Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg ynskjer å stilla eit spørsmål til statsråd Karita Bekkemellem Orheim.

       I det siste har det vore ein del i media rundt ei viss adopsjonssak. Eg har ikkje tenkt å ta opp den spesielle saka, for eg er klar over statsråden si teieplikt. Men eg vil likevel legga til at det er jo sørgjeleg at ein har stelt seg slik at denne saka har kome i media - om det ikkje er statsråden si skuld at den har kome dit.

       Det eg vil spørja statsråden om, gjeld det som stod i VG på søndag. Der seier statsråden at ho ynskjer å sjå på retningslinene og om praksisen er tilpassa dagens samfunn, og om vi t.d. kanskje legg for mykje vekt på at ein i familien har ein sjukdom eller ei funksjonshemming og for lite vekt på familiens totale omsorgsevne.

       Det vart ved forskriftsendring av den førre regjeringa foretatt ei oppmjuking når det gjeld fysisk funksjonshemming i forhold til dei som søkjer om å bli adoptivforeldre. Det er difor av interesse for Stortinget å få veta kva statsråden legg i at ho skal mjuka endå meir opp enn det som vart gjort i førre omgang. Kva er det eventuelt som skal mjukast opp i forskriftene når det gjeld retten til å bli adoptivforeldre?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg har lyst til å begynne med å si litt om den konkrete saken som har vært omtalt i media, og som også representanten Valgerd Svarstad Haugland har uttalt seg om, sammen med flere andre. Jeg har lyst til å si at det er meget grove karakteristikker og beskyldninger som kommer til uttrykk i denne saken, gitt av en enkelt saksbehandler ved SUAK. Evneveik, mentalt tilbakestående, psykisk utviklingshemmet er karakteristikker som er gitt, og som umiddelbart er akseptert både av enkeltrepresentanter i denne salen og av media.

       Jeg vil på det aller sterkeste ta avstand fra at jeg baserer mine avgjørelser på en velmenende medfølelse. Jeg baserer dem faktisk på en meget grundig sosialrapport, Barnevernutvalgets innstilling og kommunelegens klare anbefaling. Dette mener jeg helt klart er faglige anbefalinger og ikke følelser. Det er svært sterkt å bli beskyldt for at en ikke setter barnas beste foran de voksnes behov.

       Konklusjonene fra ulike fagmiljøer vil selvfølgelig være forskjellige. Det har vi mange eksempler på, og tidligere statsråd Valgerd Svarstad Haugland vet også at det er situasjonen.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet som representanten stiller, mener jeg at vi bl.a er nødt til å se på om den ankebehandlingen vi i dag har, er riktig. Er det slik at det er et departement som skal foreta en ankebehandling, eller burde vi gjøre som Kommunaldepartementet har gjort når det gjelder deres beslutninger i utlendingssaker? Det kan være vurderinger vi bør gå inn og se nøye på. Så vet vi også at det er ulike oppfatninger i forhold til alder og funksjonshemming. Er det slik at om en har migrene, en funksjonshemming, skal en ikke bli vurdert som en omsorgsperson som er i stand til å være forelder for et barn? Det er av de tingene vi er nødt til å gå nøye inn og se på, og som jeg har gjort meg klare tanker om etter det året jeg har sittet i statsrådsstolen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg spurde faktisk ikkje om den saka, så eg hadde håpa at statsråden hadde brukt tida si på å svara på spørsmålet mitt. Det gjekk på retningslinene. No er det slik at vi i dei retningslinene som er i dag, har mjuka opp for alder. Det er ganske stor fridom til å variera i alderen for dei som skal bli adoptivforeldre. Retningslinene for fysisk funksjonshemming vart òg mjuka opp.

       Eg vil òg referera til Sissel Grasli, som deltok i Redaksjon 21 på måndag. Ho tok avgjerda frå statsråden som eit teikn på at òg psykisk funksjonshemma lettare skulle få høve til adopsjon. Difor er det av interesse for Stortinget å få veta om det er prosedyrane eller innhaldet statsråden ynskjer å forandra når det gjeld retningslinene. Den fyrste delen av svaret viste at det var prosedyrane. Det er forholdsvis greitt å takla. Men er det innhaldet som skal mjukast opp endå meir i forhold til retningslinene? Det er det eg spør om, og det er det eg ynskjer å få svar på.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Det fikk representanten også et helt klart svar på. Det er ikke bare prosedyrene en skal se på, men en skal også gå inn og se på en del av de sakene som har blitt omgjort av departementet. De to siste årene er det blitt omgjort 19 saker. Da er det viktig også å se på hva slags type beslutninger SUAK har gjort som departementet mener det er riktig å gå inn og endre på. Da er det slik - og det har vi jo fått uttalt i de siste dagene fra saksbehandlere i SUAK - at en faktisk mener at alder kanskje er for liberalt praktisert i dag. Jeg har ikke konkludert, men jeg sier at vi kanskje bør se på det.

       Når det gjelder funksjonshemming, er det ikke få enkeltrepresentanter også i denne salen som har tatt opp saken med meg etter at SUAK tok en klar avgjørelse i saken. Det betyr kanskje at Stortinget også vil være interessert i at vi får en gjennomgang av de kriteriene som SUAK foretar sine avgjørelser etter. Det er to ting. Det er både prosedyre og sak.

       Alle faginstanser har frarådet at denne adopsjonen skal finne sted. Så viser det seg i media i dag, bl.a i Sunnmørsposten, at det er en framtredende, mangeårig fylkespolitiker fra statsrådens hjemfylke som i et personlig brev bad for sin datters rett til adopsjon i denne saken. Da vil jeg spørre statsråden: I hvor stor grad har det påvirket statsrådens svar?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt svar til Valgerd Svarstad Haugland. Det er at min avgjørelse ikke er tatt på bakgrunn av en enkelthenvendelse fra en politiker som representerer et helt annet parti enn mitt eget. Hvis en hadde hatt innsyn i alle de henvendelsene som kommer til en fagstatsråd, ville en ha sett at en ikke kan la seg styre av følelser. Da tror jeg en hadde kommet til kort. Men vi bygger helt klart på faglige vurderinger gjort av kommunelege, av barnevernsnemnd og av det sosiale apparatet, som har gitt en grundig sosialrapport om denne saken.

       Jeg har lyst til å si at når kommunelegen konkluderer med at ekteparet vil kunne gi et barn et svært godt og omsorgsfullt hjem, så synes jeg at det blir sterkt når man kommer med påstander om at en spiller på følelser, og at en ikke har tatt utgangspunkt i barnets beste.

       Det er godt mulig at det er grunnlag for å gjennomgå retningslinjene for utenlandsadopsjon. Men ser ikke statsråden at hun nå foregriper en slik gjennomgang som hun selv foreslår, ved å tillate adopsjon i dette tilfellet, i en så omstridt sak?

       I et innlegg i VG sier statsråden at det er viktig å lytte til de faglige vurderinger som har blitt gitt i hjemkommunen. Da er mitt spørsmål: Mener statsråden at de faglige vurderingene som er gjort i lokalmiljøet, er mye viktigere enn de klare og entydige rådene som er gitt av de to sentrale instansene?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Først har jeg lyst til å si at jeg er litt fristet til å stille spørsmål om hvilket grunnlag en har for å si at alle råd har vært « klare og entydige », når en ikke har hatt innsyn i denne saken. Her aksepterer en en framstilling uten at en har hatt muligheten til å gå inn og vurdere helheten i denne saken.

       Grunnen til at jeg benytter anledningen til å komme inn på denne enkeltsaken, er at det har kommet så sterke påstander fra Stortinget som det har gjort. Men når det knyttes opp til det spørsmålet jeg fikk i sted, synes jeg faktisk det er riktig å kommentere det på et generelt grunnlag, for det er alvorlige beskyldninger man kommer med.

       Jeg mener at et sosialkontor og en kommunelege som har fulgt en familie gjennom mange år, gjennom sin fagutdanning er i stand til å gi en vurdering av et ektepar som søker adopsjon. Det kan selvfølgelig være ulike faglige skjønn og vurderinger. Selvfølgelig vil det være det. Og bare for å avslutte: Om en får egne biologiske barn eller om en adopterer, er det ingen som kan gi en garanti for at en vil være gode foreldre for all framtid.

       Grunnen til at jeg tok ordet her nå, er at jeg syns det er veldig vanskelig når et menneske søker om å få lov til å adoptere og blir hengt ut i mediene som evneveik og mentalt tilbakestående - i det hele tatt veldig gjennomsiktig i det lokalsamfunnet hvor vedkommende kommer fra, med tanke på hvilken mental tilstand hun er vurdert til å være i.

       Mitt spørsmål er derfor: Hvilke tiltak vil statsråden ta for å få slutt på den slags lekkasje fra SUAK? Og hva vil hun foreta seg i forhold til de avisene som har gått ut med informasjon om enkeltmennesker som er lett gjenkjennelige, og som er veldig sårbare i denne situasjonen?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Det er riktig, som representanten Fossum sier, at denne saken er alvorlig på mange måter. Ikke kun fordi en fagstatsråd får kritikk fra opposisjonen på Stortinget - det tror jeg de aller fleste statsråder kan leve med, slik skal det være i et demokratisk system - men det som faktisk er ille, og som jeg syns vi skal tenke over, er at det ute i en norsk kommune sitter to mennesker som har søkt om adopsjon, og som har anket sin sak. Det de har fått oppleve, gjennom ulike lederartikler i snart alle landets aviser, er å bli fremstilt som evneveik. Og jeg har lyst til å spørre: Hvem er det i dag som bruker uttrykket « evneveik » uten å ha hatt mulighet til å gå inn i saken og se på hva som er situasjonen for denne familien? Det handler ikke kun om en kvinne som søker om å få lov til å adoptere et barn. Det er to mennesker som søker om å få adoptere et barn, og som opplever en sånn utbretting i all offentlighet.

       Jeg kan love at vi nøye vil vurdere hvordan vi skal følge opp dette.

       Men det jeg vil spørre om, er: Hvis rådene er så pass entydige i kommunen - fra kommunelege, fra sosialapparatet, fra involverte - hva kan da årsaken være til at man har kommet til motsatt konklusjon i forhold til de anbefalingene som har vært gitt? For det må jo i så fall være uheldig hvis man har en faglig vurdering som ligger til grunn, og som sterkt peker i én retning, at det fagnivået som først skal vurdere det, så konkluderer motsatt av de råd som fagfolk har gitt.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Ja, det er meget tankevekkende. Dette har vært en sterk sak på mange måter, og det er ikke uten grunn departementet har gjort om beslutninger som både SUAK og Faglig utvalg har gjort.

       Jeg skjønner at både Stortinget og media er interessert i å få innsyn i enkeltdeler av denne saken, men jeg ber også om forståelse for at vi av hensyn til de to personene dette gjelder, ikke kan gå lenger enn det vi nå har gjort.

       Men det er mitt ansvar. Alle beslutningene som foretas i denne saken, er mitt ansvar. Og jeg står oppreist på den avgjørelsen vi har gjort i denne saken.

       Når det så gjelder det med at utlendingssaker ikke blir omgjort i departementet, handler jo det om at en har gjort om på systemet - en har lagt de avgjørelsene til et annet organ enn departementet. Derfor sier jeg at ved en gjennomgang av dette er det riktig å vurdere om ankeprosessen er god nok, om den er reell og om enkeltmennesker i Norge får en god nok behandling av offentlige myndigheter.

       Listeføringen av pasienter etter fastlegeordningen utvikler seg til den rene skandalen, etter mitt skjønn. Flere tusen døde pasienter er ført på liste hos fastlege, familier som har brukt fastlege i over ti år, blir splittet på flere leger, mennesker bosatt på Vestlandet, får listeført fastlege på Østlandet og vice versa, og noen er ført opp til en fastlege som ikke eksisterer - og endelig, ca 300.000 norske borgere får ikke fast legeordning fra 1. juni fordi det mangler leger.

       Enkelte medieoppslag kan fortelle at fastlegene vil tjene opp til 700.000 kr i året uten å ha sett en eneste av sine listepasienter - og kommunen får ifølge ordningen en ekstrautgift på ca 300 mill. kr.

       Mener fortsatt helseministeren at vi har et fritt legevalg i fastlegeordningen?

Statsråd Tore Tønne : Ja, jeg mener faktisk det. Jeg mener også at så langt viser arbeidet med gjennomføringen av fastlegeordningen at dette går meget bra.

