig internasjonal administrasjon i Kosovo. Verken i landsbyer og kommuner i Kosovo eller i provinshovedstaden Pristina finnes det fungerende politiske og administrative strukturer som kan videreføres, selv om enkelte elementer er til stede. Det må derfor arbeides parallelt på både lokalt og sentralt nivå, slik at det nødvendige samspillet mellom lokale og sentrale myndigheter kan gjenopprettes.

       Etter en innledende overgangsperiode må det avholdes valg under internasjonalt oppsyn. Før dét må imidlertid manntallet gjenopprettes. Dette er i seg selv en betydelig oppgave, siden alle flyktninger er blitt fratatt identifikasjonspapirer og folkeregistrene i Kosovo delvis skal være blitt tilintetgjort.

       Det er et utall oppgaver som må løses. Helse- og sosialinstitusjoner må rustes opp, utdanningssystemet må revideres, telekommunikasjoner, veier og jernbaner må utbedres, og vann- og kraftforsyning må settes i stand. Dette er bare et lite utvalg av de oppgavene vi står overfor. Vi må støtte lokale politikere og lokal forvaltning fra første stund, slik at de trekkes med i arbeidet og tar ansvar for sin egen fremtid.

       EU, i samarbeid med Verdensbanken, vil være nærmest til å ta ledelsen for den omfattende rehabiliteringen og gjenoppbyggingen av boliger og annen infrastruktur samt andre oppgaver som krever betydelig finansiering. Man er allerede i gang med å vurdere hvordan dette best kan koordineres.

       Vi ser nå at man har klart å utnytte militære resultater til å nå de politiske mål via diplomati. Selv om situasjonen er uklar og det ble brudd i natt, må vi vel kunne si at det er en positiv utvikling, slik også utenriksministeren redegjorde for. Det som er spesielt gledelig, er at i den avtalen som ble oppnådd, er de internasjonale krav ivaretatt: Slutt på voldshandlingene og trygg tilbakevending for flyktningene, som har vært de mest ufravikelige krav fra NATOs og det internasjonale samfunnets side. Det er også positivt at avtalen gir FN en sentral plass. Det er selvfølgelig også positivt at G8-landene nå sitter sammen for å se om man kan løse problemene og komme raskest mulig videre. Når det viser seg at den tekniske gjennomføringen av avtalen tar tid, er det ikke tiden som er problemet, med det er det at tragedien kan fortsette, og at den ekstra tiden som nå går med, vil kreve nye ofre. Selvfølgelig vil også det som skjer i denne perioden, om tiden brukes til å fjerne bevis på overgrep og til fortsatt etnisk rensing, bli vurdert av FNs krigsforbryterdomstol.

       Jeg har lyst til å si at Arbeiderpartiet støtter Norges deltakelse i den internasjonale fredsstyrken. Norge bør også bidra på andre områder, f.eks i den internasjonale politistyrken som planlegges, og vår innsats bør ikke bare begrenses til Kosovo, men også omfatte området for øvrig.

       Vi står overfor den største gjenoppbyggingsaksjonen etter krigen. Jeg syns det er viktig at hele området blir omfattet av denne gjenoppbyggingen, inklusiv Serbia. Hvis man gjør det serbiske folket til tapere i denne krigen, legger man grunnlaget for nye kriger. Det må være Milosevic og hans regime som her blir taperne. Jeg er overbevist om at hvis freden kommer, vil ikke Milosevic kunne holde seg ved makten særlig lenge. Det har jo vært krigen som har vært hans maktbasis. Det er den som har gjort det mulig for ham å samle folket bak seg. Jeg er derfor glad for at Jugoslavia er omfattet av den stabilitetspakten for Sørøst-Europa som Tyskland har foreslått, når Jugoslavia har oppfylt det internasjonale samfunns krav. Jeg tror det er viktig å legge det til grunn i det arbeidet som forhåpentligvis kan starte ganske fort. Vi får alle håpe på at det som har skjedd, vil føre til en rask avslutning på voldshandlingene, og at freden vil komme.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg vil også gjerne få takke utenriksministeren for denne redegjørelsen.

