Kjell Opseth (A)
(ordførar for saka):

       Noreg har få næringsverksemder som er eller kan bli lokomotiv for små og mellomstore verksemder inn i ein internasjonal marknad. Telenor er og framfor alt kan bli ei slik verksemd, og er ei av dei få innan teknologi og kommunikasjonsområdet. Dette er område som er i sterk vekst, men det er også på desse områda dei strukturelle endringane skjer raskast. Det dreier seg om å kjøpe eller bli kjøpt. Det er difor naturleg og nødvendig at staten som ein dominerande eigar av Telenor legg tilhøva til rette for at selskapet kan utvikle seg til ei drivkraft på dette viktige området.

       Det å leggje tilhøva til rette for at Telenor kjøper og ikkje blir kjøpt, kan skje på fleire måtar: Staten kan med sin finansielle styrke kapitalisere opp selskapet slik at det har musklar til å kjøpe. Ein kan, slik det blir foreslått i St.prp.nr.95, selje seg ned - i dette tilfellet frå 51 % og nedover mot 34 %. For det tredje kan ein velje å gå for å gje fullmakter både til nedsal og kapitalutviding.

       Slike fullmakter burde Regjeringa ha sjølv om eit oppkjøp eller ein fusjon kjem når Stortinget er samla. Det å sleppe å gå vegen om Stortinget i ein slik situasjon er det som gjev størst fleksibilitet.

       Det er eit fleirtal som sluttar seg til at Regjeringa får fullmakt til å redusere staten sin eigardel i Telenor ned mot 34 % gjennom ein kombinasjon av emisjon og nedsal.

       Fleirtalet understrekar at ein må sikre at hovudkontoret og viktige strategiske funksjonar som mobil- og satellittenestene framleis blir i Noreg, vidare at Telenor også i framtida må vere aktiv i forskings- og utviklingsarbeidet.

       I proposisjonen heiter det:

       « For at Telenor skal kunne utvikle seg som en konkurransedyktig aktør, må selskapet ha mulighet til å kunne foreta større oppkjøp eller delta i fusjoner hvor selskapets aksjer benyttes som byttemiddel i transaksjonen. »

       Eg må vedgå at eg vil bli forundra dersom eit slikt oppkjøp eller fusjon kan skje berre ved å bytte aksjar. I ein slik større transaksjon er det i høgste grad sannsynleg at det også blir nødvendig med vederlag i kontantar.

       Så nokre ord om det som har vore mest omtalt i saka etter at komiteen avgav innstilling.

       Eg har meint og meiner at ut frå ønsket om å utvikle Telenor til eit sterkt nasjonalt kommunikasjonsselskap burde selskapet ha større handlefridom til strategiske tilpassingar. Det ville verksemda først ha dersom det også vart gjeve fullmakt til Regjeringa til å leggje inn ytterlegare eigenkapital for å finansiere nye strukturtransaksjonar og eventuelle oppkjøp.

       Det var eg som brakte dette spørsmålet inn i saka, ved at eg tok spørsmålet opp med både departementet og Telenor. Eg fekk ikkje noka negativ tilbakemelding frå departementet. Telenor si tilbakemelding kom, som naturleg var, under høyringa i komiteen - ikkje som ei oppmoding, men som eit uttrykk for at det ville vere ein fordel at det også vart gjeve ei fullmakt til Regjeringa slik at ein kunne delta i ei eventuell kapitalutviding. Eg kan ikkje sjå at det er nokon grunn til å kritisere administrerande direktør Hermansen i denne saka. Eg meiner Telenor si åtferd overfor saksordførar og komite har vore profesjonell.

       Høyringa med departementet gav ikkje avklaring på spørsmålet om ei ytterlegare fullmakt. Den kom først etter at representanten Lilletun stilte eit skriftleg spørsmål. I svaret vart det gjeve uttrykk for at departementet meinte at spørsmålet om kapitalutviding kunne ein komme tilbake til Stortinget med på vanleg måte. Eg vonar for Telenor sin del at departementet har rett. Det låg nemleg til rette for å få fleirtal for å gje Regjeringa fullmakt også på dette området. Eg understrekar at det var snakk om ei fullmakt.

       Eg vedgår at det gjekk noko fort i svingane i denne saka. Det får vi grunngje med den korte tida vi hadde på ei så viktig sak. Det var berre viljen alle partia synte, som gjorde det mogeleg å handsame saka innanfor den fristen vi hadde - all den tid dette er siste dagen i dette Stortinget.

       IKT er eit av dei satsingsområda som Stortinget har vedteke ved behandlinga av forskingsmeldinga. Det er difor viktig at Telenor framleis er eit selskap med norsk hovudkontor. Dette vert slege fast i innstillinga skal vere slik. Det er òg viktig at FoU-aktivitetar, viktige strategiske funksjonar og hovudkontor for mobil- og satellittfunksjonar framleis blir i Noreg. På dei premissane sluttar Kristeleg Folkeparti seg til ei fullmakt om eit nedsal til 34 % av aksjane, men vi vil òg stå fast på at 34 % skal det vere, for å sikre dei funksjonane som eg snakka om.

       Så til ein del andre forhold i saka som har fått mykje merksemd.

       St.prp.nr.95 må vere eit av dei tynnaste dokumenta Stortinget har fått presentert i ei så stor og viktig sak. Ansvaret for Telenor ASA vart flytta over frå Samferdselsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet for å sikre meir profesjonell eigarskap til selskapet. Lat oss sjå på kva som har skjedd: fyrst ei behandling av nedsalet som skaper mykje merksemd i avisene; mange konsulentar er nytta til høge prisar; det er sett fram skuldingar som ikkje vert tilbakeviste, i forhold til favorisering av dei store kontra dei små aksjonærane.

       Så har vi òg lese i avisene den seinare tid at det er strid i Regjeringa i forhold til utnemning av nytt styre og ny styreleiar. Ytterlegare er det uheldig for selskapet at ein slik strid pågår, og at ein ikkje kjem fram til ei avklaring.

       Så har me kome dit at me no har fått ein proposisjon med lite substans. Ut frå kor viktig saka er, har komiteen likevel behandla den - og gjeve den ei ansvarleg behandling. Men eg må seie eg er forundra over departementet si handtering av saka. Det kjem eit innspel frå Telenor om at ein òg treng ytterlegare ei fullmakt utover det som ligg i proposisjonen. Ut frå Kristeleg Folkeparti sitt syn må ein ta ei slik oppmoding på alvor, og eg tok så eit initiativ, slik som saksordføraren seier, til å få ei vurdering frå departementet. Det er altså ikkje slik som ei avis refererer statsråden, at det er ho som har spurt komiteen om å kome med førespurnad om eit brev - det er eg som har teke det initiativet. Så vert det slått fast at det ikkje er eit slikt behov. Då er det sjølvsagt at ein ikkje går for det, ut frå det brevet som ein fekk attende.

       Men ein vert endå meir forundra når ein les i avisa at statsråden ønskjer å sende direktøren for Telenor på vaksenopplæringskurs. Både sitjande statsråd og eg har vore opptekne av kompetansereforma og vaksenopplæring, men eg trudde ikkje at ein skulle bruke det på den måten som statsråden her tilrår. Ser ikkje statsråden kva dette gjer med tilliten til eit slikt selskap som heile tida er avhengig av tillit?

       Det er no behov for ei klårgjering frå statsråden. For det fyrste: Vil statsråden syte for at eit eventuelt nytt nedsal vil foregå på ein profesjonell måte som ikkje får samme slagside som førre nedsal? For det andre: Vil statsråden i salen her i dag gje uttrykk for om ho har tillit til direktøren i Telenor? Det går ikkje an at det skal henge igjen ein uklårleik. Viss ho er sitert rett, at han skal på vaksenopplæringskurs, er det opplagt at slik kan det ikkje halde fram. Dette må statsråden seie frå om i dag: Har statsråden tillit til direktør Hermansen, eller har ho ikkje? For det tredje må statsråden klargjere følgjande: Når vil vi få utnemninga av eit nytt styre, og vil ein no syte for at det vert tryggleik rundt selskapet?

Ansgar Gabrielsen (H) : Den saken vi behandler i dag, har absolutt prinsipielle overtoner når det gjelder statlig eierskap, for ikke å si hemmende statlig eierskap. Men det er først og fremst en sak om Telenor og om hvem som ikke skal sitte på en totalt dominerende aksjepost.

