Haakon Blankenborg (A)
(ordførar for saka):

       Pengane som er omtala i denne meldinga, vart løyvde allereie i budsjettet for år 2000.

       I debatten om det budsjettet, den 10. desember 1999, uttalte eg på vegner av komiteen at departementet kunne leggje til grunn hovudlinene i meldinga fram til Stortinget hadde behandla sjølve stortingsmeldinga. Eg sa også at meldinga ville bli behandla like over nyttår. Det skulle syne seg å bli ei sanning med visse modifikasjonar. Komiteen la fram innstillinga den 9. mars. Når debatten ikkje kjem før den 4. april, er det fleire grunnar til det. Den siste forsinkinga var m.a. på grunn av regjeringsskiftet.

       Innstillinga er nær samrøystes. Derfor er det her ingen grunn til at det har tatt så lang tid. Løyvinga er svært stor og går til eit område som er avgjerande for fred og utvikling i Europa. Derfor er det berre rett og rimeleg at Stortinget også har synspunkt på bruken av pengane, og eventuelt kan gå inn i bakgrunnen for bruken av pengane.

       Det er avgjort ein styrke at det er noko nær full semje om norsk Balkan-politikk i Stortinget. Der innstillinga ikkje er samrøystes, er det etter måten små mindretal som skil seg ut. Det er Framstegspartiet, som ikkje ønskjer å drøfte endringar av sanksjonane mot Jugoslavia, slik dei andre vil. Dei vil heller ikkje at ein skal ta omsyn til likestilling i samarbeidet. Det er SV, som i nokre saker vil gå litt lenger enn fleirtalet. Dei vil m.a. ha einsidige norske tiltak i samband med endring av sanksjonane.

       Denne innstillinga omhandlar ikkje vurderingar eller evalueringar av utviklinga på Vest-Balkan dei siste åra. Innstillinga omhandlar berre haldningar til det som skal skje i åra framover.

       Heilt sidan i fjor har det store fleirtalet i Stortinget slått fast at samordning og arbeidsdeling skal vere regelen for den norske innsatsen. Norsk medverknad bør vere ein del av ei internasjonal arbeidsdeling. Den humanitære innsatsen, den politiske stabiliseringa og den økonomiske utviklinga er viktigare enn flagget på pengane som blir brukte.

       Stabilitetspakta for Søraust-Europa er ramma for dette arbeidet. Her skulle det økonomiske og det politiske arbeidet bli samla. Stabilitetspakta er ein eineståande konstruksjon for samordna internasjonal innsats. Problemet så langt er at konstruksjonen ikkje har verka.

       Etter at utanrikskomiteen la fram innstillinga si, har vi likevel sett eit par viktige hendingar. EUs toppmøte i Lisboa er den eine, der dei generelle konklusjonane må seiast å vere eit steg framover i retning av meir konkret handling. Kommentarane etter møtet mellom gjevarlanda sist veke er også slik at dei gjev ei viss von. Det ser ut til at EU kan ta eit klårare leiarskap og ansvar. Det er bra, for det er leiarskap som er sakna. Noko av det viktigaste i dette møtet blir dermed vurderingane frå utanriksministeren etter desse to møta, i EU og framfor alt i gjevarlandsgruppa, og kva slags syn han har på framtida etter desse møta.

       Om det skulle syne seg at ein også denne gongen berre endar i ord, bør Norge saman med andre ta initiativ til meir konkret handling, eventuelt leggje opp til reine norske prioriteringar. Internasjonal samordning tyder ikkje at vi skal bøye unna for internasjonale fiaskoar når tida er i ferd med å renne ut.

       Eg håper likevel at vi no ser byrjinga på ein meir effektiv innsats i området, der prioriteringane kjem som resultat av internasjonal samordning. Eg skal derfor i det vidare konsentrere meg om enkelte meir generelle synspunkt på situasjonen i området og moglege prioriteringar i arbeidet. Meldinga handlar då også om hovudtrekka i samarbeidet. Utover det eg kjem inn på her, syner eg til innstillinga og andre innlegg i denne debatten.

       Eg er samd med departementet i den geografiske avgrensinga for arbeidet. Det vil seie at det er Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, Albania og Den føderale republikken Jugoslavia, dvs. Serbia og Montenegro, som skal stå i forgrunnen for arbeidet. Kosovo er eit anna naturleg sentrum, som krev ei heilt særskild merksemd, og som er ein del av republikken Jugoslavia.

       Romania og Bulgaria har lidd store økonomiske tap i dei mange åra med konflikter i området. Departementet meiner at det ikkje er naturleg med « vesentleg » gåvebistand til desse landa. Dette er eg samd i. Når departementet seier vesentleg, så tyder vel det at slik bistand kan kome på tale. Derfor har komiteen varsla at ein ser positivt på ei eventuell omdisponering, eventuelt tilleggsløyving av midlar til desse områda. Målet er stabilisering og utvikling. Då er det behovet og ikkje kategorisering i høve til definisjon av kva som er bistand, som er det avgjerande. Heile denne merknaden er ei oppfølging av det som Regjeringa har lagt opp til når det gjeld samarbeidet med Romania og Bulgaria.

       Komiteen har også nemnt situasjonen i Moldova, Romanias granneland, som særleg vanskeleg. I og med at Moldova fell utanom det som denne meldinga omfattar, så står det med denne merknaden, men eg ber om at dette blir lagt vekt på i andre samanhengar.

       Det er bruk for humanitær innsats, hjelp og samarbeid i store, for ikkje å seie alle, delar av det området som er omfatta av Stabilitetspakta.

       Stabilitet og utvikling er siktemålet for arbeidet, og då må ein finne ut kvar uro og konflikt har utspringet sitt. Eg meiner at det er dei to store i det tidlegare Jugoslavia som er dei sentrale her. Utviklinga i Den føderale republikken Jugoslavia og i Kroatia avgjer framtida for mest alle grannelanda. Det er derfor viktig med ein konsentrert innsats i desse to landa. Med andre ord må ein leggje vekt på strategiske, politiske prioriteringar i tillegg til det reint humanitære.

       Sanksjonane mot Jugoslavia hindrar endringar i dette landet. Sanksjonane bør bli endra. Det bør skje meir enn å fjerne flyforbodet, slik det skjedde for kort tid sidan. Sanksjonane bør bli målretta mot Milosevic og dei andre som er tiltalte for brotsverk mot menneska. Andre sanksjonar bør bli oppheva, bortsett frå våpenboikotten.

       Dette tyder ikkje at Norge skal setje i verk einsidige tiltak. Norge skal heller ikkje bli eit fotnoteland i alle møta i det vestlege samarbeidet. Dette er uttrykk for eit ønske om å endre den felles politikken, og det er ikkje eineståande at dette synet kjem fram i Norge. Det er mange i Europa som deler dette synet, også på høgste hald, men det er ikkje alle. Derfor er det viktig at ein gir uttrykk for eit slikt syn.

       Sjølvsagt vil Milosevic kunne framstille ei slik endring som ein siger. På den andre sida lever han sitt politiske liv på sanksjonane, på isolasjonen. Han har i lang tid bygd makta si på manipulasjon og styring av media og den offentlege debatten på den eine sida, konfliktar og ytre fiendar på den andre. Hans største fiende er normalitet, debatt og mangfald.

       Sanksjonane slik dei no er, har inga klar grunngjeving. Dei er vedtekne, men det er uklare krav som blir stilte for at dei skal bli oppheva. Det er uklart om sanksjonane er retta mot folket som ikkje kastar leiarane, eller mot leiarane sjølve. I ei erklæring frå EU-rådet etter møte med representantar for den jugoslaviske opposisjonen den 11. oktober 1999 varsla rett nok rådet nye tiltak når regjeringane i Jugoslavia og Serbia er under demokratisk kontroll, som det heiter, og når dei som er tiltalte av krigsforbrytardomstolen, er ute av regjeringane, og når Jugoslavia samarbeider med domstolen. Dette er ei form for grunngjeving, men etter mitt syn forsterkar dette berre det synet at sanksjonane bør rettast mest mogleg mot leiarane og minst mogleg mot folket generelt.

       Eg trur ikkje at dagens politikk fører fram. Eg håpar at eg tar feil, men eg trur det ikkje.

       Faktum er at Jugoslavia blir meir og meir kriminalisert og korrumpert. Slik blir det av isolasjon. Få har omfattande kontakt med omverda, og den materielle situasjonen blir stadig verre. Fattigdom er sjeldan den raskaste vegen til demokrati.

       I tillegg veks det fram mange rare mytar både i landet og utanfor. Ein av desse som veks fram utanfor, er at det er eit langvarig og tett samarbeid mellom Moskva og Beograd. Dette er eit historielaust syn, anten ein ser på Tito-perioden, mellomspelet på 1980-talet eller Milosevic-perioden. Milosevic støtta ikkje Jeltsin under kuppforsøket i Moskva, og det er ikkje utan grunn at det er Irak og Kviterussland som ofte blir nemnde i Beograd når ein skal finne nærståande statar. Dette blir ikkje endra av flaumen av kinesarar som blir observerte i Jugoslavia for tida. Poenget er at sanksjonane ikkje har ført Jugoslavia nærare demokratisk styre. Det har ført det inn i isolasjon, men ikkje nærare demokrati. Vi har førebels sikra ei form for stabilitet i regionen, men dette er framfor alt takk vere ein enorm militær innsats. Dette er ingen varig stabilitet.

       Innanfor dei grensene som sanksjonane set, bør det humanitære arbeidet i Jugoslavia få høgste prioritet. Rundt ein halv million flyktningar, eller kanskje meir, er der. Norge bør sjå på flyktningane i Jugoslavia som ei særleg viktig oppgåve. Arbeid for flyktningane er viktig i seg sjølv, men det ser heller ikkje ut til at andre land ser på dette som ei viktig oppgåve. Det gjer det ekstra viktig at nokon kastar lys over denne situasjonen. Desse flyktningane kjem frå krigshandlingar i Bosnia, Kroatia og Kosovo.

       Også anna internasjonalt arbeid i Jugoslavia bør få støtte. Dette gjeld vennskapsbyane. Døme på dette er Narvik og Kikinda. Samarbeid mellom uavhengige organisasjonar og grupper bør også få støtte, anten det gjeld innafor kulturliv, akademisk arbeid eller politisk arbeid - kort og godt for å auke den internasjonale kontakten.

       Det er nødvendig med eit breitt internasjonalt samarbeid for å hindre nye konfliktar på Vest-Balkan. Dette gjeld naturlegvis også i høve til dei andre delane av Jugoslavia, som Kosovo og Montenegro.

       Det er viktig å utnytte rommet til samarbeid med Montenegro. Montenegro er ikkje omfatta av sanksjonane, sjølv om dei er ein del av føderasjonen. Samarbeidet der må ha økonomisk og politisk utvikling som siktemål, men like mykje må dei medverke til å unngå konfrontasjon innanfor føderasjonen.

       Sjølvsagt bør økonomisk samarbeid vere viktig, men dette stoppar på sanksjonane. I praksis vil også dette vere vanskeleg i Montenegro, fordi det er ein del av føderasjonen.

       Vala i Kroatia kan vise seg å vere ei av dei viktigaste enkelthendingane i det krigsherja Vest-Balkan. Den nye leiinga, både presidenten og regjeringa, har kome med signal om forsoning og gjenreising. Dette er viktig for Kroatia, men det er minst like viktig i høve til Bosnia og Hercegovina og til Jugoslavia. Det er normalisering i Jugoslavia og Kroatia som kan gi normalisering i Bosnia.

       Mange har sendt gode helsingar til dei nye leiarane. Dersom dette blir berre med helsingar, kjem ikkje leiarane vidare. Det er fem år sidan dei siste krigshandlingane i det området. Debatten no dreiar seg ikkje først og fremst om skuld eller uskuld, men om opne sår som ein skal prøve å lækje.

