Sak nr. 1
Debatt om utenriksministerens redegjørelse om Regjeringens forberedelser til Tilsynskonferansen for traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT)
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 4. april 2000)

TALERE:

       Einar Steensnæs (KrF)
(komiteens leder):

       Den sjette tilsynskonferanse om Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen som starter i New York over påske, skal drøfte en rekke spørsmål av vital betydning for arbeidet med å forhindre spredning av kjernevåpen. Etter en svært oppløftende periode i årene som fulgte etter den kalde krigen og Murens fall, ser vi dessverre nå tilbake på fem år med langt mindre entydige positive tendenser i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Siden forrige tilsynskonferanse i 1995 har vi riktignok opplevd betydelige reduksjoner i kjernevåpenarsenalene. Men samtidig er tilbakeslagene også mange.

       Utenriksministeren redegjorde for Regjeringens tre overordnede målsettinger for tilsynskonferansen. Kristelig Folkeparti støtter den strategien som Regjeringen her har lagt opp.

       Prøvestansavtalen har foreløpig strandet på at USA, India, Pakistan og Nord-Korea ennå ikke har sluttet seg til avtalen. Vi deler utenriksministerens skuffelse og hans beklagelse over at det amerikanske senatet har gått imot godkjenning av prøvestansavtalen. Det er åpenbart at mangelen på amerikanske underskrifter i en slik avtale har en kraftig negativ signaleffekt og gjør det vanskelig å overbevise andre land, som ennå ikke har undertegnet avtalen, om å slutte seg til.

       Det var et stort gjennombrudd da USA og Russland i 1993 ble enige om strategiske styrkereduksjoner i START II-avtalen. Snart sju år senere har Dumaen i Russland ennå ikke ratifisert denne avtalen. Skal vi tro meldingene som kom i dag, kan det være håp om at Dumaen vil godkjenne avtalen førstkommende fredag. Dette vil i så fall kunne bane veien for forhandlinger om ytterligere reduksjoner i de strategiske styrkene.

       Vanskelighetene med å få startet forhandlinger om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale til våpenformål representerer en stor og alvorlig utfordring. Til tross for at tilsynskonferansen i 1995 slo fast at arbeidet med et forbud mot slik våpenproduksjon skulle ha prioritet og settes i gang umiddelbart etter at arbeidet med prøvestansavtalen var avsluttet, har det vist seg svært vanskelig å få til en slik avtale. Dette arbeidet må derfor opp på ny under den kommende tilsynskonferansen, og jeg er glad for at Norge har tatt initiativ til en rekke konkrete forslag i den anledning.

       En avtale om forbud mot videre produksjon av spaltbart materiale til våpen er likevel bare en del av et større problemkompleks som må vies større oppmerksomhet innenfor NPT-rammen: håndtering av spaltbart materiale generelt. Store mengder plutonium og høyanriket uran representerer i dag et stort håndteringsproblem. Overskuddsmaterialet ved etterlevelse av nedrustningsavtaler gjør at spredningsrisikoen er til stede, selv uten nyproduksjon av spaltbart materiale. Disse enorme våpenlagrene, totalt over 1.600 tonn, må på sikt underlegges bindende og effektive multinasjonale ordninger som hindrer at materialet brukes til våpenformål, kommer på avveie eller får utvikle seg til en uhåndterlig miljøtrussel.

       En forutsetning for å komme i havn med multinasjonale forhandlinger om eksempelvis håndtering av spaltbart materiale er økt åpenhet og informasjonsutveksling mellom kjernevåpenmaktene. Dette har Norge tidligere tatt initiativ til sammen med Belgia, Nederland, Italia og Tyskland. Dette arbeidet må fortsette med Norge som pådriver, for å få i stand dialog og åpnere informasjonsutveksling om kjernevåpen i Nedrustningskonferansen i Genève.

       Norge er som kjent ingen kjernevåpenmakt. Dermed er vi heller ikke direkte part i forhandlinger om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Likevel har Norge, med sitt store gjennomslag i øvrig arbeid for internasjonal fred og stabilitet, et ansvar og en viktig rolle å spille som pådriver og initiativtaker også i disse spørsmålene. Denne rollen er det vårt håp at Norges delegasjon kan spille aktivt under tilsynskonferansen i New York om tre uker.

