Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har et spørsmål til statsminister Jens Stoltenberg, som i fjor høst gjorde det til et særpreg i spørretimen å angripe motparten i stedet for å svare på spørsmål. Det skjedde en rekke ganger, bl.a i forbindelse med distriktspolitikken, hvor han kritiserte Fremskrittspartiets distriktspolitikk til tross for at den ville være til gunst for distriktene.

       Nå er det visstnok et folkeopprør på gang i Finnmark. Jeg kunne tenke meg å la statsministeren få anledning til å redegjøre for sin egen distriktspolitikk og for hvorfor det gagner Distrikts-Norge med skyhøye skatter og avgifter, særlig når det gjelder drivstoff som bensin og diesel. Hvilke tiltak har Regjeringen tenkt å treffe for å bedre forholdene, når man i tillegg fra Regjeringens side gjeninnfører « det brukne geværs »-politikk ved å nedlegge og avvikle betydelige deler av det norske forsvar som har hatt arbeidsplasser også i distriktene av nødvendighet for Forsvaret?

       Jeg tenkte statsministeren kanskje kunne redegjøre for hvorfor Regjeringens distriktspolitikk etter hans oppfatning er god.

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg har ved flere anledninger i Finnmark de siste to dagene redegjort for Regjeringens distriktspolitikk og for hvorfor den er god. Og jeg kan gjerne gjenta noen hovedpunkter for representanten Hagen.

       Det er bl.a slik at sammenliknet med så godt som alle andre land, i hvert fall sammenliknet med de andre nordiske landene, bruker Norge - og under skiftende regjeringer - vesentlig mer penger på å opprettholde bosetting i utkantstrøk enn man gjør i f.eks. Sverige og Finland. Det skjer dels gjennom direkte overføringer - støtte til transport, utbygging av infrastruktur, subsidiering av flybilletter - dels skjer det gjennom ekstra tilskudd til kommunene, tilskudd som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, og som vil ramme spesielt Finnmark og Nord-Norge svært hardt, og dels skjer det gjennom lavere skatter og avgifter.

       Arbeiderpartiet var en pådriver for å innføre null arbeidsgiveravgift i Finnmark, Arbeiderpartiet var en pådriver for å sørge for en kraftig avskrivning av studielån i Finnmark, og Arbeiderpartiet var en pådriver for bl.a ekstra lønnstillegg til førskolelærere og lærere i Finnmark og Nord-Troms. Investeringsavgiften er fjernet, og det finnes særskilte skatteordninger som Arbeiderpartiet så sent som i 1992 var med på å øke. Dette beløper seg til mange tusen kroner pr. person og pr. husholdning og har bidratt vesentlig til å dempe fraflyttingen fra Finnmark og Nord-Troms.

       Det er krevende å opprettholde bosetting. Men vi har sterke virkemidler og ønsker en dialog om ytterligere opptrapping av innsatsen for å opprettholde bosettingen i utkantstrøkene.

Carl I Hagen (Frp) : Når statsministeren tydeligvis er så stolt og så - skal vi si - skrytende av arbeiderpartiregjeringens distriktspolitikk i Finnmark, skulle man tro at det naturlige hadde vært at Arbeiderpartiet i hvert fall hadde langt over halvparten av stemmene i Finnmark - som ikke er tilfellet. Det skulle i hvert fall vært mer tilslutning til Regjeringen enn tendenser til et opprør. Er det befolkningen i Finnmark det er noe galt med, som ikke forstår statsministerens fortreffelige politikk?

       Statsministeren snakker om utbygging av infrastruktur. Hvorfor ville ikke arbeiderpartiregjeringen være med på betydelige påplussinger i Nasjonal transportplan når det gjaldt nettopp bygging av infrastruktur, i og med at vi har en svært god økonomi? Hvorfor motsetter Regjeringen seg konsekvent en dramatisk nedsettelse av drivstoffavgifter, som virkelig ville være til hjelp for folk flest og for bedrifter i Distrikts-Norge?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg har inntrykk av at det er ulike meninger i Finnmark om mange politiske spørsmål, også om distriktspolitikken - slik det er i resten av landet. Slik sett skiller ikke finnmarkinger seg noe vesentlig fra alle andre som bor i Norge, de har ulike meninger om politiske partier og om distriktspolitikk. Derfor stemmer de på ulike partier, og heldigvis er Arbeiderpartiet det klart største partiet.

       Det som er åpenbart, er at hvis man gjorde det Fremskrittspartiet foreslår, ville man fått en dramatisk nedbygging i bl.a den kommunen jeg besøkte, Vadsø, hvor det å fjerne Nord-Norge-tilskuddet ville innebære 34 mill. kr mindre i inntekter til kommunen.

       Vi har satset på infrastruktur. I Finnmark har vi brukt mye penger på bl.a utbygging av flyplasser. Norrbotten län er dobbelt stort som Finnmark og har fem flyplasser. Finnmark er halvparten så stort og har elleve flyplasser.

       Flesteparten av de bedriftene som er lokalisert i distriktene, gjentar gang på gang behovet for lavere skatter og avgifter, slik at de kan beholde mer av verdiene de skaper, pløye dem tilbake i bedriftene, styrke grunnlaget for bedriftenes eksistens og dermed også arbeidsplassene.

       For noen dager siden var det en klubbleder ved en fiskeribedrift i distriktene som uttalte at han mye heller ønsket å fryse lønnsveksten sin, gitt at avgiftene gikk ned slik at det man satt igjen med i lommeboka etter at avgifter og skatter var betalt, ble mer. Vil Regjeringen på noe tidspunkt vurdere dette i forhold til lønnsoppgjørene, når arbeidstakere på et gjennomsnittlig lønnsnivå gir uttrykk for at det høres ut som en fornuftig tankegang, for å bidra til at kostnads- og lønnsveksten ikke øker, slik at vi kan få inflasjonen ned og dermed etter hvert også danne grunnlag for en lavere rente?

Statsminister Jens Stoltenberg : Hvis representanten Jensen hørte etter da jeg svarte på det forrige spørsmålet, så la jeg da vekt på både tilskudd og støtteordninger til bl.a infrastruktur, utbygging av kommunene og den type tiltak og lavere skatter og avgifter.

       Det var en arbeiderpartiregjering som drev igjennom null arbeidsgiveravgift i Nord-Troms og Finnmark. Det er viktig for bosettingen. Bare den ene avgiftslettelsen utgjør om lag 1,2 milliarder kr. I 1992 økte vi skattelettelsene, både når det gjelder toppskatt og når det gjelder skatt på nettoinntekt. Det er altså lavere toppskatt og lavere skatt på nettoinntekt i Finnmark enn i resten av landet. Vi har fjernet investeringsavgiften, og vi har innført null elavgift og null moms på el i Finnmark og Nord-Troms. Det er betydelige skattelettelser - om lag 2,5 milliarder kr totalt - for Nord-Troms og Finnmark. Det betyr at vi - i tillegg til å ha Nord-Norge-tilskudd, regiontilskudd, støtte til veier, støtte til flyplasser og kjøp av flyruter - bruker skatte- og avgiftspolitikken for å stimulere bosetting i Distrikts-Norge.

       Jeg vil ta utgangspunkt i det faktum at det folkeopprøret vi nå registerer i Distrikts-Norge bl.a., har som utgangspunkt at det offentlige tjenestetilbudet svekkes. La meg nevne tre eksempler: de såkalte Rattsø-taperne, småkommunene som får kompensasjonen sin svekket med mange millioner kroner neste år, kraftskatten, som Regjeringen nå har iverksatt - et eksempel er Ulvik kommune, som mister 70 % av sine inntekter fra denne sektoren - og ikke minst Regjeringens prestisjeprosjekt, nemlig moderniseringen av offentlig sektor, som mer og mer framstår som et sentraliseringsprosjekt. Innser statsministeren at en i forbindelse med budsjettet nå må la de distriktspolitiske hensyn få større gjennomslag i den praktiske politikk, inkludert spørsmålet om videreføringen av det såkalte moderniseringsprogrammet for offentlig sektor?

Statsminister Jens Stoltenberg : Arbeidet med å fornye offentlig sektor handler om å få folk ut av kontorene og få flere til å produsere tjenester og velferd for befolkningen. Det er altfor mange ansatte i offentlig sektor som driver med administrasjon, rapportering og kontroll. Vi ønsker mindre av det og mer av velferdsproduksjon - helse og utdanning og de andre viktige velferdsoppgavene. Derfor er vi i gang med helse, med forsvar, med skole og mange andre sektorer. Det er en fordel for hele landet, også for Distrikts-Norge.

       Det er kanskje også verdt å merke seg - jeg understreker at de som nå protesterer i Finnmark, protesterer mot alle partier - at befolkningsveksten i Finnmark, eller utviklingen i Vadsø spesielt, var god i første halvdel av 1990-tallet. Det er faktisk de siste årene - når Senterpartiet har sittet i regjeringskontorene - at man har hatt den kraftigste nedgangen i Vadsø kommune, der jeg var på besøk nylig. Så jeg tror at alle partier, inklusiv Senterpartiet, bør være litt varsomme med å forsøke å slå politisk mynt på dette.

       Avstandsulempe og infrastruktur har vært en viktig bit av denne dialogen så langt. Finnmark er vel det fylket som er mest avhengig av fly, både for å komme til sentrale strøk og også når det gjelder intern kommunikasjon innenfor fylket. Og selv om det er offentlig kjøp av kortbanenettet, er det meget dyrt. Da vi hadde besøk i samferdselskomiteen av en liten delegasjon på tre - mens vi behandlet Transportplanen - fortalte de at den timen de fikk hos oss, kostet dem 23.000 kr i flybilletter.

       Da er mitt spørsmål til statsministeren: Neste gang man legger ut kortbanenettet til offentlig kjøp på anbud, er man da villig til å legge inn en reduksjon i flyprisene som en del av det anbudet? Er man også villig til å vurdere å legge ut stamrutenettet innenfor Nord-Norge og mellom nord og sør, til offentlig kjøp? For det er det eneste som hjelper. En liten avgiftslette betyr ingenting.

Statsminister Jens Stoltenberg : Når man neste gang skal inngå avtale med flyselskapene, vil vi også vurdere tiltak som kan bidra til å redusere flyprisene. Det får vi komme tilbake til da.

       Det som er situasjonen, er jo at man i løpet av de siste årene har doblet kjøp, eller utgifter til kjøp, av flytjenester - dvs. subsidier til flytilbud i Finnmark - fra 70-80 mill. kr til ca 140 mill. kr. Det betyr at hver enkelt billett er subsidiert med 750 kr. Det er meget mulig at man bør se på om det skal økes ytterligere, men innsatsen er altså nylig fordoblet i forhold til å redusere kostnadene ved flytilbudet i Finnmark. I tillegg brukes det store penger på å drive flyplassene. Det kommer i tillegg til det som går direkte på kjøp av flytjenester.

       Jeg vil minne om at i Finnmark, som altså er halvparten så stort som Norrbotten län, er det elleve flyplasser - alle med statlige tilskudd og subsidier. I Norrbotten län, som er dobbelt så stort, er det fem flyplasser, hvorav én har tilskudd. Det sier noe om at det satses mye på infrastruktur også i Norge.

       Problemene i Finnmark og på kysten er vel større enn at de kan løses her i en muntlig spørretime, men: Hva har statsministeren tenkt å gjøre for at fiskeriene i Finnmark skal få levert sine fangster i Finnmark? Fiskeriene er det viktigste Finnmark har for å drive næringsutvikling og for å berge bosettingen. Hva har statsministeren tenkt å gjøre for å sikre at de kvotene som er tildelt, blir ilandført her? Og forstår statsministeren at folk i Finnmark har like stort behov både for investeringer og like rammevilkår som den øvrige del av landet?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg er opptatt av å sikre mer videreforedling av fisk i Finnmark og i Kyst-Norge generelt - jeg presenterte en del forslag om det da jeg var i Finnmark i går og i forgårs. Jeg er opptatt av å utvikle havbruk og oppdrett som en viktig næring også i våre nordlige landsdeler. Der har vi mange konkrete forslag. Vi er i gang med det, bl.a når det gjelder bidrag til utvikling av en ny næring, nemlig torskeoppdrett, i tillegg til lakseoppdrett.

       Men jeg vil advare litt mot å kreve like rammevilkår, for det er jo nettopp ulike forutsetninger som gjør at vi må ha ulike rammevilkår for å utjamne levekårsforskjeller. Det er f.eks åpenbart at hadde vi hatt 14 % arbeidsgiveravgift i Finnmark, som man har i Oslo, ville det vært meget urimelig mot Finnmark. Derfor må vi ha lavere skatt i Finnmark enn i Oslo. Det er den type ulike rammevilkår som bidrar til mer like levevilkår.

       Selv om han nå ikke overraskende har vært en del inne på Nord-Norge og Finnmarks-politikken, er det grunn til å forfølge spørsmålet om distriktspolitikk mer generelt, også fordi jeg har en annen innfallsvinkel enn Carl I Hagen hadde.

       Det er nemlig ikke så underlig at vi får et distriktsopprør nettopp under arbeiderpartistyre. Det henger selvsagt sammen med den politikk Arbeiderpartiet, nå også Stoltenberg-regjeringen, fører. Det henger også sammen med måten en møter representanter fra distriktene på. Da Stoltenberg-regjeringen overtok, satte den straks i gang nedbyggingen av en del distriktspolitiske tiltak. Flere tilskuddsposter i revidert nasjonalbudsjett i fjor ble kuttet: jordbruksoppgjøret, som tidligere var kommet i havn i forståelse med landbrukets organisasjoner, gikk mot brudd for første gang på flere år, Nasjonal transportplan hadde en for dårlig distriktsprofil osv.

       Så mitt spørsmål er: Harmonerer denne nedbyggingen av distriktstiltak med det statsministeren nå sier om ønsket om en satsing på distriktene?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg er uenig i at det foregår en nedbygging av distriktstiltak. Det foregår en omlegging for å bli mer målrettet og mer treffsikker i forhold til det vi mener er hovedmålet, nemlig å opprettholde bosettingen. Og jeg tror representanten Bondevik skal være veldig varsom med å si at folkeopprøret i Finnmark er mot Arbeiderpartiet og for sentrumsregjerings politikk. Problemene, ikke minst i Vadsø, som er utgangspunktet for protestene, skjøt fart fra midten av 1990-tallet og fram til i dag. Det er en periode hvor Bondevik har hatt et vesentlig ansvar for politikken i Finnmark og distriktspolitikken generelt.

       Arbeiderpartiet har vært en pådriver for de særskilte ordningene vi har i distriktspolitikken. Vi skal fortsatt være det, og vi kommer til å fremme nye forslag, men vi er opptatt av at de skal være mest mulig treffsikre.

       Når det gjelder landbruksoppgjøret, mener vi at det var fullt ut forsvarlig, etter at vi hadde gått med på en lettelse på 800 mill. kr gjennom skattesystemet overfor landbruket, å bidra til noen innstramning i selve landbruksoppgjøret. Det mener vi ikke rammer distriktene. Det mener vi er en forsvarlig landbrukspolitikk som bidrar til lavere priser, som er til fordel for forbrukerne.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg må gjøre statsministeren oppmerksom på at mitt spørsmål ikke gikk på Finnmark spesielt, som statsministeren nå fortsetter å svare på, men det gikk på distriktspolitikken generelt, for det er en uro, ikke bare i Finnmark, men utover i distriktene generelt. Jeg sa heller ikke at dette var en aksjon mot Arbeiderpartiet og for sentrum, men at det ikke er tilfeldig at dette kommer under et arbeiderpartistyre.

       Det er ikke lett å snu flyttestrømmen. Sentrumsregjeringen satte inn en rekke tiltak som gjorde at den faktisk ble avdempet, selv om den ikke ble snudd, hvis vi ser distriktene under ett og ikke bare Vadsø spesielt. Jeg tror dette også har noe med hvordan Arbeiderpartiet møter distriktene på. Statsministeren sa ifølge avisen Finnmarken da han var i Vadsø, at i indre Oslo øst er det mange som synes vi bruker for mange penger i Distrikts-Norge.

       Ser ikke statsministeren at dette kan virke som en unnskyldning, at det kan virke som om man setter grupper opp mot hverandre, og at en trenger tiltak begge steder, men på helt ulike vis?

       Og til slutt: Vi ble under budsjettforhandlingene i fjor høst enige om en evaluering av tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Hvor står den saken?

Statsminister Jens Stoltenberg : Vi skal evaluere tiltakssonen. Det jeg gjorde i Finnmark når noen der sa - og det var ulike meninger, man mente forskjellige ting - at staten ikke gjør noen ting for å bidra til bosettingen i Finnmark, var å si klart fra om at det er feil, og at det er uklokt av dem som ønsker å ivareta Finnmarks interesser, å skape et inntrykk av at man ikke gjør noen ting når det er betydelige skattelettelser, null arbeidsgiveravgift og betydelige overføringer fra staten til Finnmark og Nord-Troms.

       Jeg vil også minne om at det er nettopp det at det er ulike levekår som vi må ta utgangspunkt i. Problemet i Finnmark og i en del andre deler av Distrikts-Norge er høye flypriser. Problemet i f.eks. Oslo er høye boligpriser. Da er vi nødt til å ta hensyn til at det nettopp er ulikhetene som gjør at vi må ha litt ulike virkemidler i ulike deler av landet for å opprettholde bosettingen.

       Vi skal nå evaluere tiltakssonen. Den siste gangen vi gjorde det, gav evalueringsrapporten gode svar, nemlig at de personrettede tiltakene har bidratt til å opprettholde bosettingen. Jeg regner med at vi vil få noen av de samme svar ved den nye evalueringen.

       I denne fasen er det helt avgjørende at de virkemidlene vi kjenner til, og som fungerer, brukes med den kraft som ligger i dem. Jeg vil likevel bruke denne anledningen til å fortelle statsministeren hvordan vi kan komme i gang med å tenke nytt og smart i distriktspolitikken.

       Vi vet at vedtak i denne sal fører til en ny norsk østlandsby, Fornebu, og ny utbygging rundt Gardermoen, og alt dette skal slåss om den samme knappe ressursen: menneskene i dette landet. Hvordan kan vi tenke nytt og smart der unge mennesker har andre resepter for hvordan og hvor de ønsker å leve sine gode liv? Jeg tror mye av svaret ligger i den nye informasjonsteknologien. Den forrige regjeringen la fram stortingsmeldingen « IT-kompetanse i et regionalt perspektiv ». Vi vet at det skjer mye der ute, men vekstkraften er så sterk i sentrale strøk. Den drukner dessverre litt i Fornebu-debatten. Kan vi fortsette å ha en dialog med Regjeringen på dette feltet?

