Einar Olav Skogholt (A)
(ordfører for saken):

       En samlet komite deler forslagsstillernes bekymring over den dramatiske økningen av antall overdosedødsfall. Over 300 mennesker døde av overdose i Norge i 2000. Dette er det høyeste antallet noensinne, og nesten en fordobling siden 1999.

       Det er ikke lenger et Oslo-fenomen. Overdosedødsfall finner sted også på mindre steder i Norge.

       Jeg mener det er svært viktig å styrke det forebyggende arbeidet og få et langt bedre ettervern enn det vi har nå. Men en slik styrking må ikke hindre at vi satser sterkere på å ta hånd om brukerne. En enstemmig komite fastslår at alle som fyller kriteriene for å få legemiddelassistert behandling, skal få det. Jeg er glad for dette utsagnet, for det handler om å redde liv og sikre brukerne en best mulig livskvalitet.

       Komiteen er kjent med at Regjeringen utarbeider en handlingsplan mot rusproblemer, som legges fram i forbindelse med budsjettet for 2002. Komiteen går ut fra at man vil legge vekt på en bred og helhetlig innsats overfor rusmiddelbrukerne.

       Som det framgår av innstillingen, har medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti egne merknader og eget forslag. Jeg går ut fra at representanter fra disse partiene vil orientere nærmere om merknadene og forslaget. Det samme regner jeg med at Fremskrittspartiet, som har egne merknader, vil gjøre.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at de nye apotekforskriftene som trådte i kraft 1. april 2001, utelukker en rekke allmennleger fra fortsatt å behandle heroinbrukere med medikamenter. Flertallet mener at dette kan få alvorlige konsekvenser for mange av heroinbrukerne som nå står uten behandlingsopplegg, og fremmer forslag i tråd med dette, jf. I i komiteens tilråding.

       Det samme flertallet mener at sprøyterom, også kalt helserom, kan være et viktig skadereduserende tiltak for tunge opiatmisbrukere, men vil avvente sosialministerens utredning, som legges fram før sommeren, før man tar stilling til saken.

       Som jeg har påpekt i tidligere debatter, er det uholdbart at brukere som er motivert for behandling, ikke får det. Noen steder blir brukere nektet behandling før de har vært til avrusing. Andre brukere blir nektet behandling fordi kommunene ikke betaler for behandlingsopplegget.

       Vi har en formidabel oppgave foran oss. Vi får stadig flere brukere, og de begynner å bruke rusmidler i stadig yngre alder. Vi vet at de fleste av de tunge brukerne kommer sist i køen. Mange er uten husvære, uten faste måltider, uten helsetjenester og uten omsorg - goder som de fleste av oss tar som en selvfølge.

       Men det er mulig å gjøre noe med disse utfordringene. Bærum kommune har maktet det. De har noen ildsjeler til å forestå dette arbeidet. De har også maktet å få legene og den kommunale administrasjonen aktivt med i dette viktige arbeidet. Bærum har også utviklet et samarbeid med kompetansesentret de sogner til, som hindrer at de som trenger hjelp, blir stående i kø i lang tid.

       La meg til slutt anbefale komiteens innstilling.

Are Næss (KrF) : Forslaget fra representantene Vihovde, Sponheim, Dørum og Kvassheim om et nasjonalt kriseprogram mot « overdoseepidemien » har sin bakgrunn i antall overdosedødsfall i Norge, nemlig 327 i 2000. Det dreier seg her om tragiske dødsfall og om unge mennesker.

       Det er all grunn til å ta overdoseproblematikken på alvor, men en må også se tingene i sammenheng, og tiltakene må stå i forhold til dette. Det må være tillatt å bemerke at ordet « epidemi » i denne sammenheng ikke er på sin plass, ikke engang i anførselstegn. 327 overdosedødsfall er 327 for mange. Men det dør minst mellom 1.500 og 2.000 mennesker av alkoholskader hvert år her i landet, og vel 7.500 av tobakksskader. Dette er også tragiske og unødvendige dødsfall, og av mer epidemisk størrelse.

       Det blir også feil når forslagsstillerne hevder at overdosetallet tilsier at norsk narkotikapolitikk ikke fungerer etter intensjonen, og at en må legge om fokus til skadebegrensning. Det er litt for lettvint, og heldigvis nyanserer forslagsstillerne sitt syn noe senere i dokumentet, for dette overdosetallet gir selvsagt ikke grunnlag for å gi opp målet om narkotikafrihet for den enkelte og for samfunnet. Skadereduksjon skal fortsatt være én av flere målsettinger.

       Kristelig Folkeparti mener det er behov for mer kunnskap om bakgrunnen for økningen i antall overdosedødsfall. Dette er vanskelige problemstillinger, og en må legge mer vekt på forebyggende og holdningsskapende arbeid for å motvirke rekruttering av nye rusmiddelmisbrukere. Det er også behov for å øke behandlingstilbudet, samtidig som vi bør holde fast på prinsippet om relativt strenge kriterier for å få tilbud om såkalt legemiddelassistert rehabilitering. Hvis terskelen for legemiddelassistert rehabilitering settes for lavt, vil vi risikere at ungdom som kunne blitt rusfrie, blir værende i et - om enn legalt - avhengighetsforhold. Når en har møtt mennesker som er blitt frigjort fra et livsødeleggende rusmisbruk, tviler en jo ikke på at dette er det klart beste alternativet.

