Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken):

       Idretten får mye oppmerksomhet i det norske samfunnet, ikke bare i VM-dager som disse, men også generelt. Alt, fra det arbeidet som skjer i de lokale lagene, til den profesjonelle idretten, har en egenverdi for oss som opplever det, og - for å si det på en måten - for utøverne. Men den viktigste årsaken til at staten bruker så mye ressurser på idretten, er selvsagt at det er helseforebyggende. I tillegg har den selvsagt en del andre verdier som også er viktig for samfunnet for øvrig, ikke minst knyttet til arbeidet med en nasjonal og kulturell identitet.

       Det er bred enighet i Stortinget om idrettspolitikken, som innstillingen også viser, selv om det i media av og til har blitt prøvd konstruert motsetninger. Derfor er dette en innstilling som bærer preg av svært mye samstemmighet og få særmerknader og mindretallsforslag.

       I den lange prosessen som har skjedd etter at sentrumsregjeringen la fram denne meldingen på slutten av forrige århundre, har komiteen til og med arrangert en egen åpen høring. Utgangspunktet for høringen var kommersialisering og doping, men mye av årsaken til at den ble såpass vellykket var nok evnen til å gå langt utover temaet i høringen.

       Det er en moderne melding i den forstand at den evner å ta innover seg de endringer som skjer i samfunnet knyttet til måten vi utøver fysisk aktivitet på. Samtidig legges det klare politiske føringer på prioriteringene av de statlige midler vi skal bruke i framtida. Og dersom enkelte stortingsrepresentanters utspill i starten på året har forledet noen til å tro at dette handler om doping og toppidrett, så er det svært lite i tråd med innstillingens innhold.

       Frivilligheten og det arbeidet som knyttes opp til den, er helt avgjørende for det arbeidet som skjer daglig i hvert enkelt lokallag. Derfor er det på sin plass, også fra vår side, å understreke og verdsette dette arbeidet. Samtidig ser vi at svært mye av den fysiske aktiviteten som skjer, organiseres og utøves av den enkelte. Det tar innstillingen høyde for, og det løftes fram både i anleggs- og aktivitetspolitikken vår.

       Det er barne- og ungdomsidretten som det naturlig nok blir sterkest fokusert på. I den sammenhengen er det viktig å vektlegge de innspillene vi får fra idretten selv om to grupper som har forskjellige utfordringer knyttet til idretten. Det gjelder kanskje først og fremst ungdomsidretten der frafallet er stort, og der anleggs- og aktivitetspolitikken må ta høyde for det. Derfor bør en både fra myndighetenes side og fra idretten selv fokusere på hvordan vi i framtida skal klare å holde ungdommene i fysisk aktivitet - og gjerne innenfor idretten.

       Utfordringene i barneidretten opplever jeg går mer på å få allsidighet inn i de aktivitetene som skjer.

       Så var jeg inne på at idretten har flere utfordringer, men hovedfokuset i meldingen er i korte trekk:

       Samtidig er den generelle samfunnsutviklingen slik at det er behov for å utvikle nye møteplasser og for arenaer der det kan utøves aktivitet også på egenhånd.

       Komiteen har merket seg at spennet innenfor idretten og ikke minst innenfor organisasjonene har økt fra det lokale laget og opp til toppidretten og den profesjonelle idretten. Det medfører større avstand, ikke minst når man innenfor toppidretten opplever det man kanskje kan kalle en tiltakende kommersialisering, og i hvert fall innenfor deler av toppidretten en profesjonalisering. Det er også idrettens organisasjoner nødt til å ta innover seg. Stadig flere idrettsutøvere blir også arbeidstakere i vanlig forstand, og det krever en profesjonalisering av idrettsorganisasjonene som de også må ta innover seg.

       Det er viktig for folks helse at det drives fysisk aktivitet, men det henger ikke nødvendigvis sammen med stadig økende treningsvolum - det var kanskje godt for meg selv å presisere det. Det er også viktig å understreke at den organiserte idretten aldri vil erstatte den egenaktiviteten som skjer gjennom lettere trening som gange, turgåing, sykling, skiturer osv. Men for den statlige idrettspolitikken vil dette være et viktig element. Derfor er den visjonen som trekkes opp for idrettspolitikken, riktig slik samfunnsutviklingen er i dag.

       Dekningen av anlegg er i store deler av landet god. Her ligger utfordringene kanskje mer knyttet opp til å holde dem ved like eller å rehabilitere dem. Nå har jeg lagt merke til at det ofte er bygd særanlegg uten at dette nødvendigvis har vært sett i sammenheng med andre idretter eller aktiviteter som organiserer folk. Det er også påfallende å registrere den oppblomstringen og fokuseringen som har vært på enkelte typer anlegg til forskjellige tider, som meldingen presenterer. Vi ser også at det er store forskjeller i anleggsdekningen mellom fylkene, der storbyene skiller seg klart negativt ut med liten dekning av anlegg. Så for en gangs skyld har vi en situasjon der vi i distriktene faktisk har et bedre tilbud enn det man har i de store byene. Vi er nødt til å bidra til å endre på det. Men da må også storbyene selv være i stand til å prioritere dette. Når det nesten ikke finnes arenaer for barn og unge, skyldes det politisk unnfallenhet først og fremst fra lokale politikere. Et grelt eksempel i så måte er Oslo kommune der vi til og med har forsøkt å kaste 4,5 mill. kr etter det borgerlige byrådet for å få bygd en flerbrukshall. Men de ville ikke. Og da er det lite vi kan gjøre med det fra Stortingets side. Men ordningen med å stimulere til bygging av flerbrukshaller i tettbebygde strøk, ber vi nå Regjeringen vurdere å følge opp gjennom de årlige budsjettene, da dette også er helt i tråd med meldingens intensjoner.

       Vi opplever også at barn og unge blir presset ut av anlegg og haller gjennom den prispolitikken som føres på anleggene. Det hadde vært ønskelig å ha et system som gjorde at vi kunne knytte den betingelsen til det statlige anleggstilskuddet at anleggene ble stilt gratis til disposisjon for barne- og ungdomsidretten, slik en del kommuner allerede gjør. Nå vil nok de fleste her i huset være enig i at det er å gå altfor langt i detaljstyring av kommunene. Men jeg håper de merker seg dette signalet, og at vi her får en bedre utvikling i framtida.

       Det er også en stadig tilbakevendende debatt om tippemidlene skal benyttes annerledes. I dag har vi en tredeling mellom kultur, idrett og forskning. Fra Arbeiderpartiets side er vi ikke fremmede for å se på muligheten av en todeling, men å gjøre det i dag vil få konsekvenser som spesielt rammer forskningen. Derfor får dette bli en sak som må vurderes der den hører hjemme, nemlig i budsjettbehandlingene.

       Så over til forholdet mellom oss og Norges Idrettsforbund. Det er selvsagt viktig å skille mellom politiske mål og idrettens egne organisasjoner. Samtidig er det viktig for oss å se på hvordan pengene brukes. Derfor er det all grunn til å se på hvordan organisasjonene velger å administrere seg og hvor de bruker pengene. Arbeiderpartiet ønsker å få mer midler ut til aktivitet i lagene, slik at vi når de målene som ligger i idrettsmeldingen.

       Vi har tidligere vært inne på at idrettsmeldingen definerer idrett og fysisk aktivitet som den overordnede visjon for statlig idrettspolitikk, og med tanke på at det er to regjeringer som har stått bak den, bør dette være en melding som absolutt kan anbefales for Stortinget.

       Jeg vil bare ta opp en liten detalj i innstillingen som jeg vil be representanten Alstad redegjøre for. Det er en liten mindretallsmerknad hvor Arbeiderpartiet sender en liten hilsen til sin egen regjering, hvor de ber Regjeringen om å vurdere å gjenopprette bevilgningen til idretten som egen post ved de årlige budsjettproposisjonene.

       Jeg går ut fra at de, selv om det ikke står noe i innstillingen om det, har tenkt igjennom hva disse pengene eventuelt skal gå til. Hvordan skal de fordeles, og eventuelt også hvilket omfang tenker man at en slik bevilgning bør ha? Er det sånn å forstå at man bare ønsker å gjeninnføre noe som var, omtrent etter det samme mønsteret, eller ønsker man en nyorientering i forhold til den bevilgningen som ble tatt bort for et par år siden?

Jon Olav Alstad (A) : Jeg har sjelden vært mer glad for et spørsmål enn jeg ble for dette spørsmålet.

       I meldingen prøver vi å fokusere litt på dette med politisk styring av idretten. For noen av oss var det et stort paradoks de avisoppslagene som dukket opp rett etter nyttår, hvor det var en del politikere, kanskje først og fremst høyresiden, som gikk ut og begynte å kreve sterkere politisk styring av idretten. Det var et paradoks for oss som opplevde at det samme borgerlige flertallet for noen år siden fjernet den eneste styringsmuligheten Stortinget hadde i forhold til idrettsmidlene, nemlig den posten på budsjettet der Stortinget hvert år fikk muligheten til å legge føringer for hvordan idretten skulle bruke sine penger, eller hvordan staten skulle prioritere de midlene som ble sendt i vei.

       I stedet legger meldingen opp til at det skal legges fram en idrettsmelding hvert fjerde år, og idrettsmeldingen kan være et godt utgangspunkt for bedre å få drøftet idrettspolitikken i dette landet. Hvert fjerde år kan synes noe lite, i hvert fall når det i meldingen legges opp til at det skal være en redegjørelse hvert år om idretten. Min erfaring med redegjørelser er at det er et svært lite egnet styringsverktøy for Stortinget. Vi blir invitert til å være med på en debatt, ofte om dagsaktuelle saker, uten å kunne se noe mer grundig på hva slags politisk styring vi skal ha når det gjelder idrettsmålsettingene våre.

