Åse Wisløff Nilssen (KrF)
(ordfører for saken):

       En enstemmig komite står bak både merknadene og innstillingen som sier at « opprettelse av tilbud om mediebistand for ofre og pårørende i alvorlige kriminalsaker - bifalles ikke ».

       Komiteen deler den bekymring representantene Halvorsen og Valle uttrykker over den sterke pågang og det utilbørlige press fra media som ofre og pårørende ofte utsettes for i alvorlige kriminalsaker. Selve overgrepet eller forbrytelsen og pågripelsen kan i seg selv skape krise hos familie, venner og i det sosiale nettverket. I slike opprivende og sjokkerende situasjoner må media vise stor varsomhet.

       Egentlig handler det hele om respekt for menneskeverdet. Det er når denne respekten ikke er til stede lenger, at det kan bli begått overgrep og kriminelle handlinger. Alle mellommenneskelige forhold handler om respekt for menneskeverdet. Så når journalister ivrer etter å få tak i opplysninger og synspunkter, rører de ved andres smerte på en måte som kan oppleves som mangel på respekt. Jeg må nok si at mange av oss føler at vi med oppslag i aviser eller innslag i TV og radio blir tilskuere og tilhørere til noe vi ikke har noe med, at vi trår innenfor privatlivets grenser. Da er det på sin plass å stille spørsmål ved om alle de detaljerte opplysningene, bildene og beskrivelsene er nødvendige. Sorg og smerte må ikke bli underholdning, for hva gjør det med den psykiske og fysiske helsen til dem som blir berørt?

       Det må likevel ikke være tvil om at komiteen aksepterer medienes frihet til å dekke alvorlige kriminalsaker, også med informasjon fra pårørende og ofre, innen grensene man har i gjeldende rett. Derfor ser ikke komiteen det som hensiktsmessig å lage en rettslig regulering av hva mediene kan eller ikke kan gjøre når det gjelder å hente inn informasjon. Derimot må pressen og mediene selv utvikle standarder som kan veilede journalistene i arbeidet overfor ofre og pårørende. Medias « Vær-varsom »-plakat ser ikke alltid ut til å være nok. Med andre ord må media selv være veldig bevisst på sin makt, ha en selvkritisk holdning både til måten de opptrer på for å hente inn opplysninger, og til de synspunkter og opplysninger som blir formidlet og som kan ramme pårørende spesielt hardt. Saker om kriminelle handlinger der presentasjonen tilkjennegir hvem det dreier seg om, blir en meget tung ekstrabelastning for pårørende. De konfronteres direkte eller indirekte med presseoppslagene - i nabolaget, på arbeidsplassen og i skolegården. Dermed blir de langt på vei utsatt for ekstra påkjenninger for andres kriminelle handlinger, som de selv ikke har noen delaktighet i. Det kan da ikke være pressens oppgave å forsterke denne sorgen og fortvilelsen de pårørende føler? Så komiteens påminning til pressen er at de må ta et etisk ansvar overfor de uskyldige som blir rammet av at en av deres nærmeste blir sterkt mediefokusert.

       Selv om komiteen ikke bifaller det forslaget til løsning som representantene Kristin Halvorsen og Ågot Valle kom med, har vi pekt på andre måter å ivareta ofre og pårørende på. Politiet har en generell plikt til å yte hjelp og bistand til alle som har behov for det, noe som er nedfelt i den mål- og oppgavestruktur som alle politidistrikt arbeider etter. Dette gjelder også ofre og pårørende i kriminalsaker. Det bør gis en orientering om at det i deres saker kan oppstå press om informasjon fra mediene. En slik orientering vil kunne forberede de berørte mentalt, ikke minst for å gi en form for aksept for at det går an å si nei til pressen, spesielt i den første, opprivende fasen. Men komiteen finner det ikke riktig at politi eller påtalemyndighet skal pålegges oppgaven å tilby hjelp til å avgrense eller begrense kontakten med mediene. I forhold til mistenkte kunne det lett bli oppfattet som påvirkning av etterforskning og saksbehandling. Man må unngå ordninger som kan føre til en slik usikkerhet.

