Liv Marit Moland (A)
(ordfører for saken):

       Saken om bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker og i den sammenheng nedsettelse av et offentlig utvalg for å gjennomgå dette er fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet. Partiet foreslår at det nedsettes nok et offentlig utvalg som skal gjennomgå alle sider ved bruk av sakkyndige i slike saker.

       Etter forslagsstillernes mening har det utviklet seg en uheldig praksis på dette området, uten at dette er dokumentert.

       Ved fordeling av omsorgsretten er det barnets beste som skal være i fokus. Det er kun i de tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige seg imellom om omsorgsdeling for barna, at retten skal avgjøre hvor barna skal bo.

       Forslagsstillerne hevder at de har sett mange eksempler på at bruk av sakkyndige i slike saker virker mot sin hensikt og kan være direkte skadelig både for barna og foreldrene. Jeg savner dokumentasjon for slike alvorlige påstander.

       Barnefordelingssaker kan være svært opprivende, både for foreldre og barn, og det er derfor svært viktig at de sakkyndige, som skal gi råd til dommere og andre involverte, har en stor grad av integritet og kan opptre med stor troverdighet.

       Det foreligger allerede to offentlige utredninger der bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker er vurdert. Flere av spørsmålene som forslagsstillerne ønsker utredet, er allerede utredet.

       Dette arbeidet er allerede fulgt opp ved at det er utarbeidet en grundig veiledning for sakkyndige i barnefordelingssaker. Veiledningen er samtidig en orientering for domstoler, fylkesmenn, fylkesnemnder o.l. Videre ble det høsten 1998 satt i gang et toårig utdanningsprogram i sakkyndighetsarbeid.

       I november 1998 ble det fremmet flere forslag, bl.a når det gjelder bruk av sakkyndige. Utredningen har vært på høring, og departementet vurderer hvordan forslagene skal følges opp. Det er også bevilget prosjektmidler til en undersøkelse om familiesaker som fremmes for domstolene, og bruk av sakkyndige i denne sammenhengen.

       Både den forrige og denne regjeringen har arbeidet med dette spørsmålet. Arbeidet har vært og er prioritert. Komiteens flertall kan på denne bakgrunn ikke se at det er behov for å nedsette enda et offentlig utvalg for å gjennomgå bruken av sakkyndige i slike saker.

       Komiteens flertall tilrår derfor at forslaget ikke bifalles.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Dette blir eit kort innlegg.

       Forslaget om nedsetting av eit offentleg utval for kritisk å gå gjennom alle sider ved bruken av sakkunnige i barnefordelingssaker får ikkje fleirtal i dag.

       Det ligg føre to offentlege utgreiingar som har vurdert bruken av sakkunnige i barnefordelingssaker, og handsama fleire av spørsmåla som forslagsstillarane frå Framstegspartiet ønskjer utgreidde. Det er utarbeidd ei rettleiing for sakkunnige i barnefordelingssaker. Eit toårig utdanningsprosjekt i sakkunnigarbeid blei starta hausten 1998. I NOU 1998:17, Barnefordelingssaker - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted, har utvalet kome med fleire forslag til endringar i sakshandsamingsreglane, som til dømes gir auka høve til å trekke sakkunnige inn under saksførebuingar. Utvalet peikar på at den tradisjonelle bruken av sakkunnige, ofte i form av omfattande sakkunnige utgreiingar, ikkje alltid er nødvendig for resultatet, og kan påføre både partar og det offentlege unødvendige utgifter. I tillegg blei det peikt på at slik bruk av sakkunnige ofte fører til vesentleg lengre sakshandsamingstid. Utvalet føreslår at det blir opna for ein annleis og meir varierande bruk av sakkunnige.

       På grunn av barnefordelingssakenes spesielle karakter er det viktig at sakshandsamingsreglane er smidige og fleksible. Kristeleg Folkeparti meiner det er nødvendig å gjere endringar i sakshandsaminga ved domstolen. Bruken av sakkunnige bør avgrensast til dei tilfella der det er særlege forhold knytt til foreldra eller til barnet. Ein fleksibel bruk av sakkunnige må samtidig innebere ein fornuftig bruk av sakkunnige, og det må sikrast tilgang på personar med sakkunnig kompetanse, slik at dette ikkje blir eit forseinkande element i prosessen. Men vi treng ikkje noka ny og omfattande utgreiing om dette.

       Eg viser til innstillinga, som saksordføraren gjorde fint greie for, og til det arbeidet som allereie er gjort på området.

Per Sandberg (Frp) : Jeg registrerer at de to foregående talerne viser til det som er gjort i forhold til sakkyndige, og særlig i forhold til det som de kaller toårig etterutdanning.