Statsminister Jens Stoltenberg : Nå vil jeg rose representanten Sponheim. Jeg synes det han nå sa, var veldig klokt, både det at vi må erkjenne at det er en krevende oppgave å opprettholde bosettingen i vårt langstrakte land - det betyr ikke at vi ikke skal forsøke, men vi skal erkjenne at det er en krevende oppgave selv om vi bruker mye ressurser for å få det til - og det at vi skal forsøke å tenke « nytt og smart », som Sponheim kaller det.

       Jeg viste i Finnmark bl.a til at jeg har vært med på ganske krevende omstillinger i Kirkenes, hvor vi nedla A/S Sydvaranger - 700 mann mistet arbeidet. Nå er det framgang og vekst i Kirkenes-samfunnet, fordi man har tenkt nytt og smart der. Jeg viste til Mo i Rana, hvor vi nedla 1.200 arbeidsplasser. Nå er det flere arbeidsplasser innenfor jernverkstomten enn da vi hadde Jernverket. Jeg viste til Rena Karton - 200 arbeidsplasser gikk tapt. Nå går det bra i Åmot og på Rena. Slik er det i Horten, og slik er det på Kongsberg. Så det er mange gode eksempler i Norge på at vi har greid å snu nedgang til framgang ved å tenke nytt og smart, slik Sponheim gjør, og da er IT én nøkkel. En av omstillingene vi har hatt i offentlig sektor de siste årene, er fornyelse i telesektoren. Prisene er nå en tidel av hva de var for ti år siden. Det er viktig for Utkant-Norge.

       Statsråd Giske har med ryggdekning fra statsministeren avslått søknaden fra den kristne barneskolen Oasen i Songdalen. Det anfekter to meget viktige prinsipper. Det ene er foreldreretten, at foreldrene skal sikres at barna får gå i den skolen de ønsker, og det andre er toleransebegrepet. Jeg aksepterer at statsministeren ikke er enig i det grunnlaget Oasen bygger på, men er det ikke slik at toleranse nettopp dreier seg om å akseptere andre standpunkter enn dem man selv står for? Og hvorfor har ikke statsministeren fulgt opp dette i praksis?

       Det er en viktig ting.

       Samtidig har seks kristne ledere, og det dekker alt fra syvendedagsadventister og Misjonssambandet til Oslo katolske bispedømme, skrevet et sterkt kritisk åpent brev nettopp om dette spørsmålet. De reiser nå faktisk spørsmål om det er slik at de kristne skolene etter privatskoleloven virkelig kan få lov å være kristne skoler med de begrunnelsene som altså statsråden har gitt.

       Mitt spørsmål er: Hvordan har statsministeren tenkt å sikre at de kristne skolene skal få lov å være kristne skoler?

Statsminister Jens Stoltenberg : Vi har lang erfaring i Norge for at vi i all hovedsak har et offentlig skoleverk, en fellesskole for alle. Så har vi lang erfaring for at vi har hatt et supplement til det norske skoleverket gjennom privatskoler, der ulike retninger, ulike skoler, har fått offentlig støtte, det være seg Steinerskoler, ulike kristne skoler og andre skoler. Det lov- og regelverket har Arbeiderpartiet forvaltet gjennom mange tiår. Vi har gitt offentlig støtte til privatskoler, og vi kommer fortsatt til å gjøre det - og vi kommer fortsatt til å godkjenne dem.

       Men privatskoleloven innebærer samtidig at det skal foretas en vurdering av om det pedagogiske tilbudet er slik at man mener det grunnleggende sett strider mot noen viktige prinsipper for norsk utdanningspolitikk. Det mener vi er tilfellet her, og derfor har vi sagt nei til den skolen. Det betyr selvsagt ikke at vi skal si nei til skoler som Arbeiderpartiet tidligere har sagt ja til, det være seg kristne eller andre skoler som har fått støtte, og som er private.

       Når det gjelder den konkrete skolen som Jan Petersen tok opp spørsmål om, har skolen faktisk gjort det klart at den vil følge norsk lov, også norsk likestillingslov og eventuelt fjerne det som måtte være i strid med den, fra undervisningsmateriellet.

       Det er ikke selve avslaget, men begrunnelsen fra kirke- og undervisningsministeren som er mest oppsiktsvekkende. Han sier at han antar at skolens læreplan strider mot FNs barnekonvensjon. Hva bygger han det på? Han sier at skolen legger for stor vekt på individuelt arbeid, noe vi forsøker å stimulere til i den offentlige skole. På samme måte er det når det gjelder tverrfaglig arbeid, som det er en skepsis mot, ifølge departementets begrunnelse, når det dreier seg om religion. Begrunnelsene er oppsiktsvekkende. Ser statsministeren at dette er så dårlig og ugjennomarbeidet at det bør tas opp på nytt?

Statsminister Jens Stoltenberg : Først litt til historieskrivningen til representanten Bondevik. Han gir inntrykk av at Arbeiderpartiet nærmest er tvunget til å akseptere at vi skal ha privatskoler her i landet som et supplement til det viktige felles offentlige skoletilbudet, og at det at de får statsstøtte, også er noe Arbeiderpartiet er tvunget til. Det er åpenbart feil.

       Vi har hatt skoler, som f.eks. Steinerskolen, helt tilbake til 1950-tallet. Da hadde Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget, og det er ingen tvil om at statsstøtten til, og tillatelsen, godkjenningen av en privatskole som Steinerskolen tilbake på 1950-tallet ikke skjedde fordi Kristelig Folkeparti presset Arbeiderpartiet til det, for den gangen hadde vi flertall alene på Stortinget.

       Så jeg tror at det å forsøke å fremstille det som at Arbeiderpartiet er for et monolittisk skolesystem uten mangfold, uten supplement, er feil. Men vi er for en sterk offentlig skole til alle. Vi har åpnet for et privat supplement, men vi er uenig i og redd for at det private supplementet kan skape et todelt skolesystem eller et skolesystem som strider mot viktige prinsipper. Det er begrunnelsen.

       Som representant for et parti som i sin tid her i salen hadde saksordføreren for privatskoleloven, er det som vekker min bekymring som liberaler, at statsråd Giske i løpet av håndteringen av Oasen-saken har klart å bruke tre sett ulike argument. Først kom et argument om trusselen for grendeskolen. Så har Stortinget funnet en løsning på hvordan man kan sikre det. Så kom argumentet om likestilling. Så sier skolen at man skal følge likestillingsloven. Så kommer et tredje sett nye argumenter, slik som representanten Bondevik viste til.

       Det som blir det forunderlige, og som i hvert fall skaper uro hos meg, er at istedenfor å si at hva vil nå skolen svare på utfordringene fra oss, dette er våre vilkår, så tar man med tredje sett argumenter og kjører igjennom. Da skapes det etter min mening en type rettsvilkårlighet som man ikke kan ha, selv innenfor det forvaltningsskjønn som Regjeringen har, hvis man skal bli oppfattet å være fair. Derfor har vi selvfølgelig fått denne uvante alliansen mellom Human-Etisk Forbund, syvendedagsadventistene og Den katolske kirken, og Venstre.

Statsminister Jens Stoltenberg : Enten har vi en lov som sier at enhver som søker om å danne privatskole, kan få lov til å få statsstøtte, uansett - den loven tror jeg ingen her i salen er tilhenger av - eller så har vi en lov som sier at etter søknad basert på vurdering etter nærmere kriterier der det utøves et skjønn, et forvaltningsskjønn, skal man eventuelt kunne få støtte. Det skjønnet må utøves i departementet. Det er mange enkeltsaker, mange læreplaner, mange enkeltelementer å vurdere.

       Arbeiderpartiregjeringen har opp gjennom årene utøvet det skjønnet, sagt ja til en lang rekke privatskoler. Her er vår vurdering at dette strider mot viktige prinsipper, og derfor er svaret nei.

       Men denne saken har også en annen prinsipiell problemstilling, nemlig det rent skjønnsmessige som skal utøves av en regjering, og særlig av en mindretallsregjering. Det vil jo ofte også være et politisk skjønn. Hva er da den prinsipielle holdningen til mindretallsregjeringen Stoltenberg i en sak hvor det i lovgivningen i utgangspunktet er lagt til departementet å vurdere en sak? Vil Regjeringen ta hensyn til at det kanskje er et flertall i Stortinget som vil legge en del andre føringer på utøvelsen av et slikt skjønn? Og vil da Regjeringen være lydhør overfor Stortingets flertall, eller er det Regjeringens holdning å gå i krig med stortingsflertallet? Her er det helt åpenbart at flertallet i den relevante komite har gitt uttrykk for at man skulle basere seg på det som forelå, når vi hadde regjeringsskifte. Det har Regjeringen nektet.

       Men det som gir grunn til bekymring, er at vi har ganske mange skoler som driver med det samme pedagogiske materialet, som står i den samme tradisjonen, og som tilhører den samme organisasjonen. Vi vet også at den organisasjonen som driver disse skolene, har ambisjoner om å etablere ganske mange skoler i løpet av et visst antall år - vi har jo sett planen deres.

       Mitt spørsmål til statsministeren blir: Vil statsministeren gå inn og se på det? Vi vet jo at skolene innenfor denne religiøse bevegelsen bruker stort sett det samme undervisningsmateriellet, som er oversatt fra amerikansk og sørafrikansk. Og mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren gå inn og vurdere de øvrige skolene som har fått statstilskudd, og som bruker dette materiellet, slik at de eventuelt skal behandles likt som Oasen?

Statsminister Jens Stoltenberg : Først vil jeg si at er jeg glad for støtten til Regjeringens beslutning. Dernest vil jeg si at denne debatten illustrerer - og det er ikke noen kritikk av spørsmålsstilleren - hvor viktig det er at vi nå ikke starter en prosess der vi ender opp med saksbehandling av enkeltsøknader i Stortinget, for det krever et helt annet beslutningsgrunnlag i hver enkelt sak - når det gjelder hver enkelt søknad, hver enkelt læreplan, lærebøker og læreopplegg - for at man så kan ta stilling til det. Og det vil bli et stortingsregjereri som jeg ikke tror noen vil være tjent med - heller ikke de som er opptatt av å sikre privatskolene, slik også Arbeiderpartiet har vært opp gjennom svært mange år.

       De skolene som har fått godkjent sine søknader, har fått dem. Det kan vel hende at arbeiderpartiregjeringen har utøvd et annet skjønn i enkelte konkrete saker som den forrige regjering vurderte annerledes - det har jeg ikke forutsetning for å ta stilling til. Hvorvidt det skal foretas ny vurdering av de sakene, er avhengig av vilkårene i tillatelsene som er gitt. Det er ikke mulig å frata noen en tillatelse dersom vilkårene som står i den, er oppfylt, og det betyr at man skal være veldig varsom, tror jeg, med å skape usikkerhet rundt de godkjenningene som allerede er gitt. For framtiden får vi utøve vårt eget skjønn og håndtere de sakene som måtte komme.

       Mitt spørsmål går på den konkrete kgl. resolusjon av 9. februar d.å. Den innfører en ny og tredje begrunnelse for det samme standpunkt som statsråd Giske har inntatt hele veien. Men den begrunnelsen som er brukt for å gi avslag på klagen, er av det samme departement tidligere brukt - i nøyaktig samme form - som vilkår for godkjenning. Det er, så vidt jeg kan skjønne, ganske kontant i strid med det grunnleggende rettsprinsipp likhet for loven - like saker skal behandles likt. Bekymrer ikke det heller statsministeren?

Statsminister Jens Stoltenberg : Hvis noen mener at det her er fattet en beslutning som er i strid med loven, er det en helt ordinær sak - da får det være en sak for rettsvesenet. Her tror jeg hele debatten illustrerer viktigheten av at vi er litt ryddige i forhold til hvilken myndighet som ligger hvor. Hvis man mener det er tatt et beslutning i strid med privatskoleloven, så er det domstolene som tolker loven, eller som tar stilling til spørsmålet om det er begått et lovbrudd.

       Hvis det er slik at Stortinget mener at loven er gal, kan selvfølgelig Stortinget endre loven - uten at jeg anbefaler det. Hvis det er slik at Stortinget ønsker å frata Regjeringen utøvelsen av det skjønn som Regjeringen er tillagt i henhold til loven, vil jeg fraråde det på det sterkeste, for da ender vi i en situasjon der Stortinget skal behandle enkeltsøknader og utøve et krevende skjønn i enkeltsaker. Det vil jeg fraråde generelt, men også selvsagt innenfor privatskoleloven.

       Og det er vel egentlig kjernen i denne distriktsdebatten, at SND Invest bruker mer penger i Oslo-området enn de gjør f.eks i Finnmark, at Telenor flytter arbeidsplasser fra Vadsø, slik at IT-arbeidsplasser reduseres med 70 til 20, at dette presset vil føre til betydelig økt press på flere investeringer i Sør-Norge. Er det lurt å stille seg sånn?

Statsminister Jens Stoltenberg : Først vil jeg si at vi hadde det hyggelig i Valdresgata Borettslag, Kristin Halvorsen og jeg. For det andre vil jeg si at det er med delt glede jeg hører hva boligprisene er nå, sammenlignet med hva de var da jeg flyttet derfra. For det tredje vil jeg si at hvis det var slik at det Regjeringen gjorde, var å øke presset på Valdresgata Borettslag og andre boliger i Oslo-området og det ble bevisst fraflytting fra Distrikts-Norge, så hadde det selvsagt ikke vært klok politikk. Men det er ikke det Regjeringen gjør. Regjeringen bruker et betydelig antall milliarder kroner på å opprettholde bosetting i Norge, vesentlig mer enn det man gjør i Sverige og i Finland, og det har bidratt til å dempe en utvikling med sentralisering som vi har sett i svært mange land.

       Vi vil gjerne ha en dialog med alle gode krefter - SV er inkludert blant dem - om hvordan vi kan gjøre enda mer. Det handler om økonomiske bidrag fra staten i form av lavere skatter, økte tilskudd til veiutbygging og den typen tiltak, men det handler ikke minst om at disse samfunnene i større grad må utvikle egne bedrifter og eget næringsliv. Jeg nevnte eksempler, Kirkenes, Mo i Rana og Åmot kommune, der omstillinger har vært vellykket. Der har vi greid å stanse en dramatisk fraflytting. Det er viktig, og da skal vi lære av de gode erfaringene, bl.a for å bidra til lavere boligpriser i Valdresgata Borettslag.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg konstaterer at statsministeren innser at han solgte for tidlig. -

       Ellers så betyr det ikke så mye til eller fra for dem som allerede er inne på boligmarkedet. Det er de som er førstegangsetablerere, som virkelig får denne smellen. Men jeg synes at noe av kjernen i problemet her er distriktspolitikken i all politikk og ikke om vi klarer å klatte på noe distriktspolitikk som bøter på en politikk som i det store og hele er en sentraliseringspolitikk. Hvis det er slik at SND fører en politikk som sentraliserer, at arbeidsmarkedsetaten gjør det samme, at likningskontorene gjør det samme, og det samme skjer når det gjelder politi osv., da fører man en strukturpolitikk som fører til økt sentralisering, og da kan vi drive og bøte på det i eninga, men uten at det hjelper. Hadde det ikke vært lurt å tenke motsatt, f.eks at IT-arbeidsplasser, det er arbeidsplasser der avstand er mindre viktig enn på andre områder, og da må man stimulere til at det etableres i distriktene. Burde det ikke vært slik at man sa at SND ikke skal investere først og fremst i Oslo-området, men i distriktene? Det kunne jo snudd utviklingen.

Statsminister Jens Stoltenberg : Her må vi rydde litt opp i hva SND driver med og ikke driver med.

       SND Invest er overhodet ikke noe distriktspolitisk virkemiddel. Stortinget har vedtatt at det skal være helt vanlige forretningsmessige investeringer for å bidra til egenkapital i norske bedrifter over hele landet uten noen distriktspolitisk profil. Det er null subsidier, det er forretningsmessige investeringer. Det kan man være for eller mot, men det handler ikke om distriktspolitikk, det handler ikke om subsidier, rentestøtte eller tilskudd. De subsidierte ordningene i SND, som er billige lån, risikolån eller tilskudd, har en veldig klar fordelingsprofil og distriktsprofil. Hver sjette bedrift i Finnmark har fått en eller annen form for støtte fra SND. Det er knapt noen bedrifter i Oslo som har fått støtte fra SND i betydningen billige lån, risikolån eller direkte tilskudd. Så det er ett eksempel på en klar distriktspolitikk som vi fører gjennom SND, og å blande inn SND i SND Invest blir veldig feil.

       Bredbånd, IT, er veldig viktig for Distrikts-Norge. Det gir mange muligheter. I Vågå har de fått flyttet ut arbeidsplasser bl.a ved å bruke informasjonsteknologi. Men da må det være billig, og ved å omstille Telenor er kostnadene nå en tiendedel av hva de var for ti år siden.

       Jeg er ikke helt sikker på om statsministeren har tatt innover seg de utfordringer, de problemer og de følelser man nå sliter med rundt omkring i utkantsamfunn. Vi snakker ikke om Mo i Rana, hvor man har hatt en vellykket omstilling med betydelige statlige midler, men om utkanter. Jeg tror det opprøret som statsministeren møtte i Finnmark, dessverre kan komme til å spre seg til langt større deler av Distrikts-Norge.

       Vi må ikke gjøre dette til et verdensmesterskap i å bruke mest penger, og krangle om hvem som foreslår flest milliarder til disse områdene. Det det dreier seg om, er at de som bor i disse områdene føler at næringsgrunnlaget og selve livsgrunnlaget er i ferd med å forsvinne. Myndighetene fjerner offentlig infrastruktur som man har sett på som en selvfølge, og som man føler at man er avhengig av. Det er langs disse linjene vi må føre debatten.

       Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren oppriktig villig til å forlate en argumentasjon om hvor store de statlige overføringer er, og gå inn i en konstruktiv debatt i forhold til hvordan vi skal løse disse spørsmålene?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg vil gjerne gå inn i en konstruktiv debatt, jeg, fordi dette er vanskelig. Det er ikke åpenbart hvordan vi skal bidra til å opprettholde bosettingen, selv om vi er villige til å satse betydelige summer på det, så den debatten hilser jeg velkommen, og jeg deltok i den debatten også i Finnmark.

       Men begrepet « bygge ned » statlig infrastruktur mener jeg er feil. For eksempel det som har skjedd i Posten, har ført til at vi nå har flere poststeder enn på mange år. Det blir flere steder hvor man kan gå på postkontor og hente og levere post og betale regninger, enn før, men det er en omstilling. Når det gjelder telestrukturen, er det riktig at det er færre ansatte, men det er et vesentlig bedre teletilbud.

