Hilde Frafjord Johnson (KrF) (ordfører for saken):

       Vi behandler i dag sentrumsregjeringens melding om vern og bruk i kystsonen. Det er gledelig at det er et bredt flertall bak hovedlinjene i meldingen.

       Bakgrunnen for denne meldingen var et vedtak i Stortinget etter en interpellasjonsdebatt om kystverneplan for Nordland. De føringer som er lagt i denne meldingen og i Stortingets behandling av den, blir et viktig grunnlag for den videre behandlingen av forslagene til kystverneplaner for Nordland og Troms. Disse retningslinjene vil også være viktige for framtidige verneplaner som omfatter sjøareal i kystsonen.

       Kystsonen er dårlig representert i vernesammenheng sammenlignet med innlandet. Samtidig er ressursene i kystsonen viktige i næringssammenheng, for bosetting, rekreasjon og annen bruk. Derfor er vernearbeidet i dette området også svært viktig.

       En viktig målsetting og drivkraft for vernearbeidet er behovet for å sikre det biologiske mangfoldet - eller artsmangfoldet. En samlet komite er opptatt av at dette skal sikres i tråd med nasjonale og internasjonale anbefalinger og forpliktelser. Tidligere har Stortinget sagt at det biologiske mangfoldet totalt sett sikres best gjennom kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. En annen viktig forutsetning er god dialog mellom myndighetene og de som lever av næringsvirksomhet i de aktuelle områdene.

       Komiteen har lagt til grunn at man skal sikre det biologiske mangfoldet gjennom vern samtidig som det skal sikres areal til høsting av naturressurser og matproduksjon i sjø. En slik balansert forvaltning stiller nye krav til både myndigheter og lokalbefolkning. Dette er på mange måter en ny måte å operasjonalisere vernebestemmelser på. Derfor stiller det store krav til samarbeid og ikke minst til ansvarlighet hos dem som skal sette planene ut i livet, og hos dem som skal bidra til å etterleve dem.

       Potensialet for konflikt mellom verneinteresser og brukerinteresser er stort når det gjelder vern i kystsonen. Derfor er meldingen lagt opp for å ivareta både verneformål og brukerinteresser. Dette er en krevende balansegang og krever godt samarbeid mellom bruker- og verneinteressene. De aktiviteter som skal tillates innenfor de aktuelle verneområdene, må vurderes med utgangspunkt i formålet med vernet.

       Dersom en aktivitet vil ødelegge eller forringe de verdiene som vernevedtaket er ment å ivareta, skal ikke aktiviteten tillates innenfor det aktuelle området. Det er svært viktig at ikke naturvernlovens intensjon og bestemmelser på denne måten undergraves.

       Vi vet at det biologiske mangfoldet i kystsonene er under press fra mange aktører. Det dreier seg om matproduksjon, høsting av naturressurser, fysiske inngrep på sjøbunnen, utbygging og inngrep i strandsonen og forurensning. Hvilket virkemiddel som er mest hensiktsmessig for å ivareta ressursene og mangfoldet, er avhengig av hvilke typer ressurser og hvilke interesser det er snakk om.

       En samlet komite har sluttet seg til meldingens hovedprinsipper. Blant annet skal verneomfanget tilpasses verneverdiene. Hele området skal oppfylle kravene til den aktuelle vernekategorien i naturvernloven. Samtidig skal føre var-prinsippet være en sentral retningslinje, slik flertallet i komiteen går inn for. På bakgrunn av dette prinsippet skal det heller ikke være mulig å la brukerinteressene gå på bekostning av behovet for å sikre verneverdiene.

       Et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, har funnet det nødvendig å presisere viktigheten av at naturvernloven ikke uthules gjennom så liberale verneforskrifter at natur som er vernet etter naturvernloven, i praksis blir forvaltet som alle andre områder i forhold til ulike næringer.

       Begrensninger på bruken av deler av kystsonen gjennom vern vil også ha positive økonomiske konsekvenser. Jeg syns det er verdt å vise til det. Det vil kunne sikre beskyttelse av oppvekst- og yngleområder for fisk og bedret markedsverdi for miljøvennlige produkter og sjømat. På lang sikt vil alle samfunnsinteresser nyte godt av en miljøvennlig og bærekraftig bruk av kystsonen.

       En enstemmig komite understreker betydningen av lokal medvirkning i planprosessen. Lokal medvirkning er grunnleggende for å få til en god prosess. Kommuner, grunneiere, interesse- og næringsorganisasjoner besitter til sammen kunnskap som vil være sentral i utformingen av verneplanen. I debatten etter avgivelse fra komiteen har det kommet fram at tarenæringen mener seg forbigått og overhørt. Det må understrekes at deltakelse i utforming og gjennomføring av verneplaner skal gjelde alle næringsinteresser, også denne i fortsettelsen.

       Lokal medvirkning er også sentralt for å sikre verneplanen legitimitet. Slik medvirkning vil, etter at vernevedtaket er fattet, sikre oppslutning lokalt og bidra til forankring av miljøvernpolitikken i lokalbefolkningen. Dette forutsetter at de som får delegert mer forvaltningsansvar, sørger for at aktuelle styresmakter og interessegrupper trekkes inn i arbeidet.

       Stortinget skal ikke behandle enkeltsaker eller forvalte oppfølging av vernevedtak. Det er forvaltningens oppgave å gjøre det. Dette må også ligge til grunn når flertallet i sine merknader har vist til oppdrettsfirmaet SalMar A/S som driver på dispensasjon fra verneforskriftene i landskapsvernområdet i Froan. Når flertallet mener at dette er ett av områdene som i fremtiden kan bli åpnet for havbruksvirksomhet etter de nye retningslinjene, er dette ikke forsøk på å gripe inn i noen enkeltsak, og jeg finner grunn til å understreke det. Det vil være helt opp til forvaltningen å ta den endelige avgjørelsen i dette spørsmålet.

       Flertallet mener imidlertid det er viktig å få undersøkt de langsiktige konsekvensene for natur og miljø ved slik næringsvirksomhet i verneområder. Det bør derfor settes i gang et vitenskapelig prosjekt i Froan knyttet til oppdrettsaktiviteten. La meg imidlertid understreke at det også her skal være det aktuelle og relevante forvaltningsorgan som skal fatte beslutning om det skal gis videre dispensasjon etter retningslinjene i denne meldingen.

       Med den behandlingen Stortinget foretar i dag av meldingen om vern og bruk i kystsonen, er det mitt og Kristelig Folkepartis håp at vi på denne måten kan sikre en mer miljøvennlig, bærekraftig framtid for viktige verneområder i kystsonen, og at vi på denne måten også kan sikre at lokalbefolkningen slutter fullt opp om de viktige vernevedtakene som nå blir gjort.

       For å sikre dette mangfoldet og dets verdier for framtida vil det være av avgjørende betydning at vi greier å legge til rette både for et økologisk bærekraftig bruk samt fredning i en grad som sikrer et representativt utvalg av kystnatur.

       Gjennom verneplanprosessen er vi nå kommet et godt stykke på vei i arbeidet med å verne noe av våre unike kystnatur. Utarbeidelsen av kystverneplaner har sitt utgangspunkt i St.meld.nr.68 (1980-1981). Gjennomføringa av de fylkesvise verneplaner for myr, edelløvskog, våtmark og sjøfugl er i ferd med å avsluttes. Av totalt 70 verneplaner gjenstår nå bare noen få. To av disse er kystverneplanene for Nordland og Troms.

