Aud Gaundal (A)
(ordfører for saken):

       Som ved tidligere år er det lagt fram en omfattende stortingsmelding om Husbankens virksomhet. Denne gangen gjelder det årene 1998 og 1999.

       Meldinga er grundig, og det har for komiteen vært naturlig å knytte noen merknader til enkelte sider ved meldinga.

       Komiteen har merket seg at det i 1998 ble satt i gang bygging av færre boliger enn i 1997. Det er pekt på at plan- og bygningslovens ikrafttredelse fra 1. juli 1997 kan være noe av årsaken, likeledes at det var høg aktivitet innen sektoren for yrkes- og forretningsbygg. Renteoppgangen er selvfølgelig også med. En samlet komite er imidlertid glad for at det ble en kraftig oppgang i andre halvår av 1999.

       Så får vi håpe at innkjøringsproblemene med ny plan- og bygningslov er over, og at trenden med økt byggeaktivitet kan fortsette.

       Komiteen har vært og er fortsatt opptatt av at en må prioritere bostedsløse, unge og vanskeligstilte grupper. Komiteen viser her til de ulike fraksjoners merknader om Husbanken i budsjettinnstillingene fra de foregående år og i Innst.S. nr.  100 for 1998-99 Om bolig for unge og vanskeligstilte.

       Komiteen viser også til at en med bakgrunn i kommunenes handlingsplaner for de mest vanskeligstilte på boligsektoren har merket seg at Husbanken regner med å ha etablert samarbeid med 90 kommuner i 2001. Komiteen mener dette er en viktig strategi for tiltak som må gi gode resultater.

       Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den positive utviklingen som har skjedd når det gjelder kommunenes bruk av etableringslån. Dette flertallet mener dette er en god utvikling, fordi etableringslån og kjøpslån er gode virkemidler for egne boliger til de som har vanskeligheter i det ordinære lånemarkedet. Dette flertallet viser også til at det var flere enkeltpersoner som søkte om kjøpslån i 1999, og at årsaken ligger i at ordningen er åpen for flere unge som er i etableringsfasen.

       En samlet komite har merket seg at nedgangen i tallet på misligholdte lån ser ut til å ha stoppet opp. Komiteen har forståelse for at årsakssammenhengen er at en større del av lånene går til økonomisk vanskeligstilte husstander.

       Selv om komiteen tar dette til etterretning, kan jeg vel som saksordfører tilføye at det er en utvikling vi må se kommer.

       Flertallet ved Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber i en flertallsmerknad om at Regjeringa vurderer å utvide inntektsgrensen for de som kan benytte kjøpslån. Dette flertallet finner det også riktig at Husbanken legger bedre til rette for kjøp av rimelige bruktboliger.

       Dette flertallet er det som også knytter en merknad til at kommunene etablerer kommunale bostøtteordninger. Dette er jo en ordning som Kommunal- og regionaldepartementet har oppfordret til. Jeg har imidlertid fått synspunkt på at en egen merknad kan være motsigende, og den merknaden står på side 10 i innstillingen. For oss er det ingen motsetning i det at vi ønsker kommunale bostøtteordninger, men samtidig ser at enkelte kommuner kan bruke ordningene litt annerledes enn vi kunne ha ønsket. I tillegg er det et flertall som mener at tomtekostnadene er en svært tyngende del av investeringene til bolig. Etter dette flertallets syn må derfor både staten og kommunene nå i større grad bidra med rimelige eller gratis tomter for å få ned prisen på boligprosjektene, særlig for dem med lavest betalingsevne.

       En samlet komite viser til at bostøtte er en meget god ordning som gjør det mulig for bestemte husstander med lav inntekt å etablere seg i en god og nøktern bolig. Bostøtten har ellers fått en bred og god gjennomgang i meldinga.

       En samlet komite anbefaler derfor at St.meld.nr.16 vedlegges protokollen.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Statens Husbank er og har vore ein viktig reiskap for ein fornuftig bustadpolitikk i Noreg. At det framleis er bruk for Husbanken, viser t.d. det faktum at det er 4.000 bustader med vesentleg understandard i Oslo og ytterlegare 1.000 slike bustader i Bergen og Trondheim.

