Alle disse spørsmål er aldeles fortrinnlige retoriske spørsmål, og jeg er fristet til å spørre statsråden om hva han mener er svaret på dem. Min personlige arbeidshypotese er at svaret er nei på samtlige fem spørsmål, og hvis ikke statsråden hadde vært enig med meg, hadde han kanskje ikke funnet det bryet verdt å stille spørsmålene. Men igjen, hvis det er riktig at svaret på alle disse spørsmålene er nei, blir jo det virkelig interessante og det avgjørende: Hva akter statsråden å gjøre med det, særlig med hensyn til de to siste spørsmålene? Rekrutterer vi de beste lærerne? Gitt at svaret er nei: Hvorledes skal vi snu den trenden? Hvis elever og studenter i dag ikke blir stimulert til å yte sitt aller beste, til å strekke sine prestasjoner til det ytterste, ja, da er igjen spørsmålet: Hvilke konkrete tiltak ser statsråden for seg for at vi skal få det til? Vi er 100 % enige om målene, men jeg har en mistanke om at vi kan være uenige om virkemidlene, og da er det viktig at vi får den uenigheten klarlagt.

       På ett punkt må jeg si at statsrådens redegjørelse er direkte skuffende, og det er det avsnittet hvor han retter sine kanoner inn mot friskolene i dette land. På det punkt er det nemlig et påfallende fravær av alt som minner om globale perspektiver, av sammenlikning med andre lands utdanningssystemer - dette er hjemmestrikket norsk, og det er hjemmestrikket etter en særdeles gammel, dogmatisk modell.

       Når statsråden hevder at det å åpne for friskoler skaper « ensretting », er det ganske tankevekkende tatt i betraktning at han er statsråd i en regjering hvor man for første gang i norgeshistorien har en statsminister som har tilbragt hele grunnskoletiden i en privat skole. Det er mulig at han av den grunn er mer ensrettet enn gjennomsnittet i befolkningen, eller at han ville vært mindre ensrettet hvis han hadde gått i den offentlige skolen, men selve påstanden er helt meningsløs etter mitt skjønn.

       Hvis det hadde vært riktig at private skoler skaper ensretting, måtte jo danskene ha vært åtte ganger mer ensrettet enn nordmenn er, for det er åtte ganger så stor andel av grunnskoleelevene som går i friskoler i Danmark. Jeg har ikke registrert at det er en slik forskjell på dansker og nordmenn. Det finnes heller ikke et eneste demokrati i denne verden, etter mitt kjennskap, som deler denne oppfatning av at betingelsen for at man skal utvikle et åpent, tolerant samfunn, er at alle går i samme skole minst i ti år, kanskje endog i tretten år.

       Arbeiderpartiet har etter mitt skjønn et grunnleggende tvetydig forhold til private skoler. Man anklager oss andre for å snakke mye om dem, men det er ingen som snakker mer om dem enn Arbeiderpartiet selv, men alltid i negative ordelag og alltid for å begrense skolenes muligheter så mye som det lar seg gjøre.

       Når komitelederen i dag sier at riktignok aksepterer man foreldreretten, men den behøver ikke ha noen økonomiske implikasjoner fra samfunnets side, og til og med antyder at det er en sosial forskjell mellom de foreldre som ønsker et alternativ av livssynsgrunner, og de foreldre som ønsker det av pedagogiske grunner - de siste skal man støtte økonomisk fullt ut, de andre skal man ikke støtte - skulle jeg gjerne høre begrunnelsen for det. Antyder man med det at de foreldre som ønsker et livssynsalternativ i skolen er rikere, har bedre økonomi, er sosialt bedre stilt? Svaret på det er etter min kjennskap til det norske samfunn desidert et nei. Hvis man ønsker å markere sosial forskjellsbehandling av folk, skal man gjøre akkurat som komitelederen anbefalte - da skaper man en urettferdig skole i dette land.

       Til sist fleksibilitet - et konkret punkt: Høyre fremmer et forslag som jeg med dette tar opp, om å forsere behandlingen av Berg-utvalgets innstilling. Det er en del av fleksibiliteten i det norske skoletilbud at vi mangler et tilpasset tilbud mellom videregående opplæring og universitets- og høgskolenivå. I statsrådens redegjørelse kan man lese det slik at han akter å vente med oppfølgingen av Berg-utvalgets innstilling til man kan behandle den sammen med Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker å få den saken så raskt som mulig til Stortinget, og jeg håper at det vil være et flertall for det.

       Når det gjelder fleksibiliteten gjennomgående i det norske skolesystem: Statsråden står overfor et dilemma på dette punkt. Hvis man skal gi langt større frihet enn i dag til den enkelte skole, til den enkelte lærer, til den enkelte klasse, må det sikres at det kvalitative nasjonale tilbud er likeverdig for alle. Og mitt spørsmål er da: Betyr statsrådens nye vektlegging av fleksibiliteten at han også vil ta det nødvendige skritt og følge opp Høyres ønske om et uavhengig skoletilsyn som fortløpende kan evaluere kvaliteten i skolen?

       Tomas Norvoll (A) : I statsrådens redegjørelse og i undersøkelser vi har fått de siste dagene, ser vi at den norske skolen på mange måter er veldig bra og tåler sammenlikning med alle andre skolesystemer. Men det vi må diskutere, er hvordan vi skal komme videre for å gjøre den enda bedre, og for å komme enda nærmere den skolen vi alle sammen vil ha. Da synes jeg med respekt å melde at det blir litt puslete når det man ser både fra Inge Lønning nå og fra tidligere talere fra opposisjonen, er at de henger seg opp i diskusjonen rundt de private skolene.

       Vi blir kritisert for at vi har et veldig anstrengt forhold til private skoler, at det er bare 2 % som går der, og at det jo ikke kan være så viktig. Men da er det litt skuffende at det Inge Lønning henger seg opp i, er nettopp de 2 %. Det han bruker tiden sin på, er nettopp de 2 % og forskjellen som ligger i politikken der. Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne bruke tiden på å diskutere hva vi skal gjøre for å få den offentlige skolen - fellesskolen - så bra som mulig. Vi er nok uenige om mange ting der, men jeg tror at det er en del grep som vi kunne tatt i fellesskap hvis vi hadde valgt å ha en mer kreativ innstilling til det.

       Men jeg må få lov til å stille et spørsmål i forbindelse med private skoler, siden Inge Lønning brukte så mye tid på det. Jeg må få lov til å spørre konkret: Mener han at det er bedre for mangfold og integrering at kristne barn, muslimske barn og humanetiske barn går på samme skole, i samme klasse og møtes hver dag, eller mener han at det er bedre for integrering og mangfold at de går på forskjellige skoler, i forskjellige klasser og aldri møtes?

       I mine øyne er det svaret gitt. Det er åpenbart at det er en stor fordel at barn fra forskjellige samfunnslag, fra forskjellige miljø, fra forskjellige kulturer og fra forskjellige religioner møtes ofte og på den måten lærer hverandre å kjenne, og kan lære om hverandre og av hverandre. Det er det motsatte som er ensretting, å skille ut de enkelte gruppene, la dem holde på for seg selv, for at de først når de kommer ut i det voksne samfunnet, skal møte folk som er annerledes. Det er ikke med på å styrke integreringen.

Inge Lønning (H) : Spørsmålet om hva som kommer ut av ulike måter å organisere skolen på, er et empirisk spørsmål. Det kan gjøres til gjenstand for forskning, og det finnes massevis av forskning på det, bl.a i våre naboland Danmark og Sverige, hvor man på barnetrinnet i mange år har hatt både egne muslimske og egne jødiske skoler. De forskningsrapportene som jeg har lest, drar alle i retning av én konklusjon, nemlig at integreringen lykkes bedre på den måten når man kommer opp på ungdomstrinnet. Og grunnen til det er ikke vanskelig å skjønne, den ligger i at foreldrene føler større trygghet når deres valg blir respektert og ikke overkjørt av et politisk beslutningssystem. Det skaper større trygghet både hos foreldrene og hos barna.

       Når jeg brukte en del av tiden i mitt innlegg på dette, er det fordi statsråden i sin redegjørelse etter mitt skjønn gikk enda høyere på banen enn Arbeiderpartiet har gjort på mange år, nettopp i å erklære en prinsipielt begrunnet krig mot friskole-prinsippet i Norge. Det er ideologisk sett en usedvanlig viktig debatt. Og for flertallet i Stortinget var det så sent som i desember i fjor klinkende klart at Arbeiderpartiets ønske om å innskrenke adgangen til å gjøre bruk av foreldreretten ikke blir akseptert.

       Jeg må si, med henvisning til en konkret sak som har vært streifet tidligere i dagens debatt, at jeg er helt enig med representanten Lyngstad i at departementets omgjøring av godkjenningen av privatskolen i Songdalen er direkte på kollisjonskurs med stortingsflertallets vedtak av 14. desember i fjor. Og jeg konstaterer med forbløffelse at statssekretæren i et intervju i Fædrelandsvennen 16. mai sier at denne avgjørelsen var en relativt enkel avgjørelse. Det forbløffer meg at det er enkelt å trosse stortingsflertallet.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg velger å være litt tilbakeskuende i min innledning i replikken til representanten Lønning. Jeg viser til hva han sa i fjor i debatten om redegjørelsen som daværende statsråd Lilletun holdt i mai. Han sa at han uten forbehold kunne slutte seg til de fire følgende punktene:

-	å styrkje kvaliteten i og mellom alle ledd i utdanningssystemet

-	å fremje nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfald og fleksibilitet

-	å flytte meir av fokus frå sentrale styringsnivå til lokale handlingsrom

-	å styrkje og konkretisere verdiperspektivet i opplæringa »

       Så langt er vi altså helt enige, Høyre og sentrumspartiene. Men når vi kommer til budsjettprioriteringer, ser vi jo at det er forskjeller - som nevnt her før. Og selv om skolefritidsordningen ikke er en bit av det ordinære opplæringssystemet, er den en viktig del av barnas totale fritidsaktivitet og læringsmiljø. Og det forundrer meg at Høyre, som er svært opptatt av utdanning og opplæring, ikke ser at det å fjerne så mye midler fra skolefritidsordningen særlig vil gå utover de foreldrene som har litt dårligere råd, fordi kommuneøkonomien er så stram.

       Jeg ønsker å få Høyres mer prinsipielle syn på dette med helhetslæring. Vi vet at fritidsaktiviteten hos barn er svært avgjørende for læring, og derfor har jeg tillatt meg å stille dette spørsmålet, selv om det ikke ble berørt av Lønning i dag.

Inge Lønning (H) : Grunnen til at dette ikke ble berørt av meg i dag, er at det heller ikke ble berørt av utdanningsministeren i hans utdanningspolitiske redegjørelse, og det er den som ligger til grunn for debatten. Men selvfølgelig er spørsmålsstillingen utdanningspolitisk interessant, så jeg svarer gjerne på utfordringen fra representanten Tingelstad.

       Når Høyre har fremmet budsjettforslag på den måten vi har gjort i de seneste årene, er det ikke fordi vi ser noe galt ved SFO, eller at vi ønsker at tilbudet skal trappes ned. Det skyldes ganske enkelt at vi ut fra behovet for å prioritere - og det behovet blir mer og mer påtrengende også innenfor utdanningspolitikken - gjøre de fundamentale tingene først, har kommet til at det er uforsvarlig å anvende så store midler sentralt på å opprettholde et tilbud som gjelder barnas fritid - på bekostning av barnas skoletid, for å sette det litt på spissen. Vi er av den oppfatning at skole- og utdanningspolitikken tross alt dreier seg om skolens primæroppgave, nemlig å gi det best mulige læringstilbud til barn og unge. Og det som skal ivareta barnas sosiale behov og ikke minst foreldrenes sosiale behov - for det er jo like mye det som er motiveringen for SFO som barnas behov - må vike for de primære formålene. Det er en prioritering Høyre kommer til å holde fast ved. Og dette med å utvikle kvaliteten i skolen, er jo også når det kommer til stykket, et spørsmål om prioritering av ressurser og om hva man anser viktigst, og hva som må gjøres først. Etter vår oppfatning er det rimelig at en større andel av fritidstilbudet økonomisk dekkes dels av kommunene, dels av foreldrebetaling - ikke av staten.

       Utdanningsministeren vil ha en frisk skole, og framførelsen av redegjørelsen var frisk i formen. Jeg håper nå at Giske klarer å skaffe friske penger til utdanningssektoren.

       Når Giske legger så stor vekt på Arbeiderpartiets innsats for skolereformene, må han samtidig ha registrert kritikken overfor den sterke sentraldirigeringen som preget Reform 94 og L97. Det var jo nettopp dette sentrumsregjeringen med Lilletun i spissen tok tak i og gjorde noe med. Vi framhevet at dialogen med lærerne og det lokale handlingsrommet måtte tas i bruk langt mer enn tidligere arbeiderpartiregimer stod for. Enkelte bruker faktisk uttrykket « paradigmeskifte » om Lilletun-perioden i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Kan vi håpe at Giske vil følge dette sporet når også han tar til orde for bedre utnytting av handlingsrommet og vil gi mer frihet til skolene?

       Skolen må bli mer fleksibel, sier statsråd Giske. Det synet støtter jeg fullt ut. « Særlig i ungdomsskolen er det nødvendig å tenke annerledes », fortsetter statsråden. Og det var alt han sa om ungdomstrinnet! Til min overraskelse ser jeg at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett fjerner 14  mill. kr som Stortinget bevilget til forsøk med alternative delingstall på ungdomstrinnet. Hva slags signal gir det? Jeg hadde faktisk forventet konkrete forslag fra den nye statsråden. Jeg viser til forslag til romertallsvedtak, V, i Innst.S.nr.120, der Arbeiderpartiet som eneste parti under behandlingen stemte imot at den enkelte skole skulle få større frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for bl.a å gi mer plass til den enkelte lærers kreativitet. Jeg er derfor ikke så sikker på Arbeiderpartiets egentlige vilje til å foreta de endringene som statsråden tar til orde for i sin redegjørelse.

       Evalueringen av Reform 94 viste at strukturendringene var kommet på plass, men at endringer i selve læringsprosessene på langt nær var nådd. Derfor er det viktig med stor satsing på etter- og videreutdanning for lærerne. Sentrumsregjeringen fremmet flere forslag om større handlefrihet og mer fleksible utdanningsløp for videregående opplæring, noe Stortinget fulgte opp. Det står fortsatt mye igjen før samhandling skole-næringsliv kan sies å være tilfredsstillende. Ikke minst må en få fortgang i arbeidet med opplæringskontrakter for unge som har delkompetanse som mål. Jeg minner også om at Stortinget har bedt om at det gjøres forsøk med deling av rådgivningstjenesten i yrkesrettet rådgivning og mer PP-rådgivning.

       Jeg er enig i at Arbeiderpartiet og sentrum har mye til felles, og vi har også stått sammen om mange utdanningsreformer. Men i den tiden sentrumspartiene har sittet i regjering, har det skjedd en utvikling i sentrum som har bekymret meg. Jeg opplever at sentrumspartiene da de stod sammen i regjering, i økende grad har kommet med kritikk av Arbeiderpartiet sammen med Høyre. Man har kritisert vår felles skole. I den tiden sentrum har styrt, har de, som flere har vært inne på, bl.a stått for en langt mer liberal politikk i forhold til private skoler. Mens bevilgninger til de offentlige skolene må holdes opp mot andre satsinger både i statsbudsjettet og i kommunesektoren, sånn som eldreomsorg, sykehusdrift, samferdsel og kultur, så har vi altså en privatskolelov som gjør at private skoler automatisk får bevilgninger fra staten. Vi bruker nå over 1  milliard  kr på private skoler i Norge. Jeg vil derfor spørre representanten Tingelstad: Ser representanten Tingelstad at dette er en utvikling som er problematisk?