       Skal dei som flykta, kunne kome attende, treng dei husvære. Der kroatiske flyktningar har overtatt husvære etter dei som har flykta, treng dei nye husvære, eller så må dei kunne flytte attende til f.eks. Bosnia og Hercegovina. Det må pengar til, ikkje til flyktningane åleine, dettrengst eit økonomisk lyft også for andre delar av landet. Slik det no ser ut, er det nødvendig med ein målretta innsats også i Kroatia.

       Denne fokuseringa på Jugoslavia og Kroatia tyder ikkje at dei andre fell utanom. Det er nødvendig med ein heilskap. Tragedien dei siste ti åra har vore mangel på heilskapstenking. Like fullt må det til ei prioritering. Faktum er at uro frå dei to store er ei uro for alle - derfor denne prioriteringa som eg her har vore inne på.

       Både i Bosnia og i Kosovo må vi førebu oss på eit langt internasjonalt militært nærvær. I Bosnia er det ein kime til sivilt samfunn som bør kunne bere ein normal økonomi etter kvart. I Kosovo har ein ikkje eingong løyst dei mest umiddelbare problema i høve til administrasjon og lov og orden. Samordning av innsatsen der ser ut til å vere det mest påtrengjande.

       Også Makedonia lever på ein knivsegg. På mange måtar var det omsynet til Makedonia som gjorde at det kom til væpna konflikt i Kosovo i fjor. Destabilisering av Makedonia er lett ei destabilisering av Sør-Balkan.

       Normal økonomisk verksemd og internasjonal handel må vere siktemål for utviklinga i alle landa. Dette må vere det overordna målet for innsatsen og den beste hjelpa. Overgangen til vanleg internasjonal handel og frihandelsavtaler med omverda er viktige mål for fleire av regjeringane i området. Regjeringa i Norge bør leggje stor vekt på handelspolitiske tiltak.

       Det er viktig å hjelpe til med dei tekniske omleggingane, men det er også viktig å hjelpe til økonomisk ved overgangen frå eitt handelssystem til eit anna, slik at velferda og tryggleiken ikkje forsvinn med omleggingane.

       Næringslivssamarbeidet bør vere langsiktig. Det bør leggje vekt på lokale og regionale leveransar og på kompetanseoverføring og kompetanseoppbygging lokalt. Det må vere eit langsiktig siktemål med arbeidet. Dette vil tene alle partar best.

       Det er naturleg at Norge har dei same bindingane i høve til verksemdene som investerer, som det dei andre store gjevarlanda har for sine. Men på den andre sida er det også naturleg at Norge arbeider for ei balansert avbinding, slik at hjelpa blir mest mogleg effektiv.

       Mange av vanskane på Vest-Balkan er dei same som ein ser i andre konfliktområde. Det er mangel på samordning, det er framveksten av eit internasjonalt samfunn i vedkomande land og kanskje ein kunstig økonomi utanom den nasjonale. Eit klassisk døme på desse problema er at internasjonale private og offentlege organisasjonar legg beslag på viktig infrastruktur og ressursar i landa. Det kan vere bygningar, men det kan f.eks også vere bruk av ressurspersonar. Mange av dei mest kvalifiserte i vedkomande land arbeider for internasjonale organisasjonar heller enn å byggje landets eigen økonomi. Klassiske døme på dette er dei mange legane som arbeider som tolkar, fordi det er mykje betre betalt å vere tolk enn å vere lege.

       Norge må også ta initiativ til eit sterkare internasjonalt samarbeid på dette området for å unngå slike uheldige vridingar av ressursbruken i vedkomande land.

       Til slutt eit par ord om krigsforbrytardomstolen i Haag. Denne spelar ei viktig rolle i oppgjeret etter valdshandlingane på Balkan. Den vil også spele ei viktig rolle i tida frametter, og derfor er det viktig å styrkje domstolen og halde oppe autoriteten. Domstolen skal vere domstol, ikkje politisk aktør utover dette. Men i sin iver etter ikkje å ta politiske omsyn kan det likevel hende at domstolen lett kan få ei politisk rolle. Det er viktig at dei ansvarlege er klar over dette når dei kjem med sine avgjerder, også i domstolen.

       Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder):

       Jeg er enig i det positive utgangspunktet vi har, med den brede enigheten om Balkan-politikken, men jeg merker meg det forholdsvis kraftige oppgjøret som saksordføreren tok med hensyn til sanksjonene og hvordan de virker. Han synes nå å gå noe lenger enn det et stort flertall i komiteen har villet formulere, nærmest i retning av å oppheve sanksjonene, istedenfor - som det sies i innstillingen - å forsøke å endre disse. Det vil si at en må se litt differensiert på hvilke sanksjoner som ennå kan ha en funksjon i forhold til å fremprovosere endringer i ledelsen i Den føderale republikken Jugoslavia, og hvilke sanksjoner som ikke virker. Nå er jeg selvfølgelig enig i at en må kritisk gjennomdrøfte disse spørsmålene. Det er en vanskelig balansegang på den ene siden å gjennomføre tiltak som skal tvinge fram endringer, og på den annen side å leve med at slike sanksjoner gjerne dessverre treffer den uskyldige tredjepart. Jeg synes likevel at det var unødvendig å stille spørsmålet om disse sanksjonene er rettet mot folket som ikke klarer å kvitte seg med sine ledere, som han sa, eller om de er rettet mot regimets ledere. Det er jo klart at hensikten med sanksjonene var å tvinge fram en endring, men spørsmålet er: Virker de?

       Jeg tror også at det kan settes tilsvarende spørsmålstegn ved de sanksjonstiltak som er vedtatt når det gjelder Irak og regimet i Irak, og jeg har merket meg at representanten Blankenborg også der har kommet med ganske kritiske spørsmål. Jeg vil derfor stille Blankenborg spørsmålet: Er disse kritiske holdningene uttrykk for en mer generell skepsis til sanksjoner overhodet, eller er det i forhold til de to regimene som han spesielt har trukket fram i pressen og i offentligheten, nemlig regimene i Serbia og i Irak?

Haakon Blankenborg (A) : Kvart regime, kvart sanksjonsregime, må vurderast kvar for seg, og det må bli vurdert ut frå siktemålet med sanksjonane. Det er stor skilnad på sanksjonane i forhold til Irak og sanksjonane i forhold til Jugoslavia. Irak-sanksjonane har eit klarare formål, som spring ut av FN-vedtak som skal kontrollere og få kontroll med på den eine sida lagring, bruk og produksjon av masseøydeleggingsvåpen og på den andre sida Kuwaits nasjonale integritet osv. Det er eit spørsmål om dette verkar etter føremålet.

       I forhold til Jugoslavia er det inga slik klar grunngjeving for dei fleste av sanksjonane. Dei er vedtekne med utgangspunkt i EUs felles strategiar, og så gjennomført av kommisjonen, men det er ingen klare kriterium for kva sanksjonane skal utrette. Det store, svake punktet med sanksjonane mot Jugoslavia er at det ikkje er klart kva føremålet eigentleg er. Det er den eine sida av det.

       Det andre er at ein her også må sjå kva verknad sanksjonane har, utan omsyn - hadde eg nær sagt - til føremål. Verknaden av sanksjonane i forhold til Jugoslavia er at Milosevic festar grepet, at den materielle situasjonen blir verre, at det ser ut til å vere vanskelegare å få til ein demokratisk overgang, og dessutan at Milosevic kan utnytte isolasjonen til å provosere fram uro vidare innanfor det som er att av føderasjonen. Derfor er det viktig å stille spørsmål ved dette.

       Eg har ikkje sagt noko som går lenger enn det som står i innstillinga, men eg har sagt det litt meir i klartekst. Eg understreka at Norge ikkje skal gå til einsidige tiltak, men at dette er synspunkt som bør bli gjort kjende. Dette er ikkje ukjende synspunkt i Europa. Mange regjeringar, utan omsyn til politisk farge, gir uttrykk for dette i ulike samanhengar, men det er ikkje ei felles haldning blant regjeringane i EU og NATO. Derfor er ikkje politikken endra, men det betyr ikkje at ein skal la vere å diskutere kritisk, men på den andre sida skal ein heller ikkje undergrave sanksjonane ved at ein begynner med einsidige tiltak. Debatten er måten å endre politikken på.

       Sommeren 1998 innledet serbiske sikkerhetsstyrker en offensiv for å gjenetablere serbisk kontroll over sentrale områder i Kosovo som UCK hadde fått kontroll over. De serbiske styrkene benyttet uforholdsmessig stor makt mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen, og mellom 250.000 og 300.000 kosovoalbanere flyktet fra sine hjem, mens et stort antall boliger ble ødelagt. FNs sikkerhetsråd vedtok forgjeves i september 1989 en resolusjon om at krigshandlingene umiddelbart skulle stanse, og de fordrevne måtte få vende tilbake til sine hjem. Etter at NATO 24. mars hadde satt i gang bombing mot Jugoslavia, forsterket Jugoslavia sin organiserte fordrivelse av den albanskættede befolkning. Over 800.000 kosovoalbanere flyktet fra sine hjem til nabolandene, mens mellom 200.000 og 300.000 var på flukt i selve Kosovo. De materielle ødeleggelser var store, fordi serberne systematisk brente kosovoalbanernes hjem.

       De store økonomiske og menneskelige tap i området kunne i stor grad vært unngått dersom NATO på et langt tidligere tidspunkt hadde stanset serbernes voldshandlinger med militær makt. Når det gjelder både Bosnia og Kosovo, har Fremskrittspartiet gjentatte ganger anmodet den norske regjering om å gjøre sin innflytelse gjeldende i NATO med sikte på å fremskynde en militær aksjon. Disse anmodninger ble i Stortinget møtt med politiske, taktiske og folkerettslige innvendinger som det i dag er interessant å se tilbake på. Norge var sannelig ingen pådriver når det gjelder militær intervensjon i Bosnia og Kosovo, som kunne ha redusert de skadene vi nå er i ferd med å reparere.

       Fremskrittspartiet er i store trekk enig i den foreliggende melding. Vi vil imidlertid reservere oss mot en utvikling der Norge blir en stor bidragsyter, mens EU i det vesentlige lar det bli med fagre ord. Inntil for kort tid siden var EU-landenes innsats for den såkalte Stabilitetspakten for Sørøst-Europa minimal. Økonomisk sett er det ikke minst EU-landene som har interesse av gjenoppbyggingen i dette området.

       Fremskrittspartiet har merket seg at meldingen beklager at EU har besluttet at EUs bistand til infrastrukurrelaterte prosjekter i Kosovo skal forbeholdes bedrifter innenfor EU. EU vil også koordinere bistanden til regionen for øvrig. Fremskrittspartiet håper at Norge ikke ender opp som en stor bidragsyter til en EU-styrt oppbygging i Bosnia og Kosovo.

       Meldingen viser til at frivillige organisasjoner er betydningsfulle medspillere når det gjelder å kanalisere norske penger. Her mangler det visse motforestillinger. Jeg har snakket med personer jeg vet er godt orientert. De kan fortelle at bortimot 400 private hjelpeorganisasjoner nå er representert i Kosovo, og at mange av dem virrer rundt for å finne noe fornuftig å ta seg til. De belaster kommunikasjoner og opptar hotellplasser, og det arbeidet de utfører, er ofte lite koordinert. Det forhindrer selvsagt ikke at slike organisasjoner selv kan berette at de gjør nyttig arbeid. Det er et vilkår for at de fortsatt skal få penger til sin virksomhet. Systematisk etterprøvelse av hva slike organisasjoner virkelig har utrettet, vil neppe finne sted. Jeg vil ikke med dette ha sagt at ingen frivillige hjelpeorganisasjoner gjør nytte for seg, men det er all grunn til å se kritisk på deres virksomhet, noe meldingen ikke legger opp til.