       Det har også vært en del omtale av begrepet sprøyterom, og det kan synes som om dette tiltaket har allmenn oppslutning i fagmiljøene. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Jeg kan eksempelvis vise til tidsskriftet « rus & avhengighet » nr. 2 for i år, hvor det hevdes at litteraturen i liten grad gir svar på om man gjennom sprøyterom kan oppnå konkrete mål som færre overdosedødsfall eller færre infeksjonssykdommer. Lite tyder på at sprøyterom kan være instrument for å oppnå slike mål, sier to forskere knyttet til henholdsvis SIRUS og NOVA.

       Som nevnt vil Kristelig Folkeparti peke på at hovedmålet er rusfrihet, og at en må satse på forebygging og behandling.

       Samtidig er dette komplekse forhold, og vi fremmer, sammen med andre partier, forslag om at Regjeringen tar initiativ til samarbeidsprosjekter mellom stat, kommune, næringsliv og aktuelle organisasjoner i de store byene for å sikre flere lavterskel helsetilbud og dagsenter for de tyngste rusmiddelmisbrukerne. Dette mener vi er en konstruktiv fremgangsmåte i et slikt problemkompleks.

       Til slutt vil jeg nevne at forslagsstillerne ber Regjeringen orientere om fremdriften for kriseprogrammet allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke min sak å forsvare Regjeringen, men når det gjelder et forslag som er lagt frem 14. mars, er vel det mye å forvente, og det hadde vel ikke engang gått om Venstre var med i Regjeringen.

       Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

       Politiske vedtak og offentlige tiltak er selvsagt viktig, men skal vi bekjempe narkotikabruken i samfunnet, trengs det et felles løft. Statlige myndigheter, kommuner, politiet, helsetjenesten, skolen og nærmiljøet må gjøre sin del av oppgaven. Og ikke minst: Det påligger hver enkelt av oss et ansvar.

       Høyre deler den bekymring forslagsstillerne gir uttrykk for i sitt Dok.nr.8-forslag. Vi er imidlertid ikke enig i at det er en « overdoseepidemi ». En epidemi har, uansett årsak, helt andre dimensjoner.

       Utviklingen innen narkotikamisbruk og økningen i antall overdosedødsfall er imidlertid nedslående. Vi må innrømme at vi verken har lyktes i å redusere misbruket eller nyrekrutteringen til narkotikamiljøet. Men selv om vi ikke har lyktes med alt i narkotikabekjempelsen, må vi holde fast ved målsettingen og arbeide fram mot et samfunn fritt for misbruk. Visjonen om et narkotikafritt samfunn er uttrykk for et positivt menneskesyn, tro og optimisme. Vi vil ha et samfunn hvor også stoffbruk, ikke bare stoffmisbruk, er uakseptabelt. Et sivilisert, humant samfunn kan heller ikke tillate at mennesker går til grunne uten å prøve å hindre det.

       Mange overdosedødsfall skjer i hjemmene, rett etter løslatelse fra fengsel eller i forbindelse med permisjon fra behandlingsinstitusjoner. Den nye utfordringen er at flere av misbrukerne som dør av overdose, aldri har vært i kontakt med behandlingsapparatet. Det er ofte sosialt veltilpasset ungdom som starter sitt misbruk av narkotika som et alternativ til alkoholbruk. Forebyggende og holdningsskapende arbeid blant unge er viktig for å unngå rekruttering av nye brukere og misbrukere.

       De frivillige organisasjonene er et viktig supplement til den offentlige innsatsen, og denne ressursen må utnyttes langt bedre enn i dag. Det er en kjensgjerning at oppfølging og ettervern av rusmiddelmisbrukere svikter, spesielt rett etter løslatelse fra fengsel og i forbindelse med hjelpetiltak for misbrukere som er under behandling.

       Overdoseproblematikken er sammensatt, og det er ikke én enkel løsning. Det er behov for mer kunnskap og en kontinuerlig vurdering av behandlingstilbudene, og vi må være åpne for nytenkning og prøve ut nye behandlingsmetoder.

       Høyre mener fortsatt at det må være strenge kriterier for tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Brukere av metadon og Subutex må følges nøye opp for å sikre at behandlingen har en positiv effekt. Rapporter viser at når det gjelder blandingsmisbruk og salg av både metadon og Subutex, er det grunn til å gjennomføre en grundig analyse av bruken og nytten av denne behandlingen før en utvider kriteriene.

       Vi må holde fast ved målsettingen om at behandlingen av rusmiddelmisbrukerne er rusfrihet. Det er behov for et nærmere og tettere samarbeid mellom de ulike aktører i rusmiddelomsorgen og psykiatrien og for å styrke behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere med dobbeltdiagnoser.

       Høyre mener det er behov for å opprette samarbeidsprosjekter mellom stat, kommune, næringsliv og frivillige organisasjoner i de store byene for å sikre flere lavterskel helsetilbud og dagsenter for de tyngste misbrukerne. Jeg er forundret over at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke støtter dette forslaget.

       De problemene forslagsstillerne tar opp, har vært drøftet en rekke ganger, og det er blitt iverksatt en rekke tiltak. Høyre vil i den sammenheng vise til at sosialkomiteen i forbindelse med budsjettet for 2001 bad Regjeringen om en redegjørelse for den praktiske gjennomføringen av tilbudet om legemiddelassistert behandling. Det samme gjelder sprøyterom.

       Vi er også kjent med at Regjeringen nå arbeider med en handlingsplan mot rusproblemer, hvor det blir lagt vekt på en bred og helhetlig innsats overfor rusmiddelmisbrukere. Stortinget ber Regjeringen legge fram denne planen i forbindelse med budsjettet for 2002.

       Tilskuddene til lavterskeltilbudene i de større byene vil bli videreført, og det er satt i gang tiltak for bostedsløse.

