Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille følgjande spørsmål til forsvarsministeren:

       Statsråden har no ved fleire høve måla ut med brei penn dei store problema som vårt forsvar har i dag. Det er brei semje om den problemstillinga, men eg synest forsvarsministeren har hoppa bukk over ei av hovudårsakene til at det er så ille som det er, og det er at Arbeidarpartiet på heile 1990-talet aldri - ikkje ein einaste gong - har følgt opp eigne langtidsplanar og Stortingets langtidsplanar i dei årlege budsjetta. Dersom Arbeidarpartiet hadde gjort dette, ville dei ha fått Høgres subsidiære støtte, og dermed ville me hatt føreseielegheit for Forsvaret, og me ville hatt det forsvarspolitiske forliket som mange snakkar om.

       Mitt spørsmål går på: Kva kan me no forvente at forsvarsministeren vil gjera for å få føreseielegheit i sitt eige parti?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Jeg er redd for at selv med Høyres forsvarsbudsjetter ville vårt nåværende forsvar vært i krise. Det er nemlig slik at hvis vi skal opprettholde den gjeldende struktur i Forsvaret, burde de årlige forsvarsbudsjetter vært om lag 50 % høyere enn det de er i dag. Det skyldes ikke at forsvarsministre eller forsvarssjefer plutselig er blitt dummere enn før, men det skyldes de underliggende forutsetninger når det gjelder prisvekst, kostnader ved investeringer, forutsatte innsparinger - alt dette har stort sett ikke slått til. Og selv om man altså hadde kommet ut på et høyere nivå, jf. Høyres alternative statsbudsjetter, hadde vi antakelig bare forlenget pinen framfor å løse problemene.

       Men dermed er det ikke sagt at det ikke er et problem at vi gjennom de årlige budsjettbehandlinger har fjernet oss fra underlaget, i betydningen kommet lavere ned enn rammeforutsetningene i det til enhver tid gjeldende langtidsprogram, dog ikke verre enn at Norge ligger på gjennomsnittet av de europeiske NATO-land. Så så elendig er det altså ikke, og en kan jo stille spørsmålet: Er det grunn til å tro at vi skal ligge mye høyere enn gjennomsnittet av de europeiske NATO-land? Så i den grad det er en anklage mot Arbeiderpartiet og sentrumspartiene her, vil jeg si: Vi ligger jo ikke så verst til i landskapet når det gjelder vårt samfunns evne og vilje til å satse.

       Men så er jeg enig med min navnebror i at det er en målsetting å sørge for at vi i kommende fireårsperiode får mer stabile og forutsigbare betingelser. Det er grunnen til at vi nå har fremmet for Stortinget en langtidsproposisjon, som representanten får full anledning til å influere mer på enn mange andre, som inneholder en pakke av organisasjonsmessige tiltak, sammen med et økonomisk nivå. Og så lufter vi tanken om et forsvarspolitisk forlik, der partiene på Stortinget kan tenkes å inngå en bindende avtale om budsjettnivået i fire år. Det er en teknikk man med fordel har betjent seg av i Danmark. Jeg mener vi har mye å lære både der og andre steder, og slik sett er dette et positivt svar på representantens invitt når det gjelder et annet og mer langsiktig forløp.

Ingvald Godal (H) : Ein kan seia veldig mykje om dette. Men hovudpoenget her er at når Stortinget legg ein plan, må ein følgje opp i dei årlege budsjetta dersom me skal unngå feilinvesteringar og på nytt koma ut i det uføret som me er i i dag. Dersom ein ikkje følgjer opp på den måten i framtida, vil det berre vera spørsmål om kort tid før me på nytt er i same uføret, men på eit langt lågare nivå, der me knapt kan snakke om å ha eit forsvar i det heile.

       Ved budsjettet i fjor var dette med flygarsituasjonen veldig aktuelt. Me gjorde noko med det då, men me får framleis meldingar om flygarar som er ferdig utdanna som går og sleng, og ikkje får fly. Me ser i avisene at berre ein brøkdel av våre fly kan brukast etter føremålet. Sjølv om flygarane òg har sagt at dei er villige til å delta internasjonalt, er det berre ein brøkdel som er operativt på ein skikkeleg måte, trass i at me har bruka milliardar på å oppdatere flya våre. Dette er heilt uhaldbart. Eg vil spørja statsråden om han no vil sørgje for å rette på dette, som Stortinget var veldig oppteke av i fjor haust, og legge fram dei nødvendige budsjettendringar i samband med revidert nasjonalbudsjett til våren.

       Her opplever vi i dag, og vi vil komme til å oppleve, et kjør fra andre partier for å øke forsvarsbudsjettet. Stortingsproposisjonen om Forsvaret skisserer jo en økning av budsjettrammen på 875 mill. kr i året i forhold til årets budsjett, og det er før forhandlingene med de andre partiene er kommet i gang. Så her kan man gjerne se for seg krav om nye milliarder, og også gjennomslag for det.

       De fleste er enige om at en av de store sikkerhetsutfordringene er miljøutfordringene - og det går jeg ut fra at også forsvarsministeren er enig i, i hvert fall har han sagt det - og noen av dem befinner seg på Kola. Ifølge Bellona er 18 % av verdens aktive kjernefysiske reaktorer på Kola. Da er spørsmålet mitt: Vil det ikke være en fordel for norsk miljøsikkerhet og dermed vår totale sikkerhet at miljøvernministeren får tak i ekstra forsvarspenger, som trengs for å gi et bidrag til oppryddinga på Kola, i stedet for å bruke dem til å få noen ekstra forsvarsmilliarder?

       Vi har selvsagt en totalavveining av hva vi bruker av midler under programområdene forsvar og miljøvern, og selv om jeg kan bekrefte at det av og til er dragkamper mellom statsråder, kommer miljøvernministeren og forsvarsministeren ikke til å stå her og fordele penger i spontanspørretimen.

       I langtidsproposisjonen som nylig ble fremlagt, anbefaler som kjent Regjeringen betydelige endringer i forsvarskonseptet, og det anbefales en dramatisk reduksjon i krigsstrukturen. Målsettingen om anti-invasjonskapasitet i én landsdel og balansert forsvar i en annen blir oppgitt. I stedet skal Norge, et av verdens rikeste land, fremstå for våre allierte som landet med flere militære musikkorps enn hærbrigader.

       Regjeringens forsøk på å rettferdiggjøre en slik avrustning skjer ved å avblåse trusselen om invasjon i norsk område de nærmeste årene. Dette er etter min mening en meget tvilsom øvelse. I et land som lenge fremholdt « Aldri mer 9. april », synes det høyst uansvarlig nok en gang å satse på at en forutseende utenriksledelse skal være fundamentet for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hvilke garantier vil Regjeringen gi for at deres « Peace in our time »-strategi har tilstrekkelig lang holdbarhetsdato?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Det fristende motspørsmål kunne være: Har Norge ved Regjeringen en annen analyse av disse spørsmål enn våre allierte? Svaret er nei. Vi har en nøyaktig sammenfallende analyse. Enten jeg snakker med den amerikanske forsvarsminister, den britiske, den tyske eller den franske, så sier de: Det er mindre sannsynlig nå med den store invasjonen. Vi har mange andre utfordringer som er mye større. Og det samme sier de faktisk i Moskva. De planlegger ikke for invasjonen av Moskva. De samarbeider i NATO om en lang rekke andre sikkerhetspolitiske og militære utfordringer som er mye mer brennende, og jeg nevnte noen i svaret på det forrige spørsmålet.

       Det betyr altså ikke at vi skal se bort fra at vi igjen kan stå overfor en ny Hitler, men det er mindre sannsynlig enn før, i alle fall i de første år. Det er ikke noen grunn til å bli fornærmet over det. Men alle analyser i NATO går ut på det. Derimot ser vi mulighetene for at konflikter kan spre seg i vår del av verden også, jf. Balkan. To verdenskriger begynte i vår egen verdensdel. Vi må ha en evne til å motstå den type konflikter ved å drive konfliktforebygging, ved fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. 90 % av krigene i vår tid er innbyrdeskriger, ikke angrep hvor én nasjon tar en annen, i alle fall ikke i vår del av verden. Jeg sier ikke at vi kan se bort fra det, men vi kan altså ikke legge alle eggene i en kurv og bare ha et stort invasjonsforsvar. Vi må ha en evne til å møte de andre utfordringene også, i våre nære havområder, evne til å håndtere « Kursk », om det skulle gjenoppstå, evne til å samvirke med våre allierte i Kosovo, evne til å stille opp for FN, evne til anti-terroraksjoner, evne til å sikre våre oljeinstallasjoner - alt dette krever andre kapasiteter enn bare å forberede invasjonen. Jeg sier ikke at vi skal se bort fra det, men det er en vurdering av hva vi står overfor som gjør at vi må ha et nyansert forsvar. Vår analyse, som noen har sagt er militært betenkelig, er nøyaktig den samme analyse som legges til grunn i NATO i dag. Den ligger i Forsvarsstudien, og den ligger i Forsvarspolitisk utvalg.

Per Ove Width (Frp) : Det virker ikke særlig overbevisende på meg. Vi har land som f.eks. Belgia, Holland og Luxembourg, som ruster ned, i likhet med det vi gjør. Det har jeg en viss forståelse for. Men vi har jo andre land vi kan peke på. Vi har f.eks. Tyrkia og Hellas - de gjør det ikke. Så dette er en sannhet med modifikasjoner etter min mening.

       Proposisjonen sier for øvrig færre fly, færre båter, færre brigader, og gir en detaljert tidsangivelse for når nedbyggingen skal skje. Hvis vi da kommer i den situasjon at vi må ruste opp igjen, hvilken plan og tidsangivelse snakker vi da om, med hensyn til f.eks anskaffelse av nytt materiell? Og i hvilken grad kan Regjeringen nå garantere hjelp fra NATO når vi selv ikke gjør noen ting med dette?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Vi foreslår faktisk ikke å kutte i forsvarsbudsjettet, vi foreslår å øke det noe. Så det faller på sin egen urimelighet å si at vi legger ned Forsvaret. Men vi foreslår å omdanne Forsvaret for å få et bedre forsvar i forhold til de utfordringene vi står overfor, både på lengre, på kortere og på mellomlang sikt.

       Skulle invasjonsspøkelset være der, er NATO-alliansen i dag verdens sterkeste militærallianse. Alle er klar over det. Alle sier det. Russland er langt nede når det gjelder en lang rekke kapasiteter i forhold til det de hadde for noen år siden, men de kan selvfølgelig bygge dem opp igjen. Men NATO er en mye sterkere allianse i dag, relativt sett, enn noen gang i etterkrigstiden i forhold til alle mulige tenkelige utfordringer. Og skulle invasjonen derfor komme, hvilket på kort sikt er galskap av noen å sette i gang, så er NATO der som en garantist. Og det er ingen grunn til å tro at NATO i lys av forsvarsplanene skal bygge ned sitt engasjement i Norge, tvert imot, NATO har gitt sin støtte til omstillingen, og det bør representanten merke seg.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Med hvilken troverdighet inviterer Arbeiderpartiet nå til et nytt forlik om et nytt politisk konsept når det første de gjorde, var å undergrave det inneværende konseptet ved ikke å følge opp det nødvendige bevilgningsbehovet og systematisk gjøre det i de åtte årene?

       NHO ynskjer eit enkelt, oversiktleg og næringsvennleg Noreg, og Kristeleg Folkeparti skjønar at dei er utålmodige. Vi har 60 lover og 1.000 forskrifter berre innanfor helse, miljø og tryggleik, og ein har ti departement og 21 etatar på sentralt nivå i tillegg til dei ute i fylka som steller med desse lovene.

       Dette kan ta knekken på både helse og økonomi i små bedrifter. Klarer ikkje dette lovverket det, tek sikkert plan- og bygningslova resten. Det er ikkje sjølvsagt at det vert korkje helse eller tryggleik av eit uoversiktleg byråkratisk lovverk - tvert imot. Derfor sette regjeringa Bondevik i gang prosjektet « Et enklere Norge », nettopp med fokus på forenkling og kamp mot skjemaveldet. No er dette stoppa opp eller har vorte svært forseinka, fordi regjeringa Stoltenberg tydelegvis ikkje prioriterer dette viktige arbeidet, alt ifølgje NHO. Aktar statsråd Jørgen Kosmo å skrinleggja viktige delar av oppryddingsarbeidet innanfor skjemaveldet?

       Det andre eg vil ta opp, er at AAD også har ansvar for å gje brukarane serviceerklæring. Den serviceerklæringa skulle ifølgje regjeringa Bondevik vera ferdig innan utgangen av 2000. No skriv vi februar, og prosjektet er framleis i gang, men ingen veit kor langt det er kome. Dette prosjektet er veldig viktig for haldningane frå det offentlege og for at den vanlege mann skal vita kva han kan krevja.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg er litt usikker på hvor spørsmålsstilleren vil. Jeg tror alle de store tjenesteproduserende statsetatene som trygd, likning, arbeidsmarked - disse som driver konkret tjenesteproduksjon i forhold til befolkningen - er à jour med sitt arbeid for serviceerklæringer. Hvis det er noen som ennå henger igjen, og det skal jeg selvsagt undersøke, skal vi prøve å få det på rett spor. Vi har fulgt opp den intensjonen som ligger fra den forrige regjering, at alle disse etatene skal basere seg på serviceerklæringer.

       Men så må jeg si at det er faktisk viktigere hva etatene gjør, enn hva de sier de skal gjøre gjennom disse serviceerklæringene. Da er det et helt avgjørende behov for at vi, f.eks på helse, miljø og sikkerhet, er i stand til å få en mye tettere sammenbygning av de ulike og mangeartede tilsynene vi har, slik at vi får en felles paraply og en felles handling. Det har vi ikke i dag. I dag er det for mange som opererer innenfor de rene sektorinteresser. Det er en svær jobb, men det skal vi greie.

       Regjeringa har sett seg høge mål for effektivisering, modernisering og fornying av offentleg sektor. Senterpartiet syntest det var spennande og oppfatta det som ei oppfølging av tiltak som sentrumsregjeringa alt hadde sett i gang.

       No viser det seg at Arbeidarpartiet sitt opplegg inneber ei gigantisk sentralisering. Aetat, likningsetat, politi- og domstolsstruktur, statleg overtaking av sjukehus, signal om ein ny kommunestruktur - alt peikar i same retninga.

       Etter Aftenposten den 19. februar skal merksemda i valkampen flyttast frå Kosmo sine fornyingsprosjekt og over på andre saker. Betyr det at Regjeringa no tar innover seg den monalege uroa som er ikkje berre blant dei tilsette det gjeld, men også i forhold til den utryggleiken som er i mange lokalsamfunn når det gjeld kva tilbod dei eigentleg kan halda seg til framover?

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg redegjorde i forbindelse med budsjettet for dette året i Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjettproposisjon for at et av hovedgrepene som vi gjør i forbindelse med fornyelse, er å flytte ressurser fra administrasjon og byråkrati til tjenesteproduksjon. Og tjenesteproduksjon foregår som kjent i alle landets kommuner. Det vil si at den veksten vi skal ha i offentlig virksomhet, kommer i kommunene.