       Meldingen fastslår at når det gjelder demokrati- og menneskerettighetstiltak, har norske organisasjoner og miljøer en særlig kompetanse. Mon det?

       I motsetning til komiteens øvrige medlemmer mener Fremskrittspartiet at Norge ikke bør gå inn for å lette sanksjonene mot Jugoslavia så lenge det nåværende regimet sitter ved makten. Og spesielt mener vi at det ikke er noen grunn til å lette på disse sanksjonene så lenge dette regimet legger vanskeligheter i veien for at kosovoalbanere kan vende tilbake til Kosovo. En slik lettelse av sanksjonene vil etter vår mening være et galt signal, og vil kunne innkasseres som en seier for Milosevic. Jeg viser til at jugoslavisk politi for kort tid siden knuste en uavhengig TV-stasjon i landet, og at ingen av de begrunnelser som lå bak sanksjonene, er bortfalt.

       Det ble sagt her at korrupsjonen øker på grunn av disse sanksjonene. Det tror jeg ikke man kan finne noe belegg for. Det er veldig mange land som ikke er isolert, hvor korrupsjonen øker, f.eks i Russland, hvor det for så vidt har vært det vi kaller glasnost, og ganske stor pressefrihet og kommunikasjon med Vesten.

       Jeg må si at disse sanksjonene bidrar selvfølgelig til å svekke Serbia økonomisk, og det er det all grunn til, for Serbia er en overlegen militærmakt på Balkan og bidrar til en mangel på maktbalanse i området. Bombingen har hjulpet en del, og isolasjonen bidrar selvfølgelig også til å svekke et meget imperialistisk diktatur som hersker der, og som har vist sine hensikter på den aller tydeligste måte i de senere år. Så av den grunn, og så lenge et slikt aggressivt regime, som rår over en så stor militærmakt, ikke på noen måte har endret karakter, så synes ikke jeg det er noen grunn til å slutte med den svekkelsen av dette regimet som en boikott og sanksjoner innebærer.

       Jeg har med interesse registrert at komiteens flertall også denne gang må ha inn en spesiell bemerkning om at det må legges særlig vekt på arbeid som kan bedre kvinners situasjon. Dette lyder nesten som et slags rituale eller refreng. En komiteinnstilling er liksom ikke helt ferdig før den har fått inn en eller annen form for prioritering av kvinner. Jeg går ut fra at det er Arbeiderpartiets kvinnegruppe som har vært ute med rødblyanten. Når man ser på de enorme lidelser som er påført menneskene som bor i områdene, synes jeg det ville være en bedre rettesnor å forsøke å hjelpe dem som lider mest, enten det er barn, syke, gamle, kvinner eller menn.

       Så må jeg ta opp det som kanskje er det mer kuriøse innslaget både i innstillingen og for så vidt også i representantens innlegg, nemlig at Fremskrittspartiet ikke vil vektlegge arbeid som kan bedre kvinnenes situasjon. Vi diskuterer støtte til en langsiktig utvikling og stabilisering på Balkan, og hva er da situasjonen? Jo, over en tiårsperiode - dette beskrev representanten godt selv - har vi hatt en brutal krigføring og etnisk rensing. Det finnes landsbyer der det praktisk talt ikke finnes menn, og hvor det sitter igjen enker. Ser ikke representanten Gundersen at for i det hele tatt å få til en stabil sosioøkonomisk utvikling i deler av disse områdene, må man satse på å skolere kvinnene, satse på å gi kvinnene arbeid og satse på at vi her kan få kvinner som faktisk kan etablere egne virksomheter og som kan gå inn i politisk virksomhet? Mener representanten Gundersen at det ikke er et poeng at vi sikrer, gjennom bevilgningene, at disse pengene og de virkemidlene vi setter inn, faktisk når de målgruppene som kan bidra til en stabilisering og en sosioøkonomisk utvikling?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Poenget mitt er at ifølge den beskrivelse som foreligger i meldingen, og det er noe alle vet, er det mye som skal gjøres der nede, det er mange problemer, så jeg synes faktisk ikke det var noen grunn til akkurat i denne sammenheng å trekke frem kvinnenes problem. Men jeg mener selvfølgelig at et sted hvor det bare er kvinner og ingen menn, må man hjelpe kvinnene, for det er jo ingen andre å hjelpe.

       Når det gjelder sanksjonene, har jeg redegjort for hva jeg mener må være konsekvensen. Den konsekvensen jeg personlig ønsker, er å svekke dette regimet så lenge det er underlagt et diktatur. Når Milosevic » regime forsvinner, er det en selvfølge at sanksjonene må bortfalle. Jeg har inntrykk av at noen tror at på grunn av sanksjonene vil Milosevic » regime bortfalle. Det har jeg faktisk aldri trodd. Jeg mener at så lenge det regimet eksisterer, må vi forsøke å svekke denne ubalansen når det gjelder makt på Balkan, mest mulig, slik at vestlige land ikke i det uendelige må passe på at dette regimet ikke overskrider andre lands grenser og skaper slike lidelser som det har gjort tidligere.

Marit Nybakk (A) : Jeg registrerer at representanten Gundersen tross alt har noen nyanserte synspunkter knyttet til sanksjonene mot Jugoslavia.

       Vi bør vel kunne være enige om at sanksjoner mot et regime eller mot et land må vurderes i hvert enkelt tilfelle og ut fra den aktuelle situasjon. Jeg har derfor nok en gang noen helt konkrete spørsmål til representanten når det gjelder sanksjonene mot Jugoslavia: Hvilke vedtak mener representanten er knyttet til de sanksjonene som vi nå har mot Jugoslavia? Hvilke krav er knyttet til disse sanksjonene? Hvilke formål mener representanten at de har?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Dette var underlige spørsmål.

       Jeg må gå ut fra at dette må være spørsmål om hva jeg mener at disse sanksjonene skal være godt for, og at det ikke er et forsøk på å eksaminere meg om hvilke formål andre har med disse sanksjonene. Jeg forbeholder meg her retten til å begrense meg til å uttale meg om hvilken virkning disse sanksjonene har, og hvilket formål jeg mener de bør ha. Den rent juridiske bakgrunnen for disse sanksjonene da de ble satt i gang, er noe annet og ikke gjenstand for meninger i det hele tatt, må jeg gå ut fra.

       Jeg er helt enig med Marit Nybakk i at økonomiske sanksjoner må vurderes konkret. Fremskrittspartiets synspunkt har alltid vært at økonomiske sanksjoner er en uting i relasjon til demokratiske stater som har et privat næringsliv, fordi sanksjoner da vil ramme private bedrifter både i det land som er gjenstand for sanksjonene, og andre land som har handelssamkvem. Men når det gjelder diktaturer som Burma, Irak og Jugoslavia, må vi selvfølgelig foreta en konkret vurdering. Og jeg har veldig liten tro på det Blankenborg her sa, at disse sanksjonene bidrar til å holde Milosevic ved makten. Jeg tror faktisk at om det ikke bidrar til å fjerne ham, vil det svekke det maktapparat som han rår over.

Harald Hove (V) : Spørsmålet om sanksjoner blir naturlig nok et visst hovedtema fordi det dreier seg om hvorvidt det kan være spørsmål om en justering, en endring av politikk. Men det som blir litt av problemstillingen i forhold til representanten Gundersen, er at jeg synes absolutt at han her gav både nyanserte og interessante begrunnelser for å opprettholde sanksjonene, synspunkter som det absolutt er lett å dele, uten at det dermed er sagt at man er enig i avveiningen og den endelige konklusjonen. Men i forhold til de premissene som ble gitt i innlegget og for så vidt i svarene på replikkene, blir kanskje begrunnelsen i det forslaget som er satt fram fra Fremskrittspartiet, litt underlig, nemlig « så lenge landet legger hindringer i veien for at kosovoalbanere bosatt i Norge kan sendes tilbake til Kosovo ». Det blir på en måte et misforhold mellom den begrunnelsen og de elementer i begrunnelsen som ellers ble fremført.

       Det er vel ikke noen grunn til å forlenge debatten om kvinners stilling og det at man skal være særlig opptatt også av deres situasjon. Nå vil jeg understreke at det faktisk er flere enn Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som står bak merknaden, at de ikke er alene om å være opptatt av det spørsmålet. Det er selvfølgelig et poeng å hjelpe de som har størst problemer. Og er det kvinner, hjelper man selvfølgelig dem i kraft av at de har størst problemer. Men jeg tror allikevel at vi skal erkjenne at vi ofte kan miste av syne kvinner og en gruppe til som vi kanskje burde vært mer opptatt av, nemlig barn, som også har en veldig klar sammenheng med kvinners situasjon.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Det gleder meg at kvinnene nå har fått følge av barn, og jeg venter bare på at de skal få følge av syke og gamle. Da blir det jo etter hvert ganske mange å ta hensyn til med våre - tross alt - beskjedne midler.

       Ellers må jeg si at jeg synes det var en våken observasjon av Hove at dette forslaget peker på en annen begrunnelse for sanksjonene enn den jeg her har gitt. Årsaken var vel rett og slett et oppslag i avisen, som egentlig var ganske alvorlig, om at de jugoslaviske myndigheter - det ble det iallfall opplyst om i Aftenposten - hadde lagt hindringer i veien for passutstedelse, slik at en rekke kriminelle kosovoalbanere ikke kunne sendes ut av landet. Det var selvfølgelig veldig utrivelig, og jeg synes iallfall ikke at Norge skulle gå inn for en opphevelse av sanksjonene så lenge det spørsmålet ikke var avklart. Men i en mer nyansert debatt, som replikanten har gitt meg anledning til å gå inn i, kan man selvfølgelig finne andre og muligens bedre begrunnelser.

       Einar Steensnæs (KrF) : Krisene, konfliktene og krigføringen både i og mellom landene i Sørøst-Europa har i den senere tid fylt både mediebildet og den politiske dagsordenen nasjonalt så vel som internasjonalt. Resultatet etter ødeleggende kriger og etniske konflikter er en ødelagt økonomi, svære menneskelige lidelser, uforsonlige holdninger mellom befolkningsgrupper innenfor ett og samme land, og også mellom naboland, og manglende sikkerhet for liv og eiendom. Mange familier har fremdeles ikke tilfredsstillende boligforhold, og matforsyningen og annen hjelp er i mange områder ennå mangelfull. Norge har deltatt med omfattende hjelp både til sikkerhetsstyrkene, til matvarehjelp, til boliger og for å sikre fred, stabilitet og alminnelig ro og orden i regionen. Det har på ingen måte vært noen enkel oppgave, og målet er heller på ingen måte nådd.

       Utfordringene i Sørøst-Europa er omfattende. Mulighetene for å etablere fred og politisk stabilitet henger nøye sammen med mulighetene for å få i gang en god økonomisk utvikling og bedre så vel det regionale samarbeidet som den politiske og økonomiske kontakten med de øvrige landene i Europa.

       Kamphandlingene i Kosovo er avsluttet, men fremdeles trues den politiske og sivile orden. Ødeleggelsene er omfattende, og det vil ta lang tid å bygge opp igjen infrastruktur og dekke den enkelte families grunnleggende behov for sosial sikkerhet, for boliger, for matvarer og annen hjelp.

       Sakens ordfører har på en god måte oppsummert situasjonen slik den er i dag. Det ble også understreket her i et replikkordskifte viktigheten av å ha en bred konsensus om Balkan-politikken, slik innstillingen også bærer bud om.