       I likhet med resten av komiteen mener Høyre at alle som fyller kriteriene for legemiddelassistert behandling, skal få det. Det er ikke akseptabelt at mange i dag må vente i opptil to år på en slik behandling. Det er mange eksempler på at misbrukere som har fått en slik behandling, har redusert eller sluttet helt med narkotikamisbruk. Dette er svært positivt og er bakgrunnen for at Høyre har støttet en slik behandling. Komiteen har forutsatt at desentralisering av behandlingen trer i kraft fra 1. juli, at det blir gitt økte bevilgninger i revidert budsjett, og at det blir redegjort for situasjonen i forbindelse med budsjettet for neste år.

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi må stanse opp og forsøke å finne tiltak som kan forebygge og redusere det høye antallet overdosedødsfall vi i øyeblikket har i Norge. Det må etter mitt skjønn settes inn tiltak både på kort sikt og på lang sikt, tiltak som også kan gi disse menneskene et menneskeverd på linje med øvrige pasienter i vårt land.

Ola D Gløtvold (Sp) : La meg først komme med en replikk til representanten Alvheim, som sier at han ikke kan ta hensyn til internasjonale konvensjoner, men ønsker å opprette sprøyterom uavhengig av hva internasjonal kunnskap og mening går på. Jeg synes at det taler for seg. Jeg tror vi skal være forsiktig med i den grad å legalisere disse stoffene, slik som en gjør ved sprøyterom i det offentlige rom. I hvert fall er det mange ting som må prøves før det.

       Vi er bekymret over den utvikling som er innenfor rusmiddelmisbruket, og økningen i antall overdosedødsfall i Norge. Det viser at vi ikke har lyktes til nå, og dette har med en rekke ting å gjøre. Det er et sammensatt årsaksforhold her, som gjør at det blir galt å kalle dette for en « overdoseepidemi ». Jeg tror at vi må se på en del realiteter her som gjør at bl.a oppfølgingen må bli bedre enn den har vært til nå.

       Mange overdosedødsfall skjer rett etter løslatelse fra fengsel eller i forbindelse med permisjon fra behandlingsinstitusjoner. Det er derfor folk som er kjent med stoffet, men som bruker en så stor dose etter at de har vært borte fra det en stund, at det går galt. Det må til en bedre oppfølging ved løslatelse fra fengsel og ved utskriving eller permisjon fra institusjon. Det viser seg at det i stor grad er eldre langtidsmisbrukere som dør i forbindelse med en overdose. Samtidig er det i dag også en ny gruppe misbrukere, representert ved yngre, ofte tilsynelatende sosialt veltilpassede mennesker som ikke har vært borti behandlingsapparatet i det hele tatt, og som plutselig kommer inn under overdoseproblematikken. Dette viser at vi må kjempe på flere fronter, og at vi må ha mer kunnskap.

       I forbindelse med det utvalget den forrige regjeringen nedsatte, det såkalte Nesvåg-utvalget, kom det inn flere forslag til bedre behandlings- og ettervernstilbud for rusmiddelmisbrukere. Jeg håper at Nesvåg-utvalgets rapport kan følges opp i større grad enn den har vært det til nå. Vi trenger fortsatt å satse på forebygging og på holdningsskaping. Det virker som om de som er ivrigst for medikamentell behandling, har mistet av syne at forebygging og holdningsskapende virksomhet er det som kan holde de fleste unna dette. Det er ikke bare å satse på sprøyterom og på å dele ut metadon og Subutex. Vi må i det hele tatt bli mer forsiktige med det enn det flertallet legger opp til her. Blant annet går Ulf Jansen i Tyrili-stiftelsen og Reidun Hansen i Sollia bo- og arbeidskollektiv nå sterkt ut mot dette og sier at det nå går for fort, at det er for høyt tempo i den medikamentelle behandling, at det må til et nettverk og et hjelpeapparat rundt dette, at det er mangelfull oppfølging, og at menneskeverdet i forbindelse med den medikamentelle behandlingen i for stor grad er fraværende. Det advares mot å se mot Danmark, samtidig som man blir anbefalt å se mot Sverige, hvor man har gått en annen vei, en mer forsiktig vei.

       Det er helt klart at vi har hatt en veldig sterk vekst i medikamentell behandling i den siste tiden. Det kan føre til dobbeltmisbruk, til omsetning av metadon bl.a. Jeg tror det er viktigere nå at vi følger opp, og at vi bruker de pårørende som en ressurs, slik noen påpeker i innstillingen. Jeg tror også det er viktig at vi får til et bedre samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten, og at de ulike behandlingsinstitusjoner og frivillige organisasjoner trekkes sterkt inn i dette arbeidet, ikke minst når det gjelder forebygging og motivasjon, men også i forbindelse med behandling, og at man får til et samarbeid med næringslivet og arbeidslivet, slik at man bl.a kan få etablert - spesielt i de store byene - lavterskel helsetilbud og dagsentre for de tyngste rusmiddelmisbrukerne. Det trengs ved siden av medikamentell behandling, som bare skal assistere det øvrige. Det er det verdt å merke seg. Det trengs boliger, det trengs arbeid, kanskje utdannelse for å få arbeid, og det trengs et sosialt nettverk, ikke minst. Det håper vi at vi kan klare å skape i større grad gjennom et tett samarbeid.

       Det er beklagelig at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke er med på dette forslaget i innstillingen.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Når 327 mennesker dør på ett år på grunn av overdose, slik tallene viste for 2000, er det så alvorlig at det er svært bra at vi i Stortinget stadig har oppmerksomheten rettet mot rusmiddelmisbruk og konsekvensene av det. Slik sett vil jeg gi honnør til forslagsstillerne for at de på nytt setter overdoseproblemene på dagsordenen.

