Inger Stolt-Nielsen (H) (ordfører for saken):

       Komiteen er enig med forslagsstillerne i at det er viktig at offentlige midler som bevilges til kultur, forvaltes og tildeles kulturlivet på en mest mulig effektiv måte og med lavest mulig administrasjonskostnader. Komiteen er også enig i at det er viktig at kulturlivet på en enkel måte kan skaffe seg oversikt over hvilke støtteordninger som foreligger, og at søknad om støtte og rapportering om bruk av bevilgede midler er så enkel som mulig. Komiteen er enig i at det på flere områder kan være et betydelig potensial for effektivisering og samordning, men premissene for forslaget i Dok.nr.8:06 er ikke løsningen. Derfor er komiteen ikke enig i det fremlagte forslaget.

       Komiteen mener at Stortinget skal ha et overordnet ansvar for at mennesker i hele landet skal ha mulighet både til selv å delta i kulturelle aktiviteter og til kulturopplevelser gjennom galleribesøk, opera, teater, konserter osv. Dette er tilbud som hver enkelt kommune i Norge ikke alene kan ta økonomisk og kunstnerisk ansvar for, og derfor er det viktig at vi har tilskudds- og støtteordninger som gjør det mulig å bygge opp og drive kulturarbeid på høyt nivå i alle deler av landet.

       Det er ingen uenighet om at størst mulig del av de midler som bevilges til kultur, skal gå til kultur og ikke til administrasjon. Den som gjennom årene har fulgt med i Fremskrittspartiets kulturpolitiske utvikling - eller mangel på sådan - har imidlertid liten tro på at det er hensynet til kulturen som sådan som ligger til grunn for forslaget. For er det ett parti som stadig bruker sin verbale storslegge mot bevilgninger til kulturformål, ja, så er det Fremskrittspartiet. Når partiet nå fremmer forslag om at det alt vesentlige av de statlige kulturmidler skal kanaliseres over kommunebudsjettene, er det på sin plass å minne om at Fremskrittspartiets fremste talsmenn i Stortinget ved hver given anledning angriper « uansvarlige » kommunepolitikere som bruker skattebetalernes penger til kulturformål. Da er det ikke vanskelig å forestille seg at den foreslåtte omlegging i neste omgang ville føre til at midlene tiltenkt til kultur, av Fremskrittspartiets folkevalgte ville blitt forlangt omdisponert til sykehjemsplasser, lavere skatter - hva som helst annet enn akkurat kultur. Åpningen for dette ligger i at forslaget innebærer at statlige midler til kultur og kulturminnevern skal kanaliseres direkte til kommunene uten statlige bindinger på bruken av pengene.

       Kultur er et omfattende begrep. Kultur skal være sektorovergripende og grenseløs. Å binde all kultursatsing til ett departementet ville være å sette grenser for kultur, og det vil Høyre ikke bidra til.

       Høyre mener at kulturen skal ha sin selvfølgelige plass i all virksomhet både innen- og utenlands. Men det betyr ikke at vi stiller oss avvisende til en rasjonell effektivisering av de administrative kostander. Mest mulig kultur med minst mulig byråkrati, det er slik vi vil ha det. Derfor gikk vi f.eks inn for at statlige midler til frivillige organisasjoner skulle kanaliseres direkte gjennom det etablerte organisasjonssystem og ikke gå omveien om fylker og kommuner, slik Fremskrittspartiet gikk inn for. Jeg nevner dette for å vise at det er en veldig sterk motsetning mellom de ulike utsagn som kommer fra Fremskrittspartiet i kulturspørsmål.

       Den funksjonsfordeling mellom departementer og forvaltningsnivåer innen kultursektoren som vi har i dag, bygger på tidligere vedtak fattet ut fra erkjennelsen av kulturens betydning innen alle områder. Et flertall i Stortinget mener det er viktig å ha en overordnet nasjonal kulturpolitikk, og det kan man bare ha når Stortinget tar sitt ansvar ved å legge nødvendige føringer for bruk av statens midler innen denne sektoren. Samfunnet er i stadig og rask endring, og vi må ta vårt ansvar for at den nasjonale kulturpolitikk stadig er tilpasset det samfunn vi lever i. Gjennom å sette ambisiøse kulturpolitiske mål skal vi sørge for at vi kulturelt skal kunne stå i første rekke.

