Frank Willy Larsen (A) (ordfører for saken):

       For første gang har Stortinget til behandling en egen melding om homofile og lesbiskes levekår i Norge. Sett i det perspektivet er den debatten vi nå er i gang med, en historisk debatt. Det viser etter min mening at det norske samfunn nå for alvor tar de homofile og lesbiske som gruppe på alvor.

       Foranledningen til denne meldingen var en rapport som NOVA etter oppdrag fra Barne- og familiedepartementet la fram i 1998. Denne undersøkelsen er det største vitenskapelige arbeidet som er gjort på dette området i Norden. Det var tre hovedproblemstillinger man ønsket belyst gjennom dette arbeidet:

       I forhold til det første spørsmålet, om forholdene har bedret seg i løpet av de siste 20 år, konkluderer undersøkelsen med at det på mange områder har skjedd viktige forandringer og forbedringer. For eksempel viser undersøkelsen at mange flere er åpne med hensyn til legningen sin i dag enn tidligere . Dette fører i neste omgang til at man også kan registrere at flere homofile og lesbiske omgås både heterofile og homofile/lesbiske venner samtidig.

       Når det gjelder spørsmålet om generelle levekår, viser NOVA-undersøkelsen at i forhold til den generelle befolkningen er det en større andel homofile og lesbiske som har høy inntekt og høy utdanning. Undersøkelsen gir også grunnlag for å si at homofile og lesbiske deltar i større grad i kultur- og fritidsaktiviteter enn resten av befolkningen. Den homofile eller lesbiske delen av befolkningen skiller seg også ut i positiv forstand ved å ha et sterkere sosialt nettverk enn resten av befolkningen.

       Hver for seg er dette svært positive resultater, men jeg synes det er riktig å peke på at det kan ha vært et skjevt utvalg som danner grunnlaget for denne undersøkelsen. Det er nemlig slik at de som har deltatt i undersøkelsen, enten selv har tatt kontakt med forskerne, eller så har de blitt tipset om undersøkelsen av venner. Det er altså ting som tyder på at det er en overrepresentasjon av det man kan kalle ressurssterke homofile og lesbiske - at disse utgjør hovedtyngden av utvalget i undersøkelsen. Jeg mener dette er et viktig moment å ha med seg i det videre arbeidet med saken.

       Det tredje spørsmålet man ønsket å få belyst, var om det er spesielle grupper som trenger oppmerksomhet. Her viste undersøkelsen tydelig at det er blant de unge homofile og lesbiske at problemene er størst. Unge homofile og lesbiske under 25 år kommer dårligere ut i forhold til de livskvalitetsmålene man opererte med. Aller klarest kom dette til uttrykk med hensyn til den psykiske helsen. Med bakgrunn i dette er tiltakene i meldingen i all hovedsak rettet inn mot nettopp denne gruppen, unge homofile og lesbiske.

       Jeg vil også peke på at undersøkelsen viste at homofile og lesbiske som gruppe kommer dårligere ut når det gjelder å bli utsatt for vold eller frykt for vold mot egen person. Regjeringen svarer på dette ved å foreslå endringer i straffeloven. Dette er forslag til endringer som støttes av en samlet komite.

       Med bakgrunn i dette forskningsarbeidet gir meldingen en bred og grundig beskrivelse av hva det vil si å være homofil eller lesbisk i Norge i dag. Meldingen foreslår en lang rekke tiltak som bl.a innebærer forslag til lovendringer, økte tiltak på informasjonssiden, økte bevilgninger til forskning og flere hjelpetiltak direkte rettet mot homofile og lesbiske.

       La meg få gi uttrykk for at denne meldingen på mange måter er en « gladmelding ». Den viser tydelig at det norske samfunnet i løpet av de siste år har hatt en positiv utvikling i sitt forhold til homofili og homofile. Likevel tror jeg det er slik at klare verdier og fortsatt tydelige politiske beslutninger må til for å skape likeverdig livskvalitet for de homofile som gruppe.

       Når vi i dag diskuterer homofiles levekår i Norge, mener jeg det er riktig å ha in mente at det bare er 30 år siden seksuell omgang mellom menn var straffbart. Så sent som i 1972 var altså homoseksuelle menn kriminelle. Vi har gått en lang vei fram til der vi er i dag.

       Av de politiske barrierer som er brutt i løpet av denne tidsperioden, vil jeg spesielt nevne partnerskapsloven, en lov som ikke bare var kontroversiell partiene imellom, men også innad i de forskjellige partiene. Fra 1993 og fram til i dag synes det som om vi har hatt en markert holdningsendring i befolkningen, og i dag er det liten eller ingen diskusjon knyttet til denne loven. Dette viser etter min mening svært tydelig nødvendigheten av modige og framsynte politiske vedtak.

       Denne stortingsmeldingen tar klare verdistandpunkt. Vi vil at homofile og lesbiske uten frykt for sanksjoner skal kunne leve ut kjærlighet til personer av samme kjønn. Like selvsagt skal homofile og lesbiske møtes med likeverd og respekt. Vi vet at det har foregått en omfattende diskriminering av homofile i det norske samfunnet, og vi vet at det fremdeles eksisterer. Dette er i strid med de verdiene Arbeiderpartiet står for, og vi kan aldri akseptere denne formen for intoleranse. Derfor foreslår vi endringer i straffeloven og i arbeidsmiljøloven § 55  A, et forslag som jeg vil komme tilbake til og kommentere mer detaljert mot slutten av innlegget mitt.

       Som tidligere nevnt kom det fram i NOVA-undersøkelsen at det er forhold som tyder på at homofile og lesbiske er mer utsatt for vold enn resten av befolkningen. Selv om dokumentasjonen er usikker, er det mye som tyder på at vi de siste årene har hatt alvorlige voldsforbrytelser, bl.a drap, hvor offerets seksuelle legning synes å ha vært motivet for voldshandlingen. Dette er selvfølgelig forhold som må tas på ramme alvor. Derfor legger Regjeringen opp til at det skal vurderes å endre straffeloven § 232 slik at voldshandlinger som er motivert ut fra en persons seksuelle legning, kan virke i straffeskjerpende retning. Det vil bli vurdert en tilsvarende endring i straffeloven § 292.

       Det er særlig unge homofile og lesbiske som opplever sin egen situasjon som vanskelig. Mye tyder på at det er den såkalte komme ut-fasen som er vanskelig, dvs. prosessen som unge mennesker går gjennom for å avklare sin egen seksuelle identitet, og deretter ta konsekvensen av denne erkjennelsen og stå fram overfor venner og familie. Det foreslås en lang rekke tiltak for å avhjelpe denne situasjonen. Jeg nevner bl.a at det foreslås å utarbeide informasjonsmateriell om ungdom og seksualitet der temaet homofili er med. Dette materiellet utvikles med sikte på å hjelpe foreldre til økt forståelse for barn og unges identitetsutvikling. På samme måte foreslås det å utarbeide materiell spesielt rettet mot personer som arbeider med barn og unge, fritidsledere, idrettsledere og andre personer som arbeider med barn og unge.

       Videre er det viktig å understreke skolens betydning når det gjelder å legge forholdene til rette for en sunn utvikling av egen identitet. Skolen er en møteplass hvor store deler av befolkningen nås, og skolens betydning i denne sammenheng er svært viktig. Læreplanverket for skolen gir klare retningslinjer for at temaet homofili skal tas opp i skolesammenheng. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet må følge opp og sikre at dette blir gjort. Det er av avgjørende betydning at det generelle kunnskapsnivået blant lærere som møter barn og unge, styrkes. Dette vil bli gjort bl.a ved at det utarbeides eget materiell rettet mot lærere, men også ved at det legges opp til tiltak på de institusjonene som utdanner lærerpersonell til alle nivåer i undervisningssektoren.

       Som tidligere sagt er dette den første brede gjennomgangen av homofile og lesbiskes levekår i Norge. Et forhold som er blitt avdekket i løpet av arbeidet med denne meldingen, er at kunnskapene ikke er gode nok. Regjeringen gir signaler om at man på en rekke områder ønsker å igangsette forskning. Jeg vil her kun peke på to av områdene som det åpenbart finnes for lite viten om.

       Det finnes særlige grunner til å tro at man bør rette oppmerksomheten mot hvordan lesbiske og homofile i innvandrermiljøene opplever sin hverdag. Vi vet at Koranen er helt klar i sin fordømmelse av homofili, og vi vet videre at homoseksualitet er forbudt ved lov i de fleste muslimske land. Komiteen peker på at problemstillinger som tvangsgifte, tradisjonsbunden tenkning omkring kjønnsroller og sterk lojalitetsfølelse overfor familien, i den sammenhengen vi nå snakker om, kan gi grobunn for store problemer. Vi kan ikke kategorisk slå fast at det er slik. Vi vet rett og slett ikke nok. Derfor er videre forskning nødvendig.

       Det er også slik at enkelte verken identifiserer seg som heteroseksuelle eller som homoseksuelle. De faller på en måte mellom to stoler. Kunnskapen om biseksualitet er også utilstrekkelig, og komiteens flertall peker på dette i en av merknadene til meldingen.

       Jeg har gitt uttrykk for at dette er en verdimelding. Klarest kommer dette kanskje til uttrykk ved at regjeringen Stoltenberg kategorisk tar avstand fra helbredelse av homofile. Man konstaterer isteden at homoseksualitet og biseksualitet er normalvariasjoner av den komplekse menneskelige seksualiteten. Det er med beklagelse jeg konstaterer at Kristelig Folkeparti, som det eneste partiet, ikke kan støtte opp om en merknad som slår fast at forsøk på helbredelse er å oppfatte som en krenkelse av menneskeverdet. Kristelig Folkeparti har en særmerknad hvor man gir uttrykk for at man ønsker forskning rettet mot å finne årsakene til homofili. Det er etter min mening vanskelig å oppfatte dette på noen annen måte enn at Kristelig Folkeparti gir uttrykk for at homoseksualitet er uønsket. Personlig, og på vegne av Arbeiderpartiet, vil jeg ta avstand fra dette synet. Jeg oppfatter det kort og godt som et krenkende, kaldt gufs fra fortiden. Jeg hadde håpet at vi som samfunn var kommet forbi dette stadiet.

       Nå ser jeg at tiden er i ferd med å løpe litt fra meg. Jeg skal kort kommentere den enkeltsak som kanskje har vakt mest debatt i forbindelse med denne meldingen, nemlig Regjeringens forslag om å endre arbeidsmiljøloven § 55a. Det er blitt framstilt som å være et inngrep i Kirkens egne anliggender. Jeg vil ta sterk avstand fra det synspunktet og peke på at det fremdeles er slik at det er Kirken som skal ansette sine egne.

       Vi har alle et ansvar for hvordan denne debatten føres. Fokuset må hele tiden være på bedre levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile, og da vil jeg tilføye: spesielt unge lesbiske og homofile. Dessverre har ganske mye av oppmerksomheten blitt flyttet bort fra det sentrale, når Regjeringen i denne stortingsmeldingen foreslo å gripe rett inn i Kirkens indre liv. Og nå skal representanten få mulighet til å utdype litt mer om det. For det er vanskelig å forstå fullt ut Regjeringens hensikter med forslaget om å fjerne unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 55a. Dessverre viser dette dårlig skjønn og en blind tro på at lovendringer er veien å gå for å endre holdninger. Dermed glemmes det viktigste i denne saken, nemlig menneskeverdet og respekten for det enkelte mennesket.

       I møte med alle mennesker, uansett hvem vi er, må respekt og toleranse alltid ligge til grunn. Teologiske vurderinger må Kirken selv få ta, også i fremtiden. Kirkepolitiske diskusjoner tar vi gjerne med Arbeiderpartiet, men da må det være kirkepolitikk som er temaet. Er ikke representanten redd for at disse harde frontene har overskygget det som meldingen tok opp, nemlig levekår og livskvalitet, og da spesielt for de unge lesbiske og homofile?

Frank Willy Larsen (A) : Da jeg i innlegget mitt gav uttrykk for at dette på mange måter er en gladmelding, var det fordi det faktisk kan dokumenteres at det har skjedd en positiv utvikling i det norske samfunnet når det gjelder holdninger overfor homofile og homofili. Jeg synes faktisk at dette er noe som det er greit at det sies fra om fra denne talerstolen. Men det er ikke dermed sagt at jobben er gjort, langt derifra.

       Vi må alle ta et ansvar, sier representanten, og svaret som Kristelig Folkeparti gir, er utrolig nok å legge inn en egen merknad i innstillingen når det gjelder helbredelse. Det er ganske fantastisk at Kristelig Folkeparti, i en verden som i all hovedsak er preget av hat og vold og krig, klarer å gjøre kjærlighet mellom to mennesker til et hovedproblem. Det er for meg helt ufattelig, og jeg forstår ikke at det går an å stå på denne talerstolen og angripe Arbeiderpartiet når vi vet hva slags historie Kristelig Folkeparti har i forhold til dette spørsmålet.

