Carl I Hagen (Frp)
(ordfører for saken):

       Det foreliggende forslag er et forslag fra Lars Sponheim til ny § 100  a i Grunnloven, offentlighetsprinsippet. Det er innlevert et forslag i to alternativer, og komiteens flertall går inn for at forslagene ikke bifalles. For ordens skyld vil jeg gjerne på vegne av komiteen ta opp som tillegg under komiteens tilråding følgende: at « Forslag nr. 9 i Dok.nr.12 (1995-1996) til ny § 100  a i Grunnloven alternativ 2 -bifalles ikke. » Det er fordi det er falt ut ved en inkurie, og Stortinget må selvsagt behandle begge de foreliggende alternativer. Det er en enstemmig komite som anbefaler at heller ikke alternativ 2 bifalles.

       I innstillingen viser komiteens flertall - alle partiene unntatt Fremskrittspartiet - til Ytringsfrihetskommisjonen, som nylig har avgitt sin utredning. Denne kommisjonen har foreslått faktiske og omfattende endringer i Grunnloven § 100, også det å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet.

       Inger Lise Husøy (A) : Den eneste nyheten blant de grunnlovsforslagene som behandles i dag, er at det er et flertall som allerede nå signaliserer at de er positive til å vurdere grunnlovsforslag om offentlighetsprinsippet på nytt, men det flertallet vil avvente behandlingen av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling om dette.

       Ytringsfrihetskommisjonen legger bl.a vekt på en stadig økende kompleksitet i samfunnet og veksten i den offentlige forvaltning som begrunnelse for å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet. Flertallet i komiteen er positiv til en slik tilnærming for å grunnlovfeste et viktig prinsipp og en grunnleggende verdi i et moderne demokrati. Hensikten er bl.a å legge til rette for en « aaben og oplyst offentlig Samtale » ved at man kan kreve innsyn også i saker som kan være lite bekvemme for myndighetene.

       For min del har jeg liten tro på forslagsstillerens og saksordførerens synspunkter om at grunnlovfesting vil styrke praktiseringen av gjeldende offentlighetslov når det gjelder fortolkninger og vilje og evne til å etterleve loven. Regjeringen bør sørge for at forvaltningen praktiserer meroffentlighet, og ikke mer hemmelighold, i tråd med gjeldende lov. Det er lite troverdig og ganske useriøst at stortingsrepresentant Sponheim fremmet grunnlovsforslag i Stortinget om offentlighet, når statsråd Sponheim i Regjeringen ikke praktiserer eller etterlever demokratiprinsippene sine selv.

       Er loven for dårlig eller rettslig uklar, kan Regjeringen fremme forslag om å gjøre dagens lov bedre. En dårlig lov blir ikke bedre om den grunnlovfestes. Jeg vil også advare mot en slik tilnærming til et nytt grunnlovsforslag. Vi har flere viktige lover som ikke fungerer godt nok. Grunnlovfesting er ikke svaret på dette. Jeg ser ikke bort fra at også forslagsstiller Sponheim er enig med meg etter å ha vært på voksenopplæring i Regjeringskvartalet de siste årene.

       Å grunnlovfeste offentlighet i forvaltningen dreier seg først og fremst om å gi et demokratisk prinsipp konstitusjonell forankring. Det er viktig å gjøre visse unntak når særlig tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Det er også Ytringsfrihetskommisjonen opptatt av. Men disse unntakene må ikke bli så omfattende at de lukker mulighetene for et mer åpent samfunn.

       Jeg er overbevist om at eidsvollsmennene ville være enige med oss i en slik grunnlovfesting. Man kan lett lese av Grunnlovens intensjoner at eidsvollsmennene ønsket at politiske prosesser skulle foregå for åpen scene. Offentlighetsprinsippet ble første gang foreslått i 1845. Loven ble, som vi vet, vedtatt i 1970.

