Morten Lund (Sp)
(komiteens leder og ordfører for saken):

Erling Brandsnes (A) : Dagens sak om statens engasjement i Raufoss ASA og Nammo AS er en svært viktig sak for flere parter, først og fremst for de to selskapene, Raufoss ASA og Nammo AS, men også for Raufoss-samfunnet og staten, som nå blir største eier i begge selskapene.

       Styret i Raufoss ASA gjør det klart at Raufoss-konsernet har et betydelig investeringsbehov for omstilling og videre utvikling. I denne forbindelse er det slått fast at eneste realistiske alternativ er at Raufoss ASA selger sin aksjepost i Nammo AS til staten. Den usikkerhet som er knyttet til statens lån til Raufoss, vil også med dagens behandling bli ryddet av veien. Dette vil i sin tur gi grunnlag for en emisjon av selskapets aksjekapital mot nåværende eiere, men kanskje også mot nye eiere. En slik emisjon vil kunne komme på plass allerede i inneværende år og vil bedre selskapets situasjon ytterligere.

       Det som etter min mening også styrker arbeidet med omstilling i begge selskapene, er at de for noen få uker siden har fått samme styreformann. Dermed vil det bli lettere å se utviklingen av disse selskapene i sammenheng. En slik omstilling og omstrukturering ses ofte på som en fare for arbeidsplasser og selskapenes framtidige eksistens.

       En omstilling og omstrukturering betyr slett ikke bare en trussel, den gir også nye og ofte store muligheter for framgang. Dette gjelder også for Raufoss og Nammo.

       Raufoss har fått en stor kontrakt for bilindustrien. Denne kontrakten kan nettopp bety en videreutvikling av Raufoss i positiv retning. Vi vil at denne nye produksjonen skal forbli i Norge, og da er den foreslåtte kapitalinngangen i dagens sak helt nødvendig.

       Nammo har også store muligheter i framtida med sin virksomhet på Raufoss. Slik jeg leser sakspapirene, ligger både hjerte og hjerne i Nammo på Raufoss, og det er på Raufoss at de beste økonomiske resultatene ligger. Her er det høy kunnskap og lang tradisjon for ammunisjonsproduksjon. Ikke minst gjelder dette for mellomkaliber, og det er her gode muligheter for leveranser til flere land i Europa.

       Det er tydelig en stor konkurranse i Europa når det gjelder ammunisjon, og det ser ut til at større europeiske leverandører blir hjemmeleverandører til flere land. Hvert land er altså ikke lenger nødt til å produsere all ammunisjon innenfor landets grenser. Dette er også noe av bakgrunnen for at komiteens flertall gå inn for at staten øker sin eierandel i Nammo til 51 %

       La oss nå se mulighetene for at Raufoss ASA og Nammo AS blir to sterke bedrifter med robuste og solide produksjoner i Norge. Selskapene har kompetanse helt i første klasse. For å få til ny utvikling trengs det midler, og i første omgang er staten den eneste mulige kapitalkilde. Dette vil i neste omgang gjøre det mulig å få mer kapital inn i selskapene. En aktiv rolle fra statens side som eier i denne fasen vil også styrke arbeidet med den omstilling og omstrukturering som er nødvendig.

       Arbeiderpartiet stiller seg bak flertallsforslaget.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Igjen har Raufoss blitt en sak for Stortinget. Selskapet har en rekke ganger tidligere fått forhøyet sin aksjekapital gjennom statlige bevilgninger. På begynnelsen av 1990-tallet var det ikke lenger politisk vilje til å tilføre flere statlige midler. Da ble privat kapital akseptert som den nest beste løsningen, og som en nødvendighet dersom virksomheten og arbeidsplassene skulle sikres. Dette resulterte i en delprivatisering og børsnotering av Raufoss. En privatiseringsløsning for virksomheten ble luftet og diskutert så tidlig som i 1981 i forbindelse med at Willochs mindretallsregjering satte bom for fusjonsplanene mellom Raufoss AS og Årdal og Sunndal Verk.

       Tradisjonen tro er spørsmålet brakt på banen under ikke-sosialistiske regjeringer og like fort begravet igjen når Arbeiderpartiet har inntatt regjeringskontorene. Det var derfor overraskende at Arbeiderpartiet sluttet seg til en delprivatiseringsløsning for Raufoss AS ved Stortingets behandling av saken i 1990. Partiet hadde tidligere vært motstander av en slik privatisering av statsbedrifter. Dette gjaldt jo ikke bare en tradisjonell industriell virksomhet, men den produserte forsvarsmateriell i tillegg. Like overraskende var det at fagforeningen og de ansatte aksepterte denne løsningen. Man tok et standpunkt av praktisk og ikke-ideologisk karakter og avfant seg med situasjonen. Ikke langt tilbake i tid ville man betraktet et ja til privatisering fra en LO-klubb for å være like ille som om presten bannet i kirken.

