Jon Lilletun (KrF) (ordfører for saken):

       Den norske kapitalmarknaden er ikkje perfekt. Det er ikkje alle som treng kapital til gode prosjekt, som finn den kapitalen dei treng. Ulike verksemder kan ha ulike behov. Nokre har berre ein idé og treng kapital for å vidareutvikle ideen. I denne fasen har vi såkornfonda. Nokre har ein idé som er temmeleg ferdig utvikla, dei har kanskje ein prototyp og er i gang med produksjonen, men treng kapital for å vidareutvikle verksemda med tanke på forteneste. Ikkje minst vil mange verksemder trenge ekstra kapital og ekstra kompetanse om dei skal prøve seg på marknader utanfor landet sine grenser.

       I budsjettinnstillinga frå næringskomiteen var Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre samde om at det er trong for risikokapital i det nyskapande næringslivet utover det såkornfonda og andre offentlege verkemiddel ein har i dag, yter. Dei same partia - med unntak av Venstre - bad Regjeringa leggje fram ei eiga sak om korleis staten kan medverke til å styrkje tilgangen til slik risikokapital, og løyvde 2.450 mill. kr til dette. Ein bad Regjeringa i den samanhengen m.a. å gjere greie for formål og organisering av eitt eller fleire investeringsselskap.

       Fleirtalet bad om at fondet/fonda i hovudsak skulle rette seg mot det forskingsbaserte, nyskapande næringslivet innanfor dei fire hovudsatsingsområda i forskingsmeldinga. Departementet har på ein god måte følgt opp dette. Det er òg stor oppslutnad om etablering av eit slikt fond i departementet sin høyringsrunde, i høyringa og i førespurnadene til komiteen.

       Eit fleirtal i komiteen slår no fast at formålet med eit investeringsselskap skal vere å betre tilgangen til risikovillig kapital og eigenkapital for det nyskapande, forskingsbaserte næringslivet. Manglande tilgang til risikovillig kapital er i dag ein bremsekloss for auka verdiskaping og utvikling av næringslivet. Selskapet skal vere ein langsiktig investor som skal medverke til å styrkje norske kompetansemiljø og kontakten mellom desse. Vi legg vekt på følgjande mål:

       Det skal i tråd med Regjeringa sitt forslag opprettast eit heileigd, statleg investeringsselskap. Dette investeringsselskapet skal investere i ulike fond innanfor ulike bransjar. I kvart av desse fonda skal private investorar ha majoritet. Staten skal aldri ha meir enn 49 % eigardel. Ved å ha eit statleg selskap som investerer saman med dei private i ulike fond, kan private velje kva for bransjar dei vil satse i. Dei kan òg i større grad ta på seg ei rolle som aktiv eigar i eit fond enn dei kunne gjort om dei private skulle ha direkte eigardel i eit samla investeringsselskap med nesten 2.450 mill. kr i statleg kapital.

       Fleirtalet er samd om at ein storleik på 300 mill. kr eller meir i kvart fond kan vere høveleg, men vi gjev òg styret høve til å gå inn i mindre fond ved særskilde høve.

       Vi har vorte samde om at SND og SIVA skal eige selskapet med like store delar, men at næringsministeren skal vere den som er konstitusjonelt ansvarleg overfor Stortinget. I tråd med det fleirtalet la til grunn ved handsaminga av budsjettet, har vi peika på dei utvalde satsingsområda for forskinga som område der det vil vere naturleg å etablere fond. Tilgangen til privat kapital og dei private investorane sine preferansar med omsyn til bransjar vil imidlertid verte avgjerande for kor investeringane hamnar.

       Vi legg stor vekt på at selskapet skal vere ein langsiktig eigar og ein profesjonell eigar. Det er ikkje aktuelt å påleggje selskapet politiske føringar for investeringane. Eg vil òg tilføye: Styret som skal oppnemnast i det statlege selskapet, er eit profesjonelt styre som vert oppnemnt ut frå kompetanse og profesjonalitet.

       Eitt av dei formåla som har vore nemnde knytt til eit investeringsselskap, er etablering av eit såkalla PE-fond. Eit slikt fond vil i større grad kunne investere i meir modne verksemder som treng kapital f.eks til restrukturering eller til internasjonal satsing. Innanfor dei rammene som er lagde med 2.450 mill. kr, har vi ikkje funne rom for å opprette eit PE-fond, men vi meiner det er viktig med ei vurdering av eigenkapitalsituasjonen i den norske marknaden, m.a. med tanke på å sikre eigenkapital i den norske marknaden for strategisk viktige norske selskap. Difor ber vi om at departementet kjem attende til Stortinget med eit framlegg om retningsliner og utvida ramme for eit eventuelt PE-fond. Det som er grunngjevinga for det, er godt beskrive både i førre innstillinga frå komiteen vedrørande denne saka og i meldinga frå departementet.

       Noko av det fleire har peika på som ein fordel med staten som medeigar, er høvet til betre tilknyting til nettverk for forsking. For Kristeleg Folkeparti er det viktig å leggje til rette for auka kontakt mellom næringslivet og forskinga. Difor er vi glade for at eit fleirtal har bedt om å få vurdert Norges forskningsråd si rolle i innovasjonsarbeidet, og om det kan vere naturleg at forskinga er representert i styret i det statlege investeringsselskapet når det skal veljast.

       I media i dag er der ein del oppslag som må byggje på galne føresetnader. Der står det at det vert eit selskap som skal ha spesielle føringar. Mitt innlegg må klargjere at det stemmer ikkje når det gjeld geografi, er det sagt, og når det gjeld kor det skal investerast, osv. Vidare vert det sagt at det skal verte eit blandingsselskap av SND og SIVA.

       Eg skal kort klargjere kva slags misforståingar dette er. Det er nemleg slik at for å få eit steg frå departementet til dei som oppnemner styret, har vi valt dei som er profesjonelle på innovasjon, som sit med eit verkemiddelapparat, og som kjenner desse miljøa i heile landet, altså SIVA og SND. Dei skal velje det profesjonelle styret. Det skal ikkje vere noka blanding av roller e.l. Det skal vere heilt klart at dette er eit nytt, statleg selskap. Men det må jo vere ein fordel for alle at ein ser ting i samanheng, og at desse selskapa som vert etablerte, kan ha kunnskap om og ha til disposisjon, når dei skal investere i nye bedrifter, eit verkemiddelapparat, slik som andre bedrifter har. Difor er det i og for seg påfallande at det er dei som har vore minst interesserte i at eit slikt selskap og ei slik ordning skal etablerast, som i sine merknader skaper misforståingar som det ikkje er grunn til å hente ut frå innstillinga.

