Kirsti Kolle Grøndahl (A)
(ordfører for saken):

       Da Regjeringen, etter flere års arbeid presenterte sin melding om Svalbard i fjor høst, var det stort sett bare godord å høre. Det lå derfor i kortene at behandlingen i Stortinget skulle bli preget av bred enighet om hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk. Det har slått til. Den innstillingen vi i dag drøfter, er i alle vesentlige spørsmål enstemmig.

       De få dissensene som finnes, gjentar tidligere uenighet om enkelte miljøsaker og en litt større utålmodighet med å innføre lokalstyre. I komiteen har vi vært opptatt av å arbeide oss fram til enighet, fordi vi mener at det er en styrke for troverdigheten i vår svalbardpolitikk.

       Utenrikskomiteen har vært saksansvarlig komite fordi Svalbardtraktaten er grunnlaget for Norges forvaltning av suverenitetsutøvelsen på Svalbard. Men selv om utenrikskomiteen har stått for den praktiske og formelle behandlingen av meldingen, har komiteen fått innspill fra en rekke av fagkomiteene i Stortinget. Justiskomiteen, kommunalkomiteen og kirke- og undervisningskomiteen har, foruten utenrikskomiteen, besøkt Svalbard i løpet av våren - andre komiteer var på Svalbard i fjor - for å sette seg inn i sine fagområder.

       Jeg finner grunn til å takke alle våre samtalepartnere på Svalbard for at de så velvillig har stilt opp nær sagt til alle døgnets tider. Uten deres medvirkning hadde vårt arbeid vært langt vanskeligere. Når Stortinget i dag drøfter hovedlinjene i norsk fremtidig svalbardpolitikk, føler jeg meg trygg på at vi har oversikt over og innsikt i de fleste av de sentrale problemstillingene som er behandlet i meldingen.

       Som saksordfører er det mitt håp at vi har lyktes med å utforme en innstilling som gir klare føringer for norsk forvaltning av Svalbard inn i et nytt århundre. Jeg håper videre at alle som blir berørt av innstillingens konklusjoner, slutter opp om den helhetlige politikken for svalbardområdet som vi på vegne av Stortinget har forsøkt å formulere.

       Så kan man naturligvis spørre: Hvorfor er det viktig at Norge utøver suverenitet? Først og fremst fordi Svalbard er en del av kongeriket Norge. Dernest er det en åpenbar strategisk begrunnelse. Den kalde krigen er over, men Svalbards geografiske beliggenhet har fortsatt stor strategisk betydning: Dersom man betrakter kloden med Nordpolen i sentrum, ser man tydelig øygruppas geopolitiske plassering. De klimatiske forholdene er dessuten ekstraordinært gunstige sammenliknet med ethvert annet sted på jorda på samme breddegrad. Svalbard er derfor lett tilgjengelig året rundt. Havområdene rundt Svalbard inneholder store geologiske og biologiske ressurser. Havområdene rundt Svalbard støter an mot norsk økonomisk sone, eller mot områder der Norge fortsatt har grenseforhandlinger. Norsk tilstedeværelse gjør det mulig å overvåke og kontrollere miljøsituasjonen i området.

       Som sagt, basis for norsk tilstedeværelse og suverenitetsutøvelse på Svalbard er Svalbardtraktaten. I 80 år har traktaten bekreftet Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på øygruppa. Som suverenitetsutøver har Norge, innenfor traktatens rammer, ansvar for og frihet til å bestemme hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å styre utviklingen på og rundt øygruppa i ønsket retning. Det er viktig å se norsk svalbardpolitikk i denne brede, internasjonale rammen.

       Et tydelig og konsekvent norsk nærvær på øygruppa er det viktigste virkemidlet for å utøve suvereniteten. Foruten sysselmannsembetet kommer slikt nærvær best til uttrykk gjennom å opprettholde en norsk bosetting på øygruppa. Et differensiert og moderne næringsliv er med på å gjøre det attraktivt å bo på Svalbard. Likevel er det slik at all menneskelig aktivitet, næringsvirksomhet, ressursutnytting, forskning og undervisning skal skje innenfor de rammene som hensynet til bevaring av naturen og miljøet på Svalbard setter.

       Norske myndigheter har valgt å satse på en helårsbosetting, Longyearbyen, med en samfunnsstruktur som er mest mulig lik lokalsamfunnene på fastlandet. I dag bor det mellom 1.200 og 1.500 mennesker i Longyearbyen. Dette er ansett å være en tilstrekkelig størrelse for at innbyggerne skal kunne få et godt og allsidig tjeneste- og fritidstilbud.

       Sysselmannen er Norges fremste representant på øygruppa og et sentralt redskap i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk. Sysselmannen forvalter nasjonale interesser både i forhold til utenlandske bosettinger og aktører, i forhold til ressursbevaring og i forhold til et best mulig vern av miljøet. Sysselmannen har også en viktig rolle i å gjennomføre en effektiv og smidig forvaltning av statens interesser i Longyearbyen og på resten av øygruppa. Komiteen har i innstillingen vært spesielt opptatt av sysselmannens direkte og tydelige tilstedeværelse som representant for Regjeringen i forhold til utenlandske bosettinger og aktører.

       Derimot tror vi at en del av sysselmannens « kommunale » oppgaver bør kunne overføres til lokalstyret i Longyearbyen når det er etablert. I forhold til disse vil det trolig være hensiktsmessig å la sysselmannen fungere som fylkesmann.

       Det er 15 år siden Stortinget sist hadde en generell og altovergripende debatt om Svalbard. Utrolig mye har skjedd på øygruppa siden den gang, selv om hovedbegrunnelsen for at det er norsk virksomhet på øygruppa, er den samme, nemlig vårt ansvar som suverenitetsutøver.

       Glasnost har ført til at forholdet mellom den norske og russiske bosettingen er bedre enn noensinne.

       Bevisstheten om vårt ansvar for å forvalte og bevare Svalbards unike naturmiljø og kulturminner har blitt gradvis styrket i løpet av perioden.

       Etableringen av UNIS i Longyearbyen, profesjonaliseringen av forskningsstasjonen i Ny-Ålesund og teknologiske installasjoner, som EISCAT, SvalSat og SvalRak, står alle som gode eksempler på den gledelige veksten og utviklingen som har funnet sted på forsknings- og utdanningsområdet.

       Samtidig med at nye næringer, som forskning, utdanning og turisme, har blitt styrket, har kulldriften fått relativt mindre betydning. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er ikke lenger pytt og panne i « Company Town », men en av flere næringsvirksomheter.

       Longyearbyen fremstår i dag som et moderne, velutrustet og godt fungerende samfunn, med et variert næringsgrunnlag.

       I løpet av disse årene har det videre funnet sted en merkbar desentralisering av ansvar og myndighet. Det har dessuten vært en betydelig vekst i privat virksomhet. Dermed har de politiske myndigheter fått svekket sin mulighet til å drive en helhetlig styring av utviklingen på områder som har nasjonal interesse.

       Erkjennelsen av denne utviklingen har ført til at komiteen ser behovet for å styrke den sentrale koordineringen av svalbardpolitikken. Vi mener at det best kan gjøres ved at Polarutvalget får en sterkere og mer politisk stilling. Vi ser heller ikke bort fra at Polarutvalget bør omorganiseres og få et større ansvar for den totale offentlige virksomheten på øygruppa. Vi regner med at Regjeringen vil komme tilbake med forslag til hvordan intensjonene i komiteens erkjennelse best kan ivaretas.

       Da Stortinget diskuterte forvaltningen av miljøet på Svalbard høsten 1995, la Stortinget klare føringer på at Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. Videre ble miljøaspektet understreket ved at miljøhensyn skal veie tyngst dersom det oppstår konflikt med andre interesser. Den sterke vektleggingen på miljø står fortsatt ved lag. Komiteen har ytterligere forsterket dette synet gjennom å understreke føre var-tenkningen som det bærende prinsippet for forvaltningen av området.

       I den anledning uttaler alle partier unntatt Høyre at man bør unngå å foreta gjennomløpende naturinngrep som kan dele opp sammenhengende villmarksområder. Denne uttalelsen knytter direkte opp til det standpunktet som et flertall i Stortinget tok allerede i 1995, nemlig at det ikke skal bygges vei eller kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Dette standpunktet står fortsatt ved lag. I denne innstillingen har komiteen tatt avstand fra at det åpnes et nytt uttak fra Gruve 7. Følgelig er det verken aktuelt eller behov for å bygge vei i Boltedalen.

       Siden de nåværende naturreservatene og nasjonalparkene bare i liten grad inneholder biologisk produktive områder, bad energi- og miljøkomiteen i 1995 om at det måtte utarbeides en verneplan som inkluderte et representativt utvalg av slike områder. Dette arbeidet er i god gjenge, og vi ser fram til at forslag om vern av biologisk produktive områder blir fremmet for Stortinget. Inntil så skjer mener utenrikskomiteen at Regjeringen bør vurdere å innføre et moratorium på alle inngrep i de foreslåtte verneområdene for å hindre at forslag om fremtidig vern blir illusorisk.

       Fordi verneplanen ennå ikke er fremlagt, har et flertall i komiteen ikke villet ta standpunkt til vern av Reindalen, selv om hele komiteen er kjent med at Reindalen har stor verneverdi. Vern av Bjørnøya derimot er alle utenom Høyre og Fremskrittspartiet rede til å stille seg positiv til.

       Det har lenge vært arbeidet med en miljølov for Svalbard. Det må vel kunne tolkes som litt utålmodighet fra komiteens side når den sier at den « håper at lovforslaget kommer til Stortinget i så nær fremtid at det ikke blir nødvendig å endre noen av de gjeldende forskriftene før loven foreligger ». Det er nemlig behov for utdyping, presisering og endring på flere områder som gjelder motorisert ferdsel og andre aktiviteter som berører forvaltningen at naturen. Generelt er det snakk om å skjerpe de generelle aktsomhetsreglene i forhold til naturmiljø og kulturminner.

       Komiteen er spesielt opptatt av den akutte forurensningsfaren som skipstrafikken utgjør. Det flyter av søppel og skrot i farvannene rundt og langs strendene på øygruppa, til fare og sjenanse for både dyr og mennesker. Komiteen ber eksplisitt om at det blir vurdert å innføre et system med avfallskontroll for alle skip innenfor territorialfarvannet.

       Utfordringen for næringslivet på Svalbard ligger i å etablere og opprettholde norsk virksomhet og aktivitet - uten at det er til hinder for å bevare Svalbards særpregede villmarksnatur. Samtidig må håndhevende myndigheter ikke tape Svalbardtraktatens krav om ikke-diskriminering av syne.

       Ved begynnelsen av et nytt århundre er vi i den gunstige situasjon at næringslivet på Svalbard har fått flere bein å stå på. Kulldriften, som gjennom mesteparten av forrige århundre utgjorde den nesten absolutte og eneste hjørnesteinsvirksomheten, er blitt supplert med forskning, utdanning, turisme og en rekke mindre bedrifter innenfor servicenæringen.

       Kulldriften står nå ved et veiskille. Gruvene i Longyearbyen er utdrevet, og Store Norske Spitsbergen Kull kompani A/S driver nå en prøvedrift i Svea Nord for å undersøke om det er grunnlag for permanent drift. I denne innstillingen tar komiteen ikke stilling til dette spørsmålet. Det vi derimot gjør, er at vi kommer med noen synspunkter både på behandlingen av saken og fremtidig drift. Komiteen er kritisk til at prosjektet har vært forsert uten at Stortinget, og knapt nok Regjeringen, har vært informert. Dette gjelder både overskridelser av uttakstak og forskuttering av investeringsrammer og etablering av infrastruktur. Litt spøkefullt kan man få det inntrykket at SNSK her praktiserer den arbeidsmetoden som går ut på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

       Dette er naturligvis ikke tilfredsstillende for noen parter, og jeg tror heller ikke at det har vært meningen fra Store Norskes side. Komiteen forventer uansett at dialogen mellom Store Norske og Regjeringen blir bedre i fremtiden. Selv ser jeg for meg at Polarutvalget kan være til nytte når alle hensyn i forbindelse med en gruveetablering skal koordineres og ivaretas.

       Overraskelsen var stor da jeg i forrige uke kunne lese i Svalbardposten at en masse brakker var losset på bykaia, og at disse skulle bli til 80 hybler og 20 leiligheter. Arkitektene var allerede i gang med å tilpasse dem til oppsetting på Elvesletta. I løpet av tre dagers høringer på Svalbard i slutten av april hadde denne store nyetableringen ikke kommet utenrikskomiteens medlemmer for øre. På Elvesletta, et område der man har bestrebet seg på å skape et trivelig og velregulert bomiljø, må det være en dårlig idé å etablere en brakkeby. Så langt jeg forstod avisa, hadde det allerede reist seg lokale røster mot denne plasseringen, så jeg antar at saken er vel tatt hånd om av de lokaldemokratiske kreftene i Longyearbyen.

       Mer forundret blir jeg imidlertid over det signalet Store Norske gir. Så vidt jeg husker debatten om gruvevirksomhetens fremtid, var et av de sterkeste argumentene for en fortsatt gruvedrift at kulldriftarbeidsplassene, mer enn annen sysselsetting, stod som garantist for stabiliteten og opprettholdelsen av familiestrukturen i Longyearbyen. Dette har ligget til grunn for min og andres positive vurdering av fortsatt kulldrift på Svalbard. Å bygge hybler til sine nyansatte kan tyde på at Store Norske er i ferd med å svekke denne viktige begrunnelsen for sin virksomhet.

       Ifølge de siste planene jeg har sett for eventuell permanent drift i Svea Nord, er det beregnet en kullreserve i denne forekomsten til ca 20 års drift. Med det vi vet om moderne teknologiske muligheter, tror jeg det er viktig å understreke at det ikke er noe poeng i seg selv å forsere uttaket utover dette. Det er naturligvis ønskelig at driften, når investeringene er gjort, kan gå i balanse. Men det er ikke noe mål i seg selv å gå med stort overskudd. Volumuttaket må dessuten være så pass fleksibelt at man får tatt tilstrekkelig hensyn til nødvendige miljøkrav.

