Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

       Øyvind Korsberg (Frp) : Mitt spørsmål går til miljøvernministeren.

       USA har sagt nei til Kyoto-avtalen. Det er Fremskrittspartiet svært glad for, fordi Kyoto-avtalen er tuftet på et syltynt vitenskapelig grunnlag. Klimapanelet tar heller ikke hensyn til forskere som har andre teorier om hvorfor man har klimaendringer. Det er også flere forskere som stiller seg tvilende til klimapanelets spådommer. Det er en avtale som årlig vil koste staten og industrien milliardbeløp i de få land som akter å gjennomføre avtalen.

       Den profilerte direktøren for CICERO, Senter for klimaforskning, Knut Alfsen, mener at Kyoto-avtalen må kastes på skraphaugen. Vil statsråden følge Alfsens syn?

Statsråd Siri Bjerke : Det vitenskapelige grunnlaget for det internasjonale klimaarbeidet blir stadig tydeligere. Derfor er jeg glad for at det kun er Fremskrittspartiet i denne sal som så sterkt betviler det grunnlaget som det internasjonale samarbeidet er tuftet på.

       Nå opplever vi tilbakeslag i samarbeidet ved at USA har reist tvil om det er riktig å fortsette arbeidet med Kyotoprotokollen. Kostnadene ved det internasjonale klimaarbeidet vil vinnes tilbake i tifold dersom vi får gode internasjonale virkemidler på plass. Kyotoprotokollen er derfor den rammen som det vil være riktig å gå videre med for å få til et internasjonalt klimasamarbeid. Vi er derfor fra norsk side innstilt på å bruke det vi har av krefter for å få USA og andre land tilbake til arbeidet med å få til internasjonale forpliktende avtaler, slik at alle landene kan starte arbeidet med å gjennomføre de forpliktelsene de har tatt på seg i Kyotoprotokollen.

Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er riktig at det bare er Fremskrittspartiet i denne salen som er imot Kyoto-avtalen. Men det er jo med en viss glede jeg registrerer at det er andre utenfor denne sal som deler vårt syn.

       Prosessindustriens Landsforening mener at Norge og Europa nå ikke bare kan kjøre videre, i og med at det har oppstått en ny situasjon med hensyn til konkurransevridning. Og det er jo ganske merkelig at Norge og kanskje noen andre land i Europa skal ta på seg forpliktelsene med å løse såkalte klimaproblem. Slik situasjonen er nå, virker den ganske fastlåst med hensyn til USAs beslutning, og det synes jeg er rimelig bra.

       Statsråden har jo varslet at det skal komme en stortingsmelding om virkemiddel i klimapolitikken. Vil statsråden fremme den meldingen? Og vil statsråden ta industrien med på råd i og med at det har oppstått en ny situasjon?

Statsråd Siri Bjerke : Jeg vil arbeide videre med den meldingen, og Regjeringen vil fremme den. Og jeg vil selvfølgelig holde nær kontakt med viktige miljøer i Norge, bl.a industrien, under utarbeidelsen av den meldingen.

       Det er riktig at det nå kan synes som om det er en fastlåst situasjon. Ikke desto mindre har det vært mye aktivitet blant de landene som deltar i den internasjonale klimaprosessen de siste dagene. Det er også fra amerikansk hold uttrykt vilje til å gå videre i diskusjoner. Senest i går kveld hadde jeg et telefonmøte med representanter for den amerikanske administrasjonen. Også fra amerikansk side bekreftes det interesse for å gå videre i samtalene, basert på Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen.

       Jeg er glad for at miljøvernministeren nå har rast fra seg, er over i en mer konstruktiv fase og nå også har tatt kontakt med den amerikanske administrasjon for å forsøke å få forhandlingene tilbake på sporet. Vi vet også at man innenfor Den europeiske union jobber aktivt for å få amerikanerne tilbake og komme frem til konkrete tiltak.

       Mitt spørsmål er om man fra norsk side nå har vurdert å innlede et nærmere samarbeid med EU i Kyoto-forhandlingene. Det er jo en kjent sak at Norge og EU har hatt litt ulike posisjoner tidligere i forhandlingene, men spørsmålet er om det ikke nå har oppstått en ny situasjon som tilsier at Norge igjen bør vurdere å innlede et nærmere samarbeid med EU for å få kontroll over klimagassutslippene.

Statsråd Siri Bjerke : I likhet med en hel verden reagerte vi fra norsk side sterkt på signalene fra president Bush og amerikansk hold knyttet til klimaarbeidet. Derfor har vi arbeidet så hardt i disse ukene med å gjøre det vi kan for å få forhandlingene på plass igjen. Det har vi gjort både direkte overfor amerikanske myndigheter, og vi har også i stor grad gjort det i kontakt med EU og EU-landene. Vi har spesielt hatt kontakt med EU-kommisjonen og de nordiske EU-landene. Utover våren vil vi ytterligere styrke kontakten med EU.

       Jeg kan også nevne at jeg i går hadde samtaler med andre land i den såkalte paraplygruppen, bl.a. Canada, New Zealand og Japan, som også sterkt ønsker å holde på Kyotoprotokollen som ramme for forhandlingene - så den neste viktige muligheten vil være et møte i New York den 21. april, der både EU-landene og andre land vil være representert.