       Meldinga vi i dag behandler, skal være et viktig grunnlag for det videre verneplanarbeidet i disse to fylkene. Men i tillegg legger den også føringer for verneplaner i kystsonen i andre deler av landet.

       Denne stortingsmeldinga er utarbeidet på bakgrunn av en interpellasjon fra representanten Bjørnar Olsen om kystverneplanarbeidet, som ble debattert i Stortinget den 5. mars 1998. Bakgrunnen for interpellasjonen var bl.a misnøye med hvordan selve planprosessen var gjennomført i Nordland. Jeg mener det må innrømmes at dialogen mellom miljøforvaltninga og de berørte næringsinteresser og befolkninga ikke har vært god nok. I Troms har konfliktnivået vært mye mindre, og det skyldes antakelig at man tidlig i prosessen fikk et nært samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og fiskerimyndighetene.

       Erfaringene fra dette verneplanarbeidet har bl.a resultert i at det i denne meldinga foreslås en sterkere lokal deltakelse i kystvernesaker. Arbeiderpartiet støtter en lokal deltakelse både i selve verneplanarbeidet og ved forvaltning av vernede områder. Vi ønsker en aktiv lokal deltakelse, både fordi det ofte er de lokale som kjenner området best, og fordi miljøvern ikke skal være en konflikt mellom de sentrale myndigheter og lokalbefolkninga.

       Kombinasjonen av næringsvirksomhet og vern er ikke enkel. Vi er opptatt av at det skal være mulig å drive vern gjennom bruk. Men det er å lure oss sjøl dersom vi tror at dette er fullstendig konfliktløst. Gjennom bruk forekommer inngrep fra så vel privatpersoner som næringsvirksomhet og offentlige myndigheter som ikke er i samsvar med målet om en bærekraftig utvikling. Derfor er det nødvendig å la noen kystområder være uberørt av næringsvirksomhet og annet, slik at vi for ettertida vet hvordan natur og økologi opprinnelig var.

       Havbruksnæringa har en stor framtid i Norge. Flere kystsamfunn er i dag helt avhengig av oppdrettsnæringa, og det er liten tvil om at avhengigheten vil bli større i åra framover. Norsk oppdrettsnæring har i løpet av de siste ti åra kvittet seg med mange av sine barnesykdommer, med høy medisinering og mye fiskesykdom. Næringa framstår i dag som langt mer bærekraftig og skånsom for miljøet. Likevel kan det komme tilfeller hvor etablering av verneplan kan komme i konflikt med næringa. For Nordland er det foreslått kystverneplaner som i 17 av de 64 områdene er godt egnet til oppdrett av laks og aure.

       En enstemmig komite støtter Regjeringas forslag om å endre vernebestemmelsene slik at det blir mulig å drive oppdrettsvirksomhet i landskapsvernområder. Den kan dempe konflikten en del. Flertallet er likevel av den oppfatning at verneområder med status som nasjonalparker og reservater ikke skal åpnes for oppdrettsvirksomhet. Skulle dette bli aktuelt, ville hele grunnlaget for å verne falle bort.

       Det å sette miljø opp mot næring som en ensidig konflikt, mener jeg blir helt feil. Jeg mener at en fornuftig miljøpolitikk med en bærekraftig forvaltning i veldig mange tilfeller også er en fornuftig næringspolitikk. Det må være grunnlaget for alt vi gjør.

       Gjennom behandlinga av denne meldinga er vi blitt kjent med at det i dag er svært ulik praksis for adgangen til å drive taretråling i fuglereservat. I Rogaland er det stort sett tillatt, mens det i Sogn og Fjordane er langt strengere. Det er nå opprettet en faggruppe med representanter fra tarenæringa, fiskeriorganisasjonene og miljø- og fiskeristyresmaktene. Denne gruppa skal vurdere hvilke områder som skal være aktuelle for taretråling, og den skal legge fram en langsiktig forvaltningsplan for tareressursene. Jeg har stor tillit til at denne gruppa vil komme fram til en felles konklusjon som løser de konflikter som er oppstått ved tarehøstinga på Vestlandet.

       Fram til nå er det ikke opprettet marine verneområder her i landet, men behovet er til stede. Overbeskatning av våre fiskeriressurser og ødeleggelse av våre verdifulle korallrev er argumenter nok til at behovet er dokumentert. Regjeringa foreslår at det nedsettes et utvalg for å forberede denne verneprosessen. Dette er arbeid som bør komme i gang raskt, slik at ikke stadig mer av våre unike naturverdier i de marine områder går tapt. Fiskarlaget har også vært opptatt av at dette arbeidet kommer i gang. De vet hvor viktig bunnlevende organismer og korallrev er for livet i havet.

       I en del av verneområdene som nå foreslås, legges det opp til strenge restriksjoner på den alminnelige ferdsel. Arbeiderpartiet mener ferdselsforbud er et veldig sterkt inngrep i allemannsretten. Vi er redd for at det både i praksis og symbolsk kan ha en fremmedgjørende effekt. Vi forstår at i hekketiden er enkelte fuglekolonier svært sårbare, og at de derfor trenger en ekstra beskyttelse. Dette må vi respektere. Men vi er derimot langt mer skeptiske til at ferdselsforbud skal brukes som et virkemiddel for å forhindre miljøkriminalitet. Faktum er at friluftslivet fremmer positive holdninger til natur- og miljøvern. Det er bl.a på denne måten folk får forståelse for hvor viktig det er å verne. Vi mener derfor det bør brukes andre virkemidler for å hindre miljøkriminalitet.

       Komiteens flertall går derfor inn for å utvide Statens naturoppsyns virksomhet til å omfatte miljøovervåking i kystområdene og på denne måten bekjempe faunakriminalitet.

       Et av de områdene som i framtida kan bli åpnet for havbruksvirksomhet etter de nye retningslinjene, er landskapsvernområdet i Froan i Frøya kommune. I 1998 fikk oppdrettsfirmaet SalMar AS dispensasjon fra verneforskriftene til å drive oppdrettsvirksomhet i landskapsvernområdet. Denne dispensasjonen går ut 1. juli i år. Etter dagens verneforskrifter har miljømyndighetene ikke fullmakter til å kunne forlenge dagens dispensasjon. Dette innebærer nedlegging av oppdrettsvirksomhet i et kystområde hvor det er stor fraflytting, og hvor den eneste muligheten for å sikre bosettinga i dette lille øysamfunnet er gjennom havbruksnæringa. I overgangen mellom to forvaltningsregimer opplever vi at befolkninga på Sørburøy havner mellom to stoler. Med dagens regime er det ikke anledning til å videreføre oppdrettsvirksomheten, men med det regimet som Stortinget anbefaler i komiteens innstilling her i dag, vil slik aktivitet bli mulig.

       Flertallet i energi- og miljøkomiteen har derfor lagt mye innsats ned for å finne en løsning som er juridisk og praktisk holdbar. Vi foreslår at det settes i gang et vitenskapelig prosjekt for å se på de langsiktige konsekvenser for natur og miljø ved slik næringsvirksomhet i verneområdene. Uavhengig av den spesielle situasjonen som er oppstått i Froan, mener vi det er behov for et slikt prosjekt. De to aktuelle oppdrettslokaliteter som har vært brukt de siste to årene, mener vi er svært godt egnet for en slik type prosjekt.