       Jeg skulle gjerne ønske at vi kunne startet denne debatten med å diskutere det utenriksministeren avslutningsvis var inne på, nemlig gjenoppbyggingen av det sivile samfunnet, gjennomføringen av fredsavtalens sivile oppgaver, flyktningproblemet og demokratioppbyggingen i Kosovo. Dessverre er situasjonen slik at vi i stedet synes å gå mot en situasjon som er bekymringsfull, og der Jugoslavia synes, som utenriksministeren nevnte innledningsvis, å gå tilbake på de prinsippene man var blitt enige om.

       Dessverre bekrefter dette noe som en gjentatte ganger nå har sett i denne konflikten, nemlig at det ikke er mulig å stole på de løfter som en får fra Milosevic. Likevel vil også jeg - i likhet med representanten Jagland - peke på at det er positive trekk, som også utenriksministeren tok fram. Vi har fått den politiske prosessen inn i et nytt og mer positivt spor, og vi har gjennom hele denne prosessen klart å holde denne viktige kontakten mot Russland, som er en avgjørende forutsetning - tror jeg - for å få stabilitet i området, også med tanke på det som skal skje etterpå, når en fredsavtale er inngått.

       Utenriksministeren refererte også til at NATOs medlemmer står samlet bak strategien for krigføringen i Kosovo. Det er avgjørende viktig. Jeg tror det må gå an å si, selv om en ikke har kommet helt i mål, at de resultatene vi nå har sett, har vist at Alliansens strategi har ført nærmere fram mot målet. Ut fra dette bør Regjeringen kunne forvente fortsatt bred støtte for de vurderinger og de tiltak og valg som har vært nødvendige. I så måte var de positive og klare signaler som kom fra Arbeiderpartiet ved dets leder og parlamentariske leder, meget verdifulle. Det er selvfølgelig nødvendig med betydelige bidrag for å gjennomføre både den militære og den sivile delen av en fredsavtale, men jeg tror dette er spørsmål som vi får anledning til å komme tilbake til når en slik fredsavtale endelig er etablert. Og jeg legger til grunn at dette forhåpentligvis ikke er så langt unna. Jeg går også ut fra at de bidrag som i denne sammenheng er nødvendige, både av økonomisk art og ellers når det gjelder hjelpetiltak, vil få en bred støtte i Stortinget, og at Regjeringen derfor allerede nå aktivt kan ta del i alle de forhandlinger, samtaler og overlegninger som nå foregår for å forberede gjenoppbyggingen av det sivile og demokratiske samfunn i Kosovo.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Utenriksministerens redegjørelse forutsetter på en måte, som flere har påpekt, at det er kommet i stand en fredsavtale. Den var i grunnen lagt opp, tror jeg, under den forutsetning, så vi får jo håpe at den slår til. Og i tilfelle den slår til, tror jeg det vi først og fremst skal legge merke til, er at den slår til på grunn av at USA nok en gang har strukket en hjelpende hånd frem til Europa og har ordnet opp. Det andre vi bør merke oss, er at denne aksjonen har foregått uten at det har vært et gyldig vedtak i FNs sikkerhetsråd. Det er det veldig viktig å være oppmerksom på.

       Jeg er egentlig ikke uenig i noe av det utenriksministeren sa, men har bare visse kommentarer. Det er denne stadige henvisningen til Russland, at det er viktig at man holder kontakten med Russland, osv., og det er selvfølgelig av betydning. Men man må jo være klar over at situasjonen i Russland er så usikker, og at stemningen i nasjonalforsamlingen der er såpass fiendtlig overfor Vesten, at det ikke er noe vesentlig å bygge på, forholdet til Russland. Det er så usikkert at jeg tror ikke vi skal legge altfor stor vekt på den siden. En stortingsdelegasjon var nylig i Ukraina og la jo merke til de sterke anti-NATO-strømninger som beveget seg der.

       Et moment i utenriksministerens redegjørelse var respekten for Jugoslavias territoriale integritet, avvæpning av geriljaen og henvisningen til Rambouillet-avtalens forutsetning. Ja, det har nå hendt en del siden denne Rambouillet-avtalen ble inngått. Det er jo først da de verste overgrepene fra den jugoslaviske regjering har skjedd, og det er først etter dette tidspunkt at Milosevic er blitt tiltalt ved Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen. Vi skal også merke oss at det nå bare er ca hundre tusen serbere igjen i Kosovo. Likevel snakker man som om det er en forutsetning at Kosovos innbyggere skal avtjene verneplikt i den serbiske hær, og at de skal betale skatt til denne hæren. Det høres egentlig helt vanvittig ut å bygge Kosovos fremtid på disse forutsetningene! Vi må selvfølgelig bare akseptere at dette er et opplegg som på grunn av diplomatiske og internasjonale forviklinger blir presentert. Men at det er totalt uholdbart og naturstridig, må vi også innse - såpass meget sunt vett har vi dog!

