Bendiks H Arnesen (A)
(ordfører for saken):

       Stortinget skal nå behandle et Dok.nr.8-forslag som gjelder tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for fattige barnefamilier. Vi har merket økt fokus på slike spørsmål i den senere tid, og jeg registrerer et sterkt engasjement fra alle partier på Stortinget og fra mennesker ellers i samfunnet for å få en bedring i disse familienes situasjon.

       Velferdsstaten Norge kan ikke ha en situasjon hvor barn må leve i det som kan betegnes som fattigdom. Dette tror jeg alle er enige om, men årsakene er mange, og problemene er ofte store. Derfor finnes det ikke noen snarvei ut av denne situasjonen.

       Derfor jobbes det fra Regjeringens side på flere hold og områder for så raskt som mulig å finne gode og varige løsninger som får folk ut av denne situasjonen, og som skal forhindre at nye kommer inn i en slik situasjon. På tross av mange viktige og gode tiltak er det stadig nye som faller utenfor. Dette må vi klare å forhindre i framtiden.

       Sosialhjelpen må være den økonomiske ordningen som skal virke når ingen av de mange andre økonomiske ordningene er tilstrekkelige. I den forbindelse er det viktig å minne om at departementet i sitt rundskriv til kommunene om sosialhjelp har vektlagt at det skal tas hensyn til at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig, og at barn skal få anledning til å delta i vanlige fritidsaktiviteter.

       Det er viktig at disse reglene blir fulgt for å sikre at barnas levekår og livsstandard blir best mulig i en ellers vanskelig situasjon. Barna må slippe å føle seg tilsidesatt og ikke kunne ta del i fritidsaktiviteter fordi familien har en vanskelig økonomisk situasjon.

       Sosialhjelpen er imidlertid ikke noe som skal være varig. Derfor må det et sett av virkemidler til for å få folk ut av en slik situasjon. Jeg tror ikke svarene på dette ligger i det forslaget som vi nå behandler, og jeg tror heller ikke at et så omfattende problem kan løses gjennom et Dok.nr.8-forslag.

       Jeg tror at tilbud om lønnet arbeid er noe av det viktigste bidraget for å få folk ut av en situasjon som kan sammenlignes med fattigdom. I dag støtes for mange ut av yrkesaktivt liv og inn i en håpløs situasjon med tap av inntekt, hjem og sosial kontakt. For mange blir dette resultatet når man ikke klarer å henge fullt ut med i et stadig tøffere tempo. Jeg tror alle ser at dette kan være en av hovedgrunnene til problemene vi står overfor, men vi må samtidig erkjenne at dette ikke er noe som kan løses over natten.

       I kjølvannet av en vanskelig økonomisk situasjon blir også boligsituasjonen et problem. Også her jobbes det med forbedringer for å kunne gi et godt botilbud til alle.

       Hospits er ikke noe godt botilbud for noen - og aller minst for barna. Ved behandlingen av utjamningsmeldingen sa et enstemmig storting at hospits måtte avvikles som boligløsning for barnefamilier.

       Et flertall i komiteen uttrykker tilfredshet med at Regjeringen arbeider med å redusere bruken av hospits som botilbud, spesielt for barnefamilier, men innser at dette også er en praktisk utfordring som det nødvendigvis må ta noe tid å gjennomføre. Jeg oppfatter flertallet i komiteen slik at Regjeringen nå må jobbe videre med de endringer som skal til for å bedre situasjonen for fattige barnefamilier og andre vanskeligstilte i samfunnet.

       Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Jeg vil gi ros til forslagsstillerne for det engasjement og den vilje til forbedringer som de viser. Det er viktig å ha fokus på at barn skal få en så god oppvekst som mulig. Det er vanskelig å forstå at vi i dagens Norge opplever at barn ikke kan delta i samme aktiviteter som sine klassekamerater fordi de mangler penger. Det gjør inntrykk når foreldrene sier at barna blir flinke til å lyve og finne unnskyldninger for ikke å være med på aktiviteter.

       Det finnes mye dokumentasjon som bekrefter at mange barnefamilier sliter med økonomien. Undersøkelsen « Sosial Puls 2001 », som ECON gjennomførte for Norges Røde Kors, viste at fattigdom er mest utbredt blant unge enslige, småbarnsfamilier og enslige forsørgere. Det kom fram at fattige barn oftest bor i familier der minst en av foreldrene ikke har arbeid. 44 % av flyktningbarna bor i familier som er helt eller delvis avhengig av sosialhjelp, mens det samme er tilfellet for 10 % av norske barn. Det finnes også barn som bor sammen med bostedsløse foreldre.

       Kristelig Folkeparti mener det er helt uakseptabelt at barnefamilier ikke har egen bolig. Hospits er ikke egnet som bolig for barnefamilier, og vi er derfor tilfreds med at det nå arbeides med redusert bruk av hospits som bolig for disse.

       Kristelig Folkeparti har hele tiden vært kritisk til de endringer som er vedtatt for overgangsstønaden. Vi mener den ikke er fleksibel nok, spesielt for dem som ønsker å bruke mer tid til utdannelse. Kompetanse er viktig for å kunne få en lønn som en kan leve av, og slippe sosialstønad.

       Sentrumsregjeringen var opptatt av en mer rettferdig fordeling og tok initiativ til å utarbeide utjamningsmeldingen. Under behandlingen av den var vi enige om, sammen med bl.a. Arbeiderpartiet, at kontantstøtten ikke skulle regnes med som inntekt ved vurderingen av behov for økonomisk sosialhjelp. Mindre enn ett år etter vedtaket har Arbeiderpartiet snudd. I et rundskriv til kommunene oppfordrer de til å gjøre akkurat det motsatte!

       Vi har nettopp hatt en evaluering av kontantstøtten, og en av de positive effektene var jo at kontantstøtten har vist seg å ha en inntektsutjevnende effekt. Dette kommer de fattige barnefamiliene til gode.

       Kristelig Folkeparti støtter ikke innføringen av forpliktende minimumssatser for sosialhjelp, da vi ikke tror at en generell minstesats gir noe bedre signal om individuell oppfølging enn veiledende normer. Vi mener det er viktig at kommunene legger vekt på at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig, slik retningslinjene presiserer. Vi synes Regjeringen har lagt seg på et for lavt nivå. De burde ha fulgt SIFOs vurderinger og satser som grunnlag for beregning av den økonomiske sosialhjelpen.

