Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Inge Lønning til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« En lang rekke eksempler viser at behandlingstiden for søknader om godkjennelse etter privatskoleloven ofte er urimelig lang. Departementets mål om at saksbehandlingen « ikkje skal ta særleg lengre tid enn eitt år » er ikke spesielt ambisiøst, men ofte går det adskillig mer tid før søkeren får et svar. Den lange saksbehandlingstiden skaper usikkerhet både for søkeren og for foreldrene. Det er derfor nødvendig å se på hele godkjennelsesprosessen for privatskoler på nytt. I Sverige er saksbehandlingstiden for privatskoler fra én til to måneder. Hvis søknaden kommer til departementet før 1. april, er søkeren sikret en avgjørelse før sommeren.
Hvorledes ser statsråden for seg at man også i Norge kan komme ned på et akseptabelt nivå for tidsbruk i forbindelse med søknader om godkjennelse av private skoler? »

TALERE:

       Inge Lønning (H) : Siden 1985 har vi i Norge hatt en lov om private skoler som i formålsparagrafen slår fast at lovens formål er å sikre retten til å etablere og drive private skoler.

       Det er klare politiske skillelinjer, som vi alle kjenner, i denne sal når det gjelder synet på hvor langt man skal gå når det gjelder å likestille private og offentlige skoler, og det er ikke den debatten interpellasjonen mener å ta opp eller invitere til. Mitt utgangspunkt er at loven skal sikre de grupper av foreldre som ønsker å starte private skoler, praktiske muligheter for å få dette til når lovens vilkår er oppfylt.

       Vi har fått en oversikt fra statsråden når det gjelder de søknader som for øyeblikket er til behandling i departementet i henhold til privatskoleloven. Det dreier seg om 49 søknader i alt, og den tiden som hittil har medgått til behandlingen av disse søknadene, illustrerer det som er bakgrunnen for min interpellasjon. De søknadene som har ventet lengst, har snart ligget i to og et halvt år uten å få noen avgjørelse. Når dette er et problem, er det selvfølgelig i henhold til generelle prinsipper for den norske forvaltning. Det forekommer meget sjelden på andre områder - meg bekjent - at søkere som vil ha innfridd en rettighet eller prøvet en rettighet i henhold til lovgivningen, må vente så lenge på å få et svar. Men det andre er naturligvis at den praktiske realitet her er at svært ofte er de gruppene som ønsker å etablere en privatskole, personer som er fylt av dugnadsånd, og som har en sterk motivasjon, og svært ofte starter de opp med å organisere en eller annen form for hjemmeundervisning.

       La meg ta ett konkret eksempel fra de søknadene som ligger på vent. I Ølen kommune i Hordaland har man søkt om godkjenning av en montessoriskole. Det dreier seg altså om et pedagogisk opplegg som er velkjent, og som mange ganger er godkjent tidligere. Bakgrunnen er at grendeskolen i vedkommende kommune ble nedlagt. Foreldrene har tatt et initiativ, og de har gjennom et skoleår gjort dette på dugnad som hjemmeundervisning. Etter ett år har de fremdeles ikke fått noe svar på sin søknad, og det betyr at de pr. i dag - i overgangen mai/juni - ikke vet hvorvidt de vil kunne starte opp sitt skoletilbud i august d.å., eller om de eventuelt må fortsette på dugnadsbasis med hjemmeundervisning enda et skoleår. Det er en dypt utilfredsstillende situasjon.

       La meg også nevne et eksempel til, som alle i denne sal kjenner til fordi det har vært gjenstand for ganske mye politisk debatt. Det gjelder Oasen-skolen i Songdalen kommune i Vest-Agder. Denne skolen sendte inn en fornyet søknad 5. april d.å. etter en lang og kronglete forhistorie, som vi alle kjenner til. Først regnet man med at man hadde fått godkjenning til å starte opp forrige skoleår, deretter ble denne godkjenningen trukket tilbake, og så har det gjennom Stortingets inngripen blitt skapt grunnlag for en ny søknadsbehandling. Også der vil det være dypt utilfredsstillende hvis man ikke klarer å få ferdigbehandlet og klarert dette før skoleåret begynner i august d.å., fordi det i praksis vil bety at man da må vente enda et skoleår i usikkerhet på hvorvidt det vil være mulig å starte eller ikke.