       Flertallet i komiteen understreker behovet for en grundig konsekvensanalyse før forslag om eventuell permanent drift i Svea Nord blir fremmet for Stortinget.

       Når det gjelder etableringen av universitetsstudiene på Svalbard, UNIS, har komiteen funnet grunn til å gi ros til alle dem som har bidratt til at UNIS har blitt en suksess. Komiteen er klar over at spesielt Riksrevisjonen har ment at det ikke er korrekt å opprettholde stiftelsesformen på UNIS. Til det har komiteen sagt at vi ikke har sterke oppfatninger om en eventuell ny organisering. Men vi understreker hvor viktig det vil være også i en fremtidig struktur å sørge for at det forpliktende samarbeidet som har eksistert mellom de fire universitetene når det gjelder UNIS, må bli videreført i en ny organisasjonsmodell.

       Som sagt, etableringen av UNIS har vært en suksess. Profesjonaliseringen av forskningsstasjonen i Ny-Ålesund er vi også godt fornøyd med. Norge har satset stort og godt, og vi har all grunn til å være fornøyd med innsatsen. Det som gjenstår, er å bevilge penger til forskning, slik at vi kan utnytte denne infrastrukturen på en bedre måte enn det vi hittil har gjort.

       Men selv om mye er gjort, er det ikke vanskelig å se at forsknings- og utdanningsmiljøet på Svalbard er lite og sårbart. Komiteen har derfor gitt sin sterke støtte til at det nå gis klarsignal for etableringen av Svalbard forskningspark, slik at man kan få til en samlokalisering av alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kunsthistorisk materiale og et informasjonssenter om Svalbards natur og miljø.

       Det enkeltforslaget som har fått mest omtale i denne meldingen, er forslaget om å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen. Allerede i 1995 la representantene Gunnar Skaug og William Engseth fram et Dok.nr.8-forslag, der de ber om at saken blir utredet og fremmet. Senere har Arbeiderpartiet, i nært samarbeid med Svalbard Arbeiderparti, laget en fyldig utredning om de samme spørsmålene. Et tilsvarende arbeid har også vært gjort i andre partier. Også Svalbardrådet har engasjert seg godt og aktivt i saken. Når saken derfor behandles i dag, er den overmoden. Noen nyanser fremkommer, men etter min oppfatning har Stortinget behandlet saken på en slik måte at resultatet burde være praktikabelt for alle de som blir berørt av det. For oss er det ikke spørsmål om det skal innføres lokaldemokrati, men hvor omfattende dette skal være og i hvilket tempo det skal gjennomføres. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å gratulere Longyearbyen og longyearbysamfunnet med et nytt og demokratisksteg fremover.

       Andre spørsmål vil andre ta seg av. Utover det anbefaler jeg innstillingen.

       Det er viktig å slå klart fast at innskrenkninger i suvereniteten må ha en klar og entydig hjemmel i traktaten. Dersom dette ikke er tilfellet, ligger forholdene inn under norsk suverenitet. At Norge har suvereniteten over Svalbard, er ikke bestridt av noen. Dette forenkler naturligvis suverenitetsutøvelsen. Likevel er det viktig med en helhetlig og konsekvent håndhevelse av suvereniteten. På den måten vil en også forhindre fremtidige spørsmål rundt Norges suverenitet og rettigheter over Svalbard.

       Fremskrittspartiet deler den oppfatning at stabil bosetting på Svalbard er en god og effektiv måte å håndheve vår suverenitet på. Norske borgeres nærvær har økt og stabilisert seg over tid. Således er det en helårig og effektiv tilstedeværelse.

       Kulldriften var tidligere basis for den helårige tilstedeværelsen. Selv om Svalbard nå har fått et mer variert næringsliv, spiller gruvedriften fortsatt en svært sentral rolle. Det er også viktig for Svalbard-samfunnets identitet. Fremskrittspartiet ser det som viktig at det er bedriftsøkonomisk lønnsomhet som bør være styrende for utviklingen av gruvedriften, dette for å få en så god, effektiv og forsvarlig drift som mulig. Likevel er det viktig å ha Svalbards spesielle situasjon i tankene. Dette gjør at en må vise en viss fleksibilitet i forståelsen av lønnsomhetskravet. Vi må i dette tilfellet åpne for en større grad av helhetsvurdering enn en vanligvis gjør i forhold til næringslivet generelt.

       Svalbards spesielle miljø, beliggenhet og tilgjengelighet gir en unik mulighet for et godt og stabilt forskningsmiljø av internasjonal høy kvalitet. En slik tilstedeværelse av internasjonale forskere og studenter under norsk ledelse vil ytterligere forsterke Norges suverenitet i forhold til andre nasjoner. Samtidig vil andre norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner kunne få positive effekter av en slik tilstedeværelse. Dette gjelder ikke bare ved direkte samarbeid og deltakelse i forskningen på Svalbard, men også fordi Norge får et miljø som også har høy internasjonal erkjennelse.

       Som sagt er en stabil bosetting viktig for en god og effektiv håndhevelse av suvereniteten. Likevel er det ikke uten videre slik at en bør legge opp til at Svalbard skal være et livsløpssamfunn. Dagens bosetting er bygd på en tilhørighet til arbeid eller oppdrag. Dette medfører en bosetting som har en sammensetning der det ikke er behov for et fullt utbygd velferdssamfunn med eldreomsorg, gravplasser og liknende.

       Dersom Svalbard skulle utvikles til et livsløpssamfunn, ville det også oppstå problemer med tilknytningen på flere andre områder. Kontakten og tilhørigheten til Fastlands-Norge er noe man ønsker å opprettholde. Dersom en åpner for en større økning av private boliger uten tilknytning til arbeid eller oppdrag, vil det bli vanskelig å unngå at Svalbard utvikler seg til et livsløpssamfunn, dette fordi eierne som bor i sine boliger, vil forvente og kreve at forholdene legges til rette for at en kan bo i sine boliger uten slike begrensninger. Jo flere boliger uten begrensninger, jo større er muligheten for at det utvikler seg en bosetting som legger hele sitt livsløp til Svalbard.

       I et samfunn som Longyearbyen, hvor primærhelsetjenesten og sykehuset er så integrert i hverandre, er det intet poeng å splitte disse opp i flere enheter. Et helhetlig syn på helsetjenestene vil også være et gode for pasientene. Fremskrittspartiet ser et klart behov for en sykepleierstilling i Ny-Ålesund, dette fordi aktiviteten og omfanget av menneskelig tilstedeværelse har nådd et omfang som krever et minstemål av helsetjeneste tilgjengelig. De geografiske og klimatiske forholdene gjør at en ikke kan garantere for en rask og effektiv overflytting til Longyearbyen. I en slik situasjon kan en fast sykepleierstilling være til avgjørende hjelp. En ser behovet for at stillingen knyttes opp til sykehuset i Longyearbyen, dette fordi en da kan få mulighet til en mer fleksibel bruk av stillingshjemmelen. Samtidig med dette er det viktig at den faglige utviklingen for den enkelte ivaretas.

       Så til slutt: Når det gjelder innføringen av lokaldemokrati på Svalbard, er det viktig å ivareta de spesielle forholdene på Svalbard - også rettsgrunnlaget. På samme måte som en viser forsiktighet og årvåkenhet når det gjelder lover som skal gjelde på Svalbard, må en vise det samme når det skal innføres delvis lokalstyre. Svalbard er ikke, skal ikke og kan ikke bli en ordinær norsk kommune. Derfor er det viktig ikke å forhaste seg inn i noe uten å ha full oversikt over de samlede konsekvenser for Svalbard og for håndhevelsen av Norges suverenitet.

Einar Steensnæs (KrF) : Svalbards stilling er på mange måter enestående, både ut fra historiske, folkerettslige, politiske og miljømessige kriterier. Svalbards unike arktiske natur med særegne biotoper og øygruppens strategiske beliggenhet i nordområdet setter spesielle krav til utforming av lover og forvaltningsregler. Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på Svalbard er slått fast i Svalbardtraktaten, og er holdt i hevd gjennom 80 år. Norges rolle er i denne sammenheng uforandret, selv om utfordringene forvaltningen står overfor, naturlig nok har endret seg over tid.

       Det er selvfølgelig en betydelig styrke ved den innstillingen som nå foreligger, at det er konsensus om alle de vesentlige spørsmålene som knytter seg til utøvelsen av norsk suverenitet på Svalbard og de viktigste forvaltningsmessige spørsmålene. Jeg viser i så måte til saksordførers innlegg og slutter meg i hovedtrekkene til hennes vurderinger og konklusjoner.

       St.meld.nr.9 ble lagt fram av regjeringen Bondevik, men fulgt opp av den nåværende regjering. Stortinget slutter seg i all hovedsak til Regjeringens synspunkter. Meldingen gir en beskrivelse av de viktigste utfordringene som norsk svalbardpolitikk står overfor i dag. Det gjelder for det første de utfordringer som knytter seg til den politiske situasjonen, med mål om stabilitet på Svalbard og i de øvrige nordområdene. For det andre ligger det store oppgaver i å styrke vernet av øygruppens unike naturmiljø og kulturminner. For det tredje knytter det seg utfordringer til å sikre stabil bosetting og en god samfunnsutvikling på Svalbard.

       Nytt i denne innstillingen er de konkrete forslagene knyttet til innføring av større folkevalgt lokalstyre på Svalbard. Ved tidligere drøftinger har Stortinget uttrykt et slikt ønske om å finne fram til en styringsmodell for Longyearbyen som kunne gi befolkningen større demokratisk innflytelse i lokalsamfunnet, i tråd med den utviklingen vi har sett på fastlandet. Men med de spesielle forvaltningsregler og lovverk som gjelder for Svalbard, har dette bydd på spesielle utfordringer. Regjeringen Bondevik kom i meldingen med konkrete forslag til å legge flere forvaltningsoppgaver under et lokalt ansvar og foreslo i den forbindelse å gjøre om Svalbardrådet til Longyearbyen lokalstyre, et folkevalgt organ som i hovedsak vil få ansvaret for oppgaver som på fastlandet er kommunale. En samlet komite stiller seg i innstillingen bak en slik vurdering. Bakgrunnen for dette er en prinsipiell oppfatning av at ethvert norsk samfunn skal styres av et folkevalgt organ. Den videre diskusjon dreier seg altså ikke om hvorvidt man skal innføre et sterkere lokaldemokrati på Svalbard, men heller om i hvilken grad, og hvor fort, dette lokalstyret skal ta form. Både utenrikspolitiske hensyn, miljømålsettinger og hensynet til lokalbefolkningen tilsier at rammeverket må tilpasses øygruppen spesielt, og ikke bare adopteres fra modellen i en fastlandskommune.

       Når det gjelder skolen, er den i dag statlig og har både grunnskole og videregående skole samlet i en enhet. Av praktiske og økonomiske årsaker er det tjenlig at denne enheten opprettholdes, med felles administrasjon for hele skolevirksomheten. Kristelig Folkeparti har merket seg skepsisen i Svalbardrådet og de ulike politiske partiene mot overtakelse lokalt av ansvaret for skolen, i forhold til den måten skolen fungerer på i dag, som er svært god. Vi er likevel kommet til, sammen med de øvrige partiene, at det er viktig at et lokalstyre får ansvaret for en så viktig institusjon i lokalsamfunnet som skolen er. Skal lokalstyret få god mening, må det også få tilført oppgaver som engasjerer i lokalsamfunnet. Skolen er en slik oppgave. Forutsetningen er at skolen står fritt til å beholde samlokaliseringen av skolene, og at hele oppvekstsektoren får tid og anledning til å tilpasse seg denne overgangen. Komiteen foreslår derfor at ansvaret for skolen overføres til Longyearbyen lokalstyre først ved årsskiftet 2005-2006.

       Kristelig Folkeparti har videre merket seg at både Svalbard kirkeråd og Svalbardrådet i forbindelse med denne meldingen har uttalt seg klart skeptisk, for ikke å si negativt, til å legge Svalbard kirke under Longyearbyen lokalstyre. Dette har nok sammenheng med måten kirken fungerer på Svalbard i dag. Den er mye mer enn en vanlig lokalmenighet, slik vi kjenner den på fastlandet. Svalbard kirke er et kirkelig sentrum for hele øygruppen, også for kristne utenfor statskirken. Den representerer også et kulturelt sentrum og møtested for menneskene på Svalbard, fastboende over kort og lang sikt så vel som tilreisende. Svalbard kirke er i dag en helhetlig statsetat som har sitt virke og nedslagsfelt over hele øygruppen. Arbeidet drives av et tett arbeidsfellesskap av tre ansatte, som sammen fyller oppgaver og utfyller hverandre. En omstrukturering og tilpasning av kirken på Svalbard til lov om Den norske kirkes ordning vil innebære en unødvendig byråkratisering som i utgangspunktet vil kreve større ressurser enn det Kirken disponerer over i dag. I tillegg vil det skapes unaturlige skiller mellom de ansatte ved å knytte dem opp mot ulike arbeidsgivere og arbeidsvilkår. Disse vurderingene ligger til grunn for Kristelig Folkepartis særmerknad i dette spørsmålet. Jeg vil også tilføye at Svalbard kirke i tillegg til vanlige kirkelige oppgaver har en stor rolle i lokalsamfunnet som ikke uten videre kan sammenlignes med en menighet på fastlandet. Kristelig Folkeparti mener derfor at en fortsatt direkte tilknytning til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil gi kirken på Svalbard det beste handlingsrommet og den største fleksibiliteten for fortsatt å kunne fylle sin viktige rolle.

       Miljømålsettingene for Svalbard er svært høye. Stortinget slo i 1995 fast at Svalbard skal framstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder, og at det innenfor Svalbardtraktaten skal være miljøhensynet som veier tyngst når dette kommer i konflikt med andre interesser.

       Regjeringen har i meldingen varslet et forslag til miljølov for Svalbard. Kristelig Folkeparti stiller seg positivt til dette. Vi vil samtidig understreke at dette forslaget må komme i så nær framtid at Stortinget i mellomtiden slipper å endre noen av dagens forskrifter. Det er særlig den omfattende bruken av snøscooter over store deler av Svalbard som bekymrer, og som etter vårt syn krever et strammere regelverk. En ny miljølov vil være et viktig virkemiddel for å begrense og regulere den framtidige motorferdselen på øygruppen. Det vil være nødvendig med både en innskrenking av omfanget av ferdselen og av størrelsen på kjøretøyene for å sikre at miljøet ikke tar skade. En samlet komite uttaler at føre var-tenkningen må være det bærende prinsippet for forvaltningen av området. Dette er et av de områdene hvor dette prinsippet må komme til praktisk bruk.