       Etter at komiteen avgav sin innstilling, har saken i Froan tatt en alvorlig vending. Firmaet SalMar AS har satt ut smolt i fem merder i en ny lokalitet like øst for Risøyan i Froan. Noen tillatelse til dette er ikke gitt. Det er en ny lokalitet og ikke en av dem som tidligere har fått dispensasjon. Dette er brudd på naturvernloven, oppdrettsloven, fiskesykdomsloven og forurensningsloven.

       Jeg reagerer kraftig på at SalMar tar seg til rette på denne måten. Bedriften er fullt klar over at det aldri har vært på tale å åpne for forskningsaktivitet i en ny lokalitet. Energi- og miljøkomiteen har strukket seg svært langt for å finne en løsning for dette lille øysamfunnet i Froan og dermed innbefattet SalMar AS. Det som har skjedd etter komiteens avgivelse, oppfatter jeg som et klart tillitsbrudd, og jeg tar fullstendig avstand fra SalMars handlinger.

Øyvind Korsberg (Frp) : Havbruksnæringen har et betydelig utviklings- og markedspotensial, og næringen har stor betydning for norsk økonomi og distriktsutvikling. Flere kystsamfunn er i dag helt avhengig av oppdrettsnæringen, og avhengigheten vil trolig bare øke i årene som kommer.

       Målet for en fremtidig næringspolitikk for havbruk er at myndighetene legger til rette for en offensiv videresatsing for effektiv utnyttelse av våre marine ressurser og våre naturgitte forhold for å realisere det store markedspotensialet som er for havbruksprodukter.

       Norsk oppdrettsnæring har i løpet av få år vokst til å bli en moderne, bærekraftig næring, hvor verdien av eksport i 1999 var over 12 milliarder kr. En videre positiv utvikling av næringen vil bl.a være avhengig av tilgang på egnet sjøvolum og -arealer. La meg i denne sammenheng vise til en studie utført av Handelshøyskolen BI, gjengitt i et oppslag i Stavanger Aftenblad 11. mai i år, hvor det fremgår i en analyse muligheten til verdiskaping i Norges fire viktigste industrigrener. Der ble havbruk kåret til vinner. Sist en slik analyse ble gjort, var i 1992. Da ble 20 norske bransjer vurdert. Den gang kom oppdrett på jumboplass og ble spådd en heller usikker fremtid. I dag er altså denne næringen en vinner, og det forteller oss om den betydningen næringen har hatt og bør og må ha i fremtiden.

       Vi i Fremskrittspartiet ønsker å legge forholdene til rette for oppdrettsnæringen, slik at de land vi konkurrerer mot, og som i dag har en langt raskere vekst enn det vi har, ikke får en fordel ved at vi verner oss bort fra de muligheter oppdrett gir langs vår langstrakte kyst.

       Oppdrettsnæringen bygger på generasjoners tradisjon for å leve av, høste av og bruke havet. Næringen er i så måte en forlengelse av den kultur og næringsvei som har preget kysten gjennom alle tider.

       Oppdrettsnæringen skaper distriktsarbeidsplasser i Kyst-Norge ved at produktene produseres og videreforedles der. Næringens fremvekst og utvikling har bidratt til å skape optimisme og er sentral for å beholde og skape arbeidsplasser og dermed opprettholde bosetting i distriktene. For mange lokalsamfunn langs vår kyst er oppdrettsnæringen selve symbolet på fremtiden og muligheten for livskraftige distrikter.

       I den forbindelse må jeg få uttrykke min skepsis til de regjeringsplanene en sysler med for å styrke villaksstammene i mange vassdrag. Med et omfattende vern vil konsekvensene være dramatiske for store deler av oppdrettsnæringen. Jeg skal ikke forskuttere villaksdebatten, men med et omfattende vern er det helt klart at mange oppdrettsanlegg må flytte, og man hindrer nyetablering og dermed også verdiskaping og levedyktige bygder og lokalsamfunn.

       Oppdrett i flytende merdanlegg er et fullstendig reversibelt inngrep. Bestemmer man seg for at virksomheten ikke er forenlig med verneverdiene i området, kan anlegget raskt flyttes, og alle spor vil erfaringsmessig etter kort tid være borte. Tradisjonelt områdevern av sjø er ofte meningsløst, ettersom det er store økosystemer med ekstremt mobile organismer vi har med å gjøre.

       Dagens oppdrettsanlegg er noe helt annet enn hva som var tilfellet for noen år siden. Det er i dag ikke på langt nær den forurensning som man hadde fra denne typen næringsvirksomhet tidligere. Havbruksnæringen er i stadig endring og forbedring med hensyn til miljøet. Ny teknologi med automatisk fôringsanlegg har medført at man unngår sløsing med fôr, og dermed forurensning. Medisinering av fisken er nesten borte, og det drives med prøving og undersøkelse av fisk i oppdrettsanleggene. Likeledes har næringen gjort mye for å hindre rømming fra oppdrettsanlegg. Med andre ord: Mange av de forurensningsproblemene som var tidligere, er i dag en saga blott.

       Fiskeoppdrett er en internasjonal næring med stor nasjonal betydning. Endringer i tilgang til produksjonsområder på grunn av vern vil derfor ikke bare ha betydning lokalt, men ha konsekvenser for produksjonsmuligheter nasjonalt og eksport internasjonalt. Verneområder vil gi distriktsmessige konsekvenser og må derfor avveies mot andre samfunnsmessige interesser. For oppdrettsnæringen er tilgang til areal og næringsutvikling to sider av samme sak. Jo flere aktuelle oppdrettsområder som avsettes til vern, desto færre valgmuligheter gis fremtidig havbruk. Ekspansjon og videreutvikling av næringen overlates dermed til andre nasjoner, og det bør vi unngå.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg er glad for at denne saken nå har kommet så langt at den har havnet til behandling i Stortinget. Bakgrunnen er, som representanten Gjul var inne på, et forslag på bakgrunn av en interpellasjon fra representanten Bjørnar Olsen, etter historikken rundt den lokale behandlingen av kystverneplanen for Nordland. Og det er helt korrekt som det ble vist til, at den saksbehandlingen som den planen fikk lokalt, illustrerte de mange konfliktene som var mellom miljøforvaltning, kystfolk og næringsinteresser.

       Jeg tror det er vel verdt for det norske storting å ha den erfaringen med seg videre, fra den delen av landet og det området som har den lengste og største kysten, og hvor næringsinteressene er de aller største, at ethvert steg videre som har med varig vern å gjøre, må ha en forankring i et folkevalgt organ. Og den var ikke til å leve med den situasjonen man hadde lokalt, at disse konfliktene fikk lov til å utvikle seg. Derfor er det veldig bra at denne saken har havnet til behandling i Stortinget, og jeg går ut fra at den med det innholdet den har, og de beslutninger som tas i dag, vil få ganske store konsekvenser for den videre oppfølgingen av de fremtidige kystverneplaner for kystfylkene i landet. Det står også spesifisert i innstillingen fra komiteen.

       Kystfolket har i alle år og i alle generasjoner levd i pakt med naturen. Det er de som har forvaltet naturen og tatt vare på naturen. Og begrep som bruk og vern har gått hånd i hånd. Og jeg tror ingen mer enn kystfolket er interessert, også for fremtiden, i at man er nødt til å ha miljøperspektivet på plass. Ingenting vil være bedre enn at man skal kunne utvikle kysten videre gjennom å sette standarder for miljøvern og bruk som gjør at man får en bærekraftig utvikling. Vi har sett at det er innenfor de konvensjonelle fiskeriene vi ser de største truslene for lokale arter som eksisterer i fjordarmer langs kysten. Denne delen av problematikken har dessverre ikke fått noe særlig plass i denne meldingen.