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg var på Stortinget i perioden 1993-97 - det var ikke Synnøve Konglevoll. Hadde hun vært det, hadde hun nok merket at selv om Senterpartiet og Arbeiderpartiet stod sammen i mange skolepolitiske saker, var vi også kritiske til en del av den politikken som Arbeiderpartiet fikk gjennomført, bl.a ved hjelp av Høyre. Vi ønsket ikke innføring av bl.a. 6-åringsreformen. Så det er ikke slik at vi har vært svært enig med Arbeiderpartiet i all tid før, og nå plutselig er enig med andre partier. Sånn er det ikke. Vi følger vår politikk, som vi har nedfelt i vårt partiprogram. Vi har hatt en forpliktelse i et trepartisamarbeid gjennom Voksenåserklæringen, og det har vi stått på. Der står det at vi støtter privatskoleloven. Det har ikke kommet noe forslag om endringer i den som vi har funnet å støtte.

       Representanten Konglevoll sier at det er en mer liberal politikk på privatskolesektoren. Hvis det er tilfellet, vil jeg være observant. Det er slik at det er departementet som skal praktisere privatskoleloven, og det er departementets mandat å gjøre det. Vi har allerede hørt i debatten at det har vært noe ulik bruk av skjønn fra forrige til nåværende statsråd, og det er iallfall ikke mitt og Stortingets mandat å gå inn og gjøre noe med det - da må i tilfelle privatskoleloven endres. Men jeg er enig med Arbeiderpartiet i at dersom vi får en sterk tendens til at private skoler blir til hinder for de offentlige skolene - hvis de virkelig blir det - da må vi se nøyere på dette. Men jeg har gått ut og sagt til media og står på det, at da må vi se på økonomisk kompensasjon til de kommunene som eventuelt vil miste tilskudd på den måten.

       Mitt spørsmål til representanten Tingelstad går på det som flertallet uttalte i komiteinnstillingen i fjor høst, og som Senterpartiet også var med på:

       « Flertallet fremhever foreldreretten som gjeldende prinsipp uavhengig av kommunestørrelsen og ønsker ikke at store deler av landet skal bli avskåret fra statsstøtte etter privatskoleloven. Flertallet ønsker fortsatt en godkjenningspraksis som ikke forskjellsbehandler by og land. Det må foreligge svært tungtveiende argumenter for å fravike dette overordnede prinsipp. »

       Er dette fremdeles Senterpartiets oppfatning?

Marit Tingelstad (Sp) : Dette er ingen enkel sak - det prøvde jeg å si i stad også. Vi vet fra lignende saker at f.eks kommunestyret har uttalt seg og mener det ene og det andre. Men det er vanskelig å gå inn i denne konkrete saken og svare på om vi mener det ene eller andre, i hvert fall fra mitt ståsted.

       Jeg står på det vedtaket jeg var med på før jul, selvsagt gjør jeg det. Nå har jeg likevel, senere, sett litt på det en har av dokumenter før odelstingsvedtak, i forbindelse med forberedelser av loven, og der ble det sagt at det var rom for skjønn. Jeg har registrert at Stortinget, komiteen i sin tid, senere strammet det noe inn. Det er grunnen jeg har brukt når jeg har sagt at jeg tror en kan utøve noe mer skjønn enn det har vært gjort før.

       Jeg ber om forståelse for at jeg trenger å sette meg bedre inn i dette på det prinsipielle plan, men jeg tror det riktigste må være at en går inn og ser på loven hvis en skal kunne begynne å endre på dette. Selvsagt står vi på foreldreretten, slik vi har sagt i Voksenåserklæringen at vi gjør. Vi har også i vårt program nedfelt at vi mener privatskoler har sin berettigelse som et supplement til den offentlige skolen. Men jeg gjentar: Vi er litt på vakt hvis det blir en sterk vekst som kan true den offentlige skolen. Mitt håp er at vi får den offentlige skolen så god at det ikke blir så interessant å starte opp private skoler. Likevel ligger foreldreretten til grunn.

       Rolf Reikvam (SV) : Skolen er vanskeligere å reformere enn den katolske kirke. Det var en tysk katolsk prest som sa dette for en tid siden. Jeg går ut fra at utgangspunktet var erfaringer fra Tyskland. Og jeg skal ikke påstå at jeg har inngående kjennskap til den katolske kirke, men som den universelle og verdensomspennende kirken den er, ligger det i sakens natur at den er rimelig konservativ og sannsynligvis da også vanskelig å endre.

       Det jeg derimot vet en del om, er den norske skolen. I løpet av de siste ti årene har grunnskolen og den videregående skolen gjennomgått omfattende strukturelle og organisatoriske endringer. Dagens skole er til tross for dette et resultat av industrisamfunnet. Den hierarkiske måten å organisere den på er gjort med utgangspunkt i hvordan arbeidslivet var organisert i industrisamfunnet. Måten å organisere fagutdanningen på i den videregående skolen er et resultat av industrisamfunnets måte å definere ulike faggrupper på. Skolen utdannet - og den utdanner fortsatt - for et livslangt arbeidsforhold, der det var forutsatt at det skjedde forholdsvis små endringer i arbeidsmåter og i teknologi. Inndelingen i de teoretiske fagene hadde den akademiske universitetstradisjonen som utgangspunkt - med klare og opptrukne skiller mellom de ulike fagene. Og fortsatt er det slik at det aller meste av opplæringen blir organisert i arbeidsøkter på 45 minutter. I løpet av en arbeidsdag kan elevene arbeide med seks forskjellige fag.

       La meg likevel understreke at det skjer en utvikling og mye spennende innenfor skolen, både grunnskolen og videregående skole, men fortsatt er hovedbildet klart: Den tradisjonelle opplæringen blir fortsatt drevet.

       De unge som i dag får sin opplæring i skolen, skal ut i et arbeidsliv som er preget av:

       For det første: Den tradisjonelle hierarkiske strukturen vil ikke lenger være dominerende på arbeidsmarkedet. Arbeidet vil i større grad være prosjektbasert, der et hovedkrav til ansatte blir evne til fleksibilitet og at de er i stand til å arbeide på tvers av tradisjonelle fagskiller. Arbeidslivet vil bli demokratisert med større ansvar til den enkelte.

       For det andre: Fagene vil endre innhold i større tempo enn tidligere. Den teknologiske utviklingen vil snu opp ned på tidligere fag og arbeidsprosesser.

       For det tredje: En må skifte arbeid oftere enn tidligere, både fordi den enkelte selv ønsker det og også fordi arbeidsplasser vil komme og gå i et større tempo enn i det tradisjonelle industrisamfunnet.

       For det fjerde: Utdanning/opplæring må i større grad ses i et livslangt perspektiv. Voksne vil etterspørre kompetanse i hele yrkeskarrieren og sannsynligvis også som pensjonister.

       Dette er noen av utfordringene for skolen og utdanningssektoren, og en er nødt til å gi noen svar på dem.

       Dersom skolen skal møte behovet fra voksne, kan vi ikke ha en skole der alle starter på samme tid. Vi kan ikke forvente at alle voksne som har behov for opplæringstilbud, er klar til å starte på samme tid, dvs. den 20. august, for det var ikke den 20. august den voksne hadde behov for et kurs, for opplæring, men den 20. februar, fordi det var den datoen arbeidsplassen ble nedlagt. Det betyr at en må organisere opplæringen slik at en tar inn elever hele året. Og dette må få konsekvenser for både organiseringen av skoledagen og de ulike fagene. Arbeidet må på en helt annen måte inndeles i tema. Fagene må inndeles i moduler som ikke er avhengige av hverandre på sammen måten som i dag.

       I et av forslagene våre ønsker vi derfor en prøveordning med at barn starter på skolen den dagen de fyller seks år. Og hva er poenget med det? Jo, en av hensiktene med det er å bryte ned noen av strukturene og den tradisjonelle måten å tenke på. Gjør man det, må skolen omorganisere, den må legge om sin virksomhet, fordi man må ta hensyn til når de ulike elevene kommer inn i skolen. Dette ville være et første forsøk og en viktig erfaring som vi da håper skal få konsekvenser for hele skolen, også videregående skole, der en må legge om sine opplegg, sin måte å organisere undervisning på, sin måte å organisere fag på, sin måte å tilby opplæring på.

       Jeg fremmer våre fire forslag. Det første tar opp organisatoriske endringer. Vi ber også om en stortingsmelding der vi får samlet erfaringer, slik at vi kan få en grundig diskusjon om de forsøk som foregår i skolen, og de utviklingserfaringer som vi har fra skolen.

       Ursula Evje (Frp) : Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal kommentere representanten Reikvams forslag uten å få påtale for uhøvelig oppførsel i denne sal, men jeg skal gjøre et forsøk.

       For en tid tilbake var også jeg i samtaler med grupper av forskjellige fagpedagoger. De var alle opptatt av å skille mellom å foreslå stadig flere organisatoriske tiltak og å komme opp med kvalitative grep i det handlingsrommet som vitterlig er mellom lærer og elev. En av de tilstedeværende forklarte litt leende at det synes å være en trend blant personer med mindre kunnskap om skole å tro at man kan organisere seg vekk fra forfall og negative trender.

       Jeg oppfatter representanten Reikvams forslag som en vårbukett av lite konkrete ønsker for fremtiden, og har et konkret spørsmål: Er det mulig å gjøre statsrådens arbeid noe enklere ved å være presis i formuleringen av forslag til endringer, slik at vi unngår årelange forsinkelser basert på vaghet og uspesifiserte fremstillinger?

Rolf Reikvam (SV) : SV har prøvd å komme med fire rimelig konkrete forslag, som jeg også regnet med at Fremskrittspartiet fikk tak i.

       Første forslag gjelder en del organisatoriske endringer, rimelig konkrete. Det ene strekpunktet går på aldersblanding; vi ønsker en aldersblanding også i fulldelte skoler. Det betyr at ulike klassetrinn skal gå sammen, nettopp fordi de skal kunne lære av hverandre. Vi har gode erfaringer med det. Det er et rimelig konkret forsøk på å utvikle skolen videre.

       Det tredje strekpunktet går på det som jeg nevnte med seksåringene, at de ikke skal starte skolen på samme tidspunkt. Det er ikke naturlig at alle begynner på jobb samme dag uansett. Det er ikke slik i arbeidslivet. De som jobber i en gruppe, begynner ikke til nøyaktig samme tid og jobber og slutter samtidig, folk kommer derimot inn i grupper på ulike tidspunkt, lærer å tilpasse seg og utvikle seg. Slik bør også skolen være, og det er det vi foreslår for seksåringene, at en seksåring starter på skolen i det øyeblikket han fyller seks år. Nå var ikke vi så glade i 6-årsreformen, så egentlig skulle det være sju år, hvis vi hadde fått det som vi ville. Men det er litt uinteressant nå, poenget er at en starter skolen den dagen en fyller år. Det vil få noen konsekvenser for det pedagogiske opplegget i skolen, og det er det vi er opptatt av å få fram. Det må få noen konsekvenser for måten å organisere opplæringen på. Det er rimelig konkret og greit.

       Det neste forslaget vårt går på det at vi ønsker en stortingsmelding om de erfaringer som vi har med de forsøk som er ute i skolen i dag, og de endringer som skjer, slik at det blir informasjon om det som foregår, og slik at vi kan få en samlet debatt om dette og kan diskutere om dette er gode forsøk. Det tredje forslaget går på øremerkede bevilgninger for å stimulere forsøk, og det fjerde går rett og slett på å få et forslag til en egen lov.

       Jeg takker for at jeg fikk anledning til å gå gjennom dette, at representanten gav meg den muligheten, men det burde være rimelig enkelt å forstå også for Fremskrittspartiet.

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Reikvam åpnet med å si at skolen er vanskelig å reformere, og jeg tror han har et viktig poeng i at det er en viss treghet i systemet. Jeg er glad for at skoleutvikling stod i fokus i hans innlegg. Dette er en debatt som er både viktig og fremtidsrettet. Jeg tror vi alle sammen er enige i at vi trenger flere forsøk med ny organisering og arbeidsmetoder i skolen. Det skjer veldig mye bra i norsk skole, og mange skoler er allerede godt i gang.

       Kristelig Folkepartis tilnærming til skoleutvikling har vært at denne utviklingen må komme nedenfra. Derfor er det så viktig å gi lærere og skoleledelse selvtillit og rom for at de skal kunne prøve ut nye grep i skolehverdagen. Det gjelder derfor å stimulere disse gruppene til en aktiv skoleutvikling. Det var også årsaken til at Kristelig Folkeparti tok initiativ til en generell forsøksparagraf i opplæringsloven. Og mye av det som representanten Reikvam nå foreslår og tar til orde for i sine forslag, er allerede i gang rundt omkring i skolene.

       Nettopp fordi vi har vært opptatt av at initiativ skal komme nedenfra, blir det for meg litt rart at vi liksom fra sentralt hold skal ta initiativ og prøve å styre skoleutviklingen. Det er en tilnærming som jeg tror blir litt feil. Men det er viktig at vi gir positive signaler på at vi ønsker skoleutvikling. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett foreslår Arbeiderpartiet og statsråd Giske å utsette forsøket med ny ressurstildeling i skolen, som var lagt inn i budsjettet for i år. Hvilke signaler mener representanten Reikvam et slikt forslag gir, og er han enig i en slik utsettelse?

Rolf Reikvam (SV) : La meg ta det siste først. Jeg syns det er et meget dårlig forslag å kutte ut den bevilgningen - ikke fordi det sannsynligvis betyr så veldig mye, for bevilgningen var i utgangspunktet altfor liten, men fordi det er et dårlig signal å gi ut til Skole-Norge, Utdannings-Norge, i den situasjonen som vi er i. Jeg håper inderlig at det ikke blir vedtatt, men at vi opprettholder den bevilgningen, slik at den gulrota til å prøve ut den type ordninger fortsatt blir liggende der. Det er et viktig signal å gi.

       Jeg er også enig i at initiativ, nye forsøk, bør komme nedenfra. De blir vanligvis de beste. Meningen med disse forslagene er jo ikke å på en måte dytte på noen noe de ikke ønsker, men det er å legge til rette for at de skal kunne ønske det, og at vi som storting da gir noen signaler om hva slags utvikling vi ønsker. Det er lagt opp til at Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å prøve å få dette til, men hvis skolen ikke vil, hvis kommunene og fylkeskommunene som driver skolene, ikke ønsker å prøve ut den typen ordninger, kan ikke vi dytte på dem noe som helst. Poenget er å gi noen føringer og gi noen signaler.

       Når det gjelder det som går på å bruke økonomi, bruke øremerkede midler, bruke gulrøtter for å få i gang ting, ligger jo det i et av forslagene våre, og det håper jeg man kan være enig om. Hvis man ønsker å få til skoleutvikling, er man nødt til både å gi noen signaler og å legge inn noen gulrøtter. Hver gang vi fremmer forslag av denne typen, får vi vite at dette er i gang, dette funker, dette er unødvendig. Men da må man iallfall kunne støtte forslaget vårt hvor vi ber om å få en oversikt over hva som er i gang, slik at vi kan få en diskusjon på det grunnlag. Det er et av forslagene - vi ber departementet legge frem for Stortinget en oversikt over de viktigste organisatoriske og pedagogiske forsøk, slik at vi kan få en skikkelig og grundig debatt om det er dette vi ønsker, om det er den veien vi ønsker å gå.

       Etter å ha hørt statsrådens redegjørelse er jeg ennå usikker på hvor dypt erkjennelsen av disse prinsippene stikker i den nye regjeringen. Kanskje er det når alt kommer til alt tradisjonell sosialdemokratisk systemtenkning og sentraldirigering som skal skape Giskes friske skole.