       Vi har nettopp hatt ein debatt om fattige barn, og Husbankens oppgåve er nettopp å medverka til at vanskelegstilte husstandar og bustadlause får moglegheit til eigen bustad - i tillegg til alle oss andre som har hatt nytte av denne banken. Kristeleg Folkeparti er opptatt av at Husbanken vert meir fleksibel og tilpassa dei måla som vi vil nå. Eksempelvis er det nok i dag for vanskeleg å få lån for å kjøpa brukte bustader. Det er ein del tilbakemeldingar på at inntektsgrensene er for snevre, og at f.eks mangebarnsfamiliar kan falla mellom alle stolar og ikkje få tilpassa hjelp når det gjeld å kjøpa seg hus. Det same gjeld unge og vanskelegstilte.

       Dette er ei melding om kva som har skjedd i Husbanken, og saksordføraren har gjort greie for det. Signala frå fleirtalet er at Husbanken betre skal leggja til rette for kjøp av rimelege bruktbustader - det er eit klart signal. Husbanken er viktig for å få til eldrereforma, men Kristeleg Folkeparti vil streka under at det gjev grunn til uro at ein omsorgsbustad kostar 3.200 kr meir for kvadratmeteren enn ein vanleg bustad. Det fører med seg at mange eldre vert avhengige av bustøtte når dei flyttar i omsorgsbustad, noko vi burde ha klart å unngå. Og Kristeleg Folkeparti meiner at når eldrereforma no er utvida og forlengd, må ein gjera det som er mogleg for å redusera entreprisekostnadene innanfor dette området.

       I utgangspunktet har ikke den årlige behandlingen av stortingsmeldingen om årsrapporten om Statens Husbank vanligvis avstedkommet de store debattene i Stortinget, i tillegg har da også Stortinget gjentatte ganger diskutert boligpolitikk i forbindelse med en rekke ulike initiativ tatt av ulike partier og regjeringer de senere årene. I så måte er mange av merknadene i innstillingen også mer en oppsummering av hva ulike partier har ment. Jeg har bare lyst til å kommentere to områder.

       Det ene området er det historiske tilbakeblikket og spørsmålet: Var det riktig det man gjorde på 1990-tallet med å omlegge Husbanken slik at man istedenfor å gi rentesubsidier på generelt grunnlag til alle som bygde boliger og var heldige å få lån i Husbanken, gikk inn for målrettede tilskudd? Fra et mindretall understrekes det at dette var feil. Jeg syns det er forbausende når deler av det mindretallet samtidig er blant de partiene som mener man skal styre banken mot å bli en mer etableringsorientert bank. Det er jo nettopp det man gjør når man målretter tilskuddsformene sine istedenfor å ha den generelle ordningen. I så måte syns jeg det er påfallende at en del partier er med på akkurat den typen merknader.

       Den andre biten jeg har lyst å si noe om, er spørsmålet knyttet til videreutvikling av bostøtteordningen. Bostøtteordningen er et bra tilbud for å sikre inntektsøkning og hjelp til utgiftene for de svakeststilte gruppene i boligmarkedet, og spesielt dem som har et langvarig boligproblem. Jeg mener at det er riktig at vi videreutvikler bostøtteordningen for dem som har et langvarig problem i boligmarkedet, men jeg tror det er viktig at man sondrer mellom dette; at alle som har problem i boligmarkedet og trenger bolig, også kortvarig hjelp og stønad til det, skal inn under en mer permanent bostøtteordning, det vil bli feil. En av grunnene til at f.eks ungdom ikke kommer inn under denne ordningen, hvis de ikke er uføretrygdet eller annet, har jo vært at man har ment at hjelp til bolig skal gå via sosialkontorene i kommunene fordi dette ikke er et permanent problem som skal løses gjennom disse bostøtteordningene. Det er i kapitlet om bostøtte som er skrevet med merknader fra komiteen, tendenser til å forkludre forskjellen med hensyn til hva en varig bostøtteordning er, og hva som på en måte bør være sosialkontorenes oppgave fremover når det gjelder stønad til bolig. Jeg tror det er viktig at vi tar med oss prinsippet om at bostøtte via sosialkontorene er et mer fleksibelt tiltak som hjelper på kort sikt, og at den statlige bostøtteordningen bør være en ordning for grupper som vi ser vil ha varige problemer i boligmarkedet, og som kommer til å trenge en inntektshjelp for å klare boutgiftene sine.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : St.meld.nr.16 fortel fyrst og fremst at Husbanken er staten sitt viktigaste verkemiddel i bustadpolitikken. Meldinga viser òg at det var rett prioritering av sentrumsregjeringa å auka Husbanken sine rammer frå 8 til 11 milliardar kr, og at det er nødvendig med ei ytterlegare styrking.