       Med den positive holdningen komiteflertallet legger til grunn i denne innstillingen, bør det ikke ta lang tid før en grunnlovfesting kan bli en realitet. Det betyr at forslag med utgangspunkt i Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger må fremmes i dette stortinget, og helst før sommeren. Og partiene på Stortinget bør derfor i nær framtid diskutere hvordan vi kan sikre et nytt grunnlovsforslag som kan samle et flertall, og sikre at det blir fremmet i dette stortinget. Regjeringen bør også gjøre sine planer for behandling av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling kjent så raskt som mulig.

       Det jeg vil konsentrere denne replikken om, er knyttet til spørsmålet om hvor langt Arbeiderpartiet har gått i å vurdere å ville gi en tilslutning til å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet. Det var i og for seg klart positive toner i forhold til det spørsmålet i representanten Husøys innlegg. Men så brukes Ytringsfrihetskommisjonens utredning som en begrunnelse for å la være å stemme for forslaget slik det foreligger i dag.

       Det som også sies, er at man er positiv til å vurdere det forslaget som er kommet fra Ytringsfrihetskommisjonen. Det forslaget som foreligger her om å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet, har vært kjent i tre år. Det ble innlevert på foreskrevet måte, vi har hatt muligheten til å vurdere det før et valg, osv., og spørsmålet mitt til representanten Husøy er derfor: Er Arbeiderpartiet i dag rede til å si at man vil gå inn for å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet minst i samsvar med det som foreligger i dagens forslag, slik at den eneste grunnen til å la være å stemme for det i dag, er den at man vil ta dette i neste omgang, når et egentlig mer vidtgående forslag kommer til behandling på basis av at man håndterer Ytringsfrihetskommisjonens utredning på en fornuftig måte?

Inger Lise Husøy (A) : Jeg har lagt meg til en praksis som går ut på at jeg sier det jeg mener, og mener det jeg sier. Jeg tror det også i denne sammenhengen var klar tale, i tillegg til det som sies i innstillingen, og det er der Arbeiderpartiet er i dag, vi vil vurdere det på nytt. Vi ser momenter som gjør at vi vil si oss positive til å vurdere det, men vi vil ha flere muligheter i forhold til hvilken ordlyd vi til slutt skal ende opp med, og jeg vil da ikke forskuttere Arbeiderpartiets behandling av dette.

       Jeg håper imidlertid at både representanten Hove og andre merker seg at vi har en positiv holdning til en grunnlovsendring. I motsetning til mange andre partier her på Stortinget har Arbeiderpartiet en veldig høy terskel for å endre Grunnloven, men vi ser altså grunner for å vurdere det i denne saken.

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Husøys innlegg var oppløftende i den forstand at det syntes å gi inntrykk av at det nå var flertall for å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet. I så måte ble dette svaret på replikken en nedtur. Nå kom hun med de formuleringene som står i innstillingen, og at de er villige til å vurdere det.

       Det ble sagt at Sponheim, som nå er statsråd, burde ha sørget for at det ble praktisert offentlighet. Det har han gjort. Han medvirket til at lovforslag som hadde ligget i flere år under arbeiderpartiregjeringer, ble fremmet, og han har medvirket til en helt annen grad av åpenhet og innsynsprosent i departementet enn før. Men så er det også slik at mye av den offentlige forvaltningen foregår på regionalt og lokalt nivå, og ved den type stat som Venstre tenker seg, har en ikke den type instruksjonsrett i kommuner og fylker utover det som gis via lov.

       Så til spørsmålet, som baserer seg på det som ble sagt om at en ikke hadde tro på at grunnlovfesting av offentlighetsprinsippet ville nytte: Er representanten Husøy uenig med en enstemmig ytringsfrihetskommisjon, som slår fast at dette prinsippet er viktig i Grunnloven fordi man i den offentlige forvaltning mangler en forvaltningskultur som tar åpenhetsprinsippet på alvor? Nettopp det å få forankret dette i Grunnloven vil danne grunnlag for en offensiv i disse spørsmålene lokalt og sentralt.

Inger Lise Husøy (A) : Hvis det hjelper på Kvassheims muligheter for en opptur etter denne nedturen, kan jeg tillate meg å si at det var helt riktig observert av representanten at jeg uttrykte mitt personlige standpunkt, som er litt mer positivt enn det som er i innstillingen. Men som parlamentarisk leder har han vel også sansen for at man ikke forskutterer partiets behandling på denne måten.