       Den toårige etterutdanningen er et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet og Norsk Psykologforening, som høsten 1998 startet dette utdanningsprogrammet for sakkyndige. Det er seks kursdager i året, fordelt på tre dager om våren og tre dager om høsten. Det er det som er tiltaket som skal rette opp de mangelfulle kunnskapene og kompetansen innenfor området sakkyndige og barnefordelingssaker.

       Og det er en annen ting: Det stilles fortsatt ingen krav til utdanning i sakkyndighet for å kunne påta seg slike saker. Fortsatt kan dommerne fritt bestemme hvem som skal være sakkyndige i barnefordelingssaker. For meg er det litt merkelig at vi innenfor et så alvorlig felt ikke skal ha noen form for kvalitetssikring av den jobben som sakkyndige gjør i forhold til barnefordelingssaker.

       I forbindelse med dette forslaget ble det også sagt at det er mangelfull forskning og mangelfull faglitteratur når det gjelder det som påstås i dokumentet. Det som måtte finnes, er imidlertid bygd på de tradisjonelle oppfatningene om at målet i mange barnefordelingssaker fortsatt er at barnet skal ha ett sted å bo, og at én forelder skal ha avgjørende myndighet. Og det er jo her det grunnleggende problemet ligger.

       Jeg har den siste tiden registrert at uttalelser fra de sakkyndiges profesjon, psykologene, har vært et vesentlig innslag i presse og media. Budskapet fra disse er ikke endret fra tidligere uttalelser. Allerede i 1992 sa psykolog Odd Arne Tjersland i boka « Samlivsbrudd og foreldreskap » følgende:

       « I henhold til barneloven skal barnet ha én omsorgsperson etter samlivsbrudd. »

       Det er fortsatt praksis fra psykologene eller de sakkyndige. Dette knefallet for « eneforeldresyndromet » sier det meste om norske barnefaglig sakkyndige.

       Fremskrittspartiet blir i flere og flere sammenhenger innen familiepolitikken beskyldt for å tenke 1950-tallspolitikk, men dagens frykt for at far skal få delta i omsorgen for sine egne barn, overgår dette til de grader.

       Det kan også virke som om eneforelderteorien siden WHO-rapporten fra 1952 av John Bowlby, som påpekte de skadelige effekter på barn som følge av atskillelse fra mor på grunn av krigen 1940-45, men som den gang overhodet ikke vurderte forholdet til far, bare har blitt ytterligere videreutviklet.

       Nyere forskning peker imidlertid også på skadeeffektene på barn som følge av fravær av far. Her vil jeg bare vise til den litteraturlisten som ligger i Dok.nr.8:44, som vi skal behandle senere i dag. Det er for meg noe merkelig at det norske sakkyndigmiljøet er det eneste som ikke har registrert denne form for forskning.

       Det finnes også norsk litteratur som fremmer kritiske bemerkninger. Her kan nevnes boka « Til barnets beste » fra 1988, som overhodet ikke var med i vurderingen da representanten Moland viste til de to undersøkelsene som har vært gjort. Dette var en pilotundersøkelse om psykologer som sakkyndige i barnefordelingssaker, en bok som av en eller annen grunn ble utelatt fra litteraturlisten til NOU 1995:23 om barnefaglig sakkyndighet.

       I en artikkel under tittelen « Sakkyndige i barnefordelingssaker - russisk rullett eller mynt og krone? » i Lov og Rett, 1994, skriver juristen Ruth Anker Høyer bl.a.:

       « Undertiden kan man få en følelse av at den sakkyndige danner sin konklusjon ut fra en « magefølelse », for dernest å formulere premissene. »

       Denne psykologfaglige synsingen er vurdert som en faglig katastrofe i boken « House of Cards » (presidenten klubber). Psykologforeningen har også på en måte selv innrømmet at det er et problem at store deler av deres egen bakgrunn og synsing blir en del av vurderingen i barnefordelingssaker.

       Hvor blir barnets beste av i disse sakene? Vi ser altfor ofte at barnets beste settes til side av dem som skulle være deres nærmeste omsorgspersoner. Barnet blir tingliggjort i forhold til foreldrenes dragkamp. Men barn er ikke et fellesgode som kan likedeles. Barn har behov for trygghet, også i forhold til foreldrenes konflikter. Det er bl.a dette en nøytral sakkyndig skal vurdere: Hvem er best egnet til å gi barnet trygghet i hverdagen, og hvordan virker foreldrenes måte å takle samlivskonflikten inn på barnets trygghet og utviklingsmulighet?