       Kristelig Folkeparti arbeider for full barnehagedekning og for at prisene skal være akseptable. Vi tror det er et viktig virkemiddel for å bekjempe fattigdom.

       Kristelig Folkeparti vil at grunnskolen skal være gratis, uten egenbetaling for verken undervisning, temadager, kulturtilbud e.l. En ordning der egenandelene blir dekket som sosialhjelp, er ikke tilfredsstillende og bryter med dette prinsippet.

       Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti der vi oppfordrer Regjeringen til å arbeide videre med problematikken. Vi ber Regjeringen fremme en egen handlingsplan for å bedre levekårene blant fattige barnefamilier. Vi ber også om at det inntektsprøvde barnetillegget til alders- og uførepensjonister med forsørgeransvar for barn blir økt i budsjettet for neste år. Denne gruppen har det kanskje aller vanskeligst.

       Som saksordføreren påpekte i sitt innlegg, er det ingen snarvei ut av denne situasjonen som mange vanskeligstilte opplever. Det kreves tiltak som får virke over tid. Vi vet at høye avgifter rammer alle. Høyre ønsker å redusere avgifter og dermed sørge for at familiene får beholde mer av sin inntekt. Det er det mulig å gjøre noe med raskt. Høyre ønsker å få bedre ordninger med inntektsfradrag for pass og stell av barn, og vi vil sikre foreldrenes rett til barnehageplass ved å samle den offentlige støtten til barnehagene i en stykkpris som følger barna til den barnehagen foreldrene velger, uavhengig av om den er privat eller kommunal. Dette vil helt klart bidra til økt utbygging av barnehageplasser, og det vil i tillegg gi et mer variert og mangfoldig tilbud i tråd med familienes behov. Full barnehagedekning og rimelige barnehager er et viktig virkemiddel for å bekjempe fattigdom.

       Høyre vil videreføre ordningen med kontantstøtte til småbarnsforeldre som ikke benytter seg av offentlig subsidiert barnehageplass. Foreldrene må sikres frihet til å velge mellom flere omsorgstilbud, og evalueringen av kontantstøtten har også vist at den har hatt en utjevnende effekt. For å sikre denne valgfriheten vil Høyre at kommunene holder kontantstøtten utenfor inntektsgrunnlaget ved utmåling av sosialhjelp.

       Barnefamilienes økonomi har de siste to årene blitt svekket gjennom at flertallet ikke har villet støtte Høyres forslag i budsjettene for 2000 og 2001 om å prisjustere barnetrygden. Flertallets manglende vilje til prisjustering har kostet familiene og enslige forsørgere dyrt. Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2000 gav en samlet innstramming overfor barnefamiliene på 700 mill. kr. Gjennom budsjettforliket med Arbeiderpartiet fikk man en svekkelse totalt på ytterligere 400 mill. kr. Dette var knyttet opp mot forslaget om å innlemme forsørgerfradraget i skatt og bruke en del av pengene dette gav, til å utvide barnetrygden til 18 år. Satsene ble også satt ned som en følge av utvidelsen, og dette har også forverret barnefamilienes økonomi.

       Opplæringsloven slår fast at grunnskolen skal være gratis, og at skolen skal holde elevene med nødvendige bøker og undervisningsmateriell. Prinsippet om gratis grunnskole må innebære at elevene ikke skal betale for undervisning i forbindelse med leirskoleopphold. Kommunene kan ta betaling for reise, kost og losji i forbindelse med frivillig opphold, men et slikt opphold må ligge innenfor en økonomisk ramme som gir alle mulighet for å delta, slik at elever og foreldre slipper å bli utsatt for et økonomisk press.

       Det er selvsagt slik at alle vil at barn skal ha en trygg og god oppvekst, og at ingen skal måtte leve i fattigdom. Derfor må sosialhjelpen være en ordning som skal bidra når andre ordninger ikke er tilstrekkelig. Rundskriv vedrørende sosialhjelpen vektlegger at det skal tas hensyn til barn, at de skal ha mulighet til å delta i vanlige fritidsaktiviteter, og at leirskoleopphold ikke skal medføre egenandeler. Som en del av flertallet mener Høyre at en generell minstesats ikke gir noe bedre signal om individuell oppfølging av den enkelte familie enn de veiledende normene vi har i dag. Dette spørsmålet ble da også grundig behandlet i forbindelse med utjamningsmeldingen i fjor. Mange av de tiltakene som kom fram nettopp under behandlingen av utjamningsmeldingen, vil bidra til å kunne redusere forskjellene i levestandard mellom ulike grupper i samfunnet og bedre økonomien og levestandarden for dem som er vanskeligst stilt.

Harald T Nesvik (Frp) : Alle partier som er representert på Stortinget, er faktisk opptatt av hvordan man skal kunne bedre situasjonen for fattige barnefamilier og barnefamilier som av økonomiske grunner ikke har råd til å la sine barn delta i aktiviteter. Det som imidlertid er forskjellen på partiene, er selvfølgelig hvordan en skal komme fram til det mest ønskelige resultat. Det er en kjensgjerning at dette er problemer som ikke lar seg løse ved stadig å øke den økonomiske sosialhjelpen, da dette er en ordning som først og fremst er ment i en overgangsfase å hjelpe personer som er kommet opp i en vanskelig økonomisk situasjon.

       Det er etter Fremskrittspartiets mening viktig å se hele denne problemstillingen som stortingsrepresentantene fra Sosialistisk Venstreparti her løfter opp, i en sammenheng, slik at man ikke bare tar stilling til en rekke forskjellige forslag fremmet i dette Dok.nr.8-forslaget, men ser det i sammenheng med hvordan man f.eks kan få de personene som dette gjelder, og som f.eks ikke har jobb, ut i arbeid, og hvordan man kan få redusert det store norske skatte- og avgiftstrykket, slik at dette også kommer denne gruppen til gode. De stadige økningene i elavgiften griper jo bl.a rett inn i disse familienes økonomiske situasjon og forverrer denne.

       De problemene som reises, løses ikke ved større offentlige utgifter grunnet økninger i sosialhjelpssatsene. Snarere må man legge til rette for at de som har mulighet til det, motiveres til lønnet arbeid. Avgiftene må reduseres, og det må legges til rette for at det kan skje en økt boligbygging, særlig i Oslo-området, slik at presset i boligmarkedet i dette området kan avta.

