Sak nr. 5
Interpellasjon fra representanten Karin Andersen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« I et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn er det viktigere enn noensinne at alle får mulighet til å utvikle sine evner og talenter ut fra egne forutsetninger og gis lik mulighet til å få sin kompetanse dokumentert. For elever og studenter med lese- og skrivevansker er det langt igjen til disse målene er nådd. I høgere utdanning er det store problemer for studentene å få avlagt tilrettelagt eksamen. Det er helt opp til den enkelte institusjon om og hvordan slik eksamen skal avvikles. Både praktiske, økonomiske og faglige argumenter blir brukt for å avvise krav om nødvendig tilrettelegging. Studenter møtes med motstand istedenfor oppmuntring. Det er behov for en rask endring av lov- og regelverk for å sikre elever og studenter nødvendige rettigheter til å få gjennomføre tilrettelagt eksamen.
Hvor raskt kan statsråden få nødvendig regelverk som gjør slutt på vilkårligheten og tilbyr moderne og egnede evalueringsmetoder, på plass? »

TALERE:

       Karin Andersen (SV) : Hver uke får jeg telefoner fra elever, studenter og foreldre som møter uoverstigelige problemer i skolesystemet fordi de har lese- og skrivevansker. De fleste opplever dette som så trasig og stigmatiserende at de ikke vil ha navnet sitt fram offentlig. Unge mennesker slåss mot uvitenhet, fordommer, mistrivsel og utstøting for å få tilgang til det vi forteller dem er det aller viktigste de kan bruke tida og kreftene sine til, nemlig skole og utdanning. Lese- og skrivevansker er et gammelt problem, det er et stort problem for dem som rammes, og det har tatt altfor lang tid å få gjort noe med dette.

       Et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn kan ikke håndtere samfunnets viktigste ressurs, barn og ungdom, på denne måten. Det er dårlig samfunnsøkonomi, det er sløsing med menneskelige ressurser og det er diskriminering av enkeltpersoner.

       Det mangler et regelverk som sikrer elever med lese- og skrivevansker rett til tilpasset eksamen. Det mangler systematisk arbeid for å finne fram til gode evaluerings- og eksamensmetoder som sikrer både tilpassing og kvalitet. Nå rår tilfeldighetene. Noen skoler har både god innsikt og godvilje, andre har ingen av delene. Man må på en måte sjekke lurt når man skal velge skole, slik at man finner en avdeling, en lærer eller en skole som har forståelse og kompetanse på dette området.

       En konkret sak har nå gjort det mulig å få satt lys på saken. En student ved BI har opplevd tilfeldighetene og tatt den personlige risikoen det er å gi et ansikt og en personlig historie til saken. Skolen tar opp elever med dokumenterte lese- og skrivevansker, men verken internt reglement eller milde henstillinger fra utdanningsmyndighetene hjelper når de fine løftene om å få gjennomført studiene skal praktiseres. Det blir en kamp fra eksamen til eksamen for å få nødvendig tilrettelegging. Det blir vist til praktiske problemer med å skaffe sensor f.eks. Studenten står på og skaffer sensor sjøl, allikevel klarer ikke skolen å få det til.

       I ettertid, når medias søkelys blir ubehagelig og inntrykket av en skole som bare tenker penger og ikke gir et moderne og oppdatert tilbud til alle elever, fester seg, forsøker man å rette opp, men bare halvhjertet. Ved framtidige eksamener kan man få tilpassede eksamener, men gamle eksamener som man ikke har klart fordi man ikke har fått dem tilpasset, må tas opp igjen på den gamle måten. Da lager man et nåløye som man må vite det ikke lar seg gjøre å passere for dem som har slike problemer. Det er her holdningene kommer tydeligst opp i dagen.

       I utgangspunktet skal man lage tilpassede opplegg, men skolen stoler tydeligvis ikke på sin egen kvalitetssikring av tilpasset eksamen. Det skinner igjennom at man mener at en tilpasset eksamen er en slags eksamen light, ikke streng nok eller ikke god nok. Derfor forlanger man en skriftlig, gammeldags eksamen først, for så å komme videre i systemet for å få tilpasset eksamen i framtida.

       Det er ikke noe poeng å henge ut en skole eller BI, som dette dreier seg om, spesielt, for jeg tror ikke de er verken verre eller bedre enn andre. Jeg tror faktisk at de på enkelte områder er bedre, i hvert fall på enkelte avdelinger. Det som er annerledes med BI, er at de tar seg godt betalt av studenter som må gå om igjen fordi de ikke har fått den muligheten de skulle ha fått til å gjennomføre et studietilbud de har kommet inn på og som de har betalt for. BI har som sagt andre avdelinger som har kommet langt i dette arbeidet, og de kan ha utrolig mye å lære av seg sjøl hvis de hadde dette høyere opp på agendaen.

       Jeg har flere andre saker liggende fra offentlige høgskoler og fra universiteter, så hovedproblemet her ligger slett ikke i om det er en offentlig eller en privat skole, hovedproblemet er at man ikke har et system for å håndtere disse sakene på en ordentlig måte.

       For 40-50 år siden visste vi lite om hva lese- og skrivevansker var. I dag vet vi mye mer, men fordommene lever i beste velgående. Og for å slå det fast: Det finnes folk med svært lav IQ som kan lære å lese og skrive aldeles utmerket. På samme måte finnes det folk med svært høy IQ som ikke er i stand til å løse koden. Og den koden er det svært viktig å klare å løse i vårt samfunn.

       Likeså lever gamle læremetoder og gamle eksamens- og prøveformer videre. Metoder utvikles, men tas i for liten grad i bruk. Grunnleggende opplæring i lesing og skriving tilhører grunnskolens basisoppgaver. Allikevel har det altfor liten plass i lærerutdanningen.