Hill-Marta Solberg (A) : Ikke-spredningsavtalen, NPT, utgjør det folkerettslige grunnlaget for arbeidet med å forhindre spredning av kjernevåpen og redusere våpenarsenalene. Foran NPT-avtalens sjette tilsynskonferanse blir det særlig viktig å holde fast ved de overordnede målsettingene i det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet. Videre blir det avgjørende at målsettingen følges opp gjennom konkrete tiltak. Utenriksministerens redegjørelse for Stortinget gir en grundig gjennomgang av Regjeringens nedrustningspolitiske prioriteringer forut for Tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen.

       Nå står vi foran den første tilsynskonferansen i det nye årtusen, og den første etter at Ikke-spredningsavtalen ble forlenget på ubestemt tid. Nå vil det være av stor betydning å sikre fortsatt tillit til de viktigste byggeklossene i det internasjonale regimet for stabilitet, nedrustning og ikke-spredning. Dette rammeverket er bygd opp over mange år, og nå må grunnlaget legges for videre framgang i dette arbeidet.

       Verden har vært preget av atomvåpen og masseødeleggelsesvåpen i 55 år siden Hiroshima og Nagasaki. Det er 30 år siden vi fikk Ikke-spredningsavtalen. Det var likevel den kalde krigens slutt som skapte dynamikk i nedrustningen.

       Nedrustningsarbeidet blir utfordret av nye problemstillinger. Før var hovedbekymringen de omfattende våpenprogrammene i noen få land. Nå øker utfordringen knyttet til få våpen hos flere og flere land. Ny teknologi gir større rom for utvikling av langtrekkende leveringsmidler. Dette gjør situasjonen mer uoversiktlig.

       Enkelte land har bygd opp sine arsenaler av kjernevåpen. Indias og Pakistans prøvesprengninger våren 1998 viser at vi har en lang vei å gå i arbeidet for internasjonal sikkerhet. Nord-Koreas utviklingsprogram for langtrekkende missiler gir grunn til uro. Det samme gjelder den uoversiktlige situasjonen i Midtøsten med hensyn til rakett- og kjernevåpenprogrammer. Kina er i ferd med å gjennomføre et moderniseringsprogram for sine strategiske styrker. Mye tyder også på at Russland legger økt vekt på kjernevåpen som del av sin militære strategi.

       Det er bl.a på denne bakgrunn vi må se de amerikanske planene om et begrenset nasjonalt rakettforsvar, kalt NMD, for å beskytte amerikansk territorium mot rakettangrep med masseødeleggelsesvåpen. Disse planene møtes med mange spørsmål både fra norsk side og fra mange av våre vesteuropeiske allierte. Det må f.eks klargjøres hvilke konsekvenser NMD vil ha for ABM-avtalen og det internasjonale ikke-sprednings- og nedrustningsregimet.

       De amerikanske planene må ses som en reell bekymring for det nye trusselbildet. Samtidig er ABM-avtalen og NPT-avtalen hjørnesteiner i det internasjonale avtaleverket når det gjelder stabilitet og nedrustning.

       ABM-avtalen er en bilateral avtale mellom USA og Russland, men har stor betydning for hele det internasjonale rustningskontroll- og nedrustningsregimet. Den strategiske balansen i dette avtaleverket må derfor ivaretas også med henblikk på vurderingene blant andre atommakter. Det er av stor betydning at ABM-avtalen respekteres. Utenriksministerens redegjørelse vektlegger da også sterkt ønsket om å bevare ABM-avtalen som en hjørnestein i den strategiske balansen.

       Vi ønsker alle at det neste årtusen skal bli sikrere og bedre enn det som vi nettopp er kommet ut av. For å oppnå dette må ikke-spredningsregimet opprettholdes og styrkes. Derfor er det så viktig at utenriksministerens redegjørelse legger hovedvekten på å bevare ikke-spredningsregimet, bygge på det som er oppnådd, og på en realistisk måte søke å ta nye skritt for å utbygge og styrke nedrustningsarbeidet.

       Denne utviklingen er gjenspeilt i NATOs nye strategiske konsept. Alliansen ser spredning av kjernefysiske våpen som en sentral sikkerhetspolitisk utfordring inn i det nye årtusen. Samtidig er vi klar over NATOs vesentlige rolle som bærebjelken i det sikkerhetspolitiske kart i Europa, et Europa som preges av sterk reduksjon i våpenarsenalene. Dette reflekterer viktigheten av solid sikkerhetspolitisk forankring med tanke på å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Norge må altså i sin iver for nedrustning ikke miste den reelle sikkerhetspolitiske horisont av syne. Derfor er det prisverdig at utenriksministeren vier NATOs arbeid med å gjennomgå arbeidet for rustningskontroll oppmerksomhet i sin redegjørelse.