       Men når vi sier at vi skal flytte ressurser fra administrasjon og byråkrati, betyr det jo at det er noen stillinger som må forsvinne, ellers blir dette ærlig talt bare et leketøy. De stillingene vil forsvinne sentralt, de vil forsvinne i regioner, og de vil forsvinne på fylkesnivå. Men poenget er at denne ressursbruken skal gå til å øke tjenesteproduksjon, ikke i sentraladministrasjonen i Oslo, men i den enkelte kommune. For det er tjenesteproduksjon folk har behov for, enten det er på helseområdet, på omsorgsområdet eller hvilke områder det er.

       Så vil vi få en periode der en rekke lokalsamfunn som har stor statlig administrasjon, helt åpenbart får trøbbel med å håndtere overgangsfasen. Da må vi være villig til, forhåpentligvis med Stortingets samtykke, å flytte ut noen statlige etater til de distriktene som da blir rammet. Og det kommer vi til å foreslå, og det håper jeg da at Stortinget er villig til å følge opp og være med på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Med dei signala som er gitt så langt, er det svært mange innbyggjarar i mange lokalsamfunn som ikkje føler seg trygge på at tenestene blir betre. Tenestene forsvinn, og det blir større avstand mellom det tilbodet som blir gitt, og dei som skal ha tenestene.

       Ei anna viktig problemstilling er den frigjeringa av arbeidskraft som Kosmo no var inne på, og kva type arbeidskraft det er som blir frigitt. For her kjem faktisk signal som inneber at når det skal bli meir post i butikk og butikk i post, og når det skal bli omleggingar på andre område, er det fokusert på 60-åringane. Ved 60 år, pluss/minus, er ein ille ute. Då er det ikkje snakk om nye oppgåver, då er det berre snakk om korleis ein kan aktiviserast inntil 62 år. Vil Kosmo bruka si modernisering til å gje 60-åringane nye moglegheiter, eller vil han bruka den til at fleire skal forsvinna ut med si erfaring og sin kompetanse?

       For et par dager siden la FNs klimapanel fram en delrapport som viser at klimaendringene går langt hurtigere enn tidligere antatt, at de blir langt mer dramatiske, og at jordens oppvarming går langt fortere enn tidligere antatt. Den viser også at konsekvensene både for i-land og for u-land blir langt mer dramatiske enn tidligere antatt, både når det gjelder havhøyde og stormer, når det gjelder sult, og når det gjelder hvordan man skal produsere mat. Kort sagt er det en svært dramatisk rapport som FNs klimapanel har lagt fram.

       Denne Regjeringen har så langt ikke tatt klimaspørsmål spesielt alvorlig. Det kan man oppsummere ved at denne Regjeringen bl.a gikk inn for å senke bensinavgiftene, man har ikke innfaset grønne skatter, som tidligere antatt, transportplanen som nylig ble lagt fram - og vedtatt - har ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til kollektivtrafikken, og det fører til økt bilbruk, og på toppen av alt vil også denne Regjeringen ha gasskraftverk. Mitt spørsmål til miljøvernministeren er veldig kort: Føler miljøvernministeren at hun har fått gjennomslag for miljøspørsmål og klimaspørsmål i denne regjeringen?

       Statsråden og Venstre har tidligere hatt et felles engasjement når det gjelder utslippene fra Sellafield. Som de fleste vet, vil bl.a utslippet av det radioaktive stoffet technetium - etter de informasjoner jeg har fra miljøbevegelsen - kunne føre til at om fem-ti år vil bl.a krabbe og hummer ikke kunne være spiselig på sørlandskysten hvis man ikke får stoppet dette. Så mitt spørsmål til statsråden er - siden hun sist hadde dette spørsmålet i Stortinget, bl.a fra representanten Kvassheim: Hva har hun gjort overfor britene og spesielt overfor sin britiske kollega for å framføre de norske reaksjoner og den norske protesten på de utslippene som finner sted?

Statsråd Siri Bjerke : Det som kan påregnes, er et aktivt engasjement fra denne regjeringen når det gjelder arbeidet med å få redusert de radioaktive utslippene fra Sellafield-anlegget. Vi vet ennå ikke langtidsvirkningene av disse utslippene. Ett av de initiativene vi nå vil følge opp helt konkret, er faglige innspill fra norsk side overfor britiske myndigheter når det gjelder mulige virkninger, eksempelvis dem som representanten Dørum nevnte.

       Vi vil også bruke alle politiske kanaler for å arbeide videre med et så viktig spørsmål, både overfor Storbritannia og overfor andre land som er involvert i transport av atomavfall og eventuelt mottak av slikt, bl.a. Russland.

       At utslipp fra Sellafield forurenser Norskekysten, er et gammelt og kjent problem. Det bør det ikke være noen tvil om. I tillegg vil jeg i likhet med Dørum, rette oppmerksomheten mot den planlagte frakt av atomavfall til Russland. Faren for at et skip kan forlise på Norskekysten, er overhengende. Hva slags tiltak har miljøvernministeren tenkt å iverksette for å forhindre at skip som transporterer atomavfall til Russland, forliser på norskekysten?

Statsråd Siri Bjerke : Det vi nå arbeider med, er først og fremst av forebyggende karakter, ved at Regjeringen har tatt opp med russiske myndigheter at vi mener det er svært uheldig dersom Russland skal åpne for import av atomavfall fra andre land. Russland har mer enn nok med sine egne utfordringer når det gjelder å håndtere atomavfall. Dette er ett av de tiltakene vi arbeider med. Vi arbeider også med dette overfor andre land, slik at det kan legges et press for å hindre slik transport.

       Utover det vil det være aktuelt å arbeide med en forbedring av de avtalene som går på varsling av transporter. Vi har i dag en avtale med Russland om varsling ved ulykker. Fra norsk side ser vi behov for å utvide denne avtalen til å omfatte varsling av farlige transporter. Det vil eventuelt kunne gjelde atomavfall, men det vil også være aktuelt med slik varsling ved transporter av olje og andre miljøfarlige laster langs kysten. Så dette er en viktig del av det arbeidet vi nå driver med både forebyggende og beredskapsmessige tiltak for å hindre forurensning.

       I går fant det sted et møte mellom den norske og den svenske miljøvernminister for å drøfte forvaltningen av den sørskandinaviske ulvestammen. Fra før av har vi en overenskomst om at åtte-ti familiegrupper vil være nok i grensestrøkene mellom Sverige og Norge. Svenskene vil nå gå fra denne avtalen. Det ble antydet at man har et delmål på 200 ulver i området, som skal økes til 500 i løpet av en viss periode. Når vi vet at hvert dyr spiser ca 10 kg kjøtt pr. dag, betyr det at storvilt, småvilt og eventuelt sau som måtte forville seg inn i dette området, vil forsvinne ganske raskt. Med en forringelse av den livskvaliteten som dette området tross alt har, vil det bli store vanskeligheter for Norge å ha en slik ulvestamme. Hva kan miljøvernministeren gjøre for å hindre at svenskene gjennomfører sine mål for ulvestammen?

Statsråd Siri Bjerke : Det er ikke så lenge siden vi hadde en bred behandling av rovdyrproblematikken i Stortinget. Noe av det viktigste som kom fram i den debatten, er ønsket om å videreføre det ansvaret vi har i Norge for å ta vare på rovdyr som hører hjemme i norsk natur, men samtidig håndtere konflikten overfor bosetting i distriktene og overfor landbruk med dyr på utmarksbeite.

       Når det gjelder ulven, bygger jeg fortsatt på at en norsk målsetting er at vi skal ha åtte-ti familiegrupper av ulv i det sørskandinaviske området. Det er nå betydelig grad av sikkerhet omkring at vi har nådd dette målet i våre områder. Det er grunnen til at Direktoratet for naturforvaltning har valgt å gå til fellingsvedtak for noen ulver.

       Sverige arbeider med planer for sin videre forvaltning og har pekt på 200 dyr i det samme området som en aktuell målsetting. Det er ikke aktuelt fra norsk side å endre på våre målsettinger, men jeg ser fortsatt stor interesse i et samarbeid med Sverige på dette området, ikke minst når det gjelder forskningen i utviklingen av ulvestammen, i hvordan de lever, slik at vi kan få vite enda mer om de utfordringene som rovdyra representerer. Dette var det enighet om mellom min svenske kollega og meg i går, selv om vi ikke deler synet på betydningen av og nødvendigheten av å felle noen dyr i denne stammen.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker for den klare avstandstaken som miljøvernministeren her har til de planene som Sverige har på dette området.

       En økning opp til 500 dyr vil bety en tilvekst på ca 250 ulver pr. år. Dette vil være ganske vanskelig å håndtere, når vi ser at det jaktlaget som nå er i gang i de nordlige deler av Hedmark, i løpet av tolv dager har klart å skyte én ulv. Jeg har stor tiltro til at jaktlaget vil gjøre jobben sin, men det er en vanskelig jakt, og med en tilvekst på 250 ulver pr. år vil det være en umulighet.

       Jeg har foreslått at elgjegerne kan overta jakten på ulv utenfor soneringsområdet. Det er billig og effektivt, det er gode jegere, som kan være ute i skogen, det er på samme måte som bjørnejakten foregår i Sverige i disse dager. Hvordan ser miljøvernministeren på en slik framtidig avskyting av ulv utenfor soneringsområdene?

       Det er mange måter å drive ulvejakt på. Mitt spørsmål er om det kanskje kan brukes helikopter, på samme måte som når man skal merke ulv. Dette er ganske effektivt, det er raskt, og jeg tror også at det er billig. Ved bruk av bedøvelsesmidler i tillegg har man også mulighet til å velge ut hvilke ulver man skal drepe og hvilke man ikke skal drepe. Det er veldig viktig at man ikke dreper lederulven, for dersom flokken ikke har noen lederulv, kan den spre seg og spre uhygge og lidelse videre.

       Et annet spørsmål: Jeg går ut fra at det antall som er opplyst, opprettholdes, uansett hvor lang tid jakten tar. Og litt humoristisk til det som miljøvernministeren fra Sverige sa i går: Var det en norsk eller svensk ulv, hvilken nasjonaliteten hadde den egentlig?

Statsråd Siri Bjerke : Det som nå skjer i Østerdalen, er et uttak av ulv på bakgrunn av et vedtak fattet av Direktoratet for naturforvaltning. Det er ikke jakt i tradisjonell forstand. Derfor gjør en faglige vurderinger av hvilke metoder som egner seg best for å få gjort det uttaket som vedtaket innbefatter, og som det også foreligger en rettsavgjørelse i namsretten på at kan foregå.

       Jeg setter pris på innspill fra Stortinget om hvordan slik jakt best og mest effektivt kan skje, og tar det med meg i de vurderingene jeg skal gjøre, også på bakgrunn av faglige råd fra Direktoratet for naturforvaltning, som har erfaring med jakt på rovdyr.

       Når det gjelder stammen i Norge, kan jeg bekrefte at Regjeringen arbeider med utgangspunkt i Stortingets tall, som er åtte-ti familiegrupper av ulv, og stammen i våre områder er norsk/svensk. Den ulven vi skyter nå, er helt klart på norsk område, og kan vel sies å være norsk.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 5, fra representanten Morten Lund til finansministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av finansministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 10, fra representanten Finn Kristian Marthinsen til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Unni Hennum Lie.

       Spørsmål 19, fra representanten Olav Gunnar Ballo til justisministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra arbeids- og administrasjonsministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 4, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 1

       Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Vinneren av Nobels fredspris 2000, Sør-Koreas president Kim Dae Jung, har anbefalt Norge å opprette ambassade i Nord-Korea.

       Vil Regjeringen opprette en utenriksstasjon i Nord-Korea i lys av den senere tids utvikling? »

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Først vil jeg si at Norge støtter aktivt opp om tilnærmingsprosessen mellom Nord- og Sør-Korea, som skjøt fart under toppmøtet i Pyongyang i fjor. Nobelprisvinner president Kim Dae Jung, har som vi alle vet, vært en aktiv drivkraft i denne prosessen.

       Norges engasjement i Nord-Korea skjer primært gjennom humanitær bistand. I fjor bidrog Norge med om lag 30 mill. kr til ulike hjelpetiltak.

       Forholdet til Nord-Korea skjøttes i dag gjennom vår ambassade i Beijing, som løpende følger utviklingen i landet. Den norske ambassadøren besøker også jevnlig Nord-Korea. I lys av tilnærmingsprosessen mellom de to koreanske stater tar vi sikte på å øke vårt engasjement overfor Nord-Korea. Det er derfor Regjeringens syn at kontaktene med Nord-Korea bør utbygges.

       Vi ser det imidlertid slik at dette kan skje gjennom hyppigere besøksvirksomhet til Nord-Korea fra vår ambassade i Beijing, og dermed innen gjeldende budsjettrammer. Dette er vi innstilt på.

       Tilnærmingen mellom Nord- og Sør-Korea er noe av det mest løfterike som nå skjer i forhold til regionale konflikter som vi har hatt i verden de senere år. Det er bra at Norge engasjerer seg når det gjelder humanitær bistand, men det er også viktig at Norge vurderer hva vi kan gjøre for politisk å stimulere den prosessen som er på gang. Og når Sør-Koreas president, som jo er den mest sentrale figuren i dette, mener at Norge også bør gjøre noe når det gjelder diplomatisk representasjon, bør det fortjene en grundig overveielse fra norsk side.

       Vi ser nå at flere land endrer sine diplomatiske forbindelser i forhold til Nord-Korea. Storbritannia har vedtatt å etablere en ambassade i Nord-Koreas hovedstad. Land som Nederland og Belgia endrer nå sin representasjon ved å sideakkreditere til Nord-Korea fra Seoul i Sør-Korea. Det virker også som at det har skjedd en endring i Nord-Koreas holdning når det gjelder sideakkrediteringen, at de nå politisk aksepterer at det kan skje fra Seoul i Sør-Korea.

       Hvis en ikke vil opprette en egen utenriksstasjon i nord, vil jeg be utenriksministeren overveie å spørre ham om en vil overveie en sideakkreditering fra Sør-Korea.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : La meg ta tre punkter.

       Punkt én er at Norge er svært involvert i mange fredsprosesser verden over. Vi har en stor utenrikspolitisk byrde nå ved at vi er medlem i Sikkerhetsrådet, vi leder sanksjonskomiteen mot Irak, vi skal ta over lederskapet i KFOR om en måneds tid og vi leder donorgruppen for de palestinske områdene. Det er altså en meget krevende utenrikspolitisk situasjon, og vi anser ikke at vi kan spre oss mye mer enn det vi nå har gjort. Vi må løse de oppgavene vi allerede har tatt på oss.

       Punkt to: Andre land har allerede engasjert seg i det koreanske spørsmålet på en god måte. De kan fortsette med det. Jeg ser ikke at Norge kan gjøre noe ytterligere.

       Punkt tre: Det forelå ikke noe forslag da vi behandlet budsjettet om at man skulle utvide Utenriksdepartementets budsjett til også å ha en representasjon i Nord-Korea.

       Spørsmålet om å sideakkreditere fra Sør-Korea har vi ikke vurdert, men det kan selvfølgelig tas opp til vurdering.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg synes fortsatt utenriksministeren har en altfor defensiv holdning til dette. Selvsagt skal ikke Norge spre seg for mye, og vi kan ikke være med og løse all verdens konflikter. Men når Sør-Koreas president ber oss om noe, så fortjener det å bli tatt med større alvor enn det utenriksministerens svar nå bar bud om.