       Det er mellom 3 millioner og 3,5 millioner nordmenn som gjennom denne ordningen nå har sendt inn skjemaer og blitt tildelt fastlege. Over 90 % har fått fastlege som de har søkt om, og det er en meget bra uttelling. I forhold til det man kunne forvente av praktiske problemer med gjennomføringen av en så stor og omfattende sak som denne, vil jeg si at de problemer som oppstår, er meget små.

       Men det er klart at det er mer enn nok av godt stoff til oppslag av den type som representanten Alvheim her viser til - mye av det må jeg si også var forventet. Når man f.eks viser til at døde mennesker er tildelt fastlege, er det ikke vanskelig statistisk sett å beregne når det går en tre måneders tid, hvilket egentlig er en kort tid i forhold til oppgaven her, fra 3,3 millioner sender inn søknad om fastlege til de blir tildelt, hvor mange tusen som vil dø i den perioden, som man ikke har mulighet til å fange opp gjennom utsendelse. De er ikke uventet noen av de problemstillingene som er kommet, men de er færre enn det man måtte regne med, og jeg er meget optimistisk med hensyn til mulighetene for å rette opp de feil som her er oppstått, innen rimelig tid.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men han kunne gjerne også ha opplyst hvor mange tusen pasienter som ikke har fått den legen de tidligere hadde. Det sies det ingenting om.

       Jeg har registrert i media at Norge kan bli innstevnet for ESA-domstolen fordi fastlegeordningen i Norge de facto legger ned yrkesforbud for allmennleger fra EØS-landene. Dette bryter med den frie etableringsrett som gjelder innen EØS-området. Det vil ikke være mulig, tror jeg, for en allmennlege fra EØS-land å kunne livnære seg i norske kommuner uten å få refusjon fra folketrygden, noe som bare er forbeholdt leger. Hvordan ser helseministeren på dette problemet som har dukket opp i forhold til fastlegeordningen og EØS? Og tror helseministeren at Norge kan unngå en domfellelse i ESA-domstolen?

Statsråd Tore Tønne : For det første har jeg ikke noe problem med å opplyse hvor mange som ikke har fått den fastlegen de har bedt om. Hvis det er 93 % som har fått den de har bedt om, er det 7 % som har fått en som de ikke har bedt om, og det tror jeg vil tilsvare i størrelsesorden 200.000. Det betyr ikke at det ikke kan være andre som har fått en annen lege enn den de har hatt fra før, for det er ikke sikkert alle har bedt om som fastlege den legen de har hatt fra før. Det er et annet spørsmål, som jeg ikke har et tall for.

       Når det gjelder problemstillingen omkring mulighetene for leger fra EØS-området til å etablere seg i Norge, mener jeg i utgangspunktet at den i hvert fall ikke på noen måte er vanskeliggjort gjennom fastlegeordningen. Det er en påstand jeg vil bestride. At det er vanskeligheter med etablering for leger på tvers av landegrenser, er det, men jeg tror at vi i Norge i stor grad legger forholdene til rette for at det skal være mulig, og det vil vi gjøre også i tiden fremover.

       Det jeg vil spørre statsråden om, gjelder det som har med ESA og problematikken rundt det å gjøre. La oss ta et enkelt eksempel: Det kommer en del leger som ønsker å etablere seg i Norge. Etter at denne reformen nå har blitt innført og borgerne i dette land har blitt fordelt på de enkelte listene, hvordan vil da disse legene få bl.a de samme muligheter som norske leger til å motta refusjon fra det offentlige ved å etablere seg i Norge, når alle pasientene allerede er fordelt?

       Hva er årsaken til at departementet har knyttet en slik betingelse til fastlegeordningen? Etter min mening fører det til unyttig bruk av tid og ressurser både i helsevesenet og for pasienten selv. Syns helseministeren at dette er en fornuftig bruk av ressurser i helsevesenet?

       Det er en del tall jeg gjerne vil ha belyst, eventuelt få bekreftet, fra statsråden. Så vidt jeg vet, er det 99,5 % av den norske befolkning som nå har sluttet seg til fastlegeordningen. Et tall på 93 % har vært nevnt når det gjelder oppfyllelse av valg av fastlege.

       I tillegg har det ved flere anledninger vært trukket fram at legen vil kunne motta 700.000 kr uten å motta en eneste pasient. Så vidt jeg har forstått, representerer det tallet et tilskudd til praksisen knyttet til de forpliktelser man har omkring pasientene, i størrelsesorden 1.000 til kanskje 2.000 pasienter, og så vil tilskuddet variere. Men en selvsagt forpliktelse er nettopp at pasientene da behandles, og at disse midlene, hvis man reserverer seg mot å motta pasientene etter avtalen, heller ikke vil komme til utbetaling. Kan helseministeren bekrefte det?

       Om ikke fastlegeordningen er en skandale, har iallfall prosjektet åpenbare innkjøringsproblemer. Det har også en annen og kanskje enda viktigere pasientrettighet, nemlig retten til fritt sykehusvalg. Pasientene skal jo ha dette for å kunne få raskere behandling der det er ledig kapasitet. Men det går dessverre ikke mer enn en uke mellom hver gang vi får høre at heller ikke denne reformen fungerer, til tross for at man har hatt ganske lang tid på å forberede seg. Det siste eksemplet ble vel dratt frem i Dagsrevyen på lørdag, og det viser seg altså at det offentlige ikke har greid å få et system til å fungere slik at legene får informasjon om hvor det er ledig kapasitet. Likevel finnes det en privat gruppe som kaller seg GetMedic, som har utviklet et system, som er oppegående, nettopp for å kunne gi pasienter rask behandling. Hvorfor ikke benytte seg av dette? Hvorfor skal det offentlige bruke tid og masse penger på å utvikle systemer når det allerede finnes et og man kan kjøpe tjenester fra det private? Så mitt spørsmål er: Vil departementet ved statsråden ta kontakt med disse for å få systemet med fritt sykehusvalg til å fungere?

Statsråd Tore Tønne : Igjen må jeg bare si at jeg vil ikke hevde at fastlegeordningen, som skal tre i kraft om kort tid, har « åpenbare innkjøringsproblemer », men at det med en så omfattende sak som det her er snakk om, vil være en del problemstillinger i startfasen, er ikke uventet. Jeg vil si de er mindre så langt enn det man måtte forvente.

       For så vidt er det heller ikke uventet at en så omfattende reform som fritt sykehusvalg i en innkjøringsperiode vil ha svakheter. Nettopp den problemstilling som representanten Høegh her peker på, er både en forventet svakhet og en problemstilling som jeg tror man også skal være forberedt på vil være der en tid fremover. Det har sammenheng med tilgangen på informasjon om ikke bare ledig kapasitet, men kanskje også kvalitet og andre sider ved behandlingstilbudene ved de enkelte sykehus. Det er ikke vanskelig å forestille seg at når man går over fra en situasjon hvor det ikke har vært vanlig å gi den type informasjon til befolkningen i en bred sammenheng, til en situasjon hvor hele befolkningen skal kunne benytte seg av fritt sykehusvalg basert på informasjon om det - ja, da går man over fra en situasjon med informasjonsbrist til en situasjon med et betydelig informasjonsbehov og informasjonskrav. Det makter man ikke å oppfylle fra en dag til en annen - jeg tror det vil ta tid. Det vil være en oppgave for det offentlige uansett å sørge for at den type informasjon kommer, og det vil være en oppgave eller et marked også for andre å sørge for, slik GetMedic gjør, at den informasjonen kommer.

       Jeg blir litt overrasket når statsråd Tønne sier at han ikke har konkludert på at det er et klart offentlig ansvar å sørge for at fritt sykehusvalg blir tilgjengelig for pasientene uten egenandel, og at det offentlige har et klart ansvar for å sørge for at dette er på plass. Det bør lages en offentlig pasientformidling som løser dette problemfritt for pasientene. Og det bør etter SVs syn være en klar oppgave for det offentlige, og ikke en åpning for et nytt forretningsområde for enda flere som skal tjene penger på folks behov for helsetjenester.

       Så spørsmålet blir helt konkret: Vil statsråden sørge for at en slik ordning er på plass, eller er det nødvendig for Stortinget å komme med forslag om en slik ordning?

Statsråd Tore Tønne : Det skal ikke være nødvendig for Stortinget å komme med et forslag om en slik ordning. Jeg har trolig uttrykt meg uklart i mitt forsøk på svar til representanten Høegh hvis det oppfattes slik at jeg ikke hadde konkludert med at dette er et offentlig ansvar. Det er et offentlig ansvar å sørge for at det blir transparens i markedet - om man da kan kalle det marked - dvs. at befolkningen har tilfredsstillende informasjon om hvilke behandlingstilbud som er tilgjengelige for dem ved de forskjellige behandlingsinstitusjoner i landet.

       Det jeg ikke hadde konkludert på, gjaldt spørsmålet om i hvilken grad det offentlige i utøvelsen av det ansvaret også skal inngå avtaler med eller basere seg på at det er private som også arbeider med den type informasjonsformidling, og på hvilken måte det skal skje. Det er spørsmål som jeg har til vurdering, og som jeg ennå ikke har konkludert på. Men det er uansett ikke et spørsmål om at det offentlige ikke skal ha ansvaret for å sikre at den informasjonen kommer.

       Jeg synes det er et tankekors at vi nå sender en del ut av landet for behandling for relativt enkle lidelser, mens disse som da har store problemer, ikke får behandling, og jeg vil be helseministeren redegjøre litt for situasjonen ved de andre regionsykehusene. Jeg tror at vi trenger en nasjonal helseplan framfor den reformen som helseministeren nå går inn for, med nasjonal oversikt og nasjonal formidling - altså under offentlig ansvar.

Statsråd Tore Tønne : Jeg klarer nok ikke med den tid jeg har til rådighet, å redegjøre for situasjonen ved landets regionsykehus når det gjelder pasienter som må vente på behandling for såkalt høykostmedisin. Det er en problemstilling som jeg tror gjelder ved alle regionsykehus, men selvfølgelig ikke minst i forhold til de landsdekkende funksjoner, enten de er ved Rikshospitalet eller ved andre sykehus. Så det er, for å si det slik, ikke en problemstilling som er begrenset til situasjonen ved Rikshospitalet.

       Når det så gjelder utenlandsbehandling i den sammenheng, vil jeg si at det viktigste utgangspunktet for det med behandling i utlandet har vært å få ned ventetiden for pasienter, enten det nå er kompliserte saker eller i og for seg enkle saker som skal behandles. Det kan jo uansett være like ubehagelig for dem som må vente. Og da har det vært naturlig at lidelser som har latt seg behandle relativt enkelt, har kommet i første omgang.

       Jeg har fått flere henvendelser fra pasienter som settes på venteliste i opptil 12, 14, 18 måneder innen ortopedi, og som aldri har fått noen forespørsel fra sitt eget sykehus om de kunne tenke seg å bli operert på et annet sykehus. Så dette med informasjon - som helseministeren selv var inne på - tror jeg er et veldig viktig punkt. Hva vil helseministeren ytterligere gjøre for å sørge for at denne informasjonen ikke bare kommer som en åpen informasjon, men at det nærmest blir et pålegg til sykehusene å informere pasientene på skikkelig vis?

Statsråd Tore Tønne : Jeg skal være forsiktig med å si at det som skjer, er et resultat av noe spill om penger eller andre ting, men jeg er kjent med, og mener også selv, at det går for sent med å utnytte de mulighetene som ligger både innenfor fritt sykehusvalg i Norge og behandling i utlandet.

       Det er store forskjeller, men jeg er vel av den oppfatning at det på mange vis har vært nok informasjon til i hvert fall sykehusene og helsevesenet for øvrig om at disse mulighetene eksisterer, og at det vil være nødvendig å gi pålegg til de sykehus som har den type ventetider som representanten Alvheim her viser til, om at de skal gjøre det de kan når det gjelder å utnytte mulighetene for behandling i utlandet.

       I går vart ein rapport som er utarbeidd på oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet, og som omhandlar utflytting av statlege arbeidsplassar frå Oslo, gjort kjent. Det er gjort ei vurdering av Aetat si drifts- og brukarstøtte i Steinkjer, av NSB sin kundetelefon på Fauske og Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Rapporten konkluderer med at staten ikkje berre har gevinst når det gjeld lokalleige og løn, men òg når det gjeld sjukefråvær, stabilitet og rekruttering av arbeidskraft. Mitt spørsmål vil då vera: På kva måte vil denne rapporten få følgjer for kommunal- og regionalministeren sitt arbeid?

Statsråd Sylvia Brustad : Den rapporten har, som representanten sa, nylig kommet, så den må vi få lov til å gå gjennom før jeg kan gi et svar på hvordan vi vil følge den opp.