       Det er korrekt som andre har vært inne på, at oppdrettsnæringen, som denne saken handler om spesielt, har vært et mønster for hvordan en næring utvikler seg i pakt med miljøhensyn. Næringen har selv satt standard for utviklingen i tråd med miljøstandarder som gjør at de reversible inngrepene man har, ikke lenger har den samme vignett og er den samme trussel for miljøet langs kysten som for noen år tilbake.

       Utfordringen for fylkene og kommunene fremover når vi også ser på dette som en næringspolitisk sak, er å sørge for at vi har en progressivitet i planleggingen som gjør at det vil være tilstrekkelig arealer for fremtiden. Husk at vi også snakker om at denne næringen skal utvikle seg fra i dag hvor den har en årlig omsetning og eksportverdi - når vi snakker om oppdrettsnæring - på 12 milliarder kr. Så har vi i andre planer i Det norske storting satt en ambisjon om at vi skal nå opp til et nivå på kanskje 100 milliarder kr i løpet av noen år. Og det betyr at man er nødt til å komme frem til løsninger og langsiktige rammer for næringen som går på at man må vite hva slags arealer vi snakker om, og hva slags arealer som skal ha vernestemplet på seg for fremtiden.

       La meg også få si at når man i denne debatten velger å ta frem en enkeltsak, Froan og bedriften SalMar, tror jeg ikke dette er den rette arenaen for å gå til angrep på et navngitt selskap som ikke har noen særlig anledning til herfra å kunne forsvare seg selv. Men eksemplet viser jo hvor konfliktfylt dette kan være, hvor man går inn i en problematikk som gjør at de som velger å satse og skal utvikle seg i og rundt denne næringen, er nødt til å ha en langsiktighet som må være mye større og bedre enn det som har vært mulig å fremskaffe hittil. Men jeg er glad for at saken har fått den vendingen den har fått, og syns komiteinnstillingen er veldig positiv.

       Jeg tror det som skjer ved at vi nå har fått en behandling i Stortinget, øker muligheten for å styrke bosettingen på kysten og også bidrar til å sette en miljøstandard som gjør at næringen kan utvikle seg, og at man for fremtiden kan ha for øye muligheten for å kunne nå, bl.a for oppdrettsnæringen, en omsetning på 100 milliarder kr. Det kan kysten ha som en positiv utsikt.

John Dale (Sp) : I lys av at hovudtankane i stortingsmeldinga om vern og bruk av kystsoner vert aksepterte av eit stort fleirtal på Stortinget, vil eg her nøya meg med ein kort merknad.

       Det som det er særleg grunn til å merka seg i denne saka, er at miljø- og næringsinteresser gjekk inn i ein omfattande dialog for å finna ein felles plattform. Dei tidlegare statsrådane miljøvernminister Guro Fjellanger og fiskeriminister Peter Angelsen gjorde eit heilhjarta forsøk på å samordna interessene, og det makta dei. Dermed fekk uttrykket vern og bruk eit synleg innhald, og det vil framover kunna stå som ei overordna rettesnor i norsk miljø- og ressurspolitikk.

       For Senterpartiet har ideen om bruk og vern alltid stått sentralt. Noreg har samanlikna med andre land ein unik busetjingsstruktur. Etter internasjonal målestokk har me få store samanhengande villmarksområde hjå oss, for her i Noreg er det spor etter menneske overalt. Historisk har me livnært oss av naturressursane, og me har i høg grad utvikla ei kjensle av å vera ein del av naturen. Natur og villmark er ikkje område som me lever utanfor, men som me sjølve er ein del av på line med alt anna som lever og gror. Denne tilstanden bør me hegna om for å medverka til eit vedvarande mangfald så vel i Europa som globalt.

       Tanken om bruk og vern er eit uttrykk for nettopp dette. Den har perspektiv over seg. For eksempel er det oppmuntrande at den store havbruksnæringa, som representerer store kommersielle interesser, aksepterer tanken om balansert bruk av ressursane langs kysten. Eg tolkar det som uttrykk for ei opplyst eigeninteresse. Det er tilsvarande bra at klassiske naturvernarar etter kvart innser at det ikkje ligg noka framtid i å ekskludera menneske frå naturen, frå den villmarka me er ein naturleg del av, og som me stadig lever av. Dette synet ligg til grunn for St.meld.nr.43.

       Så kan det vera grunn til å understreka det komitefleirtalet seier om ferdsel. Det at folk kan ferdast langs kysten i skog, mark og fjell utan å møta på unødige restriksjonar, fremjar positive haldningar til natur og miljøvern.

       Det er symbiosen menneske og natur som er viktig. Dette er f.eks utgangspunktet for økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng. Synspunkta hans bør etter mitt syn lyttast til. Av miljøorganisasjonane er det Natur og Ungdom som best følgjer opp dette perspektivet.

       Spørsmålet om korleis me bør oppføra oss i naturen, vert då det heilt sentrale, og det er det kystsoneplanen handlar om. Både ideologisk og praktisk er det no lagt ei god plattform. Den tidlegare regjeringa gjorde her ein god jobb, noko regjeringsskiftet ikkje har rokka ved - heldigvis. Me er glade for den oppfølginga som no kjem.

Hallgeir H Langeland (SV) : Stortingsfleirtalet kan i denne saka gjennom ein merknad i innstillinga truleg setta til side inntil fire lover - naturvernlov, oppdrettslov, fiskesjukdomslov og forureiningslov, lover som den lovgjevande forsamlinga har vedtatt - og det til fordel for eit firma som nå er meldt til politiet av Verdens Naturfond.

       Stortingsfleirtalet vel å lønna eit firma som truleg bryt det eksisterande lovverket ved å laga ein finurleg konstruksjon i form av eit forskingsprosjekt. Ved å skjula seg bak dette kan altså fleirtalet bryta sitt eige lovverk og instruera og pålegga fylkesmann og direktorat å vera med på det same, altså sjå bort frå det eksisterande lovverket - trass i at eit fleirtal i komiteen i innstillinga åtvarar mot nettopp dette:

       « ... det er viktig at naturvernloven ikke uthules gjennom så liberale verneforskrifter at natur som er vernet etter naturvernloven i praksis blir forvaltet som alle andre områder i forhold til ulike næringer. »

       I neste runde gjer Arbeidarpartiet og Senterpartiet i praksis det dei sjølve åtvarar mot, men då saman med sine miljøkameratar i Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet. Ja, Kristeleg Folkeparti er med i det fleirtalet, og det er ikkje berre riper i lakken dei får. Det er ein kollisjon mot det miljøpartiet som dei ønskjer å framstå som. Dette held ikkje mål, og det må vera grunn til å spørja: Kva blir det neste? Kan det tenkjast at praksis framover blir at oppdrettsanlegg tilhøyrer den opprinnelege natur og nettopp skal ligga i verneområde? Fleirtalet i denne sal har eit stort forklaringsproblem.