       Når det gjelder et budsjett, er det ikke sagt at en trenger å gjøre noe i inneværende år som har budsjettmessige konsekvenser, men hvis en skal gjøre noe f.eks med tanke på neste år, bør det planlegges og forberedes nå.

       Hvis en har kommet til at en på dette stadium ikke vil opprette en egen utenriksstasjon i Nord-Korea, vil det vi kan bidra med politisk og på annen måte, kanskje lettere kunne håndteres dersom det skjer ved en sideakkreditering fra Sør-Korea. Jeg vil derfor igjen anmode utenriksministeren om at han ser nøyere på dette spørsmålet, og ikke slår seg til ro med at alt er vel slik det er nå.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Jeg må bare si at Utenriksdepartementet må ta seg av de oppgavene vihar tatt på oss, og som vi har budsjettrammer for å kunne gjennomføre.

       Denne henvendelsen fra Kim Dae Jung kom jo før budsjettet for i år ble diskutert, og hvis Kjell Magne Bondevik hadde et sterkt ønske om å få gjennomført dette, kunne man ha tatt det opp i budsjettdrøftingene med Arbeiderpartiet. Jeg kan si at Utenriksdepartementet ikke uten videre hadde stilt seg negativt til det. Men det kom ikke noe signal om at man ønsket å få dette inn i budsjettrammene.

       Når det gjelder å dekke dette fra Sør-Korea, så tror jeg kanskje at Utenriksdepartementet kan gå gjennom det. Jeg føler at dette ikke nødvendigvis er et spørsmål man må drøfte i Stortinget, men vi skal selvfølgelig se på hensiktsmessigheten av det.

       Men det viktigste er at vi må ta oss av de utenrikspolitiske oppgavene vi faktisk har tatt på oss. Andre land gjør en svært god jobb når det gjelder det koreanske spørsmål. Vi skal engasjere oss, men jeg må bare konstatere at det ikke kan være en topprioritert oppgave for oss nå.

       Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « 8. februar 2001 ble et medlem av den internasjonale organisasjonen Peace Brigades International (PBI) overfalt og truet av en paramilitær gruppe i Colombia. PBI ble samtidig erklært for å være et militært mål for denne gruppen. 5 nordmenn er blant de 35 som driver fredsarbeid for PBI i Colombia.

       Hva har Regjeringen foretatt seg for å trygge deres sikkerhet og for å protestere mot de trusler de er blitt utsatt for? »

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Colombia er et av verdens mest voldelige samfunn. Norge har engasjert seg i fredsprosessen i landet og har på oppfordring fra landets regjering og ELN-geriljaen blitt med i en vennelandsgruppe sammen med Spania, Frankrike, Sveits og Cuba.

       Det pågår en dialog mellom regjeringen og de to store geriljaorganisasjonene. For å legge forholdene til rette for forhandlinger ble FARC, en av dem, av regjeringen for to år siden tildelt en frisone på 41.000 km2 i den sørlige delen av landet. Partene er foreløpig ikke kommet særlig nærmere en fredsløsning. Det er heller ikke åpnet for en formalisert internasjonal rolle i dialogen mellom regjeringen og FARC.

       Regjeringen og ELN har med bistand fra vennelandsgruppen nylig kommet fram til enighet om etablering av en mindre frisone for ELN. Den påtenkte sonen ligger i et meget konfliktfylt område som kalles Magdalena Medio i den nordlige del av Colombia. Hendelsen som representanten Rugtvedt tar utgangspunkt i, fant sted nettopp der.

       Den væpnede konflikt i Colombia har pågått i 40 år. Det mest skremmende ved utviklingen de siste årene har vært fremveksten av paramilitære grupper. I likhet med geriljaen finansierer de sin virksomhet gjennom innkreving av beskyttelsespenger fra narkotikatrafikken og løsepenger for kidnappingsofre. De har etter hvert fått en utbredelse og en slagkraft som gjør at de kan foreta aksjoner over hele Colombia. Massakre av hva de selv betegner som « geriljasympatisører », er deres metode.

       Gjennom engasjementet i vennelandsgruppen er vi fra norsk side spesielt opptatt av at det i Magdalena Medio gjennomføres konfliktdempende tiltak som kan bidra til at ELNs påtenkte frisone kan fungere som et slags « fredslaboratorium », og derved konsolidere den allmenne fredsprosessen. Ved møter i vennelandssammenheng som Norge deltar i, blir det alltid henstilt til partene i konflikten om å respektere internasjonal humanitær rett og redusere befolkningens lidelser. Som en direkte konsekvens av den angjeldende episoden som involverte et svensk medlem av PBI, har jeg skrevet et brev til min kollega i Colombia og gitt uttrykk for Norges bekymring over hendelsen. Jeg bad samtidig om at den colombianske regjering gjør alt som står i dens makt for å stoppe voldsutviklingen.

       Uten på noen måte å bagatellisere den siste hendelsen vil jeg likevel nevne at de to paramilitære som truet den svenske observatøren, senere kom tilbake for å be om unnskyldning, samtidig som de fremholdt at PBI ikke ble ansett som et militært mål. Ikke desto mindre betrakter vi episoden som meget alvorlig. Den illustrerer behovet for at regjeringen rensker Magdalena Medio for paramilitære. Samtidig har Utenriksdepartementet gjort det klart overfor PBI at dersom observatørenes liv og helse står på spill, må de treffe en beslutning om å trekke dem ut.

       Gjennom sin ledsagerrolle i fredsprosessen håper Norge å kunne bidra til fred og forsoning i Colombia. Det norske engasjement anses som betydningsfullt og konstruktivt av regjeringen, geriljaen og ikke minst det sivile samfunn i Colombia. Men vi er forberedt på at veien kan bli lang og vanskelig.

Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg takker utenriksministeren for svaret, og jeg skjønner at utenriksministeren har gjort en bra jobb i forhold til de konkrete truslene som PBI ble utsatt for.

       Denne organisasjonen gjør en svært verdifull jobb i Colombia etter mitt skjønn. Tanken bak deres virksomhet er at nærværet av representanter for en internasjonal organisasjon vil bidra til å gi beskyttelse til freds- og menneskerettighetsaktivister. Det var derfor all mulig grunn til å ta det alvorlig og si at det var uakseptabelt at PBI ble erklært for å være et militært mål, noe som heldigvis er blitt trukket tilbake.

       De paramilitære gruppene i Colombia er ansvarlig for omkring 80 % av massakre og politiske drap i Colombia, og det er avslørt svært uheldige kontakter mellom hæren og de paramilitære. Det synes åpenbart at myndighetene ikke gjør nok for å bekjempe den volden som de paramilitære er ansvarlig for.

       EU-parlamentet har også nylig vedtatt en resolusjon som stiller klare krav om å bekjempe vold.

       Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om han er av den oppfatning at colombianske myndigheter har gjort tilstrekkelig innsats for å bekjempe volden fra de paramilitære, og om Norge har til hensikt å stille krav til colombianske myndigheter om å bekjempe vold fra de paramilitære gruppene.

       NOAS, Flyktningerådet og Amnesty har tidligere foreslått bl.a å oppheve visumplikten for Colombia, innføre en økt kvote for flyktninger fra Colombia til Norge og mulighet for colombianere til å søke asyl i Norge fra Colombia. Har Regjeringen fulgt opp disse forslagene, eller har Regjeringen planer om å følge dem opp?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Det spørsmålet kan jeg ikke gå konkret inn på nå, men jeg er redd for at det ikke har så veldig mye med saken å gjøre - hvordan man beskytter fredsaktivister i landet. Og der må vi fortsette å ha kontakt med colombianske myndigheter, i tillegg til at de som aktiviserer seg i dette området, må være klar over hvilke farer man utsetter seg selv og andre for. Det er dessverre ikke slik at Norge har virkemidler for å kunne beskytte de som i dette området ønsker å engasjere seg, men vi gjør absolutt hva vi kan. Spørsmålet om flyktninger og om norsk visumpolitikk føler jeg er et annet spørsmål.

Spørsmål 3

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Regjeringen antyder at en utvidelse av territorialgrensen fra 4 til 12 nautiske mil kan være et virkemiddel for å øke kystberedskapen. En slik utvidelse medfører at Forsvaret må tilføres ytterligere ressurser. Som et minimum, og sannsynligvis det mest effektive virkemiddel, er det vel radarovervåking kombinert med annen informasjon som kan bidra til en effektiv håndhevelse av norsk suverenitet i området.

       Kan statsråden redegjøre for hva som må til for å sikre en helhetlig sjøovervåking? »

Statsråd Bjørn Tore Godal : Jeg har nå tre ganger i Stortingets spørretime redegjort for ulike sider ved sjøovervåkingen, og ønsker ikke ved denne anledning å gjenta meg selv eller det andre statsråder har sagt om dette, men viser til diverse svar på diverse spørsmål.

       Som representanten Bastesen er kjent med, vil Regjeringen vurdere mulighetene for og konsekvenser av å utvide sjøterritoriet. Dette tiltaket vil kunne bidra til å styrke beredskapen langs kysten hvis det kombineres med andre tiltak. Overvåking vil naturligvis være ett element i denne sammenhengen. Et annet vil være å flytte påbudte seilingsleder lenger ut fra kysten.

       En utvidelse av territorialfarvannet vil kunne gi bedre reaksjonstid overfor fartøyer som er på vei inn i, eller som er i transitt i, norsk farvann. En effektiv suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelig tilstedeværelse og systemer for å kunne overvåke aktiviteten. Hvilke konsekvenser et slikt tiltak vil få for Forsvaret, er under utredning.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret.

Statsråd Bjørn Tore Godal : Det gleder meg at representanten Bastesen har kommet langt i å lese St.prp.nr.45. Det er et meget solid dokument, og jeg er glad for referansene til det.

       Jeg har svart på spørsmålet om kystradarkjeden før. Den har en viktig rolle, uavhengig av hva som står, og hva som ikke står, i proposisjonen, og det har ikke skjedd noe nytt der i forhold til de svar jeg har avlevert i Stortinget tidligere.

       Det som er problemet, er at mens kjeden i nord er i god stand, så er kjeden i sør ikke i så god stand. Og vi kan ikke påregne store midler fra NATOs infrastrukturmidler, og dermed har vi et økonomisk problem når det gjelder denne delen av kystradarkjeden, som jeg tidligere har nevnt. Så det må vi altså komme tilbake til i en budsjettmessig sammenheng. Det er dessverre ikke mulig nå å forskuttere det.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for svaret.

       Jeg har et tilleggsspørsmål. Den 14. februar hevdet kystdirektøren i en kronikk at Kystverket er ansvarlig for overvåking av kysten i fredstid, og Forsvaret primært i krigstid. Han sier videre at Kystverket må ha den sentrale rollen innenfor dette området, med støtte fra Sjøforsvaret. Dette samsvarer med de signaler Stortinget har mottatt, hvor Fiskeridepartementet har utredet muligheten for å koordinere eksisterende overvåkingsressurser.

       Med bakgrunn i forsvarsministerens tidligere uttalelse, innholdet i St.prp.nr.45 og det at Forsvaret allerede har utredet de tekniske løsninger og de økonomiske konsekvenser, virker det noe underlig - det er kanskje på tide å fremme behovet og gi en anbefalt løsning. Har ministeren noen kommentar til det?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Ja, det er jo alltid på tide å fremme en anbefalt løsning, men det er altså ikke så mange ukene siden miljøvernministeren tok initiativet til et møte med berørte statsråder, som er fulgt bra opp internt i Regjeringen, og der Regjeringen selvsagt har vært i kontakt med de mange - jeg understreker mange - underliggende etater, slik at vi får en best mulig helhetlig håndtering av de spørsmålene som representanten Bastesen med rette er opptatt av. Og det er altså ikke mulig for meg, som én av mange berørte fagstatsråder, å gi svaret her og nå, men det ligger i det initiativet som Regjeringen har tatt, og som miljøvernministeren koordinerer, at det samlede svar representanten er ute etter, kommer.

Spørsmål 4

       Harald T Nesvik (Frp) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

Statsråd Jørgen Kosmo : Arbeidet med å opprette kommisjonen har tatt lengre tid enn beregnet, og det beklager jeg. Dette har sin bakgrunn i at det har vært vanskelig å finne kandidater med riktig kompetanse. Dykkermiljøet i Norge er lite, slik at antallet aktuelle kandidater har vært nokså begrenset. Kommisjonen skal videre være uavhengig, noe som betyr at både myndigheter og personer som tidligere har vært involvert i dykkervirksomheten på norsk sokkel, ikke kan sitte i kommisjonen. Dette har også begrenset utvalget av aktuelle kandidater ytterligere.

       Det har vært viktig for meg å unngå enhver tvil om kommisjonsmedlemmenes kompetanse og habilitet. Av den grunn har utvelgelsesprosessen tatt tid. Jeg kan imidlertid forsikre om at kommisjonen vil bli opprettet i løpet av meget kort tid.

       Jeg har for øvrig lagt opp til at det opprettes en forholdsvis liten kommisjon, bestående av fire personer. Disse vil inneha juridisk, medisinsk og teknisk kompetanse. I tillegg har jeg lagt stor vekt på at kommisjonen skal benytte seg av annen tilgjengelig medisinsk og teknisk kompetanse både i innland og utland.

       Jeg har merket meg at Stortinget har bedt Regjeringen vurdere å gi Nordsjødykkeralliansen observatørstatus i kommisjonen. Regjeringen har formelt ikke oppnevnt kommisjonen ennå. Jeg kan imidlertid forsikre om at det er en forutsetning for meg at kommisjonen sikrer en god dialog med alle berørte parter, herunder representanter for dykkerne, for å få belyst alle forhold.

Harald T Nesvik (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg håper virkelig, som satsråden sier, at interessene bl.a til Nordsjødykkeralliansen og pionerdykkerne i Nordsjøen vil bli ivaretatt på en skikkelig måte.

       Det har pr. i dag, må jeg si, ikke bare tatt lang tid; jeg synes det har tatt urimelig lang tid å få denne kommisjonen nedsatt. Når det tar over åtte måneder fra Stortinget fattet sitt vedtak til departementet iverksetter vedtaket, synes jeg det faktisk er kritikkverdig. Og når statsråden sier i sitt svar her at det er et relativt lite dykkermiljø i Norge, kan jeg ikke skjønne at det skal ta åtte måneder å finne tak i den kompetanse som skal til.

       Jeg håper at statsråden nå tar den ballen at han nok en gang forsikrer om at han vil sørge for at Nordsjødykkeralliansen får observatørstatus i kommisjonen.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg hører hva spørreren sier, og jeg viser bare til mitt første svar. Jeg er enig i at dette har tatt urimelig lang tid, kanskje svært urimelig lang tid. Vi har satt fokus på dette, og vi vil i løpet av de nærmeste dager oppnevne kommisjonen.

       Hvordan vi rent praktisk skal ordne forholdet mellom kommisjonen som kommisjon og alle interessegruppene, inkludert dykkermiljøet, som bør ha rikelig anledning til å kunne bringe sine synspunkter på banen - hvordan vi skal organisere dette i forhold til om det skal være observatørstatus, eller det skal være referansegrupper, eller på hvilken måte vi skal ordne det - skal jeg komme tilbake til når kommisjonen er oppnevnt. Men jeg kan forsikre om at disses interesser skal få komme fram i lyset og bli vurdert.