       Komiteen ber Regjeringen sikre at det i løpet av året ved alle politikamre finnes informasjonsmateriell om hvordan kriminalitetsofre kan sikres hjelp og støtte. Det dreier seg om en bevisstgjøring av denne type problem eller utfordring og en videreutvikling og kanskje en fornying av eksisterende materiell. Mange politikamre har allerede ulike typer informasjonsbrosjyrer. Man vet at ved stress og store påkjenninger får man ikke med seg all informasjon som blir gitt muntlig. Derfor er det godt å få noe man kan ta fram igjen og lese når det melder seg behov for hjelp i den prosessen som følger.

       Det skal arbeides videre med å finne bedre muligheter for å yte assistanse til ofre og pårørende, noe komiteen er svært tilfreds med. Å utvikle rådgivningskontor for kriminalitetsofre, som også kan benyttes av pårørende, er meget positivt.

       Som avslutning vil jeg spesielt nevne den psykiske belastningen, og viktigheten av å få hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser på en skikkelig måte. Etter å ha vært i kontakt med en del ofre og pårørende ser jeg det som avgjørende at det blir gitt god og kyndig hjelp for å unngå senskader. Og spesielt viktig er det å ta barns og unges opplevelser og følelser på alvor.

       Det trengs en form for kriseteam også for dem som blir berørt av kriminalsaker, og det må settes i system. På komiteens vegne vil jeg anbefale å stemme for innstillingen.

Vidar Bjørnstad (A) : Bare noen korte merknader også fra Arbeiderpartiets side, i og med at innstillingen er enstemmig på alle punkter. Fra vår side ser vi det som positivt at tilbud og støtte til ofre og pårørende i kriminalsaker har fått større oppmerksomhet. Det mener jeg er nødvendig både i forhold til behovet for umiddelbar hjelp og assistanse og til større fokusering på hele rettssystemet - ja, faktisk hele det sivile samfunn. Slik sett deler jeg intensjonen bak dokumentforslaget vi har til behandling i dag. Dette har vi også påpekt fra justiskomiteen i flere sammenhenger. Vi har bl.a også for tiden til behandling en egen sak i komiteen med sikte på tiltak for å styrke voldsofrenes rettigheter.

       I foreliggende dokumentforslag foreslås det opprettet en egen ordning med bistand til ofre og pårørende fra profesjonelle informasjonsfolk for å takle media, hvor bl.a politiet er ment å ha et vesentlig ansvar. Jeg er enig i at ofre og pårørende også utsettes for større påkjenninger i en tid da pressen er og oppleves som stadig mer pågående.

       Arbeiderpartiet synes imidlertid ikke at det er riktig at politiet skal pålegges oppgaven med å tilby hjelp til å begrense eller avgrense kontakt med mediene. Det ville lett kunne bli sammenblanding av roller. Vi mener behovet med hensyn til å takle eller bli oppmerksom på mediepågang bør knyttes til forbedringer av eksisterende ordninger for informasjon og rådgivning til ofre og pårørende, som i dag er generelt for dårlig. Jeg ser ikke at behovet for henvisning til informasjonsrådgiver for assistanse ved mediehenvendelser bør ha en spesiell forrang, eller at ambisjonsnivået skal være høyere her enn for øvrige behov hos ofre og pårørende - det være seg rettigheter til helsebistand eller f.eks erstatningsrettigheter.

       Etter de eksisterende ordninger har politiet en generell plikt til å bistå og informere, som også bør kunne inneholde en orientering om mediepågang. Det viktigste er å være forberedt og ikke bli henvist til en profesjonell informasjonsrådgiver. Assistanse og rådgivning med hensyn til media bør også kunne knyttes til utviklingen av rådgivningskontor for kriminalitetsofre, som også kan benyttes av pårørende. I denne sammenheng vil jeg uttrykke stor misnøye med at det ennå ikke, etter flere år, er opprettet et slikt rådgivningskontor i Oslo. Jeg vil be statsråden bidra til framdrift av en slik etablering.