       Regjeringen foreslår et nedsalg av statens eierandel i Telenor i dag fra ca 77 % til 34 %. Forslaget er kort og godt begrunnet med at et statlig eierskap i det omfanget som nå er tilfellet, er skadelig for selskapet. Regjeringen mener at dagens statlige eierskap i Telenor er en hemsko hva gjelder selskapets industrielle muligheter, og det svekker faktisk verdien av statens egne aksjer. Regjeringens konklusjon og det operative grepet som tas, er at man foreslår å selge seg ned til 34 %

       Jeg har registrert LOs sterke og vedvarende motstand mot å svekke statens eierskap i Telenor, en motstand som komiteen aller motvilligst fikk meddelt i høring mandag 11. juni fra Stein Reegård.

       Høyre deler fullt ut beskrivelsen fra Regjeringen om behovet for nedsalg. Telenor går imidlertid et skritt lenger enn Regjeringen ved at Hermansen i notat datert 11. juni til komiteen også beskriver omdømmet til både Regjeringen og for så vidt Stortinget når han skal beskrive hvordan markedet oppfattet et nedsalg til 34 %:

       « Staten kan bli oppfattet som en mer finansiell og profesjonell investor, selv om den norske stat og vårt politiske miljø i så måte ikke har et spesielt godt omdømme i markedet. »

       Høyre deler Telenors syn på hvordan markedet må antas å oppfatte staten som eier. Gårsdagens uttalelse fra næringsministeren i Aftenposten om Telenors konsernsjefs behov for voksenopplæring, er etter mitt skjønn et eksempel på hvordan man som storaksjonær ikke bør opptre. I et selskap av Telenors størrelse vil det selvfølgelig være en stor fordel at man til enhver tid har en konsernsjef som ikke har et påtrengende behov for voksenopplæring.

       Representanten Lilletun stilte spørsmål om statsråden har tillit til Hermansen. Det får selvfølgelig statsråden rikelig anledning til å utdype siden. Men la meg si det slik: Det er ikke vilkårlig hvordan man saksbehandlingsmessig skal håndtere disse tingene, og hvilke uttalelser som kommer fra en aksjonær som sitter på 77 %, selv om det er styret som primært skal ha tillit til sin administrerende direktør. Jeg minner om at statens eierandel har en verdi på 50 milliarder kr, så dette investeringsfondet vi diskuterte i begynnelsen av uken, hvor for øvrig også Grete Knudsen led et nederlag, blir jo for rene småpengene å regne i forhold til dette.

       Det som imidlertid vakte en viss oppsikt, var jo at Telenor i høringen hadde et fromt ønske om en fullmakt fra Regjeringen på 15 milliarder kr. Saksbehandlingsmessig kan man mene mye om at de kom som de gjorde. Men det som er underlig, er at ikke statsråd Grete Knudsen har problematisert rundt det poenget i det hele tatt i denne proposisjonen vi nå behandler. For det er klart at med et nedsalg til 34 %, hvor man samtidig har den prinsipielle holdningen at man skal beholde den 34 %-andelen, må man jo legge sjekkheftet på pulten til Hermansen hvis man samtidig mener at han skal ha industriell frihet til å gjøre det som er nødvendig for å ivareta Telenors interesse, og derigjennom aksjonærenes interesse. Jeg syns det er høyst kritikkverdig at ikke Regjeringen og Grete Knudsen som næringsminister har problematisert rundt dette. Jeg opplevde det som kom fra Telenor, som om det nærmest brast for Telenor.

       Det som også er oppsiktsvekkende, er at saksordføreren - fra Arbeiderpartiet - retter en så utvetydig og eksplisitt kritikk mot Regjeringens håndtering av denne saken. Jeg syns det er en understreking av det Høyre sa da vi behandlet Telenors privatisering for et år siden, om hvilken rolle staten bør ha i dette. All erfaring tilsier at Telenor har rett i sitt notat når de beskriver staten som eier. Det er politisk virvar, og det ser man også av innstillingen, der en del partier ønsker å henge en hel masse juletrepynt på Telenor som vi vet vil svekke verdien av disse aksjene i markedet, og at ledelsen i Telenor, i komiteen representert ved sosialdemokratene Hermansen og Moland, nærmest får allergiske utslett når de hører beskrivelsen av hvilke oppgaver enkelte politiske partier tillegger Telenor. Så det er helt åpenbart at man setter store verdier på spill.

       En annen ting man skal være klar over, er at nærmest all ekspansjon for Telenor nå vil foregå utenfor Norges grenser, og ved å øke kapitaltilgangen til Telenor er det klart at man eksponerer en større risiko på andre steder enn på norsk jord.

       Til slutt vil jeg ta opp Høyres forslag i innstillingen.

       Vi er inne i en tid sterkt preget av endrede strukturer og nye allianser innenfor teleindustrien. Denne prosess må ikke hindres eller vanskeliggjøres gjennom at Telenor har mindre mulighet til deltakelse på grunn av politisk sendrektighet i beslutningsfasen, eller ved å gi potensielle partnere et inntrykk av at det dreier seg om et sterkt politisert selskap. Telenor må ikke tape fordi selskapet ikke gis spillerom for utvikling. Derfor må forholdene nå legges til rette og virksomheten gis rammebetingelser på linje med hva andre land har gitt sine teleselskaper.

       Etter gjennomført børsnotering og påbegynt delprivatisering er det selskapets ledelse og styre som på normal måte i forhold til sine aksjonærer styrer selskapets virksomhet og vurderer hvilken struktur, utbyttepolitikk og lønnsomhetskrav som bør danne grunnlag for den langsiktige forretningsutvikling og verdiskaping. Det må være klinkende klart.

       I den rivende utvikling som telesektoren befinner seg i over hele verden, må selskapene yte maksimalt for å henge med i utviklingen. Utfordringene er å tilby nye og bedre tjenester til lavere priser til bedrifter og personer. Derfor er det viktig å åpne for at flere eiere kan komme inn i Telenor. Nye profesjonelle krefter og spredning av risiko kan være fornuftig, tatt i betraktning de store investeringer Telenor sannsynligvis skal gjennom.

       Det som er noe spesielt i denne saken, er at Tormod Hermansen i høringen i næringskomiteen gav uttrykk for ønskeligheten av statlig deltakelse ved en kapitalutvidelse i selskapet med inntil 15 milliarder kr. Selskapet skulle jo være et profesjonelt selskap etter børsnoteringen. Likevel hadde ikke Hermansen varslet verken den dominerende eier, styret eller de ansatte på forhånd. Det er oppsiktsvekkende at en så rutinert konsernsjef velger ikke å følge de vanlige spillereglene. I vårt åpne samfunn kan det virke svært uheldig i forhold til både mulige strukturtransaksjoner og allianser, som nettopp er bakgrunnen for at denne saken har kommet raskt og har fått en rask behandling i næringskomiteen. Det kan gi signaler i markedet og være til skade for selskapet.

       Jeg skjønner godt at Tormod Hermansen vil ha et størst mulig sugerør i statskassen. Enhver konsernsjef vil selvfølgelig ikke si nei til mest mulig egenkapital som ikke må forrentes til enhver tid.

       Fremskrittspartiet vil si et bastant nei til ny statlig deltakelse. Det blir for lett hvis Hermansen bare kan knipse med fingrene for å få sin vilje gjennom. Heldigvis har næringskomiteen vendt tommelen ned for disse ønsker. Det er et signal om at i en ny tid for Telenor må også Hermansen og selskapet følge de normale spilleregler, nemlig å overbevise aksjonærer om at en aksjeutvidelse er fornuftig. Det er ikke lenger noen lettvinn vei til statens penger.

       Det politiske flertallet er fortsatt fiksert på at staten skal beholde minst 34 % eierandel for å sikre at hovedkontorer og forskningsuniter har nasjonal forankring. En annen måte å sikre dette på uten en betydelig statlig eierandel, er å etablere en såkalt gyllen aksje på statens hånd, som gir veto når det gjelder endringer i selskapets vedtekter. Fremskrittspartiet mener dette er å foretrekke, fordi en betydelig statlig eierandel ikke gir noen garanti for en fornuftig og god forretningsmessig styring.

Morten Lund (Sp) : Denne saken har avslørt for dem som ikke visste det før, at det ikke er det statlige eierskapets størrelse som er problematisk, men måten eierskapet håndteres på i praksis. Jeg vil få ta opp Senterpartiets forslag om at Regjeringen skal utrede og foreslå en ny organisering av eierskapet, bl.a for at en statsråd og et viktig selskap ikke skal kunne komme i en situasjon som den vi nå opplever. Det må bli et ekstra ledd mellom en statsråd og det enkelte aksjeselskap. Jeg er redd krangelen mellom direktøren og statsråden i media kan koste selskapet tillit og staten store beløp.

       En grundig debatt om formålet med statlig eierskap, hvordan dette forvaltes i det enkelte aksjeselskap, og i sum for alle for å oppnå det som er til beste for Norge, hvordan sameierskap med private skal håndteres, burde vi hatt før privatiseringsbølgen startet. Men bedre sent enn aldri. Vi mener at også eierskap under andre departementer bør vurderes, inkludert « pengebingene » Folketrygdfondet, Petroleumsfondet, Bankinvesteringsfondet og SND Invest.