       Når det gjelder Sponheims aktiviteter i Regjeringen, synes jeg ikke det har vært overbevisende aktiviteter for å få inn mer åpenhet i forvaltningen, og jeg har lyst til å vise spesielt til prinsippet om mer offentlighet. Særlig hadde jeg forventet at politikere som ofte tar det opp, hadde forsøkt å etterleve det sterkere.

       Så har jeg også lyst til å si i forhold til andre ting som representanten var inne på i replikken, at det som vi legger mest vekt på i tilnærmingen til å gå inn for eller vurdere en grunnlovfesting av dette prinsippet, er at vi har fått et mer komplisert samfunn, og at forvaltningen har økt dramatisk gjennom de siste tiårene. Jeg mener, og jeg tror at jeg også vil mene det etter at vi har behandlet Ytringsfrihetskommisjonens utredning, at en dårlig lov ikke blir bedre om vi grunnlovfester den. Det som er utfordringen til oss alle sammen, er å ha en så god lov som mulig, og vi burde kanskje også vurdere hvordan det skal kontrolleres at den loven vi faktisk har, blir etterlevd.

       Innstillingens flertall, hvor bl.a. Kristelig Folkeparti er med, er selvfølgelig opptatt av å sikre offentlighet i forvaltningen, dette fordi vi innser at behovet for kontroll av forvaltningen er til stede. Dette forslaget dreier seg om å grunnlovfeste retten til offentlighet nå, dette til tross for at mandatet til Ytringsfrihetskommisjonen inngår som en del av arbeidet, og at også forslagsstilleren kan se at det er gode grunner til å avvente kommisjonens arbeid før forslag endelig fremmes. Dette er i overensstemmelse med Kristelig Folkepartis ønske i saken, og som vi gir til kjenne i en flertallsmerknad, hvor vi konstaterer at Ytringsfrihetskommisjonen nå har avgitt sin utredning, hvor det foreslås omfattende endringer av Grunnloven § 100, herunder bl.a å få grunnlovfestet offentlighetsprinsippet. Men flertallet har merket seg at grunnlovsforslaget fra representanten Sponheim ikke har samme ordlyd som Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag. Flertallet ser også behovet for kontroll som en økende utfordring i samfunnsdebatten. Kommisjonen peker på et samfunn med vekst i offentlig forvaltning, et mer komplekst samfunn, og ut fra dette ser man behovet for en eventuell grunnlovfesting av offentlighet som grunnleggende verdi i så måte.

       Jeg slutter meg til representanten Husøys tanke om at Regjeringen snarest mulig - om mulig allerede til våren - kommer tilbake til Stortinget med forslag som er samkjørt med forslag fra Ytringsfrihetskommisjonen angående offentlighet i forvaltningen. Dette til tross anbefaler Kristelig Folkeparti på dette tidspunkt at grunnlovsforslaget ikke bifalles.

       Spørsmålet mitt til representanten Holten er i og for seg det samme som det som ble reist overfor representanten Husøy. Komiteflertallet viser til Ytringsfrihetskommisjonen og til at man vil vurdere grunnlovfesting av offentlighetsprinsippet i sammenheng med Ytringsfrihetskommisjonens forslag. Det er vel og bra. Det er faktisk et resonnement man kan ha forståelse for. Men samtidig er vi i den situasjonen at det foreligger et grunnlovsforslag som man har hatt mulighet til å vurdere og ta stilling til. Det Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram, må på mange måter oppfattes som et mer vidtgående forslag. Spørsmålet blir: Vil man gå lenger enn det forslaget som her foreligger? Eller vil man overhodet gå inn for å få offentlighetsprinsippet grunnlovfestet?

Odd Holten (KrF) : Det er klart at dette er en viktig sak. Det er også sentralt for Kristelig Folkeparti å få tilrettelagt en god og sikker behandling av offentlighet i forvaltningen.

       Vi har imidlertid merket oss, som jeg også var inne på i mitt innlegg, at det er en differanse mellom det forslaget som foreligger fra representanten Sponheim, og det som foreligger som resultat av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid. Det er denne differansen vi nå ønsker at det skal arbeides videre med i Regjeringen og gjennom de høringsinstanser som skal arbeide med saken.