       I svært mange av de tilfeller som bringes inn for retten, har den ene forelderen tilknytning til kriminalitet, rus eller er beviselig voldelig. I de tilfellene burde sakene være klare, barn må skjermes for den slags påvirkning. Likevel vil en alltid ha tilfeller der foreldrene er likeverdige, og der en avgjørelse kan bli svært vanskelig. Den tapende part vil da uvegerlig føle den endelige avgjørelse som urettferdig, og det kan godt hende at den også er det, men bortfall av nøytrale sakkyndige som rådgivere for retten vil neppe føre til færre såkalte urettferdige avgjørelser. Og hvordan skal en finne en rettferdig ordning hvis foreldrene er likeverdige, like egnet i forhold til barnet, men altså ute av stand til selv å treffe en avgjørelse som alle parter kan leve med?

       Det er imidlertid viktig at sakkyndige i barnefordelingsspørsmål gis muligheter til nødvendig faglig oppdatering. I et samfunn i rask endring vil også de ytre problemstillinger endre seg, med de innvirkninger dette har på forholdene rundt barn og foreldre. Det er videre viktig at sakkyndige beholder sin nøytralkompetanse, og ikke spesialiserer seg inn mot å favorisere mor eller far. Den sakkyndige skal være sakkyndig i forhold til barnet.

       Det oppstår spesielle problemer der sakkyndige brukes i forhold der det offentlige overtar omsorgen for et barn. Her er det viktig at den sakkyndige ikke opptrer som en del av barnevernet uten å sette spørsmål ved saksbehandlernes vurderinger. Innenfor et barnevern med høy « turnover » og mange meget uerfarne saksbehandlere er det nettopp viktig å ha en sakkyndig som er nøytral i forhold til at det er barnets beste som skal ivaretas.

       Som det vises til i saken, har allerede to utvalg vurdert sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker, og tiltak er satt i verk for å øke kompetansen for dem som går inn i så konfliktfylte og vanskelige arbeidsoppgaver. Det harneppe noen hensikt å nedsette enda et utvalg, det er viktigere at de tilrådinger som alt er gitt, og de tiltak som er iverksatt for å bedre kompetansen, videreføres.

       Om bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker har virket skadelig på barn eller foreldre, skal ikke jeg ha noen formening om. Men jeg er ikke i tvil om at konfliktsituasjonen som bringer den slags saker inn i rettsapparatet, virker skadelig på alle de berørte, både foreldre og barn. Enkelte vil aldri komme over et slikt tap av familie. Det er det imidlertid ikke mulig å hindre ved lovvedtak. Mellommenneskelige emosjonelle relasjoner lar seg ikke binde i lov.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Representantene Sandberg, Bredvold og Jensen har fremmet forslag om å nedsette et offentlig utvalg for å gjennomgå bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker. Bruk av sakkyndige i disse sakene har vært et tema i to offentlige utredninger siden midten av 1990-tallet. Jeg stiller meg derfor tvilende til at det skal være behov for å nedsette et nytt utvalg så kort tid etter.

       Innledningsvis vil jeg understreke at det er et stort behov for at foreldre som er i konfliktsituasjoner som gjelder barna, skal få hjelp til å løse sine problemer. Det er viktig for barn å ha et nært og godt forhold til begge foreldrene, uavhengig av om disse bor sammen eller ikke, og det er etter min oppfatning en samfunnsoppgave å legge forholdene til rette for dette. Meklingsordningen har nå virket i noen år, den er evaluert, og det er på tide å vurdere hvordan denne kan videreutvikles og bedre tilpasses særlig de foreldrene som er i en stor konflikt.

       Mange foreldre opplever konflikter i forbindelse med et samlivsbrudd. De fleste greier likevel å samarbeide om barna etter hvert som tiden går. Noen foreldre har imidlertid store og vedvarende konflikter som de ikke klarer å løse selv. Når foreldrene må bringe tvisten sin til domstolen for å få en løsning, kan det føre til at konflikten øker. Og stor konflikt mellom foreldrene vil, som representanten Stolt-Nielsen var inne på, ramme barna. Jeg mener det er viktig å legge forholdene til rette slik at foreldre tilbys hjelp til å komme fram til egne løsninger uten å måtte gå gjennom en rettsbehandling som skjerper konflikten.

       Foreldre som vil fremme en barnefordelingssak for retten, har plikt til å møte til mekling. Mekleren skal være en nøytral tredjeperson som hjelper foreldrene til å komme fram til en avtale. I tillegg åpner dagens regelverk for at man kan benytte sakkyndige på en fleksibel måte i rettsprosessen. Follo sorenskriverembete har i flere år samarbeidet systematisk med to psykologer for å tilby foreldrene hjelp til samarbeid, utprøving av avtaler osv. Dette prosjektet kan vise til svært gode resultater. Også Oslo Byrett har nå startet et tilsvarende forsøk.