       Enhver som besøker et klasserom vil legge merke til hvor påfallende forskjellige barna er, til tross for at de er like gamle. Forutsetninger, temperament, motorikk, interesser, modenhet - alt er forskjellig. Alle er spesielle. Men det er på ett område vi er like, og det er i behovet for å lykkes, for å få noe til. Da vokser vi og blir sterke og trives. Elever som mislykkes i dette systemet, får det ikke lett. Og det er ingen enkel oppgave å legge til rette for at skoledagen både faglig og sosialt skal bli like god for alle, men det er helt avgjørende at vi får det til, både for den enkelte og for samfunnet.

       I et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn blir det viktigere enn noensinne å sørge for at alle får muligheten til å utvikle sine evner og talenter ut fra sine forutsetninger. For den enkelte vil dette være nøkkelen til inkludering i sosiale fellesskap, til arbeid, til å kunne ha mest mulig styring over sitt eget liv og ikke havne i avmakt og marginalisering. For samfunnet er menneskene den viktigste og kanskje også den eneste ordentlige ressursen.

       En tilrettelagt eksamen skal altså ikke være en lettere eksamen. Jeg ønsker å slå det fast. Den skal ha samme krav til fag, til innsikt og kompetanse som tradisjonelle skriftlige eksamener. Å sikre kvaliteten blir helt avgjørende. Tilretteleggingen dreier seg ikke om å kompensere for lærevansker ved å gjøre kravene til kunnskap lavere. Det er forholdene rundt eksamen og metodene som brukes for å teste nivået på kunnskapen, som skal tilrettelegges. Nye metoder som er egnet for gruppen med lese- og skrivehemmede, trengs å utvikles. Men det kan også vise seg at disse metodene kan være veldig velegnet, like egnet og kanskje noen ganger bedre enn tradisjonelle metoder som har vært brukt gjennom flere år. Så en skikkelig satsing på et utviklingsarbeid på dette området tror jeg kan komme hele skolesystemet til gode. Det er langt igjen før våre evaluerings- og eksamensmetoder er i takt med hva man skal prestere når man skal fungere i arbeidslivet.

       I et moderne samfunn må disse metodene endres i takt med hva vi ønsker å måle - det forandrer seg jo også svært - om det er reproduksjon av fakta eller om det er arbeidsmetode, innsikt og forståelse som skal måles. Det er klart at da er det helt andre målemetoder som skal inn. I et moderne samfunn vil våre sosiale ferdigheter være av stor viktighet. Det krever også at man kan evaluere på en annen måte enn i dag.

       Spørsmålet jeg ønsker å stille til ministeren i dag, er altså ikke om vi skal få dette til, men når? Jeg håper at statsråden kan være ganske konkret på det, for jeg er tålmodig, men jeg opplever at man har ventet altfor lenge med å få løst slike spørsmål.

       Jeg har konsultert regelverket om hvordan dette skal foregå, og oppfatter at det, slik det er nå, er altfor tilfeldig, og at man lar det være opp til den enkelte skole om de synes de har råd, om de synes de klarer det, om de synes de har kompetanse og om de synes at dette er viktig. Det er viktig å få dette til, fordi vi har plikt til det i forhold til den enkelte elev som har krav på å få brukt sine evner og anlegg, og fordi samfunnet ikke har råd til å sløse med de viktige ressursene våre.

       Jeg håper at statsråden i dag kan gi et klart svar på når vi kan få løst disse oppgavene.

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Karin Andersen tek i interpellasjonen sin opp viktige spørsmål for ei særskild gruppe i høgre utdanning, studentar med lese- og skrivevanskar. Det er ingen tvil om at studentar som har denne typen vanskar, har slite og framleis slit tungt med studia sine. Eg synest difor det er positivt at representanten Andersen lyftar det fram og set aktuelle problemstillingar på dagsordenen på denne måten - og krev svar.

       Lat meg samstundes slå fast at kjennskapen til og kompetansen på dette området har blitt monaleg betre dei siste åra. Det betyr at mange fleire får kyndig hjelp enn før. Eg har behov for å seie at mange tilsette i skule og høgskule gjer ein stor og verdifull innsats for å hjelpe elevar og studentar med lese- og skrivevanskar. Like fullt har vi framleis eit godt stykke veg å gå, ikkje minst innanfor høgre utdanning.

       Nokre av dei spørsmåla som blir reiste i interpellasjonen, var oppe i spørjetimen 2. februar i år. Eg kommenterte då m.a. spørsmål knytte til vanskar rundt opptaket til høgre utdanning. Her møter mange unge med dysleksi dei første hindringane. Lese- og skrivevanskane verkar naturleg nok inn på den vidaregåande opplæringa og på det vitnemålet søkjaren har med seg, både i høve til karakterar og i høve til fagkombinasjonar. Eg minner òg om at dyslektikarar kan få unnatak frå sidemål i vidaregåande opplæring, og at dette vert teke omsyn til ved opptaket til høgre utdanning.

       Som eg sa i svaret mitt i spørjetimen, inneheld gjeldande forskrift om generell studiekompetanse ikkje høve til dispensasjon frå opptakskrava til høgre utdanning for søkjarar som t.d. har dokumentert dysleksi eller dyskalkuli. Eg har teke initiativ til eit arbeid med å vurdere forskriftsfesting av ein slik dispensasjon i særlege tilfelle, etter individuell vurdering. Eg nemner òg at den nye forskrifta om rangering av søkjarar til universitet og høgskular framleis gjev høve til å vurdere særskilt søkjarar som meiner at vitnemålet frå vidaregåande opplæring ikkje gjev eit rett bilete av dei reelle kvalifikasjonane søkjaren meiner å ha. Grunnlaget for slik særskild vurdering kan m.a. vere forhold som dysleksi eller dyskalkuli. Eg orienterte vidare i svaret mitt i spørjetimen 2. februar om at departementet no har ute på høyring eit forslag om endringar i universitets- og høgskulelova som vil opne for at vaksne over 25 år kan bli tekne opp til høgre utdanning på grunnlag av vurdert realkompetanse. Dette er sjølvsagt noko som kan opne ei dør til slik utdanning for nye grupper vaksne med alvorlege lese- og skrivevanskar.