       Det er imidlertid viktig at vi har ordninger som skjermer barna, slik at de har en mulighet til å kunne delta i aktiviteter på linje med andre barn. Det er også viktig å stimulere til at barn har mulighet til å ha mest mulig kontakt med sine foreldre i oppveksten, og i den sammenheng har kontantstøtten bidratt til at flere foreldre har fått være hjemme med sine barn. Dette har ikke minst kommet barna til gode, også gjennom den økonomiske utjevningen som der har funnet sted.

       Avslutningsvis vil jeg bare vise til at Fremskrittspartiet i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene som regel foreslår en økning i folketrygdens grunnbeløp som er høyere enn det flertallet i denne sal går inn for. Det er verdt å merke seg at et fullt forsørgertillegg for barn under 18 år utgjør 30 % av grunnbeløpet. Dersom man hadde fått en utvikling av grunnbeløpet i tråd med Fremskrittspartiets forslag, ville dette ha ført til at situasjonen for barnefamilier der forsørger er ufør eller alderspensjonist i folketrygden, faktisk hadde blitt bedre.

Karin Andersen (SV) : Først vil jeg ta opp forslagene som er inntatt i innstillingen.

       Barns fattigdom er vårt ansvar - det gjelder vi som sitter her, og de som sitter i Regjeringen. Barnefattigdommen er et uakseptabelt og alvorlig angrep på anstendighet og velferd, og det ser ut som om flertallet tåler det. Jeg skammer meg over at et velfødd og rikt land som Norge ikke klarer å fjerne barnefattigdommen. Dessverre registrerer jeg ikke noe sterkt engasjement for denne saken, og jeg merker meg også at flere insinuerer at forslagene er en slags snarveg til å fjerne barnefattigdommen. Nei, det er de overhodet ikke! I forslagene er det nevnt en rekke langsiktige, grunnleggende tiltak som må til. Dette dreier seg om strakstiltak for å hjelpe dem som har det vanskeligst.

       Jeg synes også det er pinlig å se at Regjeringen ikke klarer eller ikke vil hjelpe disse familiene og barna. Hvem er det egentlig de mener skal skape dette samfunnet - dette gode samfunnet med små forskjeller? Er det ikke vi? Hvorfor bryr de seg ikke? Og hvis de bryr seg, hvorfor gjør de ingenting? Det var kun ett besøk på helsestudio med innlagt trening som gjorde at representanter for Regjeringen snudde når det dreide seg om fritak for moms. Jeg vet ikke hvor mange besøk på hospits eller på sosialkontor som må til for å få løst denne saken, men jeg anbefaler representanter fra flertallet og Regjeringen å bruke sommerferien til det. Det kan være nyttig informasjon.

       SV nekter å akseptere at barn skal gå for lut og kaldt vann. Da de veiledende satsene kom, sa Regjeringen at dette skulle være et viktig tiltak for å fjerne barnefattigdommen. Men hva fikk vi da de kom? For det første var målsettingen borte. Det var ikke noe løft for de fattigste. Det var et ønske, som det står i rundskrivet, « å bidra til en mer ensartet praksis ved utmåling av økonomisk stønad i kommunene og større likhet i utmålt stønad for like stønadstilfeller ». Og hvordan går det hvis man følger dette? Jo, da går det sånn som vi ser i Oslo og Bergen, at sosialhjelpsbrukere mister flere tusen kroner i måneden. Det står altså i rundskrivet at det er Regjeringens ønske at det skal bli mer likt, og det blir verre! Det blir verre for dem som har det verst. Så det var altså ikke et grep for å hjelpe de fattigste. Grepet vil gjøre det verre for mange. Satsene er altfor lave i forhold til SIFOs standardbudsjett. En familie på fire, med to barn, taper altså over 3.000 kr i måneden hvis vi sammenligner med SIFO-budsjettet. Til og med fritidsutstyr til barn skal være på plass innenfor denne normen, mener tydeligvis flertallet og Regjeringen.

       « Usselt og ynkelig », kalte helse- og sosialombudet i Oslo, Helge Hjort, satsene, og det borgerlige byrådet i Oslo nekter å tilpasse seg normen, og sier at det rett og slett ikke går an å leve av så lite penger og å miste flere tusen kroner pr. måned. Det må være litt flaut å få den meldingen fra et borgerlig byråd.

       Så til barnetrygden. Det er vanskelig å forstå at flertallet ikke ser urimeligheten i at det bare er de fattigste som ikke skal få lov til å beholde verdien av barnetrygden. Og det verste er at de ikke ser hva som skjer når vi har brede, generelle ordninger som til slutt går til alle andre bortsett fra de aller fattigste som trenger pengene.

       Så til det som står om skole. Jeg har to skriv med meg her, og begge to gjør meg ganske forundret. Det ene er et utklipp fra Dagsavisen den 31. mai, der arbeiderpartipolitikere krever gratis grunnskole og raser mot egenbetaling på skoleturer, og det andre er et forslag til et tverrpolitisk kompromiss fra Senterpartiet om barn og unges oppvekstvilkår. I begge deler står det: Vekk med egenandelen i grunnskolen! Men hva skjer når forslaget kommer opp til debatt og votering i Stortinget uken etter? Det er ikke mulig å få flertall for det. Hva i all verden er det folk skal tro at vi holder på med, når vi den ene dagen flagger at det er dette vi vil, og den andre dagen stemmer det ned?

       Så sier flertallet - og det sjokkerer meg - at de mener at elever som ikke kan være med på leirskoleopphold f.eks., skal få et annet tilbud om grunnskoleopplæring. (Presidenten klubber.) Jeg får da tegne meg til et treminuttersinnlegg også, men vil bare fullføre den setningen. Mener virkelig flertallet at fattige barn som lever i fattige barnefamilier, skal sitte igjen på skolen mens de andre får lov å reise på leirskole?

       Vi registrerer at nåværende regjering ikke har lagt fram forpliktende handlingsplan så langt. Mange av de tiltakene som ble beskrevet i meldingen, ville ha gjort at forskjellene i levestandard mellom ulike grupper i samfunnet kunne ha blitt utjamnet, spesielt når det gjelder økonomi og levestandard for de mest vanskeligstilte.