       Jeg vil imidlertid sette spørsmålstegn ved hva utenriksministeren egentlig mener når han kaller sin redegjørelse en nedrustningspolitisk redegjørelse. Legger Regjeringen her opp til en langsiktig nedrustningsstrategi, og hva skal den i så fall baseres på? Et konkret spørsmål i så måte er hva som vil bli Regjeringens politikk i forhold til det såkalte New Agenda Coalition-initiativet, som er blitt fremmet av en gruppe stater i forbindelse med ordinære generalforsamlinger i FN.

       Arbeiderpartiet har ved en rekke anledninger stilt interpellasjoner om dette på Stortinget, sist i november i fjor. Vil utenriksministeren arbeide for at New Agenda Coalition-initiativet inngår som et ledd i Regjeringens nedrustningsstrategi, og hvordan vil dette eventuelt påvirke Norges avstemning dersom initiativet igjen skulle komme opp i fremtiden? For Høyres del har vi advart mot en utvikling der Norge stiller seg i en tilsvarende situasjon som i 1996, da Arbeiderpartiet brøt ut av NATO-kretsen av land og avsto fra å stemme imot Malaysia-resolusjonen om umiddelbar fjerning av alle atomvåpen. Norges situasjon har nok endret seg etter den kalde krigen, men betydningen av å tilhøre et solid sikkerhetsfellesskap, som NATO, er ikke blitt mindre. Derfor må vi ikke skikke oss slik at vi også i denne sammenheng havner på sidelinjen i et for oss viktig fellesskap.

       Det er vesentlig å ha et realistisk perspektiv på hva det er mulig å oppnå internasjonalt. Som småstat må Norge ha en bred sikkerhetspolitisk agenda innrettet mot det som er i vår sikkerhetspolitiske interesse. Det mest avgjørende er i så måte at det vises vilje i Russland til fortsatt nedrustning ved ratifisering av START II-avtalen og nye forhandlinger innen START III. Situasjonen i Russland berører våre nærområder direkte, og det burde derfor være en prioritert oppgave for oss at så vel sikring av spaltbart materiale som nedrustning og kontroll av atomavfall gjennomføres på en sikker måte.

Johan J Jakobsen (Sp) : Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen, den såkalte NPT-avtalen, står sentralt i internasjonalt nedrustningsarbeid. Tilsynskonferansen i New York om kort tid avholdes på et tidspunkt hvor forhandlingene om oppfølgingen av dette viktige avtaleverket virker fastlåst. Hvis konferansen i New York ikke makter å bringe NPT-forhandlingene ut av dødvanne, kan det i verste fall bety at arbeidet for nedrustning stopper opp, med de sikkerhetspolitiske konsekvenser det vil ha for hele det internasjonale samfunn.

       Når utenriksministeren varsler at en fra norsk side akter å « spille inn forslag til tiltak » som kan skape bevegelse i tilsynsprosessen, vil det derfor ha bred støtte i Stortinget.

       Ikke-spredningsavtalen har til nå vist seg å være en effektiv avtale. Store mengder atomvåpen har blitt fjernet eller destruert. NATO har f.eks fjernet 85 % av sine taktiske kjernevåpen.

       Fire stater har imidlertid ennå ikke forpliktet seg i forhold til Ikke-spredningsavtalen, nemlig India, Pakistan, Israel og Cuba. Av disse fire kan en med sikkerhet si at de tre første har atomvåpen i dag. Samtidig vet vi at nettopp disse statene lever i spenningsfylte forhold til naboland. Det er innlysende at den videre avspenning og dermed sikkerheten i disse områdene er avhengig av at de fire landene er villige til å forplikte seg på NPT-avtalens grunn.

       Balansen mellom stormaktene er for tiden god, men den kan raskt forrykkes, med svekket tillit og ny opprustning som resultat. Det påligger USA et betydelig ansvar for at ikke en slik spiralprosess settes i gang. Dersom USA beslutter ensidig å utplassere missilforsvaret - NMD - kan det føre til at Russland setter den såkalte ABM-avtalen ut av kraft. ABM-avtalen er en hjørnestein i det internasjonale avtaleverket for kontroll og nedrustning i dag. Hvis den ryker på grunn av ensidige tiltak fra amerikansk side, kan det innebære at den positive utvikling en har hatt i nedrustningsarbeidet, ikke bare stopper opp, men i verste fall kan bli snudd til ny opprustning. Jeg går ut fra at de allierte NATO-land er i dialog med USA om dette, og at Norges uro kommer fram i den forbindelse.