       Arbeidet er likevel ikkje gjort når ein student er sikra opptak på eit studium. Det er då jobben startar. Det er fyrst og fremst situasjonen undervegs i sjølve studiet og spesielt tilrettelegginga av prøvesituasjonar til eksamen representanten Karin Andersen fokuserer på i interpellasjonen. Eg er sjølvsagt heilt samd i at slike spørsmål er heilt sentrale i forhold til målet om å sikre reell adgang til eit høgre studium.

       Universitets- og høgskulelova pålegg kvar utdanningsinstitusjon å leggje tilhøva til rette slik at studentane kan gjennomføre studia på ordinær måte. Dette ansvaret femner sjølvsagt òg om studentar som har særskilde vanskar. Studentar med dysleksi har m.a. behov for praktiske hjelpemiddel som t.d. lysmateriell og PC i studiesituasjonen sin. Det er den enkelte lærestaden som er ansvarleg for å vurdere kor omfattande ei særskild tilrettelegging må vere.

       Regjeringa pålegg i handlingsplanen for funksjonshemma alle universitet og høgskular å lage handlingsplanar for funksjonshemma studentar. Departementet har framheva dette kravet særskilt i budsjettrundskrivet for inneverande budsjettår. Lærestadene skal gi rapport om arbeidet med handlingsplanar i løpet av våren. Det er difor for tidleg å seie noko samla om status for slikt planarbeid no.

       Sett frå mi side vil dei lokale handlingsplanane vere viktige reiskapar i arbeidet med å leggje til rette studiesituasjonen optimalt og i praksis skape ein betre kvardag ved lærestaden for funksjonshemma studentar. Sjølv om det ikkje er vanleg å omtale dyslektikarar som funksjonshemma, er det ingen tvil om at studentar med denne typen problem har særlege behov for støtte og tilrettelegging både undervegs i studiet og i tilknyting til gjennomføring av eksamen.

       Spørsmål om særskild tilrettelegging under eller fritak frå eksamen blir relativt ofte tekne opp med departementet. Universitets- og høgskulelova slår m.a. fast at:

       « Styret skal sørge for at studentenes kunnskap og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivå ved vedkommende studium. »

       Det heiter vidare:

       « Styret selv gir forskrift om avleggelse av og gjennomføring av eksamener og prøver, herunder vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt eller for adgang til ny praksisperiode, og bestemmelser om oppmelding og vilkår for oppmelding ... Styret kan delegere til den enkelte avdeling selv å gi utfyllende regler om forhold som er særegne for den enkelte eksamen. »

       Lova er altså klar på at institusjonane sjølve, innanfor dei grensene lova set, avgjer omfanget av tilrettelegging. Her er fleire omsyn å ta, ikkje minst tilgjengelege ressursar, talet på studentar med behov for tilrettelegging og dei faglege krava som må gjelde for det enkelte studiet. Det vil heile tida vere spørsmål om å finne ein balanse mellom særskild tilrettelegging og samtidig å sikre at dei faglege krava til kunnskap og innsikt ikkje skal leggjast lågare for t.d. studentar med dysleksi enn for andre studentar.

       Representanten Karin Andersen peikar på at mange studentar med lese- og skrivevanskar opplever problem med dårleg tilrettelegging av eksamenssituasjonar. Eg trur vi skal innrømme at praksisen ved institusjonane i dag varierer ein del. Eg har avgjort inntrykk av at fleire høgskular og universitet strekkjer seg langt med ordningar som inneber at t.d. kandidatar med dysleksi kan få forlengd eksamenstid, tilbod om eige eksamensrom med PC, høve til å leggje igjen melding til sensor om dysleksiproblema og tilbod om munnleg eksamen. Samstundes har eg òg fått tilbakemeldingar om forhold som dei representanten Karin Andersen tek opp, at studentar ikkje får slike tilbod som dei både ynskjer og har behov for. Slik bør det sjølvsagt ikkje vere.

       Eg sa i spørjetimen den 2. februar at eg har teke initiativ til å setje ned ei arbeidsgruppe som skal sjå nærare på problem som studentar med dysleksi og dyskalkuli opplever i høgare utdanning. Brukarmiljøet, i dette tilfellet Dysleksiforbundet, er med i denne gruppa, som no er klar for oppstart. Den skal drøfte aktuelle spørsmål og føreslå konkrete tiltak knytte til opptak, behov for tilrettelegging undervegs i studiet og under eksamen, tilgang på informasjon osv. Gruppa er beden om å gjennomgå praksis ved dei ulike institusjonane og å vurdere om det er behov for felles reglar eller minstekrav frå departementet si side.

       Når eg har sett ned denne arbeidsgruppa, er det ut frå eit klart ynske om å gjere noko med dei problema som representanten Karin Andersen peikar på i interpellasjonen. Arbeidsgruppa skal leggje fram rapport med konkrete forslag tidleg på hausten, i september 2000. På grunnlag av dette arbeidet vil eg syte for ei rask oppfølging politisk.