       Når representanten Hove nå sier at vi allerede har hatt dette grunnlovsforslaget fra Lars Sponheim til behandling i lang tid, er det riktig. Men når vi finner at det er forskjell i konklusjoner og forslag, mener vi at denne saken bør tillegges så stor vekt at vi nå får samkjørt disse forslagene, spesielt siden representanten Sponheim heller ikke er fjernt fra samme tanke.

       Forslaget som ble satt fram av Lars Sponheim i forrige periode, er i høyeste grad et forslag han satte fram som partileder i Venstre. Det er derfor klart Venstres forslag og et viktig element i Venstres ærend for å styrke og utvikle demokratiet. Etter Venstres oppfatning er det viktig å grunnlovfeste prinsippet, fordi det fortjener plass i Grunnloven som en del av det fundamentale i vårt demokratiske styringssystem. I dette ligger at Venstre slutter opp om forslaget - både den enkelte representant, ut fra sin egen overbevisning, og Venstre som gruppe på Stortinget, for å henvise til noe av det representanten Hagen var inne på i avslutningen av sitt innlegg.

       Ved siden av at det å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet er riktig fordi det som en grunnleggende del av vårt demokratiske styringssystem fortjener grunnlovfesting, er det heller ikke tvil om at det vil ha betydning for den praktiske etterlevelsen av offentlighetsprinsippet ved utøvingen av offentlighetsloven i praksis. Med andre ord: Å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet vil være med på å understreke hovedregelen i offentlighetsloven om dokumentoffentlighet og styrke denne på bekostning av unntaksreglene som gir adgang til å unnta dokumenter fra offentlighet. Dette vil ha betydning i forhold til den mer rettslige forståelsen av offentlighetsloven, men det vil også ha verdi fordi det vil være med på å markere Stortingets holdning om at offentlighetsloven skal etterleves etter sin intensjon. Det er ikke tvil om at det at et prinsipp er grunnlovfestet, har betydning for hvordan de reglene som hører inn under samme området, blir forstått i praksis. Jeg må derfor si at jeg var veldig overrasket over representanten Husøys tilnærming til denne begrunnelsen i forslaget, slik det ble innlevert i 1996. Man kan i og for seg godt si at det bak denne tankegangen ligger et element som man kan kalle mistillit til dem som skal praktisere og etterleve loven.

       La nå det ligge, for det er i grunnen ikke det som er poenget. Det vil i ethvert system være spenninger mellom på den ene siden det å skulle etterleve offentlighet og på den andre siden det at man ser visse behov for unntak. I dette spenningsfeltet vil det utvilsomt ha stor verdi at prinsippet er grunnlovfestet. Jeg kan i hvert fall forsikre at når Venstre i dag går inn for grunnlovfesting og stemmer for det, er det ikke i mistillit til våre statsråder i Regjeringen - det er det så definitivt ikke! Vel tror vi at denne regjeringen kommer til å ha et langt liv, men den har tross alt ikke fått noe grunnlovfestet vern som gjør at vi kan være trygge på at det er denne regjeringen som kommer til å fortsette å praktisere offentlighetsloven i all framtid. Det er ikke, som representanten Kvassheim allerede har vært inne på, tvil om at denne regjeringen har sørget for at offentlighetsprinsippet etterleves og praktiseres på en langt bedre måte enn tidligere - la det være sagt.

       Hovedpoenget i problemstillingen knyttet til i hvilken grad en grunnlovfesting har betydning for praktiseringen av loven, er faktisk ikke et spørsmål om en god eller dårlig lov. Poenget er at dette uansett vil ha betydning, uavhengig av hvordan loven helt konkret måtte være utformet.