       Signalene som er kommet fra president Bush, skrinlegger en gang for alle Kyoto-avtalen. Uten USA blir det ingen avtale. Selve forutsetningen for at avtalen skal tre i kraft med 55 land, som samlet står for 55 % av utslippene, er nå borte.

       Jeg vil derfor spørre statsråden: Vil statsråden nå ta innover seg det som har skjedd, og avvikle de ensidige norske tiltak som rammer både næringslivet og befolkningen, som f.eks. CO₂-avgiften?

       Jeg lurer på hva slags skritt Regjeringen ser seg tjent med videre framover. For det første lurer jeg på om Norge har overlevert en formell protest i forhold til USA. Jeg har hørt miljøvernministeren uttale seg høyt, klart og tydelig, men her er det jo også viktig å si veldig tydelig fra overfor amerikanske myndigheter, f.eks innkalle ambassadøren på teppet og overlevere formelle protester, som gjør at man virkelig setter trøkk bak Norges oppfatninger.

       Så lurer jeg på om Norge vurderer å trekke seg fra den paraplygruppen vi nå er med i, sammen med USA, og opprette en annen paraplygruppe - eventuelt samarbeide tettere med EU.

       Og mitt tredje spørsmål er: Er det sånn at vi allerede nå kan gi et meget klart signal om at Norge kommer til å ratifisere den avtalen (presidenten klubber) som kommer ut i bunnen, uansett?

       Jeg synes ikke det er hensiktsmessig for Norge å trekke seg ut av en forhandlingsgruppe i denne situasjonen, men vi har gjort det svært tydelig at vi ikke ser noe grunnlag for å samordne posisjoner reelt sett innenfor denne gruppen, men ser det som et kontaktforum. Derfor er det også opplagt at Norge i denne perioden vil holde kontakt med andre land, som EU-landene, u-landene og også de sentral- og østeuropeiske landene, og arbeide nært sammen med disse.

       Den 1. april stanset Storbritannia all binding av sin bistand, og Sydnes » nære kollega, Claire Short, er ramsalt i sin kritikk av bundet bistand. Den er dyrere - 25 % faktisk - ineffektiv og fører til dårligere og mer giverstyrt bistand. Statsråd Sydnes har støttet britene og sagt at bundet bistand er en gammeldags praksis som i betydelig grad reduserer effektiviteten.

       Samtidig har Regjeringen reversert sentrumsregjeringens avbindingspolitikk på matvareområdet. For WFP, FNs matvareprogram, er andelen, så vidt jeg vet, økt i prosent. Med mindre FN vil kjøpe norsk fiskehermetikk, får en altså mindre hjelp. Statsrådens politiske rådgiver har sagt at her dreier det seg om prinsipielle forskjeller mellom den forrige regjeringen og denne, og han sier at vi ikke skal ligge for langt foran andre land i slike spørsmål. Problemet er at vi ligger langt etter andre land og de land vi kan sammenlikne oss med. Her hører vi faktisk til bakstreverne, og nesten ingen binder nå sin bistand til WFP. Bør det ikke være bedre samsvar mellom ord og handling i dagens regjering?

Statsråd Anne Kristin Sydnes : Avbinding av bistand er et viktig virkemiddel for å få mer effekt ut av bistandskronene. Det er det stort sett internasjonal enighet om. Det pågår en rekke forhandlinger og prosesser for å få internasjonal enighet om avbinding av bistand, bl.a i regi av OECD og DAC hvor det bl.a pågår en prosess for avbinding av bistand til de minst utviklede landene.

       Det er ikke riktig at denne regjeringen har reversert arbeidet for å avbinde norsk bistand. Tvert imot arbeider vi med en avbindingsstrategi for mer systematisk å kunne avbinde vår egen bistand. Regjeringen ser helst at vareleveransene til Verdens Matvareprogram i større grad gjøres til gjenstand for internasjonal konkurranse.

       Avbinding av norsk bistand, herunder av norske vareleveranser til Verdens Matvareprogram, skjer i takt med internasjonale avtaler og andre lands praksis. Jeg er kjent med at det ble tatt et par beslutninger under den forrige regjeringen hvor man da eksemplifiserte en avbindingspolitikk i forhold til beslutninger når det gjaldt akkurat Verdens Matvareprogram. Nå er det også slik at Verdens Matvareprogram har ønsket å kjøpe visse produkter fra Norge, og dette er grunnlaget for at vi nå har hatt det samarbeidet med programmet som vi har hatt.