       Slike saker er svært vanskelege. Det er allereie ein god del lovgjeving som er bra, og ein del praksis som er bra. Men eg oppdagar stadig at vi ikkje når ut informasjonsmessig i saker der det er få personar det gjeld. Då eg vart statsråd, levde eg i den naive førestellinga at når eg som statsråd bestemte noko, så vart det slik. Eg må erkjenne at det er eit stykke veg frå noko vert bestemt og til det vert slik. Difor har vi ein jobb å gjere i forhold til å få desse handlingsplanane ferdig ute i institusjonane, og vi må finne ut kven folk kan vende seg til når dei ikkje oppnår å få hjelp. Ein kan ikkje vente at Karin Andersen skal klare alle dei spørsmåla, heller ikkje Dysleksiforbundet. Eg ser at her har vi ein veg å gå. Eg har stor audmjukskap i forhold til dette, men eg har faktisk teke tak i det, det er undervegs, og vi skal nå målet.

       Karin Andersen (SV) : Jeg oppfatter at statsråden og jeg er enige om beskrivelsen av virkeligheten. Her er det mange problemer, og her må det ryddes opp. Slik skal det ikke være, sa statsråden, og jeg er veldig glad for at han mener det. Jeg oppfatter også at han har en ærlig og oppriktig vilje til å gjøre noe i denne saken. Det skal han ha takk for.

       Statsråden har satt ned en arbeidsgruppe som skal lage felles regler og komme med konkrete forslag i september år 2000. Det er bra. Men hva gjør vi i mellomtida? Det er studenter, bl.a den ene studenten som jeg nevnte i mitt innlegg i stad, som sitter i saksa nå, og som har problem med å komme gjennom. Jeg oppfatter at vi som ansvarlige politikere ikke kan ta risikoen ved å la dem sitte fast i den saksa. Vi må forsøke å gjøre noe nå.

       Kunne statsråden tenke seg å gjøre en henvendelse til alle høgskoler og universiteter for å skjerpe inn bruken av tilrettelagt eksamen innenfor det regelverket som er nå, før man får forandret det, og oppfordre dem til på alle måter å forsøke å bidra slik at dette lar seg gjennomføre?

       Kunne statsråden tenke seg midlertidig å dispensere fra kravet om to sensorer til slike eksamener? Det er et ekstrakrav som medfører både økonomiske merutgifter for skolene og praktiske problemer med å skaffe til veie tilstrekkelige sensorer. Jeg er klar over at dette sikkert er et av de kvalitetssikringskravene som er lagt på slike eksamener for at de skal være minst like gode som andre eksamener. Men jeg er ikke sikker på at det er et nødvendig krav. Jeg håper at statsråden kan se på en slik løsning. Jeg er forberedt på at han kanskje ikke kan svare ja nå, men håper at han kan være villig til å se på en slik løsning, se om det lar seg gjennomføre, slik at de som er i skolesystemet nå, som skal ta eksamen til våren, og de som skal gjennomføre skole til neste år, kan få en noe lettere vei gjennom det kronglete skolesystemet vårt.

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg seie meg veldig tilfreds med og glad for at representanten Andersen oppfatta at eg faktisk synest ho hadde ei god verkelegheitsbeskriving og i stor grad delte den, og at vi i fellesskap ynskjer å gjere noko.

       Så har representanten Andersen to spørsmål til meg. Dei skal eg prøve å kvittere ut.

       Det er heilt rett som representanten Andersen seier, at det vil gå ei tid før vi har dette på plass. Fyrst skal arbeidsgruppa arbeide fram til 1. september, så skal vi gjennomføre saka i departementet. Difor er eg villig til omgåande å kvittere ut den delen av det fyrste spørsmålet. Den andre er om vi i tilknyting til nedsetjinga av arbeidsgruppa kan skrive til universitet og høgskular og orientere om at vi har sett ned den gruppa, og be om at ein inntil den har levert innstillinga si og ein har fått endelege reglar, må prøve å lage mest mogleg smidig praksis innanfor dagens regelverk. Det skal eg love representanten Andersen at vi skal gjere så snart råd er.

       Vi held jo på med innsamling og gjennomgang av dei tiltaksplanane som er laga ved dei enkelte institusjonane, og det kan hende vi kan knyte det til saksbehandlinga òg. Eg skal finne ein praktisk måte å gjere det på.

       Når det gjeld det siste spørsmålet, det om to sensorar, kan eg nok ikkje ta det over bordet. For det er heilt rett det representanten Andersen seier, at det er eit kvalitetssikringskrav. Representanten Andersen sa i hovudinnlegget sitt at det var snakk om å kome inn i studiet, det var snakk om å få tilrettelegging, slik at ein fekk kompensert dei problema ein hadde, og at det er viktig. Der er vi heilt samde. Så sa ho vidare at det er nødvendig at ein har same type krav til sluttkompetansen som etter ordinært opplegg. Der er vi òg heilt samde. Eg har ikkje nok oversikt over grunngjeving og opplegg til at eg over bordet kan kvittere ut den delen. Det siste spørsmålet skal eg derimot ta med meg og prøve ut i forhold til kvalitetssikringsaspektet. Så skal eg gje melding tilbake igjen i forhold til det. Skulle det representanten Andersen spør om, vere mogleg, vil det sjølvsagt kunne verte meddelt i same runden som vi meddeler det fyrste. Men det må eg gå nærmare igjennom før eg tek endeleg stilling.

Anneliese Dørum (A) : Det er egentlig ikke så mye mer å si i denne saken, for interpellanten og statsråden har sagt mye av det som bør sies. Men jeg vil allikevel få lov å tilføye at for Arbeiderpartiet er det veldig viktig og et hovedmål at alle skal kunne få utnytte sine evner og anlegg og få en utdanning og opplæring som er tilpasset den enkelte.