Ågot Valle (SV) : Først vil jeg understreke at vi er enige med Arbeiderpartiet når det gjelder synet på stillinger i Kirken.

       Så har jeg lyst til å ta tak i noe av det som Frank Willy Larsen sa om NOVA-undersøkelsen, at den kanskje kunne ha et skeivt grunnlag. Da forstod jeg at troverdigheten til den på en måte kunne bli svekket, men jeg tror ikke det var akkurat det han mente. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at etter at den NOVA-undersøkelsen kom, er det gjort solid forskning, flere forskningsstudier i andre land også, som underbygger de resultatene som NOVA-rapporten kom fram til. Så la oss ikke svekke troverdigheten til den.

       Så er jeg enig i at jobben ikke er gjort. På alle områder hvor vi mener at det er viktig å sette i gang tiltak, foreslår vi at vi skal ha handlingsplaner. Det har SV gjort også i denne saken. Vi vil ha en handlingsplan som kan forplikte oss enda sterkere til å ta fatt i den jobben som må gjøres på alle samfunnsområder, og jeg lurer på hvorfor ikke Arbeiderpartiet kan være med på å støtte opp under det.

       Når det gjelder endring av enkelte paragrafer i straffeloven, sier Regjeringa i meldinga at den skal vurdere det. Å endre de paragrafene er jeg helt enig i må vurderes for å sikre rettssikkerheten til homofile og lesbiske. Jeg lurer på om ikke Arbeiderpartiet vil stemme for det forslaget som vi også har om å be Regjeringa om snarest å fremme et forslag om endring av straffeloven § 232 og § 292.

       Representanten sa også at det er viktig å ta på alvor « komme ut »-fasen. I den fasen vil de unges homotelefon bety fryktelig mye. Det er et lavterskeltilbud som vi ønsker å gjøre mest mulig tilgjengelig. Vil man vurdere også det forslaget som vi har lagt fram når det gjelder Homofiles Ungdomstelefon?

Frank Willy Larsen (A) : Jeg oppfattet at det var tre relativt konkrete spørsmål, handlingsplan, straffeloven og telefon. Jeg skal prøve å ta det i den rekkefølgen.

       Når det gjelder spørsmålet om å få en egen handlingsplan på dette spørsmålet, har vi kommet fram til at vi ikke trenger en handlingsplan til. Vi trenger handlinger, og det er tiltak som er listet opp i denne stortingsmeldingen. Det er det svaret jeg kan gi på det. Vi trenger ikke en handlingsplan til. Vi trenger faktiske handlinger.

       Når det gjelder straffeloven, har ikke vi noe behov for å stemme for noe som Regjeringen har sagt at den har til hensikt å vurdere. Det er svaret på det.

       Når det gjelder telefonen, har vi også vurdert det ganske nøye. Men faktum er i dag at det koster 20 øre pr. min å ringe den telefonen som er der i dag. Da er vurderingen vår at det vil på mange måter være et markeringsforslag mer enn noe annet. For vår del er det derfor mange mer viktige tiltak i meldingen, slik som den foreligger.

       Det mest alvorlige funnet var at selvmordstanker og selvmordsforsøk er mer utbredt hos lesbiske og homofile enn hos andre. Rapporten viste også at lesbiske og homofile har dårligere helse, oftere angst og depresjoner og hyppigere bruk av alkohol og narkotiske stoffer enn tilfellet er i den øvrige befolkningen. Samtidig viser rapporten at lesbiske og homofile ikke er en ensartet, svak gruppe. Det gjennomsnittlige utdanningsnivå for dem som var med i undersøkelsen, er høyere enn det generelle i befolkningen, og de har gode vennskapsnettverk.

       Vi har et generelt samfunnsmessig problem når holdninger overfor medmennesker får de konsekvenser som NOVA-rapporten viste til. Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtiden og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de fire vanskeligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket.

       Dette er bakteppet for St.meld.nr.25 om levekår og livsvilkår for lesbiske og homofile, som nå er til behandling. Kristelig Folkeparti støtter i hovedsak den handlingsrettede strategien som Regjeringen har lagt opp til i meldingen. Hvis dette oppfattes som en gladmelding av dem som er mest berørt av den, håper jeg vi kan glede oss sammen. Disse tiltakene er ment å skulle avhjelpe den situasjonen som rapporten avdekket.

       Jeg viser til at Kristelig Folkepartis sentralstyre i en uttalelse fra sitt møte 26. februar i år bl.a uttaler at Kristelig Folkeparti i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen vil prioritere tiltak som bidrar til bedre livskvalitet og helse og økt selvrespekt blant lesbiske og homofile. Videre ser Kristelig Folkeparti tiltak overfor unge lesbiske og homofile som en særlig prioritert utfordring og viser til at menneskeverdet og respekt for det enkelte menneske står sentralt i Kristelig Folkepartis politikk. Kristelig Folkeparti mener at alle mennesker har krav på å bli møtt med respekt.

       God livskvalitet, helse, selvrespekt, medmenneskelig trygghet og sosial anerkjennelse er fundamentale verdier i alle menneskers livssituasjon. I tråd med dette legger Kristelig Folkeparti i sine merknader i innstillingen vekt på økt samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjoner som arbeider blant homofile, for å iverksette tiltak i forhold til styrking av helse og forebygging av selvmord, styrke sosiale nettverk samt forebygging av rus. Det offentlige er avhengig av å spille på de ressurser og den kompetansen som frivillige organisasjoner har, for at tiltakene skal ha størst mulig effekt. Kristelig Folkeparti ønsker å styrke frivillige organisasjoner, herunder LLH, som arbeider for å bedre lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet. Særlig gjelder dette det frivillige arbeidet blant unge.

       Vi vil også understreke betydningen av informasjonstiltak i skolen som kan bidra til selvrespekt blant elevene og samtidig motvirke diskriminerende holdninger. Informasjon og tiltak overfor lesbiske og homofile må ta hensyn til at dette ikke er en ensartet gruppe. Og det er ikke minst viktig å styrke Rådgivningstjenesten for homofile og lesbiske.

       Jeg er glad for at det er et bredt flertall for de fleste viktige tiltak for å bedre den sosiale respekt og trygghet for homofile og lesbiske. Dette omfatter alt fra endring av straffeloven for bedre å sikre homofile mot voldshandlinger, fremme av spesielle tiltak overfor homofile med minoritetsbakgrunn og målrettet styrking av det forebyggende helsearbeidet, til arbeid for mer åpne og aksepterende holdninger til homofile og lesbiske i arbeidslivet.

       Når jeg uttrykte at Kristelig Folkeparti i hovedsak støtter den handlingsrettede strategien i meldingen, betyr det ikke at vi stiller oss bak alt som sies i meldingen, og heller ikke på tiltakssiden. Kristelig Folkeparti går imot Regjeringens forslag om å endre § 55  A i arbeidsmiljøloven, som gir trossamfunn rett til å stille spesielle krav til arbeidstakere når dette er begrunnet i stillingens karakter. Vi er glad for det initiativ Høyres representant Trond Helleland tok, som førte til at et flertall i komiteen har gått imot Regjeringens forslag på dette punkt.

       Kristelig Folkeparti ser det som viktig at Stortinget her klart bekrefter at Den norske kirke er et trossamfunn på linje med andre, og respekterer dets rett til selv å avgjøre om personer som lever i homofilt samliv, kan tilsettes i vigslede stillinger. Vi viser til at tilsvarende bestemmelser også finnes i internasjonale konvensjoner, der det gis unntak fra det generelle krav om likebehandling i arbeidslivet i forbindelse med kirker og organisasjoner basert på tro og livssyn.

       Jeg vil også vise til brev fra Kirkerådet til Stortinget, datert 23. mai i år, der rådet tilbakeviser en påstand i stortingsmeldingen om at Kirken i sin tilsettingspraksis angivelig diskriminerer ut fra seksuell orientering, jf. ordlyden i meldingen, der det heter:

       « Seksuell orientering skal ikkje vere til hinder for tilsetjingar i Den norske kyrkja. »

       Kirkerådet presiserer i sitt brev at

« seksuell orientering ikke er til hinder for tilsetting i Den norske kirke. Det Kirkemøtets vedtak fra 1997 sier, er at personer som lever i homofilt samliv, ikke kan tilsettes i vigslede stillinger i kirken. Dette er begrunnet med forholdet til kristen etikk. »

       Det er etter Kristelig Folkepartis mening viktig at avgjørelsesmyndighet i dette spørsmålet overlates til Kirkens egne organer, som i andre trossamfunn. Som kjent pågår det en løpende debatt om dette også innad i Kirken. Et lovpålegg fra myndighetenes side ville også kunne virke negativt inn på denne debatten. Her viser Regjeringen og Arbeiderpartiet et usedvanlig dårlig skjønn.

       Så er det en gjenganger i flere av kapitlene at vi fortsatt mangler forskningsbasert kunnskap for å kunne målrette tiltakene og bøte på de negative forhold som er avdekket gjennom NOVA-rapporten. Dette er KrF helt enig i, og vi har sluttet oss til at slik forskning iverksettes.

       Et forhold som har vakt en viss diskusjon i media, er om dette også bør omfatte årsaksproblematikken. Regjeringen har i meldingen skrevet et langt kapittel om dette, og understreker at dette ikke har funnet noen endelig avklaring. Årsakene til at noen er homofile og andre ikke er det, er med andre ord fortsatt ukjente, og Kristelig Folkeparti har ut fra dette føyd til en kort merknad om at forskningen også burde omfatte dette. I meldingen er det imidlertid pekt på at fokus i forskningen de senere årene er flyttet fra forklaringsaspektet over til « måtar å vere homoseksuell på », mens forsøket på å finne en forklaring av mange blir sett på som « uinteressant, og i verste fall som uttrykk for ei diskriminerande haldning ».

       Det er vanskelig å forstå at fortsatt forskning på årsaksforholdene i denne sammenheng overhodet kan oppleves som diskriminerende. Forskningsbasert kunnskap har jeg aldri sett på som truende. En merknad fra flertallet i komiteen tar også til orde for mer forskning på biseksualitet. Det virker derfor nokså underlig at forskning på årsaksforholdene når det gjelder homofili, skal være uttrykk for en diskriminerende holdning.

       Tvert imot mener vi det kunne være å imøtekomme noen av dem som sliter med disse vanskelige spørsmålene. Det vi søker, er jo bare mer kunnskap. Jeg trodde ærlig talt ikke det skulle være nødvendig å oppleve dette diskriminerende.

       Bortsett fra de forholdene jeg her har nevnt, slutter Kristelig Folkeparti opp om de fleste tiltakene i meldingen. Når det gjelder en del av det som sies i ulike drøftingskapitler, har vi nok en del reservasjoner. Det vil imidlertid føre for langt her å gå inn på de enkelte elementer. Jeg vil bare i stikkords form nevne det som bl.a sies om biseksualitet, om forsøk på endring av seksuell legning, mv. Til det første viser jeg til våre merknader. Til det siste vil jeg tilføye at Kristelig Folkeparti som politisk parti ikke har noe standpunkt til helbredelse. Politiske partier bør ikke gå inn på teologiske spørsmål som dette, og vi mener flertallet her har gått for langt.

       Det skal heller ikke skjules at mye av uenigheten nok skyldes at Kristelig Folkeparti har et annet syn på partnerskapsloven. Jeg ønsker at vi kan respektere hverandre selv om vi har forskjellige ståsteder. Den opplevelse av å « skulle tas » for å ha tråkket på, diskriminert eller på noen måte krenket mennesker på grunn av seksuell orientering, som vi av og til har merket i mediedebatter, er uforståelig. Jeg håper det lar seg gjøre i fortsettelsen å føre diskusjonen på et saklig og prinsipielt plan, der den hører hjemme.

       Dersom Kristelig Folkeparti har blitt beskyldt for å ha en fordømmende holdning overfor homofile, så beklager jeg det. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i det bildet en del tegner av Kristelig Folkeparti på dette området. Jeg vil spørre: Er det et stort behov for syndebukker?

       Vi bør vel alle ta et ansvar for de nedverdigende og negative holdningene mange homofile har blitt møtt med. De fleste av oss har en tendens til å ta avstand fra, flykte fra det ukjente og det som er annerledes. Homofile er en minoritetsgruppe, men det gir oss ingen unnskyldning for ikke å vise sann respekt.

