Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Karin Andersen til sosialministeren:
« Barn i familier med rusproblemer har egne behov som må veie tungt når det skal gis behandling for rusproblemene. I noen tilfeller er det faglig riktig og nødvendig at barn og foreldre er sammen i behandlingsfasen. Ved Statens klinikk for narkomane er det etablert slikt tilbud. Ikke alle fylkeskommuner har foreldre-barn tilbud inne i sine planer. Tilbudet om behandling som da gis, forutsetter at barn blir plassert i fosterhjem mens foreldrene får behandling. Dette kan være i strid med barnevernets tilråding om at barnets beste er at barn og foreldre får behandling i felles opplegg. Både manglende plangrunnlag og dårlig økonomi gjør at fylkesmannen etter klage ikke kan pålegge fylkeskommunene å gi det tilbudet som er til barnets beste, jf. skriftlig spørsmål nr. 125 for 2000-2001 med svar.
Hva vil statsråden gjøre for å ivareta disse barnas beste og hindre omsorgsovertakelser i strid med barnevernets tilrådinger? »

TALERE:

       Helge Bjørnsen (SV) : Denne interpellasjonen er foranlediget av en enkeltsak som berører storsamfunnets håndtering av sammensatt problematikk - slik livet ofte arter seg, men som organiseringen av offentlig virksomhet i liten grad speiler. I dag synliggjøres dette ved at denne interpellasjonen involverer direkte tiltak under helseministerens, kommunalministerens, sosialministerens og barne- og familieministerens virkeområde. Indirekte berøres flere ministre.

       Vi skal i dag ikke diskutere rett og galt i forhold til den konkrete sak, men interpellanten har til hensikt å få belyst hvilke strukturelle hindringer som er etablert, og hvor ansvaret for disse hindringene må plasseres. Spesielt vil jeg ha belyst barnas rettstilstand.

       Utgangspunktet er at fylkesmannen i Troms har behandlet en ankesak og slått fast at feil svar, nemlig et utilstrekkelig og ikke ønsket tiltak, er rett, og at et anbefalt og ønsket tiltak derved ikke er rett, og at de som søker hjelp, synes å være rettsløse. Situasjonen er at en omsorgsfull far som misbruker rusmidler, ønsker et tilbud om behandling for sitt problem. Saken har implisitt et barnevernsfaglig perspektiv, og det er konkludert at det er til barnets beste å følge faren i en institusjon som er egnet til å gi et behandlingstilbud hvor omsorgs- og familieperspektivet ivaretas parallelt med farens individuelle rehabilitering.

       Dette er en situasjon som ikke er spesielt spesiell. Det spesielle er at de vanskelige, sammensatte sakene - som inkluderer rehabilitering og barnevern, eller misbruk av rusmidler og samtidig alvorlige psykiske problemer eller tvangsbehandling, og også andre sammensatte problemer - ofte krever tilpassede og kostbare innsatser. Slike innsatser er det ikke lett å tilpasse til det ordinære tjenestetilbudet. Jo mindre en kommune eller en fylkeskommune er, jo mindre sannsynlig er det at slike tiltak vil inngå i en plan, enn si et budsjett. I Hedmark fylkeskommune, som jeg kommer fra, er slike tiltak innarbeidet i plan, men ikke i budsjett. Det betyr at det tiltak som denne saken impliserer, et tiltak for far og barn i en av statens egne institusjoner, koster anslagsvis 2.750 kr i døgnet eller over 80.000 kr i måneden. Et langvarig tiltak, som ikke er uvanlig, vil utløse en særskilt kostnad på 1 mill. kr i året. Det vil anslagsvis være 25 % av det budsjett Hedmark fylke har til den typen tiltak, og en måtte utløse en enorm kreativitet for å kunne frigjøre det. Det er altså økonomien som er begrensende, og jeg vil tro at dette er situasjonen for mange fylkeskommuner, ikke bare Hedmark og Troms, som vi allerede har hørt om.

       Det er i denne sammenheng betimelig å minne om at regjeringspartiet og sentrum under årets budsjettbehandling reduserte bevilgningene til Statens klinikk for narkomane, som jo er en spesialistinstitusjon akkurat for dette med behandling av rusmisbrukere med barn. Reduksjonen var på 3,1 mill. kr, slik at dette høyt spesialiserte tilbud mister noe av sin profil og må anses som kvalitativt dårligere i dag enn det var i fjor. Samtidig økte det samme flertallet bevilgningene til omsorgstiltak der tjenestens spesielle profil er bønner og salmesang, med omtrent det dobbelte, 6 mill. kr.