       Husbanken medverkar gjennom dei mange låne- og tilskotsordningane til å fremja ei rekkje bustadpolitiske løysingar som marknadskreftene aleine ikkje ivaretek godt nok. Når både etableringslån, etableringstilskot og oppføringslån i stor grad går til dei som etablerer seg for fyrste gong, så fortel det i seg sjølv noko om akkurat det. Husbanken medverkar òg til å fremja bustadmiljø og -kvalitet i samband med både nybygging og utbetring. Dette gjeld særleg dei nisjane i bustadmarknaden som Husbanken er med på å finansiera, f.eks studentbustader, utleigebustader, omsorgsbustader, barnehagar osv. I tillegg til dei økonomiske verkemidla som Husbanken rår over, har denne institusjonen samla sett ein monaleg fagleg kompetanse. Det er ingen tvil om at både faglege råd og fagleg rettleiing er til det beste ikkje berre for den einskilde kunden, men òg for storsamfunnet.

       Vi vil frå Senterpartiet si side koma tilbake i ein annan samanheng til framtida for Husbanken, men vi ynskjer å streka under den viktige plassen som vi meiner Husbanken òg skal ha framover. Eg vil nytta høvet no til å retta merksemda på ein felles merknad frå fleire parti, ein fleirtalsmerknad på side 8 i innstillinga, der unge og vanskelegstilte er noko problematisert. Dette er ei stor og ueinsarta gruppe menneske, der det er viktig med ytterlegare innsats. Fleire tiltak frå utjamningsmeldinga er allereie sette i gang. Vi vil gjerne medverka til ei ytterlegare styrking av Husbanken sine tilskotsordningar til bruk for kommunane i deira arbeid med bustadlause, og vi ynskjer òg at Regjeringa vurderer fleire finansieringsordningar eller forsøksordningar anten det gjeld bukollektiv eller andre ordningar - samfinansiering med organisasjonar osv. Så ynskjer vi òg å streka under behovet for å sjå nærare på inntektsgrenser for dei som i dag har moglegheit til å nytta kjøpslån. Ei grense på 225.000 kr hindrar svært mange i å nytta seg av Husbanken ved kjøp av rimeleg brukt bustad. Vi ser gjerne at Husbanken blir brukt endå meir aktivt og kjem endå fleire til gode òg når det gjeld kjøp av brukt bustad.

       Så vil eg til slutt utfordra kommunalministeren på status i forhold til tiltak overfor bustadlause, og særleg dei prosjekta som gjeld dei fem største byane.

Karin Andersen (SV) : Meldinga om Husbanken viser at det å bruke boligpolitiske virkemidler virker, og når vi gjør for lite av det, blir det galt og det rammer spesielt unge og folk med dårlig råd. Det er tydelige tall i meldinga som dokumenterer at når man har for liten innsats på dette området, så øker problemene, de blir til dels veldig store og fører til strukturelle virkninger som det er vanskelig å rette opp. For det å bygge og sikre nok boliger er prosjekter som tar tid.

