John I Alvheim (Frp) (komiteens leder og ordfører for saken):

       Den foreliggende innstilling er resultatet av komitebehandlingen av Dok.nr.8:34, forslag fra stortingsrepresentantene Asmund Kristoffersen, Gunhild Øyangen og Eirin Faldet. Forslaget omfatter følgende forhold:

       Videre er det anført i forslaget at en prøveordning kan opprettes gjennom en avtale mellom Rikstrygdeverket og Norsk Kiropraktorforening, basert på et nærmere angitt antall behandlinger for hvert fylke. Hver enkelt kiropraktor som inngår i et slikt avtaleforhold, får rett til å ta ut refusjon fra folketrygden innenfor et fastsatt beløp pr. kalenderår. Det forutsettes at ordningen skal ha en prøveperiode på to år.

       Forslaget ble oversendt helseministeren til uttalelse, og helseministeren anfører i sitt svar til komiteen datert den 17. mars 1999 bl.a følgende:

       « Departementet ser at det kan være grunner til å utprøve en avgrenset forsøksordning med opphevelse av henvisningskravet fra lege til kiropraktor. En slik ordning må underlegges en systematisk evaluering. Før et slikt forsøk eventuelt kan starte forutsettes det et kunnskapsgrunnlag om dagens situasjon når det gjelder de pasienter som behandles hos kiropraktorer » - eksempel her er kunnskap om diagnoser, sykemeldinger og behandlingsresultat av de pasienter som behandles av kiropraktorer - både « de som er henvist fra lege og de som oppsøker kiropraktor på eget initiativ. Slik kunnskap synes i dag å være mangelfull. Forutsetningene for en forsøksordning må være på plass før et eventuelt forsøk kan starte. »

       Videre anfører helseministeren i nevnte svarbrev til komiteen:

       « Jeg er innstilt på å vurdere en forsøksordning når et slikt kunnskapsgrunnlag foreligger. Jeg vil derfor ta initiativ til et utredningsarbeid som bl.a gir svar på de forhold jeg har påpekt foran. »

       Komiteen er delt i foreliggende innstilling, idet et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Høyre i store trekk støtter forslagene i Dok.nr.8:34, mens et mindretall bestående av regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter punkt 1 i Dok.nr.8:34, nemlig en forsøksordning med bortfall av henvisningsplikt til kiropraktor for en periode på to år for et visst antall fylker. Både flertallet og mindretallet har inkludert fysioterapeuter med spesialitet i manuell terapi som likeverdige med kiropraktorer i forhold til bortfall av henvisningsplikt.

       Flertallet anfører som hovedbegrunnelse for forslaget at kiropraktor har offentlig autorisasjon, og at de er ansvarlig for undersøkelse, diagnostikk og behandling enten pasienten er henvist fra lege eller ikke. Videre anfører flertallet at kiropraktoren er underlagt helsepersonellovens krav til forsvarlighet for autorisert helsepersonell, med de krav dette medfører også for denne helsepersonellgruppen. Videre viser flertallet til mangel på leger i primærhelsetjenesten samt betydelige innsparinger av sykepenger ved å slippe å gå omveien om allmennlege.

       Mindretallet anfører bl.a følgende til punktene 2, 3 og 4: Mindretallet finner at de endringer som foreslås i dokumentet, er svært omfattende, og forslagene bryter med viktige forvaltningsmessige prinsipper i forhold til sykepenger, trygd og helhetlig pasientbehandling. Mindretallet ønsker i likhet med helseministeren å få en større og grundigere utredning rundt de spørsmål som er reist i Dok.nr.8:34. Mindretallet tar også opp spørsmålet om å fjerne henvisningsplikten til legespesialist og anfører bl.a følgende i sine merknader:

« Disse medlemmer vil derfor be departementet også se nærmere på konsekvensene av en eventuell fjerning av henvisningskravet fra allmennlege til spesialist og legge frem en vurdering av eventuelle innsparingsmuligheter ved mindre belastning på allmennlegetjenesten ved en slik løsning. »

       Fremskrittspartiet er enig i at kiropraktorene som yrkesgruppe representerer en betydelig kompetanse på rygg- og leddlidelser som burde kunne utnyttes bedre, og vi i Fremskrittspartiet er veldig skuffet over at norske leger i så liten grad henviser pasienter med rygglidelser til kiropraktor. Vi ser ikke bort fra at denne manglende interessen fra legenes side til å bruke kiropraktor er betinget i profesjonsproblematikken.

       Fremskrittspartiet ser det som særdeles viktig at pasienter som behandles av ikke-medisinere på forhånd er undersøkt av lege, slik at en eventuell henvisning til kiropraktor eller fysioterapeut har en medisinsk faglig forsvarlig forankring. Dette av hensyn til en kvalitetssikring for pasienten.

       Det er anført i Dok.nr.8:34 at en muligens kan spare en milliard i sykepenger ved å tillate at kiropraktor sykmelder. Dette på grunn av at antall sykmeldingsdager erfaringsmessig er kortere hos kiropraktor enn hos allmennlege. Fremskrittspartiet setter spørsmålstegn ved det angitte innsparingsbeløp, som ikke er dokumentert i forslaget. Sykmelding har også en forvaltningsmessig relasjon bl.a til trygdesystemet og attføringsapparatet, og det ville etter Fremskrittspartiets mening bli svært kompliserende at flere yrkesgrupper skal kunne sykmelde pasienter. Jeg finner det riktig å presisere i denne sammenheng at ikke alle symptomer fra rygg- og hofteregionen nødvendigvis skyldes lidelser i skjelett og muskulatur, men kan være symptom på en alvorlig lidelse som kun medisinere er i stand til å utrede. Det burde etter min mening også være i kiropraktorenes interesse at pasientene ved første besøk var undersøkt og hadde fått stilt sin diagnose av medisiner.

       Jeg synes det er meget dristig av flertallet på bakgrunn av et enkelt Dok.nr.8-forslag å gå inn for så radikale endringer i sykmeldingspraksisen og henvisningspraksisen uten at det på forhånd er foretatt en grundig utredning av problematikken, og uten at det foreligger noen form for konsekvensanalyse.

       Til slutt tar jeg opp mindretallets forslag i innstillingen.

       Legemangelen kan bare delvis kompenseres med høy utdanningstakt og fortsatt bruk av utenlandske leger. Jeg føler meg ganske sikker på at det ikke vil bli økonomisk rom for å dekke det økende behovet for helsetjenester med tilsvarende økte bevilgninger. Jeg tror at dette behovet i like stor grad må dekkes ved en mer målrettet og effektiv bruk av forskjellige helsepersonellgrupper. Vi må på en mer systematisk måte enn det vi hittil har gjort, foreta grundige analyser av i hvilken grad vi utnytter vårt helsepersonell optimalt, både i en faglig og samfunnsøkonomisk sammenheng. I denne sammenheng vil det være nødvendig å vurdere om arbeidsfordelingen mellom helsegrupper hele tiden er ideell.