       Størrelsen på rettledende statlige normer for sosialhjelp mener vi er altfor lavt satt fra Regjeringen i dag, og jeg skal komme litt tilbake til hvordan dette bør beregnes. Men når vi ser at Regjeringen har fulgt opp akkurat det forslaget i utjamningsmeldingen og tatt initiativ til en sterkere normering av sosialhjelpen, er det beklagelig å registrere at det slår så galt ut. Det er grunn til å uttrykke stor bekymring over det lave nivået, også fra Stortingets talerstol.

       Når vi ser reaksjonene fra Høyre-styrte Oslo, bl.a ved byrådsleder Erling Lae, som er sjokkert over kuttene i sosialhjelpen, burde det ringe bjeller for ganske mange. En barnefamilie med tre barn under fem år vil etter departementets forslag få 7.630 kr, mens det i dag i Oslo er et nivå på den hjelpen på 11.493 kr, ifølge byrådsleder Lae. Det er en så stor forskjell at situasjonen går fra å være vanskelig til å bli verre for disse gruppene.

       Når vi ser på grunnlaget for beregning av normert sosialhjelp, ønsker Senterpartiet å holde barnetrygden utenfor. Barnetrygden er en generell ordning som går uavkortet til alle barnefamilier. Vi mener at det blir helt feil at de eneste som ikke skal få beholde denne merytelsen uten behovsprøving, er de barnefamilier som er vanskeligst stilt. Det blir å ta bort den fordelingspolitiske virkningen helt, og det vil gå ut over dem som er vanskeligst stilt. Vi mener derfor at det beste alternativet er at barnetrygden ikke regnes med i inntektsgrunnlaget for sosialstønad.

       For øvrig viser jeg til at vi skal behandle barnetrygdlovgivningen senere i dette året, og jeg regner med at vi da vil komme tilbake til dette konkret og se på barnetrygden i forhold til sosialstønad i den sammenheng.

       Når det gjelder kontantstøtten, har vi et litt annet syn på den. Vi ser for så vidt ingen grunn til å holde kontantstøtten utenfor denne beregningen, fordi vi mener kontantstøtten er innrettet på en litt annen måte. Den skal gå til de familier som ser seg tjent med å ta imot kontantstøtte for å kunne ha mer samværstid med sine barn. Vi ser også at det å legge inn kontantstøtten på samme måten som vi ønsker med barnetrygden, blir noe feil, fordi en del av disse barna i de vanskeligstilte familiene vil ha svært god nytte av å kunne være i barnehage eller få et tilbud på linje med det, slik at de kan få sosial kontakt og oppbakking. Vi tror også at hele familien vil ha nytte av et slikt tilbud, men det betyr at vi bør ha et barnehagetilbud som er innrettet slik at det er billig eller gratis for disse.

       Jeg har også lyst til å nevne skolen helt til slutt. Jeg mener at skoletilbudet bør være gratis, slik at vi har en reell gratis grunnskole. Det gjelder også undervisningsrelaterte aktiviteter utenfor skolen, som leirskole og skoleturer. Jeg må i den sammenheng minne om at kommuneøkonomien er svært vesentlig for økonomien til de vanskeligst stilte familiene, både når det gjelder sosialstøttebidragene og tilbud om barnehage og skole f.eks.

May Britt Vihovde (V) : Det som forslagsstillarane har tatt opp i dette Dok.nr.8-forslaget, er ein del tiltak som kan verka straks, og det er ein del tiltak som kan verka over litt tid. Eg har lyst til å gripa fatt i noko av det som fleire har vore inne på, og kanskje noko som er litt nytt.

       Det forslaget til rettleiande sosialhjelpssatsar som er sendt ut, er etter Venstres syn nesten ei skam. I Venstre er me sterkt bekymra for, som fleire har vore inne på, at med den økonomien Kommune-Noreg har i dag, og med dei forslaga til kutt som ligg inne, vil det kunna ramma dei som har aller minst, dersom kommunane vil bruka desse rettleiande sosialhjelpssatsane og dermed gå ned i sats.

       Frå Venstres side oppfordrar me våre folkevalde representantar rundt om i Kommune-Noreg til å halda både kontantstøtta, barnetillegg og barnetrygd utanom når ein reknar ut sosialhjelpssatsen. Det er ei sterk oppfordring, men me veit at dette vil koma under harde prioriteringar framover.

       Det er viktig når ein kjem opp i ein vanskeleg livssituasjon, anten det gjeld sjukdom eller mangel på arbeid, at ein kan ha eit hjelpeapparat som stiller opp for seg, at ein kan bruka dei ressursane ein har på å koma seg ut av situasjonen. Derfor har me i Venstre ein visjon om ei borgarløn, ei samfunnsløn. Ein har i samband med utjamningsmeldinga bedt Regjeringa om å greia ut dette med at ein skal vera garantert ei minsteinntekt når ein kjem opp i ein vanskeleg livssituasjon.

       Det er òg viktig det som går på utbygging av rimelege bustader. Rundt omkring i Kommune-Noreg i dag er det ein spleis mellom kommunar som utbyggjar og Husbanken for å få bygd bustader som er så rimelege at einslege og folk som kjem opp i ein vanskeleg livssituasjon, har moglegheit til å skaffa seg ein bustad. Dette gjeld òg for dei som har minst frå før av.

       Når det gjeld samordninga av hjelpeapparatet, samordninga av Aetat, trygdeetat og sosialetat, snakkar me alltid om at dei skal samarbeida. Me veit òg at det blir eit samarbeid enkelte plassar, men andre plassar fungerer ikkje dette. Eg og Venstre meiner at nå må det faktisk ei samordning til for å få dette til å fungera.

       Når det gjeld bruken av sosialhjelp og sosialhjelpssatsane, blei eg mildt sagt sjokkert over det statsministeren sa i ein spontanspørjetime, då dette blei eit tema. Han peikte på at veldig mange av desse barna var barn av innvandrarar, og at ein der hadde moglegheit til å gå inn med tiltak òg til integrering. Det er rett og bra. Samstundes kom han inn på at veldig mange av desse barna var barn av rusmiddelmisbrukarar, og at dersom foreldra fekk meir pengar, ville ikkje dei gå til barna, men til foreldra og foreldra sitt rusmiddelmisbruk. Det skremde meg at statsministeren vår har den haldninga, for eg og Venstre trur at alle foreldre, i alle høve, har eit ønske om at barna skal ha det best mogleg. Då må me heller setja inn hjelpeapparatet overfor foreldre som har eit rusmiddelproblem, og overfor barna, i staden for å seia at ein skal få mindre pengar.