       Selv om vi ikke har kommet unna å berøre enkelte av disse prinsipielt vanskelige spørsmålene, har vi i forbindelse med meldingen først og fremst ønsket, som jeg sier, å legge vekten på tiltakssiden når det gjelder å bedre levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile. Jeg håper vi kan bli trodd når vi understreker at vi ønsker å stå sammen med alle gode krefter som vil kjempe for at homofile og lesbiske skal få bedre livskvalitet, at vi kan bli trodd når vi sier at vi ønsker å møte hvert menneske med respekt på bakgrunn av dets menneskeverd og ikke ut fra seksuell legning, og at vi kan oppleve det uten at vi blir presset til å gå på akkord med våre prinsipielle tilnærminger.

       Avslutningsvis vil jeg si at det er viktig at alle, også lesbiske og homofile, blir møtt med en inkluderende holdning og med respekt. Oppmerksomhet og anerkjennelse er livsviktig for å kunne utvikle seg som menneske. Dette gjelder - ikke minst - også for unge lesbiske og homofile.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Det blir replikkordskifte.

       Anders Hornslien (A) : Jeg vil bare først si til representanten Lånke at det er klart at alle i en slik debatt skal bli møtt med respekt for hva de sier, men det betyr ikke nødvendigvis at man ikke skal motsi argumentasjonen.

       Jeg må jo si i forhold til at man ikke skjønner hvorfor det vekker så sterke reaksjoner at man ønsker å begynne med årsaksforskning - ikke på konsekvensen av det å være homofil og hva det kan føre til på grunn av samfunnets reaksjoner, men vi skal altså finne ut hvorfor vi er homofile - at det er jo en grunn til at Kristelig Folkeparti står alene om dette. Det er nettopp fordi det signaliserer den form for forskning som skal gjøres: Hvorfor er det noen feil ved homofile? Nå skal vi finne ut feilen, hva som gjør at folk blir homofile. Hvorfor skal vi ellers finne årsakene til at folk blir homofile?

       Det som gjør det enda verre for Kristelig Folkeparti, er at vi vet, med bakgrunn i det som skjer innenfor Kirken når det gjelder helbredelse, at første punkt i enhver helbredelsesfase av homofile er at man skal finne årsaken. Det er det første punkt i all helbredelse av homofile som kirkelige samfunn begår i Norge pr. i dag. Derfor vil jeg spørre representanten Lånke om det da ikke er på tide å ta denne virkeligheten innover seg. Når en samtidig vet at denne helbredelseskulturen som har vært i enkelte kirkesamfunn, og som foregår pr. i dag, ødelegger mennesker, gjør dem til psykiske tilfeller og i verste fall fører til at folk tar livet av seg, er det ikke da på tide å ta sterk avstand fra helbredelse som fenomen? Det er jo det dette går på. Og da må jeg si at representanten Lånke kan heller ikke vente den store forståelsen når han altså ikke klarer å ta avstand fra helbredelse som fenomen, men heller legger inn en ullen merknad, hvor han begynner å prøve å forstå de litt mildere formene for helbredelse.

Ola T Lånke (KrF) : Først vil jeg bare vise til det som jeg tidligere sa i mitt innlegg når det gjaldt forskning. Vi står sammen med Arbeiderpartiet og de andre partiene om å be om mer forskning, og vi ber om at denne forskningen skal omfatte alle ting, også årsaksforholdene, nettopp fordi vi vet at en del sliter med det og tumler med disse tankene, og vi tror det kunne være godt. Og vi skjønner ikke helt hvorfor det skulle være galt.

       Jeg skjønner at vi er blitt misforstått, og jeg har problemer med å forklare det; jeg vet ikke hvem som har problemet. Dette blir da også satt i sammenheng med en angivelig helbredelseskultur innenfor kirkesamfunn, men det vet sikkert representanten Hornslien mer om enn jeg. Jeg velger å holde meg til det jeg har sagt, at Kristelig Folkeparti er et politisk parti. Vår oppgave er å verne om religionsfriheten. Vi har ikke gått inn og drøftet helbredelse - eventuelt skifte av seksuell legning - som fenomen, for det anser vi for å være et teologisk spørsmål. Hva man måtte be om når to eller tre er samlet, for å si det sånn, angår ikke politikerne.

       Men det er én viktig ting: Også kirkesamfunnene skal vise respekt for enkeltmennesket og for menneskeverdet. Og så langt jeg kjenner både Den norske kirke og de trossamfunn som er kjent i Norge, er de veldig opptatt av å gjøre det. Målet med denne meldingen er ikke først og fremst å diskutere de prinsipielle spørsmålene som ligger i det teologiske felt, men det er å sette søkelyset på de misforhold i samfunnet som gjør at homofile og lesbiske mennesker sliter og har det vondt. Og det er de tiltakene vi nå burde stå sammen om for å hjelpe disse.

       Vi kan sikkert møtes til teologiske diskusjoner i andre sammenhenger, men dette har ikke noe med politikk å gjøre. Det er mitt faste holdepunkt, og det får være mitt svar.

Ågot Valle (SV) : Det er ett synspunkt jeg faktisk er enig med representanten fra Kristelig Folkeparti i. Det er det at når Kirken kom så sterkt i fokus etter at meldinga kom, ble på en måte både jakten på syndebukker slutt og resten av samfunnet frikjent. Det synes jeg er ganske leit, for her er det virkelig en jobb å gjøre.

       Men jeg kan ikke la være å gå tilbake til debatten på tirsdag, for til tross for det Ola T Lånke har sagt her, virket det på meg som at jo stillere en går i dørene og ønsker seg tingene som de engang var, jo bedre er det. NOVA-rapporten og de klare tallene som viser hva unge sliter med, egen identitet og at de til og med prøver å ta sitt eget liv, krever at vi stiller oss noen spørsmål om hvorfor. Er det sånn at lesbiske og homofile er sammensatt annerledes, genetisk faktisk, som gjør at de er spesielt svake? Eller er det slik at det er vi, samfunnet, det store flertallet, som ikke tolererer det å være annerledes? Men da må også Kristelig Folkeparti, hvis vi stiller oss det spørsmålet, ta innover seg at når de vil åpne for forskning på årsak, sender de ut bøttevis av signaler om at homofili er unormalt.

       Helt til slutt vil jeg ta opp igjen det med Homofiles Ungdomstelefon. Der har faktisk Kristelig Folkeparti vært ganske åpen tidligere og støttet den. Er da Kristelig Folkeparti enig i at dette børe være et lavterskeltilbud i den grad at den kan være gratis, slik at det ikke kan være noe til hinder for at unge kan søke denne telefonen, og at den også kan styrkes, slik at man kan ha veiledningsressurser overfor de unge som på frivillig basis driver denne telefonen?

Ola T Lånke (KrF) : Jeg er i hvert fall glad for at Ågot Valle var enig med meg i én ting, at denne debatten har lett for å spore av. Jeg flytter derfor fokus over på det jeg tror vi bør være opptatt av, og det er å påvirke holdninger. Det gjelder i politiske partier. Det gjelder i alle sammenslutninger. Det gjelder i idrettslag, i fagforeninger, i borettslag, i kirker og kirkesamfunn ikke minst. Det gjelder i alle sosiale lag. Det tror jeg vi bør fokusere veldig på. Og når det gjelder dette som har vært trukket inn her, med trossamfunn og kirkesamfunn, så vet vi alle sammen at det pågår prosesser også i disse samfunnene, og det er dokumentert at endringene i holdninger til homofile og lesbiske skjer også der. Jeg tror vel at det å forsterke det politiske presset på disse vil bidra til å skape frustrasjon, forkludre denne debatten og på mange måter gjøre den enda vanskeligere. Jeg mener at vi bør holde oss til det som er vår oppgave. Det er å lage gode rammevilkår for alle i samfunnet, og ikke minst for dem som er svake, som sliter og har det vanskelig.

       Når Ågot Valle spør meg om de homofile er annerledes sammensatt enn oss andre, må jeg si at jeg har aldri hevdet noe i den retning. Det er mennesker med samme verdi, likedan som oss, og med de samme følelsene. Det er jo i grove trekk to forskjellige måter å oppleve seksualiteten på, men det er mange mellomvarianter også. Og dette er nettopp en av grunnene til at vi har tatt med en liten setning om at dette ikke bør være unntatt fra forskning, når man forsker på hele det store feltet for øvrig. Stortingsmeldingen har styrt forskningen i en bestemt retning. Det er imot forskningens natur å styre den også. Og jeg synes at så lenge vi vet at noen tumler med det, så kan det umulig være diskriminerende å hjelpe disse til å få et svar og få kunnskap, noe som kan bidra til at også de føler at de er respektert som mennesker.

Frank Willy Larsen (A) : Det siste svaret fra representanten Lånke syns jeg på mange måter viser det problemet som Kristelig Folkeparti er oppe i. Relativt febrilsk forsøker Lånke i det svaret å ufarliggjøre merknader som Kristelig Folkeparti har i innstillingen, en liten setning, men det er akkurat de små setningene fra Kristelig Folkeparti som er problemet.

       Kristelig Folkeparti har et stort forklaringsproblem. Det merket vi i hovedinnlegget, hvor store deler av innlegget ble brukt til å forklare, og hvor det faktisk også fra representantens side ble hevdet at man var blitt misforstått. Jeg siterer fra merknadene:

       « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, er kritisk til forsøk på helbredelse av homofile. Disse medlemmer » - altså flertallet - « oppfatter dette som en krenkelse av menneskeverdet og aksepterer at homoseksualitet er en normalvariant av menneskelig seksualitet. »

       Denne merknaden er ikke Kristelig Folkeparti med på. Det er også sagt fra representanten Lånke at Kristelig Folkeparti ikke har noe standpunkt når det gjelder helbredelse. Da stiller jeg meg følgende spørsmål: Hvordan kan man si noe sånt når man ikke er med på denne merknaden? Og videre: Hva er det vi har misforstått ved Kristelig Folkepartis holdning når det gjelder spørsmålet om helbredelse?

Ola T Lånke (KrF) : Jeg opplever et massivt fokus, ikke minst fra Arbeiderpartiets talere, på « problemene » i Kristelig Folkeparti. Jeg skulle ønske at man også var villig til å se litt innover i sine egne rekker. Er dette problemfritt i Arbeiderpartiet? Er alle disse spørsmålene avklart en gang for alle? Er de så lettvinte? Jeg bare spør.

       Nå snakker man om merknader som vi ikke har vært med på. Det er første gang jeg har vært med på en så sterk debatt om merknader som vi ikke har vært med på. Det er dagligdags i Stortinget at vi går ut og inn av merknader, og vi blir jo ikke hengt ut fordi vi ikke er med på alle kraftuttrykk som står i disse merknadene. Flertallet er nå ført sammen for å si at helbredelse av homofile er å krenke menneskeverdet. Det har jeg ikke noe grunnlag for å si. Jeg sier ikke mer enn det. Jeg har ikke noe grunnlag for å si det. Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde mer grunnlag, men med den politiske plattformen jeg står på, har jeg ikke noe grunnlag for å si det. Jeg vet at helbredelse generelt, og jeg sier generelt, er en virkelighet innenfor det kristne, det religiøse, rom, og det skulle bare mangle om Kristelig Folkeparti skulle si at noe av dette var å krenke menneskeverdet.

       Så synes jeg at man her også forsøker å fremstille det som om misforståelsen bare er på den ene siden. Man trenger ganske sterke briller når man ser så dårlig. Jeg kan ikke si noe annet enn at standpunktet vårt når det gjelder dette, er ganske klart. De som vil, kan lese våre merknader. Jeg håper også at vi blir respektert for at vi har et litt annet ståsted enn flertallet synes å ha.

       Høyre vil understreke det positive signalet det er at Regjeringen legger fram en egen stortingsmelding som omhandler levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge. Denne stortingsmeldingen har bl.a bakgrunn i et forslag fra SV og Høyre. Meldingen påpeker og avdekker store områder innen det norske samfunnslivet som trenger opplysning og veiledning til å forstå lesbiske og homofiles hverdagsproblematikk og den diskriminering som foregår, for mange, daglig.

       Vi har merket oss at noen lesbiske og homofile opplever sin livskvalitet og helsesituasjon så vanskelig at selvmord og selvmordsforsøk blir løsningen. Komiteen viser til NOVAs rapport om levekår og livskvalitet, som viser at lesbiske og homofile har dårligere helse, oftere angst og depresjoner og hyppigere bruk av alkohol og narkotiske stoffer enn ellers i befolkningen. Det mest alvorlige funnet var at selvmordstanker og selvmordsforsøk er mer utbredt hos lesbiske og homofile enn hos andre. Lesbiske og homofile er ikke en ensartet, svak gruppe. I NOVA-rapporten kommer det bl.a fram at det gjennomsnittlige utdanningsnivå for dem som er med i undersøkelsen, er høyere enn det generelle i befolkningen, og at de har gode vennskapsnettverk. Komiteen har understreket at de homofile og lesbiske sine utfordringer ikke kan møtes med standardløsninger for alle.