       Når det i mange land gjør seg gjeldende usikkerhet og uro omkring USAs NMD-planer, skyldes det at USA i økende grad legger til grunn en ensidig tilnærming i sin nedrustnings- og ikke-spredningspolitikk, for å bruke utenriksministerens egen formulering. Det amerikanske senatets nei til godkjenning av prøvestansavtalen har vakt berettiget internasjonal oppsikt og så langt vært til hinder for en bredere oppslutning om avtalen.

       Utviklingen har vist at de eksisterende nedrustningsavtalene er utilstrekkelige til å møte dagens utfordringer. Ingen nedrustningsavtale omfatter det som i dag framstår som et voksende problem, nemlig tilgjengeligheten av ulike former for spaltbart materiale, plutonium og høyanriket uran. Rundt om i verden finnes det store mengder av disse stoffene som er lagret på en utilfredsstillende måte. Det er neppe noen overdrivelse når utenriksministeren omtaler den manglende kontroll og verifikasjon av slike lagre som « en trussel mot den globale sikkerhet ».

       I redegjørelsen nevnes en rekke tiltak som må inngå i en strategi for å sikre kontroll, åpenhet og reduksjon nettopp av slikt materiale. Dette er et miljøproblem som Norge har like utenfor stuedøren, og som derfor bør ha høyeste prioritet når Norge skal fremme konkrete forslag innenfor rammen av tilsynsprosessen.

       En analyse av nedrustningssituasjonen i dag viser at det er flere forhold som bremser en videre positiv utvikling i arbeidet for internasjonal nedrustning og rustningskontroll: I tillegg til USAs planer om utplassering av sitt nye rakettforsvar og nei til ratifisering av prøvestansavtalen må nevnes Indias og Pakistans prøvesprengninger i 1998, Nord-Koreas utviklingsprogram for langtrekkende missiler, Kinas moderniseringsprogram og Russlands til nå manglende ratifisering av START II, noe som da ser ut til å kunne falle på plass i løpet av denne uken. Av og til kan en få følelsen av at alle venter på alle. En hovedoppgave for den forestående tilsynskonferansen må derfor være å løse opp den « deadlock »-situasjonen en i dag har i nedrustningsarbeidet. Det kreves betydelig diplomatisk kløkt for å komme ut av den fastlåste situasjonen, slik at det igjen kan skapes grunnlag for framgang i prosessen.

Lisbet Rugtvedt (SV) : Arbeidet for å begrense spredning av kjernefysiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen er blant de viktigste oppgavene som må løses for å skape sikkerhet i tiden som kommer. SV er fornøyd med den aktive holdningen Regjeringen presenterer på dette området. Kjernevåpen er fremdeles en alvorlig trussel mot fred og sikkerhet. Ikke minst har vi nå fått en økt fare for bruk av kjernevåpen i regionale og lokale konflikter.

       På 1990-tallet har vi opplevd en sterk framgang i nedrustningsarbeidet. Det kan derfor virke overraskende at vi ser ut til å få økende problemer knyttet til kjernefysiske våpen. Flere trekk tyder på at dette er tilfelle.

       For det første ser vi nå at flere land har utviklet eller er i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen generelt og atomvåpen spesielt. Det er selvsagt alvorlig at et land går til det skritt å utvikle eller skaffe seg kjernevåpen uansett styresett og politisk innretning. Særlig alvorlig er det at land som ikke er villig til å følge spillereglene i det internasjonale samfunn, gjør det.

       Det er en tydelig tendens til at kjernefysiske våpen får en sentral rolle i militær strategi hos stormakter som besitter slike. Russland ser nå ut til å tillegge atomvåpnene en mer sentral rolle enn tidligere. Bekymringsfullt er det også at USA viser en noe annen holdning enn for få år siden. Det amerikanske senatets beslutning om ikke å godkjenne prøvestansavtalen var et svært uheldig slag mot arbeidet for å begrense bruk og spredning av kjernefysiske våpen. Det er viktig at de vestlige land, atommaktene og andre inntar en lederrolle i dette arbeidet.

       Det tredje tegn på den økte betydningen av kjernefysiske våpen er at USA i lengre tid har planlagt utplasseringen av et rakettforsvar mot ballistiske missiler med atomstridshoder, forkortet NMD. Det er vesentlige problemer knyttet til etableringen av et amerikansk rakettforsvar. Utbyggingen av NMD vil innebære brudd på ABM-avtalen, en av de viktigste avtalene om rustningskontroll. SV deler Regjeringens vurdering av at denne avtalen er en hjørnesten i det internasjonale avtaleverket. Vi ser det som en absolutt forutsetning at USA og Russland kommer til enighet om justeringer av denne avtalen før en amerikansk beslutning blir tatt.