       Men Regjeringa har allerede gjort flere konkrete ting. Det første er at vi nå har vedtatt nye retningslinjer for en statlig lokaliseringspolitikk, som representanten helt sikkert er kjent med. Nå skal hovedregelen være at ved etablering av nye statlige arbeidsplasser skal de etableres utenfor Oslo. Det skal særdeles gode grunner til for at de skal etableres i Oslo. Dette prinsippet skal også gjelde ved store omorganiseringer, og vi er også åpne for å kunne flytte ut arbeidsoppgaver i eksisterende arbeidsplasser. Dette er selvfølgelig avgjørende viktig hvis vi skal greie å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, slik Arbeiderpartiet også er særdeles opptatt av.

       Jeg kan dessuten nevne noen andre konkrete ting som vi har gjort: flytting av Enøk-senteret til Trondheim, Domstolsadministrasjonen til Trondheim, hvor Stortinget har sluttet seg til Regjeringas forslag, sammenslåing av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Produkt- og Elektrisitetstilsynet, som flyttet til Tønsberg, flytting av Kystdirektoratet til Ålesund, vernepliktsforvaltningen til Hamar og forvaltningsutdanningen til Halden. Dette er konkrete arbeidsplasser som etableres utenfor Oslo, og det kommer til å komme mer fra denne regjeringa i nær framtid.

       Vi kommer også til å foreta en gjennomgang for å se om det er noe i departementssystemet eller omkringliggende etater som det kan være mulig å flytte ut, og vi har nedsatt en egen gruppe som ser på dette. Svaret er: Dette er Regjeringa særdeles opptatt av. Vi har allerede gjort en hel rekke ting og kommer til å gjøre flere konkrete ting i nær framtid. I den sammenhengen kommer vi selvfølgelig også til å gå nøye gjennom denne rapporten, og vi vil så snart som mulig komme med ytterligere tiltak, for jeg er helt enig i at det er mange gode grunner for å etablere arbeidsplasser utenfor det sentrale østlandsområdet, også med tanke på de momenter som representanten nevnte, i forhold til lokalleie, stabil arbeidskraft osv.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Det er bra at statsråden er opptatt av desse problemstillingane, og det er òg bra at Regjeringa allereie har vedtatt retningslinjer for nyetablering av arbeidsplassar.

       Denne rapporten slår etter mitt syn i hel ein myte om at det berre er omsynet til distrikta som skal liggja i botnen ved utflytting av arbeidsplassar. La meg understreka at det synest eg er eit viktig omsyn, men det som er det nye i denne rapporten, er at staten sjølv kan ha stor gevinst ved utflytting. Då forventar eg at statsråden viser ytterlegare engasjement i tillegg til det ho alt har vist, og at ho kjem tilbake til Stortinget med ein plan for utflytting der òg kostnadene er rekna ut.

Statsråd Sylvia Brustad : Det må ikke herske noen tvil om engasjementet. Uten at jeg skal rose den regjeringa jeg sitter i sjøl, må jeg si at jeg synes denne regjeringa har fått til mye i løpet av ett år. Jeg må også si at det i hvert fall allerede er gjort flere konkrete ting når det gjelder utflytting av arbeidsplasser, enn det som ble gjort den tida som Bondevik-regjeringa satt, ifølge den oversikten jeg har. Men det er ikke poenget, for jeg trur at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ganske enige om at det er viktig å etablere arbeidsplasser utenfor Oslo, ikke bare, som representanten sier, av hensyn til distriktene, men fordi det kan lønne seg både for staten og for andre.

       La meg bruke et eksempel. Når RIMI-Hagen flytter sin regnskapsavdeling til Vågå i Gudbrandsdalen, en liten distriktskommune, er det selvfølgelig fordi det er lønnsomt for den bedriften. Der er det stabil arbeidskraft. Der er det billigere lokalleie, og det er tilrettelagt fra kommunens side. Det viser også at i den tida vi lever i, med de teknologimuligheter og alt som vi har, spiller det slik sett ingen rolle om arbeidsplassene ligger i en liten distriktskommune eller om de ligger sentralt. Det gir våre distrikter unike muligheter, og jeg skal garantere at engasjementet for dette vil være like stort som det har vært det året vi har sittet i regjering.

       Det ble ikke gitt noen svar eller kommentarer verken fra statsråd Knudsen eller statsråd Harlem i de aktuelle debattene. Jeg kan velge å tolke det slik at den som tier, samtykker, men jeg tror nok det er litt for naivt. Nå har gledelig nok Stortinget vedtatt at Politiets datatjeneste og Politiets Materielltjeneste skal ha felles ledelse lagt til Gran. Mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren er om hun som fagstatsråd for regional utvikling vil ta de nødvendige initiativ for å få de nevnte institusjonene samlokalisert til Gran, slik stortingsflertallets merknad i Innst. nr. 241 for 2000-2001 indikerer, og som ikke minst hennes partifeller, i likhet med andre partier i Gran og Oppland, er svært opptatt av skal skje.

Statsråd Sylvia Brustad : Nå kjenner jeg ordføreren på Gran ganske godt, og det betyr at jeg har hørt ganske mye om denne saken, for å si det på den måten. Men jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gi noe klart svar på det her og nå. Det jeg sier, er at Regjeringa nå går gjennom alt som er av konkrete ting. I det ligger selvfølgelig også det som representanten tar opp i forhold til Gran kommune, og vi vil komme tilbake med klarere svar i nær framtid. Jeg kan ikke her over bordet i stortingssalen si et klart ja til det. Men det er ingen tvil om at det er det prinsippet Regjeringa legger seg på, og det vil bety flere konkrete arbeidsplasser lagt ut til distriktene. Om det blir akkurat slik det er ønsket på Gran eller andre steder, må vi få lov til å se litt nøyere på, men vi skal komme tilbake med ytterligere konkretisering i løpet av veldig kort tid.

       På NRK Dagsnytt i morges ble det meldt at ut fra tall som Helsedepartementet selv sitter på, er det 150 tannlegestillinger som nå er ubesatt, særlig i Distrikts-Norge. Fylkene Troms, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hedmark skal være særlig hardt rammet. Det er stor mangel på tannleger særlig i Distrikts-Norge, og dersom denne utviklingen ikke snart stanses, fortsatt ut fra Helsedepartementets egne tall, vil vi i 2005 ha ca 600 tannleger for lite.

       SV har tidligere tatt opp at man må komme i gang med tannlegeutdanning ved Universitetet i Tromsø og har også foreslått mellomløsninger bl.a med et samarbeid med Universitetet i Umeå for å benytte seg av plasser der. Jeg vet også at det har kommet et tilbud fra Universitetet i Umeå til Helsedepartementet med forespørsel om det, uten at spørsmålet så vidt jeg kjenner til, har blitt besvart fra departementets side. Hva vil helseministeren gjøre for å ta tak i denne situasjonen og bedre den raskest mulig?

Statsråd Tore Tønne : Det er riktig som representanten Ballo sier, at vi står overfor en økende tannlegeubalanse, en mangel, om man vil bruke det begrepet, når det gjelder tannleger til de hjemler vi har og de behov som vi ser fremover. De tallene som refereres, kan jeg også bekrefte. De stammer fra departementets egne prognoser for utviklingen. Vi erkjenner at dette er et alvorlig problem, og at det vil bli det.

       Når det gjelder tiltak for å rette på den situasjonen, er det viktigste tiltaket av langsiktig karakter å øke vår egen utdanningskapasitet for tannleger. Det er også andre tiltak på utdanningssiden som er viktige, bl.a utdanning av tannpleiere som kan dekke en del av de behovene som det her også er snakk om. Begge de tingene vil det komme forslag om i nær fremtid, og om å gjennomføre slik utvidelse av kapasiteten som vil følge av det. I den sammenheng vil Regjeringen i nær fremtid også ta stilling til hvor en skal legge en slik tannlegeutdanning, og jeg er i den forbindelse fullt klar over de hensyn som gjør seg gjeldende med hensyn til å legge en tannlegeutdanning til Tromsø. Men det er altså spørsmål som vi vil komme tilbake til i nær fremtid.

       For øvrig er det på kortere sikt viktig å øke mulighetene for både utdanning av norske i utlandet og rekruttering av tannleger fra utlandet. Vi har tiltak i gang for det formål.

       Når det gjelder akkurat spørsmålet om Umeå, må jeg få komme tilbake til det når det er ferdig vurdert.

       Jeg vil spørre helseministeren om dette med fordeling og totaliteten når det gjelder mangel på tannleger. Bør vi også her ha en bedre nasjonal oversikt, og er den reformen vi kanskje trenger i norsk helsevesen, inkludert tannhelsetjenesten, en nasjonal plan og en oversikt som gjør at vi kan fordele bedre, både geografisk og totalt?

Statsråd Tore Tønne : Jeg tror det i og for seg er naturlig at det er en viss diskusjon om hvor stor mangelen er og hvordan dette vil utvikle seg. Det vil det nok være mellom fagmiljøer og andre også, fordi det dreier seg om prognoser, og de vil alltid være beheftet med usikkerhet. Jeg vil ikke av den grunn påstå at de nødvendigvis er for dårlige, men det kan være ulike vurderinger av hvordan usikkerheten kan tenkes å slå ut fremover, som gjør at det vil være en diskusjon om det.

       Uaktet den diskusjonen mener jeg at det er uomtvistet at vi har en mangel, og vil ha en økende mangel i årene fremover. At det skaper et behov for økt utdanningskapasitet, er det ikke noen tvil om.

       Når det så gjelder dette med en nasjonal plan, er jeg for så vidt enig i at det er behov for det. Jeg er imidlertid ikke enig i at det står i motsetning til de øvrige reformer som nå gjennomføres i helsevesenet. Tvert imot mener jeg at de bedrer forutsetningene for å utvikle den type planer.

       Vi registrerer for tida at familieministeren igjen er i ferd med å flytte grenser innenfor familiepolitikken, og da ved å innføre en ny praksis i adopsjonsspørsmål.

       Jeg lyttet til statsrådens svar tidligere i dag, og jeg registrerte at alt innhold i svaret dreide seg om to voksne mennesker som hadde søkt om adopsjon, og som statsråden på en måte gav uttrykk for ble behandlet på en urettmessig måte både av politikere og av presse. Jeg trodde at familieministeren kanskje var mer opptatt av barnets situasjon og barnas beste, og jeg registrerer at statsråden også i forskjellige medier har lagt vekt på det. Og da vil jeg utfordre statsråden på: Hva er det som er lagt til grunn i denne adopsjonssaken, som er til det beste for barnet?

Per Sandberg (Frp) : Jeg takker for svaret.

       Når det gjelder mitt grunnlag for å uttale meg, vil jeg, om jeg ikke får det utdypet gjennom spørretimen, i hvert fall gjøre statsråden oppmerksom på at jeg kommer til å følge saken opp i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, for det er klart at det som blir sagt her i spørretimen i dag, er ikke godt nok i forhold til denne saken. Det er ikke godt nok at statsråden her på en måte gjør vedkommende person funksjonsfrisk gjennom sine svar, når fagmiljøet har konkludert på en helt annen måte. Jeg gjør også oppmerksom på at departementets eget uavhengige utvalg gikk imot denne saken når det gjaldt adopsjon.

       Vi har også fått reaksjoner internasjonalt på denne saken, og mitt andre spørsmål, som kanskje ikke er stilt tidligere i dag, lyder slik: Hva vil dette si for alle de i Norge i dag som ønsker en utenlandsadopsjon, når reaksjonene blir på denne måten?

       Jeg vil også gjerne følge opp med et vesentlig spørsmål: Ville statsråden ha konkludert likedan hvis det hadde vært snakk om et norsk barn?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Selvfølgelig hadde vi konkludert likedan hvis barnet var norsk. Representanten vet utmerket godt at de retningslinjene vi forholder oss til, er like for norskadopterte og utenlandsadopterte barn. Jeg ber også om forståelse for at det, som sagt, er to mennesker som sitter ute i en kommune og har krav på en ordentlig behandling av sin sak. De har krav på at myndighetene går inn og vurderer det på en ordentlig måte.

       Å gi den type karakteristikker som er blitt gitt i denne saken, og som jeg nå også føler at representanten Per Sandberg prøver på, synes jeg at vi skal avstå fra. Jeg synes vi skal ha tillit til de vurderingene som er gjort - hvis da ikke sosialkontor, kommunelege og barnevernsutvalget har gitt feilaktige opplysninger i denne saken. Da vil det være meget alvorlig. Men det er de opplysningene vi har bygd på i den beslutningen vi har tatt i denne saken.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 2, fra representanten Morten Lund til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av landbruksministeren på vegne av nærings- og handelsministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra landbruksministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart før spørsmål 7, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 12, fra representanten Einar Steensnæs til olje- og energiministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av olje- og energiministeren, som er bortreist.

       Spørsmålene 13 og 14, fra henholdsvis representantene Inge Lønning og Rolf Reikvam til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av kirke-, utdannings- og forskningsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

       Lars Rise (KrF) : « Tidlig om morgenen 17. mai ble den vietnamesiske katolske presten Nguyen Van Ly arrestert i Hué i Vietnam. Omkring 600 politibetjenter omringet kirken hvor han holdt på å forberede morgenmesse, og han ble pågrepet og ført bort. Myndighetene holder også et strengt vakthold over buddhistmunken Thich Quang Do, som er nominert til Nobels fredspris.

       Vil utenriksministeren protestere på myndighetenes behandling av de to, og hva kan Norge gjøre for å fremme religionsfrihet og demokrati i Vietnam? »

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Arbeidet med menneskerettigheter er dypt forankret i norsk utenrikspolitikk. Hovedsiktemålet med Regjeringens internasjonale menneskerettighetsarbeid er å sikre at menneskerettighetene etterleves i alle land. Dette gjelder også i forhold til situasjonen i Vietnam.

       Menneskerettighetssituasjonen i Vietnam er betydelig bedret i løpet av de siste 10-15 år, selv om mye gjenstår. Den alminnelige vietnameser har fått større frihet, og den raske økonomiske utviklingen i det siste tiår har medført at betydelig flere lever over fattigdomsgrensen. De politiske og sivile rettigheter i landet er forbedret, samtidig som vietnamesiske myndigheter viser større åpenhet når det gjelder vilje til å drøfte menneskerettigheter og demokrati. Det er imidlertid fortsatt begrensninger vedrørende ytringsfrihet, religionsfrihet og forsamlingsfrihet, samtidig som det forekommer diskriminering av etniske minoriteter.

       Fra norsk side arbeider vi aktivt for å bidra til fremme av religionsfrihet og demokrati i Vietnam. Vietnam har inntil nylig motsatt seg enhver diskusjon av menneskerettighetsspørsmål. Norge er foreløpig det eneste land Vietnam har vært villig til å gå inn i en menneskerettighetsdialog med. I vårt samarbeid med Vietnam støtter vi også prosjekter med en klar menneskerettighetsprofil. Vår ambassade i Hanoi har også jevnlig kontakt med de vietnamesiske myndigheter om disse spørsmål - inkludert spørsmål knyttet til fri religionsutøvelse.

       Jeg vil i denne sammenheng også nevne at Regjeringen har fulgt opp en invitasjon utstedt av tidligere statsminister Bondevik til den vietnamesiske statsminister i 1999, om et besøk av en vietnamesisk delegasjon til Norge for å studere det norske rettssystem. Besøket er nå planlagt i november i år.

       Vietnams grunnlov garanterer religionsfrihet, men myndighetene følger den organiserte religionsutøvelse i landet meget nøye. Spørsmålet om religionsfrihet har derfor en sentral plass både på den internasjonale dagsorden og i de bilaterale kontakter Norge har med Vietnam.

       Regjeringen ser med bekymring på at den katolske presten Ngyen Van Ly er arrestert, og at det strenge vaktholdet over buddhistmunken Thich Quang Do videreføres.

       Fra norsk side vil vi nå vurdere på hvilken måte vi best kan ta opp saken vedrørende Ngyen Van Ly og Thich Quang Do med vietnamesiske myndigheter. Vi vil også holde nær kontakt med andre land i den videre oppfølgingen av saken.

       Det var en dramatisk situasjon da den katolske presten Nguyen Van Ly ble arrestert i 5-tiden om morgenen den 17. mai. Da kirken ble omringet, var det 150 mennesker til stede i kirken, og mange av disse ble også slått og arrestert. Ifølge nyhetsmeldinger ble fader Ly plassert i et fengsel i Hué, men han har siden han ble arrestert, sultestreiket, og for et par dager siden kom det melding om at han har havnet på et sykehus for behandling.

       Det jeg lurer på, er om norske myndigheter kan bidra til at fader Ly får en rettferdig behandling, at det blir reist en sak mot ham slik at han får en rettssak, at han blir stilt for en domstol, og at han da kan få en advokat. Kan Norge bidra til at han behandles i henhold til menneskerettighetserklæringen, som Vietnam har signert?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland : Vi gir fortsatt noe bistand til Vietnam, selv om det er svært lite nå. Vi har ingen tradisjon for å bruke bistand i sånne enkelttilfeller. Når det gjelder økonomisk virksomhet med Vietnam utover det som går på bistand, har det bestandig vært norsk politikk at vi ikke iverksetter ensidige boikottaksjoner mot land. Det ønsker vi skal være forankret i FN. Vi har bl.a klaget på at USA altfor ofte og i for mange tilfeller har brukt slike ensidige boikottiltak, så det blir ikke aktuelt. Men jeg tror det viktigste nå er å se på hva vi kan gjøre innenfor den rammen av dialog som vi har med Vietnam, og så se resultatene av det før man eventuelt vurderer nye skritt.

Presidenten: Spørsmål 2 vil bli svara på seinare.

Spørsmål 3

       John I Alvheim (Frp) : Jeg har et spørsmål til den ærede helseminister:

       « Seksjonsoverlege Lindemann ved intensivavdelingen for nyfødte på Ullevål sykehus la i januar i år frem en rapport om senskader i skolepliktig alder for prematurbarn født før 25. uke med en kroppsvekt på 1.500 gram. Det ble i denne rapporten påvist senskader i skolepliktig alder for én av fire av prematurbarna.

       Hvilke tiltak mener statsråden må iverksettes for å redusere senskader hos prematurbarn? »

Statsråd Tore Tønne : Årlig fødes vel 4.000 barn for tidlig, dvs. før 37. svangerskapsuke. Av disse fødes ca 600 barn før 28. svangerskapsuke. I løpet av 1980-90-årene har andelen som overlever, økt sterkt. Dette har skjedd som følge av bedret medisinsk behandling både før, under og etter fødselen.

       Undersøkelser viser at det er forekomst av alvorlige funksjonshemminger på 10-40 % av de premature som overlever. Den rapport representanten Alvheim viser til, gjelder en etterundersøkelse av det store flertallet av premature barn som overlever uten alvorlige funksjonshemminger. I henhold til rapporten som nevnes, var intelligensutviklingen og de skolefaglige prestasjoner til de undersøkte premature barna tilfredsstillende. Det viser seg imidlertid at hele 25-30 % av barna hadde atferdsvansker og hyperaktivitet, AD/HD, hvilket jo er bekymringsfullt.

       Det er mye som tyder på at oppfølgingen av premature barn ikke er tilfredsstillende. Det satses store ressurser på å redde hvert prematurt barn i det første året etter fødselen, mens innsatsen senere er mer begrenset.

       Både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har ansvar for medisinsk habilitering av barn og unge. Habiliteringstjenesten i fylkeskommunen har et særskilt ansvar for å utrede og tilrettelegge tiltak for alvorlig funksjonshemmede barn, i tillegg til å veilede personellet i kommunene. Det kommunale hjelpeapparatet har ansvar for all habilitering som ikke forutsetter spesialistkompetanse.

       I praksis er det helsestasjonen som møter de fleste familier med nyfødte barn. Som en følge av dette vil det ofte være helsestasjonens personell som tar initiativ til å starte habiliteringsprosessen for premature barn og deres familier. Ofte opprettes ansvarsgrupper for å planlegge og samordne enkelttiltakene fra ulike yrkesgrupper og fagfelt for hvert enkelt barn.

       Premature barn er i Helsetilsynets veileder omtalt som risikobarn som har behov for spesiell oppfølging med hensyn til medisinske forhold, psykomotorisk utvikling, vurdering av sansefunksjoner, språkutvikling og foreldreveiledning. I de tilfeller hvor oppfølgingen svikter, synes det å skyldes at helsestasjonens praksis ikke i tilstrekkelig grad tar i bruk ny kunnskap, eventuelt at det ikke er etablert etterutdanning som sikrer kompetansen hos helsepersonellet.

       For å redusere senskader hos premature barn ser jeg på denne bakgrunn behov for følgende type tiltak:

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for det meget positive svaret.

       Jeg vil ikke personlig ha noen formening om hvor grensen for behandling av for tidlig fødte barn bør gå. Mitt anliggende i dette spørsmålet er hva som kan gjøres for å forebygge senskader hos disse barna.

       De senskader som er påvist i Lindemanns rapport, er hyperaktivitet og lese- og skriveproblemer, og vi snakker her om opptil flere hundre barn. Det fremgår av nevnte rapport at sykehusene ikke føler seg ansvarlig for videre oppfølging av premature barn etter at utskriving fra sykehuset har skjedd.

       Mitt første oppfølgingsspørsmål til statsråden - som han delvis for så vidt har svart på allerede - blir: Finnes det i dag spesielt utarbeidede rutiner for oppfølging av disse barna?

Statsråd Tore Tønne : Det er utarbeidet en veileder for habilitering og for generell oppfølging av barn etter fødsel, og det er den jeg viser til. Den inneholder en omtale av premature som risikobarn som krever en særskilt oppfølging ut fra det. Rutiner utover det er vel ikke etablert, slik jeg kjenner til.

       Jeg merker meg også det som representanten Alvheim her sier om sykehusenes ansvar for oppfølging etter at premature har forlatt sykehusene. Det er mitt inntrykk at det gis en ganske god informasjon om behovene for oppfølging, men det er nok riktig å si at selve ansvaret for den går over fra sykehuset og til den lokale kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjeneste på det tidspunkt.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Barnelege/psykiater Anne-Marie Hadenius ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Oslo uttaler til en avis at det koster ca 150.000 kr å redde hvert prematurbarn det første leveår. Etter en tid gjøres det lite eller intet for å forebygge senskader, verken i barnehage eller skole, sier legen. Hun viser imidlertid til den svenske modellen for oppfølging av prematurbarn, som i utgangspunktet er slik at alle prematurbarn karakteriseres som en risikogruppe og blir fulgt opp fra helse, skole og sosialvesen helt frem til seksårsalderen.

       Vil helseministeren vurdere å innføre tilsvarende oppfølgingsmodell av prematurbarn i Norge, slik som praksis er i Sverige i dag?

Statsråd Tore Tønne : Jeg vil svare litt mer generelt enn direkte på spørsmålet om man vil innføre den modellen man har i Sverige.

       Også i Norge karakteriserer Helsetilsynets veileder disse som risikobarn, som jeg nevnte. Det er ikke oppmerksomheten eller kunnskapen om at de er det som er problemet i utgangspunktet, men det er oppfølgingen i praksis. De tiltakene som jeg nevnte, omfatter både det å styrke rutinene, styrke personellets evne til å gjennomføre en slik oppfølging, etterutdanning og et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, mellom det sykehus hvor premature blir født, og oppfølgingsansvarlige etter fødselen. Det er helt riktig at det er et misforhold mellom ressursbruken i det første leveåret og oppfølgingen senere. I arbeidet med disse tiltakene vil vi også se hen til de svenske erfaringene.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til helseministeren:

       « Tilfredsstillande rehabilitering til kronikarar kan vere vanskeleg å prioritera i eit sjukehus med mange akuttoppgåver. Dagens finansieringssystem påverkar dette.

       Vil statsråden ta initiativ til ei endring av Diagnoserelaterte Grupper/Innsatsstyrt Finansiering (DRG/ISF)-systemet for å påskunda relevant behandling til fleire kronikarar, t.d. revmatikarar? »

Statsråd Tore Tønne : En sentral problemstilling ved innføringen av ISF var om denne finansieringsordningen ville føre til en endring i prioriteringene mellom pasientgrupper. Evalueringer utført av ulike forskningsmiljøer viser imidlertid ingen vesentlige negative vridningseffekter i løpet av den første perioden med ISF. Det er på bakgrunn av disse analysene ikke grunnlag for å hevde at kronikeromsorgen på sykehus er blitt dårligere på grunn av innføringen av ISF.

       I utgangspunktet vil en refusjonsordning basert på DRG gi bedre samsvar mellom kostnader og inntekter enn andre finansieringsformer for sykehus, som f.eks kurdøgnsfinansiering og rammefinansiering. Refusjon basert på DRG premierer imidlertid kort liggetid. Pasienter med kompliserte og sammensatte lidelser fører ofte med seg lange sykehusopphold. For slike pasienter vil andre finansieringsordninger, f.eks kurdøgnsbetaling, i utgangspunktet være å foretrekke. Det er derfor også gjort endringer i ISF for rehabilitering i sykehus der oppgjøret etter DRG delvis er bestemt av liggetiden til pasienten.

       I budsjett 2000 ble det lagt inn midler i ISF-ordningen for bl.a å styrke finansieringen av særskilt kostbar behandling på sykehus. Disse midlene er ment som en ekstra betaling på toppen av DRG-refusjonen i de tilfellene hvor det er åpenbar forskjell mellom DRG-refusjonen og kostnadene ved pasientbehandlingen. Et eksempel på dette er medikamentell behandling av revmatikere. Refusjonen ved denne type behandling er også for 2001 økt ved at sykehusene i tillegg til selve DRG-refusjonen får en særskilt betaling for å dekke medikamentkostnadene.

       Nå har SINTEF Unimed på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet startet opp et arbeid med å revidere DRG-systemet. Dette skjer i et samarbeid med om lag 20 sykehus, og forventes å gi grunnlag for endringer med virkning fra 1. januar 2002. Slike endringer vil skyldes bl.a nye behandlingsmetoder og nye kostbare medisiner, og gi et mer realistisk bilde av kostnadsforhold mellom ulike pasientgrupper. Behovet for slike sideutbetalinger, som jeg nevnte, vil derfor også bli redusert.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg takkar for svaret, som eg oppfatta både som ei stadfesting av at her trengst endringar, og òg som ei stadfesting av at endringar er på veg.

       Eg meiner det er grunnlag for å stilla spørsmål ved om kronikaromsorga er god nok. Helseministeren seier at den ikkje har blitt dårlegare. Mitt spørsmål vil då vera: Meiner han at denne gruppa i dag møter eit godt nok tilbod, eller vil han sjå nærare på f.eks forholdet mellom spesialisthelseteneste og primærhelseteneste ved at ISF-ordninga prioriterer sjukehusbehandling, og forholdet mellom innleggingar og poliklinisk behandling, konsekvensane for kronisk sjuke, utrekninga av DRG-poeng og kompleksiteten?

       Det er riktig at kronikere - og her er det nevnt revmatikere - kommer dårlig ut gjennom dette systemet. Det er årsaken til at det gis tilleggsbevilgninger. Men jeg har heller ikke her problemer med å innrømme at vi ikke er der vi burde være med finansieringssystemet.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til vår ærede helseminister:

       « Det er bestemt at medisinsk sengepost, og dermed også kreftenheten, ved Sykehuset Østfold Sarpsborg, skal legges ned 15. juni. Overlegen ved kreftpoliklinikken frykter et dårligere tilbud, og at etablering av ny kreftenhet i Fredrikstad som planlegges klar 1. september, virker tidsmessig usikker. En ekspertgruppe motsatte seg avvikling før et like godt tilbud var etablert.

       Mener statsråden det er forsvarlig å avvikle kreftenheten i Sarpsborg før et likeverdig tilbud er etablert i Fredrikstad? »

Statsråd Tore Tønne : Jeg finner det riktig å basere mitt svar i stor grad på opplysninger som jeg har mottatt fra Østfold fylkeskommune, som er ansvarlig for de beslutninger som her tas opp av representanten Hedstrøm.

       Jeg har fått bekreftet at medisinsk avdeling ved Sykehuset Østfold Sarpsborg stenges 15. juni 2001. I dag har denne avdelingen ansvar for poliklinisk behandling og oppfølging av bl.a kreftpasienter.

       Tidspunktet for stengning faller sammen med overgang til sommerdrift i Sykehuset Østfold. Stengningen innebærer i så henseende en gjentakelse av en driftsendring som ble gjennomført sommeren 2000. Sommerdriften i 2000 i Sykehuset Østfold var en radikal omlegging i forhold til tidligere års sommerferieavvikling. Driften medførte bl.a at tre nærsykehus, i Sarpsborg, Halden og Askim, var stengt i sommerferien.

       Med bakgrunn i den store endringen fra tidligere års sommerdrift bad Sykehuset Østfold om en uavhengig vurdering og evaluering av sykehusets drift sommeren 2000. Dette arbeidet viste - etter det jeg har fått opplyst - at det ikke ble noe dårligere tilbud eller noen forsinkelse i behandlingen for kreftpasienter i Østfold med den driftsomleggingen som ble valgt og gjennomført sommeren 2000.

       En ny enhet for behandling av kreftpasienter er vedtatt i Sykehuset Østfold. Enheten får beliggenhet i Sykehuset Østfold Fredrikstad. Enheten vil gi rom for en samling av ressursene for kreftpasientene i Østfold, og er bl.a forårsaket av at Sykehuset Østfold i 2000 fikk tildelt en overlegestilling for onkologi, den første i fylket. Stillingen er utlyst og vil få en sentral plass i den videre utviklingen av kreftomsorgen innenfor spesialisthelsetjenesten i Østfold. Samlet vil enheten øke både kapasitet og kompetanse innenfor kreftbehandlingen i Østfold ved at fylkets ressurser samles på ett sted, samtidig som det opprettholdes et desentralisert poliklinisk tilbud. Dette vil få positive kvalitets- og driftsimplikasjoner, som vil gi pasientene et kvalitativt bedre tilbud enn det de har i dag.

       En rapport fra sykehusets eiendomssjef, som er ansvarlig for nødvendige bygningsmessige tilpasninger i Sykehuset Østfold Fredrikstad, sier at det i hvert fall i dag ikke ser ut til å medføre problemer å ha denne enheten klar til 1. september 2001.

       Jeg legger som nevnt vekt på opplysningene fra den ansvarlige sykehuseier i vurderingen av det spørsmålet representanten Hedstrøm har reist. Jeg har selvsagt stor forståelse for at det - jeg hadde nær sagt som alltid - vil knytte seg usikkerhet og dermed kanskje også uro til enhver flytting av behandlingsenheter mellom sykehus, men jeg har, så langt i hvert fall, konkludert med at det ikke er noen grunn til å gripe inn i fylkeskommunens plan for å ivareta de aktuelle funksjoner ved Sykehuset Østfold.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for hovedsvaret. Etter det jeg forstår, har han sin informasjon fra ledelsen ved Østfold Sentralsykehus - det gir altså ingen balansert fremstilling. Vi har mange interessegrupper, bl.a de som ivaretar pasientene, og også ansatte, både ved Fredrikstad sykehus og ved Sarpsborg sykehus, som har et helt annet syn, uten at jeg skal gå 100 % god for hva som er de reelle forhold.

       Fra en eventuell nedleggelse av kreftavdelingen i Sarpsborg til en ny avdeling i beste fall står ferdig i Fredrikstad 1. september er det et gap på to og en halv måned. Svært få tror at man vil klare det på denne tiden, for det skal gjennomføres betydelige ombygningsprosesser, og det skal ansettes overleger og øvrige nøkkelpersoner - i beste ferietid. Apparatet for smertelindrende behandling og det totale omsorgsapparatet må også stå ferdig. Mener helseministeren at elleve uker, som en minimumstid frem til nyåpning i Fredrikstad, er en akseptabel sommerstengning for kreftpasientene?

Statsråd Tore Tønne : Det er riktig at jeg i det alt vesentlige baserer meg på de opplysninger om denne saken som jeg har fått fra den ansvarlige sykehuseier. Men jeg har registrert at det er andre oppfatninger om dette, og det er naturlig for meg i tiden som følger, å følge opp dette for kanskje å få det - som det er blitt sagt - mer balansert, eller i hvert fall få bedre klarhet i en del av de problemstillinger som er reist, og som jeg slik sett har forståelse for alltid vil bli reist i saker som dette.

       Når jeg nevnte dette med sommerstengning i fjor, var det nettopp for å underbygge at man har erfaring for at det lar seg gjøre å ha en periode som det man her snakker om, uten at det går ut over pasientbehandlingen. Og da legger jeg til grunn at det som jeg nå har opplyst om, nemlig mulighetene for å etablere en ny kreftenhet fra 1. september, er realistisk.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Jeg er meget glad for at han vil følge dette opp og motta informasjon også fra andre som er involvert i sykehussituasjonen i Østfold og i kreftavdelingens videre skjebne.

       Denne avdelingen skulle egentlig vært klar i Fredrikstad i februar i inneværende år, men det skjer hele tiden forsinkelser. Vi vet at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som utgjør et flertall i det norske storting, går inn for at staten skal overta sykehusene fra 1. januar neste år. Når vi får et statlig ansvar, regner jeg med at man også når det gjelder kreftomsorgen, vil legge opp til gode, kvalitative tilbud, som er mest mulig like over hele landet. Mener ikke statsråden det er uheldig at man foretar en så vesentlig strukturendring i Sykehuset Østfold, når man nå er nær en statlig overtakelse av våre fylkessykehus?

Statsråd Tore Tønne : Jeg vil for det første bekrefte, uten å si at det motsatte gjelder her, at ved et statlig eierskap vil det bli lagt vekt på at alle endringer av denne typen skal skje med ivaretakelse av kvalitative og andre hensyn som pasientbehandlingen tilsier.

       Når det så gjelder spørsmålet om en burde ha ventet med denne endringen, er jeg nok ikke av den oppfatning ut fra det jeg tidligere har sagt, at de ansvarlige sykehuseierne må fortsette å utøve sitt ansvarlige eierskap som om de skulle ha det til evig tid, selv om det ligger et forslag i Stortinget - som jeg selvfølgelig håper blir vedtatt - som kan innebære at de ikke er eiere lenger enn ut dette året. Men det vet man jo ikke. Jeg har lagt vekt på at eierne fortsetter å være ansvarlige eiere uten hensyntaken til det.

Spørsmål 6

       Odd Einar Dørum (V) : Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til sosialministeren:

       « Situasjonen for Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo er av ledelsen beskrevet som dramatisk etter at betalingsansvaret er flyttet fra fylkeskommunene til kommunene fra 1. januar 2001. Mange kommuner aksepterer ikke noe ansvar for klienter som opprinnelig kommer fra kommunen, under henvisning til at vedkommende ikke har bodd der på svært mange år.

       Vil statsråden ta initiativ til å finne en løsning omgående på et akutt problem? »

Odd Einar Dørum (V) : Jeg vil gi statsråden ros for det som er utøvd av praktisk, politisk håndverk.

       Da jeg i sin tid tok opp saken, var det fordi jeg i tidligere deler av mitt liv har vært borti den typen - skal vi kalle det - mulig svarteperspill mellom forvaltningsnivåer. Jeg har bl.a en ganske tøff erfaring i forbindelse med gamle krigsseilere, der det var mye jobb med å få brakt inn den type fornuft som sosialministeren nå har beskrevet for Conrad Svendsen Senter. Og jeg synes at alt som er beskrevet, er gjort på en slik måte at jeg skjønner at det nå er grunn til å ha tillit til at dette blir håndtert på en skikkelig måte. Det er jeg glad for. Jeg takker for et fyllestgjørende svar.

Presidenten: Då går vi til spørsmål 2.

Spørsmål 2

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Morten Lund til nærings- og handelsministeren, vil bli svara på av landbruksministeren på vegner av nærings- og handelsministeren.

       Morten Lund (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Miljøverndepartementet har i klagesak vedrørende Hustadmarmor A/S bestemt at støy fra bedriftens transport på offentlig vei skal tillegges bedriftens støybilde når støykravet på 50 dBA skal tilfredsstilles. Bedriften må legge ned lokale masseuttak og 50 arbeidsplasser for å greie dette. Norsk næringsliv kan bli hardt rammet av dette prinsippet for støyfastsettelse.

       Er de industripolitiske konsekvenser av vedtaket utredet og vektlagt tilstrekkelig? »

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Miljøverndepartementet traff vedtak i klagesaken vedrørende Hustadmarmor A/S den 2. februar i år. I vedtaket ble det bestemt at eiendommene til tre av de nærmeste naboene skulle innløses etter forurensningsloven, bl.a som følge av mye støy. Det ble også bestemt at bedriften skulle overholde en døgnkontinuerlig støygrense på 50 dBA fra 1. januar 2002.

       Miljøvernministeren har god kjennskap til forholdene ved Hustadmarmor A/S, og Regjeringen er opptatt av å sikre et godt miljø rundt bedriften, samtidig som arbeidsplasser opprettholdes.

       Det følger av en høyesterettsdom fra 1993 at forurensningsloven også gjelder for regulering av veitrafikkstøy på offentlig vei inn til en industrivirksomhet. På bakgrunn av dette har forurensningsmyndighetene ofte inkludert veitrafikkstøy som er direkte knyttet til bedriften, i sine tillatelser. Det er derfor ikke noe nytt når dette legges til grunn også overfor Hustadmarmor A/S. For Hustadmarmor A/S gjelder dette imidlertid bare for kjøretøy som oppholder seg på selve bedriftsområdet og på tilførselsvei ned til bedriften. Støy fra kjøretøy fra massetakene via riksveien er følgelig ikke omfattet av utslippstillatelsen.

       Bedriften opplyste selv i forkant av Miljøverndepartementets vedtak at de ville kunne overholde en støygrense på 50 dBA innen utgangen av året. Ved å utvide og tilpasse støydempingstiltakene noe mener Miljøverndepartementet at bedriften vil kunne overholde denne støygrensen, også når trafikkstøy i direkte tilknytning til bedriften er inkludert. For å klare dette forutsettes det at bedriften iverksetter planlagte støyreduserende tiltak, som f.eks bygging av støyvoll. Ettersom det er vanskelig å foreta nøyaktige beregninger i forkant når det gjelder effekten av støyreduserende tiltak, vil man ikke kunne si med sikkerhet om tiltakene er tilstrekkelige før de faktisk er gjennomført. Dersom det mot slutten av året skulle vise seg vanskeligere enn forutsatt å oppfylle departementets krav, må det eventuelt søkes om fornyet vurdering av spørsmålet.

       Det er selvsagt ikke Regjeringens hensikt at de lokale massetak skal måtte nedlegges for at støykravet skal kunne overholdes. Når det gjelder de lokale gruvene, har imidlertid bedriften opplyst at en stadig større andel av råstoffet i framtiden vil komme fra fjerntliggende gruver. Transporten fra disse gruvene vil gå sjøveien, slik at biltrafikk vil få mindre og mindre betydning for overholdelse av støykravet.

       I tillegg vil innløsningen av eiendommene til tre av bedriftens nærmeste naboer få betydning for beregningen av støyen. Etter at disse er innløst, vil det være lenger avstand mellom bedriften og naboene. Nærmeste målepunkt for beregning av støy vil derfor ligge lenger unna bedriften, noe som vil føre til at støyen blir svakere, og at det blir mindre problematisk å overholde støykravet.

       På bakgrunn av ovenstående mener jeg at de industripolitiske konsekvensene av vedtaket er tilstrekkelig utredet og vektlagt.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret. Jeg synes det er positivt at det kan bli en ny vurdering mot slutten av året hvis det viser seg vanskelig å gjennomføre dette.

       Bedriften har sagt at når det gjelder støy fra bedriften, skal de greie det kravet som er fastsatt, men det er det nye momentet, også støy fra veitrafikk som kommer av bedriftens transport, som gjør det vanskelig. De har sagt at det gjør det umulig, fordi det er betydelig støy.

       Det at denne høyesterettsdommen fins, er jo ikke noe nytt, men konsekvensen av den må være ny, ettersom Prosessindustriens Landsforening - PIL - skriver følgende i et brev til departementet:

       « Dette vil legge så sterke begrensninger på bedrifters mulighet til vekst og verdiskapning at vi mener saken må ses i en industripolitisk sammenheng. »

       PIL mener altså at dette er alvorlig og vil få så stor betydning for så mange bedrifter rundt i landet at de rett og slett ber om at Regjeringen sammen med dem foretar en gjennomgang av konsekvensene. Er Regjeringen villig til å ta industrien på alvor og foreta en slik gjennomgang?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Jeg vil selvfølgelig ikke utelukke at Regjeringen er villig til å diskutere alle sider av sin politikk med parter som føler seg berørt, så det vil sikkert være fullt ut mulig.

       Samtidig har jeg lyst til å minne om utgangspunktet for at vi har denne type støykrav. Det er jo for at naboer til industribedrifter skal ha en rimelig god situasjon, der støy ikke blir en så stor ulempe at man rett og slett definerer det som forurensning av bomiljøet. Og da er det jo ikke urimelig at all støy må tas i betraktning. Det vil være veldig vanskelig å si som så: Vel, det er klart at det er veldig mye støy i nærheten av huset ditt, men noe av det skyldes biltrafikk, og derfor skal det ikke tas i betraktning. Jeg må si at det å ha med en totalvurdering er helt avgjørende for naboen, og slik sett er i hvert fall ikke innfallsvinkelen å forstå som urimelig.

Morten Lund (Sp) : Jeg har forståelse for dem som synes det er urimelig at det stilles forskjellige krav til veitrafikkstøy og til bedriftstøy.

       Reglene er slik at på den ene siden av huset der det går en vei, kan det godtas 72 dBA når støyen kun kommer fra veien, og da målt utvendig. Hvis det på den andre siden av huset fins en bedrift, skal støyen være under 50 dBA. Det gjøres altså forskjell på det offentliges ansvar for å treffe tiltak mot støy og bedriftenes ansvar for å treffe tiltak, og det er meget kostbare tiltak i dette tilfellet. Så fattes det vedtak om at i tillegg til støyen fra bedriften skal en også medregne trafikkstøyen som en ellers også har langs en vei.

       Synes statsråden at en slik grov forskjellsbehandling når det gjelder typer støy og det offentliges ansvar i forhold til private bedrifters ansvar, er det vi fortsatt skal leve med framover?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Det som er mitt utgangspunkt for svaret her i dag, er at det er truffet et vedtak overfor Hustadmarmor A/S som jeg finner rimelig og logisk begrunnet. Det er også uttalt overfor bedriften, og bedriften har uttalt mulige tiltak for å møte dette kravet. Det anbefales nå at de tiltakene gjennomføres. Utgangspunktet er at det er grunner som taler for at det vil kunne gå bra - både det at dersom tiltakene ikke er tilstrekkelige i seg selv, så skal de kunne vurderes på nytt, og det faktum at eiendommene til tre av de nærmeste naboene allerede er bestemt innløst, slik at målepunktene også blir forskjellige. Så jeg tror i hvert fall at vi i denne lille debatten kan enes i ønsket om at summen av dette skal føre til at Hustadmarmor kan drive videre.

       Jorunn Ringstad (Sp) : Eg skal få stille følgjande spørsmål til landbruksministeren:

       « I ei pressa tid for landbruket kan pelsdyrhald vere ei viktig tilleggsnæring for å oppretthalde drifta på mange bruk som elles ville vore nedleggingstrua. Pelsdyrhald skjer i høve til « Forskrift om hald av pelsdyr », som har overgangsordningar fram til 2009. Det er no kome signal frå einskilde arbeidarpartirepresentantar som skapar uro i næringa både om rammevilkår og framtidig drift.

       Meiner statsråden at pelsdyrnæringa også i framtida skal kunne vere ei tilleggsnæring i landbruket? »

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : For noen måneder siden satte jeg i gang et arbeid der alt dyrehold i landet vil bli vurdert ut fra et dyrevelferdsmessig synspunkt. Dette arbeidet inkluderer også pelsdyr samt alle forhold der dyr er involvert, som f.eks transport av dyr, slakting av dyr og hold av selskaps- og sportsdyr. Planen er at resultatet av dette arbeidet skal legges fram i en melding til Stortinget i løpet av 2002.

       Dyrevernsloven er fra 1974. Det er derfor første gang på nærmere 30 år at dyreholdet i vårt land blir gjort til gjenstand for en slik samlet gjennomgang og vurdering. En rekke spørsmål vil derfor bli vurdert. Eksempler på slike spørsmål kan være:

       Svar på disse og mange andre spørsmål håper jeg vil komme ut av det pågående arbeidet.

       Resultatene av dette arbeidet skal som nevnt legges fram for Stortinget, og vil gi grunnlag for en debatt som vil trekke opp linjene for hvordan norsk husdyrbruk og dyrehold for øvrig skal være i de neste tiårene. I denne debatten vil de etiske og dyrevelferdsmessige synspunkter bli veid opp mot politiske, økonomiske og bosettingsmessige forhold samt andre forhold som vil spille inn når den framtidige struktur av norsk husdyrhold skal legges.

       Inntil dette arbeidet er sluttført og den debatten det inviteres til, er gjennomført, er det ingen endringer i mitt eller Regjeringens syn på pelsdyrnæringen i vårt land, slik den er regulert i dyrevernsloven med forskrifter. Det innebærer også at rammebetingelsene for næringen inntil videre ligger fast.

Jorunn Ringstad (Sp) : I forskrifta om hald av pelsdyr, som har overgangsordningar fram til 2009, blir det sett ein del nye krav m.a. til burstorleik og handtering av dyra i forhold til det som har vore før. Ganske mange pelsdyrhaldarar er no i ferd med å tilpasse seg den nye forskrifta, og det kostar både arbeidsinnsats og økonomiske investeringar. Det er klart at pelsdyroppdrettarane no stiller seg spørsmålet om dei - når det er ei melding som skal kome om kanskje eit års tid - i mellomtida skal investere for å tilpasse seg ei forskrift som krev ganske mykje av dei.

       Ser statsråden at det skapar både frustrasjon og uro i næringa når det kjem krav om tilpassing no og framover, samtidig som næringa kan risikere heilt andre krav om eit års tid?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Som jeg sa i mitt svar i stad, ser jeg utfordringen og det krevende i situasjonen. Men samtidig er det umulig for meg å gi klare signal - det må jeg bare være ærlig på. Og når jeg sier at vi skal ha en full gjennomgang av alle sider av norsk dyrehold, så mener jeg det. Da må vi tørre å snu alle steinene, og da må vi gjøre det på en slik måte at vi ikke på forhånd konkluderer og bestemmer oss for at noen skal få ligge i ro.

       Det er en debatt i det norske samfunn om pelsdyrnæringen. Hordaland Arbeiderparti har et synspunkt på det, det registrerer jeg. Jeg mener at hvis ikke pelsdyrnæringen tåler den debatten, da er det grunn til å være bekymret. Jeg har såpass tro på pelsdyrnæringen at jeg føler meg ganske sikker på at de tåler den debatten, at de vil kunne stå oppreist gjennom den debatten, og først da vil vi kunne få - eventuelt - et langsiktig og varig grunnlag for et pelsdyrhold i Norge. Men uten debatten tror jeg at vi får en evigvarende strid som næringen i hvert fall ikke er tjent med.

Spørsmål 8

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg ønsker å stille vår ærede justisminister følgende spørsmål:

       « Kongsvinger kretsfengsel ble 12. mai 2001 utsatt for rømmingsforsøk hvor tre fanger svært brutalt overfalt to fengselsbetjenter før de klarte å rømme.

       Ser statsråden at både bemanningsplaner og sikkerhetsrutiner må gjennomgås og ikke minst styrkes for å sikre både de ansattes og innsattes ve og vel, slik at disse til enhver tid står i forhold til fangeklientellet? »

Statsråd Hanne Harlem : Det er tragisk når fengselsvesenet opplever alvorlige voldstilfeller, slik som i Kongsvinger. Jeg er opptatt av å finne ut hvordan vi kan unngå flere slike episoder. Både ansatte og innsatte skal ha trygghet i fengslene.

       I samsvar med rutinene for håndtering av slike saker fikk departementet straks inn en foreløpig rapport fra regionledelsen, som gir en oversikt over hva som faktisk skjedde i fengselet i Kongsvinger. Anstaltledelsen og regionledelsen arbeider nå videre med å gi mer utfyllende beskrivelser av hendelsesforløpet. I tillegg arbeides det med å analysere situasjonen og med å vurdere hvilke tiltak som er mest relevante for å unngå lignende voldsepisoder. Arbeidstilsynet og etatens egen vernetjeneste er selvfølgelig koblet inn i dette arbeidet.

       Jeg har vært i Kongsvinger kretsfengsel og møtt de ansatte og fått innblikk i deres umiddelbare opplevelser og refleksjoner etter hendelsen. Som jeg sa i det møtet, er det selvsagt ikke en enkel løsning på problemstillingene knyttet til sikkerhet i fengsel. Vi avventer nå de vurderinger og anbefalinger som kommer fra regionen og Arbeidstilsynet. Når dette materialet foreligger, vil departementet straks gå inn i vurderingene og se på hva som kan gjøres for å unngå lignende tilfeller i fremtiden.

       Jeg vil gjerne understreke at spørsmål knyttet til sikkerhet i fengsel omfatter flere faktorer som virker sammen i en helhet. Dette gjelder både elektronisk utstyr som alarmer og kameraer, bygningenes utforming, kompetansen hos de ansatte, rutiner og arbeidsprosesser i anstaltene, plassering av innsatte i ulike anstalter med ulikt sikkerhets- og kontrollnivå, kjennskap til den enkelte innsatte og dennes kriminalitet, tilbudet og soningsopplegget for den enkelte innsatte og sist, men ikke minst bemanningens størrelse. Alle disse elementene må vurderes i etterkant av denne alvorlige hendelsen. Og i den samtalen jeg hadde med de ansatte og ledelsen ved Kongsvinger kretsfengsel, var det ingen tvil om at det også var forståelse hos de ansatte av at sikkerhet i fengslene dreier seg om alle de elementene jeg nevnte.

       Det ligger i sakens natur at det er avgjørende å ivareta sikkerheten i fengslene, men samtidig er det også viktig å huske på at hverdagen i fengselsvesenet heldigvis ikke er preget av alvorlige volds- og trusselsituasjoner.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerte at statsråden den 18. mai var på besøk i Kongsvinger kretsfengsel. Dette er positivt, men det er synd at besøket var en følge av den brutalitet som to ansatte i dette fengselet ble utsatt for.

       Det jeg selv reagerer på, er at statsråden, selv på grunnlag av det hun både så og hørte, ikke kunne gi noen lovnader om forbedringer. Alt skulle analyseres og vurderes. Dette kan være bra og riktig, men jeg går ut fra at rømmingsforsøk og/eller vold ikke er noe nytt fenomen innenfor det norske fengselsvesenet, at det ikke er noe som skjedde for første gang 12. mai 2001.

       Jeg registrerer i svaret fra statsråden at hun mener at sikkerheten omfatter flere forhold. Men ønskene fra fengselsbetjentene var rimelig enkle og burde være mulige å etterkomme. Det var for det første tre personer på vakt lørdager, for det andre bedre informasjon fra politiet om de fangene de får inn, og for det tredje bedre varslingsrutiner når noe skjer.

Statsråd Hanne Harlem : Det er riktig at jeg ikke hadde vært i Kongsvinger kretsfengsel før. Vi har mange fengsler i dette landet, og jeg har vært i mange av dem, men ikke i det i Kongsvinger, så jeg klarer ikke helt å ta den kritikken innover meg.

       Det er heldigvis slik at vi ikke har veldig mange rømninger eller svikttilfeller i norske fengsler. Statistikken der er for Norges vedkommende ikke noe å skamme seg over.

       Jeg fastholder det jeg også sa i Kongsvinger, at jeg ville synes det var useriøst om jeg fire eller fem dager etter en slik hendelse kom løpende og sa at ja, nå skal vi gjøre slik og slik og slik, istedenfor å avvente nettopp en vurdering av hvordan dette kunne oppstå her, hva det var som sviktet her, og hva som da er de riktige, beste og mest målrettede tiltakene. Og for at vi skal få gjort de beste, riktigste og mest målrettede tiltakene, er det et poeng å tenke seg litt om og få vurderingene både fra Arbeidstilsynet, vernetjenesten, fengslet selv og regionen, slik at vi kan sette inn det riktige, istedenfor at jeg skulle hoppe på et eller annet i et ønske om å gi et godt bilde i media.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker for svaret. Det var ingen kritikk angående at det var første besøket av justisministeren, men at det var synd at det var hendelsen før besøket som kanskje forårsaket besøket.

       Dette temaet er ikke bare et spørsmål om organisasjon. Det er også et spørsmål om bevilgning av penger. Fengselsbetjentenes arbeidsmiljø må tas på alvor. Hvis de ansatte er i fare på grunn av for dårlig sikkerhet, må fengslene rett og slett måtte si nei til å ta imot visse typer innsatte. Stadig flere av de innsatte i Kongsvinger kretsfengsel er av det tyngre slaget som soner for svært alvorlige forhold, som andre fengsler er organisert for. Vil statsråden se nærmere på dette, slik at innsatte sitter i det fengslet hvor forholdene er lagt til rette for disse, og dette innenfor en svært kort tid?

       Ellers viser jeg til programmet « Holmgang » i går, 22. mai, som viste til det dessverre store problemet Norge har med å løse oppgavene innenfor dette feltet.

Statsråd Hanne Harlem : Jeg oppfattet spørsmålet som å være om jeg var opptatt av at de innsatte skal sitte i riktig fengsel, og svaret på det er ja.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Tomtefesteloven er fortsatt ikke trådt i kraft. Dette oppfattes som en trenering av loven.

       Når vil statsråden sørge for at loven trer i kraft? »

       Jeg er, som sagt, veldig fornøyd med det statsråden gir uttrykk for.

       Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil gjerne stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

       « Hva er årsaken til at Barne- og familiedepartementet har avslått søknaden fra bydel Søndre Nordstrand om støtte til et gratis kjernetilbud til 5-åringer tatt i betraktning de integreringsproblemer bydelen har? »

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Høsten 1998 startet forsøket med gratis korttidstilbud for alle 5-åringer i bydel Gamle Oslo. Etter planen skulle forsøket avsluttes i juli 2001. Stortinget besluttet imidlertid å utvide prosjektet til også å gjelde 4-åringene fra høsten 2000. Målet med forsøket er å tilrettelegge for bedre integrering og språkopplæring og å øke deltakelsen av flerspråklige barn i barnehagene. Det er også ønskelig at prosjektet skal ses i sammenheng med norskopplæring for mødre med innvandrerbakgrunn.

       Parallelt med at det over Barne- og familiedepartementets budsjett gis midler til forsøket i Gamle Oslo, gir Handlingsprogrammet for Oslo indre øst støtte til tilsvarende tiltak i bydelene Sagene-Torshov og Grünerløkka-Sofienberg. Staten bidrar dermed med betydelig støtte til det viktige arbeidet med integrering og språkopplæring av flerspråklige barn i Oslos indre bydeler.

       Det er flere kommuner som med rette kan hevde at de er i samme situasjon som Oslo når det gjelder andelen flerspråklige barn, selv om vi selvfølgelig vet at Oslos problemer er spesielle. Regjeringen har dessuten varslet at man drøfter ulike modeller for å få et bedre barnehagetilbud. En av modellene som drøftes, er et gratis korttidstilbud. Det vil derfor ikke være riktig å gi mer til Oslo på dette stadiet i prosessen.

       Jeg må si at jeg har full forståelse for at bydel Søndre Nordstrand kan trenge midler til tiltak som gratis korttidstilbud i sine barnehager, men vi har ikke rom for dette på departementets budsjett i år. I statsbudsjettet er det bare bevilget midler til prosjektet i Gamle Oslo bydel fram til sommeren 2001. Foreløpige erfaringer er veldig positive. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett for inneværende år også fremmet forslag om forlengelse av forsøket i Gamle Oslo for både 4- og 5-åringene ut 2001.

       Forsøket vil bli evaluert av NOVA og Høgskolen i Hedmark. Barne- og familiedepartementet har også mottatt søknader fra flere andre kommuner om å få delta i tilsvarende forsøk. Det har foreløpig ikke vært aktuelt å utvide denne forsøksordningen til flere bydeler/kommuner før evalueringen er sluttført.

       Både stat og kommune må forholde seg til vedtatte budsjett. Det vet jeg at også representanten Kristin Krohn Devold har kjennskap til og sikkert også forståelse for. Dersom Oslo kommune nå ønsker å gi et gratis korttidstilbud i flere bydeler, oppfatter jeg dette som veldig positivt. Bidrar kommunen også økonomisk til denne sektoren, er jeg helt sikker på at både Regjeringen og Oslo kommune kan få til et godt og konstruktivt samarbeid om barnehagesektoren.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg er glad for at prosjektet i Gamle Oslo får statsrådens klare støtte, og at tilbudet om gratis barnehageplasser blir forlenget.

       Men i de tiltak som utredes i departementet for å lage bedre tilbud for barnehagebarn, er det selvfølgelig forskjell på å gi direkte støtte i form av gratis barnehageplass der det er en stor innvandrerbefolkning som ellers ikke ville ha kommet til barnehagen, og det å senke prisene for alminnelige barnehagebarn.

       Spørsmålet mitt er: Siden statsråden brukte ordet « foreløpig », at det foreløpig ikke var aktuelt å støtte flere bydeler fordi Oslo har så spesielle integreringsproblemer, kan det da senere være aktuelt å imøtekomme spørsmålet fra Søndre Nordstrand? Problemene der er jo veldig lik de man har i Oslo indre øst, siden innvandrerbefolkningen er så stor i denne bydelen.

       Jeg håper på en positiv vurdering i statsbudsjettet.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg kan ikke gi et svar som representanten vil være fornøyd med på det punktet. Men jeg har lyst til å si at vi vil vurdere det, uten at jeg kan si hva konklusjonen blir ved budsjettbehandlingen.

       Men som sagt: Vi tar med oss de signalene vi har fått fra representanten Krohn Devold.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg vil stille et spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Det må være strenge kriterier for å bli godkjent for å kunne adoptere barn, slik at man i størst mulig grad kan sikre at barna vil få det godt hos adoptivforeldrene. De siste årene har det vært en utvikling i hva man anser for å være gode rammer for en trygg og god oppvekst. Samtidig kan detaljerte forskrifter åpne for firkantede tolkninger under behandlingen av enkeltsaker.

       Ser statsråden behov for å gå gjennom reglene om godkjenning av adoptivforeldre? »

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Det er et grunnleggende prinsipp i adopsjonsloven og i de internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, at en adopsjon skal være til barnets beste. Det innebærer at barnet har rett til å vokse opp i et hjem som er til gagn for det. Samtidig er det viktig å understreke at ingen har rett til å adoptere barn.

       Retningslinjene for behandling av søknader om adopsjon er utformet på denne bakgrunn og tar nettopp sikte på å ivareta barnets beste. I dette ligger bl.a at søkerne må ha forutsetninger og muligheter for å kunne gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst. Ved adopsjon av norske barn kjenner man til barnet som skal plasseres, slik at det blir lettere å finne fram til foreldre som vil være til akkurat dette barnets beste. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner man vanligvis ikke til barnet på forhånd. Retningslinjene for utenlandsadopsjon må således ikke bare avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er bra for barn generelt. Det er heller ingen grunn til å legge skjul på at barnet som følge av sine erfaringer før adopsjonen gjennomføres, kan komme til å stille adoptivforeldrene overfor utfordringer som er annerledes og langt mer krevende enn ved egenfødte barn. Jeg vil presisere at det ikke er lettere å få godkjenning for adopsjon av utenlandske barn enn av norske.

       Det er først og fremst personlig egnethet som avgjør om adoptivforeldre blir gode foreldre. Personlig egnethet er ikke et entydig begrep, og det vil alltid måtte utøves skjønn i en slik vurdering. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skulle lage retningslinjer som eksakt angir hva adopsjonssøkere må ha f.eks av overskudd, verdier og menneskesyn for å kunne bli godkjent. Det er derfor understreket i retningslinjene for adopsjon at disse kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre, må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon, og hva som er til gagn for barnet. Hvordan både mor og far er i stand til å gi omsorg totalt sett, vil være det avgjørende.

       Retningslinjene for godkjenning av adoptivforeldre ble gjennomgått i september 1998. Under arbeidet med utformingen av retningslinjene la departementet ikke minst vekt på den utvikling som har skjedd i samfunnet, og hva man anser for å være gode oppvekstvilkår for et barn. Eksempelvis fikk adopsjonssøkere tidligere ofte avslag fordi en av søkerne ikke fylte kravet til god fysisk og psykisk helse. Dagens retningslinjer sier uttrykkelig at man etter en konkret vurdering skal legge vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Avgjørende for godkjenning vil være hvilket overskudd søkerne har, og hvilken sikkerhet det er for at de sammen kan ha omsorg for et barn i lang tid framover. Et annet eksempel på at samfunnsutviklingen gjenspeiles i retningslinjene for adopsjon, er at disse nå i langt større grad enn tidligere åpner for adopsjon til enslige. I dag blir således enslige søkere vurdert ut fra sine ressurser og omsorgsevne, ikke først og fremst ut fra sin sivile status.

       Departementet er i dag ankeinstans. Det er således ikke oppsiktsvekkende at noen få avgjørelser fattet av SUAK, blir endret av departementet. Men også i ankesaker vektlegges faglige vurderinger gitt av så vel SUAK som av adopsjonssøkerens hjemkommune. Det er særlig der de faglige vurderingene spriker, departementet vil kunne ta en annen avgjørelse enn SUAK.

       Jeg er glad for at forskning viser at de fleste adopsjonsforholdene utvikler seg på en god måte, selv om vi også må ta innover oss at noen familier sliter. Jeg er åpen for at det kan være riktig å se på det godkjenningssystemet for adopsjon som retningslinjene er en del av. Det kan bl.a vurderes om departementet fortsatt skal være en klageinstans, eller om avgjørelsen i disse sakene bør legges til et uavhengig organ, slik man har gjort f.eks med barneverns- og utlendingssaker. Målet må uansett være at samtlige involverte så langt som mulig kan være garantert at beslutningen om hvem som skal få adoptere, er basert på hensynet til barnets beste.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg synes det er veldig bra at statsråden slår fast det som er vesentlig når vi snakker om kriterier for adopsjon, nemlig hva som er til barnets beste. Jeg er glad for de endringene som ble gjort høsten 1998, og synes absolutt de går i riktig retning. Jeg er også glad for at statsråden nå slår fast at skjønnet i enkeltsaker er nødvendig, og at kriteriene som står i retningslinjene, nettopp må være retningsgivende momenter, at det ikke skal være noen absolutte kriterier.

       Men da vil jeg gjerne spørre: Føler statsråden seg trygg på at dette følges opp i praksis - både de endringene som ble gjort høsten 1998, og at det skal være et godt innslag av skjønn her? Som et eksempel kan jeg vise til et ektepar i Østfold, hvor mannen har vært alvorlig syk. Han har vært frisk i fem år nå, men likevel får de avslag med henvisning til hans sykdom.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg vil si at vi har tillit til den vurdering som gjøres i SUAK - det har vi. Vi er helt avhengige av at de retningslinjene som Stortinget helt klart har gitt direktiv om, etterleves av de ytre etatene våre. Men det er ingen tvil om at vi får en del ankesaker til departementet, og at det vil være ulike typer skjønnsvurderinger i de enkelte saker. Jeg tror det er veldig vanskelig å ha et fasitsvar på mange adopsjonssaker, men det er ingen tvil om at norsk lovgivning på dette feltet er meget restriktiv. Derfor synes jeg også det blir helt uhørt å komme med påstander om at denne regjeringen ikke tar utgangspunkt i barnas beste.

       Ut fra de erfaringene jeg har gjort meg dette året som statsråd, mener jeg det er riktig at vi ser på prosedyrene for behandling av ankesaker, men selvfølgelig også at vi får mulighet til å se på kriteriene for tildeling av adopsjon.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg er glad for at statsråden nå sier at hun - som hun også sa i den muntlige spørretimen i dag - skal gå inn og se på prosedyren, men også på innholdet.

       Jeg mener det kan være grunn til å sette spørsmålstegn ved om man skal gå videre på det sporet som ble lagt fast i 1998, nemlig å legge enda større vekt på helheten i hva de adopsjonssøkende kan stille opp med, for å se hva som er god omsorg, og hva som er kvalifiserte foreldre. Jeg kan ikke på noen måte se at det å ha vært gjennom en alvorlig sykdom, ha migrene eller et mindre handikap skal gjøre en uegnet til å være foreldre. Tvert imot kan det vel heller være sånn at det at en selv har vært syk, har hatt noe tungt å bære, eller i dag bærer på noe som kan være vanskelig, faktisk kan gjøre en bedre i stand til å ha omsorg for et barn som kanskje også har spesielle behov.

       Jeg vil også peke på at det minner om et sorteringssamfunn hvis man skal sjaltes ut på det grunnlaget. I andre sammenhenger tar vi avstand nettopp fra et sorteringssamfunn.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan si noe mer om den konkrete saken.

       Jeg forstår veldig godt at det reageres på at en familie ikke har mulighet til å få adopsjon hvis én part i familien har vært syk, når den totale omsorgsevnen hos familien kanskje blir vurdert som meget god - dette også sett i lys av at vi nå har fått en praksis der vi åpner for at enslige skal få muligheten til å adoptere. Det som må vektlegges, er den totale omsorgsevnen hos mor og far, og at en også nøye vurderer sykdommen og hvilken betydning den har for innsatsen det foreldreparet kan gjøre for barnet.

       Vi vil komme til å gå igjennom dette, og så får vi komme tilbake til konklusjonene.

Spørsmål 12

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Einar Steensnæs til olje- og energiministeren, vil bli svara på av justisministeren på vegner av olje- og energiministeren.

       Einar Steensnæs (KrF) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål, som vil bli besvart av justisministeren:

       « I svar 14. mai 2001 fra olje- og energiministeren på spørsmål til skriftlig besvarelse om å ta større hensyn til fiskeriene ved fremtidige tildelinger av konsesjoner, svarer statsråden at han vil sørge for at dette hensynet « får ein sentral plass i vurderingane ». Seismikkens virkning på tobisfisket er omdiskutert. Mangelen på vitenskapelige undersøkelser fører til at avgjørelsene ikke fattes på et tilstrekkelig sikkert grunnlag.

       Vil statsråden ta initiativ til at det igangsettes en relevant vitenskapelig undersøkelse? »

Statsråd Hanne Harlem : I forbindelse med konsesjonstildelinger vurderer man de mulige virkningene petroleumsvirksomhet kan få for miljø og fiskeri. Det blir stilt vilkår om at rettighetshaverne forplikter seg til å gjennomføre ulike undersøkelser i enkelte områder hvor dette er nødvendig. Enkelte områder blir ikke gjort tilgjengelig for petroleumsvirksomhet, andre får strenge krav i forhold til de operative sidene ved virksomheten. Det blir også gjennomført grundige konsekvensutredninger i forbindelse med utbygging av nye petroleumsfelt. Jeg vil understreke at det har vært foretatt store vitenskapelige undersøkelser, og det har blitt gjennomført store forskningsprogrammer vedrørende fisk, miljø og petroleumsvirksomhet.

       I forbindelse med utlysingen av Nordsjøtildelingene i 2000 ble det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra aktuell industri/næringsliv, fra forskningsmiljø og forvaltning. Siktemålet var å identifisere kunnskapsbehov og således klargjøre forskningsbehov. På dette grunnlag vil Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av dette arbeidet og de utredninger som for øvrig foreligger vedrørende de miljø- og fiskerimessige konsekvenser av petroleumsvirksomheten i Nordsjøen. Siktemålet er å identifisere grunnlaget for nye utredninger av de samlede konsekvensene av eksisterende og fremtidig petroleumsvirksomhet i Nordsjøen. Dette arbeidet er godt i gang.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg er klar over de undersøkelser og samtaler som foregår mellom fiskerinæringen og olje- og energiindustrien i forhold til nye konsesjonstildelinger. Problemet her er at det skjer lite, og at de undersøkelser som fiskerinæringen etterspør, bl.a. Sør-Norges trålerlag, dessverre ikke er kommet til utførelse. Dermed oppstår det en usikkerhet om virkningen av den seismikken som utføres på feltene. Det som mangler, er et konkret løfte om å følge dette opp i en egen vitenskapelig undersøkelse.

       Jeg vil gjerne utfordre justisministeren på, til tross for at hun ikke er fagminister, om det går an å være noe mer forpliktende i forhold til det å følge dette opp i en konkret vitenskapelig undersøkelse.

Statsråd Hanne Harlem : Jeg oppfatter det slik at man har satt ned denne arbeidsgruppen, som nettopp består av representanter fra både fiskeri, petroleumsvirksomhet, forskningsmiljøer og forvaltning, for å identifisere hvor man mener at vi mangler kunnskap og dermed forskning. Det er på bakgrunn av den gjennomgangen vi deretter beslutter hvor det er grunn til å gjennomføre helt konkrete vitenskapelige undersøkelser.

       Slik sett er svaret nei - foreløpig - men det er fordi vi vil ha det faglige grunnlaget for hvor det er viktigst å gjennomføre nye vitenskapelige undersøkelser før man beslutter å igangsette det.

       Inge Lønning (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Stavanger Kristne Friskole fikk i oktober 1997 godkjennelse for 1.-4. klassetrinn, med et elevtall på 259 som skolen la til grunn i sin søknad om en fullt utbygget 1-10 skole i 2004. Skolen søkte om godkjennelse av mellomtrinnet i mars i fjor, men har ennå ikke fått svar. De forhold som lå til grunn for begrensningen til 1.-4. klassetrinn er nå borte.

       Hva er årsaken til at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ser på dette som en ny søknad, og når kan skolen vente svar? »

Statsråd Hanne Harlem : Som representanten Lønning påpeker, fikk skolen kun godkjenning etter privatskoleloven for 1.-4. klassetrinn i oktober 1997. Dette innebærer også at skolen kun har godkjente undervisningsplaner for disse fire klassetrinnene, jf. privatskoleloven § 4.

       Stavanger Kristne Friskole søkte 23. mars 2000 og 18. mai 2000 om å få ta inn to elever på 5. klassetrinn skoleåret 2000-2001. Departementet avslo denne søknaden 19. juli 2000, fordi skolen ikke har godkjente undervisningsplaner for dette klassetrinnet. Avslaget var i samsvar med anbefalinger fra Statens utdanningskontor i Rogaland, og det er ikke påklaget av skolen.

       23. juni 2000 mottok Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet to søknader fra Stavanger Kristne Friskole datert henholdsvis 18. mai 2000 og 7. juni 2000. I disse søknadene ber skolen om å få godkjent 5. og 6. klassetrinn fra skoleåret 2001-2002 og 7. klassetrinn fra skoleåret 2002-2003. Årsaken til at departementet anser dette som en ny søknad etter privatskoleloven, er at privatskoleloven § 4, som jeg har nevnt tidligere, forutsetter at departementet skal godkjenne de undervisningsplanene som skolene bruker.

       Jeg kan ellers bekrefte at departementet nå har imøtekommet søknaden fra Stavanger Kristne Friskole.

Inge Lønning (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Er den siste opplysningen i svaret fra statsråden slik å forstå at det er gått i brevs form et offisielt svar til skolen, og er dette svaret imøtekommende?

Statsråd Hanne Harlem : Svaret er ja på begge deler, så vidt jeg kjenner til.

       Jeg har en kopi av brevet som har gått til skolen, og representanten kan helt sikkert få en kopi av det.

Inge Lønning (H) : Ja, da takker jeg nok en gang. Det er jo en verdig avslutning.

Spørsmål 14

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Rolf Reikvam til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, vil bli svara på av justisministeren på vegner av kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, som er bortreist.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Statsråd Hanne Harlem : Det tas i dag årlig opp 90 studenter til farmasistudiet, 63 i Oslo og 27 i Tromsø. Utdanningen i Tromsø ble etablert i 1994, med et opptak på 20. I august 1998 ble Farmasibygget ved universitetet ferdigstilt og tatt i bruk. Samtidig ble opptaket økt til 27. Fordi farmasiutdanningen er femårig, innebærer dette at vi til nå i liten grad har sett effekten av etableringen av dette studiet i Tromsø.

       Innføring av ny apoteklov vil etter alt å dømme innebære økt behov for personale knyttet til betjening, drift og ledelse av apotek. Opptakskapasiteten til reseptarutdanningen er tredoblet siden 1998, medregnet økningen på 30 i høst ved etablering av reseptarutdanning også ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

       Studieplasser i farmasi er relativt dyre. Når de samlede ressurser til høyere utdanning de senere år er blitt redusert som følge av en viss søkersvikt, har det vært særlig vanskelig å omdisponere til spesielt kostnadskrevende utdanninger. Jeg vil også peke på at det har vært problemer med å skaffe tilstrekkelig med kompetent undervisningspersonell.

       Revidert nasjonalbudsjett er nå lagt fram. Her ligger det ikke inne midler til økt opptak. Hvorvidt det skal settes av midler til å øke opptaket ved dette studiet, er som kjent et budsjettmessig spørsmål som må vurderes i forhold til statsbudsjettet for 2002. Økning av opptaket til farmasiutdannningen i Tromsø vil bli nøye vurdert i den forbindelse.

       Jeg går ut fra at statsråden er enig i at vi har og vil få mangel på farmasøyter i tiden fremover. I og med at vi har kapasitet ledig - det er mulig å øke utdanningskapasiteten ved å ta opp åtte flere studenter pr. år, noe som betyr at vi kan ta opp ca 40 flere studenter i løpet av utdanningsperioden - er det litt merkelig at statsråden ikke i sterkere grad er opptatt av å øke utdanningskapasiteten, ta i bruk den ledige kapasiteten slik at vi kan unngå den krisen som helt åpenbart kommer, og som vi allerede ser tendenser til.

       Selv om dette er dyre studieplasser, og selv om dette vil koste en del - hvis vi øker opptaket fra august, vil det kanskje koste 400.000 kr - hadde jeg håpet at departementet allerede nå ville gi et klart signal til Universitetet i Tromsø om at en skal øke kapasiteten, og at det vil bli stilt penger til disposisjon.