       I realiteten er dette ein stor dag for Regjeringa og Arbeidarpartiet, det at ein endeleg får på plass eit investeringsselskap som fører til at den kapitalrikdommen som staten rår over, kan vere med og utvikle norsk næringsliv. Det er ikkje ein ny tanke. Den er så gamal at første gongen ein prøvde å gjennomføre den, var i 1981, av regjeringa Harlem Brundtland og dåverande næringsminister Finn Kristensen. Så det er all grunn til å gratulere regjeringa Stoltenberg og statsråd Knudsen med at ein no har fått dette selskapet på skjenene.

       Men eg vil, når eg først deler ut blomstrar, også få lov til å gje ein blomster til Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet. Utan deira støtte i samband med budsjetthandsaminga til løyving av desse 2,45 milliardane hadde vi ikkje hatt denne saka her i dag, og ikkje hatt denne debatten her i dag.

       Eg finn det, for å seie det rett ut, rimeleg ryddig at dei som er med på å skape grunnlaget for at dette fondet ser dagens lys, også får høve til å vere med og påverke den vidare prosessen. Det viktigaste i den innstillinga vi i dag drøftar, er for det første at vi får dette selskapet på plass. For det andre har vi gjennom det fleirtalet som er etablert, fått klare signal om at Stortingets fleirtal ønskjer ei påfylling til dette selskapet, og vi ønskjer at spørsmålet om eit PE-fond blir greidd ut og lagt fram for Stortinget på nytt. Det er først då, når dette er på plass, at vi har eit verkemiddel overfor det totale norske næringslivet, nemleg også dei som er modne bedrifter, som er inne i omstilling eller strukturendringar, noko som blir stadig meir aktuelt, noko som vi ser kvar dag.

       Så er det nokre som har prøvd - og det er sjølvsagt dei som er imot heile selskapet - å framstille det som at den måten ein organiserer eigarskapet på, er uheldig. I Arbeidarpartiet hadde vi ikkje behov for den endringa. Det er heilt openbert. Men at ein er nærmast til å skulle øydeleggje heile tanken - det har eg inga tru på vil skje. Endringa blir nok slik at avstanden mellom Stortinget og dette selskapet vil bli lengre. Er det noko alle høyringsinstansane vi har hatt, har framheva, er det nettopp det. Alle vi som har hatt nokre år her i denne salen, veit at det er rimeleg stor vilje til å gå inn og styre i detalj den slags verkemiddel som dette. Sånn sett trur eg ein er komen eit stykkje på veg når ein har fått den avstanden som ein her har fått, nemleg at det blir vanskelegare for Stortinget å komme med klare direktiv. Men det er jo ikkje slik at næringsministeren ikkje har styringsretten og det konstitusjonelle ansvaret for dette selskapet. Vi har eksplisitt sagt at det er det som skal liggje til grunn.

       Eg vil også så sterkt eg kan få understreke at det er Nærings- og handelsdepartementet som skal utarbeide dei retningslinene eller vedtektene som skal gjelde for dette selskapet.

       Vidare skal det, som saksordføraren har sagt, vere eit uavhengig og fagleg forankra styre for dette selskapet. Det skal ikkje vere ei rolleblanding mellom selskapet og SND og SIVA. Det er nokre som faktisk har komme med den tanken at desse skal samlokaliserast. Det finn dei ingen stad i innstillinga. Det er ingen som har tenkt den tanken, andre enn dei som er imot heile ordninga.

       Så vil eg gjerne også presisere at administrasjonen for dette selskapet ikkje treng vere særleg stor. Det er jo dei underliggjande fonda eller selskapa som utformar idéen for sitt fond. Det er dei som må syte for at dei får tilsegn om privat kapital. Og er det slik at det er private som går inn med kapital med den forretningsidéen som ligg der, burde det vere kvalitetssikring nok for dei som skal sitje og avgjere om staten skal gå inn med sin part i dette selskapet.

       Arbeidarpartiet har vore drivkrafta for at vi skal bruke statens kapitalrikdom til å hjelpe fram norsk industri. 20 år har det som sagt teke å få gjennomslag. Høgre har vore imot, og er imot, sjølv om dei har sagt at dei subsidiært kunne stø det forslaget som kom frå Regjeringas side. Det er heilt greitt, og det gjorde dei klart rimeleg tidleg i fasen, så det skal ikkje vere nokon tvil om at det er tilfellet. Men eg er ikkje sikker på om det var for å sikre dette selskapet. Eg trur nok meir at det var eit forsøk på å få merksemda vekk frå det saka gjaldt, og kva dette kunne ha å seie for norsk næringsliv.

       Eg er glad for at det pr. i dag er stor oppslutnad om at ein må kunne bruke statens kapitalrikdom inn mot norsk næringsliv. Det har ikkje alltid vore sånn. No er det faktisk slik at både næringslivet og mange økonomar nettopp tek til orde for dette. Og dersom det er slik at Høgre, Framstegspartiet og Venstre verkeleg meiner at vi skal ha dette fondet, er det jo eit samrøystes storting som meiner at vi no skal bruke statens kapitalrikdom på denne måten, og det må eg seie er ei fantastisk utvikling i løpet av den seinare tida.

       Så får vi i fellesskap syte for at dette blir så vellukka som vi alle trur det vil bli. Og skulle nokon av desse skeptikarane få rett, så er det jo ikkje sånn at dette er laga til evig tid. Vi veit at det alltid går an å endre ting og tilpasse det røyndomen, dersom røyndomen er annleis enn det vi meiner den er.

Ansgar Gabrielsen (H) : Som det har vært sagt fra representanten Opseth, var Høyre imot å bevilge nesten 2,5 milliarder kr til dette fondet i budsjettet for dette året. Det er helt riktig. Det argumenterte vi sterkt for og skrev inn i forbindelse med statsbudsjettet. Det er også riktig, som Opseth sier, at Arbeiderpartiet har vært en pådriver i 20 år for å få dette til. Han nevnte Finn Kristensen, som vel da var industriminister, og som har vært en pådriver mens han var politiker, og en bakspiller etter at han sluttet som politiker.

       Det Høyre har hatt som alternativ, har hatt det motsatte utgangspunkt av det som har vært Arbeiderpartiets politikk de 20 siste år. Og bare for å anskueliggjøre dette med dette års statsbudsjett: Det er faktisk nærmest litt komisk at i dag er det beløpet som staten skal kjøre inn i dette fondet, identisk med det beløpet som staten får inn i ekstra skatt bare ved å redusere avskrivningssatsene for det samme næringslivet som de i dag er så opptatt av å gi blodoverføring. Dette har vært Arbeiderpartiets politikk i 20 sammenhengende år - årelate norsk næringsliv, slik at redningsmenn, enten de heter Opseth, Knudsen eller Kristensen, kan stå og vifte med statlige penger som skal brukes til egenkapital i de samme selskapene. Og nå er vi altså i den situasjon at vi er det land i Europa hvor staten har den største eierandel av alle. Det har ikke vært Høyres politikk. Det må antas å bli svært lenge til det skulle bli det, og det må bli svært dårlige tider for at det skulle skje.