       Eg kjenner veldig mange foreldre som har eit rusmiddelproblem, men dei stiller opp for barna sine, for dei har eit sterkt ønske om det. Det at dei har ei garantert inntekt, har ein økonomi, gjer at dei òg stiller opp for sine barn, og at dei ikkje prioriterer rusmiddelmisbruket først og fremst.

       Eg trur at ein her må setja i gang ulike tiltak for å hjelpa foreldra, for å styrkja deira økonomi, slik at dei har moglegheit til å gjera det beste for sine barn. Som mange har vore inne på, går det då på kommuneøkonomi, og det går på å syta for barnehagar og gode skular. Men det går òg ein del på noko me kan gjera noko med frå Stortinget, nemleg å samordna hjelpeapparatet, slik at dei bruker si tid, sine ressursar og sin kompetanse på å hjelpa desse foreldra til å koma ut av den situasjonen dei er oppe i, i staden for berre å betala ut pengar.

       Det er Regjeringens mål å sikre at alle barn skal ha en trygg og god barndom, herunder også tilfredsstillende materielle og økonomiske oppvekstvilkår.

       Spørsmålet om fattige barn er drøftet i denne salen tidligere, bl.a i forbindelse med interpellasjon fra representanten Karin Andersen i februar i år. Siden den gang har Regjeringen lagt fram Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet. Handlingsplanen omfatter strategier og tiltak for å bedre inntekt og levekår for vanskeligstilte personer. Barnefamilier med langvarig lav inntekt er en særlig prioritert målgruppe for tiltakene i planen.

       Vi vet at barn som vokser opp i familier der ingen av foreldrene er i arbeid, eller hos mor eller far som er enslig og uten arbeidstilknytning, er mest utsatt for en oppvekst i dårlige økonomiske kår. Regjeringen vil derfor prioritere tiltak som skal bedre arbeidstilknytningen. Et sentralt mål med handlingsplanen er å støtte opp under arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Det er en gyllen anledning, slik som arbeidsmarkedet er nå. Regjeringen vil legge til rette for et inkluderende arbeidsliv med plass til alle. Det er spesielt viktig for personer med forsørgeransvar for barn å ha mulighet til å delta i arbeidslivet for å kunne sørge for best mulige oppvekstvilkår for barna.

       Regjeringen vil føre en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd, og som legger til rette for et arbeidsliv som også har plass til personer som ikke har full arbeidsevne. Det er allerede satt i gang forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet til arbeidsgivere som ansetter personer med varierende yteevne på grunn av kroniske lidelser. Regjeringen vil vurdere en opptrapping av dette tiltaket i lys av erfaringene vi gjør oss.

       Videre ønsker vi mer fleksible løsninger for kombinasjon av arbeid og uførepensjon. Regjeringen vil prøve ut forsøk med lavere uføregrad enn det som gjelder i dag, slik at flere kan utnytte mer av sin restarbeidsevne. Videre har vi i revidert nasjonalbudsjett foreslått å styrke innsatsen for at flere uførepensjonister skal vende tilbake til arbeidslivet, på hel- eller deltid, bl.a ved å etablere nettverksprosjekter for reaktivisering av uførepensjonister.

       Som et ledd i Regjeringens satsing på å gjøre utdanning og arbeid mer tilgjengelig for funksjonshemmede har Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett varslet at vi fra høsten vil etablere en landsdekkende forsøksordning for arbeids- og studiereiser.

       Jeg viser også til forsøkene med et helhetlig kommunalt ansvar for arbeids- og aktiviseringstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, som er satt i gang.

       En annen sentral strategi i handlingsplanen er å gjennomføre en solidarisk boligpolitikk. Regjeringen vil først og fremst rette boligtiltakene inn mot økonomisk vanskelig stilte husholdninger. Barnefamilier og ungdom i etableringsfasen er viktige målgrupper. Boligstandard og boutgifter har stor betydning for den enkeltes livssituasjon. Trygge boforhold er ofte en nødvendig forutsetning for deltakelse i arbeidslivet og andre sosiale arenaer, for voksne og barn. Jeg kan nevne ytterligere økning av boligtilskuddet i Husbanken, ytterligere forbedringer i bostøtteordningen, økt innsats for bostedsløse og redusert bruk av hospits.

       Handlingsplanen inneholder også tiltak som skal bedre de offentlige sosial- og helsetjenester for å gi bedre økonomisk trygghet til personer som i dag faller utenfor ordningene. Viktige tiltak for å forbedre og målrette inntektssikringsordningene er:

       Når det gjelder tendensen til økende foreldrebetaling i skolen, har utdanningsministeren ved flere anledninger uttrykt sin bekymring for at elever blir utestengt fra aktiviteter på grunn av foreldrenes økonomi. Han har derfor tatt initiativ til en undersøkelse for å se nærmere på forholdene, som grunnlag for å foreslå tiltak som gjør at ingen barn blir utestengt fra aktiviteter. Det er Regjeringens absolutte mening at grunnskolen skal være gratis.

       Om et par uker slutter skolen, og forventningsfulle unger kan ta ferie, kanskje oppleve nye ting, eksotiske ting som de kan fortelle de andre om når de kommer tilbake. Så er det noen som ikke kan det, fordi foreldrene ikke har råd. De har kanskje ikke råd til å sende dem på en liten ferie engang. De blir ekskludert fra det sosiale fellesskapet, og det er spesielt ille i et samfunn som hver dag forteller deg at du er det du forbruker. Da kan en snakke alt en vil om verdier, men det står ikke til troende hvis en ikke er villig til å ta i bruk de tiltakene som kan få ungene ut av fattigdommen.

       Hvordan vi behandler de fattige ungene, sier mye om de reelle verdiene og menneskesynet i samfunnet. For oss i SV er det enkelt: Alle unger er like mye verdt, og alle er vi født med drømmer om et liv i verdighet. Det er altså enkelt å gjøre noe for å la disse ungene få en start der de og foreldrene kan få beholde verdigheten og dermed kunne ta i bruk sine ressurser - dersom vi vil.