       Derfor har Arbeiderpartiet og SV stått fast på det vi stod fast på forrige gang, nemlig at vi ikke ønsker å svekke Stortingets mulighet til å drive politisk styring med hensyn til de midlene som går over statsbudsjettet. Derfor ønsker vi også å få gjeninnført det dersom det er mulig å få til.

       Så var saksordføreren glad for å få dette spørsmålet fra Lånke, og jeg vil følge opp litt der. Det legges altså nå opp til at det skal komme en melding en gang i perioden og årlige redegjørelser. Det skal også omtales i budsjettet hvordan disse pengene som går til idretten, forvaltes. Det gis altså rikelig anledning, på bakgrunn av det systemet som nå er lagt opp, til å debattere idretten i Stortinget.

       Jeg vil derfor gjenta spørsmålet: Hvorfor i all verden skal man ha en egen post? Det hører også med til denne historien at den egne posten på under 10 mill. kr aldri ble brukt som utgangspunkt for noen grundig debatt i Stortinget i tidligere år. Nå er det heldigvis ikke flertall for dette forslaget. Det andre spørsmålet vil være: Hvis Regjeringen skulle komme tilbake med et forslag om å ta inn en liten post for at vi skulle debattere det, hvor hadde Alstad tenkt å ta de pengene fra? Han kan vel ikke mene at man skal begynne å ta tippemidler inn på dette budsjettet i en slik størrelsesorden? Da må vi tenke gjennom konsekvensene og ta hele systemet med idrettspengene inn i debatten i Stortinget. Alternativet er å ta det fra kultursektoren, og det trodde jeg ikke Arbeiderpartiet ville gå inn for.

Jon Olav Alstad (A) : Nei, Arbeiderpartiet kommer ikke til å ta midler fra kulturen og overføre til idretten, eller motsatt, selv om Lahnstein ynder å framstille det på denne måten.

       Hvis jeg skal slutte å bruke uttrykket « det borgerlige flertallet » - hva i all verden skal jeg da bruke når jeg omtaler den siden som er den klart mest konservative i denne salen? Jeg kan si det ikke-sosialistiske flertallet. Det har den samme betydningen. I hvert fall vil jeg ikke - heller ikke i framtida, det skal jeg love Lahnstein - slutte å bruke den betegnelsen når vi ser at de konservative kreftene i denne salen slår seg sammen for å føre en konservativ politikk.

       Lahnstein var inne på at redegjørelser gir rikelig anledning til å debattere idretten. Ja, det var kulturminister Lahnstein som i sin tid innførte to redegjørelser for Stortinget, den ene om mediepolitikken, og nå forslaget om idrettspolitikken. Jeg holder fast ved det jeg sa i stad - jeg synes ikke det er et egnet styringsverktøy fra Stortingets side i forhold til å drøfte politikken. Det gir oss en mulighet til nesten på strak arm å diskutere en del ting, men det er ikke noe egnet styringsverktøy til å diskutere dette på samme måten som meldinger gir oss en anledning til.

       Så var Lahnstein inne på at den posten som var der, og som kulturminister Lahnstein i sin tid fjernet - jeg forstår godt at stortingsrepresentant Lahnstein ikke støtter dette nå - ikke ble brukt. Jo, den ble brukt til stadighet, den. Den førte ikke til de store idrettspolitiske debattene her i Stortinget, men det har mer med Stortingets fokusering på idrettspolitikken å gjøre. Men vi brukte den, og vi gav klare føringer. Ikke minst kan man gå tilbake og se på hva som skjedde knyttet til likestillingsarbeid innenfor idretten. Stortinget har i årevis brukt nettopp den posten for å presisere at det arbeidet må styrkes.

       Selve tittelen på meldingen, Idrettslivet i endring, antyder noe om den tilpasningsprosess idretten er inne i som følge av et samfunn i rask utvikling. Stikkordsmessig kan disse utviklingstrekkene oppsummeres ved økt individualisering, stadig større velstand i befolkningen, endring i livsstil, som følger moderniseringen, økt omfang av fortjenestebaserte aktivitetstilbud og økende mediefokusering, for å nevne noen. Disse og andre faktorer har satt både idrettsbevegelsen og det øvrige frie organisasjonsliv under sterkt press. Dette har vært med og gjøre det maktpåliggende å foreta en oppdatering av grunnlaget for statens idrettspolitikk med tanke på det kommende tiåret.

       Hensikten med meldingen er i første rekke å videreutvikle og klargjøre statens idrettspolitiske målsettinger. Jeg er glad for å konstatere at meldingen ble godt mottatt og har fått bred tilslutning også fra en samlet komite. Samtidig kan vi slå fast at behovet for en mer regelmessig drøfting av idrettspolitiske spørsmål er blitt forsterket gjennom arbeidet med meldingen. Om dette skal skje gjennom meldinger hver periode og redegjørelser, eller om det skal knyttes opp til de årlige budsjettdebatter, synes i hvert fall jeg i og for seg er mer underordnet.

       Ikke bare det faktum at idretten forvalter store økonomiske samfunnsressurser, men også den totale berøringsflaten mellom idretten og det øvrige samfunn gjør det nødvendig med stor åpenhet og en aktiv dialog mellom organisasjonslivet og politiske organer.

       Komiteens innstilling er med få unntak enstemmig. Fra Kristelig Folkepartis side har det fremfor alt vært viktig å understreke at de ulike forslag som ligger i meldingen, i størst mulig grad bygger opp under det som er angitt som selve visjonen for idrettspolitikken, nemlig idrett og fysisk aktivitet for alle. Dette innebærer at flest mulig skal gis anledning til å utøve idrett og fysisk aktivitet. I en tid da nettopp fysisk inaktivitet representerer en trussel mot vår helse, blir dette en viktig samfunnspolitisk målsetting.

       Særlig bekymringsfullt er det at så vidt mange unge velger bort idrett og fysisk aktivitet. Denne utfordringen berører jo svært mange sider av samfunnet, og angår derfor ulike politikkområder. Det som ligger innenfor meldingens ramme, gjelder først og fremst rammevilkårene for den organiserte idretten og fordeling av spillemidler til anlegg og aktivitet.

       Det er vanskelig i løpet av et kort innlegg å komme inn på alle spørsmål som er behandlet i innstillingen. Et viktig anliggende har vært å få klargjort det statlige engasjementet gjennom den støtten som gis, og opprettholde prinsippet om at tilskudd fra tippemidlene ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer, eller omdannes til fortjeneste for private eiere.

       Når det gjelder rammefordeling av spillemidler, er det viktig å understreke hensynet til at det skal være noenlunde lik tilgang for befolkningen, uavhengig av hvor debor. Dette er begrunnelsen for den utjevningsordning som er gjennomført. Det betyr at det opprettholdes et tillegg for den nordlige landsdel og graderte stønadssatser med en høyere tilskuddssats for kommuner med lavt innbyggertall og lav investeringsevne.

       Videre vil jeg understreke satsingen på nærmiljøanlegg, og særlig i tilknytning til skolenes uterom. Det er også viktig at kravet om tilrettelegging for funksjonshemmede blir videreført.

       Det har med jevne mellomrom, særlig i media, også vært satt fokus på uheldige utslag av konkurranseidretten. Særlig har dopingproblemet stått i fokus, men også fenomener som kroppsfiksering, bruk av høydehus, alkoholmisbruk osv. Alt dette er viktige temaer som vi konstaterer at Norges Idrettsforbund og idrettens organisasjoner selv er svært opptatt av. Jeg vil spesielt framheve det arbeid som er satt i gang i regi av Norges Idrettsforbund for å klarlegge og synliggjøre idrettens verdigrunnlag, ikke bare på topplan, men også ute i kretsene og i de enkelte idrettslag.

       Det er svært viktig at idretten tar konsekvensen av at den ønsker å være verdiorientert. Særlig gjelder dette toppidretten, hvor utøverne settes under et enormt press, ikke minst gjennom sin internasjonale forgrening. Men også innenfor barneidretten, i de aldersbestemte klasser, er det viktig å ha in mente at det er her grunnlaget legges for det som kommer senere.

       Gode holdninger og vaner må innøves tidlig. Sterk fiksering på idoler sammen med ønsket om å drive fram lovende talenter kan lett utløse uheldige pressmekanismer og sosial utstøting. Derfor er det ønskelig og nødvendig å understreke at spesialisering og konkurransepress ikke må få en dominerende plass innenfor barneidretten.

       Jeg vil til slutt bare vise til representanten May-Helen Molvær Grimstads innlegg, som vil utfylle en del av disse punktene.

       Spørsmålet mitt til representanten Lånke er: Synes ikke representanten Lånke at han skyter seg selv i foten, siden vi vet at Bondevik-regjeringen hadde en statssekretær i Kulturdepartementet som hadde vært generalsekretær i Fotballforbundet, og som nå er generalsekretær i Idrettsforbundet?

Ola T Lånke (KrF) : Når jeg stilte det spørsmålet jeg stilte under den åpne høringen, var det særlig med bakgrunn i det historiske faktum at det har vært veldig tette forbindelser mellom arbeiderbevegelsen og ikke minst den statlige del av idrettspolitikken, det kan dokumenteres på ulik måte. Det har også ført til at det har vært nærmest vanntette skott rundt dette, og det har vært så å si harmoni mellom idrettsorganisasjonene og de politisk styrende organer under Arbeiderpartiets styre. Dette var grunnen til at jeg ønsket å sette spørsmålet fram. Jeg tror ikke jeg skal gå nærmere inn på det her og nå.

       Så spør representanten Larsen meg om jeg skyter meg selv i foten, eller om vi har svin på skogen når vi har hatt en statssekretær som er blitt generalsekretær i Idrettsforbundet. Dette landet er jo ikke så stort, og personer flytter ofte på seg og må opptre med ulike hatter til forskjellige tider. Jeg personlig har i hvert fall ikke merket noe til at disse forbindelsene har påvirket det substansielle innhold verken i den melding som er lagt fram, eller i den prosess som har vært ført videre i tilknytning til den.