       Så er det imidlertid slik at i statsbudsjettet for i år har - jeg vil si dessverre - dette blitt vedtatt av en eller annen nærmest underlig grunn. Og jeg tror det må ha kommet brått på næringsministeren at det ble vedtatt, for dette er jo noe av det mest uferdige som nærmest har vært født på denne jord. I forbindelse med statsbudsjettet var det jo veldig lite føringer, så skal man ha en melding om dette, og så holder man på et års tid før man finner ut hva man riktig vil. I mellomtiden har man altså lagt fram en melding, og beskriver en måte å organisere dette på.

       Når Opseth er undrende til at Høyre kan gi sin subsidiære støtte til dette, vil jeg si at Opseth har vært så lenge i dette hus og trykket så mange ganger på knappen subsidiært at han burde vite at av to onder velger man det minste. Det har han lang, sikker og god erfaring i.

       Når Høyre i innstillingen påpeker det åpenbare, nemlig faren for sammenblanding, må jeg jo si, når jeg leser avisartikler av folk som i dag sitter i diplomatlosjen, at vi er ikke helt alene om det. Det er et relativt sammensatt publikum til høyre for meg hva gjelder anbefaling om hva vi burde gjøre. Det er ikke mange i den boksen som anbefaler Opseths løsning, og det skjønner jeg egentlig veldig godt.

       Når Opseth i sitt innlegg uttrykte sin store glede - det var da han var på sitt mest harmdirrende - og gratulerte Knudsen, la jeg merke til at hun ikke løftet blikket engang. Det skjønner jeg også veldig godt, for for meg er det komplett uforståelig at ikke det opplegget som forelå, var interessant for Arbeiderpartiet å få vedtatt. Jeg vil ikke spekulere fra denne talerstol i hva som kan være motivene for det. Jeg registrerte imidlertid at Opseth sa at det blir lengre fra Stortinget til dette fondet nå med den måten å organisere på, men det blir nærmere andre ting. Og det i dag å høre Opseth stå og hylle Senterpartiet, det er det faktisk første gang jeg har hørt Opseth har gjort fra denne talerstol.

       Jeg synes for øvrig det er underlig at de signalene som står i denne meldingen, som har vært entydige råd som er gitt på høringer som har vært holdt, ikke har blitt fulgt i det hele tatt. Vi ser at sågar Norsk Venture Kapitalforening i dag skriver brev til Stortingets presidentskap hvor de på det sterkeste fraråder det som er flertallets innstilling, fordi det ikke ville bli mulig å få inn den kapitalen. En slik samrøremodell som det er lagt opp til her, er det jo aldeles utrolig at man skulle oppleve.

       Jeg tror ikke vi skal behøve å vente lenge før vi ser eksempler på og beskyldninger vil komme om samrøre mellom SND/SIVA og dette fondet og disse selskapene som skal inn, om hvem som får støtte derfra, og hvem som ikke får. Det var noe av den vesentlige begrunnelsen i denne meldingen fra statsråd Grete Knudsen, nemlig det som går på samrøre. Det ville undre meg, og - jeg holdt på å si - statsråden ville gjøre en forsømmelse hvis hun ikke i sitt innlegg i dag ber Jon Lilletun som saksordfører redegjøre for noe av det som ikke står, men som man kan se mellom linjene. Og jeg vil anta at statsråden har behov for ganske klargjørende ting i forhold til dette.

       La meg gjenta, som jeg sa innledningsvis, at fra Høyres side har vi i denne saken lagt til grunn at vi foretrekker det minste av to onder. Jeg synes det er betryggende å se i dag at direktøren i SND Invest i et innlegg i Dagens Næringsliv og i en replikk i Finansavisen sterkt fraråder dette, basert på mulig mistanke om sammenblanding. Og bare en mulig mistanke om dette på et slikt område vil jo gjøre at hele konstruksjonen faller som et korthus, men det tror jeg norsk næringsliv vil kunne overleve åkkesom.

Morten Lund (Sp) : Jeg er enig med Kjell Opseth i at det er en stor dag for oss som ønsker å få dette halvstatlige investeringsselskapet. Det er på høy tid at vi får det. Jeg mener det i mange år har vært et flertall på Stortinget for en slik ordning, men på et eller annet vis har vi ikke kommet så langt. Jeg synes det er overraskende at det har tatt så lang tid og at fondet har blitt av så beskjedent omfang i forhold til det vi har snakket om. Det kan selvfølgelig skyldes at det også i Arbeiderpartiet er en viss skepsis til statlig eierskap. Fordi dette er et spleiselag med private investorer, er det selvsagt også av betydning at skepsisen mot statlig eierskap blant de private synes å være voksende. Det er beklagelig, men jeg tror det er et faktum.

       Det er nå en hovedoppgave å få denne ordningen til å fungere godt, samtidig som det må tas et krafttak for å gjenreise tilliten til og respekten for det statlige eierskapet. Det må rett og slett gjøres noe.

       For det første må statens formål med det å eie bli tydeligere, for selvfølgelig skal staten ha et formål. Jeg mener det er tredelt: 1) Det må være til beste for Norge når det gjelder hovedkontor og kompetansemiljø. 2) Det må gi best mulig økonomisk avkastning. 3) Det må bidra til at vi skal være ledende innenfor nyskaping og utvikling.

       For det andre må man få bort sammenblanding av eierrolle og myndighetsrolle. Fagdepartement kan ikke være generalforsamling.

       For det tredje må risikoen ved eierskap erkjennes og flyttes bort fra politikere for å unngå handlingslammelse.

       For det fjerde må det være et forutsigbart, aktivt og langsiktig eierskap. Sier man at vi vil ha tre forretningsbanker, kan ikke staten selge den ene neste måned.

       For det femte må statsråder og direktører slutte å snakke negativt om staten som eier og gjøre noe for å forbedre det statlige eierskapet. Hvordan skulle det ha tatt seg ut om en direktør sa så mye negativt om private eiere som enkelte direktører i statlige selskap får seg til å gjøre?

       For det sjette må de ulike statlige eierne samles under én ledelse - de må i det minste ha én vilje.

       Det haster etter min mening med å få forbedret det statlige eierskapet. Derfor inviterte Senterpartiet i går Stortinget til en debatt på direkten for å gi Regjeringen et utredningsoppdrag. Jeg tror det er et stort flertall som støtter den konklusjonen, men debatten om det var ikke ønsket likevel.