Harald T Nesvik (Frp) : Jeg takker nok en gang for svaret og ser fram til at disse tingene nå blir fulgt opp.

       Nordsjødykkeralliansen, som er en forening for dem som bl.a stod for pionerdykkingen i Nordsjøen, har flere ressurspersoner som virkelig har lagt sitt liv og sin sjel i nettopp å kartlegge og klarlegge en del av det som har skjedd, og de har brukt sine private penger til dette. Det er nå kommet til et punkt der man faktisk er gått tom for penger, og sist uke gikk til og med datamaskinen til denne alliansen i stykker. Vil statsråden for å kunne bruke den kompetansen som disse personene har, og de registrerte data som disse innehar, ta et initiativ for å vurdere om man ikke bør gå inn og se på om man kan gi en prosjektstøtte til denne organisasjonen, slik at man bl.a kan få på plass den informasjonen som det er behov for, og bruke denne kompetansen som disse personene har? Vil statsråden ta et initiativ overfor disse personene for å få disse på banen og kunne hjelpe til i det arbeidet som forestår.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Av en reportasje i TV  2s nyhetssending 11. februar 2001 framgår det at tilfeldige personer kan skaffe seg andres personnumre ved å ringe offentlige personregistre og be om nummeret. Reportasjen avdekket også de muligheter for misbruk som foreligger ved tilgang til andres personnumre, blant annet gjennom bruk av falsk identitet.

       Hvilke tiltak vil statsråden gjennomføre for å ivareta personvernet på en bedre måte enn i dag? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Innledningsvis vil jeg kort bemerke at det allerede er gjort veldig mye for å styrke personvernet den siste tiden. 1. januar 2001 trådte det i kraft en ny lov og nye forskrifter om personopplysninger. Den nye loven vil i større grad enn tidligere lovverk bidra til å styrke personvernet.

       Spørsmålet fra representanten Olav Gunnar Ballo gjelder konkret misbruk av andres personnummer. Jeg vil her vise til at personnummer ifølge forvaltningsloven ikke er en taushetsbelagt opplysning. Dette er faktisk et bevisst valg. Personnummer er et utmerket middel når det brukes til identifikasjon der det er behov for å ha oversikt over en rekke personer. Ved innføringen av personnummeret var hensikten nettopp at hver person skulle få et unikt nummer for identifisering, og at nummeret skulle brukes der det saklig er behov for dette. Hver enkelt vil være tjent med et godt redskap for å identifisere og skille personer fra hverandre. Når personnummeret brukes på den rette måten, vil det derfor være en styrke for personvernet at dette er offentlig. Det er derfor ikke aktuelt å unnta personnummeret fra offentlighet.

       Personnummeret er imidlertid ikke egnet til legitimasjon, og bruken av dette som legitimasjonsmiddel bør derfor ikke aksepteres. Som reportasjen i TV  2 viste, er det i dag enkelt å få tak i andres personnummer og enkelt å kunne misbruke denne kjennskapen. Det er derfor viktig å få allmenn forståelse for at personnummeret ikke kan brukes på samme måte som en pinkode, som kun innehaveren av koden skal kjenne til. Praksisen med bruk av personnummer som legitimasjon må derfor endres. Det vil i utgangspunktet være opp til den enkelte virksomhet selv å etterkomme dette.

       Det er etter mitt syn ikke ønskelig å klassifisere personnummer som en taushetsbelagt opplysning. Lovverket, slik det foreligger i dag, forutsetter at den enkelte virksomhet følger opp sitt ansvar i forhold til å kreve sikker legitimasjon for de oppgaver som krever dette. Jeg mener imidlertid at det avdekkede misbrukspotensialet gjør det nødvendig å vurdere om det bør presiseres i lov eller forskrift at personnummer ikke skal brukes som legitimasjon. Jeg vil derfor ta initiativ til en slik vurdering.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det var jo mitt naturlige oppfølgingsspørsmål.

       Jeg synes at det som statsråden sier, er helt logisk. Hvis personnummeret skal kunne fås av andre enn den personen det gjelder, må man også sikre mot misbruk. Mitt spørsmål i utgangspunktet ville da ha vært: Vil statsråden ta initiativ til å endre lov og forskrifter for å hindre misbruk?

       Nå forstår jeg statsråden dit hen at han vil ta et slikt initiativ, og det er jeg glad for. Da synes jeg at jeg har oppnådd det jeg var på jakt etter med det spørsmålet jeg stilte.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg kan bare bekrefte det, at representanten har oppnådd det han ønsket.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmål 5.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Morten Lund til finansministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av finansministeren.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål:

       « På grunn av EØS-avtalen kan norsk industri bli pålagt ekstra elavgifter og andre miljøavgifter på over 7 mrd. kroner årlig, ifølge Dagens Næringsliv. Dette kan bli tvangsinnført i Norge på tross av at Stortinget nylig med solid flertall har vedtatt at industrien skal være fritatt for elavgift. Også det særlige fritak for elavgift i Finnmark og Nord-Troms kan bli tvangsopphevet.

       Vil Regjeringen godta at norsk skatte- og avgiftspolitikk i stadig større grad avgjøres i Brussel? »

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Skatte- og avgiftsområdet er ikke omfattet av EØS-samarbeidet. Dette innebærer at norske myndigheter selv avgjør hvilke skatter og avgifter som skal pålegges. Også skatte- og avgiftsnivået avgjøres nasjonalt.

       Ved utformingen av den nasjonale skatte- og avgiftspolitikken må det imidlertid tas hensyn til de generelle prinsippene om likebehandling og reglene om statsstøtte som inngår i EØS-avtalen. Statsstøtte omfatter i EØS-sammenheng støtte i enhver form, også avgifts- og skattereduksjoner som gir økonomiske fordeler til bestemte foretak eller bestemte virksomheter. Hvilke forpliktelser vi har i de ulike sammenhenger, må avklares.

       Oppslaget i Dagens Næringsliv i forrige uke var knyttet til EU-kommisjonens nylig vedtatte retningslinjer for behandlingen av statsstøtte som gis av miljøhensyn. Retningslinjene er en presisering av regelverket om statsstøtte. ESA vil ventelig i samsvar med etablert praksis selv vedta tilsvarende retningslinjer og rette en henvendelse til Norge om eventuell tilpasning av norske støtteordninger som omfattes av retningslinjene.

       Regjeringen vil på eget initiativ se nærmere på de eksisterende fritak/lettelser som er gitt, og vurdere om disse kan bli berørt av retningslinjene. Jeg vil komme tilbake til hvilke føringer dette eventuelt vil få for bl.a industriens fritak for elavgift.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret. Det var vel omtrent som ventet.

       Vi har kommet i en meget spesiell situasjon. Vi har lov til å bestemme våre skatter og avgifter selv, men ESA kan overprøve det, og det er det som skjer nå. Det var altså et solid flertall i Stortinget som sa at industrien skulle få slippe å betale elavgift. Vi var fullt klar over at det var en fordel for industrien. Det var derfor vi vedtok det. Vi var også klar over at det var en forskjellsbehandling i forhold til husholdningene, som da ESA har hengt seg opp i. Det var det vi ville, og industrien var svært fornøyd med det som skjedde.

       Nå har EU kommet til at dette er ulovlig statsstøtte, for ESA har sagt at de ikke regner med at det blir noen politisk motstand i Norge ut fra det som her har skjedd.

       For å kunne gjøre noe med dette må Norge faktisk bruke EFTA-domstolen, for dette er ikke en beslutning der vi kan bruke reservasjonsretten vår. Vi er nødt til å ta dette opp i domstolen. Vil Regjeringen, for å forsvare Stortingets rett til å bestemme våre avgifter, gå til EFTA-domstolen med denne saken?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Representanten Lund omtaler dette som om alle spørsmål i relasjon til EUs presisering av retningslinjene om statsstøtte er avklart. Det er de ikke!

       Som det framgikk av mitt hovedsvar, regner vi for det første med at ESA vil utforme retningslinjer. Dem har vi ikke mottatt. For det andre vil vi ha en gjennomgang av de ordningene vi har, i lys av de retningslinjer vi nå ser er vedtatt. Den gjennomgangen er ikke foretatt. Det er først når vi har foretatt de nødvendige vurderinger, at det også er mulig å foreta en vurdering av hvilke skritt det er naturlig og riktig å ta i denne situasjon.

       Vårt utgangspunkt er å sørge for ordninger som gir gode rammevilkår for næringsliv og bosetting, innenfor det avtaleverk vi er forpliktet av. Det ligger til grunn for de vurderinger vi vil foreta.

Morten Lund (Sp) : Min uttalelse bygger på det som det er referert til i media, nemlig sjefen for ESA, Knut Almestad. Han regner saken som opp - og avklart, og at avgiftsvedtaket må gjøres om. Dette er nokså betegnende for hva EØS-avtalen er, den er ikke en dårlig husmannskontrakt, den er dårligere enn det, fordi storbonden kan endre ethvert punkt uten varsel.

       Industrien var sikret null-toll gjennom den frihandelsavtalen vi hadde, med unntak av næringsmidler. EØS-avtalen gav ikke industrien noen fordel, men nå får de altså en straff på grunn av EØS-avtalen, som har vært omtalt som så fordelaktig.

       Industrien har selv beskrevet virkningene for sysselsettingen hvis de skulle bli pålagt slike avgifter som de nå ser ut til å få: Mange tusen arbeidsplasser kan forsvinne. Det er mange som har ment at det kunne være like greit, og at strømmen som industrien bruker, blir overført til privat sektor.

       Er statsråden enig i, om det skulle gå så galt at vi må innføre disse miljøavgiftene, at det også har slike positive effekter?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Når det gjelder den generelle holdningen til EØS-avtalen, er det ikke spesielt oppsiktsvekkende det representanten Lund her bringer til torgs, det er holdninger som vi for så vidt er vant til fra den siden. Men når det gjelder avtalens betydning for industri og næringsliv, er det klart at man må se dette i en mye bredere sammenheng. Da er det helt åpenbart at Regjeringen ikke deler det synspunktet at dette kan være entydig negativt.

       Vi vil selvsagt gå inn i disse vurderingene med en positiv holdning, med det utgangspunkt at de vedtak som er fattet i Stortinget, er fattet, og så vil vi foreta de nødvendige vurderinger og avklaringer - og komme tilbake til disse spørsmålene i den grad det er nødvendig å komme til Stortinget med dette. Det er der saken står i dag. Før vi kommer lenger i vurderingene, er det heller ikke mulig å gi noen konkrete svar på de spørsmål som representanten reiste.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Kvinner som er forfølgde og mishandla, skal etter retningslinjer frå 1998 kunne få opphaldsløyve i Noreg. I Dagsavisen 15. februar 2001 kjem det fram at det til no ikkje er gjeve løyve til opphald til nokon kvinner etter desse reglane, sjølv om det openbert er fleire døme på at denne regelen kunne vore teken i bruk.

       Kva vil statsråden gjere for at kvinnelege valdsoffer utan norsk statsborgarskap får det vernet dei har krav på etter retningslinjene frå 1998? »

Statsråd Sylvia Brustad : Det er ikke riktig at det ikke er gitt asyl etter de nye retningslinjene. Noen bosniske kvinner har fått asyl etter voldtekt basert på etnisk grunnlag. Også noen andre kvinner har fått asyl. At få kvinner hittil har fått asyl på dette grunnlaget, må ses i sammenheng med at få begrunner asylsøknaden sin med at de risikerer kjønnsbasert forfølgelse. Som kjent skal det alltid vurderes om en person som etter reglene ligger an til å få avslag på asyl, likevel skal få tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, såkalt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Det skal foretas en helhetsvurdering, der tidligere overgrep alltid er sentrale moment i vurderinga av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Av dem som søker asyl i Norge, får nærmere halvparten oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

       Mange kvinner har fått og får oppholdstillatelse på humanitært grunnlag nettopp på grunn av mishandling eller fordi de har vært utsatt for grove overgrep. Det forhold at en mishandlet kvinne ikke har faktiske muligheter til å bryte ut av et ekteskap på grunn av skilsmisselovgivning e.l. i hjemlandet, er et annet relevant moment. Disse kvinnene risikerer ikke forfølgelse i Flyktningkonvensjonens forstand ved retur. De har likevel fått oppholdstillatelse, fordi vi mener det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det finnes ikke statistikk over hvor mange kvinner som har fått oppholdstillatelse på grunn av kjønnsbaserte overgrep, fordi statistikken ikke skiller mellom årsaken til at oppholdstillatelse etter lovens § 8 annet ledd blir gitt.

       Målsettinga med retningslinjene fra 1998 var at flere av dem som inntil da fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, skulle få asyl, ikke at flere personer totalt skulle få oppholdstillatelse. En av flere viktige prinsipielle endringer som ble avklart med retningslinjene fra 1998, var at personer som blir forfulgt på grunn av kjønn eller seksuell legning, skulle gis asyl.

       Kvinner som blir mishandlet i samlivsforhold, har videre krav på fornyet oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 37 sjette ledd dersom de eller barna har blitt utsatt for mishandling i forholdet. Det stilles krav om at kvinnen har hatt oppholdstillatelse i Norge for at slik ny tillatelse skal gis på eget grunnlag. Det stilles lave krav til bevis, og de fleste sakene blir innvilget av Utlendingsdirektoratet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Målet med oppmjukinga i 1998 var å sikra fleire mishandla og forfølgde kvinner høve til asyl. Det er urovekkjande at fleire organisasjonar no påviser graverande eksempel på at retningslinjene ikkje blir følgde. Det er òg urovekkjande at det her kjem fram mange eksempel på at opphald burde vore gitt ut frå kjønnsdiskriminerande forfølging.

       Dagsavisen sitt oppslag er eitt eksempel. Eit anna eksempel er ei chilensk mishandla kvinne som vart utsend frå Haugesund saman med sine tenåringsbarn til eit svært utrygt tilvære, og mannen vart dømd til fengsel for overgrep.

       Vil statsråden ta initiativ til ei oppmjuking for å sikra fleire opphald og asyl?

Statsråd Sylvia Brustad : For det første: Retningslinjene fra 1998 blir fulgt. Det er altså ikke riktig, slik representanten Meltveit Kleppa nå sier, at de ikke blir fulgt, men med den utlendingsloven som gjelder, er det noen kriterier for å få opphold på asylgrunnlag, bl.a at det må være forfølgelse der en kommer fra.

       Men i likhet med den forrige regjeringa - og vi har ikke noe mindre engasjement i forhold til kjønnsperspektiv eller kvinneperspektiv enn det regjeringa Bondevik hadde - mener vi at dette er veldig viktige og alvorlige saker i forhold til kvinner som blir mishandlet og utsatt for overgrep. Det er jo også bakgrunnen for at mange av de kvinnene nettopp får opphold i Norge på humanitært grunnlag, at vi mener det foreligger sterke menneskelige hensyn som gjør at mange av de kvinnene får bli i landet.