       Når det gjelder de personene som lider av lese- og skrivevansker, vil jeg bl.a vise til interpellasjon fra Oddbjørg Ausdal Starrfelt, hvor hun tar opp akkurat dette spørsmålet, og da forlenget med selve eksamensformen gjennom interpellasjonen her i dag. Det er en stor utfordring for høyskoler og universitet å tilrettelegge undervisningen og eksamen for personer med lese- og skrivevansker. For personer som har en sterk grad av dysleksi, er skriftlig eksamen et problem og i noen tilfeller et absolutt hinder for å kunne gjennomføre et universitets- eller høyskolestudium. Det burde derfor være en selvfølge at det legges til rette for muntlig eksamen der det er mulig. Vi er kjent med tilfeller der studentene ikke får et slikt tilbud og dermed ikke får anledning til å vise hva de egentlig kan.

       Nå har jeg forstått statsråden slik at han vil gjennomgå praksis og vurdere hva som kan gjøres for at de som trenger det, skal få tilpasset eksamen. Jeg tror nok at mye av årsaken til at kanskje særlig de private høyskolene ikke bruker nok ressurser på dette, er at det er kostbart. Det er mye mer kostbart enn å la alle studentene gå igjennom en felles eksamen. Dermed er det ikke så lett for disse studentene å få den form for eksamen som de har krav på. Men dette er skolene nødt til å gjøre, og jeg er veldig glad for at statsråden nå vil sende et skriv til samtlige universitet og høyskoler hvor dette presiseres.

       Jeg er mindre glad for tanken om én sensor. Hvis man skal ha det, må det i tilfelle være en ekstern sensor som sensurerer, og ikke en fra skolen, og særlig ikke der hvor det er konflikt. Jeg tror det er best med to sensorer, og hvis det skal være én, må det i hvert fall være en ekstern sensor.

       - Da har jeg ikke mer tid. Jeg vil bare slutte meg til det som er sagt før.

Ursula Evje (Frp) : Jeg vil først få lov til å takke representanten Karin Andersen for at hun har tatt opp dette spørsmålet. Det er utrolig viktig. Hun har også tatt det opp tidligere, og jeg vet hun er opptatt av det. Samtidig burde man vel gi en liten rose til statsråden for hans store velvilje. Det har han, og det vet han.

       Jeg vil gripe fatt i noe som representanten Andersen begynte med, at man burde velge lurt hvis man hadde dette handikapet. Det har hun sikkert rett i. Men det er ikke så enkelt å velge lurt. Det tilfellet hun refererte til, gjaldt en privat høyskole. Jeg står her med en annen sak foran meg som gjelder en student ved Universitetet i Oslo som er i nøyaktig den samme problemstillingen. Så det har heller ikke noe å gjøre med at private høyskoler vil spare penger, som representanten Dørum er inne på. Det har noe med generell mangel på forståelse å gjøre i dette systemet, tror jeg, og å lese det regelverket som finnes, på en lik - eller relativt lik - måte.

       Handelshøyskolen BI har i sine regler for eksamen en § 10  c som sier at når spesielt tungtveiende grunner tilsier det, kan kandidaten søke den aktuelle studiesjef om å få arrangert muntlig istedenfor skriftlig eksamen. Hvis man da ikke skjønner at dysleksi kan være spesielt tungtveiende, har man et åpenbart problem ved dette stedet. Og når vi vet at BIs reglement stort sett er sammenfallende med eksamensreglementet også ved universiteter og andre høyskoler, og man må gå ut fra at studiesjef, rektor etc. stort sett er folk med samme kompetanse og bakgrunn, har vi et åpenbart problem. Det gjelder da ikke privates ønske om å tjene penger, men heller muligheten for å lese regelverket slik som statsråden og Stortinget ønsker at det skal leses.

       Det jeg da vil rette spesiell oppmerksomhet mot, er at eksaminator også ved muntlig må forstå begrepet dysleksi. Eksaminator ved en muntlig eksamen må ha blitt orientert, slik at han vet at den som går opp til prøve, har dysleksi - at det er derfor det er en muntlig prøve. Jeg har eksempler fra Universitetet i Oslo hvor man hevder at eksaminator overhodet ikke forstod ordet dysleksi, og at han heller ikke var klar over at studenten hadde muntlig på grunn av dette handikapet. Men jeg oppfatter statsråden dit hen at alt dette vil han få nøye rede på og gjøre noe med.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Det har vist seg at politiske prinsipper i storting og regjering om lik rett til utdanning og en bred forståelse av begrepet tilgjengelighet ikke har vært nok til å få gruppen dyslektikere, eller lese- og skrivehemmede, med i bl.a de handlingsplaner for funksjonshemmede som universitet og høyskoler fikk pålegg om å utarbeide i løpet av 1999. Så det er helt tydelig at dyslektikere, de lese- og skrivehemmede, må få lovfestede rettigheter også på universitets- og høyskolenivå.

       Det er altfor mange eksempler på feilbehandling og dermed diskriminering av dyslektikere. Jeg velger å tolke det som mangel på faglig kompetanse hos dem som har ansvar for å tilrettelegge for studenter som er funksjonshemmede i forhold til skriftspråket. Jeg bygger min påstand på de begrunnelser som ble gitt for ikke å gi tilrettelagt eksamen. For å ta et par eksempler: Det kan gis tilrettelagt eksamen i det ene skoleåret, men ikke året etter, eller: De får ikke tilrettelagt eksamen første året og stryker derfor i enkelte fag. Året etter får de aksept for tilrettelagt eksamen for de fag som hører til det skoleåret, men blir nektet å ta opp igjen og få tilrettelagt eksamen i de fagene de strøk i året før. Men dysleksi er da ingen forkjølelse som kommer og går!