Per Sandberg (Frp) : Som det tidligere er sagt, er det ikke så mye å gripe fatt i for å skape en frisk debatt, for det er stort sett enighet om idrettsmeldingen slik som den foreligger. Men på et par områder blir Fremskrittspartiet stående utenfor flertallets merknader. Det gjelder dette med det ekstra Nord-Norge-tillegget, der det understrekes at det gir et ekstra tilskudd på 20-25 % utover de ordinære satser. Flertallet er også enig i at kommuner med svak økonomi gis et ekstra tilskudd på 10 % utover det ordinære tilskuddet.

       Idrettsforbundet har på eget initiativ gjort undersøkelser om virkningen av de ekstratilskuddene. Det er interessant å se at de kommunene som får de ekstra tilskuddene, også er de kommunene som gir minst til idretten. Og de kommunene som får minst i overføringer av idrettsmidler, er også de kommunene som gir mest til idretten. Hvis en ordner det statistisk, kan en se at blant de ti første kommunene som gir minst, er det faktisk sju stykker som ligger innenfor det området som har ekstra tilskudd. Mens når det gjelder de kommunene som gir mest til idretten, finnes det ikke én kommune som er innenfor de områdene som gis ekstra tilskudd.

       Så mitt spørsmål til representanten Lånke og Kristelig Folkeparti er om en kanskje på et senere tidspunkt vil se litt nærmere på hvorvidt de ekstra tilskuddene virker ut fra de ambisjonene som flertallet her tydeligvis har, eller om det kanskje er bedre at idretten selv får disponere de midlene og gi tilskudd ut fra behovene som er ute i de forskjellige kommunene.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Sandberg tar opp den graderte tilskuddsordningen når det gjelder anlegg. Det er jo slik på veldig mange samfunnsområder at det er gradering av tilskuddssatser, det gjelder inntektssystemet for kommunene, det gjelder på andre områder og på dette, og det er ut fra den situasjon at Nord-Norge har spesielle ulemper i forhold til resten av landet, som går på avstand, værforhold osv., og det er også ønske om å opprettholde bosetting i den landsdelen. Jeg må nok si som svar til representanten Sandberg at vi alltid må ha slike utjevningsordninger - som jeg er veldig sterk tilhenger av - til løpende vurdering for å se om de fyller de mål og de målsettinger som er lagt til grunn for dem.

       Sandberg refererer til statistikk og sammenlikninger som jeg ikke uten videre kan gå inn i her, men jeg kan svare bekreftende på at vi på et senere tidspunkt gjerne skal se på om disse ordningene virker slik hensikten var, om de er gode nok. Det må vi alltid kunne være villige til å gjøre.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg kan ikkje dy meg heilt for å bora litt meir i denne såkalla samrøra, for eg må nok seia at svaret til representanten Lånke var meir upresise tankar enn ei presis historieskriving på dette feltet. Eg må òg seia eg registrerer at når Bondevik-regjeringa hadde sånne - om ein kan kalla det - problem, var det fordi me er eit lite land, folk byter hattar og folk flytter på seg, så det var altså ein rett. Det minner meg om ei anna sak for tida, som eg ikkje skal seia noko om her. Men det gjeld altså andre reglar for sentrum enn for Arbeidarpartiet for dette. Eg synest me heller skulle innrømma kvarandre ei viss romslegheit nettopp ut frå det at me er eit lite land, at folk flytter på seg, og at me har ulike situasjonar, ulike hattar.

       Det ville vore merkeleg om to av landets største rørsler - den eine idrettsrørsla, som omfattar kanskje ein tredjedel av befolkninga - ikkje skulle ha ein viss kontakt med det største partiet og ei av dei store rørslene i dette landet. Det ville vore mykje meir påfallande. Så no er eg litt skuffa over at ein følgjer opp dette med å mistenkjeleggjera Arbeidarpartiet ut frå dette forholdet. Det synest eg er småleg, og eg vonar me kan finna andre måtar å arbeida på.

       I komiteen har me no ei sak til behandling som handlar om overgangen mellom embetsverk og andre stillingar i det offentlege og i det private, og om overgangen mellom politiske stillingar i departementa og embetsverket. Det som sentrum har gjeve uttrykk for både i høyringane og i dag, når me fokuserer på dette spørsmålet, er at det skulle gje inntrykk av at sentrum hadde mykje strengare løysingar til overgangar mellom desse rollene. Så det kunne vera interessant å få forskottert litt frå representanten Lånke om sentrum tenkjer å stramma inn desse reglane meir enn det Regjeringa legg opp til.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt virker tydelig indignert over det hun oppfatter som at det gjelder andre regler innenfor det ikke-sosialistiske samarbeidet enn det gjør innenfor Arbeiderpartiet. Det tror jeg ikke. Men vi må her ha klart for oss at jeg snakket med bakgrunn i en lang historisk prosess, fra like etter krigen da man startet med å bygge opp dette landet, og jeg refererer til artikkel av Hans B. Skaset i Aftenposten som klart uttrykker at det har vært en symbiose mellom arbeiderbevegelsen og ledelsen i departementet. Det er noe av bakgrunnen for dette. Og når også en idrettspresident så å si ber kulturministeren om tillit, må vi jo spørre om det fortsatt er slik. Det er noe helt annet enn at en person slutter i en politisk stilling og går over i en administrativ stilling i idretten. Jeg tror nok at man må se svært dårlig hvis man ikke ser forskjellen på de to tingene.

       Jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn i endringer av regelverk når det gjelder overgang fra politiske til byråkratiske stillinger akkurat i denne sammenhengen. Det tror jeg vi får ta opp en annen gang.

       Frank Willy Larsen (A) : På side 10 i innstillingen er det en merknad fra komiteens flertall hvor alle unntatt Fremskrittspartiet understreker at statlig støtte ikke skal « danne grunnlaget for eierformer som skal tjene penger, eller omdannes til fortjeneste for private eiere ».

       Mitt spørsmål til representanten Bredvold fra Fremskrittspartiet blir da: Så lenge Fremskrittspartiet ikke er med på denne merknaden, er det Fremskrittspartiets politikk og holdning at det er greit at statlige penger går i lommene på private profittjegere gjennom idretten, eller har Fremskrittspartiet en holdning i tråd med flertallets?

       Det er, som flere har vært inne på, store forskjeller i anleggsdekningen mellom fylker. Storbyene skiller seg klart negativt ut, med liten eller dårlig dekning av anlegg. Dekningsgraden på svømmeanlegg, flerbrukshaller og ishaller er lav i enkelte deler av landet. Dette er også et kommunalt ansvar. Men det er åpenbart en sammenheng mellom de anlegg som bygges, og den aktiviteten de ulike idrettsgrener opplever. Dette vil igjen medføre at muligheten til å utvikle toppidrettsutøvere henger sammen med hvilke anlegg som bygges.

       Mange anlegg er av eldre årgang, og det er behov for rehabilitering av disse. Det er viktig å ivareta den kapitalen som er lagt ned i bygging av anlegg, og vi er fornøyd med at det fortsatt skal være et fokus på rehabilitering av eksisterende anlegg rundt omkring i landet.

       Komiteen mener det er viktig å legge mer til rette for den egenorganiserte aktiviteten. Det vil da være nødvendig å øke fokuset på nærmiljøanlegg. I dag er denne typen anlegg skilt ut som egen søknadsgruppe med en øvre grense på 200.000 kr. Det har vært en stigning i antall søknader til nærmiljøanlegg, og med det offentlige som den store søkergruppen. Komiteen er derfor fornøyd med at det legges opp til en enklere søknadsprosess, og håper dette vil medføre enda sterkere fokusering på denne type anlegg. Spesielt i byene tror jeg det er viktig å utvikle denne typen løkker og binger og forskjellige varianter som nå utvikles, for å få opp aktiviteten i de områdene.

       Det understrekes at det bør fokuseres på å opprettholde og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud på lokalt nivå. Det er også viktig å sikre at både den aktiviteten som skjer gjennom organisasjoner, og den egenorganiserte aktiviteten gis vilkår å utvikle seg innenfor. I den sammenheng er det avgjørende at anleggsmassen tilpasses aktivitetene og den sosiale samhandlingen mellom folk. Det betyr altså at det må prioriteres å arbeide med allsidige tilbud, slik at befolkningen også kan nyttiggjøre seg anlegg til egen aktivitet. Åpne gymsaler og fri aktivitet i idrettsanlegg er gode tiltak som gir utløp for mye energi, og gir barn og unge en mulighet for å drive fysisk aktivitet uten at det er gjennomorganisert.

       Så vil jeg også vise til de merknadene Høyre er med på sammen med Fremskrittspartiet, og deler av merknadene er også fra en felles komite, som går på idrettsanlegg i storbyene. Jeg tror det er viktig at vi rett og slett aksepterer den problemstillingen at det er mye dyrere å etablere denne typen anlegg i de største byene, og spesielt i Oslo, og at vi også legger vekt på at dette må skje i nært samarbeid med de kommunale myndigheter.

       Representanten Alstad hadde et spark til Byrådet i Oslo for at de ikke hadde tatt imot de pengene som Stortinget hadde « kastet » etter dem, som han sa. Det er riktig at Høyre også var med på den merknaden, sammen med daværende fraksjonsleder Grethe Fossum, der flerbrukshaller ble dratt inn som et direkte forslag over statsbudsjettet. Men når Oslo har valgt ikke å utnytte det, må vi akseptere at Oslo har andre prioriteringer, og jeg vet helt sikkert at Oslo har et sterkt ønske om å få i gang en utbygging spesielt av nærmiljøanlegg.