       Stortinget har nå også til behandling St.meld.nr.17. Og jeg regner med at vi også i den sammenhengen får rikelig anledning til å diskutere dette videre. Jeg har nå også tatt initiativ til at utlendingsloven i sin helhet blir gjennomgått i lys av den tida vi nå lever i, som er annerledes enn da loven ble lagd, og én av de tingene som vi da må se på, er nettopp det som dreier seg om kjønnsperspektivet og kvinneperspektivet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Statsråden kan velja to vinklingar når ho får urovekkjande meldingar i forhold til dagens situasjon. Ho kan seia: Her er lova, her er retningslinene, dette er bra, retningslinene blir følgde. Eller ho kan seia: Ja, eg skal syta for at retningslinene blir praktiserte romsleg, eg skal om nødvendig endra lovverket. Ho har makt, ho har initativrett.

       Statsråden seier at her blir det ikkje ført statistikk. Statistikk kan brukast til så mangt, men her kunne det openbert vore nødvendig som eit supplement; det gjeld alle eksempla. Vil ho syta for at det her blir ført betre statistikk, og vil ho, med det engasjementet som ho seier ho har, syta for, når ein av desse eksempla ser heilt tydeleg at det her er strikse retningsliner, at vi får ei oppmjuking?

Statsråd Sylvia Brustad : Det er ikke slik at jeg bare sier jeg har et engasjement for dette, jeg har et engasjement for dette, og det har jeg hatt lenge før saka stod omtalt i Dagsavisen, det har jeg hatt gjennom flere år i mine ulike roller i det politiske liv, både i regjering og storting og i partimessig sammenheng. Og jeg er minst like opptatt av dette som den forrige regjeringa var. Så jeg synes denne saka ikke tjener til at en skal drive og oppkonstruere forskjeller mellom to regjeringer. Retningslinjene forutsetter jeg blir fulgt.

       Når det gjelder de konkrete enkeltsakene, har ikke jeg noen mulighet til å gå inn og kommentere hver enkelt av dem. Jeg har heller ikke etter de vedtak Stortinget sjøl har gjort, noen myndighet til å gå inn og instruere i enkeltsaker lenger. Det er situasjonen etter 1. januar.

       Så er det slik at jeg har tatt fatt i saken, i den forstand at jeg for temmelig nøyaktig en uke siden i dag har signalisert at jeg ønsker en gjennomgang av utlendingsloven. En av de tingene som jeg ønsker å se på der, er nettopp det som dreier seg om kjønn, og som dreier seg om kvinner.

       Så er det også slik at vi gjør en del ting på kort sikt, og vi får anledning til å diskutere det også i forbindelse med den nevnte meldinga.

       Statistikk er også noe jeg ønsker å vurdere nærmere.

Spørsmål 7

       John I Alvheim (Frp) : « I Aftenposten 15. februar 2001 opplyses det at Ullevål sykehus vil legge ned smerteklinikken og overføre pasientene til Aker. Smerteklinikken på Ullevål er et svært godt og nødvendig tilbud til 500 alvorlig syke pasienter som den eneste hjelpen de får mot smerter som ikke er til å leve med. Legene ved klinikken på Ullevål frykter lengre ventetid for smertepasienter dersom klinikken på Ullevål legges ned.

       Vil statsråden sørge for at smerteklinikken på Ullevål sykehus opprettholdes? »

Statsråd Tore Tønne : Pasienter med kroniske smertetilstander er en uensartet gruppe, med behov for flere typer spesialkompetanse.

       For 15 år siden ble det på denne bakgrunn anbefalt at det skulle opprettes tverrfaglige enheter for diagnostikk og behandling av kroniske smertetilstander ved regionsykehusene, samt at det også skulle bygges opp kompetanse ved sentralsykehusene.

       I Oslo er det på denne bakgrunn etablert smerteklinikker ved Rikshospitalet, Aker sykehus, Ullevål sykehus og Radiumhospitalet. Det er dessuten tilbud i området til enkelte smertepasienter ved Bærum sykehus, Sentralsykehuset i Akershus og også ved en del private spesialistsentre.

       Jeg ser det ikke som urimelig at det mellom sykehusene i området gjøres vurderinger av hvordan smertebehandling kan tilbys på en så god måte som mulig. Slik jeg forstår det, har Ullevål sykehus tatt opp med Aker sykehus et forslag om at tilbudet ved Ullevål overføres til Aker.

       Ifølge Statens helsetilsyn er det smerteklinikken ved Aker sykehus som i størst grad har lyktes i å etablere et bredt tilbud fra ulike spesialiteter. Ullevål sykehus opplyser at smerteklinikken der er en liten enhet som består av én lege, og det er ikke etablert et tverrfaglig team som kan utrede og behandle pasientene. Det behandles, etter det opplyste, én til to pasienter poliklinisk pr. dag.

       Så må jeg understreke at det er Oslo kommune som har ansvaret for at det er et tilfredsstillende tilbud om denne type behandling i Oslo. Jeg har tillit til at kommunen vil opprettholde et forsvarlig tilbud til pasienter med så komplekse tilstander at de må utredes ved tverrfaglige smerteklinikker.

       Det må selvsagt ikke være noen tvil om at Ullevål sykehus, som ethvert annet sykehus, må ha kompetanse innen smertebehandling. Men om Oslo kommune velger å organisere en samlet smerteklinikk ved Aker sykehus, og derved kan garantere å gi pasienter med kronisk smertetilstand et tilfredsstillende tilbud, ser jeg ikke grunn til å gripe inn i det.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Igjen står vi overfor den ulykkelige situasjonen med fylkeskommunal sykehusdrift. Det har så langt gått meget tregt med å få etablert tverrfaglige, adekvate, gode smerteavdelinger ved våre større sykehus. Ullevål sykehus, som er det største universitetssykehuset, har over lang tid hatt en faglig meget god smerteavdeling, og det er etter mitt skjønn meningsløst at denne nå skal legges ned og overføres til et annet sykehus, særlig fordi Ullevål sykehus er et universitetssykehus som har undervisningsplikt i forhold til de medisinske studentene.

       Den antatte økonomiske besparelsen ved å overføre smerteavdelingen til Aker sykehus ser ut til å være 200.000 kr. Kan helseministeren som øverste ansvarlig for norsk helsevesen akseptere at man fjerner dette tilbudet ved Ullevål sykehus for å spare 200.000 kr i året?

Statsråd Tore Tønne : Hvis det er det konkrete spørsmålet, så mener jeg det er uakseptabelt. Men jeg har ikke forstått det slik at bakgrunnen for dette er at man ønsker å spare 200.000 kr. Hvis det var tilfellet, så gjentar jeg at da vil jeg absolutt ikke finne det som noe egnet forslag til en løsning. Men jeg ser det slik at man har reist et spørsmål om man samlet sett kan tilby smertebehandling på en bedre måte ved en overføring - og samling av denne type behandling - til ett av de to sykehusene Aker og Ullevål.

       Og der jeg vil si at hvis Oslo kommune som den ansvarlige på dette området i dag kommer til en slik konklusjon - og det må fremstå som et bedre eller minst like godt tilbud til de pasienter det gjelder; jeg må understreke at man er ikke der i dag, men om man så kommer dit - da synes jeg det er liten grunn for meg til å gripe inn i det, men da er det altså ikke ut fra det hensynet å spare 200.000 kr.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker igjen helseministeren for svaret.

       Helseministeren kjenner veldig godt til at byråden har pålagt Ullevål sykehus å spare mellom 300 og 400 mill. kr i inneværende år, og her tar man altså denne viktige funksjonen i forhold til pasientene for å spare 200.000 kr.

       Smertebehandling ved våre sykehus må ikke bygges ned, etter mitt skjønn, men trappes opp. Å være pasient med smerter 24 timer i døgnet kan vi vanskelig sette oss inn i.

       Har helseministeren personlig forsikret seg om at de smertepasientene som nå tenkes forflyttet til Aker sykehus, ikke får lengre ventetid, og at de får den samme faglige, gode behandlingen ved Aker sykehus som ved Ullevål sykehus?

Statsråd Tore Tønne : Jeg må da igjen understreke at det ikke er fattet noe vedtak om dette i Oslo kommune. Det er et spørsmål som er reist fra Ullevål sykehus. Det jeg har forsikret meg om, er at det er et faglig meget godt tilbud om smertebehandling ved Aker sykehus, og at ventetiden der er relativt kort. Og det jeg sier, er at dersom dette skulle være et aktuelt forslag, i den forstand at det vil bli gjennomført, må det ligge som en forutsetning at tilbudet til de pasienter som trenger denne type behandling, ikke skal bli dårligere.

Spørsmål 8

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil gjerne få stilla følgjande spørsmål til kulturministeren:

       « Det er i media kome ulike signal om framdriftsplanen for utlysing og tildeling av ny konsesjon for riksdekkjande reklamefinansiert fjernsyn.

       Kan statsråden avklara dette? »

       Eg ser det sånn at myndigheitene og dei aktuelle kandidatane har felles interesser når det gjeld å få avklart kven som skal få tildeling og på kva vilkår, bl.a i høve til det samarbeidet som no føregår på digitaliseringssektoren.

       Eg lurer på om statsråden er samd i dette?

       Ser statsråden for seg at me kan ha dette klart i løpet av hausten - tidleg haust helst?

Statsråd Ellen Horn : Prosessen etter at vi har fått inn søknadene, vil være avhengig av hvor mange søkere som melder seg. Jeg er helt enig med representanten Ausdal Starrfelt i at det er ønskelig at også den prosessen foregår så raskt som mulig, men også at vi kvalitetssikrer arbeidet, slik at vi får en ryddig prosess og et godt resultat.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har dette spørsmålet til kulturministeren:

       « Det bekreftes fra sentrale folk i NRK-ledelsen at det kan være aktuelt med reklamefinansiert undervisningsfjernsyn ved omlegging til digitalt fjernsyn. Samtidig foreslår Nyborg-utvalget skjerpet forbud mot kringkastingsreklame rettet mot barn.

       Mener statsråden at reklamefinansiert undervisningsfjernsyn lar seg forene med målsettinga om å minske reklamepresset mot barn, og vil hun foreta seg noe overfor NRK for å hindre en eventuell reklamefinansiering av NRKs undervisningsfjernsyn? »

Statsråd Ellen Horn : Jeg vil først understreke et par formelle forhold.

       For det første: Vi har i dag et klart forbud mot kringkastingsreklame særlig rettet mot barn. Dette forbudet må selvsagt overholdes også når det sendes undervisningsfjernsyn. Det er også forbudt å sende barne- og ungdomsprogram som er sponset av næringslivet.

       For det andre: Kringkastingsloven slår klart fast at NRK ikke kan sende reklame i sine allmennkanaler, dvs. NRK1, NRK2, P1, P2 og P3. Etter en lovendring som trådte i kraft i januar 2000, er kringkastingsloven ikke lenger til hinder for at NRK gjennom datterselskaper engasjerer seg i reklamefinansiert virksomhet. Det er likevel klart forutsatt i forarbeidene at generalforsamlingen ikke kan gi NRK samtykke til å eie eller drive slike kanaler uten at saken først har vært lagt fram for Stortinget.

       Regelverket er derfor helt klart på dette området.

       NRK har overfor departementet entydig avkreftet at de planlegger reklamefinansiert undervisningsfjernsyn rettet mot barn. I NRKs planer skal skolefjernsynet fortsatt sendes på NRK1, som også i digital versjon vil forbli reklamefri. NRK bekrefter at reklamefinansiert undervisningsfjernsyn rettet mot barn er uaktuelt ved omlegging til digitalt fjernsyn.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret, som var beroligende.

       Når jeg tok opp dette spørsmålet, var det ut fra meldinger - faktisk fra Einar Førdes nærmeste - om at det kan være aktuelt med reklame og sponsor i forbindelse med undervisning på Internett og interaktiv TV. Statsråden bekrefter nå at det ikke vil være aktuelt med reklamefinansiert undervisnings-tv. Jeg går ut fra at det Stortinget tidligere har sagt, også vil bli fulgt opp, at Stortinget må få seg forelagt eventuelle tillatelser til reklamefinansierte kanaler i Norge eller kanaler rettet mot Norge.

       Det jeg har lyst til å følge opp med, er at flertallet i Nyborg-utvalget, som jeg refererte til, mener det vil være nødvendig å presisere eller skjerpe lovteksten når det gjelder kringkastingsloven og muligheten for reklamefinansiering av programmer rettet mot barn. Vil statsråden se på dette forholdet i det videre arbeidet?

Ågot Valle (SV) : Jeg takker også for dette svaret, og håper kulturministeren ser nøye på dette forslaget, noe hun også har bekreftet.

       Men samtidig må vi være oppmerksom på - det oppfatter jeg at kulturministeren også er - at det kommersielle presset mot barn øker. Budskapet er stadig vekk at du er det du kan forbruke. Ergo er vi, så godt vi kan, nødt til å minske reklamepresset mot barn.

       Men da rammene for den forretningsmessige drifta av NRK ble behandlet den 30. november 1999, åpnet et flertall - etter intens lobbying fra NRK, vil jeg si - for reklame på Tekst-TV. Vi mente derfor at det ble åpnet for en utvikling mot mer reklame. SV gikk den gangen imot reklame på Tekst-TV fordi vi mener Tekst-TV er en integrert del av allmennkringkastingstilbudet, og fordi både Forbrukerombudet og Barne- og familiedepartementet advarte mot reklamepresset.

       Vil kulturministeren i lys av Nyborg-utvalget vurdere bestemmelsene om reklame på Tekst-TV på nytt igjen?

Statsråd Ellen Horn : Som jeg har sagt, er min og Regjeringens klare ambisjon å opprettholde NRK som en reklamefri kanal. Dette er viktig, ikke minst for barn og unge som - det er jeg enig med representanten Valle i - lever i en tid hvor det kommersielle presset er en stor påkjenning.

       Jeg skal følge opp alle sider ved disse spørsmålene, og vil komme tilbake til vurderingen av Tekst-TV.

Spørsmål 10

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Finn Kristian Marthinsen til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Unni Hennum Lie.

       Unni Hennum Lie (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Lier kommune har E18 igjennom bygda, og har i mer enn 20 år arbeidet for og ventet på støyskjerming. Statens vegvesen har sammen med Lier kommune og de berørte innbyggerne utarbeidet kommunedelplanen som gjelder støyskjerming. Under utarbeidelsen ble det på flere store folkemøter skapt forventninger til at man endelig skulle få en løsning. Nå virker det som støyskjermingen forskyves igjen.

       Vil statsråden ta initiativ til at beboerne endelig blir støyskjermet, og når vil det skje? »

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Statens vegvesen Buskerud har utarbeidet kommunedelplan for tiltak mot trafikkstøy langs E18 gjennom Lier kommune. Planen ble vedtatt av Lier kommunestyre i 1999, og inneholder skjermingstiltak for å redusere støynivået både innendørs og utendørs.

       I kommunedelplanen er målsettinger for støyskjerming formulert slik:

       « For E18 i Lier er målsettingen for Statens vegvesen Buskerud å oppfylle minimumsmålet på 42 dBA i henhold til forskriften til forurensningsloven. Dette målet omfatter altså ikke støyreduserende tiltak som gjelder utendørsarealer. Skjerming av utearealer som ikke kommer inn under Statens vegvesens forpliktelser i følge forurensningslovens forskrifter må betraktes som et langsiktig mål. Gjennomføringen av de foreslåtte tiltakene forutsettes å skje trinnvis, og må sees i sammenheng med både støyforholdene ellers i fylket og den aktuelle bevilgningssituasjon ».