       La meg også nevne at vi i Kristelig Folkeparti fortsatt er motstandere av å bygge veg og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Byggingen vil etter vår vurdering i seg selv være i strid med målsettingen om å bevare villmarksnaturen på Svalbard. I tillegg vil slik infrastruktur kunne øke presset for ytterligere virksomhet i området på det sårbare miljøets bekostning. Her må altså hensynet til miljøet gå foran hensynet til næringsaktiviteten. Når komiteen i innstillingen uttrykker tilfredshet med den tillatelse myndighetene har gitt for Store Norske Spitsbergen Kullkompanis virksomhet i Svea Nord, er dette under forutsetning av at prosjektet ikke er avhengig av verken kraftlinje eller veg fra Longyearbyen.

       Longyearbyen har utviklet seg til et velfungerende lokalsamfunn med gode servicetilbud. Dette er en viktig del av utøvelsen av norsk svalbardpolitikk. Det er interessant og positivt at næringsgrunnlaget, som forutsetning for norsk bosetting, har fått flere ben å stå på. Den økte turisttrafikken på øygruppen er i utgangspunktet positiv - det er en helt spesiell opplevelse å være i den særegne, arktiske naturen. Men omfanget og innretningen av turiststrømmen til Svalbard må selvfølgelig innordne seg de helt spesielle hensyn til den sårbare, arktiske naturen en er nødt til å ta.

       Forsknings- og utdanningsvirksomheten har også vært et positivt innslag, både forskningsmessig og i forhold til et større og bredere næringsmessig grunnlag i befolkningen.

       Alt i alt legger meldingen et solid grunnlag for en god norsk forvaltning av Svalbard i forhold til folkeretten, i forhold til miljøet og i forhold til ønsket om å opprettholde en stabil bosetting.

Siri Frost Sterri (H) : Det er 14 år siden Stortinget sist behandlet en helhetlig melding om Svalbard. Det har vært både spennende og interessant å delta i den prosessen som ligger til grunn for komiteens innstilling. Det er grunn til å gi honnør til saksordføreren for den måten hun har ledet komiteens arbeid på, og for den vilje hun har vist til å bidra til samlende løsninger. Dermed kan den videre forvaltning av Svalbard fortsatt skje med bred oppslutning fra Stortinget, slik også ulike regjeringer gjennom årene har lagt vekt på. Det er i vår alles interesse.

       Jeg vil også - slik saksordføreren gjorde - benytte anledningen til å gi honnør til Svalbardrådet og ulike representanter for lokalsamfunnet i Longyearbyen for de verdifulle innspill vi har fått under arbeidet med innstillingen. La meg for Høyres del også nevne den tette kontakt til Svalbard Høyre. Det har gitt verdifulle bidrag til de konklusjoner Høyre har trukket, ikke minst i tilknytning til videreføringen av lokaldemokratiprosessen.

       Jeg skal ikke bruke tid på å gjenta det som det er bred politisk enighet om når det gjelder de utfordringer og forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom suverenitetsutøvelsen basert på Svalbardtraktaten, som trådte i kraft i 1925. I så måte henviser jeg til saksordførerens innlegg.

       Det er viktig å ha en felles forståelse av de begrensninger for norsk myndighetsutøvelse som Svalbardtraktaten setter. Det gjør at øygruppen aldri fullt ut kan sidestilles med eller bli som en kommune på fastlandet. Jeg vil imidlertid understreke at det er et viktig virkemiddel i vår suverenitetsutøvelse å opprettholde norsk bosetting av en viss størrelse, og at næringsvirksomhet, ressursutnyttelse, forskning og utdanning kan skje innenfor de rammer som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter.

       Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om noen av de områdene hvor komiteen har et noe annet syn enn det som ligger til grunn for meldingen, og spesielt omtale enkelte av Høyres særmerknader.

       Det første gjelder lovgivningen for Svalbard, hvor utgangspunktet i dag er at norsk lovgivning, utenom privatrett, strafferett og rettspleie, ikke gjelder uten at det er gjort særskilte vedtak. Jeg har forståelse for de innvendinger mot dette som særlig er blitt fremført av lokale folkevalgte i Svalbardrådet. De finner det lite tilfredsstillende å skulle forholde seg til departementale regler og forskrifter som ofte blir gjort gjeldende lenge etter at lovbeslutninger har trådt i kraft på fastlandet. Dette kan lett bli en sovepute for byråkratiet, og det er bakgrunnen for et ønske fra en samlet komite om å få vurdert en speilvending av denne lovgivningspraksisen.

       Høyre vil også be Regjeringen vurdere muligheten for å gi Longyearbyen lokalstyre - som Svalbardrådet heretter skal hete - innsyn i saker som angår deres ansvarsområde i Polarutvalgets møter.

       Høyre vil videre bemerke den uheldige sammenblanding av forskning og forvaltning som skjer ved at Norsk Polarinstitutt også er primærrådgiver for Sysselmannen og er representert i Polarutvalget. Det har vi også tidligere advart mot og mener Regjeringen bør endre denne praksisen. Jeg viser i så måte til vår merknad i innstillingen.

       Selv om Svalbard er en del av kongeriket Norge, er øygruppen etter norsk ønske unntatt fra EØS-avtalen. Det bør imidlertid ikke være til hindrer for at varer som er bearbeidet eller produsert på Svalbard, kan selges tollfritt i Norge. Jeg viser i den forbindelse til en henvendelse fra Barents Tekstil AS, hvor det fremgår at tekstilproduksjonen belastes med 16-18 % toll ved salg til fastlandet. Dette virker åpenbart urimelig, og det er derfor en samlet komite som ber Regjeringen finne løsninger som gir fritak for toll.

       Det er bred enighet i komiteen om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur. Det vil sette begrensninger for all virksomhet på øygruppen, slik at miljøhensyn ved konflikt med andre interesser skal veie tyngst.

       Fra Høyres side finner vi det imidlertid uriktig at Stortinget nå skal foregripe behandlingen av en egen miljøvernlov for Svalbard før Regjeringen har fremmet sitt forslag for Stortinget. Det er bakgrunnen for at vi ikke nå vil ha bastante oppfatninger om vern av Reindalen eller spørsmål om vei gjennom Reindalen fra Svea til Longyearbyen. Vi ønsker å vurdere lovforslaget og forslag til verneplan i en helhet når det foreligger fra Regjeringen om kort tid. Og vi finner det litt påfallende at andre partier allerede nå vil tilkjennegi standpunkter før utredningene foreligger.

       I løpet av kort tid vil også de endelige resultatene av prøveboring i Svea Nord foreligge. Og det er ikke til å legge skjul på at det knytter seg stor spenning og interesse til spørsmålet om fortsatt kullgruvedrift i Store Norske. Det var jo nettopp gruvedriften som la grunnlaget for den norske bosettingen i Longyearbyen, og den vil etter Høyres syn fortsatt være et viktig bidrag for å opprettholde hovedmålsettingen om en norsk bosetting på Svalbard. Krav til lønnsomhet og volumuttak pr. år vil her være sentrale spørsmål og vil kunne være avgjørende for utfallet av saken.

       I løpet av det siste tiåret har forskning og utdanning blitt en del av de viktigste aktivitetene på Svalbard. Om Norge har sakket akterut i forskningsinnsats for øvrig i OECD-sammenheng, har vi innen polar- og svalbardforskningen lyktes i å ligge i verdenstoppen, og slik bør det fortsatt være. Det er ikke tvil om at Universitetsstudiene på Svalbard - UNIS - organisert med de fire fastlandsuniversitetene som forpliktende stiftere har vært en suksess. Og planene om å bygge ut en forskningspark i tilknytning til UNIS er spennende. Jeg håper derfor Regjeringen har merket seg at det er en enstemmig komite som anbefaler at man raskt går videre med planene om et bygg som samlokaliserer alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kulturhistorisk materiale og et mulig informasjonssenter om Svalbards natur og miljø.

       Jeg vil også knytte noen bemerkninger til den videre lokaldemokratiprosessen. For det er på mange måter litt forunderlig at komiteen her har inntatt den pådriverrollen som en burde forvente at flertallet i Svalbardrådet også befant seg i. Slik er det ikke. Det har lokalt stått noe strid om Regjeringens forslag til navn og virkeområde for det lokale folkevalgte organet. Men komiteen har etter en totalvurdering valgt å støtte Regjeringens syn, slik at Longyearbyen lokalstyres myndighetsområde skal omfatte Longyearbyen arealplanområde. Derimot mener komiteen at valgperioden skal være fire år som på fastlandet, men med mulighet for suppleringsvalg etter to år ved behov. Komiteen mener videre at alle som har stemmerett ved lokalvalget, også bør være valgbare til lokalstyret.

       En organisasjonsendring som vil gjøre Svalbardposten til en uavhengig lokalavis, vil også kunne være et viktig bidrag i lokaldemokratiprosessen på Svalbard.

       Lokalsamfunnet i Longyearbyen går spennende tider i møte når prosessene nå for alvor vil starte med overføring av ansvars- og myndighetsoppgaver i lokalsamfunnet fra Sysselmannen og staten til lokalstyret. At flertallet i Svalbardrådet så langt ikke har vært de ivrigste pådriverne i denne prosessen, kan være en bekreftelse på det gode arbeidet Sysselmannen og hans stab gjør også i lokalsamfunnet i Longyearbyen. I så fall er det et svært godt utgangspunkt for et fortsatt godt samarbeid om de lokale sakene mellom lokalbefolkningen, lokalbefolkningens tillitsvalgte og Sysselmannen.

Johan J Jakobsen (Sp) : Svalbardtraktaten av 9. februar 1920, som gir Norge « den fulle og uinnskrenkede suverenitet » over Svalbard, pålegger også vårt land et forpliktende ansvar for forvaltningen av den unike øygruppen. Retten til å utøve myndighet innebærer samtidig en plikt til å håndheve suvereniteten innenfor de rammer som traktaten setter, og i tråd med målsettingene for norsk svalbardpolitikk, slik de ble uttrykt i St.meld.nr.40 (1985-1986).

       Suverenitetsutøvelsen på Svalbard er politisk viktig. En korrekt norsk forvaltning over tid skaper sedvanerett og bidrar til å befeste suvereniteten folkerettslig. Etter 80 års myndighetsutøvelse står Norges suverenitet over Svalbard sterkt, folkerettslig sett. Enkelte islandske politikere har riktignok reist tvil om Norges rett til å opprette en 200 nautiske mils fiskevernsone rundt Svalbard. Men det faktum at den ikke-diskriminerende fiskevernsonen blir etterlevd internasjonalt, innebærer at det internasjonalt er akseptert at Norge har rett til å utøve den fiskerijurisdiksjon som er fastslått i havretten.

       Håndhevelsen av norsk suverenitet er et overordnet hensyn når det gjelder norsk svalbardpolitikk. Det innebærer at både næringsvirksomhet, ressursutnytting i vid forstand og bosettingsstrategi må utformes med utøvelsen av norsk suverenitet som siktemål.

       Innstillingen fra utenrikskomiteen om Svaldbard-meldingen viser at det er bred politisk enighet om hovedlinjene for norsk svalbardpolitikk. Det er i seg selv en viktig forutsetning for en troverdig og konsekvent utøvelse av suvereniteten. De særmerknader som er nedfelt i innstillingen, er ikke av en slik karakter at det gir grunnlag for sterke partipolitiske markeringer i dagens debatt. Da er det langt viktigere å understreke at en samlet komite stiller seg bak de hovedutfordringer som norsk Svalbard-politikk står overfor i dag, nemlig

Lisbet Rugtvedt (SV) : Svalbard-samfunnet er et livskraftig samfunn. Det har en variert befolkning, et voksende miljø innenfor forskning og utdanning, økende turisme, et variert tilbud innenfor kultur og fritid, et variert næringsliv og, ikke minst, entusiastiske innbyggere som ønsker økt innflytelse og ansvar.

       Når vi nå behandler den helhetlige svalbardpolitikken, er det derfor med et positivt utgangspunkt. Likevel er det utfordringer knyttet til liv og samfunn i det tøffe klimaet kloss opp til Nordpolen. Det må finnes en god balanse mellom å skape stabilitet på den ene siden, og på den andre siden ikke legge til rette for et vanlig livsløpssamfunn hvor mennesker slår for dype røtter. Det er også en utfordring å finne en god balanse mellom tilstrekkelig næringsaktivitet og hensynet til det sårbare miljøet - hensynet til Svalbard som en del av kongeriket Norge på den ene siden, og samtidig de hensyn som må tas i respekt for den internasjonale Svalbardtraktaten.

       SV støtter innføring av økt lokaldemokrati i Longyearbyen. Men det er fornuftig, slik innstillingen legger opp til, at en skal ha en gradvis overgang til lokalstyre, og at lokalstyret ikke skal omfatte større geografiske områder. Sysselmannen vil og må fremdeles spille en viktig rolle på Svalbard.

       Utviklingen innen forskning er svært interessant og positiv. Havneområdene ved Svalbard er en viktig region for veksling av varme mellom atmosfæren og havet. Med Svalbard som base foregår forskning som bl.a vil ha betydning for forståelsen av globale klimaforandringer. Det er all grunn til å tro at denne forskningen vil få økende betydning og oppmerksomhet i årene som kommer.

       Det er et tankekors at Svalbard både er et godt utgangspunkt for å studere klimaforandringene og et område for produksjon av kull, som er en viktig kilde til utslipp av klimagasser og dermed er med på å forårsake klimaforandringene.