       Det spørsmålet man kan stille seg, er: Hva er grunnen til at det medgår så lang saksbehandlingstid når det gjelder vurdering av denne type søknader? Og ganske særlig: Hva er grunnen til at det medgår så lang saksbehandlingstid også der hvor fagopplegget er godkjent fra før?

       I bunken av 49 søknader er det en av Steinerskolene som har ventet i et og et halvt år - den sendte inn søknad 28. desember 1999, og søknaden er ennå ikke avgjort. Her dreier det seg altså om skoler som følger et standard pedagogisk opplegg, med standard læreplaner, som er godkjent mange ganger før. Det kan altså ikke være behov for grunnleggende granskning av den siden av saken.

       La meg presisere at jeg har gjort meg skyldig i en liten misforståelse når det gjelder henvisningen til den svenske praksis på dette området. Jeg har fått opplyst at i den svenske loven er bestemmelsen slik å forstå - og dette er vel å merke lovfestet - at alle som har levert inn en søknad innen 1. april vedkommende kalenderår, er helt sikre på å få avklart saken, slik at de kan starte opp det etterfølgende kalenderår. Jeg har videre brakt i erfaring at den gjennomsnittlige saksbehandlingstid for håndtering av disse søknadene i Sverige er i underkant av et halvt år, og ikke fra én til to måneder, slik det står i interpellasjonsteksten. Ikke desto mindre er poenget det samme: Det er en iøynefallende forskjell mellom den svenske praksis på dette området og den norske praksis, og jeg har forsøkt å finne ut av hva som er grunnen til det. Jeg er kommet til at den mest nærliggende forklaring er at den svenske lovteksten - og dette er ikke en spesifikk privatskolelov, det er en del av den svenske skoleloven - er vesentlig enklere enn den norske. Den sier kort og godt at dersom en skole i det vesentlige holder det samme faglige nivå som den offentlige skolen, skal den godkjennes. Og dette gjelder i den svenske loven både den type skoler som er betinget av alternativt livssyn, den type skoler som har spesifikke pedagogiske målsettinger, og det gjelder også internasjonale skoler, som vi var inne på i en tidligere sak i dagens møte. Alle disse skolene er etter den svenske lov underlagt den samme behandling. Dersom de kan dokumentere at de holder det samme nivå som den offentlige skolen, har de rett til godkjenning.

       En av de tingene som skaper forvirring i vår norske debatt, er at de to hovedkriteriene, pedagogisk alternativ eller livssynsbegrunnet, skaper betydelig usikkerhet. Jeg skal eksemplifisere det ved to aktuelle eksempler. Mye av den offentlige debatt om de såkalte ACE-skolene, har dreiet seg om ACE-pedagogikken, og det har vært rettet atskillig kritikk mot denne pedagogikk når det gjelder måten læringsprosessen organiseres på. Disse skolene har imidlertid ikke søkt om godkjenning som pedagogisk alternativ, de har faktisk søkt om godkjenning etter det andre kriteriet i loven.

       Svært mange av dem som er kritiske til skoler som man av og til setter merkelappen « ekstreme » eller « fundamentalistiske » på på grunn av deres religiøse profil, er på den annen side svært positive til Steinerskolene. Steinerskolene er godkjent som pedagogisk alternativ, men i realiteten er jo Steinerskolenes pedagogikk dypt livssynsmotivert, og dette livssynet gjennomtrenger undervisningen i alle fag og organiseringen av undervisningen i Steinerskolene. Dette viser for meg at kriteriedefinisjonen i vår nåværende privatskolelov er uhensiktsmessig, fordi den egentlig leder inn i ganske forvirrende diskusjoner om hva som er grunnlaget.