       Konklusjonen for andre som ikkje likar vedtatte lover, må etter dette bli: Det løner seg å sjå bort frå lovverket. Gjer som du vil, så triksar Stortinget det til utanom tidlegare vedtatte lover, slik som du måtte ønskja. Me må hugsa på at naturvernlova, som verna i Froan, er vedtatt av Stortinget etter grundige drøftingar. Miljøverndepartementet har fått ansvar og fullmakt til å forvalta dette lovverket og har gitt denne vidare til direktoratet, som då etter grundige vurderingar har kome fram til at anlegget må flyttast. Så vel altså fleirtalet i denne sal å detaljstyra dei som har gjort jobben etter lov og regelverk og seier til dei at dei må sjå vekk frå dette lovverket. Det er forunderleg, det som nå skjer.

       Med unntak av denne spesielle forma for stortingsregjereri er komiteen einig på dei fleste punkt. Sjølv vil SV peika på at meldinga styrkjer folks tilgang til verneområda når det ikkje går ut over verneformålet. Det er eit viktig framsteg for oss som er opptatt av å sikra så vel vern som folks tilgang til rimeleg urørt natur.

Gunnar Kvassheim (V) : Meldingen om vern og bruk i kystsonen ble lagt fram av den forrige regjeringen med bakgrunn i en debatt i Stortinget om kystverneplanene for Nordland. Det er rett som representanten John Dale sa, at mye og godt arbeid i å avstemme forhold knyttet til vern og bruk ble nedlagt av den foregående regjeringen, da spesielt miljøvernministeren og fiskeriministeren.

       Det er gledelig at den nåværende regjeringen valgte å stille seg bak meldingen, og at det er et bredt flertall for å sikre det biologiske naturgrunnlaget i tråd med nasjonale og internasjonale forpliktelser når en skal behandle verneplaner som omfatter sjøareal.

       Det er òg bred enighet om at det skal sikres areal til høsting av naturressurser og matproduksjon i sjø. Målet er at prinsippene som blir lagt til grunn for meldingen, skal være konfliktdempende i de tilfeller konflikter mellom vern og bruk oppstår.

       Vern er et viktig bidrag til å sikre det biologiske mangfoldet, og vern av sjøområder en naturlig og nødvendig del av dette arbeidet. Ved oppretting av verneområder, både på land og sjø, skal verneområdet ikke være større og restriksjonene ikke strengere enn det som trengs for å sikre verneverdiene. Men for at dette skal kunne ivaretas, må kunnskapsgrunnlaget bedres betraktelig gjennom overvåking, kartlegging og forskning. Dette skal så gi grunnlag for evaluering av verneområdene og om vernet er skikket til å sikre verneverdiene. Evaluering bør òg vise virkningen av vernet i forhold til lokalsamfunn og næringsutøvelse. Til vi har de kunnskapene som trengs, må vi bruke føre var-prinsippet også på denne delen av vår miljøpolitikk.

       Venstre mener det er viktig at naturvernloven ikke uthules gjennom så liberale verneforskrifter at natur som er vernet etter denne loven, i praksis blir forvaltet som alle andre områder. Når det gjelder hvilke aktiviteter som skal kunne tillates innenfor naturreservater, må dette vurderes ut fra hvordan den enkelte aktivitet kan påvirke formålet med vernet i det enkelte tilfelle.

       Selv om ikke naturvern i utgangspunktet behøver å argumenteres for økonomisk, vil Venstre understreke at bevaring og bærekraftig bruk av våre marine og kysttilknyttede ressurser vil kunne medføre betydelige positive økonomiske konsekvenser på sikt. Jeg tenker her på beskyttelse av oppvekst- og yngleområder, miljøvennlige fiske- og havprodukter og utvinning av stoffer basert på genetiske koder i marint biologisk mangfold. Det er viktig at verneområder er forankret lokalt. Dette kan en best oppnå gjennom lokal forvaltning og ved at alle parter tidlig blir tatt med i vernearbeidet.

       Det har vært bred enighet om hovedlinjene i denne saken. På ett punkt har imidlertid komiteflertallets merknad vakt oppsikt - jeg vil si berettiget oppsikt. Det gjelder forholdene rundt et oppdrettsanlegg i Froan, som flere talere allerede har vært inne på. SV og Venstre slutter seg ikke til denne merknaden. Etter Venstres syn bør det ikke være Stortingets oppgave å gå inn i enkeltsaker som dette, men å trekke opp de overordnede retningslinjene. Jeg synes ikke at den merknaden som flertallet har kommet fram til, blir bedre gjennom de framstillingene som er gitt av bl.a. Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet i dag. Det som er resultatet av denne merknaden, er en lokal debatt og en utvikling som jeg synes er beklagelig. Jeg synes at erfaringene en bør trekke av dette, er at i slike enkeltsaker er det andre enn Stortinget som legger premissene og legger opp til det som blir den utøvende politikken.

Tore Nordtun (A) : Bakgrunnen for denne meldingen og innstillingen er, som flere talere har vært inne på tidligere, de konfliktene som oppstod bl.a i Nordland. Innstillingen prøver å dra opp visse kjøreregler som man skal innrette seg etter når man skal se på de næringsmessige konsekvensene og hvordan det slår inn på kystverneplanene. Overskriften sier jo klart fra: vern og bruk. Det synes jeg vi skal ta med oss. Det sier veldig mye. Vi skal verne, men vi skal også bruke.

       Her tror jeg vi må ta med oss den historiske bakgrunnen. Det er slik at denne nasjonen i stor grad er blitt bygd opp og tilrettelagt på bakgrunn av det som havet og sjøen har gitt oss, og som vi har kunnet bringe inn. For å oppnå dette samspillet, å utnytte de rike ressursene vi har og få til å kombinere det med verneinteresser, må vern og næring spille mer på lag sammen. Vi ser nå hvor mye de to viktigste næringene vi har i Norge, nemlig fiskerinæringen og olje- og gassnæringen, bringer inn til landet vårt, og vi må også innse at vi her må ha en skikkelig tilrettelegging. Sagt mer menneskelig: Vi må sammen kunne løse disse store utfordringene vi har.

       Slik vi i Arbeiderpartiet ser det, er det tilstrekkelige arealer til å kunne utvikle en skikkelig næring og til å kunne ha områder som også skal vernes, både på sjø og land. Stikkordet her er en bærekraftig fremtid for disse interessene. Jeg vil sterkt understreke at det skal være mulig å kombinere vern av sjøareal og bruk av samme areal til havbruksvirksomhet, eksempelvis oppdrett og taretråling, i større grad enn ved tidligere vernevedtak. Igjen: vern gjennom bruk.

       Når det opprettes et nytt verneområde, skal det tas nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og bosetting. Her understreker jeg dette med den aktive lokale deltakelsen i planleggingen og opprettingen av disse områdene. Det må ses nøye på den eksisterende næringsvirksomheten og bosettingen som er i området, og det må tilrettelegges deretter. Utredningsplikten skal ligge hos næringsutøverne. De må selv sannsynliggjøre at tiltak ikke vil innebære en trussel for verneområdet.

       Jeg har store forventninger til den faggruppen som departementet har nedsatt, og som er bredt sammensatt av både miljø-, fiskeri- og næringsorganisasjoner og foreninger, som nå skal vurdere hvilke områder som er aktuelle bl.a for taretråling. Jeg tar det som gitt at ingen i denne gruppen opptrer med vetorett. Det skal være et samråd hvor en skal komme fram til en felles forståelse og konsensus, og det er naturlig at en her legger stor vekt på hva disse opprinnelige næringene har gjort og skal gjøre i fremtiden i disse områdene.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg ønsker jeg hadde hatt minst 15 minutter, men dessverre må jeg vel bare begrense meg til det jeg har fått tildelt.

       I dag har vi en skjebnedag for kystfolket og for Distrikts-Norge. Jeg sier det så sterkt, for dersom denne innstillingen blir vedtatt uten at noen av de forslagene jeg har lagt fram, samtidig blir vedtatt, gjør vi det mesterstykket at vi stadfester og forsterker de fullmaktene som allerede er gitt fra Stortinget til Miljøverndepartementet og de miljøbyråkratene som sitter rundt omkring i fylkene, og som i realiteten er de som styrer løpet. De ml-erne og 68-erne som forsvant da kommunismen falt i grus, er godt plassert. Det er de som sitter og finner på all denne jækelskapen som distrikts- og kystbefolkningen må leve med. - Jeg beklager mitt uparlamentariske språk, president!

       Det snakkes om vern, og det snakkes om tap av artsmangfold. Jeg må få bruke noen få sekunder på å fortelle en liten historie. Jeg var i helgen ute i Skipbåtsvær, der min bestefar kom fra - ute i naturen. Da jeg vokste opp, lå bestefaren min ved kai og sløyde fisk og hev gjenner ut, og ea kunne spise av hånden min. I dag er det fraflyttet. I dag er oteren fredet, i dag er ørnen fredet, i dag er stort sett selen fredet. Det finnes ikke ærfugl igjen. Nei, ørnen har spist opp ærfuglen, oteren har spist opp ærfuglen. Jeg har bilder av ærfugl i kjeften på oteren, bilder som er tatt av journalister. Sånn går det når man freder og verner naturen uten at menneskene er med og deltar i det vernet. Det verste som skjer på kysten, er fredning. Da forsvinner artsmangfoldet. Artsmangfoldet tar man vare på når kystbefolkningen får lov til å være med, men når man freder uten at kystbefolkningen får være med, går det galt.

       Jeg pekte innledningsvis på naturvernloven i forhold til sjø - hva slags lovgrunnlag er det som gir rett til vern av sjøen? Jo, det er et brev fra en byråkrat i Justisdepartementets lovavdeling - sannsynligvis en naturverner - som sier at det er grunn til å anta at miljøvernloven også skal gjelde sjø. Det er lovgrunnlaget som komiteen har lagt til grunn. Ved å vedta det som står i innstillingen, sier vi at naturvernloven skal gjelde i sjø, man antar ikke lenger. Det er grunnen til at jeg har lagt fram forslag nr. 2.

       Forslag nr. 3 går på det eminente at når miljøvernbyråkratene i et fylke finner ut at her er det et område som skal vernes, så setter de seg og tegner; de tar en tusj og ringer det inn. Jeg har sendt det til komiteen og til en rekke representanter for å vise hvordan verneområdet i Nordland - jeg har pekt ut Nordland, som det startet med i 1994 - ser ut i dag med tusjgrensen rundt. Og da er det området i realiteten fredet lenge før det er fattet vedtak om det. Det er alvorlig. Det kan gå opp til 6-10 år før vedtak blir fattet, men området er allerede båndlagt av fylkesmannens miljøvernavdeling, uten kontroll, uten at Stortinget kan innvirke på det. I realiteten har de fått fullmakt fra departementet, de kan gjøre akkurat som de vil. Det er dagens realitet.

       Så vises det til at WWF har levert en anmeldelse vedrørende Froan. Hva har WWF gjort for naturen i Norge? Hva har WWF gjort for Norge internasjonalt? Jo, de deltar i kampanjer mot Norge for å skandalisere Norge mest mulig når Norge er ute og skal forsvare sine interesser når det gjelder å høste av naturen. Jeg synes det er forstemmende å oppleve at det blir dratt fram her i denne salen. Selvfølgelig er vern ved bruk den eneste måten - det er jeg enig med Nordtun i - man kan få ivaretatt interessene på. Gunn Karin Gjul snakket om lokalt engasjement. Ja, hvordan skal man få lokalt engasjement? Verneplanen for Nordland ligger i dag til vurdering på direktoratsnivå. Det er ingenting som sier at verneplanen skal omskrives og sendes ut på ny høring. Derfor forslag nr. 1 - og det er viktig.

       I tusenvis av år har befolkningen langs norskekysten tatt vare på sine nærområder gjennom bruk. I Nordland og Troms har fiskere og andre som har hatt sitt daglige virke langs kysten, vernet denne delen av landet gjennom bruken av land og hav.

       Den som har gleden av å reise med båt langs kysten, enten ut mot storhavet eller inne i fjordarmene, ser gammel bebyggelse. Er det en grønn flekk å se et sted, ser en også at det har vært gammel bosetting der. Det vil si at i tidligere tider var det drift stort sett overalt - fra det ytterste vær til den innerste fjord. Og det underlige er at ingen av disse områdene er ødelagt av kystfolkets bruk.

       Det er vel verd å merke seg at dette har skjedd gjennom tusener av år uten at disse områdene har vært belemret med statlige verneplaner og miljøvernavdelinger hos fylkesmannen.

       Det er denne formen for bruk av kysten som i alle år har vært grunnlaget for bosetting og utvikling i Kyst-Norge - men dessverre er dette i ferd med å endre seg.

       Det er ved flere anledninger slått fast at fiskeri, og da spesielt oppdrett, skal overta når oljen en dag tar slutt. Det er videre med stor optimisme slått fast at fiskeri og oppdrett skal være det som uten subsidier skal sikre bosetting og utvikling av Kyst-Norge.

       Men det må være lov å spørre hvordan dette skal la seg gjøre, når stortingsflertallet har tenkt å frede stort sett hele kysten av Nord-Norge - slik at turister fra ulike land og landsdeler kan komme og betrakte denne utdøende rasen som er kalt nordlendinger.

       I Saltenfjorden, som strekker seg fra Bodø og forbi Fauske til Saltdalen, ligger det to oppdrettsanlegg. Begge disse anleggene står i fare for å måtte flyttes eller legges ned - dette selv om produksjonen flyttes mellom de forskjellige merdene, som igjen ligger langt unna hverandre. Etter en stund er forurensningen som skjer, fullstendig borte, og man kan igjen benytte tidligere anlegg. Det er også verd å merke seg dagens teknologi, med automatiske fôringsanlegg med dosering slik at fôrspill belaster miljøet minimalt. Det samme gjelder medisinering, som i stor grad er borte.

       Det samme gjelder vern mot bruk i rekreasjonsøyemed. Det er nesten ikke en fjordarm som ikke er vernet mot et eller annet. Det er nesten slik at det kun er de fastboende som ikke er vernet.

       I Mistfjorden, som går forbi Kjerringøy, har jeg fartet hver eneste sommer siden jeg gikk i knebukser. Hver helg går det fritidsbåter inn i fjorden i rekreasjonsøyemed. Folk nyter helgefreden og bruker naturen. Nå skal dette bli nasjonalpark med begrensede muligheter for bruk. Jeg har som sagt brukt denne fjorden i nesten 45 år, fra vår til høst. Og enten en tror det eller ikke, kan en nesten ikke finne spor etter bruk på høsten. Da ser jeg bort fra en og annen bålplass som er der, men de sporene er borte når vinterstormene har fått gjort sitt.

       Hvorfor skal dette vernes mot alt og alle når folk selv er i stand til å ta vare på naturen uten hjelp fra et særdeles behjelpelig storting, som igjen får hjelp fra fylkesmannens miljøvernavdeling?