       Komiteen mener også det er alarmerende at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i utvalget til NOVA oppgir at de har minst ett selvmordsforsøk bak seg. Komiteen viser videre til at følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtiden, og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de fire vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket.

       Det er imidlertid gledelig å konstatere at meldingen viser at det har skjedd en markant bedring i homofile og lesbiskes levekår. Mange homofile og lesbiske lever gode og rike liv, uavhengig av geografi og sosial status. Denne utviklingen viser at de politiske vedtak som er fattet, herunder partnerskapsloven, har gitt resultater. Likevel viser det seg at det på enkelte områder fremdeles er problemer som det krever holdningsendringer for å få rettet på.

       Regjeringen har i sitt arbeid med denne meldingen kommet fram til at det på viktige områder mangler forskningsbasert kunnskap. Flertallet mener også at det må avklares hva slags forskningsprosjekter det nå er nødvendig å iverksette. Jeg vil her særlig understreke nødvendigheten av å skaffe kunnskap om holdninger til homofili i minoritetsgrupper. I forhold til disse gruppene vil det fortløpende være nødvendig å vurdere om det er nødvendig med særskilte tiltak rettet spesielt inn mot de problemene som disse gruppene måtte oppleve.

       Så til de ulike tiltakene i meldingen. I de siste årene har det vært voldsepisoder knyttet til seksuell orientering. Dette er selvsagt uakseptabelt. Høyre og resten av komiteen støtter derfor Regjeringens arbeid med å revidere straffeloven med sikte på at voldsforbrytelser som er motivert ut fra den seksuelle orienteringen hos et individ, kan være et straffeskjerpende moment på linje med rasistisk motiverte voldsforbrytelser.

       Komiteen viser til at selv om det norske samfunnet i langt større grad enn tidligere aksepterer homofile og lesbiske, er det fremdeles problemer knyttet til det å erkjenne sin egen homoseksualitet. Det er viktig å understreke betydningen av et fortsatt målrettet arbeid for å hjelpe ungdom i « komme ut »-fasen. Målet må være å utvikle et samfunn der mennesker kan akseptere sin egen seksualitet uten frykt for vold, diskriminering og trakassering.

       Det er behov for forskning omkring hvordan det oppleves å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være homofil eller lesbisk i Norge. Flertallet i komiteen peker på at vi nå vet at problemstillinger som tvangsgifte, tradisjonsbunden tenkning omkring kjønnsroller og en sterk lojalitet til familien kan ramme unge homofile og lesbiske med innvandrerbakgrunn. Det er derfor behov for allerede nå å arbeide gjennom eksisterende organisasjoner for å avhjelpe og støtte ungdommer som opplever denne type problemstillinger. Samtidig har flertallet understreket behovet for at skolen og lærerne settes i stand til å arbeide med disse problemstillingene overfor ungdommer på skoler med innslag av elever med minoritetsbakgrunn.

       Komiteen viser til at utvikling av seksuell identitet skjer i barne- og ungdomsår. Skolen er en møteplass hvor man når de aller fleste barn og unge, derfor har skolen en helt sentral plass i arbeidet med å skape positive og ikke-fordømmende holdninger til homofile og homoseksualitet. Det er av stor betydning at barn og unge møter undervisningspersonell med kunnskap om homofile og homoseksualitet i sin skolehverdag. Høyre støtter derfor Regjeringens forslag til tiltak på dette området.

       Det er gledelig at lesbiske og homofile oppgir at de har gode sosiale nettverk. Likevel finner komiteen det riktig å peke på at det fremdeles er slik at noen opplever konflikter i forhold til sin nære familie, som foreldre og søsken. Dette understreker betydningen av et fortsatt aktivt holdningsskapende arbeid.

       Komiteen peker videre på at idrett og fysisk aktivitet er en viktig del av det helseforebyggende arbeidet. En stor andel av homofile og lesbiske deltar i ulike former for idrettsaktiviteter. Det er derfor viktig at kunnskapen om homoseksualitet styrkes også innenfor idrettens organer.

       Utviklingen av hivsmitte blant homofile/bifile menn har vært stabil de siste årene. Siden Folkehelsa har beregnet at sannsynligheten for å bli hivsmittet er ca 70 ganger høyere for homofile/bifile menn, er det nødvendig å understreke at det hiv/aidsforebyggende arbeidet fortsatt må målrettes mot de mest utsatte. Komiteen mener innsatsen må opprettholdes, og er spesielt opptatt av at unge homofile/bifile menn som er i ferd med å debutere seksuelt, sikres god informasjon om smitteveier og beskyttelse.

       Så til det punktet der Regjeringen er på ville veier. Det er ikke ukjent at Arbeiderpartiet markerer en sterk tilbøyelighet til å overstyre Den norske kirke. Partiets klare ønske om å beholde statskirkeordningen skyldes ikke minst et ønske om å holde Kirken i ørene. Eller som Ranveig Frøiland så elegant uttrykte det i Bergens Tidende i fjor: « Berre slik kan Kyrkjas reaksjonære krefter haldast i sjakk. » Det må være den samme tankegang som ligger bak forslaget om å endre § 55  A i arbeidsmiljøloven, slik at Den norske kirke ikke lenger skal være unntatt fra bestemmelsen om at det ved ansettelse ikke er tillatt å forskjellsbehandle ut fra eventuell homofil legning eller samlivsform. Det er ingen grunn til å betvile at Regjeringens intensjoner med dette forslaget er de aller beste, og jeg føler meg nokså sikker på at det er et stort flertall i denne salen som er enig med Regjeringen i sak, men i dette tilfellet er det altså ikke saken selv som er det viktigste. Og det hjelper ikke mye at Arbeiderpartiet og SV understreker at lovendringen ikke skal oppfattes som et pålegg om å ansette homofile i vigslede stillinger. Nei, det skulle da også bare mangle!

       Hovedpoenget er imidlertid at Regjeringen, med støtte fra Arbeiderpartiet og SV her i salen, fremmer forslag - og det i lovs form - som ville sette Den norske kirke i en særstilling blant landets trossamfunn hva angår retten til selvbestemmelse i lærespørsmål. Dette kan vanskelig oppfattes annerledes enn at Arbeiderpartiet ikke aksepterer at Den norske kirke skal ha den samme selvfølgelige uavhengighet i tros- og lærespørsmål som partiet så villig aksepterer når det gjelder andre trossamfunn. Det er tydelig at man oppfatter Den norske kirke som en slags forlenget arm av statsadministrasjonen, som pent har å ta imot direktiver om hva man skal mene og hvorledes man skal forholde seg, fra overordnet myndighet. Men Den norske kirke har en annen overordnet myndighet - og det tar heldigvis flertallet konsekvensen av i dag.

       Det er også vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet og SV åpenbart ikke har noen forståelse for den kritikk mot forslaget som fremkommer fra sentrale personer innenfor Kirken som arbeider mest aktivt for å endre Kirkens flertallssyn på homofiles adgang til vigslede stillinger. Jeg synes det er god grunn til å akseptere deres vurdering av at et slikt diktat vil virke negativt på den interne debatt i Kirken, og at den gode hensikt i dette tilfellet vil være til skade for det man vil oppnå. Det må da være et tankekors for dem som i dag - til tross for advarslene fra bl.a biskop Stålsett - allikevel støtter Regjeringens forslag. Men det er altså ikke for sent å snu ved voteringen.

Per Sandberg (Frp) : Så langt ut i debatten er for så vidt det meste sagt. Jeg åpner med å si at Fremskrittspartiet registrerer at mennesker som har homofil legning, opplever problemer i hverdagen som andre ikke gjør. Meldingen viser at homofile og lesbiske bl.a sliter med flere psykiske problemer enn befolkningen ellers, og at de også har et mer problematisk forhold til sin egen seksualitet enn andre. Spesielt gjelder dette i « komme ut »-fasen, som oppleves problematisk for mange homofile. Omgivelser med skepsis til homofili bidrar til dette.

       Selv om det er sterk fokusering på de problemene som homofile og lesbiske opplever, avdekker undersøkelsene at det er veldig mye positivt også rundt de homofiles situasjon i det norske samfunnet. Vi må ikke glemme at Norge er et av de få samfunn i verden hvor homofili er fullt ut akseptert, og hvor det er en stadig utvikling i forhold til å sikre de homofile og lesbiskes rettigheter i samfunnet. Dette er et stort pluss for de norske homofiles situasjon i forhold til situasjonen i mange andre land. Det er positivt at Norge har kommet langt på dette området. Respekten for det enkelte menneskes egenart er viktig, uansett, mener Fremskrittspartiet.

       Jeg vil også som de andre talerne vise til undersøkelser som viser at lesbiske og homofile generelt har et høyere utdanningsnivå enn befolkningen generelt, og at de har et mer aktivt sosialt liv enn befolkningen ellers. Dette er positive ting som må understrekes, sånn at det i debatten om de lesbiske og homofiles situasjon ikke bare blir negativ fokusering.

       Fremskrittspartiet ønsker at alle mennesker uavhengig av sin seksuelle legning skal ha så gode og sikre levevilkår som mulig. Menneskeverd og respekt er viktig. Det er derfor viktig med likebehandling av alle grupper i samfunnet, uavhengig av rase, seksuell legning, tro eller politisk overbevisning. Det er derfor vår oppfatning at det ikke bør iverksettes spesielle tiltak fra det offentliges side overfor lesbiske og homofile, fordi disse gruppene også kan benytte seg av de tilbud som finnes i samfunnet i dag, f.eks i helsevesenet. Vi må ikke bidra til å gjøre lesbiske og homofile til en svak gruppe. Tvert imot ser det ut til at dette er mennesker med store evner. Det er trist å registrere at mange av de homofile går med selvmordstanker. Det er trist å registrere at mange homofile har psykiske problemer. Men jeg vil få lov til å presisere at dette er generelle problemer i det norske samfunnet i dag. Jeg viser bare til en ikke så gammel rapport som sier at 20.000 barn også står i kø for å få hjelp for sine psykiske problemer. Så dette er generelle problemer i det norske samfunnet, noe som Fremskrittspartiet ønsker å jobbe for og gjøre tiltak mot for samtlige i det norske samfunnet.

       Det jeg sier, er at Fremskrittspartiet vil advare mot å sette flere mennesker i bås i Norge fordi de er forskjellige fra resten av befolkningen på ett eller flere områder. Og skulle det vise seg at den positive utviklingen vi er i i Norge, vil snu, og at vi registrerer at homofile vil bli diskriminert på noen måte, får vi i fellesskap slå ned på det med de virkemidlene vi allerede har i norsk lovgivning.

       Fremskrittspartiet er også, som det går fram av innstillingen, mot å endre arbeidsmiljøloven § 55, fordi vi mener at spørsmålet om homofile i kirkelige stillinger kan anses som et teologisk spørsmål i Kirken. Det vil derfor ikke være riktig at Stortinget forsøker å presse inn en endring som denne i Kirken, mot Kirkens anbefaling og ønsker. Når det er sagt, tror også jeg at det vil være en kontinuerlig utvikling i Kirken selv rundt disse spørsmålene, og at det kanskje ikke vil ta så lang tid før Kirken selv fullt ut vil akseptere homofile på linje med heterofile. Men for oss i Fremskrittspartiet er det viktig at dette skjer etter en intern prosess i Kirken, og ikke ved at vi politikere trer politiske vedtak ned over Kirken.

       Til slutt vil jeg vise til innstillingen på side 24, hvor - det kalles vel en inkurie - Fremskrittspartiet skulle ha vært med i merknaden som Kristelig Folkeparti står alene om, som omfatter partnerskap.

       Representanten Lånke ble bestyrtet over at jeg viste til merknadene, men jeg må gjøre det igjen, for det er jo i merknadene de enkelte partiene meisler ut politikken sin. Og i en flertallsmerknad hvor samtlige partier med unntak av disse to, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er med, gir flertallet uttrykk for at målet må være å utvikle et samfunn hvor mennesker kan akseptere sin egen seksualitet uten frykt for vold, diskriminering og trakassering. Og spørsmålet mitt er kort og godt: Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet være med på en slik formulering?