       Det vil være i strid med Norges interesser om USA bygger ut et omfattende rakettforsvar mot Russlands uttrykte vilje. Det kan øke spenningen mellom Vesten og Russland på en måte som vanskeliggjør vårt forhold til Russland og øker spenningen i nordområdene. USA argumenterer med at det begrensede rakettforsvaret ikke vil rette seg mot Russland eller Kina, men kun mot mindre angrep fra det en kan kalle « bandittstater ». Det hevdes at USA og Russland har felles interesser i å hindre at slike kan true stormaktene. Dette er selvsagt riktig, men det er vesentlige problemer med argumentet. For det første vil ikke noen andre land enn USA ha teknologi eller økonomi til å bygge ut liknende systemer. Det er med andre ord et ensidig tiltak fra USAs side. For det andre vil utbyggingen av et begrenset system også bety et potensial for videreutvikling til et større system, som også kan være et forsvar mot Russland. Dette er Russlands viktigste grunn til å gå så sterkt imot det.

       Det gjenstår å se om man blir enig om en avtale som kan berolige andre land, og som dermed begrenser spenningen rundt utbyggingen av NMD. Resultatet av en eventuell utbygging av NMD er ikke gitt, men det er nærliggende å tro at det heller vil føre til opprustning enn nedrustning.

       Utenriksminister Thorbjørn Jagland sa i sin redegjørelse at planene om NMD møtes med en rekke spørsmål fra Norges side. Betyr dette at Regjeringen vil ta spørsmålene opp med amerikanske myndigheter før beslutningen skal tas? Etter SVs oppfatning bør Norge si klart fra om at utbygging av et amerikansk rakettforsvar er et steg i feil retning i forhold til målet, som må være full nedrustning av kjernevåpen.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Det er vel lenge siden det har vært så bred enighet i Stortinget om et så viktig spørsmål som det er her i dag. Det er enighet fra Fremskrittspartiet til SV, for å si det på den måten. Det er Regjeringen veldig glad for. Det som var innbakt i min redegjørelse, var for øvrig også en videreføring av det den forrige regjeringen stod for. Det er godt å vite at det er så bred enighet før NPT-konferansen i New York. Slik sett hadde det ikke vært behov for meg for å si noe mer her i dag, men la meg likevel få kommentere noen få spørsmål som har vært tatt opp i debatten.

       Alle har påpekt nødvendigheten av en snarlig ikrafttreden av prøvestansavtalen. Det er jo et av de absolutt viktigste elementene. Verken USA, Russland eller Kina har ratifisert, og Indias og Pakistans prøvesprengninger var et alvorlig tilbakeslag for hele nedrustningsarbeidet. Det er helt klart at dette er synspunkter som Norge vil gjøre gjeldende i alle de fora der vi opptrer i forhold til disse spørsmålene.

       Det er også blitt påpekt her, bl.a fra Einar Steensnæs, nødvendigheten av at Russland ratifiserer START II-avtalen. Jeg er enig med ham i at det nå kan være et håp om at Dumaen faktisk gjør det. Det ville være et stort framskritt om man kunne få ratifisert denne avtalen, slik at man også kunne gå i gang med en START III-avtale.

       Flere har berørt ABM-avtalen og dens stilling i forhold til planene om et nasjonalt antirakettforsvar fra USAs side. Jeg vil understreke at det ikke er tatt noen beslutning på amerikansk hold. Jeg kan bare bekrefte på spørsmål fra Lisbet Rugtvedt fra SV om Norge kommer til å ta dette opp med amerikanerne, at det kommer vi selvfølgelig til å gjøre. Vi kommer til å uttrykke vår bekymring over dette, slik andre europeiske land har gjort. Det er positivt å se at det nå er kontakt mellom NATO-land og USA på dette området.

       Ellers er jeg glad for at både Einar Steensnæs og Johan J Jakobsen la stor vekt på håndteringen av spaltbart materiale og at det snarlig må innledes forhandlinger om forbud mot produksjon av spaltbart materiale for atomvåpen.

       Når det så gjelder Siri Frost Sterris spørsmål angående 7-landsinitiativet om ny dagsorden for nedrustning, vil jeg si at vi deler målsettingen om en kjernevåpenfri verden og støtter selvfølgelig initiativ som kan bidra til å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. Problemet med dette resolusjonsforslaget har vært at det har vært ubalansert og inneholder såpass mange problematiske elementer at det i sum har ført til avståelse for Norge og omtrent alle andre europeiske land. Jeg kan bl.a nevne at et problematisk punkt er at Indias og Pakistans prøvesprengninger ikke nevnes i klare ordelag. Vi vet ennå ikke om resolusjonsforslaget vil bli lagt fram igjen på høstens generalforsamling i FN. Dersom det blir lagt fram, vil vi gå inn i en åpen dialog med forslagsstillerne for å se om det er mulig å slutte seg til resolusjonen. Men jeg vil ikke her forskottere noe, for forslaget må bli mer balansert, bl.a på det punktet som jeg nevnte, for at det skal være mulig for oss å slutte oss til eller stemme for det.

       Så har jeg lyst til å slutte meg til den bekymring som bl.a. Hill-Marta Solberg hadde for at mange land nå legger økt vekt på kjernefysiske våpen. Man kaller det « modernisering », men dessverre må jeg si at det innebærer at man igjen legger økt vekt på kjernefysiske våpen. Det er bekymringsfullt, for man burde egentlig gå den motsatte veien. Vi får håpe at konferansen i New York kan danne grunnlag for at denne utviklingen blir stoppet.

       Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om hvordan han vurderer mulighetene for å følge opp med ytterligere initiativ overfor våre samarbeidspartnere innenfor denne avtalen for å sørge for at den blir virkeliggjort og realisert. Og hvordan vurderer utenriksministeren Russlands holdning og vilje til å kunne følge opp forpliktende de målsettinger som er hjemlet innenfor rammeavtalen?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Først vil jeg si at det er helt riktig som Steensnæs peker på, at denne rammeavtalen er viktig, og at vi må gjøre alt for at den skal kunne bli fulgt opp. Det er særdeles viktig at man fortsetter å involvere USA og EU-kommisjonen i det. Vi tar, som den forrige regjering, disse spørsmålene opp når vi har anledning til det.

       Muligheten for ytterligere initiativ kan jeg ikke si noe om nå. Men det jeg kan si, er at det ligger an til snarlige møter med både den amerikanske og russiske utenriksminister - ikke spesielt om dette, men i samtalene vil selvfølgelig det spørsmålet som Steensnæs tok opp, bli reist, slik at man hele tiden fra norsk side minner om nødvendigheten av å følge opp denne rammeavtalen.

       Hvordan jeg vurderer Russlands vilje til å følge opp, kan jeg derfor heller ikke svare noe mer på. Jeg tror ikke jeg vet noe mer om det enn det Steensnæs gjør. Det har vært et presidentskifte i Russland. Mye tyder på at det er mer positiv vilje fra Russlands side nå. Meldingene om at Dumaen kan komme til å si ja til ratifikasjon av START II-avtalen, er et slikt positivt tegn, og det kan forhåpentligvis tyde på at man også har større vilje på andre områder i forhold til dette feltet. Men jeg er glad for at Steensnæs tok det opp og påpekte hva som her bør gjøres.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg tillater meg å bemerke at utenriksministeren ble svært uklar da han skulle kommentere Regjeringens holdning til det såkalte New Agenda Coalition-initiativet. Grunnen til at Høyre legger vekt på dette, er at Arbeiderpartiet ved flere anledninger har fremmet interpellasjoner om New Agenda Coalition-initiativet, nettopp med tanke på å få Norge med på å støtte dette. Sist Arbeiderpartiet gjorde det, var i november i fjor. Daværende utenriksminister Vollebæk karakteriserte dette initiativet som « ubalansert » og teksten som « problematisk ». Nå merket jeg meg at utenriksministeren i sitt forsøk på å ha en holdning til dette også brukte ordene « ubalansert » og « problematisk ».

       Når jeg allikevel finner grunn til å be utenriksministeren kommentere dette ytterligere, er det nettopp fordi han i sin redegjørelse i forrige uke fremholdt at et sentralt element i nedrustningsstrategien

« må være et avtalefestet forbud mot fremtidig produksjon av spaltbart materiale til våpenformål ».

       Dette er en direkte gjengivelse av § 12 i resolusjonen fra New Agenda Coalition. Derfor ber jeg altså på vegne av Høyre utenriksministeren avklare innen hvilke rammer han vil finne det naturlig å fremme en slik strategi.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se nedenfor)