       Den norske stats finansielle styrke er et faktum som må kunne utnyttes som et konkurransefortrinn for næringslivet. Derfor ønsker Senterpartiet å få en utredning om et stort private equity - fond som kan tre inn i tilfeller som Dyno, Hydro Seafood, Storebrand og nå Telenor.

       Jeg er fornøyd med at det nå er avslørt vilje til å ta risiko for å beholde og styrke norske hovedkontor og utviklingsmiljøer. Dog må det være lov å være kritisk til hastverket sist mandag og tirsdag. Vi bør skaffe oss et finansielt instrument som kan hjelpe flere enn Tormod Hermansen. Når det er så mange som nå stiller kritiske spørsmål, bør Regjeringen få det oppdraget som Senterpartiet foreslår.

       Jeg vil understreke at jeg mener Telenor er et godt eksempel på at statlig eierskap ikke er et hinder for å hevde seg godt i internasjonal konkurranse. I fjor da selskapet var 100 % statseid inntil 4. desember, investerte man for 50 milliarder kr. Jeg greier ikke å se at dagens situasjon for selskapet er så vanskelig at det kreves hastebehandling. Det er vedtatt at den statlige eierandelen kan reduseres fra dagens 77 % til 51 %. Aksjekapitalen kan utvides med 10 % uten nye vedtak. Det er ikke mange selskap som har en slik handlefrihet. Senterpartiet kan ikke gå inn for å redusere statens eierandel til 34 % - og det er fordi begrunnelsen er så farlig negativ, og fordi utredningen er så overflatisk og mangelfull. Stortinget bør ta debatten om å forbedre det statlige eierskapet, og så gjøre det som trengs for at det skal bli bedre. Gjør vi ikke det, blir vi møtt med de samme argumenter om dårlig eierskap i Statoil, i finanssektoren og i kraftsektoren, og etter hvert når det gjelder veier, sykehus, jernbane og post. Da er vi snart husmenn i eget land.

       Senterpartiet ønsker å vurdere en slik sak på et bredere og bedre grunnlag enn den syltynne utredningen som har blitt kalt en proposisjon. Telenor eier og driver det meste av norsk telekommunikasjon. Hva betyr endringen for de samfunnsoppgaver Telenor er pålagt? Hvordan påvirkes mulighetene for å beholde hovedkontoret mv.? Hva mener de ansatte? Vil ikke en økt investering i Nye Telenor være mer lønnsomt enn å spre milliardene tynt utover globusen?

       Ingen av disse forhold er nevnt. Det som er nevnt om selskapet og bransjen, er alt slikt som var velkjent da forrige vedtak om statens eierandel ble gjort.

       Senterpartiet vil at det statlige eierskapet skal være langsiktig og forutsigbart, ikke minst av hensyn til private medeiere. Det er det ikke når 51 % statlig andel ble bestemt for ett år tilbake, men nå omtales som problematisk for staten og selskapet.

       Senterpartiet vil at det statlige eierskapet skal være aktivt, og at formålet skal være tydelig for de selskap som eies, og for dem vi eier sammen med. Jeg tror ikke det skremmer andre eiere at staten er en krevende eier, ikke bare når det gjelder økonomisk utbytte, men også når det gjelder plassering av hovedkontor og FoU-aktiviteter.

       Senterpartiet vil at statlig eierskap skal være positivt for de selskaper som eies. Vi som mener det, kan ikke samtidig omtale staten som eier på en negativ måte. Vi må kunne tåle at en stor statlig eierandel er uvant for enkelte av aktørene på Nasdaq-børsen. Det går an å forklare at slik er det bestemt. Jeg tror våre selskaper med en stor statlig eierandel er fristende investeringsobjekter fortsatt. Det må også flertallet på Stortinget ha ment da vedtak om børsnotering og privatisering ble gjort. Eller er det kanskje slik at vedtakene om beskjedne private andeler ble gjort bare for å tilfredsstille kritikerne i Arbeiderpartiet?

       Man kommer altså her, helt på slutten av en fireårsperiode, med et lite hefte som man slenger på Stortingets bord og ber om at man må bli ferdig med dette før sommerferien - en sak hvor konsekvensene utgjør mange, mange milliarder, og som begrunnes ut fra følgende, nemlig selskapets industrielle muligheter.

       Hvis en tenker på hva Telenor har vært gjennom de siste årene under det statlige eierskapet, er det ingenting som tyder på at Telenor ikke kunne ha vært en betydelig aktør. Telenor befinner seg allerede i dag på de fleste av kontinentene i vår verden under det statlige eierskapet. Etter at man i høst hadde bestemt at man skulle slippe inn privat kapital, har Telenor fremdeles fortsatt å være aktiv. Og hvis en tenker gjennom denne begrunnelsen som gis, nemlig at statlig eierskap i et sånt selskap i seg selv er en hemsko for industriell utvikling, hva vil da være det neste argumentet når det gjelder Statoil, Hydro eller andre selskaper som staten har betydelig eierandel i? I disse selskapene, sier Arbeiderpartiet - iallfall så langt - er det viktig å ha en dominerende statlig eierposisjon, fordi disse selskapene representerer noe mer enn bare å være industrielle selskaper. Det betyr at disse argumentene som Arbeiderpartiet i dag fører i marken for å selge ned Telenor, i neste omgang selvfølgelig vil slå tilbake som en boomerang mot alle de andre selskapene som Arbeiderpartiet så langt mener det er viktig å ha statlig eierskap i. Dette var bare én begrunnelse, for å vise hvor dårlig forberedt denne saken er, og hvor lite tid man må ha brukt i departementet til å tenke gjennom dette.

       Så følgende: Ville en privat aksjonær ha oppført seg på denne måten? Telenor eller telekom-aksjer er nå på sitt laveste på mange år. I Aftenposten forleden stod det i en artikkel at en fryktet total kollaps innenfor telekom-sektoren. I en situasjon hvor telekom-aksjer gjennom de siste år er priset historisk lavt - det viste jo også høstens salg av Telenor, da vi bare fikk en brøkdel av det man i utgangspunktet hadde forventet da man drev med forhandlinger med Telia året før - ville et privat selskap ha sagt at vi skal gi bort dette selskapet til spottpris, som jo i realiteten er det Stortinget nå er i ferd med å gjøre. Man gir en fullmakt til å selge et verdifullt kompetanseselskap i en situasjon der aksjene er priset lavere enn på mange, mange år! Ville en privat aksjonær ha oppført seg sånn? Selvfølgelig ikke. Og det som forbauser meg, helt uavhengig av hva man måtte mene om privat eierskap i Telenor, er at ikke noen snart begynner å ha omsorg for statens - folkets - penger. Er det riktig å gi bort folkets penger til spottpris, uavhengig av om man mener at det skal være privat eierskap i Telenor eller ikke? For det er jo det man her gjør, ut fra en begrunnelse som er så syltynn at jeg vil tro at de fleste i Arbeiderpartiet krympet seg da de fikk denne lille lefsa slengt på bordet og ble bedt om å ferdigbehandle saken før sommeren.

       Jeg føler meg relativt overbevist om følgende: En privat aksjonær, eller en privat eier, i Telenor eller i et hvilket som helst annet selskap, ville aldri ha oppført seg på en sånn måte. Jeg føler meg også overbevist om følgende: Hvis Telenor har bruk for større handlekraft, ville en profesjonell, langsiktig eier ha sagt at denne staten er rik, vi kan omprioritere noen av statens midler for eventuelt å gå inn i Telenor.

       SV har da fremmet et forslag som et alternativ til den rådende innstilling: Hvis Telenor er nødt til å ha mer kapital enn det man i dag har for å være industrielt aktiv, kan man rette en emisjon mot aksjonærene, både de i staten og de øvrige aksjonærene, for å gi selskapet denne handlekraft - hvis det da er nødvendig. Og det er godt mulig at det er nødvendig. Jeg har også registrert at selskapets administrerende direktør har antydet at dette er nødvendig, for det er altså sånn at dette selskapet på mange måter er ganske verdifullt for det norske samfunnet.

       Begrunnelsen som nå gis, er at man skal ha en eierandel på 34 %, fordi det skal gi ringvirkninger i det norske samfunn. Men 34 % eierandel i dag, hva er det i morgen, når de som forvalter eierskapet, har et så lite langsiktig perspektiv? Og med utsiktene til det stortinget vi muligens får til høsten, kan det selvfølgelig bety at vi kanskje i løpet av de neste fire år, ikke har noe norsk teleselskap. Det betyr altså at Telenor kan være et helt annet sted, og at det vi har igjen i Norge, er en filial av et stort internasjonalt telegigantselskap. Den utviklingen skyldes arbeiderpartiregjeringen gjennom denne perioden, og etter den første fadesen i fjor høst - det var etter alle betraktninger, kommersielle eller politiske, en fadese - går man med åpne øyne inn og gjør den samme fadesen en gang til, med utsikt til et svært borgerlig storting som lenge har ønsket å kvitte seg med hele Telenor. Da sitter Norge og kompetansen og industrien i Norge ribbet igjen, dessverre.