       Jeg registrerer at det ikke er vilje, heller ikke hos Arbeiderpartiet, som gikk høyt ut på banen i fjor høst. Det var da, men ikke nå. Nå er Regjeringa mer opptatt av å gi markedskreftene mer makt enn av å gjøre noe for de fattige ungene. Det blir særlig ille når de fattige ungene blir ekskludert fra viktige fellesskapsarenaer som barnehager, SFO og skolen. Det skaper større forskjeller, fordi dette er viktige utviklingsarenaer for ungene. Blant annet derfor har SV foreslått makstakster på barnehager og SFO, og det vil vi fortsette å gjøre inntil Stortinget blir enig med oss i at dette er det viktig å gjøre. Derfor foreslår vi at egenandelene i skolen skal bort. Og det er ikke slik at vi ikke vet noe om disse egenandelene. Vi vet at det koster 207 mill. kr å få dem vekk. Det er ikke mye penger i dette rike samfunnet.

       Å delta i en kulturaktivitet i skolens regi er en viktig del av utdanninga. Det sier noe både om flertallets kunnskapssyn, menneskesyn og synet på læring når de ikke er villige til å gjøre noe med egenandelene i praksis. Fagre ord holder ikke, det er handling som må til.

       Jeg synes det blir patetisk når flertallet ikke vil holde barnetrygda unna sosialhjelpa. For de aller fattigste skal altså barnetrygda behovsprøves. Og i morgen vedtar sannsynligvis stortingsflertallet at barnetrygda skal trekkes fra når det regnes ut hva det er rimelig at et skilsmissebarn skal koste.

       Vi vet at de fattigste ungene ofte bor sammen med en fattig mor. Dette er opprørende. Å skape likeverdige muligheter og rett til deltakelse setter store krav til fordelingspolitikken. Tilslutning til våre forslag om strakstiltak er en test på om partiene mener alvor, eller om barnefattigdom fortsatt skal være et tema i festtalene, og bare der.

Karin Andersen (SV) : Først til barnetrygden og samordningen av den med sosialhjelpen. I rundskrivet fra departementet står det riktignok at satsene er veiledende, så de er helt uforpliktende. Hvorfor man egentlig har sendt dem ut da, kan man jo spørre seg om, hvis ingen skal følge dem. Men det som står her, er at det skal avkortes for barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad, og det betyr nok dessverre at det hjelper fælt lite hva vi oppfordrer våre partikolleger rundt omkring til å gjøre, så lenge det står slik i rundskrivet. For der står det altså et skal.

       Så gjentar statsråden det som ble sagt fra Arbeiderpartiet her i stad om at arbeidslinja er viktig. Ja, SV er enig i det. Det er mange tiltak som der er foreslått. Mange av dem er bra, men jeg vil også minne om at Arbeiderpartiet sterkt har motsatt seg det når SV har foreslått at de som er ledige, skal få tilbud om tiltaksplass eller kompetanseheving etter fire uker. Det vet vi vil virke. I tillegg til det vil de jo da få dagpenger. Så det Arbeiderpartiet sier, henger på en måte ikke sammen, for hver gang det kommer forslag om tiltak som nettopp vil bedre situasjonen med hensyn til å få folk i arbeid, sier Arbeiderpartiet nei. I budsjettet kuttet de jo også på tiltakene.

       Så er det noen som har ment at hospits er fælt. Og det er det. Hospits er grusomt, og barn på hospits er offentlig barnemishandling. I fjor vedtok Stortinget at dette skulle opphøre. I langtidsmeldingen tok Regjeringen et skritt tilbake og sa at nå skulle man redusere bruken av det. Jeg vet ikke om grunnen til det er at man har sjekket opp hvem det er som er på hospits. Og det er altså ikke våre barn, men det er stort sett barn til asylsøkere og flyktninger. De fleste av dem er somaliske barn. Er det derfor vi nå er fornøyd med at bruken bare skal reduseres? Det er ingen grunn til ikke å gjøre dette på timen. Det finnes hoteller. Dette er et av de tiltakene vi kan gjennomføre med et vedtak her, og det kan bli satt i verk øyeblikkelig. Det er overhodet ikke nødvendig å vente med et slikt tiltak.

       Så til noe av det andre som har blitt nevnt her, spesielt dette med skolen. Jeg vil igjen utfordre Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet til å si hva de egentlig mener med sin merknad i innstillingen der de sier at elever som ikke har råd til å være med på leirskole, og « som av ulike grunner ikke ønsker å delta på leirskoleopphold, får et annet tilbud om grunnskoleopplæring ». Hva mener man egentlig med en sånn merknad? Mener man at disse ungene skal sitte igjen på skolen og ikke få være med? Jeg syns at dette på en måte demonstrerer og viser helt tydelig at man ikke har skjønt hva dette dreier seg om, nemlig at disse ungene ikke skal stenges ute fra det vanlige unger skal få lov til å være med på.

       Bendiks H Arnesen (A) : I denne debatten som vi nå har, må vi ikke glemme at Norge er et av de land i verden hvor forskjellene mellom folk er aller minst. Dette skal vi være stolte av, men vi må fortsette å bygge ut samfunnet så vi får til en enda bedre fordeling og alle kan få en god livskvalitet. Vi hadde ikke vært der vi er i dag, hvis det var slik som representanten Karin Andersen sa, at vi tåler at barn er fattige. Selvfølgelig tar alle dette på alvor og arbeider for å rette på alle sider ved dette. Jeg tror ingen vil ha det sittende på seg at de ikke tar slike sosiale problem på alvor.

       Det undrer meg at Høyre og Fremskrittspartiet mener at lavere skatter til alle og mindre inntekter til fellesskapet skal gi en enda bedre fordeling. Dette er en teori som jeg har liten tro på. Skal fellesskapet ha noe å fordele, må de som har mest, bidra mest til fellesskapet. Det er dette som er fordeling, og det er dette faktum som gjør at vi i dag tross alt nesten er best i klassen når det gjelder fordeling. Det er kun gjennom et sterkt fellesskap at vi har noe å fordele ut til dem som trenger en slik hjelp som vi bl.a snakker om i dag. Det er dette Arbeiderpartiet tar utgangspunkt i når vi vil styrke boligtilskuddet i Husbanken, forbedre bostøtteordningen, øke innsatsen for bostedsløse, bygge flere utleieboliger og gi tilbud om rimelige bokostnader, bedre utdannings- og arbeidstilbud osv. Vi må se helhet, og vi må se på inntekts- og utgiftssidene når vi diskuterer fordelingspolitikk. Først da kan vi nå alle med de tiltak som gir alle en god livsstandard.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Når jeg bad om ordet, var det fordi saksordføreren innledet med å si at alle er opptatt av situasjonen for fattige barnefamilier, og at den må bedres - jeg oppfattet at det var et budskap fra ham. Det kan vel være at alle i gitte situasjoner når det diskuteres, slik som det diskuteres her i salen i dag, vil si at det er spørsmål man er og bør være opptatt av. Men måten å måle i hvilken grad man er opptatt av det på, må være gjennom den konkrete politikken. Jeg fornemmer ut fra argumentasjonen i det andre innlegget til Arnesen at man beveger seg i riktig retning, i retning av at færre faller utenfor, og at forskjellene blir mindre. Men ikke minst viste behandlingen av utjamningsmeldingen og det som står i den, at så ikke er tilfellet. Fra 1980-tallet har forskjellene mellom fattige og rike blitt stadig større i Norge. Vi ser hvordan nye grupper de siste årene har falt utenfor.