       Vi støtter de forslag Regjeringen har om endring av tildelingskriterier for fordeling av spillemidler til ordinære anlegg. Men det er også viktig nå at en vektlegger de spesielle forhold som er i de største byene i landet, der all statistikk og også idrettsmeldingen viser at det er en kraftig underdekning av anlegg.

       Satsing på idrett er svært viktig, slik at dette kan bli et virkemiddel mot den økende volden blant ungdom, spesielt i Oslo. Økt satsing i forhold til idrettsanlegg og organisasjoner som driver aktivt integreringsarbeid, vil redusere konfliktene mellom ulike grupper.

       Selv har jeg en sønn som i noen år har deltatt i Drafn idrettsforening i Drammen. Der hadde de et prosjekt som heter « Idretten gjør fargeblind », det var allidrett som etter hvert gikk over til å bli fotball. Det samlet barn med alle slags hudfarger, med ulik bakgrunn og ulik sosial status. Men på fotballbanen var det full fart og en for alle, alle for en. Noen slengbemerkninger om hudfarge og bakgrunn forekom fra motstandernes side, men ble raskt slått ned på. Samholdet ble sterkt, og idrettsgleden var stor. Det er liten tvil om at idretten kan bidra stort i integreringsarbeidet. Dette bør det satses enda klarere på fra Idrettsforbundets side.

       Da vil jeg stille representanten Helleland følgende spørsmål: Ville det ikke da vært bedre å ha en post på kulturbudsjettet for idretten, så vi iallfall en gang i året hadde mulighet til å diskutere idrettspolitikk? Dette har imidlertid Høyre i komiteen gått imot, selv om de samtidig ønsker en sterkere politisk styring av idretten.

Trond Helleland (H) : Jeg tror nettopp den type høring som vi hadde her i Stortinget, og den offentlige debatt som har vært, som jeg skjønte at representanten Alstad før i dag nærmest kritiserte, bidrar til å sette dette spørsmålet på dagsordenen. Det er ikke sikkert at en liten post på statsbudsjettet er noen garanti for å få en levende debatt i denne salen. Jeg tror det er symbolpolitikk. Vi har heller ikke noe ønske fra Høyres side om å styre idretten politisk. Det hørtes slik ut på representanten Alstad før i dag, at her var det viktig å få politisk styring. Jeg ønsker overhodet ingen politisk styring av idretten, men jeg ønsker at idretten skal være en del av den offentlige samfunnsdebatten, og jeg opplevde da vi hadde denne høringen, både i forkant og etterkant, at det faktisk skjedde. Det var jo også tilbakemeldingen etter høringen, at dette var bra fordi idretten selv fikk komme til orde, vi som politikere fikk stilt relevante spørsmål, og vi fikk en offentlig debatt også i avisene. Jeg tror ikke at en egen post på statsbudsjettet blir noe annet enn en sovepute. Jeg tror kanskje at hvis vi får en offentlig debatt, vi kan ha en årlig idrettsdebatt, eventuelt en idrettsmelding hvert fjerde år, vil det være tilstrekkelig.

       Men når jeg har reist dette spørsmålet til kulturministeren, er det fordi det er et paradoks at da vi hadde Flax-midlene oppe til behandling, måtte kulturorganisasjonene på banen, de måtte stå utenfor Stortinget, de måtte inn her og jobbe for å få ut de midlene. Det er mer den interne saksbehandlingen i departementet som har vært problemet i den saken, så det er et signal fra vår side om at vi ønsker at kulturlivet skal behandles på lik linje med idretten, det skal ha de midlene det har krav på, og det har det til slutt fått i disse tilleggsmidlene som kom gjennom Flax. Men det tok litt tid, og jeg tror at signalet er tatt i Kulturdepartementet, og at idretten også skjønner at det er viktig å være en del av den offentlige debatten, uten at den nødvendigvis må være en egen budsjettpost.

Per Roar Bredvold (Frp) : Et lite spørsmål, som kanskje heller er en mulighet for representanten Helleland til oppklaring angående samarbeid mellom idrettslag og kommersielle interesser. På side 10 er Høyre med på en flertallsmerknad hvor det bl.a står:

       « Statlig støtte skal ikke danne grunnlaget for eierformer som skal tjene penger, eller omdannes til fortjeneste for private eiere. »

       Litt lenger ned står Høyre sammen med Fremskrittspartiet, hvor vi åpner for et samarbeid med kommersielle interesser. Så jeg ber om en oppklaring på det punktet.

       I tillegg er det slik at meldingen avspeiler endringen i samfunnet. Derfor er dette, som saksordfører sa, en moderne melding, og det skulle egentlig bare mangle. At vi i fjor høst i tillegg fikk en debatt om en del sider ved toppidretten som førte til at det ble tatt initiativ til en høring i februar, synes jeg var veldig positivt. Bakgrunnen var kanskje ikke positiv, men det at vi hadde høringen om idrettens verdigrunnlag, ble positivt mottatt, og jeg synes vi fikk satt på dagsordenen en del spørsmål som det er stor interesse for, og som også vi som politikere og folkevalgte bør være opptatt av.

       Forholdet mellom bredde og topp er jo viktig når man diskuterer idretten, og det skulle bare mangle om det ikke i den statlige idrettspolitikken legges størst vekt på bredden. Men vi skal heller ikke unnslå at bredde og topp hører sammen. Og jeg synes, når vi nå gleder oss over - jeg er vel ikke av dem som tar helt av, for å bruke det uttrykket - idrettsprestasjonene og resultatene i VM i Lathi i disse dager, illustrerer det hvor viktig også toppidretten er, både i form av forbilder og i form av den glede som det sprer.

       Men la meg understreke det som var konklusjonen etter høringen, slik jeg oppfattet det, at her er det behov for debatt. Det er behov for årvåkenhet, at idrettsorganisasjoner sjøl viser årvåkenhet og åpenhet for at det også fins gråsoner. Og de som sier at det ikke fins gråsoner, ønsker vel med det å uttrykke at vi her er veldig strenge på å si at mistanke om doping er doping. Men jeg er ikke i tvil om at man hele veien må ha en årvåkenhet på dette problemet.

       Så til målet om idrett og fysisk aktivitet for alle. Det er sagt mye her om barn og unge. La meg i tillegg til det som er sagt om innvandrere av Helleland, også føye til betydningen av idrettsaktivitet for funksjonshemmede. Jeg vil også benytte anledningen til å peke på frivillighetsmeldingen og oppfølgingen av den, som faktisk har gitt et ønsket resultat i form av mer penger til det medlemsbaserte virket på lokalt nivå. Dette har vi fått best til i idrettssammenheng, og det gir veldig gode ringvirkninger.

       Når det gjelder omleggingen av anleggspolitikken og dette med vekt på storbyenes spesielle behov, nærmiljøanlegg og flerbrukshaller, er jeg helt enig i det som meldingen skisserer, og jeg er heller ikke i tvil om at dette blir fulgt opp på en god måte.

       Jeg har i debatten vært litt opptatt av forholdet mellom Norges Idrettsforbund og Kulturdepartementet, og jeg er for så vidt glad for at vi også har hatt en diskusjon om distansen mellom den demokratiske idrettsbevegelse, som er vokst opp gjennom titall av år, og Kulturdepartementet, som jo fordeler disse midlene ved en kongelig resolusjon. Jeg er helt sikker på at det av og til er sunt å rette søkelyset mot det, og jeg tror også at debatten har gjort at i hvert fall jeg føler meg helt trygg på at den nødvendige distanse er ivaretatt, og at det også med nye prosedyrer fra Kulturdepartementet legges opp til at man får den nødvendige hånd om hvordan de målene vi trekker opp, ivaretas.

       Forholdet til Stortinget har vært diskutert. Jeg synes det er betryggende og bra at man her får en melding i perioden og en redegjørelse i året. Det innebærer at Stortinget vil få rik anledning til å diskutere dette området, som jeg tror blir stadig viktigere som politikkområde.

       Og la meg til slutt - fordi jeg har én kjepphest her - også understreke at jeg mener at den fysiske aktiviteten og dette med idrett for alle først og fremst må legge vekt på friluftslivet, og at nærheten til naturen er svært viktig.

Ågot Valle (SV) : I VM på ski i Lahti har vi virkelig fått sett toppidretten på godt og ondt - fantastisk spenning og glede over våre utøveres prestasjoner på den ene siden, dopingskandale på den andre. Den edle kappestriden uten andre prestasjoner enn den utøveren står for aleine, uten et arsenal av medisinsk og teknisk ekspertise og uten press fra kommersielle krefter, er en saga blott. På mange måter befinner topp og bredde seg i to forskjellige verdener, men toppens idealer om først og best, nær sagt for enhver pris, presser barne- og ungdomsidretten. Vi ser det på utstyrspresset. Foreldre har kommet til meg og fortalt at unger kommer hjem og forlanger kosttilskudd for å bli bedre. Det er klart at det er noen som tjener på dette. Det er et vanvittig kommersielt press på barn og unge, og det må vi ta på alvor.

       Barneidretten har sine bestemmelser som er noen av de beste i verden, om allsidighet og konkurranseforhold som er tilpasset unger. Men den framstår ikke som ubetinget uskyldsren og problemfri. Konkurransesesongen for de aller yngste tøyes i begge ender i flere idretter. Topping av lagene, krav til oppmøte og deltakelse er så stort fra mange at mange 12- og 13-åringer går lei.

       Sjøl har jeg hatt mange fantastiske år i idretten. Jeg har fått oppleve den enorme gleden det er sammen med andre i fellesskap å mestre nye ferdigheter, samspill mellom kropp og bevegelse. Dette er idrettens egenverdi som en finner både i topp og i bredde, og som er en viktig begrunnelse for at det offentlige skal gå inn og ta ansvar. Det er også en begrunnelse for den enorme dugnadsinnsatsen - og den har jeg lyst til å berømme - som foreldre og andre legger ned.