       Jeg kan meddele at det har vært en gledelig utvikling i løpet av de siste ukene når det gjelder forhandlingene i DAC om avbinding til de minst utviklede landene. Vi håper nå at vi skal komme i havn med en avtale, som man altså har forhandlet om i mange år. Egentlig startet dette avbindingsarbeidet i OECD i 1964. Vi ønsker sammen med andre å gå aktivt inn i avbindingsarbeidet. Jeg er vel kjent med min kollega Claire Shorts policy på dette området, og det er bra at Storbritannia har tatt de beslutningene de har gjort.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Som regel blir man mest troverdig i sitt internasjonale arbeid når man gjør det man sier man skal gjøre, og ikke venter på andre - i dette tilfellet altså når det gjelder matvarebistand. Det er kjempefint at man lager en strategi for øvrig, og at man er kommet langt i OECD/DAC. Når det gjelder matvarebistanden, sa statsrådens politiske rådgiver i « Development today » tidligere i år at det er prinsipielle forskjeller i forhold til den foregående regjering, og at man har frosset avbindingen. Til orientering hadde altså sentrumsregjeringen avbundet fra 50 % til 19 % i forhold til WFP, og det er svært viktig. Vi ønsker ikke at det skal være slik at med mindre FN vil kjøpe norsk fiskehermetikk, får en altså mindre assistanse og mindre hjelp. Dette er en uholdbar praksis, og det er statsråden prinsipielt enig i.

       Da etterlyser jeg faktisk vilje til nå å følge opp dette. I statsbudsjettet står det at dette arbeidet vil fortsette også i neste periode, og så sier man i « Development today » det stikk motsatte, nemlig at det er frosset.

       Jeg ber om at man lar handling følge ord, det gir større troverdighet.

Statsråd Anne Kristin Sydnes : Grunnen til at vi ønsker avbinding av bistanden, er at vi da får maksimal effekt av den bistanden vi yter. Da er vi også nødt til å ha en profesjonell dialog med de organisasjonene som er ansvarlige for gjennomføring av bistand på de ulike områdene, og vi lytter også til råd fra de ulike fagmiljøene. Det er bl.a slik at Verdens Matvareprogram ikke har ønsket ytterligere avbinding av norske matleveranser, men har funnet det nyttig med det nivået norske leveranser har befunnet seg på til nå. Dette har hatt sammenheng med kvaliteten på disse produktene, og hvordan man når fram i ulike hjelpesituasjoner med de riktige produktene.

       For øvrig er jeg helt enig i at avbindingsarbeidet må skyte fart. Det er også veldig viktig at vi får internasjonale avtaler om dette, fordi avbinding av norsk bistand i seg selv ikke fører til de omfattende resultatene som vi ønsker på dette området.

Statsråd Siri Bjerke : Dessverre er det slik at vi også framover kan vente mulig algeoppblomstring i dette området. Det vi har lært, er at vi må være enda sterkere pådrivere i det internasjonale samarbeidet som er i gang når det gjelder å få regler for håndtering av ballastvann fra skip. Et FN-arbeid er i gang på dette området. Dessverre tar det lengre tid enn en fra norsk side hadde ønsket, men det er først og fremst internasjonale regler på dette området som virkelig kan hjelpe oss å løse problemet med spredning, som i dette tilfellet mest sannsynlig har kommet fra Japan og inn i våre farvann.

       Vi har videre lært at vi må være på vakt når dette skjer. Fagdirektoratene med ansvar på området, bl.a. Sjøfartsdirektoratet, Havforskningsinstituttet og Statens forurensningstilsyn, er i gang med å få et økt kunnskapsgrunnlag. Sjøfartsdirektoratet oppfordret også sist fredag skip om ikke å ta inn ballastvann i dette området. Jeg har også bedt om at vi vurderer hvilke muligheter vi har til å gjennomføre strakstiltak i egen regi, men det er først og fremst i det internasjonale samarbeidet vi kan få bukt med dette problemet på lengre sikt.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg takker for svaret, selv om jeg anser det som svært defensivt.

       Når det gjaldt munn- og klovsyken, varte det ikke lenge før Norge iverksatte strakstiltak på nasjonalt nivå med bakgrunn i føre var-prinsippet. Men når det gjelder giftalgen, viser man kun til internasjonale tiltak.

       Jeg er overrasket over at statsråden ikke øyeblikkelig iverksatte et midlertidig forbud mot ballasttanking, slik Bellona foreslo, og slik Høyre også anbefalte, slik at man på en mye mer effektiv måte kunne hindre en videre spredning av denne giftalgen lenger nordover langs kysten, noe som ville vært en enda større trussel mot fiskeoppdrett.

       Ellers er jeg enig i at det må jobbes internasjonalt for å begrense tilførselen av næring til giftalgene, men også for internasjonale regler for ballasttanking. Men her kunne man forvente at miljøvernministeren hadde iverksatt nasjonale strakstiltak, slik man har gjort i munn- og klovsykesaken.

Statsråd Siri Bjerke : Kunnskapsgrunnlaget på dette området vil være et svært viktig virkemiddel for å få til de nødvendige tiltakene som må skje internasjonalt, og som eventuelt også kan skje nasjonalt i hvert enkelt land dersom de kan være effektive. Så vi vil absolutt styrke forsknings- og utviklingsarbeidet på dette området med sikte på å få en enda bedre håndtering av arbeidet framover.

       Jeg vil ellers si at det er ikke noe land som på egen hånd har klart å løse disse utfordringene eller på egen hånd har et sett av virkemidler som virkelig er effektive. Så det er arbeidet på internasjonalt plan sammen med det generelle arbeidet for å hindre forurensning, som bl.a overgjødsling og utslipp til hav, som er en riktig vei å gå.