       Arbeiderpartiet forsøker å få oppmerksomheten bort fra eget parti og over på Høyre og Fremskrittspartiet - det er for så vidt berettiget at man retter oppmerksomheten mot disse to partiene - men først og fremst bør Arbeiderpartiet gå i seg selv. Er man opptatt av disse spørsmålene, må man også eksempelvis se på hvorfor barnetrygden skal tas med i beregningsgrunnlaget for sosialstønad, slik at man får innkorting når man mottar barnetrygd. Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet, som sier de ønsker å gjøre noe i forhold til barnehagene, ikke kan være med på allerede nå å fastsette maksimumssatser for barnehagene, noe som vil ha konsekvenser nettopp for de fattigste? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke kan være med og følge opp vedtak om avvikling av hospits, men i stedet bare skal ha en slags langsiktig avvikling som skaper akkurat den samme usikkerheten som før vedtaket ble fattet i forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldingen? Hvorfor er det slik at egenandelene i forhold til helse øker under Arbeiderpartiet, selv om man sier at det er betenkelig at man har egenandeler? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke vil være med på å fjerne egenandelene i grunnskolen? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke vil hindre at man får egenandeler knyttet til leirskoler, og være med på å følge opp en utvikling der? Det er jo den typen spørsmål man må stille seg hvis man skal ha troverdighet knyttet til at man er opptatt av disse gruppene, ellers blir det fine taler uten innhold. Mest grotesk blir dette synliggjort når man får en situasjon i forhold til Oslo der Arbeiderpartiet flagger at man gjennom sosialstønadsordning og minstesatser skal være med på å trygge situasjonen for dem som har det vanskeligst. Egentlig er det å oppfatte sånn at man i Oslo skal kutte satsene ytterligere. Og så får man reaksjoner, jeg vil si helt berettiget, nettopp fra Høyre. Det er ikke lenger sånn at Arbeiderpartiet står veldig sterkt når man retter den kritikken mot Høyre. Da bør man faktisk gå i seg selv.

Ola D Gløtvold (Sp) : Sosialministeren viste til arbeidslinjen, og det er vel og bra. Men vi er bekymret for den i forhold til bl.a den innskrenking vi fikk når det gjaldt overgangsstønaden for enslige forsørgere. Vi mener at den innskrenking som Arbeiderpartiet og høyresiden gjorde der, gjør at det blir mye vanskeligere å kombinere arbeid og trygd og utdanning og trygd for å kunne være sammen med barn. Blant annet rammer dette spesielt dem som blir alene med barn ved et samlivsbrudd.

       Jeg har også lyst til å kommentere et par andre tilskuddsordninger for barnefamilier. Det gjelder først engangsstønad ved fødsel. Det er en stønad som skal gis for de spesielle utgifter man har når barn fødes, og de bør ikke legges inn som et grunnlag når en skal beregne sosialstøtte.

       Så har Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet tatt opp en sak som gjelder yngre uføre som har forsørgeransvar. Disse har spesielle problemer når det gjelder økonomi og det å kunne ha bistand i hjemmet for å kunne ta seg av barna sine på fullverdig måte. Vi mener at det er viktig å se på det barnetillegget som gjelder for disse, fordi de er i en spesiell funksjon. Jeg håper at det kanskje kan bli flere som kan støtte dette forslaget når vi kommer til voteringen senere i kveld.

       Så litt til boligpolitikken. I forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldingen bad et enstemmig storting Regjeringen medvirke til at bruk av hospits som boligløsning for barnefamilier skulle opphøre. I langtidsmeldingen har Regjeringen gått vekk fra dette pålegget, og sier:

       « Regjeringen vil arbeide for å redusere bruken av hospits, særlig blant barnefamilier. »

       Jeg er enig med bl.a representanten Karin Andersen som sa tidligere i dag at dette er helt uakseptabelt - hun brukte vel uttrykket barnemishandling i offentlig regi. Jeg er enig i at denne løsningen med hospitsbolig for barnefamilier bør opphøre snarest, og vi har også et forslag som går på nettopp det. Jeg håper at Regjeringen kan høre på dette nå, og at det blir flertall for dette forslaget i dag - det forundrer meg at det ikke blir det, etter innstillingen i komiteen, når vi vet hva et enstemmig storting sa senest i forbindelse med utjamningsmeldingen.

       Så er det klart at vi har langsiktige virkemidler her: en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk, en fornyelse av hjelpe- og stønadsordningene og ikke minst lavere skatt for lavinntektsgruppene. Det kan være med på å avskaffe fattigdommen. I tråd med dette ber vi også om en handlingsplan for å bedre levekårene for fattige barnefamilier. Jeg hadde håpet at vi kunne ha fått litt mer tilslutning til dette enn det det ser ut til i komiteen.

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Jeg merket meg at flere av representantene som hadde ordet før pausen, omtalte sosialhjelp som om det var en trygdeytelse eller en samfunnslønn. Den er ikke det. Den er en subsidiær ytelse, og i det ligger det at man først ser på hva man har, og så supplerer man på toppen.

       Sosialhjelp er den hjelpen som samfunnet gir i et knipetak når man ikke selv klarer å forsørge seg ved eget arbeid. Hvis man ikke klarer å forsørge seg ved eget arbeid på grunn av sykdom, har vi sykelønn, vi har rehabilitering, attføring og uføretrygd. Skyldes det arbeidsledighet, har vi ordninger for arbeidsledige. Skyldes det at man er blitt enslig forsørger, enten ved fødsel eller ved samlivsbrudd, har vi overgangsstønad og ordninger som følger med den.