       Lakonisk må komiteen samlet erkjenne at situasjonen har endret seg lite siden krigshandlingene opphørte. Også den internasjonale innsatsen for å rehabilitere området både politisk og økonomisk har kommet svært kort. Fra Stortingets side er det derfor naturlig at Regjeringen gis vide fullmakter til å organisere den omfattende hjelpen det er bruk for i disse landene, på den mest hensiktsmessige måten. Meldingen tar utgangspunkt i en fordeling av et bidrag på nærmere 800 mill. kr, men samtidig legges det prinsipper for fordeling av hjelpen som peker utover år 2000. Dersom den politiske og faktiske situasjon i området skulle endres vesentlig, bør derfor Regjeringen ha nødvendige fullmakter fra Stortinget til å tilrettelegge arbeidet og fordele midlene på den mest hensiktsmessige måten.

       Behovet er, som sagt, omfattende. De landene som er omfattet av denne hjelpen, er vesentlig Vest-Balkan, dvs. Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Makedonia, Jugoslavia og Albania. Det er bred politisk enighet om en slik avgrensing av innsatsen. Også Romania og Bulgaria er berørt av konfliktene og krigføringen, vesentlig på grunn av mangel på handel og andre praktiske hindringer som følge av krigføringen. Likevel vil bistandsbehovet være mer begrenset for disse landene, og de er holdt utenfor den direkte bistanden til landene i Sørøst-Europa som vi her behandler. Disse landene er heller ikke godkjent for ODA-støtte. Kristelig Folkeparti står imidlertid bak det syn at det til enhver tid må være det aktuelle behovet som skal avgjøre hvilke land som blir omfattet av den norske bistanden, og ikke de formelle støttekriterier.

       Meldingen drøfter også hovedregelen for norsk bistand, nemlig at den skal være ubundet. Dette skal også gjelde for store deler av Balkan-bistanden, slik den forrige regjering uttrykte det. Men sentrumsregjeringen kommenterer imidlertid det forhold at EU har besluttet at deres bistand til infrastrukturrelaterte prosjekter i hovedtrekk skal forbeholdes bedrifter innen unionen. En slik binding er i strid med den politikken som sentrumsregjeringen ønsket å føre i slike spørsmål. Sentrumsregjeringen varslet derfor at den ville arbeide for at alle bidragsytere skulle avbinde sin bistand til regionen. Men i den foreliggende situasjon fant sentrumsregjeringen det riktig å følge EUs politikk i dette området, og tillate binding av bistanden - i hvert fall når det gjelder Kosovo - på samme måte som EU hadde gjennomført dette. Kristelig Folkeparti har i denne innstillingen støttet en enstemmig komite som uttaler at når EU som en dominerende bidragsyter ønsket å binde sin bistand på denne måten som er beskrevet i stortingsmeldingen, ville det sette norske bedrifter i en meget ugunstig konkurransesituasjon dersom Norge skulle føre en annen politikk på dette området. Nå har vi også sluttet oss til at dette bør gjelde for alle land som omfattes av denne bistanden i regionen.

       Et annet viktig forhold som drøftes i komiteinnstillingen, er virkningene av de mer langsiktige sanksjonstiltakene. Flertallet, som Kristelig Folkeparti tilhører, ber Regjeringen arbeide aktivt for at sanksjonene mot Den føderale republikken Jugoslavia blir endret. Men flertallet understreker samtidig, slik også saksordføreren gjorde, at dette ikke betyr at Norge skal bryte med våre samarbeidspartnere og allierte i dette spørsmålet. Ensidige norske tiltak vil ikke være tjenlige, men flertallet gir samtidig uttrykk for det syn at Norge bør påvirke både landene i EU og i NATO til å endre politikk, slik at sanksjonene overfor landet blir redusert. Men visse tiltak, f.eks sanksjonene mot de tiltalte etter forbrytelser mot menneskeheten og våpenboikotten mot landet, bør fremdeles opprettholdes.

       I brev til komiteen redegjorde daværende utenriksminister Vollebæk for at det var ulike syn innenfor EU-landene om hensiktsmessigheten av enkelte av sanksjonstiltakene, særlig gjelder dette flyforbudet - som nå er opphevet - og oljeembargoen. I praksis er det spørsmål om å få en rimelig balanse mellom det å opprettholde det økonomiske og politiske presset mot Milosevic-regimet samtidig som en tar hensyn til de sterke belastningene som den serbiske befolkningen blir utsatt for gjennom sanksjonstiltakene. Selv om Norge i samarbeid med de øvrige landene gjennomfører humanitære prosjekter i Serbia for å avhjelpe den vanskelige situasjonen, særlig blant flyktningene, er det åpenbart at de strenge sanksjonene får en negativ virkning i hverdagslivet for den serbiske befolkningen og blant flyktningene. Hvis et norsk initiativ kan føre til at en kritisk går gjennom sanksjonstiltakene og vurderer hvilke som fremdeles er hensiktsmessig å opprettholde, og hvilke som ikke virker - og som derfor bør avvikles - vil dette etter vårt syn være positivt.

       Jeg er også glad for at en samlet komite understreker det verdifulle arbeidet som skjer gjennom ulike frivillige organisasjoner og gjennom det viktige politiske kontaktarbeidet som utføres i regi av politiske partier og andre organisasjoner. Økonomisk stabilitet, en tilfredsstillende velferdsutvikling og sosial trygghet hører nøye sammen med utviklingen av demokratiske strukturer og respekt for demokratiske spilleregler. I den sammenheng kan både kulturutvekslingsprogrammer, kontakt med ulike organisasjoner og kontakt med politiske partier i andre land ha klart positiv betydning. Et slikt arbeid bør derfor oppmuntres og inkluderes i Regjeringens samlede strategi og innsats for Vest-Balkan. Erfaringen er at mange av de humanitære og kulturelle organisasjonene som er engasjert i oppbyggingsarbeidet i regionen, utfører sitt arbeid både kostnadseffektivt og med et engasjement som ofte er mer langsiktig og når bedre fram til befolkningen, enn mange av de offentlige hjelpetiltakene som settes i gang. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at hele komiteen stiller seg bak synspunktet om at de frivillige organisasjonenes arbeid skal inngå som et viktig langsiktig og samordnet opplegg i tråd med både nasjonale og internasjonale prioriteringer.

       Den totale økonomiske hjelpen til landene på Vest-Balkan beløper seg til noe over 1  milliard  kr. Dette er selvfølgelig et avgrenset beløp sett i forhold til det betydelige behov det er for oppbygging av landene etter krigføringen. Men sett i forhold til beløp som ellers blir bevilget til våre hovedsamarbeidsland innenfor utviklingshjelpen, rager likevel denne hjelpen høyt på listen av prioriterte land. I tillegg kommer de bidrag som Norge yter gjennom de fredsoperasjoner i regionen som er igangsatt. Lidelsene for befolkningen i disse landene har vært enorme. Det er å håpe at det omfattende hjelpeprogram som er etablert, vil bidra til politisk stabilitet, økonomisk framgang og en mer håpefull framtid for befolkningen i disse landene.

Jan Petersen (H) : Denne debatten begynner vel allerede å bære det umiskjennelige preg av en debatt hvor det jevnt over er enighet. Jeg skal derfor ikke benytte anledningen til en full gjennomgang av saken, men komme med noen få randbemerkninger til den.

       Det ene som jeg tror det er all grunn til å feste seg ved, er den bekymringen som ligger i bunnen i innstillingen. Jeg tror det var Haakon Blankenborg som sa at rammen for det Europa skal gjøre på Balkan, er god, men den virker ikke. Det er et svært fundamentalt og alvorlig spørsmål, for det er ikke noen tvil om at vi her nå står overfor en ganske langvarig og en svært komplisert gjenoppbyggingsoppgave. Og hvis det er slik at systemet ikke fungerer så godt som vi ønsker det, er spørsmålet hva gjør vi i så fall med det. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det gjenoppbyggingsarbeidet vi her står overfor, er av den aller største betydning i den forstand at hvis vi ikke lykkes i å forsone i gamle konflikter og i å bringe disse samfunnene videre, vil dette være en kilde til konstant uro i Europa i lang, lang tid fremover. Men det jeg tror vi skal feste oppmerksomheten ved, er at vi her ikke bare står overfor et spørsmål om gjenoppbygging etter konflikter, men i aller høyeste grad også overfor et spørsmål om å skape noe nytt. Dette er samfunn som allerede før konfliktene slo ut i dramatisk vold - som vi har sett gjennom de siste årene - var blant Europas mer tilbakeliggende områder, hvor det var betydelige behov for politiske og økonomiske reformer. De skal altså nå, samtidig med at de skal gjenoppbygges, gjennomføre slike reformer og ta et godt skritt fremover for nettopp å være egnet til å konkurrere i en globalisert økonomi og i en verden hvor grensene ikke lenger betyr det samme. Det er derfor ikke bare spørsmål om å bygge opp igjen noe som har vært ødelagt, det må skapes noe fundamentalt nytt, og det gjør denne oppgavens vanskelighetsgrad særdeles høy. Det er grunn til å regne med at vi kommer til å engasjere oss på Balkan svært lenge, og spørsmålet blir da om den vestlige verden simpelthen har utholdenhetskraft nok i en slik situasjon. Utenrikskomiteen var på besøk i Bosnia for et par år siden. Allerede da hørte vi uttrykket « donneur fatigue », eller at giverne begynte å bli trette, og vi må sørge for at giverne til Balkan ikke blir trette - vi må være parat til å holde ut ganske langt.

       Derfor er det riktig at Norge nå har valgt sitt engasjement i en større europeisk kontekst. Jeg tror det er viktig både av hensyn til effektiviteten og til Norges noe marginaliserte stilling at vi nettopp ønsker å bidra innen denne rammen. Det vi imidlertid skal huske, er en del av den erfaringen vi har hatt fra bistand i andre deler av verden, nemlig at skal vi få den til å virke, må den være skikkelig forankret i lokale aktiviteter, i et lokalt engasjement, og at man er lokalt villig til å lykkes. Hvis det er noe som dyttes på fra utsiden, kan det kanskje gå i en overgangsperiode i et forsøk på å bygge opp institusjonene, men på lang sikt er det sjelden vellykket. Og igjen er det vanskelighetsgraden som slår en så tydelig når dette resonnementet gjennomføres.

       Jeg tror det er bra at utenrikskomiteen så tydelig som den gjør, sier at når vi skal bruke penger, er det viktig at vi tar utgangspunkt i det aktuelle behovet og ikke spør om landene formelt har rett til utviklingsstøtte. Jeg merket meg med glede at også Steensnæs sluttet seg til denne måten å formulere det på, og til det kan jeg bare si: det var jammen bra. Det har jo ikke alltid vært slik.

       Så har det vært en debatt om sanksjoner, og det kan jeg meget vel skjønne. Spørsmålet om sanksjoner har alltid vært vanskelig å håndtere, ikke minst fordi, som Haakon Blankenborg pekte på, at det ikke bestandig har vært så helt klart hva man ønsker å oppnå med sanksjoner, og følgelig vet på hvilket tidspunkt de skal avvikles eller endres.

       Egentlig har vi hatt et usikkert forhold til sanksjoner som virkemiddel helt siden Sør-Afrika-debatten, dvs. problemet der var at det ikke var usikkert, da hadde det en moralsk egenverdi. Men etter dette har vi ikke hatt noen skikkelig gjennomgripende vurdering av hvor egnet sanksjoner egentlig er. Det er helt riktig at sanksjoner gir viktige politiske signaler, det er jeg helt enig med Gundersen i. Jeg er også enig i at i hvert fall frem til fred har blitt gjenopprettet, så har det en egenverdi med hensyn til også å svekke en militærmakt. Men på den annen side, i dagens situasjon bryter det jo ned samfunnene ytterligere, det hindrer demokratiske krefter og det kan på mange måter øke problemene, og da blir det vanskelig å vite hvordan man skal gå videre.