       Den andre store begrunnelsen er folkehelseperspektivet. Vi vet at fysisk aktivitet har avgjørende betydning for folkehelsa. Inaktivitet er en av de største truslene mot folkehelsa. Belastningslidelser står for 50 % av alle legekonsultasjoner. Fysisk aktivitet har avgjørende betydning for ungers utvikling. Den gir mestringsopplevelser, og for unger er mestring knyttet veldig mye til kropp. Motorisk utvikling har avgjørende betydning for utvikling gjennom deltaking i leik, for læring, for emosjonell og kognitiv utvikling. Derfor er det bra at meldinga betoner så mye verdien av fysisk aktivitet, både gjennom den organiserte idretten, og også gjennom uorganisert aktivitet i og utafor idretten.

       SV støtter forslaget om å bruke mer penger på nærmiljøanlegg, også knyttet til skolegårdene. Mange av skolegårdene er reine asfaltørkener og gir lite utfordringer til unger. Men vi i SV savner en sterkere betoning av en samfunnsplanlegging som må ha som mål at alle skal ha tilgang til friarealer og muligheter til fysisk aktivitet. Vi vil at det skal settes av mer tid til fysisk aktivitet i skolen. Vi vil at det skal bygges flere gang- og sykkelveger som gir flere muligheter til daglig fysisk aktivitet.

       Vi vil også ha gratis utleie av idrettsarenaer til idrett og fysisk aktivitet for barn og unge, slik at det blir mulig å ha en så lav kontingent at ingen blir holdt utafor. Her har både kommunene og idretten et ansvar, idretten også for å begrense kravet til utstyr, som ekskluderer mange fra muligheter til deltakelse.

       Komiteen har vært opptatt av gråsoner og etikk i arbeidet med denne meldinga. Idrettens forhold til helse må stå sentralt i den videre debatten. Her utforder SV både idretten og departementet. « Painkillers » brukes i dag for at en utøver som er skadet eller overtrent, skal kunne gjennomføre en konkurranse til tross for at det kan gi helseskader på lang sikt. Idrettsinvalider er dessverre noe vi kommer til å se mer og mer av. SV legger fram forslag om at Regjeringa må utrede bruken av medikamenter i bredde- og toppidretten ut fra målsettinga om riktig medisinsk bruk og å hindre misbruk.

       Idretten har alltid spilt en samfunnsrolle eller har vært et speil av samfunnsutviklinga. SV mener at den tiltakende kommersialiseringa av idretten er en trussel mot idretten slik vi har identifisert oss med den, og det er storsamfunnets plikt å gjøre noe med denne utviklinga. Symbiosen media, næringsliv og idrett forsterker kommersialiseringa og presset på utøverne. Vi mener derfor at Regjeringa må komme tilbake med tiltak som hindrer at reklamefinansierte medieselskap styrer idretten gjennom eierskap. Derfor mener vi at det bør vurderes å forby reklamefinansierte medieselskap å kjøpe aksjer i idretten, enten det gjelder klubber med underselskap eller ligarettigheter.

       Jeg fremmer da SVs forslag som står i innstillinga.

       Venstre meiner at den offentlege innsatsen i sterkare grad må rettast inn mot å sikra mangfaldet i Idretts- Noreg og gi tilbod som aktiviserer barn og unge, samt at ein må leggja til rette for mosjon. I mindre grad må satsinga gå til profesjonalisert toppidrett.

       Venstre er einig i dei måla som Regjeringa trekkjer opp både for barne- og ungdomsidretten. Barn må sikrast eit allsidig tilbod, og det er viktig at ein prioriterer anlegg i lokalmiljøa som stimulerer barn sine behov for fysisk aktivitet i både organiserte og eigenorganiserte former. Seinast i går kunne me lesa at undersøkingar viser at barn som brukar skuleskyss, har dårlegare fysisk helse enn barn som går til skulen.

       Ungdom har behov for variasjon og utfordringar. Idrettslaga må få rammevilkår som gjer dei i stand til å møta dei krava nye aktivitetar fører med seg. Tilskotsordningar må støtta opp om lokal idrettssatsing og lokalt engasjement og ikkje reserverast for store prosjekt.

       I tillegg må tilskotsordningane sikra rekruttering og premiera aktivitet, men medføra minst mogleg skjemavelde og dokumentasjonsbyrde. Det er viktig at den frivillige innsatsen mange idrettsleiarar og foreldre gjer, blir konsentrert om aktivitet og ikkje byråkrati.

       Dei offentlege lotteria har tatt vesentlege delar av spelemarknaden og kontrollerer snart halvparten av denne marknaden. Det offentlege deler så ut midlar til lag og organisasjonar. Utfordringane framover er å sikra idrettslaga frie inntekter, elles kan me koma i den situasjonen at me får ein sektor som er redusert til å vera utøvar for offentleg politikk og ikkje utøvar av aktivitet som medlemmene ønskjer.

       Venstre sluttar seg til komiteen si understreking av at breiddeidretten og den uorganiserte eigenaktiviteten må stå i sentrum for staten sin idrettspolitikk. Tur- og skigåing, sykling, bading mv. er tradisjonelle aktivitetar som store delar av befolkninga held på med. Desse aktivitetane er ein viktig del av vår kultur og har mykje å seia for folkehelsa. Ved at denne typen aktivitetar i hovudsak går føre seg i naturmiljøet, medverkar dei til at folk får eit nært forhold til naturen og styrkjer miljømedvitet. For Venstre er det viktig. Bruk av naturen som arena gjer òg at det ikkje er naudsynt med store investeringar i anlegg. Dette er aktivitetar i grenselandet mellom idrett og friluftsliv. Ein samla statleg politikk for fysisk aktivitet må stimulera eit breitt spekter av aktivitetar, uavhengig av om dei tradisjonelt blir definerte som idrett eller som friluftsliv.

       Venstre er einig i den idrettspolitiske visjonen « idrett og fysisk aktivitet for alle », og Venstre er einig med komiteen sitt fleirtal som peikar på at både eigenorganisert aktivitet og aktivitet i andre frivillige organisasjonar - i tillegg til NIF - har stor verdi.

Grethe G Fossum (A) : Svært mange mennesker i dette landet er opptatt av idrett. Avisene har egne sportssider, og radio og TV har egne sportssendinger. En toppidrettsutøver blir lyttet til ikke bare når det gjelder utsagn om idrett, men også i andre samfunnsspørsmål.

       At toppidretten er viktig for folk flest, ser vi av at de bruker mye av tiden sin på å følge med. Derfor er det viktig at man sikrer grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø. Med det mener jeg at man legger til rette for at toppidrettsmiljøet både på utøversida og på ledersida er profesjonelt. I den senere tid har vi sett en rekke idrettsutøvere som har problemer med sine forbund i forhold til sponsing o.l. Og forbundene på sin side har svart med utelukkelse fra landslag eller internasjonal deltakelse. Etter min oppfatning, og ganske mange andres, bør det være en selvfølge at de som er best sportslig kvalifisert, deltar på landslaget. Det forundrer meg at forbundene ikke ser dette som sin oppgave, men lager regler og avtaler som gjør at de beste idrettsutøverne ikke får lov til å representere Norge - fordi de ikke har undertegnet en avtale forbundet har fremforhandlet, faktisk på egenhånd, uten idrettsutøvernes tillatelse.

       Toppidrett er svært tidkrevende, og krever ofte en treningsdose to-tre ganger daglig. Det kan være svært vanskelig å kombinere med en yrkesutøvelse, og det betyr at toppidrettsutøverne er yrkesutøvere.

       Like viktig som at man er profesjonell på sin ytelse innenfor idretten, er det at man på begge sider av bordet er profesjonell som arbeidstaker og arbeidsgiver. Tillat meg å si at jeg føler at det veldig ofte er slik at man mangler profesjonelle arbeidsgivere i idrettssystemet. Gjennom høringen om idrettsmeldingen ble det fra NISOs side understreket at man mangler både pensjonsordninger og yrkes- og skadeforsikringer for toppidrettsutøverne, og at man rett og slett ikke får rett til å bruke sitt eget navn og bilde i forhold til andre sponsorer, men må holde seg til det forbundene forlanger at man skal gjøre.

       I systemet er det også en diskriminering av kvinnelige toppidrettsutøvere. De får dårligere tilbud når det gjelder både utbetaling og treningsmuligheter.

       Innenfor friidrettsområdet er det spesielt vanskelig akkurat nå fordi klubbene har solgt rettighetene til sine utøvere uten deres vitende og vilje, til forbundene. I praksis betyr det at friidrettsutøvere i liten grad har mulighet til å tjene penger utenom de 50.000 kr - 100.000 kr som forbundet gir dem. Det er ikke mye å leve av, og det vil på lang sikt føre til at Friidrettsforbundet vil stå uten toppidrettsutøvere. Så la meg understreke at det må være et hovedprinsipp som idrettsforbundene følger, at de som representerer Norge i utlandet og på landslaget, er de beste.

       Det er ikke bare staten som har store utfordringer når det gjelder idrett. Idretten selv står foran et tiår med brytninger. Hvordan skal de fortsette med sin uavhengighet i forhold til staten samtidig som staten setter større krav til hvordan de skal bruke pengene? Hvordan vil de organisere seg for å fange opp trendene i tiden? Eliteidretten er det ikke farlig med, den vil utvikle seg. Folk vil ha underholdning, folk vil ha sirkus, og samfunnet må legge til rette for at idrettsutøverne blir kunstnere på idrettsfronten.