       Jeg tar også opp det forslaget som er omdelt i salen.

       At saken blir underlagt så kort behandlingstid, er kanskje et eksempel på hvor fort ting skjer i bransjen. Likevel har merknaden fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sin berettigelse med tanke på muligheten for grundig behandling sett i forhold til sakens store nasjonale betydning.

       Venstre er en del av flertallet i komiteen som ser det som viktig at selskapet deltar i allianser med andre selskap for å kunne opprettholde sin konkurransedyktighet på sikt. Dersom den nye handlefriheten brukes fornuftig i de strukturendringene som pågår, vil det bidra til å øke aksjeverdien i selskapet.

       Fra Venstres ståsted er det viktig at Telenor gis muligheter til å forbli et sterkt og konkurransedyktig selskap med en sterk nasjonal forankring. Dette sikrer en ved å ha en størrelse på eiersiden som kan hindre eventuelle vedtektsendringer. Hovedkontoret må ligge i Norge. Viktig er det også at strategiske funksjoner og hovedkontor for mobil- og satellittfunksjoner fremdeles blir i Norge. Videre er det viktig med satsing på FoU og IKT, med det lokomotivet som Telenor er innen IKT.

       Når næringskomiteens tilråding blir vedtatt i dag, har selskapet et handlingsrom og et økonomisk potensial som medfører at selskapets ledelse ikke trenger å stå på gangen med lua i hånda når forhandlinger og strukturendringer pågår i bransjen. Dagens vedtak vil etter Venstres mening klart styrke selskapet i konkurransen på det internasjonale markedet, og gi rom for ytterligere vekst og sysselsetting.

       Når det gjelder de 15 milliardene og, hadde jeg nær sagt, spillet og underholdningen rundt disse i forhold til ulike personer, er ikke det en del av det formelle saksunderlaget. Likevel kan ikke dette forbigås uten kommentar. Det kan synes som om det er et behov for sterkere styringssignal og en tydelig klargjøring av spillereglene som gjelder mellom den største eier og frontspilleren på laget. I en så stor og viktig sak er det uheldig at det kommer motstridende signaler om behov fra den største eier og daglig leder i selskapet. Dette kan påvirke tilliten til selskapet og likeså dets renommé. Strategiene og tiltakene i et selskap som Telenor, deriblant kapitalbehov, må være avklart internt med eieren og ikke basert på spontanitet og polemikk. Dette er en dramatisk situasjon. Stortingets uttrykte vilje er å styrke Telenor. Statsråden og ledelsen i selskapet kan ha svekket selskapet.

       Jeg syns dette er en vanskelig situasjon og en dramatisk situasjon. Vi snakker om milliardverdier tilhørende det norske folk. Statsråden må nå, når hun om et øyeblikk får ordet, avklare disse forholdene og gjennom klare signaler tydeliggjøre spillereglene og styringssignaler, og gjennom det gjenopprette den nødvendige tilliten til selskapet og ledelsen.

Statsråd Grete Knudsen : Det denne saken dreier seg om, er behandlingsformen på statens hånd dersom det fremmes et konkret forslag fra Telenor om en transaksjon som er så stor at spørsmålet kommer opp om staten vil redusere sin eierandel i Telenor til under 51 %

       Det er her viktig å understreke at når Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å kunne ta stilling til en eventuell konkret transaksjon som Telenor måtte fremme, medfører det i seg selv ikke noen endring i hvordan staten vil stille seg til et slikt konkret forslag fra selskapet. Regjeringen vil ikke stille svakere krav for å si ja til en slik transaksjon i en situasjon hvor den har fullmakt til å ta beslutning selv i forhold til om den måtte ha forelagt saken for Stortinget. Det er tempoet i beslutningsprosessen som er den vesentligste forskjellen.

       Proposisjonen er ikke basert på et konkret forslag fra selskapet. Den dreier seg, som sagt, om hvordan staten på sin hånd vil behandle eventuelle forslag som måtte komme fra selskapet, og som ikke vil kunne håndteres innenfor den eksisterende fullmakten om å redusere statens eierandel ned til 51 %

       Departementet har imidlertid gjennom den ordinære, løpende kontakt med selskapet kjent til og blitt gjort kjent med at det foregår samtaler og gjennomføres samarbeidstiltak mellom mange av de sentrale aktørene i telekom-sektoren. Noe av dette kan det også på kort varsel bli nødvendig for Telenor og Telenors eiere, eller aksjonærer, å ta stilling til. Et eksempel som var oppe en periode, var samtalene med en tung eier i TeleDanmark.

       Departementet har jevnlig dialog med flere av de internasjonale bankene som følger Telenor og telekombransjen nøye. Gjennom denne kontakten holder vi oss løpende oppdatert om hvordan Telenors stilling og utvikling etter børsintroduksjonen vurderes i de internasjonale kapitalmarkedene. Vi har også påbegynt vurderingen av hvordan en reduksjon av statens eierandel bør skje. Jeg viser her til at Regjeringen har fullmakt til å redusere statens eierandel gjennom en kombinasjon av aktivt salg og emisjon, samt at bindingstiden etter børsintroduksjonen gikk ut 4. juni, slik at vi nå også - om det skulle vise seg at det var tid og det riktige tidspunktet for selskapet - kan foreta nedsalg.

       Når det gjelder rådgivere, kan jeg for øvrig opplyse at departementet har gjennomført en internasjonal anbudsrunde for å knytte til seg også noen banker som på kort varsel kan engasjeres som rådgivere for departementet dersom det kommer opp forslag fra Telenor om gjennomføring av en større transaksjon.

       Så til slutt til spørsmålet fra representanten Lilletun. Stortinget har sluttet seg til en helt bestemt prosedyre når det gjelder valg av styre og valgkomiteordninger i Telenor. Det valgkomitearbeidet pågår, og det er faktisk bedriftsforsamlingen som i neste omgang skal utnevne en styreleder. Valgkomiteen har ikke kommet til Regjeringen med et endelig forslag. Men Stortinget har altså sluttet seg til helt bestemte prosedyrer for hvordan dette skal skje. Det ivaretas.

       Det andre spørsmålet gjaldt hvorvidt hovedaksjonæren har tillit til konsernsjefen. Ja, i aller høyeste grad. Det som er aller viktigst, er at også styret har tillit til konsernsjefen, for det er styret også aksjonærene forholder seg til. Men samtidig måtte jeg på spørsmål om man hadde opprettholdt ordinære kommunikasjonslinjer og kjøreregler, si at her har det nok vært noe kommunikasjonskrøll som må rettes opp.

       Når det gjeld spørsmålet om tillit til konsernsjefen, er eg glad for at det er avklart. Samtidig vil eg gjerne spørje statsråden: Er det ein profesjonell måte å utøve eigarskap på å skape den typen mistillit, ved rett og slett å seie at ein direktør skal sendast på vaksenopplæring? Er ikkje ein profesjonell måte å gjere det på å ta det opp med sitt styre? Når ein seier at ein direktør skal sendast på vaksenopplæring, er det så dramatisk at det eigentleg er kort prosess. Når ein majoritetsaksjonær seier det, vil eg seie at det er sterkt kritikkverdig, og eg vil gjerne spørje ein gong til: Meiner verkeleg statsråden at det er ein profesjonell måte å utøve sin eigarskap på?

       Så er eg glad for at ein no har skaffa seg ytterlegare kompetanse når det gjeld rådgjeving i forhold til dei eventuelle emisjonane og nedsala som skal skje. Vil då statsråden love at vi slepp den type oppslag om forfordeling, om mangel på informasjon osv. som vi hadde i fyrste runde? Har ein teke sjølvkritikk, og vil ein no syte for at det vert ryddige forhold rundt det?

Statsråd Grete Knudsen : Først til prosedyrene om hele børsintroduksjonen, som Regjeringen har lagt frem i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi har fra Regjeringens side vurdert det slik at børsintroduksjonen foregikk på en ryddig måte. Selvsagt er det alltid ting som kan gjøres bedre, og som vi i alle fall må gå inn og se på i et eventuelt videre arbeid med et nedsalg.

       Når det gjelder styret, er jeg glad for at også representanten Lilletun er innforstått med den måten dette skjer på. Men ellers er det naturlig i et slikt kjempeselskap at det er mange som både er engasjert og har ulike agendaer i slike prosesser. Det er nok velkjent i lignende selskap.