       Jeg har spesielt lyst til å utfordre statsråden og spørre litt om et område som opptar meg svært. SV og Arbeiderpartiet har vært enige om at en sterk økning av antall rimelige, billige, utleieboliger er et veldig viktig sentralt virkemiddel nå. Det vi nå ser, og som komiteen også har skrevet i en merknad der Arbeiderpartiet er med, er at man uttrykker en bekymring over at man nå får et system der flere og flere kommuner går fra et system med generell leiesubsidiering på kommunale utleieboliger til et system med markedsleie/gjengsleie kombinert med kommunale bostøtteordninger. Disse bostøtteordningene er til dels kortsiktige noen steder, altså en slags nødhjelp for å komme over ei kneik. Det kan føre til veldig høye leier i de kommunale utleieboligene og dermed blir altså antall billige leiligheter veldig redusert, og det er jo stikk i strid med det Regjeringa sjøl sier den vil, og det vi har vært hjertens enig med Regjeringa i, nemlig at det trengs flere billige boliger - og de må altså være billige. Vi må finne virkemidler som gjør at disse boligene faktisk blir billige over tid, altså disse hvor vi bruker statlige boligpolitiske virkemidler gjennom tilskuddsordningen, og sørge for at innsatsen her blir lav sånn at leien i hvert fall i utgangspunktet er lav. Derfor har SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet skrevet i merknads form at vi vil peke på at investeringer i utleieboliger med regulert lav leie er langt mer langsiktig og framtidsrettet bruk av penger enn på en måte å etablere alle mulige former for bostøtteordninger. Det er jo penger som på en måte går til drift, mens de pengene som vi eventuelt putter inn i tilskuddsordninger som kan gjøre at kommunene kan bygge flere billige boliger, er investeringsmidler, og det er penger vi sikrer på lang sikt og som kan bidra til at samfunnet har en stor nok buffer av billige utleieboliger når vi trenger det.

       Jeg blir litt bekymret når jeg ser at Arbeiderpartiet og Regjeringa ikke deler denne bekymringa og støtter det synet at vi er nødt til å sikre at også disse kommunale utleieboligene har en rimelig husleie, men i stedet på en måte lener seg på en ordning der kommunene i større og større grad skal gå inn med sine egne bostøtteordninger og supplere det. Det blir en veldig vanskelig og uoversiktlig boligpolitikk. En mer strukturert og forutsigbar boligpolitikk vil jo være at man sikrer at de statlige tilskuddene man legger inn i boligprosjekter, enten det nå er kommuner eller andre allmennyttige organisasjoner som får dem, og som skal være boliger til vanskeligstilte, fører til at man får en varig lav regulert leie. Jeg skjønner at man med ordet « regulert » kanskje kan ha vanskeligheter, men poenget her er at vi må sikre både den statlige investeringen og at antallet billige utleieboliger øker, og vi må sikre at antallet billige utleieboliger ikke reduseres fordi vi tillater kommunene, som er den største eieren av disse boligene, å øke husleiene sine og å lage mer eller mindre treffsikre og gode bostøtteordninger, der bl.a noen av dem er svært kortsiktige.

       Jeg vil spørre statsråden om hun kan komme litt inn på dette, for dette er ganske viktige politiske føringer, hvor etter mitt syn, slik jeg trodde det var, på en måte skillelinjen går mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV på den ene siden og Fremskrittspartiet og Høyre på den andre, og der våre boligpolitiske virkemidler går ut på at vi ønsker å bygge opp en utleieboligsektor som til en viss grad skal være skjermet og være til for de svakeste, mens høyresidens svar er mer bostøtte og på en måte målrettede, direkte personrettede ordninger.

Statsråd Sylvia Brustad : Jeg er glad for at komiteen er godt fornøyd med Husbankens innsats og rolle i boligmarkedet.

       Jeg deler komiteens bekymring for utviklinga når det gjelder boliger for unge og vanskeligstilte. Det er ingen tvil om at boligmarkedet i pressområdene er i ubalanse, og for unge og vanskeligstilte er det blitt vanskeligere å etablere seg i eier- eller utleieboliger. Dette var også utgangspunktet for at jeg i fjor sommer la ut en liste over utfordringer vi må løse for å få en solidarisk boligpolitikk. Regjeringa foreslo - som komiteen er godt kjent med - en kraftig økning i ordningene, med penger i budsjettet for i år. Jeg er glad for at Stortinget vedtok det.

       I tillegg til lån og tilskudd til førstegangsetablerere står oppføringslånet sentralt i budsjettopplegget. Som det sentrale virkemiddelet i den generelle boligpolitikken bidrar oppføringslånet til at vi kan nå mål knyttet til bl.a livsløpsstandard, gode boliger, godt bomiljø og en variert boligsammensetning. Oppføringslånet bidrar til valg av gode, samfunnsmessig og ressursøkonomisk fornuftige løsninger og ivaretar også distriktshensyn.