       Den statlige kapitalstyrken er en realitet, og må utnyttes som en konkurransefordel for næringslivet i Norge. Selvsagt skal det legges politiske føringer. Alt som behandles i Stortinget, er politiske føringer. Selvsagt er det de folkevalgte som skal bestemme i stort og sitte med ansvaret overfor folket, som eier denne kapitalen. Så trengs ekspertisen fra næringslivet og fra finansmiljøene. Det er de som skal ta de daglige avgjørelsene, f.eks om hvilke fond det her skal investeres i, og i hvilke selskap de fondene skal investere i. Det skal ingen politikere borti.

       Dette må ikke bety at staten skal sitte med all risikoen i alle spleiselag. Jeg synes det er greit at staten tar den største risikoen i såkornfondene ved at statens penger er lån, og at gevinsten er begrenset. Jeg synes ikke det skal være tilfelle i en ordning for venturefasen, som dette fondet skal bli. Etter Senterpartiets mening må utlån fra dette fondet helst ikke skje. Jeg synes ikke det er greit at SND Invest i visse tilfeller konkurrerer med den private kapitalen i områder med rikelig kapitaltilgang og på prosjekter med lav risiko.

       Den ekstrarunden som nå avsluttes om investeringsselskap, kunne vært unngått, på samme vis som ekstrarundene om laksekonsesjoner, som vi avsluttet i går. Det trengs et flertall med felles politiske føringer for å få på plass viktig politikk på nye områder. Arbeiderpartiet ville stått seg på å samarbeide med noen for å få disse føringene på plass tidligere.

       Ut fra det jeg har sagt, er jeg godt fornøyd med at det blir SIVA og SND som skal være generalforsamling i det statlige selskapet. De sitter til sammen med en enestående erfaring og kunnskap om norsk næringsliv. Kontaktnettet er stort mot private interesser, bl.a finansinstitusjoner. SIVAs nettverk innen innovasjon kan vise til gode resultater. Jeg er overbevist om at disse to som hovedeiere vil finne et kompetent styre. De vil kunne bidra til å finne de riktige samarbeidspartnerne for å bygge opp de enkelte fond, og ikke minst sørge for at de nye bedriftene som er i gang, får vite om at det her finnes fond som forvalter bl.a statlige millioner.

       Det er riktig at det er gitt nokså sprikende råd fra investormiljøene. Jeg er redd for at vi nå har prøvd å tilfredsstille for mange. Jeg håper vi kan styrke såkornordningene på annet vis, og jeg håper at det finnes langt mer kraftfulle virkemidler for å bidra med statlige midler i et såkalt private equity fond. Vi trenger et stort og kraftfullt redskap om vi skal hjelpe Statkraft, Norske Skog og andre ute, og samtidig bidra til at Storebrand og andre viktige eiermiljø ikke blir flagget ut. Dette bør Regjeringen komme raskt tilbake til.

Rolf Reikvam (SV) : Representanten Gabrielsen svingte seg høyt. Han nådde vel et høydepunkt da han snakket om å velge mellom to onder. Det gjaldt hvordan man skal bruke statlig kapital, og om den skal brukes som egenkapital i næringslivet, da velger man ett onde. Altså: Det å bruke statlig kapital i næringslivet er et onde for Høyre.

       Uansett er vi i en situasjon der staten sitter på en stor kapitalbase, og den vil vokse. Det skjer ved at vi omfordeler formuen til finanskapital. Det dreier seg egentlig om hvordan vi ønsker å disponere denne felles finanskapitalen vår. Det aller meste av dette må plasseres i utlandet, og det blir plassert i utlandet og går inn som kapital i utenlandske virksomheter. Vi har vært kritiske til en del av disse plasseringene, men vi har ikke så veldig mange alternativer.

       Spørsmålet er: Skal vi bruke noe mer av dette innenlands til å styrke norsk næringsliv? Det er det det egentlig dreier seg om, og på hvilken måte vi ønsker å bruke det innenlands.

       Jeg regner med at Gabrielsen og andre har registrert hva Victor Norman sa for noen dager siden i Aftenposten, der han var opptatt av at en større del av denne kapitalen bør brukes innenlands, kanalisert inn mot norsk næringsliv og styrke det. Vi velger å se på dette selskapet på denne måten. Derfor er vi også enig i at det blir etablert et selskap. Vi har tidligere vært enig i å avsette disse milliardene, slik at de kan gå inn som egenkapital i det private næringslivet.

       Vi synes også at den merknaden som flertallet har i innstillingen om at det er SIVA og SND som skal gå inn på eiersiden, er en bra konstruksjon. Det er en bra konstruksjon fordi de sitter på en viktig kompetanse på dette, og det vil også på denne måten bli noe færre statlige aktører, og de har da også muligheten til å utvikle høy kompetanse på dette området. Vi mener også at staten skal være en aktiv eier, den skal engasjere seg i de virksomhetene som den plasserer i.

       Vi er da enig i de merknadene som flertallet har kommet fram til, og støtter den innstillingen som foreligger.

Leif Helge Kongshaug (V) : Å legge til rette for å øke tilgangen på risikokapital til det nyskapende Norge er et av de viktigste bidrag storting og regjering kan gi til framtidig verdiskaping. Det har vært viktig for Venstre, og det har vært viktig for våre gode kolleger i de andre sentrumspartiene. Sammen har vi bl.a bidratt til en kraftig styrking av de regionale såkornfondene og til å bygge opp et slagkraftig fond for forskning og nyskaping, som senest nå i revidert nasjonalbudsjett blir styrket med 2,5 milliarder kr.

       I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet synes Venstre at den modellen for et statlig investeringsselskap som med støtte av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i dag vedtas, er en betydelig forbedret utgave av det selskapet som Arbeiderpartiet opprinnelig ønsket. Arbeiderpartiets opprinnelige idé hadde etter Venstres mening svært lite med nyskaping å gjøre, men la opp til at de rette kontakter, som kjente de rette kanaler og offentlige korridorer, lettere fant veien til vår felles oljebinge. Jeg vil derfor gi ros for det arbeidet som har vært lagt ned for å endre mest mulig av Arbeiderpartiets formål med selskapet, ikke minst av saksordføreren, Jon Lilletun. Mange gode tanker og føringer ligger til grunn for modellen som her er valgt, med fokus på nyetableringer og utvalgte områder i forskningsmeldingen.

       Likevel står det for meg og for Venstre fast at modellen med et statlig investeringsselskap har alvorlige svakheter som gjør at vi ikke kan gi flertallet vår støtte i denne saken. Vi har store vanskeligheter med å se hva dette selskapet kan tilføre som ikke langt bedre og langt mer treffsikkert kunne oppnås ved å styrke de såkornordningene som allerede eksisterer, og som gir resultater over hele landet.

       Bak dette selskapet ligger det ingen analyse som tar for seg hvor kapitalbehovet er størst i nyskapingsprosessen, en analyse som dermed kunne ha gitt en merverdi som vi ikke oppnår gjennom dagens ordninger. Og sist, men ikke minst: Det er fremdeles rikelig handlingsrom for Regjeringen til å bruke fondet til å foreta « majoritetsinvesteringer » i mer modne selskaper.