       Jeg tror derfor at den ganske forsiktige antydningen utenrikskomiteen kommer med om at man må arbeide videre med dette og forsøke i en større europeisk sammenheng å se muligheter for å lempe og endre på dette, er en riktig vei å gå. Jeg tror at man i den prosessen skal sørge for å målrette sanksjonene mot regimet, og se hva som ikke virker, og hva som eventuelt går utover folk flest, og ikke minst den demokratiske opposisjonen. Problemet med sanksjoner er nettopp at man får folk flest til å slutte seg til et regime, for det er ofte slik at blod er tykkere enn vann, og at et land under press har en tendens til å slutte opp om sitt regime. Det er neppe hensiktsmessig.

       Men jeg tror det er svært viktig at man ikke bryter ut av det vestlige fellesskapet - jeg tror det er viktig at omverdenen har en klar politikk overfor iallfall Milosevic. Jeg sier ikke at det på noen måte er et klart bilde vi her står overfor, men jeg tror det er all grunn til nok en gang å ta en debatt om hva man egentlig er ute etter. For når man ser hvordan vi sprer sanksjoner rundt på forskjellige regimer, så er det ikke umiddelbart konsekvensen i måten vi håndterer det på, som slår en.

       Jeg tror jeg skal nøye meg med det. Men jeg vil avslutningsvis bare si at jeg deler fullt ut Haakon Blankenborgs vurdering av at utviklingen i Kroatia er uhyre interessant, positiv og løfterik, og la oss derfor gi det lille bidraget vi kan for å trekke Kroatia inn i det større vestlige fellesskap.

Johan J Jakobsen (Sp) : Da EUs ministermøte i juni 1999 vedtok den såkalte Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, skapte det forventninger om en ny giv for de krigsherjede landene på Balkan. Pakten var meget omfattende og satte seg følgende ambisiøse mål:

-	utvikle demokratiske prosesser

-	styrke det politiske og økonomiske samarbeidet

-	beskytte minoriteter

-	fremme fleretniske samfunn

-	skape grunnlag for en sunn markedsøkonomi

       Det har snart gått ti måneder siden ministermøtet i Köln, og nærmere fem måneder siden stortingsmeldingen om den framtidige norske bistanden til landene i Sørøst-Europa ble lagt fram.

       Skal en i dag gjøre opp status for Stabilitetspakten, må konklusjonen dessverre bli at framdriften i prosessen så langt har vært lite tilfredsstillende. Det har tatt tid å omforme det engasjement og den entusiasme som initiativtakerne til Stabilitetspakten uttrykte i fjor sommer, til praktisk handling. Det inntrykk omverdenen sitter igjen med, er at det har skjedd lite konkret i forhold til de ambisiøse programmer som EU vedtok i juni 1999.

       Det er selvsagt riktig, slik tidligere utenriksminister Vollebæk skriver i brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, at det i første rekke er landene i regionen selv som må ta initiativ og drive fram prosessen. Møtene som ble holdt høsten 1999, viste at det er nødvendig med oppfølging av sentrale land og organisasjoner dersom en skal makte å omforme strategien i Stabilitetspakten til praktiske samarbeidstiltak.

       Nå ser det imidlertid ut til at arbeidet er kommet inn i et bedre spor. Det er positivt at tilsluttede og assosierte stater til Stabilitetspakten på en konferanse i Brussel i forrige uke har tatt initiativ til å få prosessen ut av dødvanne. Rapportene fra møtet i Brussel kan fortelle at det nå er blitt enighet om å utløse hele 2,4 milliarder euro til Sørøst-Europa-programmet under Stabilitetspakten.

       Rammen for den internasjonale innsatsen, også den norske, må være Stabilitetspakten. Komiteen har sluttet seg til sentrumsregjeringens vurderinger både når det gjelder utviklingen på Vest-Balkan, den geografiske avgrensningen som meldingen legger opp til, og bruken av norske ressurser i området. Den politiske konsensus om Balkan-politikken som ble utviklet under krigshandlingene i Kosovo, blir nå videreført. Både Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, den føderale republikken Jugoslavia og Albania er hardt rammet av krigen i området. Derfor må innsatsen i første omgang konsentreres til Vest-Balkan.

       Senterpartiet hører med til det flertall som ber Regjeringen arbeide aktivt for at sanksjonene mot den føderale republikken Jugoslavia blir endret.

       De humanitære og politiske konsekvenser av sanksjonene tilsier en viss omlegging. Når erfaringene viser at uskyldige blir skadelidende, må det være riktig å vurdere sanksjonsformene på nytt. Det må kunne skje uten at en letter det internasjonale presset mot republikken. Og som komiteen sier:

       « Så lenge president Milosevic og dei andre som er tiltalt for krigsbrotsverk og « brotsverk mot menneskja » sit med makta er det vanskeleg å tenkje seg ei normal politisk og økonomisk utvikling i området ».

       Det må heller ikke være noen tvil om at våpenboikotten må fortsette.

       En justering av sanksjonene bør imidlertid skje i forståelse med de andre land som arbeider innenfor Stabilitetspaktens ramme. Ensidige justeringer fra norsk side er med andre ord ikke aktuelt.

       En av målsettingene for Stabilitetspakten er å skape grunnlag for en sunn markedsøkonomi i området. Det blir derfor viktig å stimulere til økt handel også mellom landene i området. Da det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning, innførte utbryterrepublikkene tollbarrierer overfor hverandre. Skal det skapes normale økonomiske aktiviteter mellom disse landene, må det også arbeides for at disse tollbarrierene blir bygd ned. Dette vil ikke bare bidra til økonomisk utvikling i området, men på lengre sikt også til å redusere faren for nye konflikter.

       Gjennom Stabilitetspakten må de aktuelle mottakerland få hjelp til å utvikle både samfunnsinstitusjoner og rettssystem. Effektive samfunnsinstitusjoner som kan håndheve lover, er nemlig en forutsetning for å kunne trekke til seg investeringer, noe som igjen er en forutsetning for velstandsutvikling. Blant annet vil de garantiordninger som skal redusere risikoen for utenlandske investeringer, være viktige for gjenreisningsarbeidet.

       Landene i Sørøst-Europa trenger all den støtte de kan få i den krevende gjenreisningsperioden som ligger foran. Men samtidig må verdenssamfunnet innse at landene ikke må få følelsen av fullstendig å bli satt under administrasjon. Det er viktig at landene gradvis kan bygge opp både selvrespekt og selvtillit. Det betinger at det gis rom for en tilstrekkelig grad av selvbestemmelse, både når det gjelder planlegging og gjennomføring av programmene.

       Regjeringen beklager at EU har besluttet at deres bistand til infrastruktur i hovedsak skal være bundet, med andre ord forbeholdt bedrifter innenfor unionen. Selv om Norge i prinsippet mener at bistanden skal være ubundet, må en denne gang forholde seg til det faktum at de største bidragsyterne har valgt å binde sin støtte. Komiteen støtter meldingens forutsetning om at også den norske bistanden - mot denne bakgrunn - vil være bundet.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Tiden for formiddagsmøtet er omme, og nytt møte vil bli satt kl. 18.

       Lisbet Rugtvedt (SV) : 1990-tallet har vært et vanskelig tiår for landene på Balkan. Fjorårets flyktningkatastrofe var den foreløpig siste av mange alvorlige humanitære kriser i regionen.

       Det er to nødvendige sider ved norsk bistand til Balkan. For det første må vi yte humanitær hjelp for at folk skal overleve og kunne bygge opp hjemmene sine, rehabilitere skoler og helsetilbud. For det andre må norsk politikk overfor Sørøst-Europa ha et langsiktig og helhetlig perspektiv som tar sikte på demokratisering og etablering av en solid økonomi.

       Det er ikke tvil om at et lyspunkt i området som man har kunnet notere seg det siste halvåret, er valgene i Kroatia, hvor sosialdemokratene og sosialliberale partier har styrket sin stilling betydelig.

       I debatten i dag har det vært stor grad av enighet. Et mindre element av uenighet fra Fremskrittspartiets side og det jeg vil kalle en nyanse fra SVs side, er stort sett det man har kunnet registrere. Jeg skal derfor ikke ta for meg på langt nær alle spørsmål som komiteinnstillingen knytter opp til.

       Først et par ord om selve stabilitetspakten, som gir grunn til bekymring. For det er lite som tyder på at innsatsen i dette området er en solid dokumentasjon på et godt europeisk samarbeid om krisehåndtering og oppfølging etter en krisesituasjon. Uten at det nødvendigvis løser problemene, tror jeg derfor det er viktig at Norge tar sikte på å få en fullverdig status innenfor stabilitetspakten.

       Når det gjelder sanksjonsspørsmålet i forhold til Serbia, vil jeg ta som utgangspunkt at Venstre i de ulike debattene om Kosovo i fjor vår, veldig klart understreket at man også måtte trekke med Serbia i oppbyggingen av området, og at det å få en konstruktiv dialog med og komme i en konstruktiv situasjon også i forhold til Serbia, er vesentlig. Nå må man samtidig erkjenne at man har et helt avgjørende problem i Beograd knyttet til president Milosevic og hans regime. Det er ikke uproblematisk - så lang ifra - å skulle prøve på en dialog og prøve å komme med tiltak i Serbia så lenge Milosevic sitter. Men i alle fall når det gjelder humanitær bistand, er det viktig at man ikke gir folket i Serbia en følelse av at de blir glemt.

       Når det gjelder sanksjonene, tror jeg at jeg i det vesentlige nøyer meg med å gi en tilslutning til det som Haakon Blankenborg, saksordføreren, sa i sitt innlegg, og å komme med en liten tilleggsrefleksjon når det gjelder sanksjoner litt mer generelt. Det er vel ikke tvil om at sanksjoner i mange sammenhenger har vist seg å være et mindre egnet virkemiddel enn det man har ønsket når man har startet med sanksjoner. Samtidig har man også noen eksempler på at de tross alt over tid har gitt en del noenlunde vellykkede resultater. Det er mye som kan tyde på at skal sanksjoner ha særlig mening og kunne gi mulighet for framgang, må man samtidig ha en opposisjon i det enkelte land som har en interesse av at sanksjonene opprettholdes. Derfor blir det et vesentlig spørsmål hvordan opposisjonen i Serbia forholder seg til sanksjonene. Så jeg vil i det vesentlige gi min tilslutning til det som saksordføreren sa.

       På ett punkt gir meldingen og innstillingen uttrykk for at man gjør visse avvik i forhold til det som er hovedholdningen når det gjelder norsk bistand. Det ene er knyttet til spørsmålet om mottakeransvar, og det andre er knyttet til spørsmålet om binding av bistand.

       Når det gjelder mottakeransvar, fremgår det klart av både meldingen og innstillingen at det skal man søke å ivareta så langt det er mulig. Med andre ord, i den grad det er mulig å etablere en mottakerorganisasjon eller mottakere som kan bringes inn i et ansvarsforhold i forhold til hjelpen, vil man satse på det. Og jeg tror det er viktig her å fremheve at det å etablere samfunn, kanskje spesielt i Kosovo, som er i stand til å være en mottaker av de ulike former for bistand, er viktig.

       Når det gjelder binding, syns jeg at situasjonen slik den beskrives, på mange måter er en god illustrasjon på at det er viktig å hindre at bistand blir bundet. Det kan neppe være tvil om at når man har en rekke aktører inne i et område som samtidig har forpliktelser i forhold til sine hjemland eller sine givermiljø, vil det skape en vanskelig situasjon for det samfunnet man skal gi bistand til. Derfor er det ikke minst viktig at man satser på å utnytte mulighetene for innkjøp og mulighetene for leveranser av tjenester og varer i lokalområdet og i de landene som er i området. Med andre ord, det at man aksepterer at det legges inn et visst element av binding, må bli mer et unntak enn det som ellers har karakter av å være regelen for norsk bistand. Målet må være at mest mulig av tjenestene og varene skal kunne handles lokalt.

