Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Jens Stoltenberg (A) : Arbeidsledigheten i Norge er lav. Jeg vil gjerne stille spørsmål om det til statsministeren, for jeg er sikker på at han er enig i at det er bra - det er bra for norsk økonomi, og det er bra ikke minst i kampen for sosial rettferdighet. Desto viktigere er det at vi er på vakt når vi ser tegn til økende ledighet, slik vi nå ser innenfor industrien og enkelte deler av norsk konkurranseutsatt virksomhet. Og desto viktigere er det at vi bidrar til at de som ikke er i jobb, kommer i arbeid. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt forslag til statsbudsjett lagt fram mange og omfattende tiltak for å gjøre det lettere for folk å komme i jobb - tilskudd til bedrifter som tar inn utsatt arbeidskraft, opptrapping av særskilte arbeidsmarkedstiltak og egne programmer for å få uføretrygdede tilbake i arbeidslivet. Dette mener vi er spesielt viktig når vi nå ser tegn til økende ledighet, og når vi nå diskuterer hva vi skal gjøre for å bekjempe fattigdom.

       Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig i det som kalles arbeidslinjen, satsing på å få folk i arbeid, både for å unngå ledighet og for å bekjempe sosial urettferdighet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : For det første håper jeg at Arbeiderpartiet og andre partier i Stortinget vil samarbeide positivt med Regjeringen om å bekjempe fattigdomsproblemet. Vi vil foreslå økt barnetillegg for uførepensjonister som er blant de fattigste i Norge. Vi vil justere satsene for sosialhjelp, og spesielt øke dem som gjelder barnefamilier. Vi vil øke tilskuddet til lys og varme i forbindelse med bostøtteordningen. Vi vil øke tiltak for rusmisbrukere som er blant de fattige, og vi vil gi skatteopplegget en lavlønnsprofil.

       Når det gjelder kontantstøtten, er det jo en velkjent uenighet mellom Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene. Kontantstøtten har en annen funksjon enn en del av de andre støtteordninger Stoltenberg nevnte. Den inngår ikke som en del av en families generelle inntektsgrunnlag, men har som funksjon å øke valgfriheten for småbarnsforeldre når det gjelder omsorgsform for barna sine. Vi mener faktisk at en slik valgfrihet også bør gjelde dem som har en dårlig økonomi, ikke bare dem som har en god.

       Karin Andersen (SV) : Denne regjeringen sier at de ønsker å følge opp arbeidslinja. Og det vi vet om dem som ikke kommer i arbeid, er at de i stor grad mangler kompetanse og kvalifikasjoner.

       I forrige periode var Kristelig Folkeparti enig med SV i at jo før man kommer raskt inn i aktivitet eller tiltak, jo bedre. Betyr det at denne regjeringen vil ha en langt større aktiv satsing på tiltak og kompetanseheving, f.eks ved å sørge for at retten til videregående utdanning for voksne blir en realitet? Eller vil det fortsette slik som det har vært, med mange fine ord om økt satsing på arbeidslinja, men ikke flere tiltak og penger til å gjøre arbeidslinja mulig for dem som trenger den mest?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg kan forsikre representanten Karin Andersen om at kompetanse og utdanning er et hovedsatsingsområde for Samarbeidsregjeringen. Det går på kompetanse og utdanning innenfor det ordinære skoleverk, også overfor de grupper som har falt utenfor, som står i en vanskelig situasjon, og som trenger tiltak for å komme inn i jobb.

       Det som er det viktigste når det gjelder den såkalte arbeidslinjen, er likevel at vi har en næringspolitikk som skaper nye arbeidsplasser, som reduserer ledigheten, og som gjør at vi kan opprettholde full sysselsetting. Retten til videregående opplæring skal være reell, og denne regjeringen vil videreføre arbeidet for at alle skal få realisert den.

       Så jeg vil spørre statsministeren: Vil han sette kampen mot arbeidsledighet som jobb nr. 1? Og er det i motstrid til den åpen-dør-politikk vi ser nå i dette med fri arbeidsinnvandring - eller tilnærmet fri arbeidsinnvandring - fra ikke-vestlige land, der det for mennesker på midlere og lavere nivåer nå skal åpnes for å få arbeidstilgang i Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : La meg først understreke at vi i de fleste sektorer i Norge fortsatt har et stramt arbeidsmarked. Vi ser en liten tendens til en beskjeden økning i ledigheten, og den vil Regjeringen være på vakt mot for å søke å motvirke skal utvikle seg til et større problem. Der hvor ledigheten særlig viser en liten tendens til økning, er innenfor handels- og servicenæringen.

       Arbeid til alle er et hovedmål også for Samarbeidsregjeringen - og det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om i Stortinget. Vi vil anrette den økonomiske politikken og ikke minst skatte- og avgiftsopplegget overfor næringslivet nettopp med det som siktemål at bedriftene skal gå godt, at de skal kunne ta vare på de arbeidsplasser vi har, og at de skal kunne skape nye. Det vil først og fremst være den generelle økonomiske politikken som avgjør om vi makter å realisere arbeid til alle.

       En av gruppene som vi har mange ufrivillig ledige i, er den over 55 år. Hvis de mister jobben, viser det seg at bedriftene prioriterer ikke å ta dem inn. De bedriftene som har ledige jobber, må da stimuleres på et eller annet vis av det offentlige til å prioritere den gruppen.

       Senterpartiet har foreslått redusert arbeidsgiveravgift for dem over 55 år, mens den avtalen som er inngått, begrenser seg til dem over 62 år. En beregning som er gjort, viser at vi kan få en økt verdiskaping på 13 milliarder kr i året hvis vi har like lite pensjonering blant dem over 60 år som vi hadde for 20 år tilbake. Er dette en gruppe som den nye regjeringen vil prioritere?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, jeg er opptatt av at også de som er kommet over den alderen som representanten Morten Lund refererte til, selvsagt skal ha samme rett som andre til et arbeid. Vi vet at reelt sett er pensjonsalderen i Norge lavere enn den formelt sett er. Det er relativt mange som i hvert fall når de passerer 60 år, etter hvert går ut av arbeidslivet. Mange av dem kunne ha ønsket å fortsette. Denne regjeringen er opptatt av å skape mer fleksible ordninger som gjør at arbeidstakere også over de aldersgrupper vi nå her har nevnt, kan være i jobb, og om de ikke alltid er i stand til å være det 100 %, at en kan finne mer fleksible ordninger mellom arbeid og trygd.

       Å begynne å differensiere arbeidsgiveravgiften også etter alder tror jeg vil gjøre det systemet vi har, som allerede er relativt komplisert, enda mer komplisert. Jeg tror ikke det er måten å gjøre det på. Vi har jo allerede en geografisk differensiering av arbeidsgiveravgiften.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Sosialhjelpssatsene er det kommunene som fastsetter, mens Regjeringen og departementet utarbeider veiledende retningslinjer. Det skjedde under den regjeringen Bjarne Håkon Hanssen satt i. Vi syntes ikke at de veiledende satsene var gode nok. Det ble en diskusjon om hvorvidt det var riktig å regne kontantstøtten med. For hvis en gjør det, vil en for dem som har dårlig råd, ødelegge den valgfriheten som kontantstøtten er ment å innebære.

       Min oppfatning er at hvis en først får valgfrihet for småbarnsforeldre, bør den ikke bare gjelde dem med god råd. Hvis en lar kontantstøtten bli en del av beregningsgrunnlaget for sosialhjelpssatsene, blir den valgfriheten illusorisk for dem med dårlig råd. Jeg er klar over at det er en uenighet mellom Arbeiderpartiet og Samarbeidsregjeringen når det gjelder valgfrihet for småbarnsforeldre, men vi står på den valgfriheten. Den bør også gjelde for dem med dårlig råd.

       Mitt spørsmål gjeld barnetrygda og økonomien til dei mest vanskelegstilte familiane. No har lovavdelinga i Justisdepartementet slått fast at ved innkrevjing av skattegjeld kan ikkje barnetrygda krevjast inn, for barnetrygda er barnet sine pengar. Kva er det som gjer at statsministeren her vel å fokusera på kontantstøtta og valfridomen, men ser vekk frå og ikkje ynskjer at barnetrygda skal koma det enkelte barnet til gode, òg barna i dei fattigaste familiane, og ikkje som i dag, då barnetrygda faktisk i mange tilfelle går til livsopphald, til å brødfø foreldra, framfor til det enkelte barnet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg ser ikke vekk fra at barnetrygden skal komme det enkelte barn til gode. Men det er to måter å angripe dette på. Enten kan en - som jeg skjønner representanten Meltveit Kleppa er tilhenger av - holde barnetrygden utenfor beregningsgrunnlaget ved fastsettelse av sosialhjelpssatser, eller - som den andre måten en kan imøtekomme det samme formål på - en kan heve barnesatsene i de veiledende sosialhjelpssatsene. Det går Samarbeidsregjeringen inn for. Vi vil ha en reell økning av barnesatsene i de veiledende retningslinjene for sosialhjelp. Da oppnår vi noe av det samme som representanten Meltveit Kleppa etterlyste.

       Grunnen til at en i så måte har vurdert barnetrygden noe annerledes enn kontantstøtten, er at barnetrygden er en del av en barnefamilies inntektsgrunnlag. Det kommer som kjent fram ved at den i skattetabellen regnes som såkalt negativ skatt. Økt barnetrygd regnes altså som skattelette. Det illustrerer at barnetrygd er en del av barnefamilienes inntekt. Men vi tar likevel hensyn til at også disse barnefamiliene skal få det bedre, ved å øke barnesatsene i sosialhjelpsretningslinjene.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

       Uroen over og motstanden mot krigen i Afghanistan øker i mange miljøer, også i Kristelig Folkeparti. Det gav seg klart uttrykk på helgens landsstyremøte i Kristelig Folkeparti, som endte med en enstemmig oppmoding til Regjeringen og utenriksminister Jan Petersen om å ta opp spørsmålet om bruk av klasebomber i Afghanistan med utenriksminister Powell i USA. Det var en ganske merkelig seanse, der ett regjeringsmedlem anmodet et annet regjeringsmedlem om å ta opp noe som et storting i Norge har gått inn for, nemlig å arbeide internasjonalt for et forbud mot bruk av klasebomber, mens statsministeren - ifølge mediene - tydeligvis ikke hadde det samme behovet for å pålegge utenriksministeren å gjøre det hans eget partis høyeste organ har bedt om.

       Jeg vil gjerne ha statsministerens syn på på hvilken måte man skal arbeide aktivt for å oppfylle Stortingets vedtak om internasjonalt å jobbe for forbud mot bruk av klasebomber.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : La meg bare først generelt si at jeg tror at det som skjer i Afghanistan i disse dager, er noe som mange av oss oppfatter som en vanskelig situasjon. Jeg skjønner folks uro. Samtidig er det viktig å minne om bakgrunnen. Vi må ikke glemme 11. september og at terrorister bevisst drepte 6.000 uskyldige mennesker. Taliban-regimet har etterpå ikke vært villig til å samarbeide om å stille de ansvarlige til ansvar. De har fått muligheten, men de har avslått den. Fortsatt jobbes det likevel både politisk og diplomatisk for å få Taliban-regimet til å snu.

       Bruk av militære aksjoner er det siste virkemiddelet en tyr til. For meg vil det alltid være et spørsmål om å begrense ondskapens, i dette tilfellet terroristenes, herjinger.

       Jeg skjønner også at det er en spesiell uro omkring bruk av såkalte klasebomber. Stortinget har her gjort et vedtak som pålegger Regjeringen å arbeide internasjonalt for begrensninger, som skal lede fram til et forbud mot bruk av klasebomber. Det er spesielt de bombene som blir liggende udetonert, og som kan komme til å bli sprengt senere og ramme uskyldige, som det er viktig å legge begrensninger på.

       Jeg kan forsikre at Regjeringen aktivt vil følge dette opp i forbindelse med de pågående nedrustningsforhandlingene i Genève og innenfor rammen av Konvensjonen om inhumane våpen. Da utenriksministeren var i Washington, var ikke dette et hovedspørsmål, men i samtalene med presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver, Condolezza Rice, refererte utenriksministeren til debatten i Norge om aksjonene i Afghanistan, og nevnte også i den sammenheng uroen omkring bruken av klasebomber.

Kristin Halvorsen (SV) : Klasebomber kan - hvis de blir liggende udetonert på bakken, fungere akkurat som landminer. Afghanistan er et av de landene i verden som er mest rammet av udetonerte landminer fra før. Det betyr altså at rester etter denne krigen kan bli liggende og ramme sivilbefolkningen i mange år framover. Det er også bakgrunnen for at SV fikk flertall for sitt forslag om å arbeide internasjonalt for et forbud mot landminer.

       Mener virkelig statsministeren at man arbeider aktivt for et internasjonalt forbud mot bruk av denne typen våpen dersom utenriksministeren i forbifarten nevner det overfor amerikanske myndigheter, men uten å forsikre seg om at man faktisk får stans i bruken av - hva skal man si - så alvorlige rester etter en krig, overfor en befolkning som fra før av er veldig hardt rammet nettopp av landminer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, jeg kan forsikre representanten Halvorsen om at Regjeringen aktivt kommer til å følge opp Stortingets vedtak og arbeide for det i de foraene hvor det er naturlig, og dette er først og fremst aktuelt innenfor Konvensjonen om inhumane våpen og i forbindelse med nedrustningsforhandlingene i Genève. Der vil Regjeringen legge kraft i arbeidet med denne saken.

       Vi er også interessert i å finne mer ut av spørsmålet om bruk av klasebomber i forbindelse med krigføringen i Afghanistan. Den britiske bistandsministeren har etter å ha undersøkt dette gitt informasjoner til Det britiske underhus som tyder på at slike kan ha vært brukt mot fem militære mål i Afghanistan, men da i tilfelle en type klasebomber som ikke har blitt liggende udetonert, for det finnes ulike typer av disse. Det er spesielt de som blir liggende udetonert, som er de verste, for de kan ramme uskyldige og sivile. Men uansett vil regjeringen i Norge arbeide for å få begrensinger, med sikte på et mulig senere forbud mot bruk av klasebomber.

       Regjeringa har beklageligvis sagt nei til å ta initiativ til forberedelser av en spesialsesjon i FN om terrorisme. Det er vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at Regjeringa ønsker å sette FN på sidelinja i kampen mot internasjonal terrorisme.

       Mitt spørsmål er om Regjeringa vil bidra til å gi FN en rolle i gjenoppbygginga i Afghanistan, bl.a ved å sikre et Afghanistan-basert politisk styre og ikke et amerikanskinnsatt styre. Hvis svaret er at man faktisk ønsker å gi FN en rolle, hvilken rolle tenker man seg at FN bør ha, og hvilke initiativ vil Regjeringa ta?

       Hvordan vil Regjeringen formidle til det internasjonale samfunn denne grasrotbekymringen som finnes i Norge når det gjelder krigen, selvfølgelig i tillegg til det offisielle syn som Regjeringen har? Vil det være mulig å gi uttrykk for den bekymring som faktisk er ute blant folk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg tar på alvor og jeg forstår den uro og bekymring som er ute blant folk. Ethvert tapt menneskeliv er ett for mye. Krigshandlinger og militære aksjoner er vanskelig for alle av oss. Det kan etter mitt syn bare forsvares hvis det er en siste utvei for å begrense ondskapens - i dette tilfellet terrorismens - herjinger, og begrense de tragediene som ellers kan skje.

       Hvis det internasjonale samholdet nå i aksjonene i Afghanistan slår sprekker, er jeg redd for at terroristene bin Laden og Taliban oppnår akkurat det de ønsker. Da kan vi få nye grufulle terrorangrep. Jeg skal være med og formidle uroen til mine kollegaer i andre land, men samtidig må vi ikke glemme 11. september. Terroristene drepte målbevisst tusener av uskyldige sivile. Det som skjer i Afghanistan, er noe av det motsatte; en vil forsøke å knekke terroristenes celler for å unngå at noe slikt igjen skal skje.

       En rekke kommuner over hele landet varsler nå kraftige budsjettkutt for neste år, med tilhørende reduksjon i tjenestetilbudet. Også skolesektoren synes å bli rammet. Det skal kuttes i timer, og det varsles skolenedleggelser.

       Sem-erklæringen, som Regjeringen baserer seg på, starter sin opplisting under utdanning og forskning med at Samarbeidsregjeringen vil

« - legge spesiell vekt på å styrke elevenes lese- og skriveferdigheter.

       - styrke opplæringen ved at timetallet på barnetrinnet/mellomtrinnet økes »

       Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva vil statsråden i lys av disse nedbyggingssignalene fra Kommune-Norge gjøre for å sikre et kommunalt skoletilbud, dvs. antall skoler, og et skoleinnhold, bl.a antall timer, som er akseptabelt i forhold til ønsket om å styrke basisferdigheter og timetall?

Statsråd Kristin Clemet : Det er helt riktig at det i Sem-erklæringen og for Samarbeidsregjeringen er et viktig spørsmål å styrke kvaliteten i norsk skole. Selv har jeg lagt vekt på at vi dels bør styrke innholdet i skolen, dels også bør styrke læringsmiljøet. Innholdet kan styrkes på mange måter. Det er jo kommunene og fylkene som har ansvaret for kvalitetsutviklingen i skolen, men likevel kan også staten gjøre noe. Noe av det staten gjør, er å yte ekstra tilskudd til etter- og videreutdanning for lærere, men vi er også opptatt av timetallet i skolen.

       Samarbeidsregjeringen vil styrke timetallet i skolen, og spesielt er jeg opptatt av at vi skal styrke lese- og skriveferdighetene for barn og unge. Det er dessverre tegn som tyder på at barn og unge har fått redusert sine lese- og skriveferdigheter etter Reform 97, og det synes jeg det er viktig å ta tak i. Det må vi gjøre ved tiltak på kort sikt, f.eks ved å øke timetallet, men også gjennom langsiktige tiltak som bl.a handler om å styrke lærerutdanningen og opplæringen i grunnleggende lese- og skriveopplæring for elever.

Arne Sortevik (FrP) : Jeg takker for svaret.

       Når kommunene er i førersetet, er jeg redd for at det blir dagens økonomiske fortredeligheter som ender opp med å avgjøre prioriteringen. Det beste ville etter vår mening være å la elever og foreldre komme i førersetet, utstyrt med offentlige penger, bli kunder og skape konkurranse i den offentlige forfallsskolen. Men mens vi venter på det - for der må jo vi tråkke litt vei for de andre partiene - kan den nest beste løsningen være en nasjonal standard.

       Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er da om hun vil vurdere en nasjonal standard på skoletilbud og skoleinnhold, for å sikre et tilbud som er likt for alle elever uansett hvor de bor, og uansett hvilken økonomisk situasjon bostedskommunen måtte befinne seg i til enhver tid.

Statsråd Kristin Clemet : I Norge har vi et system hvor vi på den ene siden har et lokalt selvstyre, som vi skal respektere. Vi skal respektere de lokale prioriteringer og valg som gjøres innenfor et nasjonalt opptrukket lov- og regelverk. På den annen side har vi også mange nasjonale standarder. Det er mange sentralgitte regler for skolene i Norge.

       Men det som representanten er inne på, nemlig å gi elever, lærere, foreldre og lokalsamfunn større frihet, f.eks til å utnytte ressursene på en annen måte, finne frem til andre undervisningsformer osv., støtter jeg. Jeg synes bl.a at vi generelt skal stille oss positive til alle de initiativ som tas på lokalt plan, for å gjøre ting på en annen måte. Jeg kan nevne at allerede i dag har ca halvparten av landets kommuner søkt om å få utføre forsøk, som de også har fått tillatelse til å gjøre. Det mener jeg at vi generelt skal stille oss positive til, for det er uttrykk for en entusiasme som det er veldig viktig ikke å drepe eller å hemme.

       På bakgrunn av Sorteviks spørsmål vil jeg spørre utdanningsministeren om hun synes at det også trengs mer midler inn i skolen. Og vil Regjeringen øke rammene til skolen, gjennom å øke rammene til kommunesektoren?

Statsråd Kristin Clemet : Spørsmålet om kommuneøkonomien tilligger vel for det første en annen statsråd, og dessuten kan jeg ikke komme inn på budsjettspørsmål. Tilleggsproposisjonen vil bli lagt frem på fredag.

       Generelt kan man vel si at det alltid vil være ønskelig med mer midler til skolen. Men jeg tror også det er viktig å ta innover seg at ressursene i norsk skole, særlig på grunnskolenivå, er ganske store. Vi ligger nesten i teten i verden når det gjelder ressurstilgang pr. elev. Og jeg tror det har formodningen for seg at det er mulig også å effektivisere ressursbruken og få bedre ressursutnyttelse, få mer ut av hver krone som vi investerer.

       Dette følte jeg var et hovedbudskap fra den forrige regjering at det er mulig å få til, og det er et budskap jeg støtter.

       Samarbeidsregjeringen har satt fattigdomsproblemene på dagsordenen. Det er bra, selv om selvfølgelig enkelte av tiltakene kan diskuteres. Den debatten skal vi ikke ta nå. Den får vi rikelig tid til å komme tilbake til.

       Men jeg har lyst til å ha et litt annet fokus, for sentrumsregjeringen var opptatt av utjevning. Jeg vet også at statsministeren har vært opptatt av å utjevne de økende forskjellene som vi har opplevd gjennom ti år med arbeiderpartistyre på 1990-tallet. Mitt spørsmål til statsministeren er kort og godt: Har statsministeren og Regjeringen nå skiftet fokus fra å ønske å utjevne forskjellene til å konsentrere seg om å bekjempe fattigdom?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nei, det er for meg to sider av samme sak. Men den viktigste måten å jevne ut forskjellene på er selvsagt å løfte opp dem som har det vanskeligst. Det er det Regjeringen vil starte et målbevisst arbeid for.

       Den sentrumsregjeringen som representanten Enoksen og jeg begge hadde gleden av å sitte i, la et veldig godt grunnlag for det arbeidet Samarbeidsregjeringen nå viderefører, fordi den utjamningsmeldingen sentrumsregjeringen la fram, analyserte jo i stor grad hvilke grupper det er som har blitt liggende etter. Det gjelder f.eks en del av de enslige forsørgere, det gjelder familier med store rusmiddelmisbruksbelastninger, det gjelder langtidsledige, og det gjelder bostedsløse.

       Samarbeidsregjeringen viderefører nå dette arbeidet ved nettopp å forsøke å ta tak i ordninger som kan nå fram til disse gruppene som har blitt liggende etter. Det er for meg den viktigste delen av utjamningspolitikken, at vi løfter opp dem som har det vanskeligst i samfunnet vårt.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg takker for svaret, men jeg er faktisk helt uenig i statsministerens beskrivelse.

       Det er viktig å løfte dem som har det aller vanskeligst, og det initiativ som Regjeringen der har tatt, er prisverdig. Men når flere av de nye statsrådene samtidig tar til orde for økte lønnsforskjeller, og Regjeringen samtidig vil fjerne utbytteskatten, hvor nærmere 70 % går til dem som har inntekter over 1 mill. kr, og nærmere 90 % går til dem som har inntekter over 0,5 mill. kr, så aksepterer man faktisk at forskjellene vil øke - ved at man både legger til rette for økte lønnsforskjeller, og ved at de som har de høyeste inntektene, på nytt skal kunne ta ut skattefritt utbytte. Da vil hjelp til dem som har det aller vanskeligst, lett kunne framstå som avlat, for vi vil få større spenn i befolkningens levekår.

       Det er en utvikling som Senterpartiet ikke ønsker, og som jeg heller ikke trodde denne regjeringen ville stå for. Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil Regjeringen akseptere den økningen i lønnsforskjeller som det kan tyde på at man legger opp til?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det jeg har registrert at arbeids- og administrasjonsministeren har tatt til orde for, er en dialog med partene i arbeidslivet om hvordan en i noe større grad kan ha en individuell lønnsfastsettelse, også ut fra faktorer som kompetanse, erfaring osv. Den dialogen synes jeg en skal ta, uten at en dermed fremstiller det som at vi skal øke forskjellene i det norske samfunnet.

       Når det gjelder utbytteskatten, er det i realiteten en dobbeltbeskatning av næringslivet. Dette har å gjøre med spørsmålet om å bringe privat kapital inn i våre bedrifter slik at vi fremmer nyskaping, verdiskaping og dermed full sysselsetting. Jeg synes at en også må være villig til å se det spørsmålet i den sammenheng at vi skal ha en bedre bedriftsbeskatning enn det vi nå har. Vi ønsker å fremme norsk eid næringsliv og kapitaldannelse.

       Ser ikke statsministeren, når lovavdelingen i Justisdepartementet slår fast at barnetrygden ikke skal kreves inn ved skatterestanser, ut fra et prinsipp om at dette er barnas penger, at dette også bør gjelde de aller fattigste? Er det mulig for oss i rike Norge å leve videre med et system som er slik at millionærer og endog milliardærer får barnetrygd, mens de aller fattigste familiene ikke skal ha disse pengene til å kunne ha et minimum av valgfrihet i sin hverdag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg kan ikke være enig i representantens beskrivelse av at denne samarbeidsregjeringen er mer detaljert når det gjelder forslag som skal komme rike til gode, enn når det gjelder forslag som skal komme fattige til gode. Hvis en er villig til å se på den første tiltakspakken når det gjelder fattigdomsbekjempelse, som sosialministeren og statsministeren offentliggjorde i går, vil en se at vi har gått konkret til verks. Dette er et første steg i en opptrapping av kampen mot fattigdom i Norge.

       Når det gjelder barnefamiliene og barnetrygden, har jeg sagt, og jeg gjentar, at Regjeringen i 2002 vil heve barnesatsene i de veiledende retningslinjene slik at de i større grad tar hensyn til de reelle kostnadene ved å ha barn. Og dette er for å imøtekomme den problemstilling Karin Andersen tar opp. Selvsagt skal barnetrygden være like reell for dem med dårlig råd som for dem som har bedre råd. Det er jo nettopp derfor vi fremmer et forslag om å heve barnesatsene.

       Eg vil be statsministeren bekrefta eller avkrefta at han står fast ved strategien om eit meir rettferdig skattesystem.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Selv om jeg nå leder en samarbeidsregjering og ikke den utmerkede sentrumsregjeringen som spørreren og jeg begge var medlemmer av, står vi fast ved strategien. Nettopp som representanten Meltveit Kleppa nå sa, må hovedfokuset være å løfte nedenfra dem som har det vanskeligst. Det er bare de tiltakene som rettes inn mot dem, som kommer dem til gode. Tiltak som rettes inn mot andre grupper i samfunnet, kommer ikke de dårligst stilte til gode. Og da må vi rette tiltakene nettopp mot dem som er fattige, og som har det vanskelig.

       Skattesystemet skal bidra til inntektsutjamning, men det har også andre formål. Det skal bidra til nyskaping, verdiskaping og full sysselsetting, som kanskje er det viktigste velferdstiltaket vi overhodet kan iverksette, nemlig at folk har et arbeid. Vi vet at fattigdommen ofte er stor blant dem som går lenge uten arbeid. Så skattesystemet skal stimulere til full sysselsetting. Det er det også viktig å huske.

       Likestillingsombudet har nylig kommet med en rapport som konkluderer med at ACE-læremidlene som er i bruk ved ACE-skolene, helt klart bryter med likestillingsloven.

       Statsråd Victor Norman uttalte søndag at grunnskolen bør forbli offentlig. Mener utdanningsministeren at det er riktig å gi offentlig støtte for at våre barn skal gå på privatskoler med et ekstremt og nedverdigende kvinnesyn, som også bryter med norsk lov? Og hva legger Regjeringen i at en ønsker en forbedring av privatskoleloven, som det står i Sem-erklæringen?

Statsråd Kristin Clemet : La meg først si at jeg er enig med Victor Norman i det jeg forstår er hans budskap, nemlig at den største trusselen - indirekte - mot den offentlige skolen er en dårlig offentlig skole. Derfor kommer det til å være et hovedanliggende for meg å få til en god offentlig skole som elevene har lyst til å gå på, og som foreldrene har lyst til å sende sine barn til. Men det er selvfølgelig også viktig at det eksisterer adgang til noen private supplementer. Det gir valgfrihet, det gir et visst korrektiv, og det gir mangfold. Jeg har mange positive eksempler på det, gjennom Steinerskolen, Montessori-skolen og religiøse alternativer - nå etter hvert også en del internasjonale alternativer.