       Men det man raskt ser når man skal diskutere tiltak, er hvor uenig man kan bli når det gjelder virkemidlene. Det synliggjør også hvor vanskelig dette problemet er med hensyn til å ha målrettede tiltak. Jeg registrerer at komiteen står samlet om en merknad som egentlig er veldig vesentlig, nemlig:

       « Komiteen mener at sentrale temaer i handlingsplanen bør være det forebyggende rusmiddelarbeidet og bedring av behandlings- og omsorgstilbudet for de tyngste rusmisbrukerne. »

       Spesielt når det gjelder det forebyggende arbeid, er det klart at hvis man hadde hatt vilje til å satse mye mer inngående på å se på årsaksforholdet til at et samfunn utvikler rusmiddelmisbruk, kunne mye vært gjort, men oftest glemmes det, og det ser vi fra flertallet her også. Når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet så sterkt og så direkte går på virkemidler som metadon, Subutex og sprøyterom, har man glemt at det egentlig skulle være helt andre tiltak som var i fokus, tiltak som gjorde at samfunnet ikke utviklet seg i en retning der folk utvikler den type rusmiddelmisbruk og dør av det.

       Erfaringene fra en rekke land som har hatt lavterskeltilbud, både med bruk av Subutex og metadon, er ikke lystelige. De gir ikke grunn til optimisme. Både i England, Sveits og Danmark ser vi at man har prøvd det ut. Det er ikke slik at man der har veldig lave tall når det gjelder dødsfall. Når man gjør undersøkelser i Danmark av rusmiddelmisbrukere som har dødd av overdose, finner man veldig ofte heroin i kombinasjon med metadon. Og det det viser, er at metadon fungerer som et rusmiddel i seg selv, der blandingsmisbruket videreføres. Dette er et narkotisk stoff, og det er også Subutex. Subutex, som brukes i smertebehandling i Norge, er et erkjent narkotisk stoff.

       Det er klart at det på mange måter ligger en fallitterklæring i det at man fokuserer så veldig sterkt på ressursbruken når det gjelder å vedlikeholde misbruket hos disse gruppene, i stedet for å bygge opp alternative tilbud som gjør at man oppnår rusfrihet.

       Vi hadde en debatt her i salen i 1999 om man med bakgrunn i høye tall i 1998 når det gjaldt overdosedødsfall, skulle gå i retning av en mer liberal bruk av metadon. I mellomtiden har man fått en mer liberal bruk av metadon, og nå ser vi at tallene for 2000 er høyere enn noen gang. Jeg tror at den viktigste erkjennelsen denne salen kan komme med, er at man i fellesskap ikke har kunnskaper nok til å få fram målrettede tiltak for å få redusert overdosedødsfallene. Derfor er det helt nødvendig at Stortinget lytter til de fagmiljøene som sitter inne med den kunnskapen, og går sakte fram med hensyn til å iverksette nye tiltak. På 1960-tallet fikk man introduksjonen av benzodiazepiner, som det heter, altså midler som Stesolid, valium og Vival. Senere fikk man Rohypnol, som den gang ble lovprist også av legestanden, fordi man fikk et virkemiddel for å kunne oppnå ro hos engstelige pasienter og gi søvn til søvnløse. I ettertid ser man hvilket gigantisk problem det har utviklet seg til, og man må bare erkjenne at de stoffene også på mange måter har frembragt nye grupper rusmiddelmisbrukere på en form for tørrkjemimisbruk, som bare har skapt større problemer enn de har løst.

       Selv om den gruppen vi snakker om her, er enda verre ute å kjøre, må vi ikke kjøre oss inn i forsterkede problemer, der vi om noen år bare må erkjenne at Stortingets vedtak forsterket disse problemene. Vi er nødt til å trekke lærdom av de erfaringene man har gjort i utlandet. Det gjelder naturligvis også sprøyterom. Det å skulle tilrettelegge for en legalisert bruk av rusmidler og injiserbare rusmidler og si at det blir viktig å få tilgang til rom for å injisere disse midlene, er jo et kraftig signal i retning av at vi har tapt dette slaget. Derfor forundrer det meg at noen gjør det til en ren hastesak med den type kriseløsninger, i stedet for å være opptatt av de aspektene som kunne redusere misbruket - spesielt måtte det være å kunne tilby rusmiddelfrie alternativer og behandlingsplasser med en kapasitet som var god nok til at de som ønsket å komme ut av rusmiddelhelvetet, hadde muligheter, for det har vi ikke i dag. Det er klart at hvis vi da retter oppmerksomheten mot metadon i stedet, har vi tapt et av de viktigste slagene.

May Britt Vihovde (V) : Då Stortinget tidlegare i vår drøfta verdiar for den norske helsetenesta, var alle partia samla om at helsepolitikken skal byggja på respekten for menneskeverdet og leggja til grunn ei rettferdig fordeling av rettar og plikter, likeverd og lik tilgang til tenestene. Eg går ut frå at desse verdiane òg ligg til grunn i sosialpolitikken.

       For Venstre er menneska likeverdige og unike, men ikkje like. Det er ein menneskerett å bli møtt med vørdnad i alle fasar av livet, i alle situasjonar ein møter. Våre tunge rusmiddelmisbrukarar har behov for auka livskvalitet og vørdnad. I fjor døydde 327 menneske på grunn av overdose, og om ein samanliknar med andre land, hadde Noreg 70 overdosedødsfall pr. 1 million innbyggjarar, Sveits hadde 29 og Nederland 4. Me har ikkje råd til å mista ungdomen vår. Desse tala viser at me må fokusera annleis i narkotikapolitikken vår.