       Flertallet forsikrer i innstillingen om at slike såkalte majoritetsinvesteringer ikke skal skje så ofte. Det skulle da også bare mangle. Med en kapitalbase på 2,5 milliarder kr er handlingsrommet selvsagt begrenset når det gjelder tunge statlige investeringer i mer tradisjonelle, modne selskaper. Men det at Regjeringen gis så klare fullmakter til å bruke selskapet til statlige oppkjøp i eksisterende næringsliv ut fra høyst uklare kriterier, er i seg selv prinsipielt betenkelig.

       Sammen med Høyre står derfor Venstre bak et forslag om å bruke de midlene som er bevilget, til å styrke START-fondet og de regionale såkornfondene. Det er et målrettet og framtidsrettet forsøk på å oppnå flertallets gode intensjoner uten å opprette nye statlige konstruksjoner med mangslungne formål og uklare kriterier.

Statsråd Grete Knudsen : Regjeringens hovedhensikt med investeringsselskapet er å styrke norske kapitalmiljøer slik at norsk næringsliv i større grad kan delta på fremtidsrettede, spesifikke områder og dermed også takle strukturendringer og internasjonal konkurranse. Komiteens flertall har støttet disse intensjonene.

       Næringskomiteen har i sin innstilling støttet opp om en modell for investeringsselskap som baserer seg på at det etableres et rent statlig investeringsselskap med et uavhengig og profesjonelt styre. Dette investeringsselskapet får så i oppdrag å foreta investeringer i ulike bransjerettede fond, hvor de private er i flertall - i tråd med hensikten.

       Det norske venturemarkedet er umodent i forhold til andre europeiske land. Sett fra Regjeringens side har det derfor vært et overordnet mål ved utformingen av modellen for investeringsselskap at den skal bidra til å utvikle dette markedet. Dette gjøres etter min mening best ved å styrke kapitalforvaltermiljøene. Disse miljøene utgjør bindeleddet mellom prosjekter og kapital. Det er hit innsatsen bør rettes, slik at flere av de kommersielt levedyktige ideene som springer ut av våre forskningsmiljøer, kan koples opp mot private, langsiktige investorer. Jeg er enig med komiteen i at en av målsettingene for investeringsselskapet bør være å bygge verdifulle nettverk mellom eiere, forvaltere, forsknings- og utviklingsmiljøer og næringsliv.

       Næringskomiteens flertall legger opp til at SND og SIVA sammen skal eie det statlige investeringsselskapet - med Nærings- og handelsdepartementet som den konstitusjonelt ansvarlige - og at de to institusjonenes kompetanse skal benyttes ved etableringen av de bransjerettede fondene. Jeg vil i denne sammenheng påpeke at det her legges opp til en meget krevende modell, hvor faren for habilitetskonflikter er åpenbar i forhold til SNDs og SIVAs hovedvirksomhet, i og med at komiteens flertall understreker at SNDs og SIVAs egenkompetanse skal nyttes. Men dette regner jeg med at saksordføreren enda tydeligere avklarer, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til, og slik at det heller ikke er noen tvil om at selskapet skal være kommersielt og selvstendig.

       Det er viktig å holde fast ved den kommersielle innretningen av modellen, som vil være en grunnleggende forutsetning for å få med private investorer. Dette betyr at en ikke kan pålegge fondene de samme nærings- og distriktspolitiske mål som de som er bestemmende for SNDs og SIVAs virksomhet. Fondene må innenfor de aktuelle bransjene gis rom til å operere kommersielt. SNDs og SIVAs eventuelle medvirkning inn mot de bransjerettede investeringsfondene må være et tilbud, på lik linje med andre kompetansemiljøer, og ikke et påbud.

       Når det gjelder SNDs kompetanse på investeringsområdet, er denne først og fremst knyttet til datterselskapet SND Invest, som både investerer direkte i bedrifter og indirekte gjennom fond. SND Invest har nylig etablert et eget datterselskap, hvor selskapets investeringer i regionale venturefond er samlet. I den videre organisering av investeringsselskapet må det også være viktig å bruke den kompetansen som er opparbeidet i SND Invest på dette området. Det er jo dette de kan. Det er de som kjenner kapitalmiljøene.

       Investeringsfondene bør heller ikke bli for små. All erfaring tilsier at små, geografisk avgrensede fond vil ha problemer med å oppnå akseptabel avkastning. I denne sammenheng viser jeg til venturefondet som ble etablert i 1989, og som bestod av statlige eierandeler i regionale venturefond. Evalueringen i 1998 av disse engasjementene viste at de regionale venturefondene samlet sett hadde oppnådd en avkastning på 1990-tallet som var lavere enn risikofri plassering i statsobligasjoner. Videre var tilførselen av kompetanse og nettverk fra fondene svært begrenset. Det nye investeringsselskapet må innrettes på en slik måte at vi drar nytte av de erfaringene vi høstet gjennom venturefondet.

       Jeg vil også vise til de emisjonene som er gjennomført for å hente inn privat kapital til de regionale såkornfondene. Selv om det her er lagt inn et betydelig element av statlig risikoavlastning, har det vært flere runder nå med emisjoner. Videre har vi måttet utsette de opprinnelige fristene for fulltegning flere ganger. Fortsatt mangler den private kapitalen i tre av såkornfondene.

       Fondenes størrelse og eventuelle geografiske avgrensing må først og fremst baseres på en vurdering av lønnsomheten i fondene. Skal investeringsselskapet brukes til å bygge opp fond med en faglig tyngde innenfor de aktuelle bransjer og klynger, bør en etter min mening forsøke å kople sammen FoU-miljøer innenfor de samme fagområdene i ett fond. Det vil gi fondet tyngde til å bli en motor for utvikling av verdiskaping innenfor det aktuelle fagområdet, for man kan se at mange av de direkte fondsmiljøene har manglet denne tyngden.

       Det statlige investeringsselskapet vil bli pålagt avkastnings- og utbyttekrav som et tilsvarende privat selskap ville blitt stilt overfor. Dette vil sikre at selskapet har den rette kommersielle innstillingen, slik at investeringene er bedriftsøkonomisk vel fundert, og - igjen - at vi får de private med. Innenfor disse rammene er det i stortingsmeldingen lagt opp til fleksibilitet i forhold til fondenes investeringsfaser, bransjefokus, størrelse og struktur. Denne fleksibiliteten bør også i noen grad gjelde for den type kapital investeringsselskapet skal benytte. Det kan således i enkelte tilfeller være aktuelt å benytte ansvarlige lån og konvertible lån i tillegg til aksjekapital så lenge dette er basert på rent forretningsmessige vurderinger fra selskapets side.