       Jeg vil gjerne høre om det vil være regjeringspartiets strategi også i framtiden å prioritere ned de statlige, høyt spesialiserte tiltak som kommuner og fylkeskommuner trenger hjelp med å finansiere, til fordel for å finansiere tiltak som er rimelige, og som kommunene definitivt har ansvaret for og ikke vil ha spesielt store problemer med å finansiere?

       I et spørsmål fra representanten Karin Andersen til skriftlig besvarelse redegjør sosialministeren greit for hvordan lov om sosiale tjenester skal forstås. Det en kan utlede, er at hvis en fylkeskommune ikke har et tilstrekkelig mangfoldig tilbud til rusmisbrukere i sin plan og/eller ikke kommer til enighet med kommunene om refusjon av kostnader knyttet til frivillig plassering i henhold til barnevernsloven, har fylkeskommunen ingen plikt til å bidra til en faglig anbefalt gjennomføring av tiltaket. Eller som ministeren sier, kommunene har ingen instruksjonsrett overfor fylkeskommunen, og fylkesmannens mulighet til å endre vedtaket er imidlertid meget begrenset i tilfeller hvor avslaget er begrunnet i fylkeskommunens økonomiske rammer.

       Mener statsråden at det bør være slik at barnets rettstilstand, nemlig barnets rett til å få sin interesse ivaretatt, helt og holdent skal være knyttet til fylkeskommunens økonomi? Trenger vi da egentlig noen annen lov enn et budsjettvedtak?

       Vi kan altså slå fast at problemet er å oppfatte som et budsjettproblem, nemlig kommunenes og fylkeskommunens økonomi, og det betyr at ansvaret langt på vei er plassert i denne sal.

       Under budsjettbehandlingen og senere har statsrådene som i et middels godt « Muppet Show » gjentatt at kommunenes og fylkeskommunens økonomi er betydelig styrket. Utenfor denne sal er det vanskelig å se noe til dette. Derimot er det slik at Kommunaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund - KS - i forkant av budsjettbehandlingene under konsultasjoner ble enige om at kommunal sektor brukte tilnærmet 10 milliarder kr mer enn årlige driftsinntekter og i overkant av 6 milliarder kr knyttet til drift. Årets budsjett er et nullsumspill, og det ligger således en forventning om at Kommune-Norge reduserer sine driftsutgifter i størrelsen 6 milliarder kr i løpet av kort tid. Det er dette som er bakteppet for å diskutere eventuelle andre prioriteringer i fylkeskommunens økonomi, som skulle komme disse gruppene til gode.

       Til dette kommer at vi innenfor en rekke områder har øremerkede tilskudd eller garantiordninger. I fylkeskommunen står valget mellom å oppfylle ventetidsgarantien innen somatisk helse, eller å prioritere tiltak innen barnevern, rus og delvis psykiatri. Det siste vil medføre garantiansvar innen helse, og er således fra Stortingets side ikke å anbefale. Det kan altså ikke være slik at Stortinget først lager en garantiordning og så anbefaler fylkeskommunen å ikke oppfylle garantien, for så å sende regningen til fylkeskommunen, når andre ivaretar garantiansvaret.

       Hva anbefaler egentlig statsråden? Vil statsråden vurdere at garantiansvaret innenfor psykiatri styrkes, og at tilsvarende når det gjelder tiltaksgaranti, også kommer dem som trenger ressurser fra barnevern og rusomsorg, til gode? Vil statsråden godtgjøre hvorfor slike problemer skal vurderes helt annerledes enn innen somatisk helse?

       Jeg har prøvd å trekke opp en rekke spørsmål/problemstillinger som det er viktig å få klarlagt. Jeg regner ikke med at vi gjør det i dag. Jeg vet at statsråden jobber med en melding om rusmiddelomsorgen. Jeg regner med at også disse andre spørsmålene er under arbeid. Vi har bl.a et arbeid med å flytte ansvaret for sykehusene til staten, og i den sammenheng er det vel slik at psykiatrien henger med. Psykiatrien inkluderer svært mye av rusmiddeltiltakene, så jeg regner med at Regjeringen også må vurdere om ikke rusmiddelomsorgen og da også barnevernet, som er sterkt beslektet, kommer til staten. Det er også et spørsmål som er interessant i denne sammenhengen, for det er ikke slik at vi har svaret på disse spørsmålene som vi har reist, annet enn at vi mener det er helt utilfredsstillende at når en sak så tydelig defineres, hvor barnets interesse er definert, viser det seg altså at vi har ingen virkemidler til å kunne gjennomføre tiltak.