       Forskningsinstituttet NOVA har nylig utgitt rapporten « Når mor og far møtes i retten - om barnefordeling og samvær », som gjennomgår en årgang med barnefordelingssaker fra Oslo Byrett. Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved denne rapporten er at i de sakene som kom til hovedforhandling i domstolene, hadde en stor andel av familiene relativt store problemer som ikke nødvendigvis hadde med samlivsbruddet å gjøre. I sju av ti saker hadde en av eller begge foreldrene i lengre tid vært i kontakt med det psykiatriske hjelpeapparatet, politiet, barnevernstjenesten, eller hatt relativt omfattende rusproblemer. Mye tyder på at konfliktene mellom foreldrene ikke bare var et resultat av selve samlivsbruddet, men i mange tilfeller måtte ses i sammenheng med ulike belastninger og problemer som en av eller begge foreldrene hadde hatt over lang tid og relativt uavhengig av bruddet. Når vi snakker om denne typen saker, er det viktig å huske på at det i mange tilfeller ikke er slik at begge foreldre framstår som like gode omsorgsalternativer, og at det er hensynet til barnets beste som alltid må veie tyngst.

       NOVAs undersøkelse viser at domstolen ønsker de sakkyndiges råd og konklusjoner. Likevel brukes ofte den sakkyndiges uttalelse for å styre partene i retning av forlik. Gjennomgangen av de sakkyndiges erklæringer til retten viste at de fleste arbeidet relativt likt, men at enkelte skilte seg klart ut i negativ retning. Ofte blir sakkyndige oppnevnt på initiativ fra en av partene. Et slikt ønske trenger ikke nødvendigvis å være motivert ut fra et ønske om at retten skal ha en faglig rådgiver, men kan bunne i en tro på at den sakkyndige, forutsatt at den « riktige » oppnevnes, vil støtte den ene partens syn. Valget av hvilken sakkyndig som skal oppnevnes, kan dermed i seg selv bli et konflikttema mellom partene. Dersom det er et mål at partene skal inngå et forlik, er det viktig at partene i den sakkyndiges erklæring framstår som like gode. Forskerne påpeker imidlertid at dersom den sakkyndige legger opp til en konfliktdempende rapport, uten anbefalinger, kan det få alvorlige konsekvenser for barnet dersom skadelige forhold ikke tillegges tilstrekkelig vekt.

       Når det gjelder rapportens gjennomgang av de sakkyndiges arbeid i barnefordelingssaker, kan jeg ikke se (presidenten klubber) ... Ja vel, har tiden gått så fort? Kan jeg bare helt til slutt få si to ord til forslagsstillerne, slik at vi kanskje sparer litt tid etterpå? - Jeg har bare lyst til kort å si at på bakgrunn av denne gjennomgangen kan vi ikke se at det er behov for et nytt offentlig utvalg. Men jeg vil følge denne situasjonen meget, meget nøye. Jeg har også lyst til å si at jeg setter meget stor pris på det engasjementet som Fremskrittspartiet har hatt i denne saken. Men pr. i dag har vi ikke dokumentasjon som skulle tilsi at det er behov for å sette ned et eget utvalg.

       Men jeg ble likevel litt skuffet, for også statsråden prøver å vise til de undersøkelsene som er gjort. Da er det viktig å peke på, særlig når det gjelder NOU 1995:23, at det ble nedsatt to utvalg. De utvalgene bestod altså av psykologer og psykiatere. Det var ingen form for kritisk vurdering i forhold til psykologer og psykiatere i de utvalgene.

       Nå registrerer jeg at statsråden vil følge nøye med på disse saksområdene. Men jeg vil gjerne utfordre statsråden særlig i forhold til det som gjelder kvalitetssikring, om hun ikke kan se på muligheten for å etablere en eller annen form for kvalitetssikring av den jobben som de sakkyndige skal gjøre, for det er jo noe alle sammen er opptatt av i alle andre sammenhenger hvor barn er inne i bildet. Jeg tenker ikke minst på barnevern, institusjoner osv. Der har et samlet storting nå fokusert veldig mye på kvalitetssikring.

       Da er spørsmålet mitt om ikke også statsråden ønsker å fokusere spesielt på det for å se om vi kan etablere en eller annen form for kvalitetssikring av den jobben som gjøres av de sakkyndige.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg tror jeg kan svare kort med å si at den utfordringen fra representanten Per Sandberg vil jeg ta, og jeg vil selvfølgelig se på muligheten for å legge opp til at vi skal ha en god kvalitet på denne veiledningen. Når det imidlertid gjelder spørsmålet om et eget offentlig utvalg, tilsier ikke, så langt jeg kan se, den dokumentasjonen jeg har fått fra mitt embetsverk, at det er behov for et offentlig utvalg.

       Når det gjelder kvalitetssikring, kan jeg nå si at vi vil se på muligheten for å følge opp det på en god måte.

Presidenten : Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet i sak nr. 8.

(Votering, se side 2092)