       Idrettens forhold til masseidretten er komplisert. Masseidretten vil ta nye former, spenningsidretten overtar hos de unge. Og hvordan kan idrettslagene organisere seg for å fange opp dette? Det er en utfordring. Hva vil så Idretts-Norge gjøre med den uorganiserte idretten? Hvorfor vil ikke kvinnene med tidsnød være med i idrettslagene? Er de lei av å være bakspillere? Er de lei av å koke kaffe og stille opp på dugnader uten å få delta i idretten selv? Her er det mange ugjorte oppgaver for Idretts-Norge.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar for komiteen): Barn og ungdom er den viktigaste målgruppa for den statlege idrettspolitikken. Nettopp difor er det særleg viktig kva slags verdigrunnlag idretten bygger på. Idretten har ein klar eigenverdi - ungdom skal sparke fotball fordi fotball er gøy og ikkje fordi det er førebyggande. All norsk idrett er dessutan bygd på verdiar som medverknad, engasjement, tilhøyring og fellesskap. Dette har ein særs stor eigenverdi.

       Frivilligheit er ein av dei grunnleggande verdiane i idretten, og skal det framleis vere. Med stor interesse har eg lese idrettens eige verdidokument « Det finnes verdier som kan bli til gull ». Det er positivt at idretten sjølv set verdiar på dagsordenen. Det som no er utfordringa, er å få desse verdiane rotfesta i heile organisasjonen - ned i kvart fotballag og i kvar skigruppe over heile landet. Barn og unge må saman med sine leiarar eige idrettens eigne verdiar. Og desse verdiane skal ikkje vere doping, slankepress, fyllefestar, sexpress og stadig utprøving av nye måtar å nå absolutt lengst på - i strid med kroppens eigne behov og naturlege grenser.

       Også toppidretten må ta konsekvensen av at den er verdiorientert. Både breiddeidrett og toppidrett må vere basert på glede, helse, fellesskap og ærlegdom. Eg er nøgd med å kunne konstatere at idrettens organisasjonar har gripe fatt i utfordringane innan dette feltet, og at det blir arbeidd med å synleggjere verdiane og spelereglane som er idrettens grunnlag.

       Under den opne høyringa i Stortinget den 2. februar kom det fram påstandar om gråsoner i idretten. Bruk av høgdehus, kosttilskot og slanking er nemnde som eksempel på slike gråsoner. Norges Idrettsforbund heldt samstundes fram: « I doping er det ingen gråsoner. » Men NIF skisserer at ein i toppidrett står overfor ein del etiske dilemma. Ein del av desse etiske dilemma vil andre kalle gråsoner. Jakta på å bli stadig betre blei også kalla « jakten på fordeler » i den opne høyringa. Det blei vidare hevda at ei jakt på fordelar lett er eit forstadium til doping, og at slanking og jakta på ein lett kropp er ein del av den same logikken. Dette kan ende i det absurde dersom ein ikkje får betre kontroll med idrettsøvingane.

       Professor Gunnar Breivik uttalte i den opne høyringa at

« da må vi utvikle en toppidrett som tar konsekvensen av at den er verdibasert. Vi må ikke la vårt gode antidopingarbeid der vi er ledende, bli ødelagt av jakten på fordeler i gråsonene ».

       Det er eit viktig moment å ta med vidare i arbeidet.

       Eg starta med å seie at barn og unge er den viktigaste målgruppa for den statlege idrettspolitikken. Nettopp difor er det så viktig at idretten representerer ei motvekt til juks, prestasjonspress og doping. Eg vil her som eit godt eksempel nemne KRIK - Kristen Idrettskontakt - som eit kvalitativt viktig supplement i Idretts-Noreg. KRIK er eit eksempel på at ein kan skape eit breiddeidrettstilbod også for vaksen ungdom, i ei sosial ramme der konkurransemotivet er sjalta ut.

       Eg er også gjord kjent med at NIF ganske nyleg har sett i gang eit omfattande nettverksarbeid som førebels inkluderer 400 nettverksarbeidarar, som gjennom oppsøkande verksemd skal svare på dei behova det enkelte idrettslaget har.

       « Idrett for trygg oppvekst » er også eit godt og viktig bidrag til norsk idrettsrørsle, der ein integrerer ungar som ikkje har det så lett i samfunnet, i idrettslaget via støttekontaktar. Rørsla « Fotball mot rasisme » er nok eit eksempel på at idretten er seg sitt ansvar bevisst når det gjeld haldningsskapande arbeid og å engasjere breitt.

       Sentrumsregjeringa fremma ei melding om frivilligheit, som skisserte tiltak for å gi meir midlar til frivillig arbeid på grasrotnivå. Dette har ført til resultat, og ein har fått tilbakemelding frå mange som no har fått ny inspirasjon til aktivitet. Eit eksempel på dette kan vere eit lag som fekk 15.000 kr i støtte og blei så overvelda over dette at dei sende takkebrev.

       Til slutt vil eg ta opp ei alvorleg utfordring idretten - i likskap med resten av samfunnet - står overfor. Enkelte opplever dessverre ei altfor tett kopling mellom idrettsmiljø og alkohol. Nyleg har det vore mykje fokusering på alkoholforbruk i det norske idrettsmiljøet. Ein sentral aktør uttalte då alkoholproblemet blei avdekt, at det var ein fest på kvar av samlingane, og at det blei litt mykje alkohol.

       Eg er difor glad for at ein samla komite i innstillinga så sterkt tar avstand frå all bruk av alkohol i idrettsleg samanheng, og at komiteen har merka seg at Idrettsstyret på eige grunnlag har utarbeidd retningsliner om alkohol og idrett. Denne haldninga må også avspeglast i arenareklame og utstyrsreklame. For tida er det enkelte stader eit sprik mellom ideal og røynd på dette feltet. Men eg håpar og trur at idretten vil gripe fatt i denne viktige utfordringa.

       Møteplasser hvor identitet kan bygges og etableres blir stadig viktigere. De lokale idrettslag er ikke bare sentrale i forhold til det å gi bedre fysisk form, men er viktige arenaer for sosial læring, samhold og tilhørighet. Med den unike posisjonen idretten har i norsk samfunnsliv, tror jeg bestemt at idretten er et velegnet virkemiddel for å motvirke bl.a rasisme og intoleranse.

       Regjeringen er derfor særlig opptatt av å styrke aktivitetene i de lokale idrettslagene. Det skal være en klar sammenheng mellom statlige idrettspolitiske mål og bruken av spillemidler. I 2000 ble det innført en ny tilskuddsordning som gav idrettslagene vel 81 mill. kr, som i sin helhet går til arbeidet med barn og unge i lokallagene. Dette er et konkret eksempel på hvordan staten kan bidra til å gi bedre rammebetingelser til den lokale idretten, og at Stortingets forutsetninger følges opp i praksis. Regjeringen vil i sitt arbeid søke å styrke den nevnte tilskuddsordningen og i tillegg bidra til at en større andel av spillemidlene til Norges Idrettsforbund og Olympiske komite kommer lagnivået til gode.

       Gjennom meldingen legges det videre opp til fortsatt fokus og satsing på utbygging og rehabilitering av anlegg. Det vil i tiden fremover bli satset på anlegg med høyt brukspotensial og anlegg som i særlig grad kan benyttes av barn og ungdom. Jeg har registrert at komiteen spesielt trekker fram flerbrukshaller, og at en ber Regjeringen vurdere å sikre utbyggingen av slike anlegg, spesielt i tettbygde strøk, gjennom en egen tilskuddsordning. Departementet fokuserer kontinuerlig på denne utfordringen og er klar over at anleggsdekningen i enkelte byer og bynære strøk er dårligere enn i andre deler av landet. Regjeringen vil aktivt søke å endre dette og vil allerede ved årets hovedfordeling komme med tiltak for å bedre dagens situasjon. En forutsetning for å kunne løse disse utfordringene vil imidlertid være at de involverte kommuner også selv er villig til å prioritere dette.

       Mye av den fysiske aktiviteten er imidlertid egenorganisert. Det er derfor viktig med enkle anlegg og områder i nærmiljøet som kan stimulere til fysisk aktivitet. Meldingen fremhever økt satsing på såkalte nærmiljøanlegg, eksempelvis balløkker, skileikområder, akebakker og enkle turstier. Et særdeles viktig grep er at meldingen nå åpner for at nærmiljøanlegg kan bygges i tilknytning til skolens uterom. Skolene når alle barn, og ligger som oftest i gangavstand fra hjemmene.

       Det slås fast i meldingen at staten også skal støtte norsk toppidrett. Begrunnelsen er opplevelse og identitetsskapende effekt. Norge er et land med mange fremragende idrettsprestasjoner til tross for lavt innbyggertall, noe vi har sett med all tydelighet i Lahti i disse dager. Toppidretten som identitetsskaper gir bare mening når den springer ut av aksepterte fellesskapsverdier. De verdier som vi ønsker at våre barn skal vokse opp med på løkka, må også gjelde for våre toppidrettsutøvere. Det er derfor et helt sentralt signal i meldingen at støtten fra staten skal bidra til å sikre et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø.

       I disse dager er doping i idretten et hett tema. Regjeringen legger derfor opp til å utvide straffeloven § 162 b, slik at både bruk, erverv og besittelse av dopingpreparater blir forbudt. Jeg finner det i den forbindelse svært gledelig at en samlet komite støtter et slikt forslag. Regjeringen vil videre, i nær dialog med NIF, opprette et uavhengig kontrollorgan. Regjeringen vil i tillegg videreføre Norges aktive internasjonale engasjement både i forhold til det uavhengige antidopingorganet WADA og gjennom bilaterale avtaler med Kina, Sør-Afrika og Frankrike. Støtten til det holdningsskapende arbeidet er økt ved årets tildeling, og Idrettsstyret har allerede fristilt påtalemyndigheten fra ledelse og administrasjon. En sammenligning av vår økonomiske innsats på antidopingområdet, som ble gjort på et ministermøte i Helsingfors for tre dager siden, viser også at vårt bidrag er vesentlig større enn hva tilfellet er i våre nordiske naboland. Samlet utgjør dette tiltak som viser at Regjeringen går betydelig lenger enn hva meldingen legger opp til i antidopingpolitikken. Regjeringen har som ambisjon at Norge skal være i aller fremste rekke på dette felt.