       Det er bl.a på denne bakgrunn at Arbeiderpartiet har fremmet forslaget om å igangsette et forsøk der kiropraktorene får utvidet ansvars- og myndighetsområde i forhold til den pasientgruppen som allerede bruker kiropraktorer. I tillegg skal også fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi delta i en forsøksordning på linje med kiropraktorene. Dette forsøket over to år betyr

       Jeg antar at det i forsøket bør vurderes om også manuellterapeutene skal få adgang til å henvise pasienter til CT-røntgen og skjelettrøntgen.

       Kritikerne av disse prøveordningene har til dels argumentert som om kiropraktorbehandling ikke fantes i dag. Det er faktisk slik at kiropraktorene har 1.350.000 pasientkontakter pr. år, fordelt på mellom 60.000 og 70.000 legehenviste kiropraktorpasienter og mellom 160.000 og 170.000 pasienter som kommer til kiropraktoren uten å gå veien om lege.

       Stortinget har nylig vedtatt en ny helsepersonellov, der kiropraktorer og fysioterapeuter sammen med en rekke andre helsepersonellgrupper, bl.a leger, i lovs form har fått bekreftet sin autorisasjon. Dette betyr også at de har et lovmessig krav til forsvarlighet for sin virksomhet som tilsier at de kun behandler de pasienter de har kompetanse til å ta seg av. Det er heller ingenting som tilsier at dagens praksis fraviker dette helt grunnleggende prinsipp. Det er derfor selvsagt og ufravikelig, slik helseministeren sier det i brev til komiteen:

« Av forsvarlighetskravet følger også kravet til å innse sine begrensninger i de faglige kvalifikasjoner og til å forstå når bedre kvalifisert personell bør utrede og eventuelt behandle pasient. »

       Jeg finner også i lys av de argumenter jeg hører mot å gjennomføre et slikt forsøk, grunn til å understreke at kiropraktorene også nå er ansvarlige for undersøkelse, diagnostikk og behandling, enten pasientene er henvist fra lege eller ikke.

       Når gjeldende regelverk tilsier at det kreves legehenvisning for å utløse trygderefusjon, har det sin begrunnelse i at primærlegen skal ha det generelle og koordinerende ansvaret for en mest mulig helhetlig diagnostikk og eventuell behandling av pasientene. Dette forslaget rokker ikke ved dette prinsippet.

       I fastlegeordningen vil pasienten etter hvert få et tettere forhold til sin lege, noe som etter min mening vil bety at pasienten lettere kan samråde seg med sin lege om behandlingsopplegg, om han finner dette ønskelig, og således få veiledning.

       Jeg vil ellers anta at det i forsøksordningen kan være aktuelt å legge inn en forutsetning om at kiropraktoren og manuellterapeuten melder fra til pasientens lege om pasienter som måtte bli sykmeldt eller får henvisning. Dette vil gi primærlegen full oversikt over pasientens status.

       Jeg må også kunne uttrykke forventning om at de ulike helseperosnellgrupper som en og samme pasient måtte komme i kontakt med, nå, ut fra pasientens beste, ser seg tjent med å samarbeide. Jeg har hørt om for mange svært uheldige og helt uakseptable eksempler på det motsatte. Jeg vil faktisk tro at den nye prøveordningen kan inspirere til et nødvendig og formålstjenlig samarbeid.

       Rygglidelser som dette forslaget har sin tilknytning til, kan ofte ha et sammensatt og ikke entydig årsaksforhold. Dette betyr at en både i diagnosestilling og behandlingssammenheng må være villig til å bruke den spisskompetanse som ulike helsepersonellgrupper har.

       Ut fra tall som framkommer i Statens helsetilsyns veiledningshefte 7-95 « Vondt i ryggen - hva er det, hva gjør vi » koster muskel- og skjelettlidelser samfunnet mellom 10 og 15 milliarder kr årlig, et beløp som knytter seg til behandlingsutgifter, sykepenger, trygdeytelser og produksjonstap. Selv om en i Norge ikke har samlede tall for sykefraværskostnader for personer med rygglidelser, så vises det til i ovennevnte hefte at ca 12 % av alt sykefravær i Sverige skyldes ryggplager. Det er neppe grunn til å tro at det skulle være store forskjeller mellom Norge og Sverige. I så tilfelle beløper våre sykepengekostnader for personer med ryggplager seg til mer enn 2 milliarder kr.

       Folketrygdens utgifter til kiropraktorbehandling ligger årlig på ca 10 mill. kr, og om en tenker seg at alle som nå går til kiropraktor uten legehenvisning, skulle få trygderefusjon, så ville dette bety ca 40 mill. kr i folketrygdrefusjon. Det er innlysende at bare for en del av pasientene med ryggplager vil kiropraktorbehandling være det riktige. Men det synes åpenbart at for de mange som vil få helsegevinst ved hjelp av kiropraktor eller manuell terapeut, så vil dette også kunne spare det offentlige for store utgifter. Men det viktigste er selvsagt at pasienten kan få behandling i rett tid og dermed minske faren for langvarig eller kronisk lidelse. Det foreligger vel dokumentert tallmateriale på at for sen behandlingsinngripen øker faren for varig og kronisk lidelse.

       Et av forslagets hovedbegrunnelser er at en ved å bruke de helsepersonellgrupper som har den mest høyspesialiserte kompetansen på behandling av rygglidelser, vil spare bruk av knappe legeressurser.

       Det er også god grunn til å minne om at en også vil spare pasienten for egenandeler ved å kunne få behandling, eventuelt sykmelding og i noen tilfeller henvisning videre uten å gå veien om lege.

       Jeg synes også det kan være grunn til å nevne det faktum at svært mange pasienter mener de har nytte av bl.a kiropraktorbehandling. Dette illustreres best ved tilstrømningen av pasienter, som jeg tidligere har nevnt tall for.

       Noen har stilt spørsmål ved om dette likevel blir en kostbar ordning for det offentlige. Jeg vil da vise til den forutsetning som er lagt inn i forslaget om en avtale mellom Rikstrygdeverket og fagprofesjonsgruppene om et nærmere angitt antall behandlinger pr. år. Dette betyr at en får rett til å ta ut refusjon fra folketrygden innenfor et fastsatt beløp pr. år. På denne måten har det offentlige full styring med de årlige kostnader. Dette forslaget samsvarer med en modell som brukes i en del len i Sverige.