       Jeg synes meldinga bekrefter at det er behov for en særskilt innsats overfor unge og vanskeligstilte. Som flertallet i komiteen bemerker, rommer begrepet « unge og vanskeligstilte » en stor og uensartet gruppe mennesker. Det er derfor viktig å målrette tilskuddsordningene slik at vi fanger opp de ulike boligbehov.

       En solidarisk boligpolitikk innebærer at vi ikke kan godta at det er om lag 6.000 bostedsløse i Norge. Jeg synes derfor, i likhet med komiteen, at en av de aller viktigste boligpolitiske oppgavene for Husbanken er å medvirke til at bostedsløse og andre særlig vanskeligstilte husstander får mulighet til å bo i egen bolig.

       Representanten Meltveit Kleppa lurer på hvordan prosjektene står i forhold til de store byene. Det er - som komiteen og Stortinget er godt kjent med - opprettet et samarbeidsprosjekt mellom Husbanken, Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og storbyene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, som skal finne fram til gode løsninger. Framdriften i prosjektet er bra. Bergen har f.eks opprettet bofellesskap med bemanning i tre bydeler for bostedsløse med rusmiddelproblemer. Så dette går sin gang. Og det er viktig at vi greier å holde tempoet oppe, det er jeg helt enig i.

       Komiteens flertall viser til den positive utviklinga som har vært når det gjelder kommunenes bruk av etableringslån og til økninga i antall kjøpslån. Etableringslån og kjøpslån er gode virkemidler for å skaffe egen bolig til dem som har vanskeligheter i det ordinære lånemarkedet. Jeg har merket meg at komiteen mener at dagens inntektsgrenser når det gjelder å få kjøpslån i Husbanken, utelukker mange husstander som trenger bistand. Jeg vil derfor en av de nærmeste dagene gi nye forskrifter for både etableringslån og for kjøpslån, slik at behovsprøvinga skal bli både enklere og ikke så stram som tidligere, i tråd med det komiteen bemerker.

       Når det gjelder eldreplanen og arbeidet med å styrke botilbudet for eldre og pleietrengende, er jeg glad for at komiteen gir uttrykk for at Husbanken gjør en god jobb. Husbanken vil bidra til at denne reformen blir vellykket, det er jeg overbevist om. Men jeg deler komiteens bekymring når det gjelder byggekostnadene. Det er derfor viktig at kommunene og Husbanken vier dette problemet stor oppmerksomhet og ser på muligheter for å få ned byggekostnadene, f.eks ved at kommunene i større grad velger å utbedre eksisterende boligmasse framfor nødvendigvis å bygge alt nytt.

       Flere kommuner bør etter Regjeringas mening etablere og aktivt bruke kommunale bostøtteordninger. Jeg ser at komiteens flertall er positiv til at kommunene nå i større grad etablerer egne ordninger med bostøtte. Det bidrar til effektiv bruk av kommunale ressurser og til at subsidiene er målrettede og treffer dem som har størst behov for det.

       I NBIs rapport om « Forholdet mellom bostøtte og sosialhjelp » kommer NBI med flere endringsforslag som Regjeringa vil vurdere nærmere. Rapporten vil også bli drøftet i Det offentlige boligutvalget. Jeg ser at komiteen er positiv til dette, og at den ellers ønsker å bedre bostøtteordninga for vanskeligstilte barnefamilier og unge uføre.

       La meg til slutt prøve å kommentere noe av det representanten Karin Andersen var opptatt av. Uansett trur jeg det ikke er noen tvil om at i hvert fall de fleste partier er opptatt av at det skal være mulig for alle å bo, og at husleia skal være så rimelig som mulig for dem som trenger det aller mest.

       Jeg har lest merknadene og hørt hva som er blitt sagt av bl.a representanten Andersen. Men jeg føler behov for å understreke at kommunene løser dette ulikt. Den undersøkelsen som er gjort fra bl.a. Norges byggforskningsinstitutt, viser at den kommunale bostøtten i hovedsak er knyttet til trygdede husstander med lav inntekt, slik at det er en målretting i forhold til mange av de kommunale bostøtteordningene. Det løses ulikt, men i sum må vi få et system som gjør at vi kan være sikre på at vi greier å hjelpe dem som trenger det aller mest.

       Men jeg tar med meg merknadene videre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 1853)