       Jeg mener at vi innenfor disse områdene som gjelder psykiatriske pasienter, rusmiddelmisbrukere og barn hvis omsorg er truet, ikke har noe rettsvern utover det som er de prioriteringer som til enhver tid ligger i budsjettet. Og når vi gir andre et meget godt vern og samtidig har stramme budsjetter, må det innebære at Stortinget med vitende og vilje, og derved departementene, sørger for at noen ikke får det som rettmessig burde tilfalle dem. Jeg mener det er denne sals ansvar å sørge for at vi får ordnet dette på en annen måte. Jeg ønsker å høre fra statsråden om hun kan dele det synspunktet.

       Vi vet mye om hvilke alvorlige virkninger det kan ha for barn og unge å vokse opp i familier med rusmiddelproblemer. Det betyr økt risiko for atferdsvansker, sosial tilbaketrekking, mobbing, lærevansker og/eller andre psykososiale problemer. Vi vet at over halvparten av dem som selv er rusmiddelmisbrukere, kommer fra hjem der foreldrene har et misbrukproblem.

       Noen foreldres situasjon er så alvorlig at de må inn i en døgnbehandlingsinstitusjon for å komme seg ut av rusmisbruket. I de tilfellene der barnevernstjenesten konkluderer med at det er til barnets beste at barn og foreldre skal være sammen i en institusjon, må vi ha et system som gjør at vi bruker felles ressurser til å ivareta disse barna på tvers av etatsgrensene.

       Lovverket åpner for at barnevernstjenesten kan formidle plass f.eks i mødrehjem når foreldrene samtykker til det. På samme måte kan barnevernstjenesten formidle plassering av foreldre og barn i institusjon for rusmiddelmisbrukere. Dersom fylkeskommunen skal bli refusjonsansvarlig for frivillig plassering etter barnevernsloven, må det være inngått en avtale mellom kommune og fylkeskommune på forhånd.

       Hvis kommunen finner at det er til barnets beste at det blir med foreldrene til en behandlingsinstitusjon, og fylkeskommunen mangler et slikt tilbud på sin rusplan, kan kommunen selv inngå en plasseringsavtale med en egnet institusjon. Når det gjelder institusjonsplassering, både av voksne og barn, er det etter sosialtjenesteloven fylkeskommunen som har hovedansvaret for finansiering av oppholdet. Kommunene må bidra med et statlig fastsatt beløp.

       Barnevernsloven har de samme plankrav til fylkeskommunen når det gjelder ansvar for omsorgstilbud til barn utenfor hjemmet, som sosialtjenesteloven har for institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Intensjonen med bestemmelsene er å legge til rette for å kunne samordne tjenester som retter seg mot felles brukere. I Sosialdepartementets retningslinjer i tilknytning til iverksettelsen av sosialtjenesteloven i 1993 ble fylkeskommunene oppfordret til å utarbeide en felles plan der det beskrives hvordan de skal løse sitt ansvar etter sosial- og barnevernsloven, og der viktige samordnings- og samarbeidsspørsmål drøftes. Det ble understreket at fylkeskommunale tiltak skal supplere og forsterke kommunale tiltak. Planen skal avspeile hvordan de skal dekke behov for tiltak for misbrukere med familie. Det er viktig at vår fremtidige rusmiddelmisbrukeromsorg legger til rette for smidig samordning. Det skal jeg komme tilbake til.

       I dag finnes det flere institusjoner som har tilbud til foreldre med barn. I tillegg til Statens klinikk for narkomane på Hov i Land, som interpellanten refererte til, er det ca ti institusjoner som har plasser for familier, spesielt med barn under skolealder. Flere av dem tar imot familier fra andre fylker. Det finnes ett eller flere tilbud innenfor alle helseregioner, i tillegg kan kommuner og fylkeskommuner fritt benytte institusjoner de synes er egnet. Dessuten har flere institusjoner og behandlingstiltak et familieperspektiv i sin virksomhet. I tillegg til å behandle misbrukerens problemer, fokuseres det også på de pårørendes situasjon og de konsekvenser misbrukerens problemer får for familien. En del institusjoner har også et poliklinisk tilbud til pårørende.

       To regionale kompetansesentre for rusmiddelspørsmål har opparbeidet særskilt kompetanse når det gjelder problematikk omkring barn og rusmiddelmisbrukende foreldre. Borgestadklinikken har som spesialområde gravide og misbrukere med barn opp til skolealder, og Rogaland A-senter har særskilt kompetanse på misbrukere med barn i skolealder. Jeg er glad for at vi allerede har fått mye dokumentasjon av erfaringer fra kompetansesentrene, som gir oss et bedre grunnlag for å velge de rette virkemidlene.