       Ellers: Når det gjelder hjelpearbeidet, er vi helt enig i at hjelpen nå må settes inn i nærområdene. Det må holdes valg i Kosovo - det er helt klart. Jeg kan dog vanskelig forstå at dette valget kan ha noen særlig interesse hvis dette landet fremdeles skal være en provins ledet fra Beograd, og enda verre med en president ved navn Milosevic.

Jan Petersen (H) : Vi kan i hvert fall nå konstatere at det er et håp om at denne omfattende militære kampanjen nærmer seg slutten, og at det er mulig å se for seg en fredelig fremtid i Kosovo. I så fall er det en understreking av hvor viktig det har vært for den vestlige verden, for NATO-alliansen, å stå sammen og sende entydige signaler til Milosevic, og samtidig ha den nødvendige viljen til å gjennomføre kampanjen.

       Det tok tid. Det er 780.000 flyktninger utenfor Kosovo, forstår jeg av utenriksministerens redegjørelse, og det betød jo i virkeligheten at vi nå hadde svært dårlig tid for å forsøke å få til en løsning før vinteren. Med så store flyktningmengder utenfor Kosovo og så liten tid til å gjøre det på, er det klart at dette vil kreve en enorm innsats fra omverdenen for i rimelig grad å kunne bringe situasjonen fremover.

       Nå må vi konstatere, slik utenriksministeren sa, at vi er slett ikke ferdig. Det vi nå ser, hvor det er nye problemer, nye samtaler og nye forhandlinger, kanskje for å vinne mer tid, for å få bedre vilkår eller simpelthen for å skjule spor, er jo et mønster vi har sett tidligere. Vi skal ikke glemme at Milosevic» historie er en historie om forhandlinger bygd på løgn, bedrag, utsettelser og stadig nye innfall. Det gjør at vi her har dårlig tid fremover. Derfor tror jeg det er svært viktig at det militære presset fortsatt ligger på Milosevic inntil en tilfredsstillende løsning er funnet - nær sagt til siste detalj. Det er derfor fortsatt nødvendig at man ser for seg muligheten for at dette ikke går, og at man samtidig tar høyde for å gjøre det nødvendige hvis det ikke går. Hvis vi nå kommer i en situasjon hvor enighet ikke oppnås, men hvor NATO likevel er innstilt på utsettelser, ja, da har man gitt Milosevic kort han ikke burde ha fått. Det er altfor tidlig å oppsummere, men det kan jo reises spørsmål om det var trykk nok på denne kampanjen i en tidlig fase. Det trykket er nå kommet, og det er et trykk som forhåpentligvis har ført frem til et resultat.

       Jeg er svært fornøyd med at det er så klart at Alliansen skal være et bærende element i KFOR. Jeg tror det er hele forutsetningen for at den albanske befolkningen får den nødvendige tillit til å flytte hjem igjen og tør å satse på en fremtid der.

       Jeg tror det er viktig at Russland har vært med på laget, og er med på laget. Jeg deler ikke helt Fridtjof Frank Gundersens svært negative holdning til Russland. Jeg tror vi skal se i øynene at det er et grunnleggende interessefellesskap mellom Vesten og Russland, og at det har gitt seg de utslag det har. At det finnes betydelige motkrefter, er noe helt annet. Men det er interessant å kunne konstatere at f.eks. Dumaen og Føderasjonsrådet reagerer noe forskjellig i forhold til NATO, og der ligger det håp. Men at det her er betydelige problemer, er det ikke noen særlig tvil om. Det er også problemer knyttet til forholdet til albanerne, som nå i en meget vanskelig situasjon også må vise den nødvendige tilbakeholdenhet. På det punktet forstår jeg godt Fridtjof Frank Gundersens vurderinger, for etter så mange overgrep skal det litt til at de forskjellige folkegrupper skal kunne leve sammen. Vi vet både fra Øst-Slavonia og fra Bosnia at det slett ikke er slik at folkegruppene flytter sammen selv om det er fravær av krig.