       Statens vegvesen vil i første omgang gjennomføre tiltak for boliger langs E18 i Lier som er utsatt for innendørs støynivå som er 42 dBA eller høyere, for å oppfylle forskriften til forurensningsloven. Detaljplanlegging av tiltak pågår med sikte på snarlig gjennomføring etter 2001.

       Tiltak mot utendørs trafikkstøy langs E18 i Lier må bearbeides videre i reguleringsplaner. Finansiering av utendørstiltak vil bli behandlet når detaljerte planer foreligger.

Unni Hennum Lie (KrF) : Jeg takker for svaret, og tillater meg å stille et tilleggsspørsmål.

       Jeg registrerte at samferdselsministeren viste til minimumstiltak som forskriftene til forurensningsloven setter om skjerming mot innendørs støy. I Lier er boforholdene slik at forholdene ellers ligger til rette for mye uteliv, så beboerne opplever jo utendørsstøyen som en stor belastning. Dette ser nå ut til å måtte utsettes til etter 2005, etter signalene fra Vegvesenet, og skal da prioriteres opp mot andre fylkesvise veiprosjekter.

       Da vil jeg stille følgende spørsmål: Hvis det stemmer det jeg er blitt gjort kjent med, at støyskjerming av eldre europaveier ikke går av stamveimidler, men fra øvrige riksveimidler, hva er den direkte årsaken til at regningen blir liggende på denne posten når veien aldri har blitt ferdigstilt med støyskjerming?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Jeg vil bare understreke at de prioriteringer som ligger til grunn for det vi gjør, er følgende: For det første er det klart at denne strekningen er en prioritert strekning, fordi det er en av de mest belastede strekningene i hele landet. Førsteprioritet innenfor dette igjen er skjerming mot innendørsstøy og videre: planlegging i forhold til utendørsstøy. Det er den prioriteringen som også følger av kommunedelplanen som Lier kommunestyre har sluttet seg til.

       Når det gjelder de bevilgningsmessige spørsmålene, vil vi kunne komme tilbake til dem. Jeg tror nok at det skal være fullt mulig å finne fram i når man også får planlagt i forhold til utendørsstøy, som også vil skje, slik jeg nevnte i mitt hovedsvar, i tiden framover.

Unni Hennum Lie (KrF) : Jeg takker for svaret. Det viser at det er en viss sjanse for at vi kan ta opp et sånt spørsmål når det blir aktuelt.

       Jeg vil stille et siste spørsmål angående støybelastning. Når det nå er snakk om at det er mulighet for å øke hastigheten langs en del av våre veier, vil det selvfølgelig også øke støynivået. Vil sentrale myndigheter da ha et ansvar for det økte støynivået og dermed også i forhold til behovet for støyskjerming?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Vi vil ha ansvar for støynivået uavhengig av hastighet, så også i forhold til høyere hastighetsnivå.

Spørsmål 11

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « WWF (World Wildlife Fund) har i den senere tid vært svært aktive i en kampanje mot Norges ulveforvaltning, og har til dels forsøkt å sverte Norges rykte som miljønasjon i utlandet. Miljøverndepartementet oppnevner en representant til styret i WWF.

       Hva er bakgrunnen for at Miljøverndepartementet ønsker å ha en representant i styret i en forening som lager hetspropaganda mot Norge i utlandet? »

Statsråd Siri Bjerke : Først vil jeg peke på at det er av stor betydning for miljøvernarbeidet i Norge at vi har mange, store og sterke miljøvernorganisasjoner. Disse organisasjonene bidrar vesentlig til bevisstgjøring rundt miljøspørsmål i befolkningen, og til at debatten omkring disse spørsmålene holdes levende.

       Betydningen av sterke miljøorganisasjoner vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Med økt overføring av myndighet på miljøområdet til kommunene, vil organisasjonenes rolle i kommuner og lokalsamfunn bli styrket. Kommunene på sin side bør være bevisst på organisasjonenes kompetanse, og aktivt benytte seg av den kunnskapen som disse har.

       Når Miljøverndepartementet oppnevner en representant til styret i WWF, har dette historiske og formelle årsaker. WWF er en stiftelse som kan motta økonomisk støtte, der bidragsyter kan kreve skattefritak for bidraget. Dette forutsetter at staten oppnevner en representant til styret, og det offentliges tilsynsansvar er lagt til det departement som faglig står den enkelte stiftelse nærmest. Det tilligger derfor Miljøverndepartementet å oppnevne den statlige representanten til WWFs styre.

       Jeg vil for øvrig vise til at Stortinget årlig bevilger midler til et tyvetalls organisasjoner over Miljøverndepartementets budsjett. Det stilles ikke noe krav til disse organisasjonenes faglige - eller for den del politiske - profil som forutsetning for støtte. Tilsvarende innebærer statens representasjon i WWFs styre heller ikke noen slike føringer.

       Generelt vil jeg si at det er viktig å skille mellom forvaltningens rolle og de frivillige organisasjonenes rolle. Det ville være betenkelig om det offentlige utnyttet styrerepresentasjon eller lignende posisjoner til å legge bånd på frivillige organisasjoners anledning til å innta standpunkter på fritt grunnlag. Dette må også være et prinsipp i kontroversielle saker, noe rovviltpolitikken er et eksempel på. Det er ikke unaturlig at en organisasjon som primært har vern som sin oppgave, kan ha et annet syn enn Regjeringen i slike spørsmål.

       Når dette er sagt, har jeg forståelse for at det stilles spørsmål om miljøvernforvaltningens deltakelse i styret i WWF. Jeg vil derfor gjennomgå grunnlaget for og hensiktsmessigheten av statlig representasjon i styret.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og er helt enig i at vi bør ha sterke og selvstendige miljøorganisasjoner som på eget initiativ tar standpunkt både for og imot den politikken som den til enhver tid sittende regjering fører.

       Det selvstendige ivaretas aller best ved statlige overføringer uten krav om gjenytelser fra verken Regjeringens eller organisasjonenes side. Men det oppfattes faktisk som en honnør at staten er representert i styret. Det er et kvalitetstegn for enkelte organisasjoner. Og det synes derfor noe underlig at man velger å sitte i styret i en organisasjon hvis politikk i utgangspunktet er rimelig lik Regjeringens politikk, mens man ikke har representanter i den delen av miljøorganisasjonene som har en annen tilnærming til rovdyrpolitikken.

       Hvor viktig er det egentlig for Miljøverndepartementet å ha en representant i WWF?

Statsråd Siri Bjerke : Grunnen til denne representasjonen er, som jeg sa i mitt forrige svar, først og fremst historiske og formelle, og det har sammenheng med den formen for stiftelse og organisasjon som WWF er. Jeg vil nå se på hensiktsmessigheten av en videreføring av dette, og jeg vil også se dette i sammenheng med statens representasjon i liknende organisasjoner, både på miljøområdet og på andre områder.

       Ellers må jeg si at jeg absolutt ikke ser det som noen naturlig sak at staten har en direkte kobling til miljøorganisasjonene, snarere tvert imot.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker statsråden igjen for svaret, som jeg synes er prinsipielt riktig. For her blir man sittende i en organisasjon, og det blir oppfattet som en styrke for den organisasjonen, og det synes jeg ikke at staten skal gi den.

       Men hvis det nå skulle være slik at representanten for Miljøverndepartementet fortsatte å sitte i WWFs styre, hva slags rolle mener man at den representanten skal ha? Vil man ta noen skritt for at denne historiske praksisen skal opphøre?

Statsråd Siri Bjerke : Jeg vil gjerne si at også med dagens praksis ligger det overhodet ikke an til at staten vil bruke sin representasjon i organisasjoner til å hindre et miljøengasjement som denne organisasjonen ønsker å videreføre. Men det vil også være statens representant sitt ansvar å bringe fram synspunkter på vegne av det man er oppnevnt fra. Det er altså denne praksisen jeg vil se på, som er formell i utgangspunktet, men spørsmålet om den kan ha uheldige koblinger, vil bli tatt opp.

       Kenneth Svendsen (Frp) : « Faren for oljelekkasjer fra de mange krigsvrakene i Narvik havn er overhengende. En plutselig lekkasje fra et av de mange vrakene kan føre til store ødeleggelser, spesielt hvis dette skjer i perioden når sild trekker inn i Ofotfjorden. I slike perioder følger store mengder med spekkhuggere etter sildestimene.

       Hva har statsråden tenkt å gjøre for å hindre at en oljekatastrofe skjer som en følge av lekkasjer fra krigsvrakene i Narvik havn? »

Statsråd Siri Bjerke : Siden 1991 har det pågått et systematisk arbeid med å skaffe oversikt over forurensningspotensialet fra skipsvrak langs norskekysten. Statens forurensningstilsyn har sammen med Bergens Sjøfartsmuseum registrert nærmere 2.600 skipsvrak langs norskekysten og kartlagt vrakenes forurensningspotensial.

       Undersøkelsene som ble foretatt i 1993 og 1996 av de 30 vrakene med antatt høyt forurensningspotensial, viste bl.a at det var behov for ytterligere fysiske undersøkelser av seks vrak, som alle er vrak fra krigen. Fire av disse vrakene ligger i Narvik-området og ble undersøkt i 1999. Undersøkelsene viste at kun vraket av den tyske jageren « Erich Giese » inneholder oljemengder av betydning. De to øvrige vrakene, « Boardale » og « Holmengraa », ligger utenfor henholdsvis Vesterålen og Borre i Oslofjorden. De ble undersøkt i fjor, og undersøkelsene viste at det kun er olje av betydning om bord i « Boardale ».

       Tømming av skipsvrak er teknisk kompliserte og kostbare operasjoner. Det er derfor viktig at tiltakene er prioritert og settes inn der miljøgevinsten er størst. Også andre tiltak enn tømming kan være aktuelle, f.eks styrking av oljevernberedskapen, slik det allerede er gjort i Narvik.

       Ut fra foreløpige vurderinger anser ikke Statens forurensningstilsyn at faren for omfattende akutte oljeutslipp medfører behov for umiddelbare tiltak. SFT vil imidlertid i løpet av våren komme med anbefalinger på bakgrunn av undersøkelsene om hva som eventuelt bør gjøres med oljen om bord i « Erich Giese » og « Boardale ». Jeg mener det er viktig å forhindre at det oppstår skader som følge av oljen om bord i vrakene, og vil på bakgrunn av tilrådingen fra SFT ta stilling til hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes.

       Skipsvrak kan også representere et forsøplingsproblem. I påvente av SFTs vurderinger av de to vrakene som inneholder olje, tar vi i løpet av året sikte på å fjerne vraket av den sovjetiske jageren « Boiky », som ligger ved Skogsøya i Vesterålen.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg hadde et liknende spørsmål som dette oppe for ca to år siden, og jeg er også kjent med at andre har stilt liknende spørsmål om problemene med vrakene i Narvik. Det er fremdeles på planstadiet, og det synes jeg er beklagelig.

       Det skjer til stadighet små lekkasjer fra disse båtene, uten at dette har ført til noen større miljøkatastrofer. Men det ligger altså vrak som er nesten fulle av olje, inne i Narvik havn. Her er nevnt ett, « Erich Giese », som har ca ti kubikk med olje i hver av de 26 tankene. Og ifølge SFT Tromsø sin undersøkelse i 1999 viste det seg at det er mellom 150 og 300 tonn olje i denne båten. Og den ligger altså midt inne i havneområdet i Narvik.

       Jeg synes det er beklagelig at man ikke har satt fortgang i dette, tar tak i dette og gjør noe med det. Så jeg vil spørre om ministeren vil ta initiativ til at tømmingen av denne båten blir prioritert, og at man får fortgang i dette.

Statsråd Siri Bjerke : Jeg vil ta tak i disse problemene ved å starte med dem som gir størst miljøgevinst, og jeg vil gjøre det i forhold til de budsjettene som Stortinget har lagt til rette for.

       Når det gjelder « Erich Giese »-skipet, vil det være behov for tiltak, og de tiltakene vil bli satt i verk på bakgrunn av de faglige tilrådingene om hva slags tiltak som best lar seg gjennomføre i praksis.

       Ellers går vi altså videre generelt i arbeidet med å fjerne skipsvrak. Jeg er fornøyd med at vi i år får muligheten til å fjerne et skipsvrak som ligger i et annet område enn det representanten er opptatt av - ikke desto mindre representerer det et forsøplingsproblem - nemlig vraket « Boiky ».

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Kongsvingers trehusbebyggelse i Øvrebyen er ikke omfattet av Riksantikvarens plan i forbindelse med vern av landets trehusbyer mot brann.

       Når staten pålegger boliger vern eller fredning, bør da ikke staten også være økonomisk behjelpelig med tiltak mot, i dette tilfelle, en eventuell brann også? »

Statsråd Siri Bjerke : La meg først slå fast at det ikke er noen uenighet mellom Bredvold og meg når det gjelder Øvrebyen og de viktige kulturhistoriske verdiene og kvalitetene som finnes der. Meg bekjent er Øvrebyen blant de første trehusmiljøene som ble regulert til spesialområde bevaring.

       Miljøverndepartementet arbeider med en opptrappingsplan for hele kulturminnefeltet som vi viderefører i budsjettarbeidet også framover. Som en del av sitt innspill til departementets arbeid med denne satsingen har Riksantikvaren foretatt beregninger som viser at for 70 mill. kr kan 12 av Norges mest verdifulle trehusbyer sikres. Riksantikvaren har ikke utarbeidet noen planer eller liste over hvilke byer som skal med i et eventuelt sikringsprosjekt. De 12 byene som ble listet opp i Aftenposten, hvor jeg antar at Bredvold har hentet deler av sine opplysninger fra, er byer hvor det har vært dialog om sikring mellom kommunen og Riksantikvaren, eller hvor det har vært et særlig lokalt engasjement på sikringssiden. At Kongsvinger etter dette avisoppslaget også har meldt sin interesse og vist engasjement i saken, er positivt, og jeg er overbevist om at Riksantikvaren ikke vil ha noen motforestillinger mot å gå inn i en tilsvarende dialog med Kongsvinger. Vi har 54 bevaringsverdige trebymiljøer - om lag 13.000 hus. Bare et fåtall av disse er fredet, og bare en liten prosent er regulert til spesialområde bevaring. Riksantikvaren kan gi tilskudd til brannsikring av enkeltbygninger, slik de f.eks har gjort til stavkirkene og middelalderbygningene.

       Det som er viktig i tilknytning til å brannsikre trehusbyene, er ikke den enkelte bygning, fredet eller ikke, men å se på helheten. Riksantikvaren har i de siste 15 årene engasjert seg i problematikken knyttet til brannsikring av trehusbyer, og Riksantikvarens engasjement er ikke begrunnet i at en eller flere av disse bygningene er vernet - det er ikke enkeltstående verneverdige bygninger som er i fokus, men den kulturhistoriske verdien som helheten i hver av disse trehusbyene representerer. Slik Riksantikvaren ser det, vil det være lite hensiktsmessig for dem å gi brannsikringstilskudd til enkeltstående vernede bygninger i trehusbyene uten samtidig å vurdere brannsikkerheten til omkringliggende bebyggelse.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for et omfattende og godt svar,. og statsrådens kjennskap til Kongsvinger i dette tilfellet vil jeg ta med meg videre.