       Oppsummert vil jeg si:

       Jeg ser fram til to spennende forsøksår og vil rå til at det i den gruppen som - selvsagt - skal vurdere alle sider ved forsøket, også befinner seg representanter for de to foreningene som er med i prøveprosjektet. Det er bare gjennom et slikt bredt anlagt prøveprosjekt at vi kan få testet ut om dette er veien å gå med hensyn til alle de fire komponentene som er lagt inn i forsøket.

       Av trygdebudsjettet for 1996 ser en at ulike rygglidelser kostet 3,1 milliarder kr. Antall nye uføretrygdede på grunn av ryggplager var 3.600, altså ti pr. dag i ett år. Et stort flertall av langtidssykmeldingene skyldes disse plager.

       Mange av pasientene får henvisning fra lege til kiropraktor eller fysioterapeut med videreutdanning i manuell terapi. Pasientene kan i dag henvende seg direkte til disse yrkesgruppene for å bli undersøkt og få behandling. I slike tilfeller får de som gir behandling, ikke rett til å ta ut refusjon fra folketrygden.

       I Dok.nr.8-forslaget ønsker en at kravet om henvisning fra lege til kiropraktor faller bort, slik at kiropraktorene får refusjon fra folketrygden, slik det er i de fleste europeiske land i dag. Det hevdes at ordningen blir enklere og billigere både for pasient og samfunn. En samlet sosialkomite er enig i at en skal prøve ut en slik ordning i to år.

       Det er også enighet om at ordningen må inkludere fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi. Kristelig Folkeparti er glad for at denne gruppen ikke blir diskriminert. Norske Fysioterapeuters Forbund har arrangert slik videreutdanning i over 40 år, og fysioterapeuter med eksamen i manuell terapi har hatt egen takst siden 1960.

       Kristelig Folkeparti ser fram til en evaluering, der en spesielt ser på mulighetene for å redusere utgiftene til sykepenger gjennom kortere sykepengeperioder.

       Forslaget om at kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi skal få anledning til å sykmelde sine pasienter for en kortere periode, kan ikke Kristelig Folkeparti støtte. Vi mener det er uheldig dersom flere yrkesgrupper skal kunne gis adgang til å sykmelde for samme type lidelse. Det kan gi uklare ansvarsforhold.

       Vi synes også at tidspunktet passer dårlig, da vi holder på med å innføre en fastlegeordning. Fastlegeordningen bygger nettopp på prinsippet om at primærlegen skal være det koordinerende ledd. Legen har den beste kompetanse for å vurdere pasienten i en helhetlig sammenheng.

       For å kunne sykmelde må en ha kunnskap innen trygdemedisin, og det er viktig med en tett oppfølging av pasientene. Kristelig Folkeparti kan ikke se at kiropraktorene og fysioterapeutene har slik kunnskap i dag. Jeg går ut fra at det må søkes om dispensasjon fra folketrygden, som i dag bare gir legen rett til å sykmelde pasienter.

       Forslaget om at kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi skal kunne henvise til spesialist, støttes heller ikke. Er ikke Arbeiderpartiet og Høyre redd for at dette kan føre til at ventetiden for vurdering fra spesialisthelsetjenesten vil øke ytterligere? En viktig faktor er det også at kiropraktorer er utdannet i utlandet og har ingen praksis eller turnustjeneste i sykehus. De har derfor en begrenset kunnskap om norsk spesialisthelsetjeneste.

       Til slutt vil jeg presisere at både fysioterapeuter og kiropraktorer har høy faglig kompetanse. Sammen med andre yrkesgrupper bør de være med i tverrfaglig forskning omkring hvilke behandlingsopplegg som passer for ulike rygg- og leddlidelser - til beste for pasienten.

Sonja Irene Sjøli (H) : Muskel- og skjelettsykdommer er fortsatt det helseproblemet som angår flest. Det er faktisk en av våre store folkesykdommer. Om lag 20 % av befolkningen i yrkesaktiv alder har slike plager. Hvert år har i overkant av 50 % av sykmeldingene vært begrunnet i disse diagnosene.

       Årsakene til lidelsene er sammensatte, og det er nok slik at dette er en del av medisinen hvor det råder stor usikkerhet med hensyn til årsakssammenhenger, diagnostikk og behandling. Men dette åpner også muligheten til et mangfold av fagpersonell med ulik innfallsvinkel og behandlingsfilosofi.

       De totale kostnadene for samfunnet er beregnet til 10-15 milliarder kr når det gjelder sykmeldinger, og for det meste er dette knyttet til utgifter til behandling, sykepenger, trygdeytelser og produksjonstap. Vi vet at mye av årsaken til behandlingskøene i helsevesenet er knapphet på personell, for dårlig organisering og at fagfolk bruker sin tid og kapasitet til andre ting enn det de er utdannet for og kan best. Det er for lite samarbeid mellom de ulike faggrupper og for lite samordning av de totale ressurser. Og det er ikke mulig for oss å bevilge oss ut av disse problemene. Men de forskjellige faglige ressursene må utnyttes bedre. Det er, som flere har vært inne på, mangel på leger i primærhelsetjenesten, og ved å frigjøre legeressurser kan flere pasienter få hjelp. Det vil gi et bedre og mer tilgjengelig tilbud også for pasienter med muskel- og rygglidelser.

       Vi må tørre å tenke nytt og finne nye løsninger. Dristig, kalte representanten Alvheim dette forslaget. Ja, litt mer dristighet innenfor flere områder i helsetjenesten, ikke minst når det gjelder å utnytte all fagkompetansen som finnes, hadde virkelig vært på sin plass. Jeg vil gjerne være mer dristig i valg av virkemidler hvis det kan gi flere pasienter god og rask behandling. Kiropraktorer er den yrkesgruppen som har den mest høyspesialiserte kompetanse på muskel- og skjelettlidelser. I dag må pasientene være henvist fra lege for å få utløst refusjonen fra trygden. Dette mener Høyre er unødvendig bruk av ressurser og av pasientenes tid og dårlig utnyttelse av fagkompetanse.

       Forslagsstillerne viser til at det kan spares over 1 milliard kr. i sykepengeutgifter hvis pasienten kunne oppsøke kiropraktoren direkte uten å gå om lege. Dette er penger som kunne vært brukt til behandling av mange av de 280.000 pasientene som fremdeles står i behandlingskø. Ikke minst betyr det mye for den enkelte pasient å bli raskere frisk og komme tilbake i arbeid.