       Nå er det altså et betydelig arbeid som står foran oss når det gjelder å bygge opp. Vi har tidligere tatt til orde for en såkalt Marshall-hjelp, men virkeligheten er vel at det er enda mer komplisert enn ved Marshall-hjelpen, for den gikk inn i et utviklet vesteuropeisk samfunn, mens vi her på mange måter starter på et ganske beskjedent nivå. Nettopp derfor er det nødvendig å bruke nødvendige midler på det, og det skal vi være parat til. Samtidig er det, som utenriksministeren sa, mer enn nok til alle å ta seg av, og deri ligger også omfanget av utfordringen.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg vil også takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om situasjonen i Kosovo, og det er grunn til å gi Regjeringen en bred politisk støtte i det krevende arbeidet med en fredelig løsning på krisen. Jeg registrerer som positivt at det i Stortinget i dag er en slik bred støtte til dette arbeidet.

       Det er mange som denne weekenden har krysset fingre for en godkjent fredsplan for Kosovo, og mot denne bakgrunnen kom meldingene i dag om stans i forhandlingene som et antiklimaks og en skuffende nedtur. Jeg tolker utenriksministerens redegjørelse dit hen at han fortsatt har håp om og tro på at Jugoslavia vil godta fredsplanen, slik at tilbaketrekkingen av serbiske styrker kan starte og luftoperasjonene opphøre. Slik situasjonen fortoner seg i dag, er det intet alternativ til at NATO opprettholder presset mot de jugoslaviske myndighetene.

       Når det gjelder gjennomføringen av fredsplanen, vil Stortinget få flere anledninger til å drøfte både innsettingen av den sikkerhetsstyrke hvor Norge skal delta, den humanitære innsatsen som vil være nødvendig, og gjenoppbyggingen av Kosovo. Jeg finner i dag ingen grunn til å gå nærmere inn på disse elementene, som vi senere ved flere anledninger vil komme tilbake til. Det kortsiktige perspektivet, nemlig å få slutt på krigshandlingene, må i dag ha høyeste prioritet. Det er imidlertid betryggende å registrere at både NATO, OSSE og andre aktører har en høy beredskap for neste fase i utviklingen, og at en allerede er kommet langt når det gjelder forberedelsene til de omfattende aktiviteter som må starte når fredsplanen endelig er vedtatt.

Kristin Halvorsen (SV) : I SV deler vi utenriksministerens og resten av Stortingets betingede optimisme, om vi nå kan se en slutt på krigen i Kosovo, men vi har noen viktige merknader til innspurten.

       For det første: Hvordan gjennomføres den siste etappen? Det avgjørende nå er å få på plass en forpliktende tidsplan for tilbaketrekking av de serbiske styrkene, at det kommer fredsstyrker på plass, og at det som skjer i innspurten, ikke legger føringer for fremtiden som ingen ønsker. SV vil advare mot at man nå lager et opplegg for fredsstyrkene som på sikt kan føre til en deling av Kosovo. Det kan veldig lett skje dersom det blir klare skiller mellom hvilke områder NATO skal beskytte og hvilke områder Russland skal beskytte. Selv om det ikke skjer i første omgang, kan det bli slik at kosovoalbanerne tør å dra hjem der hvor NATO har ansvaret, men ikke til de områdene som Russland har ansvaret for. Nøkkelen for å forhindre en slik deling på sikt er forholdet mellom NATO og Russland.

       For det andre ser vi at Ivanov reiser til møtet mellom G8-landene med sterk bekymring og klare krav om at NATO må stoppe bombeaksjonene. Vi har registrert at NATO de siste dagene før nattens brudd, nesten har gjennomført bombestans, mens man har argumentert for all verden med det motsatte. Nå varsler NATO opptrapping av bombeaksjonene. Fra SVs side mener vi at NATO burde tilby en tidsavgrenset bombestans med en klar frist for å få den siste delen av avtalen på plass - ikke for å gi Milosevic noen innrømmelser, men for å gi Russland noen innrømmelser, for å si at deres innsats er helt nødvendig for at krigshandlingene stopper, for at vi skal kunne bidra til en fredsstyrke som blir godkjent av FN, og for at en fredsplan vedtas av FNs sikkerhetsråd.

       Stortinget bør prise seg lykkelig over at det ikke er Fridtjof Frank Gundersen som står for de offisielle norske uttalelsene overfor Russland; vår holdning må være tvert imot. Forholdet til russerne er et nøkkelpunkt for å få den siste delen av dette på plass. Derfor burde NATO tilby en tidsavgrenset bombestans, slik at vi vet at det er bred russisk oppslutning om det som nå skjer.