       Det kan argumenteres med at det produseres forholdsvis små mengder kull, og det argumenteres også med at svalbardkullet er spesielt reint kull. Men det er likevel ikke til å komme bort fra at bruk av kull som energikilde bidrar mye til utslipp av klimagasser internasjonalt. Tankekorset når det gjelder kullproduksjon, vokser også betydelig når vi nettopp har vært gjennom en debatt om gasskraft, hvor jo et av kjerneargumentene har vært at Norge må utnytte den reine naturgassen vi har, for å bidra til at andre land kan trappe ned bruken av kull. Subsidiert svalbardkull skal altså inn på det nordeuropeiske energimarkedet i konkurranse med norsk gass. Det må da være tydelig for alle og enhver at Norge som kullprodusent møter seg selv i døra med et brak.

       SV har ønsket at Stortinget ved behandlingen av St.meld.nr.9 skal ta et prinsipielt standpunkt til framtidig kulldrift på Svalbard. Vi mener at dette hører naturlig med i en helhetlig gjennomgang av svalbardpolitikken. SV går inn for at den norske kulldriften skal avvikles og erstattes av annen næringsvirksomhet. Vi mener at det bør lages en plan for avvikling og overgang til annen virksomhet. Vi vil likevel akseptere utvinning av kull til Svalbards eget behov.

       Det er både lokale og internasjonale miljøhensyn som gjør det ønskelig å avvikle kulldriften, sett fra SVs side. Kull gir ca dobbelt så mye CO₂ -utslipp pr. enhet som gass. Selv med en kraftig opptrapping, slik som Store Norske vil foreslå, er det ikke store mengder kull Norge vil bidra med på det internasjonale kullmarkedet, men det gir et helt feil signal for Norge som energinasjon å satse enda mer på fossilt brensel. Det er vanskelig å se hvordan vi noen gang skal kunne oppfylle våre internasjonale forpliktelser når det gjelder reduksjon av klimagasser dersom vi ikke skal ha noen hemninger verken når det gjelder gass eller kull.

       På sikt vil vi også få økende konflikter mellom kulldriften og lokale miljøhensyn. Store Norske oppgir at det neste store kullfeltet som kan åpnes, ligger midt i Reindalen. Det er allerede tatt enkelte prøver, og prøvedrift vil måtte settes i gang innen noen få år dersom en ikke skal få stans i driften når Svea Nord eventuelt er ferdig utvunnet.

       Store Norske har vist en imponerende vilje og evne til å omstille seg til lønnsom drift. Men så lenge det bare er driften som blir lønnsom og en ikke tjener inn investeringene, fins det heller ikke økonomiske argumenter for at kulldriften må fortsette.

       Svalbard-samfunnet er grunnlagt på kulldrift. Kulldriften har satt dype kulturelle og sosiale spor. For dagens innbyggere er det selvsagt vanskelig å se for seg et Svalbard uten gruvedriften. Men det er ikke grunnlag for å påstå at samfunnet står og faller med kulldriften. Det er allerede skapt et like stort antall arbeidsplasser i annen virksomhet - dette som følge både av en oppblomstring av annen aktivitet og som følge av automatisering av gruvedriften. Både forskningsaktivitet og turistnæring har stort potensial for å videreutvikles og vokse. Heller ikke dette vil være uten miljøeffekt, men denne aktiviteten vil det være lettere å regulere. Gruvedrift må som kjent drives akkurat der hvor kullforekomstene ligger.

       Stortinget vil få flere anledninger i nær framtid til å ta stilling til spørsmålet om videre kulldrift og miljøvern på Svalbard. Når SV allerede nå ønsker å ta standpunkt til kulldriften, er det fordi vi ser at de nye lønnsomhetskravene har satt i gang en dynamikk som har gitt en raskere opptrapping av gruvedriften enn det som tidligere var forutsatt. Vi mener det er viktig for Stortinget å legge føringer i forkant av utviklingen. Derfor sier vi nå at vi ønsker en avvikling av den norske kulldriften på sikt. Vi sier også allerede nå at vi ønsker vern av Reindalen. Disse spørsmålene henger som nevnt sammen.

       Satellittbilder viser at ingen andre lavlandsområder på Svalbard har så sammenhengende frodig vegetasjon over så store arealer som Reindalen. Reindalen er også det største og videste av de isfrie dalførene på Sentral-Spitsbergen. Utløpet av Reindalselva danner sammen med andre elver et stort våtmarks- og deltaområde med en sjelden natur og et rikt fugleliv. Reindalen med sidedaler er dessuten et viktig beite- og kalvingsområde for rein. Som landskap er Reindalen både representativ for de store dalførene på Sentral-Spitsbergen og samtidig unik i kraft av sine dimensjoner og sin frodighet. Reindalen har også en rekke geologiske forekomster av spesiell verneverdi.

       På samme måte som når det gjelder klimaforandringene, er det innenfor naturvernet nødvendig å legge an et langt tidsperspektiv. Men langsiktigheten ligger ikke i at vi kan ta oss god tid til å se an om det er behov for endringer eller behov for reguleringer. Tvert imot kan det bety at vi må handle fort for å stoppe en uheldig utvikling. SV mener at med det tempoet gruvedriften på Svalbard nå er skrudd opp til, er det også viktig for Stortinget å sette de nødvendige grensene for denne virksomheten.

       SV er glad for at utenrikskomiteen har slått fast en rekke viktige prinsipper som legger riktige føringer for en god miljøpolitikk på Svalbard. Det gjelder prinsippet om at miljøhensyn skal veie tyngst dersom det oppstår konflikt mellom miljøhensyn og andre interesser, det gjelder føre var-tenkningen som bærende prinsipp for forvaltningen av Svalbard, og det gjelder målet om å opprettholde omfanget av sammenhengende villmarksområder.

       Når det gjelder det siste, er det en fordel at flertallet også har slått klart fast at det ikke er aktuelt med vei eller kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea.

       Etter SVs oppfatning er det ikke kullforekomstene, men de store, urørte villmarksområdene som er Svalbards viktigste verdier i en tid hvor villmark forsvinner i mange deler av verden.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Formiddagens møte blir nå hevet, og behandlingen av sak nr. 1 på dagens kart fortsetter når møtet igjen settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Lars Sponheim (V) : Vi kan vel kanskje få begynne med, siden klokken er 18, å gjøre reklame for å være til stede i salen og skrive polarhistorie i dag og ikke bruke tiden til andre ting, for det er en spennende og viktig dag når Stortinget nå sluttbehandler Svalbard-meldingen.

       Svalbard-meldingen var en invitasjon fra den forrige regjering til et bredest mulig kompromiss rundt Svalbard-politikken. Det stilte den nye regjeringen seg bak, og behandlingen i utenrikskomiteen har vist at det er grunnlag for et bredt kompromiss rundt Svalbard-politikken, og det er viktig.

       Det er grunn til å gi honnør til saksordføreren for å ha gjort en god jobb og for nettopp å ha lagt til grunn at det kanskje her er viktigere enn i noen annen sak at det er et samlet politisk miljø, slik at vi får en svalbardpolitikk som er stabil og forutsigbar over tid. Det er noe av det aller viktigste og gledeligste å understreke når vi i dag behandler Svalbard-meldingen.

       Jeg skal bruke tiden min til å ta tak i noen av de viktigste temaene og de temaene som har vært mest framme i debatten rundt denne meldingen. Det første og viktigste er næringspolitikken på Svalbard, og det som er næringsgrunnlaget.

       Det har gått raskere enn sikkert mange ville spådd for noen år siden å transformere Svalbard-samfunnet og Longyearbyen fra et rent kullbasert, og kanskje politisk begrunnet kullbasert, samfunn til å bli et mer mangfoldig samfunn med mange bein å stå på i næringsmessig forstand. Det har vært en normalisering av dette samfunnet, raskere enn sikkert mange ville spådd for noen år siden, og det er bra.

       Allikevel er det slik at spørsmålet om framtidig kulldrift er og har vært et sentralt spørsmål. Da den forrige regjering fant det riktig å avklare grunnlaget for videre kulldrift uten store bevilgninger over statsbudsjettet og finne en ressursbase å drive dette på, var det ut fra et ønske og et håp om at dette kunne være et samfunn hvor kull betyr noe også i framtiden i næringsmessig forstand, sammen med andre viktige næringsgrener, men på en måte som er akseptabel for miljøet, og som ikke gjør det nødvendig med bevilgninger over statsbudsjettet for å opprettholde denne næringsvirksomheten.

       Nå har det gått et års tid siden Stortinget gav sin tilslutning til prøvestollen i det såkalte Sentralfeltet for å kunne berede grunnlaget for en beslutning i Stortinget om permanent kulldrift på denne ressursbasen. Alle de nyheter vi har fått så langt, synes å være lovende i retning av at her er det en drivverdig forekomst, som vil gi grunnlag for en mulig beslutning i Stortinget om permanent kulldrift.

       Jeg vil understreke betydningen av - og det ligger i det en samlet komite står bak - at dette skal være en miljømessig akseptabel kulldrift, og det er avgjørende at kullselskapet også legger det til grunn. Det betyr at skulle Stortinget fatte en beslutning om permanent kulldrift i Sentralfeltet, må ikke dette på noe vis fremstilles slik at kull har vunnet og miljøet har tapt, men det må være basert på en balanse der også viktige miljøinteresser er ivaretatt. Derfor har saksordføreren og komiteen lagt avgjørende vekt på vern av Reindalen, og at vei ikke skal være nødvendig som en basis for å få denne balansen mellom en framtidig moderne kulldrift som er akseptabel for miljøet, og de åpenbare og viktige miljøinteresser som isolert sett faktisk er de tyngste interessene i vår forvaltning av Svalbard. Da er det viktig at kullselskapet i sitt videre arbeid har den nødvendige finmotorikk for denne balansen. Det er ikke akseptabelt at man lever etter prinsippet om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Her skal det være en god dialog med eier, som igjen vil sørge for at denne balansen er ivaretatt på en god måte. Og jeg føler meg trygg på at det vil skje framover.

       Så er lønnsomhet og hva man forstår med lønnsomhet i slik kulldrift, et tema som det allerede er blitt en debatt om, både i lokalpressen på Svalbard og i forbindelse med Svalbard-meldingen. For meg som gjennom lang tid har vært opptatt av disse spørsmålene, har det vært avgjørende å finne fram til en framtidig kulldrift som ikke er avhengig av årlige, løpende bevilgninger over statsbudsjettet. Lønnsom drift i den forstand må først og fremst forstås som en drift som ikke er avhengig av løpende subsidier. Det betyr også at det bør være en lønnsomhet som er så stor at marginene i forhold til å måtte inn med løpende driftsutgifter er tilfredsstillende store. Men det betyr ikke at det bør være forventninger fra eieren til kullselskapet, den norske stat, om at her skal en ha lønnsomhetskrav som gjør at man har avkastning på investert kapital. Det ville i så fall kunne være en drivkraft også til voldsomt store produksjonsvolum, for dette er jo en type drift hvor kostnadene er bundet i faste kostnader, og det vil alltid være enorm interesse for å øke volumet så lenge en har kapasitet innenfor de investeringer som er gjort. Men jeg vil understreke at en subsidiefri produksjon bør ha gode sikkerhetsmarginer, bør være robust, slik at det produseres noe overskudd for å sikre at man kanskje i vanskeligere år ikke har behov for overføringer over statsbudsjettet. På den bakgrunn tror jeg det vil være grunnlag for et fornuftig kompromiss også rundt dette når Stortinget skal fatte sine endelige beslutninger.

       Men det gledelige er at det også er andre næringer på Svalbard som vil være med og gjøre dette samfunnet robust framover. Det er viktig å understreke den enormt spennende utviklingen som er innenfor forskning og utdanning. Selv om man der også i første instans lever av betydelige overføringer over statsbudsjettet, er ikke minst den forskningspark som er foreslått, og som komiteen stiller seg samlet bak at det er nødvendig å få, en betydelig og spennende virksomhet som også kan gi et interessant småskala forskningsbasert næringsliv rundt dette miljøet. Det vil også bidra til å gjøre dette samfunnet robust.

       Jeg synes også det er viktig å understreke en annen spennende næringsvirksomhet som har vokst fram på Svalbard, og som det kanskje er minst oppmerksomhet rundt, nemlig satellittaktivitet og bakkestyring av satellitter, først og fremst SvalSat-anlegget på Platåfjellet. Dette er jo et næringsområde hvor vi har genuine naturgitte fortrinn. Det å kunne reise med et fly og bo i et såpass behagelig samfunn så nær Nordpolen har noen naturgitte fortrinn som det er vanskelig å finne andre steder på kloden. Det gjør at jeg tror det kommer til å være en betydelig etterspørsel med hensyn til etableringer på Platåfjellet og andre steder på Svalbard av slik virksomhet framover. Og det er bra innenfor rammer som er politisk akseptable. Det har vært en del diskusjon om dette, for dette er ting som det er vanskelig å forstå helt for menige mennesker. Det har vært en del diskusjon om kontrollen med dette, om vi kan være sikre på at det her drives sivil og god virksomhet. Jeg føler meg overbevist om at norske myndigheter har full oversikt over dette, men det kan kanskje være et spørsmål for justisministeren å ta med seg om ikke sysselmannens embete bør styrkes med hensyn til muligheten for kontroll med det som skjer innenfor satellittvirksomhet, ikke minst så lenge dette er en rent norsk virksomhet, og at man etablerer en god nok kontroll mens det ennå er en rent norsk virksomhet, slik at en uten problem kan ha den samme kontrollen om andre land skulle etablere slik virksomhet på Svalbard. Det vil kunne gi en legitimitet for en slik kontroll, og det tror jeg en bør utrede og ta tak i ganske tidlig.

       Et siste viktig næringsområde som jeg vil nevne, og som har stor oppmerksomhet, er reiseliv. Etter min oppfatning må Svalbard være blant de mest eksotiske reisemål, kanskje det mest eksotiske som finnes i Europa. Det tror jeg også kommer til å medføre en betydelig etterspørsel framover. Det er ikke minst en virksomhet som åpenbart krever regulering og en vilje fra norske myndigheter til det, ellers vil det kunne representere betydelige konflikter i forhold til miljø.