       Venstre meiner at me må ha fleire mål for auge, og Venstre sine målsetjingar er: Færrast mogleg som prøver stoff for første gong, færrast mogleg som blir hengande fast i stoffbruk når dei først har prøvd, flest mogleg avhengige stoffbrukarar som kjem seg ut av stoffbruket, eit best mogleg liv for tungt belasta stoffbrukarar, og færrast mogleg som døyr av stoffmisbruk.

       I saka me drøftar i Stortinget, ønskjer Venstre å fokusera på dei tre siste måla. Situasjonen i dag er at mange unge som døyr, aldri har vore i kontakt med hjelpeapparatet. Dette viser at me manglar oversikt over kor mange tunge rusmiddelmisbrukarar me har. Dermed er heller ikkje hjelpeapparatet dimensjonert rett. Mange gode lågterskeltilbod, bukollektiv og institusjonar i regi av både det offentlege og dei frivillige har fått redusert aktivitet eller er blitt lagde ned. Det er behov for auka samarbeid og samhandling mellom ulike offentlege instansar for å styrkja omsorgs- og behandlingstilbodet.

       Alle må ha rett til sin individuelle plan for rehabilitering. Rusmiddelmisbruket er ganske samansett. Det er ein lang veg å gå, og det behandlingsopplegget og den rehabiliteringa som ein legg opp til, må vera langsiktig.

       Når talet på overdosedødsfall er store når det gjeld dei som kjem ut frå fengsel eller sjukehus, skuldast det mangel på oppfølging. Når ein høyrer historier om at menneske som kjem frå Frelsesarmeen sitt hospits inn i fengsel, kjem tilbake med den same plastikkposen og ikkje fekk tilbod om oppfølging då dei kom ut, men kom rett ut i det same miljøet, så seier det litt om faren for overdose. Her er det òg mangel på rutinar og ressursar.

       Så har eg lyst til å seia litt om metadon. I dag manglar ein pengar for å følgja opp dei som allereie har fått eit tilbod. Som fleire andre har vore inne på, meiner òg Venstre at kriteria for å få eit legemiddelassistert behandlingstilbod er for strenge. Me meiner at skal ein oppnå vørdnad og livskvalitet for rusmiddelmisbrukarane, kan første trinnet på vegen vera metadon eller Subutex. Det gir på kort sikt betre helse og motivasjon, det kan gi sjølvtillit, det kan gi høve til jobb og utdanning, og så vil motivasjonen koma. På sikt kan då misbrukaren bli rusfri. Det som har skjedd bl.a i USA, viser at det å få legemiddelassistert behandling på sikt gir rusfridom. Rusfridom er på sikt òg Venstre sitt mål.

       Når det gjeld mindretalsforslaget frå komiteen, støttar Venstre det. Det er gode prosjekt på gang, samarbeidsprosjekt mellom ulike offentlege instansar, bl.a eit ressurssenter i Bergen - eit samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Bymisjon og Bergensklinikkene - som har høve til å gi tunge rusmiddelmisbrukarar i Bergen eit godt tilbod.

       Når det gjeld sprøyterom, deler nok eg representanten John I Alvheim sitt syn. Venstre meiner at dette kan vera ein del av eit heilskapleg tilbod. Det kan vera skadereduserande, og det kan vera med på å gi færre overdosedødsfall, men det viktigaste er vørdnad og livskvalitet.

       No har Regjeringa lagt inn nokre midlar i revidert budsjett. Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har auka denne potten med 45 mill. kr. I tillegg ønskjer Venstre 20 mill. kr til bustadtiltak.

       I denne debatten har alle snakka om behovet for strakstiltak. Oppfordringa mi er at her har me høve til - om ein støttar desse partia sine forslag - å gi våre tunge rusmiddelmisbrukarar auka livskvalitet og auka vørdnad ganske straks.

       La meg først si to ord om det som kanskje er det vanskelige, nemlig den fienden vi faktisk står overfor, som er de som kynisk selger disse stoffene til våre ungdommer, og som har sørget for at vi har en spredning utover hele landet av en betydelig renere heroin enn vi noen gang har sett i dette markedet. Det handler faktisk også om at vi er et rikt samfunn og derfor attraktivt for disse gruppene.

       Erfaring viser at det ikke er noen tiltak som alene kan løse et så alvorlig problem som det vi her står overfor. Statens institutt for rusmiddelforskning har anslått at antall rusmiddelmisbrukere med et sprøytemisbruk er fordoblet i løpet av 1990-tallet, og at det nå er mellom 9.000 og 12.000 personer som injiserer narkotika på regelmessig basis i Norge. Vi vet at det følger stor dødsrisiko med et slikt misbruksmønster.

       Jeg vil understreke at Regjeringen vil fortsette å arbeide for at innsatsen overfor rusmiddelmisbrukere blir kvalitativt bedre, mer målrettet og ikke minst mer kunnskapsbasert. Det er kjent at Regjeringen nå arbeider med en handlingsplan mot rusmiddelproblem etter initiativ fra og vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte sist høst. Vi legger opp til en bred og helhetlig innsats med vekt på forbygging, behandling/omsorg og økt kunnskapsproduksjon og kompetanseutvikling.

       Representantene mener skadebegrensningen må settes i fokus, der hensyn til å redde liv og det å sikre misbrukerne en best mulig tilværelse og et verdig liv må være det viktigste. Skadereduksjon har lange tradisjoner både i sosialtjenesten og i helsevesenet, og tar først og fremst sikte på å lindre de akutte helsemessige problemene som misbruket fører med seg. En vektlegging av skadereduserende tiltak er viktig, men det er ikke ensbetydende med å gi slipp på det mer ideelle mål, nemlig at flest mulig skal komme ut av misbruket.