       For det tredje har SV ved mange korsveier tatt til orde for at det snarest må planlegges og bevilges midler til en omfattende gjenoppbyggingsplan med Marshallplan-dimensjoner på Balkan, og mange i denne salen snakker om det. Jeg har lyst til å understreke et punkt som både utenriksminister Vollebæk og representanten Jagland tidligere har vært inne på, nemlig at dette må være en fredsplan som inkluderer alle folkegruppene på Balkan. Nå er vi i SV redde for de signalene som kommer fra EU og fra Chirac om at ikke en krone skal gå til serberne før Milosevic er kastet. Vi tror at en slik holdning kan bidra til at man maksimalt holder i live de motsetningene som nå finnes, at man gjør kosovoalbanerne en bjørnetjeneste, og at man bør ha motsatt utgangspunkt. To krigsoppgjør i Europa har lært oss at det går best når man prøver å inkludere dem som i utgangspunktet har tapt, slik man gjorde ved gjenoppbyggingen etter annen verdenskrig. Det må være Norges holdning, det må være Norges utfordring til EU, til USA, at man skal inkludere serbiske flyktninger i Serbia, det serbiske folk - at det skal være skille mellom Milosevic og serberne. Og hvis man må benytte humanitære organisasjoner for å få kanalisert en sånn hjelp, må de benyttes. Men her må det være en politisk og en økonomisk kamp fra Regjeringen. Vi kan ikke bare pusle med dette selv fra Norges side, vi må utfordre alle de andre til å være med.

       For det fjerde må vi ha Montenegro med i en avtale og i det videre arbeidet for en gjenoppbyggingsplan på Balkan.

       Og for det femte: I SV advarer vi nå veldig sterkt mot at man bare fokuserer på situasjonen i Kosovo og er villig til å ta midler fra andre kriseområder i verden for å kanalisere dit. Da kan man gjøre samme feil f.eks i situasjonen i Kongo eller i Etiopia/Eritrea som vi har gjort i forhold til krisen i Kosovo. Alle er nå enige om at vi var ti år for sent ute. Hadde vi brukt noen av de pengene vi nå har brukt på militære aksjoner og bomber, for ti år siden, for fem år siden, kunne denne krisen vært unngått. Nå må vi ikke fokusere på en sånn måte at vi fyrer opp til lignende kriser i andre områder i verden. Derfor er det uansvarlig å ta pengene til denne gjenoppbyggingen fra andre kriseområder.

Harald Hove (V) : I likhet med de andre talerne vil jeg også takke utenriksministeren for redegjørelsen og gi uttrykk for at vi i Venstre deler de vurderingene som ble gjort. Det betyr vel i realiteten at jeg fullt ut kan slutte meg til innlegget fra Thorbjørn Jagland, i det vesentlige til innleggene fra Jan Petersen og Kristin Halvorsen, kanskje i noe mindre grad til innlegget fra Fridtjof Frank Gundersen, men selvfølgelig til innleggene fra representantene for regjeringspartiene.

       Det er klart at vi hadde vel alle håpet at det perspektivet vi i dag skulle stått overfor, alene hadde vært sikring og stabilisering av situasjonen i Kosovo og en gjennomføring av det etterfølgende arbeid. Vi må da konstatere at vi dessverre fortsatt må se krigshandlinger som en del av det nødvendige i alle fall de nærmeste dagene. Det er beklagelig.

       Derfor var det svært positivt at utenriksministeren i sin redegjørelse i så stor grad fant å legge vekt på situasjonen etter stans i krigshandlingene. Det gir kanskje mer enn uttalelser uttrykk for at vurderingen fra utenriksministerens side må være at det er gode muligheter for en stans i krigshandlingene i løpet av de nærmeste dagene. I så fall får vi håpe at det er en vurdering som holder mål.