       Som bruker av disse områdene, og som en av de få som kommer fra nord og som fremdeles ikke er vernet, er min bønn til Stortinget: Slutt å sende oss verneplaner før vi blir utryddet! Så utrolig det enn kan høres ut, er vi i stand til - som gjennom de siste 8.000 år - å ta vare på nordlandskysten gjennom bruk, uten omfattende lover, forskrifter, planer og andre offentlige reguleringer.

Torny Pedersen (A) : Det virkelige forløpet til denne meldingen skriver seg egentlig fra tidlig på 1980-tallet, St.meld.nr.68 (1980-1981), der man mente at de tematiske verneplanene også skulle omfatte andre naturtyper enn myr, våtmark, sjøfugl og edelløvskog. bl.a var det snakk om strandenger. I denne sammenhengen ble Nordland og Troms sett på som mest hensiktsmessige til å utarbeide kystverneplaner for å få fram verneverdiene i kystsonen og helheten i det biologiske mangfold.

       Det tok over 15 år før kystverneplanen for Nordland var utarbeidet som den første, og da den endelig kom, skapte den harme på grunn av liten tilgang til bruk av vernearealer og sterk verning av sjøarealer der inntil 90 % av verneområdene var i sjø, samtidig som involverte parter mente de ikke hadde fått nok innflytelse i planprosessen. Man stod altså igjen med mye vern og liten mulighet til utvikling av framtidens næring - fiskeoppdrett.

       Dette provoserte ikke minst kystbefolkningen, som i årtier har forvaltet både kulturlandskap, flora og fauna, slik at Norge i dag har den mest levende og attraktive kyststrekningen i Europa. Vi vet at den største trusselen mot kystsonen er avfolking og nedbygging av aktiviteter og næringsvirksomhet, noe som vil legge kystsonen øde.

Rita Tveiten (A) : Det er verkeleg ei viktig sak me har til handsaming i dag, og det er bra at så mange engasjerer seg så sterkt som tilfellet har vore i dag.

       Noreg har naturgjevne føremoner som høver godt for havbruk i vidaste forstand. Det er grunn til å minna om at våre havområde er av dei mest næringsrike i heile verda. Vidare er kysten vår skatta som rekreasjonsområde med høve til friluftsliv, og den har miljøkvalitetar som må takast vare på på ein heilskapleg måte. Alle omsyna må samordnast og sikrast. Bokstaveleg talt kan ein seia at interessene er i same båt.

       Dei naturgjevne føremonene gjev eit stort potensial for verdiskaping, og det er naturressursane våre som har danna grunnlaget for velferden vår opp gjennom historia. Olje- og gassressursane våre er ikkje fornybare, og me må planleggja ny verdiskaping som kan vera med og ta over når olje- og gasseventyret er på hell.

       Forskingsmiljøa våre har rekna ut at me kan skapa verdiar for 200-250  milliardar  kr i året i løpet av 20-30 år basert på marine ressursar. Det er heilt klart at skal dette verta ein realitet, må me ta høgd for ei utvikling der me tek vare på føremonene og der kystsoner som skal nyttast til produksjon, ikkje vert avgrensa på ein slik måte at me stengjer oss ute frå næringsaktivitet.

       Det er grunn til å streka under at verdiskapingspotensialet basert på marine ressursar berre kan verta realisert ved at det vert lagt til grunn ei forvalting som tek hand om både miljømessige og næringsmessige omsyn. I røynda må me skapa aksept for at driftsanlegg i kystsona kan verta like vanleg som på land. Ynskjer me denne verdiskapinga, må me ta innover oss at det vil medføra ein del kostnader.

       Utviklinga må vera forskings- og kunnskapsbasert. Det finst ingen snarvegar, og i eit slikt perspektiv er det bra at Stortinget har slege fast at marin forsking skal ha prioritet framover.

       Stortinget vil om kort tid vedta ei FoU-avgift for norsk fiskerinæring, og me vil òg om kort tid vedta revisjon av oppdrettslova som heimlar miljøtiltak som godkjenning av anlegg og innretningar, og som òg heimlar forbod mot oppdrett i bestemte soner. Det er grunn til å minna om at det er knytt plikter til retten til å utnytta kystsona vår, og det er òg grunn til å minna om at det er dei klare over.

       Det må leggjast auka vekt på undervising i skuleverket som er mynta på vern og bruk i kystsona. Det er gjennom ei aktiv haldning frå lokalbefolkninga me kan få den beste forvaltinga av kystsona og at føre var-prinsippet verkeleg får innhald. I alle tider har det vore kystbefolkninga som har vore dei beste forvaltarane av naturressursane, og som faktisk òg har hatt ei klar eigeninteresse av det.

       Lokale styresmakter har eit stort ansvar for å tilretteleggja og regulera også i kystområda våre, og i eit slikt perspektiv må det sikrast at det vert utvikla ein eigna planmanual som oppgjev kva slags faktorar som skal trekkjast inn i saksbehandlinga, og korleis dei skal vektleggjast i forhold til kvarandre. Det vil òg ha den effekten at det vil kunna sikra ei meir lik behandling i alle kystområde og medverka til at kvaliteten på planprosessane vert betra sjølv om fagkompetansen kan ha ulik kvalitet i dei ulike kommunane. Det er ein realitet me må ta innover oss, og som me må demma opp for.

       Til slutt vil eg seia at me må klara den utfordringa som ligg i å få til både vern og bruk av kystsona vår, slik at nødvendig verdiskaping vert utløyst, og at naturen vert ivareteken i eit langsiktig perspektiv - det har me alle eit ansvar for å medverka til.

Statsråd Siri Bjerke : Regjeringen mener at vern i medhold av naturvernloven fortsatt skal inngå som en del av den helhetlige arealforvaltningen for å sikre spesielt sårbare eller verdifulle deler av norsk natur. Som komiteen også påpeker, vil bevaring av det biologiske mangfoldet best skje gjennom en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. Regjeringen legger til grunn at det må stilles store krav til samordning og avveining mellom bruker- og verneinteresser. Regjeringen vil derfor sørge for at enkelte arealer langs kysten sikres gjennom vern etter naturvernloven, samtidig som det finnes tilstrekkelige arealer som er egnet til høsting av naturressurser og til matproduksjon i sjø. Jeg mener at de prinsippene det legges opp til i stortingsmeldingen, vil bidra til dette. Bare gjennom en helhetlig arealforvaltning vil vi kunne sikre en bærekraftig utvikling langs kysten. En bærekraftig utvikling krever en levende kyst, det forutsetter også en livskraftig og fremtidsrettet næringspolitikk.

       I likhet med komiteens flertall vil jeg understreke betydningen av at føre var-prinsippet legges til grunn når vi skal vurdere utstrekning av og restriksjoner innenfor verneområder. Det er derfor viktig, slik komiteen også påpeker, at naturvernloven ikke uthules gjennom liberalisering av verneforskriftene. Områder som vernes etter naturvernloven, inneholder naturverdier av internasjonal, nasjonal eller regional verdi som det er viktig å sikre for framtidige generasjoner. Jeg konstaterer at komiteen slutter seg til denne forståelsen, og at verneområder derfor ikke kan forvaltes som alle andre områder i forhold til bl.a næringsaktivitet. I et langsiktig perspektiv vil områdenes referanseverdi bli tillagt stor vekt når ulike aktiviteter skal vurderes.