       Utdanningsministeren la vekt på å gi alle muligheten til å delta i kunnskapssamfunnet. Det er et helt sentralt poeng. Dersom vi bare legger vekt på å dyrke fram de beste hodene og glemmer bredden, vil vi ikke lykkes, verken med å skape et godt samfunn for enkeltmennesket eller med å vinne fram i kunnskapsøkonomien. Det gjelder også innenfor høyere utdanning og forskning.

       Disse akademiske miljøene er fundamentet for kunnskapssamfunnet. Dette fundamentet må være stødig og solid i form av forskningsmiljøer som gis mulighet til å utvikle kunnskap over et bredt register, både gjennom grunnforskning som ikke umiddelbart gir over streken-tall i en kost-nytteanalyse, og på områder som er av direkte betydning for framtidig næringsliv og verdiskaping. Kunnskapssamfunnet skal ikke bare ha forskere som gjør det myndighetene vil! Forskning har en demokratisk og kulturell begrunnelse som er minst like viktig i årene framover som den har vært i framveksten av vårt pluralistiske, liberale demokrati. Og i lys av dette vil jeg melde betydelig uro over de utsagn som er kommet i revidert nasjonalbudsjett i forbindelse med Teknologirådet og signaler om endret mandat og sammensetning.

       Det betyr at det må settes trykk på oppfølgingen av forskningsmeldingen, i form av rask og kraftig opptrapping av samfunnets samlede forskingsinnsats. Det betyr også at en vesentlig del av forskningsmidlene må være frie, i form av økte grunnbevilgninger. Jeg synes ikke Regjeringen til nå har vist tegn til å innfri de selvskapte forventningene på dette området, bl.a slik det er uttrykt i revidert nasjonalbudsjett.

       Statsråden trekker fram betydningen av valgfrihet og mangfold i utdanningspolitikken. Jeg tror det henger nøye sammen med å gjøre det lokalt mulig å engasjere seg i skolens innhold. Et godt samspill mellom skole og lokalsamfunn, med motiverte lærere som pådrivere, gir trolig større utbytte enn de fleste departementale utredninger.

       En slik kurs staket den forrige regjeringen ut, og dette må ikke få stoppe opp. Den enkelte skole må gis frihet til å utvikle seg, og læreren må gis tillit som skapende pedagog, kunnskapsformidler og trygg voksenkontakt.

       Frustrasjonen over ikke å ha denne tilliten, men bare være en tilfeldig brikke i et velsmurt skolebyråkrati, vet jeg mange lærere føler på kroppen hver eneste dag. Klarer vi ikke å ruste opp lærerrollen og ta vare på dem som har skolen som virkested, er alle andre skolereformer lite verdt. Det handler selvsagt om lønn, men også om mye annet. Skal det igjen bli attraktivt å velge læreryrket, må skolen gi mulighet til å være personlig utviklende for den enkelte lærer og til å belønne den som tenker nytt og utradisjonelt. I den sammenheng melder jeg uro over det kuttet på 14 mill. kr som er gjort i forbindelse med styrkingstiltak på ungdomsskoletrinnet. Og jeg vil også melde uro over de signalene vi får fra ulike hold om en synkende respekt for realfagenes betydning i skolen, og som til slutt melder seg med en slik styrke at vi nesten må stille spørsmålet om det er forstått i praksis at også realfag representerer en del av allmennutdannelsen på alle trinn i vårt skoleverk.

       Lærerrollen var mildt sagt ikke det dominerende temaet i redegjørelsen. Jeg håper det ikke er et tegn på at Arbeiderpartiet nå er mer avmålt interessert i lærerne enn de var i opposisjon i mars da Stortinget behandlet lærerrekrutteringsmeldingen.

       Avslutningsvis vil jeg komme med et perspektiv som betyr spesielt mye her i landets hovedstad, hvor man i grunnskolen har opp til 30 % fremmedspråklige elever. Er skoleverket vårt godt nok rustet til å møte integreringsspørsmålene? Har vi f.eks tatt tilstrekkelig hensyn til at Oslo-skolen må løse noen oppgaver som er ekstraordinære i nasjonal målestokk, og som gir ringvirkninger i hele landet dersom de ikke lykkes? Jeg har besøkt mange skoler i Oslo de siste ukene og fått se glimrende eksempler på at slik integrering kan lykkes, men vi har også smertelige erfaringer på det motsatte, og jeg kjenner også til dem. Dette perspektivet må vi også ha med oss dersom kunnskapssamfunnet skal tjene til sosial og demokratisk utvikling og ikke bli et samfunn som skaper nye klasseskiller. Det forundrer meg, gjennom ulike politiske roller, å se hvor kort man f.eks er kommet med å rekruttere allmennlærere med språklig minoritetsbakgrunn inn i den vanlige normale skolen. Vi har vært flinke til å få fram morsmålslærere, men allmennlærerne har vi ikke klart. Jeg vil nesten spisse det til: Det har nesten vært gjort mer fra det norske politiets side med å rekruttere innvandrere med kompetanse og bakgrunn inn i politiyrket enn det jeg synes er gjort for å rekruttere allmennlærere som rollefigurer til den norske normale allmennskolen, som er så viktig for enhver samfunnsutvikling og for den fellesskolen som statsråden og jeg faktisk har som en grunnleggende verdi.

       Jeg vil på dette grunnlag ta opp det forslaget som er omdelt:

« Det henstilles til Regjeringen å foreta en samlet vurdering av integreringsutfordringene i Oslo-skolen, og legge dette fram for Stortinget som egen sak. »

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har teke opp det forslaget han refererte.

       Det blir replikkordskifte.

       Ursula Evje (Frp) : Jeg vil først si meg meget fornøyd med forslaget som representanten Dørum har fremmet her i dag. Det viser stor vilje til å gå inn i også nye saksfelt.

       På den annen side kan jeg bli litt betenkt når det stilles forslag om problemer som allerede er godt belyst. Vel har Norge høye inntekter, men Stortinget bør ikke tape troverdighet ved at det foreslås å utrede ting som allerede er belyst i flere forskningsrapporter over tid.

       Til representantens orientering vil jeg anbefale en evaluering av Oslo kommunes spesialundervisning, hvor bl.a integreringsproblematikken er viet bred faglig omtale. Tittelen på denne er « Idealer og realiteter », NOVA-rapport 20:1998, utført av Terje Overland og Thomas Nordahl. For ytterligere oppfølging kan jeg dernest anbefale rapporten som heter « Er det bare eleven? » av Thomas Nordahl. Men den er av mer generell natur. Felles for begge er påpekingen av at det ikke er samsvar mellom lov og regelverk og skolens utøvende praksis.

       Jeg er også kjent med at Justisdepartementet allerede i 1995 i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet under statsråd Hernes introduserte et tiltak som gjelder skolemekling. Det kan være av interesse å spørre representanten Dørum, som tidligere justisminister, om dette har tilført skolen kompetanse når det gjelder bl.a integreringsproblematikken. Ble det ikke allerede før regjeringsskiftet initiert en evaluering av prosjektet for skolemekling?

Odd Einar Dørum (V) : Representanten Evje har gått totalt glipp av hovedpoenget med forslaget mitt. Poenget med forslaget var ikke å foreta en katalogisering av eksisterende forskningskunnskap, men det var å be om en politisk vurdering og et politisk initiativ. For det er bare slikt trykk som skaper endringer. Fra mange sider av mitt liv, bl.a den sosialpolitiske, er jeg vel kjent med skuffer med tonnevis av utredninger, og jeg vet forskjellen mellom utredninger og politisk handling. Så når jeg fremmer forslaget, er det basert på min observasjon av antall utredninger om det emnet jeg har tatt opp, og den innsikt jeg har i hva som skjer. Jeg tror at slik oppmerksomhet fra landets politiske ledelse vil skape inspirasjon hos vanlige lærere som står i jobben, for mange av dem gjør nettopp en beundringsverdig innsats. Men mange av disse lærerne opplever også at manglende fokusering fører til at de blir stående igjen alene. Det kan mange berette om. Men la oss ikke gjøre det slik at vår evne til å slå opp i forskningsrapporter - for dem er det mange av - eller slå opp på Internett for den saks skyld, skal erstatte politisk trykk og evne til å tenke selvstendig politisk. Det er bare ved å sette ting på en politisk dagsorden at det skapes endringer - det deler i hvert fall statsråd Giske og jeg, at det er på den måten man skaper politisk endring, både som stortingsrepresentant og i andre roller. Jeg antar at representanten Evje er enig med meg i det.

       Så takker jeg for alle saksopplysninger som ble gitt i spørsmålet.

Petter Løvik (H) : I Venstre sitt stortingsvalprogram kan ein lese:

« Alle elever, både de ressurssterke og ressurssvake, må få muligheten til å gå på skole hvor de får utviklet sine evner. »

       Dette er Høgre heilt einig i, sjølv om vi kanskje ikkje på same måten som Venstre likar å skilje mellom ressurssterke og ressurssvake elevar. Høgre ser det på den måten at dei fleste har ressursar på eit eller anna område; dei har område der dei er ressurssterke. Men poenget er at ein må få høve til å utvikle også desse sidene, ikkje berre dei som er svake. Eg trur Venstre og Høgre er meir på linje her enn Venstre og Arbeidarpartiet.

       På same måten seier Venstre:

       « Skolen må i større grad vektlegge individuelle forskjeller. »

       Det er også gode ord å høyre for ein Høgre-mann.

       Venstre går for fritt skuleval, Venstre går for at private skular skal vere med og gi det nødvendige mangfaldet. Heller ikkje på desse områda er Arbeidarpartiet så heilt klart på linje med det Venstre og Høgre meiner. Venstre har også programfesta at dei vil behalde karakterane frå ungdomstrinnet. Og det er om ikkje stikk i strid, så nokså nært stikk i strid med det som Arbeidarpartiet ved fleire tilfelle har uttrykt.

       Når representanten Dørum i sitt innlegg i dag i tillegg uttrykte usikkerheit om innhaldet i statsråden sin retorikk og samtidig var bekymra for den manglande satsinga på realfag - som Høgre har peika på mange gonger - synest eg det kanskje burde vere interessant for representanten Dørum og hans parti å sjå litt andre vegar og vere med og bygge opp eit breitt alternativ til det som representanten Dørum karakteriserte som eit sosialdemokratisk system - og eg oppfatta ikkje det som honnørord frå representanten. Eg vil gjerne ha kommentarar frå Venstre og Dørum på det området.

Odd Einar Dørum (V) : Representanten Løvik har foretatt helt korrekte sitat fra Venstres program. Han har også helt rett i at det var begrepet « sosialdemokratiet » jeg tok fatt i, ikke begrepet « sosial ». Jeg vektla det ganske sterkt i innlegget mitt.

       Jeg skal gjerne spisse til innlegget mitt på en slik måte at det også blir en utfordring til Høyre. Man kan gjerne se innlegget mitt som et oppgjør med den rådende ideologi, hvor sosialøkonomisk tenkning til de grader gjennomsyrer alle måter å arbeide på at til slutt skal du, enten du er jurist, yrkesskoleutdannet, lærer eller hva det måtte være, høres ut som en økonom. For å møte dette må man gjenreise respekten for fag, stoltheten i fag, man må gjenreise respekten for at folk kan noe i fag. Jeg syns det er urovekkende, etter møte med mange som jobber i skoleverket, at det ikke er slik.

       Når det så gjelder muligheten for en dyktig lærer til å få fram det beste i folk, har jeg selv gått i en klasse på et tidspunkt da det het folkeskole, hvor jeg veldig mange år etterpå registrerte at man fikk 50 % av klassen til å ta det som da het artium, på et tidspunkt da normalen var 5 %. Det går på det andre punktet i innlegget mitt, at hvis man ikke får gjenreist respekten for læreren - det betyr ikke bare læreren som en person som skal belønnes, og som skal være stolt av kunnskapen sin, men også muligheten for trygghet og disiplin i en normal undervisningssituasjon - lykkes vi ikke. Jeg tror at det er veldig viktig å lykkes med dette. Og det helt avgjørende poenget mitt: Vi kan ikke tenke slik f.eks om våre akademiske institusjoner at vi ser på dem som statsaksjeselskap. Vi må jo skjønne at samfunnet består av ulike institusjoner, markedet i næringslivet, hvor det er uovertruffet, hjemmet og skolen.

       Jeg stod på klassisk Venstre-grunn. Men at Venstre og Høyre møtes en del steder, akkurat som Venstre og Arbeiderpartiet gjør det, er en del av norsk skolehistorie, og det kommer til å fortsette å være slik.

       Jeg har varslet at jeg vil forsvare den norske skolemodellen. Det betyr ikke at jeg skal mure den inne blant høye murer, tvert imot. Det beste forsvaret av fellesskolen er å sørge for at den er i stadig forandring og forbedring, at den aldri stagnerer og gror fast i gamle mønstre i tidligere tiders måte å gjøre ting på.

       Jeg er klar over at det ikke er ideologi og ideologidebatt som vil vinne kampen om framtidas skole, men det er gjennom konkrete reformer som sikrer at det offentlige utdanningssystemet leverer tjenester som folk er fornøyd med.

       Kvalitet er det grunnleggende. Foreldre som sender barna sine på skolen og skolefritidsordningen, har krav på kvalitet. Elever som skal gis et grunnlag som skal vare livet ut, har krav på kvalitet. Studenter som låner store beløp, forlanger kvalitet. Arbeidstakere som skal etterfylle kunnskap for å kunne fortsette i arbeidslivet, er avhengig av kvalitet. Og lærere og alle andre som skal formidle kunnskap, er avhengig av kvalitet i etterutdanning, utstyr og materiell.

       OECD har nettopp lagt fram sin rapport « Education at a Glance » om grunnskolen og videregående opplæring. Der kan vi lese at vi ligger godt an i Norge. Men vi kan bli bedre. For å bli bedre må vi ha gode indikatorer på hvordan vi kan utvikle skolen. Vi må ha bedre måleinstrument. Noe har vi allerede. Når vi leverer materiale til internasjonale kartlegginger, bruker vi slike indikatorer. Men jeg vil sette i gang et systematisk og intensivt arbeid for å lage skikkelige indikatorer. Det kan dreie seg om normerte prøver, som vi allerede har, det kan dreie seg om spørreskjema og evalueringsskjema, det kan dreie seg om forskningsprosjekter - ikke, som noen var opptatt av tidligere her, mer skjema og byråkrati. Vi må gjøre det på en enkel og systematisk måte, slik at vi kan få gode indikatorer på hvordan vi står.

       Representanten Lyngstad uttrykte en viss bekymring for at indikatorer kan spore til ensretting. Jeg ser problemstillingen, og det må unngås. Det er ikke slik at en ensrettet skole er en bedre kvalitetsskole. Men én ensretting er jeg for, og det er en ensretting mot sterkere grunnleggende kvalitet i alle skoler.

       Vi må passe oss for å gjøre skolene like. Det fins mange veier til målet. I dagens læreplan er det stort rom for lokal og individuell tilpasning. Mitt mål er at fellesskolen skal trekke til seg alle de pedagogene som har gode ideer og dristige planer, og at det skal være rom for dem i fellesskolen. Derfor er jeg grunnleggende enig i veldig mange av de forslagene som SV har fremmet. Det drives mye godt forsøksarbeid. Men jeg er også enig i det som ble understreket herfra, at mye av utviklingen og den forsøksvirksomheten som skal drives, må komme nedenfra.