       Det er også slik at norske selskaper her har utviklet en teknologi som gjør det mulig å ha en betydelig bedre overvåking av og kontroll med dette. Jeg vil derfor også spørre ministeren om en har sett på den teknologien, og om det har vært vurdert å arbeide for å få denne spredd ut i verden.

       Bunken av uløste kriminalsaker vokser som aldri før ved landets politidistrikt. 250.000 saker ble henlagt i fjor, og siden 1998 har politiet over det ganske land vært nødt til å henlegge 750.000 saker. Det er liten tvil om at denne utviklingen svekker tilliten til rettssystemet hos vanlige folk. Hva konkret vil justisministeren gjøre for å demme opp for denne utvikling?

Statsråd Hanne Harlem : Det er riktig at antall henleggelser er høyt. Men den andre siden av dette er antallet som oppklares, og situasjonen er at det ikke på 28 år har vært en høyere oppklaringsprosent i norsk politi enn i dag. Med andre ord: Antallet oppklaringer går opp; vi er på riktig vei på det området.

       Samtidig går restansene ned. I løpet av fjoråret ble restansene redusert med nesten 20 %, og saksbehandlingstiden gikk ned. Det er med andre ord all grunn til å tro at vi er i ferd med å snu politiet i riktig retning. Og jeg mener at det beste svaret er at både politiet, Justisdepartementet og for så vidt Stortinget har tatt mange riktige skritt, og er i ferd med å gjøre ting som går i riktig retning.

       Men så vil jeg særlig peke på to ting som jeg synes er viktig for å redusere antallet henleggelser. Det store antallet henleggelser er selvfølgelig ikke akseptabelt, vi er nødt til å få antall henleggelser ned, og vi er nødt til å få antall oppklaringer opp. Det er det all grunn til å tro at vi kan få til også, for oppklaringsprosenten varierer veldig fra politidistrikt til politidistrikt. Og det er derfor grunn til å tro at de som er dårlige, kan bli like gode som de som er gode. Det ene går på fortsatt og bevisst å følge opp det som er gjengangerkriminalitet, ta de som er gjengangere, og varetektsfengsle raskt i gjengangertilfeller. Det andre jeg vil peke på, er at det er helt avgjørende at politidistriktene utarbeider strategier, ikke minst for vinningskriminalitet, for å møte vinningskriminaliteten på en god måte, fordi det utgjør mange av det store antallet saker. Og det har vist seg vellykket der man har gått aktivt inn i det.

Tor Nymo (Sp) : Jeg er veldig opptatt av at man ikke bagatelliserer betydningen av den stadig økende hverdagskriminaliteten, for vi har nemlig også ofrene å ta hensyn til. Det publikum har spesielt vanskelig for å forstå, og som de på ingen måte er fornøyd med, er at politiet henlegger saker der gjerningsmannen er kjent.

       Og mitt spørsmål er: Hva kan justisministeren gjøre for at kjente gjerningspersoner alltid skal straffeforfølges?

       Kan nåværende justisminister bekrefte at hun har den samme målsetting - det ble vel for så vidt antydet i forrige svar - og kan hun også forsikre om at blant de 250.000 ikke etterforskede saker som Nymo henviste til, er det ikke kjent gjerningsmann?

       Neste spørsmål går på hvilken ambisjon statsråden har i forhold til lovbrudd uten kjent gjerningsmann. I lys av de meget store politireformene som departementet inviterer Stortinget til å være med på, synes jeg kanskje at vi kunne ha ventet et noe mer presist svar med hensyn til ambisjonsnivå enn det relativt generelle svaret som statsråden gav i forhold til Tor Nymos hovedspørsmål. Hvilket ambisjonsnivå har statsråden på vegne av politiet i forhold til kriminalitet begått av ukjent gjerningsmann?

Statsråd Hanne Harlem : Først har jeg lyst til å minne om at det er Riksadvokaten som er ansvarlig for etterforskningen av den enkelte sak, og derfor kan jeg ikke garantere at det ikke finnes saker blant de 250.000 henlagte sakene hvor det ikke er kjent gjerningsmann. Men jeg kan bekrefte at jeg har samme målsetting som daværende justisminister Aure, at saker med kjent gjerningsmann skal etterforskes og påtales på den måten som de som har ansvaret for det, mener er riktig.

       Å gi en konkret målsetting for hvilken oppklaringsprosent politiet i Norge skal komme opp i, det blir: tenk på et tall. I dag er oppklaringsprosenten på 36,5. Jeg mener at vi bør komme langt høyere enn det, fordi vi vet at mange politidistrikter har en oppklaringsprosent som er langt høyere enn det. Jeg synes i alle fall at den første målsettingen vi kan sette oss, er at flertallet av politidistrikter kommer opp på samme nivå som det de beste av dagens politidistrikter er på, og de ligger på rundt 50 %

       Mener justisministeren at det er tilfredsstillende at saker ikke blir etterforsket ferdig og henlagt på grunn av ressursmangel?