       Når det gjelder den norske innsatsen, er det også spesielt grunn til å fremheve det som går på å utvikle samfunnet, det som går på demokratiutvikling, og når det gjelder ikke minst disse landene, det å kunne få ulike etniske grupper til å fungere sammen - i alle fall som et minimum at de tåler hverandre og ikke blir en evig kilde til konflikt.

       I den sammenheng tror jeg det er ikke minst viktig å understreke det som Lisbet Rugtvedt var inne på, nemlig at det i forhold til barn og ungdom kanskje er særlig viktig å sette inn tiltak. Situasjonen vil lett være den at barn og ungdom i disse landene ikke egentlig kjenner noen annen virkelighet enn den som er knyttet til det å ha en etnisk konflikt, til det å oppfatte de andre som fienden. Og det at man på ulike måter setter inn tiltak som gjør at man får til et visst samvirke og en viss forståelse mellom folkegruppene, må oppfattes som svært viktig for å nå det målet som vi så langt bare må erkjenne når det gjelder spesielt Kosovo, at man ikke har vært i nærheten av, nemlig det å kunne skape et grunnlag for et framtidig, etnisk delt Kosovo - ikke i betydningen delt etter etniske skillelinjer, men nettopp med flere etniske grupper i Kosovo. Og det som det kan være grunn til å fremheve, spesielt når det gjelder situasjonen i Kosovo, er at den viser veldig tydelig hvor viktig en fungerende rettsstat er for det sivile samfunn og for det å få et samfunn til å fungere. Og ikke minst innsats i forhold til politi og rettsvesen er derfor viktig også i fortsettelsen.

       Til slutt, som Jan Petersen understreket: Det er viktig å ha et realistisk tidsperspektiv, norsk og europeisk innsats på Balkan vil være nødvendig i mange år fremover.

       Nå har sistnevnte taler også inkludert barn og ungdom som de grupper det bør tas spesielt hensyn til. Og mitt spørsmål er om han ikke nå kan være så vennlig å inkludere også syke og gamle, for så er det bare enkelte grupper menn man ikke behøver å ta spesielt hensyn til.

Harald Hove (V) : Som jeg for så vidt var litt inne på i en tidligere replikk til representanten Gundersen, er det klart at det å fremheve enkelte grupper kan oppfattes litt på siden, for hvis man tar som et utgangspunkt at man skal gi hjelp der behovet er størst, vil kanskje det på mange måter lede til det samme resultatet. En innfallsvinkel som jeg tror det kan være fornuftig å ha, er den at det egentlig er en målsetting å gi hjelp til dem som har størst behov for det, og slik sett kunne man si at denne type bemerkninger skulle være unødvendige.

       På den annen side tror jeg det er en realitet at barn og unge, og i mange sammenhenger kvinner, er grupper som det er en risiko for blir noe usynlige, og at det ikke er de som ville nå lettest frem dersom man ikke var seg bevisst at man kanskje særlig skulle ivareta nettopp deres interesser. Uten på noen måte å ville undervurdere menns betydning i forhold til barn tror jeg også at man skal se litt på poenget at ved å ivareta kvinners situasjon, vil man nok ofte også nå barna på en god måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Jeg er glad for den brede enighet om Norges bidrag til Sørøst-Europa som kommer fram i innstillingen, og som også har preget debatten her i dag. Det er svært betydningsfullt når Norge nå skal bidra på beste måte til utviklingen. Det er jo manglende økonomisk utvikling som nå i stor grad bidrar til politisk ustabilitet og økte etniske motsetninger.

       Et viktig punkt i debatten har vært sanksjonspolitikken. Mange har stilt spørsmål ved den, ikke bare her i debatten, men i mange andre land. Også den serbiske opposisjonen stiller spørsmål ved om sanksjonene virker etter hensikten.

       Jeg må minne om at sanksjonspolitikken er basert på en euroatlantisk enighet. Flertallet i utenrikskomiteen går i sin innstilling inn for at Norge skal samarbeide med våre allierte for å legge om sanksjonspolitikken. Dette er Regjeringen helt enig i. Jeg har også tatt opp dette spørsmålet i forbindelse med møter som jeg har vært på i den siste uken. Ensidige norske tiltak derimot er verken ønskelig eller tjenlig. Norge vil gå inn i en aktiv dialog med nærstående land med henblikk på å oppnå en mer målrettet sanksjonspolitikk som ikke rammer det serbiske folk, men mer direkte Milosevic-regimet og dets støttespillere.

       Som et håndslag til den demokratiske opposisjonen fant Norge i samarbeid med EU og andre land det denne vinteren riktig å forsyne en rekke opposisjonsledede byer i Serbia med fyringsolje. Det norske « olje for demokrati »-prosjektet er nå i ferd med å avslutte leveransene av i alt 1.400 tonn fyringsolje. Den midlertidige opphevingen av flyforbudet var etter min mening en riktig avgjørelse, og jeg håper at vi i nær kontakt med likesinnede land kan gjøre noe tilsvarende med oljeembargoen.

       Norge vil i samarbeid med EU undersøke muligheten for ytterligere støtte til Montenegro, uten at dette må oppfattes som en støtte til løsrivelse; tvert om ønsker Norge - og EU - at Montenegro blir en drivkraft for en positiv utvikling i Jugoslavia.

       Situasjonen i Kosovo er preget av uro, og alle her i salen har også uttrykt det i debatten, og det er ikke rart. Den etnisk baserte volden og trakasseringen av serbere og romafolket fortsetter. Kriminaliteten er faretruende høy og rammer kosovoalbanere så vel som minoritetsgrupper. Ansvarliggjøringen av kosovoalbanske politiske ledere er viktig, men det har vist seg å være svært vanskelig.

       Bare en langvarig og målrettet internasjonal tilstedeværelse kan gi håp om en fredelig utvikling i dette herjede hjørnet av Europa. Lyspunktet, slik flere også har pekt på i debatten, er den nye sosialdemokratiske koalisjonsregjeringen i Kroatia. Den kan bli en katalysator for positive politiske endringer også i nabolandene. Som komiteen understreker i sin innstilling, er det nå svært viktig å understøtte den positive utviklingen i landet, bl.a vil vi videreføre finansiering av boligprosjekter i Kroatia. Andre prosjekter til støtte for tilbakevending til landet er lagt fram under Stabilitetspakten, og Norge vil bidra til finansieringen.

       Poenget er at det er behov for en samlet, regional fokusering på de utfordringer landene i Sørøst-Europa står overfor. Målet er at disse landene etter hvert skal kunne gå inn som likeverdige partnere i internasjonalt og regionalt samarbeid. Stabilitetspakten er et redskap for felles tilnærming til de reformene landene i regionen må gjennomføre for å sikre demokrati, stabilitet og økonomisk vekst.

       Finansieringskonferansen for Stabilitetspakten, som fant sted i Brussel i forrige uke, førte etter min mening til god framgang i prosessen. Under konferansen gjorde jeg det klart at norsk bistand til regionen vil bli gitt langs de linjer man blir enige om under pakten. For øvrig har vi til nå gitt tilsagn om støtte til konkrete enkeltprosjekter under pakten med mer enn 120 mill. kr. Jeg noterer meg at EU nå har tatt et mer direkte ansvar for Stabilitetspaktens videre utvikling. Dette gjør det naturlig for oss å integrere vårt Balkan-arbeid tettere i vår generelle Europa-politikk.

       Regjeringen legger opp til fortsatt sterk støtte til landene i regionen, både på det humanitære området, innen demokratibygging og gjennom mer langsiktige utviklingstiltak. Til sammen er det for inneværende år satt av om lag 800 mill. kr til ulike bistandstiltak i regionen.

       Regjeringen går inn for å konsentrere innsatsen i den føderale republikken Jugoslavia, inkludert Kosovo og Montenegro samt Bosnia-Hercegovina. Utover dette vil vi på sikt se på mulighetene for å trappe opp innsatsen i Kroatia, som jeg har vært inne på.

       Det er ikke tvil om at de humanitære behovene i regionen fortsatt er store. Regjeringen vil derfor videreføre humanitær bistand til spesielt utsatte grupper.

       I vår langsiktige bistand ønsker Regjeringen å konsentrere seg om tre hovedsektorer av stor betydning for regionens framtid: for det første infrastrukturtiltak, for det andre tiltak for å legge til rette for økt handel med landene i Sørøst-Europa, og for det tredje tiltak for å fremme demokrati og tiltak innen den sosiale sektor.

       Denne strategien er skissert i St.meld.nr.13. Utenrikskomiteen har i sin innstilling uttrykt støtte til de sentrale, bærende punktene i denne strategien, og det er jeg svært glad for.

       Så vil jeg omtale noen emner som er spesielt tatt opp av utenrikskomiteen i innstillingen, og som jeg ikke allerede har berørt.

       Det ene gjelder Romania og Bulgaria, som jo også rammes av den vedvarende krisesituasjonen i regionen. Jeg deler ønsket til flertallet i komiteen om å få til et tilfredsstillende samarbeid også med disse landene, og har merket meg det komiteen sier i innstillingen på dette punktet. I tråd med anbefalingen til flertallet i komiteen vil Regjeringen om nødvendig legge fram for Stortinget forslag om tilleggsbevilgning eller omdisponering for å få et tilfredsstillende samarbeid med Bulgaria og Romania.

       Komiteen nevner også spesielt Serbia og forholdene for de mange flyktninger og fordrevne. Den føderale republikken Jugoslavia er blant de land Regjeringen ønsker å vie mest ressurser til. Dette inkluderer en sterk innsats på det humanitære og demokratibyggende området. Den humanitære innsatsen er spesielt rettet inn mot de mange flyktninger, fordrevne og nødlidende sivile. De rådende politiske forhold i Serbia gjør det imidlertid vanskelig å iverksette tiltak av større omfang enn de som allerede er i gang.

       Til slutt noen ord om binding av bistand, som også har vært framme i debatten her. Jeg støtter selvsagt målsettingen om ubundet bistand. Men hvis vi skal få dette til, må det bygge på enighet mellom de viktigste giverne. Det foreligger foreløpig ikke en slik enighet for Sørøst-Europa. Både EU og andre viktige givere har bundet sin bistand. Jeg beklager at vi derfor må fravike prinsippet om ubundet bistand, men jeg finner det både naturlig og viktig at Norge gjør det så lenge som de sentrale giverlandene gjør dette. Regjeringen vil imidlertid arbeide aktivt for at alle større bidragsytere avbinder sin bistand til regionen, slik at dermed også Norge kan gjøre dette.

       Helt til slutt har jeg lyst til å si at jeg tror vi alle ser i øynene at vi står overfor en langvarig innsats i hele dette området. Vi vet at vår tilstedeværelse i Bosnia er blitt langvarig og må fortsette. Det finnes ingen annen mulighet enn at det internasjonale samfunn må ha tålmodighet og holde ut. Bare på den måten kan man tvinge fram en mer realistisk holdning fra de forskjellige gruppene i området og få til en økonomisk og politisk utvikling som er akseptabel. Det er denne langsiktigheten som må ligge til grunn for vår bistand i området, og som jeg håper også ligger til grunn for alle de allierte som var med i krigen, og som nå må ta opp arbeidet for en fredelig utvikling basert på økonomisk og politisk demokratisering.

       Einar Steensnæs (KrF) : Denne debatten har vist at det er stor enighet mellom partiene her på Stortinget. Fremskrittspartiet har særmerknader, og SV har også nyansert synspunktene. Likevel vil jeg for min del oppsummere på samme måte som utenriksministeren med at det er bred enighet om Balkan-politikken. Utenriksministeren bekrefter også nå at den nye regjeringen i hovedsak fører videre politikken på dette området i tråd med det som sentrumsregjeringen hadde som holdninger.