       Vi konstaterer at selv om bedriften i perioder har gått godt og det er utdelt aksjeutbytte, er selskapet gjennom en rekke år preget av svake årsresultat, anstrengt likviditet og begrensede muligheter til å lånefinansiere nye prosjekter. Det er åpenbart at statens engasjement i RA ikke har gitt de nødvendige resultater med tilstrekkelig økonomisk handlefrihet; man har ikke lykkes helt.

       Raufoss ASA har nylig fått en avtale med General Motors Europa som betegnes som gullkantet, og som hvis den realiseres, vil bety en storsatsing på aluminiumkomponenter for biler. For å kunne gjennomføre GM-ordrene vil det være nødvendig å investere i hundre millioners-klassen, og man roper igjen på staten for å løse selskapets investeringsproblemer. Fremskrittspartiet vil motsette seg Regjeringens forslag om dette fordi vi ikke ønsker å fortsette å støtte opp om gårsdagens løsninger med statlige bevilgninger som innebærer en betydelig økonomisk risiko for det offentlige. Vi ønsker derimot at staten skal kvitte seg med alle sine aksjer i selskapet. Ja, hvorfor ikke? Vi kan ikke finne noe grunnlag for at staten skal beholde aksjene. RA er en moderne produksjonsbedrift som opererer i et marked på lik linje med andre norske bedrifter. Dessuten har myndighetene gjennom lovverket full kontroll med ammunisjonsproduksjon og eksport.

       Fremskrittspartiet mener helprivatisering er å foretrekke. Erfaringer med dette fra land det er naturlig å sammenlikne seg med, viser at det har medført en helt nødvendig omstilling på alle plan. Det viser seg at nye kompetente eiere ikke bare bidrar med tilførsel av frisk kapital, men medvirker til et høyt tempo i en utviklingsprosess. Stikkord vil være ansettelse av sterke, kommersielt innstilte ledertyper i toppstillinger, stram kontroll med kostnader og økt vekt på produktivitet, strenge krav til ledelse og ansatte, større oppmuntring av innsats, men også samme konsekvenser for feil og udyktighet som i det øvrige private næringsliv. Privatisering er selvsagt ingen absolutt garanti mot feilinvesteringer. På den annen side burde vi ha lært av de smertefulle erfaringer staten har gjort som industrieier. Vi har en meget lang tapsliste som et resultat av mange års statlig industrireising.

       Jeg vil kort berøre RAs engasjement i det nordiske ammunisjonsselskapet Nammo AS. Utviklingen i denne forsvarsvirksomheten er preget av betydelig usikkerhet. Det er helt åpent om man vil lykkes med det som er hensikten, nemlig restrukturering og dermed realisering av det verdiskapingspotensialet som ligger i et nordisk ammunisjonsselskap. Vi finner det derfor uheldig at staten engasjerer seg gjennom en overtakelse av RAs aksjepost i selskapet. Det bør ikke være en offentlig oppgave å bedrive spekulativ forretningsvirksomhet i ammunisjonsbransjen. Det er en klar trend i den omstruktureringsprosess som nå pågår i europeisk forsvarsindustri, at statlig eierskap reduseres. Vi ser bl.a i Frankrike, Storbritannia og Spania eksempler på at statens rolle som eier reduseres eller avvikles.

       Det er i tillegg nødvendig å minne om at det ikke foreligger en forsvarspolitisk begrunnelse for et statlig engasjement i Nammo AS. Hvis produksjonen av ammunisjon som i dag finner sted ved divisjonen på Raufoss, avvikles eller flyttes til andre land, kan Forsvaret inngå avtaler om leveranser med alternative leverandører i NATO-kvalifiserte produsentland.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er referert i innstillingen.

       Når Høyre i sitt forslag nr. 3 går inn for å redusere statens eierskap i Nammo til 34 % - og når vi i det hele tatt går for et eierskap i Nammo - er det gjort ut fra en forsvarspolitisk begrunnelse. Jeg viser i den sammenhengen til brevet fra Forsvarsdepartementet v/statsråden.

       Når det gjelder Raufoss ASA, må jeg si at en del av det som er sagt i de innleggene vi har hørt, er interessant. Det siste innlegget fra Hedstrøm var et påregnelig og godt innlegg. Jeg skulle ønske han hadde sagt noe tilsvarende da vi behandlet IT-Fornebu-saken, men jeg skjønner at Fremskrittspartiet ikke har så stor tro på ammunisjon som på IT.

       Når jeg hører komiteens leder, Morten Lund, og for så vidt også Arbeiderpartiets talsmann, rinner det meg i hu at dobbeltkommunikasjonen fortsetter - liksom når man snakker om Hydro og Hydro Seafood og hva statsråden skal gjøre og ikke gjøre. I proposisjonen står det helt klart hvilke hensyn staten og Næringsdepartementet har tenkt å ta når det gjelder rollen som eier og aksjonær. Det er helt klart definert i proposisjonen, men når Lund sier at eierskapet skal utøves « til beste for Norge og til beste for Raufoss » nevnte han så vidt jeg kan se, ikke det som er departementets anliggende, nemlig at man er aksjonær på forretningsmessig grunnlag etter aksjeloven.