       Til tross for disse forskjellige ordningene er det fortsatt slik at noen faller utenfor. Og vi vet at de som i dag mottar sosialhjelp, ofte har flere grunner til at de faller ut. Det er blitt sagt at de veiledende retningslinjene som Regjeringen har lagt fram, gir for lave satser. Disse retningslinjene bygger på at det skal være en kortvarig ytelse. Videre har vi lagt vekt på Statens institutt for forbruksforsknings standardbudsjett. Vi har ønsket å bedre barns forhold gjennom at vi har egne satser for barn som også er aldersgradert, vi har lagt vekt på at det fortsatt skal lønne seg å arbeide, og vi har lagt vekt på hva kommunene bruker til dette formålet i dag.

       Sosialhjelpens karakter er slik at den ikke kan heve noen ut av fattigdommen. Den er hjelp i et knipetak, og vi vil fortsatt ha behov for noe som gir hjelp i knipetak, som et siste nettverk.

       For første gang er det lagt fram veiledende retningslinjer for sosialhjelp, og det pekes altså på at satsene er for lave. Fortsatt er det en realitet at mange kommuner har noe å strekke seg etter, og noen kommuner ligger over. Fortsatt skal det være kommunen som har det siste ordet, for det er den enkelte kommune som klarer å vurdere dette. Som kjent er fattigdom et relativt begrep. Lønnsinntektene varierer betydelig fra kommune til kommune. Ikke er Oslo bare en dyr by å bo i, men de aller fleste tjener mye bedre i Oslo enn f.eks i det området jeg kommer fra.

       En nyordning som dette er, må følges nøye, og det er vi innstilt på å gjøre. Og jeg har da tenkt at den første evalueringen kommer når retningslinjene har vært i aktivitet i ett år.

       Det går an å løse problemer hvis vi vil. Da bensintåka lå tjukk rundt dette huset i vinter, skjedde det endringer i politikken. Men når det er de aller fattigste som trenger dette husets hjelp, er det ikke noe svar å få, og det skuffer meg. Og det forteller meg at dette ikke er et vesentlig og viktig problem for de partiene som ikke er med på å sette inn strakstiltak - og at man er villig til å tåle det.

       Til dem som gjentatte ganger har påpekt at man har høy levestandard og god inntekt i dette landet: Ja, har man hodet i fryseboksen og beina i ovnen, så er gjennomsnittet bra.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg har lyttet til debatten, og jeg må si at vi egentlig diskuterer en svært viktig sak, men på et fullstendig feil grunnlag. Med et privat Dok.nr.8-forslag som utgangspunkt blir debatten fullstendig fragmentarisk.

       Usammenhengende og ufullstendig er også debatten omkring egenandeler i f.eks skolen. Ja, Arbeiderpartiet har reist denne debatten, som er kjempeviktig, men den må tas i full bredde, og ikke ensidig i den sammenhengen som en ser her. Dessuten er det all grunn til å minne om at en del av det som er knyttet til egenandeler i skolen, har med skolelovgivningen å gjøre, og må tas i den sammenhengen også. En kommer derfor ingen vei om en tror at en gjennom en sosialpolitisk debatt kan endre skolelovgivningen.

       Så brukte statsråden tid på å gjøre rede for handlingsplanen for sosialøkonomisk trygghet, som er lagt fram, og for en rekke tiltak som det jobbes med. I den forbindelse har alle partiene mulighet til i en sammenheng å meisle ut en politikk som gjør at en kanskje får en bedre økonomisk situasjon for dem denne saken dreier seg om, nemlig barnefamilier og barn som er fattige. Det blir kun politisk retorikk å fremstille det som om en gjennom et Dok.nr.8-forslag skal bedre økonomien til fattige barn. Jeg tror vi må ta denne debatten, la den synke litt ned og så se om den ikke skal settes inn i en litt annen sammenheng.

       Vi har mange gode sosiale ordninger som treffer svært mange, men vi har ikke noen som treffer alle. Det betyr at vi i det politiske Norge må være villige til å gå inn på ordninger som er mer treffsikre i forhold til de enkelte grupper, og det er det bl.a gjort rede for i den handlingsplanen som ble nevnt innledningsvis. Den anbefaler jeg flere i dette hus å studere og ut fra det legge en plan for sin politikk i denne sal.

       Den uheldigste og mest uriktige framstillingen her fikk vi fra representanten Ballo. Han hadde en framstilling av hvordan Arbeiderpartiet har skapt fattigdom for store folkegrupper. Jeg synes dette var en svært slett gjennomgang og en svært slett analyse av problemene i det norske samfunnet.

John I Alvheim (Frp)
(komiteens leder):

       Selv om jeg fullt ut er oppmerksom på at jeg kan bli misforstått i det jeg nå skal si, vil jeg ha sagt det: Utjamningsmeldingen som vi hadde til behandling for ikke lang tid tilbake, viste ikke det totredjedelssamfunnet som venstrekreftene har skreket om i flere år. Selv ikke hos barnefamiliene, stort sett, var det egentlig nød og fattigdom. Og når disse fattige barna nå brukes i en debatt som dette i rent politisk øyemed, mener jeg at det ikke er til barnas beste.

       Jeg har siden jeg begynte mitt yrkesaktive liv hatt en normal inntekt. Og jeg har hatt barn i skolen, barn som noen ganger ikke har kunnet delta på utflukter som skolen har arrangert, rett og slett fordi det var for dyrt. Det tror jeg barn ikke har særlig vondt av, hvis ikke fattigdommen er så ekstrem at man får en indirekte mobbing. Her synes jeg skolene har et meget stort ansvar når de legger opp til aktiviteter utenfor skolen, både leirskoleaktivitet og andre aktiviteter - så de ikke lager et økonomisk opplegg som går ut fra dem som er rike i klassen, men tar hensyn til alle som går i klassen, også der hvor økonomien kan være stram. Det er ikke skolene flinke til, synes jeg, og det går ut over barna.

       Og helst skal det være merkevarer, alt som man skal bruke. Det er trenden. Men jeg tror at barn ikke har vondt av å lære seg økonomisk nøkternhet i barndommen og i skolen, dersom økonomien i familien er slik at man ikke kan gå utover eget budsjett. Det er det mange som ikke kan gjøre. Den ekstreme fokuseringen på flere midler fra staten, på flere midler fra det offentlige, er jeg ikke så sikker på om er til barnets beste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

       (Votering, se side 3450)