       Det har vært nyttig at det har vært en debatt om sanksjoner. Jeg tror nok at en på et mer generelt grunnlag gjerne kan gå inn i debatten og gjøre den mer detaljert og mer generell. Jeg la merke til at utenriksministeren, på samme måte som tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, vil arbeide for å få bort også oljeembargoen. Flyforbudet er jo nå opphevet.

       Når utenriksministeren sier at han ønsker å legge om sanksjonspolitikken, vil jeg gjerne få lov til å spørre om han i det legger at en fremdeles ser en kombinasjon av positive tiltak og sanksjoner som viktig for å kunne bidra til en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i Serbia, slik den forrige regjering gikk inn for.

       Så har jeg også lyst til å spørre litt om Norges deltakelse i Stabilitetspakten, hvor vi jo i 1999 i kraft av å ha formannskapet i OSSE hadde en særstilling i forhold til andre deltakerland. Nå er vi tilbake med observatørstatus, men den forrige regjering arbeidet jo for at vi skulle få delta med fulle rettigheter. Hva er situasjonen i dag med hensyn til dette spørsmålet?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Jeg er glad for å kunne si det samme som Steensnæs, at den nåværende regjering fører videre den samme politikken som den forrige regjering fulgte.

       Når det gjelder sanksjonspolitikken og spørsmålet om vi ser for oss en kombinasjon av positive tiltak og sanksjoner, må svaret på det være ja. Det er vel ingen i komiteen, så vidt jeg kan se, som snakker om total opphevelse av sanksjonene. Våpenembargoen må vel være der. Men det det er snakk om, er å se på om man kan målrette sanksjonene mer slik at de rammer regimet, og kombinert da med positive tiltak, som Steensnæs var inne på. Jeg tror det vil være den riktige veien å gå.

       Men jeg har også lyst til å si at det er ingen enkel sak å gjøre dette.

       Det har ikke vært mulig å få særlig positive reaksjoner på det som er formulert i innstillingen, hos andre. Men vi er fra Regjeringens side innstilt på å arbeide for at vi skal få til en oppmykning av dette.

       Når det gjelder deltakelse i Stabilitetspakten, er det riktig som Steensnæs sa, at vi er observatører der. Etter møtet som var i Brussel i forrige uke, er mitt inntrykk at vi vil kunne få fulle rettigheter i Stabilitetspakten fra og med neste møte. Jeg tror jeg kan si her og nå at det vil gå i orden.

Karin Andersen (SV) : Jeg er glad for at utenriksministeren nå signaliserer at Regjeringa vil jobbe aktivt for å få endringer i sanksjonspolitikken. Samtidig sier utenriksministeren at det kan være litt vanskelig å få forståelse hos andre for den holdningen som Norge har inntatt til dette spørsmålet. Det kunne være interessant å høre i så fall hvilke argumenter man mener å ha for å skulle beholde en sanksjonspolitikk som tydeligvis ikke virker etter hensikten, som kanskje tvert imot virker negativt ved å styrke det man ønsker å svekke.

       Så til det andre spørsmålet jeg har til utenriksministeren. Han la vekt på at vi må forvente en langvarig tilstedeværelse på Balkan. Det er SV helt enig i - det er en av grunnene til at SV har et forslag i dag. En annen grunn til det er at SV er bekymret for at innsatsen på Balkan skal gå på bekostning av innsats i andre områder der det er konflikt. Mange av oss sa at vi burde ha sett situasjonen på Balkan tidligere, vært der før, vært der mer massivt. Slike situasjoner er det flere steder rundt om i verden, og hvis vi svekker budsjettene for slik konfliktløsning på bistand generelt til andre områder i verden, kan vi lett komme opp i en situasjon hvor vi blir etter snar, og hvor etter snar blir forferdelig dyrt både i menneskelige lidelser og i kostnader ellers. Kan utenriksministeren bekrefte at det er Regjeringas politikk at innsatsen på Balkan ikke skal gå på bekostning av innsatsen på bistandsbudsjettet eller på innsatsen til konfliktdempende tiltak andre steder der Norge finner å ha en rolle?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Jeg finner det litt vanskelig å framføre andres argumenter for en sanksjonspolitikk som vi ikke er for, men jeg vil bare vise til at EU-toppmøtet i Lisboa sa at man vil gå inn for å målrette sanksjonene mer enn det som er tilfellet nå, og det synes jeg var oppløftende. Men det er klart at i den situasjonen som er, hvor Milosevic-regimet fortsatt sitter, er det ikke helt enkelt å oppheve sanksjoner som er innført, uten at regimet kan innkassere en stor politisk gevinst. Jeg vil tro at det er et viktig argument for at man ikke tar noen store skritt i den retning vi ønsker.

       Når det gjelder innsatsen på Balkan, og om den går på bekostning av innsats andre steder, kan jeg ikke se at det er tilfellet for Norges vedkommende. Vi opprettholder en veldig høy bistandsandel, iallfall i forhold til hva andre land gjør. Riktignok er det slik at noe av bistanden går på 03-området, men samtidig har vi også økt bistanden, bl.a fordi nasjonalinntekten vår har økt. Så jeg tror ikke at det som har skjedd på Balkan, har svekket vår innsats i andre deler av verden, men det er klart at det har tatt oppmerksomheten vekk fra lignende situasjoner, og kanskje enda mer dramatiske situasjoner, i andre deler av verden. Det har vært et problem. På den annen side må det kunne sies at Kosovo ligger på vårt eget kontinent, og det var vel ikke mulig å unngå at mye av fokuseringen i Europa ble rettet nettopp mot dette området når så dramatiske ting skjedde.

       En stabilisering og videreutvikling av den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen på Balkan er etter min mening avhengig av de to nøkkellandene Kroatia og Jugoslavia. Blant annet er mulighetene for en planmessig og reell repatriering av flyktninger avhengig av hva som skjer både i Zagreb og i Beograd. Det inkluderer en menneskeverdig framtid for såkalte displaced persons - eller internt fordrevne.

       Det er viktig at komiteen har understreket særskilt at Norge må rette en spesiell innsats mot de flyktningene som har søkt tilflukt i Serbia og øvrige deler av Jugoslavia. Dette er på mange måter de glemte flyktningene i verden - flyktninger fra Kroatia, fra Bosnia og internt fordrevne. Rapporter tyder på at svært mange av disse lever under til dels forferdelige forhold, hvis jeg kan bruke et slikt uttrykk.

       Det nye regimet i Kroatia har sådd spirer av håp hos en del av de serbisk-kroatiske flyktningene - håp om at de nå kan vende tilbake til områder som Øst-Slavonia. Det samme gjelder internt fordrevne kroater. Valget i Kroatia er også det mest positive som har skjedd i regionen etter Jugoslavias sammenbrudd.

       Behovene er enorme, og det er langt fram. Ifølge Aftenposten er f.eks arbeidsledigheten i Øst-Slavonia mellom 80 og 90 %. Jeg vil gjerne understreke, som komiteen gjør, at selv om det er stort behov for humanitær bistand på Balkan, er det langsiktige investeringer i infrastruktur, næringsutvikling og demokratiske institusjoner som må være det overordnede målet for det arbeidet som skal være en integrert del av Stabilitetspakten.

       La meg i den forbindelse også understreke - som jeg for øvrig har gjort tidligere i dag i en replikk til representanten Gundersen - hvor viktig det er å rette arbeidet mot kvinner. Vi har her tusenvis av alenemødre som har opplevd at mennene deres er blitt massakrert eller bortført. Så for å få til en stabil sosioøkonomisk utvikling må det satses på at kvinnene både kan etablere egne virksomheter og sikres arbeid, for ikke å snakke om at skolering av kvinner til politisk arbeid må være en vesentlig del av det norske bidraget på Balkan.

       Jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen nå ber Regjeringen jobbe aktivt for å endre sanksjonene mot Jugoslavia. La meg legge til at jeg er enig i at dette må gjøres i nært samarbeid med våre allierte. Men jeg mener at det er uskyldige som nå rammes av sanksjonene, stort sett vanlige folk som ikke skor seg på svartebørshandel, som alltid vil florere i slike situasjoner - slik vi også har hørt tidligere i debatten i dag. Full isolasjon tjener heller ikke de langsiktige politiske målene, tvert imot ser det ut til å konsolidere regimet, noe som neppe har vært intensjonen. Derfor er det viktig at sanksjoner er noe man diskuterer i hvert enkelt tilfelle ut fra målet med sanksjonene og ut fra hvordan de virker. Jeg vil for øvrig vise til at den serbiske opposisjonen mener at sanksjonene faktisk nå styrker Milosevic. Med tanke på at løsningen på mange av de utviklingspolitiske utfordringene på hele Vest-Balkan ligger i Beograd og Zagreb, bør vi slutte med den totale isolasjonen som nå langt på vei praktiseres.

       Kan jeg til slutt få understreke viktigheten av å bidra til det jeg vil kalle lov og orden i Kosovo. For det som er et faktum, er at den etnisk baserte volden og trakasseringen av serbere og romanifolket - som også utenriksministeren understreket - dessverre fortsetter. Det betyr at den internasjonale tilstedeværelsen naturligvis må fortsette, men det betyr også at det er viktig at den inkluderer et politikorps som kan ivareta lov og orden, og at vi må få en planmessig bistand til oppbygging både av et politikorps og andre offentlige etater og institusjoner som kan bidra til det som denne debatten i dag nettopp har dreid seg om, nemlig en stabilisering.

Siri Frost Sterri (H) : Det er bred enighet i Stortinget om nødvendigheten av en koordinert og samordnet kanalisering av midler til Balkan. Et bredt flertall støtter gjenoppbyggingen av den krigsherjede regionen og bruk av norske midler innen rammen av Stabilitetspakten. Sikkerheten i Europa er udelelig, og det er også et norsk ansvar å ta del i utformingen av europeisk sikkerhet. Norge tok ansvar gjennom vårt bidrag til håndtering av krisen i Kosovo, og vi tar ansvar nå gjennom å bidra til gjenoppbygging. Kanskje kan dette også være en indikasjon på en mer nyansert holdning til Europa og EU. Det vil i så fall framtiden vise, men Høyre har merket seg at regjeringen Stoltenberg har signalisert nye takter i vårt forhold til EU. Vår deltakelse i Stabilitetspakten vil bli både en prøvestein og en mulighet for en ny og aktiv Europa-politikk.

       Prosjektarbeidet innen Stabilitetspakten er avhengig av at det vil være mulig å oppnå stabilitet på Balkan. Nye opptøyer rundt Mitrovica og i andre deler av Kosovo har vist at hjertet av Balkan fremdeles vil være preget av stor uro. Internasjonale styrker er påkrevd og nødvendig i disse områdene. Stabilitetspakten sikrer imidlertid bredt. Ved å velge en regional tilnærming og inkludere de fleste land som er påvirket av konfliktene på Balkan, bidrar EU og giverlandene til å stabilisere omgivelsene omkring selve konfliktområdet. Håpet er at dette vil få avgjørende betydning ikke bare for de land som inkluderes i en dialog med Europa, men også for de områder som er direkte rammet av sterke etniske motsetninger og fortsatte konflikter.

       En viktig del av forutsetningene for at Stabilitetspakten skal kunne virke, er at deltakerland møter de krav som settes til gjennomføring av demokratiske reformer. Kroatia har gjort store fremskritt i den senere tid og fremstår i dag som et av pådriverlandene for tettere bånd med EU-fellesskapet. Også Bosnia-Hercegovina gjør framskritt, men her står det også store oppgaver igjen, bl.a når det gjelder integrering av tidligere soldater i det sivile samfunn. Det er i dette lys vi må se beslutningene om å begrense rest-Jugoslavias deltakelse i pakten. Rest-Jugoslavia er en del av regionen, men full innlemmelse i Stabilitetspakten vil ikke bli aktuelt før man ser sikre tegn på etterlevelse av demokratiske prinsipper og vilje til å etterstrebe normale og fredelige relasjoner med naboland.