       Et spørsmål som jeg synes fortjener særlig oppmerksomhet i denne sammenheng, er spørsmålet om det som gjerne kalles utenriksoffentlighet; altså offentlighet for dokumenter som er knyttet til Norges forhold til fremmede stater og internasjonale organisasjoner. Det er ikke tvil om at det å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet vil gi prinsippet økt tyngde og vil være et helt relevant argument i den grad Norge går noe lenger i offentlighet for dokumenter enn det andre land og organisasjoner uten videre måtte like. Da vil det å kunne argumentere med at offentlighetsprinsippet er en del av den norske konstitusjon - en del av den norske grunnlov - utvilsomt være et argument som vil ha vekt, og som vil bli forstått av andre land og organisasjoner. Når det gjelder å prøve å arbeide fram større offentlighet, også i spørsmål om utenrikspolitiske forhold - kanskje ikke minst der - vil det å ha en grunnlovfesting av prinsippet være viktig.

       Sverige har hatt offentlighetsprinsippet grunnlovfestet i svært lang tid, vel tilbake til slutten av 1700-tallet, da man der fikk en grunnlovfesting av prinsippet. Det viser for det første at det kan være både riktig og fornuftig å grunnlovfeste dette prinsippet - og det ville kanskje være i samsvar med grunnlovsfedrenes ånd, slik representanten Husøy ganske riktig viste til.

       Jeg tror heller ikke det kan være tvil om at det forhold at Sverige hadde et grunnlovfestet offentlighetsprinsipp, var av klar betydning for landet i forhandlingene om EU-medlemskap og i spørsmålet om Sveriges adgang til offentlighet omkring spørsmål knyttet opp mot EU. Jeg vil kanskje gå så langt som til å si at når det tross alt har vært en viss positiv utvikling knyttet til offentlighetsprinsippet innenfor EU, er det kanskje ikke minst et resultat av at man har fått inn ett medlemsland som har hatt dette prinsippet grunnlovfestet. Slik sett tror jeg at man kan si at en grunnlovfesting av prinsippet veldig klart har en betydning, ikke minst i forhold til fremmede stater.

       Ytringsfrihetskommisjonen har levert sin innstilling etter at dette forslaget ble satt fram - som naturlig er. Jeg må si at det er gledelig for Venstre å registrere den klare tilslutning som Ytringsfrihetskommisjonen gir til forslaget fra Venstre. For det er åpenbart det som er realiteten i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Jeg oppfatter det slik at dette grunnlovsforslaget på mange måter allerede har hatt en klar, positiv betydning, og at det trolig har vært med og påvirket Ytringsfrihetskommisjonen. Og det er klart at den er med på å påvirke partiene på Stortinget deretter. Det er gledelig.

       Det er i og for seg forståelig å argumentere med at når den ligger til behandling, kunne man tatt selve grunnlovsendringen på et senere tidspunkt. Hadde det derfor vært en samlet komite som sa at dette går vi inn for, dette gir vi vår tilslutning til, men vi tar den tekniske siden i neste valgperiode, ja, så ville det ha vært en utgang på denne debatten som vi kunne enes om. Jeg opplever det som om Odd Holten på vegne av Kristelig Folkeparti nærmest gir sin tilslutning til dette, og at Inger Lise Husøy personlig gjør det, men at hun på det punktet ikke kan svare på vegne av Arbeiderpartiet. Det er for så vidt greit nok. Det kunne være interessant å utfordre de partiene som ennå ikke har hatt ordet, til å si hvordan de ønsker å forholde seg til det spørsmålet. Med andre ord: Har man tatt stilling og går inn for dette, men bare avventer grunnlovsendringen ut fra tekniske grunner, eller er man fortsatt i den situasjonen at man vurderer dette?

       Jeg vil til slutt få lov å gi honnør til Fremskrittspartiet, som har valgt å fremme forslaget fra komiteen, og for den positive holdningen til dette spørsmålet de på den måten har vist.

       Jeg har også lyst til å spørre representanten Hove om tilnærmingen til å endre Grunnloven på dette punktet, fordi jeg - som sagt - mener at det allerede er gode intensjoner om dette i Grunnloven. Jeg kan ikke se noen eksempler, verken i Norge eller andre land, på at det at man har en lov som man ønsker skal bli bedre praktisert, gjør det riktig og nødvendig å grunnlovfeste loven for å få det til. At det skal være noen direkte sammenheng her, er meg totalt ubegripelig.