       Jeg vil presisere at opprettelse av verneområder alltid skal ta utgangspunkt i formålet med vernet, og at verneområder ikke skal være arealmessig større eller ha strengere restriksjoner enn det som er nødvendig for å sikre verneverdiene. Jeg merker meg at komiteen er enig i dette, men at den også påpeker at verneområdenes utstrekning og begrensninger må veies mot føre var-prinsippet.

       Regjeringen vil gå nøye gjennom de foreslåtte avgrensningene i utkastet til kystverneplan i Nordland for å vurdere reduksjon av sjøarealene som er foreslått vernet.

       Jeg konstaterer at komiteen slutter seg til at det skal utarbeides marine verneplaner. Regjeringen vil følge opp dette som forutsatt i meldingen.

       Regjeringen er i likhet med komiteen opptatt av at prosessen i tilknytning til verneplaner får en lokal forankring med god dialog mellom miljøvernmyndigheter og alle berørte parter. Jeg mener at dette vil være viktig også som konfliktdempende tiltak, men vil likevel presisere at medvirkning ikke alltid er det samme som at alle parter får gjennomslag for sine synspunkter. Ved opprettelse av verneområder er det mange og ofte motstridende interesser som skal veies mot hverandre. Det er Regjeringens ansvar å foreta en slik avveining og sørge for at både verneinteresser og andre interesser, som næringsinteresser, blir vurdert på en forsvarlig måte. Regjeringen vil for øvrig legge til rette for lokal forvaltning av verneområdene, slik flertallet forutsetter.

       Jeg har merket meg at komiteen mener at behovet for ferdselsforbud bør vurderes i de enkelte verneområdene. Dette vil bli gjort som en del av gjennomgangen av verneforskriftene. Miljøvern- og fiskerimyndighetene vil foreta en gjennomgang av de verneforskrifter som regulerer taretråling.

       Komiteen peker på behovet for å utvide virksomheten til Statens naturoppsyn til å omfatte miljøovervåkning i kystområdene for å bekjempe faunakriminalitet. Til dette vil jeg bemerke at lov om statlig naturoppsyn også gjelder i kystsonen, og at det allerede er et samarbeid mellom Statens naturoppsyn og Det indre kystoppsyn. Dette vil utvikles videre.

       Et flertall i komiteen understreker at utredningsplikten ligger hos næringsutøver eller tiltakshaver, slik normal praksis er ved utbygginger eller tiltak på land. Dersom det blir aktuelt med tiltak innenfor et eksisterende verneområde, er det altså næringsutøveren selv som må sannsynliggjøre at det aktuelle tiltaket ikke vil komme i konflikt med verneformålet. Regjeringen er enig i dette.

       Komiteen peker på forholdet mellom verneinteresser og havbruk i Froan landskapsvernområde i Sør-Trøndelag. Komiteen mener det er viktig på vitenskapelig basis å undersøke de langsiktige konsekvensene for natur og miljø ved slik næringsvirksomhet i verneområder. Gjennomføringen av slike prosjekter må på vanlig måte inngå som en del av næringsutøverens utredningsplikt.

       Jeg føler meg trygg på at de retningslinjene som nå er trukket opp gjennom meldingen, vil legge til rette for en helhetlig forvaltning av kystsonen, der det tas hensyn til både bruker- og verneinteresser.

       Jeg er glad for at Stortinget har fått mulighet til å si sitt i en så viktig sak, og jeg tror det gjennom denne meldingen og komiteens merknader er lagt et godt grunnlag for behandlingen av kystverneplanene i Nordland og Troms.

       Fjerdeparten av kystlinjen vår ligger i Nordland. Den representerer et stort område samt naturressurser og mangfold av stor betydning, både for verne- og næringsinteresser.

       Meldingen legger opp til at planprosessene skal bli bedre, og at næringsinteressene skal bli bedre ivaretatt. Det er positivt at nærings- og brukerinteressene trekkes inn i planprosessen på linje med grunneierne. Det er vesentlig at lokalbefolkning og brukere av områdene har et eierforhold til planene.

       Det er utvilsomt ønskelig med en del referanseområder der økosystemet fungerer mest mulig urørt, ellers må bærekraftig bruk være grunnlaget for både bosetting, næringsvirksomhet og vern - noe det for øvrig har vært opp gjennom tidene.

       Havbruksnæringen har et stort utviklingspotensial, kanskje særlig i de nordlige kystområder. Det kan være grunn til å merke seg at selv om det foreslåtte vernede areal totalt sett er lite, 3 % av arealet ut til territorialgrensen, utgjør det mellom 20 og 30 % av de områdene hvor det er mulig å drive havbruk.

       Forutsetninger og kunnskap kan endres. Nyvinninger finner sted, f.eks innen sykdomsproblematikk. Det kan i dag være vanskelig å se langsiktige konsekvenser av spesielle tiltak og virksomheter. Derfor håper jeg at det ikke legges opp til statiske verneplaner, men at planene kan justeres eller rulleres av hensyn både til nærings- og verneinteressene.

Steinar Bastesen (TF) : I mitt forrige innlegg gikk det litt fort på slutten. Derfor tar jeg ordet på nytt for å presisere: Det er ikke kystverneplanen for Nordland og Troms som er til behandling. Den ligger i departementet! Den kan vedtas med et klubbeslag, for det står ingenting i meldingen om at den skal ut til ny behandling og så skrives om i tråd med det som blir vedtatt i dag. Det står ikke her! Det er helt opp til Regjeringen om de skal skrive om planen så den blir i tråd med det som Stortinget vedtar. For vi sier ikke det! Vi sier ikke at kystverneplanen for Nordland og Troms skal omskrives slik at den blir i tråd med det vi vedtar i dag. Det er viktig at folk er klar over det når de stemmer ned forslaget mitt.

       Planen ligger i dag - som jeg sa avslutningsvis - i direktoratet til vurdering av hvorvidt den skal omarbeides. Det er poenget! Det må stortingsflertallet være klar over når vi kommer til votering.

       Når det snakkes om prosenter av areal som vernes, er det pussig å tenke tilbake på at man snakket om at vern av områder på land utgjorde en så og så liten del. Da man begynte å se på dette, fant man at det var vernet mye større områder på land enn det som utgjorde dyrket mark. Det tok vi opp i debattene da jeg ble stortingsrepresentant. Så har man sluttet med å bruke prosenttall når det gjelder vern av områder på land. Det argumentet forsvant. Det er nettopp det som er poenget! Nå sier vi i innstillingen som blir vedtatt, at naturvernloven skal gjelde helt ut til territorialgrensen. Er man klar over hvor langt ut det er? Jo, det er ut til 4-milsgrensen, 7,4 km utenfor det ytterste skjær - fra russergrensen til svenskegrensen og innover fjordområdene våre. 7,4 km ut i det åpne havet - det vedtar vi her! Derfor er det viktig at vi har « på føttene » når vi skal vedta det, at vi vet hva lovgrunnlaget er. Derfor er det viktig å få det vurdert. Det er ikke nok at det sitter en byråkrat i Justisdepartementet som foretar en vurdering og sier: En antar at naturvernloven også skal gjelde i sjøen.

       Hva skal verdiskapingen for kysten være? Skal vi være i stand til å skape verdier for 240 til 250 milliarder om 20 år, eller skal vi leve av å passe på hverandre, passe på at vi ikke ror gjennom et sund i et område som er fredet, eller at vi kjører med en motorbåt med en 10 hesters påhengsmotor - eller en 400, 500 hesters Sabb diesel? Er det det vi skal leve av på kysten?

       Statens naturoppsyn er den nye vekstnæringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3258)