       Det er etter Høyres mening av vesentlig betydning at arbeidet med gjenoppbygging kommer raskt i gang. Den startpakken på 1,8 milliarder euro som man ble enig om på den regionale giverkonferansen i forrige uke, er et viktig bidrag til dette. Vi registrerer at Regjeringen har signalisert et bidrag på 100 mill. kr til strakstiltak. Det vil få Høyres støtte, men samtidig vil vi oppfordre Regjeringen til å komme tilbake med ytterligere innsats avhengig av hvordan giverprosessen i EU utvikler seg og hva andre EU-land setter inn av direkte midler. For Norges del vil det være vesentlig å markere at vi er oss vårt europeiske ansvar bevisst selv om vi står utenfor EU-samarbeidet.

       Sørøst-Europa er et område vi ikke kan overse. Regionen har et folketall på 15 % av EUs 370 mill. innbyggere. Et fortsatt fall i levestandard i denne regionen vil kunne ha direkte betydning for europeisk stabilitet. I dag er det fortsatt 1,7 mill. mennesker uten fast bosted på Balkan. Fortsatt krig og ustabilitet vil kunne skape strømmer av flyktninger til Europa. Av den grunn er det viktig at Norge tar sin del av ansvaret for felles europeisk sikkerhet. Det må innebære en mer bevisst og mer langsiktig satsing i våre nærområder i Europa.

       Det ville være underlig om bistandsnasjonen Norge ikke tok et vesentlig ansvar i europeisk sammenheng. Derfor må vi være fleksible i vår fremtidige bruk av bistandsmidler. Høyre har merket seg at den forrige regjeringen, om enn noe motvillig, gikk delvis bort fra prinsippet om ubundet bistand og ville følge EU i dette spørsmålet. Høyre mener dette er riktig og forhindrer at norske bedrifter får dårligere konkurransevilkår enn EU-bedrifter. Vi ser derfor gjerne at regjeringen Stoltenberg følger opp dette i sitt videre arbeid, og viser for øvrig til at det er et flertall bak ønsket om en mer fleksibel bruk av bistandsmidler.

Gunnar Skaug (A) : Det er positivt at det er såpass bred enighet i Stortinget om at den norske innsatsen på Balkan bør gå inn i en videre internasjonal arbeidsdeling. Det er nå viktig at resultatet blir så godt som mulig for å framskynde en fredelig og stabil utvikling av velferd og demokrati i hele området.

       De kommentarer jeg vil knytte til meldingen og utenrikskomiteens innstilling om den framtidige norske bistanden til landene i Sørøst-Europa, er først og fremst for å understreke betydningen av å få til en helhetlig linje i den totale arbeids- og virkemiddelinnsatsen. Jeg holder da innsatsen knyttet til nødhjelp under og etter væpnede konflikter og naturkatastrofer utenfor.

       Som et eksempel på dette vil jeg nevne erfaringer jeg selv har fått gjennom bistandsprosjekter i Bosnia, nærmere bestemt i Sanski Most og Banja Luka hvor opptil 100 ulike NGOer fra ulike land søker å innlemme sine ulike prosjekter i området. I et mylder av prosjekter, både av multinasjonal, statlig og privat karakter i tillegg til FNs innsats, vil det være vanskelig å få til en skikkelig koordinering. Det sier seg selv at dette er en nødt til å gjøre noe med.

       Bistanden til landene i Sørøst-Europa omfatter hovedsakelig nødhjelp, humanitær hjelp, minerydding, helsevesen, gjenoppbygging av samfunnsmessig infrastruktur, boliger, skolevesen, utarbeiding av identifikasjonspapirer, kampen for menneskerettighetene, utvikling av justisvesen og lovverk, spørsmål om tilbakevending av flyktninger samt ikke minst utvikling av næringslivet gjennom handelsavtaler og mikrokreditter.

       Det overordnede målet må selvfølgelig være utvikling av demokratiske, multietniske samfunn. Utviklingen av et allsidig næringsliv er særs viktig for å nå et slikt mål. Dette er selvfølgelig en meget komplisert oppgave i et område hvor kjøpekraften er tilnærmet null og hvor mangelen på handelspartnere er total. Arbeidsledigheten er, som det er sagt flere ganger i debatten, i enkelte regioner over 80 %. Det sier seg derfor selv at en sterk økning av sysselsettingen er høyst nødvendig for å skape normale samfunn som er i stand til å løse viktige oppgaver for innbyggerne knyttet til så sentrale oppgaver som helsevesen, skole og eldreomsorg. Nedgang i arbeidsledigheten er derfor en klar forutsetning for å hindre nye framtidige konflikter og sosial uro.

       Bistandsarbeidet vil bli mer oversiktlig og effektivt dersom man under FN-paraplyen og med utgangspunkt i nettopp Stabilitetspakten for Sørøst-Europa tilstreber en samlet koordinert innsats. Derfor er jeg fullt ut enig i utenrikskomiteens understreking av at dersom Regjeringen finner at det internasjonale samarbeidet ikke fungerer tilfredsstillende, ja, da bør Regjeringen og utenriksministeren legge fram en mer detaljert langsiktig strategi for den norske innsatsen på Vest-Balkan.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Utenriksministeren var inne på trakasseringen av serberne i Kosovo, og det samme var Marit Nybakk. Det er et sentralt punkt også når det gjelder hjelpearbeidet, for det er klart at så lenge denne trakasseringen foregår, vil det føre til at hjelpearbeidet blir vanskeligere og mindre effektivt.

       Da er det naturlig å spørre seg: Hvorfor foregår denne trakasseringen? Det må man jo ha en mening om når man ønsker å sette en stopper for den. En mulighet er jo at det er ren hevnlyst, og det er i og for seg forståelig når man ser på hvordan kosovoalbanerne er blitt behandlet. Men jeg tror ikke at det er hele forklaringen. Jeg tror faktisk at det er en annen forklaring som er mer vesentlig, og det er at det internasjonale samfunn gjennom Rambouillet-avtalen har fastslått at Kosovo fremdeles skal være en del av Jugoslavia. Det er helt opplagt at kosovoalbanerne ønsker å unngå det for enhver pris. Og hvordan skal man unngå det? Hele denne bestemmelsen om at det ikke skal være en selvstendig stat, men være underlagt Jugoslavia, er jo en oppfordring til å forsøke å jage serberne ut av landet. I en situasjon hvor det ikke er flere serbere igjen, vil nemlig selv det internasjonale samfunn måtte forstå at Kosovo ikke lenger kan være en del av republikken Jugoslavia. Hele situasjonen som er lagt opp av det internasjonale samfunn, den folkerettslige situasjon, gir en dynamikk og en oppfordring til kosovoalbanerne, som ønsker selvstendighet, om å jage serberne ut.

       Jeg har flere ganger fra denne talerstol gitt uttrykk for den helt uholdbare situasjon at Kosovo skal være en del av Serbia. Nå ser vi faktisk en av de uheldige konsekvensene, som merkelig nok ingen har berørt her i dag. Det er et slags tabuemne, selv om alle egentlig innerst inne skjønner at dette er en umulig situasjon, som ikke kan fortsette for dem som har lidt så meget. Vi ser jo hvordan serberne opptrer. Milosevic-systemet fortsetter. Det må jo være en forferdelig fremtid i å se frem til at det internasjonale samfunn skal tvinge dem inn i all evighet i dette systemet. Før man blir kvitt denne tanken om at Kosovo skal være en del av Jugoslavia, får man ikke slutt på trakasseringen, og hjelpearbeidet blir vesentlig tyngre og vanskeligere å realisere.

       Det er mange oppgaver å gripe fatt i. Resultatet av krig er gjerne endeløs elendighet. Jeg synes det er veldig bra at man også bruker noen ord på kvinners situasjon i innstillingen. Krigen rammer selvfølgelig alle uansett kjønn og alder, men kvinner rammes ofte dobbelt i en krig. Som enker mister de gjerne rettigheten til bolig, som ofte er knyttet til mannens jobb. Voldtekt er som kjent en del av krigsstrategien, og gjerne med barn som vitner, og det fødes barn som resultat av disse voldtektene. Dessuten tror jeg ikke vi vil få forsoning på Balkan uten kvinners deltakelse. Derfor er det ikke minst viktig å trekke kvinner med i demokratiseringsprosessene. For det er altså noen machosamfunn man har nede på Balkan. Kvinner kan spille en nøkkelrolle i stabiliseringen. Alle prosesser er i dag mannsdominerte, og det må penger til for å snu den situasjonen. Forsoning skjer ikke på kommando. Det er smertelige prosesser mellom folk som lenge har hatet og mistenkt hverandre og gjort hverandre mye vondt. Men det er vilje til forsoning hos mange, og det må vi støtte fullt opp om.

       Historien viser at det har vært mer vilje til å bruke kuler og krutt enn til bidrag til fred og forsoning og oppbygging av Balkan. Det er en skam. Etter at krigshandlingene stilnet har spenningene og motsetningene bare økt. Det er ingen selvfølge at det er demokratiske krefter som vil erstatte Milosevic.

       Så vil jeg si noe om selve krigen. Jeg var ikke på linje med mitt parti i denne saken. Jeg hadde aldri noen tro på at krig var veien å gå, og vi som var imot krigen, fikk aldri noen alternativer å vise til. Men jeg mener det var muligheter som ikke var prøvd ut før og under Rambouillet-forhandlingene. Men NATO satte kniven mot sin egen strupe gjennom stadige trusler, det såkalte trusseldiplomatiet. Det var situasjonen som utløste krigshandlingene. Jeg tror ikke og trodde ikke på krigspropagandaen fra ulike NATO-land. Sannheten er krigens første taper, blir det sagt. Jeg mener at informasjonen til landets befolkning og til Stortinget burde vært mer sannferdig, særlig nå i ettertid når vi vet hva som faktisk skjedde. Jeg mener at vi burde diskutert krigen i plenum i Stortinget, slik andre parlamenter i Europa gjorde. Beslutningen skal fortsatt ligge hos Regjeringen, men jeg mener det er forskjell på Stortingets rolle når vi selv blir angrepet og når vi går til angrep, eller deltar i krigsoperasjoner i utlandet, som det heter.

       Jeg er heller ikke bekvem med begrunnelsen for krigen i lys av den internasjonale folkeretten. Alternativet er ikke å stå rolig og se på det som skjedde i Kosovo. Men svaret kan da heller ikke være krig. Erfaringene fra Bosnia kan ikke rettferdiggjøre denne krigen. Det hadde vært interessant å se begrunnelsen for krigføringen opp mot dagens situasjon - hva man egentlig oppnådde. Etter krigen ble det sagt at grunnlaget for fred var lagt. Ja, det gjenstår å se.

       NATO vant krigen, men etterpå har det meste gått tapt, sa Andreas Hompland i Dagbladet i forbindelse med ettårsdagen etter at den første bomben smalt. Mye har blitt verre enn før. Derfor har NATO-landene et tungt ansvar for gjenoppbyggingen. Jeg er glad for at Regjeringen er sitt ansvar bevisst, og vi vet alle at det trengs enda mer penger og flere tiltak.

       Jeg var i det sørlige Ungarn under krigen, ikke langt fra grensen til Jugoslavia. Der bodde ungarere, serbere, kroater og tyskere om hverandre, og alle var imot krigen. Om ikke annet gav det håp om at det går an å leve i fredelig sameksistens også på Balkan. Derfor er det så særdeles viktig å støtte enhver demokratiprosess og enhver demokratisk bevegelse. Norge har i så måte et veldig sterkt og tungt ansvar, i og med at vi var med på den krigen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 4.

       (Votering, se side 2677)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.