Statsråd Hanne Harlem : Først må jeg understreke at det at en sak er henlagt, betyr ikke at den ikke er etterforsket ferdig. Det betyr snarere at den er etterforsket ferdig, og så kan man selvfølgelig diskutere om man skulle ha etterforsket flere av dem lenger. Men jeg må presisere at det at den er henlagt, betyr at politiet anser etterforskningen som ferdig, og at de f.eks ikke har funnet noen gjerningsmann.

       Jeg mener selvfølgelig at vi bør oppklare flere saker, og dermed henlegge færre saker. Isolert sett mener jeg selvfølgelig også at det hadde vært ønskelig om vi hadde hatt flere ressurser til politiet. Men representanten Simonsen vet like godt som meg at det hele tiden er spørsmål om en totalvurdering av hvordan samfunnet skal bruke pengene sine. Og jeg minner om at politiet har fått styrket sine ressurser. Det er minst 3.000-4.000 flere politifolk i dag enn det var i 1990. Så politiet har hatt en vesentlig styrking av sine budsjetter, og er sånn sett en budsjettvinner i forhold til mange andre områder i dette samfunnet. Og det mener jeg er riktig. Men det sier også noe om at det har ikke bare vært sorg og jammerdal i de siste ti årene heller.

       Jeg vil ta opp noen sider ved organisert kriminalitet. Som vi hørte i spørsmålsrunden i sted, er vel alle enige om at en del av politiets suksesskriterier er oppklaringsprosenten. Men i forhold til noen former for kriminalitet kan man ikke regne med å få rask uttelling. Når man skal ha tak i bakmennene - for å si det slik, de kriminelle svin som tjener penger på omsetning av narkotika og sprit og som ofte går de sleipeste veier i sin universitetseksamen i kriminalitet i å hvitvaske penger - så kreves det ofte en konsentrasjon av innsats over lengre tid, og som ikke kan oppfylles ved oppklaringsprosenter.

       Så mitt spørsmål er: Føler justisministeren at man nå har et tilstrekkelig trykk, både organisatorisk og praktisk, også ved bruk av etterforskningsmetoder, for å kunne gå inn på en del av disse bakmiljøene for den organiserte kriminalitet? Jeg sikter da spesielt til narkotikakriminalitet og de som tjener penger på dette.

Statsråd Hanne Harlem : Jeg vil ikke svare ja på at det er et tilstrekkelig trykk, men det kommer an på hvordan man definerer « tilstrekkelig », for jeg er helt sikker på at det er mulig å gjøre mer enn det som gjøres i dag. Men samtidig mener jeg at det er et godt trykk på det. Både opprettelsen av Politidirektoratet og opprettelsen av Rådet for organisert kriminalitet, som nå er i gang, har bidratt til at vi kommer lenger. Hele Schengen-avtalen er også et bidrag i den retning, og ikke minst SIS, altså det informasjonssystem som er knyttet til Schengen-avtalen, er et viktig bidrag til arbeidet mot organisert kriminalitet.

       Jeg mener også at de endringene vi fikk i inndragningsbestemmelsene, var viktig for dette, men jeg tror vi fortsatt har et stykke vei å gå før de nye inndragningsbestemmelsene som gjør at man lettere kan inndra vinning, faktisk blir så mye brukt i den enkelte sak som de burde. Og det er et kompetansespørsmål, et bevissthetsspørsmål og et opplæringsspørsmål. Der er jeg sikker på at vi går i riktig retning, men vi har ikke nådd helt fram.

Odd Einar Dørum (V) : Jeg takker for svaret, og skal nøye vurdere om ikke Venstre senere skal komme tilbake med konkrete forslag. Jeg konstaterer at statsråden og jeg i hvert fall nå er enige om at vi må ha trykk.

       Jeg vil knytte tilleggsspørsmålet mitt til det faktiske forhold at vi i går hadde en samling i Nordisk Råd. I Nordisk Råd vedtok i går Nordenutvalget - og jeg sitter som representant for Venstre - å anbefale for Nordisk Ministerråd å lage et nordisk beskyttelsesprogram for vitner. Jeg vil stille statsråden et spørsmål om dette, også fordi hun tidligere har sagt at det den 31. mars skulle foreligge en innstilling som skulle styrke vitnebeskyttelsen, bl.a ved adgang til å kunne skifte personnummer når man er forfulgt på en så ondsinnet måte at dette er den eneste måten som kan sikre vitners sikkerhet. Er denne innstillingen nå i rute?

Statsråd Hanne Harlem : Jeg er lei meg for at jeg ikke er sikker på om innstillingen faktisk er avgitt. Den gruppen som skulle se på nye regler for å kunne skifte personnummer, hadde frist til 31. mars, men om innstillingen faktisk er levert, er jeg ikke sikker på. Jeg skal spørre etter det når jeg kommer tilbake.

       Er det slik at utviklingsministeren også har tatt kontakt med Finansdepartementet for å sørge for at alle norske investeringer i ulike selskaper følger de samme standardene for ikke å benytte seg av barnearbeid som statsråden mener Tiedemanns Tobaksfabrik skal følge?

Statsråd Anne Kristin Sydnes : På utviklingsområdet har vi i lang tid arbeidet med å få avviklet barnearbeid. Det å ivareta barns rettigheter er viktig i seg selv. Det å få barn til å gå på skole og ta utdanning er avgjørende for at landene vi samarbeider med, skal kunne utvikle seg. Barna er den aller viktigste ressursen et samfunn har. Derfor er det helt maktpåliggende at barn får anledning til å gå på skole, og at de også får anledning til å sove og hvile seg.