       I stortingsmeldingen er det foreslått at det bør være en åpning for å etablere ett eller flere PE-fond. Jeg merker meg at komiteen ikke ønsker å bruke bevilgningen på 2,45 milliarder kr til å etablere slike fond, men at komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget med et forslag til retningslinjer og utvidede rammer for et eventuelt PE-fond.

       Videre har jeg merket meg at flertallet i næringskomiteen i sin innstilling til SND-meldingen mener at departementet også bør se nærmere på organiseringen av de statlige egenkapitalvirkemidlene. Jeg er enig med komiteen i at det er behov for å se på de ulike virkemidlene, slik at vi kan se dem i sammenheng, og vi vil gjøre dette parallelt med etableringen av investeringsselskapet.

       Nå er det viktig at alle involverte parter bestreber seg på, innenfor de rammer som er avtegnet her i dag, å utvikle selskapet til et verktøy for å møte de kommende verdiskapingsutfordringer, strukturendringer og den internasjonale konkurransen som norsk økonomi står overfor.

       Statsråden er selvfølgelig klar over at det er et flertall for hennes prinsipale ønsker som er nedfelt i meldingen, og som det er redegjort rimelig greit for, ikke minst hva gjelder fleksibilitet på alle mulig måter og at kommersielle forhold må ligger til grunn også for dette selskapet, tilsvarende de private fond, som statsråden sa. Jeg har et inntrykk av at dette ikke er noe som to av dem som er med i forliket med Arbeiderpartiet, har tenkt seg. Og Morten Lunds innlegg bar jo for så vidt bud om det, der han nevnte Storebrand, Norske Skog og andre ting som man burde se på.

       Når en først etablerer dette fondet, tror jeg det er viktig at en legger til grunn det statsråden sa, nemlig at nærings- og distriktspolitiske målsettinger må vike for kommersielle vilkår for at en i det hele tatt skal få inn kapital.

       Statsråden har i stortingsmeldingen redegjort for arbeidet med selve meldingen. Der står det at det « har vært spesielt viktig for departementet å få en markedstest av ulike modeller ». Så vidt jeg kan forstå, og det følger logisk av det som står der, gav den modellen som er valgt, best respons i markedet for å få inn kapital, som jo er en forutsetning for at det i det hele tatt skal bli noe av dette.

       Jeg antar at statsråden er kjent med det brevet som er kommet til Presidentskapet i dag, hvor NVK sterkt advarer mot den modellen som er valgt, nettopp fordi den vil kunne føre til at man ikke får inn privat kapital. Deler statsråden NVKs bekymring for hele fondets framtid?

Statsråd Grete Knudsen : Det som er helt klart, er at styret og den daglige ledelsen må være profesjonelle, og det må være kommersielt slik at man makter å få med seg de private aktørene, for de skal faktisk utgjøre flertallet. Det er 2,6 milliarder kr som skal løftes inn.

       Samtidig er det viktig, og det håper jeg at saksordføreren klargjør på samme måte som Kjell Opseth klargjorde det, at her skal det ikke være noen rolleblanding. Man kan ikke bruke SIVAs og SNDs kompetanse i selve investeringsselskapets styrende organer og daglige ledelse, nettopp fordi man ikke må komme i den situasjonen at de som skal bruke sine egne penger, lurer på om det er forskjellige roller inne i dette. Det har vi brukt veldig mye tid på å unngå i Regjeringens modell.

       Vi har hatt tett kontakt med de ulike investormiljøene, og jeg forstår at de, når de har møtt i komiteen, har oppfattet at komiteens flertall faktisk går for en slik profesjonell og kommersiell holdning. Det at det er skapt en usikkerhet når man har lest deler av innstillingen, håper jeg kan bli avklart i løpet av debatten.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Fra næringslivets side har det hele tiden vært stor skepsis til dette investeringsselskapet. Både NHO og Norsk Bedriftsforbund har vært imot, men etter en god dialog, bl.a med ventureselskapene, har man akseptert den opprinnelige modellen som Regjeringen har lagt fram. Det er klart det kan være visse misforståelser inne i bildet, men en rekke personer som representerer venturemiljøene i Norge, har nå uttalt seg veldig negativt. De tror at den nye modellen som stortingsflertallet står for, vil bety at det vil være meget vanskelig å få privat kapital inn. Jeg ønsker derfor gjerne at statsråden utdyper mulighetene for privat kapital. Er sjansene for det nå sterkt redusert?

       En annen ting er dette med ventureselskaper og momsreformen, at forvaltning av ventureselskaper skal omfattes av momsreformen. Da har en del av disse miljøene vært ute og sagt at de kanskje vil flytte utenlands, i hvert fall være mindre investeringsvillige her i Norge, og dette kan bidra til å svekke modellen for det nye investeringsselskapets rolle og muligheten for å få inn privat kapital. Jeg vil gjerne også ha noen synspunkter på det.

Statsråd Grete Knudsen : Det er riktig at det har vært skepsis i enkelte grupperinger av næringslivet, ikke minst i NHO. Men hos svært mange av deres medlemsbedrifter har det ikke vært noen skepsis, det har vært en konstruktiv holdning.

       Jeg ser i den sammenheng med positiv interesse på den boken av Victor D. Norman som kom ut i går, om at man så at det var langt frem for en eventuell diskusjon og debatt om fondering av f.eks våre pensjonsordninger, som enkelte har slått til lyd for. I mellomtiden bør man også da tenke på å bruke statens finansielle styrke konstruktivt hjemme for å forbedre våre egne bedrifters muligheter, spesielt innenfor nye områder. Så her har det vært mange runder, men jeg tror at alle sammen har vært i prosesser og nå er innstilt på det investeringsselskapet som kommer.

       Så er spørsmålet om holdningene og mulighetene for investeringsselskapet er redusert etter den modell som nå er lagt frem fra Stortingets flertall. Nei, det mener jeg ikke at den er. Men på noen områder er innstillingen uklar, bl.a nevnes det i en skisse at selve selskapet skal være et innovasjonsselskap. Det er blitt veldig uklart oppfattet, og også dette at SNDs og SIVAS kompetanse skal brukes i selve selskapet, når det egentlig dreier seg om å få inn privat kapital.

Jon Lilletun (KrF) : Det kan vere greitt for resten av debatten at ein klargjer noko. Alt no har eg eit spørsmål.

       Om ein går gjennom referatet, trur eg nok at statsråden vil finne at eg hadde dei same presiseringane i forhold til selskapet som representanten Opseth hadde. Men det kan eg nokså enkelt kvittere ut med å seie at eg gjev mi tilslutning til den analysen og den tolkinga av innstillinga som statsråden sjølv gav. Den er heilt i samsvar med saksordførarens meining då innstillinga vart ført i pennen.