       Finnmark var det fylket som først ble digitalisert. Vi jobber nå med en voldsom utbygging av bredbånd, og kostnadene for en ti minutters telefonsamtale fra Hammerfest til Oslo, som for ti år siden kostet ca 23 kr, koster nå 2,94 kr. Det er veldig viktig for Finnmark og for hele Utkant-Norge at kostnadene med å bruke den nye informasjonsteknologien, Internett og andre typer ny informasjonsteknologi er gått dramatisk ned. Men det er en utbygging av den offentlige infrastrukturen, ikke en nedbygging, og det er gjort ikke minst av hensyn til Distrikts-Norge.

       Det er riktig at det er nedlagt postkontor, men det ble også nedlagt et betydelig antall postkontorer da - ja, jeg skal ikke være polemisk, men bare si at det er mange som har ansvaret for det som har skjedd innenfor Posten. Men alt i alt er det flere poststeder nå enn før.

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg beklager, men det er noen som har laget et rykte og en myte og tillagt meg at jeg en eller annen gang skulle ha kalt finnmarkinger for « latsabber ». Det har jeg aldri gjort. Jeg har benektet det utallige ganger, og jeg ber Odd Roger Enoksen beklage at han kom i skade for å komme med en slik påstand fra Stortingets talerstol.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Dersom Carl I Hagen har trukket tilbake det utsagnet, så er jo det vel og bra. Det har aldri vært noen grunn til å kalle finnmarkingene for « latsabber », og det er godt at heller ikke Carl I Hagen nå lenger ser noen grunn til å gjøre det.

       Men la meg gå over til mitt tilleggsspørsmål. Statsministeren demonstrerer på nytt at vi snakker om litt ulike ting når han igjen tar opp hva staten bruker av midler til offentlig infrastruktur. For å beskrive noe av situasjonen: Det som skjer nå, er at vi har en enorm eierkonsentrasjon innenfor oppdrettsnæringen, hvor det lokale eierskapet forsvinner. Man sitter i store deler av Distrikts-Norge igjen med rene røkterjobber innen f.eks oppdrett som gjør at kompetanse og arbeidsplasser forsvinner ut av lokalsamfunnene. Vi ser det samme i forhold til fiskeressursene, hvor Kjell Inge Røkke nå eier over 10 % av de samlede norske fiskeressursene. De samles på færre og færre hender, og det utarmer Distrikts-Norge. Vi ser det i forhold til tilgang på kapital, at de store bankene nå faktisk mer eller mindre sier nei til å finansiere bygging av bolighus, rett og slett ut fra postnummer. Det er disse utviklingstrekkene som er med på å forvitre disse samfunnene.

       Hva vil statsministeren gjøre med det?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg mener at det ikke er helt åpenbart at f.eks eierstrukturen i bankene har noen direkte påvirkning i forhold til om distriktene greier seg eller ikke. Jeg tror det som er avgjørende for Distrikts-Norge, er at man har gode banktilbud, billige banktjenester og banktjenester over hele landet.

       Jeg tror akkurat det samme i forhold til f.eks viktige deler av fiskeindustrien. Det viktige er at det kommer inn kapital, at noen vil investere og utvikle virksomhetene. Enten det har vært Frionor, Nestlé, Kjell Inge Røkke eller andre, har utlånskapital - det man kan kalle sentral, norsk kapital fra Oslo-området - vært viktig for utviklingen av Distrikts-Norge. Og jeg tror ikke at man uten videre kan si at det er negativt for Distrikts-Norge at den type kapital finnes.

       Det avgjørende er å se på mulighetene. Det er mange kystsamfunn nå som har framgang, bl.a gjennom oppdrettsnæringen. Jeg tror, i likhet med mange i Finnmark, at oppdrett, i tillegg til tradisjonelle fiskerier, er en stor mulighet som Finnmark ikke har utnyttet godt nok ennå.

       Hans J Røsjorde (Frp) : Mitt spørsmål går også til statsministeren og dreier seg om konflikten mellom Israel og Palestina.

       I store deler av norsk presse og de billedgivende media fremstilles forholdet mellom Israel og Palestina ensidig negativt til fordel for Palestina, mens man nærmest fremstiller Israel som den som har skylden for det meste. Norske statsråder opptrer svært ofte slik at det gjennom media dannes et bilde av at også norske regjeringsmedlemmer på besøk i området og for øvrig har en klar holdning til at Palestina er den som i denne konflikten trenger mest støtte. Med andre ord: Det dannes altså totalt sett et bilde der Israel fremstilles som den som har skylden for at det aller meste går galt i denne konflikten.

       Mener statsministeren at dette bildet er riktig?

Statsminister Jens Stoltenberg : I vinter og før jul ble Regjeringen, utenriksministeren og jeg kritisert for at vi ikke var kritiske nok overfor Israel og Israels håndtering av opptøyene i de okkuperte områdene på Vestbredden. Nå kritiserer Røsjorde oss for at vi ikke er kritiske nok til palestinerne og har stor nok forståelse for israelerne.

       Jeg tror den debatten, og det at kritikken kommer fra begge sider, illustrerer to ting: for det første at det er en komplisert og vanskelig konflikt, der det ikke er enkelt å si at den ene parten har alt ansvaret og den andre parten ikke har noe ansvar, og for det andre at Regjeringen har prøvd å føre en linje som tar innover seg at det nettopp er to parter, at vi alle har et ansvar for å bidra til fred, og at Norge ønsker å spille en rolle i forhold til det å bringe partene sammen, bidra til dialog, og dermed ikke alltid kan ha en like høy profil i offentligheten som man kanskje kunne ønske, fordi vi mener det er viktigere å spille en rolle i forhold til i konflikten og i forhold til partene.

       Når det gjelder medienes dekning, vil det være veldig galt av meg å gi karakteristikker i forhold til om jeg mener at den er objektiv eller ikke.

Hans J Røsjorde (Frp) : I Israel har det nettopp foregått et regjeringsskifte, og i den forbindelse har også den nye regjeringen fått et innslag av medlemmer fra det israelske arbeiderpartiet.

       Mitt spørsmål er: Vil deltakelse av det israelske arbeiderparti i en ny regjering få innvirkning på Stoltenberg-regjeringens politikk overfor Israel?

Statsminister Jens Stoltenberg : Det avgjørende for oss er hva slags politikk som føres. Nå er vi i den situasjon at det ennå ikke er dannet en regjering. Det ser ut til at det blir en regjering der også arbeiderpartiet kommer til å delta, og der det bl.a har vært spekulert i at Shimon Peres kan bli utenriksminister. Det er klart at en bred samlingsregjering med Sharon som statsminister og Shimon Peres, fredsprisvinneren, som utenriksminister vil være en regjering man vil ha store forventninger til, men jeg vil også si en regjering med en del usikkerhet i forhold til hva som vil bli den faktiske politikken.

       Jeg tror vi skal vurdere en israelsk regjering på grunnlag av hva de faktisk gjør. Arbeiderpartiet og Regjeringen vil selvsagt også gjøre det, uavhengig av hvilke partier som til enhver tid sitter i regjeringen.

       Vi har i det siste fått skremmende opplysninger om norsk ungdoms alkoholvaner. Norge er nå i tet i Europa når det gjelder ungdomsfyll. I løpet av det siste år har hver femte 18-åring med førerkort fyllekjørt minst to ganger. Amerikanske undersøkelser viser at begrensninger med hensyn til skjenking og salg av alkohol bortimot kan halvere volden. Og norsk forskning viser at en økning av totalforbruket med 1 liter ren alkohol i året vil gi 25 % flere drap blant menn. Det økende alkoholforbruket er altså ikke bare et helseproblem eller et sosialproblem, men også et trafikkproblem og et voldsproblem. Forskningen viser at restriktive tiltak er den mest effektive alkoholpolitikk. Pris og tilgjengelighet er blant de viktigste faktorene.

       Jeg vet at sosialministeren er bekymret over økende alkoholforbruk og fyll blant norsk ungdom. Men er hun villig til å fremme tiltak som kan være upopulære, men som virker på dette området?

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Det er all grunn til å bekymre seg for ungdommens økende forbruk av alkohol. Den rapporten som nå er lagt fram fra Verdens Helseorganisasjon, viser at vi fortsatt, heldigvis, holder oss i det nedre sjikt når det gjelder hyppigheten av alkoholbruk blant de unge. Ikke desto mindre er det en økning også der. Det synes altså som det typisk norske drikkemønsteret med flatfyll, har et større grep på ungdommen, beklageligvis. Vi har altså ikke endret drikkekultur i Norge; det synes som om de unge tar etter den gamle måten å drikke på.

       Representanten Næss trekker også fram at restriktive tiltak synes å være det som hjelper, og det er det ingen uenighet om blant fagfolk. Norges alkoholpolitikk er også en av verdens mest restriktive. Det tror jeg vi skal være glade for, og det arbeider vi for å opprettholde. Vi må også ha en alkoholpolitikk som har gjenklang i befolkningen, og vi må avveie disse forholdene.

       Det som også kom fram på den FN-konferansen hvor disse tallene ble lagt fram, var at reklamen, slik den nå bedrives fra næringen, er aggressiv og går veldig mye på livsstil. Det norske alkoholreklameforbudet overholdes ikke lenger i så måte, for reklame overføres jo gjennom TV-kanaler fra utlandet, som vi ikke har kontroll med. Jeg vil, i tillegg til at Regjeringen skal legge fram en handlingsplan mot rus, også samarbeide med den svenske sosialministeren om hvordan vi kan gå videre på det internasjonale feltet for å se om vi kan gjøre noe også med reklamen.

Are Næss (KrF) : Jeg merket meg at statsråden refererer til WHOs ministerkonferanse i Stockholm, og jeg tolker henne slik at hun vil følge opp den kampen mot alkoholindustrien som Gro Harlem Brundtland der gav signaler om. Det synes jeg er positivt.

       Så må man også ha gjenklang i befolkningen, ja, det er riktig, men det finnes også forslag om tiltak som kan gjennomføres. Blant annet har Avholdsfolkets Landsråd kommet med fem konkrete råd: styrking av kontrolltiltakene ved butikksalg av øl, høyere avgifter på øl, fortsatt forbud mot rusbrus i norske dagligvarebutikker, strengere reaksjoner mot utesteder med narkotikaomsetning og styrking av forebyggingstiltak og opplysningsarbeid rettet mot ungdom.

       Vil sosialministeren kunne følge opp disse rådene fra Avholdsfolkets Landsråd, som innehar en viss kompetanse på dette området?

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Dette er gode råd, og jeg tar dem med meg, hvert eneste ett. Særlig omsetningen i forhold til unge bekymrer meg faktisk voldsomt. Det er ikke lov å drikke alkohol før man er 18 år i dette landet, og da må vi sørge for at vi får gjort noe rundt dette. Det vil jeg komme tilbake til i den ruspolitiske handlingsplanen.

       Når det gjelder rusbrus i butikkene, er det vel kjent for representanten Næss at vi der har protestert mot ESAs påbud om å ta det ut i butikkene, så der fører vi i aller høyeste grad en aktiv politikk.

       I dagens utgave av Dagsavisen resonnerer bl.a generalsekretæren i Kirkens Bymisjon over den elendighet som narkomane lever under i Oslo sentrum. Hun, sammen med en fagansvarlig, resonnerer rundt det om vi ikke nå bør være åpne for å drive forsøk med sprøyterom, ikke fordi vi skal gi opp kampen for å berge folk mot stoff, ikke fordi vi skal gi opp kampen mot kriminelle, men fordi vi overfor folk i elendighet kanskje har en plikt til å sørge for at elendigheten blir mindre.

       Vil statsråden vurdere en hjemmel som gjør at man kan få utprøvd forsøk under betryggende rammer, bl.a i rammer hvor man kan sørge for at det finnes et utvalg av være- og møtesteder, hvor sprøyterommet ikke er det eneste, men er en del av en større helhet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Opiatmisbruket i Norge har bestått i mange år, og vi har fått en gruppe med svært slitne narkomane i Oslo, men også i store deler av resten av landet. Det gjør også at vi ser høye dødsfallrater i denne gruppen på grunn av overdoser, men også andre dødsfall. Dette bekymrer meg svært.

       Når det gjelder sprøyterom, har jeg sett på den problematikken. Norge har tilsluttet seg de internasjonale konvensjonene som FNs kontrollorgan - INCB- har. Danmark bad om å få en tolking av dette fra INCB, og fikk avslag, og det ble klart sagt at sprøyterom ikke er tillatelig innenfor disse konvensjonene. Så ser vi at det er noen land som likevel etablerer sprøyterom, og de har da valgt å tolke konvensjonene selv.

       Jeg er også opptatt av at Norge skal ha en betydelig troverdighet internasjonalt når det gjelder narkotikapolitikken, for nettopp narkotikapolitikken har et så sterkt internasjonalt tilsnitt. Men vi må likevel, med den virkeligheten vi står overfor, se på alle de mulighetene som ligger i forebygging av ytterligere helseskade og død blant narkomane. Feltpleien i Oslo er et godt eksempel på noe som har virket, og vi må se på hva slags andre tiltak vi kan legge til der.

Odd Einar Dørum (V) : Jeg har den dypeste respekt for konvensjoner.

       Min utgangsideologi er i grunnen at det dør flere i Norge av mangel på tro på at det nytter å hjelpe, enn av heroin. Vi er i en situasjon som også handler om veldig slitne mennesker, bokstavelig talt slitne, som lever i elendighet. I hjertet av den store byen vi er i, må det også være plass for de utstøtte. Når bl.a. Kirkens Bymisjon i dag reiser debatten om sprøyterommet, er ikke det for å gi avkall på strengheten og striksheten i norsk narkotikapolitikk, men det er for å stille spørsmål om en ikke skal gå et stykke på veien for å lindre hverdagen for noen som er i en så krevende situasjon at livet deres bare er forferdelig. Det var bakgrunnen for mitt spørsmål.

       Vi er i ferd med å få overdosedødsfall i et antall i Norge som passerer tallet på trafikkdrepte. Vi vet hvor sterkt vi reagerer på trafikkdrepte, men overdosedødsfallene må vi nå begynne å se på. De kan ikke ligge så høyt som de gjør, det kan de ikke fortsette med.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 6, fra representanten Hilde Frafjord Johnson til kommunal- og regionalministeren, bortfaller da spørreren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 7, fra representanten Øyvind Korsberg til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av nærings- og handelsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra nærings- og handelsministeren blir spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 2.

       Spørsmål 10, fra representanten Ågot Valle til kulturministeren, bortfaller da spørreren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 16, fra representanten Valgerd Svarstad Haugland til miljøvernministeren, utsettes til neste spørretime da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 20, fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til olje- og energiministeren, utsettes til neste spørretime da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 22, fra representanten Ursula Evje til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten André Kvakkestad.

Spørsmål 1

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til statsministeren:

       « En gjennomgang fra KS om situasjonen i Kommune-Norge viser at mange kommuner har kuttet på skolesektoren de seinere årene.

       Mener statsministeren at det er ansvarlig politikk i ett av verdens rikeste land å stramme inn på grunnskolen? »

Statsminister Jens Stoltenberg : Regjeringen arbeider for en offentlig fellesskole som gir et likeverdig opplæringstilbud med et mangfold som ivaretar alles behov. Den enkelte elev skal stå i sentrum, det skal legges vekt på moderne formidling av kunnskap.

       For å møte utfordringene fra kunnskapssamfunnet vil det være behov for å styrke og videreutvikle kvaliteten i skolen. Det er Regjeringens klare mål, og det vil vi få anledning til å komne grundig tilbake til i månedene som kommer.

       Når det gjelder pengebruken, eller ressursbruken, i grunnskolen, viser tall fra Gunnskolens informasjonssystem at antallet delingstimer pr. klasse har økt noe, mens antallet spesialundervisningstimer pr. elev sank fra skoleåret 1999-2000 til skoleåret 2000-2001. Det tyder samlet på at pengebruken, eller ressursinnsatsen, er stabil i perioden. Det foreligger av naturlige grunner ikke tall for inneværende år.

       Jeg er kjent med resultatene fra den spørreundersøkelsen Kommunenes Sentralforbund har foretatt, der 185 kommuner og 16 fylkeskommuner har svart. Ifølge denne undersøkelsen peker grunnskolen seg ut som den sektor flest kommuner ønsker å prioritere i 2002 gitt at det er rom for økt aktivitet. For inneværende år legger 22 kommuner av de 185 kommunene som har svart, opp til å utvide grunnskoletilbudet, og 96 kommuner vil opprettholde tilbudet. Dette utgjør totalt 64 % av de kommunene som har svart. Videre svarer 57 kommuner, eller 31 %, at det i de foreløpige prioriteringene for 2001 legges opp til nedskjæringer i grunnskolen.

       Det er i utgangspunktet bekymringsfullt at enkelte kommuner planlegger nedskjæringer i grunnskolen. Det er i dag like fullt bred enighet i denne sal om at kommunene i større grad skal ha ansvaret for å foreta egne prioriteringer på viktige områder. Nå skal vi også huske at undersøkelsen det vises til, baserer seg på foreløpige prioriteringer, og ikke på endelige regnskapstall. En bør derfor være forsiktig med å trekke endelige konklusjoner på basis av denne undersøkelsen.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil følge situasjonen i kommunene nøye. I forbindelse med tilstandsrapportene fra Statens utdanningskontorer våren 2001 vil departementet be om at kommuner som skiller seg ut med relativt lav ressursbruk, skal vurderes særskilt, for det må være helt klart at alle elever i vårt land skal sikres et tilbud i samsvar med bestemmelser i både lov og læreplan.

       Nå kommer ikke disse resultatene som noen stor overraskelse for meg. Vi har gått gjennom i Stortinget tidligere hvordan de øremerkede midlene fungerer overfor kommunene, og funnet ut at de øremerkede midlene som krever en egenandel, de tar selvfølgelig penger fra andre sektorer. Og det er det som har skjedd i veldig mange kommuner, at kommunene har tatt penger fra andre områder for å få nok til egenandelen på eldreomsorg, og dermed er det skolen som lider. Men hvis vi skreller dette til beinet, dreier det seg til syvende og sist om hvilken kommuneøkonomi man har, hvilke betingelser man har for å drive alle mulige gode tiltak rundt omkring i kommunene, og for å sikre en standard på skole og omsorg som er sammenlignbar med den standarden som det store flertallet har privat.

       Vil statsministeren legge opp til en politikk som øker overføringene til kommunene betydelig framover?

Statsminister Jens Stoltenberg : Jeg er helt enig i at dette grunnleggende sett handler om hvor mye penger vi skal bruke i fellesskap på felles velferdsordninger, som vår offentlige skole er en viktig del av.

