Ola D Gløtvold (Sp) (ordfører for saken):

       Som saksordfører for denne saken, i hvert fall på ett tidspunkt i saksbehandlingen, skal jeg knytte noen merknader til den.

       Dette er en sak hvor det foreligger en enstemmig innstilling, og hvor forslagsstillerens synspunkt fullt og helt deles av komiteen når det gjelder fordelene med hjemmebasert dialyse, eller peritoneal dialyse som det også kalles.

       Det er mellom 100 og 150 pasienter som får slik behandling i Norge pr. år, og det utgjør på landsbasis ca 17 % av alle dialysepasienter. Ved enkelte sykehus er denne behandlingen gitt til ca 50 % av dialysepasientene.

       Vi har hatt gode innspill, bl.a fra lederen for Norsk nyremedisinsk forening, professor Trond Jenssen, som understreker at denne behandlingsformen er det eneste alternativet for en del av dem som har kronisk nyresvikt, og det bidrar til at pasienter med lang reiseavstand kan behandles hjemme og slippe den meget belastende og dyre transporten til og fra sykehus. Det er også slik at en del av disse pasientene med slik behandling kan være hjemme og i fullt arbeid. De kan også ha en mye større mobilitet med hensyn til f.eks reiser og i sammenheng med ferie og fritid.

       Fordelen er bl.a at pasientens livskvalitet øker betydelig, og at pasienter i yrkesaktiv alder kan være i arbeid. De lange og belastende reisene unngås, og en sparer stort på reiseutgiftene, som trygdeverket refunderer. Denne dialyseformen avlaster også sykehusenes hemodialyseavdelinger, som allerede er sprengt ved mange sykehus, og som har en reell underkapasitet i forhold til dagens dialysebehov.

       Vi mener at tiden er overmoden for å følge opp det forslaget som representanten Alvheim her legger fram. Videre mener vi at departementet bør se på DRG-systemet når det gjelder disse pasientgruppene, og da tenker jeg både på dem som får hjemmedialyse, og på dem som har hemodialyse på sykehus, slik at en får en skikkelig ordning med hensyn til økonomien, og at en både ser på den tiden disse hjemmedialysepasientene har behov for å ligge inne på sykehus i starten av behandlingen, og de kontrollturer som må gjøres til sykehuset i løpet av behandlingsperioden.

       Vi håper at departementet ved helseministeren ser på disse tingene snart, og at det blir gitt åpning for at dette er kostnader som skal dekkes over trygdebudsjettet. Det bes også om at en gjennomgår og utbedrer DRG-systemet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Kristelig Folkeparti vil gi honnør til forslagsstilleren som har tatt opp denne viktige saken for alle som lider av kronisk nyresvikt.

       For 25 år siden var det kun Rikshospitalet som hadde tilbud til denne pasientgruppen. Det sier seg selv at reiseradiusen til pasienter med kronisk nyresvikt var svært begrenset. Senere ble flere sykehus i stand til å gi dialysebehandling. En nordisk avtale gjorde det mulig for pasientene å få behandling ved sykehus i de nordiske hovedsteder.

       Det er et stort framskritt for pasientene at det nå gis mulighet for hjemmebasert dialyse etter et sykehusopphold på et par uker for utprøving og opplæring.

       Fra Norsk nyremedisinsk forening opplyses det at for dialysepasienter som også har hjerteplager/hjertesvikt eller diabetes, er behandlingen med posedialyse den mest skånsomme og medisinsk beste. Kristelig Folkeparti vil at alle som ønsker det, skal få være i sine hjem så lenge som mulig. Denne behandlingen gir store muligheter til dette. Personer uten tilleggsdiagnoser vil kunne være i arbeid uten å måtte ha fri for å reise til behandling på sykehus. Det er en stor fordel å slippe lange reiser til nærmeste sykehus som gir hemodialyse. Det er både slitsomt og tidkrevende.

       Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at Regjeringen snarest mulig gir Rikstrygdeverket hjemmel til å dekke kostnadene til dialysevæske og forbruksvarer ved hjemmebasert posedialyse over trygdebudsjettet. Vi støtter også forslaget om å utbedre DRG-systemet for dialysebehandling i den tiden pasienten må være på sykehuset til opplæring eller kontroll.

       Kristelig Folkeparti tror at dagens vedtak kan føre til at en får frigjort kapasitet ved hemodialyseavdelingene, men mest av alt støtter vi Dok.nr.8-forslaget fordi det vil øke livskvaliteten til pasienter med kronisk nyresvikt.

       De fleste dialysepasienter har vært sendt til sykehusenes poliklinikker for dialyse og dagbehandling, og sykehusene har da fått betalt gjennom DRG.

       De fleste pasienter med alvorlig nyresvikt trenger dialyse to-tre ganger i uken og mer, og mange har svært lange reiser til og fra sykehusene for å få tatt denne behandlingen. Dette er slitsomt, og det vanskeliggjør et normalt yrkes- og familieliv for de aller fleste. Det har ført til redusert livskvalitet og særlig for dem som bor langt unna sykehusene, har denne behandlingen virket både mentalt og fysisk slitsom, med lange reiser i drosje.

       Kostnadene for en dialyse er anslått til ca 250.000 kr i snitt, og kostnadene er de samme enten man utfører dialysen i eget hjem eller ved sykehus. Kostnadene for fylkeskommunene eller sykehuset blir altså 250.000 kr også for hjemmedialyse som sykehuset ikke får refundert, mens sykehuset får en DRG for egne pasienter. Totalt sett dreier det seg om ca 300-350 pasienter på landsplanet, noe som totalt vil gi en kostnad på mellom 25 og 50 mill. kr i året.

       Presset på de medisinske avdelingene som ofte foretar denne dialysen på egne dialyseavsnitt ved de større sykehusene, er ganske stort. Dette presset vil kunne avta betydelig hvis en fikk en ordning hvor Rikstrygdeverket gikk inn og betalte dialysekostnadene fullt ut, slik det er lagt opp til i forslaget. Det er nettopp dette man har bedt om i den foreliggende innstilling, som en enstemmig komite har sluttet seg til.

       Jeg er godt tilfreds med at komiteen har forstått problematikken i forhold til dialysepasientene og sett forslaget om at Rikstrygdeverket nå går inn og dekker utgiftene til hjemmedialyse, som en praktisk og god samfunnsøkonomisk ordning.

       I forhold til pasientene vil hjemmedialyse, som allerede nevnt, gi en betydelig bedre livskvalitet for den enkelte, og svært mange kan opprettholde sitt yrkesaktive liv ved bruk av hjemmedialyse, noe som for de aller fleste var vanskelig før, da man måtte reise til sykehus.

       Jeg finner også grunn til å takke Telemark sentralsykehus for at de sammen med Norsk urologisk forening gjorde meg oppmerksom på denne problematikken, som nå har funnet sin lykkelige løsning. Det er dessverre slik at selv sentrale helsepolitikere ikke til enhver tid kan ha full oversikt over ulike tungvinte og uhensiktsmessige ordninger i vårt helsevesen, og vi er derfor helt avhengige av å få innspill både når det gjelder flaskehalser i helsevesenet og ting som med enkle grep kan gjøres bedre for pasientene.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 2411)