       Så tilbake til dette med tillit, som vi absolutt har, som en stor aksjonær. Men Telenor har flere aksjonærer, og i forbindelse med en eventuell kapitalutvidelse vil det være flere som måtte være involvert. Når ikke styret hadde noen planer om en slik utvidelse, og jeg ble spurt om kjøreregler i dette tilfellet - i et helt åpent samfunn og med åpne prosesser der alle visste hva som hadde skjedd også i forbindelse med komiteens arbeid - skulle det bare mangle at jeg ikke sa at her syntes jeg, som hovedaksjonær, at det var noen skjønnhetsfeil som burde rettes opp.

Ansgar Gabrielsen (H) : Da jeg hørte Grete Knudsens svar nå, slo den tanken meg at statsråden er meget selektiv med hensyn til når hun velger å være veldig formell, og når hun velger den andre utgaven. Når man snakker om valgkomiteen og det som skal foregå der, blir det veldig formelt, og når man kommer til karakteristikker av administrerende direktør, skal man ha en folkelig utgave av Grete Knudsen. Jeg synes kanskje man skulle legge seg på én linje hele tiden - det er litt mer forutsigbart.

       Til voksenopplæringen: Lilletun snakket som om det liksom var tenkt å sende Hermansen av sted på voksenopplæring. Jeg tviler på at det var det som var statsrådens tanke - jeg oppfattet det som at hun selv hadde tenkt å forestå voksenopplæringen. Men det som er det underlige i denne saken, er alt det som i realiteten ikke kommer frem. Man kan bare ane en del understrømninger i det man hørte i innlegget fra Opseth. Det er klart at i trekanten Opseth-Knudsen-Hermansen kan man bare tenke seg hvilken energi som utløses i dens origo. Det er betydelige krefter! Og det er klart at når det her blir et snev av motstridende interesser, kan man jo bare tenke seg hvilken lydisolering som må til for at det ikke skal slippe ut og nå frem til redaksjonene i Akersgata.

       Dette er et kroneksempel på hvordan man ikke bør forvalte et statlig eierskap. Og det viser meg at det i realiteten ikke er mulig med noe alternativ til samrøre på den ene siden og profesjonalitet på den andre siden. For jeg registrerer at det ikke er noen annen aksjonær i Telenor som har hatt behov for å karakterisere Hermansen.

       Det andre som jeg virkelig lurer på, er om det rett og slett er ren taktikk fra Grete Knudsen at hun først fremmer en proposisjon som går på nedsalg. Hun vet jo hvilke partier hun vil få med på det - det sa vi fra om i fjor - og hun vet hvem hun kan få med på å putte penger inn i statlig eierskap. Er det faktisk slik at Grete Knudsen også ser 34 %-grensen som et problem?

Statsråd Grete Knudsen : Regjeringen ser ikke 34 %-ordningen som noe problem, og vi har også vært klare på at vi slutter oss til den holdningen som komiteens flertall har både om et hovedkontor og om utvikling og forskning.

       Så til spørsmålet om det har vært noe taktikkeri her, ved at man på den ene siden gikk til 34 % og så på den andre siden eventuelt skulle ha fått til noe i et samrøre i komiteen. Det er jo nettopp det jeg har vektlagt når jeg sier at Telenor har mer enn én aksjonær. Og så vidt vi som hovedaksjonær var og er kjent med, foreligger det ingen planer om emisjon. Hvis det skulle foretas en kapitalutvidelse, er det jo klart at en måtte ha forholdt seg til den samlede aksjonærgruppen. Og når vi da naturlig nok har hatt kontakt med styrets ledelse, har ikke dette med en kapitalutvidelse vært noe tema.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det var med stor overraskelse og forbauselse komiteens medlemmer møtte konsernsjef Tormod Hermansen til høring, hvor han gav uttrykk for at det kunne være ønskelig med nye statssubsidier i inntil 15-milliarderkronersklassen - og dette uten at styret, den mest dominerende eier eller de ansatte i selskapet hadde hørt noen ting om det. Det virker jo nesten som om konsernsjefen lever i de gamle statsselskapenes tidsalder og har glemt at selskapet nå er børsnotert og inne i en delprivatiseringsprosess. Og dette er jo ikke noe hvilket som helst selskap, det er det største og mest dominerende telekom-selskapet i Norge, der skattebetalerne og det norske folk har satt inn betydelige milliardbeløp. Så hvor har Hermansen vært?

       Jeg er mest opptatt av de internasjonale ringvirkninger og signaler dette kan gi. Vi er inne i en strukturprosess, det skal knyttes nye strategiske allianser osv. Her snakker vi om å spise eller å bli spist. Jeg vil derfor stille følgende spørsmål til statsråden: Hva kan dette selskapet ha tapt i anseelse på grunn av den uproffe behandlingen og håndteringen som konsernsjefen stiller seg bak og har hatt hovedansvaret for? Vil det redusere det norske folks verdier i selskapet når det gjelder aksjens likviditet?

Statsråd Grete Knudsen : Det var nettopp på bakgrunn av hovedaksjonærens kontakt med internasjonale miljøer at selskapets styre vuderte det slik at det var riktig å legge frem den proposisjonen som vi i dag behandler her i Stortinget, med å ha en romslighet om det skulle vise seg å oppstå en situasjon der allianser og fusjoner kunne være aktuelle. Og vi har absolutt det inntrykket at Telenor står seg bra internasjonalt, noe som også blir vurdert ut fra hvordan selskapet fungerer. Selskapet har en god ledelse, og det har også et godt styre. Og det er jo på den bakgrunn man blir vurdert.

       Når det gjelder denne skjønnhetsfeilen, må vi rette den opp igjen. Og jeg mener fortsatt det er riktig - i et åpent samfunn - at vi også gjør rede for dette. Jeg har heller ikke i det brevet som gikk til komiteen, avvist det som komiteen tok opp, men jeg har hatt en ikke-holdning til en slik kapitalutvidelse, fordi det faktisk var helt umulig innenfor en ramme på fire timer å gjøre alle slike vurderinger, i og med at styret heller ikke har hatt dette som en aktuell problemstilling.

       Dernest sier statsråden at Telenor har en leder som trenger voksenopplæring, og hun sier også her i dag at det er styret som får avgjøre hvorvidt man har tillit til denne lederen. Da må jeg si at i sum skaper dette et inntrykk av håndteringen som mildt sagt ikke er bra. Jeg er enig med dem som tidligere har hatt ordet, og som sier at dette rett og slett vil bety å kaste milliarder på båten når nå nedsalget i Telenor skal gjennomføres.

       Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Ser ikke statsråden at det også er en del andre som har behov for voksenopplæring når det gjelder hvordan eierskap skal håndteres, og at det kanskje ville være en fordel å organisere eierskapet i statlige bedrifter slik som Senterpartiet har foreslått, nemlig å fristille det i et eget investeringsselskap som skal opptre rent profesjonelt, og hvor statens eierinteresser skal ivaretas på en måte som gjør at vi får mest mulig ut av det statlige eierskapet?

Statsråd Grete Knudsen : Først har jeg lyst til å si at dersom Stortinget nå slutter seg til Regjeringens forslag om en fullmakt, må det bety at flertallet i dette hus mener at det kan oppstå situasjoner hvor det vil være riktig av staten å akseptere ikke lenger å ha majoritet i selskapet. Man gir herved en fullmakt til at Regjeringen kan vurdere det, og ha en enklere form for behandling om den situasjonen skulle oppstå.

       Så har styret tillit til konsernsjefen, og det har også den største aksjonæren. Men man snur saken på hodet hvis man ikke mener at det må være visse prosedyrer og kjøreregler som er klare, og som en aksjonær må kunne si hva man mener om.

       Så til Senterpartiets forslag om holdingselskap. Jeg har stor sans for det forslaget som Senterpartiet har kommet med, men jeg tror det også trenger å utredes nærmere. Regjeringen har et arbeid i gang mellom ulike departementer, og jeg har selv slått til lyd for at selve holdingselskapsmodellen kan være en måte å få statens eierskap ytterligere profesjonalisert på. Men det betyr også at Stortinget må avgi til regjeringsapparatet en rekke fullmakter som i dag er nedfelt i Grunnloven. Derfor mener jeg at dette er et arbeid som trenger noe tid.

Rolf Reikvam (SV) : Det prinsipielle spørsmål som ligger til grunn her, er hvorledes staten skal forvalte sin finansformue. Man har egentlig to muligheter, enten som egenkapital eller som fremmedkapital. Det er for så vidt ikke noe nytt at Høyre mener at dette primært skal brukes som fremmedkapital i ulike bedrifter. Det er også det Regjeringen legger opp til ved at man foreslår å gå ut på egenkapitalsiden, og det innebærer at man sannsynligvis skal inn med fremmedkapital i andre virksomheter.