       Jeg har lyst til å nevne, med all respekt for Grunnloven, at det har vært ganske mange arbeidsledige her i landet som ikke har følt at det har hatt noen hensikt å grunnlovfeste en rettighet som ikke har latt seg praktisere, ved at mange tusen mennesker har vært ledige gjennom mange år. Så gi meg ett eksempel på at det å grunnlovfeste en lov har styrket den.

Harald Hove (V) : Når det gjelder spørsmålet om behovet for en debatt om dette, kan det høres ut på representanten Husøy som om den debatten nærmest skulle starte etter at Ytringsfrihetskommisjonen hadde lagt fram sin innstilling. Vel, en debatt om det konkrete forslaget som de har lagt fram, kan man selvfølgelig si at det ville være naturlig å starte da. Men en debatt om det underliggende og avgjørende spørsmålet, nemlig spørsmålet om å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet, har man hatt all mulig foranledning til å kunne ta stilling til, i alle fall fra slutten av september 1996, da Venstre la fram sitt grunnlovsforslag. Dessuten har dette spørsmålet fra vår side vært tatt opp i en rekke sammenhenger i den offentlige debatt, også her i Stortinget i tilknytning til meldingen om offentlighetsloven. Det grunnleggende spørsmålet har man hatt all mulig foranledning til å vurdere og til å konkludere i. Og det er det vi har utfordret til.

       Selvfølgelig forbyr ikke Grunnloven offentlighet. Det har heller ikke vært min mening å antyde noe i nærheten av det. Men jeg tror nok at representanten Husøy går veldig langt når hun gir inntrykk av at det er andre bestemmelser i loven som nesten er like gode som det forslaget som her foreligger. Det vil jeg bestemt avvise.

       Og så til forholdet mellom lov og grunnlov. Vi har en rekke eksempler på at lover også tolkes på basis av grunnlovsbestemmelser. For å nevne ett eksempel: Ekspropriasjonserstatning og forholdet til Grunnloven § 105 har helt åpenbart hatt sammenheng. Bestemmelsen i Grunnloven § 100 om ytringsfrihet og bestemmelser som har gjort inngrep i den, har også hatt sammenheng.

Svein Ludvigsen (H) : Først et svar til representanten Hove, som vil ha reaksjoner fra partiene om Ytringsfrihetskommisjonen. Høyre står sammen med flertallet under henvisningen til det. Den debatten som vil følge Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger, skal Høyre være med på, og vi skal på et selvstendig grunnlag ta standpunkt til eventuell støtte eller ikke når den debatten skal oppsummeres. På den annen side mener Høyre på et generelt grunnlag at ikke alt trenger å skrives inn i Grunnloven. Prinsipper kan stå ganske stødig likevel, og mye kan bli ivaretatt uten en eneste bokstav i Grunnloven. Sånn er det for tiden med offentlighetsprinsippet, slik vi vurderer det, og sånn var det med grunnlovsforslaget fra representanten Sponheim om kommunalt selvstyre, som vi behandlet i april, og det grunnlovsforslaget som ble fremmet av tre senterpartirepresentanter om lokalt selvstyre, som vi også behandlet i april.

       Jeg bad egentlig om ordet for å stille et spørsmål til representanten Hove. Han henviste til Sverige, som hadde hatt offentlighetsprinsippet grunnlovfestet siden 1700-tallet. Og da er det jeg må få lov til å spørre representanten Hove om han mer konkret kan beskrive hva det har bidratt til - om det svenske demokratiet skulle være bedre eller ha utviklet seg i en mer positiv retning enn det norske demokratiet takket være en grunnlovfesting fra 1700-tallet.

Harald Hove (V) : Jeg tror jeg starter med spørsmålet som kom avslutningsvis.

       Jeg tror ikke det er tvil om at det svenske trykkefrihetsprinsippet, som dette med offentlighetsprinsippet er en del av, og som har vært grunnlovfestet siden slutten av 1700-tallet, har hatt en veldig klar betydning for åpenheten i det svenske samfunnet. Og det er heller ikke tvil om at da Danmark og Norge for sin del gikk i gang med utarbeidelse av offentlighetslover i annen halvdel av dette århundre, hadde man ikke minst offentlighetslovene i Sverige som mønster for våre. Det svenske prinsippet har derfor hatt en veldig klar betydning for situasjonen i Sverige og åpenheten i det svenske samfunnet, og det hadde også en betydning nettopp at det var grunnlovfestet, da Sverige kom inn i diskusjoner i forhold til EU med hensyn til hvor mye åpenhet man kunne ha.

       En svensk professor understreker veldig klart i en artikkel fra 1970 hvordan det svenske offentlighetsprinsipp gjør at man i Sverige har en helt annen åpen debatt om mange ting enn det man i hvert fall i Norge hadde på det tidspunktet. Og jeg tror beskrivelsen delvis ville vært riktig også i forhold til i dag.

       Vi får konstatere at Høyre ikke er rede til å ta noe standpunkt ennå. Det er kanskje ikke så overraskende fra Høyres side. Selvfølgelig trenger ikke alt skrives inn i Grunnloven; selvfølgelig er det prinsipper som fungerer uten det. Like åpenbart er det, slik Venstre mener, at både offentlighetsprinsippet og lokalt selvstyre-prinsippet fortjener den styrking som en grunnlovfesting ville gi.

       Etter regjeringsskiftet fulgte en opp dette engasjementet ved i løpet av kort tid, et halvt år, å fremme den meldingen om endringer i offentlighetsloven som i flere år hadde ligget hos Arbeiderpartiet uten å bli fremmet for Stortinget, til tross for at den gjentatte ganger var blitt etterlyst. Og etter regjeringsskiftet har en fulgt opp med skjerpede rutiner i en rekke departementer for å sikre større åpenhet og for å sikre en bedre praktisering av bestemmelsen om mer offentlighet. I tillegg har Venstre på Stortinget fremmet forslag om at vi skal få offentlighetsprinsippet inn også når det gjelder Stortingets organer, og jeg imøteser en tilbakemelding fra Stortinget på det forslaget.

       Det er det samme engasjementet, som Venstre har hatt i flere år, som var bakgrunnen for at Lars Sponheim fremmet det grunnlovsforslaget som vi i dag har til behandling. Det er godt begrunnet, og det vil bety mye for forståelsen av offentlighetsprinsippet og praktiseringen i forvaltningen lokalt og sentralt. Og som Harald Hove påpekte sterkt i sitt innlegg, vil grunnlovfesting også være en viktig referanse og et viktig utgangspunkt i forbindelse med internasjonalt arbeid og internasjonale forhandlinger. Og vi vet at det kan være et sterkt press fra andre for å få hemmelighold på områder hvor Norge kunne tenkt seg innsyn.

       Begrunnelsen for lovfesting er styrket siden dette forslaget ble fremmet i 1996, bl.a gjennom det forslag som er fremmet av Ytringsfrihetskommisjonen og den begrunnelsen som er gitt der. Forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen er bemerkelsesverdig likt det Lars Sponheim fremmet i 1996. Og det er ikke slik at denne debatten nå kan begynne. Den har gått over lang tid, bl.a med utgangspunkt i Venstres engasjement og Sponheims grunnlovsforslag, men også fordi det er andre aktører, bl.a i pressen, som har ivret for dette i lang tid. Sånn sett forundrer det meg noe at en del partier synes å oppfatte det som det er en ny utfordring, en ny problemstilling, de blir stilt overfor nå, og må ta standpunkt til.

       I innstillingen framgår det at det bare er Fremskrittspartiet som støtter Venstres forslag. De andre partiene begrunner dette med at Ytringsfrihetskommisjonens innstilling nå er til behandling og skal ut til høring. Og jeg ser, i likhet med Harald Hove, argumenter for utsettelse. På den andre siden synes vi i Venstre at det er så avgjørende at vi kommer på offensiven, at vi mener det er riktig å gjøre vedtak nå. Og jeg hadde ventet at flere i alle fall hadde tonet flagg på dette område når vi i den løpende politiske debatten nær sagt daglig ser ønsker om nye ordninger, nye bevilgninger, nye forslag, nye lover, nye bestemmelser. Men på dette området, hvor det har vært en debatt i flere år, er en altså fortsatt ikke beredt til å konkludere når det gjelder hovedprinsippet, og skyver foran seg den behandlingen som skal være av dette i kjølvannet av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling.