       Departementet gir tilskudd til lavterskel helsetiltak for rusmiddelmisbrukere i en rekke kommuner. Disse tiltakene er svært viktige i denne sammenhengen. De har som formål å nå ut til de mest belastede rusmiddelmisbrukerne, og målet er nettopp å redusere antall narkotikarelaterte dødsfall. Det rapporteres om gode resultater av tiltakene. Vi er i gang med å oppsummere erfaringene, og vi vil gjøre dem kjent for alle landets kommuner når vi har dette på plass.

       Departementet sluttfører i disse dager en utredning av alle sider ved spørsmålet om å etablere offentlige sprøyterom for narkomane. Det tas sikte på å ferdigbehandle denne saken før sommeren.

       Oversikten fra Oslo kommune viser at de fleste narkotikarelaterte dødsfallene finner sted i privatboliger og på hospits. Overgangen fra fengsel og behandlingsinstitusjoner er dessuten, som nevnt her, en risikosituasjon når det gjelder overdoser. Det er i grunnen viktig å se nærmere på dette. I tillegg er bosituasjonen for de mest vanskeligstilte svært viktig for Regjeringen.

       Et sentralt innsatsområde er reformen med statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Som en følge av denne utreder nå departementet en framtidig modell for tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere. Et forslag fra Nesvåg-gruppen vil etter planen bli sendt på høring i løpet av høsten 2001. Regjeringen tar sikte på at en eventuell endret organisering skal kunne tre i kraft fra 1. januar 2003.

       Legemidler er i mange tilfeller viktige. Det er trukket fram av mange her, og det vil jeg komme tilbake til i min replikk, men dette er kun ett av flere viktige element i den helhetlige rehabiliteringen av tungt belastede misbrukere. Skal vi sikre stoffmisbrukerne som har behov for det, et helhetlig og forsvarlig rehabiliteringsopplegg, er godkjenning gjennom de regionale sentrene nødvendig. Forsvarlig rehabilitering er ikke minst viktig for å forhindre sidemisbruk og derigjennom forebygge flere dødsfall. På denne bakgrunn vil jeg ikke kunne garantere at alle såkalte kvotepasienter får tilsvarende behandling gjennom sentrene. Derimot vil jeg følge opp sentrene med sikte på at de som er kvalifisert for slik behandling, skal kunne få dette. Som kjent har vi i dag allerede altfor mange som kvalifiserer for denne behandlingen, og som står på venteliste. I så måte imøteser jeg den forestående behandlingen av forslag om ny modell i revidert nasjonalbudsjett.

       Representanten Gløtvold nevnte at det er et altfor høyt tempo i metadonassistert behandling og i medikamentell behandling. Jeg synes da det er merkelig at ikke representanten Gløtvold og representanten Ballo er sterkere opptatt av at så mange tunge brukere står i kø og venter på behandling i flere år, brukere som fyller de krav som Stortinget fattet i juni 1997. For mange som står i disse køene, er alternativet dessverre overdose som resulterer i dødsfall, eller å ta turer til Danmark for å skaffe medikamenter på legal måte. Jeg kan ikke skjønne at man har liberalisert kravene for å kunne få metadonassistert behandling, medikamentell behandling osv. Stortinget sa at en måtte være minst 25 år, ha brukt stoff i 10 år osv. Men til tross for de strenge reglene har vi mange i køen, og køen blir dessverre stadig lengre. Det burde være en skikkelig utfordring for oss representanter her i huset.

John I Alvheim (Frp) : Jeg lar meg ikke imponere, og jeg føler ikke at det inngir større troverdighet, selv om det er medisinere som står på denne talerstolen og er relativt negative i forhold til medikamentelt assistert rehabilitering av stoffavhengige. Det kan i hvert fall også vises til andre rapporter fra det internasjonale miljøet som gir helt andre fasiter på dette med medikamentelt assistert behandling enn det representantene Are Næss og Olav Gunnar Ballo gav uttrykk for.

       Høyt tempo? - Ja, men det er ikke høyt nok til å redde disse menneskenes liv. Vi har faktisk et ansvar for at disse menneskene også skal ha et verdig liv, i likhet med oss, og når vi vet om en måte å gjøre dette på, så gjør vi det. Det er i hvert fall min oppriktige mening, og det er også Fremskrittspartiets politikk på dette området.

       At enkelte ledere av de såkalte stoffrie institusjonene går ut og roper varsku når det gjelder aktiviteten og økningen av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen, er jo ikke det vanskelig å forstå. De er selvfølgelig uberettiget redde for sin egen virksomhet, noe det ikke er noen grunn til å være. Vi har bruk for alle de institusjoner vi har i apparatet, til ulike formål. Men jeg synes de samme institusjonene nå skulle gå på banen og ta imot disse menneskene før de er edrue, ikke stille som krav at skal en legges inn her, må en være avruset og edru før en kommer. Hva er det for slags type behandling av og tilbud til disse stoffavhengige menneskene, som har et liv som nesten ikke kan beskrives?

       Så til representanten Gløtvold, som mente at jeg tok litt for lett på dette med internasjonale konvensjoner. Ja, det er greit nok det, men jeg har et ansvar som stortingsrepresentant for mine norske medborgere for å prøve å gi dem et liv som det er verdig å leve. Det er mitt ansvar. Dette gjøres i forhold til sprøyterom i flere andre europeiske land uten at det har ført til noen problemer. Vi gir ut sprøyter, og vi har sprøytebussen. Hva er den prinsipielle forskjellen på dette og å la dem få sette sine skudd under verdige forhold, hvor vi i tillegg kan observere somatisk lidelse hos disse menneskene?