       Mange har hatt tilrettelagt undervisning og tilrettelagt eksamen i grunnskolen og den videregående skolen ut fra sakkyndig vurdering. Når de kommer på universitet og høyskole, skal de kompensatoriske hjelpemidler ikke lenger kunne brukes. Det virker som om noen tror at det skjer et mirakel den dagen man starter på høyere utdanning. Slik er det bare ikke. Dysleksi, spesifikke lese- og skrivevansker, er noe en må leve med gjennom hele livet. Og det er fortsatt noen som hevder at dyslektikere ikke har noe på universitet og høyskole å gjøre, men det er en stor misforståelse. Praktiske og økonomiske argumenter for å slippe å tilrettelegge for denne gruppen, holder heller ikke. Jeg regner med at alle i denne sal kjenner dyslektikere som er dyktige på sine fagområder. Det er lærere, sykepleiere, leger, tannleger, jurister og teologer. Det er så mange som har tråkket vei, og som har greid det, kanskje med god hjelp av familien.

       Det er evner og anlegg og interesser som skal være det avgjørende for utdanning, også for dyslektikere - de med spesifikke lese- og skrivevansker. De som er funksjonshemmede i forhold til skriftspråket, må kompensere med tekniske hjelpemidler og tilrettelegging ut fra individuelle behov.

       Statsråden sa noe som fikk meg til å hoppe i stolen, og jeg siterer:

       « Sjølv om det ikkje er vanleg å omtale dyslektikarar som funksjonshemma ... » (Presidenten klubber)

       Det var litt mer, så jeg ber om ordet en gang til.

       I dag er det høgare utdanning vi snakkar om, og det er klart at det er ein del problem - som interpellanten har fått veldig godt fram - som viser at det ikkje er alt som fungerer. Likevel har eg lyst til å seie at det kanskje gir eit litt negativt bilete av situasjonen når det blir sagt som ei generell framstilling at studentar møter motstand i staden for oppmuntring. Men det er jo vist eksempel i dag på at enkelttilfelle kan finne stad - ja kanskje fleire enn mange av oss er klare over. Det er difor nødvendig å jobbe vidare for å gjere det enklare for studentar med lese- og skrivevanskar både å studere og å ta eksamen. Eg synest det er marknadsført veldig godt at det må gjerast noko med regelverket, og eg er glad for at statsråden vil gjere dette. Likevel trur eg vi må vere obs på at altfor detaljerte reglar vil skape nye og vanskelege grensetilfelle. Vi kjem aldri vekk frå skjøn.

       Statsråden har sagt at han vil kome på bana og til mål i løpet av hausten, og som sagt, dette er positivt. Men så er det spørsmål om kva som kan gjerast i mellomtida, som representanten Andersen snakka om. Eg har lyst til å gi ros både til vedkomande student som har sett dette i fokus, og til Karin Andersen, som tek det opp i Stortinget. Eg trur at den merksemda som denne saka har fått, ikkje berre på ein høgskule, men ved mange høgare lærestader, kombinert med det brevet som statsråden no også har lova å sende ut som ei skjerping, vil kunne ha sin verknad. Eg trur dette vil få undervisningsinstitusjonane til å skjerpe seg, og eg håpar og trur at dette også vil gi dei studentane det gjeld, mot og sjølvtillit til å stå fram og sjekke kva reglar som finst. For det er vel ei av sidene som det har vore lite snakka om her, men som også er ein realitet, at veldig mange studentar ikkje eingong er klare over dei rettane dei har i dag til å få tilrettelagd eksamen.

       Jeg ble svært overrasket da jeg fikk rede på at studenter som har lese- og skrivevansker, møter problemer med å få tilrettelagt eksamen ved enkelte høyere utdanningsinstitusjoner i dag. Jeg har selv erfaring fra videregående opplæring, med hovedvekt på yrkesfag. Der har jeg vært med på å legge til rette for alternative prøveformer i mange, mange år. Elevene fikk bl.a lengre tid ved prøver og eksamener, muntlig og skriftlig prøving ved at det var assistent med til å skrive, i tillegg til ekstra tilsyn i eksamenslokalet. Bruk av lydbånd var også et alternativ - alt i tråd med regelverket for videregående opplæring.

       Jeg kan derfor ikke akseptere at dette ikke er mulig i høyskolesektoren. Jeg håper og tror det ikke er så ille som ett - i denne sammenheng ikke navngitt - tilfelle bærer bud om. Det er i tilfelle en stor skam, hvis det er lov å bruke det uttrykket i denne salen. Det er for lettvint å skylde på manglende ressurser og regelverk som krever mer enn én sensor, slik det sies i et dokument jeg har fått innsyn i.

       Norge er en velferdsnasjon. Det forplikter. Alle skal ha mulighet til å skaffe seg utdanning, ut fra sine evner og forutsetninger. Ingen skal avvises uten å ha fått vurdert sin kompetanse. Vedtaket om realkompetanse er et glimrende eksempel på at Stortinget vil at alle skal få dokumentert sin kompetanse.

       I en pressemelding fra Handelshøyskolen BI heter det at også høyere utdanning nå møter utfordringen med dyslektikere. Dette krever en klar policy fra myndighetenes side og evne til nytenking hos de enkelte utdanningsinstitusjoner, heter det. Ja, det er jeg enig i. Mens policyen er der fra myndighetenes side, tror jeg dessverre det står en del att å hente fra annet hold. Da mener jeg utdanningsinstitusjonene. Det er de som har de største utfordringene. Kanskje den største oppgaven blir å bearbeide egne holdninger, for ikke å si fordommer på dette området. Det har ikke vært vanlig for disse institusjonene å møte folk med lese- og skrivevansker i studentmiljøet.

       Jeg er glad for at statsråden har svart positivt på mange av spørsmålene som interpellanten har stilt. Jeg er glad for at han også vil se om han kan gi flere dispensasjoner i særlige tilfeller etter individuell vurdering hva gjelder forskriften om generell studiekompetanse - dette for å bedre muligheten for dyslektikere til å kunne starte på høyere studier. Regjeringen har i Handlingsplan for funksjonshemmede pålagt alle universitet og høyskoler å lage handlingsplaner for funksjonshemmede studenter. Dette er framhevet i budsjettrundskriv for inneværende budsjettår, og det er bra. Jeg vil også gi ros til statsråden som nå har satt ned en arbeidsgruppe som skal se nærmere på problemer som studentene med dysleksi og dyskalkuli opplever i høyere utdanning.