       Offentlige instansers støtte og hjelp til ofre og pårørende er den ene side av denne saken. Den andre gjelder pressens eget ansvar for å sette grenser for pågangen overfor ofre og pårørende i alvorlige kriminalsaker. Med tanke på de siste dagers offentlige debatt om pressens rolle ser man også i forhold til kriminaljournalistikk at man får en stadig mer pågående personfokusering. Har media en bevisst holdning til denne utviklingen, eller tøyes grensene i konkurransen om salgstall og de mest eksklusive og nære reportasjer?

       Pressen bør selv heve « Vær varsom »-plakaten på dette området. Det er ikke nok å avvente klager til Pressens Faglige Utvalg. Man må være i forkant. Denne saken handler egentlig om å unngå at uskyldige blir rammet, og til det tror jeg at vi på hvert vårt område kan bidra til at vi får en samfunnsutvikling som ivaretar dette hensynet.

Kristin Krohn Devold (H)
(komiteens leder):

       Tiltak for voldsofre har vært etterlyst helt siden den forrige justiskomiteen behandlet denne typen saker. Vi vet at vi i løpet av denne våren både får en egen sak om voldsoffererstatning og skal behandle innstilling fra Seksuallovutvalget, som ser på situasjonen for dem som har vært utsatt for seksualisert vold.

       Det er viktig å se ulike tiltak i sammenheng, men det er også viktig å gjøre det viktigste først. Og det viktigste er ikke å gi et eget mediebistandstilbud til ofrene. Det betyr ikke at det er galt, og jeg vil ikke harselere over et forslag som garantert er godt ment. Men det er altså viktig å se ting i sammenheng og gjøre det viktigste først.

       Tiltak for voldsofre begynner med mottaksapparatet. Hvordan sikrer vi bevis i helsevesenet? Hvordan kan politiet reagere raskt for å sikre bevis og foreta en pågripelse? Hvordan bruker vi varetektsordningene overfor grove voldsutøvere, slik at offeret slipper å møte overgriperen på gaten neste dag, eller i hvert fall første dag vedkommende er ute fra sykehuset? Her kommer det lovendringer i løpet av våren.

       Det handler om hvordan vi i rettsapparatet beskytter offer og vitner mot trusler og vold fra voldelige miljøer. Også her kommer det en sak i vår om såkalte anonyme vitner, fordi justiskomiteen har bedt om det. Det handler om hvordan vi stiller bistandsadvokat til disposisjon for offeret i et tilstrekkelig antall timer, slik at det kan balansere forholdet til overgriperen og dennes tilgang til landets beste forsvarsadvokater. Det handler om offerets plass i rettssalen, der en ofte føler å være på tiltalebenken, alene, mens en rekke overgripere og deres forsvarsadvokater kan sitte på rekke og rad som et tihodet troll, slik det ble beskrevet av et offer for barneranerne da han så utover rekken av svarte kapper som skulle angripe ham etter at han som offer hadde gitt sin forklaring. Det handler om hvor raskt polititet avslutter etterforskningen, og om i hvor kort tid offeret slipper å vente i kø på domstolen, slik at offeret kan bli ferdig med hendelsen - slippe å vente i to år på endelig dom etter en voldtekt der straffeutmålingen har vært mindre enn to år, mens offerets plager, langvarig psykiatrisk behandling, har vært en tøffere straff enn det som ble utmålt for overgriperen. Da føler ikke offeret at hans eller hennes menneskeverd er noe i forhold til overgriperens menneskeverd.