       Jeg tror det er en grunnleggende enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrum i synet på utvikling av skolen. Vi vil videreføre satsingen som ligger i skolepakken med forsøk og utvikling. I synet på fleksibilitet istedenfor ensretting innenfor stramme kunnskapsdefinisjoner, i synet på integrering av de svakeste elevene, i synet på evaluering og i synet på en offentlig fellesskole tror jeg vi har mye felles.

       Jeg har flere ganger sagt at jeg frykter en gjennomkommersialisering av utdanningen. I de siste dagene har vi sett oppslag om reklame i skolen, om flere og flere innslag av kommersialisering. Det er viktig å sikre at selve innholdet i undervisningen ikke formes av særinteresser. Reklame som framstår som reklame, er noe det går an å forholde seg til og bygge opp et forsvar mot. Langt mer komplisert blir det når f.eks oljeselskaper sponser flott undervisningsmateriell der deres virksomhet blir framstilt som miljøvennlig. Men samtidig skal skolene ha kontakt med samfunnet rundt seg, også med næringslivet. Jeg vil sette i gang et arbeid for å sikre at skolene ikke blir en arena for massiv påvirkning fra særinteresser med midler til å sponse flotte opplegg, og at vi kan få en reklamefri skole, samtidig som vi sikrer at skolen i hverdagen har kontakt med samfunnslivet rundt seg.

       Til slutt: Jeg er glad for det som særlig representanten Lyngstad understreket, at vi også skal satse på utvikling i andre land og satse på de fattige innenfor utdanningssiden. Jeg var selv sist uke i Zambia og undertegnet en avtale med Zambia om samarbeid om å utvikle deres grunnskole, og jeg er glad for at vi får støtte for det arbeidet også her i Stortinget.

       Når det gjelder de sjenerøse utlegningene om realkompetanse og statsråd Giskes syn på høyrepartiene i denne sammenheng, stiller jeg meg undrende til bruken av flertallsformen. Jeg forutsetter at statsråden har satt seg inn i innstillingen hvor spørsmålet om realkompetanse ble behandlet, og likeså forslag og vedtak i den forbindelse. Hvilken strategi legger statsråden opp til for at det flertall som stod bak vedtaket om innføring av realkompetanse og denne kompetansens egenverdi, også har mulighet til å danne flertall for det videre arbeid og utvikling av lover, regler og ikke minst en forutsigbar praktisering av kvalitetsfastsettelsen av denne meget viktige kunnskapsmengde over hele landet?

Statsråd Trond Giske : Jeg er klar over hvilke samarbeidskonstellasjoner som har vært i Stortinget med hensyn til de enkelte vedtak rundt realkompetanse, og jeg er glad for at flertallet var som det var.

       Jeg deler også representanten Evjes litt kritiske holdning til uttrykket « veien blir til mens man går ». Det er en gang blitt omskrevet til at « flyet blir til mens man flyr », og det sier litt om at det kanskje ikke bestandig er så uproblematisk.

       Jeg er enig i at man må ha en klar målsetting med hvor man går. Og vi har flere mål med kompetansereformen, med å bringe inn begrepet « realkompetanse ». Det ene er at den enkelte person, det enkelte individ, skal få verdsatt og få et formelt papir på den kompetansen hun eller han faktisk innehar. Det betyr også at vi får en større intensitet i utdanningen ved at folk ikke trenger å ta om igjen ting man faktisk allerede har innabords. Det fører til at man raskere får kvalifisert arbeidskraft ut i arbeidslivet. Det fører også til at man på en bedre måte kan utnytte den samlede kompetanse og kunnskap som er i samfunnet vårt, og at utdanningsinstitusjonene sparer ressurser.

       Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har støttet deler av Arbeiderpartiets syn på spørsmål rundt kompetansereformen, men jeg er overbevist om at det er et ganske bredt flertall i Stortinget som vil støtte det arbeidet vi skal ha framover for å få til en skikkelig kompetansereform og en livslang læring i praksis.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg syns det var en interessant redegjørelse statsråden gav til Stortinget, og mange av hans analyser er riktige. En del av prioriteringene viser også vilje til å videreføre tenkningen fra Bondevik-regjeringen, med ett viktig unntak. Jeg er også glad for de signalene som statsråden nå kom med i innlegget sitt om kommersialiseringen i skolen. Jeg er helt enig i de bekymringene han der gav uttrykk for, og jeg vil vise til at det allerede er nedsatt et offentlig utvalg som skal se på reklamepresset på barn. Jeg syns det er viktig at skolen også er bevisst på hva som er på markedet, og hva næringslivet her forsøker å få skolen med på.

       Det jeg savnet i redegjørelsen, var en tydeligere prioritering av ungdomsskolen. Derfor er det skuffende at statsråden i revidert nasjonalbudsjett vil utsette forsøket med ny ressurstildeling i skolen. Kristelig Folkeparti samarbeider gjerne med Arbeiderpartiet og andre parti som ønsker å satse og gjøre noe når det gjelder ungdomsskolen.

       I likhet med representanten Løvik syns jeg det er interessant å se forskjellen på Arbeiderpartiet i opposisjon og i regjering. Før jul var det veldig viktig for Arbeiderpartiet å få i stand en restaurering av Urbygningen ved Universitetet i Oslo. Nå strykes også bevilgningene til dette i revidert nasjonalbudsjett. Og i februar fremmet Arbeiderpartiet forslag om å få framlagt undersøkelser fra Statens utdanningskontorer i fylkene om kommunenes ressursbruk i skolen. Det ble vedtatt, men vi hørte ikke noe om det og problemstillingene rundt dette fra statsråd Giske. Ifølge media viste undersøkelsene at kommunene bruker mindre på skolen nå enn tidligere. Kan statsråden bekrefte at det nå skjer en forskyving av kommunenes ressursinnsats bort fra skolen, og hva vil statsråden gjøre med det?

Statsråd Trond Giske : Det er selvsagt ingen utdanningsministers eller kanskje ingen statsråds hyggeligste oppgave å skulle skjære i sine egne budsjetter, men da vi kom til regjeringskontorene og overtok ansvaret for gjennomføringen av budsjettet som sentrum og Arbeiderpartiet stod sammen om i fjor, fikk vi på bordet en lang rekke utgifter som det ikke fantes dekning for i budsjettet. Og hvis vi da skulle klare å holde den stramheten som sentrum og Arbeiderpartiet var enige om i fjor - og vi vet begge hva som skjer i forhold til renteøkning og vanskeligheter for folk flest hvis vi ikke klarer å holde den stramheten - var det nødvendig også å se på hva vi på utdanningsbudsjettet kunne utsette til senere. Det er bakgrunnen for at det dessverre ikke var plass til alle de tingene som lå i budsjettet. Men det var faktisk også plass til noen nye ting, bl.a fikk vi 40 mill. kr ekstra til innføring av en lovfestet rett til videregående opplæring for alle voksne. Så utdanningssiden som helhet kom ikke dårlig ut av Regjeringens behandling av revidert, og jeg håper det også er tilfellet i Stortinget.

       Jeg er helt enig med representanten Lyngstad i at ungdomstrinnet trenger ekstra oppmerksomhet. Det har blitt fokusert mye på den videregående skolen gjennom Reform 94 og på barnetrinnet gjennom Reform 97. Nå er det ungdomstrinnets tur, og der har man kanskje noen av de største utfordringene, men også noen av de største mulighetene. Jeg tror muligheten for å få større ansvar for egen læring, reformer i forhold til skolehverdagen, i forhold til time- og klasseoppdeling osv. er veldig stor på ungdomstrinnet, og jeg tror det kan utløse veldig mye kreativitet, skaperevne og intensitet i grunnskolen.

       Det er også viktig at kommunene får brukt ressursene sine fornuftig. Det vi konkret vil gjøre med det, er å se på om vi kan ha færre øremerkede overføringer til kommunene, større lokalt selvstyre og større råderett for kommunene selv over hvordan de bruker midlene sine.

Inge Lønning (H) : Statsråden bruker konsekvent den nye betegnelsen « fellesskolen ». Jeg har lagt merke til at en del av Arbeiderpartiets talere i debatten sliter litt mer med å styre tungen riktig på dette punkt, men jeg går ut fra at den øvelsen vil man klare.

       Men det som for meg står som et helt åpent spørsmål, er hva dette skifte av betegnelse egentlig betyr, eller, litt mer presist, om det betyr noe i det hele tatt, om det innebærer noen forandret forståelse av skolepolitikken fra Arbeiderpartiets side. For å gjøre det litt mer konkret: Før statsråd Giske overtok, hørte vi fra Arbeiderpartiet i denne sal gjentatte ganger at man var opptatt av at enhetsskolebegrepet skulle utvides, slik at det skal omfatte både grunnskolen og videregående opplæring. Hvorledes forholder det seg med det nye begrepet « fellesskolen »? Hvor stort omfang har det i statsrådens språkbruk? Det vil jeg gjerne ha et svar på.

       Statsråden kommenterte ingen av de forslagene som er fremsatt i debatten, og jeg går ut fra at han vil komme tilbake til det senere. Men det ene forslaget om håndteringen av Berg-utvalgets innstilling skulle jeg gjerne ha statsrådens kommentar til, om hans redegjørelse er slik å forstå at han ikke akter å følge opp denne saken som egen sak, men akter å vente til innstillingene fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget også kan forelegges for Stortinget.

       Så til sist et konkret spørsmål. Vil statsråden når det gjelder håndteringen av søknader om godkjenning av private skoler, legge den forståelse til grunn som stortingsflertallet vedtok i desember i fjor, eller vil han legge til grunn den forståelse som lå i Dok.nr.8-forslaget fra Grete Knudsen og Thorbjørn Jagland som ble forkastet av Stortinget?

Statsråd Trond Giske : Uttrykket « fellesskole » tror jeg de fleste i Arbeiderpartiet kommer til å ha veldig små problemer med. Med det menes en skole hvor barn med forskjellig religion, forskjellig sosial bakgrunn osv. kan gå sammen. Det gjelder for så vidt både grunnskolen og den videregående skole. Vi har fått en lovfestet rett til treårig videregående skole som partiet Høyre riktignok stemte imot, men som vi fikk flertall for sammen med sentrum, og som sikrer at man også der i den forstand har en fellesskole.

       Når jeg liker uttrykket « fellesskole » bedre enn « enhetsskole », er det fordi jeg synes det bedre gir uttrykk for at også den offentlige fellesskolen skal være en mangfoldskole, skal ha forskjellige løsninger tilpasset forskjellige lokale forhold og forskjellige individuelle behov hos den enkelte elev.

       Når det gjelder spørsmålet om Berg-utvalgets innstilling, er situasjonen den at høringsfristen er 15. juni. Jeg er redd for at tiden kan bli knapp til å behandle høringsuttalelsene ordentlig og seriøst og så bringe saken til Stortinget innenfor den fristen som representanten Lønning har satt i sitt forslag. Det er også viktig å se Berg-utvalgets innstilling i sammenheng med innstillingene fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget, nettopp fordi forslagene fra Berg-utvalget griper rett inn i både inntak til og avkorting i forhold til høyere utdanning samt finansiering av utdanning på det nivået som Berg-utvalget har foreslått. Derfor har jeg sagt i min redegjørelse at jeg ønsker å se det i sammenheng. Om det betyr at vi kan få et forslag fram til Stortinget før selve stortingsmeldingen om Mjøs-utvalget, ser jeg som svært aktuelt, men hvilken tidsramme vi kan få på det, er det for tidlig å si her fra talerstolen i Stortinget nå.

       Så i forhold til praktiseringen av privatskoleloven: Min praktisering av privatskoleloven vil være slik at den er innenfor intensjonen i loven. Men jeg mener at det er statsrådens skjønn som må ligge til grunn for skjønnsutøvelsen, på samme måte som det også gjorde for min forgjenger.

Marit Tingelstad (Sp) : Først vil jeg si meg glad for Giskes utsagn om at han er mot sponsing og reklame i skolen. Det var betryggende.

       Et intervju med statsråden i Norsk Skoleblad nr. 13 starter slik:

       « Forskjellen på Jon Lilletun (KrF) og Trond Giske (Ap) som utdanningsminister er at Giske mener at han vil være mer reformvillig og handlekraftig. »

       Intet mindre.

       Etter at Reform 94, Reform 97 og snart kompetansereformen er på plass, tror jeg det er viktig med en viss konsolidering av stillingen, som det heter, ikke i den forstand at skoleutviklingen skal stanse eller stivne, men at det nettopp blir mer fordypning enn det har vært til nå, at man gir mer tid til lærere og skole til dette.

       Giske sier videre i intervjuet:

       « Lilletun hadde for mange baller i lufta samtidig. Jeg vil plukke dem ned og handle. »

       Så bruker han som eksempel at handlingsrommet i læreplanen må bli bedre brukt. Hva nytt er det i det? Er det noe Lilletun blir husket for, så er det nettopp det å bruke handlingsrommet mer. Hernes var den som gav dette veldig stramme rammer, bare spør lærerne.

       Så kastet jeg i stad fram en ball til Giske i mitt innlegg. Har statsråden noe syn på dette med målstyringsprinsippet? Jeg er klar over at det er kort tid til å svare på det nå, men et bitte lite tips kanskje.

       Så er det slik at Ap-fraksjonen de to siste årene særlig har vært veldig aktiv for å få til arbeidsmiljølov for elever, og Giske skrev på nettet i Dagbladet den 18. februar at « vi må få skikkelige arbeidsmiljøregler også for elevene ». Til Norsk Skoleblad nr. 13 sier han, nå som statsråd:

       « Egentlig er det ikke så avgjørende hvordan reglene er, men at kommunene har penger til å gi elevene skikkelig innemiljø. »

       Det er jeg enig med statsråden i. Hva er så grunnen til at Giske har snudd så på hælen på disse få ukene?

Statsråd Trond Giske : Jeg tror ikke jeg er sitert riktig når det sies at min forgjenger hadde for mange baller i luften, men jeg konstaterte at han hadde satt i gang en masse baller som nå måtte plukkes ned. Det er for så vidt, må jeg si, for mitt vedkommende en stor fordel. Det er klart at når det ligger en ferdig utredning fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalgets innstilling ligger til behandling, når vi har en rekke av disse grunnlagsdokumentene, er det en veldig stor fordel å ta over som statsråd, for dette utredningsarbeidet er da allerede gjort. Men jeg vil jo si at det er det neste skrittet, utforming av konkrete forslag og gjennomføring av endringer i praksis, som er det avgjørende. Sånn sett er det et privilegium å få lov å være den som, i hvert fall foreløpig, sitter og har ansvaret for det.

       Når det gjelder målstyringsprinsippet, tror jeg det er et godt prinsipp. Jeg tror vi skal sette opp noen mål for skolen, og så skal man gi større tilpasningsmuligheter lokalt i hver enkelt kommune og kanskje på hver enkelt skole.

       Jeg deler representanten Tingelstads bekymring for det skjemaveldet og rapporteringsveldet og det byråkratiet som vi ikke bare ser rundt målstyringen, men også rundt en del av de forsøkene som vi setter i gang. Av og til kan man lure på om søknadsskriving og rapportskriving koster mer enn de få kronene som den enkelte skole får til konkrete forsøk. Det er en ting som jeg vil se nærmere på.

       Til sjuende og sist er det kommuneøkonomien som avgjør kvaliteten på skolen, også når det gjelder arbeidsmiljø for den enkelte elev. Det betyr ikke at vi ikke skal ha klare regler for det, og jeg har sagt også i redegjørelsen at jeg mener at den diskusjonen må vi snart si er over og komme til en konkret lovgivning som sikrer elever en god arbeidsmiljørettighet. Det er et paradoks når vi skal inn i livslang læring, at folk skal veksle mellom en arbeidsplass hvor man har lovfestet rett til et skikkelig arbeidsmiljø, og en skoleplass hvor man ikke har det.