       Ved siden av å avslutte krigshandlingene og foreta det nødvendige for at det skal kunne skje, blir, som andre har sagt, den avgjørende utfordringen å vinne freden. Og det vil da være helt avgjørende at man klarer å skape en situasjon i Kosovo som gjør at flyktningene utenfor og i Kosovo kan vende tilbake. Det er i den sammenheng også viktig å etterstrebe at det fortsatt skal kunne være trygt i Kosovo for innbyggere med serbisk bakgrunn. Og begge deler, både å sikre at kosovoalbanerne skal kunne vende tilbake til sine hjemsteder og å sikre at også serbere med botilhørighet i Kosovo fortsatt skal kunne bo der, krever en sammensetning av sikkerhetsstyrken i Kosovo som gjør at begge grupper finner dette mulig. Og her vil jeg, i likhet med det Kristin Halvorsen understreket, framheve at man ikke må gjøre dette på en slik måte at det blir nærmest serbiske og kosovoalbanske enklaver i Kosovo, men at det blir en blandet bosetning, slik det måtte ha vært tidligere.

       Fra NATOs side må det vel også være riktig i denne situasjonen å framheve det arbeidet som har skjedd fra Russlands side, personifisert ved Tsjernomyrdin, og fra finsk side ved president Ahtisaari. I fortsettelsen er det viktig å framheve Sikkerhetsrådets og FNs oppgaver og oppgavene til NATO og andre, herunder OSSE. Det er vel kanskje viktig å framheve at når det gjelder den russiske og finske medvirkningen, har det nettopp vært med og fått fram at aksjonen i Kosovo er noe langt mer enn en ren NATO-operasjon, at NATO på mange måter har handlet på vegne av et større verdenssamfunn, et internasjonalt samfunn.

       Det som da vil stå sentralt fra norsk side, er selvfølgelig å være med og ta ansvaret i forhold til gjenoppbyggingen i for det første Kosovo, men, som flere har framhevet, også i Serbia - vi må vel kanskje legge til etter at Milosevic, iallfall, har falt. Men det er viktig å minne også om situasjonen i Montenegro, som er en del av Jugoslavia, i Makedonia og i Albania. Og kanskje særlig er det viktig at man gjennomfører operasjonen i Kosovo på en slik måte at man ikke svekker det man utfører i Bosnia, slik at man risikerer at det blusser opp der i stedet.

       Avslutningsvis vil jeg vel kunne si at vi i dag må tillate oss å være utålmodig i forhold til at flyktningene skal kunne vende tilbake, samtidig som vi må vise tålmodighet - vi må bare akseptere at dette vil ta tid. Det vil ta år før situasjonen vil være i nærheten av stabil.

       Jeg har lyst til i den sammenheng å vise til det som ligger av planverk i forbindelse med det representanten Halvorsen sa, nemlig den ti-punktsplanen som ble overrakt president Milosevic, og som også Tsjernomyrdin var enig i, hvor det heter at man skal stanse den militære aktiviteten når denne planen er akseptert slik at Russland i utgangspunktet også har vært enig i at en stans i de militære aksjonene overfor Jugoslavia forutsetter en aksept og gjennomføring av denne ti-punktsplanen.

       Vi ønsker ikke i dag en pause, vi ønsker i dag at dette skal slutte omgående. Vi har en plan klar for å stanse dette omgående, og for både å sikre returen for flyktninger og for å begynne gjenoppbygging. I den sammenheng har jeg lyst til å understreke på nytt det jeg selv sa, som representanten Jagland var inne på, og som også andre har nevnt, nemlig at man må se regionen i sammenheng, ikke bare drøfte en innsats i Kosovo, men også i området for øvrig, og at dette også må omfatte Serbia. Jeg tror det er viktig. Vi må finne måter å støtte den serbiske befolkningen på uten at det innebærer en støtte til Milosevic. Det har vi for så vidt erfaring for fra tidligere gjennom internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner, så det burde ikke være umulig. Det er viktig at vi nå viser det vi tidligere har sagt, at dette ikke er en krig mot det serbiske folk, men det er krig mot et regime som undertrykker deler av sin befolkning. Dette tror jeg det internasjonale samfunn også vil stå sammen om å gjøre en innsats for. Men det gjenstår altså at vi fortsetter presset, slik at vi får en gjennomføring av den planen som ligger på bordet, at Milosevic forstår at vi mener alvor, og at vi dermed kan sette i gang med gjennomføringen av gjenoppbyggingen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse vedlegges protokollen. - Det anses vedtatt.

       Formiddagens møte er dermed avsluttet. Kveldens møte starter kl. 18.

Møte mandag den 7. juni kl 18 1999

Dagsorden: Sakene på dagens kart (nr. 102)

Man fortsatte behandlingen av