Per Sandberg (Frp) : Svaret er i utgangspunktet ganske enkelt, det er det representanten Larsen innledet sin replikk med. Det er i merknader vi meisler ut politikk, det er i merknader forskjellene mellom de enkelte partiene kommer fram. Og jeg prøvde å gi uttrykk for det i mitt innlegg også. Men Fremskrittspartiets politikk er den samme, uavhengig av hvilken gruppe det er snakk om i samfunnet. Jeg er klar over at Fremskrittspartiet her har en helt annen linje enn Arbeiderpartiet, og det er jeg stolt av. Hvis vi går inn på den generelle samfunnsutviklingen, ser vi at Arbeiderpartiet fortsatt står for - hva skal jeg kalle det - enhets/likhets-samfunnstanken, som nødvendigvis har ført til at vi i dag gjør enkelttiltak og spesielle, ekstraordinære tiltak for grupper i samfunnet. Nesten daglig behandler vi i Stortinget saker rettet mot små grupper i samfunnet, fordi Arbeiderpartiet har kjempet igjennom et likhetssamfunn som har ført til at enkelte grupper ikke føler tilhørighet, faller utenfor og blir diskriminert i samfunnet. Vi må da gå inn med ekstraordinære tiltak, som i dag, for å reparere de skadene som Arbeiderpartiets likhetspolitikk har sørget for.

       Jeg er derfor svært glad for at representanten Larsen har registrert at vi har et annet syn på dette med ekstraordinære tiltak for enkeltgrupper, og at han har registrert at vi står sammen med Kristelig Folkeparti om merknaden.

Anders Hornslien (A) : Jeg må først si til representanten Sandberg: For å falle utenfor i et samfunn må man først bli definert inn i et samfunn. Noe av problemet i denne diskusjonen har vært at vi i så altfor mange år har definert homofili utenfor samfunnet, men vi har nå begynt på en prosess der homofili blir definert inn på alle områder i samfunnet. Det er det som er likhetstankegang; man skal ha de samme mulighetene, den samme respekten og det samme menneskeverdet. Det dreier likhetstankegangen seg om.

       Det dreier seg altså ikke om at alle mennesker skal ha krav på de samme tiltakene. Hvis spesielle grupper sliter med spesielle problemer, må vi sette inn spesielle tiltak. Det er likhetstankegangen, som representanten Sandberg forfekter, og som han synes er så forferdelig i Arbeiderpartiet. Og den innebærer bl.a dette: Hvis man har en gruppe mennesker, f.eks unge homofile, som i stor grad sliter med psykiske problemer og selvmordstanker, og som også begår selvmord, er det åpenbart at man må sette inn spesielle tiltak for å gjøre noe med den spesielle problematikken. Det betyr ikke at man stigmatiserer disse menneskene, men at man gir dem de samme mulighetene som man gir alle andre mennesker i dette landet. Så jeg vil sterkt ta avstand fra at Arbeiderpartiet prøver å stigmatisere homofile fordi man prøver å definere dem inn.

       Et motspørsmål til representanten Sandberg må bli: Betyr dette at han i morgen er klar til å gjøre endringer i samtlige lover hvor homofile fremdeles blir diskriminert, for å gi dem de samme mulighetene? Betyr dette at vi kan forvente at representanten Sandberg og Fremskrittspartiet nå kommer til å være den fremste drivkraften i Stortinget for å sikre homofile nøyaktig de samme rettighetene som alle andre mennesker har? Det står nemlig fremdeles igjen et par punkter i dette samfunnet hvor vi ikke blir behandlet likt.

       Jeg håper dette betyr at vi framover vil se en helt annen holdning hos Fremskrittspartiet her i salen når det gjelder å sikre at lovverket er absolutt det samme for heterofile som for homofile. Det vil være et langt steg i riktig retning for Fremskrittspartiet.

Per Sandberg (Frp) : Jeg forstår at representanten Hornslien er tilbake til tirsdagens debatt. Jeg fulgte også den debatten. I utgangspunktet ble det da sagt at det ikke var en homodebatt. Den første til å åpne for en homofilidebatt tirsdag, var Hornslien selv.

       Representanten Hornslien utfordret meg på hvorvidt jeg i morgen vil gi de homofile alle mulige rettigheter, på lik linje med alle andre. Nei, jeg er ikke villig i morgen til å gi voksne mennesker alle rettigheter på alle mulige områder. Uansett om man er heterofil, homofil eller noe annet, er det ikke slik at voksne har alle mulige rettigheter i forhold til f.eks adopsjon. Der er Fremskrittspartiet klart og tydelig: Vi tenker på barnets beste. Vi tror rett og slett ikke at det alltid er til barnets beste at enslige eller homofile får adgang til å adoptere. Men det betyr ikke at vi på noen måte setter de homofile i en egen sektor. Vi snakker om hele den voksne befolkningen. Vi var de eneste som gikk imot at enslige skulle få lov til å adoptere. Og jeg må få lov til å spørre: Vi kan da ikke betrakte alle enslige i Norge som homofile? Det kan jeg da ikke tro. Her snakker vi om likeverd, om at alle skal behandles innenfor de samme rammer. Jeg forstår godt at enkelte fortsatt blir provosert av en slik holdning. Det er fordi de ikke får alle inn under den samme paraplyen, noe de ønsker seg.

       Dette er det overordnede målet til Fremskrittspartiet: å sørge for mangfold og forskjeller og for at identiteten til det enkelte menneske kan bli beholdt og ikke formet innenfor en firkant.

       NOVA-rapporten, som mange har nevnt, viser at det er grupper i det norske samfunn som har store problemer fordi de - i dette tilfellet - har en seksuell legning som vi kaller « normalvariant », men - som saksordføreren nevnte - som for 30 år siden ble sett på som kriminell. Det er klart at det har vært en utvikling på dette området hvor man i større og økende grad har akseptert og respektert dette, bedt folk stå fram og være seg sjøl, og gitt folk selvrespekt på det grunnlag.

       Jeg synes det er veldig bra at vi har fått denne meldingen. Jeg synes statsråden skal ha honnør både for meldingen om levekår og livskvalitet og fordi hun har lagt fram og vi har fått behandle saken om stebarnsadopsjon.

       Jeg er av dem som mener at alle mennesker har sorger og gleder og problemer og utfordringer - alle sammen har sitt å slite med. Det er nok ikke avhengig av seksuell legning. Men jeg mener at vi står overfor en gruppe som i så mange år har slitt med å bli akseptert og respektert og dermed også fått vise selvrespekt, at vi er nødt til fortsatt å ha spesielle tiltak for å bidra til at de kan finne sin plass og utfolde seg.

       Meldingen legger spesielt vekt på de problemene som unge mennesker har, og det tror jeg er veldig viktig - den såkalte komme ut-fasen. Samtidig er det pekt på spørsmål knyttet til minoritetsgrupper i vårt eget land som sliter med spesielle problemer på dette området, og man bør selvfølgelig være årvåken for om det skal være tiltak på rådgivningssiden innenfor psykisk helse osv. for å møte de problemene som her kan oppstå.

       Dette med vold og straffeloven §§ 292 og 232 er også tatt opp, og det er bebudet en gjennomgang av det. Det er dessverre behov for det, rett og slett fordi de homofile og lesbiske i dag fortsatt sliter med et samfunn som har mange fordommer i seg, og hvor mange, kanskje fordi de går rundt og er utrygge selv, også begynner å hakke på dem som har en slik type « normalvariant » av menneskelig seksualitet.

       Jeg må også få si litt om dette med trossamfunn, for der mener jeg også at Arbeiderpartiet for så vidt utviser en type skjønn som jeg har vanskelig for å godta, og som jeg mener at alle bør være fornøyd med at flertallet setter foten ned i forhold til. Man har altså unntaksbestemmelse for arbeidsmiljøloven § 55  A når det gjelder trossamfunn, og så fremmer Regjeringen nå forslag om at Den norske kirke ikke lenger skal omfattes av dette unntaket. Jeg har lyttet til dem jeg oppfatter som alliansepartnere i disse spørsmålene innenfor Kirken, som har advart mot dette. De viser til at det foregår dialoger og prosesser innad i Kirken, og at et slikt vedtak - det blir uansett oppfattet som et statlig pålegg - vil forstyrre og ødelegge de prosessene som er i gang. Derfor er jeg glad for at det ikke er flertall for dette, og at de prosessene som er i Kirken, kan gå sin gang. Jeg tror det er det beste for saken, og jeg tror - og det er jeg litt opptatt av - at det også er viktig for å opprettholde statskirken.

Ågot Valle (SV) : For SV er kampen for lesbisk og homofil frigjøring en del av kampen for et samfunn uten undertrykking, et samfunn tuftet på solidaritet og likhet, men ikke « likedanhet ». Vi vil ha et samfunn med frihet til å være forskjellige, med frihet til å leve et liv på egne premisser, frihet til å leve ut kjærligheten og vise den fram, også når kjærligheten er rettet mot eget kjønn, slik som på det flotte bildet på omslaget på stortingsmeldinga. Vi er ikke der ennå, men dette bildet er et tegn på at verden har gått framover takket være modige foregangspersoner som har hatt allierte i de politiske partiene. Jeg tør si at SV har vært med i pådrivergjengen, og det forplikter oss til å være det videre også.

       Jeg er glad for at statsråden har tatt den oppgaven som Stortinget, etter forslag fra SV og Høyre, har gitt Regjeringa, og hun har fått fram et dokument som er et grunnlag for å gå de skrittene som det er nødvendig å gå videre.

       I debatten rundt meldinga har det vært mye lys på Kirken og Kirkens ansvar for diskriminering av lesbiske og homofile, og jeg er enig i den kritikken. Men dersom lyset bare rettes inn mot Kirken, blir resten av samfunnet liggende i mørket og slipper unna ansvaret. Meldinga avdekker at alle deler av samfunnsområdene trenger å bli konfrontert med fordommene, slik at vi kan gjøre noe med den berømte skapdøra, åpne den på vidt gap. Det trengs kort og godt et felles løft for å få eksponert den nødvendige innsikten og kunnskapen som må til for å imøtegå sterke fordommer.

       Det å bli akseptert som hele mennesker, uavhengig av seksuell legning, er en menneskerettighet. Det er fortsatt slik at mennesker lever på flukt fra seg sjøl og sine nærmeste, et liv i løgn, fordi dette samfunnet er preget av fordommer og intoleranse, og det er fortsatt slik at mennesker blir seksuelle flyktninger fordi lokalsamfunn blir for trange.

       Jobben er ikke gjort ved behandlinga i dag. Jobben må gjøres kontinuerlig og systematisk. Derfor foreslår SV at det må utarbeides en handlingsplan som skal motvirke homofobi og diskriminering, nettopp som grunnlag for handling. Dette gjør Regjeringa på områder som oppfattes som særs viktige, og dette området er særs viktig. Vi mener at det med jevne mellomrom må foretas undersøkelser som det NOVA har gjort, med påfølgende stortingsmeldinger, så vi kan diskutere hvor langt vi er kommet i et helhetlig bilde.

       Stortinget kan bidra til et mer inkluderende samfunn. Jeg tenker på ved lovgivning, og jeg tenker på retten til å bli vurdert som adoptivforeldre og viser til det vi foreslo i debatten tirsdag, og arbeidsmiljøloven § 55  A, som vi mener skal endres slik at Kirken ikke kan fortsette å diskriminere lesbiske og homofile, og jeg tenker ikke minst på endringer i straffeloven. I løpet av 1990-1996 ble flere homofile menn drept, og drapene var seksuelt motivert i en eller annen form. I alle sakene brukte forsvaret avdødes homoseksualitet i forsøk på å få mildere straffer. Vi synes derfor ikke det er godt nok å vurdere om straffeloven bør endres, men sender oppdraget om lovendringer nå, slik at voldshandlinger motivert ut fra seksuell legning skal være et straffeskjerpende moment.

       SV ønsker at vi skal få til en informasjonsstrøm rundt homofil samlivsform på mange nivåer i samfunnet, i barnehagene, i skolen, i arbeidslivet, i helsevesenet, hos påtalemyndigheten, hos frivillige organisasjoner og i idretten. Det trengs forskning på mange områder, f.eks rundt idrett og homofobi. Jeg har sett stygge eksempler på at ressurssterke idrettsutøvere er blitt trakassert ut av organisert idrett. Sånn kan vi bare ikke ha det!

       Vi mener at arbeidsgivere og arbeidstakere må ansvarliggjøres for holdninger innenfor arbeidslivet. Opplæring av verneombud er spesielt viktig, og her må staten gå foran og ta et større arbeidsgiveransvar. Det er viktig å sette inn tiltak i ungdomsåra, i den mest sårbare fasen. SV mener at Homofiles Ungdomstelefon i denne sammenhengen er spesielt viktig, og vi mener at den må kunne drives gratis på grønt nummer, nettopp for å gjøre terskelen for å kontakte denne telefonen i anonymitet så lav som mulig for ungdom.