       Vi kommer til å legge opp til økte inntekter til kommunene i årene som kommer. I budsjettet som er vedtatt for inneværende år, som var det første min regjering la fram forslag om i fjor høst, har vi en historisk sterk økning i kommunenes inntekter, sterkere enn på kanskje 10 år - 5-6 milliarder kr netto. I tillegg ble økte lærerlønninger kompensert for kommunene, slik at det ble totalt 8 milliarder kr, som er et historisk høyt nivå, og som har gjort at mange kommuner kan satse på skolen. Det viser jo også undersøkelsene, med alle mulige forbehold, at et flertall av kommunene som har svart på KSs undersøkelse, enten skal opprettholde eller øke bevilgningene til skolen. Så er det et mindretall som sier de skal bruke mindre, og da er situasjonen den at det er litt tidlig å si for det første om de kommer til å bruke mindre på skolen, og for det andre hva som er årsaken til at de kommer til å bruke mindre. Det kan jo være endringer i antallet elever, i skolestruktur og andre ting som faktisk gjør at det ikke er galt at det brukes noe mindre.

Spørsmål 2

       Lars Rise (KrF) : Jeg har følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Ifølge utskrift av lydopptak fra forsvarsministerens pressekonferanse 16. februar sa statsråd Godal at han hadde hatt « omfattende kontakter » med de forsvarspolitiske talsmenn i Stortinget. Da han i muntlig spørretime 21. februar ble spurt om hvem han hadde snakket med, benektet han opplysningene det ble referert til, og henviste til at han hadde snakket med komiteen.

       Vil statsråden beklage at han har gitt Stortinget gale opplysninger? »

Statsråd Bjørn Tore Godal : Jeg svarte som jeg gjorde i Stortingets spontanspørretime sist onsdag fordi jeg stilte meg uforstående til både premisser og vinkling i representanten Rises spørsmål.

       Jeg er selvsagt fullt på det rene med at jeg ikke har hatt samtaler med de forsvarspolitiske talsmenn enkeltvis, langt mindre fått forsikringer om at de vil sikre flertall bak forslagene i proposisjonen.

       Derimot har jeg møtt forsvarskomiteen, der de forsvarspolitiske talsmenn - med unntak for SV - sitter. I møtene som fant sted 28. september, 30. november og 7. februar, redegjorde jeg for en del hovedspørsmål knyttet til arbeidet med proposisjonen. Jeg følte det var til gjensidig nytte, men en slik kontakt forplikter selvsagt verken Regjeringen eller komiteen.

       Jeg har etter å ha sett representantens spørsmål, hørt et opptak fra min pressekonferanse 16. februar.

       En bestemt setning kan klart utlegges som at jeg har hatt individuelle møter med de forsvarspolitiske talsmenn, altså utenfor komiteens ramme. Det sier jeg meg lei for. Men det var den kontakt jeg nå har referert til, som var mitt anliggende.

       Derimot sa jeg om den konkrete støtten til proposisjonen:

« De » - altså de forsvarspolitiske talsmenn - « kan selvfølgelig ikke gi blankofullmakt i forhold til en proposisjon de ikke har sett. »

Så føyde jeg til:

« Men vi gjør ikke noe annet nå enn det som ligger i håndgrepene fra Forsvarsstudien 2000 og Forsvarspolitisk utvalg med tverrpolitisk representasjon fra alle partier ».

       Og på det grunnlag er jeg fortsatt ikke pessimist, som var min innledende setning på denne pressekonferansen på det punkt.

Lars Rise (KrF) : Jeg vil først få takke statsråden for svaret, og for at han nå sier seg lei for det han sa på pressekonferansen, som gav inntrykk av noe annet enn det som var tilfellet. Men han har også her bekreftet at han gav seg til å referere fra samtalene han har hatt, altså at de forsvarspolitiske talsmenn ikke gav noen blankofullmakt til en proposisjon som de ikke hadde sett.

       Jeg ser jo at dette på en måte ble hovedbegrunnelsen for at statsråden nå ikke er pessimist. Så de samtaler han har ført i komiteen, har ført til at statsråden nå ikke er pessimist når det gjelder å få til et flertall.

       Det er jo helt riktig at det har vært flere møter i komiteen. Men jeg tillot meg å spørre i spørretimen forrige onsdag om hvem som hadde hatt samtaler med statsråden, og fikk da dette med komiteen til svar. (Presidenten klubber).

       Skal jeg få stille oppfølgingsspørsmålet?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Nei, det vil jeg egentlig ikke si. Utgangspunktet var at jeg etter en kontakt med forsvarskomiteens leder mente det kunne være nyttig å redegjøre for det arbeidet som var i gang, i en såpass stor sak, og jeg forstod det slik at det var det alminnelig tilslutning til i komiteen.

       Jeg har ikke, verken på pressekonferansen eller ellers, referert fra noen uttalelser i komiteen. Det skulle også bare mangle. Det står for min regning det jeg sier, at ingen selvsagt gjennom en slik prosess kan gi en blankofullmakt til noe som helst i noen retning i en proposisjon. Det er et sitat fra meg selv, og ikke fra noen andre.

Lars Rise (KrF) : Det er åpenbart at statsråden har sett på møtet med komiteen som en slags klarering, i og med at han refererer til tilbakemeldinger han har fått, og som har vært så gode at han kan annonsere på pressekonferansen fra disse samtalene og trekke en konklusjon i retning av at han nå ikke behøver å være pessimistisk når det gjelder å få flertall for dette.

       Jeg lurer på om statsråden ser noen konstitusjonell nyvinning i det som har skjedd her, når en statsråd setter seg ned og drøfter med komiteen på forhånd en proposisjon som ikke er lagt frem for Stortinget?

Statsråd Bjørn Tore Godal : Jeg var ganske nøye på ikke å legge fram noen deler av proposisjonen i noen av disse møtene, og bakgrunnen for det var at proposisjonen ikke forelå. Det var altså ikke noe utkast å legge fram, og det ville jo være forholdsvis vilt - unnskyld uttrykket - å gjøre det i forhold til et dokument som ikke foreligger. Men det var altså fra min side et behov for å legge fram synspunkter på framdrift, arbeid og hovedinnhold, og jeg hadde inntrykk av at det ble sett på som til gjensidig nytte. Men det er andre forhold som gjør at jeg ikke er pessimist, og jeg viste til det i slutten av mitt svar. Vi følger i alle hovedtrekk de anbefalinger som knytter seg til store driftsreduksjoner og en reduksjon i antall ansatte i Forsvaret for å få mer penger til den spisse enden i Forsvaret, nøyaktig i samsvar med innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg og Forsvarsstudien 2000. Det er selvfølgelig også basert på de inntrykkene jeg har hatt i mange forsvarspolitiske diskusjoner over det hele land. Alle sier at dette er bra, men man tar selvfølgelig forbehold om enkelthetene i proposisjonen.

Presidenten: Då går me til spørsmål 7.

Spørsmål 7

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Øyvind Korsberg til kommunal- og regionalministeren, vil verta svara på av nærings- og handelsministeren som rette vedkomande.

       Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Ifølge avisa Nordlys 20. februar 2001 har det interkommunale selskapet Avfallsservice AS skattefritak. Selskapet deltar i en anbudsrunde som har vært ute i hele EØS-området. Dette medfører konkurransevridning med hensyn til andre anbydere, som betaler skatt.

       Er dette i strid med EØS-reglene når det gjelder offentlig subsidiering? »

Statsråd Grete Knudsen : Representanten Korsberg viser til EØS-reglene om offentlige innkjøp og tilsvarende regler om offentlig støtte.

       Etter EØS-reglene om offentlige innkjøp er eksistensen av eventuelle eller faktiske offentlige subsidier til et selskap som deltar i en anbudsrunde etter EØS-reglene, ikke i seg selv i strid med prinsippet om likebehandling av tilbydere. Dette har også nylig blitt slått fast i en EF-domstolsavgjørelse.

       EØS-reglene for offentlig støtte bygger på et generelt forbud mot støtte i en form som begunstiger bestemte foretak. Selv om utformingen av nasjonale skatteregler i utgangspunktet faller utenfor EØS-avtalen, kan det ikke uten videre utelukkes at skattereglene vil kunne medføre at f.eks interkommunale selskaper får fordeler på det offentliges bekostning som medfører konkurransevridninger i strid med EØS-reglene om offentlig støtte.

       Det omtalte selskapet er som aksjeselskap et eget skattesubjekt. I skatteloven § 2-32 er det fastsatt at « selskap ... som ikke har erverv til formål, er fritatt for formues- og inntektsskatt. » Det innebærer at det vil være mulig å påberope seg denne bestemmelsen når de vilkår for skattefrihet som er utviklet i retts- og ligningspraksis, er oppfylt. Reglene gjelder uansett om selskapet er offentlig- eller privateid.

       Slik jeg forstår den nevnte skattefritaksregelen, betyr den at virksomheten til et interkommunalt AS kan innrettes slik at den av de lokale ligningsmyndigheter ikke blir ansett å ha erverv til formål.

       Når et selskap har erverv som formål, må lokale ligningsmyndigheter likebehandle det interkommunale selskapet med andre kommersielle aktører. Et selskap som tidligere ikke har hatt erverv til formål, kan, dersom aktiviteten endrer seg, på et senere tidspunkt anses for å ha erverv til formål. Skattereglene tar altså sikte på skattemessig likhet av kommersiell virksomhet, dvs. virksomhet med erverv som formål. Når det gjelder avgrensningen av et selskaps skattemessige status, er skattelovens bestemmelser således klart innenfor EØS-avtalens regler.

       Jeg minner også om at det følger av EØS-reglene om statsstøtte at offentlige myndigheter som eiere av interkommunale og andre offentlige selskaper må forvalte sine virksomheter på en økonomisk rasjonell måte i samsvar med markedsinvestorprinsippet.

       Det er ellers slik at EFTAs overvåkingsorgan har mulighet til å godkjenne statsstøtte til avfallshåndtering under henvisning til sine retningslinjer for miljøstøtte. Jeg legger imidlertid til grunn at det ikke er aktuelt å søke om en slik godkjenning.

       For å konkludere: Jeg legger altså til grunn at skattereglene for interkommunale aksjeselskap, herunder den generelle skattefritaksbestemmelsen i skatteloven § 2-32, er i samsvar med EØS-reglene for statlig støtte. Og som nevnt tidligere er det de lokale ligningsmyndighetene som da skal likebehandle et interkommunalt selskap med andre kommersielle aktører når et selskap har erverv som formål.

Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var et langt svar, og det var mye teknisk i det, for å si det sånn. Jeg angrer nesten på at jeg stilte dette spørsmålet muntlig og ikke skriftlig, slik at jeg kunne gått litt mer nøye igjennom det.

       Men ut fra det statsråden sa, legges det opp til at det kan være en del lokale variasjoner i og med at det er de lokale ligningskontorene som skal håndtere dette spørsmålet. For meg er det viktig at det blir likebehandling av de selskapene som skal delta i konkurranse om denne type oppdrag.

       Regjeringen og flere statsråder har tatt til orde for at man skal fornye offentlig sektor. Er dette en måte å fornye offentlig sektor på?

Statsråd Grete Knudsen : Det som er helt klart, er at offentlig eide selskaper har full adgang til å delta i konkurranser om leveranser til stat og kommuner på lik linje med andre selskaper - og det skulle bare mangle. Dette gjelder også når det holdes internasjonale anbudsrunder. I slike runder og konkurranser er det den leverandør som har det mest fordelaktige tilbudet, som skal få kontrakten. Man følger da helt vanlige, faste prosedyrer, og det helt uavhengig av hvem som faktisk eier konsernet eller selskapet.

       Men når det gjelder spørsmålet om selve skattereglene, spørsmålet om hvilke skatteregler som gjelder i den konkrete saken, er det igjen noe som de lokale skattemyndighetene skal ta standpunkt og stilling til.

Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er klart at uansett om det er et offentlig eller et privat selskap som skal konkurrere, skal det være mest mulig like konkurransevilkår. Det oppfatter jeg at det ikke er i dette tilfellet, der man da skal legge til rette for muligheten til å få lokal variasjon med hensyn til skattefritak og slike ting. Det har også kommet fram i den konkrete saken jeg viste til i mitt hovedspørsmål.

       Vil statsråden sørge for at det i framtiden - jeg vet ikke om det ligger under denne statsrådens departement - blir klare retningslinjer, slik at man får en helt lik måte å konkurrere på og som heller ikke er i strid med EØS-reglene?

Statsråd Grete Knudsen : Her er både EØS-reglene og anbudsreglene klare. Man stiller helt likt når man vil konkurrere om å få et anbud, enten man er privat eller offentlig.

       Så er det skatteordningene, og det må i tilfelle tas opp gjennom skattemyndighetene.

Presidenten: Då går me tilbake til spørsmål 3.

Spørsmål 3

       Morten Lund (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål:

       « Det nye regelverket for arbeidsmarkedstiltakene som er på høring, vil ikke forbedre mulighetene for at enkelte grupper av yrkeshemmede kan motta skattbar inntekt fra arbeidsmarkedstiltaket eller fra en ekstern arbeidsgiver.

       Vil statsråden se til at bl.a sosialt yrkeshemmede uten trygderettigheter får mulighet til å motta lønn for derved å tilnærme seg status som ordinær lønnsmottaker? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Deltakere på arbeidsmarkedstiltak har ulik støtte til livsopphold, bl.a avhengig av hvilken type tiltak de er på. Det gjelder i dag, og det ser jeg som et viktig prinsipp å videreføre.

       Jeg legger vekt på at lønn skal knyttes til arbeid. Derfor foreslår departementet - som tidligere - lønn i ordninger med lønnstilskudd og ved deltakelse i midlertidige sysselsettingstiltak. Lønnstilskudd gis ved ansettelse i arbeid på ordinære ansettelses- og arbeidsvilkår. I midlertidige sysselsettingstiltak, som skal gi arbeidserfaring, er det også arbeid som utføres. Arbeidet skal riktignok være ekstraordinært, men da i den forstand at det ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft i virksomheten. Tiltakene vil være åpne for sosialt yrkeshemmede.

       Ved arbeidspraksis - tiltaksplasser som gir avklaring og tilrettelagt arbeidstrening med oppfølging - har jeg ment at det ikke skal betales lønn. Det samme gjelder opplæringstiltak. Da bør deltakerne få individstønad, som ikke er skattbar. Samme prinsipp gjelder i dag.

       Departementet har også foreslått å videreføre dagens regel om at det ikke er mulig å beholde individstønaden hvis vedkommende samtidig får lønn. Jeg ser det som viktig at deltakerne etter hvert som de oppøver sin arbeidsevne, enten kommer over på andre arbeidsmarkedstiltak, som gir lønn eller opplæring, eller kommer over i ordinært arbeid. Det er lagt opp til at Aetat kan få dette til gjennom tiltakskjeding eller formidling. I det hele tatt er mer bruk av lokalt skjønn ved sammensetning av tiltak et viktig element i den nye tiltaksstrukturen.

       Målet er vellykket integrering i ordinært arbeid av utsatte grupper. Da mener jeg det blir feil å kombinere lønn med kortvarige livsoppholdsytelser, som er det spørreren vil.

       Jeg sendte et forslag til et nytt og enklere regelverk for arbeidsmarkedstiltakene på høring 19. januar i år. Høringsfristen er satt til 20. april. Uansett vil jeg selvsagt først ta standpunkt til eventuelle endringer i opplegget når jeg har fått - og har vurdert - høringsuttalelsene samlet.

       For øvrig vil jeg vise til at representanten Lund reiser en problemstilling som har vært tatt opp i et tidligere spørsmål, og som statsråd Giske besvarte på mine vegne 22. november i fjor.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret, og jeg er glad for at statsråden har en liten åpning for å kunne forandre på det som ligger i det som er utsendt.

       De som arbeider med denne type tiltak, ønsker at disse personene som har gått lenge på sosialhjelp, skal kunne slippe statusen som sosialklienter når de skal forberedes på å bli vanlige lønnsmottakere.

       De som har uføretrygd eller attføring, kan ha 2.000-4.000 kr i tillegg til trygden sin uten å miste noe av trygden, mens de som ikke har trygderettigheter og som får den nye grunnstønaden på 5.000 kr i måneden og som er i arbeidstrening i ordinære bedrifter, ikke kan få lønn. De er nødt til å søke om sosialhjelp hvis de har så store utgifter at de trenger det.

       Mener ikke også statsråden at det ligger en kraftig motivasjon også for denne gruppen i å kunne motta en ekstra ytelse for den innsatsen de gjør ved å være på arbeidstrening?

Statsråd Jørgen Kosmo : I prinsippet mener jeg at det skal være tiltakets karakter som er avgjørende for om du skal ha lønn eller individstønad. Det er altså tiltakets karakter som skal være avgjørende, ikke den sosiale statusen til dem som går på de ulike tiltakene. Dette gir etter min mening den beste og mest fornuftige likebehandlingen.

       Skulle det allikevel være slik - og det legger jeg til rette for gjennom at vi skal ha et system som gjør det fleksibelt og mulig å foreta individuelle tilpasninger - at det for å få sosialhjelpsmottakere over i ordnede arbeidsforhold er nødvendig å foreta kombinasjoner for å få dette til, skal vi selvsagt legge opp til at det regelverket vi skal ha, skal gi den muligheten dersom det er det som kan greie å få sosialhjelpsmottakeren ut i et fast arbeidsforhold.

Morten Lund (Sp) : Jeg har forstått det slik at for den gruppen som jeg nå snakker om, vil arbeidstreningen bestå i at de kan være ute i ordinære bedrifter. Bedriftene er i mange tilfeller villig til å betale ekstra lønn fordi de får denne hjelpen. Og de som arbeider med tiltakene, sier at det er en kraftig motivasjon for dem. De har også lest disse forslagene til nye regler sånn at de ikke får anledning til å motta denne lønnen.

       Jeg håper at statsråden ut fra både denne henvendelsen som jeg har fått og som er tatt opp her nå, og det som er tatt opp med statsråd Giske og besvart tidligere, og de uttalelsene som kommer til disse reglene, vil vurdere dette sånn at det vil bli mer fleksibelt enn det som leses ut av reglene i dag. Og som jeg har fått opplyst, har det vært gitt signaler fra Arbeidsdirektoratet undervegs, før disse reglene ble utsendt, om at denne gangen kom det til å bli forandret slik at dette stengselet som her beskrives, skulle bli tatt helt bort.

Statsråd Jørgen Kosmo : Nå skal jeg vente til jeg får alle høringssvarene tilbake, når de er bearbeidet av Arbeidsdirektoratet. Jeg skal selvsagt være åpen for å foreta endringer i regelverket som gjør at man får fleksible løsninger, dersom det er det som skal til for å få folk ut i fast, ordinært arbeid. Og jeg er innstilt på at ett av de virkemidlene som vi skal bruke enten det gjelder uføre - midlertidig eller permanent - eller sosialhjelpsklienter, skal være lønnstilskudd, - altså at staten går inn med en aktiv bruk av tilskudd for å få til både arbeidstrening og opptrening for å kunne utføre et arbeid på full tid. Hvis det er behov for kombinasjoner av ulike stønadsordninger for å lykkes, skal vi selvsagt være åpne for dette.