       Samfunnet er i endring, idretten er i endring. Meldingen som nå endelig sluttbehandles, markerer på mange måter et veivalg. Det statlige idrettspolitiske fokus vil i tiden fremover i mye sterkere grad rettes mot barn, ungdom, frivillighet og lokalmiljø. Retningen er gitt - arbeidet kan begynne.

Statsråd Ellen Horn : Jeg har det klare inntrykk at idrettsspørsmål vil komme til å stå mer i fokus i tiden fremover og bli mer fremtredende i den politiske debatten. Jeg tror at idretten er tjent med dette.

       Som komiteen selv påpeker i innstillingen, har Stortinget mulighet til å drøfte idrettspolitikk gjennom de årlige budsjettbehandlingene. Også den ordinære spørretimen, spontanspørretimen og interpellasjoner gir Stortinget anledning til å fokusere på idrettspolitiske saker.

       I meldingen blir det i tillegg foreslått at det skal legges fram en stortingsmelding om idrett og fysisk aktivitet i hver stortingsperiode, og at det gis en redegjørelse i Stortinget om utviklingen med jevne mellomrom.

       Dersom det skulle vise seg at fraværet av en egen post i statsbudsjettet svekker mulighetene for den politiske debatten, må vi jo vurdere også dette med å gjeninnføre en egen post. Men jeg registrerer at det ikke er flertall for å gjeninnføre en slik post, og vil følge debatten løpende og bidra til at kvaliteten på debatten blir så god, levende og meningsfull som mulig.

Per Roar Bredvold (Frp) : For et drøyt år siden kunne vi registrere at daværende kulturminister Åslaug Marie Haga og departementet jobbet med et lovforslag som ville forby kampsporter som tillater knockout.

       I Elverum kommune er taekwondo blant de største idrettene når man ser bort fra lagidrett. De to klubbene har ca 120 medlemmer med god blanding av jenter og gutter i forskjellige aldre - dette som et eksempel på det vi har innenfor bredden av norsk idrett.

       Jobber statsråden med tanker om å forby noen form for idrett vi pr. dags dato har i Norge, eller er hun villig til å utvide den listen vi allerede har?

Statsråd Ellen Horn : Som jeg allerede har sagt, har bakgrunnen for arbeidet med stortingsmeldingen vært nær knyttet til behovet for å klargjøre Stortingets mulighet til å drøfte idrettspolitiske spørsmål. Jeg gjentar gjerne det jeg allerede har sagt: Jeg har en klar ambisjon om å bidra til at debatten i denne sal blir god, og at idrettsspørsmålene får den oppmerksomhet som de absolutt fortjener.

       Det er ikke tvil om at idretten har betydelige utfordringer i tiden som kommer. Jeg føler meg svært sikker på at det vil bli økt interesse og mange muligheter til debatt om dette i denne sal.

       Når det gjelder spørsmålet om en egen post, vil jeg ha dette i mente som noe som vil være vesentlig for å få debatten mer spisset - det viser seg jo ofte at økonomi bidrar til en høyere temperatur på debatten rundt sakene, og det har vært nevnt at man kanskje ikke venter seg den store temperaturen her i dag, fordi det er så bred enighet om disse sakene. Vi vil vurdere dette løpende.

Ågot Valle (SV) : Som statsråden skjønner, er SV - og jeg - opptatt av idrettens verdigrunnlag. En av de verdiene som vi håper skal få mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet, er likestilling.

       Jorid Hovden har nettopp avgitt en doktoravhandling om likestilling og idrett. Hun påviser der at bare 7 % av lederne i idretten er kvinner, og hun sier at det er maktstrukturer og organisatoriske trekk i det idrettspolitiske systemet som er årsaken til det. Det er mer markedstenking og mer topptung idrett, som fremmer menns og hindrer kvinners mulighet til å nå opp. Mye av det, sier hun, skyldes kommersialiseringen av idretten. Mitt spørsmål er: Hvordan vil statsråden utfordre idretten til å ta opp likestillingsdebatten?

       Det andre spørsmålet mitt gjelder kommersialiseringen av idretten. Som statsråden sikkert har sett av innstillingen, har SV en merknad om den stadig sterkere symbiosen mellom idrett, medier og næringsliv. I høringen utfordret jeg statsråden på det. Hun sa da at hun var opptatt av å gjøre alt hun kunne for å hindre en utvikling der reklamefinansierte medier overtar styringen av idretten. Som hun også sikkert har sett, har SV et forslag om å be Regjeringen utrede tiltak som skal ha som mål å hindre at reklamefinansierte medieselskaper styrer idretten gjennom eierskap. Hvordan stiller statsråden seg til dette forslaget?

       Så et tredje spørsmål: Idrett for alle er en verdi i seg sjøl. Aftenposten hadde i fjor et oppslag om at homofile føler seg mobbet ut av idretten. Jeg oppfattet at Kran ble kalt inn på teppet av Horn. Siden har idrettsdebatten stilnet. Jeg vil gjerne ha en kommentar til dette.

Statsråd Ellen Horn : SVs representant Ågot Valle hadde mange spørsmål til statsråden. Jeg kan forsikre at idrettens verdigrunnlag brenner også Arbeiderpartiet og Regjeringen for, og jeg tror de fleste i denne sal er meget opptatt av denne siden ved idretten.

       La meg først si noe om kvinneidretten. Vi ser i dag hvor utmerkede våre jenter er i svært mange forskjellige sammenhenger på idrettsbanen - i håndball, i fotball og på ski. I Lahti i det siste har ikke minst Bente Skari gjort et mektig inntrykk på hele verden. Dette er et resultat av arbeid som har vært prioritert i Norges Idrettsforbund og sekundert av Kulturdepartementet, om jeg kan bruke et slikt uttrykk i denne sal. Olympiatoppens kvinneprosjekt ble avsluttet høsten 2000, og Kulturdepartementet har støttet dette økonomisk. Prosjektet skal videreføres i Norges Idrettsforbunds ordinære strukturer. Når ikke dette er så vektlagt i den meldingen som vi har behandlet i det siste, kommer det av at man er kommet et stykke på vei. Men man skal på ingen måte miste tak i det. Jeg vil følge dette meget nøye og sikre at også kvinnene og kvinnenes interesser blir ivaretatt, både når det gjelder prioritering, økonomi - ja i det hele tatt. Man har en rekke utfordringer, spiseforstyrrelser, osv.

       Representanten spurte også om dette med medieselskapenes innvirkning på norsk idrett. Jeg er av den oppfatning at dette ikke er en sak for myndighetene, i og med at det snarere er et medieetisk spørsmål, som i første rekke bør styres av mediene selv.

       Det ble litt liten tid til å svare på de siste spørsmålene.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg tar ikke ordet fordi jeg er uenig i noe av det som statsråden har sagt. Tvert imot har vi - og to regjeringer - stått sammen om og bak denne meldingen.

       Det jeg har lyst til å ta opp, er en side som ligger litt i forlengelsen av det meldingen berører. Statsråden var inne på dette med at anleggsdekningen innenfor idrettsområdet er for dårlig. Det er, som vi vet, behov for utstrakt vedlikehold, det er behov for mange flere nærmiljøanlegg, mer satsing i storbyene osv. - jeg kunne bare fortsette å ramse opp.

       Jeg vil utfordre statsråden til å tenke litt høyt omkring framtidig finansiering av de ulike utfordringene innenfor dette feltet. Vi kan også ta med et felt til: Fremskrittspartiet har fremmet et forslag i innstillingen hvor de foreslår endring av lov om pengespill slik at overskuddet deles mellom idrett og kultur. Vi vet også at det på samme måte er store utfordringer innenfor kulturvernområdet. Det er derfor behov for økte ressurser til begge disse feltene i tiden framover.

       Mitt spørsmål er: Har statsråden vurdert dette og eventuelt andre forslag for å komme nærmere en løsning når det gjelder de store utfordringene som jeg har skissert?

Statsråd Ellen Horn : Utfordringene på anleggssiden er betydelige - jeg hadde nær sagt - over hele landet, men det er ingen grunn til å underslå at vi er spesielt bekymret i forhold til anleggene i de store byene.

       Jeg registrerer at det er kommet et forslag fra Fremskrittspartiet om endring av tippenøkkelen. Det vil selvfølgelig bli vurdert, og mange har også vært inne på det tidligere.

       Jeg har flere ganger understreket den positive virkningen idretten har på samfunnslivet. Jeg vurderer imidlertid dagens nivå på det overskuddet som går til idrettsformål, som tilfredsstillende. Et slikt forslag som det som er kommet fra Fremskrittspartiet, vil måtte ses i sammenheng med totaliteten i statsbudsjettet. Forslaget innebærer jo også at man foreslår å ta vekk midlene fra forskning, som er et betydelig og viktig satsingsområde for Regjeringen. Den dimensjonen, hvor disse forskningsmidlene da eventuelt skal hentes fra, har man jo ikke kommet med noen løsning på. Her har jeg derfor ikke kunnet følge Fremskrittspartiet.

       Vi er veldig opptatt av at fordelingskriteriene forblir slik de nå er foreslått i meldingen. Jeg vil hele tiden fortløpende vurdere på hvilken måte vi best mulig kan sikre at anlegg over hele landet blir ivaretatt.

       Selv om det offisielle Idretts-Norge setter store ressurser inn på å bekjempe doping, er organisasjonene på kontinuerlig jakt etter å finne fordeler, nye måter å bedre prestasjonene på - metoder som ikke står på forbudslisten, men som gir dem som benytter metodene, en fordel i forhold til andre utøvere.