       Det er bekymringsfullt at flere fylkeskommuner har rapportert at det er mangel på egnede behandlingstiltak for foreldre og barn. Sosial- og helsedepartementet nedsatte i desember 1998 en arbeidsgruppe som i løpet av første halvår 1999 gjorde en gjennomgang av behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere, herunder behovet for tilbud til foreldre og barn. På bakgrunn av barnevernstjenestens viktige rolle i slik saker uttrykte arbeidsgruppen en usikkerhet om ansvaret for slike behandlingstilbud. De burde muligens heller forankres i barnevernstjenesteloven enn i sosialtjenesteloven. Det kan være en tilfeldighet hvilken tjeneste rusmiddelmisbrukende foreldre først kommer i kontakt med. Samarbeid mellom de mest sentrale instanser er derfor særdeles viktig. Et hovedmål for arbeid med familier til rusmiddelmisbrukere må fortsatt være at familien får et tilbud på hjemstedet.

       Det er et klart behov for å gå gjennom hele behandlingsfeltet som retter seg mot rusmiddelmisbrukere. Nesvåg-gruppens arbeid er et godt grunnlag. De to store reformene som nå skjer i helsevesenet, gir nye muligheter. Jeg ser det som svært viktig at behandling av rusmiddelmisbrukere ikke skal være en særomsorg, men knyttes opp mot et helhetlig helse- og sosialvesen. Fastlegereformen betyr at alle mennesker i Norge skal ha sin faste lege, også rusmiddelmisbrukere. Når staten overtar sykehusene, ser jeg ingen god grunn til at den spesialiserte rusomsorgen skal forbli i fylkeskommunen. Denne bør også være et statlig ansvar. Sykehus er imidlertid langt mer definerte enheter enn det rusmiddelmisbrukeromsorgen er. Statlig overtakelse av denne omsorgen trenger derfor noe lengre forberedelse.

       Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor tilsier også langt tydeligere ansvarsfordeling. Ingen er tjent med et lovverk som legger til rette for avansert svarteperspill, aller minst de som trenger omsorgen.

       Vi trenger mer kunnskap på dette feltet. Vi har økt innsatsen på forskning og kompetanseutvikling - og det skal vi fortsette med. Det er viktig å videreføre det arbeidet som allerede er i gang. Vi må skaffe oss bedre kunnskap om hvilke tiltak som nytter. Den hjelpen vi gir til mennesker som sterkt trenger hjelp, må være god. Behandlingsapparatet må ikke være med på å gi dem flere nederlag. Det er for mange avbrutte behandlingsopphold, og tilbakefallsproblematikken er bekymringsfull.

       Mye av dette arbeidet vil Sosial- og helsedepartementet gjøre i samarbeid med andre departementer og institusjoner. Innsatsen mot rusmiddelmisbruk og hjelpetiltakene for rusmiddelmisbrukere må skje på tvers av etatsgrenser og forvaltningsnivåer. Og fremfor alt vil det være nødvendig med et bredt samarbeid mellom barnevern, sosialtjeneste og helsetjeneste i kommunene og på spesialistnivå.

       Representantens spørsmål peker på at det fortsatt må fokuseres på barnets situasjon ved behandling av rusmiddelmisbrukere. Jeg kan forsikre om at vi tar dette perspektivet med i arbeidet for å skape bedre behandlingsresultater for rusmiddelmisbrukeren og hans eller hennes familie. En av våre største utfordringer vil være at barn av rusmiddelmisbrukere ikke blir neste generasjons misbrukere. Vi må gjøre hva vi kan for å unngå at disse barna kommer til oss som voksne og spør: Hvorfor så dere meg ikke? Hvorfor grep dere ikke inn tidsnok?

Helge Bjørnsen (SV) : Statsråden er opptatt av å ivareta barnets interesser, og jeg registrerer at utover det er det lite konkret å hente. Men hun antyder at en muligens bør forankre tiltakene i barnevernsloven.

       Problemet her, slik jeg ser det, er at da fylkesmannen fikk denne saken som ankesak, hadde fylkesmannen på selvstendig grunnlag ansvar for å vurdere helheten her også - om tiltak skulle være bestemt etter lov om barnevern, og ikke bare opp mot lov om sosiale tjenester. Fylkeskommunen konkluderer med å si at barnet ikke har noen annen rett etter lov om barnevern enn det fylkeskommunens økonomi tilsier. Vi kan vel da konkludere med at rusmiddelmisbrukeres og barns rettstilstand kan måles i fylkeskommunens økonomi, og at det er Stortinget gjennom å styre inntektssiden i fylkeskommunens økonomi som til enhver tid bestemmer hvorvidt disse grupper skal ha rett til hjelp. Jeg registrerer - slik jeg opplever situasjonen - at disse rettighetene er sterkt begrenset.