       Det som har fått denne debatten, spesielt i Kongsvinger, til å blusse opp - hvis en kan bruke det ordet i en positiv betydning her - er den store trehusbrannen som var i Jönköping for en kort tid tilbake. Det er klart at de som bor i et slikt miljø som består av gamle trehus, lever i en konstant frykt for brann, og de som eier disse husene, gjør hva de kan ut fra de kostnader de har mulighet til å påta seg. De er òg takknemlige for de kontroller som blir utført, bl.a av Hedmark Energi A/S - HEAS - i dette tilfellet. Men når det gjelder mer omfattende tiltak, f.eks sprinkleranlegg i disse husene, fins det ikke økonomi hos de private til det. Og når staten pålegger enten fredning eller verning av ett eller flere hus, så er det ikke mer penger til å ivareta det. Det er det som er det store problemet.

       Odd Einar Dørum (V) : Jeg har dette spørsmålet til miljøvernministeren:

       « I miljøbyprogrammets anbefalinger og i Miljøverndepartementets rådgivningsdokument om sentrumsutvikling legges det vekt på forpliktende samarbeid mellom grunneier, næringsliv, offentlige etater og kommunene. I sentrumsområder der staten er stor grunneier, innebærer dette også statlig deltakelse i samarbeidet.

       Hvilke initiativ vil bli tatt for å iverksette en slik forpliktende bykjernepolitikk, i første omgang i de fire største norske byene? »

Statsråd Siri Bjerke : Det historiske sentrum er kjernen i en miljøvennlig bystruktur og gir byer og tettsteder sin identitet. Det er viktig å ta godt vare på de store kulturelle og økonomiske verdiene som bysentrene representerer. Dette må skje ved aktiv bruk og vedlikehold av sentrumsområdene gjennom tilrettelegging for handel, kulturaktiviteter, offentlig og privat service og for boliger.

       Miljøverndepartementet har gjennom Miljøbyprogrammet innhentet erfaringer med planlegging og utvikling av sentrum i norske byer, og har sett på hva man gjør i utlandet. Som representanten Dørum viser til, er en av erfaringene at det bør etableres et forpliktende samarbeid mellom offentlige myndigheter, grunneiere og lokalt næringsliv både for å planlegge, gjennomføre tiltak og forestå driften av bysentrum.

       Jeg mener at staten skal være en viktig part i dette. Som gård- og grunneier har staten betydelige eierinteresser og dermed ansvar for viktige sider av bymiljøet, særlig i sentrum av de større byene.

       Jeg følger opp dette spørsmålet gjennom en tverrdepartemental arbeidsgruppe som Miljøverndepartementet nettopp har nedsatt for å konkretisere statlig politikk for miljøvennlig storbyutvikling, som bl.a vil dreie seg om oppfølging av erfaringene fra Miljøbyprogrammet.

       Som ledd i dette vil utfordringene i bykjernene drøftes også i Samarbeidsforum for storbyutvikling, der seks byer og flere departementer deltar. Gjennom dette forum inviteres også næringslivet, fagmiljøer og organisasjoner til dialog om politikk og virkemidler.

Odd Einar Dørum (V) : Jeg takker statsråden for et svar med mange positive føringer. Jeg er spesielt glad for det hun sier om at staten er en viktig part i kraft av det å være eiendomsbesitter, og også at det framgår av statsrådens svar at det er statens ansvar. At det også jobbes tverrdepartementalt, synes jeg er positivt.

       Utgangspunktet for å gjøre noe kan jo f.eks være Oslo sentrum fram mot unionsjubileet i 2005. Vi har et utmerket eksempel i Oslo sentrum, der kommunale bidrag på 28 mill. kr til Karl Johans gate utløste 67 mill. kr fra private, slik at man fikk fornyet gategulvet og fasaden og fikk en lyssetting. Hvis f.eks signalet fra Statsbygg, som har vært interessert i å delta på lignende vis, også kan føre til at man gir signal fra Regjeringens side, tror jeg at man, ved å ta med seg dette Oslo-eksemplet, kan bygge på det både i Oslo og i andre byer. Så jeg vil spørre om statsråden vil medvirke til en slik politikk fram mot unionsjubileet i 2005.

Statsråd Siri Bjerke : Jeg bekrefter Regjeringens ønske om å følge opp på dette området, og slår igjen fast at statens betydelige eierinteresser i sentrumsområdene vil være et viktig utgangspunkt for den videre satsingen, og at det må skje gjennom et samarbeid, som jeg bl.a har nevnt her i dette svaret.

       Kari Økland (KrF) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Ifølge Fiskeribladet er kråkebollenes nedbeiting av tareskogen i ferd med å bli et alvorlig problem. På store deler av kysten av Nord-Trøndelag og Helgeland er viktig fauna for sjøens primærproduksjon erstattet av et undersjøisk « ørkenlandskap », og kystfisket har hatt en dramatisk nedgang.

       Hvordan vurderer statsråden denne situasjonen, og hva vil Regjeringen foreta seg i saken? »

Statsråd Siri Bjerke : Nedbeitingen av tareskog foregår fra deler av Trøndelagskysten og langs store kyststrekninger nordover til Vest-Finnmark. Helgelandskysten representerer det området der nedbeitingen er sterkest. Grovt sett er ca 50 % av tareskogen i de tre nordligste fylkene nedbeitet. Situasjonen har vært relativt stabil siden slutten av 1970-årene, og forskningsresultater tyder på at en slik nedbeiting kan være svært langvarig. Det finnes imidlertid også eksempler på det motsatte. I Canada, hvor en lignende nedbeiting av tareskogen pågikk på 1960- og 1970-tallet, døde praktisk talt alle kråkebollene ut i løpet av relativt kort tid etter at de var blitt infisert av en amøbe. Tareskogen etablerte seg da igjen etter relativ kort tid.

       Det har vært framsatt ulike teorier om grunnen til denne endringen, uten at man har kunnet fastslå noen enkelt årsak. En teori går ut på at endringene skyldes lange, naturlige svingninger i økosystemet. En annen teori er at nedgangen i fiskebestander som bl.a steinbit, som lever av kråkeboller, har bidratt til at kråkebollene har fått overtaket i de utsatte områdene.

       Myndighetene har de siste ti-femten årene bidratt til å belyse disse problemstillingene, bl.a gjennom kartlegging av utbredelsen av kråkebollene og ved forskning på forholdet mellom tare og kråkeboller. Resultatet av dette arbeidet viser at tareskogen representerer et meget produktivt system med stort biologisk mangfold. Når den blir borte over større områder, gir det negative ringvirkninger - også for de lokale fiskeriene.

       Det er ikke mulig å forutse utviklingen av de nedbeitede områdene. Derfor er det viktig å videreføre overvåkingen. I dag foregår det overvåking av sørgrensen for utbredelsen av kråkeboller i Sør-Trøndelag i forbindelse med taretrålingen i området. I den forbindelse vil jeg nevne at det i enkelte områder med stor kråkebolleproduksjon er satt i gang en storstilt høsting av kråkeboller. Da disse tas opp før de gyter, bidrar høstingen til å holde populasjonen nede lokalt. Om dette kan hjelpe på utviklingen tilbake til tareskog, står igjen å se.

       Regjeringen viser til at marin forskning er utpekt som et av hovedsatsingsområdene framover, og at Forskningsrådet prioriterer midler bl.a fra sitt forskningsfond til dette. Forskning rundt tare-/kråkebolleproblematikken langs kysten hører hjemme som en viktig del av denne satsingen.

       Jeg har merket meg at dette er et stort problem i de berørte områdene, og vil drøfte nærmere med Forskningsrådet og Fiskeridepartementet hvordan man bør gå videre på bakgrunn av den kunnskapen vi i dag har.

Kari Økland (KrF) : Jeg takker statsråden for et ganske utfyllende svar.

       Det har lenge vært hevdet at det er en sammenheng mellom nedfisking av steinbitbestanden og oppblomstring av kråkeboller. Men den forklaringen har ikke like stor oppslutning i dag. Vi vet egentlig veldig lite om et omfattende og alvorlig fenomen, som statsråden også nevner, i vår kystøkologi. Burde ikke myndighetene da initiere et større prosjekt, der man tar sikte på å få kunnskap om hvorfor kråkebollene kunne bli i stand til å beite ned tareskogen?

Statsråd Siri Bjerke : Steinbitteorien er en blant flere teorier på dette området og viser at det fortsatt er stor usikkerhet. Derfor er jeg enig med representanten i at det er viktig å prioritere forskningen. Det er store muligheter for at en innenfor hovedfeltet marin forskning i framtiden kan få mer konkrete forskningsprosjekter på dette området, som også kan lede fram til konkrete tiltak.

Spørsmål 16

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

Bjørn Hernæs (H) : Takk for svaret til statsråden. Som et første skritt er dette bra og går i riktig retning, og det bør kunne føre til at den negative utviklingen vi har hatt i skogbruket, blir snudd til økt omsetning av eiendommer, mer aktive eiere og høyere avvirkning som noen av målene.

       Allikevel har jeg lyst til å minne statsråden om at i Finansdepartementets retningslinjer fra desember, tror jeg - i hvert fall årsskiftet 1999/2000 - ble den risikofrie realrenten satt til 3,5 %. Dette samsvarer etter min oppfatning bedre med den realrenten som gjerne benyttes i investeringskalkyler for skogkultur.

       Jeg har to spørsmål, og så skal jeg la det være med det: Vil statsråden vurdere å sette kalkulasjonsrenten ytterligere ned? Og kan han være mer presis på hva som ligger i ordene « om kort tid »? Kan vi vente en avklaring innen halvårsskiftet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Til det siste vil jeg si at det mener jeg absolutt at man må vente. Høringsfristen er nå som sagt ute. Høringsuttalelsene er gjennomgående positive til forslaget, og da skulle det være mulig å iverksette dette ganske raskt. En ambisjon om å få gjort det i løpet av noen måneder, fram til halvårsskiftet, burde være overkommelig.

       Når det gjelder det første som representanten Hernæs berører, tror jeg det ville være feil av meg nå, når vi jobber med en nedsetting til 5 %, å signalisere ytterligere tiltak i den retningen. Nå skal vi gjennomføre det med en 5 % kalkulasjonsrente, men så skal vi selvfølgelig også stå fast ved målet, nemlig økt aktivitet. Så vi får følge utviklingen, og kanskje vil spørreren og statsråden ha anledning til å møtes og diskutere det i denne sal på et senere tidspunkt.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til landbruksministeren:

       « Selv om landbruksministeren har uttalt at prisene på norskproduserte matvarer skal ned, stiger kjøttprisene. Norsk Kjøtt, som er tillagt markedsreguleringsansvar, setter opp prisene. Videre har de ekstraordinære forhandlingene i jordbruksoppgjøret angående tiltak mot BSE ført til at en del av kostnadene dekkes inn ved økte målpriser.

       Hvilke tiltak vil statsråden sette inn, og når kan vi regne med lavere matvarepriser til forbruker? »

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Det er riktig som representanten Hedstrøm sier, at jeg er opptatt av å bidra til lavere forbrukerpriser på mat. For ordens skyld vil jeg understreke at jeg mener norske matprodusenter - både jordbruk, industri og handel - må være tydeligere til stede i lavprissegmentet av markedet, men også i den del av markedet som er preget av et ønske om økt mangfold, noe som kan nås gjennom økt produktutvikling. Jeg opplever også at bransjen er positiv til dette. Og jeg mener å ha satt inn betydelig tiltak for å bidra. Blant annet ble jordbruksavtalens målpriser redusert med 900 mill. kr i fjor, det er etablert et verdiskapingsprogram for norsk mat, og flere FoU-institusjoner er engasjert for å øke dokumentasjonen på utvikling i matpriser og marginer på ulike ledd.

       De siste par årene er produsent- og engrosprisene på storfe- og svinekjøtt redusert, mens forbrukerprisene har vært relativt stabile, nominelt sett. Med engrosprisene mener jeg da priser på helslaktnivå. Jordbruksavtalens målpriser gjelder nettopp på engrosprisnivået og er et tak for hvor høye priser som kan tas ut i gjennomsnitt for året. Etter en periode med betydelig overproduksjon er markedsbalansen nå vesentlig bedret. Dette har bidratt til at Norsk Kjøtts engrospris på storfekjøtt er økt noe de siste månedene. Denne økningen har imidlertid skjedd innenfor målprisbegrensningene.

       Så lenge forpliktelsene som markedsregulator er oppfylt, vil Landbrukssamvirket kunne opptre som andre markedsaktører. De vil verken ha mindre eller større forpliktelser utenfor jordbruksavtalens virkeområde til å bidra til lavere priser enn det andre aktører har. Men etter jordbruksavtalens noteringspunkt foregår det mye verdiskaping hvor alle ledd har forpliktet seg til å bidra til lavere forbrukerpriser. Opp mot to tredjedeler av den pris forbrukeren betaler for kjøtt i gjennomsnitt, er dannet i leddene etter der jordbruksavtalen gjelder.

       Betydningen av prisreduksjoner er forskjellig fra typiske hjemmemarkedsvarer og til grensehandelsvarer, hvor vi mister markeder. Det jeg særlig har vært opptatt av, er å få reduserte priser på noen typiske grensehandelsvarer, som f.eks koteletter, farser av storfe og kylling. Det er på dette området bransjen har sagt til meg at en er villig til å bidra. Men så langt har det ikke skjedd mye. Det viktigste virkemidlet jeg rår over, er å øke kunnskapen og oppmerksomheten omkring hva som skjer i de ulike leddene. For øvrig er det fra det offentliges side viktig å bidra til et effektivt fungerende marked.

       Representanten Hedstrøm nevner også kostnadskrevende tiltak mot BSE i sitt spørsmål. I den ekstraordinære BSE-situasjonen er det i Europa satt i verk tunge tiltak for å sikre forbrukerne trygg mat. Dette vil øke kostnadene i matproduksjonen, og disse kostnadene må finne sin dekning. Jeg og Regjeringen mener det er rimelig og nødvendig at kostnadene - også i Norge - fordeles i et spleiselag mellom næringen, statsbudsjettet og forbrukerne. I Norge har vi gått lenger i å dekke kostnadene utenom markedet enn det som er situasjonen i våre naboland. Stortinget vil i løpet av kort tid få framlagt en proposisjon om dette.

       Jeg vil fortsette mitt engasjement for lavere priser og økt mangfold med de virkemidler jeg rår over. Ikke minst vil jeg følge nøye med når momsen på mat halveres fra 1. juli. Jeg har en klar forventning om at forbrukerprisene da skal gå ned med opp mot 10 %

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har ikke noe oppfølgingsspørsmål.

Spørsmål 18

       Reidun Gravdahl (A) : Jeg tillater meg å stille et spørsmål til landbruksministeren:

       « En skogteig på 6.000 dekar i Etnedal kommune er solgt til Kistefos Træsliberi, et aksjeselskap med store skogeiendommer spredt i flere andre kommuner, til sammen 86.000 dekar. En småbruker fra bygda som ønsker å bygge ut sin eiendom for å kunne leve av det, har søkt om forkjøpsrett og fått medhold i kommunestyret og fylkeslandbruksstyret, men staten har avslått.

       Mener statsråden det er til nytte for våre bygdesamfunn at et aksjeselskap får kjøpe eiendommen framfor en som lever av sitt småbruk? »

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Saken gjelder eiendommen Strande skog i Etnedal kommune, som AS Kistefos Træsliberi har kjøpt og søkt konsesjon på. Eiendommen er en skog- og utmarkseiendom på vel 6.000 dekar, som ligger i en sammenhengende parsell på vestsida av Etna.