       Jeg mener at arbeid med lønnstilskudd er arbeid, og det skal det utbetales lønn for, og så må vi da sørge for at den samlede lønnen - det man får fra arbeidsgiveren, og lønnstilskuddet - blir slik at den er til å leve med.

Spørsmål 4

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg skal stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Når merverdiavgift på tjenester innføres fra 1. juli, må 60.000 nye virksomheter sende inn momsoppgave annenhver måned. Særlig for enkeltmannsforetak legger dette beslag på uforholdsmessig mye tid og ressurser. Landbruket har allerede en ordning som gjør det mulig å sende inn momsoppgaven på slutten av året sammen med årsregnskapet. Næringsdrivende i landbruket spares dermed for unødig byråkrati.

       Vil statsråden sørge for at enkeltmannsforetak kan få en lignende ordning? »

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Merverdiavgiftsreformen som trer i kraft den 1. juli i år, innebærer at det innføres generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester. Det innebærer at alle tjenester, i likhet med varer, blir omfattet av merverdiavgiftsplikten med mindre de blir uttrykkelig unntatt fra den.

       Merverdiavgiftsplikt medfører at den avgiftspliktige næringsdrivende blir pålagt en rekke plikter. Den næringsdrivende må bl.a sende skriftlig melding om virksomheten til avgiftsmyndighetene, beregne utgående avgift av avgiftspliktig omsetning, innsende terminvise omsetningsoppgaver og innrette regnskapsføringen etter nærmere bestemmelser i regnskapslovgivningen.

       I spørsmålet fra representanten Nakkim er det lagt til grunn at det er 60.000 nye virksomheter som må sende inn momsoppgave annenhver måned. Ifølge opplysninger Finansdepartementet har hentet inn fra Skattedirektoratet, var dette det opprinnelige antallet man regnet med før personbefordring og overnatting ble unntatt fra merverdiavgiftsområdet som følge av budsjettavtalen. I det opprinnelige anslaget over nye virksomheter som falt inn under merverdiavgiftsområdet, var det imidlertid ikke medtatt næringsdrivende som vil benytte seg av adgangen til frivillig registrering for utleie til registrerte virksomheter. På bakgrunn av Skattedirektoratets opplysninger er det derfor anslagsvis mellom 50.000 og 60.000 nye virksomheter som vil komme inn under avgiftsområdet ved innføring av merverdiavgiftsreformen.

       Jeg ser at innføring av reformen vil medføre at en rekke næringsdrivende får et nytt system av regler å forholde seg til. Min målsetting er et enklere regelverk, herunder mindre byråkrati å forholde seg til for de enkelte merverdiavgiftspliktige. Arbeidet med oppfølging av reformen pågår nå i Finansdepartementet. Vi vil vurdere ulike måter å få til et enklere regelverk på, og jeg vil i fortsettelsen fokusere på ordninger som kan gjøre hverdagen for de merverdiavgiftspliktige enklere. For å lette overgangen for dem som blir berørt, har Skattedirektoratet igangsatt et informasjonsarbeid. Det er rettet så vel mot avgiftsetaten som de næringsdrivende som blir omfattet av reformen.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg registrerer at finansministeren viser positiv vilje til å kunne gjøre noe med regelverket, men at han ikke vil gi noen løfter eller si noe om det nå - og slett ikke gå inn på den ordningen som landbruket har fått.

       Arbeids- og administrasjonsministeren har gjentatte ganger stått her på talerstolen og sagt at man må forenkle regelverket for at man skal få folk ut, de ikke skal bli sittende inne på kontorene. Jeg ser at finansministeren også er på vei til å tenke den tanken, og mitt spørsmål blir da: Hvorfor kan man ikke prøve å få dette til på et tidspunkt når man kan iverksette ordningen - ikke at man først iverksetter ordningen og så prøver å forenkle reglene? Det vet vi er veldig vanskelig, så jeg håper at finansministeren ville prøve å ta et tak nå og ikke utsette dette i tid.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg mener generelt at det er viktig å få til forenklinger. Jeg hadde gleden av å gjøre det sist uke med de berømmelige postpakkene. Det vi gjennomgående må ha et blikk i retning av, er hvordan vi kan foreta forenklinger. I denne sammenheng er det slik at når på den ene siden 50.000-60.000 kommer inn under merverdiavgiftsområdet, vil det selvfølgelig føre til at de må forholde seg til et nytt regelverk. På den annen side er det mitt mål å se på om det er mulig å tilrettelegge regelverket slik at det innebærer minst mulig belastninger. Og da er jeg enig med spørsmålsstiller i at det er viktig å tenke grundig gjennom om det også før reformen innføres kan gjøres forenklinger i forhold til disse gruppene. Da kan det være relevant å se på erfaringer fra andre områder.

       Representanten har derfor oppfattet meg riktig når hun sier at jeg har en positiv vilje, men jeg har som generelt prinsipp å ikke love før jeg er sikker på at jeg kan holde. Så nå skal jeg først sjekke hva jeg kan holde, før jeg gir løftet.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg synes det er positivt at finansministeren viser så stor vilje, men jeg hadde ønsket at han kunne uttrykt enda større vilje, slik at man kunne få gjort dette med virkning fra 1. juli eller fra den første innsendte oppgaven, så vi visste hva vi hadde å holde oss til.

       Nå ser vi at selve regelverket etter behandlingen i Stortinget kommer til å bli ganske komplisert for en god del av disse som kommer inn under regelverket, både innen idrett og i hotellnæringen, men også bilutleiebedrifter, som jo har tre regelverk å forholde seg til i løpet av 2001. Hvis man ikke klarer dette, vil jeg si at da har man innført momsreformen for tidlig. Dette bør kunne gå hånd i hånd. Når man innfører den nye momsreformen, bør man også kunne få det forenklede regelverk. Jeg håper at finansministeren legger seg i selen, slik at dette kan bli i orden til 1. juli.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg har ingen ytterligere kommentar, men fastholder det jeg sa i sted.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg har tillatt meg å fremme følgende spørsmål til finansministeren:

       « Bøker er i dag unntatt for merverdiavgift. I forbindelse med utvidelsen av merverdiavgiften fra 1. juli vil imidlertid bøker distribuert og solgt over Internett, såkalte e-bøker, bli ilagt moms. Bøker trykt på papir vil fortsatt være unntatt for momsplikt. Resultatet er at e-bøker får en konkurranseulempe sammenlignet med trykte bøker.

       Vil statsråden sørge for like konkurranseforhold ved å frita salg av e-bøker for merverdiavgift? »

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Hovedregelen er jo at det skal betales merverdiavgift av all omsetning av varer, og som jeg var inne på i forrige spørsmål: Etter 1. juli 2001 er det også generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester.

       Omsetning av bøker i siste omsetningsledd er imidlertid fritatt for merverdiavgift, slik representanten viser til. I likhet med hva som gjelder for aviser, kan virksomhet med omsetning av bøker likevel trekke fra inngående avgift på sine anskaffelser. Det betegnes som avgiftsbelegging med nullsats og innebærer en indirekte subsidiering gjennom merverdiavgiftssystemet.

       Ethvert fritak fra avgiftsplikten krever en avgrensning mot avgiftspliktig omsetning. Fritaket for trykt skrift, som er språk- og kulturpolitisk begrunnet, byr i så måte på mange avgrensningsproblemer og gir opphav til konkurransevridning. Det gjelder bl.a i forholdet mellom trykte publikasjoner og publikasjoner som publiseres på annen måte enn i trykt form. Eksempelvis regnes omsetning av publikasjoner på CD-rom som avgiftspliktig omsetning av vare. Billedpublikasjoner, herunder en rekke kunstbøker, har i praksis også falt utenfor bokfritaket fordi det i utgangspunktet har vært meningen å frita det trykte ord og ikke enhver type publikasjon.

       Problemstillingene knyttet til fritaket for trykt skrift er bl.a påpekt i Finansdepartementets forslag til innføring av generell merverdiavgift på omsetning av tjenester. Her viser jeg til proposisjonen. Departementet påpekte her at generell avgiftsplikt på omsetning av tjenester kunne medføre ytterligere konkurransevridning ved at også omsetning av digitalt overførte publikasjoner blir avgiftspliktige.

       Jeg viser til at det kan anføres sterke prinsipielle argumenter mot å innføre nullsats for enkelte avgiftspliktige virksomheter. Som nevnt vil nullsats innebære en indirekte subsidiering gjennom merverdiavgiftssystemet ved at virksomheten får full fradragsrett for inngående avgift, samtidig som det ikke skal svares avgift gjennom omsetningen. Men at det er gitt fritak i ett tilfelle, begrunner derfor ikke ytterligere fritak.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg synes det er en beklagelig tilnærmingsmåte finansministeren velger å ha til mitt spørsmål.

       Jeg kan ikke skjønne annet enn at man her velger å bryte med alle prinsipper som Stortinget har når det gjelder retningslinjer og vedtak hva angår det å skulle ha som vernet prinsipp at litteraturen skal være fritatt for merverdiavgift i Norge. Det er det ene. Det andre er at man har slått fast at man i Norge skal gjøre hva man kan for å legge forholdene til rette for økt bruk av og økte muligheter for elektronisk handel. Da kan jeg ikke forstå - med henvisning til at finansministeren selv viser til forskrifter for moms på bøker fra 1969 - at man ikke begriper at man har kommet 30 år lenger fram i tiden, og at det i dag nærmest må være umulig å skille trykte ord. Poenget er å få dette distribuert, og at man stimulerer til bruk av litteratur. Da kan man ikke skille så radikalt mellom det trykte og utrykte ord.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : For det første må jeg igjen vise til at Stortinget var vel klar over denne problemstillingen gjennom den omtalen som var gitt i proposisjonen. Dessuten er det slik at det er vanskelige avgrensningsspørsmål knyttet til merverdiavgiften, ikke minst innenfor områder som er unntatt, og områder der man har en nullsats. Det er det vi også her står overfor, hvor det er vanskelige avgrensninger, som jeg viste til, i forhold til det som er presentert på CD-rom og i forhold til en del billedbøker. Det har vært spørsmål når det gjelder forholdet mellom bøker og ikke bøker osv., slik at jeg tror vi må erkjenne at vi her står overfor vanskelige grensedragninger. Jeg er ikke beredt til å konstatere at man bør utvide fritaket til også å gjelde det som distribueres i digital form.

       Når det gjelder e-handel, vil jo den i vesentlig grad også knytte seg til bestillinger over Internett, ikke bare til nedlastinger over Internett.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg må bare gjenta at jeg er særdeles skuffet over finansministerens svar, og må bare si at det står i grell kontrast til hva det norske storting for det første har vedtatt tidligere hva angår muligheten til å stimulere litteraturen - og i særdeleshet norsk litteratur, som skal være lett tilgjengelig for det norske folk. Her gir man altså et prispåslag for såkalte e-bøker, som selvfølgelig vil falle ut i disfavør i forhold til de trykte bøkene når det gjelder mulighet til produksjon og distribusjon.

       Det andre er at når vi har en regjering som startet med å henvise til at den skulle bli en e-regjering, i regi av Grete Knudsen, så må jo dette etter hvert bli nokså meningsløst. Da er min anmodning til finansministeren at han må ta dette opp til ny vurdering. Hvilke forlag i Norge er det som kan tenke seg å satse på å utvikle og stimulere bibliotek, skoler og institusjoner til bruk av såkalt e-litteratur, med den holdning som den nåværende regjering har til dette spørsmålet?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg må få lov til å gjenta det jeg sa i sted, at Stortinget var vel informert om denne virkningen av momsreformen, og at Stortinget har sluttet seg til dette opplegget.

Spørsmål 6

       Fra representanten Hilde Frafjord Johnson til kommunal- og regionalministeren:

       « 25. februar 2000 begynte man å gi midlertidig oppholdstillatelse til kurdiske asylsøkere fra Irak, bl.a for å stanse tilstrømning fra tredjeland i familiegjenforeningsøyemed. Man antok at retur til Irak ville bli mulig om ett år, noe som nå ikke synes å være tilfelle. En praksis med midlertidighet som ikke kan danne grunnlag for varig opphold eller familiegjenforening i år fremover, over lang tid, kan berøre menneskelige rettigheter for den enkelte.

       Hva vil statsråden nå gjøre i forhold til denne gruppen? »

       Presidenten: Dette spørsmålet fell bort.

       Spørsmål 7 er svara på tidlegare i dagens møte.

Spørsmål 8

       Harald T Nesvik (Frp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til den ærede helseminister:

       « Fysioterapeuter som har driftsavtale, kan selge deler av eller hele driftsavtalen til andre terapeuter. Mange steder selges slike avtaler for svært høye priser. Terapeuter som kjøper deler av en avtale, kan behandle ubegrenset antall pasienter og oppnå full refusjon for samtlige.

       Er dette i tråd med regelverket, og hvis ikke, vil statsråden rydde opp i saken og sørge for like driftsmuligheter for alle autoriserte terapeuter til beste for det store antall pasienter med behov for slike tjenester? »

Statsråd Tore Tønne : Representanten Nesvik tar opp flere problemstillinger. Jeg må først si at det ikke er slik at fysioterapeuter som har driftsavtale, fritt kan selge hele eller deler av avtalen til andre terapeuter. Det er kommunen som avgjør hvor mange stillinger og avtalehjemler for fysioterapeuter det er behov for, og som foretar utlysning og tilsetting i hjemlene. Reglene for dette er fastsatt i avtalen om driftsavtalepraksis mellom Kommunenes Sentralforbund og Norske Fysioterapeuters Forbund. Om en fysioterapeut ved inngåelse av driftsavtale skal overta en eksisterende praksis, har den fratredende terapeuten rett til oppgjør for inventar og utstyr etter takst og for opparbeidet praksis med inntil 20 % av gjennomsnittlig omsetning de siste tre år.

       Om en fysioterapeut ønsker å få redusert driftsavtalen, kan det være aktuelt at kommunen utlyser en ny deltidshjemmel for å opprettholde kapasiteten i tjenesten. Avtalen mellom KS og Fysioterapeutforbundet regulerer ikke eventuelle økonomiske forhold mellom de to fysioterapeutene i disse tilfellene. Jeg er ikke kjent med at det er vanlig med økonomiske oppgjør i stort omfang i slike tilfeller, og jeg har fått opplyst at denne problemstillingen også er ukjent for Kommunenes Sentralforbund.

       Når det så gjelder refusjon, er det riktig som antydet i spørsmålet, at omfanget av en driftsavtale ikke begrenser avtaleinnehaverens refusjonsrett. Det har ikke vært ansett som verken ønskelig eller praktisk gjennomførbart å sette slike grenser for refusjonsutbetalingene i forhold til avtalens omfang. Både fra departementets og de øvrige partenes side forutsettes det imidlertid at kommunene oppretter stillinger og avtalehjemler i samsvar med behovet for tjenestene.

       Når det til slutt gjelder forslaget om å gi « like driftsmuligheter for alle autoriserte terapeuter », er jeg noe usikker på hva som menes. Hvis det er ment at alle autoriserte fysioterapeuter bør få kommunal driftsavtale, vil jeg igjen fastholde at det er den enkelte kommune som selv er nærmest til å vurdere behovene i kommunen. Hvis det er ment at alle fysioterapeuter bør få rett til trygderefusjon uavhengig av om de har driftsavtale, vil jeg peke på at fysioterapitjenesten er geografisk svært skjevfordelt, med en sterk konsentrasjon i sentrale strøk. Ett av formålene med også de justeringer som har vært i regelverket, og jeg viser til lovendringer gjennomført i 1993 og 1998, har vært å motvirke den tendensen, og jeg har vanskelig for å se at det nå er grunn til å revurdere det.

Harald T Nesvik (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det var litt underlig for meg å høre at denne situasjonen var ukjent for både KS og departementet, for i « Fysioterapi i Privat Praksis Nr. 1 - 2000 » står det faktisk en stor artikkel om akkurat dette problemet under overskriften « Myndighetene må rydde opp i korrupsjonstilstandene » innenfor dette fagfeltet.

       I forbindelse med innføringen av kommunehelsetjenesteloven i 1982 fikk en del fysikalske institutt tildelt driftsavtaler, som selvfølgelig knyttet driftstilskudd til seg, og dermed også det som har med refusjonsbiten i forhold til pasientene å gjøre. Dette har medført at eiere som sitter med driftstilskudd, kan bruke dette bl.a til å ta høye leiepriser, og når nye skal inn, må man faktisk kjøpe seg inn for å kunne gjøre seg nytte av dette.

       Vil statsråden i hvert fall se på denne problemstillingen, slik at man kan få kartlagt om det er et problem med salg av driftsavtaler?

       Vil statsråden se litt på den problemstillingen? Det er lange ventelister innenfor fysioterapi med personer som har behov for det. Det er viktig at pasienten settes i fokus, og at pasienten skal utløse refusjon fra trygden, og ikke driftstilskuddet fra kommunen.

Statsråd Tore Tønne : Jeg bekrefter igjen at jeg skal se nærmere på og tar til orientering de forhold som representanten Nesvik nevnte omkring salg av avtaler.

       Når det så gjelder det siste spørsmålet, vil jeg nok igjen si at det må være den enkelte kommune som er nærmest til å vurdere behovene i sin kommune. Men jeg skal selvfølgelig også se på om det er eksempler som viser at så ikke skjer, eller at det er ventetider som er uforenlige med det som er det normale på dette området.

       Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Det kan ikke gis refusjon når en fylkeskommune kjøper pasientbehandling fra avtalespesialister utenfor sykehus. Dagens regelverk tillater ikke ISF-refusjon av operasjoner kjøpt ved en privat klinikk.

       Vil statsråden vurdere om en regelendring i finansieringsordningen kan være hensiktsmessig for å hjelpe flere pasienter raskere ut av operasjonskøene? »

Statsråd Tore Tønne : Jeg kunne for så vidt svart et enkelt ja på representantens spørsmål. Jeg er oppmerksom på problemstillingen som representanten bringer opp, og har allerede begynt arbeidet med mulige løsninger. Hensikten min er nettopp å øke behandlingskapasiteten på de aktuelle områdene. Jeg har satt i gang en prosess som har som siktemål å inkludere avtalespesialistene i fylkeskommunenes ISF-grunnlag.

       I dette arbeid inngår bl.a en vurdering av om dette kan iverksettes uten budsjettmessige konsekvenser. I tillegg må det etableres gode rutiner for registrering og kontroll av utbetalingsgrunnlaget.

       Dette er forhold som tilsier at slike endringer primært bør håndteres i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser. Avhengig av hva konsekvensene viser seg å være, tar jeg sikte på at forslag om nødvendige endringer i regelverket kan fremmes tidligst i revidert nasjonalbudsjett og senest i statsbudsjettet for 2002.

Spørsmål 10

       Fra representanten Ågot Valle til kulturministeren:

       « Teaterskolen ved Nordic Black Theatre trues nok en gang av nedlegging. Skolen gir alternativ teaterutdanning, kvalifiserer elever med flerkulturell eller etnisk minoritetsbakgrunn til jobber innenfor kulturlivet og muliggjør det flerkulturelle møtet. Ansvaret for drifta av teaterskolen ligger på flere departement.

       Vil statsråden ta initiativ for å redde drifta på kort sikt og sikre forutsigbare rammer for teaterskolen? »

       Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller, da spørreren har sykdomsforfall.

Spørsmål 11

       John I Alvheim (Frp) : « Vil statsråden ta initiativ til at sprøyterommet ved senteret for prostituerte i Oslo blir gjenåpnet slik at mange liv kan reddes og de sprøytenarkomane vist verdighet? »

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Sprøyterommet ved senteret for prostituerte i Oslo ble åpnet og lukket uten at verken senteret eller Oslo kommune var i kontakt med meg eller andre i Sosial- og helsedepartementet.

       Etablering av sprøyterom er i strid med bestemmelsene i FNs narkotikakonvensjoner, som legger vekt på at bruk av narkotika bare bør tillates til medisinske og vitenskapelige formål. Norge har ratifisert samtlige tre FN-konvensjoner, og er folkerettslig forpliktet til å følge dem. De land som likevel har åpnet sprøyterom, har valgt å tolke regelverket på egen hånd. Danmark, som på et tidspunkt vurderte å gjøre det samme, valgte å be FNs narkotikakontrollråd om uttalelse. Rådets vurdering var helt klar, og Danmark gikk derfor ikke videre med planene. Narkotikaproblemet er internasjonalt. Jeg ser det derfor som viktig at Norge opptrer med troverdighet i forhold til de konvensjoner vi stiller oss bak. Jeg følger imidlertid opp det internasjonale arbeidet kontinuerlig, også når det gjelder skadereduserende tiltak.

       På denne bakgrunn kan jeg vanskelig se at jeg på det nåværende tidspunkt skal kunne ta initiativ til etablering av sprøyterom. Jeg er imidlertid opptatt av å søke etter tiltak som vil kunne få overdosene ned.

       Vi vet fra Oslo at de mange målrettede tiltakene kommunen har satt i gang, har bidratt til å redusere både overdoser og overdosedødsfallene på offentlig sted. Blant disse tiltakene er den såkalte Feltpleien, som er en lavterskel helsetjeneste for narkomane. De fleste dødsfallene finner nå sted i private boliger og/eller i hospitser. Her trenger vi andre virkemidler enn på gata. Å bedre bosituasjonen for de mest vanskeligstilte og sørge for tilstrekkelig individuell oppfølging og støtte er antakeligvis en av de viktigste utfordringene vi står overfor. Prosjektet for de mest vanskeligstilte boligløse som Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken nylig har satt i gang, vil kunne gi verdifull kunnskap på denne arenaen.

       Med statlig støtte er det etablert flere lavterskel helsetjenestetilbud for rusmiddelmisbrukere i flere norske byer. Det blir rapportert om gode resultater. Jeg vil sørge for å oppsummere erfaringene og gjøre dem kjent for alle landets kommuner. Ellers er det behov for en bred satsing. Vi trenger mer kunnskap på feltet, vi må satse på videre forebygging og behandling, og ikke minst må vi få tak i stoffene og finne de kyniske bakmennene. Handlingsplanen mot rus, som vi nå er i gang med, blir en gyllen anledning til å sette fokus på viktige tiltak i denne sammenheng.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, hvor det vises til at det er internasjonale traktater som forhindrer at vi kan etablere sprøyterom i Norge. Dette er ikke desto mindre gjort i Frankfurt, med godt hell og med godt resultat, også rent faglig vurdert. Og da er spørsmålet: Skal man forholde seg mer til internasjonale traktater enn til å redde unge menneskers liv i Norge?

       Jeg kjenner ikke til at det er foretatt noen reaksjon overfor Frankfurt fra det internasjonale miljø og FN i forhold til at de praktiserer bruk av sprøyterom. På den annen side har jo Norge over lang tid praktisert dette med sprøytebuss i Oslo, hvor man leverer ut rene, ubrukte sprøyter for å forhindre eksempelvis overføring av smitte, som hepatitt osv. (Presidenten klubber.) Og mitt oppfølgingsspørsmål til sosialministeren i første omgang er: Hva er den prinsipielle forskjellen på det å utlevere offentlig betalte sprøyter til de narkomane, som skal brukes til samme formål, og det at de kan få satt sine såkalte skudd under helsemessig oppsyn og ettersyn?

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Jeg beklager at jeg ikke svarte ordentlig på det første oppfølgingsspørsmålet. Det er ingen stor prinsipiell forskjell, men det er faktisk slik at sprøyteutdeling er anerkjent internasjonalt, mens sprøyterom ikke er det.

       Når det gjelder om jeg vil gå inn for en prøveordning, vil jeg svare slik: Jeg skal til USA og møte de som arbeider med narkotikapolitikk der, og jeg vil selvfølgelig drøfte dette spørsmålet da. Dit skal jeg før påske, så det skulle kunne skje ganske fort. Jeg skal også ha møte med byråden for sosiale saker i Oslo i morgen, der vi også skal diskutere dette, så får vi se hva vi kan klare å komme fram til.

Spørsmål 12

       Odd Einar Dørum (V) : Jeg har dette spørsmålet til samferdselsministeren:

       « T-banen i Oslo er Norges suverent største skinnegående transportsystem, med ca 70 millioner reisende per år. Oslo kommune har forpliktet seg til å ta igjen vedlikeholdsetterslep og fornye vognmateriellet. For å få en moderne metro kreves det også investeringer utover dette.

       Hvordan vil staten bidra til utviklingen av T-banen i forbindelse med det handlingsprogram som snart skal legges fram i forbindelse med Nasjonal transportplan? »

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Innledningsvis vil jeg vise til den sterke satsingen på kollektivtrafikk som ligger i Oslopakke 2. Oslopakke 2 forutsetter at staten, Akershus fylkeskommune, Oslo kommune og trafikantene skal gå sammen for å framskynde utbygging av kollektivtrafikken i Oslo-området. Staten tar ansvar for den jernbaneutbygging som inngår i Oslopakke 2, med finansiering fullt ut over statsbudsjettet. Og med den påplussingen som Stortinget har foretatt ved behandlingen av Nasjonal transportplan, innebærer dette signaler om en ytterligere forsterking av statens innsats.

       Man må nå forvente at også Oslo kommune og Akershus fylkeskommune prioriterer kollektivsatsingen høyt. Jeg finner det derfor uheldig at de lokale myndigheter ennå ikke har fattet bindende vedtak for takstøkningen i bomringen.

       Takstøkningen i kollektivtrafikken er forutsatt å skje fra samme tidspunkt som for de økte bompengetakstene. For at ikke inntektsgrunnlaget skal svekkes, er det viktig å komme i gang med takstøkningen på trafikantbetalingen snarest mulig.

       Så til T-banen. - Utgangspunktet er at ansvaret for T-banen ligger hos Oslo kommune. Staten har likevel gått inn for at en betydelig andel av kostnadene ved utbygging av ulike T-baneprosjekt dekkes ved statlige midler og bompenger. Jeg nevner T-baneringen som ett eksempel. Her skal om lag 75 % av de totale kostnadene på om lag 900 mill. kr finansieres ved statlige midler og bompenger.

       Når det gjelder den videre oppfølging av Nasjonal transportplan, vil Jernbaneverket Region Øst, Statens vegvesen Akershus og Statens vegvesen Oslo legge fram et felles forslag til handlingsprogram for Oslopakke 2 for perioden 2002-2005. Dette vil være underlag for og en del av de etatsvise handlingsprogrammene som skal legges fram den 15. mars 2001. I denne sammenheng vil etatene vise hvilke rammer staten foreslår å bruke til kollektivtrafikk i denne perioden. Fylkeskommunene Oslo og Akershus vil gi sin uttalelse til den foreslåtte prioriteringen innen 20. juni 2001.

       Det er klart at et statlig bidrag til utvikling av T-banen i denne perioden er fullføringen av T-baneringen, som vil gjøre utbyggingsområdene Blindern/Gaustadbekkdalen, Nydalen og Storo/Sinsen mer tilgjengelig med kollektivtransport enn i dag.

       Etter det jeg kjenner til, har Oslo Sporveier utredet et samlet konsept for oppgradering av T-banen til metrostandard. Kommunen har forpliktet seg til å dekke kostnadene til fornyelse og vedlikeholdsetterslep av T-banenettet og fornyelse av vognmateriell. AS Oslo Sporveier har beregnet at det er behov for om lag 2.250 mill. kr for oppgradering av T-banenettet til metrostandard. I arbeidet med handlingsprogrammet vil det bli vurdert om noe av oppgraderingen av T-banenettet skal prioriteres innenfor de rammer som er trukket opp.

Odd Einar Dørum (V) : Jeg oppfatter det som svært positivt at det i forbindelse med handlingsprogrammet vil bli vurdert om deler av ekstrasatsingen for å bygge ut T-banen til metro vil bli tatt opp, og ser selvfølgelig med forventning fram til vurderingen av det.

       Det er vel kjent at det systemet som ble utbygd i sin tid, har vart lenge, og når noe slites ned, koster det mye å ta det igjen. Å ta inn et vedlikeholdsetterslep på 1,6 milliarder kr er viktig. Det har Oslo kommune forpliktet seg til. Å ta igjen vognmateriell på 4 milliarder kr er helt nødvendig. Men mitt tilleggsspørsmål til statsråden er: Er han åpen for at det påslaget som kommer i Oslopakke 2 knyttet til bomringen eller til en eller annen form for trafikantbetaling etter 2007, ikke bare skal brukes til å kjøpe nytt materiell i forbindelse med T-baneringen, men også kan gå inn i fornyelsesprosessen med de vognene som allerede er nedslitt?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Når det gjelder det som skal skje etter 2007, er fortsatt mye uklart. Blant annet ligger det til behandling i dette hus et forslag om adgang til såkalt veiprising. Hvis det blir vedtatt av Stortinget, vil det gi en mulighet for bl.a. Oslo kommune til å gå inn på dette etter 2007. Som kjent har Regjeringen foreslått at det skal være avhengig av lokal oppslutning.

       I det hele tatt vil jeg si at fra statens side vil jeg legge opp til at vi er åpne for å legge opp til både spleiselag og ulike måter å organisere dette på, slik at vi kan øke den totale kollektivandelen og ikke minst sørge for at Oslo Sporveier og det Oslo Sporveier står for i dag, blir en sentral del av det. Utgangspunktet mitt vil være den nåværende ansvarsfordeling, men målet må være at den i sum fører til at vi kan få et godt kollektivsystem i dette området.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg ønsker å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Hedmark og noen andre fylker har mange trafikkulykker med elg og tog. Direktoratet for naturforvaltning og Jernbaneverket har signert en avtale om at landets kommuner har ansvaret for å fjerne disse døde dyrene.

       Synes statsråden det er riktig at kommunene skal sitte igjen med utgiftene? »

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Avtalen som er inngått mellom Direktoratet for naturforvaltning og Jernbaneverket, har til hensikt å avklare ansvar for påkjørt vilt. I den forbindelse har avtalepartene gitt uttrykk for sin felles oppfatning av hvilke oppgaver og plikter de kommunale viltfond har i henhold til viltloven. Kommunene er ikke part i avtalen, og avtalen har ingen rettslig innvirkning på det ansvar kommunene har i henhold til viltloven.

       For vilt skadd av tog bistår Jernbaneverket i henhold til avtalen med uttransport til nærmeste stasjon eller sted med åpen vegforbindelse. Kostnadene til slik transport dekkes av Jernbaneverket. Dessuten har Jernbaneverket forpliktet seg til å stille med sikkerhetspersonale i forbindelse med kommunenes eventuelle besiktigelse av trafikkskadd vilt og ettersøk langs linjen.

       Plikten for kommunene i forhold til fallvilt og skadd vilt følger av lov av 29. mai 1981 nr. 38, viltloven. I § 48 om Viltfondets og kommunens eiendomsrett heter det:

       « Kommunen skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt vare på. »

       Spørsmålet om det er riktig at kommunene skal betale for fjerning av dødt vilt fra et slikt oppsamlingssted, er således et spørsmål om viltlovens bestemmelser er rimelige.

       Kommunene har gjennom endringene i viltloven i 2000 overtatt inntekter og utgifter ved fallviltarbeidet. Inntektene fra fallviltarbeidet og fellingsavgifter for elg og hjort inngår i det kommunale viltfondet. Viltfondene skal dekke utgiftene knyttet til all viltforvaltning i kommunene.

       Jeg kan derfor ikke se at det er urimelig at kommunene har oppgavene med å fjerne skadd vilt.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Avtalen vi snakker om, har erstattet en avtale fra 1. november 1974, som sikkert var moden for en ny vurdering. Det jeg finner noe merkelig, er at kommunene ikke har anledning til å være med på utformingen av denne avtalen. Slik den fungerer i dag, er dette en stor utgift for kommunene, da det svært sjelden er mulig å få et overskudd av dyr påkjørt av - i dette tilfellet - tog. Som regel er dyrene døde etter kollisjonen, og dessuten i en slik tilstand at det er umulig å nyttiggjøre seg noe av kjøttet. Hvis dyrene bare er skadd, men likevel så mye skadd at de må drepes, koster dette mye i form av arbeidskraft. Men det viktigste er selvsagt at dyrenes lidelser blir så kortvarige som mulig.

       Når det gjelder viltfondene, er disse ofte så knappe at de ikke dekker det mest krevende. Derfor blir slike ulykker en stor utgiftspost for den enkelte kommune og ikke minst veldig stedsavhengig. Det sier seg selv at de kommuner som har ulykker mellom tog og elg, blir mer belastet enn de som ikke har disse. Det er her urettferdigheten ligger. Ser statsråden dette?

Statsråd Terje Moe Gustavsen : Etter hva jeg har fått opplyst, innebærer ikke den nye avtalen mellom Direktoratet for Naturforvaltning og Jernbaneverket vesentlig nye forutsetninger for denne virksomheten. Det er en presisering i forhold til viltloven av 2000 som har gjort en ny avtale nødvendig, samtidig som det har skjedd organisatoriske endringer på jernbanesiden som også har aktualisert det.

       Når det gjelder kostnadene, har jeg fått opplyst at disse, som jeg sa i mitt hovedsvar, dekkes inn over kommunenes viltfond, og at inntektssiden på viltfondene, etter hva jeg har fått opplyst, i vesentlig grad er fellingstillatelser. Uten at jeg skal påberope meg å ha ekspertkunnskaper om det, tilsier iallfall logikken min at det er muligheter for å få mer inntekter på fellingstillatelser der det er mye elg og hjort, enn der det er lite elg og hjort. Så jeg vil anta at det iallfall er en betydelig inntektsside dersom man forvalter dette riktig.

Spørsmål 14

       Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

       « Noregs største fiskerihamn i volum, Måløy, er enno ikkje godkjend for mottak av fisk frå land utafor EU-området.

       Kva er grunnen til at slik godkjenning ikkje er innhenta, og kva vil statsråden gjera for å få fortgang i saka? »

Statsråd Otto Gregussen : Den såkalte veterinæravtalen med EU trådte i kraft 1. januar 1999. Fra denne dato har Norge praktisert EUs strenge kontroll med fisk og fiskeprodukter som importeres fra land utenfor EØS-området, både for å sikre trygg sjømat og for å få enklere markedsadgang for norsk sjømat til EU.

       ESA fører tilsyn med at Norge følger opp forpliktelsene under EØS-avtalen. ESA har akseptert at fisk fortsatt kan importeres direkte til norske fiskeforedlingsvirksomheter fra land utenfor EØS, dersom det etableres et såkalt kontrollsenter ved anleggene. Dette sikrer at etablerte handelsmønstre for norsk fiskeindustri kan opprettholdes.

       Ingen virksomheter i Måløy-distriktet meldte i første omgang sin interesse for å være med på en slik ordning. ESA godkjente derfor ikke i første runde noen grensekontrollstasjon med tilhørende kontrollsenter i dette området. Senere har én virksomhet i området bygd et kontrollsenter som skal framstilles for godkjenning.

       EØS-avtalen angir prosedyrer som skal følges ved godkjenning av veterinær grensekontroll. I områder hvor man ikke har hatt slik kontroll tidligere, skal Fiskeridirektoratet - etter å ha funnet lokalene i orden - foreslå for ESA at det gis slik godkjenning. Deretter skal ESA gjennomføre en inspeksjon som grunnlag for sin eventuelle godkjenning av grensekontrollstasjon og kontrollsentre.

       Fiskeridirektoratet har siden juli i fjor anmodet ESA om å inspisere grensekontrollstasjonen i Måløy havn. Tidspunkt for inspeksjon har vært fastsatt, men ESA kansellerte inspeksjonen med den begrunnelse at man først måtte få ytterligere opplysninger.

       Denne saken har både en teknisk og en formell side. Forhold vedrørende tekniske krav til kontrollsentre håndteres av Fiskeridirektoratet. Men det er også behov for en avklaring av roller og forpliktelser for henholdsvis ESA og norske fiskerimyndigheter i forbindelse med godkjenning av veterinære grensekontrollstasjoner og kontrollsentre for fisk.

       Jeg har derfor personlig bedt om at det så snart som mulig avholdes et møte med ESA for å finne en løsning på de problemer knyttet til godkjenning av veterinær grensekontroll for fisk som representanten Lie tar opp i sitt spørsmål.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Vår nytilsatte kystdirektør hevder i Aftenposten at Kystverket har ansvaret for overvåking av kysten i fredstid og Forsvaret i krigstid. Det er vel slik at Kystverket har et ansvar for å overvåke og veilede skipstrafikk for derigjennom å verne miljøet i særlig utsatte områder.

       Kan kystdirektørens avisinnlegg tolkes dit hen at Kystverket ser seg om etter flere oppgaver som skal løses, basert på brukerfinansiering og økte kostnader for en allerede presset næring? »

Statsråd Otto Gregussen : Kystdirektørens kronikk i Aftenposten den 14. februar i år må ses i lys av den senere tids hendelser på kysten og de senere års tekniske utvikling med nye muligheter for å overvåke skipstrafikken langs hele kysten. Intensjonen i kystdirektørens kronikk har i så måte vært å bedre utnyttelsen av de investeringer som allerede er gjort på området, samt å bedre utnyttelsen av den samlede fremtidige ressursbruk sett i forhold til overvåking av skipstrafikken langs kysten.

       Fiskeridepartementet har ansvaret for de sivile overvåkningssentraler som er etablert for skipsfarten. Som jeg sa bl.a i Stortingets spørretime den 17. januar i år, er disse sentralene etablert slik at Kystverket kan drive overvåking og håndheving av seilingsregler samt gi nødvendig informasjon og navigasjonsassistanse til fartøy som trafikkerer de indre farvannene som dekkes av sentralene.

       Det er i dag etablert tre trafikksentraler, henholdsvis i Horten i Oslofjorden, i Brevik utenfor Grenland og på Fedje i Hordaland. I tillegg har vi under bygging en trafikksentral på Kvitsøy i Rogaland, som forventes ferdigstilt i løpet av 2002.

       Forsvaret har også oppgaver i forbindelse med maritim overvåking, men i hovedsak omfatter dette overvåking av aktivitet utenfor grunnlinjen for å ivareta en tilfredsstillende hevding av norsk suverenitet.

       De siste måneders hendelser har med all mulig tydelighet vist hvor viktig det er å etablere en total kystforvaltning som er i stand til å møte de nye utfordringer som ligger i å sikre våre farvann og våre farleder i en ny tid med helt andre krav til framkommelighet og sikkerhet enn det vi har vært vant til å akseptere innenfor sjøtransporten.

       Vi har også fått helt nye og truende utfordringer som følge av økt aktivitet i nordområdene. Jeg tenker her både på framtidig oljevirksomhet og all ferdsel og transport som følger av dette, og jeg tenker på økt økonomisk aktivitet og større økonomisk åpenhet i Russlands nordområder.

       Vi må tenke nytt, og vi må tenke totalitet skal vi lykkes i å ivareta sikkerheten i hele vårt sårbare havområde i framtida. Jeg ser ikke bort fra at det er aktuelt at et nytt og moderne kystverk bør ta et større ansvar for å trygge sikkerheten i norske farvann. Jeg vil derfor i samråd med forsvarsministeren og nærings- og handelsministeren vurdere en felles utnyttelse av overvåkingsdata, varslings- og meldings- og informasjonssystem for skipstrafikken langs kysten. Vi skal også vurdere behovet for nye overvåkingstiltak.

       Representanten Bastesen reiser spørsmål om eventuelle konsekvenser for næringen. Det er for tidlig å si noe om dette nå. Det arbeidet vi nå gjennomfører, er en kartlegging av statens samlede ressursbruk rettet mot sikkerhet i tilknytning til skipstrafikken langs kysten. Jeg er klar over at næringen betaler en del av kostnadene til kystforvaltningen. Dette er et element som må tas med i den totale vurderingen.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for svaret og har et tilleggsspørsmål til fiskeriministeren.

       Kystdirektøren hevder at trafikksentralene med ekstra investeringer kan benyttes for å overvåke hele kysten. Alle trafikksentraler er plassert i Sør-Norge. Jeg antar at det ikke vil være tilstrekkelig med to mann på vakt dersom en trafikksentral skal ha ansvaret for overvåking av hele kysten. Har ministeren noen formening om hvor mye ekstra personell det er snakk om?

Statsråd Otto Gregussen : Når det gjelder de trafikksentralene som allerede er i drift, forutsetter jeg at Kystverket utøver sitt ansvar med å sikre at disse blir bemannet slik at sikkerheten ivaretas. Hvis dette ikke skjer, vil jeg selvsagt ta det opp.

       Vi undersøker også kontinuerlig behovet for å etablere nye trafikksentraler, bl.a undersøker vi når vi kan forvente et økt omfang av f.eks russisk oljetransport i nordområdene. Da må vi også vurdere nye tiltak hvis situasjonen tilsier at det er nødvendig.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et tilleggsspørsmål til.

       I kystdirektørens artikkel refereres det også til bruk av fremtidig AIS-system, som først vil være fullt utbredt i 2007. Det synes også som om kystdirektøren mener at bruken av AIS er mer kostnadseffektivt enn radarovervåking. Det vises også til et prisoverslag. Jeg antar at overslaget er basert på bruk av Forsvarets infrastruktur, og at det er Forsvaret som skal ta ansvaret for driften av dette.

       Har fiskeriministeren noen formening om hvordan man skal oppta fartøyer som ikke omfattes av bestemmelsen om bruk av transponder, eller de fartøyene som velger å skru av det systemet?

Statsråd Otto Gregussen : Jeg tror nok vi må sørge for at vi har en totalitet i overvåkingen som er god nok. Jeg tror vi skal ha en åpen holdning til å ta i bruk det som måtte være av tekniske hjelpemidler som kommer i framtiden. Det kan være et AIS-system, det kan være radarsystemer, det kan være forbedrede sjøkart, det kan være forbedrede navigasjonssystemer. Jeg er overbevist om at å øke innsatsen spesielt på elektroniske sjøkart vil bedre sikkerheten vesentlig langs kysten. Men vi vil til enhver tid vurdere hvordan staten gjennom sine samlede ressurser kan legge forholdene best mulig til rette for å ha en god overvåking av kysten, slik at en ikke har muligheter til å melde seg ut av overvåkingen.

Spørsmål 16

       Fra representanten Valgerd Svarstad Haugland til miljøvernministeren:

       « Selskapet Energos ASA planlegger å etablere et avfallsforbrenningsanlegg på Dynos eiendom i Lillestrøm. Den foreslåtte lokaliseringen nær store boligområder i Lillestrøm og Rælingen har møtt stor motstand. Ifølge Miljøverndepartementet har ikke Skedsmo kommune anledning til å kreve at det aktuelle området blir regulert til spesialområde for innplassering av forbrenningsanlegget.

       Mener statsråden at kommunen som planmyndighet ikke har anledning til å si nei til en uønsket lokalisering? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 17

       Jørn L Stang (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til justisminister Hanne Harlem:

       « En person ble tatt i 144 km/t i en 90 km-sone på E6 i Råde i Østfold. Vanligvis kvalifiserer dette til fengselsstraff. Moss byrett dømte isteden personen til å betale en bot på 5.000 kroner og 14 dagers betinget straff, dette fordi personen er muslim og at « de personlige påkjenningene ville bli urimelig store ».

       Hva vil statsråden gjøre for at domsavsigelser ikke skal kunne baseres på religiøs tilhørighet, og at en enkelt religion kan virke « formildende »? »

Statsråd Hanne Harlem : Når retten har konstatert at en person har gjort seg skyldig i en straffbar handling, skal den utmåle en straff innenfor de rammer som lovgiver har satt. Prinsippene for straffutmålingen er ikke lovfestede, men har nedfelt seg gjennom rettspraksis over tid. Sentrale momenter ved straffutmålingen er handlingens grovhet og hvilken grad av skyld som er utvist. I tillegg kan det foreligge skjerpende eller formildende omstendigheter utenfor selve handlingen. En slik formildende omstendighet kan nettopp være at fengselsstraff vil virke særlig hardt, f.eks på grunn av høy alder, sykdom, vanførhet eller andre forhold. Johs. Andenæs uttrykker det slik i sin bok « Alminnelig strafferett », siste utgave, side 424:

       « I praksis blir det også lagt en viss vekt på om forbrytelsen har ført til alvorlige følger for den skyldige ved siden av straffen, f.eks om underslageren har mistet sin stilling eller yrkessjåføren sitt førerkort. »

       Retten skal med andre ord vurdere om det foreligger særlige forhold, og om dette bør vektlegges ved straffutmålingen. Dette gjelder også ved straffutmåling for fartsovertredelser, selv om straffutmålingen her er så standardisert at det er mindre rom for slike individuelle straffutmålingsmomenter.

       Representanten Stang spør om hva jeg vil gjøre med en domsavsigelse som er basert « på religiøs tilhørighet » og at « en enkelt religion kan virke « formildende » ». Jeg synes ikke dette er en riktig beskrivelse av poenget i den aktuelle avgjørelsen. Jeg oppfatter det slik at retten har lagt vekt på de konsekvenser ubetinget straff vil få for den domfelte i hennes livssituasjon, ikke på hennes religiøse tilhørighet i seg selv. At det generelt sett er akseptabelt å ta slike hensyn, har jeg ingen innsigelser til. Om det i den konkrete saken er foretatt en riktig vurdering av faktum og hvilken vekt eventuelle særlige individuelle konsekvenser skal ha, vil jeg imidlertid ikke mene noe om. Det må være opp til påtalemyndigheten, som jo kjenner saken fullt ut, å anke dersom de er uenige i de vurderinger retten konkret har gjort.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er som politiker ute etter prinsippene, ikke noe annet, og som medlem av en lovgivende forsamling må man ha mulighet til det.

       Jeg vil bare si at det har vært sterke reaksjoner her, og det er ikke mange som deler statsrådens oppfatninger. Dommerne valgte å ta overordnet hensyn til domfeltes personlige forhold, som også statsråden var inne på. Personens forhold er at vedkommende er muslim, og at straffen kunne bli at hun ble overlatt til seg selv og utstøtt av familien, eller giftet bort i opprinnelseslandet etter muslimske normer. Her er spekteret langt for å få en mild dom, det er helt tydelig. Ergo - religiøs tilhørighet er et formildende element i straffesaker, det ser man av dommen fra Moss byrett, som også statsråden nå var inne på.

       Etter min mening er dommen et feil signal å sende ut til allmennheten. Loven er lik for alle når slike forhold legges til grunn - det burde den iallfall være.

       Deler justisministeren de bekymringene som har kommet til uttrykk, og den tilsynelatende forskjellsbehandlingen som blir lagt til grunn ved fartsovertredelser?

Statsråd Hanne Harlem : Jeg deler fortsatt ikke representanten Stangs beskrivelse av saken. I prinsippet er jeg helt enig i det som er en lang og fast straffutmålingspraksis i Norge, og som generelt gjelder i all straffutmåling, at individuelle momenter er en del av de momentene retten skal ta hensyn til. Det er helt i samsvar med de alminnelige prinsipper for straffutmåling som har gjeldt i Norge alltid.

       Jeg vil ikke mene noe om den konkrete vurderingen i denne saken, for den kjenner ikke jeg godt nok til. Men at retten legger vekt på forhold knyttet til familiesituasjon eller andre forhold som gjør at det er særlig tyngende for én person å få en straff, som ikke på samme måte er tyngende for andre, er ikke overraskende og ikke uvanlig. Slik oppfatter jeg prinsippet i den dommen vi her snakker om. Men som sagt; den konkrete vurderingen av om det de beskriver er riktig, og om det skal ha den vekten som det har fått her, det mener jeg ingenting om. Påtalemyndigheten må vurdere om det er vurdert uriktig etter deres oppfatning.

Jørn L Stang (Frp) : Nylig manet statsrådens partikollega Jens Stoltenberg mot hverdagsrasisme, som etter hans mening forpester det norske samfunnet. En slik dom som den som er gitt av Moss byrett, som baserer seg på religiøs tilhørighet, slår fast at man i praktisk politikk i Norge i dag sørger for forskjellsbehandling basert på rase, tro og tilhørighet. Da kan man ikke forlange og mane til forståelse overfor innvandrere som blir behandlet særskilt i det norske rettssystemet.

       Stoltenberg mener at politikere mer enn noen andre må gå foran som eksempler når det gjelder holdninger og konkret politikk.

       For å synliggjøre forskjellsbehandling: En lege ble nylig dømt for å bryte loven fordi han forfulgte en ambulanse under utrykning med en alvorlig syk pasient og derfor kunne anses å være i en nødrettssituasjon. Det ble ikke benyttet. Skjønner statsråden i denne sammenheng at dette oppfattes som en grov forskjellsbehandling, og at det blir reaksjoner blant allmennheten i det norske folk? Og er dagens lovverk godt nok, sett på bakgrunn av slike domsavsigelser?

Statsråd Hanne Harlem : Når representanter som Jørn Stang og andre fremstiller denne dommen på den måten som de gjør, og sier at det at man er muslim, gjør at man får lavere straff, bidrar de til at folk reagerer, og det forstår jeg. Da er det det som bidrar til manglende forståelse, og ikke det faktum at en domstol - som består både av en fagdommer og to representanter for allmennheten, dvs. lekdommere - vurderer hva som er de konkrete konsekvensene av og de individuelle forholdene ved denne saken, og som det eventuelt skal tas hensyn til i straffutmålingen. Det er helt vanlig at man tar individuelle hensyn ved straffutmålingen. Det skal man gjøre.

       Om det konkret er vurdert riktig i dette tilfellet, vil jeg ikke mene noe om, og kan jeg ikke mene noe om. Men det generelle prinsippet er at det kan tas individuelle hensyn i en straffutmåling, f.eks kan det tas hensyn til at man som yrkessjåfør vil miste jobben. Jeg synes det er riktig at man tar slike individuelle hensyn og kan derfor ikke se at de prinsippene som denne dommen gir uttrykk for, er gale. Men den fremstillingen som gis av dette, den skjønner jeg at man reagerer på, og den reagerer jeg for så vidt på selv.

       Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Aftenposten skriver 20. januar 2001 at Høyesterett ikke øker straffenivået for drap, til tross for at Riksadvokaten har sendt ut rundskriv til landets statsadvokater og bedt om at de krever lengre fengselsstraffer. Ifølge Aftenposten mener Riksadvokaten at 10 års fengsel er passende straff for et « vanlig » forsettlig drap, mens Høyesterett mener 8 år. Justiskomiteen har flere ganger bedt om at straffenivået heves.

       På hvilken måte kan statsråden få domstolene til å følge opp sine synspunkter? »

Statsråd Hanne Harlem : Riksadvokaten har uttalt følgende om straffutmålingen for drap i en av sine publikasjoner i august i fjor:

       « Det har i løpet av det siste ti-år skjedd en viss skjerping av straffen for drap. Straffen for et « ordinært » forsettlig drap uten særlig skjerpende eller formildende omstendigheter var ved inngangen til 1990-tallet i underkant av åtte års fengsel. Straffen for slike forhold er i dag ca 9 år, men det er avgjørelser som kan tyde på at hevingen av straffenivået for drap ennå ikke er avsluttet. Etter riksadvokatens oppfatning er det grunn til fortsatt å arbeide for en viss ytterligere økning av straffen for drap. »

       Høyesterett har senest i dom 20. desember 2000 bekreftet at det alminnelige straffenivået for forsettlig drap har utviklet seg i de senere år. I denne dommen skjerpet Høyesterett straffen fra sju til åtte års fengsel. I tillegg ble gjerningspersonen idømt sikring i inntil fem år. Dét ble det tatt hensyn til ved utmålingen av fengselsstraffen.

       I kjennelse av 4. desember 2000 forkastet Høyesterett en anke over lagmannsrettens dom på fengsel i fem år i en sak der drapsforsøk var det klart dominerende ved straffutmålingen. Høyesterett fremholdt at fastsettelsen av straff ikke bare skyldtes at saken var alvorlig, men også at straffen innebar « en skjerpelse av straffenivået til nå ». I sitt rundskriv for 2001 til landets statsadvokater gir Riksadvokaten uttrykk for at Høyesterett på denne måten gir en viktig støtte til kampen mot gjengkriminalitet. Riksadvokaten understreker at dette må følges opp i påtalepraksis og i straffepåstander. Jeg er enig i Riksadvokatens synspunkter.

       Jeg mener at domstolenes skjerping av straffen for drap og drapstrusler er et skritt i riktig retning, og at denne utvikling ikke er avsluttet. Det er derfor vanskelig nå å ha sikre oppfatninger om det generelle straffenivået for drapssaker i fremtiden.

       Jeg vil understreke at man også bør være varsom med å trekke for generelle konsekvenser av straffen i enkeltsaker. De vil alltid inneholde særtrekk som tilsier en individuell vurdering, som ivaretas best av domstolene. Det bør være domstolenes oppgave å fastsette straffen, og strafferammene bør gi domstolene frihet til å tilpasse straffen i den enkelte sak. Men samtidig er det svært viktig at domstolene er lydhøre for lovgivers signaler.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Jeg takker for et svært greit svar.

       Det å se forskjellige typer forbrytelser og straffutmåling i en større sammenheng er noe menigmann legger merke til, og noe som er med på å forme deres rettsoppfatning. Er statsråden enig i at lengre fengselsstraff for drap kan bane vei for et høyere straffenivå også når det gjelder andre forbrytelser, bl.a seksuelle overgrep og voldtekt?

Statsråd Hanne Harlem : Ja, jeg er enig i det. Jeg mener at det er noe av bakgrunnen for ønsket om å skjerpe straffenivået for drap, for drap er en forbrytelse som på mange måter setter et slags nivå for hvordan man kan straffe andre typer forbrytelser.

       Det har vært et samlet - mer eller mindre i hvert fall - storting som har ønsket en heving av straffenivået for seksuelle overgrep. Det behøver ikke å være en helt klar sammenheng mellom straffenivået her og det at man øker straffen for drap, men det er naturlig å se det i sammenheng. Det er naturlig at det er en sammenheng mellom straffenivået for drap og straffenivået for seksuelle overgrep. Å se på begge deler er nødvendig for at det skal være en rimelig sammenheng mellom de to typer forbrytelser.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Lavere straffer for drap får følger for straffutmålingen i andre typer forbrytelser.

       Mitt forrige spørsmål gjaldt seksuelle overgrep og voldtekt, et område der justiskomiteen har vært svært klar på at straffene ligger for lavt. Inntrykket er likevel at det skjer veldig lite. Hvis Stortinget i merknader sier noe om høyere straffer og Riksadvokaten gir uttrykk for det samme, da har to tunge aktører gitt klare og entydige signaler. Hva mener statsråden skal til for at domstolene følger opp disse signalene?

       Det blir vist til at forutsigbarhet og likebehandling i forhold til tidligere sammenliknbare saker er viktig. Menskal det i seg selv være avgjørende for at det tar så lang tid før vi merker den skjerpede holdningen?

Statsråd Hanne Harlem : Jeg føler meg overbevist om at domstolene legger vekt på særlig lovgivers signaler.

       Det som er en utfordring ved å utvikle straffenivået gjennom domstolene, er at domstolene jo dømmer i ettertid av handlingen. Når Stortinget gir et signal, er de sakene som domstolene har til behandling, saker som gjelder forbrytelser begått lenge før Stortinget gav det signalet. Så lenge endringer i straffenivået ikke skjer gjennom lovgivning, som altså bare virker fremover, vil en utvikling av straffenivået gjennom ren domstolskapt rettsutvikling måtte ta lengre tid. Derfor tror jeg at utviklingen av straffenivået for drap er et eksempel på at lovgivers signaler virker. Men det går gradvis, ikke minst fordi det er Høyesterett som først og fremst danner rettspraksis, og dit kommer saken i alle fall ganske lenge etter at Stortinget har gitt sitt signal.

Spørsmål 19

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Evalueringen av kontantstøtten viser at det på en rekke arbeidsplasser er vanskelig for småbarnsfedre å få aksept for å prioritere tid og omsorg for egne barn. Ulike mekanismer i arbeidslivet bidrar til å prioritere arbeid framfor omsorg for egne barn.

       Hva vil statsråden gjøre for å gjøre det lettere for småbarnsfedre å prioritere tid til omsorg for egne barn? »

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Representanten Arne Lyngstad refererer til evalueringen av kontantstøtten. Jeg går ut fra at han viser til rapporten « Ulik praksis - ulike konsekvenser » - en evaluering av kontantstøttens konsekvenser for likestilling i arbeidsliv og familieliv utarbeidet av Brita Bungum, Berit Brandth og Elin Kvande.

       En av grunnene til at Arbeiderpartiet gikk imot innføring av kontantstøtteordningen, var nettopp at ordningen ikke hadde noen likestillingsprofil. Selv om kontantstøtten i utgangspunktet er en kjønnsnøytral ordning, får kjønn, som det framgår av evalueringen, stor betydning fordi praksis i forhold til hvordan foreldre innretter seg, også styres av arbeidsforhold og inntektsforskjeller mellom kjønnene. Evalueringen har vist at småbarnsmødrene arbeider litt mindre som følge av kontantstøtten, mens småbarnsfedrene arbeider like mye som før. Redusert arbeidstid er et kvinnefenomen. Det betyr at kontantstøtten er med på å besegle tradisjonelle kjønnsroller og sementere utviklingen mot likestilling mellom foreldre.

       For meg handler likestilling om at kvinner må få mer makt og innflytelse, og at menn må yte mer omsorg. Disse tingene henger nøye sammen. Likestilling oppnås ikke ved gode ønsker og holdninger alene, men ved at vi bruker virkemidler som dreier samfunnsutviklingen i ønsket retning. Den politiske uenigheten går da sjelden på målsettinger, men på hvilke virkemidler en er villig til å bruke for å oppnå målet.

       Arbeiderpartiets utgangspunkt er at familiepolitiske reformer også skal gi en likestillingsgevinst. Både den lønnede fødselspermisjonen med en egen fedrekvote, selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre, rett til ett års ulønnet permisjon for hver av foreldrene, permisjonsrettigheter til hver av foreldrene ved barns sykdom, barnehager og skolefritidsordning er viktige virkemidler for at begge foreldrene skal kunne dele på omsorgsoppgavene samtidig med at de bevarer tilknytningen til arbeidslivet.

       Selv om vi i stor grad har innført ordninger som legger til rette for å kombinere arbeidsliv og familieliv, er det fortsatt behov for holdningsendringer både hos arbeidstakere og arbeidsgivere. Her har ikke bare Regjeringen et ansvar, men også partene i arbeidslivet, som faktisk er blitt seg dette spørsmålet mer bevisst i de senere årene. Når det gjelder reformer, har fedrekvoten så langt vist seg å være det viktigste virkemiddelet. Før ordningen ble innført, var det bare om lag 4 % av fedrene som tok ut lønnet permisjon i forbindelse med fødsel. I 1999 viser statistikken at om lag 80 % av fedrene som kommer inn under ordningen, tok den obligatoriske kvoten. Det er også et økende antall fedre som tar lønnet permisjon utover fedrekvoten. Gjennom fedrekvoten har det blitt større aksept i arbeidslivet for at også far har et omsorgsansvar i barnets første leveår.

       Vi ser altså at kontantstøtten gir lite ekstra tid med foreldrene, og vi ser at den gir spesielt lite tid med far. Det må da være et tankekors for Kristelig Folkeparti at de har innført en ordning som koster 3 milliarder kr, som fører til lite mer tid med foreldrene, og som fører til at far holder seg borte. Derfor er denne ordningen et skritt i gal retning. Så vil en kanskje hevde at det ikke ble så galt som noen av oss hadde fryktet på forhånd. Jeg er veldig glad for at likestillingstanken og kampen for barnehageplass står så sterkt i Norge, men jeg er på ingen måte fornøyd med en ordning som bremser utviklingen. Det skulle jeg ønske at heller ikke representanten Arne Lyngstad var fornøyd med. Det følger dessverre ingen kjærlig tvang med kontantstøtten, og da sementerer vi i beste fall kjønnsrollene.

       Nå har jeg fått med meg at en av Kristelig Folkepartis representanter gjerne ser at kvinner blir hjemme og føder guttebarn. Det har derfor vært gledelig å se at Kjell Magne Bondevik heller enn å støtte dette utspillet har ønsket å fokusere på en utvidelse av fødselspermisjonen og en utvidelse av fedrekvoten. Dette er et tiltak som Arbeiderpartiet er stolt over å ha innført, og det er svært gledelig at også Kristelig Folkeparti ser dette som et viktig bidrag i kampen for likestilling.

       Jeg vil arbeide for større grad av likestilling mellom mor og far når det gjelder permisjonsrettigheter ved fødsel. Jeg tror bl.a evalueringen av kontantstøtten med all tydelighet har vist at det ikke er nok med kjønnsnøytrale ordninger der familiene kan velge far som omsorgsperson. Vi må utvide det som ble kalt « den kjærlige tvangen ». Et av tiltakene vi vil se nærmere på, er en gradvis utvidelse av stønadsperioden ved fødsel, kombinert med at en større del av permisjonstiden øremerkes far.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var riktignok mye av svaret som bar preg av at statsråden har ideologiske briller på, og ikke er så sterkt fokusert på nettopp det som er kjernen i mitt anliggende, nemlig hvordan vi skal øke småbarnsfedrenes engasjement i omsorgen for egne barn.

       I debatten om kontantstøtten har særlig to temaer gått igjen. Det er likestilling, og det er tilgang på arbeidskraft i arbeidslivet. Når det gjelder arbeidslivet, er det forstemmende å lese i evalueringsrapporten gjengitt bl.a i Aftenposten 15. februar i år, at småbarnsfedre opplever bemerkninger og baksnakkelse fra arbeidskolleger når de vil redusere sin arbeidstid til fordel for tid med barn. Vi har altså med holdninger i arbeidslivet å gjøre, og disse holdningene har også likestillingsmessige konsekvenser ved at det er liten sosial aksept for at fedre bruker tid på småbarn.

       Jeg er glad for at statsråden peker på det ansvar som partene i arbeidslivet har her (presidenten klubber), men jeg tror også det er viktig at vi i det politiske miljøet, også statsråden (presidenten klubber), hele tiden fokuserer på at det er småbarnsforeldrenes engasjement og ønske om å tilbringe tid med barna som er utslagsgivende.

       Til slutt ...

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg deler statsrådens engasjement og ønsker jo også at fedrene skal ta større del av omsorgen. Jeg tror faktisk vi er enige om at vi må utvide fødselspermisjonen, først og fremst prioritert til menn.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Er hun enig i at en utvidelse av fødselspermisjonen skal prioritere menn og dermed komme dem til gode?

       Til slutt: Det er ikke nok bare å utvide fødselspermisjonen når det er snakk om rettigheter; menn må også få egne rettigheter når det gjelder selve fedrekvoten. Ved den siste lovrevideringen før sommeren i fjor valgte Regjeringen å ikke gi menn egne rettigheter. Jeg tror det er viktig å gi menn egne rettigheter for å øke fedrenes engasjement i egne barn.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : På representanten Lyngstads første spørsmål kan jeg svare et helt klart ja. Der er vi helt enige.

       Til det siste spørsmålet har jeg bare som et lite apropos lyst til å gjøre Kristelig Folkeparti oppmerksom på det faktiske forholdet at de satt i regjering i to og et halvt år og hadde meget gode muligheter til å legge fram reformer som også var bedre for småbarnsfedrene. Dette er som sagt noe som bestemmes av de årlige budsjettene, og det må selvfølgelig også denne regjeringen få muligheten til å komme tilbake til.

Spørsmål 20

       Fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til olje- og energiministeren:

       « Konsesjonskraftprisen er i år 11,59 øre/kWh og var i 2000 10,84 øre/kWh. Desse prisane vert fastsette av departementet kvart år og skal uttrykkja gjennomsnittleg sjølvkost for kraftproduksjonsanlegga i Noreg. Konsesjonskraftprisane har dei seinare år lege over marknadsprisane på kraft.

       Meiner statsråden at ein konsesjonskraftpris på meir enn 10 øre/kWh kan vera eit uttrykk for dei reelle produksjonskostnadene, når næringa samstundes kan framvisa større overskot enn nokon gong før? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 21

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Evalueringen av KRL-faget har påvist at det er behov for omfattende etterutdanning av lærere. Dette er uavhengig av andre organisatoriske og/eller innholdsmessige endringer. Det er viktig at ulike miljøer tar ansvar og får støtte til kurs. For å skape aksept og bedre forståelse for faget er det viktig at minoritetsmiljøer og andre organisasjoner får mulighet for å legge til rette etterutdanningstilbud.

       Vil statsråden benytte ulike organisasjoner i arbeidet med etterutdanning i faget? »

Statsråd Trond Giske : Stortinget har tidligere bedt om en evaluering av faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. I oktober 2000 ble det lagt fram to evalueringsrapporter om KRL-faget med hovedvekt på problemstillinger knyttet til

-	hvordan undervisningen i faget har vært gjennomført

-	hvordan fritaksreglene for faget har blitt praktisert

-	hvilke vilkår foreldrene har fått for å håndheve foreldreretten innenfor faget

       Jeg vil legge fram en melding for Stortinget i løpet av våren 2001 der disse punktene vil stå i fokus. Evalueringsrapportene tar også opp andre problemstillinger, bl.a spørsmålet om etterutdanning av lærere i KRL-faget, og det anbefales å satse sterkere på kompetanseheving i faget.

       På linje med andre fag er det behov for etterutdanning og kompetanseheving av lærere og skoleledere også i KRL-faget, og dette spørsmålet vil også bli tatt opp i stortingsmeldingen. I den forbindelse vil jeg nevne at hovedansvaret for etterutdanning av lærere og skoleledere ligger hos kommunen. Det gis i tillegg egne statlige midler til etterutdanning for å stimulere til ekstra innsats lokalt. Siden innføringen av faget i 1997 har KRL-faget vært prioritert i etterutdanningen. Det er også særskilt prioritert i 2001.

       Universiteter og høgskoler skal gi og organisere tilbud om grunn-, etter- og videreutdanning på sine fagområder. Som ledd i innføringen av L97 ble det utarbeidet en plan for etterutdanning i KRL-faget for perioden 1997-2000. På grunnlag av denne planen ble det etablert et nettverk mellom fagmiljøene ved universiteter og høgskoler for å utvikle og gjennomføre etterutdanningstilbud til lærerne. Det faglige nettverket har utarbeidet en oppfølgende plan for etter- og videreutdanning som skal danne grunnlag for samarbeid mellom de som kan tilby etter- og videreutdanning, og de som ønsker tilbud.

       Representanten Reikvam spør om ulike organisasjoner vil bli benyttet i arbeidet med etterutdanningen i faget. Som sagt har kommunene hovedansvaret for at lærerkollegiet ved skolene har nødvendig kompetanse, og universiteter og høgskoler har ansvaret for å gi og organisere tilbudet. Dersom ulike organisasjoner skal delta i dette etterutdanningsarbeidet, vil det i hovedsak bli som resultat av at kommunene eller universiteter og høgskoler finner det hensiktsmessig.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret.

       Vi får en stortingsmelding og skal behandle hele faget, både det som har med fritaksrett å gjøre, og det som går på organisering av innholdet osv. - strukturen, progresjonen i faget og hvor vi skal legge de ulike emnene. Det blir en sak for seg, og det blir en viktig sak.

       Uavhengig av dette har disse rapportene også påvist at det er behov for etterutdanning, og det er behov for å sette i gang et omfattende arbeid for å heve kompetansen til lærerne. Det blir tydeligvis gjort, og det er jeg glad for. Men når vi skal satse på etterutdanning innenfor dette faget, tror jeg det er viktig at vi har en praktisk tilnærming til det og ikke bare en rent akademisk tilnærming. I den forbindelse er jeg opptatt av at en benytter den kompetansen som finnes innenfor ulike organisasjoner, minoritetsorganisasjoner osv., for vi vet jo at det er minoritetselevene som har de største problemene i forhold til faget.

       Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta et initiativ for å benytte seg av den typen organisasjoner, trekke inn den kompetansen, den faktiske tilnærmingen som de har mulighet til?

       Noe av det man da må gjøre, er å se på de lokale forhold, se på sammensetningen av klassen, av skolen, hvilke minoritetsgrupper som er i miljøet, og bruke den kompetansen som fins lokalt. Men det er som sagt kommunene som har ansvaret for å bygge den kompetansen hos lærerne. Jeg tror også det må være der den type initiativ tas, i samarbeid med de høyskoler og universitet som har ansvaret for etterutdanningen, nettopp fordi man må ha en praktisk og lokal tilnærming til de spørsmålene.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg synes det er bra at det blir etablert nettverk mellom ulike utdanningsinstitusjoner, høyskoler og universitet, med sikte på å få til en god etterutdanning. Og det arbeidet er tydeligvis i gang.

       Jeg er også enig i at det er kommunene som eier og driver skolene, som har hovedansvaret for etterutdanningen. Men her er vi inne på et område hvor det også er ganske mye statlige midler inne. Som statsråden påpekte i sitt første svar, er dette prioritert når det gjelder statlige midler. Det som er viktig for meg, er at disse statlige midlene blir satt inn på en slik måte at vi får en praktisk tilnærming til dette faget, at de ulike organisasjoner som har kunnskap, som sitter med erfaring, som er i stand til å bygge tillit og dermed også formidle en kompetanse, blir tatt i bruk på en riktig og fornuftig måte i forhold til etterutdanning i dette faget.

       Så jeg avslutter med en oppfordring til statsråden om at han tar i bruk den kompetanse som finnes innenfor de ulike organisasjonene, når det skal gis etterutdanning i dette faget.

Statsråd Trond Giske : Det foregår, som representanten Reikvam sier her, en veldig stor aktivitet også med statlige midler. Blant annet har vi laget en kompetanseutviklingsplan også for faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsundervisning med en rekke ulike kurs og tilbud, basert på at man går til en høyskole eller til et universitet og får et kurs der, eller at man er i skolesituasjonen og får det via fjernundervisning, IKT-basert læring - bruker den lokale kompetansen.

       Jeg kjenner ikke i detalj alle de lærere og lærerkrefter og kompetansemiljø som de ulike kursene bygger på. Men jeg anser det som et svært fornuftig forslag det som representanten Reikvam var inne på, at man også bruker folk fra ulike minoritetsreligioner, og i og for seg også fra Den norske kirke hvis det er aktuelt, til å bygge den kompetansen som trengs.

       De første lærerne som er utdannet etter at det nye KRL-faget kom, er ennå ikke kommet ut i den norske skolen, så her trengs det omfattende etterutdanning. Det må vi fortsette med. Etter hvert vil vi også få lærere som er utdannet for KRL-faget i sin ordinære lærerutdanning.

       André Kvakkestad (Frp) : « Statsråden har gått ut og hevdet at studielånet må utbetales i fire bolker og ikke, som i dag, i to. Angivelig må dette gjøres fordi statsråden ikke mener studentene er i stand til å styre egen privatøkonomi. Dette er en form for barnehagementalitet som neppe kan begrunnes ut ifra at en ønsker ansvarlige samfunnsborgere med høyere utdanning.

       Har statsråden et så stort ønske om detaljstyring at han ser det riktig å øke de administrative kostnadene for utbetaling og valutakompensasjonsberegning ytterligere? »

Statsråd Trond Giske : Jeg er glad for at jeg får denne anledningen til å si at jeg ikke har hevdet at studielånet må utbetales i fire bolker. Det jeg har sagt, er at dersom vi får til det som er Arbeiderpartiets mål, nemlig en skikkelig økning av kostnadsnormen for studentene, en bedring av studentenes levekår, bør vi muligens også drøfte om studielånet skal utbetales i flere terminer.

       Studentene er i en helt spesiell situasjon. De har en langt lavere levestandard enn vanlige lønnsmottakere, og de er også i den situasjonen at de får « lønnen » sin utbetalt to ganger i året. Det er ingen andre arbeidstakere meg bekjent - kanskje fins det noen unntak - som har den type lønnsordning. De fleste av oss får faktisk utbetaling hver måned.

       Vi har ingen konkrete forslag på beddingen i forhold til den typen endringer, som vi har tenkt å fremme for Stortinget. Vi skal ha en stor stortingsmelding om høyere utdanning nå i mars. Der vil også studiefinansieringen bli viktig, men den type endringer vil uansett først være aktuelle hvis vi først har fått til en skikkelig heving av studiefinansieringen.

       Når det gjelder gebyrer, er det en sak som behandles i forbindelse med hvert års statsbudsjett - vi gjorde det senest i november/desember i fjor - der Fremskrittspartiet, hvis de ønsker det, kan komme med forslag når statsbudsjettet legges fram i oktober.

       Inge Lønning (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Lånekassen opplyser i brev 14. februar 2001 at forskriften om delvis dekning av skolepenger for elever ved utenlandske og/eller internasjonale videregående skoler faller bort fra og med høsten 2001. Bortfallet rammer flere hundre elever, og kan gjøre det vanskelig for flere av de berørte skolene å fortsette sin virksomhet.

       Er dette tilsiktede konsekvenser av Regjeringens budsjettforslag? »

       Jeg gjentar spørsmålet: Er dette en tilsiktet virkning av Regjeringens budsjettforslag, eller er det et arbeidsuhell?

Statsråd Trond Giske : Hvis Inge Lønning vil ha svar på det, bør han kanskje lese referatet fra de tidligere svarene. Det skulle være helt unødvendig å måtte gjenta svaret sitt gang på gang. Det er selvsagt slik at når man kutter i et statsbudsjett, har det konsekvenser. Det er noen som får mindre penger av at det kuttes. Jeg ser at Høyre har et forslag om 17 milliarder kr i skattelette og tilhørende kutt på det. Det har også konsekvenser for dem det rammer, om det er u-hjelp, om det er sykepenger eller hva det er snakk om. Slik er det å lage statsbudsjett.

       Dersom vedtaket om avvikling skal reverseres, har det en kostnad på 5 mill. kr. Det er selvsagt helt opp til stortingsflertallet neste gang man behandler et budsjett å legge inn de pengene igjen, hvis det er et annet flertall. Jeg tror vi bare får ta til etterretning at Inge Lønning er uenig i dette. Hva de andre budsjettpartnerne har ment når man var med på et kutt i den posten, får vi overlate til dem å mene forskjellige ting om i ettertid. Men det var helt klart at den reverseringen som ble gjort av kutt, var spesifikt for å dekke norskopplæring for norske elever i utlandet. Denne problemstillingen ble ikke reist av det stortingsflertallet som lagde budsjett for 2001, og ble heller ikke endret i Stortinget.

Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.