       Barnearbeidsdebatten har pågått lenge, også i Norge, og det er litt nyanser i debatten. Det viktigste er at barna det dreier seg om, får det bedre, og at de er i en situasjon hvor de kan bidra med sine ressurser for å utvikle sine land.

       Den aktuelle saken som gjelder barnearbeid på tobakksplantasjer, dreier seg om arbeidsforhold som er helt uverdige, og derfor er det viktig å sette søkelys på det. Det dreier seg om barn helt ned i femårsalderen som er engasjert på plantasjene, i stor grad fordi deres foreldre ikke får høy nok lønn på plantasjene hvor de arbeider. Det er klart at vi må forholde oss til dette fordi det på en måte er i strid med hele filosofien på utviklingsområdet.

       Når det gjelder barnearbeid og andre forhold som vi som land ønsker å være med å endre på, er det klart at alle aktører har et ansvar, og det gjelder etter mitt skjønn også investorer. Det betyr at vi må engasjere oss i forhold til f.eks tobakksindustrien og andre industrier hvor det viser seg at Norge også er med og investerer, for å få disse industriene til å endre praksis.

       Nå er det slik at det i den senere tid også har vært oppe et annet spørsmål knyttet til norske plasseringer, nemlig landmineproduksjon. Dette er et spørsmål som Regjeringen selvfølgelig ser svært alvorlig på, og som vi nå arbeider med, og som vi i nærmeste fremtid vil komme tilbake med forslag til nye retningslinjer for.

Kristin Halvorsen (SV) : Det arbeidet som den norske regjering gjør i forhold til å bekjempe og begrense barnearbeid, er veldig viktig, og jeg er helt enig med statsråden i at det er kvaliteten på ungenes oppvekst som kommer til å avgjøre kvaliteten på et samfunn framover. Derfor er det fint når statsråden innkaller både den ene og den andre bedriften på teppet for å høyne standarden på dette. Men vi kan ikke godkjenne en dobbeltmoral som er slik at når norske bedrifter benytter seg av barnearbeid, blir de innkalt på statsrådens teppe, mens når finansministeren ikke løfter en finger når det gjelder hvor norske oljemilliarder skal plasseres, får han bare klapp på skulderen.

       Når vil minister Sydnes innkalle finansministeren på teppet og med en meget streng reprimande pålegge ham ikke bare å trekke seg ut av landmineproduksjon, men også sette etiske standarder for plassering av norske penger som gjør at man spiller på lag med bistandsministeren når det gjelder kampen mot barnearbeid?

Statsråd Anne Kristin Sydnes : Jeg kan forsikre representanten Halvorsen om at også finansministeren er opptatt av etiske spørsmål, og at også finansministeren er opptatt av at vi skal være med på å bekjempe bl.a barnearbeid.

       I Regjeringen drøfter vi nå retningslinjer når det gjelder landminespørsmål, og også andre spørsmål om forhold der vi kan komme opp i situasjoner, f.eks hvor vi er inne med investeringer, som skulle vise seg å være i strid med internasjonale konvensjoner som vi har sluttet oss til. Vi har også internasjonale konvensjoner på barnearbeidsområdet, og da særlig knyttet til de verste former for barnearbeid. Det er klart at dette også er et tema som jeg drøfter med f.eks finansministeren, men som jeg tror alle norske politikere er opptatt av.

       Nå er det slik at Stortinget ved to tidligere anledninger har diskutert muligheten for å etablere etiske retningslinjer for forvaltningen av Petroleumsfondet, og pr. i dag har vi de retningslinjene vi har. Det blir sikkert en tredje anledning til å komme tilbake til dette spørsmålet.

       Den radioaktive forureininga langs Norskekysten er seksdobla sidan 1996. I all hovudsak er årsaka til dette utslepp frå det britiske atomanlegget Sellafield. Sellafield-anlegget sine planar er at utsleppa skal halda fram på dagens nivå fram til 2006. Dette er ikkje berre ein trussel mot marint liv og fauna og mot vitale næringsinteresser, det er gambling på høgt plan med både helse og det totale miljøet.

       Eg har registrert at miljøvernministeren har uttrykt sterk uro over problemet, og at statsministeren vil fortelja sin britiske kollega at utsleppa frå Sellafield er ei uvenleg handling.

       Dette hastar, og det hastar veldig. På grunn av svært lang nedbrytingstid vil konsekvensane vera, dersom det radioaktive stoffet kjem inn i økosystemet vårt, at me har det praktisk talt evigvarande.

       Mitt spørsmål er: Kva konkrete planar har Regjeringa for å møta denne dramatiske utfordringa, og vil Regjeringa leggja sterkt press på britiske styresmakter og internasjonale organ for å få stengt Sellafield-anlegget?

Statsråd Siri Bjerke : Jeg deler representantens bekymring over den økte radioaktive forurensningen av havområdene utenfor Norskekysten, og Regjeringen har derfor videreført det arbeidet som også tidligere regjeringer har drevet overfor britiske myndigheter, med protester mot at utslippene synes å skulle være høye helt fram til 2006, i hvert fall hvis forslaget fra det britiske miljødirektoratet blir vedtatt.