       Dessverre har mange dyslektikere blitt betraktet som evneveike fordi bokstavene har hoppet på kryss og tvers i læreboka. Det er heldigvis ingen skam å ha denne funksjonshemmingen i dag, men det står igjen en del arbeid å gjøre.

Harald Hove (V) : Jeg vil på vegne av Venstre gi tilslutning til det som er framhevet både fra interpellantens side og fra statsrådens side, nemlig at dette er et viktig spørsmål for en gruppe som har hatt betydelige vanskeligheter med å få nødvendig undervisning og opplegg i studietiden på en skikkelig måte, og også når det gjelder spørsmålet om å kunne få dokumentere sine kunnskaper og avlegge eksamen. Det er derfor viktig det interpellanten og statsråden har sagt i dag.

       Jeg vil gjerne understreke at jeg synes det hovedelementet som må stå igjen fra debatten, er at statsråden har gitt et svært positivt svar på den problemstillingen som interpellanten har tatt opp, og klart markert at dette er noe man skal få en orden på. Det er vel heller ikke tvil om at i forhold til spørsmålet om skrive- og lesevansker ligger det også et klart poeng i at for ganske mange er dette et delvis skjult problem og et spørsmål som man ikke uten videre er skikkelig åpen om. Fra egen erfaring fra universitet og høyskoler har jeg absolutt erfaring med at når man først blir utfordret i forhold til å skape tilrettelagte eksamenssituasjoner for personer med spesielle vanskeligheter, er man også i stand til å gjøre det på en fullt ut faglig forsvarlig måte.

       På ett punkt vil jeg allikevel gi uttrykk for en reserverthet i forhold til det interpellanten var inne på, og det gjelder spørsmålet om man skulle gjøre unntak fra kravet om to sensorer. Jeg tror at når man lager særskilte ordninger og en eksamen som avviker noe i metodikk i forhold til det ordinære, kan det være grunn til å være bevisst på at det bør være to sensorer, dels for å være sikker på at den eksamen som blir avlagt, blir oppfattet som å ha den autoritet som en eksamen skal ha. Det vil ikke være spesielt gunstig for en eksamenskandidat hvis det blir satt spørsmålstegn ved den vurdering som er foretatt. Det andre elementet er rett og slett sikkerhet for den som er oppe til eksamen. Man skal være tryggest mulig på at man får en forsvarlig vurdering og ikke møter en sensor som kanskje ikke er spesielt egnet til å skulle foreta den vurderingen som må gjøres, som kanskje i noen elementer blir litt forskjellig fra det som er hovedordningen.

Inge Lønning (H) : Jeg er ikke uenig i noe av det som er sagt, verken av interpellanten eller i statsrådens svar. Det er alt sammen utmerket. Men la meg presisere én ting: Hvis statsråden vil sende et eget brev til de berørte høyskoler og universiteter, bør det av det brevet fremgå helt utvetydig klart at det simpelthen ikke er akseptabelt å påberope seg økonomiske eller praktiske argumenter for ikke å følge ønsket om tilrettelagt eksamen. Det har simpelthen ingen mening å begynne å diskutere om det skal være to sensorer eller én. Det er rett og slett uakseptabelt, og det finnes ikke en eneste høyskole i dette land som har så dårlig økonomi at den ikke er i stand til å gjøre det.

       Men så til den litt mer omfattende problemstilling, for det vi diskuterer med utgangspunkt i interpellasjonen, er bare en liten flik av et mye, mye større og mer omfattende problem. Det som gir virkelig grunn til bekymring, er selvfølgelig at en stor del av dem som sliter med disse problemene når de kommer opp i studentalder, etter alle solemerker å dømme kunne ha vært fritatt for de problemene hvis det på et langt tidligere tidspunkt var blitt oppdaget at de hadde disse problemer og det var satt inn de riktige pedagogiske tiltak på det riktige tidspunkt, nemlig på barnetrinnet i grunnskolen. Derfor skulle jeg ønske, ut fra denne interpellasjonen, at det kommer et sterkere trykk bak bl.a. Høyres krav og gjentatte forslag om en nasjonal handlingsplan for å legge opp en offensiv for å møte dysleksiproblemet så høyt på banen som mulig, dvs. på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig i læringsforløpet for den enkelte. For det er for galt at et stort antall mennesker skal slepe med seg dette gjennom hele livet, dersom de kunne ha vært hjulpet ved relativt enkle tiltak, dersom tiltakene var satt inn på det riktige tidspunkt. Så derfor vil jeg be om at statsråden kanskje også tar det med og grunner på det i sitt hjerte - om ikke tanken om en nasjonal handlingsplan for å legge opp en virkelig offensiv for å møte dette problemet, faktisk er en ganske god tanke. Det er jo slik at en statsråd har ubegrenset initiativrett når det gjelder å iverksette slike ting. Jeg håper at statsråden vil benytte seg av den initiativretten.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Kristelig Folkeparti er like opptatt av denne problematikken som andre partier og ser at problemene ikke starter i videreutdanning og høyere utdanning, men at det starter alt når barna er ganske små, og at de trenger hjelp gjennom hele skoletiden.

       Når det gjelder dysleksi og spesifikke lese- og skrivevansker, er det internasjonalt akseptert som en funksjonshemming. Det er vesentlig når det gjelder de tingene som behandles, og når disse skal gå i skole, i videreutdanning og høyere utdanning. Det gjelder 10 % av befolkningen. Måten å regne ut det på, er både Dysleksiforbundet og Senter for leseforsking i Stavanger enige om. Det er ganske mange mennesker, mange enkeltpersoner, dette gjelder.