       Dette er jo et børsnotert selskap. Jeg tror ikke vi har behov for utøvelse av mer hvisk i øret-eierskap. Og jeg synes det hadde vært enda mer redelig å si at her er staten inne som en ordinær eier, man vil forvalte det etter de prinsippene som gjelder for utøvelse av eierskap i børsnoterte selskap. Jeg kan ikke se hvorfor den historiske begrunnelsen som var til stede for å opprette Raufoss ASA, det statlige eierskapet, skal fortsette etter at man slutter med det som var selve begrunnelsen for etableringen. Og når man nå går over til virksomhet som andre private selskap driver i Norge, nemlig aluminiumsproduksjon av deler til bilindustrien, kan jeg ikke se at de grunnene som var til stede opprinnelig, er der lenger. Av den grunn ønsker Høyre at man selger seg ut av dette sivile selskap.

       Jeg vil berømme komiteen for rask behandling når saken først kom, og for en i det store og hele bra innstilling.

       Hele samfunnet på Raufoss er bygd opp rundt fabrikken. Et ensidig industristed som dette er svært sårbart. Derfor er det viktig at staten som hovedaksjonær tar ansvar for viktige grep og tilrettelegger for nødvendig kapital for videre industriell utvikling og sikring av arbeidsplasser - ja, jeg vil si det er en nødvendighet for eksistensen av hele samfunnet, som omfatter flere kommuner rundt bedriften.

       RA vil etter denne behandlingen framstå som et rendyrket sivilt industrikonsern hvor hovedsøkelyset er rettet mot bilindustrien, men også mot vann, gass og kompositter, som er viktige produktområder på Raufoss. Det er gode framtidsutsikter på disse områdene, og den fullmakt flertallet i Stortinget i dag vil gi Nærings- og handelsdepartementet til å gjennomføre en aksjeemisjon slik det er skissert i proposisjonen, vil gi bedriften utviklingsmuligheter. Samtidig er det av stor betydning at staten beholder minst 34 % for å ha mulighet til å følge den videre utviklingen. Det er viktig at resultatene av den kompetanse, forskning og utvikling som har funnet sted på Raufoss, medfører sivil produksjon og videre utvikling av stedet.

       Forsvarsproduksjonen, tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikker, er i sin helhet en del av det forholdsvis nye selskapet Nammo, som Raufoss inntil i dag har eid 45 % av. Resten er fordelt med 27,5 % på hver av svenske Celsius og finske Patria.

       Det er behov for en mer beslutningsdyktig styring av Nammo, og styret i RA, særlig de ansattes representanter i styret, er opptatt av at den norske stat skal ha aksjemajoritet i selskapet.

       Aksjonæravtalen kunne med fordel ha vært bedre, særlig med tanke på måten styrerepresentasjonen blir ivaretatt på, og de ansattes representasjon, som er dårligere enn etter aksjeloven. Sak om dette ligger i Bedriftsdemokratinemnda og er så vidt jeg vet, ennå ikke avgjort. Jeg håper og tror at den behandlingen vil sikre de ansatte representasjon i tråd med norsk lovgivning i dette norske selskapet.

       Det ville også hatt betydning om det nye styret i bedriften hadde behandlet restruktureringsplanen. Jeg er i alle fall glad for de føringer som flertallet har gitt i innstillingen, om at det er avgjørende viktig for selskapets lønnsomhet at de ulike produksjoner blir lagt der man kan dokumentere de beste resultatene.

       Hele Raufoss-samfunnet med de ansatte i spissen har over tid engasjert seg for å beholde produksjonen av håndvåpenammunisjon på Raufoss, en produksjon som helt klart er lønnsom. Jeg håper at styringen av selskapet i framtida gir lønnsomhet slik at man kan få til videre utvikling og derved ivareta arbeidsplasser.

       Jeg er også glad for at komiteen har påpekt betydningen av å sikre Norge tilgang på NATO-kvalifisert ammunisjon også i krisesituasjoner. De pågående forhandlinger mellom de tre lands forsvars- og utenriksmyndigheter er viktig for å få på plass et avtaleverk om leveransesikkerhet.

       Så vil jeg nevne at den norske stat etablerte virksomheten på Raufoss i 1896 fordi vi kunne komme i krig med svenskene, mens vi i dag, vel 100 år senere, slår sammen vår forsvarsproduksjon. Det viser en positiv utvikling og at vi lever i et fredelig hjørne av verden. Men fortsatt norsk styring i selskapet er viktig. Jeg setter min lit til at departement, bedriftsstyre og administrasjon gjør en god jobb og klarer å få til 51 % eierskap i selskapet.