       Jeg mener nok at statsråden bør gå litt mer offensivt til verks i arbeidet med planen med tanke på situasjonen for disse menneskene, som har veldig sammensatte og vanskelige problemer å håndtere, og også utfordre hjelpeapparatet veldig, for det utfordrer til et samarbeid som ikke alltid er lett. Det er ofte slik fra denne talerstol at dette samarbeidet blir vurdert som sviktende i kommunen. Jeg oppfatter det nok slik at det er i departementet og i denne sal at dette problemet er størst. Det er i denne sal og i departementet en greier å legge strukturelle hindringer i veien for samarbeid. Jeg synes at denne saken viser at slik er det, og jeg undres om statsråden har til hensikt å ta tak i den problemstillingen.

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Jeg er meget uenig med representanten i at det var « lite konkret å hente ». Det var tvert imot relativt mye, med en omorganisering som omplasserer ansvaret, og som lager færre ansvarshavende og dermed legger muligheten bedre til rette for å få til samarbeid.

       Samarbeid er ikke enkelt noe sted, verken innenfor det kommunale apparatet, mellom forvaltningsnivå uansett om det går over to eller tre nivå, om det skal skje i departementene, eller om det skal skje i denne sal. Det er likevel mulig, og det skal vi legge til rette for å få til.

       Når det så gjelder den konkrete saken, viser jeg til selve spørsmålet, der den ikke er nevnt. Jeg finner det helt uriktig av meg å saksbehandle fra Stortingets talerstol.

       Det som er helt klart, er at vi er opptatt av spesielt de barna som interpellasjonen handler om. Vi er også opptatt av hvordan de skal klare seg i sin familie. Det er et faglig svært utfordrende felt. Det er ingen som får det veldig godt til, men jeg kan love at vi skal legge det slik til rette at det som er mulig, også skal kunne gjøres.

Einar Olav Skogholt (A) : Det er et viktig tema representanten Karin Andersen har tatt opp i dagens interpellasjon.

       I motsetning til representanten Bjørnsen synes jeg det var et omfattende og godt svar statsråden gav. På det området vi i dag diskuterer, synes jeg at statsråden har en god strategi.

       Antall personer som har rusproblemer, øker, og brukerne av alkohol og narkotiske stoffer blir stadig yngre. Dette er en meget beklagelig utvikling. Vi bør derfor sette flere ressurser inn i det forebyggende arbeidet, som også må organiseres og drives på en annen måte enn tidligere. Det er nødvendig for å nå fram til ungdommen med budskapet.

       Men vi må selvsagt også ta hånd om dem som har rusproblemer. Det beste er selvsagt å bidra til at brukeren blir rusfri. Vi ser ofte at de som ønsker behandling og hjelp, ikke får det på grunn av manglende bevilgning i kommunene, eller at behandlingsinstitusjonen bare tar inn brukere som er avruset.

       Jeg håper statsråden vil bidra til at de som har behov for behandling for sine rusproblemer, skal få det. Dette vil selvsagt være av enorm betydning for den enkelte, som f.eks kan vende tilbake til arbeidslivet. For samfunnet vil dette være en meget lønnsom investering. Vi har ikke råd til å la være. Jeg ser derfor fram til handlingsplanen som statsråden arbeider med, og som vil bli framlagt om ikke lenge.

       Selvsagt har personer med rusproblemer en tøff hverdag. Om mulig har barn i familier med rusproblemer det enda vanskeligere. Når fagfolk finner det faglig riktig og nødvendig at barn og foreldre er sammen i behandlingsfasen, bør dette imøtekommes. I en slik sammenheng bør verken manglende plangrunnlag eller dårlig økonomi hindre fylkesmannen i etter klage å pålegge fylkeskommunene å gi det tilbudet som er til barnets beste. Hvis det er nødvendig med lovendringer for å ivareta barnas interesser i en meget vanskelig situasjon, håper jeg statsråden vil fremme endringsforslag snarest og videre vil bidra til at alle fylkeskommunene har egnede behandlingstiltak for foreldre og barn.

       Det er viktig å sette barna i fokus, spesielt når det er de voksne som er årsak til utryggheten. Interessen for å bedre barns vilkår har bedret seg noe i de senere år. Et samarbeidsprosjekt mellom Blakstad Sykehus og Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri som kalles « Pasienter har også barn », er et godt tiltak for å sette pasientenes barn i fokus. Den erfaring som er skaffet rundt temaet barn, foreldrefungering og psykisk lidelse tror jeg kan overføres til rusomsorgen.