       Det som likevel ligg av føringar, er sjølvsagt det som har lege heilt frå starten. Det skal rettast mot det nyskapande og det forskingsbaserte, og hovudområda skal vere slik som det er skissert. Eg vil be om at statsråden stadfester at ho er samd i den forståinga. I det ligg det jo fleksibilitet i lange banar, og eg vil seie det slik at når ein ser kva som er sagt i avisene må nokon ha fått god hjelp til å lese meir enn det som står i innstillinga.

       Så til det konkrete spørsmålet, og det gjeld moms på ventureselskap. Det som svært mange seier, er at dei er positive til selskapet - statsråden har rett i at det har vore stor oppslutning om selskapet - men dei er urolege for at dersom momsen kjem, vil ikkje det hjelpe, for da vil dette miljøet stoppe opp likevel. Er statsråden innstilt på å finne gode løysingar som gjer oss internasjonalt konkurransedyktige, at det ikkje skal leggjast moms på desse tenestene?

Ansgar Gabrielsen (H) : Til det siste statsråden sa når det gjaldt å prøve å avklare hva som ligger i momsreformen, er det vel egentlig ikke annet å gjøre enn å ønske henne lykke til! Det er jo mange oppslag i avisene og nye interessante ting, og nå har det sågar rammet Stortingets bespisning, så her blir det vel nye runder.

       Men jeg registrerte også Lilletuns utsagn, at han delte statsrådens analyse. Det opplever jo jeg som å være et skritt i riktig retning, at statsrådens syn deles i hvert fall av to av partiene. Nå skal jeg selvfølgelig ikke stille spørsmål til Morten Lund og Senterpartiet, men det skulle ha vært moro å høre Morten Lund si det samme.

       Næringsministeren sa at habilitetsproblemene er åpenbare - altså at habilitetsproblemene er åpenbare med den valgte modellen. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden: Hvilke habilitetsproblemer fremstår for henne som de mest åpenbare i den modellen som er valgt?

Statsråd Grete Knudsen : Først til den første kommentaren når det gjelder moms og også når det gjelder dette med avgrensning av unntak for finansielle tjenester: Det som vi gjennomgår nå, gjennomgår vi jo for å sikre at det som er f.eks verdipapirfond, og det som er investeringsselskap, behandles likt. Det vil jo være vanskelig ellers.

       Så til dette med habilitet: Det som jeg tok opp i innlegget mitt der, og som jeg konkretiserte etterpå, er to forhold. Det ene er når en la inn en setning om å bruke SIVAs og SNDs kompetanse i selve selskapet, for de har andre målsettinger enn det som dette selskapet skal forholde seg til. På profesjonelt og forretningsmessig grunnlag skal selskapet sørge for å få inn privat kapital, og så skal det gå ut til de forskjellige forretningsområdene som ligger inne som premiss. Det har både saksordføreren og representanten Kjell Opseth nå avklart, at den kompetansen som SND og SIVA har, vil man kunne bruke når man konkretiserer dette nærmere i de enkelte fondene, på lik linje med den kompetansen som man ellers vil kunne bruke i regionene for øvrig.

       Det andre forholdet gjelder den skissen som står i innstillingen. Der kalles selve selskapet for et innovasjonsselskap, men også saksordføreren har klarlagt at denne innovasjonen kommer i senere prosesser, og at SIVA og SND også der stiller på linje med andre profesjonelle miljøer.

       Det er ei positiv melding til norsk næringsliv at me har fått på plass staten sin del av kapitalbasen i eit statleg investeringsselskap med ein kapitalbase på 5 milliardar kr. Meininga er at staten sin del skal vera med på å styrkja det norske kapitalmiljøet. Noreg er eit samfunn med ein høg allmenn kompetanse. Potensialet vårt ligg i evna til å utvikla nye, gode idear og å kommersialisera desse.

       Ved fleire høve har me opplevd at gode norske verksemder har vorte kjøpte opp av utanlandske aktørar og flagga ut. Det er tydeleg at det trengst ei styrking av dei norske kapitalbasane for å motverka denne utviklinga. Kva kan vera meir rett enn at staten stiller til rådvelde litt av formuen sin og inngår eit samarbeid med private investorar? Og dette med eit signal som er av ein slik karakter at desse kan kjenna seg trygge på at staten meiner alvor når det i proposisjonen og innstillinga vert streka under at investeringsselskapet skal opptre som ein profesjonell eigar, med klare krav til avkasting på dei statlege innskota og krav om at formåla med dei ulike fonda vert etterlevde.

       Slik innstillinga no ligg føre, er det SIVA og SND som skal vera eigarar av investeringsselskapet, og Nærings- og handelsdepartementet skal ha det konstitusjonelle ansvaret andsynes Stortinget.

       Det er ufråvikeleg at investeringsselskapet sitt styre skal vera profesjonelt og uavhengig av eigarane. I fleire møte med investormiljø har det vorte peika på suksessfaktorar som må vera på plass, m.a. at når styret er oppnemnt, må det stå fritt til å gjera vurderingar og disposisjonar. Vidare vil det vera avgjerande at det vert rekruttert dyktige folk, at det må vera ein viss storleik både på selskapet og dei ulike fonda for å kunna ha eit engasjement med høve til å spreia risiko, at det er rom for å gå inn i fleire selskap, og at det vert rom for ein fornuftig forvaltingsstab innafor ei fornuftig kostnadsramme når det gjeld administrasjon.

       Det er knytt stor interesse til etablering av fleire fond som skal ha eit nasjonalt virkeområde og vera forankra i regionale fagmiljø av brei karakter. Den industrielle og kommersielle kompetansen i styra for desse fonda skal først og fremst takast vare på av dei private eigarane. Det er viktig. Det er også ein klar føresetnad at desse har fleirtal i styra. Investeringsselskapet sitt bidrag i styrearbeidet i dei einskilde fonda vil då hovudsakleg dreia seg om nettverk inn mot forskings- og utviklingmiljøet.

       Fleirtalet i komiteen ynskjer eit mest mogleg uavhengig investeringsselskap, og dette knytt saman med investormiljøa sitt krav om ein slik uavhengigheit og ein slik profesjonalitet borgar for at det må vera dei tyngste og mest profesjonelle forvaltarmiljøa i landet som får ei slik oppgåve. Det er ikkje fleirtalet sin intensjon at dette selskapet skal etablerast i eit fysisk hopehav korkje med SND eller SIVA, tvert om. Det er eit uttalt mål at investeringsselskapet skal styrkja dei norske eigar- og kompetansemiljøa, ikkje berre ved at det tilfører næringslivet kapital, men ved at det tilfører næringslivet kompetanse og nettverk som fremjar langsiktig tenking.