       Det er gode begrunnelser for å prøve ut nye ordninger, bl.a ved å gå bort fra henvisningskravet fra lege til kiropraktor, slik man har gjort i Sverige og Danmark. Kiropraktorene har sin offentlige autorisasjon med et selvstendig behandlingsansvar. De har ansvar for undersøkelser, diagnostikk og behandling på lik linje med leger, enten pasientene er henvist fra lege eller oppsøker kiropraktor direkte. Av forsvarlighetskravet følger et krav til helsepersonell til å innse sine begrensninger i de faglige kvalifikasjoner og til å forstå når bedre kvalifisert personell bør utrede og eventuelt behandle pasienter. Dette gjelder også for kiropraktorer. Det er også gode grunner for å gjennomføre en prøveordning hvor kiropraktorer får anledning til å sykmelde pasienter i en begrenset tid, til å henvise direkte til spesialist på bestemte vilkår og få mulighet til å rekvirere fysikalsk behandling.

       Høyre mener at det samme må gjelde for fysioterapeuter med spesialutdanning i manuell terapi. Videreutdanningen for fysioterapeuter kan sidestilles med kiropraktorutdanningen. Fysioterapeuten har i tillegg et allsidig faglig utgangspunkt for å undersøke og behandle pasienter. Det foreligger meg bekjent ingen faglig begrunnelse for eller dokumentasjon på at fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi ikke kan delta i et slikt prøveprosjekt på linje med kiropraktorer.

       Hensynet til det stigende antall pasienter og økende utgifter tilsier tvert imot at all tilgjengelig fagkompetanse bør utnyttes best mulig. Derfor mener Høyre at kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning må delta i prøveprosjektet på like vilkår. Henvisning fra fysioterapeut til spesialist må også kunne inkludere skjelettrøntgen og CT-røntgen, slik det er for kiropraktorer.

       Vi mener at en slik omfattende prøveordning over to år med etterfølgende evaluering vil gi et godt grunnlag for å vurdere nytteverdien av en slik ordning. I en slik evalueringsgruppe tror jeg det er viktig at både fysioterapeuter og kiropraktorer er med.

       Jeg har merket meg at Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV ser det som hensiktsmessig at henvisningskravet fra lege til kiropraktor og fysioterapeut faller bort, og det er bra. Men jeg har også merket meg at når det gjelder muligheten til å sykmelde, henvise til spesialist og anledning til å rekvirere fysikalsk behandling, vil disse partiene avvente en utredning fra helseministeren før de tar standpunkt.

       Men det er noe her som forundrer meg. I sine merknader sier de faktisk noe annet. De har allerede tatt et standpunkt. De sier at de ser det som lite hensiktsmessig at retten til å sykmelde spres på flere faggrupper, med den begrunnelse at sykdomsbildet er sammensatt, også for pasienter med muskel- og skjelettplager. De viser til at pasienter må sikres en instans som har det koordinerende ansvar - det er her henvist til fastlegeordningen - og at det bør være primærlegen. De sier også at det er et problem at sykmeldinger i dag utstedes av behandlere som ikke vil kunne ivareta det helhetlige behandlingsansvaret. Det samme sier helseministeren i sitt brev til komiteen. Da er mitt spørsmål: Hva skal de da med en utredning, annet enn å trenere saken?

       Høyre er opptatt av å handle istedenfor å utrede. Og nå må vi handle på vegne av pasientene. Derfor er vi glade for å kunne bidra til at det blir flertall for en slik prøveordning både for kiropraktorer og fysioterapeuter. Det er bare gjennom et slikt prøveprosjekt at det er mulig å få svar på om en slik ordning kan bedre situasjonen for pasientene og være økonomisk lønnsom for samfunnet. Vi ser mulighetene og ikke begrensningene, slik jeg synes Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet gjør.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det har blitt sagt mange ganger at man skal sette pasienten i fokus og pasienten først. Denne saken gjelder også pasienten, og ikke minst den pasientgruppe som foregående taler var inne på, nemlig de med muskel- og skjelettsykdommer.

       Foregående taler sa også i den sammenheng at det ofte er sammensatte årsaker til disse lidelsene, og det er noe av utgangspunktet vårt når vi sier at man her må gå litt mer forsiktig fram. Representanten fra Høyre sa også at hun ikke så noen begrensninger, men bare muligheter. Vi mener også at man må se vidt her. Det er kanskje Høyre som medisinskfaglig og helsepolitisk ser ganske snevert på problemstillingen. Vi mener at det er en bredere vurdering som må til for bl.a å kunne sykmelde, henvise til spesialist og også rekvirere fysikalsk behandling. Det kan hende at det nettopp da, med den retten, er viktig at det ligger en helsefaglig vurdering i bunnen som er gjort av lege. Når vi nå opphever denne retten, skal vi i hvert fall tenke oss litt om før vi tar de andre stegene framover.

       Vi er også med på å si at henvisningskravet fra lege til kiropraktor og til fysioterapeut med videreutdanning i manuell terapi skal kunne falle bort i denne prøveperioden. Det er riktig å si at det er betimelig med en forsøksordning, all den tid vi vet at ordningen med henvisning og refusjon i denne sammenheng har fungert i 20 år uten at ordningen har vært evaluert.

       Men så er det spørsmål om hvorvidt en skal gå videre, i hvert fall i denne omgang. Vi har ikke forhåndsdømt dette eller i dag bestemt oss for hva vi skal gjøre, men vi viser til helseministerens brev av 17. mars, der han sier noe om et prøveprosjekt og at det må foreligge en utredning i bunnen for dette. Det forundrer meg litt at Arbeiderpartiet går så 100 % inn for denne ordningen. At Arbeiderpartiets helsepolitikk - en kan mene hva en vil om både det ene og andre partis helsepolitikk - har vært preget av kontroll, oversikt, ryddighet og et system som skulle være kontrollert og koordinert, er i hvert fall helt sikkert. Nå forlater man noe av det til fordel for hele registeret av relativt uforbeholden prøveordning. Jeg synes at den medisinske helhetsvurderingen burde ligge i bunnen og derigjennom også den medisinske kvalitetssikringen. Så får vi se hva utredningsarbeidet fra helseministeren fører til når det gjelder å gå videre.

       Jeg er også litt overrasket over at Høyre går denne veien, de som snakker så mye om kvalitetssikring, som også veldig ofte henviser til faglig ansvarliggjøring og sier at man skal ha oversikt og kontroll, jf. bl.a skole- og undervisningssaken i Oslo nå om dagen.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil innledningsvis si at jeg er enig i stort sett alle de betraktninger som Ola D Gløtvold kom med, så jeg trenger ikke å gjenta så veldig mange av dem.

       SV har stått sammen med Arbeiderpartiet om å være en pådriver for innføring av fastlegeordningen nettopp for å få en ryddighet og en veilederfunksjon knyttet opp mot pasientene videre i systemet. Jeg må si at jeg er svært overrasket over at Arbeiderpartiet nå kommer med dette forslaget, som på mange måter bryter med hele intensjonen knyttet til fastlegeordningen, og jeg synes veldig mye av teksten i forslaget bærer preg av at det er lite gjennomtenkt, og at det er lite faglig belegg for det som står der.

       Jeg registrerte også Sonja Sjølis innvendinger i forhold til at mindretallet ikke er villig til å gå inn på forsøk. Så langt jeg oppfatter det, også i forhold til mindretallet, er det få motforestillinger, så vidt jeg kan se, også i fagmiljøene mot at henvisningskravet fra lege til kiropraktor bortfaller som en forsøksordning. Det kan være nyttig å se på de erfaringene. Det er også tankevekkende at en så pass stor andel er til behandling hos kiropraktor uten forutgående henvisning. Så det har man neppe noe særlig å tape på.

       Det at kiropraktor skal kunne henvise til fysioterapeut, virker lite kontroversielt og må gjerne kunne utprøves. Når det derimot gjelder sykmelding, er det et poeng knyttet til den økningen av sykmeldingskostnader man har hatt, at man har et operativt system knyttet til kvalitetssikring av sykmeldinger. Det har et stortingsflertall gang på gang understreket, og så beveger man seg bort fra det ved å gjøre systemet både uoversiktlig og relativt vanskelig kontrollerbart for Rikstrygdeverket. Jeg registrerte med interesse at forslagsstilleren Asmund Kristoffersen i et intervju med Aftenposten på spørsmål om hvor lang tid han mente kortvarige sykmeldinger er, svarte at det må i hvert fall ikke være mer enn åtte uker. Ut fra min bakgrunn som rådgivende lege for Rikstrygdeverket opplever jeg at en sykmelding på åtte uker på ingen måte er noen kort sykmelding. Det er slik at man da må skrive en sykmelding II, gi en nøye redegjørelse overfor Rikstrygdeverket ved det lokale trygdekontor, kanskje møte i et basismøte og gjøre rede for hva slags andre tiltak man da tenker seg gjennomført, i dette tilfellet for pasienter med muskel- og skjelettlidelser, hvor nettopp legen skal synliggjøre en bredde i tilnærmingen som man nå alternativt skulle forvente at kiropraktor skulle kunne gjøre. Det virker veldig lite gjennomtenkt.

       Så tenker man seg å åpne for henvisning til spesialist. Det spesialistene jevnt over forventer, er at det skal være tatt blodprøver av pasientene. Det skal være utredet med tanke på revmatiske sykdommer. Det skal være henvist med tanke på om det foreligger svulster i ryggmargskanalen som et alternativ til at det f.eks er en skiveutglidning. Betyr det i så fall at man skal åpne for at kiropraktorer også skal begynne å ta blodprøver? Tenker man seg i så fall, hvis kiropraktorer ikke skal gjøre det, at de skal rekvirere prøvene på legens kontor, og at legen skal sitte der som en passiv tilskuer, selv om han har helt andre faglige synspunkter på det? Tenker man seg at dette skal bedre det faglige samarbeidet? Det spørsmålet jeg stiller meg, er: Har man i det hele tatt tenkt gjennom det?

       Det svaret som forslagsstilleren gir til Aftenposten, tyder på at selv de mest basale delene av dette forslaget har man ikke noen grunnleggende tanker omkring. Det gjelder spesielt i forhold til lengden på sykmeldingen. Det er helt åpenbart at i det øyeblikket man beveger seg utover arbeidsgiverperioden som nå er på 16 dager, begynner man å få et dokumentasjonsbehov overfor trygdekontoret. Trygdekontoret vil forvente at noen tar ansvaret knyttet til denne sykmeldingen, eventuelt også i samarbeid med arbeidsgiver, og det fører til at vi får en helt annen arena enn det kiropraktorer vanligvis opererer på. Jeg vil si at det ville være banalt hvis motforestillingene mot dette ene og alene skulle være begrunnet i at legen skal ha en slags autoritet som man ikke må gi til andre.

       Poenget er jo at man må sikre et ansvar for dette. Man må faktisk peke på at det er du som har ansvaret - har du tenkt på alternativene? Har du snakket med arbeidsgiver for å sikre en oppfølging her, kanskje med en raskere tilbakeføring til arbeidsstedet? At man også tenker seg at dette skal kunne virke kostnadsbesparende, er helt illusorisk. Det er sånn at Lægeforeningen i sitt svar når det gjelder dette forslaget, etter å ha snakket med dem som har utført forsøket, helt tilbakeviser at det i det hele tatt var noen forskjell på de to kontrollgruppene. Heller ikke det har forslagsstillerne fått med seg. Det står at i den undersøkelsen fra Norge som det er henvist til i Dok.nr.8-forslaget, var det ingen forskjell i den totale sykmeldingstiden for de pasientgrupper som tok kontakt direkte med kiropraktor, mot de som ble henvist fra primærlege. Dette får altså forslagsstillerne til å bli en kostnadsbesparelse på 1 milliard kr. Det er klart at hvis man opererer med den typen fiktive tall og klarer å ta ned de mest utrolige størrelser fra en skyfri himmel, vil man kunne få til det meste innen Helse-Norge. Men det er altså ikke slik Helse-Norge fungerer.

       Som en av forslagsstillerne er jeg glad for at sosialkomiteens flertall går inn for en ordning som vil forenkle og muliggjøre behandling for mange mennesker som lider av muskel- og skjelettplager. De vil slippe å måtte gå kanossagang fra den ene legen til den andre for å finne en som vil sende dem til kiropraktor. Det har eksistert en henvisningsordning i 24 år. Publiserte undersøkelser viser at denne ordningen aldri har fungert. Helseministerens og mindretallets krav om en slik vurdering er derfor unødvendig. Det har vært rikelig med anledning til en slik vurdering fra helsemyndighetenes side i den lange tiden som har gått. Dette blir også påpekt av komiteens flertall.

       Kiropraktorenes utdannelse gjør dem til den mest høyspesialiserte yrkesgruppe på muskel- og skjelettlidelser, slik komiteens flertall slår fast. Det er nå på tide at vårt helsevesen gir en slik ressurs mulighet til å fungere.

       De aller fleste av kiropraktorenes pasienter benytter kiropraktoren som primærkontakt. At kiropraktorutdannelsen gir slike kvalifikasjoner, er det i dag absolutt ingen tvil om. Dette forslaget vil sikre pasientenes rettigheter og gi trygghet for at kiropraktoren lever opp til forsvarlighetskravet, nettopp ved at kiropraktoren gis mulighet til å samarbeide med det øvrige autoriserte helsevesen. Forslaget vil sikre et bedre flerfaglig samarbeid.

       Mange leger vil være glade for den avlastning den foreslåtte ordning gir mulighet for. Usikkerheten omkring den eksisterende henvisningsordning vil forsvinne, og et bedre faglig samarbeidsklima vil etter all sannsynlighet oppstå. Også sosialkomiteens mindretall gir støtte til å fjerne kravet om henvisning fra lege til kiropraktor.

       Imidlertid støtter mindretallet helseministeren i at det bør foretas et utredningsarbeid vedrørende de øvrige forslag om rekvisisjonsrett til fysioterapeut, begrenset sykmeldingsrett og rett til henvisning til spesialist.

       Dette begrunnes med et ønske om en mer omfattende oversikt over kiropraktorens funksjon og betydning for utviklingen av det eksisterende regelverk for disse funksjoner. Jeg er uenig i dette syn. Kiropraktorene har en femårig embetsutdannelse som gjør dem vel skikket til å benytte eksisterende helsetjenestetilbud til beste for sine pasienter og samfunnet. I tillegg har de en ettårig turnustjeneste hvor opplæring i eksisterende regelverk innen trygdelovgivning burde være selvsagt og fullt mulig.

       Mindretallet ønsker i sammenheng med Innst.S.nr.202 også å se på henvisningsregelverket for andre mer spesialiserte yrkesgrupper. Etter min mening er dette et langt mer komplisert regelverk, med andre konsekvenser, og bør derfor ikke knyttes direkte til det fremlagte forslag. -

       President! Jeg lurer på om jeg ikke har en taletid på 10 minutter?

       Innst.S.nr.202 er en grundig utredet innstilling når det gjelder kiropraktorene. Det er derfor med noe forbauselse jeg ser at hele komiteen ønsker å inkludere de manuelle fysioterapeuter i dette forslag uten å redegjøre for denne yrkesgruppens bakgrunn, men bare henviser til at deres behandlingsform ligger nær det kiropraktorene praktiserer.

       Sosialkomiteen har, uavhengig av selve forslaget, besluttet å inkludere manuelle fysioterapeuter i sin innstilling, og da får vi se litt stort på det i dag. De manuelle fysioterapeuter har ikke akkurat den samme utdanningen, ikke en utdanning på linje med kiropraktorene og kan ikke praktisere som primærkontakt. Men jeg tar det som en selvfølge at det vil bli krevd en tilpasning av tilleggsutdannelse av denne gruppen, slik at de kommer opp på samme utdanningsnivå som kiropraktorene.

       Kiropraktorene praktiserer allerede som primærkontakt for sine pasienter. Fysioterapeuter har til nå ikke hatt anledning til dette. Det store ansvaret en slik funksjon medfører, vil etter min mening berettige et utredningsarbeid av Helsedepartementet i tråd med det helseministeren foreslår. Det er derfor mitt forslag at Stortinget følger sosialkomiteens flertallsinnstilling når det gjelder kiropraktorene.

       Men personlig hadde jeg satt pris på at Stortinget hadde kommet tilbake til spørsmålet etter at det er fremlagt en utredning om manuelle fysioterapeuters praksisform, nyordningens betydning i forhold til de øvrige 5.000 fysioterapeuter og om utdanning og bakgrunn gjør dem faglig skikket til å fungere som primærkontakt.

       Jeg er imidlertid i dag glad for at det nå blir slått fast at kiropraktorene er en viktig del av vårt totale helsevesen - ikke minst av hensyn til pasientene.

       Til slutt er det grunn til å påpeke viktigheten av å heve kompetansen innen Statens helsetilsyn når det gjelder kiropraktikk. En slik kompetansehevning vil være med på å skape et bedre samarbeid mellom kiropraktorer og de øvrige autoriserte helseprofesjoner.

       Er det noe vi ikke har råd til, er det profesjonskampen i det norske helsevesen. Det er for knappe ressurser, og vi håper da inderlig at det blir et samarbeid vi nå vedtar, en aksept av kiropraktorene i det norske helsevesen. - Og jeg er litt skuffet over legen Ballo.

       Forsøksordningen skal etter flertallsinnstillingen også gjøres gjeldende for fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi.

       I mitt svarbrev til komiteen av 17. mars 1999 konkluderte jeg med å foreslå at man i denne omgang gikk inn for en mer avgrenset forsøksordning hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort. Hovedbegrunnelsen for ikke å gå inn for de øvrige forslag var at kiropraktorvirksomhet er en spesialisert tjeneste, og at kiropraktorer gjennom utdanning og turnustjeneste ikke har den nødvendige bredde i kvalifikasjoner og kjennskap til spesialisthelsetjenesten.

       Videre foreslo jeg i brevet at det forut for dette forsøk måtte foretas en utredning for å fremskaffe et kunnskapsgrunnlag om dagens situasjon når det gjelder de pasienter som behandles hos kiropraktorer. Dette vil bl.a gjelde kunnskap om diagnoser, sykmeldinger og behandlingsresultat, både for dem som er henvist av lege, og for dem som oppsøker kiropraktorer på egen hånd.

       Flertallet i komiteen mener det er hensiktsmessig å få gjennomført en mer omfattende prøveordning, og foreslår at nevnte utredning gjøres parallelt med gjennomføring av forsøket. Flertallet er også innstilt på at alle sider som inngår i forsøket, blir nøye evaluert. Dette betyr at forsøket må planlegges nøye, og at evalueringen må ta utgangspunkt i situasjonen før forsøket starter, som sammenligningsgrunnlag. Det vil derfor være behov for en kartlegging av bl.a diagnose og behandlingsresultat av de pasienter som behandles av kiropraktor, før igangsetting av forsøket. Det samme vil gjelde for pasienter som behandles av fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi.

       Departementet har kontaktet Statens helsetilsyn for å få forslag til organisering av et mulig kartleggingsarbeid av kiropraktorers virksomhet. Helsetilsynet har svart at slikt arbeid, som innebærer utvikling av et kunnskapsgrunnlag, krever forskerkompetanse innen klinisk forskning og helsetjenesteforskning.

       Når det gjelder forslaget om at forsøksordningen også må gjelde fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi, merker jeg meg at den samlede komite ser det som hensiktsmessig å inkludere denne gruppen i forsøket. Jeg viser likevel til mindretallets merknader om at også andre, mer spesialiserte yrkesgrupper vil kunne finne det formålstjenlig å fremme tilsvarende krav. Jeg deler denne bekymring med mindretallet. Det samme gjelder vurderingen i forhold til oppfølging av sykmeldte, som jeg synes representanten Ballo på en innsiktsfull måte redegjorde for.

       Jeg har merket meg at flertallet mener det er nødvendig å fastlegge hvilke økonomiske rammer forsøket skal gjennomføres under. Det vises her til at prøveordningen kan opprettes gjennom en avtale mellom Rikstrygdeverket og Norsk Kiropraktor Forening. Et toårig forsøk for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi vil kreve omfattende forberedelse og forundersøkelser når det gjelder evalueringen. Jeg vil komme tilbake med et opplegg for dette i en senere sak til Stortinget. Oppstart av forsøket forutsetter budsjettvedtak. Det vil jeg komme tilbake til i budsjettsammenheng.

       La meg avslutningsvis si at jeg fullt ut deler forslagsstiller Faldets intensjon om at den profesjonskamp som det til tider er tilløp til i vårt helsevesen, er uønsket og uakseptabel. Men det må være meg tillatt å si at jeg synes at sporene av profesjonskamp er relativt tydelige i den saken vi her behandler.

Gunhild Øyangen (A) : I likhet med flere andre talere her i dag vil jeg understreke nødvendigheten av at en bruker helsepersonellet på en målrettet og effektiv måte. Det vil tjene den enkelte, som kan få tidlig hjelp og dermed bli fortere frisk.

       Mennesker med muskel- og skjelettlidelser er smertepasienter, og trolig må en ha opplevd slike lidelser selv for å forstå hvor vanskelig det er å vente i lang tid for å få en adekvat hjelp. Både kiropraktorer og manuelle terapeuter har en spesialkompetanse i muskel- og skjelettlidelser. Min erfaring er at de fleste leger mangler en slik spisskompetanse. Jeg vil også understreke at ingen andre profesjoner, slik jeg kjenner dem, er mer opptatt av å motivere sine pasienter til raskt å komme seg i aktivitet. I tillegg til sin høye kompetanse på feltet gjør disse faggruppene en stor innsats for at menneskene selv skal utløse de byggende krefter i seg selv gjennom et liv i bevegelse.

       Det er selvsagt at forsvarlighetskravet skal gjelde, som i dag, da det er helt normalt at pasienter går direkte til kiropraktor fordi for få leger henviser til kiropraktor.

       Økningen i sykepengeutbetalinger og tidlig uføretrygding skyldes i stor grad muskel- og skjelettlidelser. Denne pasientgruppen må nå tas på alvor for å sikre livskvaliteten for denne pasientgruppen og på grunn av det store innsparingspotensialet for det offentlige som ligger i at denne gruppen kan få riktig hjelp tidlig.

       Jeg forutsetter at prøveordningen blir satt ut i livet uten unødvendige utsettelser, og at representanter for de berørte fagforeningene blir med i evalueringen av forsøket. Og med den vegring og motstand en har registrert fra ulike hold - til og med mot en prøveordning under kontinuerlig evaluering - vil Stortingets flertall følge nøye med om Stortingets vedtak blir fulgt opp og satt i verk på en effektiv og god måte, uten unødvendig trenering.

       Jeg vil til slutt advare statsråden mot å følge mindretallet, slik en kunne få inntrykk av i hans innlegg.

       Når det så gjelder spørsmålet om sykmelding og hvor lenge disse gruppene skal få anledning til å sykmelde, har jeg tidligere signalisert at det må finne sin løsning gjennom opplegget for forsøksordningen. Jeg vil understreke at jeg aldri driver noen form for saksbehandling verken gjennom den ene eller den andre avisa, eller andre medier. Så det at en avis måtte ha tillagt meg meninger som jeg ikke har, får stå for avisas regning.

       Når det så gjelder forsvarlighetskravet, påhviler det alle helsepersonellgrupper som er definert inn under helsepersonelloven og som har fått autorisasjon, et slikt ansvar. Det gjelder så vel leger som kiropraktorer, manuellterapeuter og andre. Jeg siterte også hva helseministeren hadde svart i sitt brev til komiteen om hva som ligger i forsvarlighet. Jeg uttrykte også at jeg deler hans synspunkter fullt ut, og jeg gjentar det nå også. Jeg har grunn til å tro, ut fra praksis, at den oppfatningen også deles av de to gruppene som nå er ment å få utvidet mulighet til å behandle pasienter, med de rettigheter som det da gir.

       Jeg må si til representanten Ballo: Han foretok en ufattelig og uventet nedvurdering av flere helsepersonellgrupper. Jeg skjønner da ikke hvordan representanten Ballo kan være med på å foreslå at henvisningskravet skal falle bort, når han i et slikt regime faktisk spår pasientenes totale undergang.

       Min bedrift har bedriftslege som henviste meg på dagen, jeg fikk røntgen og behandling dagen etter hos en kiropraktor. Fire dager var jeg hjemme. Deretter fikk jeg tilrettelagt arbeid i bedriften. Ved et tilbakefall et par år seinere fikk jeg behandling umiddelbart, og var kun sjukmeldt få dager. Uten lett tilgang til en bedriftslege som hadde avtale for å få rask behandling for bedriftens ansatte hos kiropraktor, kunne det ha gått tid før jeg fikk behandling, noe som ville ha forlenget lidelsen.

       Jeg er forskrekket over Alvheim og særlig over Ballo her i dag, og lurer på om deres standpunkt er gjennomtenkt - og med omtanke for pasienten. Jeg er overbevist om at denne prøveordningen som gir mulighet for pasienten til å søke behandling hos kiropraktor uten henvisning fra lege, som gir kiropraktor anledning til å korttidssjukmelde og til å henvise til spesialist og å rekvirere fysikalsk behandling, er forsvarlig. Kiropraktorer har god kompetanse og behandler ikke uten å ha tatt røntgen og uten at de mener det er faglig forsvarlig. Av og til sender de pasienten tilbake til lege, fordi de anser at fysioterapi vil være en bedre behandling. Når de i dag ikke har anledning til å rekvirere fysikalsk behandling, forlenger dette ventetida for behandling for pasienten, og den ventetida kan være smertefull og forlenger sjukdommen.

       For eget vedkommende kan jeg si at om ikke jeg hadde hatt mulighet til rask behandling ved å ha tilgang til en bedriftslege som henviste meg med hurtigtogsfart til en kiropraktor, så hadde jeg vært sjukmeldt for lidelsen i minst to, tre smertefulle måneder. Jeg er derfor glad for at det er et flertall for å gå videre med dette forslaget, et flertall som setter pasienten i sentrum.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Kristoffersen må ha hørt noe fra annet hold enn fra meg. Jeg har ikke spådd noen pasientgruppers undergang. Men det jeg understreket, og det vil jeg gjerne understreke igjen, er at man må ha et helsevesen som er bygd opp på en måte som gjør at ressursene brukes hensiktsmessig, og at man har veiledere i forhold til de ulike pasientgruppene. Det er klart at det ikke er noe problem her fra talerstolen å komme opp med diverse forslag som kan høres særdeles besnærende ut - jeg håper ikke det er et uparlamentarisk uttrykk - men som man må tenke igjennom konsekvensene av, og det er det jeg påpeker.