       SV har alltid ment at LLH skal spille en avgjørende rolle. LLH må få ressurser til å bli en grasrotorganisasjon på førstelinjenivå i alle fylker. Men det blir en ansvarsfraskrivelse dersom den viktige jobben som skal gjøres nå, skal være avhengig av frivillige krefter - og bare det. Jobben som må gjøres nå, må organiseres og profesjonaliseres på en helt annen måte enn det jeg ser at Regjeringa legger opp til. Jeg ønsker også statsrådens kommentar til akkurat det.

       Jeg fremmer herved de forslagene som er inntatt i innstillinga.

       Jeg skal knytte kommentarer til noen av de viktige milesteinene som jeg ser i dette dokumentet. Jeg skal starte med det som er en arv fra en litt annen livsrolle, nemlig hvor opprørt jeg er over at det har foregått overtredelser, kriminelle handlinger, ja drap, begrunnet i seksualhat. Jeg er en sterk tilhenger av å skjerpe straffebestemmelsene der voldshandlinger og det som også ender i drap, begås med seksuelt hat som utgangspunkt, og i dette tilfellet hat mot homofile. Det skal jeg markere ved rett og slett å stemme for SV-forslaget. Jeg synes at det er på sin plass å reagere. Jeg husker ennå en del av de enkeltsakene vi har kunnet lese om, de har opprørt meg, på samme måte som mange andre saker hvor jeg føler at folk blir tråkket på.

       En annen av de viktige milesteinene er den skildringen som er gitt her av ungdom, og jeg synes det er tankevekkende å registrere i NOVA-rapporten at når det gjelder homofil og lesbisk ungdom, de aller yngste, har én av fire faktisk forsøkt å ta livet sitt. Det synes jeg er et forhold som vi må ta tungt innover oss, og det medfører at jeg også stemmer for Ågot Valles forslag om et grønt nummer. Jeg synes det er helt rett, og jeg synes det er viktig at et så praktisk tiltak er på plass.

       Så er det to forhold som knytter seg til Kirken. Jeg er aktiv i Den norske kirke, og jeg har liten sans for at noen praktiserer helbredelse overfor homofile. Jeg synes personlig at det må være en sterk misforståelse av Kirkens budskap, og jeg skjønner at folk opplever dette som dypt krenkende. Som kirkemedlem tilhører jeg dem som har vært for - og som faktisk har sittet på kirkemøter og arbeidet for - at homofile i partnerskap og samliv kan sitte i kirkelig vigslede stillinger. Det er jeg en sterkt tilhenger av. Men jeg er en like sterk motstander av at staten skal blande seg bort i Kirkens indre liv. Derfor kommer jeg til å stemme mot forslaget om å endre § 55 A. Dette er et standpunkt jeg har hatt i mange sammenhenger, og jeg synes at prinsippene er til for å etterleves, uansett hvor man er. Jeg er blant dem som i hvert fall må kunne si følgende til dem som er homofile, og som søker å finne sin plass i Kirken: Jeg har opplevd at mye av det bl.a. Åpen Kirkegruppe har gjort, gjennom de senere år har bidratt til både nyanser og åpninger som jeg ikke trodde var mulig for fem eller seks år siden. Jeg er også en av dem som gledet seg meget stort over at Majorstua menighetsråd gjorde det de gjorde, og ansatte Jens Torstein Olsen. Jeg er en sterk tilhenger av en slik linje, og jeg kommer selv til å kjempe for en slik linje i den kirken jeg er medlem av, men jeg synes ikke at staten skal regulere dette.

       Jeg er klar over at man her står i konflikt mellom det man skulle ønske politisk, og hvordan trossamfunn utvikler seg, men det er slik i trossamfunn at der går dessverre ofte i noen sammenhenger utviklingen når det gjelder sosialetiske spørsmål senere enn det man skulle ønske. Men det er min linje, og jeg er uenig i det standpunkt som Regjeringen her har inntatt, og som har støtte av SV her i salen.

       Det er et annet viktig punkt som er tatt opp, og det er hvordan de levekårene som her bredt er beskrevet, kan holdes framme. Jeg var selv til stede på et - synes jeg - refleksjonsorientert møte som LLH arrangerte, som nettopp gikk på disse forholdene. Og jeg er den første til å slå fast at det er viktig med frivillige organisasjoner - det er faktisk de som er viktige i Norge. Men jeg er også enig med dem som sier at det trengs noe mer.

       Så vil jeg gjerne tilkjennegi mitt synspunkt: Jeg er ikke lenger blant dem som er overbegeistret for ombudstanken, men jeg tenker i andre baner. Jeg tenker i de banene og på de erfaringene vi bl.a har høstet gjennom det vi nå har sett, gjennom det som heter Senter mot etnisk diskriminering. Det er et organ opprettet i det offentlige rom, med støtte av det offentlige, som har en rolle, og som har en rolle når det gjelder dokumentasjon, hvor folk kan henvende seg, slik at enkelthendelser ikke bare blir en hendelse for en selv, eller for dem man samtaler med, men blir noe som til slutt samler en systematisk dokumentasjon. Det betyr at man får en talerstol som fungerer i den offentlige debatt, det fungerer inn mot forvaltnin-gen, det fungerer mot politikerne. Jeg foretrekker det som modell, og jeg vil be statsråden se nettopp på erfaringene fra Senter mot etnisk diskriminering når man fra nå av skal se på hvordan man kan sørge for at homofile og lesbiskes levekår kan holdes framme i offentligheten også etter denne stortingsdebatten.

Anders Hornslien (A) : Jeg vil understreke at jeg selvfølgelig er av dem som er glad for at denne meldingen ligger på bordet, og jeg er glad for at problematikken og de utfordringene vi står overfor i forhold til samfunnets behandling av homofile og lesbiske og deres levekår, blir drøftet og tatt på en seriøs og grundig måte.

       Allikevel vil jeg advare litt mot storsamfunnets reaksjon på sine egne handlinger, for jeg får en viss følelse av når jeg hører enkelte innlegg her, at de homofile nå må være veldig takknemlige for at dette skjer, at vi skal være veldig glade for at samfunnet nå er blitt så stort og så romslig. Jeg vil bare advare litt mot en sånn tankegang, for for oss som er homofile, som har kjempet kanskje siden vi var 13-14-15 år for å bli akseptert og for å få like rettigheter og for å bli sett på som likeverdige mennesker, er det ikke dermed sagt at vi bør være så himla takknemlige når vi får det til og vi ser en holdningsendring. Jeg vil heller si: Det skulle bare mangle! Vi skal møtes med den samme respekten og ha det samme likeverdet som alle andre mennesker i dette samfunnet. Gjør vi noe galt, skal vi tas for det. Gjør vi noe godt, skal vi roses for det, men det skal ikke skje på bakgrunn av vår seksuelle legning. Det er det denne diskusjonen i utgangspunktet dreier seg om - ikke om at vi skal være takknemlige for de endringene som har kommet. Det skulle bare mangle!

       Så har det kommet reaksjoner i forhold til dette som går på helbredelse, og at det blir en snever del av debatten. Jeg vil bare si at dette med helbredelse ikke er noen teologisk debatt - det finnes ikke. Jeg vil bare sitere en resolusjon fra Norsk Psykiatrisk Forening som ble vedtatt på deres årsmøte i oktober 2000. Der sier de:

       « Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En « behandling », hvis eneste hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil må betraktes som etisk uforsvarlig. »

       Jeg vil advare veldig sterkt mot å gjøre dette til et teologisk spørsmål. Vi kan ikke akseptere at overgrep som gjøres mot enkeltmennesker, og som leder enkeltmennesker ut i en forferdelig hverdag, gjøres om til et teologisk spørsmål. Der må alle anstendige partier si fra at dette er en form for behandling av enkeltmennesker som vi ikke godtar. Det har ingenting med respekt for Kirken å gjøre. Det har rett og slett med respekt for enkeltmennesket å gjøre. Og jeg synes det er problematisk for Kristelig Folkeparti, det må jeg si, samtidig som vi vet at Kjell Magne Bondevik har ført til en voldsom åpenhet rundt psykiske lidelser - noe jeg synes har vært veldig bra, og som det står stor respekt av: å tore å gå ut med det - jeg synes faktisk det er et stort paradoks for Kristelig Folkeparti å svekke hans troverdighet på dette området ved å ikke ta avstand fra denne helbredelseskulturen som er ganske utbredt. Det er mulig at representanten Lånke ikke er klar over det, men da kan han bli med meg på kontoret etter denne debatten og bli med inn på Internett, så kan han se alle de tilbudene som ligger der om helbredelse av homofile, og hva det har ført til. Og hvis han er i tvil om hva det har ført til, kan han også se den utmerkede dokumentaren som gikk på TV 2 i fjor, som het « BE - skitne, syndige meg », hvor man får en relativt bred og grundig dokumentasjon på hva dette fører til for enkeltmennesket, at dette aldeles ikke er et teologisk spørsmål. Det må derfor være flaut, både for Bondevik som har tatt på seg denne rollen, og for Kristelig Folkeparti som var med på å nedsette Verdikommisjonen, at de ikke er i stand til å ta et skikkelig standpunkt rundt disse spørsmålene som vi vet har ført og fremdeles fører til mye ulykke, spesielt blant unge mennesker. Jeg må dessverre si at før man på en måte er i stand til å si det, kan man heller ikke forvente at man blir trodd ordentlig når man sier at man vil de homofiles beste. Så enkelt er det bare, så viktig er denne saken, og den omfatter såpass mange mennesker.

       Dessuten er det slik at vi har kommet en lang vei. Det er altså 30 år siden det var straffbart å være homo. Det er jo helt grusomt å tenke på at det bare er 30 år siden! Men vi har fremdeles en lang vei å gå før det er fullt ut akseptert. Jeg vil også advare mot å la Oslo-dominansen være det entydige bildet på de homofile. Jeg tror det er ganske greit å være homofil i Oslo, men jeg tror man skal være forsiktig med fra denne talerstol å slå fast at det fremdeles er greit i hver eneste bygd og hver eneste by i dette landet å være ung og homofil, eller i og for seg voksen og homofil. Vi må derfor stadig kjempe mot fordommene, og vi må stadig ta klare standpunkter som gjør at vi slipper å stå her om 30 år og diskutere homofile og lesbiskes levekår, for da er vi forhåpentligvis kommet dit at vi verken blir helbredet eller utsatt for andre kurer for å prøve å gjøre oss til noe annet enn de menneskene vi faktisk er.

Tom Thoresen (A) : I september i fjor vedtok Europarådets parlamentariske forsamling en rekommandasjon om situasjonen for homofile i Europa. Den begivenheten var gledelig av to grunner: for det første at det så sent som den foregående sommeren ikke hadde vært mulig å få vedtatt denne rekommandasjonen, for det andre at Norge på alle dens punkter ligger trygt innenfor det som anbefales overfor Europarådets medlemslands regjeringer. Det betyr også at jeg oppfatter både den stortingsmelding som er lagt fram, den innstilling som er lagt fram, og dagens debatt som avansert i et internasjonalt perspektiv. Det er f.eks slik at i det fremste organet for menneskerettigheter i Europa er det fortsatt mange medlemsland som kriminaliserer bestemte seksuelle legninger.

       Når det er sagt, er det klart at det betyr jo ikke at situasjonen er i orden i Norge, men vi har i hvert fall vært gjennom og er oppe i en meget gledelig utvikling. Den utviklingen foregår selvfølgelig dels ved hjelp av det lovverk vi har, men først og fremst kanskje ut fra hvilke holdninger som er på offensiven i det norske samfunn, og hvilke som ikke er det. Ett viktig trekk synes jeg for min del er avmystifiseringen av at mennesker som har bestemte seksuelle legninger, skulle være andre typer mennesker, ha andre rettigheter eller andre behov enn de vi alle har. Her er det åpenbart fortsatt mye å gjøre, men jeg tror dette først og fremst er et holdningsarbeid som også er et betydelig ansvar for oss på det individuelle plan.

       Så er jeg noe redd for det jeg vil kalle klientifiseringen. Det er riktignok slik at om mennesker får spesielle samfunnsproblemer på grunn av sin seksuelle legning, må det møtes med bestemt samfunnsaksjon i forhold til disse problemene. Det gjelder både hjelpe- og støtteapparat, lovgivning og på annen måte. Men vi har også en annen type klientifisering som åpent eller litt mer fordekt tar utgangspunkt i - skal vi si - et normaliseringbegrep for seksuelle legninger i samfunnet, og endog kanskje ønsker å sette i gang forskning eller helbredelsestiltak i forhold til dem. Det feltet skal jeg heller ikke utbrodere nærmere nå, men bare vise til hva Anders Hornslien sa om dette fenomenet i det foregående innlegget.