       Kristelig Folkeparti har tro på en helhetlig tilnærming av familier med rusproblemer. Men vi erkjenner at i noen tilfeller kan det være riktig å skille foreldre og barn i en behandlingssituasjon. Derfor er det viktig at det bygges opp gode fosterhjem og andre avlastningstiltak slik at barn tilbys den optimale løsningen. Det trengs alternative løsninger.

       Dersom barnevern og den medisinske fagekspertise tilrår behandling i felles opplegg, er det viktig at det eksisterer et tilbud for dette. Oppland Arbeiderblad kunne 2. februar i år vise til at fem av i alt 15 familieplasser ved Statens klinikk for narkomane i Søndre Land står ubrukte, selv om det er den eneste behandlingsklinikken her i landet som tar imot narkomane med barn i skolepliktig alder. Behovet for plassene er stort, men ingen blir innlagt, fordi en krangler om hvem som skal betale regningen. Jeg utfordrer sosialministeren til å rydde opp i dette. Samtidig må en arbeide videre med et bedre ettervern. Fagfolkene trenger mer kompetanse for å ta beslutninger til barns beste. Og fremfor alt: En må satse mer på forebygging og rusfrie soner. Det er den beste måten en kan gi barn en tryggere oppvekst på.

Sonja Irene Sjøli (H) : Det er en svært viktig sak interpellanten tar opp, men i motsetning til interpellanten er jeg langt på vei fornøyd med svaret fra sosialministeren. Jeg er tilfreds med de signaler som nå blir gitt om konkrete tiltak for en omorganisering og omplassering av ansvar for hele denne sektoren, for den er svært sammensatt. Det er nødvendig i denne sammenheng å få en gjennomgang av finansieringsordningen for å få et best mulig og likt tilbud uansett hvor en bor i landet.

       Jeg har forståelse for at en slik gjennomgang og omorganisering vil ta litt mer tid enn statens overtakelse av spesialisthelsetjenesten, nettopp fordi det er et sammensatt område, som jeg var inne på. Men det viktigste er at nå blir noe gjort, at sosialministeren også erkjenner at det er behov for en opprydding innen denne sektoren, og at en nå også vurderer et statlig ansvar for rusmiddelområdet.

       Når det gjelder det som går på barnets rettigheter, som interpellanten er opptatt av, er det viktig å sørge for et behandlingsopplegg som ivaretar barnas beste. Det er uakseptabelt når barnevernet på faglig grunnlag tilrår at barnet bør være sammen med foreldre i en behandlingssituasjon, at omsorgen likevel blir overtatt av andre. Det er ikke til barnets beste. Å skille barn og foreldre er en alvorlig sak, som kan få store konsekvenser. Det er vanskelig nok for barnet å ha foreldre som er rusmiddelmisbrukere og trenger behandling, om de ikke også skal bli fratatt foreldrene og plassert i fosterhjem. Men noen ganger er det selvsagt nødvendig å skille barn og foreldre, fordi det er til barnets beste.

       I mange av de familiene dette gjelder, er det til tross for en svært vanskelig livssituasjon mye omsorgsressurser igjen, ikke minst en betingelsesløs og grunnleggende kjærlighet til barnet. Det må bygges opp under disse ressursene, og omsorgsevnen må stimuleres. Høyre kan ikke akseptere at barna blir skilt fra foreldrene og plassert i fosterhjem når det er behov for at barnet er sammen med foreldrene. At fylkeskommunen bruker den begrunnelsen at de ikke har tilbudet selv, eller ikke har økonomi til å kjøpe tilpassede behandlingsopplegg, holder ikke. Dette handler om å prioritere og gi tilbud til de som trenger det mest. Det er barnets beste som må være viktigst.

       Jeg er som sagt glad for at sosialministeren nå vil legge fram en handlingsplan og gå gjennom hele denne sektoren for å gi et best mulig tilbud til rusmiddelmisbrukere generelt, og også for at det ikke skal være noen særomsorg. Jeg ser fram til at vi får en sak om dette til Stortinget.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Fleire og fleire barn i dette landet lever tett på rusproblem. Som vaksne veit vi kor vanskeleg det kan vera å omgåast folk der stemningane skiftar. Kor uhaldbart må det ikkje då vera, kor uhaldbart må det ikkje då kjennast for barn som møter ei rekkje svært ulike stemningar og dermed svært ulike signal og grenser, alt etter om far eller mor er rusa, edru, har abstinens, er i ferd med å rusa seg eller er under behandling. Området er tabulagt, og svært mange ungar i dette landet ber i det stille umenneskeleg store byrder, og lojaliteten til foreldra vinn i det lengste. Forsking viser at mange frå denne gruppa sjølve får eit rusproblem.