       Min utfordring til statsråden er derfor: Kan han tenke seg at man vil kunne løse problemet med den urimelig lange saksbehandlingstid ved å gå i den samme retning som Sverige har gjort, forenkle lovgivningen, forenkle kriteriene og da forhåpentligvis kunne nå frem til en gjennomsnittlig saksbehandlingstid som ligger omtrent på det nivå som den svenske gjør? I så tilfelle burde alle parter kunne bli enige, uavhengig av den prinsipielt begrunnede uenighet om likestilling mellom private og offentlige skoler. Da ville man i hvert fall få fjernet det friksjonsmomentet som ligger i at man av og til reiser mistanke om at den lange saksbehandlingstiden er en måte å trenere disse sakene på.

Statsråd Trond Giske : Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i departementet når det gjelder søknader om godkjenning etter privatskoleloven, blir beregnet i forbindelse med framleggelsen av budsjettproposisjonen for Stortinget. Når det gjelder søknader om godkjenning av nye skoler, var den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden 13 måneder i perioden fra juli 1998 til juni 1999. I den tilsvarende perioden året etter var gjennomsnittlig saksbehandlingstid 12 måneder. Søknader om endringer eller utvidelser av eksisterende tilbud har blitt behandlet noe raskere.

       Som jeg tidligere har svart Stortinget, og som representanten Lønning selv nevner, har departementet som målsetting at behandlingen av søknader om å få godkjent en ny skole etter privatskoleloven ikke skal ta særlig lengre tid enn ett år. Jeg har, noe mine forgjengere sikkert også har hatt, et ønske om å få saksbehandlingstiden ned. Årsakene til at det tar tid, er flere:

       For det første framgår det av privatskoleloven § 25 nr. 2 at departementet skal innhente uttalelser fra statens utdanningskontor og vertskommunen når det søkes om godkjenning av en grunnskole, og fra vertsfylket når det søkes om godkjenning av en videregående skole.

       I tillegg skal departementet godkjenne de undervisningsplanene skolene ønsker å benytte, jf. privatskoleloven § 4. Jeg vil her særlig vise til opplæringsloven § 2-1 første ledd, hvor det foreligger et krav om at private skoler skal gi en opplæring som kan anses å tilsvare den som gis i norsk offentlig grunnskole. Når det gjelder private videregående skoler, må departementet forsikre seg om at elevene vil få studie- eller yrkeskompetanse.

       Før en skole godkjennes etter privatskoleloven, er det også viktig å forsikre seg om at elevenes rettigheter etter privatskoleloven vil bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Det innebærer i praksis at departementet også vurderer skolens inntaks- og ordensreglement, størrelsen på skolepengene, om skolen legger opp til å ha de styrings- og rådsorganene som privatskoleloven forutsetter, om skolen vil bestrebe seg på å skaffe undervisningspersonell som oppfyller de formelle kravene i loven, osv.

       Departementet må altså ta stilling til en rekke pedagogiske og juridiske problemstillinger som vi er pålagt etter loven, før det foreligger et vedtak i saken. I tillegg kan det være nødvendig å innhente flere opplysninger fra søkeren hvis søknaden er mangelfull, eller også, som jeg nevnte, innhente synspunkter fra lokale myndigheter. Alt dette fører til at saksbehandlingen tar tid.

       Et hovedpoeng i representanten Lønnings interpellasjon er at han viser til at det i Sverige visstnok er kort saksbehandlingstid. Men etter det departementet har fått opplyst, er de opplysningene som Lønning framfører, helt ukorrekte. Skoleverket, som behandler slike søknader, sier at dersom det blir søkt om godkjenning av en privat skole før 1. april et år, kan søkeren forvente svar på søknaden slik at man kan starte opp fra høsten neste år - altså et og et halvt år. Det blir det samme som i Norge. Hvis man søker før 1. april et år, vil det normalt sett være full anledning til å komme i gang året etter. Slik sett virker det som om interpellasjonen er bygd på en misforståelse med hensyn til hva som skjer i Sverige.

       Jeg mener uansett at søknader om godkjenning etter privatskoleloven må behandles grundig av departementet, men selvsagt med det mål at det skal være en effektiv og så kort behandlingstid som mulig. Det gjelder både søknader om godkjenning av nye skoler og søknader om endringer eller utvidelser. Jeg vil gi uttrykk for at jeg mener at det er lite realistisk å få den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden ned til én til to måneder, slik interpellasjonen kunne tyde på. Da ville det f.eks være helt umulig å la den angjeldende kommune få uttrykke sin mening. Det vil også være svært vanskelig å undersøke alle de kvalitetskriteriene som loven faktisk pålegger departementet å gjøre. Gjennomgangen skal være med å sikre at skolene gir et tilfredsstillende tilbud til de elevene som går i disse skolene, og at elevenes rettigheter ivaretas. Derfor må søknadene ta en viss tid.

       La meg til slutt si at den sammenligningen som representanten Lønning kom med mellom ACE-skoler og Steinerskolen, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

       Det som imidlertid er det avgjørende poeng, er for det første at dette i Sverige er lovfestet som en ubetinget regel. For det andre er den faktiske situasjon i Sverige at de som søker før 1. april, vanligvis får svar tidlig på høsten, slik at de har den nødvendige tid til å forberede den praktiske oppstart kommende skoleår. Det er altså kvalitativt sett en helt vesentlig forskjell mellom den svenske rettstilstand og den norske, og den består i at søkerne i Sverige har helt klinkende klare rettigheter. Det har ikke søkerne i Norge.

       Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er mulig å holde seg med en mer ambisiøs målsetting når det gjelder behandlingen av disse sakene, enn den formulering statsråden selv brukte, og som også hans forgjenger i statsrådstolen brukte, nemlig at det ikke skal gå « særleg lengre tid enn eitt år ».

       Tre av de søknadene som nå ligger inne, har ventet i mer enn to år, og et betydelig antall av de søknadene som ligger inne, nærmer seg toårsgrensen. Det kan man til nød forstå i de tilfellene hvor det er helt nye søknader faglig, som man aldri tidligere har vurdert. Da kan man til nød forstå at det kreves en detaljert gjennomgang fra departementets side. Men for et betydelig antall av de skolene som har ventet i opptil halvannet år, dreier det seg om læreplaner som for lenge siden er godkjent, og hvor det ikke kan foreligge noe behov for å foreta den type evalueringer fra departementets side. Derfor vil jeg mene at når det gjelder den type skoler som følger standardopplegg som er godkjent fra før, f.eks. Montessori-skolene og Steinerskolene, må det vel i rimelighetens navn kunne forventes at saksbehandlingstiden kunne nærme seg den svenske.

       Jeg mente ikke å foreta noen jevnføring mellom ACE-skolene og Steiner-skolene annet enn på ett punkt, nemlig for å illustrere det poeng at sondringen mellom livssynskriteriet og kriteriet pedagogisk alternativ er en lite sakssvarende sondring, for å si det forsiktig. Når det gjelder de pedagogiske alternativ, vil det alltid være en livssynskomponent i bunnen, og i de skolene som arbeider ut fra livssynskriterier, vil det naturligvis også være pedagogiske konsekvenser.

       Mitt poeng er altså at lovteksten - vår norske lovtekst - på dette punkt er villedende.

Statsråd Trond Giske : La meg først si at jeg er glad for at vi har oppklart den inkurien som var i interpellasjonsteksten, og jeg skal godta det uten å dra den debatten noe lenger. Vi sier at det var en inkurie!

       Men jeg lurer på om det er en inkurie til. For meg virker det som at representanten Lønning sier at så lenge en skole har søkt før den 1. april, får man rett til å starte neste høst. Jeg står her med lovteksten fra Sverige, og leser den motsatt; det er en begrensende regel. Det står at om man i det hele tatt skal ha rett til mulig støtte fra neste høst, så må man ha søkt før den 1. april året før. Dermed har vi faktisk en større imøtekommenhet i Norge, for i Norge er det ikke noen begrensning i at man må ha søkt før den 1. april i år for å få starte opp neste høst. Tvert imot, hvis man søker nå i sommer eller til høsten, kan man fortsatt rekke å komme med fra høsten 2002 i forhold til å få støtte som privatskole.

       Fra 1. april til 1. april er ett års behandlingstid; det er det vi gjennomsnittlig har. Nå har jeg ikke listen foran meg, men det er svært sjelden at en søknad fra den type skole som allerede er pedagogisk godkjent, ligger lenge i departementet. Men det er ulik kvalitet på de søknader man får. Man kan få en søknad som har mangler; man skriver tilbake til skolen for å få ytterligere opplysninger, og så tar det lang tid før man får svar. Det skjer i enkelte saker. Det kan også ta tid før kommunen avgir sin mening om opprettelse av en privatskole. Det er ulike faktorer som ligger utenfor departementets styringsområde, som gjør at det tar tid å svare på en del av de søknadene.

       Det kan helt sikkert gjøres ting i departementet for å få en ytterligere effektivisering i behandlingen av privatskolesøknader. Det har bl.a med det administrative budsjettet som departementet har hvert år, og der er i hvert fall ikke Høyre kjent for å plusse på. Vi har en stor mengde søknader om privatskoler, og vi prøver å behandle dem etter det gjeldende regelverk, men også ut fra det mål at elevenes rettigheter skal ivaretas. Selv om en elev går på en privat skole, skal de fundamentale rettighetene en elev har til gode lærerkrefter, til et godt arbeidsmiljø og til en god undervisning, ivaretas, og det er det som er formålet med å ha en slik godkjenningsprosedyre også av private skoler.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg er glad for å høre at statsråden nå uttrykker at det kanskje kan foretas ytterligere effektivisering på dette feltet i departementet, og derfor er det godt at denne saken blir tatt opp. Regjeringen har uttalt at man forholder seg til privatskoleloven ved hver enkelt søknad og vil administrere loven så lenge den gjelder.

       Private skoler, med grunnlag i livssyn eller alternativ pedagogikk, er verdifulle alternativ til den offentlige skole, ikke en trussel. Det er her Arbeiderpartiet etter min mening ofte viser en ideologisk brist i sin toleranselinje, ved at Regjeringen synes å tro at toleranse er å fremme de synspunkter bare man selv er enig i.

       Kristelig Folkeparti vil understreke foreldrenes rett til å velge slike alternativ for sine barn. Jeg får en rekke henvendelser fra private skoler og organisasjoner i forbindelse med behandling av privatskolesaker, og jeg støtter Inge Lønning i hans utålmodighet.

       Siden vi i dag skal begrense oss til saksbehandlingen, kan jeg nevne at flere skoler har vært utsatt for svært vanskelig og ofte sendrektig saksbehandling, og det gjelder ikke bare Oasen skole. Jeg er enig med interpellanten i at nå må vel denne skolens søknad være snudd opp ned nok ganger, slik at en avgjørelse kan komme straks.

       Sunnmøre ungdomsskole er den skolen som nå har ventet lengst på svar - snart i to og et halvt år. De søkte i februar 1999 og fikk i oktober 2000 - altså et år og åtte måneder senere - et tilleggsspørsmål. Så i april 2001 får man spørsmål om nye punkter fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Det er brukt en plan som departementet - både under arbeiderpartiregjeringen og under sentrumsregjeringen - har godkjent skoler etter tidligere. Når skolen nytter en tidligere godkjent plan, hvor det presiseres at L97 skal gjelde, med en del klart angitte avvik, synes disse spørsmål i ettertid som en trenering av saken.

       En annen skole, Romsdal ungdomsskole i Molde, med samme fagplan har fått de samme spørsmål til tidligere godkjent plan. De er eierskapsmessig i familie med tidligere godkjente skoler og tilhører ikke de nye, såkalte ekstreme bevegelser som statsråden tidligere har uttrykt stor uenighet med. Disse søkte nemlig først i november 2000, så her er ikke tidsaspektet så problematisk. Det er en sterk detaljstyring av innholdet i planene til de to skolene jeg har nevnt, noe som er en trussel mot innholdet og friheten for skolen og foreldrene.

       Jeg har selv stilt statsråden en rekke skriftlige spørsmål, bl.a om behandlingen av kristne, private videregående skoler. Alle disse skolene er godkjent og har drevet i en årrekke, og det dreier seg kun om mindre endringer i fagtilbudene. For de fleste tilbudene vil ikke endringene i fagene medføre noen økning i elevtall, og altså ikke få budsjettmessige konsekvenser. Jeg er enig med representanten Lønning i at nå må man få en ytterligere effektivisering av tidsbruken, slik at søknader fra private skoler kan bli behandlet raskere.

Petter Løvik (H) : Det vi diskuterer i dag, er fyrst og fremst saksbehandlingstida og ikkje statsråden si haldning til private skular. Likevel kan ein av og til bli freista til å ha såpass vonde tankar at ein ser ein samanheng mellom statsrådens og byråkratiets haldningar til dette og den saksbehandlingstida som vi altfor ofte ser blir for lang.

       Berre for å klargjere det: Etter Høgre sitt syn er det dei offentlege skulane som er dei viktigaste aktørane. Å auke kvaliteten og fleksibiliteten i det offentlege skulesystemet er Høgre si skulesak nr. 1. Men dei private skulane er, og skal vere, eit veldig viktig supplement på fleire måtar. For det fyrste er dei økonomisk rimelegare i og med at dei får mindre økonomisk dekning enn den offentlege skulen. For det andre er vi forplikta av internasjonale konvensjonar til å la foreldre sjølve få velje kva for undervisning dei skal ha for sine barn. Og for det tredje er dei private skulane ei veldig viktig utfordring til den offentlege skulen.

       Det vart snakka om toleranse tidlegare i dag. Toleranse overfor dei som vil velje ei anna opplæring, er viktigaste grunnen til at Høgre kjempar så hardt for dei foreldra som ønskjer alternativ undervisning for sine barn. Og skal foreldreretten vere reell, må vi ha tilskot som gjer at den blir det, ved at det ikkje blir høge skulepengar. Heile nøkkelen ligg altså i at vi framleis har gode tilskotsordningar til dei private skulane, og at dei har mulegheiter til å kome i gang rimeleg raskt.

       Statsråden har tidlegare sagt at han har motførestellingar mot innhaldet i ein del skular. Ja, innhaldet i desse skulane skal sjølvsagt vere i samsvar med norsk lov. Det kan vere eit innhald i ein del skular som både statsråden og eg kanskje kunne tenkt oss annleis, men ingen, verken i storting eller i regjering, kan sette seg over foreldras mulegheit til sjølve å velje den opplæringa som er best for deira barn. Her er vi ved nøkkelen til det heile. Vi må prøve å få ei saksbehandlingstid når det gjeld desse sakene, som gjer at folk ikkje føler det slik at dei blir tvinga, og nærmast utmatta, til å gi opp forsøka dei gjer for å finne ei alternativ form som dei sjølve meiner er best for sine barn.

       Ein kan sjølvsagt diskutere kva som er praktisk mogleg, men eg vel, litt positivt, å tolke statsråden slik - og eg håper at han vil stadfeste det - at han i alle fall har som eit ønskemål at saksbehandlingstida skal ned for søknader om private skular, utan omsyn til deira føremål.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Det er en viktig problemstilling som representanten Lønning tar opp i denne interpellasjonen. Jeg ser det som helt uakseptabelt at søknadsbehandlinger når det gjelder denne loven, kan ta over to år. Det er nesten så man er fristet til å kalle situasjonen skandaløs.

       Hva kan være grunnen til den lange saksbehandlingstiden? Logisk sett kan det, slik jeg ser det, kun være tre grunner, eventuelt kombinasjoner av disse grunnene. Mulig grunn nr. 1 kan være at vi har for kompliserte saksbehandlingsregler, for byråkratiske og tungrodde regler. I så fall må vi rydde opp i regelverket og forenkle det. Mulig grunn nr. 2 kan være at våre byråkrater er utrolig trege. I så fall må vi foreta det vi kan kalle en sparking av endestykker. Vi må få fart på våre saksbehandlere. Mulig grunn nr. 3, og kanskje den mest urovekkende, er om det er slik at det ligger politiske motiver bak sendrektigheten, at noen har en negativ politisk holdning til private skoler og derfor sørger for at søknadsbehandlingen tar både vinter og vår.

       Jeg har ikke svaret på hva som er grunnen, men jeg registrerer at representanten Lønning indikerer at han tror det sentrale er regelverket. Jeg antar at statsråden vil ta tak i denne problematikken. Statsråden indikerer jo også at det er de byråkratiske reglene som er grunnen. Det er å håpe at han da tar et initiativ til å endre på reglene som skaper disse problemene. Et regelverk som gir en saksbehandlingstid på to år, må det jo være noe galt med.

Inge Lønning (H) : Jeg konstaterer med tilfredshet at det synes å være enighet i Stortinget om at dagens situasjon er utilfredsstillende, og at det er mange gode grunner til at man bør gjøre noe for å endre på denne situasjonen.

       Statsråden forsøkte seg med en kreativ argumentasjon om at det i Sverige kanskje står dårligere til enn i Norge. Da kan jeg jo rekke ut en hånd, for hvis statsråden ønsker å revidere den norske situasjonen i henhold til den svenske, er vi enige om at vi for fremtiden skal ha spilleregler som er klinkende klare, og som gjør at ingen risikerer å måtte vente i to år og fem måneder, slik som den ene søkeren har gjort i Norge pr. i dag. Hvis vi kan bli enige om det, vil det være et betydelig skritt frem.

       Det andre som er kvalitativt bedre i det svenske systemet, er at dette er en del av den generelle skoleloven. Det er ikke en særlov, men det er hjemlet i den generelle skoleloven. Og så langt jeg har konstatert, er det i svensk politikk full enighet mellom sosialdemokratene som sitter med regjeringsansvaret, og opposisjonen om at dette er riktig.

       Det som er grunnen til at den svenske saksbehandlingstiden, som jeg pekte på, i gjennomsnitt er et halvt år, mens den i Norge i gjennomsnitt er 12-13 måneder - det er vi enige om tallmessig - er åpenbart at den svenske loven er vesentlig enklere når det gjelder kriteriene. Den stiller egentlig bare ett grunnleggende krav, nemlig at de private skoletilbudene kvalitativt skal holde det samme nivå som den offentlige skolen.

       Grunnen til at saksbehandlere i departementet bruker umåtelig lang tid i Norge, er at man på den ene siden skal kontrollere at et privatskoletilbud er tilstrekkelig alternativt, dvs. tilstrekkelig forskjellig til at det kan godkjennes, og i neste øyeblikk skal man finkjemme det med sikte på at det er tilstrekkelig likt den offentlige skolen, og da kan man jo ikke fortenke byråkrater i at de trenger ganske mye tid på å gjennomføre den balansekunsten.

       Jeg tror altså inntil det motsatte måtte være bevist, at grunnen til den urimelig lange saksbehandlingstiden i gjennomsnitt i Norge og til den vilkårlighet som enkelte søkere rammes av, er at kriteriene i loven inviterer til urimelig mye detaljbehandling. Så mitt spørsmål til statsråden til sist må bli: Kunne han tenke seg å inngå et politisk forlik av samme type som man har gjort i Sverige, hvor dette ikke lenger er et kontroverstema i det hele tatt, og hvor det, så vidt jeg kan forstå, er full tilfredshet med tilstanden?

Statsråd Trond Giske : Jeg syns denne interpellasjonsdebatten bærer litt preg av at premissene i interpellasjonen nok viser seg ikke å være riktige. Hvis det hadde vært som interpellanten i utgangspunktet trodde, skjønner jeg at det hadde vært en svært god sak, eller i hvert fall en spissformulert interpellasjon, hvor man kunne sette den svenske sosialdemokratiske regjeringen opp mot den norske sosialdemokratiske regjeringen. Det viser seg da ikke å være riktig.

       Det andre som heller ikke kan påstås, er at det tar lengre tid å behandle privatskolesøknader nå enn det gjorde under det forrige politiske regime. Det er mulig at man også mener at tidligere statsråd Lilletun var en privatskolemotstander av fanatisk rang, men jeg tror at det at tiden er omtrent den samme nå som da, viser at det ikke på noen som helst måte ligger politiske føringer i forhold til saksbehandlingstiden.

       Det som ligger til grunn, er selvsagt at de som går i private skoler, må ha visse rettigheter, og at de som skal ha statsstøtte for å drive den type skoler, må fylle visse minstekriterier. Flere her har sagt at vi kanskje burde lempe på de kriteriene, slik at skolene raskere kunne blitt godkjent. Ja, da må jeg spørre om hvilke prosedyrer det er man ønsker å kvitte seg med: Er det kommunens rett til å uttale seg om privatskoleoppretting i sin egen kommune - som kan ha alvorlige konsekvenser for skolestrukturen, kanskje nedleggelse av grendeskoler f.eks., som vi har opplevd trusler om - som man ikke lenger ønsker? Skal ikke kommunen ha deltakelse i den viktige beslutningen det er at en privatskole opprettes i kommunen? Er det elevens rett til tilfredsstillende lokaler som ikke skal ivaretas og undersøkes? Er det elevens rett til gode lærerkrefter, at undervisningspersonalet har den utdanningen som kreves for å drive den type undervisning, som ikke skal ivaretas og undersøkes? Eller er det undersøkelse av at fagplanene ivaretar de målene som en god utdanning skal ha, som det skal lempes på? Man må jo være konkret og si hvilke rettigheter det er elevene har, som man ikke mener de lenger skal ha dersom de går i en privat skole, eller si at man ønsker at kommunen ikke skal uttale seg.

       Jeg tror dette til sjuende og sist dreier seg om et helt annet skolepolitisk syn. Høyre har gjort seg til hovedtalsmann for en privatisering av norsk skole, at det skal være fritt fram for alle, uavhengig av pedagogisk eller religiøst alternativ, å starte private skoler, gjerne på kommersielt grunnlag. Det er et helt annet skolepolitisk syn enn det flertallet heldigvis her i salen ønsker, nemlig å slå ring om den offentlige fellesskolen, hvor elever fra ulike sosiale lag med ulik etnisk og religiøs bakgrunn møter hverandre og lærer hverandre å kjenne.

       Jeg skulle ønske av og til at Høyre hadde utvist like stor omtanke og engasjement for den offentlige skolen, som trenger mer ressurser, bedre lokaler og bedre betalte lærere, som de viser for den private.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 over.