       Så er det slik at på dette felt som på alle andre felt i samfunnet som gir grunnlag for diskriminering, er det diskrimineringen vi må komme til livs. Det er slik - i hvert fall er det slik for meg - at på noen av de feltene vi diskuterer, er diskriminering et viktig ledd i analysen og beslutningene vi skal fatte, men det fins også andre hensyn. Adopsjon er sett fra min personlige synsvinkel et slikt område, og den vanskelig grensedragningen mellom samfunnets normer, slik lovgiveren fastsetter dem, og samfunnets normer slik f.eks en teologisk utlegning fastsetter dem, kan også være det.

       Det betyr fra min side ingen skråsikkerhet, men en ærbødighet overfor slike problemstillinger. Jeg vil si at jeg vil i hvert fall ta avstand fra - jeg tror det var Trond Helleland som sa det - at Arbeiderpartiet har noe ønske om å beholde statskirken for å kunne styre teologien. Det er ikke riktig. Det er ingen politisk oppgave å drive verken teologisk forskning eller utvikling, men det kan være en politisk oppgave å sørge for at den teologiske brytning finner sted.

Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg vil starte med å si at denne meldingen er det viktigste dokumentet jeg har lagt fram for Stortinget, og jeg vil også benytte anledningen til å takke representanten Lahnstein for rosende ord.

       Dette er helt klart en verdimelding, og Regjeringens utgangspunkt er at homofile og lesbiske må få leve ut sin kjærlighet til personer av samme kjønn uten frykt for sanksjoner, verken fra storsamfunnet eller fra Kirken. Av samme grunn tar også Regjeringen et prinsipielt standpunkt mot helbredelse - et standpunkt som følges av et stort flertall i komiteen, og det er jeg svært glad for.

       Saksordfører redegjorde nøye for historikken, og jeg skal ikke gjenta den. Men det går en rød tråd fra straffeforbudet ble opphevet til vi legger fram denne meldingen. Den røde tråden bygger på kunnskap, på innsikt og på forståelse, men også på homofiles utrettelige kamp for bedre levekår. Jeg har lyst til å gi homofile anerkjennelse for denne kampen, og jeg er stolt over at Arbeiderpartiet har spilt en sentral rolle ved alle disse viktige veivalgene. Historien har vist oss at vi har rett, og vi vet også at det har vært ulike oppfatninger i eget parti i denne saken.

       Homofile er mangfold, og homofile utgjør ingen ensartet gruppe. Mange homofile og lesbiske lever flotte liv, mens vi vet at andre sliter med selvaksept. Meldingen gjenspeiler dette faktum.

       Meldingen inneholder en rekke tiltak på mange områder - forskning, kompetanseheving og informasjonstiltak innenfor en rekke områder. Målgruppene er homofile selv så vel som lærere, helsepersonell, kommunale myndigheter og partene i arbeidslivet. Det foreslås å styrke LLH, slik at denne organisasjonen kan fungere som kunnskapsbank og som en vaktbikkje når det gjelder antidiskrimineringsarbeid i arbeidslivet.

       Regjeringen foreslår videre at straffeloven §§ 232 og 292 skjerpes, slik at voldsforbrytelser og skadeverk motivert ut fra en persons seksuelle orientering kan være et straffeskjerpende moment. Videre foreslår vi at homofile samboere skal bli inkludert i det videre arbeidet med utredningen Samboerne og samfunnet.

       Regjeringen ønsker også å styrke Oslo kommunes rådgivningstjeneste for homofile, slik at de kan utvikle kompetanse på dette området og veilede den øvrige helsetjenesten.

       Jeg er glad for at et flertall på Stortinget ser ut til å slutte seg til det alt vesentlige av dette.

       Regjeringen foreslår å oppheve unntaksbestemmelsen i § 55 A i arbeidsmiljøloven, og vi har ikke, som mediedebatten kan gi inntrykk av, ønsket å pålegge Kirken å ansette homofile prester. Derimot har vi ønsket å hindre at Kirken skal ha rett til å diskriminere mellom homofile og heterofile teologer med det samme synet. Jeg tar til etterretning at det er et flertall som ser det på en annen måte.

       Jeg er fristet til å si at det er ikke slik som enkelte partier tror, at det er enkelte som skal tas. Det handler heller ikke om å gjøre enkelte partier til syndebukker, men det handler faktisk om en reell politisk uenighet. Jeg har lyst til å si det på den måten at det ikke kan være tvil om at det her er en viss motstrid mellom prinsippene på den ene siden og menneskeverdet på den andre siden. De går rett og slett ikke hånd i hånd i denne saken. Den verste formen for diskriminering er etter min mening forsøket på å helbrede mennesker med homofil eller lesbisk orientering. Det signaliserer et syn på homofili som noe uønsket og negativt som bør endres. Man kan like det eller ikke, men Arbeiderpartiet mener at dette synet er etisk uforsvarlig.

       Det har blitt gitt uttrykk for i denne debatten at Arbeiderpartiet har utvist et dårlig skjønn. Jeg har da lyst til å stille spørsmålet tilbake: et dårlig skjønn for hvem? Toleranse og menneskeverd er det viktigste, sier enkelte partier her i dag. Og da må vi spørre: for hvem? Er hensynet til Kirken viktigere enn at vi skal kunne gi enkeltmennesker aksept? Vi har i 2001 faktisk en diskrimineringsbestemmelse i norsk lov, og vi ønsker å gå bort fra å se på homofile i Norge som minoriteter. Jeg er overbevist om en ting, og det er at det kun er et tidsspørsmål før flertallet i denne salen mener det samme som Arbeiderpartiet. Vi vet at det er en prosess i Kirken, og vi håper at vi kan komme i mål med den, selv om Arbeiderpartiet i dag lider nederlag i denne saken. Men det er et nederlag jeg kan stå meget oppreist på.

       Nå er det slik at Kristelig Folkeparti her i dag, ikke minst fra representanten Larsen, har blitt konfrontert med at det er flertallet som har rett. Fordi vi har stilt oss utenfor et bredt flertall i en merknad, er vi blitt kjørt opp mot veggen og fortalt at vi har tatt feil. Nå har jeg lyst til å konfrontere statsråden med at det finnes en motsatt virkelighet når det gjelder forholdet til § 55 A i arbeidsmiljøloven, hvor flertallet går imot Regjeringen og Arbeiderpartiet. Da er det vel slik at flertallet alltid har rett, og at det også gjelder her.

       Jeg har igjen lyst til å utfordre statsråden på spørsmålet som har å gjøre med Kirken og forholdet til ansettelser, ikke minst i vigslede stillinger, og den unntaksbestemmelsen som Regjeringen nå ønsker å fjerne og dermed diskriminere Den norske kirke i forhold til alle andre trossamfunn. Det er også en side ved dette. Mener statsråden at Den norske kirke er et trossamfunn, eller er den ikke et trossamfunn? Og når det gjelder dette vedtaket som nå etter alle solemerker kommer, hvordan vil statsråden forholde seg til det? Vil kampen fortsette, eller vil man godta at det er et flertall her? Nå hørte jeg statsråden si, hvis jeg ikke tok feil, at det bare var et tidsspørsmål før flertallet var på den andre siden. Jeg vet ikke hvilke partier statsråden siktet til da.

       Vil statsråden nå akseptere det som Kirken har ønsket, og som også er i tråd med internasjonale konvensjoner, som Arbeiderpartiet alltid er veldig opptatt av å henvise til i andre sammenhenger, nemlig at trossamfunn skal ha unntaksbestemmelser på dette området. Dette handler om forholdet til tro og etikk. Spørsmålet mitt er da: Vil statsråd Karita Bekkemellem Orheim nå anbefale Arbeiderpartiets gruppe å ta flertallets anvisning til følge, og anbefale dem å stemme for?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg tror jeg tar det som en kompliment at representanten Lånke karakteriserte meg som svært engasjert i denne debatten. Jeg har også lyst til å si tilbake at det var ingenting å si på representanten Lånkes engasjement i dag i denne saken.

       Jeg håper ikke representanten på et vis harselerte med det jeg sa om at dette er det viktigste dokumentet jeg har lagt fram i min statsrådstid, fordi, som jeg sa, dette er en verdimelding for Arbeiderpartiet. Vi har tatt standpunkt som jeg mener er riktige for lesbiske og homofile i Norge, og som vi står oppreist på. Vi var fullstendig klar over den motreaksjonen vi ville få, både fra partier på Stortinget og selvfølgelig fra Kirken selv. Men i noen sammenhenger handler det ikke om hvor mye penger en greier å bevilge til en sak, denne saken handler faktisk om hvilken type liv vi greier å gi folk som sliter i dette landet.

       Derfor er det også veldig gledelig at nettopp de homofiles organisasjon har gitt oss veldig stor uttelling på det vi har lagt fram i meldingen. Derfor er det også veldig gledelig at meldingen i all hovedsak får tilslutning fra et flertall i Stortinget.

       Nei, vi har ikke tatt feil, og jeg synes jeg redegjorde nøye for det i mitt innlegg. Jeg mener at prinsippet om likebehandling står veldig, veldig sterkt i norsk lov, og for meg blir det også et etisk spørsmål: Kan vi få lov til å ha en diskrimineringsbestemmelse som skal ha et unntak for Den norske kirke, når vi ikke har det på andre områder i vårt samfunn?

       Vedtaket skal selvfølgelig etterleves av Regjeringen. Vi er selvfølgelig ydmyke og har full forståelse for at stortingsflertallet avgjør, men det kan ikke være slik at vi av taktiske grunner og ut fra sonderinger ikke skal kunne få muligheten til å legge fram den politikken som vi mener er riktig for det norske samfunnet.

Trond Helleland (H) : Jeg har lyst til å rose statsråden for engasjementet, slik at det ikke er noen tvil om det, det har vært veldig bra både her og i media. Det viser seg jo også at det er et bredt flertall bak de aller fleste punkt i denne stortingsmeldingen, og det er jeg glad for.

       Jeg har lyst til å sitere fra Regjeringens egen melding, der det står:

       « Innan Den norske kyrkja - og truleg også innan andre trudomssamfunn - er den offisielle haldninga til homofili i endring, og det blir ført debatt om spørsmålet blant medlemsgrupper og i dei leiande organa. Det blir òg ført dialog med grupperingane til homofile og lesbiske innan trudomssamfunna. Erfaringane frå desse dialogprosessane later til å vere at dei bidreg til meir open framferd og større forståing om homofilispørsmålet. »

       På tross av denne omtalen av Den norske kirkes indre prosesser, foreslår altså Arbeiderpartiet å endre § 55  A slik at Kirken ikke lenger skal være unntatt fra bestemmelsen om at det ved ansettelse ikke er tillatt å forskjellsbehandle ut fra eventuelt homofil legning eller samlivsform - ingen andre trossamfunn skal pålegges denne endringen - selv om en innenfor Den norske kirke, f.eks biskop Stålsett og presten i Majorstua menighet, ber om at disse prosessene må Kirken selv få styre. Hvorfor har ikke Regjeringen foreslått tilsvarende endringer f.eks i likestillingsloven i forhold til Den norske kirke?

       Arbeiderpartiets råkjør i denne saken har avstedkommet sterke reaksjoner. Jeg skjønner engasjementet, men jeg skjønner på en måte ikke logikken. Hvorfor foreslår Arbeiderpartiet dette? Stoler de ikke på at prosessene i Kirken vil føre til det ønskede politiske resultat? Stoler de ikke på at de teologiske brytningene som Tom Thoresen var opptatt av i sitt innlegg, vil føre fram? Er det med andre ord slik at Regjeringen beskriver en prosess i Kirken som går i positiv retning, men på tross av det vil fremme lovforslag istedenfor å la Kirken styre? Hva sier det om Arbeiderpartiets forhold til Den norske kirke? Er det slik at Kirken er en forlenget arm av statsadministrasjonen?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Ja, da må jeg også få takke representanten Helleland for rosen.

       Så til spørsmålet. Jeg føler jeg gjorde nøye rede for det i mitt forrige svar, men jeg kan prøve å fortsette litt på det jeg ikke fikk sagt i stad. At det skal være et såkalt råkjør fra Arbeiderpartiet i denne saken, vil jeg ta avstand fra. Dette handler om at vi har lagt fram et forslag som vi mener er riktig. At det vil være en uenighet om det, tror jeg faktisk vi kan leve med, men jeg har lyst til å si at dersom dette er et teologisk spørsmål, hvorfor skal en da diskriminere mellom homofile og heterofile teologer med det samme synet? Det kan også være fristende å spørre om det skal være sånn at arbeidsmiljøloven skal beskytte homofile innenfor Kirken og samtidig holde dem som er utenfor, utenfor? Er det virkelig en konsekvent holdning? Vi vet at svært mange som i dag har sitt virke innenfor Kirken, sliter med de holdningene de møter, og derfor syns Arbeiderpartiet at det er riktig at vi fjerner den unntaksbestemmelsen for Den norske kirken. For øvrig vil jeg bare vise til mitt forrige svar.