       Vi gjør noe i justiskomiteen på disse områdene. Vi har sagt ja til hurtigdomstoler, vi har sagt ja til tidsfrister for politiet når det gjelder deres etterforskningstidsbruk i straffesaker, og vi har sagt ja til tidsangivelser for domstolene, slik at helst ingen skal vente mer enn tre måneder på en sak.

       Dette handler også om hvordan domstolene gjennom straffeutmåling signaliserer at vold er uakseptabelt. Også det har justiskomiteen bedt om. Det handler om hvordan offeret får hjelp, både psykiatrisk hjelp og erstatning etter overgrepet. Og det er selvsagt helt uakseptabelt at noen må vente seks år på slik erstatning, slik vi hørte på radioen i går. Det handler om hvor lett det er å få voldsalarm etterpå, og hvor raskt politiet rykker ut når voldsalarmen ringer. Her må det stilles krav til hvert eneste politidistrikt, og resultatet må måles. Det handler også om hvordan gjentatte overgripere får innskrenket bevegelsesfrihet slik at de holdes unna offeret, og ikke minst handler det om hvordan politiet reagerer på brudd på den innskrenkede bevegelsesfriheten. Til slutt handler det om hvordan vi informerer et offer om alle rettigheter han eller hun har, og om hvordan en kan få rask og relevant hjelp. Da snakker vi om utbredelsen av rådgivningskontor for kriminalitetsofre. Disse punktene er de viktigste. Stortinget har vedtatt mesteparten av dette; resten er på vei. Nå handler det om iverksettelsen.

       Mediebistand er ikke det viktigste. Men den frie pressen har et ansvar, et ansvar den i dag ikke tar tilstrekkelig alvorlig. Jeg er redd for at redaktørenes ansvar kan svekkes hvis de kan dekke seg bak at offeret har fått profesjonell mediehjelp. Der ligger det i det minste en fare.

       Videre vil jeg si at hvis et offer får tilstrekkelig antall timer med sin bistandsadvokat, bør bistandsadvokaten være den som fronter pressen på samme måte som forsvarsadvokaten fronter pressen på vegne av tiltalte.

       Høyre lover å fokusere på styrking av offerets stilling, både i seksuallovutvalgssaken, i saken om voldsoffererstatning og i de andre sakene som jeg har varslet vil komme, etter forespørsel fra et flertall i justiskomiteen. Men å gjøre dette primært og isolert til en ny inntektskilde for medierådgivere er ikke å gjøre det viktigste først, selv om jeg er helt sikker på at forslaget var godt ment.

       Forslaget som jeg og Ågot Valle har lagt inn, dreier seg om på hvilken måte en kan sikre at de som på grunn av en tragisk hendelse i en kortere - det kan også bli en lengre - periode plutselig blir gjenstand for like stor medieoppmerksomhet som den kronprins Haakon eller Thorbjørn Jagland kan oppleve. Hva er så forskjellen? Forskjellen er at kronprins Haakon, Thorbjørn Jagland eller Kristin Halvorsen har en mulighet til å forberede seg på en del situasjoner. En har etter hvert et kjennskap til hvordan mediene fungerer. En har mulighet til å lage seg noen buffere mellom seg selv og mediene. En har mulighet til å forberede sine nærmeste. En har mulighet til å lage en maktbalanse i forhold til pressen og pressens pågåenhet som gjør at man ikke blir invadert. Det er det dette forslaget tar utgangspunkt i.

       Hvis man så er i den situasjonen at det skjer noe dramatisk med en av ens nærmeste, f.eks at en søster har blitt utsatt for en kriminell handling - og den type situasjon er det jo ikke mulig å forberede seg på - kan altså folk i sjokktilstand, i tung sorgtilstand, oppleve at den neste telefonen de får, ikke er fra noen av deres nærmeste som vil uttrykke sin medfølelse, men fra noen som gjerne skulle hatt et klassebilde eller en historie om hvordan vedkommende egentlig var. Det er overgrep - sånn oppfattes det i den enkelte situasjon. Det er ikke noe man skal skyve unna og bortforklare med at det sikkert var hyggelig ment. Det er rett og slett et dramatisk misforhold i makt mellom den jobben som pressen ønsker å gjøre når de dekker kriminalstoff, som er godt stoff som selger aviser og sørger for seertall i TV-stasjonene, og det som folk har behov for å beskytte seg mot.

       Så er da spørsmålet: Hvordan kan man på en fornuftig måte gjøre dette? Jeg tror ikke på noen lovregulering. Pressen har rett og kanskje også plikt til å dekke kriminalstoff. Men vi kan gjøre noe med misforholdet og den urimelige mangel på maktbalanse mellom dem som utsettes for et sånt kjør, og pressen på den andre siden. Det er det som er ment med dette forslaget.

       Vi tror ikke det er noen som er ansatt i politiet, som skal ha ansvar for å gi medierådgivning når pressen plutselig får interesse for noen pårørende i den typen sak. Men vi tror at politiet kan være den eneste linken som kan koble kontakt mellom pårørende eller offeret og noen som kan være profesjonell i å rådgi dem i hvordan det skal være. Og det er ikke i utgangspunktet for å hindre at pårørende kan ha kontakt med mediene. Kanskje pårørende ønsker kontakt med mediene. Kanskje de ønsker å gi et annet inntrykk av offeret enn det som har kommet fram i mediene så langt. Men de bør vite hvor det er mulig å sette grensene, og hvordan det er mulig å få en styring på dette selv. Det er det som ligger oss på hjertet.

       Jeg er ikke sikker på om noen medlemmer i justiskomiteen virkelig har opplevd et mediekjør i kronprins Haakon-standard eller Jagland-standard. - Det har de ikke! Jeg tror at hvis man hadde hatt en noe større evne til innlevelse i hva slags invadering det kan være plutselig å komme i søkelyset - ikke i en hvilken som helst sak, men også i en meget tragisk sak - ville justiskomiteen vært mer opptatt av hvordan man kunne gjøre noe med den maktbalansen som faktisk var.

       Bakgrunnen for at Ågot Valle og jeg har tatt opp denne saken, er langvarig interesse for hvordan mediesamfunnet fungerer, men også at det var en tragisk drapssak hvor søsteren til offeret tok til orde i mediene med sin versjon av saken mens den pågikk. Det syns jeg vitner om meget stor styrke i en presset situasjon. Og det syns jeg faktisk fortjener å følges opp av politiske myndigheter. SV vil gjerne fremme det forslaget som står gjengitt i teksten i innstillingen, som alternativ til justiskomiteens innstilling, og følge opp saken senere.

       La meg si følgende: Jeg tror at selv ikke med lang politisk erfaring vil man lett kunne være forberedt på det som plutselig kan oppstå. Men representantene som har fremmet dette, har likevel et poeng, og poenget er todelt. Jeg har tatt temaet opp i møte med Norsk Redaktørforening, fordi de inviterte meg til å komme dit og snakke om Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Da sa jeg veldig klart at hvis pressen ikke vil ha regler som innskjerper pressens adgang i forhold til rettslige prosesser, må pressen selv gå til den selvrensende innsats som Francis Sejersted snakker om i forbindelse med Ytringsfrihetskommisjonen, og som bør føre til at man også på nyhets- og reportasjeplass kan ta like ettertenksomme og reflekterte oppgjør med seg selv som man kan gjøre med maktpersonligheter i samfunnet, hva enten det er politikere, folk i næringslivet eller ellers. Det sa jeg i dypt alvor fordi ytringsfriheten har en pris: Den gir ikke bare en rett, den gir også en plikt. Jeg føler at det er viktig at det blir sagt fra Stortingets talerstol, og det er nesten litt trist at presselosjen er tom på det tidspunktet denne debatten føres, men jeg antar at pressen lytter godt på høyttalerne og andre steder og følger med på skjermer.

       Så er det det andre punktet, som går inn i: Hva slags system har vi nå tross alt når folk kommer i denne situasjonen? Vi har faktisk noe.

       For det første har vi rådgivningskontorene, som er nevnt av flere. Det skal opprettes et kontor i Oslo, som vi er engasjert i å få til - det skulle bare mangle, det ligger i handlingsplanen « Mot vold mot kvinner », og vi skal øke fra fem til ni kontorer. Det er helt klart at vi kan se på om man på de kontorene kan koble inn noe erfaring om media.

       Det er også slik at det er en generell informasjonstrykksak som heter « Fra anmeldelse til dom », som sendes til offentlige myndigheter landet rundt. Der kan man selvfølgelig vurdere å ta med noe av det som går på mediepågangen som kan inntreffe etter en sterkt dramatisk hendelse.

       For det tredje har vi bistandsadvokat i en rekke alvorlige straffesaker.

       For det fjerde har vi i saker som er annerledes, fri rettshjelp uten behovsprøving, når det er snakk om spesielt vold mot kvinner i samliv eller andre sterke situasjoner. Det går selvfølgelig an i resonnement med dem som er i disse situasjonene, som en del av forberedelsene, å diskutere og gjøre oppmerksom på det offentlige landskapet man lever i. På samme måte kan man snakke med dem som er koblet inn, som prest og psykiater og andre. Det går også an å se på det som politiet i Larvik faktisk gjorde etter drapssaken i fjor, hvor politiet den første tiden fant en måte å gjøre det på hvor én politirepresentant var den som hele tiden stilte spørsmål til de pårørende, slik at de hele tiden slapp å møte mange forskjellige mennesker. Det var en måte å være veldig konsistent på i avdekningen og opprullingen av saken. Samtidig fant man rom for - etter lokalt skjønn - at vedkommende i den første, tunge tiden faktisk også tok imot medieforespørsler, slik at man fikk kanalisert det. Det som også skjedde i Larvik-saken, og som er meget interessant, var at naboer reagerte når de syntes at helikopterne ble for nærgående. - Så jeg tror det viktigste ved denne saken er den offentlige oppmerksomhet som skapes.

       Jeg vil avslutte innlegget med å si at moderne journalistikk på sitt beste, når den er oppsøkende, i praksis er etterforskning. Den er like systematisk som når politiet etterforsker. Den er like pågående, og den skjer i fullt lys. Derfor er det viktigste i denne debatten de presseetiske forpliktelser som faller tilbake på media. Og skal man da - for å ta Francis Sejersted på alvor - ha en ytringsfrihet som gir mange rettigheter, rettigheter til å gå maktmennesker etter i sømmene, hva enten de er statsråder, stortingsrepresentanter, direktører eller hva det nå måtte være, så må man også ta på seg den plikten det er å beskytte sakesløse mennesker.

       Og jeg vet selv, fra mitt tidligere liv som sosialarbeider, at det er mange mennesker som er henrykte ved å kunne stå fram med sin sak, og som så får en psykologisk blåmandag dagen etterpå fordi ingen fortalte dem at det kunne tenkes å bli slik. Jeg har selv vært i nærheten av slike situasjoner, og jeg glemmer dem ikke. På den måten mener jeg at forslagsstillerne har oppnådd å få et søkelys på saken. Jeg skulle ønske at debatten om dette ble en debatt som var like lett tilgjengelig i media som mange andre debatter som finner sted der, men i ytringsfrihetens navn kan ikke det bli mer enn et ønske fra en statsråd fra Stortingets talerstol.

       For det første provoseres pressen alltid hvis man lager noen forslag om hvordan deres mulighet til å gripe inn i andre menneskers liv skal begrenses. Men dette forslaget innebærer jo ikke den type lovregulering. Dette er et slags motmakt-forslag. Det er et forslag for å gi større mulighet, større kjennskap, større tyngde i å håndtere et mediepress for dem som uforvarende opplever en sånn type situasjon. Men når justiskomiteen er såpass bleike som de er her i dag, da har jo pressen ingenting å frykte. De kan fortsette akkurat som før, i trygg forvissing om at justiskomiteen holder på med noe annet. Så det var den!

       Tenk dere møtet mellom en pårørende i en straffesak, som ikke har vært i avisene siden dåpsannonsen stod der - det er jo dét vanlige mennesker stort sett har av kontakt med medier og aviser - og på den andre siden, den som oppleves som en - hva skal en si - motpart kanskje, eller en medhjelper, men som er en av Norges mest drevne kriminalreportere. Dette kan være små lokalsamfunn som plutselig får riksmedienes kjempeinteresse. Og det er ikke alle som har naboer som setter opp telt og holder vakt. Hvor fins det da hjelp? Hvor fins det da mulighet for å gjøre det som statsråd Dørum sier, å tenke gjennom ting? Hva tenker jeg så om dette i morgen? Hvis jeg sier noe i dag, hvordan tenker jeg om dette i morgen? Vil det ha noen virkninger på sikt? Hvordan skal man ordne det? Da hjelper det ikke å ha et kontor i Oslo som du kan tusle ned til etter 14 dager. For de som har vært i disse situasjonene, sier jo at det går fem minutter etter at man har varslet om en ulykke som har skjedd, før riksmediene er på mobiltelefonen. Det er jo det som er situasjonen.

       De i pressen som har vært interessert i dette, og som har viet det en del oppmerksomhet, burde ha visst at det var mye større årvåkenhet fra et stortingsflertall om hvordan man kunne bistå i det som er en veldig skjev maktbalanse pr. i dag. Derfor syns jeg det er merkelig hvor lite engasjert justiskomiteen er i disse spørsmålene, for dette oppleves i enkeltsituasjoner selvsagt som like store overgrep som noe annet. Den enkelte representant kan jo tenke gjennom hvor stor fortvilelsen er hvis man feilrefereres i en setning eller to i en avis. Det er altså bare noe « pilemitt » og blåbær i forhold til en sånn storm som uforberedte og ubeskyttede mennesker plutselig kan oppleve.

Kristin Krohn Devold (H) : Det var et par ord fra en av forslagsstillerne som fikk meg til å ta ordet for andre gang. Det ene var mangelfull innlevelse fra komiteens medlemmer, det andre var ordet « bleik » justiskomite. Jeg tror vi her gjør klokt i å holde oss til realitetene i det som ligger i forslaget, og om selve forslagsteksten vil hjelpe på det som Kristin Halvorsen ønsker å få løst.

       Først til beskyldningene om at justiskomiteen ikke har innlevelsesevne. Selvfølgelig kan vi alle sette oss inn i hvordan det føltes for den nevnte søsteren, som Kristin Halvorsen var inne på, da hennes søster ble drept og pressen ringte fem minutter etterpå. Men ville Kristin Halvorsens forslag løst problemet for den søsteren? Ville hun klart å bringe en medierådgiver på plass i det hjemmet i løpet av de fem minuttene? Nettopp fordi jeg har innlevelsesevne i enkeltskjebner, for vi møter dem hele tiden i justiskomiteen - er det en komite ofrene tar kontakt med, så er det oss - så skjønner jeg også litt av de realitetene vi snakker om.

       Det viktigste for et offer de første fem minuttene kan være å få snakke med sykehuset. Det kan være å få snakke med politiet og i enda større grad å snakke med sine egne familiemedlemmer, komme sammen. Det er verken å snakke med pressen eller å snakke med medierådgiver. Men det er klart at når det har gått en tid og man har fått gjort unna de viktigste samtalene, vil det være behov for også å få hjelp til å holde pressen på avstand. Da tror jeg at både informasjon tilgjengelig på det enkelte politikammer og en bistandsadvokat som kan håndtere dette profesjonelt, er den eneste praktiske måten virkelig å kunne hjelpe offeret på. Men kom ikke og si at manglende innlevelsesevne er problemet her. Problemet er en presse som går over streken hver eneste dag, som kommer til å fortsette å gå over streken, og som kommer til å ringe fem minutter etter at det har vært begått et drap. Det var de som burde vært på tiltalebenken her, ikke justiskomiteen. Dette er realitetene, og jeg tror og håper at med en samlet innsats fra oss og en samlet kritikk fra oss mot Redaktørforeningen, mot dem i pressemiljøet som har ansvar for å behandle offer på en skikkelig måte, vil vi i hvert fall oppnå langt mer enn et velment forslag som aldri vil gi som resultat at det står en medierådgiver ved sengekanten fem minutter etter at hendelsen har skjedd, uansett.

       Jeg tror ikke at man i denne diskusjonen skal komme med generelle besvergelser mot pressen. Vi skal komme med en helt kald og kynisk vurdering. I en sånn type situasjon, hvem er det da som har makt? Hvem er det som har overtaket? Hvem er det som har rutinen? Hvem er det som skal skrive stoff som selger aviser? Det er pressen. På den andre siden er det helt uforberedte mennesker, og det er bare hvis man er villig til å gjøre noe med den maktbalansen, man kan finne noe som faktisk fungerer.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg tar ordet på nytt fordi det alminnelige bak hele diskusjonen er ytringsfrihetens vilkår, med dens rettigheter og plikter. Det handler altså med andre ord om en moralsk kontrakt som eksisterer innenfor Grunnlovens bestemmelse og i forslag til ny bestemmelse.

       Dette tema inviterte Norsk Redaktørforening meg til å snakke om, og det snakket jeg om og stavet på følgende måte: Hvis man vil unngå rettsregler, hvordan de nå måtte se ut, må man ta ytringsfriheten - ikke bare rettigheter, men også plikter - på alvor. Da må man ikke bare diskutere ting i faglige organer i media, da må man også i media kunne ha en selvkritisk gjennomgang av det som skjer i saker, samtidig som man har en nyhetsdekning.

       Dette er en moralsk plikt som faktisk er viktig, og den må framføres med det trykk som hører ytringsfriheten til, at det skal være slik. Det må ikke være slik, jeg må tillate meg å si det, at man nærmest må bruke pisk, at man må si til media at hvis dere ikke gjør det, så gjør vi det og det. Det må jo være slik at når redaktørene inviterer til en debatt for å sikre frie ytringer, sikre mulighet til å drive oppsøkende reportasje, må de også ta de moralske forpliktelsene man har overfor sakesløse personer. Det går ikke an å legge noe større trykk på det i Norge enn å si det i denne salen og på den måten som det er sagt i denne debatten. Jeg skal gjerne gjenta det: Med ytringsfrihet og med rett til å være kritisk oppsøkende mot maktmennesker ligger det også et moralsk ansvar til å være beskyttende overfor sakesløse personer som ikke lett kan vite hvordan landskapet arter seg. Det ligger en slik forpliktelse, og jeg understreker det på nytt, for uten det forutsetter vi at de som ber om rettighetene, beveger seg i et moralsk tomrom, og det forutsetter ikke jeg. Jeg forutsetter at de føler seg forpliktet av de moralske rettighetene og pliktene som Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn, som Francis Sejersted presenterte, og som man liker å høre bli presentert på seminarer og møter. Når dette flytter seg fra fagforeningsmøter blant journalister og debattmøter i Redaktørforeningen til å være en del av refleksjonen i avisspaltene fast og jamt, på samme måten som vi får ettertenksomme kommentarer om hvordan statsråder tenker, partiledere tenker, utenlandske statsledere tenker, da har vi nådd det trinnet som også vil virke beskyttende for mange av de situasjonene som forslagsstillerne har vært opptatt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2025)