       Men uavhengig av dette prinsipielle spørsmål er det en del pragmatiske spørsmål som melder seg i den situasjonen vi er i nå. Mener statsråden at det er et godt tidspunkt å selge seg ut av Telenor? Er det en god måte å forvalte fellesskapets formue på, å gå inn for et nedsalg med så lav aksjekurs som det er nå? Vil ikke dette bety at staten, fellesskapet, taper store summer, at man overfører statlige verdier til eventuelle fremtidige, private nye - jeg tenker det blir en del nye - aksjonærer i dette selskapet? Det synes jeg statsråden må svare på på en rimelig god måte.

       Så til forslaget vårt om å legge til rette for en emisjon i Telenor. Telenor er jo ute blant ulver, og skal man være ute blant ulver, må man tute sammen med de ulvene man er sammen med. Egenkapitalsituasjonen for Telenor, iallfall slik som det blir framstilt av direktøren, er slik at den bør bli bedre, slik at de får større handlefrihet. Mener statsråden at det vil være fornuftig å gå inn for en rettet emisjon, og at staten bør være villig til å tilføre egenkapital, slik at de får en noe større handlefrihet for å kunne fungere blant de ulvene de er ute blant?

Statsråd Grete Knudsen : Det at Stortinget i dag mest sannsynlig vil gi Regjeringen fullmakt til å gå videre ned mot en terskel på 34 %, betyr ikke at staten skal selge seg ut med en gang og skal selge til - jeg holdt på å si - lavest bydende. Det betyr at det kan oppstå situasjoner der det kan være aktuelt å gå inn i allianser.

       Ta eksemplet med Telia/Telenor. Den situasjonen oppstod at det kunne bli en fusjon mellom Telia og Telenor. Da hadde også den statlige andelen der kommet under 51 %

       Det kan med det arbeidet som nå pågår, og den aktiviteten som pågår internasjonalt, oppstå situasjoner der det blir muligheter for allianser, som også hovedaksjonæren må ta standpunkt til. Da gir i dag Stortinget fra seg den fullmakten man ellers hadde hatt, til Regjeringen, som kan foreta salget på en rask måte, hvis man mener det er riktig.

       Så til det andre spørsmålet, om SVs forslag om å oppkapitalisere selskapet, der styret ikke har foreslått det. Styret i et børsnotert selskap har ikke foreslått det, men SV mener å kunne vite at det er det beste for selskapet. Departementet har ikke på det nåværende tidspunkt vurdert spørsmålet om å gi Regjeringen fullmakt til å delta i en slik kapitalutvidelse, fordi heller ikke det spørsmålet har vært vurdert av styret i Telenor.

       Kjell Magne Bondevik (KrF) : La meg først gjøre det klart at Kristelig Folkeparti er enig i det hovedgrepet som dagens innstilling handler om, nemlig at statens eierskap i Telenor kan reduseres ned mot 34 %, av grunner som har framgått både av innstillingen og i debatten. Jeg vil likevel understreke viktigheten av at vi beholder Telenor som et selskap hvor staten har betydelig innflytelse, med hovedkontor og viktige strategiske funksjoner også når det gjelder mobil- og satellittfunksjoner, i Norge.

       Men jeg tror at slik som det internasjonale telemarkedet har blitt, er det nødvendig at staten går ned i eierandeler i Telenor for at Telenor skal få den handlefriheten en trenger til å inngå fornuftige allianser.

       Så til det spørsmålet som særlig har vært oppe mot slutten av debatten, nemlig spørsmålet som kom opp under komiteens behandling om en mulig kapitalutvidelse på 15 milliarder kr. Slike spørsmål må håndteres på en helt annen profesjonell måte enn det det var tilløp til.

       Det kan sies mye om konserndirektørens håndtering av dette. Men når så statsråden selv fulgte opp i intervju i Aftenposten og uttalte at konserndirektøren her trenger voksenopplæring, har hun ikke akkurat bidratt til å styrke tilliten til konsernsjefen, som er avhengig av tillit når han skal operere i et tøft internasjonalt telemarked. Dette har ikke bare vært uprofesjonelt håndtert av en konserndirektør. Det har vært uprofesjonelt håndtert av statsråden.

       Det er også en annen side ved dette som gir grunn til undring. Statsråden har snakket om krøll i kommunikasjon og manglende koordinering. Vi har sett det i forholdet mellom statsråden, som representant for majoritetseierne, og Telenor-ledelsen, men det har sannelig også avslørt seg krøll eller manglende koordinering innad i regjeringspartiet i håndteringen av denne store saken. Når vi har hørt statsråden uttale seg, og vi har hørt Arbeiderpartiets fraksjonsleder, Kjell Opseth, uttale seg, ser vi hvordan et stort spørsmål takles så ulikt innad i regjeringspartiet at det er grunn til forbauselse. I saker av denne karakter må et regjeringsparti opptre på en helt annen og ryddig måte.

       Vi kommer forhåpentligvis ut av denne saken uten at for stor skade er skjedd, men det skyldes i denne saken dessverre ikke regjeringspartiet.

Lars Sponheim (V) : Vi er kommet i en merkelig situasjon i denne saken. Statsråden har gitt uttrykk for at hun har tillit til Telenors konsernleder, men ikke sett behov for å gå tilbake på sine uttalelser om at han har behov for voksenopplæring. Hun forklarte det med at det var en slags skjønnhetsfeil over dette. Det er et slags skjønnhetskurs hr. Hermansen da har behov for, etter hva jeg forstår. Dette bør statsråden rydde opp i.

       Saken, slik den står nå, har etter mitt skjønn følgende elementer: Regjeringen har bedt om - det er hovedelementet i saken - å få den forretningsmessige frihet til å sikre verdier i Telenor. Det er bra. Det styrker selskapet. Det får Regjeringen i dag, og jeg er sikker på at den kommer til å bruke den på en forretningsmessig riktig måte for aksjonærene, også staten.

       Men under saksbehandlingen i Stortinget har Telenors konsernsjef svekket seg selv og selskapet i betydelig grad gjennom sin oppførsel overfor Stortinget. Det er alvorlig. Det er i og for seg ikke en sak for Stortinget kanskje, kanskje heller ikke for statsråden, men jeg regner med at det er en sak mellom styret i konsernet og konsernsjefen.

       Så har statsråden bidratt til å svekke Telenors ledelse og autoritet gjennom sine uttalelser om behovet for voksenopplæring. Det er et betydelig problem for Stortinget og statsråden.

       Så har statsråden satt styret i selskapet i en håpløs situasjon. For det er jo slik at det er styrets, ikke den enkelte eiers, oppgave å uttrykke tillit eller det motsatte til konsernets ledelse. Når så da den største eier har valgt å gå inn i den rollen som er styrets, har styret selvfølgelig kommet i en håpløs situasjon. Skal de nå ekspedere videre den største eiers syn på konsernlederen, eller må styret trekke noen konklusjoner om sin egen rolle? Det er i en situasjon hvor vi leser i avisene at Regjeringen sliter med å finne ny styreformann til selskapet. Hvem som er kompetent til å være styreformann i det selskapet, stiller nå opp for å bli det, når en har en eier som opptrer på denne måten? Det er kanskje det største spørsmålet etter denne debatten.

       Etter min oppfatning har statsråden valget mellom å gjøre to ting: enten sørge for å stå dette løpet ut, og dermed sørge for på en eller annen måte - uten å vise til formalisme, for dette handler om realiteter - at konsernledelsen må trekke noen konklusjoner på grunnlag av den største eiers syn på konsernledelsen, eller innrømme at disse uttalelsene om konsernlederen og behovet for voksenopplæring aldri skulle vært sagt, og at det var uheldig. Det har statsråden fortsatt anledning til å gjøre fra Stortingets talerstol.

Kjell Opseth (A) : La meg få lov å seie til representantane Djupedal, Reikvam og Enoksen, som alle tre var inne på at dette fyrst og fremst dreier seg om nedsal: Nei, det gjer ikkje det, det dreier seg fyrst og fremst om å ha ein handlefridom til å la Telenor gå inn i fusjonar dersom det kjem opp spørsmål om det i løpet av dei månadene Stortinget ikkje er samla. Slik sett er det prisverdig både frå Telenor si side og departementet si side at dei ber om den handlefridomen.

       Så er det nokre av oss som meiner at det burde vore gjeve endå større handlefridom, nemleg også ei fullmakt til å vere med i ei eventuell kapitalutviding, men dette blir så av mange, også av representanten Bondevik, framstilt som om det nærmast er ei løyving på 15 milliardar kr. Det det var snakk om, var altså ei fullmakt til å delta i ein emisjon med inntil 15 milliardar kr. Det er noko forskjell på dei to resonnementa.

       Men så vil eg gjerne seie at det er sjeldan eg har høyrt ein debatt i Stortinget som så klart fortel oss at no må vi gjere noko med den statlege eigarskapen. Det kan ikkje herske tvil om at ein bør leggje den statlege eigarskapen ut i eit eller fleire holdingselskap som opererer innanfor fastsette rammer, fastsett av Stortinget, på lik linje med Bankinvesteringsfondet eller liknande institusjonar.

       Ein kan seie mykje om handsaminga av denne saka her i Stortinget. Ja, det spesielle med den er jo at den har vore gjennomført på relativt kort tid, særdeles kort tid, sett ut frå sakas store verdi, men nettopp fordi det var viktig for Telenor å få større handlefridom dersom det var nødvendig, var det viktig å få saka handsama.

       Det har ikkje skjedd noko særdeles unormalt, slik representanten Bondevik ville ha det til. Eg har vore i dette huset i snart 20 år, og det har ikkje vore noka uvanleg handsaming i komiteen. Men eg kan klart sjå i ettertid at ein kanskje skulle ha tatt seg tid til å stille ein del spørsmål skriftleg. Då hadde vi iallfall unngått ein del debatt om dette. Det er ikkje nokon tvil om at Telenor fekk eit spørsmål frå mi side om det var behov for også ei fullmakt til kapitalutviding, og det svarte dei på i komiteen. Ære vere dei for at dei gjorde det, men det var ikkje noka oppmoding om å få den fullmakta. Dei sa berre at det kunne vere tenleg å få den.

Ansgar Gabrielsen (H) : Man kan mene mye om Opseth, og det er vel en av de representantene som i dag går ut, som det har vært ment mye om. Jeg synes at han i dag i hvert fall har lagt til grunn en grad av ærlighet som jeg nesten ikke hadde trodd jeg skulle høre fra talerstolen. Og da tenker jeg på hvem som har spurt om hva - og det er ikke skriftlig.

       Det som imidlertid er denne sakens kjerne, er handlemåten til statsråden, og på hvilken måte hun i realiteten har svekket Telenor. Hun har gjort det vanskelig for Telenor. Etter mitt syn har hun gjort det vanskelig for styret, og selvfølgelig har hun gjort det vanskelig for konsernsjefen. Hun har faktisk også bidratt til å gjøre letingen etter ny styreleder vanskelig. Så her er altså selve problemet statsrådens håndtering - jeg vil si statsrådens utsagn i Aftenposten i går. Og da betyr det følgende: Det er bare statsråden som kan løse den knuten. For hvis det er slik at Grete Knudsen, statsråden, under vignetten åpenhet forbeholder seg retten til å meddele det norske folk til enhver tid hva hun måtte tenke om de enkelte konsernsjefers behov for voksenopplæring, betyr det f.eks at vedkommende som er styreleder i Telenor, som også er direktør i Hydro, kanskje om 14 dager får en slik karakteristikk. Hva vet jeg?

       Jeg kan ikke begripe med min beste vilje at det skal koste næringsministeren noe som helst å gå opp på denne talerstol og si at når det gjelder krøll i kommunikasjon - det har hun selv sagt at det har det vært, og det tar jeg til etterretning - har det i tillegg vært en viss grad av krøll i hennes egen formulering. Det betyr at hvis statsråden kunne gå opp på denne talerstolen og liksom viske ut det som ble sagt på en mobiltelefon fra sydlige breddegrader, ville det faktisk kunne bety at det norske folks verdier i Telenor i realiteten ville kunne få en opptur. Hun ville gjøre det lettere for selskapet, og hun ville i realiteten gi et bidrag for å sikre Telenors framtid. Jeg vil gjerne at næringsministeren i et innlegg sier hvorfor det er så veldig vanskelig for næringsministeren å bidra til dette.

Jon Lilletun (KrF) : For Kristeleg Folkeparti har det vore omsynet til Telenor, omsynet til ei viktig bedrift innanfor eit satsingsområde, som har lege til grunn for våre handlingar i denne saka.

       Eg har gjennomgått tidlegare at eg synest det har vore uryddig behandling av Telenor, heilt frå overtakinga i Nærings- og handelsdepartementet og fram til i dag, som har svekt Telenor. Eg har vidare gjeve uttrykk for at det bør statsråden rydde opp i. Det skal eg kome tilbake til.

       Eg vil òg gjerne få seie eit par ord om saksordførar. Saksordførar har opptredd heilt ryddig, og eg kan stadfeste det han har sagt i den delen som eg har vore inne i, i denne saka. Dette seier eg ikkje for å setje opp saksordførar i forhold til statsråden, men rett skal vere rett, og sanninga skal fram her.

       Men så til realiteten - det er to ting.

       Eg er veldig skuffa over at ikkje statsråden har vore villig til å gå noko i seg sjølv på talarstolen vedrørande oppslaget i Aftenposten. Eg deler heilt representanten Gabrielsen sitt krav om at ho må komme opp og gjere det.

       Det andre er: I Aftenposten er ho sitert på at ho bad komiteen sende eit brev. Det er altså ikkje tilfellet. Det var eg som tok initiativet til det brevet. Ho kan vere feilsitert, og det kan ho få lov til å stadfeste.

       Meiner statsråden at statleg eigarskap skal utøvast på den måten at ein skal uttrykkje seg offentleg kvar gong det kjem opp ein situasjon der ein direktør eventuelt har gjort noko som statsråden som majoritetseigar ikkje er samd i? Ser ikkje statsråden at her har ho gått eit steg for langt? Og er det ikkje mogleg å få ei orsaking for det? For Kristeleg Folkeparti er det altså viktig framleis å gå inn for statleg eigarskap på 34 %, både her og i ein del andre bedrifter. Men måten som statsråden handterer dette på, gjev jo representanten Gabrielsen rett i at det ser ut som om det er vanskeleg å få det til.

       Eg deler representanten Opseths intensjonar og visjonar om korleis statleg eigarskap skal utøvast og norsk kapital skal setjast inn i norsk næringsliv. Men statsråden held på å undergrave heile moglegheita for å gjennomføre den politikken ut frå det som er Kristeleg Folkepartis visjon her.

       Eg ventar at statsråden no kjem opp og går i rette med seg sjølv både i høve til sitatet om at ho har bede om eit brev, og i høve til vaksenopplæringa.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg registrerer at både statsråden og Kjell Opseth uttaler seg positivt om våre forslag. Da er det desto mer uforståelig at Arbeiderpartiet ikke kan stemme for et forslag som ikke innebærer på sparket å organisere eierskapet i et eget selskap, men som faktisk bare ber Regjeringen om å utrede en annen organisering av det statlige eierskapet - helt i tråd med det som både representanten Opseth og statsråden har uttalt.

       Kjell Opseth sier også at dette dreier seg ikke om et nedsalg, men om muligheten til å delta i fusjoner som det måtte komme opp spørsmål om i løpet av sommeren, når Stortinget ikke er samlet. Det er for enkelt. Næringsministeren har nemlig lagt igjen det inntrykk at statlig eierskap er uheldig for selskapets utvikling. Det er mulig hun har ment å si noe annet. Det er mulig at næringsministeren ikke har ment noe annet enn å si at dersom selskapet skal kunne delta i fusjoner, så må vi selvsagt ha mulighet til å redusere statens eierandel for at det skal bli en fusjon med et annet selskap. Det åpnet faktisk også sentrumspartiene for i forbindelse med fusjonen med Telia - riktignok gjennom en langvarig prosess og etter en helt annen modell enn den Regjeringen nå har valgt. Men statsrådens uttalelser har altså bidratt til å skape det inntrykk at statlig eierskap er uheldig for utviklingen av et selskap. Det vil selvsagt få konsekvenser også for Statoil, hvor man nå er ute i markedet og skal selge aksjer i et selskap hvor staten fortsatt skal ha 2/3 eierskap. Det vil selvsagt også ha konsekvenser for Telenor og for videreutviklingen av Telenor, hvor staten fortsatt skal sitte som den største eier og ha en blokkerende posisjon. Så det er for enkelt å si at det dreier seg om et nedsalg.

       Dernest sier representanten Opseth at det ikke er noe uvanlig i håndteringen av denne saken fra komiteens side. Jeg må oppriktig talt si at jeg vil håpe det er noe uvanlig over håndteringen av denne saken! Hvis det er så enkelt at lederen for en stor statlig bedrift skal kunne komme på høring i en komite og på spørsmål fra komitemedlemmene, så vidt det framgår av oppslag i media, og de rykter som verserer, nærmest over bordet signalisere at det kunne vært kjekt å ha 15 milliarder kr i økt egenkapital, hvorpå partiene er innstilt på å gi fullmakt til at Regjeringen skal kunne gå inn med 15 milliarder kr i egenkapital, uten noen forutgående saksbehandling, uten å ha stilt spørsmål til Regjeringen, ja, hvis ikke det er en uvanlig måte å håndtere saken på i næringskomiteen, så skjønner ikke jeg noen ting. Og med tanke på at de samme partier har vært særdeles tilbakeholdne med å bruke 50 mill. kr for å opprettholde 160 grendeskoler i en annen sak vi skal behandle i dag, settes det hele i et ganske merkverdig lys.

Øystein Djupedal (SV) : SVs syn på denne saken skulle etter hvert være vel kjent. Vi deler ikke den innstilling som flertallet nå vil gå inn for.

       Det betyr allikevel ikke at vi ikke mener at mye av det som har skjedd her, er kritikkverdig. Jeg var en av dem som tok initiativet til den store etterutdanningsreformen i forrige stortingsperiode, og de fleste av oss har vel til tider bruk for både voksenopplæring og etterutdanning. Det er i grunnen en klok leveregel at man aldri har lært nok her i verden, at man stadig vekk kan lære mer, og ikke minst stadig vekk kan se at ting man har både sagt og gjort, nødvendigvis ikke bestandig var fryktelig klokt. Det er også en del av den store etterutdanningsreformen.

       Når jeg registrerer at statsråden har sagt det hun har sagt, må jeg si at hvis jeg hadde vært adm. direktør i et selskap som slik hadde fått passet påskrevet offentlig, så hadde jeg vel tatt det som en ganske sterk irettesettelse. Jeg ville sterkt ha vurdert hva dette egentlig betyr. Etter min vurdering er den oppfordring som har kommet fra representanter fra en rekke parti, svært riktig: Dette er uklokt og må korrigeres fra Stortingets talerstol!

       Det som er åpenbart, er følgende, helt uavhengig av hva SV måtte mene om børsnoteringen av Telenor: Telenor er ikke lenger en statlig forvaltningsbedrift, men et børsnotert selskap og dermed underlagt helt andre - skal vi si - kommersielle og lovmessige spilleregler enn de gamle forvaltningsselskapene var. Og det betyr at det er selskapets styre som er ansvarlig overfor departementet, og ikke selskapets adm. direktør. Grete Knudsen lever åpenbart i den villfarelse at det fremdeles er den gamle arbeiderpartikulturen som skal kunne styre disse selskapene. Det betyr at min svært innstendige oppfordring er, i likhet med mange andres her, at det ville være klokt av fru Knudsen å korrigere det inntrykket som er skapt gjennom disse intervjuene i avisene.

Statsråd Grete Knudsen : For å ta det siste først: Som også Gabrielsen og Lilletun har vært inne på, så har jeg sagt det jeg har sagt, at jeg ser at kjørereglene burde vært overholdt på en bedre måte. Så kan jeg utmerket godt ta innover meg, at det burde jeg sagt i de stille rom og ikke i de åpne rom.

       Samtidig er det helt klart at de vanlige kjørereglene ikke minst må følges i et børsnotert selskap, og at det er de styrende organene som vis à vis sine ulike aksjonærer må ta opp ordninger som igjen i tilfelle et storting kan gi fullmakt til. Og i dette tilfellet hadde altså Regjeringen på den korte tiden, med en 24 timers frist, ikke noen muligheter til å kunne si verken det ene eller det andre. Og det gir jo også brevet klart melding om.

       Når det gjelder oppslaget i Aftenposten, om at jeg har bedt om et brev, som representanten Lilletun også bad meg om å svare på, er jeg feilsitert. Det er mye jeg er feilsitert på. Det jeg ikke er feilsitert på, er det jeg sier om at jeg burde ha tatt opp i de stille rom dette med voksenopplæring, men de øvrige tingene når det gjelder akkurat det brevet, er jeg feilsitert på i Aftenposten.

       Jeg er glad for at det nå er en bred enighet om den fullmakten som Regjeringen får. Men det betyr ikke, som Enoksen også er inne på, noe nødvendig nedsalg. Det betyr at det kan være en mulighet for å gå inn i allianser og fusjoner.

       Helt til slutt om det som Enoksen videre tar opp når det gjelder det statlige eierskapet. Nå er ikke jeg sikker på, for jeg mener at det bør utredes, at svaret er f.eks ett eneste holdingselskap. Det kan være flere ordninger, for det blir ganske mye hvis dette skal være inn under ett. Jeg har tidligere nevnt Bankinvesteringsfondet som selve malen, at det vil kunne være en mulig modell å gå videre etter. Men igjen, det er mye som er knyttet til Grunnloven når det gjelder statens eierinteresser, så dette er òg en debatt som må foregå i Stortinget ved avgivelse av eventuelle fullmakter.

Kjell Opseth (A) : Det er iallfall ein ting som er bra med denne debatten, og det er at det er full semje om at alle ønskjer eit sterkt og slagkraftig telekommunikasjonsselskap i landet vårt gjennom Telenor.

       Elles bad eg først og fremst om ordet for å seie at etter 20 år er det siste gongen eg er på denne talarstolen, og vil gjerne få lov til å takke for mange harde debattar, også i dag.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Når representanten Opseth avsluttet på den måten, vil jeg gjerne for min del kvittere tilbake og takke representanten Opseth, og det gjør jeg i full oppriktighet, for et stort arbeid som har satt ham i respekt, men også for mange « fighter » og harde oppgjør. Denne debatten har hatt et visst slikt innslag, men det ødelegger ikke den anerkjennelse vi gir Opseth både som stortingsrepresentant og som statsråd i ulike departement.

       Likevel må jeg få lov til å kvittere litt tilbake til ham - og det vet jeg at han liker - for noe han sa i sitt forrige innlegg, nemlig at han ikke trodde at representanten Bondevik var fullt klar over forskjellen på en bevilgning og en fullmakt til en kapitalutvidelse. Jo, jeg har vært med så lenge i politikken at den forskjellen vet jeg faktisk. Selv om det her har vært snakk om en fullmakt til en kapitalutvidelse på inntil 15 milliarder kr, betyr ikke det at det er et lite spørsmål. Det er jo en svær sak å skulle gi en slik fullmakt. Det var vel heller ikke så troskyldig som det kunne høres ut fra Opseth, at det bare var et spørsmål som var reist nærmest i all troskyldighet i komiteen. Det var fordi det var aktuelt, at et slikt forslag om en fullmakt kunne bli fremmet. Det vil jeg fastholde - og både Opseth og jeg har lang fartstid i dette huset - ville være en veldig uvanlig fremgangsmåte. Det fremkommer av statsrådens svarbrev til komiteen, hvor det står:

       « Departementet har forutsatt at man vil måtte gå til Stortinget dersom et slikt tilfelle ble aktuelt ... ».

       Det står videre:

       « Departementet har for øvrig ikke hatt anledning til å vurdere nærmere de forskjellige spørsmål - i relasjon til selskapet og markedet - som reiser seg ved eventuelt å ha en stående fullmakt av den karakter som er omtalt. »

       Det er megetsigende - det står mye både på og mellom linjene i det svaret.

       Det verste ved denne saken er likevel måten statsråden har opptrådt på. Nå sa hun at hun tar innover seg at det hun sa i forhold til konserndirektøren og voksenopplæring, burde hun ha sagt i de stille rom, og ikke i de åpne rom. Det var en ganske klar innrømmelse av noe som ikke burde ha skjedd. Det var godt innrømmelsen kom, og da synes jeg vi skal ta den til etterretning.

       Det statsråden sa etter oppfordring, om at disse uttalelsene burde vært sagt i de stille rom, var et nødvendig svar, og jeg tar det til etterretning.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg tar også til etterretning det svar som er gitt, og som var helt nødvendig å få. Men jeg vil føye til, i forhold til statsrådens imøtekommende svar når det gjelder vårt forslag, at jeg tror det også kan være fornuftig å organisere eierskapet i flere selskap. Det kan være én tenkelig modell. Vi er selvsagt ikke fastlåst på måten dette bør organiseres på. Jeg tror faktisk vi er såpass nær hverandre nå at det burde være mulig å få flertall for at dette spørsmålet bør utredes. For Senterpartiets forslag er formulert som følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og foreslå en ny organisering av det statlige eierskapet i selskaper som er organisert som aksjeselskaper og som driver forretningsvirksomhet. »

       Det er altså åpent. Regjeringen kan selv velge å utrede og organisere eierskapet i flere holdingselskap, i ett holdningsselskap eller etter andre modeller som Regjeringen måtte finne formålstjenlig. Så det er et forslag som er utformet helt i tråd med det som statsråden nå gir uttrykk for bør gjennomføres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 4028)

       Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten nå foreslå at sakene nr. 3-10 blir behandlet under ett. - Det anses vedtatt.