Ågot Valle (SV) : Jeg vil slutte meg til roserne og si at bare det bildet som er trykket på forsiden av meldinga, viser at dette er en verdidebatt, en verdimelding, så den rosen skal statsråden ha.

       Men jeg vil utfordre statsråden på hvem hun tenker seg skal ha ansvaret for jobben videre, altså den jobben vi alle er enige om må gjøres. For oss ser det ut som vaktbikkje- og pådriverfunksjonen legges til LLH. Vi har vært sterkt uenig i de nedskjæringene som LLH fikk i den forrige arbeiderpartiregjeringens tid. Vi er enig i at LLH skal få styrket sin mulighet til å være en sterk grasrotbevegelse, spirende i hele landet, en førstelinjetjeneste for brukergrupper og andre. Men SV mener at arbeidet også må gjøres av fagfolk i offentlig regi, på samme måte som i likestillingsarbeidet for øvrig. Kan en tenke seg arbeidet for likestilling uten det som har vært gjort på likestillingssenteret og av Likestillingsombudet? Noen må ha ansvaret for kompetanseutvikling, for juridisk rådgivning osv. Vi ser at det vil være behov for et kompetansesenter og en kunnskapsbank med tilhørende ressurser og bedre kontinuitet i oppfølging av saker og utvikling enn det vi har lov til å pålegge LLH å ha ansvaret for. Vi er enig i at det nå ikke skal opprettes et homoombud, men synes de tankene en har i Sverige om å samlokalisere alle ombudene i forhold til grupper som blir diskriminert, under én og samme paraply, er spennende. Der har man også et homoombud.

       Det blir viktig å få avklart hvilke tanker statsråden har om den videre utvikling og hvilken rolle hun ser for seg at LLH skal ha. Kan LLH erstatte et homoombud og et kompetansesenter? Og hvis LLH skal gjøre det, i hvilket omfang ser man da at man trenger å styrke LLH? Med andre ord: Her er det ikke snakk om bare noen hundretusener hvis en skal styrke LLH på den måten. Og så må en tenke seg nøye om slik at en ikke blander forvaltning og grasrotengasjement.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg er ikke i tvil om at LLH kan fungere som en god vaktbikkje. Det har historien vist oss. Jeg har tro på engasjementet og på saklig faktakunnskap, og selv om en organisasjon får økonomisk støtte av det offentlige, tror jeg kritikk av offentlig myndighet er der når det faktisk trengs. Jeg tror at et eget homoombud kan bidra til å spre et fra før av lite miljø, og da er det kanskje bedre at vi gjør et forsøk på å styrke det eksisterende miljøet. Vi har tradisjon for i Norge at det ikke er noen motsetning mellom økonomisk støtte fra det offentlige og en kritisk innstilling til de samme myndighetene. Jeg tror ikke vi klarer å kjøpe LLH, for å si det på den måten.

       Ja, selvfølgelig skal vi også ha en fagekspertise og en kompetanse i offentlig regi, så dette er ikke et spørsmål om enten - eller, men om både - og. Men vi vil selvfølgelig vurdere situasjonen nøye, og er det slik at LLH ikke vil makte denne jobben, må vi også få komme tilbake til det og korrigere kursen fra Regjeringens side.

       Jeg har lyst til å si at vi er ikke ferdig med arbeidet i og med at vi behandler denne meldingen i dag. Dette er det første skrittet, som vi burde ha tatt for lang, lang tid tilbake. Derfor er det viktig nå at vi klarer å iverksette alle de tingene vi lister opp i meldingen gjennom konkrete tiltak, i hele det norske samfunnet.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil følge opp den forrige replikkrunden med statsråden, fordi jeg har ennå ikke registrert at statsråden svarte på et av mine spørsmål, og derfor skal jeg gi henne en sjanse til. Det er spørsmålet om Den norske kirke er et trossamfunn. Vil statsråden forstå Den norske kirke som et trossamfunn på lik linje med alle andre trossamfunn i dette landet?

       Så har jeg et spørsmål til, og det vil jeg knytte opp mot et sitat fra en artikkel i Dagsavisen den 22. desember i fjor, som er skrevet av Knut Sverre Røang, som er leder i LLH, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, hvor han sier en del om forholdet mellom bl.a sentrumspartiene og Kristelig Folkeparti og lesbiske og homofile som viser en veldig sterk respekt også for divergerende synsmåter, som på en måte avviker litt fra det som er kommet fram fra det partiet statsråden representerer i dag. Jeg har bare lyst til å sitere kort her fra denne artikkelen:

       « Arbeidet for levekår og livskvalitet er et stort arbeidsfelt og her har vi møtt hverandre på flere områder. KrF ønsker å jobbe for gode levekår og god livskvalitet for alle i vårt land, og det gjelder også for minoriteter, deriblant lesbiske og homofile. »

       Jeg har en opplevelse av at her har man egentlig tatt oss på alvor. Jeg har lyst til å spørre statsråden om hun oppfatter oss på samme måten som lederen for LLH gjør gjennom denne artikkelen.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg har ingen problemer med å ha respekt for ulike synspunkter. Jeg har også lyst til å sende utfordringen tilbake til Kristelig Folkeparti, om Kristelig Folkeparti faktisk har respekt for de standpunktene Arbeiderpartiet har tatt i denne saken. Det er en respekt som må gå begge veier.

       Jeg har også lyst til å si at selvfølgelig vil det være slik at det også er ulike synspunkter i Det norske Arbeiderparti i denne saken. Det er en prosess, det vet vi, men det er slik at et klart flertall i Arbeiderpartiet har gjort klare vedtak i disse spørsmålene.

       Når det gjelder det første spørsmålet, om trossamfunn, føler jeg at jeg har svart på det. Vi vet at Kirken også har et arbeidsgiveransvar og må tenke på et vern i forhold til sine ansatte, som andre organer i dette samfunnet må.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H) : Det er grunn til å understreke glede over den brede politiske enigheten som er om det meste av innholdet i denne meldingen og i innstillingen. Men det er ett punkt i innstillingen som både overrasker og provoserer meg, og det er Kristelig Folkepartis punkt om forskning på årsaken til homofili. Provokasjonen ble ikke noe særlig mindre etter det siste innlegget.

       Jeg er ingen teolog, men med min vestlandsbakgrunn har jeg såpass mye søndagsskole at jeg har fått med meg at innenfor den religionen som også jeg tilhører, er vi opplært i at det ikke er alle spørsmål som vi som mennesker møter, som vi vil få svar på. Og det fremheves ofte. Ikke minst fremheves det av Kristelig Folkeparti når det gjelder diskusjonen om genforskning. Det er derfor veldig overraskende at en her velger å markere at en ønsker en forskning på årsaken til homofili. Samtidig blir dette forsterket gjennom at en i en annen merknad ikke er med på å fordømme alle forsøk på å helbrede dette. Dette er nødt til å ses i en sammenheng. Men helbredelse må jo ha bakgrunn i at en ser på noe som en sykdom, som noe som mennesker bør gå vekk fra. Det er etter min mening et sterkt angrep på oss som homofile, og et såpass sterkt angrep kan ikke bli stående uimotsagt.

       Det er overraskende at Kristelig Folkeparti, som Anders Hornslien var inne på i sitt innlegg, som har prøvd å reise en verdidebatt i dette landet, går inn for et slikt standpunkt. Jeg mener det siste innlegget krever et nytt svar fra Kristelig Folkeparti på hvorfor de går inn på denne merknaden.

Anders Hornslien (A) : Jeg vil også følge oppfordringen til representanten Høie om at Kristelig Folkeparti nå bør klargjøre sitt standpunkt, for jeg synes at innlegget til representanten Skarbøvik slapp katta ut av sekken. I så måte skal hun ha ros for å ha holdt det, for det var nettopp dette som var årsaken til at vi reagerte så sterkt på Lånkes innlegg, fordi vi mente at dette var motivene bak.

       Representanten Lånke var flink til å pakke det inn i bomull i mye sterkere grad, og fikk det til å høres ut som om Kristelig Folkepartis motiver for dette var å skape en forståelse, en bredere samfunnsmessig forståelse, for de homofile og hvorfor de er homofile, og dette var bakgrunnen til årsaksforskningen. Men vi ser her nå at Kristelig Folkepartis sanne ansikt kommer fram. Det man ønsker, er å finne årsakene til homofili for å gjøre noe med det. Og jeg skal ikke si hvem som sist hadde slike tanker i dette århundre, i Europa, men hvis man leser sin historie, vil man se hvem som tidligere har vært inne på lignende tanker opp gjennom historien.

       Jeg synes det rett og slett er en skandale at man i år 2001 faktisk er i stand til å forsvare at mennesker blir psykisk torturert, for det er det vi snakker om når det dreier seg om helbredelse. Etter de undersøkelsene som er gjort her, er dokumentasjonen så god som den bør være i forhold til hvilke konsekvenser dette har fått for enkeltmennesker og enkeltindivider.

       Jeg godtar heller ikke at man fra denne talerstolen sier at meldingen drukner i dette spørsmålet, og at det bare er et lite spørsmål. Nei, det er ikke et lite spørsmål, for dette er kanskje det siste punktet hvor den reelle undertrykkelsen, virkelig den reelle undertrykkelsen, av homofile og lesbiske foregår i vårt land. Det er altså en form for metoder, og resultatene av metodene er så groteske at det er relativt sjokkerende å høre at representanter fremdeles tar det i forsvar. Men rosen skal være der - for at man er ærlig.

       Spørsmålet er selvfølgelig også rent teologisk, og jeg får da snu spørsmålet tilbake til Kristelig Folkeparti: Tror man også på helbredelse av heterofili? Tror man på det? Tror man på helbredelse fra heterofili, og at det også kan være en uønsket livssituasjon å være heterofil? Eller er det faktisk slik at man bare forutsetter at det vil alle være, og at homofili i utgangspunktet er noe uønsket?

       Deres plikt er å gå tilbake og sørge for å gi de menneskene som kommer i en slik situasjon at de har en uønsket holdning til sin egen seksualitet, selvtillit, identitet og styrke nok til å være hele mennesker. Det er vårt ansvar som politikere. Og det er vårt ansvar også å si fra til de deler av Den norske kirke og trossamfunn som ikke lar enkeltmennesker utvikle seg på den måten.

Ola T Lånke (KrF) : Siden utfordringen ble gitt om å forklare Kristelig Folkepartis standpunkt i forhold til dette med forskning, skal jeg prøve å ta den - kort.

       Jeg må - for jeg har ikke all verden av tid - vise til de innleggene jeg har hatt før i dag, særlig til hovedinnlegget mitt, hvor jeg synes jeg redegjorde grundig for dette. Jeg oppfattet også at Hornslien hadde oppfattet det jeg egentlig ønsket å si, nemlig det samfunnsmessige ønsket om bredere kunnskap også når det gjaldt dette.

       Jeg vil bare si til representanten Hornslien og til andre som også har hatt ordet her, at det er jeg som har sittet i komiteen. Jeg tar ansvaret for at jeg har formulert denne setningen, og jeg burde være den som best vet hva vi har lagt i den. At en annen taler fra mitt parti også har uttrykt seg om dette, kanskje på en litt annen måte, rokker ikke ved at det er det som står, og det jeg har forsøkt å si, som er Kristelig Folkepartis tilnærming til dette.

       Jeg har ikke prøvd å dramatisere dette. Jeg har skrevet en liten setning fordi jeg synes det er en del av helheten. Det er media, Anders Hornslien - ikke minst - og andre som har hausset dette opp og skapt et stort, gedigent problem av det. Jeg kan ikke se at dette er noe problem, at det skulle være et fnugg av diskriminering overfor noen å skulle søke mer kunnskap. Det er ikke noe annet.

       Når det gjelder helbredelse av homofili, som han var innom i slutten av innlegget, må jeg bare vise til det jeg har sagt, at dette opplever vi som et teologisk spørsmål. Jeg er klar over at Arbeiderpartiet, og særlig representanten Hornslien, ser på alt som politikk, der også disse teologiske spørsmålene er politiske spørsmål. Vi har valgt å se annerledes på det og ikke nærme oss dem fra en politisk synsvinkel. Det er spørsmål som også har med en stor del av det norske folks indre trosliv å gjøre. Det har jeg respekt for.

       Mange her har forsvart Den norske kirkes integritet når det gjelder ansettelser. Jeg skulle ønske man også viser den samme respekten for Kirkens og kristnes - som i dette tilfellet er aktuelt - integritet når det gjelder dette spørsmålet. Det har Kristelig Folkeparti ønsket å gjøre. Det står vi fast ved.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 3367)