       Demokrati og lokaldemokrati er viktig, og jeg er glad for den tilslutning vi har fått på bakgrunn av denne stortingsmeldingen til å videreutvikle lokaldemokratiet på Svalbard, ikke minst i samfunnet i Longyearbyen. Det er viktig for mennesker som ønsker å bo i et godt samfunn og i en god bygd, at de er med og bestemmer over sin egen skjebne og sin egen hverdag. Det er derfor vi har lokaldemokrati. Det å eie sine problemer og eie løsningen på sine problemer er en del av den samfunnsbyggingen som Svalbard-samfunnet og Longyearbyen nå må få gå videre med, og nøkkelen til dette er ikke minst, tror jeg, grunnlaget for det brede kompromisset, at strukturselskapet Svalbard Samfunnsdrift overføres til lokalsamfunnet. Det kunne vært sagt mye om det. Jeg vil bare sende med videre fra denne talerstolen at staten og myndighetene på sin side i forhandlingene med lokalsamfunnet om overføring av dette aksjeselskapet viser en nødvendig grad av romslighet som gjør at det blir en myk overgang. Det betyr ofte at balansen må krydres med noen kroner som gjør det mulig for Svalbard Samfunnsdrift på en god måte å ta tak i utfordringene. Ikke minst vil noen penger til å kunne ruste opp energiverk og framtidig energiløsning være sentral i en slik sammenheng.

       La meg få avslutte med å gi honnør til alle menneskene på Svalbard som jeg synes gjør en fantastisk jobb, ikke bare for å skape seg gode liv, det sliter vi alle med på ulike steder, men også fordi man gjør en viktig jobb for det norske samfunn når det gjelder å ta vare på og bygge et samfunn så langt mot nord.

Hill-Marta Solberg (A) : Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir Norge « den fulle og uinnskrenkede suverenitet » over Svalbard, og Svalbardloven av 17. juli 1925 slår fast at øygruppen « er en del av kongeriket Norge ». Som saksordføreren i dag allerede har fremhevet, er vår tilstedeværelse på Svalbard begrunnet nettopp i utøvelsen av denne suvereniteten.

       De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast i lang tid, og de blir for så vidt heller ikke endret ved Stortingets behandling av Svalbard-meldingen i dag. Likevel er det slik at det har skjedd en rask utvikling lokalt på Svalbard og også i rammebetingelsene for norsk svalbardpolitikk. Det er på denne bakgrunn vi må se de endringene som det nå samles et flertall om i Stortinget når det gjelder den videre utviklingen av lokalsamfunnet på Svalbard.

       Som mange allerede har pekt på, framstår ikke lenger Svalbard som et ensidig gruvesamfunn. Ikke minst i løpet av de siste fem-ti årene har det funnet sted en betydelig vekst innenfor annen næringsaktivitet, mens det har vært en reduksjon i kullgruvedriften. Reiselivet opplever vekst, og det har vært en betydelig økning i forsknings- og utdanningsvirksomheten. En godt utbygd infrastruktur - gode kommunikasjoner - er med på å gjøre øygruppen til et etterspurt sted for forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Svalbard-samfunnet står derfor i dag på tre bein næringsmessig sett: Det er gruvedrift, det er utdanning og forskning, og det er reiseliv.

       Denne bredden i næringsaktivitet har også bidratt til at Longyearbyen er blitt det vi kaller et familiesamfunn. Ved behandlingen av St.meld.nr.9 om Svalbard i dag blir det likevel nedsatt en merkestein ved at det innføres lokaldemokrati på Svalbard. Dette skjer i tråd med det syn at ethvert norsk samfunn skal styres av et folkevalgt organ. Systemet med embetsstyre hører en annen tid til.

       Lokaldemokratiet vil gi innbyggerne større innflytelse over utviklingen i eget lokalsamfunn. Arbeiderpartiet har gjennom en lang prosess og i egne utredninger utmeislet et egnet rammeverk for lokalstyret på øygruppen og i Longyearbyen. De politiske partienes lokalavdelinger på Svalbard og deres rolle synes jeg bør fremheves. De har gjennom mange år arbeidet utrettelig for nettopp dette målet. Behandlingen av Svalbard-meldingen viser at det nå er bred politisk enighet om etableringen av Longyearbyen lokalstyre, med oppgaver som langt på vei tilsvarer det kommunale myndigheter har på fastlandet.

       På noen områder går også Stortinget lenger enn det det egentlig var lagt til rette for i stortingsmeldingen. Det gjelder bl.a det faktum at komiteen går inn for at skolen skal overføres til lokalstyret ved årsskiftet 2005-2006. Det samme er tilfellet for Stortingets beslutning i dag når det gjelder valglovens paragraf som omtaler valgperioden. Der mener vi at også Svalbard skal ha en fireårsperiode.

       Et annet eksempel på at Stortinget i dag går lenger enn det stortingsmeldingen la opp til, er at vi også peker på at prinsippet om åremålstilsetting for statsansatte på Svalbard bør fjernes. Vi er selvfølgelig innforstått med - det peker også komiteens flertall på - at praktiseringen av åremålsordningen har vært myket opp. Men tiden er altså moden for å fjerne den som prinsipp, og så påpeker komiteen de nødvendige unntak som skal gjøres.

       Forskning og utdanning framstår som noen av de viktigste aktivitetene på Svalbard i dag, en virksomhet som også er mer sentral i en overordnet politisk sammenheng enn tidligere var tilfellet. Universitetsstudiene på Svalbard har gitt Svalbard en ny dimensjon og må ses som en suksess både faglig og i lokalsamfunnet.

       Svalbard Forskningspark er planlagt for å være en samlokalisering av alle de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Museum, et magasin for arkeologisk og kulturhistorisk materiale og eventuelt et informasjonssenter om Svalbards natur og miljø. Meldingen var i utgangspunktet noe avventende til forslaget om utbygging av parken. Derfor er det meget positivt at stortingsflertallet i dag går lenger og anbefaler at en så raskt som mulig går videre med byggeplanene. Forskningsparken vil kunne gi gode samordningsgevinster ved at forsknings- og utdanningskompetanse av ulike slag samlokaliseres.

       Norsk kulldrift har tidligere vært det primære virkemiddelet for å opprettholde norsk nærvær på Svalbard. Som kjent har kulldriften vært gjennom store omstillinger. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS driver i dag med prøvedrift i Svea Nord. Dette prosjektet har Stortinget foreløpig ikke fått seg forelagt til behandling. Beslutningsgrunnlaget som skal gjøre det mulig for oss å ta stilling til spørsmålet om permanent drift, vil i tråd med selskapets planer legges fram mot slutten av året.

       Miljøvernet på Svalbard skal sikre at tilstedeværelsen vår der skjer innenfor de rammer og med det hensynet som vi må sette i høysetet, ikke minst når vi skal ta vare på det som er understreket fra utenrikskomiteen i innstillingen, nemlig føre var-prinsippet når det gjelder forvaltningen av miljøet på Svalbard.

Ivar Østberg (KrF) : Jeg føler aller først behov for å rette en hjertelig takk til vår egen representant i Svalbardrådet og til Svalbardrådet for de konstruktive innspill som lokale styresmakter på Svalbard har hatt i den prosessen vi nå er inne i med å sluttbehandle stortingsmeldingen om Svalbard.

       Det har vært mange besøk på Svalbard denne våren. Også kommunalkomiteen har vært der, ikke minst fordi man ønsket å drøfte og se på tilpasningen til lokaldemokrati på Svalbard.

       Som representant fra Troms har jeg vært så heldig at jeg har vært på Svalbard lenge før jeg som stortingsrepresentant besøkte øya som komitemedlem. Jeg har hatt gleden av å samarbeide med representanter fra Svalbard, bl.a på de møtene som en daværende skoledirektør og etter hvert utdanningsdirektør hadde, og vi skjønte jo ut fra det rektor Holm kunne fortelle om den fantastiske skolen de drev på Svalbard, at ting var annerledes der. Gruvesamfunnet har endret seg til å bli et normalt familiesamfunn. Det er et godt tilpasset samfunn for familier, med barnehage og en skole som har kombinert grunnskole og videregående skole. Det var med stolthet rektor Holm fortalte om denne skolen til oss som bodde på fastlandet.

       Vi kommer til å oppleve debatter omkring Svalbard-samfunnet i tiden framover. Det er mange på Svalbard i dag som ønsker seg et livsløpssamfunn. Det er mange som har bodd på Svalbard i hele sitt voksne liv, og som etter sin yrkesaktive karriere fortsatt kan tenke seg å bo der. Debatten omkring det framtidige Svalbard-samfunnet er neppe ferdig med debatten i dag.

       Kommunalkomiteen drog altså til Svalbard for å se på lokaldemokratiet. Det er godt at man ønsker en prosessmodell på Svalbard, en gradvis utvikling til et stadig mer livskraftig lokaldemokrati. Det er viktig at Svalbardrådet overtar Svalbard-samfunnets drift. Kristelig Folkeparti har i innstillingen sagt at Svalbard kirke fortsatt bør være under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, i tråd med hva Svalbardrådet ønsker. Det er viktig at sysselmannen som er på stedet, har de funksjoner som en fylkesmann på fastlandet har. Det er viktig å knytte funksjonene opp til tilstedeværelse på Svalbard og i Longyearbyen.

       Flere har i debatten vært inne på den forskningsinnsats som gjøres, og UNIS som er bygd opp. Til høsten, fra 27. til 29. august, skal den fjerde parlamentariske konferansen for arktisk samarbeid i Rovaniemi nettopp diskutere muligheten for et arktisk universitet. Komiteen har berørt dette i sin innstilling og bedt om at departementet i samarbeid med UNIS får avklart hvilken rolle UNIS kan spille i et arktisk universitet.

       Til slutt: Helsetilbudet på Svalbard er fantastisk! Det er så godt at det sannsynligvis er større forbruk av helsetjenester på Svalbard enn i et normalsamfunn på fastlandet. Men etter mine begreper er ikke beredskapen på Svalbard god nok. Det har vært besøk, bl.a fra dette hus, som har opplevd at helikoptre ikke kom fram. Etter min mening er den kirurgiske beredskap på Svalbard for dårlig, og i den tiden jeg selv var styreleder ved RiTø, arbeidet vi med muligheten for et samarbeid med sykehuset på Svalbard nettopp for å kunne øke den kirurgiske beredskap. Jeg tror dette vil være en debatt som vil pågå når det gjelder Svalbard, også i framtiden.

Statsråd Hanne Harlem : I stortingsmeldingen om Svalbard er det foretatt en helhetlig vurdering av norsk svalbardpolitikk, og det er redegjort for de mål, prioriteringer og virkemidler som gjelder spesielt for Svalbard. Siden forrige stortingsmelding om Svalbard ble behandlet for nesten 15 år siden, har det vært gjennomgående bred politisk enighet om hovedlinjene og prioriteringene i norsk svalbardpolitikk, slik det også var før 1985. Målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid, og dette har vært en stabiliserende faktor og bidratt til en fredelig utvikling i området.

       Grunnlaget for forvaltningen av Svalbard er Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på øygruppen. Dette er slått fast i Svalbardtraktaten og bekreftet gjennom snart 75 års myndighetsutøvelse. Men Norge har ikke bare rett til å utøve myndighet innenfor de rammene traktaten setter, vi har også en plikt til å håndheve suvereniteten på en korrekt og troverdig måte.

       Det har over de siste ti år funnet sted store endringer i de ytre rammebetingelser, også for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Svalbards strategiske betydning er imidlertid ikke blitt mindre enn før. Som også påpekt både i meldingen og i komiteens innstilling er denne snarere blitt av en annen karakter.

       Svalbard står foran flere utfordringer, og det er flere av Regjeringens medlemmer som har ansvar for norsk svalbardpolitikk. Dette gjelder foruten meg selv, særlig utenriksministeren, miljøvernministeren, nærings- og handelsministeren og kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

       Siden forrige stortingsmelding om Svalbard ble behandlet i Stortinget, har det skjedd omfattende endringer på Svalbard. Det har vært en rask vekst i de norske bosettingene, det har vært omfattende privatisering og differensiering i det lokale næringslivet, og det er økende internasjonalt nærvær på øygruppen. Langt flere aktører og interesser gjør seg gjeldende på Svalbard enn for bare ti år siden.

       Longyearbyen har utviklet seg til et sted med større mangfold av virksomheter. Tidligere var Longyearbyen et ensidig industristed med kulldrift som eneste næringsvei. I dag har samfunnet tre ben å stå på: Kulldrift, reiseliv samt forskning og høyere utdanning.

       En av de viktigste sakene Regjeringen fremmet i Svalbard-meldingen, er innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen. Det er i meldingen lagt vekt på at Longyearbyens innbyggere skal få innflytelse over og ansvar for lokalsamfunnets utvikling. Men ved innføring av lokaldemokrati må det tas hensyn til de utenrikspolitiske forhold og statens særlige behov for kontroll med utviklingen på øygruppen, bl.a av hensyn til de høye miljømål som er satt for Svalbard. De samfunnsmessige særtrekkene ved Longyearbyen er også av betydning. Samlet sett gir dette et annet rammeverk for utvikling av lokaldemokrati i Longyearbyen enn på fastlandet. Dette er fulgt opp i komiteens innstilling. Det er enighet om at det skal innføres lokaldemokrati ved at det etableres et Longyearbyen lokalstyre som i hovedsak får oppgaver som på fastlandet er kommunale. Komiteen har også sluttet seg til at Longyearbyen lokalstyre overtar som eier av Svalbard Samfunnsdrift så snart det er mulig. Regjeringen vil arbeide for at innføring av lokaldemokrati kan skje ved årsskiftet 2001-2002.

       Miljøvern har fått stadig større betydning i norsk svalbardpolitikk gjennom de siste 25 år. En av hovedutfordringene som norsk svalbardpolitikk står overfor, er å styrke vernet av Svalbards unike naturmiljø og kulturminner. Det er i stortingsmeldingen sagt at målet om bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur ligger til grunn for miljøvernpolitikken. Svalbard skal fremstå som en av verdens best bevarte villmarksområder. Miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljømålene og andre interesser. All næringsvirksomhet, ressursutnytting, forskning og undervisning skal skje innenfor de rammer som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter. Jeg er glad for at komiteens flertall støtter målet om å opprettholde omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard.