       Konsesjonssøker AS Kistefos Træsliberi er en skogbedrift med skogeiendommer i Jevnaker, Ringerike, Nordre Land, Gjøvik og Sør-Aurdal, med et samlet skog-/utmarksareal på ca 86.000 dekar, hvorav ca 63.000 dekar er produktivt skogareal. Aksjeselskapets administrasjon ligger på Dokka i Nordre Land kommune. Selskapet har fire heltidsansatte skogsarbeidere og to ansatte i administrasjonen.

       Konsesjonssøkers formål med ervervet av Strande skog er å drive eiendommen som tillegg til sine øvrige skogeiendommer. Eiendommen ligger 36 km fra søkers administrasjonssted.

       Ved behandlingen av konsesjonssaken i kommunen meldte Hans Magne Lunde seg interessert i konsesjonseiendommen som tilleggsskog til sin eiendom. Jordsøkers eiendom er totalt 932 dekar, hvorav 100 dekar jordbruksareal, 789 dekar produktivt skogareal og 50 dekar annet areal. Jordsøker driver kjøttproduksjon på sau og skogbruk. Strande skog ligger 16 km fra jordsøkers eiendom. Da jordsøker meldte sin interesse for konsesjonseiendommen, gav han uttrykk for at prisen ikke kunne godtas.

       Kommunens hovedutvalg for plan og næring tilrådde overfor kommunestyret at statens forkjøpsrett ikke skulle nyttes, og at konsesjonssøker skulle gis konsesjon. Kommunestyret vedtok, mot to stemmer, å nytte statens forkjøpsrett. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at forkjøp vil styrke jordsøkers driftsenhet og sikre bosettingen og varige arbeidsplasser i området.

Reidun Gravdahl (A) : Jeg takker statsråden for et utfyllende svar, men jeg har et tilleggsspørsmål. Jeg er sjølsagt klar over at Stortinget har vedtatt å oppheve forkjøpsretten, og at den på det nærmeste er lagt død. Men jeg er betenkt over virkningen når vi ser denne saken, for det har uten tvil betydning for en fraflyttingskommune at småbruk blir levevei for noen som vil fortsette å bo i bygda.

       Ved behandlingen av landbruksmeldingen påpekte et stort flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, « verdien av et lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet ». Dette flertallet mente at det også i framtiden må « tilstrebes eierformer » hvor dette er hovedregelen.

       I dette tilfellet jeg har tatt opp, er skogeiendommen det som skal til for at denne småbrukeren kan leve av eiendommen sin. Jeg lurer derfor på når statsråden mener det er særlig grunn til å nytte forkjøpsrett, og hvilke virkemidler som fins når forkjøpsretten oppheves.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Som jeg forsøkte å gi uttrykk for i mitt hovedsvar, er vel min mening at jeg nesten ikke kan se i hva slags situasjon det i dag villevære naturlig å bruke statens forkjøpsrett. Om Regjeringen nå skulle gått hen og aktivt brukt statens forkjøpsrett når et flertall i Stortinget har sagt at ordningen skal oppheves, og når proposisjonen om å fjerne den er fremmet av Regjeringen for Stortinget - selv om regjeringspartiet ikke aktivt har tilhørt dette flertallet i Stortinget - ville jeg sagt at Stortinget med rette kunne kalt det en underlig oppførsel. Så det er nærmest ikke mulig å se for seg når det skulle være aktuelt fram til Stortinget får vedtatt lovendringene.

       Men det fins andre virkemidler, bl.a konsesjonsavslag og konsesjonsvilkår, som kan brukes også i framtiden, men det vil jo da være i spesielle saker og etter en veldig konkret vurdering.

Reidun Gravdahl (A) : Jeg takker for svaret.

       Jeg har et lite tilleggsspørsmål til i tilknytning til akkurat denne saken. En slik skogeiendom har jakt- og fiskerettigheter som har interesse og betydning for denne småbrukeren som ønsker eiendommen som levevei, og for allemannsretten. Kan statsråden gi en vurdering av det spørsmålet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Jeg skal i hvert fall prøve.

       Det er vel slik at jakt- og fiskerettigheter som ligger til fast eiendom, ikke kan fradeles eiendommen for lengre tidsrom enn ti år om gangen. Ellers er det jo slik at utnytting av jakt- og fiskerettigheter ligger til grunneier. Og jeg har ingen planer om å legge fram noe forslag til lovendringer som griper inn i eller regulerer denne type grunneierrettigheter.

Spørsmål 20

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å reise følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « For at barn med minoritetsbakgrunn skal integreres og lykkes med skolegangen, er det å beherske norsk avgjørende. Helst skal barna beherske norsk før de begynner på skolen. Et enstemmig Storting vedtok i mai 1999: « Stortinget ber Regjeringen utrede ulike prøveprosjekter for å bedre norskkunnskapene for barn i førskolealder, og legge fram dette for Stortinget på en egnet måte. »

       Når vil Regjeringen legge frem forslag om slike prøveprosjekter? »

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Både nasjonal og internasjonal forskning viser at barn med innvandrerbakgrunn som får systematisk språkstimulering i førskolealder, har klare fortrinn når de begynner på skolen. Allerede høsten 1998 startet Barne- og familiedepartementet et treårig forsøk for å bedre norskkunnskapene hos barn i førskolealder. Forsøket gir gratis korttidstilbud i barnehage til alle fire- og femåringer i bydel Gamle Oslo. Helsestasjoner, sosialkontor og skoler er viktige samarbeidspartnere. Alle barn som innskrives på skolen, får tilbud om barnehageplass dersom de ikke allerede har fått et slikt tilbud. Hittil har alle barn i målgruppen som det har vært mulig å oppnå kontakt med, vært med i gratistilbudet hele eller deler av året.

       Forsøket med gratis tilbud i Gamle Oslo evalueres av NOVA og Høgskolen i Hedmark. Evalueringsinstansene følger også barna som har gått i forsøksbarnehagene, inn i skolen. Resultatene fra evalueringen skal foreligge ved årsskiftet 2001/2002. På bakgrunn av denne evalueringen vil Regjeringen ta stilling til videre oppfølging.

       Jeg hadde foretrukket at statsråden som fagstatsråd hadde holdt seg til faget og ikke til polemikken. Jeg tror arbeidet for å bedre norskkunnskaper for barn med ulik språkbakgrunn utover den norske er tjent med at vi samles om løsninger og ikke henfaller til billig, partipolitisk polemikk eller til polemikk mot enkelte kommuner.

       Jeg kan opplyse statsråden om, siden hun ikke er kjent med det, at barnehageprisene i Oslo er lavere enn i de fleste omegnskommuner, hvis det skulle være noen bekymring i særdeleshet. Men mitt spørsmål etterlyste rett og slett Regjeringens oppfølging i en sak der alle i mai 1999 mente det hastet med å få igangsatt flere prøveprosjekter. Jeg registerer at Regjeringen ikke haster. Siden den gang har verken den forrige regjering eller denne regjering igangsatt noe nytt eller utvidet prøveprosjekt. Mitt tilleggsspørsmål er da: Hvor lenge vil Regjeringen utrede og vente? Når vil Regjeringen handle, med flere prøveprosjekter, slik Stortinget har etterlyst?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg kan jo ikke helt dy meg, når jeg skal møte representanten Foss i Stortinget, for å benytte meg av polemikk, som for øvrig representanten Foss behersker på en utmerket måte. Så jeg regner med at representanten Foss tåler det godt.

       Jeg er helt enig med representanten i at det er viktig at vi samler oss om gode løsninger i forhold til disse gruppene. Men vi har et lokaldemokrati i Norge, og det er en kjensgjerning at Oslo kommune er Høyres utstillingsvindu i forhold til hva man får til av politikk. Da kan det ikke være slik at hver gang Høyre har problemer med å finne gode løsninger, når man skal gjøre tøffe prioriteringer, roper man på staten om hjelp. Jeg har i mitt svar nøye redegjort for hvordan Regjeringen følger opp denne biten. Jeg vil vise til det og ser ikke grunn til å gjenta det jeg sa i mitt hovedsvar.

Per-Kristian Foss (H) : Det å dy seg er av og til noe man er nødt til å gjøre, også politikere. Jeg tror nok ikke det er spørsmål om hva representanter eller statsråder tåler, men hvor lenge problemene tåler å vente. Jeg er lite imponert over regjeringer som polemiserer og ikke gjør noe. Jeg minner om at Oslo har søkt om utvidet prøveprosjekt utover en eneste bydel. Årsaken til at dette er viktig, utover denne bydelen, er at befolkningsmønstrene skifter. Folk flytter i en by. Etter hvert er det flere andre bydeler som har et større og like stort innslag av barn med fremmedspråklig bakgrunn. Derfor trenger man, for å få et godt materiale til å evaluere dette til slutt, et utvidet forsøk. I møte den 14. februar ble dette lagt frem for kommunalministeren. Barne- og familieministeren var også forventet å være til stede. Det var ikke et spørsmål fra Oslos byrådsleder, men det var en søknad fra Oslo kommune - for å holde meg til den formelle form - om et slikt utvidet prøveprosjekt i flere bydeler.

       Kan jeg regne med at Regjeringen ut fra alt som nå er sagt, særlig i forbindelse med den senere tids debatt om integreringsproblemer, vil stille seg positiv til en slik søknad, som også forutsetter at kommunen medvirker økonomisk?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Som sagt, det er ingen trenering verken fra statsråden eller Regjeringen når det gjelder disse spørsmålene, det må være klinkende klart. Vi har lagt et løp og skal følge opp det Stortinget har sagt, og den evalueringen må foregå på en ordentlig måte. Vi er jo helt avhengig av at det er uavhengige organ som foretar evalueringen, men vi skal legge den fram ved årsskiftet 2001/2002.

       Hvis vi kan komme fram til gode løsninger sammen med Oslo kommune, skal vi gjøre det, men vi er på et vis også avhengig av å følge opp den klare henstillingen som Stortinget har gitt på det feltet, og det er faktisk at vi skal ha en bred evaluering, og så skal vi gi Stortinget en tilbakemelding om det.

Spørsmål 21

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Offshoreaktiviteten utenfor Nordlandskysten er sterkt økende. Hittil er de lokale ringvirkninger av aktiviteten svært små. BP sier i en redegjørelse i forbindelse med Skarvfeltet at de trolig etablerer et eget driftssenter for Midt-Norge og Nordland uten at Nordland vurderes som lokaliseringssted. Dette skaper sterke negative reaksjoner i Nordland.

       Er statsråden fornøyd med de ringvirkninger som aktiviteten hittil har gitt Nordland, og hva vil han gjøre for at Nordland kan utredes som driftssenterlokaliseringssted? »

Statsråd Olav Akselsen : Regjeringa sin politikk er at ei utviding av oljeaktiviteten nordover også skal gje positive verknader for dei nærliggjande områda på fastlandet. Det har derfor vore svært viktig at lokaliseringsbeslutningar blir fatta ut frå ei brei vurdering der også verknadene for dei aktuelle lokalsamfunna og dei ulike regionane blir tillagde vekt. Det er pr. i dag etablert driftsmiljø i Kristiansund, Stjørdal og Harstad og baseverksemd i Kristiansund, Brønnøysund og Sandnessjøen.

       Oljeaktiviteten blir styrt ut frå eit heilskapleg og langsiktig perspektiv, og for å byggja opp langsiktige og konkurransedyktige verksemder er det ikkje ønskjeleg å etablera for mange og spreidde driftsmiljø, men heller å få auka aktiviteten ved dei allereie etablerte miljøa.

       I samband med ei eventuell utbygging av Skarvfeltet vil BP vurdera å greia ut Nordland for lokalisering av driftsorganisasjon, forsyningsbase og helikopterbase.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg oppfattet statsråden slik at han henviste til at BP vil vurdere å utrede Nordland. Og det skulle sannelig bare mangle, når vi ser at dette er et område av landet som nå fremover sannsynligvis vil komme til å være den regionen som i løpet av få år vil ha den største aktivitet i og rundt seg. Når man engang er kommet så langt mot nord, og når man nå denne gangen også har den geografiske nærhet som skulle tilsi at sikkerhet og kostnad dermed skulle være på plass, må det da kunne være et minimum at man sørger for at de regionale sentra som ligger i nærheten, blir utredet.

       Da er mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden: Vil han sørge for å legge en form for press på BP og sørge for å følge opp den aktivitet som BP nå forestår, og som vi har sett at eksempelvis statens eget selskap, Statoil, ikke har tatt initiativ til?

Statsråd Olav Akselsen : Det er slik at spørjaren og statsråden i dette tilfellet ønskjer det same, nemleg at aktiviteten skal bli spreidd nordover, og at dei delar av landet som i dag ikkje fullt ut har fått nytte av oljeaktiviteten, skal få oppleva det i framtida.

       Så finst det visse reglar som ein må halda seg til, og eg føler det vil vera feilaktig av meg å forskuttera den prosessen som skal vera i samband med det arbeidet som BP no har sett i gang. Men lokalisering og omsyn til lokalmiljø vil sjølvsagt vera avgjerande og ha mykje å seia for Regjeringa når den skal vurdera desse spørsmåla når så langt kjem.

       Eg vil dessutan leggja til at oljeselskapa sjølve har eit ansvar for å sørgja for at dei lokalmiljøa som det gjeld, dreg nytte av denne typen aktivitet.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker igjen statsråden for svaret. Det er gledelig å registrere at vi har samme innfallsvinkel til utfordringen utenfor Helgelandskysten og i Nordland totalt sett.

       Som statsråden sikkert er klar over, er man nokså fast etablert i miljøet rundt spesielt basefunksjonene, og det ser det ut til å være svært vanskelig å løse opp i. Kan vi regne med at statsråden i den forestående periode vil være en pådriver for at Nordlandsmiljøet utredes på de tunge bitene? Vi har sett at utviklingen på basen i Brønnøysund og i Sandnessjøen nok er positiv, men det er for lommerusk å regne i den totale sammenhengen, og det er ikke en utvikling som man i hvert fall fra Nordlandskystens side kan si seg fornøyd med - når vi ser den tunge aktiviteten som man er i gang med - hvor geografisk nærhet til leting og produksjon må fremstå som en klar, klar fordel.

Statsråd Olav Akselsen : Stortinget har med jamne mellomrom diskutert desse spørsmåla.

       Eg oppfattar det slik at i denne salen er det eit ønske om at aktiviteten skal bli spreidd ut over så store delar av landet som mogleg. Samtidig har Stortinget slått fast at det må vera ein viss storleik og eit visst omfang på dei aktivitetane som ein lokaliserer til dei ulike plassane, til dei ulike basane. Dermed blir ein del av min jobb å syta for at dei basane som allereie er etablerte, får aktivitet, slik at dei kan halda oppe drifta ved sine basar. Det er det som er grunnlaget for det arbeidet eg vil gjera.

       Elles vil eg gjenta at oljeselskapa sjølve har eit stort ansvar for å syta for at det er forståing i befolkninga, bl.a i Nordland, for at den aktiviteten dei driv langt til havs, sjølvsagt har samanheng med den aktiviteten som dei driv på land i same området.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.