Rolf Reikvam (SV) : Det gleder meg at statsråden er enig i SVs fire forslag. Det betyr at vi er langt på vei til å få flertall i løpet av dagen, og det gleder meg.

       Så til to eller tre spørsmål - jeg får se hva jeg får tid til. For en tid siden behandlet Stortinget en melding om rekruttering til læreryrket. Ifølge VG i dag har OECD lagt fram en statistikk hvor man sammenligner lærerlønningene i de ulike OECD-landene, og der kommer Norge ganske langt ned, helt på bunnen. Nå forventer jeg ikke at statsråden skal mene noe om lønn midt under forhandlingene - ikke så veldig mye iallfall. Men mitt ene spørsmål blir: Ser han på denne statistikken, det at Norge ligger så lavt og er så lite villig til å se på bruken av lønn overfor lærergruppene, som et alvorlig signal i forhold til muligheten for å rekruttere, og at dette i seg selv er et så alvorlig signal at det også på lengre sikt kan svekke rekrutteringen hvis det får fortsette?

       Det andre spørsmålet går på noe av det han sa, nemlig at han var opptatt av å få fram flere indikatorer som man kan bruke når vi skal sammenligne oss med andre land med hensyn til hvorledes norsk skole egentlig er, og det ble nevnt en utvidet bruk av normerte prøver. Det var nye signaler fra Arbeiderpartiet. Det har ikke vært framme de siste årene at en skal bruke mer normerte prøver. Vi vet at i den grad man bruker mer standardiserte og sentraliserte, normerte prøver, betyr det mer ensretting, og vi får en enda mer ensrettet skole. Det står i kontrast til det han sa for øvrig, så det overrasker meg. Jeg vil gjerne at han kommenterer det og utdyper noe mer dette med normerte prøver.

       Så til det siste spørsmålet. Det gjelder Teknologirådet, noe også Dørum var inne på tidligere i dag. Det er et SV-produkt. Vi har iallfall en del av æren for at det ble etablert, og det skal være et uavhengig råd, som skal være med på å få i gang samfunnsdebatten. Er statsråden enig i at det er behov for å endre mandatet og endre sammensetningen, og også overflytte det til et annet departement?

Statsråd Trond Giske : Først til lærerlønn. Det er riktig at OECD-rapporten viser at norske lærere ligger lavt sammenlignet med andre i forhold til lønn. Men den viser også at norske lærere ligger lavt i antall undervisningstimer pr. år i forhold til andre lærere. Jeg mener at det er en sammenheng her. Uten at vi trenger å gå konkret inn i lønnsforhandlingene fra Stortingets talerstol, kan jeg si at jeg skulle ønske meg en skole hvor lærerens arbeidstid kunne brukes mer fleksibelt, slik enkelte skoler allerede har forsøkt. Jeg har tidligere også sagt fra Stortingets talerstol at lærerlønn er en viktig rekrutteringsfaktor, og det understreket jo også Stortinget i behandlingen av rekrutteringsmeldingen.

       Så bare kort til dette med Teknologirådet. Det skal, som representanten viste til, overføres til et annet departementet. Det har jeg sluttet meg til. Men jeg er enig med representanten i at den rådgiverrollen som Teknologirådet har hatt i forhold til ny teknologi, må bevares. Om Teknologirådet i tillegg skal ha andre oppgaver, får vi komme tilbake til, og det ligger til en annen statsråd å utforme forslag til det. Men at dagens rådgiverrolle blir ivaretatt, vil iallfall jeg være opptatt av.

       Så til det med indikatorer. Jeg tror ikke det er riktig sitert når representanten Reikvam sier at vi skal ha utvidet bruk av normerte prøver. Men at vi også skal ha det som en faktor i evalueringen av kvaliteten i norsk utdanning, er jeg en sterk tilhenger av. Jeg er 100 % enig med dem som sier at normerte prøver bare måler en del av kunnskapsbegrepet, og at en for sterk fokusering på normerte prøver vil kunne gi en ensretting. Men konkret faktakunnskap eller « hva-kunnskap » som OECD bruker som formulering, er også en del av kunnskapsbegrepet, og det måler normerte prøver på en god måte, og det vil jeg være en tilhenger av å bruke i evalueringen av kvaliteten i norsk skole.

       Redegjørelsen bar preg av selvskryt med hensyn til Arbeiderpartiets initiativ når det gjelder reformer i skoleverket. Jeg skal ikke stikke under en stol at det har vært noe bra med de reformer som vi har hatt, men det må ikke gis et inntrykk av at alt er fint og flott i den norske skole.

       Det er fortsatt store svakheter og spesielt med hensyn til resultatene av utdanningen. Vi ser klart og tydelig at norske elever gjør det dårlig i forhold til elever i andre land, spesielt i forhold til dem det er naturlig å sammenligne seg med. Vi ser store problemer med vold, uro og mobbing i skolen - et tema som var nesten fraværende i redegjørelsen til statsråden. Vi ser drastiske reduksjoner i rekrutteringen av lærere. Listen kunne gjøres svært lang.

       Når det gjelder slike store og omfattende problemer, hjelper det ikke å bytte navn fra enhetsskole til fellesskole. Et navnebytte endrer ikke de faktiske forhold.

       Jeg etterlyser statsråd Giskes konkretisering av den nye profilen for vår skole. Er det noe annet enn et nytt tynt lag av kosmetikk han vil sørge for? Hva er alternativet til de problemer man ser i skolen i dag? Er det mer av den samme medisin som vi har forsøkt i en årrekke, eller er det behov for dyptgripende reformer som ikke baserer seg på 68-generasjonens forfeilede tankegods?

       Man vil kanskje spørre: Hva er Fremskrittspartiets alternativ? Fremskrittspartiets modell for den norske skole er presentert i en rekke sammenhenger i denne sal. Det er en skolemodell som henter det beste fra det norske skolesystemet og fra skolesystemer verden over, både fra Sverige, Danmark, USA, New Zealand, Tyskland og kanskje særlig Storbritannia, hvor jeg må si at Arbeiderpartiet og statsråd Giske har svært mye å lære av sitt søsterparti Labour.

       Vi ønsker å erstatte dagens rammetilskudd til skolene med en stykkpris pr. elev. Det kan også kalles en skolesjekk, eller, som Mjøs-utvalget kaller det, en voucher.

       Vi ønsker å la elevene og deres foreldre, ikke kretsgrenser og statlig eller kommunalt regelverk, avgjøre hvilke skoler elevene skal gå på.

       Vi ønsker å avbyråkratisere skolen ved å la departementet utarbeide eksamener og fastsette pensum for kjernefagene, mens det skal være en stor frihet for den enkelte skole i valget av undervisningsmetoder og læremidler innenfor de rammene som pensum trekker opp.

       Vi ønsker å likestille alle private og offentlige skoler med hensyn til utbetaling fra det offentlige. De skal få samme stykkpris og for øvrig likebehandles, slik man gjør i svært mange andre land.

       Vi ønsker å gjøre de offentlige skolene til selvstyrte stiftelser med styrer som består av representanter for foreldre og ansatte ved skolene - kanskje også med andre kompetente mennesker, f.eks fra næringslivet.

       Vi ønsker å ansette skoleledere på åremål, gi lærerne lønn individuelt, basert på deres kunnskaper og innsats, et system som for øvrig vil spore til forbedringer hos lærerstanden og til nyrekruttering. For å få tak i og holde på de virkelig gode lærerne må vi betale godt. Statsråden bør merke seg at dette er et godt kjent prinsipp i alle deler av samfunnet for øvrig.

       Vi ønsker å satse mer på lærernes personlige engasjement og ansvarsfølelse. Lærerne må bli mindre belastet med møter og papirarbeid, slik at de kan bruke mer tid på elevene.

       Vi ønsker å la elever og foreldre evaluere lærerne, fagområder, utdannelsesopplegg og arbeidsmiljø ved skolen, osv.

       Vi vil sette i verk konkrete tiltak for å skape nødvendig ro og orden i klasserommene, slik at læringen, som er det helt sentrale ved skoledagen, skal settes i høysetet. Og det er jo oppsiktsvekkende at dette temaet var fraværende i statsrådens redegjørelse.

       Vi ønsker også en langt strengere kvalitetskontroll av skolen, med bl.a uavhengige inspektørordninger, slik mange andre land har begynt med.

       Komiteens leder mente at hun hadde hørt mye av dette fra Fremskrittspartiet før. Og det stemmer, det må jeg innrømme, men hun skal få høre det igjen.

       Arbeiderpartiet ønsker en skole av høy kvalitet. I motsetning til Høyre, som mener at vi kun kan få kvalitet ved å ha et skolepoliti som sørger for at skolene fungerer slik som Høyre mener de skal fungere, tror vi at skolens viktigste utfordring er å utvikle et inkluderende arbeidsfellesskap, hvor elever, skolens personale og foreldre kan legge til rette for et læringsmiljø hvor den enkelte elev i samarbeid med andre kan få utvikle sine beste egenskaper. En forutsetning for dette er at skolen organiseres på en måte som gir rom for ulike måter å lære på, og ulike måter å møte lærestoffet på praktisk og teoretisk. Læreplanene våre oppmuntrer til en slik måte å organisere læringen og skolehverdagen på, og skolene har stor grad av frihet til å organisere opplæringen slik de vil. Allikevel lykkes vi ikke slik som vi skulle ønske.

       Det kreves selvfølgelig tiltak for at vi skal få en slik skole - en skole for alle, også for de problematiske elevene, for elever med vanskelig sosial bakgrunn, for elever som kommer fra ulike kulturer og andre kulturer enn vår egen. De må også finne sin plass og trives i skolen. Det blir en sentral oppgave for skolen å tilrettelegge læring på en måte som fører til at elevene går ut av skolen med en grunnleggende tro på at de er verdifulle mennesker som samfunnet har bruk for. Skolen må ha en struktur der elevene lykkes mer enn de mislykkes. Først da vil de også kunne ta - og vokse på - nederlag.

       Mye av den uroen vi ser i skolen i dag, skyldes at skolen ikke har klart å ta innover seg opplæringslovens krav om at opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger. Her må det innsats til på flere områder, som jeg nevnte i stad. Skolen må få flere ressurser. Lærerne må føle at de oppvurderes - yrket deres må oppvurderes av samfunnet på flere måter. Vi må følge opp det som Stortinget sa når det gjaldt meldingen om lærerrekruttering, og vi må ha pedagogisk utviklingsarbeid.

       Vi har nå fått et statlig utviklingssenter, som skal ha som oppgave bl.a å bistå den enkelte skole med å vurdere hvordan de løser oppgavene de har, og med å sette i gang forsøk og utvikle skolen til å bli en bedre arbeidsplass for elever og lærere.

       Vi har mange oppgaver foran oss, men vi må ikke glemme at vi har en god skole, og at det drives mange gode og interessante forsøk rundt om i Norges land. Jeg har lyst til å nevne Oppegård kommune, som har ansatt to miljøarbeidere ved hver ungdomsskole. Disse er på skolen, jobber med elevene i friminuttene og har også kontakt med dem i fritiden. De er med på å skape et godt miljø i skolen. Vi tror det må flere voksne inn i skolen. Dette er en måte å gjøre det på.

       Så vil jeg til slutt si meg glad for at statsråden tok opp dette med reklame i skolen. Vi vet hvordan det har gått i USA og Canada, hvor de store multinasjonale selskapene og store TV-selskapene sørger for å komme inn i skolen ved å gi løfte om støtte til teknisk utstyr mv., og som belønning får påvirke elevene med sine produkter.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Sist mandag var jeg på skolebesøk i Sandefjord, der en elev sa det slik: « Her er det fint å være, for her blir jeg sett. » Det var ikke en vanlig ungdomsskole, men den lille Breidablikk skole, som er et alternativ for elever som ikke passer inn i normalskolen. Det var fint å snakke med disse elevene, som der fikk tettere oppfølging og mer voksenkontakt enn ellers. « Her kan de vokse i sin takt, » sa rektor. « Dette er ingen spesialskole, men elevene skal ha nytte av å gå her. »

       Dette er ett eksempel på å bruke mulighetene i tilrettelagt opplæring, som statsråden sier i redegjørelsen er et av hans viktigste budskap. Men til dette trengs det ekstra ressurser. Ikke alle kommuner har råd til dette. Vi har mye frisk ungdom, mange friske lærere, og trenger altså flere friske penger. Jeg vil særlig utfordre statsråden når det gjelder ungdomstrinnet. Hvilke sykdomstegn er det han ser siden han vil ha en frisk skole? Hva må til for at dette ikke bare blir lek med bokstaver, men også innhold? « Særlig i ungdomsskolen er det nødvendig å tenke annerledes », er et sitat fra redegjørelsen.

       Hvordan kan da statsråden forsvare å kutte 14  mill. kr i revidert nasjonalbudsjett som nettopp skulle gå til forsøk med alternativ tildeling av timer på ungdomstrinnet? Jeg forstår det er på bekostning av en reform for voksne. Forslaget ble jo fremmet for å få en mer fleksibel bruk av timeressurser og større likhet når det gjelder lærertetthet. Dette ville gi større lokal frihet i forhold til organisering av opplæringen. Erfaring først, og eventuelt lovendring etterpå.

       Sentrumsregjeringen la fram en skolepakke på 225  mill. kr i budsjettet sist høst. Denne skulle være en del av en fireårig satsing på til sammen 900  mill kr. Jeg er enig med statsråden i at kvaliteten på lærerne er nøkkelen til kvalitet i skolen. I St.meld.nr.12 blir lærerne omtalt som nøkkelpersoner. Det meste av satsingen i år 2000 går til å styrke lærerrollen og lærernes kompetanse. Mulighetene til å kunne utnytte og bruke IKT i skolen er en faglig og pedagogisk utfordring. Permisjons- og hospiteringsordninger for lærerne blir også iverksatt etter at dette ble prioritert i budsjettet. Dette er starten på en ordning hvor lærerne får mulighet til å oppdatere seg og videreutdanne seg, noe som er både nødvendig og ønskelig. På denne måten sikres lærerne påfyll av ny kunnskap, som elevene igjen vil nyte godt av. Disse satsingsmidlene skulle bidra til å fremme nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfold og fleksibilitet. Det lokale mangfoldet styrker engasjementet ved skolene og dermed kvaliteten.

       Kristelig Folkeparti ønsker å flytte fokus fra sentrale til lokale arenaer og styrke samarbeidet mellom skole, foreldre, arbeidsliv og samfunnet for øvrig. På denne måten kan det oppnås en styrket kontakt som kan bidra til den etterlyste entreprenørånden.

       Det er gledelig at Arbeiderpartiet vil at det fortsatt skal satses på utdanning innenfor bistandsarbeidet ved at samarbeidet mellom KUF og bistandsmyndighetene følges opp. Jeg er enig i at utdanning antakelig er den viktigste nøkkel til utvikling. Det er en moralsk plikt for et av verdens rikeste land å bidra til demokratibygging i verden i dag, og da må vi øke vår bistandsandel, ikke svekke den, slik det er gjort i revidert nasjonalbudsjett. Dette står ikke på Kristelig Folkeparti, og det vet Arbeiderpartiet!

       Mange av de tiltakene i utdanningssektoren som sentrumsregjeringen påbegynte, følges opp, men den samme gamle kritikken mot privatskolene er skuffende. Årets utdanningspolitiske redegjørelse bekrefter at Arbeiderpartiet fortsatt ikke vil se det mangfoldet og de valgmulighetene privatskolene representerer. I stedet velger de nok en gang å gå ned i skyttergravene og gjemme seg bak et nytt begrep - fellesskolen. Jeg er enig i at enhetsskolen kan oppfattes som ensrettingsskole. Men definisjonen av ensretting blir helt feil i statsrådens redegjørelse. Ensretting er ikke når man har frihet til å velge, men når man ikke har noe valg. Skal ikke foreldrene gis den tillit det er selv å kunne velge hva de tror er best for sine egne barn? Og hvis foreldrene ikke blir betrodd dette, hvem er da den nærmeste til å vite? Er det staten?

       Når Arbeiderpartiet velger å se bort fra foreldreretten, viser dette at de ideologiske skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ligger fast. For Kristelig Folkeparti er valgmuligheter en forutsetning i et demokrati. Derfor må en rettferdig skole inkludere både en god offentlig skole og privatskoler. Det er ingen motsetning her.

       De private skolene er et godt supplement til den offentlige skolen. Det er også god grunn til å minne om at privatskoleloven først og fremst ble laget for å ivareta retten til å opprette private skoler på annet grunnlag enn i det offentlige, ikke på konkurrerende grunnlag! Dette står ikke i motsetning til at Kristelig Folkeparti ønsker en god offentlig skole.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Dagens undervisning, og særskilt den allmennfaglege delen av undervisninga, gir eit inntrykk av at den er prega av sterke skilje mellom faga, sjølv om me også møter tverrfaglege prosjekt. Risikoen ved slike sterke fagskilje er at det bygger seg opp ei rekkje barrierar for elevane si læring i staden for at dei ulike faga saman skal understøtte læringa. Nå skal eg raskt legge til at det skjer svært mykje bra, òg av fagintegrering, men det er kateterundervisninga og ei oppsplitting i timar à tre kvarter som framleis er normalen hos dei fleste.

       I livet utanfor skulen vil elevane møte - og må løyse - komplekse arbeidsoppgåver. Me veit derfor at når me praktiserer pedagogikken med vekt på å arbeide på tvers av dei ulike faga, når me fleire mål samtidig. Det mandatet som samfunnet har gitt skulen, er å utvikle det heilskaplege og integrerte mennesket.

       Men me snakkar framleis i vårt samfunn om allmenn kunnskap kontra praktisk kunnskap. Denne inndelinga har også til nå prega utdanningssamfunnet og er sentrale problemstillingar i dei nye utdanningsreformene. Stortingsmeldinga om vidaregåande opplæring f.eks slo fast at dei to ulike læretradisjonane skal møtast - den akademiske læretradisjonen med rot i tradisjonelle latinskular, og dei yrkesretta læringstradisjonane, slik dei har vist seg gjennom lærlingordninga, i yrkesutdanning i skule under heile industrisamfunnet sin framvekst.

       Forholdet mellom livet i klasserommet og arbeids- og samfunnslivet har under utviklinga av det moderne samfunnet vore eit av dei grunnleggande problema i idéskapinga omkring utdanningsspørsmåla. Motsetnader mellom kateter og prosjektlæring, realskule og framhaldsskule, kursplandeling, nivågrupper, yrkesskule og gymnas har skapt mange politiske debattar, skuledebattar om det indre liv i skulen, og har vore grunnlag for mange utgreiingar.

       Ansvar for eiga læring og prosjektretta undervisning er nå sentrale omgrep i utdanningsreformene, men det er dessverre langt mellom ideal og realitetar. Beskjedane som blir gitt i styringsdokumenta og i den generelle delen i læreplanen om tilrettelegging av undervisning, om praktisk tilnærming til allmennfaga samt differensiering og tilrettelagt undervisning, står ofte i motsetnad til realitetane i skulekvardagen med timeplanlegging, oppstykking av dagen i 45 minuttars bolkar, lærarspesialitetar, prøver og eksamensformer.

       Den tradisjonelle latinskulen var bygd omkring eit kateter med einsidig kommunikasjon og einvegs mating av kunnskap. På same måten var verkstadmodellen bygd på meisterlæring utan vidare teoretisk forståing.

       I dag er begge desse variantane for snevre læringsmodellar for ungdom som skal førebu seg til eit vakse liv i eit moderne og teknologisk samfunn. Tileigning av kunnskap krev ein meir allsidig læringsprosess enn ein einvegs modell. Samstundes vil eit komplisert samfunn føresette deltakarar med meir allmenn kunnskap enn det som er knytt til eit eige fag eller handverk. Derfor må einskapsskulen, eller fellesskulen om ein vil, sameine desse og slik tilrettelegge det eg vil kalle demokratiet sin pedagogikk.

       Eit av paradoksa i utdanningssamfunnet si utvikling er at mange alternativ har blitt etablerte for elevar med dårlege læringserfaringar, av mange kalla « verstingar ». Slike alternativ har gjerne tatt utgangspunkt i handa sitt arbeid - lære gjennom å gjere ting og gjennom arbeidsskuleprinsippet. Først har dei blitt slått ut frå det tradisjonelle teoretiske og ofte oppsplitta skulesystemet, deretter blir det bygt opp ulike alternative kollektiv med tilbod og metodar som eigentleg burde ha gjennomsyra heile skulen si verksemd.

       Framtida sine samfunnsborgarar vil nok vere meir avhengige av å kunne fungere i kunnskapssamfunnet. Den beste eigenskapen dei kan få med seg, vil vere evna til å finne fram ny kunnskap, evna til å bruke kunnskapen sin, formidle den og samarbeide med andre over grenser.

       Om vår fellesskule skal ha sjanse til å famne alle elevar i ein kvalitetsskule som kan konkurrere med kvar privat ordning, må den finne si praktiske utforming innanfor ramma av følgjande stikkord: dialog, gruppearbeid, samhandling, problemløysing og prosjektlæring.

Synnøve Konglevoll (A) : For Arbeiderpartiet er lik rett til utdanning helt grunnleggende i fordelingspolitikken. Lik rett til utdanning innebærer at alle skal ha rett til god utdanning og til utdanning som inspirerer til mer læring.

       På slutten av 1990-tallet var det mange som ønsket seg en reformpause. Det er etter mitt syn ei meningsløs innstilling. Norge er et av verdens rikeste land, og vi har klart å fordele rikdommen ganske bra. Norge er mulighetenes samfunn. Vi må derfor ikke bare ha høye ambisjoner innenfor utdanningspolitikken, vi må ha som målsetting å ha verdens beste skole. Derfor kan vi ikke ha noen reformpause i utdanningspolitikken. Vi må tvert imot hver eneste dag se fremover og spørre oss: Hvordan kan vi jobbe for å få verdens beste skole, og hvordan skal vi gå fram for at det skal være en skole for alle?

       Det kommer kanskje ikke som en bombe på dem som er til stede her i salen, men jeg synes den utdanningspolitiske redegjørelsen som ble holdt i Stortinget den 4. mai, var bra, rett og slett.

       Jeg skal ikke bruke mye tid til å kritisere den forrige utdanningsministeren, men for å si det sånn: Det var en befrielse å høre en utdanningsminister som har høye ambisjoner og klare målsettinger. Jeg håper flere enn jeg ble inspirert av å høre den redegjørelsen. For nå er det behov for en frisk innsats i utdanningspolitikken. Da skal vi ta utgangspunkt i at det er mye bra innenfor norsk utdanning. Mange av de målsettingene som utdanningsminister Giske la opp til i redegjørelsen, er målsettinger som det er bredt flertall i Stortinget for allerede. En av dem er at vi skal ha en fleksibel utdanning.

       Høyresida anklager ofte Arbeiderpartiet for at vi vil kjøre alle gjennom ei likhetskvern. Men det er en helt feilslått kritikk, for vi vil jo faktisk det motsatte. Vi vil gi alle rett til utdanning på egne premisser, ei utdanning som er tilpassa den enkeltes evner og forutsetninger. Skal alle sikres ei likeverdig utdanning, må hver enkelt møtes med ulike tilbud.

       Slik sett er det egentlig ikke noe nytt innholdsmessig når vi nå innfører begrepet « fellesskolen » istedenfor enhetsskolen. Men jeg håper det er et begrepsskifte som bedre kan få fram hva vi står for, og hva f.eks. Læreplan 97, L97, faktisk står for. Det viste seg ved evaluering av grunnskolereformen at f.eks skoler med mange innvandrere er av de skolene som har kommet lengst i å nå målene i L97, nettopp fordi de er helt nødt til å ta på alvor at elever er forskjellige.

       Skolen må bli mer fleksibel, men ikke bare for barn og ungdommer. Noe av det aller viktigste i etter- og videreutdanningsreformen dreier seg om å gi dem som ikke har fullført grunnskolen eller videregående opplæring, en ny sjanse til å greie det, og som innebærer at opplæringa skjer med utgangspunkt i den enkeltes ønsker og behov.

       En fleksibel skole dreier seg ikke bare om tilpassa opplæring, det dreier seg i tillegg om at vi skal ha et mangfold i den offentlige skolen. Hvis alle undervisningsopplegg skal være like, kommer vi ingen vei videre. Den beste måten å gjøre skolen bedre på er jo nettopp å dra nytte av gode erfaringer med ulike måter å gjøre ting på.

       En god offentlig skole med mangfold er dessuten den beste måten å unngå at elever splittes opp etter religion og på andre måter i ulike private skoler. Vi vil ha en skole der det er plass til alle, uansett religion og sosial bakgrunn. Nettopp denne sammenhengen, at vi vil ha en god skole med plass til alle, at vi vil ha en felles skole og at vi derfor må ha en fleksibel skole, er helt grunnleggende dersom vi skal nå målet om en mer rettferdig utdanningspolitikk.

       Jeg skal ikke prøve å oppsummere debatten. Men sjøl om de andre partiene sjølsagt har vært opptatt av å synliggjøre uenighet, håper jeg likevel at det her er en grunnleggende tenkning og forståelse som vi kan samle flertall for i Stortinget, og som kan danne grunnlaget for nye utdanningsreformer.

       Det ble i redegjørelsen tatt til orde for at en må skaffe seg et skikkelig verktøy for å undersøke kvaliteten, og at alle må finne seg i å bli vurdert. Da er det noe underlig at Arbeiderpartiet konsekvent stemmer ned alle forslag om ekstern og pålitelig evaluering. Men det er kanskje en god dobbeltkommunikasjon å snakke om kvalitet og vurdering - og innføre kollegasynsing basert på svevende kriterier.

       Statsråden påpekte, som riktig er, at kunnskap og utdanning i økende grad internasjonaliseres. En skulle da forvente at Regjeringen tok konsekvensen av dette og la opp til en undervisning basert på enkeltmenneskets ønsker og behov. Men den gang ei! En ønsker snarere en enda sterkere ensretting enn den en har med dagens statsskole - dette med bakgrunn i følgende uttalelse:

       « ... at vi uansett bakgrunn går på den samme skolen, har de samme lærerne, leser de samme bøkene, »

       Dette får en til å tenke på regimer jeg tror heller ikke Arbeiderpartiet ønsker å sammenlikne seg med.

       Denne ensrettingen, sammen med den frykt statsråden har for valgfrihet av undervisningstilbud, setter ting i et litt underlig lys når han samtidig snakker om « lokal tilpasning til lokale forhold » og « Større mangfold krever større frihet ». Det er jo nettopp dette mangfoldet, denne friheten og tilpasningen, han arbeider for å fjerne og forhindre. Men det er muligens slik at frihet, sett fra Regjeringens ståsted, er muligheten til å foreta lokale tilpasninger under frihet, så fremt denne, fortsatt fra Regjeringens ståsted, foretas på landsplan og en fortsatt skal lese de samme bøkene og ikke annen, kritisk litteratur.

       I et samfunn i rask forandring og hvor internasjonal konkurranse gjør seg gjeldende på stadig flere områder, er det viktig at Norge skaffer seg en så bred plattform som mulig. Alternativ kunnskap og kompetanse må anses som et gode. Det kan være at denne alternative kunnskapen og kompetansen kan vise seg å være det som er nødvendig for nyskaping og utvikling i fremtiden.

       Eirin Faldet (A) : Først vil jeg gi statsråden honnør for en redegjørelse som vektla at alle skal sikres rett til utdanning, at alle skal kunne ta del i kunnskapssamfunnet, at alle skal gis en mulighet i en god offentlig skole. Det må ikke bli slik i norsk skolevesen at det er foreldrenes eller den enkeltes inntekt som avgjør om alle skal kunne skaffe seg utdanning.

       Da Stortinget vedtok Reform 94, var det mange som var skeptiske. Nå ser vi at mange 16-19-åringer har hatt glede av reformen og tatt videregående opplæring. Reformen har sikret en bedre gjennomstrømning innenfor yrkesfagutdanning. Nå kan vi vel alle si at reformen var riktig i den forstand at flere nå får muligheten til å gå videre med høyere utdanning.

       Jeg er svært fornøyd med at vi nå har lovfestet at voksne mennesker skal ha rett til utdanning. Det er blitt et komplisert samfunn for mange. Den tid er forbi da vi sluttet skolen og gikk ut i jobb og stod i samme jobb til vi gikk av med pensjon. Nå må vi forberede våre barn og ungdommer på at de som nå tar eksamen på videregående, faktisk vil måtte gå ut og inn av yrkeslivet for i perioder å sette seg på skolebenken eller kurse seg til kompetanse som arbeidslivet krever.

       Vi får stadig behov for etter- og videreutdanning fordi teknologien stadig vinner nye områder. Kompetansereformen gir voksne mennesker rett til utdanningspermisjon, og det skal gis mulighet for studiefinansiering.

       Det er her jeg vil be statsråden være litt på vakt. Det er kanskje ikke alle voksne som ser positivt på å ta opp lån for å skaffe seg kompetanse. Voksne mennesker har kanskje nettopp betalt ferdig sitt studielån og har sine faste utgifter. Det vil kanskje gjøre at mange lar være å ta permisjon fra en godt betalt jobb.

       For fagbevegelsen har etter- og videreutdanningsreformen vært svært viktig - det har streikeperioden vist oss - og bør derfor følges opp nøye slik at voksne kan få fleksible tilbud tilpasset den enkeltes livssituasjon og realkompetanse.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Et par kommentarer til debatten i dag.

       Det er mer enn betenkelig at Arbeiderpartiet på den ene siden sier at de respekterer foreldreretten og muligheten til å drive private skoler, og komitelederen samtidig på den andre siden sier at hva staten skal finansiere, er en annen ting. Men dette er to sider av samme sak. Det forundrer meg igjen og igjen at Arbeiderpartiet ikke ser at den politikken de her trekker opp, vil føre til friskole der bare de med god økonomi kan gå. En slik utvikling ønsker ikke Kristelig Folkeparti. Det er rart at Arbeiderpartiet gjør det.

       Når det gjelder Oasen Barneskole i Songdalen i Vest-Agder, må jeg si at det er trist og svært betenkelig at statsråden handler helt på tvers av det han vet er stortingsflertallets vilje. Ja, han nærmest ber om å bli satt på plass av Stortinget.

       Så til forslag nr. 1, fra representanten Reikvam på vegne av SV. Jeg syns det er virkelig gode, konkrete forslag som kan føre til fornyelse og forbedring i skolen. Men sentrumsregjeringen klarte å snu skolepyramiden, fra en sterk styring ovenfra til å gi den enkelte skole og lærer mulighet til å utvikle skolen nedenfra.

       Det foregår mange ulike forsøk i skolen allerede, og lærere og rektorer besøker hverandre for å finne nye ideer til ny pedagogisk virksomhet, nye virkemidler og nye måter å organisere undervisningen på. Det sprer seg en tro på at den enkelte lærer og skole selv kan sette i gang og drive utviklingsarbeid. Den tillit som pedagogene er blitt vist i dette arbeidet, må nå ikke tas fra dem. Kristelig Folkeparti er opptatt av at denne utviklingen må få fortsette. Jeg tror representanten Reikvam også ønsker det, men slik forslaget er fremmet, tror jeg mang en lærer vil oppfatte det sånn at nå skal staten igjen være den som skal tenke ut ideene, presentere dem for skolen og få noen til å prøve ut det andre har tenkt fram. Det er en arbeidsmåte som dessverre vil kunne være med på å binde fantasien og på nytt gi en avmaktsfølelse, som er noe av det siste vi trenger i en noe stresset lærerstand i dag.

       Det var lite nytt i statsrådens redegjørelse - og det er positivt i den forstand at den utviklingen som har skjedd de seneste år under sentrumsregjeringen, kan fortsette. Og statsråden vil tilskynde ytterligere utvikling av nye metoder og ny organisering i skolen fra grasrota. Jeg ser med spenning fram til en utvikling også av lærerutdanningen, i takt med det som skjer i skolen med nye forsøk og gode erfaringer derfra. Det må være vår felles utfordring.

Inge Lønning (H) : Jeg kommer tilbake til to spørsmål som jeg har drøftet med statsråden tidligere i debatten uten å få helt klart svar.

       Det ene gjelder Høyres forslag om oppfølgingen av Berg-utvalget. Grunnen til at vi anser det som en hastesak, er at Stortinget tidligere har drøftet tekniske fagskolers dilemma, og at vi har en del skoler som i dag henger i løse luften i forhold til systemet. Poenget med å gjøre det til en hastesak er at det for oss er livsviktig at disse spørsmålene er avklart slik at de kan ha virkning fra og med skole-/studieåret 2001-2002. Derfor vil jeg be statsråden om å angi litt mer presist hvordan han ser tidsperspektivet på dette. Hvis statsråden kan love at han vil kunne følge opp dette slik at det kan få virkning fra og med studieåret 2001, kan vi omgjøre det til et oversendelsesforslag. Hvis ikke, vil jeg opprettholde forslaget og be om votering over det.

       Det andre spørsmålet gjelder statsrådens tolkning av privatskoleloven. Jeg stilte et ganske presist spørsmål som jeg ikke fikk svar på utover det at statsråden sa at han vil legge sitt eget skjønn til grunn. Det er ikke godt nok når Stortinget eksplisitt har uttalt seg om grunnlaget for skjønnsutøvelsen på dette området, og det så sent som i desember i fjor, altså for mindre enn et halvt år siden. Derfor vil jeg gjerne gjenta spørsmålet hvorvidt statsråden i sin skjønnsutøvelse - som ingen bestrider at statsråden selvfølgelig skal ha, som enhver statsråd - vil legge til grunn det stortingsflertallet uttalte i desember, nærmere bestemt 14. desember 1999, eller om statsråden vil legge til grunn det Dok.nr.8-forslaget som stortingsflertallet klart og utvetydig avviste på samme tidspunkt.

       Grunnen til at jeg finner det nødvendig å stille spørsmålet så presist, er at departementets avgjørelse i ankesaken, det brev departementet har sendt til kommunestyret i Songdalen, ikke ett eneste sted røper at departementet har kjennskap til hva Stortinget uttalte i desember i fjor. Jeg vil gjerne ha bekreftet både at departementet har kjennskap til det, og at departementet vil legge stortingsflertallets vurdering til grunn i sin skjønnsutøvelse.

Ranveig Frøiland (A) : Eg vil gjerne kommentera desse forslaga som er lagde fram til sak nr. 2 i dag.

       Når det gjeld forslaga nr. 1-3 frå Rolf Reikvam på vegner av SV, har eg lyst til å seia at det faktisk berre er knapt eitt år sidan Stortinget handsama meldinga Mot rikare mål, som nettopp fokuserte på forsøks- og utviklingsarbeidet i skulen. Og som ei oppfølging av den stortingsmeldinga har Stortinget nettopp vedteke å oppretta eit nasjonalt senter for læring og utvikling. Dette senteret skal medverka til at vi får eit meir heilskapleg perspektiv på læring, på forsøks- og utviklingsarbeid, på forsking og vurdering. Senteret skal hjelpa skular og kommunar i samband med pedagogisk forsøks- og utviklingsarbeid. Vi bør iallfall, synest vi frå Arbeidarpartiet si side, la senteret få verta etablert før Stortinget begyn ner å detaljstyra kva slags forsøk og kva slags utviklingsprosjekt som skal setjast i gang. Derfor ber eg Reikvam om å gjera desse tre forslaga om til oversendingsforslag, òg på bakgrunn av det som statsråden har sagt om at han er positiv til mange av elementa i desse forslaga.

       Når det gjeld forslag nr. 4, synest eg det òg kunne ha vore eit oversendingsforslag, for Arbeidarpartiet er samd med SV om desse tinga. Men eg forstår at det kan vera eit større problem, så eg vil då seia frå Arbeidarpartiet si side at vi vil røysta for forslaget dersom Reikvam ikkje gjer det om til eit oversendingsforslag.

       Når det gjeld forslag nr. 5, frå Ursula Evje, meiner eg at Arbeidarpartiet skal røysta imot det. Det synest eg faktisk det hadde vore riktig at heile Stortinget gjorde. For når vi har vedteke ei lov om private skular, skal ein handsama søknader som kjem inn, etter denne lova. Då skal ikkje Stortinget gjera eit nytt vedtak om kva slags praksis ein skal følgja. Då har ein hatt ei lov til handsaming, og då skal ein utøva skjøn. Det ligg i lova.

       Einar Dørum sitt forslag er eit oversendingsforslag. Eg synest det er mykje bra i det, og støttar sjølvsagt at det vert oversendt.

       Når det gjeld forslag nr. 7, har jo Lønning teke det opp og bede statsråden svara på det. Eg synest statsråden var veldig klar då han sa at høyringsfristen ikkje er ute, og at ein hadde behov for å sjå ting i samanheng i departementet - det galdt både Mjøs-utvalet og Hervik-utvalet. Men det er klart at eg er samd med Lønning i at det som gjeld Berg-utvalet si innstilling, må vera klart til skuleåret neste år. Om vi skal setja november eller kva som frist, synest eg er litt underordna, men eg ber om at Inge Lønning med bakgrunn i det han har sagt - og som statsråden sikkert kjem til å stadfesta - gjer dette forslaget om til eit oversendingsforslag.

       Det siste forslaget, frå Ursula Evje, kjem iallfall Arbeidarpartiet til å røysta imot.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg har noen korte merknader på slutten av debatten.

       Jeg har lagt merke til at statsråden og Arbeiderpartiets representanter så å si frir til sentrumspartiene og Kristelig Folkeparti. Det er alltid hyggelig å bli gjenstand for oppmerksomhet, og det er en oppmerksomhet vi vil forvalte godt. Vi er innstilt på et sak til sak-samarbeid med alle partier der vi kan finne felles løsninger. I Kristelig Folkeparti legger vi faktisk vekt på å være forutsigbar. Vi stemmer for det vi er for, og det er den linjen vi ønsker å legge oss på.

       Ellers konstaterer jeg at statsråden i et forsøk på å klargjøre hva som ligger i begrepet « fellesskole », ikke klarte å fortelle om det ligger noe særlig mye nytt i det i forhold til enhetsskolen. Jeg synes det er positivt at statsråden vektlegger betydningen av tilrettelagt opplæring. Det var også et av elementene i den gamle retorikken om enhetsskolen, slik at jeg er litt i tvil om hva det nye begrepet fellesskolen består i. Men alt som kan være med på å skape oppmerksomhet om den enkelte elevs behov og om klassemiljøet, synes vi er positivt.

       Jeg la også merke til statsrådens svar til representanten Reikvam om Teknologirådet. Også i Kristelig Folkeparti er vi bekymret for de endringer i mandatet som næringsministeren har varslet i IT-redegjørelsen. Det er viktig at Teknologirådet bevarer sin uavhengighet og prøver å få til en offentlig debatt om teknologiens betydning. Derfor blir teknologikritikk så viktig. Jeg er glad for at statsråden vil arbeide for å videreføre de oppgavene som ligger i dagens mandat for teknologiområdet, men det gjenstår å se om det nye mandatet og næringsministeren er enige når det gjelder disse tingene.

       Jeg konstaterer at statsråden faktisk velger å provosere Stortinget når det gjelder friskolepolitikken. Det er helt unødvendig, fordi debatten i dag og tidligere har klarlagt at flertallet fra i høst fortsatt står ved lag i sin fortolkning av intensjonene i privatskoleloven. Her er det statsråden som er i mindretall.

       Til slutt noen kommentarer til de forslagene som er lagt fram.

       Når det gjelder forslag nr. 1 fra SV, er intensjonen i det bra. Men jeg deler Arbeiderpartiets vurdering av at her er det ting på gang, og vi henstiller derfor til SV å omgjøre det til et oversendelsesforslag.

       Når det gjelder forslagene nr. 2 og 3, vil Kristelig Folkeparti støtte dem. Vi er enige i dem.

       Når det gjelder forslag nr. 4, er det viktig at reglene etterleves. Men det forutsetter at vi kjenner prislappen før vi går til lovfesting. Vi vil derfor stemme imot forslag nr. 4.

       Jeg vil be om ordet til et nytt innlegg for å kommentere resten av forslagene.

Odd Einar Dørum (V) : Jeg skal benytte dette innlegget til kort å si noe om privatskoler og til å gi en stemmeforklaring.

       Først om privatskolene: Jeg føler at den stortingsdebatten som vi hadde i desember i fjor, som det er referert til flere ganger, trakk opp skjønnsrommet for den til enhver tid sittende statsråd, og jeg føler at det er gjentatt i dagens debatt.

       Jeg skal så kommentere de enkelte forslag.

       Først til SVs forslag nr. 1-4. Jeg har den oppfatning at når det gjelder forslag nr. 1, er det mye på gang. Jeg synes personlig at det derfor bør oversendes. Forslagene nr. 2 og 3 oppfatter vi som nyttige og praktiske, og vi vil stemme for dem. Når det gjelder forslag nr. 4, vil vi ikke binde oss til lovfesting før vi konkret vet hva det betyr. Vi vil derfor enten stemme for oversendelse eller imot dersom det blir realitetsvotering over forslaget.

       Når det gjelder forslag nr. 5, fra Ursula Evje, føler jeg ingen grunn til å stemme for en praksis som allerede er stadfestet ved en stortingsbehandling. Det vil i praksis føre til at man skaper tvil om det er den forståelsen som skal gjelde der. En slik tvil vil ikke Venstre bidra til, så det forslaget vil vi stemme imot.

       Når det gjelder forslag nr. 6, fra Venstre, er det et oversendelsesforslag, og jeg sier ikke noe mer om det.

       Når det gjelder forslag nr. 7, fra representanten Lønning, avventer jeg statsrådens svar. Men dersom Høyre opprettholder forslaget, vil vi stemme for det.

       Så til forslag nr. 8, fra Ursula Evje på vegne av Fremskrittspartiet. Venstre var i den situasjon for noen få måneder siden at vi kritiserte partier i stortingssalen for å drive detaljert stortingsregjereri. Jeg har ikke så kort minne at jeg synes at en skal fravike den holdningen nå heller, for det som det legges opp til her, er definitivt stortingsregjereri. Og det synes jeg ikke man skal gå inn på. Det er min oppfatning, både ved å se på korrespondansen i saken og på debatten i fjor, at skolen som forslaget omhandler, burde vært godkjent. Det er videre min oppfatning at det problemet som det er vist til i Songdalen kommune, og som har ført til at flertallet der har ytret seg som de har gjort, burde kunne vært fanget opp av de holdningene som representanten Tingelstad gav uttrykk for, at dersom foreldreretten kommer i fare fordi det blir en privatskole, må man gå inn med økonomiske ordninger slik at foreldreretten blir respektert. Men vi vil ikke gå inn i en saksbehandling innenfor det skjønnsrom som statsråden har. Vi får heller beholde vår konstitusjonelle rett og mulighet til å kritisere i ettertid eller fremme nødvendige forslag som går inn på skjønnsrommet. Slik vil vi gå fram ved voteringen senere.

Marit Tingelstad (Sp) : Det er mye det samme som representanten Dørum sa, som jeg også vil framlegge nå.

       La meg først si til representanten Reikvam at jeg nok en gang må rose ham, for han er veldig aktiv, og han vil så gjerne at det skal skje noe i skolen fortere enn det gjør. La meg understreke det, det er positivt. Men samtidig er jeg livredd for å overstyre skolene for mye. Jeg ønsker at utviklingen skal skje innenfra og nedenfra. Og de har nå rammevilkårene slik at det kan skje. Det er grunnen til at jeg ønsker at forslag nr. 1 skal oversendes.

       Forslag nr. 2 vil vi i Senterpartiet stemme for. Forslag nr. 3 vil vi stemme for. Når det gjelder forslag nr. 4, slutter jeg meg til det som er sagt fra de andre representantene fra sentrumspartiene. Der har jeg vel også statsråden på min side, i hvert fall hvis jeg skal tro på det som står i Norsk Skoleblad, at det først og fremst trengs penger til kommunene. Derfor stemmer vi ikke for dette forslaget nå.

       Når det gjelder forslag nr. 5, fra Ursula Evje, stemmer vi ikke for det. Vi vil på prinsipielt grunnlag ikke instruere en statsråd på denne måten. Det sa jeg også i mitt innlegg. Og jeg kan godt si at det samme gjelder for forslag nr. 8.

       Når det så gjelder forslag nr. 6, som er et oversendelsesforslag, som innholdsmessig er svært bra, støtter vi det.

       Når det gjelder forslag nr. 7, har representanten Lønning sagt hvordan han kan tenke seg at dette skal behandles. Hvis statsråden svarer positivt, er det greit for Senterpartiet også at det oversendes. Men hvis han ikke svarer positivt på det, støtter vi Høyre og vil stemme for det.

Rolf Reikvam (SV) : Språk er viktig, og det er litt artig å registrere hvorledes en har endret språkbruken i løpet av ganske kort tid når det gjelder privatskoler. Tidligere brukte vi betegnelsen privatskoler, for det var nemlig det det var. I denne debatten har stort sett alle sammen brukt betegnelsen friskoler, og det er klart at det er ikke ubevisst. Det er en ganske bevisst bruk av språket for sannsynligvis å ufarliggjøre noe av det vi her snakker om, nemlig privatskoler. Jeg syns vi fortsatt skal bruke betegnelsen privatskoler, for det er det vi egentlig snakker om når vi diskuterer dette.

       Så til noen av forslagene. Først vil jeg si at det overrasker meg litt at flere ikke kan stemme for vårt forslag nr. 4 fordi de er usikre på hva det vil koste. Det betyr faktisk at man står her og sier at vi har et arbeidsmiljø rundt om på norske skoler som er veldig dårlig, men i det øyeblikk vi skal etablere et lovverk, sier vi at det koster så mye at vi tør ikke gjøre det. Og det kan vi ikke stå og si. Vi må jo tro og mene at vi har et arbeidsmiljø rundt om i norske skoler som er slik at om vi etablerer ordninger, arbeidsmiljøbestemmelser, for det fysiske arbeidsmiljøet, for det psykososiale arbeidsmiljøet, elevenes rettigheter, medvirkning og alt dette, så skal ikke dette koste særlig mye penger, for utgangspunktet er jo at arbeidsmiljøet er bra. Hvis det ikke er det, er vi nødt til å gjøre noe med det, og da må vi iallfall få vedtatt en lov, slik at vi kan sette de som er der ute, i stand til å gjøre noe med det. Så jeg håper ikke at den argumentasjonen at vi tør ikke å vedta en arbeidsmiljølov fordi det koster for mye, blir ført videre. Det kan vi iallfall ikke gå ut og si til elever, og heller ikke til studenter. For det er jo ganske alvorlig hvis vi sier det.

       Så til henstillingene - jeg har fått mange. Jeg er glad for at man syns det er gode forslag, og at man syns det er bra at noen fremmer forslag. For hva er vitsen med å diskutere og bruke masse tid på det hvis vi ikke skal mene noe og ha konkrete forslag? Jeg har i alle fall forstått det slik at det er mange som ønsker å støtte forslag nr. 1, men ikke som et vedtak. Jeg er da innstilt på å gjøre dette forslaget om til et oversendelsesforslag.

       Når det gjelder forslag nr. 2, syns jeg at det bør kunne få enstemmig oppslutning. Vi ber rett og slett om å få en oversikt over de fantastiske forsøkene som foregår i norsk skole, få det inn til oss, slik at vi får debatt om det, at vi blir informert om det, og at vi kan være med og legge videre føringer i den grad vi skal blande oss borti det. Jeg forstår at det er mange som syns at vi ikke skal blande oss borti det, men jeg ønsker iallfall at vi skal få en debatt om det.

       Når det gjelder forslag nr. 3, forstår jeg at det kan bli problematisk for noen, men vi setter det fram for å prøve å gi et signal til Regjeringen om at en del øremerking må vi ha hvis vi skal få i gang prosesser som er viktige. Jeg opprettholder da forslagene nr. 2, 3 og 4 og ønsker votering over dem.

       Når det gjelder de øvrige forslagene, ønsker vi å stemme for forslaget fra Inge Lønning på vegne av Høyre, hvis det blir opprettholdt.

       Forslaget fra Venstre er et oversendelsesforslag, som vi også er enig i innholdet i.

       Når det gjelder forslagene fra Fremskrittspartiet, støtter vi ikke dem, nettopp fordi dette er et forhold mellom storting og regjering eller departement, og det er fastsatt i loven, og der skal det ligge.

       Det er beklemmende å være kritisk vitne til Arbeiderpartiets evne til selvsuggesjon. Jeg tenker på forsvaret av statsskolen og argumenter om at økonomi ikke skal være avgjørende for en kvalitetsutdannelse. Hele privatskolen, som Arbeiderpartiet selv dannet flertall for, er et vitnesbyrd om at valgfrihet og mangfold skal være avhengig av foreldrenes økonomi. Det avhenger også av de muligheter for valg som finnes i et avgrenset geografisk område. Dette er Arbeiderpartiets politikk.

       Videre sies det at man skal gå på den samme skolen, ha de samme lærerne, lære, lese de samme bøkene, ha gym sammen. Skal de barna som etter religiøs overbevisning ikke kan vise frem kroppen sin, tvinges til å gjøre det, å delta, for å være sammen? Jeg kan ikke forstå at dette er å respektere hverandre, lære å leve sammen. Og ikke minst: Hvordan kan tvang bety « lære oss å samarbeide »?

       Jeg ser konflikter i massevis som følge av denne fellesideen, men det kommer ikke ett ord fra statsråden om hvordan konflikter skal forebygges eller håndteres, ikke ett konkret forslag om hvordan kunnskap, forståelse, personlig integritet og sosial kompetanse skal utvikles og bygges inn i denne felles ideen.

       Mangfold er å tillate originalitet, innse at vi alle er født som originaler og ikke som fellesskapsindivider, tillate forskjellige ideologier også i praksis, tillate at det finnes reell valgfrihet, tillate at valgfriheten kan brukes uten at det svir i pengepungen. Nettopp innskrenkning av valgfrihet ved å bruke økonomi som pressmiddel er vedtatt politikk i Arbeiderpartiet. Dette redegjorde representanten Ranveig Frøiland for i sitt innlegg og replikksvar, og nå senere i et 3-minuttersinnlegg.

       At Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er uenige om private skoler, burde ikke være en politisk bombe for noen i denne sal. Men jeg forlanger at statsråden nå begynner å avklare ordbruken sin, slik at vi kan tro at han kan tas høytidelig når han strør om seg med verbale blomster.

       Ellers vil jeg bare fortsette min stemmeforklaring, som går på at forslag nr. 6, fra Odd Einar Dørum, er til oversendelse, så det er veldig greit. Det kan vi støtte.

       Når det gjelder forslag nr. 7, fra Høyre, avventer vi hva statsråden vil svare, men vi er positivt innstilt til forslaget, og hvis det blir opprettholdt, vil vi stemme for forslag nr. 7, fra Inge Lønning og Høyre.

       Når det gjelder forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet, sa jeg i en tidligere replikk at Kristelig Folkeparti legger vekt på en god forvaltning av loven etter dens intensjoner. Vi synes at dette forslaget er veldig upresist, og ønsker derfor å stemme imot for å opprettholde den kvalitetsvurdering som ligger i dagens lov. Jeg henviser for øvrig til Odd Einar Dørums stemmeforklaring.

       Når det gjelder forslag nr. 8, synes jeg Odd Einar Dørums stemmeforklaring om at dette er stortingsregjereri, var helt dekkende, og Kristelig Folkeparti vil stemme mot det dersom det blir opprettholdt.

André Kvakkestad (Frp) : Når det gjelder vårt forslag om å be Regjeringen opprettholde en godkjenning, har det en klar bakgrunn. Jeg vil også henvise til innlegget fra representanten Stråtveit fra Kristelig Folkeparti, der hun sa at det er betenkelig at statsråden går på tvers av Stortingets flertall, og at han nærmest ber om å bli satt på plass. Det kan jeg slutte meg til. Da gjenstår det kun å ta konsekvensen av egne meninger, altså: den konkrete handling.

       Dette er ikke et spørsmål om stortingsregjereri, det er et spørsmål om Stortinget skal godta at Stortingets klare beskjeder og vedtak skal overses av en statsråd. Dersom Stortinget viser den feighet at det godtar tilsidesetting, får dette bli opp til et eventuelt flertall. Men det er også mulig at vi kan få en parallell til en annen sak, nemlig til spørsmålet om yrkesskadeforsikringsloven og spørsmålet om begrepet « konstatert ». Her la Høyesterett seg på en praksis som lå til grunn i et Dok.nr.8-forslag fremmet av Fremskrittspartiet, men som ble nedstemt i denne salen. Antakeligvis ser det ut som om rettsvesenet også denne gang må hjelpe flertallet til å gjennomføre den villede tolkning og praksis. Dette er tungvint, det er dyrt, men ser beklageligvis ut til å være nødvendig.

Statsråd Trond Giske : La meg ved avslutningen av en lang debatt si at jeg er glad for den brede enigheten som denne debatten har vist, særlig mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, om utviklingen av norsk skole.

       Når det fra sentrum her er blitt sagt at det ikke var så mye nytt - og det var egentlig ganske gledelig - så vil ikke jeg underskrive på at det ikke var så mye nytt, men jeg vil understreke at det var gledelig at vi faktisk står sammen om så mye. Jeg kan godt si fra Stortingets talerstol at jeg synes min forgjenger på mange områder har gjort en god jobb. Veldig mange av de prosjektene som var satt i gang, er ting som jeg med glede kan videreføre, selv om jeg selvsagt ikke er enig i alt min forgjenger har gjort. Jeg tror at det kan legge grunnlaget for et godt samarbeid i Stortinget. Selvsagt vil det være uenigheter på enkelte punkter, men slik skal det være - vi skal ha et mangfold også i skolepolitikken, ikke bare i skolen.

       Så til diskusjonen rundt privatskoleloven. Selvsagt vil jeg som statsråd følge opp Stortingets vedtak og Stortingets syn i forhold til privatskoleloven, og jeg vil også følge opp privatskolelovens intensjon om at det skal være mulig å opprette privatskoler. Men når det vises til det som Stortinget behandlet før jul, står det også i merknadene fra komiteens flertall at de viser til at departementet i sin samlede vurdering bl.a kan legge vekt på hensynet til den lokale offentlige grunnskolen. Man skriver også at man

       « presiserer at departementet foretar en samlet vurdering før godkjenning. Det er tilstrekkelig hjemmel til å fatte vedtak som på en balansert måte tar hensyn til alle forhold rundt opprettelse av en privat skole ».

       Og det er den skjønnshjemmelen, den muligheten til å foreta en slik vurdering, som jeg vil bruke. På samme måte som min forgjenger måtte bruke sitt skjønn i sin vurdering og endret en del av praksisen i forhold til sin forgjenger igjen, har også jeg den skjønnsmuligheten, som jeg vil bruke.

       Det ble sagt her at private skoler er et supplement og bare utgjør 1,8 % av det samlede skoletilbudet. Ja, det er riktig. Det jeg har vært bekymret for, er den kraftige veksten, for da er det ikke lenger bare et supplement, da nærmer vi oss en helt annen skolestruktur, og det er jeg sterkt skeptisk til. Det er ikke foreslått å nedlegge en eneste privat skole fra denne statsrådens side. Vi vet at det hvert år legges ned ganske mange offentlige skoler, så jeg er ikke først og fremst bekymret for de private skolenedleggelsene, det er den offentlige skolen jeg ønsker å slå ring rundt. Jeg ønsker også at vi skal ha et mangfold, men jeg ønsker at det mangfoldet skal det være rom for i den offentlige skolen. Jeg har også sett at særlig representanten Tingelstad i media har uttrykt den samme bekymringen som meg over nedleggelse av skoler.

       Så vil jeg til slutt si til representanten Lønning om Berg-utvalgets innstilling at jeg vil ta sikte på å få den fram for Stortinget slik at det kan være iverksatt fra skoleåret 2001/2002.

Carl I Hagen (Frp) : Etter å ha hørt noen av stemmeforklaringene fra de tidligere regjeringspartier vedrørende forslagene nr. 5 og nr. 8, om godkjennelse av private skoler etter privatskoleloven, finner jeg grunn til å gratulere statsråd Trond Giske med at han gjennom denne debatten og disse voteringene vil ha oppnådd å få godkjennelse passivt fra Stortingets flertall, inkludert de tre tidligere regjeringspartier, til å gjøre akkurat det han nå selv sa i sitt innlegg, nemlig omgjøre praksisen som den foregående statsråd stod for, og bruke den skjønnsmuligheten som ligger til grunn ved praksis for godkjennelse av privatskoler, på samme måte som den foregående statsråd, Lilletun, endret praksis fra sin forgjenger, som statsråd Giske uttalte det.

       Med andre ord: Det regjeringsskiftet vi nå har vært vitne til, medfører en ny praksis når det gjelder behandling av søknader etter privatskoleloven. Det er slikt som selvsagt er helt i orden. Når et stortingsflertall passivt er vitne til, hører at en statsråd sier at han vil endre en praksis, uten at de gjennom voteringer vil gi noen annen beskjed til statsråden, er statsråden på trygg grunn. Jeg viser da bl.a til stemmeforklaringen fra Odd Einar Dørum, hvor han sa at han forutsatte at en statsråd ikke endrer en praksis, fordi det vil kunne være vanskelig og medføre problemer. Nå har statsråd Giske sagt at han har endret praksisen fra den tidligere statsråden, og det kan han gjøre så lenge hr. Dørum og Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ikke vil stemme for et forslag og fatte et vedtak som innskjerper praksis.

       En praksis kan man kun utlede av konkrete saker, fordi det er et skjønn som skal utøves ved hver enkelt sak, slik statsråden sa. Men statsråd Giske har allerede vist at han er kommet til en annen skjønnsmessig konklusjon for én navngitt skole enn den tidligere statsråd Lilletun stod for. I tillegg så kommer det opp i Stortinget, og vårt forslag om gjennom vedtak å instruere statsråden til å beholde den gamle praksis blir hvis stemmeforklaringene holder, nedstemt, og da er det all mulig grunn til å gratulere statsråd Giske med at han har fått Stortingets flertalls velsignelse til å endre en praksis, selv om noen i dette flertallet bedyrer at de gjør noe annet. Det er voteringer som er det avgjørende i denne sal. Jeg synes det er leit, jeg hadde håpet og trodd at de tre tidligere regjeringspartiene ville stått på sin politikk når det gjaldt forholdet til privatskoler, men jeg må bare konstatere at basert på de stemmeforklaringer som er kommet, har man allerede gitt etter og godkjent de facto at statsråd Giske kommer til å følge en helt annen praksis, noe han også varslet i et av sine første statsrådsintervjuer.

       Til spørsmålet om statsrådens skjønnsutøvelse er jeg grunnleggende uenig i representanten Hagens forståelse av dette. Stortinget fattet et klart vedtak i desember 1999, og det vedtaket gikk ut på å avvise et konkret forslag fra Arbeiderpartiet i samsvar med de kriteriene statsråden nå sier at han vil legge til grunn for sin skjønnsutøvelse. Det vil si at Stortinget uttrykkelig har avvist en slik forståelse av privatskoleloven. Derfor finner jeg det ganske urimelig å tolke situasjonen på den måten som representanten Hagen gjorde. Saken er avklart av Stortinget så sent som i desember i fjor.

Petter Løvik (H) : Ei lita stemmeforklaring frå Høgre på det som hittil ikkje er kommentert.

       Når det gjeld dei to forslaga frå Framstegspartiet, vil Høgre stemme mot dei med den grunngjevinga som er gitt frå mellompartia og no utdjupa av representanten Lønning.

       Når det gjeld forslag nr. 7, er det allereie omgjort til eit oversendingsforslag, og forslag nr. 6 er av natur eit oversendingsforslag.

       Når det gjeld forslaga frå representanten Reikvam, er vi veldig glade for at forslag nr. 1 vart omgjort til eit oversendingsforslag. Dersom det ikkje hadde blitt gjort, måtte vi ha stemt mot det, men den saka er no grei.

       Når det gjeld forslaga nr. 2 og 3, kan vi støtte dei. Vi vil også frå Høgre si side støtte forslag nr. 4, og konstaterer vel dermed at det i dette stortinget vil vere eit fleirtal for denne viktige saka om å lovfeste arbeidsmiljøføresegner for elevar og studentar. Eg håpar at også andre kan slutte seg til dette, slik at vi kan få eit breitt fleirtal for dette viktige vedtaket.

       Jeg har på vegne av Venstre den klare oppfatning, slik representanten Lønning også gav uttrykk for, at Stortinget har avvist skjønnsdefinisjonen som var framlagt av Arbeiderpartiet i desember. Stortinget har deretter ved en usedvanlig klar flertallsmerknad definert skjønnsrommet. Når det er situasjonen, vil vi fra denne dag følge statsrådens anvendelse av skjønnsrommet, og vi har en rekke virkemidler, saklig sett, for å gi uttrykk for hvordan skjønnsrommet skal håndteres når vi etter hvert får se praksis. Det er den måten vi vil gå fram på.

       Nå står det faktisk igjen kun en strabasiøs, kostbar og lang vei i rettsapparatet for å se om Høyesterett forholder seg til den fortolkning av rettspraksis, lovverk og regelverk som Høyesterett tidligere har vist at de gjør. Dette kunne vi ha spart skoler, foreldre og barn for ved å fatte beslutninger på bakgrunn av det vi tidligere har sagt, stå på det vi egentlig mener, og ikke vakle frem og tilbake som om det skulle være et verdensmesterskap i storslalåm.

       Men vi har ansvaret for Regjeringa, og vi har ansvaret for eit statsbudsjett som skal leggjast fram, og prinsipielle grunnar gjer då at vi stemmer imot forslag nr. 3. Det kjem nok til å finnast pengar til slikt på budsjettet for neste år, men eg synest det er heilt urimeleg å stemma for det frå Stortinget si side. Eg ber difor Arbeidarpartiet sine representantar om å stemma imot det forslaget.

       Eg er tilfreds med at Inge Lønning har gjort forslaget sitt om til eit oversendingsforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3160)