       Det er et problem når bruk av høydehus blir aktuelt for ambisiøse barn eller deres foreldre. Det er et problem når barn utvikler spiseforstyrrelser i forsøk på å tilfredsstille krav fra trenere, og når kravet til prestasjoner blir så stort, også for barn og unge som ikke er ferdig utviklet, at idrettsgleden for mange fortrenges av stress og angst for ikke å innfri forventningene. Dette er etiske dilemmaer som idretten selv har tatt tak i, og som det arbeides med å bevisstgjøre trenere nedover i systemet om. For idrett skal være sunt. Idrett skal gi glede, gode sosiale relasjoner, oppøve styrke og kroppsbeherskelse og utfordre den enkelte til å tøye sine egne grenser innenfor det som er den enkeltes naturgitte begrensning.

       Barn og ungdom fremheves som de viktigste målgrupper for den statlige idrettspolitikken, og i den sammenheng er det viktig å videreutvikle det positive arbeidet som skjer innen barneidretten. Komiteen har i forhold til dette understreket at spesialisering og konkurransepress ikke skal ha en dominerende stilling i dette arbeidet. Allsidighet og deltakelse må prioriteres i tilknytning til de statlige ressurser som brukes på barneidretten.

       Ut fra den orientering som ble gitt i Stortingets åpne høring, er det vårt inntrykk at idretten selv har tatt fatt i problemstillingene, og at det arbeides med å skolere trenere nedover i systemet på dette området.

       For dem som arbeider med barn og unge, må helse, trivsel og sunne sosiale relasjoner være viktigere enn rekorder og enkeltprestasjoner. Det må være et mål for den statlige idrettspolitikk å bidra til at breddeidretten i alle dens ulike former gis gode vekstvilkår og klare helse- og miljøpolitiske mål.

       Mens våre toppidrettsutøvere er under mer eller mindre kontinuerlig kontroll og oppfølging av et kompetent helseteam, kan de som ikke når helt opp i toppen, men som har store ambisjoner, lett komme langt på vei ut i uføre før det oppdages at noe er galt. Og det er gjerne her, i sjiktet mellom topp- og masseidrett, at problemene oppstår. Økt fokusering på antidopingarbeidet kan bidra til å redusere problemene, og Høyre er tilfreds med at Norge er i front i forhold til disse problemstillingene. Men vi må ikke bli så blåøyde i forhold til den norske skikkelighet at vi fordømmer dopingavslørte utlendinger og bortforklarer våre egne dopingavslørte idrettsutøvere. Doping er uakseptabelt uansett hvem utøveren er. Idretten skal fremme fair play på alle nivåer.

       Idretten er internasjonal. På idrettsbanen har alltid mennesker fra ulike kulturer møttes. Når vi nå etter hvert har fått innslag fra mange kulturer i vår egen befolkning, er det viktig at disse integreres i våre lokale lag på alle nivåer. Fordi barne- og ungdomsidretten er vesentlig for miljøutvikling på lokalplan, og fordi innvandrere og flyktninger ofte ikke har den samme tradisjon som oss ved at foreldre stiller opp i foreldrelag rundt idrettsorganisasjonene, er det viktig at det bevilges midler til det positive integreringsarbeidet som mange idrettsforeninger driver. Jeg vil i den sammenheng peke på Vard-prosjektet i Haugesund og det positive arbeidet med de gode resultatene de er landskjent for.

       Det er viktig at idrettslag som driver slikt målbevisst integreringsarbeid, sikres de økte driftstilskudd som trengs utover en prosjektperiode. Når prosjektfasen er over, må disse lagene få de tilskudd som er nødvendig for å kunne overføre prosjekt til permanent driftsform. Ikke minst i våre største byer vil ulike idrettslag gjennom bevisst integreringsarbeid kunne bidra til å bygge ned motsetninger og skepsis mellom barn og unge med ulik etnisk og kulturell bakgrunn.

       Ikke alle barn og unge er medlemmer i et idrettslag, og svært mange faller fra i tidlige ungdomsår. Men den offentlige idrettspolitikken må sikte mot at også disse kan finne sine arenaer for fysisk utfoldelse. Det er viktig at det i lokalmiljøene finnes rom for uformelle aktiviteter i flerbrukshaller, på skateboardbaner, på fotballøkker, i såkalte hundremeterskoger. Bare slik kan målet om idrett for alle nås.

       Det er de lokale idrettslagene som er basisen, og det er her man har kunnskap om lokalmiljøet. Det er her en kjenner barn og unges behov og ønsker, bl.a arbeidet med å integrere funksjonshemmede i idretten og inkludering av innvandrere.

       Over 500.000 barn og unge er i dag aktive i lokale idrettslag i et utrolig mangfold av aktiviteter, samtidig som mange av oss er bekymret over at barn og unge bruker altfor mye tid - stillesittende - foran en PC eller et fjernsyn. Det er derfor viktig at barneidretten legges til rette på en måte som gjør at barna trives og har lyst til å delta. Idretten skal skape trygghet og trivsel. Målet må ikke være å bli best i en spesiell idrettsgren, men gleden ved å drive idrett - allslags idrett. Spesialisering bør komme mye senere. For barna bør leken og gleden ved idretten være det viktigste.

       For staten er det et særlig ansvar at idretten tilrettelegges på en slik måte at også funksjonshemmede - både fysisk og psykisk - får mulighet til å delta. I denne sammenheng bør målet for idretten være at alle skal delta - ingen skal sitte på benken. Staten bevilger ekstra midler hvert år for at funksjonshemmede skal få mulighet til å drive idrett, fordi vi har et spesielt ansvar for svake grupper. De funksjonshemmede har ikke en lovfestet rett til tilrettelagt tilbud, men de bør absolutt ha en mulighet til å drive idrett i sitt nærmiljø ved hjelp av støttekontakter, aktive medhjelpere og ledsagere.

       En annen gruppe som absolutt bør bli bedre integrert i idretten, er innvandrerbarna, og spesielt jentene. Med innføring av kontantstøtten går stadig færre innvandrerbarn i barnehage, og integrering bør starte tidlig, det er alle politiske partier enige om. Det er dessverre altfor få innvandrerbarn å se i de lokale idrettslagene, korpsene og andre organisasjoner for barn. Det er en utfordring som Norges Idrettsforbund ikke helt har taklet. Her er mye ugjort arbeid, spesielt i forhold til jentene i innvandrermiljøene.

       Jeg tror de fleste barn og unge opplever at det å delta i idrettsaktiviteter er gøy - de møter andre unge i sosialt samvær og har for det meste positive opplevelser. Her lærer de regler om fair play og ærlighetsnormer.

       Det er viktig at vi ikke krisemaksimerer i forhold til barns påståtte inaktivitet når det gjelder fysisk aktivitet og idrett. Det er tross alt svært mange som er aktive og deltar i de lokale idrettslagene. Det frivillige gratisarbeidet fra foreldre, ledere og trenere i idretten kan ikke overvurderes og må sikres i framtiden.

Per Sandberg (Frp) : Som tidligere sagt, er det kanskje ikke så mye nytt i meldingen, det er på en måte bare en forsterkning og en videreføring av den felles interessen alle sammen har av å styrke idretten.

       Det nye er Fremskrittspartiets forslag, som etter hvert under debatten har fått noen få kommentarer fra enkelte. Jeg registrerer med en viss glede at saksordføreren fra Arbeiderpartiet signaliserer et positivt syn på - i hvert fall på et senere tidspunkt eventuelt vil se på - hvorvidt vi skal dele overskuddet i to og fordele det med en halvpart til idretten og en halvpart til kultur eller frivillige lag og organisasjoner.

       Derfor forsvinner gleden litt når statsråden i ettertid stiller opp og sier at hun er meget fornøyd med den situasjonen som er, og at hun ønsker å videreføre tredelingen. Jeg hadde håpet at statsråden fra Arbeiderpartiet ville følge de signalene som kom fra stortingsrepresentanten fra Arbeiderpartiet.

       Jeg må også få lov å si at vi i Fremskrittspartiet blir veldig kritisert for vår kulturpolitikk og vårt engasjement i den forbindelse. Her fremmer vi altså et forslag som på sikt vil sikre 400 mill. kr mer - hvis vi går tilbake og ser på overskuddet fra 2000 - til frivillige lag og organisasjoner i 2006 og 400 mill. kr mer til idretten i 2006. Jeg vil også slå fast med hensyn til det som kulturministeren prøver seg på i sitt innlegg: Fremskrittspartiet presiserer i sine merknader at dette ikke på noen slags måte skal gå på bekostning av forskningsmidlene. Vi sier derimot at det er viktig å styrke forskningsdelen, men at det bør tas over det ordinære statsbudsjettet.

       I den sammenhengen synes jeg også det er interessant å se hva som har skjedd med overskuddet av tipping. Det er jo staten som beveger seg og forstørrer sitt engasjement i forhold til spill. Staten har tatt over og beveger seg inn på markedet til frivillige lag og organisasjoner, slik at det i dag er vanskeligere å stå og selge lodd for et lite idrettslag, for folk flest har brukt opp midlene som de ønsker å bruke på spill og lotteri, på de statlige spillene. Derfor mener jeg absolutt at Stortinget og staten skal vise sitt ansvar ved å overføre de midlene som folk gambler for - for å si det slik - til det som de er tiltenkt, nemlig idrett og frivillige lag og organisasjoner.

       Vi skiller lag når det gjelder skattebetalernes penger, som saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Her er det gamblernes midler. Her er det midler som folk flest tipper og spiller for, som allerede er skattlagt. Så å kalle dette statens midler som Stortinget fordeler rundt omkring, blir for meg på en måte litt feil, for dette er idrettens og kulturlivets egne midler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 2092)