       Det hører med til historien at den britiske regjeringen ennå ikke har tatt stilling til utslippsnivået i årene framover, og derfor har vi jo et håp om at den aktiviteten vi over lang tid har drevet, kan få betydning for den beslutningen som skal fattes av den britiske regjeringen. Vi har protestert tydelig fra norsk side. Jeg har personlig hatt møter med den britiske miljøvernministeren om dette. Vi har også sendt en stor faglig utredning til britiske miljømyndigheter, der vi særlig legger vekt på at det er langtidskonsekvensene av denne forurensningen som vi vet altfor lite om i forhold til skadevirkningene framover, og at den derfor burde opphøre.

       Vi arbeider også på nordisk plan med dette. De nordiske miljøvernministrene har tatt det opp, også i samarbeid med flere land i Nordsjøområdet. I forhold til Oslo-Paris-konvensjonen har vi også foreslått at en burde stenge Sellafield-anlegget umiddelbart med sikte på å få andre og mer forsvarlige former for håndtering av radioaktivt avfall. Reprosessering er en ikke-bærekraftig metode for å håndtere slikt avfall, og en burde arbeide med teknologiske løsninger som sikrer lagring i de landene som absolutt skal drive med slik atomvirksomhet, som vi fra norsk side ikke syns noe særlig om.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg takkar for svaret.

       Eg er glad for at ein er såpass offensiv, men spørsmålet er om dette er nok, for dette hastar. Det er lita trøst at plutonium har ei halveringstid på 24.000 år, mot technetium på 200.000 år, for 24.000 år er òg ganske lang tid. Me snakkar i alle høve om noko som er evigvarande i økosystemet vårt. Dette krev ei aktiv handling. « It"s now or never », for å referera ein gammal slager, så mitt spørsmål er: Finst det eigentleg andre gode og realistiske løysingar på desarmering av denne miljøbomba enn stenging av Sellafield-anlegget, og vil Regjeringa sterkt og aktivt medverka til at dette skal skje?

       Mitt spørsmål er: Når kan det påregnes at den britiske regjering tar en avgjørelse i dette spørsmålet, og kan miljøvernministeren forsikre meg om at statsministerens kontakt med Tony Blair kommer i forkant av Regjeringens avgjørelse, og ikke som en mild protest i etterkant?

       Vårt Land skriver:

       « En studie av bistandens effekter i ti afrikanske land viser at bistand kan virke stikk mot sin hensikt hvis den ukritisk pøses inn i land som ikke ønsker eller er i gang med sosiale og økonomiske reformer. I stedet for å fremme reformer, kan bistand i slike tilfeller støtte en elendig politikk og forsinke positive forandringer. »

       Vil bistandsministeren sørge for at norsk u-hjelp ikke gis til land som ikke selv er villig til å igangsette nødvendige reformer i tilstrekkelig omfang? Og er bistandsministeren enig i at norsk u-hjelp til land som ikke forplikter seg til reformpolitikk, ofte kan virke mot sin hensikt, og at hjelpen ikke gagner de fattige på lang sikt?

Statsråd Anne Kristin Sydnes : Verdensbanken har igjen lagt fram en interessant rapport. Jeg vil gjerne få lov til å si at det har skjedd mye med utviklingshjelpen gjennom de siste par tiårene. Vi vet i dag veldig mye mer om betingelsene for at bistand skal kunne virke. Det er mye større internasjonal enighet om målsettingen for utviklingshjelpen. Etter min vurdering betyr det også at vi i dag har et større ansvar rent moralsk for å yte mer bistand enn vi hadde tidligere, for vi vet nå hvordan vi skal kunne avhjelpe nød og lidelse rundt omkring i verden.

       Når det gjelder forutsetningene for å få maksimal effekt ut av utviklingshjelpen, er det riktig at mulighetene er større i land med godt styresett, eller iallfall med politisk vilje til å utvikle sine land i riktig retning - demokratisk osv. med godt styresett på det økonomiske området. Det betyr ikke at vi ikke skal være til stede i land med store lidelser og nød som ikke har slike betingelser. Men det betyr at vi må vurdere hvordan vi skal være til stede også i noen slike land.

       Verdensbanken har for øvrig gitt norsk utviklingshjelp gode karakterer når det gjelder effekten av våre bistandskroner og vår bistandsinnsats, og norsk bistand scorer betydelig høyere på effektivitetsvariablen enn gjennomsnittet for OECD-området. For øvrig er godt styresett en helt sentral del av vår utviklingshjelp, og veldig mye av vår bistand retter seg inn mot å støtte landene i deres arbeid for å sikre demokratisk utvikling og å trygge menneskerettighetene.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg synes ikke jeg fikk et tilfredsstillende svar på mine spørsmål, fordi, som det også står i Vårt Land:

       « I stedet for å fremme reformer, kan bistand i slike tilfeller støtte en elendig politikk ».