       Jeg er glad for at dette med sprøyterom utredes, og jeg setter pris på sosialministerens engasjement i saken.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg tok ordet for å gi et tilsvar til komitelederen. Jeg er faktisk enig med komitelederen på flere hold. Det ene er at man må ha et lavterskeltilbud for inntak av rusmiddelmisbrukere som er motivert for å få behandlet sitt misbruk. Jeg er enig med Alvheim i at det er uhensiktsmessig at man krever rusfrihet ved innleggelse, slik det gjøres i dag. Konsekvensen blir at mange som burde ha fått behandling, ikke får det. Man burde også hatt et mye tettere samarbeid med sykehus, større tilrettelegging med medisinske avdelinger for inntak av pasienter i en fase der de fortsatt er ruset, og så et samarbeid med ulike institusjoner for å videreføre behandlingstilbudet, men da med utgangspunkt i å oppnå rusfrihet, at man slutter med rusmidler.

       Problemet i forhold til metadon og Subutex er jo at man bare vedlikeholder et misbruk. Og der syns jeg, lege eller ikke lege, at komitelederen og også Arbeiderpartiet v/Einar Olav Skogholt i for liten grad tar innover seg de erfaringer man har gjort i andre land. Det må da være tankevekkende at man i Danmark finner at blant dem som dør av overdose, er det et svært høyt antall som har metadon i blodet, som fortsatt misbruker heroin og andre narkotiske stoffer, og som gjør det i kombinasjon med metadon. Altså: Det må da ikke være sånn at de erfaringer man har gjort seg i andre land som har prøvd seg på samme linje, ikke skal telle for hva slags virkemidler vi skal gjennomføre i Norge. Det er det jeg sier.

       Jeg tror at det er et oppriktig engasjement fra mange i denne salen for å forsøke å gjøre noe med disse problemene. Det har jeg ingen grunn til å betvile, men de tiltakene man gjennomfører, må gjennomføres ut fra en slags faglig forståelse av hva som vil ha effekt. Og det jeg registrerer, er at det finnes mange fagmiljøer i Norge som nå advarer mot den veien man er i ferd med å slå inn på. Jeg tror det vil være å undervurdere den fagkompetansen som eksisterer i mange institusjoner som har rusmiddelfrie tiltak, å tro at de bare advarer fordi de er redde for å miste klientellet over til en annen type tilbud. Jeg tror oppriktig at akkurat som det er engasjement blant stortingsrepresentanter i denne saken, uttrykker mange av de fagpersonene en reell bekymring som de har, for at man er på et galt spor, fordi man mister av syne det perspektivet som man hadde før, nemlig at man skulle oppnå rusmiddelfrihet. Resultatene fra Sverige når det gjelder bruken av metadon, viser at mellom 5 og 10 % av dem som står på metadon, ender opp som rusmiddelfrie. Det er et veldig lavt tall, og det er klart at hvis terskelen for å inngå i behandling med metadon blir så lav at man også mister muligheten for å behandle en stor del av den gruppen i retning rusmiddelfrihet, har man gjort det mye verre. Man hadde altså kunnet oppnådd at man fikk ganske mange ut av sitt rusmiddelmisbruk. Isteden blir de stående på metadon resten av livet. Skal det ikke være rimelig å advare mot det? Man må se hele perspektivet. Det forundrer meg at ikke også Einar Olav Skogholt og komitelederen ser de farene som ligger her.

May Britt Vihovde (V) : Eg har lyst til å starta der representanten Ballo slutta; han snakka om å sjå på Danmark. Jau, me kan godt gå inn og sjå på dei erfaringane som Danmark har gjort. Men lat oss òg ta ein tur til Frankrike, og kanskje ein liten tur ned til Kristiansand. Då vil ein sjå at dersom ein lagar eit legemiddelassistert behandlingsopplegg, må ein òg ha oppfølging. Eg trur at det kanskje er oppfølginga som har mangla, nemleg den oppfølginga som gjer at du på sikt kan bli rusfri. For Venstre er målet til slutt rusfridom.

       Eg fekk i innlegget mitt ikkje kome så mykje inn på det som går på behandlingsopplegg. Men me skal jo heller ikkje gløyma at ved dei behandlingsinstitusjonane me har, har veldig mange lukkast med å koma seg ut av rusmiddelmisbruket og blitt rusfrie. Kanskje me skulle ha hatt meir fokus på desse som har lukkast?

       Eg har lyst til å oppfordra sosialministeren til å gå inn og sjå litt på alle desse institusjonane og det lågterskeltilbodet som finst. Korleis kan me styrkja dette slik at dei som kjem inn der, kan lukkast med å koma ut rusfrie? Og eg stør det som både Ballo og Alvheim var inne på, at kriteriet for å koma inn under behandlingsopplegget er altfor strengt.

       Så har eg lyst til å seia litt om ettervern. Eg var inne på det at når ein kjem ut av fengselet, så kjem ein ut med plastposen sin og har kanskje ikkje fått eit opplegg eller eit tilbod når ein kjem ut. Fleire har vore inne på og snakka om dei pårørande og bruken av dei. Då må eg seia at eg synest at det har vore sterkt i mitt møte med pårørande å høyra historia om den fortvila mora som ringte politiet og bad dei tynt om å syta for at sonen hennar kom fortast mogleg fram i soningskøen - ho var redd ho skulle mista han i ein overdose. Då er det eit eller anna med tilbodet vårt og vår måte å gi desse hjelp på som sviktar. Dette gjeld òg alle desse tusen pårørande som er der ute i dag, og som er veldig fortvila. Og som mor må eg tilstå at berre tanken på motløysa er grufull når ein veit at det finst medisinsk behandling - for det finst der, det finst eit behandlingsapparat, eit omsorgstilbod - men terskelen for å koma inn er for stor, og så sit ein med den motløysa og ser på ungen sin og veit at ein kan mista han. Det må vera grufullt, og der synest eg at me har ei plikt til å setja i gang ein del tiltak. Me har ei plikt til å setja dette øvst på dagsordenen og prioritera dette først. Så eg gjentek mi oppfordring frå slutten av hovudinnlegget mitt: Det ligg inne forslag om å auka tiltaka for våre tunge rusmiddelmisbrukarar, og eg håpar at me kan sikra fleirtal for desse forslaga. Eg trur at det er noko som alle i denne salen er opptekne av, og moglegheita finst der i løpet av kvelden.