       Det er i stortingsmeldingen også redegjort for arbeidet med å legge frem en verneplan som vektlegger vern av biologisk rike landområder, og som sammen med eksisterende verneområder omfatter et representativt tverrsnitt av Svalbards natur- og kulturmiljø. Jeg har merket meg at komiteen understreker at de villmarkspregede områdene skal kunne brukes og oppleves, men på en slik måte at bruk og ferdsel ikke reduserer områdenes omfang eller kvalitet på sikt. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

       Kullgruvedriften er inne i en avgjørende fase. Store Norske Spitsbergen Kulkompani har startet prøvedrift i Svea Nord, og selskapet har lagt opp til en forsering av driften i forhold til tidligere fremdriftsplan. I revidert nasjonalbudsjett i år er det derfor foreslått bevilget ytterligere midler til investering i prøvestollen. Samtidig er det foreslått at produksjonstaket på 400.000 tonn kull pr. år oppheves, slik at selskapet kan øke kullproduksjonen. På bakgrunn av den forserte fremdriften mener Store Norske nå at selskapet kan ta stilling til spørsmålet om permanent drift i Svea Nord allerede til høsten.

       Store Norskes planer for kullgruvedriften på Svalbard har endret seg raskt det siste året, og til dels har de endrede planene også kommet brått på departementet. Regjeringen vil i fremtiden følge nøye med på Store Norskes virksomhet, og det legges vekt på at den videre fremdrift i Svea Nord skjer i nær dialog mellom Store Norske og Regjeringen.

       For øvrig registrerer jeg med glede at komiteens flertall viser til at Store Norske har vært et viktig virkemiddel i norsk svalbardpolitikk helt siden starten i 1916, og at man ved vurderingen av Store Norskes fremtidige virksomhet må foreta en helhetlig vurdering av kullgruvedriften som virkemiddel i norsk svalbardpolitikk.

       Det har vært en betydelig vekst i forsknings- og utdanningsvirksomheten på øygruppen i løpet av de siste ti år. Svalbard er det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden, og øygruppen er blitt sentral for både den nasjonale og den internasjonale forskningen i Arktis. Forskningsvirksomheten er med på å gi norske vitenskapelige miljøer tilgang til internasjonale nettverk. Samtidig bidrar den til å fremskaffe det kunnskapsmessige grunnlaget for utøvelse av norsk forvaltning på øygruppen og i havområdene omkring.

       Det har i de senere årene vært en omfattende utbygging av forskningsstasjoner og annen infrastruktur for forskning og utdanning. Jeg vil særlig peke på satsingen i Ny-Ålesund. Stedet har etablert seg som en internasjonal forsknings- og miljøovervåkingsstasjon, og har status som Large Scale Facility under EUs forskningsprogram. Videre vil jeg fremheve etableringen av universitetsstudiene på Svalbard, som fikk sine første studenter på plass i 1993. Det har også vært satset på romrelatert virksomhet. Det internasjonale forskningsmiljøet har investert i to radarer ved Longyearbyen, og det er bygd oppskytingsbaser for sonderaketter i Ny-Ålesund og jordstasjon for satellitter ved Longyearbyen. Norge har deltatt med store bevilgninger til disse anleggene. Komiteen peker på vekstpotensialet i denne virksomheten. Den understreker samtidig betydningen av at det føres effektiv og troverdig kontroll med at driften av jordstasjonene skjer i samsvar med Svalbardtraktaten. Jeg kan forsikre at Regjeringen legger stor vekt på at dette skjer. Jeg har også lyst til å bemerke til representanten Sponheim, at Sysselmannen har, etter forskrift av juni i fjor, kontrollmyndigheten med dette, og at Regjeringen selvfølgelig også løpende vil vurdere det, og eventuelt fremme forslag for Stortinget i den grad det er behov for styrking av den kontrollen.

       Siden forrige stortingsmelding om Svalbard har det skjedd en desentralisering av ansvar og myndighet innenfor de ulike offentlige sektorer. Det har også vært en betydelig vekst i privat virksomhet på Svalbard. Komiteen peker på at dette har redusert de politiske myndigheters muligheter til å drive en helhetlig styring av utviklingen på områder av nasjonal interesse. Regjeringen vil på denne bakgrunn se på hvordan Polarutvalgets koordinerende rolle kan styrkes, slik komiteen ber om, og også vurdere om Polarutvalget bør få et større budsjettansvar for den totale statlige virksomheten på øygruppen.

       Avslutningsvis vil jeg peke på at de omfattende endringene som har funnet sted på Svalbard siden fremleggelsen av forrige generelle stortingsmelding, viser betydningen av å ha en overordnet svalbardpolitikk med tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet. Svalbard er viktig for Norge. Jeg viser til det jeg har sagt både om Svalbards naturmiljø og øygruppens unike kvaliteter for forskning. På Svalbard er det også en norsk befolkning som har krav på myndighetenes oppmerksomhet, på linje med alle andre innbyggere i Norge, selv om det fra både Regjeringens side og fra komiteflertallets side er lagt vekt på at det ikke betyr at Svalbard skal utvikle seg til et såkalt livsløpssamfunn. Våre samlede nasjonale interesser på Svalbard ivaretas best gjennom å videreføre en aktiv politikk forankret i langsiktige, overordnede mål.

Ivar Kristiansen (H) : Det har vært en interessant debatt som har foregått i dag om Svalbard og Svalbard-samfunnet. Jeg tror det er på høy tid at denne debatten gjennomføres i Stortinget. Det er på høy tid at det også gjennomføres noen organisatoriske endringer, og at det tas en diskusjon om de norske interessenes videre fremtid på øyene. Jeg tror også det er veldig viktig at vi i alle våre generelle målsettinger ikke kommer på halvdistanse når det gjelder hva vi virkelig vil og hva vi ønsker på Svalbard. Jeg tror nok at noen ytringer lar det henge i luften at vi er på halvdistanse når det gjelder spørsmål om kulldrift, at vi er på halvdistanse når det gjelder spørsmål om videreutvikling av reiseliv, og - selvfølgelig - overordnet disse spørsmål henger miljøvernaspektet. Jeg tror det er viktig at vi gir klare signaler for fremtiden, og ikke minst er det viktig at vi gir klare signaler med hensyn til videre kulldrift.

       Jeg tror de foreløpige resultatene fra Svea Nord tyder på at det her er all grunn til å gi klarsignal til videre drift. Selvfølgelig er ikke tidspunktet inne i dag til å gi det, men disse spørsmålene er av så viktig karakter at marsjordrene til dem som skal virke, bo og utvikle Svalbard videre, må gis med store bokstaver. Jeg tror vi må ha helt klart for oss at det er kulldrift som er forutsetningen for stabilitet, for bosetting og for utvikling på Svalbard. Det er kulldriften som er basis for all annen infrastruktur og kommunikasjon, og som sørger for at de gledelige resultatene vi har sett innenfor reiseliv, innenfor utdanning og innenfor forskning, er av en sånn karakter at disse må satses på. Vi må være positive til og vi må utvikle disse.

       Jeg tror at av det vi ser spesielt innenfor forskning i et nokså klart definert strategisk beliggende område, er den utviklingen som finner sted innenfor satellittkommunikasjon, romteknologi, fiskeriforskning, klimaforskning og polarforskning, det som er mest til glede for nasjonen Norge og for norske forskere. Dette er områder som antakelig i verdenssammenheng er nokså unike, og som vi er nødt til å satse på å videreutvikle. Hvis vi ender opp i en diskusjon om det å komme på halvdistanse i flere av disse spørsmålene, gir vi ikke folk som skal satse og bo på Svalbard, klare nok signaler. Jeg synes det er greit at vi gir dem klare signaler i spørsmålet om en demokratiseringsprosess, som burde ha vært gjennomført for lenge siden. Vi må la folk som bor der, få lov til å styre sin egen hverdag. Retningslinjene ligger klart definert fra før. De samme retningslinjene må være klare for fremtiden, også for Sysselmannen.

       Ikke minst er det viktig at de som skal virke og bo videre på Svalbard og utvikle samfunnet i tråd med norske interesser, fortsatt har meget gode rammevilkår. Svalbard ligger i et så vidt næringsrikt og strategisk interessant og viktig område for Norge, at kun gode rammevilkår kan sørge for en fornuftig forvaltning - og, selvfølgelig, med overordnet miljøpolitisk, strategisk tenkning lagt til grunn kan vi gi folk som skal bo og utvikle samfunnet videre, klare nok marsjordrer for fremtiden.

Tomas Norvoll (A) : Det er bra at det er såpass bred enighet rundt de sakene som dreier seg om behandlingen av Svalbard-meldingen. Det er bra, for det ville vært veldig uheldig hvis dette var et punkt hvor man hadde kraftig politisk kiving og hvor det var dype splittelser i Stortinget. Det ville ikke vært noe godt signal i den debatten som er i forhold til vår suverenitetshevdelse der oppe.

       Jeg vil snakke om det som går på utdanning og forskning på Svalbard, og der skjer det utrolig mye spennende. UNIS er en utrolig konstruksjon. Bare tanken på å legge et universitet langt ute i Ishavet er jo i utgangspunktet nesten absurd, men det har vist seg å være en kjempesuksess og et utrolig spennende miljø. Og det er viktig at vi er med og støtter opp om det, slik at miljøet fortsatt skal kunne utvikle seg. Nå har det vært noe nytt, det har vært noe spennende, det har vært noe eksotisk, men vi er nødt til å sikre at det hele tiden skjer en utvikling, og at ikke dette miljøet stagnerer og nærmest sementeres og blir stående, i beste fall, på stedet hvil. Et rykte om et godt akademisk miljø er noe som sprer seg. Det sprer seg relativt raskt, men det sprer seg ikke med hyperfart. Derimot vil ryktet om et dårlig akademisk miljø spre seg øyeblikkelig, og vil fort kunne være ødeleggende for miljøet der. Blant annet derfor er det viktig at vi nå får realisert planene om en forskningspark i Longyearbyen. Det er veldig bra at komiteen går lenger enn det meldingen la opp til. Vi må greie å få samlet alle de små og få akademiske miljøene som er i Longyearbyen. Vi må få med museet, få til et informasjonssenter, så kan dette bli noe veldig spennende og svært bra. Hvis de miljøene kan trekke på hverandre og utnytte hverandres styrke, vil det være et bidrag til å løfte utdanning og forskning på Svalbard.

       UNIS har vært organisert som en stiftelse i et samarbeid mellom de fire norske universitetene. Det har fungert. Det har sikret at flere miljøer på fastlandet har et eiendomsforhold til konstruksjonen UNIS. Det har vært med og sikret rekruttering, og det har skapt en form for dugnads- og pionerånd, og som man kan se, har hele landet vært med, vært en del av oppbyggingen av UNIS. Nå er vi gjort kjent med at Riksrevisjonen har hatt innvendinger mot den organisasjonsformen. Jeg tror man må ha som prinsipp at når noe fungerer veldig bra, er det ikke noen hensikt å endre så mye på det. Det er meningsløst. Men hvis vi skulle bli tvunget til å gjøre dette på en annen måte, må det være et prinsipp at alle de fire universitetene skal være sterkt knyttet opp til UNIS. Man bør jo heller vurdere om ikke flere miljøer får ta del i det, enn at færre skal ta del i det. Det er viktig at hele landet er en del av dette.

       Svalbard er en unik plattform for forskning. Det er et unikt laboratorium for forskere fra hele verden. Ett av områdene som har tatt av i det siste, er det som går på romrelatert virksomhet. Vi vet at Svalbard ligger utrolig gunstig til, bl.a med hensyn til nordlysforskning. Det er visstnok den eneste plassen med god infrastruktur hvor man kan se dagnordlys, og det er noe som en del forskere synes er veldig flott, og som de ønsker å bidra med mye forskning på. Blant annet dette gjør at forskere fra hele verden trekkes til Spitsbergen for å drive forskning der. Det er faktisk nesten større interesse blant utenlandske forskere for å bruke de installasjonene som er her, og det bør være en utfordring at vi får de norske miljøene til å være tyngre med og til å bruke infrastrukturen og miljøet der enda mer enn de gjør i dag.

       Det er unikt å ha en egen toppmoderne flyplass som trafikkeres av store, moderne fly i arktisk klima. Det finnes ingen andre steder i verden som har en slik infrastruktur plassert midt i den type eldorado for forskere. Dette har vi begynt å utnytte, og det må vi fortsette med.

       Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget har vært med i behandlingen av denne meldingen. Vi besøkte Longyearbyen og Ny-Ålesund nå i vår, og ble både fascinert av naturen og imponert av den utdanningen og forskningen som foregår der. Miljøet er godt og spennende, men det er under utbygging og kan være sårbart. Jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi skal arbeide videre for å sikre en fortsatt utvikling av forskning og utdanning på Svalbard.

Statsråd Siri Bjerke : En rekke innlegg har trukket fram den sentrale plass miljøvernet har i svalbardpolitikken.

       Jeg er glad for at komiteen er enig i at omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard skal søkes opprettholdt, og at komiteens flertall ønsker å unngå at sammenhengende villmarksområder blir delt opp av gjennomløpende naturinngrep. Regjeringen vil følge opp dette i praksis, både ved å styrke regelverket som regulerer adgangen til å foreta naturinngrep, og gjennom opprettelse av nye verneområder.

       Om kort tid vil Regjeringen vedta vern av Bjørnøya i tråd med det forslaget som er omtalt i meldingen. Vi arbeider med en verneplan for biologisk produktive områder i tråd med Stortingets vedtak, som vi vil kunne legge fram i 2001. Regjeringen vil sikre at verneverdiene i de aktuelle områdene ikke forringes mens verneplanen er under arbeid, og vi vil iverksette de tiltak som er nødvendige.

       Et forslag til ny miljøvernlov for Svalbard har vært på høring, og Miljøverndepartementet arbeider nå med lovproposisjonen. Loven skal sette miljømessige rammebetingelser for all aktivitet på øygruppen. Vi har betydelige miljøutfordringer som følge av den økende aktiviteten i reiseliv og forskning og planene om fremtidig kulldrift. Det er også forhold tilknyttet gamle synder, avfallshåndtering og forsøpling, det er viktig å følge opp, bl.a det iøynefallende problemet med søppel fra skipstrafikken, som saksordføreren nevnte. Kulturminnene er sårbare og utsatt for slitasje på grunn av økende ferdsel.

       Jeg har merket meg at komiteen i all hovedsak støtter de forslag som fremmes i meldingen, og er glad for komiteens tilslutning til tiltak for å redusere miljøulempene ved snøscootertrafikken. Regjeringen vil bl.a legge opp til at det opprettes lovhjemlede scooterfrie områder rundt bosettingene, der lokalbefolkning og turister kan nyte ikke-motorisert friluftsliv uten å bli sjenert av støy.

       På Svalbard er det viktig at vi lovfester miljøstandarder som ligger i forkant internasjonalt, og som stadfester miljøprinsipper som føre var, bruk av best tilgjengelig teknologi og miljøpåvirkerens ansvar. Jeg er derfor svært tilfreds med at komiteen mener at føre var-tenkningen må være det bærende prinsippet for forvaltningen av Svalbard. Jeg har også merket meg komiteens og flere taleres forventninger til at forslaget til svalbardmiljølov kommer i nær fremtid, og jeg håper å kunne legge fram et forslag tidlig neste år.

       Slik fremdriften er for Svea Nord-prosjektet, vil behandlingen av virksomheten måtte skje etter gjeldende regelverk. De miljøvernmessige vurderingene av prosjektet er av sentral betydning ved vurdering av eventuell permanent drift. Miljøverndepartementet vil be Store Norske foreta en fullstendig konsekvensanalyse i tråd med kravene i plan- og bygningsloven både når det gjelder prosedyre og kvalitetskrav.

       Vi har nådd langt innen miljøvernet på Svalbard, bl.a på grunn av en aktiv vernepolitikk. Mesteparten av øygruppen har fortsatt tilnærmet uberørt natur og økosystem. Dersom vi skal kunne opprettholde og videreføre det som er oppnådd, er det imidlertid ikke tilstrekkelig med lover og påbud. Sektorene må også ta spesielle hensyn ved utøvelse av sine interesser. Jeg synes at reiselivet på Svalbard går foran som et godt eksempel her.

       Norsk Polarinstitutt har, som komiteen framhever, en sentral rolle i norsk polarforskning. Regjeringen ser det slik at den norske forskningen på Svalbard må ha et omfang og et faglig nivå som gjør at den kan bidra med et godt kunnskapsgrunnlag til forvaltning av Svalbard, bidra til å ivareta nasjonale interesser på øygruppen, og gjøre norske miljøer til attraktive partnere i det internasjonale forskningssamarbeidet på Svalbard.

       Vekst innen forskning og utdanning er derfor positivt, men la meg avslutningsvis minne om at også denne virksomheten på Svalbard må skje innen forsvarlige miljømessige rammer, og slik at konfliktene med andre samfunnsinteresser blir så små som mulig.

Svein Ludvigsen (H) : Svalbard står overfor en større utfordring enn noensinne siden ishavsskipper Søren Zachariassen fra Tromsø tok med seg kull fra Bohemanneset i 1899. Kullene fant han så tidlig som i 1862, synlig i dagen. Nå er gruvedriften snart slutt, fjellene er tømt, og snart stenger den siste gruva i Longyearbyen.

       Derfor er det på sin plass at Stortinget nå drøfter de overordnede målene for den fremtidige svalbardpolitikken. Mest sentralt må vi derfor sette norsk suverenitetshåndhevelse. Norge må føre en helhetlig politikk basert på en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten. Hvis vi slurver med dette, kan vi fort sette våre interesser i fare.

       Svalbardtraktaten gir Norge både forpliktelser og rettigheter. Miljø, næringsvirksomhet og bosetning er sentrale elementer som må balanseres innenfor en helhetlig svalbardpolitikk. Balansen mellom et trivelig bomiljø med friluftsliv og en svært sårbar arktisk flora og fauna må finne sin løsning. Fiskeriressursene i Svalbardsonen og den norske bærekraftige ressursforvaltningen i nord er også et aspekt knyttet til svalbardpolitikken og suvereniteten.

       Et element i å opprettholde suvereniteten er en norsk helårig bosetning i et tilnærmet fullverdig familiesamfunn på Svalbard. Et annet er at det drives en økonomisk noenlunde lønnsom basisnæring som sikrer helårig bosetning og en infrastruktur som andre aktiviteter kan nyttiggjøre seg.

       Denne basisnæringen kan etter min mening ikke være noe annet enn kulldrift, og det betyr at Svea Nord vil spille en sentral rolle i årene som kommer. På sikt ser ikke jeg annet enn at Sentralfeltet må åpnes med utbygging av den nødvendige infrastruktur. Uten kulldriften er jeg redd overføringene til Svalbard vil stige, og ikke minske. På sikt er det neppe realistisk at forskning, utdanning og reiseliv alene skal kunne ha bærekraft for helårig bosetning i et familiesamfunn.

       Til gjengjeld må Store Norske få adgang til å tilpasse seg en mer bedriftsøkonomisk lønnsom drift. Det betyr at utvinning av kull i en mengde som bedriften finner nødvendig i forhold til marked og lønnsomhet, må tillates, og at det kan skje innenfor forsvarlige rammer for miljøet. Dette må også legges til grunn for Regjeringens og Stortingets endelige beslutning om Store Norskes videre virksomhet på Svalbard.

       Ny-Ålesund og Longyearbyen har utviklet seg svært positivt som nasjonale og internasjonale senter for relevant forskning og utdanning. Samarbeidet mellom våre fire universitet må videreføres, og vi bør bestrebe oss på å invitere til internasjonale samarbeidsløsninger som kan initiere ny aktivitet og forsterke den allerede etablerte.

       På den annen side vil studenter og forskere være gjestearbeidere på Svalbard, og vil ikke kunne tilføre samfunnet kontinuitet og stabilitet slik kulldriften gjør.

       Reiselivet har vist seg som en svært suksessfull næring. Den opererer i et spennende, men sårbart miljø, og det stiller store krav både til myndighetene og brukerne. På den annen side bør deler av Svalbard forbli åpne både for lokalbefolkningens friluftsliv og reiselivets behov, og jeg ser ikke at det er behov for ytterligere tilstramninger av nevneverdig karakter.

       Det må ikke bli slik at man enten må være forsker eller ansatt hos Sysselmannen for å komme seg utenfor tettbebyggelsen i Longyearbyen, Barentsburg eller Svea. Et av de sterkeste incentivene for å bo på Svalbard er jo nettopp naturen. Myndighetene må derfor opptre i miljøvernsaker på en måte som lokalbefolkningen og reiselivet har forståelse for. Begge har vist seg ansvarlige i så måte, og begge er interessert i å ta vare på Svalbards sårbare natur. Så her har myndighetene sterke medspillere.

       Longyearbyen har en historie som « company-town », og senere har Sysselmannen hatt en overordnet myndighet som knapt kan forenes med dagens Svalbard-samfunn eller vårt generelle ønske om demokratisk innflytelse i lokalsamfunnet.

       Endringene fra den gang Svalbard var et lukket samfunn når isen stengte Adventfjorden, til nå å ha opptil flere fly hvert døgn, må også få konsekvenser for hvordan lokalsamfunnet organiseres. Fast bosetning krever naturlig nok annen innflytelse enn det som ble krevd da kullarbeiderne overvintret, mens familien ventet på fastlandet.

       Lokalbefolkningen må derfor få et mer omfattende ansvar for å styre seg selv tilnærmet som en kommune, dog innenfor de begrensninger som Svalbardtraktaten nødvendiggjør. For eksempel må det lokale selvstyret som skal etableres, snarest mulig overta ansvaret for grunnskolen og den videregående skolen. I innstillingen varsler Høyre at vi mener årsskiftet 2005-2006 må være det seneste tidspunktet.

       I det hele tatt ønsker Høyre velkommen en styringsmodell for Longyearbyen som gir befolkningen større mulighet til innflytelse i lokalsamfunnet. Og jeg understreker til slutt at det er nødvendig, mer enn kanskje noe annet sted i kongeriket, at man har et konstruktivt og givende samarbeid mellom befolkningen, næringslivet og de offentlige myndigheter på Svalbard. Men det må gå an å få det til ved at man lar folk få større innflytelse over sin hverdag.

Gunnar Skaug (A) : Vi har fått en Svalbard-melding og en innstilling fra utenrikskomiteen som setter norsk svalbardpolitikk i et nytt perspektiv. Utviklingen på Svalbard har på mange måter også vist at øysamfunnet er blitt kvalitativt mye bedre de siste årene.

       La meg få framføre noen få synspunkter knyttet til innstillingen og meldingen.

       I det videre arbeidet med vår svalbardpolitikk bør kravene til et helhetlig regelverk for å styrke den statlige styringen og kontrollen over aktiviteten på Svalbard formuleres slik at prinsipielle føringer framstår klarere. Eksempelvis bør man stille krav til at regelverk som folkeregisterloven, aksjeloven, stiftelsesloven og regnskapsloven samt miljøloven blir innført på Svalbard.

       Det bør også, slik komiteen er inne på i sin innstilling, vurderes en omorganisering av Polarutvalget f.eks med sikte på å gjøre det til et politisk samordningsorgan.

       Formuleringen om åremål som er brukt, vil muligens sementere eksisterende ordning og ikke føre til avvikling av åremål som generell tilsettingsform i staten, noe som lenge har vært et ønske fra Svalbardrådet. Det kunne vært ønskelig at behovet for slik tilsetting vurderes på nytt, både ut fra ønsket om stabilitet og ikke minst ut fra kostnadene ved denne ordningen.

       Så til miljøspørsmålene:

       Når det sies at alle typer tekniske inngrep utenfor planområdene skal godkjennes av Sysselmannen, må det etter min oppfatning menes at slike inngrep skal behandles i henhold til gjeldende lov og regelverk.

       Det må være en selvfølge at myndighet ligger hos den som i henhold til en lov har myndigheten, og at også statseide selskaper skal behandles etter gjeldende regelverk. Stortinget bør etter min mening f.eks ikke ha noen klar oppfatning av hvorvidt en gruve skal ha én eller flere utganger.

       Lokalbefolkningens ferdsel i verneområdene, som også har vært et viktig spørsmål, må etter min vurdering fortsatt være basert på de vilkår som er fastlagt under forarbeidene til etablering av verneområdene. Dette er et viktig grunnlag for tillit til forvaltningen. Lokalbefolkningens ferdsel har, etter min oppfatning, uansett ingen miljømessige konsekvenser som vil være målbare, i motsetning til et kommersielt reiseliv.

       Det er verdt å merke seg at man går svært langt i detaljer også rundt miljøspørsmålene, og jeg tror komiteen gjør helt rett i det. Men det er kanskje grunn til å advare mot å gi så kraftige føringer før miljøloven behandles og vedtas av Stortinget, at det kanskje kan utelukke andre og muligens bedre løsninger.

       Det kunne også vært ønskelig å avklare nærmere viktige prinsipielle spørsmål knyttet til Bergverksordningen for Svalbard. Selv om det fra mange hold hevdes at Bergverksordningen er en norsk forskrift som vi kan gjøre som vi vil med, kommer man ikke forbi at Svalbardtraktaten legger klare føringer om at vi skal ha denne forskriften. Spørsmålet om Bergverksordningens stilling må derfor avklares før man går videre i arbeidet med miljøloven.

       Arbeiderpartiet har for sin del lenge arbeidet for innføring av et lokaldemokrati på Svalbard. Dok.nr.8-forslaget som William Engseth og jeg la fram, og som også bl.a førte til et vedtak i Arbeiderpartiets sentralstyre i november 1997, gav en detaljert modell for innføring av et lokaldemokrati på Svalbard.

       Jeg er glad for at regjeringen Bondevik har fulgt opp nettopp disse klare intensjonene i sin Svalbard-melding, som utenrikskomiteen også nærmest enstemmig har fulgt opp. Men målene for miljøvern må ikke legge begrensninger på lokaldemokratiet. Jeg vil gjerne understreke at en målsetting for miljøvern som reduserer vår tillit til lokalbefolkningens evne og vilje til å arbeide for disse målene, kan vi ikke være tjent med.

       Så noen få ord om Svalbard Samfunnsdrift. Jeg tror det er viktig at alle spørsmål som berører framtidige økonomiske forpliktelser - forpliktelser som i framtiden vil påløpe selskapet på bakgrunn av tidligere beslutninger - må bli avklart.

       Helt til slutt: Longyearbyen vil, enten vi liker det eller ikke, være et norsk utstillingsvindu. Vi må derfor være svært nøye med det bildet vi skaper av hvordan et norsk lokalsamfunn på Svalbard skal fungere i framtiden.

Torny Pedersen (A) : Det finnes bare ett sted i Norge hvor ca 99 % av befolkningen er fornøyd med å bo, og det er på Svalbard. Det forteller oss at spesielt Longyearbyen har utviklet seg tilnærmet til det vi ønsker at et lokalsamfunn skal være. Det er et resultat av en villet politikk. Iskalde og golde Svalbard har så å si ikke arbeidsledighet, folk har god helse, og de fleste er fornøyd med den lønnen de har.

       Selvsagt spiller skattefordelen på Svalbard en viktig rolle for den private økonomien, og etter hvert har de sosiale tilbudene blitt mye bedre. Jeg tenker da på barnehagetilbud, skoletilbud, videreutdanning, helse- og sosialtjenester og fritidsaktiviteter, selv om bl.a helse- og sosialtjenestene og beredskapen bør utbygges enda mer.

       Til forskjell fra lokalsamfunn på fastlandet er innbyggerne på Svalbard ikke like begeistret for innføring av lokalt selvstyre. Faktisk mener et klart flertall at dagens fjernstyring fra fastlandet er meget bra.

       Jeg mener likevel det vil være viktig å få vedtatt kommunalt styresett, der Longyearbyen lokalstyre i hovedsak har ansvaret for det vi på fastlandet kaller « kommunale oppgaver ». Dette vil gi innbyggerne innflytelse og ansvar for sitt eget lokalsamfunn og kontroll med øygruppas utvikling, ikke minst i forhold til de store miljømål som staten har satt, men som selvfølgelig staten fremdeles skal være med og ha ansvaret for.

       Natur og friluftsopplevelser er hovedgrunnen til at så mange velger å bosette seg og leve på Svalbard i flere tiår, selv om de vet at Svalbard ikke er og heller ikke bør bli et livsløpssamfunn. Dette vil det bli mange debatter om i framtiden.

Tom Thoresen (A) : På tampen av denne debatten må det være tillatt å slå fast at det kanskje mest særmerkede ved den er den utstrakte grad av enighet som eksisterer rundt hovedpunktene i norsk Svalbard-forvaltning. Det må det jo nesten også være om Norge på en troverdig måte skal ivareta suverenitetshevdelsen på Svalbard i tråd med det som er fastlagt i Svalbardtraktaten.

       Innenfor dette hovedområdet understreker Norge nå at vi er innstilt på å ivareta denne suvereniteten med den tyngde som er nødvendig. Samtidig gjør vi det i et internasjonalt samfunn, hvor denne suvereniteten ikke er omstridt. Og det har vi selvfølgelig også forpliktelser på oss for å gjøre, bl.a ved å gjøre norsk lovgivning gjeldende konsekvent der hvor den skal gjelde, også for Svalbard, på en måte som alle signatarpartene er fornøyd med. Men det er ikke noe stridstema i dag.

       Så er det også slik at Svalbard-samfunnet skal leve videre som et levende samfunn. Det setter krav til omstilling. Og de som har lang erfaring med dette samfunnet, ser hvordan det har utviklet seg fra et nesten ensidig gruvesamfunn til et samfunn som i dag har mange bein å stå på. Det kan være nyanser i hva som måtte være den enkeltes - også den enkelte stortingsrepresentants - perspektiver på de enkelte næringsveiers utvikling. For egen del vil jeg si at noe av det mest spennende kanskje er det som skjer på forskningssiden, bl.a fordi Norge her har en unik mulighet til å ligge i ledelsen i verdensforskning på de polare områdene. Men Norge har samtidig muligheten til å invitere inn forskningsmiljøer fra ulike land slik at forskningsvirksomheten slik den er generert på Svalbard, også blir en form for internasjonal brobygging - og på et område som er ukontroversielt.

       Dette foregår selvsagt ikke i et vakuum. Det å bevare de polare områdenes unike egenart er av stor viktighet nettopp for at den moderne polarforskning skal være slagkraftig. Derfor er jeg for min del glad for at en enstemmig komite legger vekt på forvaltningen av Svalbard-området etter miljøkriterier og etter føre var-prinsippet.

       En ting er den forpliktelse vi har overfor kommende generasjoner til å bevare sammenhengende arktiske områder, en annen ting er hva dette har å si for de miljøene vi har, ikke minst på forskningssiden, i dag. Og det er vel neppe noen tvil om at andre næringsveier som kan være under ekspansjon - det kan være en turisme under ekspansjon, og det kan være en gruvedrift under ekspansjon - kan, hvis det ikke her settes klare regler for utviklingen, true nettopp den basis i miljøvern som vi må ha på Svalbard. Og det er her føre var-prinsippet kommer inn.

       Jeg vil for min del gjøre meg til advokat for den tankegang at både utviklingen av turismen og utviklingen av eventuell videre kulldrift må ses i lys av dette prinsippet. Det vil si at konsekvensutredningene er på plass, og er gjennomgående på plass, før vi tar nye skritt i det både Stortinget, men også andre myndigheter skal ta standpunkt til etter hvert.

Lodve Solholm (Frp) : I denne debatten har Svalbards suverenitet og vår rolle i dette fleire gonger vore fastslått. Det ligg fast i Svalbardtraktaten. Det gir oss eit ansvar, og det ansvaret skal vi ta, det er det full politisk semje om.

       Næringslivsutviklinga på Svalbard er særs viktig dersom vi skal få eit levande lokalsamfunn som kan stå mest mogleg på eigne bein, men det er viktig at ein då får ei næringsutvikling der lokalsamfunnet får fleire bein å stå på. Det som er gledeleg, er at denne utviklinga no begynner å skje. Koldrifta har jo alltid vore der, vi har fått ei rivande utvikling innan reiseliv og turisme, vi har fått ei liknande utvikling innanfor forsking og utdaning, og vi ser kor naudsynt det er å ha servicebedrifter som skal yte service til desse bedriftene og verksemdene. Det vi også skal vere klar over, er at Noreg - og for så vidt andre land - haustar av marine ressursar i havområda rundt øygruppa, og dei skal også bli gjevne service av bedrifter som igjen kan slå rot i Svalbard-samfunnet.

       Eg har lyst til å nemne at eg var på Svalbard i 1992, og eg var der no i vår, i år 2000. Det som slo meg, var faktisk dei store endringane; der eg i 1992 følte ein pessimisme, følte eg i år at det var optimisme. Dette er ei endring som har skjedd i løpet av veldig kort tid, og eg følte også at det ikkje berre var eg som sat med ei kjensle av at her hadde det skjedd ei endring. Denne endringa synest eg det er viktig at vi tek vare på, slik at ein har moglegheita til å bevare Svalbard-samfunnet for dei som skal arbeide der, men også av omsyn til den rolla Noreg skal spele i det internasjonale samfunnet gjennom Svalbardtraktaten.

       Det er viktig for eit lokalsamfunn, det vere seg på fastlandet eller på Svalbard, at det har fleire bein å stå på. Likevel synest eg ikkje vi kan kome vekk frå at det er koldrifta som pr. i dag er den viktigaste næringa. Den kan bli lønsam, og derfor synest eg det er viktig at Store Norske får høve til å konsentrere seg om denne drifta, slik planane går ut på. Det skal vi sjølvsagt kome attende til i seinare saker som vi skal handsame her i Stortinget. Det same gjeld for så vidt eit omstridt tema, nemleg veg frå Longyearbyen til Svea. Personleg synest eg det er ein god tanke, men sjølvsagt må vi ta miljøomsyn.

       Miljøet skal vi ta vare på, det er det også politisk semje om. Men eit fornuftig samspel mellom næringane må kunne la seg gjere, ei fornuftig forvaltning må også la seg gjere, sjølv om ein tek omsyn til miljø og næringsutvikling.

       Skulen er viktig også for dette samfunnet. Og mitt inntrykk er at skulen der er ein god skule. Eg kan skyte inn at eg i vår fekk lov til å undervise tre timar på vedkomande skule, og det verka som om skulen hadde godt utstyr, gode lærarkrefter og ei god leiing. Det som skjer på UNIS, er også spennande. Som fleire av talarane i dag har nemnt, kan Noreg her gå i front.

       Så har vi dette med demokratiutvikling. Eg føler at det er riktig å gjere som m.a. Svalbardrådets fleirtal ber om, nemleg å ta det litt med ro, og at ein, som også fleirtalet i komiteen har lagt opp til, er litt varsam med vidareføringa. Det tek tid, og mange ting skal tilpassast. Derfor meiner eg også at ein skal vere særs varsam med å gjere Svalbard-samfunnet om til eit livsløpssamfunn.

       Eg synest at innstillinga er balansert og god, med særs stor grad av semje. Dette vil gje eit godt grunnlag for å vidareutvikle Svalbard-samfunnet til beste for dei som bur og arbeider der, og for det ansvaret som er pålagt Noreg gjennom Svalbardtraktaten.

Karin Andersen (SV) : Suverenitetshevdelse og god miljøforvaltning må være utgangspunktet for svalbardpolitikken. Det sa også Tom Thoresen i sitt innlegg, et innlegg jeg kan slutte meg til i sin helhet.

       « Kulldrift og Svalbard hører liksom sammen », sa Torny Pedersen, og det har det gjort, selvfølgelig har det det, historisk har kulldrift vært den tyngste næringsinteressen og det som har vært grunnlaget for bosettinga på Svalbard. Så er spørsmålet om det i framtida fortsatt skal være slik at dette er det tyngste grunnlaget. Det mest spennende framtidsperspektivet er på forskningsområdet, det er der SV tror man er nødt til å sette inn økt aktivitet for å styrke bosettinga. Problemet med noe av argumentasjonen som jeg mener å ha hørt i dag rundt kulldrifta, er at man tenker seg at Svalbard-samfunnet på en måte skal være bedriftsøkonomisk lønnsomt i seg sjøl, altså at det skal gå rundt. Hvis man tenker slik, er det klart at man er nødt til å utvide kulldrifta, man er nødt til å få kulldrifta til å gå uten statstilskudd, og så får man en slags logikk som ruller og går av seg sjøl. SVs utgangspunkt er ikke at Svalbard skal være lønnsomt. SVs utgangspunkt er at vi skal ha en suverenitetshevdelse og en god miljøforvaltning på Svalbard, og at Svalbard-samfunnet skal være et godt samfunn å bo i for dem som bor der.

       Jeg merket meg at justisministeren i sitt innlegg sa at planene om utvidet drift også hadde kommet litt brått på departementet, og hun signaliserte en noe mer avventende holdning til dette enn en del representanter har gjort. Det er jeg glad for, for det er ingen tvil om at denne måten å si det på, at bare vi får satt i gang mye her nå, så greier vi dette uten statstilskudd, har vært en viktig drivkraft bak noen av innleggene her i dag. Isolert sett er jo det en forståelig posisjon, men for framtida er SVs synspunkt at miljøhensynene må komme først. Det sier også en enstemmig komite, at når det er konflikt mellom miljø og næring, skal miljøhensynene komme først. Men det virker litt som om det er når det er en helt lokal konflikt vi snakker om. Spørsmålet er da om vi også greier å sette miljøhensynene foran næringsinteressene når kulldriften og klimaproblemene blir tatt med i dette bildet. Hittil har man klart det med vekslende hell på fastlandet, og jeg tror at man må ha et slikt perspektiv også på svalbardpolitikken. Av de innleggene jeg har hørt i dag, virker det på meg som man har en veldig solid holdning til dette når det gjelder de lokale konfliktene, men at man ikke har den samme føre var-holdningen og den samme holdningen til at miljø skal komme først når man utvider perspektivet til å bli globalt og ikke lokalt.

       Så sa miljøvernministeren at noe av hennes utgangspunkt var at norske forskningsmiljøer skulle bli attraktive partnere for internasjonale aktører når det gjaldt forskning. Det var et signal jeg var veldig glad for å høre. Jeg tror det her ligger uante perspektiver, og jeg ønsker altså at Norge skal ha en forholdsvis ambisiøs politikk på dette området, sjøl om det også må skje innenfor dette føre var-prinsippet, der man må ta hensyn til de lokale virkningene av at slik virksomhet øker også på Svalbard.

       Men jeg tror at vi egentlig ikke har sett viktigheten av de forskningsprosjektene som man kan komme opp med på Svalbard, og at man der har naturgitte forutsetninger som gjør at man virkelig kan få forskningsprosjekter som kan få svært stor betydning både i seg selv og for Norge og Svalbard-samfunnet som forskningssteder, og for Svalbard som en del av Norge som forskningsnasjon.

       Når det gjelder utviklingen av lokaldemokratiet, er også jeg enig med dem som mener at Svalbard-samfunnet signaliserer at de ønsker lokaldemokrati, men kanskje i et litt annet tempo. Det slutter også SV seg til.

       Noen nyanser har det naturligvis vært i debatten, men jeg føler at det i det store og hele har vært en solid støtte til den faste og konsekvente svalbardpolitikken som både den forrige og den nåværende regjering har lagt opp til.

       Jeg er også glad for at så mange har fulgt debatten fra diplomatlosjen og fra galleriet. Jeg tror at det at folk fra Svalbard - selv om de ikke har fått mulighet til å delta i debatten, noe de kanskje gjerne skulle ha gjort - har vært til stede og vet hva vi har snakket om, kan være et godt grunnlag for en videre dialog om utviklingen. Dessuten har 100 % av Svalbards presse vært til stede hele tiden. Det tilsier gode referater i Svalbardposten.

       Statsrådene har vært imøtekommende på de aller fleste områdene. Jeg tror faktisk ikke at jeg har hørt et eneste område hvor de ikke har tenkt å komme Stortinget i møte.

       Miljøvernministeren har sagt at miljøloven og forslag til verneplan for biologisk produktive områder vil komme til neste år. Hun har dessuten understreket at budskapet om at miljø skal veie tyngst i tilfelle konflikter, vil bli fulgt opp i tråd med føre var-prinsippene.

       Lokaldemokratiet vil man nå intenst gå i gang med å utforme i praksis, og det vil bli innført ved årsskiftet 2001-2002. Komiteen har ikke eksplisitt nevnt dette, men vi har vel hele tiden hatt akkurat det tidspunktet i hodet.

       SSD vil bli overført så raskt som mulig til lokalstyret, men med det forbehold som komiteen har gitt uttrykk for, at vi er klar over at energiverket og forsyningsnettet er i en noe dårlig forfatning, og at man her må komme fram til en løsning når det gjelder opprustning og drift, slik at man i fremtiden får en tilfredsstillende energiforsyning dette må være klart før lokalstyret eventuelt overtar ansvaret for energiverket og forsyningsnettet.

       Det vil bli valg til det første lokalstyret høsten 2001, og første valgperiode vil bli på to år, men deretter regner komiteen og Stortinget med at neste periode blir en fireårsperiode.

       Tilsynsorganet som skal kontrollere de ulike radar- og jordstasjonene, er etablert, men trenger tilførsel av faglig kompetanse for å kunne virke godt nok. Også her regner vi med at statsråden gjør sitt til at dette tilsynsorganet kommer i funksjon så raskt som mulig.

       Det har også kommet positive signaler om at dialogen mellom Store Norske og Regjeringen skal bli bedre og tettere, slik at grunnlaget for en eventuell permanent drift av Svea Nord kan bli fattet på et best mulig grunnlag.

       Svalbard forskningspark har fått mange godord i løpet av dagen, og statsrådene har åpenbart forstått at Stortinget er utålmodig med hensyn til at etableringen av denne forskningsparken må komme i gang.

       Videre har man oppfattet at vi ønsker en bedre koordinering av svalbardpolitikken, slik at Polarutvalgets stilling vil bli gjennomgått, og at man vil søke å styrke dets koordinerende rolle.

       Alt i alt vil jeg mene at Stortinget i formiddag og i kveld har gjort et gagns arbeid for suvereniteten og for utviklingen av Svalbard og Svalbard-samfunnet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3417)