       Mange av de visjoner som lå i Stortingets behandling av « Kultur i tiden » i slutten av forrige århundre, er langt på vei innfridd. Derfor setter vi pris på at Regjeringen vil legge frem en ny overordnet kulturmelding med visjoner ved begynnelsen av dette århundret. Her forutsetter jeg at Regjeringen tilrår og Stortinget vurderer og beslutter administrasjons- og funksjonsfordelinger som kan virke rasjonelt og kostnadseffektivt. For øvrig er det naturlig at dette spørsmålet vurderes i tilknytning til de ulike stortingsmeldingene på kulturfeltet, slik som de vi har liggende til behandling i komiteen nå.

       På denne bakgrunn tilrår komiteen at forslaget i Dok.nr.8:06 avvises.

Grethe G Fossum (A) : Tillat meg å si at jeg ikke har den helt store troen på at forslaget fra Fremskrittspartiet som vi behandler i dag, om samordning av de offentlige virkemidlene innen kultur, har som hovedmålsetting å få til en effektiv bruk av midlene. Når forslaget tar utgangspunkt i at det offentlige i dag bevilger store beløp til kultur, blir i hvert fall jeg mistenksom. Fremskrittspartiet har ingen god kulturhistorisk fortid.

       Når det gjelder dette med store beløp til kultur, er det slik at hvis en slår sammen det Kulturdepartementet og alle andre departementer bevilger, vil dette utgjøre et bitte lite veiprosjekt hvis pengene brukes på samferdsel. Derfor faller den påstanden fra Fremskrittspartiet på sin egen urimelighet.

       Hensikten med forslaget fra Fremskrittspartiet er etter min oppfatning muligheten til å slippe å behandle et for Fremskrittspartiet vrient politisk område, nemlig kultur. I budsjettet for 2000 hadde Fremskrittspartiet halvert kulturmidlene, og måtte dessverre - fordi vi har en del budsjettrutiner i Stortinget - vise fram at de brukte pengene, og dermed fikk de også vist fram sin manglende kulturpolitikk og sin mangel på helhetstenkning når det gjelder kulturpolitikk.

       Forslaget som vi har til behandling i dag, bygger på en markedsliberalistisk kulturoppfatning hvor den enkeltes ønsker og behov skal styre kulturtilbudet - som om man vet hva hvert enkelt menneske til enhver tid ønsker og har behov for. Men Fremskrittspartiet sier at det vet de.

       Allerede i St.meld.nr.61 (1991-1992), « Kultur i tiden », slo man fast at kulturpolitikk skulle være sektorovergripende. Det betyr at mange departementer og dessuten alle kommuner og fylkeskommuner må ta et selvstendig kulturansvar - de er jo i nærheten av folk og vet mye om behovet. Naturligvis var ikke Fremskrittspartiet enig i den sektorovergripende modellen som man la opp til i « Kultur i tiden ». Men når har Fremskrittspartiet noensinne vært enig i eller interessert i kulturpolitikken? Jeg synes dette er et forslag som ikke viser vilje til å få mer kultur for pengene, men vilje til å skjære ned på allerede svært få ressurser innenfor kultursektoren.

       Etter Arbeiderpartiets oppfatning må kulturen legge vekt på kvalitet i livsmiljøet og i skapende egenaktiviteter - dette samtidig med at de ulike forvaltningsnivåene må ta ansvar for kultur på sine områder. Det er riktig at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tar ansvar for musikkskolene. Det er riktig at Miljøverndepartementet tar ansvar for Riksantikvaren og kulturminnevern. Det er også riktig at de ulike departementene tar ansvar for sine fagområder for å bevare sin egen historie.

       Funksjonsfordelingen mellom kommuner, stat og fylker er et annet spørsmål som jeg ikke skal komme inn på her. Men jeg har litt lyst til å understreke at både fylkeskommuner og kommuner utfører viktige kulturoppgaver innenfor den nasjonale kulturpolitikken, selv om staten alltid må ha et hovedansvar.

       Jeg skjønner faktisk ikke hvordan Fremskrittspartiet tør - i en utvikling hvor medie- og kommunikasjonsteknologien øker, øker nettopp behovet for en nasjonal kulturpolitikk. Er ikke Fremskrittspartiet på dette området redd for at den fremmedkulturelle påvirkningen skal oversvømme vårt land når vi ikke har noen trygg grunn å stå på når det gjelder nasjonal kulturforvaltning? Kulturpolitikken må alltid være et korrektiv til den kommersielle underholdningsindustrien - gjennom den kan vi sikre kvalitet og tilgjengelighet for alle. Et kulturfiendtlig parti som Fremskrittspartiet vil gjøre et lite land som Norge, som et så lite språkområde som det vi er, åpent for all mulig påvirkning fra utlandet uten at vi har den kulturpolitiske bevisstheten som et lite land alltid må ha. Dette må stride helt imot Fremskrittspartiets program når det gjelder påvirkning fra fremmedkulturell kulturpolitikk. Men jeg tror at Fremskrittspartiet er så opphengt i å spare penger og i å slippe å vise fram sin egen dårlige kulturpolitikk at de bruker ethvert forslag for å hindre at vi har en god kulturpolitikk i dette landet.

       Arbeiderpartiet avviser på det sterkeste dette Dok.nr.8-forslaget.

       Det offentlige bevilger i dag store beløp til kultur. Dersom man skal få til en effektiv ressursbruk av disse midlene, er det av stor viktighet at midlene blir fordelt slik at den offentlige administrasjon ved fordelingen blir så liten som mulig, og at brukerne av disse midlene kan finne fram til ordningene uten bruk av mye tid og ressurser. Dersom man får til dette, vil man etter Fremskrittspartiets syn oppnå en vesentlig mer effektiv ressursbruk, både hos de offentlige myndigheter som tildeler midlene, og hos dem som er brukere av de forskjellige ordningene.

       Samtlige partier vil at de offentlige kulturmidlene skal forvaltes mest mulig effektivt, men det er veivalget med hensyn til hvordan dette bør gjøres, som skiller Fremskrittspartiet fra de andre partiene. Fremskrittspartiet ønsker å overføre de økonomiske midlene direkte til kommunene, slik at de kan forvaltes nærmere brukerne. Det å ha tre forvaltningsnivå fører neppe til en forenkling. Det viktigste må være at virkemiddelapparatet er så nær brukerne som mulig. Det vil i de aller fleste tilfeller være kommunen eller organisasjonen. Det må i tillegg ikke være bindinger eller føringer for bruken av pengene. Dermed kan hver enkelt med sin fag- og lokalkunnskap være den som best kan fordele og forvalte skattebetalernes penger til beste for fellesskapet.

       For å få en effektiv bruk av Norges kulturmidler er det viktig å få til en stor grad av samordning av virkemidlene innen statlig sektor og bedre samordning mellom statlig, kommunal og fylkeskommunal sektor. Det er forhold som kan tyde på at dette ikke er tilfellet i dag. Etter Fremskrittspartiets oppfatning må dette gjennomføres så snart som mulig, slik at de midler som blir bevilget til kultur, tilfaller kulturen og ikke går til spille ved unødvendig offentlig administrasjon og dårlig samordning. Da vil man kunne oppnå at en større andel av det som er bevilget til kultur, går direkte til brukerrelaterte prosjekter i stedet for til administrasjon. Effektiv ressursbruk har med prioritering å gjøre. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at man ikke får mer kultur jo mer man administrerer, og jo flere som er engasjert innenfor denne sektoren.

       Det er Kulturdepartementet som står for det meste av statlig organisering og finansiering av kultursektoren. Imidlertid blir det også bevilget store beløp over statsbudsjettet gjennom budsjettene til de andre departementene, noe som medfører at aktørene innenfor kulturen har vanskeligheter med å få oversikt over de forskjellige virkemidlene. I dag er en tredjedel av de midlene som blir bevilget til kultur, fordelt på andre departementer enn Kulturdepartementet. Når de økonomiske virkemidlene innen kultur er spredt på så mange departementer, er det god grunn til å tro at man ikke har god nok oversikt over den totale bruken av virkemidler, og at en slik spredning kan føre til et dobbelt byråkrati, uten at man har tenkt tilstrekkelig gjennom om dette er hensiktsmessig, og om det tjener kulturen.

       Et overorganisert kulturbyråkrati medfører for det første en dårlig ressursutnyttelse for staten av de midler som blir avsatt til dette formålet. Men det som er enda verre, er at denne organiseringen medfører ressurskrevende og kostnadskrevende prosesser fra de instanser innen kulturlivet som ønsker å benytte seg av denne typen offentlige ordninger. Mange foreninger, museer og offentlige etater må derfor bruke en vesentlig del av sine ressurser til unødvendig administrasjon.

       Etter Fremskrittspartiets oppfatning må Stortinget aktivt bidra til at det samlet sett er en effektiv ressursbruk mellom de forskjellige forvaltningsnivåene. I dag er alle de tre forvaltningsnivåene engasjert innenfor kulturarbeid. Fremskrittspartiet mener at man her må forsøke å få til en rasjonalisering og bli mer kritisk til hvilke av disse forvaltningsnivåene som bør være engasjert innenfor dette arbeidet.

       Det offentlige virkemiddelapparatet innenfor kultursektoren må være så nærme brukerne som mulig. Det må også tilstrebes at de viktige beslutningene som berører disse virkemidlene, blir tatt så nærme brukerne som mulig, slik at beslutningstakerne lettere kan stå til ansvar overfor brukerne. Det betyr at det vesentligste av offentlige midler som skal tilfalle kulturlivet og kulturminnevernet, må kanaliseres direkte til kommunesektoren eller organisasjonene, uten statlige bindinger på bruken av disse. På den måten kan hver enkelt kommune selv avgjøre hva som er viktig for kommunens innbyggere. Ved å overlate det vesentligste av beslutningsprosessene til disse vil man oppnå en økt diskusjon om kulturpolitikken lokalt i hver enkelt kommune og skape et økt engasjement rundt denne.

       Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag.

Statsråd Åslaug Marie Haga : Det er bred politisk enighet om at kulturpolitikken skal ha en sektorovergripende karakter. Dersom dette skal bli noe mer enn talemåter, fordrer det at kulturoppgaver settes på dagsordenen og søkes løst innenfor en rekke samfunnsområder og på alle forvaltningsnivåer. Jeg er glad for at komiteens flertall understreker nettopp dette.

       Behovet for en nasjonal kulturpolitikk er etter min oppfatning sterkere enn noen gang. Det skyldes omfattende samfunnsendringer som vi gjennomgår, bl.a som følge av utviklingen innenfor medie- og kommunikasjonsteknologi. En offensiv kulturpolitikk er et nødvendig korrektiv og supplement til den kommersielle underholdningsindustrien, for å sikre kvalitet og tilgjengelighet og for å trygge våre felles verdier og det norske språk.

       For et lite land og et lite språkområde som Norge er det avgjørende å finne gode svar på de kulturpolitiske utfordringer som globaliseringen og utviklingen av nye medier stiller oss overfor. Å holde språket levende er en grunnleggende forutsetning for å utvikle og formidle vår kultur. Kunst- og kulturarv er folkets felleseie. Gjennom felles verdier og språk ligger grunnlaget for en felles identitet. Dette har vi en forpliktelse til å ta vare på. Det må skje innenfor en felles ramme, grunnlagt på en nasjonal kulturpolitikk.

       Dersom et forslag om at det alt vesentlige av offentlige midler som brukes til kulturformål, skal kanaliseres direkte til kommunesektoren, skulle bli fulgt opp, ville det bli meget vanskelig å føre nettopp en nasjonal kulturpolitikk. Men så er det slik at det å føre en nasjonal kulturpolitikk selvsagt ikke står i noe motsetningsforhold til å ønske å vektlegge nettopp styrking av det lokale kulturarbeidet. Jeg ønsker å få større fokus på betydningen av det lokale kulturlivet. Livet leves lokalt. Det er lokalt vi må skape fundamentet for et levende kulturliv. Og derfor er jeg også glad for at vi nå har på plass to nye støtteordninger - den ene til idrettsaktiviteter, der bevilgningene allerede ligger på plass, og den andre til det frivillige organisasjonslivet for øvrig, der midlene vil bli lagt på plass i revidert nasjonalbudsjett.

       Det er bekymringsfullt at mange kommuner ikke finner å kunne prioritere kulturaktiviteter på samme måte som tidligere. En presset kommuneøkonomi tror jeg er en viktigere forklaringsfaktor enn en manglende forståelse. Styrket kommuneøkonomi er derfor avgjørende for å sikre et blomstrende lokalt kulturliv framover.

       Jeg er meget opptatt av samordning og best mulig utnyttelse av ressurser innenfor kultursektoren. Mangfoldet av institusjoner og ordninger på kulturområdet er på mange måter en styrke. Jeg tror imidlertid at tiden er kommet for en viss konsolidering. Det er fullt mulig å konsolidere uten å sentralisere, som vi bl.a peker på i stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer, som ble presentert før jul, og som nå ligger til behandling i Stortinget.

       Vi vil få rikelig anledning til å komme tilbake til disse spørsmålene i ulike sammenhenger her i denne salen i tiden framover. Jeg ser fram til det. Men den breie gjennomgangen vil vi få i forbindelse med den nye overordnede kulturmeldingen som skal presenteres, og som vi allerede er i gang med å jobbe med i mitt departement. Og det, må jeg også understreke, er en prosess som jeg definitivt ser fram til.

       Enkelte prater om forenkling, og det er nettopp det Fremskrittspartiet vil ha, det som Kristelig Folkeparti nevnte - forenkling, og tillit til enkeltmennesket. Arbeiderpartiet pratet også noe om frihet, og sa at Fremskrittspartiet var redd for det. Men det er jo nettopp det Fremskrittspartiet vil ha - vi vil ha frihet. Så sier statsråden: « Livet leves lokalt. » Det er jo nettopp det Fremskrittspartiet sier: Livet leves lokalt, det er der avgjørelsene skal tas, der livet leves - lokalt. Vi skal ha mye samordning, det skal gjøres enkelt, det skal gjøres effektivt, til alles beste.

Grethe G Fossum (A) : Jeg blir litt fristet, når representanten fra Fremskrittspartiet kommer og snakker om tillit til enkeltmennesker og deres valg. Det er faktisk slik at hvis et enkeltmenneske skal ha et valg, må det være et tilbud. Og hvis tilbudet skal komme fra markedskreftene, så vet vi akkurat hva tilbudet er. Arbeiderpartiet og alle andre partier i denne sal vet at mennesker velger, men de velger mellom noe, og det er det valget mellom noe som Fremskrittspartiets kulturpolitikk ikke gir dem muligheten til å få.

       Jeg blir veldig provosert når Fremskrittspartiet til stadighet påpeker at det foregår en politisk styring gjennom den kulturpolitikken vi legger til grunn her i Stortinget. Snarere tvert imot, det foregår en politisk bevilgning, slik at kulturlivet gir mulighet til at enkeltmennesket får valget. Og det Fremskrittspartiet gjør til stadighet ved å redusere kulturbudsjettene, er at de tar fra enkeltmennesket valget i å få kultur. Og det er også slik at det skal være kultur i hver by og hver bygd, og da er det et ansvar for kommuner, for fylker og for staten å gi dem et tilbud. Og jeg vil ha meg frabedt at Fremskrittspartiet til stadighet understreker den politiske styringen av kulturen. Det er mangel på økonomiske midler som er problemet i Kultur-Norge, ikke den politiske styringen av kulturen.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg skal være ganske kort.

       Jeg vil helt og fullt slutte meg til de utsagnene som Grethe Fossum fra Arbeiderpartiet kom med nå. Vi deler fullstendig den oppfatningen at kulturlivet gjennom våre bevilgninger gir de valgmuligheter som enkeltmennesker skal benytte seg av. Det blir ikke kulturtilbud hvis hver enkelt skal være avhengig av å skape det tilbudet for seg selv. Det er ikke mulig. Livet leves lokalt, men det leves ikke bare på det lokale lokalet. Man må ha andre alternativer. Skal en ha et galleri som har høy kunstnerisk kvalitet, skal en få en teaterforestilling, en operaforestilling, skal en ha vakre offentlige rom ute? Skal vi ha alt dette, ja, da må det altså penger til, og det er penger som må bevilges og styres herfra. Da er det frihet, da er det valg, og da er det levende kultur lokalt. Og mennesker kan velge mellom det som bygges opp, gjennom at vi i Stortinget tar et overordnet ansvar for at det er et levende kulturliv i hele landet.

Per Sandberg (Frp) : Beklageligvis har jeg ikke fått fulgt med i debatten, da jeg har vært på kulturutveksling med en mongolsk utsending, på Grand. Men jeg har i hvert fall merket meg det som har blitt sagt av de siste representantene, og særlig den siste representanten fra Høyre, som prøver å fremstille det som at tilbudet skal presenteres før etterspørselen er der. Og det er jo det motsatte at det Høyre egentlig står for.

       Selvfølgelig blir et tilbud satt på plass etter at det er etterspurt, i motsetning til det som Fremskrittspartiet kaller politisk styring. Og det er akkurat det som er poenget. Her er det et stort politisk flertall som ønsker å etablere et kulturtilbud som ingen vet hvorvidt det er behov for. Og her brukes det altså flere milliarder kroner på akkurat det, for å nå en smal gruppe kulturinteresserte. - Jeg skal ikke trekke opp noen operadebatt.

       Så blir det påstått av representanten Fossum at det brukes så lite midler på kultur. Ja, men i innstillingen til forslaget har representantene tatt fram hvor mye penger vi bruker. Det bevilges 4,9 milliarder kr til kultur og kulturvern over statsbudsjettet. Og så er spørsmålet - og det blir en utfordring til kulturministeren når kulturmeldingen kommer: Hvor store deler av de 4,9 milliarder kr som blir bevilget til kommunene, har kommunene selv styring på? Det ligger kriterier fra Stortinget, Regjeringen, staten, for hvordan de 4,9 milliarder kr skal brukes. Det er det som er poenget. Da mister jo kommunene styringen på kulturmidlene, da blir det en styring fra et overordnet organ. Det er storting og regjering som bestemmer hvor kommunene skal bruke sine kulturmidler.

       Over fylkeskommunenes budsjetter blir det brukt 1 milliard kr. Vi har også ramset opp hvor mange milliarder kr det brukes fra andre departementer til kulturmidler - en overstyring. Derfor når en ikke fram i forhold til etterspørselen, det enkelte individet og ønskene der, som flere nå prøver å være opptatt av.

       Til slutt har jeg lyst til å nevne noe som jeg fant i en artikkel i Politiken i Danmark - det er veldig interessant, vi liker jo å sammenlikne oss med resten av Europa når det gjelder kultur. Ok, da skal vi prøve det i denne sammenhengen. Der er det altså et prosjekt som går ut på at staten, regjeringen, nå gjør avtaler med kommuner og fylkeskommuner om at de får egne rammer på kultur, som de selv får disponere til tilbud for sine innbyggere i den enkelte region, den enkelte kommune og det enkelte fylke. Det er i den retningen Fremskrittspartiet også ønsker å gå i forhold til vårt forslag, men det er det altså ingen interesse for i Stortinget, registrerer jeg. Det er beklagelig, men Fremskrittspartiet har i hvert fall prøvd. Det er også interessant å merke seg at Regjeringen i dette tilfellet går mot sine intensjoner i forhold til det den ønsket da det var snakk om midler til frivillige lag og organisasjoner.

Hallgrim Berg (H) : Det som fekk meg til å ta ordet, var denne drøftinga av omgrepet tilbod og etterspurnad. Eg meiner at tilbod kan og bør skapast som alternativ til dagens glatte, angloamerikanske og gjennomkommersialiserte massekultur. For utan alternativ finst det jo ikkje særleg valmoglegheiter å snakka om, då alt blir meir eller mindre likt.

       Ei samordning vil vel alle ha - fornuftig ressursutnytting, som det heiter. Men det er jo ikkje heilt lett å få til det i eitt og alt når ein samtidig vil ha mangfald og organisasjonsdemokrati, og også personleg fridom. Eg trur kanskje det er mistyding frå Framstegspartiet si side dersom dei trur at nasjonal kulturpolitikk er einstydande med å ha ei adresse eller ein administrativ portal for brukarane. Eg trur det er bra at det finst kultur på ulike budsjettområde, og at kulturen er overgripande og gjennomsyrer samfunnet uavhengig av einskilde budsjettkapittel og geografiske grenser, fordi kultur er eigentleg eit vokstervilkår for nasjonens utvikling i brei forstand.

       Alle er vel einige om at me vil ha minst mogleg byråkrati. Og i det praktiske kulturarbeidet lokalt, som eg sjølv er ein del av, trur eg det er viktig å spora entusiastar og organisasjonar til frivillig innsats. Det er eit problem i dag med all denne prosjektfinansieringa, med all rapportering, målstyring osv., det tek energien ut or folk. Det ville vera enklare og greiare på alle vis å oppgradera grunnstøtta og ha mindre prosjektfinansiering.

       Eg håpar at den stortingsmeldinga som kjem, også kan drøfta det fenomenet at t.d. godt innarbeidde og seriøse festivalar må søkja 10-12-14 offentlege instansar, dels med overlappande funksjonsområde, for å skrapa saman til eit haldbart budsjett.

       Meir rekk eg ikkje, og eg hadde heller ikkje tenkt å bruka så mykje tid. Eg vil sjølvsagt vera med på å avvisa dette dokumentforslaget, fordi eg synest at premissane for forslaget ikkje styrer mot ei løysing, men til dels vekk frå ei løysing.

       I min hjemkommune, som er forholdsvis lik andre kommuner, har man et amatørteater som har kapasitet til én oppsetting i året. De har 5-6 forestillinger av denne, med fulle hus. Når Riksteateret kommer, klarer man kanskje å samle halv sal én gang. Hva er da god kultur, og en kultur de ønsker som bor på stedet - de som lever lo- kalt?

       I spørretimen i går tok jeg opp støtte til et skolekorps som manglet 17.344 kr for å gå i balanse, slik at det ikke skulle nedlegges. Hva er viktigst på det stedet - penger til skolemusikken, eller at f.eks. Riksteateret kommer på besøk? Jeg bare spør. Livet leves lokalt!

Per Sandberg (Frp) : Jeg må nesten stille spørsmålet hvorvidt de som deltar i debatten, overhodet har tatt seg tid til å lese forslaget, for det fremstilles her som om forslaget innebærer at all statlig kulturformidling skal bortfalle. Det er selvfølgelig feil. Det er også feil at vi nå skal ta alt som heter kulturmidler, og overføre dem til kommunene og organisasjonene. Det vi skriver i forslaget, er:

« Når det gjelder de statlige virkemidlene, så bør disse være så lite kostnadskrevende og så enkle som mulig. Staten bør ikke selv administrere og fordele disse midlene, men overføre disse direkte til hver enkelt kommune. »

       Og så lenger fram i forslaget:

« Det betyr at det vesentligste av offentlige midler som skal tilfalle kulturlivet og kulturminnevernet må kanaliseres direkte til kommunesektoren eller organisasjoner ... »

       Det « vesentligste » - det er jo det vi spør om i dette forslaget. Av alle de milliardene som vi har dokumentert brukes til kultur, hvor store deler kanaliseres til organisasjonslivet og kommunene på en sånn måte at de selv får disponere midlene? Det blir utfordringen til Regjeringen og kulturministeren. Jeg tror vi kanskje kunne ha fått en annen debatt også her i dag, for jeg er stygt redd for at majoriteten - og ikke bare majoriteten, men oppimot 80-90 % - av de midlene som bevilges til kommunene og organisasjonene, har kriterier og bindinger som tilsier at midlene må brukes på en bestemt måte. Og da har vi et problem.

       Når det gjelder det som jeg viste til i sted fra Politiken, har jeg også lyst til å få sitere noe av det formannen for kulturutvalget i Fredericia sier - det gjelder regionen:

« Vi har etableret et samarbejde, som vi aktivt forsøger at udvikle uden ministeriet. »

       Ja, det er jo det som er poenget. Det må da gå an å få til et samarbeid uten at vi knytter forpliktelser til bruken av midlene. Det må da være i alles interesse at vi får mest mulig ut av de kulturmidlene vi bruker.

       Så til en annen ting som jeg var så vidt inne på i mitt forrige innlegg, byråkratiet, noe også representanten fra Høyre, Hallgrim Berg, var inne på. Hvor mye forsvinner rett og slett i byråkratiet, med rapportering osv.? Det er også en utfordring jeg synes kulturministeren skal ta med seg videre i arbeidet med kulturmeldingen. Jeg tror vi også her vil få noen store, overraskende tall. Det er ikke sånn som vi går rundt og innbiller oss, at alle de midlene vi bruker, skaper engasjement og kultur rundt omkring i landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1927)