Ola D Gløtvold (Sp) : Noen her påstår at det er vanskelig for enkelte å ha mer enn én tanke i hodet samtidig, og det får jo så være. Men jeg mener at også vi har det, vi som advarer noe mot altfor høyt tempo i den medikamentelle behandlingen. Det er ikke noe likhetstegn mellom det og det å kritisere at vi har for høyt tempo og for stort engasjement når det gjelder rusmiddelmisbrukbehandlingen, for det er der det er for svakt og for dårlig tempo. Det er sammenhengene her, med nettverksbygging, bolig, arbeid og ettervern, som ikke står i forhold til det nå å dele ut medikamentelle preparater. Det er det som er vårt anliggende. Vi ønsker et nettverk med bolig, utdanning og arbeid for egen økonomi, og samtidig en oppfølging på medisinsk grunnlag. Og det blir nesten litt insinuerende når komiteleder John I Alvheim sier at det er en del som advarer mot dette fordi man er redd for egen virksomhet. Altså må jo det gjelde en del av dem som driver behandling med andre ting.

       Jeg vil bare sitere litt av det Ulf Jansen i Tyrilistiftelsen sier her:

       « Mange av dem som går på metadon har et langt liv bak seg som misbrukere, og trenger ABC i hvordan man lever et « normalt » liv. I dag er det for mange som kun avleverer urinprøve, drikker metadonen, og får tilbud om samtaler, og det er alt. Det er for mange som ikke får noen oppfølging. Der ligger mye av fortvilelsen ... ».

       Og det er dette vi er redd for.

       Så er det dette med ansvaret for norske medborgere, som Alvheim snakket om. Det har vi alle. Jeg prøver ikke å fraskrive meg det ansvaret, men det må være greit at man kanskje prøver å tilnærme seg dette på ulike måter, og blir respektert for det. Det må være slik at man klarer å få bukt med dette permanente rusmiddelmisbruket. Det er det som i hvert fall er det viktigste for meg, og det får man ikke ved offentlige sprøyterom og ved bare å satse på metadon og Subutex. Et liv uten rusavhengighet er det som kan gi et virkelig menneskeverdig liv, uten dette rushelvetet og det avhengighetshelvetet som ligger her.

       Så er jeg enig med Alvheim i at kravet om at man skal være rusfri før man får behandling og kan tas inn på institusjon, må vi se nærmere på, for jeg tror også at vi må kunne ta imot mennesker som har behov for behandling akutt, eller som selv i ruset tilstand er motivert for å kunne komme til behandling. Så det er ting vi gjerne skal diskutere nærmere.

Statsråd Guri Ingebrigtsen : Når det gjelder den bekymringen som kommer til uttrykk i pkt. I i komiteens tilråding, der Stortinget ber Regjeringen sørge for at stoffavhengige etter de nye apotekforskriftene ikke skal miste sitt behandlingsopplegg, så kan jeg orientere Stortinget om at det på landsbasis pr. i dag er kommet inn 200 søknader om å få fortsette opplegg som er i gang. 100 av disse er i Vestfold. Som kjent er det også en brukerforening der, og departementet er i kontakt med brukerforeningen for å se på de konsekvensene som de frykter, slik at vi skal kunne imøtekomme det.

       Flere representanter har tatt opp at kriteriene er for strenge. Kriteriene ble endret i høst, slik at tiårskravet for lengst er fraveket, og det er også lagt opp til mulighet for større bruk av skjønn når det gjelder de øvrige kriterier.

       Det ble også tatt opp om det er legen eller sosialkontoret som skal ha ledelsen. I det som ligger i revidert, er det min intensjon at lege eller sosialkontor skal kunne ha ledelsen i arbeidet, alt etter hvilken type problemstilling den enkelte pasient står overfor. Hos noen vil den sosiale rehabiliteringen være det tyngste, hos andre er det mye mer et medikamentelt spørsmål. Men det skal være et samarbeid, det er ufravikelig. Det er kanskje her Norge har mest å tilføre verdenskunnskapen på dette feltet, for vi er det eneste landet som har så klare krav til at det skal være en sosial rehabilitering som ligger til grunn, og så et medikamentelt assistert opplegg. Og da tror jeg også vi virkelig har mulighet til både å gi våre narkomane en god behandling og gi verden god kunnskap.

       Jeg har, som noen kjenner til, vært i USA for å se hva vi kunne lære der. Og en av de tingene de så med beundring til Norge for, var at vi faktisk gav et sosialt tilbud til dem som skulle behandles med medikamenter.

       Når det gjelder leger, er det også blitt sagt at de vanlige allmennpraktikerne ikke har greie på dette. Jeg skal ikke uttale meg om hva de har, men i alle fall vil Helsetilsynet gjennomføre en fagkonferanse på dette feltet, og vi vil ha en rekke kurs som skal gjøre det mulig for den enkelte fastlege å gi en god behandling til dem som trenger det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr.  10.

       (Votering, se side 3450)