       Arbeidarpartiregjeringa har gitt eit inntrykk av nedprioritering av rusfeltet. Det viste Regjeringa sitt budsjettforslag for 2001. Det viste òg det faktum at rusfeltet ikkje er nemnt i det høyringsutkastet som gjeld statleg overtaking av spesialisthelsetenesta.

       Eg er glad for at sosialministeren no signaliserer at ho har teke Nesvåg-rapportane opp av skuffa. Det var trist at dei vart liggjande så lenge som dei låg, for det å gjennomgå behandlingstilbodet er eit arbeid som hastar. Eg er fornøgd med at sosialministeren har funne ut at ein slik gjennomgang er nødvendig. Og eg vil utfordra ho på å seia noko om kva tidsaspekt ho ser føre seg.

       Så har vi frå Senterpartiets side ytterlegare fire utfordringar til sosialministeren. For det fyrste: Ta signala om dårleg økonomi i fylkeskommunane på alvor. Sørg for meir midlar i revidert nasjonalbudsjett til dei tiltaka som i dag fungerer godt innan rusfeltet. For det andre: Vurder Hov i Land og andre foreldre og barn-tilbod på ny og sørg for styrking på barns premissar. For det tredje: Lytt til erfaringane frå pårørandesenteret for rus og psykiatri i Stavanger, eit senter med 1 990 pårørandesamtalar i 2000. Sørg for at det senteret får ein trygg, langsiktig økonomi, og at fleire slike senter vert etablerte. Og for det fjerde: Ta initiativ til utprøving av dropp inn-stader, lågterskeltilbod til barn som lever tett på rus og psykiatri, slik at dei har ein stad og gå med sine opplevingar og frustrasjonar. Det er noko av det beste førebyggjande arbeidet vi no kan setja i gang.

Reidun Gravdahl (A) : Barn har krav på en trygg oppvekst. Når det er rusproblemer i en familie, kan hjelpeapparatet stå overfor svært vanskelige avveininger som avgjør hvordan framtida til dette barnet vil bli.

       Dersom familien svikter, har samfunnet ansvar for at barn får den tryggheten de har krav på. Vi må derfor satse på et barnevern med høy kompetanse og kvalitet. Å sette i verk hjelpetiltak er ofte svært komplisert, med mange lover som regulerer. Økonomien i et opplegg har selvsagt betydning for betalende ledd, men det må ikke komme foran barnets beste.

       Jeg er glad for at sosialministeren setter fokus på barn i familier med rusproblemer, at kvaliteten på hjelpetiltak og behandling av rusproblem skal styrkes, og at hun vil ha en ny gjennomgang av tiltaksapparatet for å se til hvordan de virkemidlene vi har, kan brukes bedre og mer målrettet.

       Bak et rusproblem kan det også ligge psykiske lidelser - dobbeltdiagnoser som krever særlig gjennomtenkning.

       Jeg tror det er svært viktig med samhandling mellom etatene. Og når barnevernet har konkludert med at det beste for barnet er at det skal være sammen med foreldrene sine i en institusjon, må dette vektlegges sterkt.

       Statens klinikk for narkomane i Hov i Land har ledig kapasitet. Det er derfor et paradoks at det synes å være udekkede behov.

       Hovedkriteriene for innleggelse er at søkeren har betydelige rusproblem, har barn eller er gravid, og at lokale tiltak har vært prøvd eller anses ikke gjennomførbare. Det ligger mange lidelser og nederlag bak disse kriteriene. Og når det også er krav om at fylkeskommunal garanti må foreligge før innleggelsen, ser man hvor vanskelig det er for dem som har kommet så langt med rusproblemet sitt.

       Men vi vet jo selvsagt ikke helheten i hva som ligger bak et avslag. Det kan være at hjelpeapparatet i en total vurdering mener at familien, og særlig barnet, er tjent med å få et tilbud på hjemstedet. Men det å vokse opp i en familie med rusproblemer kan bety store vansker av forskjellig art senere i livet. Jeg er derfor glad for de signalene som sosialministeren her gir, og jeg har tillit til at Regjeringen vil finne gode løsninger til barnas beste i den handlingsplanen som kommer.

Helge Bjørnsen (SV) : Jeg har sagt at jeg ikke var imponert over det konkrete innhold. Det handler selvfølgelig om at det når det gjelder barnas rettigheter, ikke er sagt noe som det går an å henge noe på, annet enn god vilje, og det har vi alle. Det er sagt at vi skal få en handlingsplan. Jeg beklager hvis jeg blir tolket slik at jeg ikke ønsker denne handlingsplanen, men for meg er handlingsplanen ikke konkret før jeg ser hva som står i den. Jobben med handlingsplanen håper jeg går videre og går bra.

       Omorganisering må jeg for skams skyld si at jeg først og fremst ser fram til fordi det er nødvendig når man likevel har bestemt at andre helt sentrale områder skal omorganiseres. Skal man gjøre sykehusene og psykiatrien statlig, må barnevern og rusomsorg følge med, ikke fordi det nødvendigvis er noe særlig lurt å gjøre disse tiltakene statlige - det kan man komme tilbake til å diskutere - men fordi de henger så godt i hop. Et eksempel på det er at da staten diskuterte dette for to måneder siden, valgte man å redusere statens innsatser i de spesialiserte tjenestene som kommunene og fylkeskommunene virkelig har behov for, og så valgte man å flytte penger til omsorgstiltak som kommunene utmerket godt kunne finansiere sjøl. Det samme gjelder MAR-tiltakene. Da det ble etablert metadonassistert rehabilitering, sa Stortinget at det ikke skal gå på bekostning av de medikamentfrie tiltakene. Det som har skjedd, er at det har kommet tre regionale sentre og noen samarbeidstiltak. Fylkeskommunen har ikke fått dekket sine utgifter til MAR-tiltak, bortsett fra at medikamentet er finansiert. Staten har greid å lage et svare rot med finansieringen av urinprøvetaking, som man diskuterer om er en del av behandlingen eller et kontrolltiltak uavhengig av behandling, som om den enkelte metadonbruker sjøl skulle finansiere kontrolltiltaket.

       Det å gi staten ansvaret løser ikke dette problemet. Det er helt andre forhold som skal til for å løse problemet. Det avgjørende er ikke om det er fylkeskommunene eller staten som organiserer, det er viljen og evnen til å gjøre dette på en ordentlig måte, og det er den viljen og den evnen som jeg rett og slett ikke skjønner har forandret seg i løpet av de to siste månedene.

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Evne og vilje er vel knapt mer konkret enn det jeg har sagt før, men jeg kan forsikre interpellanten om at det ikke skal stå på verken evne, vilje eller forståelse for dette feltet.

       Jeg besøkte en såkalt dobbeltdiagnosepasient for noen få dager siden. Han hadde levd i meget uverdige kår i lang tid og hadde fått et verdig og godt tilbud. På veggen hans hang det et bilde av et barn. Det barnet ble fosterhjemsplassert fire år gammelt og var nå relativt stort. Jeg tenkte at det beste som kunne skje det barnet, når verden er som den er, er faktisk at far fikk et verdig tilbud, slik at han ikke risikerte å møte en sterkt ruset far - hvor det nå måtte være.

       Det er mange og kompliserte avveininger mellom rusmiddelmisbrukere og deres barn. Det skal vi la fagfolkene gjøre i det enkelte tilfelle. Som sosialminister er det min oppgave å ivareta organisering av omsorgen. Det skal jeg gjøre. Tidligere sosialminister Meltveit Kleppa har lagt grunnlaget og latt Nesvåg-gruppa jobbe gjennom det de gjorde, slik at vi har et godt grunnlag å gå videre på. Det skal vi gjøre videre.

       Det ble sagt at vi har gått ned på bevilgningene. Ja, vi har omorganisert. Vi har latt en del av de pengene som vi har brukt i rusomsorg, gå over i kommunenes frie midler for å gjøre kommunene i stand til å utøve sine lovpålagte oppgaver. Det tror jeg er langt bedre enn å ha småprosjekter gående rundt i kommunene som staten betaler en del inn i, og som legges ned så snart staten trekker seg ut. Da får vi enda flere brutte håp og brutte relasjoner.

       Tryggheten til barn er vi helt klart enige om, og hvor ligger så den? Lojaliteten til et barn ligger alltid hos foreldrene, nesten uansett hvor ille det er. For barn som ikke har det fullt så greit, må vi også se på nærmiljøet. Det er i nærmiljøet de skal bo og leve. Det er der bestemor er. Det er der naboene er. Det er der skolen og barnehagen er. Derfor er det svært viktig at vi også klarer å legge til rette i lokalmiljøet.

       Når det gjelder de medikamentassisterte rehabiliteringstiltakene, har jeg redegjort for dem grundig i denne sal mange ganger, så jeg henviser interpellanten til de redegjørelsene som er gitt.

Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.