       Det er grunn til å gle seg over at ein i innstillinga ber Næringsdepartementet koma tilbake til Stortinget med eit framlegg om retningslinjer og utvida ramme for eit eventuelt « private equity »-fond som hovudsakleg skal gjera majoritetsinvesteringar i meir modne verksemder med eit utviklingspotensial. Eg reknar med at det vil ha rammer som står i forhold til dei utviklingsbehova store norske verksemder syner alt i dag. Eg håpar ei slik sak kan koma til Stortinget snart.

       Eg vil streka under at organiseringa av investeringsselskapet må skje på ein måte som med all tydelegheit viser private investorar at her er marsjordren at det nye statlege investeringsselskapet skal opptre som ein profesjonell eigar som på kommersielt grunnlag skal spela ei sentral rolle i utviklinga av dei mest aktuelle områda for etablering av investeringsfond. Eg føreset at Næringsdepartementet utarbeider retningslinjer og vedtekter for selskapet som med all tydelegheit får dette fram. Eg ser òg positivt på dei avklaringane som har kome i løpet av denne debatten om korleis innstillinga er å forstå.

       Til slutt: Når det gjeld debatten om kven som sikrar fleirtalet i innstillinga, vil eg seia at samarbeidet med Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet nok har ein betre slitestyrke også for ei vidare utvikling av det statlege investeringsselskapet og kapitalbasen på staten si hand. Kjell Opseth gjorde greie for historikken knytt til å få dei statlege pengane på plass til dette formålet. Høgre kom substansielt på bana - ikkje fem på tolv, men fem over. Lause utsegner om støtte til noko me visste Høgre var mot, var ikkje mykje å støtta seg på. Eg vil ikkje i same grad la dette henga ved Framstegspartiet si haldning.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Jon Lilletun (KrF) : Det som står igjen, er at vi no får etablert eit fond som skal hjelpe til med å skaffe kapital til viktig, nyskapande næringsliv. Komiteen har vore i høyring etter høyring og besøk etter besøk, til og med i Oslo kommune, der dei seier at det er mangel på kapital til den type verksemder som vi her snakkar om. Mest alle høyringsinstansane har sagt det same. Det er mangel på kapital. I veldig stor grad har òg høyringsinstansane støtta opp om at det vert etablert eit selskap.

       Ein kan gjerne seie - det står Kristeleg Folkeparti for òg - at det statlege eigarskapet ikkje skal aukast totalt sett og ikkje skal utviklast i klassisk tyding. Men fleire og fleire tek til orde for og fleire og fleire ser at det er eit paradoks at vi med den kapitalrikdomen vi har, lar vere å støtte eige næringsliv; vi investerer i staden ute. Difor er det viktig at vi no får så brei samfunnsmessig oppslutning om at dette er fornuftig. Men det er ein ny måte å tenkje og å bruke staten sine pengar på. Mens ein før etablerte statlege bedrifter, bruker ein no denne kapitalen som minoritetskapital for å kunne gjere den private kapitalen tilstrekkeleg. Og når det er eit privat fleirtal, vil det alltid vere det kommersielle som ligg til grunn.

       Og så er det det siste som vi går for, der det òg kan vere mogne bedrifter der staten kjøper seg inn i ein fleirtalssituasjon. Det er snakk om bedrifter som er viktige innafor våre strategiske satsingsområde. Eg trur at om ein tek ei meiningsmåling og snakkar med norske bedrifter, vil det vere eit klart fleirtal som seier at det er vesentleg at eit hovudkontor, avdeling for strategi og avdeling for forsking, ligg i Noreg. Difor må det kunne gå an å ha to tankar i hovudet på ein gong - både at vi skal vere kommersielle og i stand til å konkurrere internasjonalt på den måten, og at vi skal bruke den kapitalen vi har for å sikre eit best mogleg norsk næringsliv.

Inger Stolt-Nielsen (TF) : I Kystpartiet er vi enig i at det er et paradoks at vi som er en så kapitalsterk nasjon, allikevel ikke klarer å skaffe lånekapital, investeringskapital, til vårt bedriftsliv.

       Et av hovedproblemene er jo at vi fører en skattepolitikk i dette landet som styrer den private kapital ut. Vi har store private kapitaleiere i Norge som foretrekker å investere sin kapital i utlandet, fordi de får for liten avkastning her. Jeg synes egentlig det er et større paradoks at vi bevisst styrer den kapitalen som skulle være tilgjengelig, ut gjennom skatter og avgifter, enn at vi har problemer med å finne lånekapital.

       Jeg synes også at det er et stort problem at staten bruker sine økonomiske muskler til å gå inn og kjøpe opp privat næringsliv som kunne leve godt i det private investeringsmarkedet, dersom det var ført en forretningspolitikk som hadde som mål å sikre et langsiktig privat eierskap. Det som skjer ved Arbeiderpartiets måte å straffe det private eierskap på, er at en kveler de bedrifter som har vært basert på privat eierskap, og at en bruker statens økonomiske muskler til å gå inn og kjøpe opp til langt over den verdi den skulle ha hatt, for å sikre en statlig styring med utviklingsbedrifter. Vi kan bare vise til hvordan staten tilførte Norske Skog en uforsvarlig stor statlig kapitalmengde for at denne bedriften skulle være sterkere i konkurransemarkedet enn de private aktørene innenfor en verdiskapende næringskjede som havbruk. Dette er et mye større problem - måten staten som kapitaleier opptrer på i forhold til den private kapital.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg hadde for så vidt ikke tenkt å ta ordet, men det var representanten Tveitens innlegg som fikk meg til det.

       Jeg synes Kystpartiets representant har sunne instinkter på dette området. Lilletun refererte fra høringene hvor nesten alle sa at det er mangel på kapital, og nesten alle sa at de støtter opp om etablering av fondet. Det er det forståelig at de gjør, hensett til situasjonen.

       Men det var som sagt representanten Tveiten som fikk meg til å ta ordet. Jeg synes Opseth hadde en redelig tilnærming til dette i sin innledning, der han viste til hva Høyre på et tidlig tidspunkt hadde meddelt om hva det var mulig å få flertall for i Stortinget, noe jeg antar at representanten Tveiten er blitt orientert om. Som Opseth sa, valgte han og Arbeiderpartiet å la Senterpartiet og Kristelig Folkeparti få innflytelse på det endelige resultatet - det må vi jo respektere - som en takk for at de skiftet standpunkt fra den gang det kom et tilsvarende forslag fra regjeringen Jagland. At de skulle ha noe igjen for det, er jo redelig. Men det er også viktig at det for ettertiden er alminnelig kjent at det ikke var fem over tolv Arbeiderpartiet fikk greie på det; det var en uke før komiteen avgav sin innstilling, at Arbeiderpartiet ble orientert om muligheten til å få vedtatt bokstav for bokstav, i den grad man var interessert. Men jeg respekterer det Opseth sa, nemlig å la Senterpartiet og Kristelig Folkeparti få innflytelse, gitt det forhold at de var med på å sikre flertall for det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3526)