       Jeg tror at med den utvikling man har hatt når det gjelder sykepengeutgiftene som mange har advart mot, så er man nødt til å ha ulike instanser som vurderer alternativene til sykmelding, eksempelvis tilbakegang til arbeid eller aktiv sykmelding, som var nevnt av sosialministeren tidligere i dag - et sett av virkemidler. Det som slår meg, er at det er en kompleksitet knyttet til det å sykmelde som krever en kompetanse. Det er jo ikke snakk om å nedvurdere verken kiropraktorer eller fysioterapeuter. Jeg er overbevist om at det er en yrkesgruppe man trenger, akkurat som man trenger ulike andre yrkesgrupper i dag. Men det jeg også har opplevd som ung allmennpraktiker og turnuslege, er å få henvisninger i retur fra sykehus, fordi de sier at dette er for dårlig, her bør dere innenfor allmennpraksis gjøre de og de utredningene på forhånd før dere henviser videre. Det er et stort problem i dag med ressursbruken knyttet til sykehusene, at man mottar en del henvisninger der arbeidet i stedet kunne ha vært utført f.eks av primærhelsetjenesten. Derfor argumenterer jeg egentlig bare for det jeg trodde Arbeiderpartiet også var opptatt av å argumentere for da man gikk inn for fastlegeordningen, nemlig at man bruker ressurser på det minst effektive omsorgsnivået, og at man ikke henviser folk høyere i et system eller bruker mer ressurser på det enn det som er nødvendig.

       Det at man fjerner henvisningskravet, betyr at kiropraktorene i mye større grad må ta ansvar selv i forhold til den behandlingen som de gjør, uten at det kobles til et ansvar for den som ikke står for behandlingen. Det synes jeg er fornuftig.

       Jeg synes det er interessant at en del undersøkelser viser at behandlingsformen kan gi skadevirkninger, akkurat som den kan gjøre innenfor allmennpraksis eller av spesialister i ortopedi eller nevrokirurgi, men der ansvaret i dag knyttes opp mot faggrupper som ikke har gjennomført behandlingen. Det har vært rettssaker knyttet til dette, der henvisende instans må ta ansvaret. Jeg synes at det for så vidt er greit, men da må det følge et ansvar med det. Det kreves også en betydelig omlegging knyttet til sykmelding fra Rikstrygdeverkets side, hvis det skal følges opp av andre instanser.

       Jeg ser ikke i forslaget at det er gjennomtenkt. Det har jeg påpekt, og det står jeg fortsatt fast ved. Det betyr ikke at man stiller seg likegyldig til pasientene, tvert imot. Jeg håper at man kan ha et helsevesen som pasientene lett vil kunne finne fram i, og der man har instanser som har et helhetlig ansvar.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Representanten Øyangen fant det i sitt innlegg nødvendig å advare statsråden mot trenering og mot å følge mindretallet i denne saken.

       Jeg må spørre tilbake: Hva er grunnlaget for en slik advarsel? Jeg har i mitt innlegg redegjort for hvordan jeg vil følge opp det flertallet i dag går inn for, hvordan jeg vil legge til rette for det nødvendige forsøksopplegget og hvordan jeg vil komme tilbake til Stortinget med et forsøksopplegg og med de nødvendige budsjettmessige konsekvenser i budsjettsammenheng. Det burde ikke herske noen tvil om at jeg tar behandlingen av denne saken i dag til etterretning og vil følge den opp. Jeg er litt forundret over at det skulle være nødvendig å stille den type spørsmål.

       Det jeg tillot meg, var å gi uttrykk for en bekymring for at andre mer spesialiserte yrkesgrupper ville kunne finne det formålstjenlig å fremme tilsvarende krav. Det må være tillatt å uttrykke en slik bekymring, som også mindretallet har gitt uttrykk for, særlig når bekymringen også deles av en av forslagsstillerne, som i dag har satt spørsmålstegn ved utvidelsen - som hele komiteen har gått inn for - til en ny gruppe i tillegg til kiropraktorene. Det er jo et uttrykk for at det faktisk er et press i retning av å inkludere flere. At bekymringen er berettiget, vil jeg fastholde, men jeg tror det er mulig å ramme dette inn på en fornuftig måte, slik flertallet legger opp til.

Eirin Faldet (A) : Igjen må jeg gjøre en visitt til Ballo. Det er ingen grunn til å tro at ikke pasientene får beholde god kontakt med en fastlege. Dette skal jo intensiveres og gi enda bedre muligheter.

       Så snakket Ballo om laveste omsorgsnivå. Ja, nettopp! Det er jo ofte kiropraktorene som er den første kontakten, og det er den muligheten vi nå gir pasientene. Det er også viktig når det gjelder rygglidelser, at folk kommer raskt til behandling, og det er det vi prøver å gjøre noe med. Det kan faktisk være helt avgjørende for den videre utviklingen.

       Man snakker hele tiden om dokumentasjon. Er det ingen som stiller spørsmål om dokumentasjon av allmennpraktikerens arbeid når det gjelder rygglidelser? Det er det faktisk flere av oss som gjør.

       Så all denne frykten fra legene Ballo og Næss: Jeg deler ikke denne bekymringen. Jeg har tillit til at kiropraktorene er en seriøs, hardt arbeidende yrkesgruppe som vil det beste for pasientene. Og så er det så mange spørsmål som stilles. Ja, men kjære vene, det er jo dem vi skal få svar på; dette er jo et prøveprosjekt, og så får vi se hvordan det går. Jeg er helt enig med Sonja Sjøli når hun sier: La oss nå se mulighetene til å hjelpe pasientene. Det er det som er forslagsstillernes anliggende, og det er det som er det viktige. Og jeg er ikke redd for at det ikke skal være fullt opp å gjøre å framtida også for den norske legestanden.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg må si meg tilfreds med den presiseringen som helseministeren kom med, at det er stortingsflertallets forslag, innstillingen, som skal følges, og ikke mindretallets. Det er jo det som er demokrati, og demokrati er også at det er den folkevalgte forsamling som bestemmer, og ikke legestanden. Det tror jeg også er helt nødvendig å presisere.

       Jeg gjør meg mine tanker om den dobbeltrolle som to medlemmer av sosialkomiteen spiller her, både som politikere og leger. Jeg vil også si i all beskjedenhet at vi har visse erfaringer, også vi som har vært pasienter og gjennom mange år har hatt kontakt med de ulike profesjonsgrupper. Jeg tror at legestanden vil tjene på å vise litt respekt også for pasientenes erfaringer, for det som de opplever. Jeg kan som et eksempel nevne at alternativet til en kiropraktorbehandling for svært mange pasienter svært ofte er at legene foreskriver sterke, smertestillende tabletter i store doser, som også kan ha betydelige bivirkninger, og som en blir anbefalt å gå på i flere måneder. Det har jeg personlig erfart.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 3765)