       Åse Wisløff Nilssen bruker ofte den sammenligningen at en bevegelseshemmet trenger en rullestol - dyslektikeren trenger en pc med egnet programvare og faglitteratur på lyd. Begge er funksjonshemmede, og de trenger de hjelpemidlene som må til. Vi har lett for å forstå det ene, men mindre lett for å forstå det andre. Jeg er glad for at statsråden har tatt initiativ - de løftene han har gitt i dag - i forhold til akkurat de problemene som er tatt opp, og håper inderlig at dette kan hjelpe de menneskene som trenger dette.

Karin Andersen (SV) : Med en så brei enighet og med faktisk så stor entusiasme og stort engasjement som det har vært i denne debatten, er jeg optimistisk framover. Men jeg trur ikke det er noen grunn til for noen av oss å tru at jobben er gjort i dag. Jeg trur at her står det mye igjen, og hver enkelt av oss må følge opp denne saken kontinuerlig.

       Jeg er veldig glad for innlegget som representanten Lønning holdt, som kanskje var enda skarpere i formen enn mitt når det gjaldt henvendelser til skoler og høgskoler. Jeg kunne også tenke meg å høre om det ikke også kan være grunn til å minne litt om tidsfrister for når man må begynne å planlegge ting. Jeg trur at en del av problemene med å skaffe sensorer kommer av at det kommer litt som julekvelden på kjerringa. Det er ikke oppe på agendaen, og man glemmer det til i siste liten. Da blir det et problem.

       Så til spørsmålet om to sensorer. Jeg ser alle motforestillinger som man kan ha mot en slik tanke. Men poenget er vel kanskje også å minne seg sjøl litt på at muntlig eksamen ofte gjennomføres med én sensor i andre fag. Man setter ikke alltid et like stort spørsmålstegn ved det. Man setter noen ekstra spørsmålstegn ved disse eksamenene, som det kan være grunn til, men det kan også være grunn til å lempe på det. Eksamener kommer jo gjerne på samme tiden av året for alle skoler, og det kan være noen praktiske problemer knyttet til det som gjør det vanskelig, og det kan være grunn til å se på slike løsninger.

       Så oppfatter jeg at statsråden og jeg er helt enige om at inn i skolesystemet skal døren gjøres høy og porten vid, og at der hvor man kommer når man går gjennom den porten, skal man ha en tilrettelagt undervisning. Så skal kravene til eksamen og evaluering være kvalitetsmessig like, men praktisk tilrettelagt. Jeg håper derfor at statsråden kanskje i siste runde kan bekrefte at den henvendelsen som han nå skal sende til skolene, også kan innbefatte at man minner om at slike ting tar tid, og at man bør sørge for å holde de tidsfristene man må ha for å få dette til i praksis.

Statsråd Jon Lilletun : Nokre gonger vert ein glad etter ein interpellasjonsdebatt og etter ting som skjer i Stortinget. Nokre gonger opplever eg at vi ikkje alltid er like opne for å lytte til andre. Men nokre gonger så skjer det, og eg må seie at sjølv om vi hadde sett i gang denne arbeidsgruppa, er konkretiseringa her nødvendig. Og eg er veldig einig med Petter Løvik - trur eg det var - som sa at den studenten som har teke belastninga med å stå fram, sjølvsagt har gjort meir for å opne opp ute, på grunn av medieomtalen, enn det vi faktisk gjer her i stortingssalen. Så eg er heilt einig i den observasjonen.

       Eg synest òg at representanten Lønning si påpeiking av dette med økonomi er ei heilt rett tenking som eg skal ta inn i brevet. Så er det klart at det å grunne på ting i hjartet, er alltid viktig. Og det skal eg sjølvsagt gjere. Men eg vil minne om at vi faktisk har, ikkje berre på grunn av Høgres forslag den gongen for nokre år sidan om ein samla plan, men òg ut frå ein del andre ting - men dei var med i det - akkurat innført diagnostiske prøvar, obligatorisk, i 2. klasse. Sjølv om vi i utgangspunktet ikkje er så veldig for nye omfattande diagnostiske prøvar, har eg sagt at det må vi ha akkurat på det området, når det gjeld lesing, for å kunne fange opp vanskane tidsnok og så setje i gang. Representanten Lønning si påpeiking av dette, saman med andre ting, har ført til det, og det gjer at eg trur vi no skal klare det mykje raskare framover.

       Eg skal òg ta med meg og vurdere den biten som interpellanten hadde med i forhold til at ein treng tid til planlegging osv., men no vil eg vurdere det litt i høve til i kva for ein samanheng vi sender ut brevet. Eg synest det er veldig bra med idear, men eg trur det er lurt når ein skal sende eit brev, at ein kanskje òg har ein prosess på det i forhold til eit fagmiljø. Eg har registrert at mange er urolege for endringar når det gjeld sensorar, og det var vel den tvilen eg òg hadde. Så det tek eg med meg, men eg skal likevel ta ein fagleg gjennomgang av det.

       Eg trur ikkje at det er slik at det no hermed er greitt alt saman. Eg trur heller ikkje det alltid er så mykje vond vilje ute og går. Men eg trur at når ein ikkje har nærleik til eit problem, og når det skal gå gjennom mange ledd, er det lett for at det ikkje vert gjort det som burde gjerast. Då er det viktig, slik som med dette: Vi får det fram i offentlegheit, og i tillegg set vi i gang tiltak no i departementet. Det er greitt nokre gonger å få ei påminning om at ein treng å få tempoet opp. Og i dette tilfellet gjer eg det med store glede.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 ferdig.