       Ved å støtte et lands styresett som er elendig, der man ikke vil ha reformer, og som er diktatorisk, kan man altså holde diktatorene og den elendige styreformen i live videre, i stedet for at det vil kunne skje endringer. Så jeg vil gjenta spørsmålet: Vil bistandsministeren gå gjennom norsk bistandspolitikk og sørge for at den ikke går til land og regimer som ikke selv er villig til å sette i verk de nødvendige reformer? Og når bistandsministeren snakker om et moralsk ansvar, går jeg ut fra at hun er enig i at et moralsk ansvar i hvert fall tilsier at man ikke gir bistand dersom den virker stikk imot sin egentlige hensikt og forlenger en elendig situasjon for de fattige i landet. Så vil statsråden sørge for at det knyttes betingelser til den politikk som føres i mottakerlandene, bl.a at man fører en markedsøkonomisk politikk, og at man insisterer på et demokratisk styresett og respekt for menneskerettighetene?

Statsråd Anne Kristin Sydnes : Jeg må få lov til å gjøre oppmerksom på at det knyttes en rekke betingelser til vår bistand, og at vi har en meget aktiv dialog med våre samarbeidspartnere i sør når det gjelder menneskerettighetsspørsmål, og når det gjelder spørsmål knyttet til godt styresett. Det har vi hatt lenge. Jeg som utviklingsminister, og vi som regjering, har selvsagt et ansvar for hele tiden å sørge for at vi får maksimal positiv effekt av bistanden. Derfor har vi kontinuerlige gjennomganger av hvordan vi kan gjøre bistanden enda mer effektiv og bedre, slik at den ikke komme i strid med andre målsettinger, f.eks det at vi ønsker å være med på å bidra til en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene.

       I fjor la vi i budsjettet fram et forslag - og det ble også vedtatt i Stortinget - om å kutte ut Zimbabwe som prioritert hovedsamarbeidsland. Det var et resultat av en slik gjennomgang.

       Fremskrittspartiet ønsker å rasere norsk utviklingspolitikk. Det er ikke svaret på de utfordringene vi her står overfor.

       Det er nå svært lang tid siden Rieber-Mohn-utvalgets innstilling ble fremlagt. Det er svært lang tid siden høringsfristen gikk ut. Allikevel har vi ikke fått noe resultat fra Regjeringen, slik at dette legger en død hånd over en del nødvendig næringsutvikling i distriktene. Det er f.eks et distriktsopprør på gang i Finnmark, som delvis kunne fått sitt svar ved at man nå satte i gang og delte ut oppdrettskonsesjoner i utsatte områder her i landet. Mitt spørsmål er: Hvorfor har dette tatt så lang tid?

Statsråd Siri Bjerke : Dette var en sak vi tok tak i i fjor da vi startet opp i regjeringskontorene. Jeg la fram forslag til noen prinsipper for det videre arbeidet på dette området i den tilleggsmeldingen som ble lagt fram om rikets miljøtilstand og Regjeringens miljøvernpolitikk, som senere i fjor ble behandlet i Stortinget. Konklusjonen på den var at Regjeringen i løpet av 2001 skulle legge fram et forslag til oppfølging på dette området for Stortinget, og med sikte på det arbeider vi fortsatt, for det vil vi gjøre.

       I mellomtiden arbeider vi både med en konkret styrking av mulighetene for vern av de ville laksestammene og for en miljøvennlig oppdrettsnæring. Så på dette området arbeider vi konkret i praksis, samtidig med at vi legger grunnlaget for forslag også når det gjelder oppfølging av de forslagene som representanten Petersen tar opp, og som vi altså vil komme tilbake til Stortinget med i løpet av året.

Jan Petersen (H) : Det nytter jo ikke å ta tak i en sak hvis man blir sittende og holde på den, og det er det som er problemet her. Det er lagt en død hånd over nødvendig næringsutvikling, f.eks i hele Øst-Finnmark.

       Mitt spørsmål er om statsråden kunne tenke seg å frigjøre deler av området, hvor det åpenbart ikke er noen stor konflikt - f.eks den nordre delen av Varangerfjorden - for oppdrett. Nå er det opprør i Finnmark. Det er en meget vanskelig situasjon, og det ville vært en stor lettelse om statsråden nå kunne sagt at ja, her er et område hvor man kan sette i gang, og hvor man ikke behøver å vente på at departementet har tenkt seg ferdig.

Statsråd Siri Bjerke : Næringsutvikling i Finnmark er en svært viktig og prioritert sak. Og det vi nå driver med, å legge grunnlaget for vern av de ville laksestammene, samtidig som vi legger grunnlaget for en bærekraftig oppdrettsnæring, skal ikke forsinke det arbeidet.

       Når det gjelder oppdrettssiden i Finnmark, er det ikke forslag i retning av næringsutvikling som ikke kommer fram, eller som forsinkes av dette arbeidet. Tvert imot, vi ser dette som to sider av samme sak. Vi vil derfor komme med de enkelte forslagene når de er konkrete, både på oppdrettssiden, som er fiskeriministerens konkrete ansvar, og når det gjelder sammenhengen mellom de ville laksestammene, som for øvrig også er grunnlaget for store deler av oppdrettsnæringen, i hvert fall når det gjelder laks.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme.