Jan Simonsen (Frp) (ordfører for saken):

       Stortinget skal senere i dag diskutere et spørsmål om hvilken gruppe som skal bygge ut en tomt på Fornebu. Dette er omfattet av veldig stor medieinteresse. Etter min vurdering er den saken vi nå skal diskutere, nemlig spørsmålet om hvordan vi skal hjelpe voldsofre, en langt viktigere sak. Og jeg må få lov å berømme stortingsrepresentant Tor Nymo fra Senterpartiet, som har fått i gang denne debatten ved å levere inn et forslag om å be Regjeringen vurdere oppnevnelsen av et bredt sammensatt utvalg med mandat å komme med forslag som styrker offerets rettigheter, nasjonalt og internasjonalt.

       I begrunnelsen for Nymos forslag fremgår det at han mener dette utvalget skal vurdere og eventuelt lage et utkast til et norsk forslag om et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen for å styrke ofrenes vern etter kommisjonen.

       En enstemmig justiskomite foreslår å be Regjeringen foreta en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge fram konkrete tiltak for Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.

       Komiteen ber Regjeringen foreta en grundig gjennomgang av tiltak som virker forebyggende mot overgrep, som styrker ofrenes stilling i helsevesenet og rettsapparatet, og som kan reparere og gjenopprette påførte skader. I denne sammenhengen ber komiteen også om en vurdering av om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som styrker vernet om voldsofre.

       I merknadene har imidlertid komiteen lagt størst vekt på å gi signaler om hvilke praktiske tiltak for å hjelpe voldsofre som bør styrkes, utvides og eventuelt settes i verk.

       Justisdepartementet har allerede langt på vei foretatt en vurdering av hensiktsmessigheten ved å utarbeide et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det burde derfor ikke være noe uoverkommelig arbeid for departementet å tenke gjennom denne problemstillingen en gang til. Komiteen legger ingen føringer på hvorvidt departementets vurderinger skal ende opp med en positiv eller negativ konklusjon på Nymos forslag. De foreløpige vurderingene til departementet er negative.

       I brev til justiskomiteen skriver justisministeren bl.a at det i dag er et meget vanskelig klima for å foreslå eller få gjennomslag for nye protokoller til konvensjonen, og at mange stater ikke ønsker å innføre nye rettigheter.

       Justisministeren skriver videre:

« Jeg vil anta at motstanden er spesielt sterk hvis det er tale om å innføre positive forpliktelser som kan legge bånd på statenes fordeling av ressurser. I tillegg har domstolen allerede en svært stor arbeidsbelastning. »

Og han viser til at domstolen har ca 12.000 ikke ferdigbehandlede saker liggende.

       Som medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling og som medlem av komiteen for juridiske saker og menneskerettigheter deler jeg langt på vei en slik vurdering.

       Domstolen er allerede i dag totalt overbelastet, og ennå har ikke befolkningen i de nye medlemsstatene i Øst-Europa fullt ut oppdaget hvilke muligheter som ligger i å klage til domstolen. Den dagen domstolen blir like kjent i denne delen av Europa som her hos oss, vil domstolens dager sannsynligvis være talte, som resultat av et umulig arbeidspress. I en slik situasjon vil det neppe være klima for å utvide konvensjonen med nye lovbestemte rettigheter som må følges opp.

       I et brev til Verdikommisjonen fra mai i fjor skriver justisministeren følgende:

       « Når man skal supplere den europeiske menneskerettighetskonvensjonen med nye rettigheter, må man også sørge for at de rettighetene det er tale om, er av en slik type at de lar seg håndheve av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I allminnelighet kan det sies at generelt formulerte positive plikter for statene, som for eksempel den foreslåtte plikten til å beskytte borgerne mot kriminalitet og overgrep fra andre mennesker og grupper, kan være vanskelige å håndheve ved domstoler, og ikke minst internasjonale domstoler. »

       Også dette er en vurdering jeg langt på vei deler.

       Jeg vil i det hele tatt advare mot å la menneskerettighetskonvensjoner ende opp med å bli en oppramsing av positive rettigheter for befolkningen. I de fleste samfunn regnes det for å være en selvfølgelig rettighet at befolkningen har et godt helsevesen, et godt utdanningssystem, og sikkert også at folk får hjelp når de blir slått ned eller ranet av kriminelle.

       Men hvor store ressurser en nasjon skal satse på disse områdene - uavhengig av hvor viktige de måtte være - kan ikke fastsettes av en menneskerettighetsdomstol og nedtegnes i en menneskerettighetserklæring.

       Menneskerettighetskonvensjoner bør først og fremst omhandle individenes rettigheter i forhold til overgrep fra statlige myndigheter. Det er årsaken til at rettigheter for personer som mistenkes for kriminelle handlinger, er en selvfølgelig del av en menneskerettighetskonvensjon, mens ofrenes ønske om oppfølging og hjelp ikke er det samme. Og slik må det være.

       I den politiske debatten blir det ofte sagt at de kriminelle har rettssikkerhet, mens ofrene står uten. En slik sammenlikning tror jeg bygger på en misforståelse. Man tenker på de rettssikkerhetsreglene som gjelder for mistenkte, siktede og tiltalte, og som har til hensikt å forhindre at personer som ikke er kriminelle, blir dømt for kriminelle handlinger som de ikke har utført. Slike rettssikkerhetsregler er en selvfølge i en rettsstat, og ivaretar enkeltindividenes rettigheter i forhold til offentlige myndigheter. De bør ikke blandes sammen med og settes opp som en motsats til den vanskelige situasjonen ofrene står i. Det viktigste vi kan gjøre for voldsofre, er ikke å formulere generelle og derfor oftest langt på vei verdiløse rettigheter i en eller annen menneskerettighetskonvensjon. Det viktigste er at vi vedtar praktiske og funksjonelle ordninger som kan hjelpe ofrene i deres vanskelige hverdag. Derfor er det også at komiteen har lagt mest vekt på dette i sine merknader.

       Blant de tiltakene komiteen spesielt trekker fram, er følgende:

       Rent personlig er jeg også enig med Landsforeningen for Voldsofre i at alle voldtektsutøvere og utøvere av vold der ofrene kan ha kommet i kontakt med voldsmennenes blod, øyeblikkelig bør hiv-testes, så fremt dette er praktisk mulig. Det bør ikke være ofrenes oppgave å vente i månedsvis for selv å finne ut hvorvidt de er hiv-smittet. Det å vite at en voldtektsmann eller voldsutøver ikke er hiv-smittet og at offeret derfor ikke trenger å frykte at vedkommende er smittet av et dødelig virus, vil åpenbart fjerne en stor bør fra offerets skuldre.

       Det er domstolene som i dag fastsetter det generelle erstatningsnivået når det gjelder erstatning til voldsofre for ikke-økonomisk skade. Voldsoffererstatningsmyndighetene, fylkesmannen og Erstatningsnemnda, er imidlertid ikke bundet av domstolenes erstatningsutmåling i de konkrete tilfeller.

       Ifølge et brev fra Justisdepartementet som er sendt til Landsforeningen for Voldsofre, skal Erstatningsnemnda ved utmålingen av erstatningsbeløpet se hen til det generelle erstatningsnivået, slik det er trukket opp av Høyesterett, og til avgjørelser i sammenlignbare saker som nemnda tidligere har hatt til behandling. Det er min vurdering at erstatningsbeløpene for ikke-økonomisk skade er urimelig lave. Det bør være et alvorlig signal til oss alle. Ja, det bør faktisk få varselslampene til å blinke ganske kraftig når Landsforeningen for Voldsofre, som daglig har kontakt med personer som rammes av vold, skriver i brev til justisministeren at det ofte er når ofrene kommer i kontakt med det apparatet som har som oppgave å gi hjelp, med fylkesmannen og Erstatningsnemnda, at de opplever det største overgrepet. Landsforeningen for Voldsofre hevder faktisk at mange voldsofre tar sitt eget liv etter å ha stanget hodet i veggen i møte med dem som skulle hjelpe, fordi de føler at de ikke er noe verd. Den erstatningen de blir tilbudt, er så lav at de føler seg tilsidesatt og misforstått. I mange tilfeller får de også avslag på erstatning. De blir ikke trodd. Det finnes ingen kjent gjerningsmann, og Erstatningsnemnda kan da hevde at det ikke er tilstrekkelig bevist at de har vært offer for vold, selv om sykehusjournalene så absolutt tyder på at de snakker sant.

       Jeg vil trekke fram to eksempler på avgjørelser i Erstatningsnemnda som illustrerer dette problemet, og som jeg personlig finner hårreisende.

       En nå avdød person ble skamslått i Slottsparken i Oslo i april 1996. Han fikk karret seg over gaten, ble plukket opp av en politibil og kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige brudd i ansiktsskjelettet. Det var nødvendig å operere inn plater i skjelettet, noe som medførte store smerter og komplikasjoner.

       Han søkte om erstatning for ikke-økonomisk skade på 30.000 kr og fikk innvilget 13.000 kr av fylkesmannen. Dette beløpet ble anket inn for Erstatningsnemnda. Men før saken ble behandlet der, tok han sitt eget liv, ifølge Landsforeningen for Voldsofre på grunn av hans livssituasjon etter overfallet, inkludert det lave erstatningsbeløpet.

       Erstatningsnemnda behandlet anken, og konkluderte i sitt vedtak, som ble sendt til de pårørende, med følgende:

       « Erstatningsnemnda finner i motsetning til Fylkesmannen at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at søker har vært utsatt for en straffbar handling. Saken ble henlagt av politiet på grunn av ukjent gjerningsmann, og det finnes ingen vitneforklaringer som kan underbygge søkers påstand eller belyse de nærmere omstendighetene rundt hendelsen.

       Det er imidlertid på det rene at søker ble påført ansiktsskader av alvorlig art. Dette kan likevel ikke være nok til å konkludere med at et straffbart forhold har funnet sted. »

       Til slutt legges det til at Erstatningsnemnda ikke har fullmakt til å endre fylkesmannens vedtak i negativ retning, slik at den likevel - beklageligvis - er nødt til å opprettholde fylkesmannens vedtak.

       Jeg syns at det burde være helt unødvendig av Erstatningsnemnda å helle salt i såret til de pårørende. Det er etter min vurdering ikke nødvendig å opptre hensynsløst og uten følelser, selv om man er en offentlig byråkrat som skal følge opp et regelverk. Dessuten er det grunnlag for å utvise et fornuftig skjønn i slike saker.

       Det bør gis erstatning dersom det er sannsynlig at en person har vært utsatt for vold. Det heter sågar i reglene at hvis det er sannsynlighetsovervekt, skal det gis erstatning. Det står faktisk ikke noen steder i forskriftene til ordningen at det er et absolutt krav at det finnes en kjent gjerningsmann.

       Å bruke mangel på kjent gjerningsmann som argument mot å gi erstatning, er dessuten tvilsomt i forhold til intensjonene i FNs prinsipperklæring om rettigheter for ofre for kriminalitet og maktmisbruk, som Norge har støttet. Det sies i denne prinsipperklæringen at en person kan anses som offer i forhold til prinsipperklæringen uansett om gjerningsmannen er identifisert, pågrepet, tiltalt eller dømt. Det sies også at ofre bør behandles med medmenneskelighet og respekt for deres verdighet. Det kan knapt sies å være tilfellet i denne saken.

       Det er alvorlig når Landsforeningen for Voldsofre mener at dette eksemplet ikke er enestående, men at det tvert imot viser seg vanskelig å få erstatning når det ikke finnes kjent gjerningsmann.

       Et annet eksempel: En polititjenestemann ble skadet etter en skyteepisode, av en gjerningsmann som ble dømt til fem års sikring for drapsforsøk samt til å betale polititjenestemannen en erstatning på 30.000 kr. Fylkesmannen tilkjente politimannen en erstatning tilsvarende dommen - altså på 30.000 kr for ikke-økonomisk skade. Det ble lagt vekt på skadeomfanget og handlingens alvorlige karakter.

       Politimannen, som var påført skjemmende arr ved øyet, på kinn og foran øret og fikk problemer med å bevege muskulaturen i kinnet, og dessuten hadde opplevd en livstruende situasjon, mente at beløpet på 30.000 kr var for lavt og anket til Erstatningsnemnda - som ikke mente at beløpet var for lavt, tvert imot.

       Først refererer nemnda til et brev den selv sendte til fylkesmennene i august 1996, der det blir slått fast at det ikke skal legges til grunn et annet eller strengere vurderingstema overfor personer i særlig utsatte yrkesgrupper enn i forhold til andre voldsofre. Deretter endrer nemnda sin egen oppfatning og føyer til at den imidlertid er kommet til at dette utgangspunktet må nyanseres i forhold til polititjenestemenn. Ja vel - slik at polititjenestemenn som tar risiko for å beskytte alle oss andre, kan få et høyere erstatningsbeløp? Nei, motsatt! Erstatningsnemnda mener at polititjenestemenn bør få lavere erstatning enn andre voldsofre. Politifolk må være forberedt på å bli utsatt for vold, og Erstatningsnemnda går derfor så langt som til å konkludere med at det « innenfor rammene av det som er påregnelig i tjenesten skal mye til for at erstatning skal kunne gis ».

       Ifølge Erstatningsnemnda - i alle fall ifølge de medlemmene som satt i nemnda i desember 1997, og som sitter der fremdeles - bør altså polititjenestemenn som hovedregel unntas fra å kunne få voldsoffererstatning, til tross for at dette er en yrkesgruppe som tar på seg store belastninger for å sikre andres liv og helse.

       Jeg håper virkelig at justisministeren er uenig i en slik konklusjon, og at han setter skapet kraftig på plass. Det er ikke uten grunn at en enstemmig komite ber departementet foreta en vurdering av både forskrifter, praksis og - ikke minst - sammensetningen av Erstatningsnemnda. Komiteen ber også departementet vurdere om en representant for brukerorganisasjonene - altså for voldsofrene - bør få plass i Erstatningsnemnda.

       Så kort helt til slutt: I februar 1996 gjorde et enstemmig storting følgende vedtak:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond som skal gi direkte eller indirekte støtte til voldsofre, med sikte på å fremme forslag til en slik ordning. »

       Jeg var ganske fornøyd da dette ble vedtatt, siden det var utslag av et privat forslag fra undertegnede. Men jeg konstaterer at det nå er gått fem år siden dette stortingsvedtaket ble fattet, og at det fremdeles ikke er fulgt opp av departementet. Jeg må ha lov til å si at jeg syns fem år er lang tid for å følge opp et stortingsvedtak.

       Jeg har inntrykk av at det er stadig flere som får aha-opplevelser ved rystende oppdagelser av mange voldsofres hverdag. Det er stadig flere som oppdager hvordan ofre blir møtt, hvordan de blir tatt imot når de søker hjelp, og hva voldsofre sliter med av ting som de absolutt ikke burde slite med. Og jeg syns det er bra at det stadig er flere som ser dette. For det må nemlig til hvis vi skal klare å bedre voldsofrenes stilling.

       Det er mange som må våkne, det er mange som må gjøre sin del for at vi skal komme nærmere en bedre stilling for voldsofrene. Det gjelder politikere - ikke bare her, men politikere på alle plan. Det gjelder politi, og de som lærer opp politiet, det gjelder dommerne, det gjelder folk innenfor helsevesenet, og det gjelder saksbehandlere hos fylkesmannen og i Justisdepartementet.

       Det er mye som har skjedd de siste årene, og det er mange skritt som er tatt i riktig retning for å bedre voldsofrenes stilling. Våren 1994 behandlet vi her i Stortinget den såkalte offerproposisjonen. Det var første gang vi hadde en helhetlig gjennomgang av lovverket og hjelpeapparatet med kriminalitetsofre i sentrum for disse vurderingene. Det var første gang vi så lovverket i perspektivet til offeret. I tidligere tider, før det moderne rettssamfunnet, var jo offeret en aktiv deltaker i prosessen mot voldsmannen, f.eks etter Frostatingsloven, hvor vi hadde blodhevn som en hovedtanke. Det er ikke noe å ønske seg tilbake til, men i all sin brutalitet satte Frostatingsloven offeret i sentrum. I dag har det svingt den andre veien. I dag er en voldssak en sak mellom staten, samfunnet og gjerningsmannen. Offeret er ikke bare plassert på sidelinjen, men opplever til og med ofte prosessen mot gjerningsmannen som en belastning. Det er ikke akseptabelt. Visst skal antatt voldsmann ha sin rettssikkerhet. Det er godt, det skal vi verne og det skal han fortsatt ha, men vi må ikke glemme offerets rettigheter av den grunn.

       Det var mange konkrete endringer og tiltak som ble vedtatt den våren i 1994, men frustrerende mye av det er fulgt veldig dårlig opp. For eksempel burde informasjon om rettigheter og hvilken hjelp som faktisk fins, være uproblematisk å gjennomføre. I 1994 bad en samlet komite om at vi måtte ha en informasjonsbrosjyre - ja, det ble til og med antydet en håndbok - fra sentralt hold om hvilken hjelp som var mulig å få, og dessuten at en slik informasjonsbrosjyre også skulle finnes lokalt på politikamrene. Seks år etter ser vi at det fortsatt er mangelfull informasjon på dette området. Derfor ber vi om dette igjen. Og det hjelper lite at vi her på Stortinget f.eks utvider retten til bistandsadvokat med både antall saker og hva bistandsadvokaten kan gjøre, når offeret ikke er klar over at man har en slik rett og ikke blir informert om at en slik rett fins. Ja, iblant kan en til og med få inntrykk av at advokatene ikke er klar over hvilke rettigheter et voldsoffer har.

       Vi gav bistandsadvokatene muligheten til å ha en mye mer aktiv rolle under rettssaken, f.eks når det gjaldt å prosedere erstatningssaker, men her ser vi en høyst ulik praksis. Nå viser vi altså til det, og ber også om en vurdering av om ordningen bør utvides enda mer. Det samme er tilfellet når det gjelder informasjonsplikten som politiet har overfor offeret om hva som skjer med saken under sakens gang og den innsynsretten som offeret har. Også her ser vi at det er høyst ulik praksis med hensyn til hvordan politiet forvalter offerets rettigheter.

       Vi har bedt om voldsoffermottak, både på politikamre og i helsevesenet i byene. Det er det mange byer i landet vårt som ennå ikke har. Voldsalarmen er også kommet på initiativ her fra Stortinget, og nå ber vi om at denne ordningen må utvides og forbedres. Besøksforbudet ble vedtatt i 1994, og der ser vi også veldig ulik praksis. Den ulike praksisen ser vi ennå fra politidistrikt til politidistrikt, til tross for at det har vært mye mediefokusering på det, og det vel neppe lenger kan sies at politiet ikke kjenner til muligheten. Nå sier vi også - i forhold til besøksforbud - at det må vurderes om en lettere bør kunne komme med en straffereaksjon enn hva som i dag kan gjøres når forbudet brytes.

       Når det gjelder voldsoffererstatning til ofre fra gjerningsmannen, bad vi i 1994 om at det måtte utvides og gjelde for flere lovovertredelser, og at erstatning for ikke-økonomisk skade måtte forhøyes. Her har beløpet stått stille og ikke vært i takt med forhøyelsen av erstatning for direkte økonomisk tap. Voldsofre opplever veldig ofte det ikke-økonomiske tapet som det aller mest tyngende, og derfor er det for galt at det ikke i noen som helst grad har fulgt utviklingen i vanlig erstatning for økonomiske tap. Lite er gjort.

       En proposisjon om å lovfeste den statlige voldsoffererstatningen og høyne beløpene også her, har blitt lovet flere ganger. Det ble lovet at den skulle komme senest høsten 1999. Og som saksordføreren nevnte, er det nå fem år siden Stortinget bad om å få forelagt forslag til en voldsofferfondsordning. Når det gjelder den statlige voldsoffererstatningen, kan det jo synes som om det - når man ser på visse eksempler - er nødvendig med en gjennomgang av den statlige ordningen og om praksis er i tråd med lovgivers signaler.

       Dommerne har heller ikke fulgt opp det Stortinget har bedt dem om. Vi har åpnet for adgangen til å vise ut tiltalte og stenge dørene til rettssalen, også av hensyn til offeret og offerets helse. Her ser vi igjen at det er veldig ulik praksis. Noen domstoler og noen dommere følger opp, mens andre kan virke som om de ikke har sett at den muligheten nå er utvidet. Vi har også ved flere anledninger bedt om utmåling av lengre straffer. Noe har skjedd, men altfor lite i forhold til de signalene som lovgiver har sendt.

       Listen over lovendringer og tiltak som har kommet de siste årene, og som på langt nær er fulgt godt nok opp, kan gjøres enda mye lenger. Hvorfor ofrene sviktes så mange steder av så mange mennesker, er det vanskelig å skulle si noe om på kort tid, og jeg er sikker på at en sosiolog kan si veldig mye mer om det enn synsing fra en politiker. Men jeg vil allikevel peke på én observasjon. Det er en ubehagelig observasjon, men allikevel ganske påtakelig. Vi har hatt uker og måneder med fokusering på gatevold hvor det i all hovedsak er unge, sterke menn som blir slått ned, og som blir voldsofre. Etter de ukene med det i fokus ble det mye lettere å diskutere voldsofferets stilling. Det ble mye lettere å diskutere nødvendige tiltak for å styrke voldsofrenes stilling, og det ble mye lettere å få forståelse for at vold utført i private hjem, ikke er en privat sak.

       Den samme observasjonen har jeg gjort i forhold til forståelsen av hvilken belastning det kan være for offeret å vitne mot egen overgriper i rettssalen. Det kan være en stor helsebelastning. Diskusjonen om å la dommeren bruke tiltak for å gjøre prosessen i rettssalen lettere for offeret, å bruke den adgangen han allerede har i dag, og også å innføre nye tiltak, tok av først da det skremte offeret ikke lenger var billedliggjort i en kvinne som var blitt utsatt for seksualisert vold fra sin eksmann. Men når det plutselig var den tøffeste gutten i den tøffeste gjengen som satt der og var skremt og ikke torde å vitne, eller når det var en profesjonell politimann eller spaner som var skremt og ikke torde å vitne, da tok forståelsen av belastningen for offeret av, og da tok den diskusjonen av. Det syns jeg er betenkelig. Når det var de sterke menn som var ofrene, var det så mye lettere å få i gang en diskusjon enn når det var « de svake kvinnene » og barna som var ofrene.

       Jeg håper at dagens generelle debatt og fine ord kommer til å følges opp i praksis og bringe oss videre. Jeg syns det er på sin plass i denne enstemmigheten og hyllesten å minne om at Fremskrittspartiet forrige gang vi hadde en helhetsbehandling av offerets stilling, var partiet som gikk inn for å svekke dommeravhørene, noe som nettopp ville ramme de svakeste av voldsofrene. Det var Fremskrittspartiet som var imot utvisning av tiltalte under offerets forklaring i rettssalen av hensyn til offeret. Den gangen valgte partiet å prioritere hensynet til den antatte voldsmannen. Jeg vil minne om at generell positiv synsing er veldig bra, men det er ikke bra nok for offeret. Det er praksisen og hvilken virkelighet som er der ute, som teller. Jeg håper at alle som skal følge opp, på alle plan, for å gjøre stillingen og situasjonen for voldsofferet bedre, kommer til å følge opp. Det gjelder også politikerne ved de neste korsveiene. Jeg håper at justisministeren kommer til å bringe oss til de neste korsveiene ganske raskt og ikke altfor lenge etter hva som er lovt, og hva som er bedt om. Jeg ser fram til en ny helhetlig gjennomgang av voldsofrenes rettigheter, som en enstemmig komite nå ber om.

       Helt til slutt har jeg bare lyst til å si at med dagens kunnskap deler jeg saksordførerens vurdering av at det neppe vil være hensiktsmessig med tillegg til Menneskerettighetskonvensjonen for å styrke voldsofferets stilling.

Tor Nymo (Sp) : Vold hører til blant de groveste overgrep som kan utføres mot mennesker og menneskeverdet. I Norge skjer det hver dag mange alvorlige overgrep og forulempelser mot mange mennesker og grove brudd på de grunnleggende menneskerettslige friheter til liv, legeme, eiendom osv. Dette reduserer livskvaliteten for ofrene og deres pårørende, og kan føre til uopprettelige fysiske og psykiske skader.

       Forsvinnende få overgrep skjer, heldigvis, som følge av lovstridig myndighetsutøvelse overfor lovbrytere, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, EMK, primært gir beskyttelse mot. Den altoverveiende del av krenkelsene mot menneskenes friheter i Norge skjer i form av overgrep begått av andre mennesker og grupper. De uten sammenligning største overgrepsproblemene i det norske samfunn fanges såledelse bare i meget beskjeden grad opp av EMK.

       Det er ikke lett å forklare overgrepsofrene hvorfor det skal være slik. Det er heller ikke nok å gi ofrene erstatning eller bedre helsemessig oppfølging. Reparasjonen gjør intet med krenkelsen som overgrep. Den øker heller ikke respekten for mennesket og menneskeverdet og reparerer ofte bare i begrenset grad påførte skader og lidelser.

       Det viktigste av alt, mennesket og menneskeverdet, har sterkt og økende behov for overnasjonal beskyttelse, på samme måte som man har sett behovet for gjerningsmannen. Mange krefter i samfunnet bidrar til å bryte ned respekten for menneskeverdet.

       Vold er en meget stor underholdningsindustri, og økt fremmedgjøring mellom mennesker synes også å føre til at terskelen for å begå overgrep mot andre senkes.

       I en situasjon hvor vi av ulike årsaker godtar selv grov vold som underholdning, med de konsekvenser dette kan føre med seg, er det særlig viktig at vi stiller opp og styrker ofrenes menneskerettslige beskyttelse. Det handler faktisk om å gi viktige og riktige signaler ved verdivalg.

       Jeg har i mitt Dok.nr.8-forslag vektlagt betydningen av at vi må se helhetlig på ofrenes situasjon, dvs. forebyggende tiltak, styrking av ofrenes stilling i retts- og helsevesen samt reparerende tiltak. Begrunnelsen er at vårt system av gode grunner er bygd på at offeret selv ikke skal gjøre noe med gjerningsmannen. Det er det staten, i hovedsak politi og påtalemyndighet, som skal ta seg av. Samtidig vet vi at de færreste voldssakene får sin avgjørelse gjennom rettsapparatet, ifølge levekårsundersøkelsen kanskje så lite som 1-2 % av sakene. Selv svært alvorlige saker faller utenfor rettsapparatet. Vi vet at f.eks ni av ti voldtektssaker henlegges, samtidig som mørketallene anslås å være meget store. Fokuserer vi bare på behandlingen i rettsvesenet, faller de største offergruppene utenfor. Fokuserer vi på reparative tiltak, støtte fra helsevesenet, omsorgspersoner, erstatningsoppgjør etc., faller det forebyggende arbeid utenfor. Det virker selvsagt forebyggende med trusler om straff hvis man begår overgrep, men straffetrusselen må være reell og oppklaring må skje hurtig.

       Under enhver omstendighet vil bare et mindre antall saker kunne behandles av rettsapparatet. Det finnes ingen enkel løsning mot vold. Derfor er det nødvendig å vurdere samlet et bredt spekter av tiltak for voldsofrene. Jeg er derfor svært tilfreds med komiteens behandling av denne saken og komiteens forslag til vedtak om at Stortinget ber Regjeringen foreta en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon.

       Til slutt: Jeg er også svært glad for at en enstemmig komite i merknadene sier at Regjeringen også skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som styrker vernet om voldsofre.

       Jeg har derfor problemer med å forstå logikken i saksordfører Simonsens argumenter i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, f.eks påstanden om at det i dag er et vanskelig klima for å foreslå reformer på dette området. Kanskje det. Men det skyldes neppe manglende vilje blant europeiske politikere til å bedre ofrenes menneskerettslige vern. Tvert imot tror jeg det er stor stemning for dette, og jeg tror det er fullt mulig å få politisk oppslutning om saken. Motvilje mot systemet skyldes heller domstolenes tendens til detaljregulering for å styrke gjerningsmannens beskyttelse.

       Videre gjelder det påstanden om at Menneskerettighetsdomstolen har for mange saker allerede. Det er utvilsomt riktig, men det kan ikke brukes som saklig argument for at ofrene ikke skal få klarere og styrket rettighetsvern. Dessuten krever det i seg selv ikke mer arbeid om konvensjonen uttrykker positive rettigheter for ofrene, som skal hensyntas når gjerningsmannen får sine rettigheter prøvd.

Harald Hove (V) : Siden Venstre ikke er representert i justiskomiteen, syns jeg det kan være riktig å si noen få ord i tilknytning til saken. Jeg vil først understreke at det er all grunn til å reise spørsmål om voldsofres stilling, men at det samtidig er en vanskelig debatt, i alle fall hvis den føres med mangel på nyanser.

       Jeg er for min del enig i mye av det som saksordføreren, Jan Simonsen, og representanten Ane Sofie Tømmerås har sagt i debatten så langt. Jeg har kanskje lyst til å fremheve spesielt et viktig poeng fra representanten Ane Sofie Tømmerås » innlegg, nemlig det at den skjulte vold kanskje er det største problemet, ikke minst nettopp fordi den er skjult, og at den dermed ikke blir kjent på samme måte.

       Ellers har jeg lyst til å fremheve at når man skal diskutere og ta opp spørsmål om voldsofres stilling, er det viktig ikke alene å se på rettsapparatet og på straffesakene. Voldsofrene rammes også ved at de ikke tas tilstrekkelig hensyn til og vare på for så vidt av samfunnet som sådant. Det kan kanskje være særlig grunn til å fremheve politiet og helsevesenet som viktige instanser i forhold til å følge opp voldsofre. Når jeg nå nevner politiet utenom rettsapparatet, tenker jeg vel så mye på hvilke måter man møter voldsofrene på, hvilken holdning man formidler, som på akkurat det konkrete innholdet i selve straffesaksbehandlingen.

       Så til spørsmålet om menneskerettigheter. Jeg vil for min del på mange måter følge opp det som jeg oppfattet at saksordføreren fremhevet. Jeg tror det er viktig å understreke og fremheve at menneskerettigheter i første rekke er et spørsmål om rettigheter for borgeren i forhold til staten. Det er staten som er den forpliktede, og det er den enkelte borger som er rettighetshaver i forhold til spørsmålet om menneskerettigheter.

       Vold er i første rekke et spørsmål om forhold mellom borgere. Det er mellom enkeltpersoner at vold utøves. Det setter dette i en annen stilling i forhold til menneskerettighetsspørsmål enn f.eks en straffesaksbehandling, hvor det nettopp er staten som maktorgan som forfølger enkeltborgere. Men det at dette ikke nødvendigvis er et spørsmål som egner seg for å bli en menneskerettighet, gjør ikke spørsmålet av den grunn mindre viktig. Det er viktig å avgrense mot den oppfatning at alt bra for å være bra må defineres som en menneskerettighet. Det er det faktisk svært sentralt å fremheve.

       Jeg vil bare helt til slutt si at fra Venstres side støtter vi komiteinnstillingen.

       Klimaet i Stortinget ser ut til å tale for styrking av voldsofrenes vern, og det er på tide. Det er et paradoks og en uheldig praktisering når voldsofre må vente på erstatning på ubestemt tid, slik det er i dag. Jeg vil ta for meg ett eksempel.

       For tre år siden ble en angitt person slått helseløs. Fylkesmannen ville ikke behandle søknaden hans om voldsoffererstatning. Isteden har den samme fylkesmannen sendt en regning for fri rettshjelp. Beskjeden var at egenandelen på 1.196  kr for advokatbistand skulle betales først. Statens Innkrevingssentral vil sende giro eller eventuelt trekke beløpet fra uføretrygden din, var budskapet i brevs form fra fylkesmannen. Dette var den siste tilbakemeldingen vedkommende fikk. Voldsofferet hadde til nå bare hatt utgifter. Men ingenting skjedde med erstatningen fra mannen som skadet en person for livet. Urimeligheten går først og fremst på kravet om penger fra det offentlige uten at voldsofferet hadde fått noen erstatning. I dette tilfellet dreide det seg om ca 50.000  kr.

       Spørsmålet blir bl.a om fylkesmannen ikke har plikt til å hjelpe voldsofre med å få erstatning før slike krav fremsettes. Er det ikke meningen at voldsofferet skal ha denne førstehjelpen fra staten? Slik uverdig behandling av voldsofre, som er borgere av dette land, skal etter Fremskrittspartiets mening ikke forekomme. Menerstatningen har utviklet seg til å bli en særordning, hvor praksisen i Erstatningsnemnda er at man yter en tredjedel av det som ellers ville blitt utbetalt etter såkalte alminnelige regler. Erstatningsnemnda for voldsofre synes også dette er en uting, men i dag følger de Høyesteretts praksis i erstatningssaker.

       Voldsofre er helt klart en nedprioritert gruppe, og tilliten til det norske rettssystemet er så lav at mange voldsofre ikke orker å kjempe seg gjennom en rettssak for å få skadevolderen dømt.

       Ifølge artikkel 3 i menneskerettighetskonvensjonen, som flere har vært inne på i dag, står det:

« Ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. »

       Her er det noe fundamentalt galt, som Fremskrittspartiet reagerer på. Konvensjonen gir ingen praktisk beskyttelse av ofrene, kun av gjerningsmennene. Denne urimelige forskjellsbehandlingen reagerer normale mennesker på og har problemer med å forstå. I dag er overgriperen beskyttet på alle måter, mens ofrene, som tross alt har fått krenket sitt menneskeverd på det groveste, knapt nok har rettigheter av betydning. Dette vil Fremskrittspartiet ha slutt på og en endring av voldsofrenes status.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som justisminister er jeg svært opptatt av å bedre voldsofrenes situasjon, og det iverksettes i disse dager en rekke tiltak for å styrke ofrenes stilling i mitt departement.

       Vi har for det første foretatt en grundig gjennomgang av den statlige voldsoffererstatningsordningen og vil foreslå at ordningen nå lovfestes. Det vil i den forbindelse bli foreslått at ordningen blir rettighetsbasert i stedet for å være en billighetsordning som i dag. Maksimalbeløpet etter ordningen vil bli foreslått økt fra 200.000  kr til1  mill. kr pr. skadetilfelle, slik at også de hardest rammede ofrene får en skikkelig dekning. Forslaget til ny lov vil om kort tid bli sendt ut på høring.

       For å få et riktig bilde av tilbudet for voldsofrene og for å kunne utarbeide hensiktsmessige støttetiltak er det også etter min mening viktig at voldsoffererstatningsordningen ses i sammenheng med de sosiale trygde- og støtteordninger som foreligger. Justisdepartementet, Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet utreder for tiden mulige utvidelser av sosiale trygde- og støtteordninger som kan imøtekomme voldsofrenes særskilte behov. Det er mye som kan tyde på at et voldsoffer sitter med så mange komplekse situasjoner at det offentlige støtteapparatet rett og slett ikke klarer å sortere. Og nettopp fordi man er i en slik kompleks situasjon skal man ikke komme i den urimelige situasjon at man ikke blir vurdert som et helt menneske. Det er dette som er bakgrunnen for den gjennomgang som nå skjer mellom tre departement.

       Komiteen viser også til at ordningen med rådgivningskontor for voldsofre må utvides. Erfaringene hittil tyder på at det er et stort behov for en slik førstelinjetjeneste for kriminalitetsofre. Det er nå vedtatt å opprette fire nye rådgivningskontorer, i tillegg til de fem som allerede er etablert. På rådgivningskontorene skal ofre for kriminalitet kunne få veiledning til å håndtere sin sak, hvordan de skal kunne få profesjonell hjelp om man har behov for det, og informasjon om hva som skjer i retten ved en eventuell rettssak.

       Justisdepartementet gjennomfører et prøveprosjekt med voldsalarmer. Denne ordningen har lav inngangsterskel, og det er ikke nødvendigvis påkrevd med anmeldelse for å kunne få tildelt alarm. For tiden er det 150 alarmer i aktiv bruk. Prosjektet er evaluert, og vi vurderer ikke om ordningen skal videreføres, men hvordan ordningen skal forbedres, slik det bl.a framgår av den tidligere framlagte handlingsplanen om tiltak mot vold i samliv. Vi oppfatter det slik at ordningen med voldsalarm er et rimelig og godt forebyggende tiltak som øker tryggheten for trusselutsatte, og som minsker faren for å bli utsatt for nye kriminelle handlinger.

       Komiteen understreker behovet for tilstrekkelig opplæring om voldsofres rettigheter for de offentlige personene som kommer i kontakt med voldsofre. Det er utarbeidet en generell informasjonsbrosjyre, « Fra anmeldelse til dom », som er sendt offentlige myndigheter over hele landet. Alle politidistriktene har dessuten utarbeidet en liten folder med opplysninger om lokale institusjoner og organer som kan yte direkte og praktisk hjelp til voldsofre.

       Både individual- og allmennpreventive hensyn og hensynet til offeret og siktede tilsier at straffesaker avgjøres så raskt som mulig. Å vente på en avklaring kan være en stor belastning for alle involverte parter. Justisdepartementet har i 1999 satt inn betydelige ressurser for å redusere saksavviklingstiden i domstoler hvor lang saksbehandlingstid er et problem. Raskere saksavvikling er en av de høyest prioriterte oppgavene for justissektoren.

       På bakgrunn av de mange tiltak som departementet allerede har på gang, ser jeg fram til å imøtekomme justiskomiteens ønske om en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon.

       Jeg vil også legge til to ting når det gjelder erstatningspraksis. Jeg har hørt og merket meg de ulike eksempler som er framført av representanter, og jeg har også hørt det resonnement som skal ha vært gjort gjeldende når det gjelder mennesker i yrker som angivelig er mer voldsutsatt enn andre. Her legger jeg følgende til grunn: Erstatningsnemndas formann avgav 12. august 1998 en generell uttalelse til fylkesmannen i Vestfold hvor det framgår at personer i særskilt utsatte yrker i utgangspunktet har det samme vernet etter voldsoffererstatning som andre voldsofre. Det er den logikken jeg legger til grunn når jeg antar at nemnda skal behandle saker. Jeg vil selvfølgelig nøye følge nemndas praksis, og jeg vil også følge opp de praktiske punkter som komiteen har anført også på dette området når det gjelder erstatningsnemnd og praktisering. I det hele tatt har innstillingen fra komiteen vært en kraftig og sterk stimulans for å sette voldsofrenes sak på dagsordenen, og jeg vil på den måten rose både komiteen, saksordfører og initiativtaker Tor Nymo.

Jan Simonsen (Frp) : Bare et lite, kort innlegg - jeg hadde jo et betydelig lengre tidligere i dag. La meg først si at jeg er ganske begeistret for den store presseinteressen det er for denne debatten om voldsoffersituasjonen (munterhet i salen) - det er synd at interessen først starter helt på tampen av debatten.

       Det var representanten Tømmerås » innlegg som fikk meg til å ta ordet. Hun hadde et engasjert, idealistisk, innholdsrikt og meget godt innlegg. På slutten kom hun med forsiktig kritikk av Fremskrittspartiets tidligere standpunkter og skepsis til endring av reglene for dommeravhør av barn. Poenget vårt den gangen var, som det fremdeles er, at man må sørge for at dommeravhør foregår på en slik måte at vi ikke får en ny Bjugn-sak, og at man ikke skaper nye voldsofre. Det samme er tilfelle når det gjelder problemstillingen om tiltaltes rett til å være til stede i et rettslokale under hans egen sak. Det er en betydelig psykisk belastning for et voldsoffer å se den tiltalte i rettslokalet. På den annen side har en tiltalt rett til å høre hvilke argumenter som blir brukt mot vedkommende, slik at han kan forsvare seg, så her er vi nødt til å finne frem til fornuftige kompromisser. Kampen for å hjelpe voldsofre må ikke svekke rettssikkerheten på en måte som fører til nye tragedier i form av justismord.

       Og helt til slutt - det er vel nødvendig å si det også for en representant fra Fremskrittspartiet: Noe av det mest traumatiske for mange voldsofre er faktisk å oppleve at voldsmannen, når han faktisk blir dømt skyldig, ikke får en straff som for voldsofferet fortoner seg som rettferdig. Man kan slå ned en person, offeret kan få varige skader, hodeskader og migrenesmerter resten av livet, og gjerningsmannen slipper unna med å sitte i fengsel i to eller tre måneder - januar, februar, mars - og så er han ute på gaten igjen. Derfor er kravet vårt om strengere straffer også et krav om mer rettferdighet for voldsofre, og også et spørsmål om å lindre voldsofferets smerter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 3.

       (Votering, se side 2380)