       Vi fikk offentlighetsloven i 1970. Prinsippet om mer offentlighet ble nedfelt i 1982 og senere skjerpet i 1993. Nå er tiden inne for å gå videre med denne offensiven og få offentlighetsprinsippet inn i Grunnloven. Det er på tide å følge Sveriges eksempel også på dette området.

       Jeg synes det er grunn til å gi Fremskrittspartiet ros, ikke bare for at de har kommet til rett konklusjon, men også fordi de synes dette er så viktig at en bør konkludere nå og ikke skyve det foran seg tre-fire år.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg skal være sylkort og bare si følgende: Dette er et grunnlovsforslag som SV har stor sans for, og vår gruppe støtter intensjonene i det forslaget som er lagt fram.

       Vi synes imidlertid at når det går i retning av en grunnlovsendring på dette punktet, slik man kan lese av det et stort flertall sier i komiteinnstillingen, er det rimelig at man lager en sånn grunnlovsendring akkurat som den burde være og ikke lager en midlertidig endring som skal vare i fire år, og så skal man eventuelt vedta en endelig endring. Sånn kan man ikke behandle Grunnloven, etter vår oppfatning.

       Nå har Ytringsfrihetskommisjonen kommet med et forslag på dette punktet, men det er i sin ordlyd ikke likt det som Lars Sponheim i sin tid la inn. Derfor ønsker vi å vurdere en grunnlovsendring på bakgrunn av det som Ytringsfrihetskommisjonen har kommet til, og også eventuelle andre forslag, i en bredere sammenheng.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg hadde bedt om ordet før representanten Hove utfordret partier som ennå ikke hadde hatt ordet, bare slik at det er sagt.

       Jeg kan slutte meg til alt det Kristin Halvorsen nå sa, for Senterpartiet har den samme holdningen. Det er et veldig viktig prinsipp som er tatt opp i dag, og dette viktige prinsippet var det i sin tid regjeringen Borten som fikk satt i system ved at vi fikk offentlighetsloven i 1970. Men når vi nå vet at vi har Ytringsfrihetskommisjonens innstilling liggende, og at det der er mange vektige synspunkter og argumenter som bør veies opp mot grunnlovsforslaget som Sponheim har fremmet, kan jeg ikke tro at representanten Hove er veldig overrasket over at vi også slutter oss til flertallet, for Hove er sikkert ut fra sin sivile situasjon opptatt av prosesser og av at alle elementer skal belyses så grundig som mulig for å få en så god lovtekst som mulig. Jeg kan love at Senterpartiet vil bidra aktivt både i regjering og i storting når denne prosessen nå er i gang på dette området.

       Personlig vil jeg si her fra talerstolen i dag at jeg - hvis jeg er på Stortinget når saken kommer opp i neste omgang - vil gå inn for dette, men jeg har respekt for den store og brede utredningen som foreligger, og vil ta meg tid til å lytte til det som der sies, og dermed kan vi kanskje få en enda bedre formulering.

       Når det er sagt, vil jeg avslutningsvis peke på at jeg har erfart at vi nå for tiden i mange sammenhenger har et lojalitetskrav i offentlig forvaltning som begynner å grense mot at det blir ytringshemming hos en del ansatte i det offentlige, og jeg spør meg selv: Hvordan virker dette inn på den totale ytringsfriheten og offentligheten? Det er også aspekter som jeg mener må veie tungt og være med i hele bildet. Jeg er kjent med at det i enkelte miljøer i de ulike forvaltningsorganer er en del frustrasjon fordi en ikke har lov til å si det en mener, men det får vi komme tilbake til i en annen sammenheng. Jeg synes det er et svært viktig prinsipp som her er tatt opp, og hadde vi ikke hatt Ytringsfrihetskommisjonens innstilling liggende, hadde i alle fall jeg gått inn for forslaget, men jeg vil avvente det av den grunn.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, sjå neste side)

       Hans J Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.