       Når det gjelder loven, mener jeg at den ikke er noen god lov. Den gir veldig lang saksbehandlingstid, og det er et stor element av skjønn der som gir liten forutberegnelighet, hvilket kan være det samme som for liten rettssikkerhet. Vi har i Sem-erklæringen sagt at den skal forbedres eller forenkles. Det første vi nå gjør i departementet, er å gå gjennom selve praktiseringen av loven og se om vi kan korte ned saksbehandlingstiden. Så vil vi i neste omgang se hvorledes vi eventuelt kan endre loven og få den til å bli bedre, enklere og mer forutberegnelig for publikum.

       Akkurat når det gjelder Likestillingsombudets rapport, er den ikke ankommet departementet ennå, men når det gjelder disse skolene, er det en forutsetning at de skal følge norsk lov, også likestillingsloven. Jeg har fått opplyst at det under statsråd Giskes tid har vært ført et særskilt tilsyn med de eksisterende skolene - som allerede er godkjent, og som er i virksomhet - frem til påsken 2001, uten at det fremkom noen spesielle merknader. Når det da gjelder eventuelle fremtidige godkjennelser, vil jeg selvfølgelig studere det Likestillingsombudet kommer med til departementet svært nøye i den forbindelsen. Men forutsetningen er altså at norsk lov følges.

       En forenkling av denne behandlingen må innebære at en del av de kriteriene som er satt for å ivareta enten lokalsamfunnets eller barnas interesser, svekkes. Kan statsråden si hvilke av disse kriteriene den nye regjeringen ønsker å fjerne for å gi større liberalisering i etableringen av privatskoler?

Statsråd Kristin Clemet : Som jeg sa i mitt forrige svar, har vi ikke kommet så langt at vi har bestemt oss for hvordan en revisjon av loven skal skje. I første omgang går vi inn og ser på praktiseringen av loven. Jeg er ikke enig med representanten i at denne loven er veldig enkel, det er et element at skjønnsutøvelse her som kan gi liten forutberegnelighet. Representanten er sikker kjent med at det er mange enkeltsaker som skaper veldig mye strid, og det er i seg selv ikke heldig, etter min vurdering.

       Jeg kan ikke si akkurat hvordan dette kommer til å skje, men la meg uttrykke meg slik: Meg bekjent er det ca 1,7 % av elevene i Norge som i dag går i private skoler. Vi vet at særlig religiøse alternativer, Steinerskolen og Montessori-skolen har vært veldig aktuelle til nå, og nå ser vi også at det kommer noen internasjonale alternativer som følge av at vi blir en del av et internasjonalt samfunn. Jeg synes ikke det er skadelig om denne loven blir noe mer liberal, slik at noen flere elever kan gå i privat skole og bidra til det mangfold noen ønsker seg.

       Mitt spørsmål går på statstilskuddet. Vi bruker årlig ca 1,3 milliarder kr til private skoler i Norge, som ACE-skolene er en del av. Mitt spørsmål er: Vil statsråden bruke tilskuddet for å påvirke den utviklingen som vi ser?

       Det er selvsagt at skoler som ikke følger norsk lov, ikke skal få lov til å fungere. Hvorledes vil statsråden hindre disse skolene, og vil hun bevisst bruke tilskuddet og trekke det tilbake for skoler som ikke følger norsk lov? Det er jo den muligheten statsråden har til å påvirke, og til å gripe inn for å hindre den utviklingen vi nå har. Spørsmålet er: Vil statstilskuddet bli trukket tilbake for skoler som ikke følger norsk lov?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg kjenner altså ikke til at det er noen skoler som er i virksomhet i dag, og som er godkjent, som ikke følger norsk lov. Jeg har nettopp vært inne på de skolene som er mest omtalt. Det har vært ført tilsyn med dem. Vi har tilsynsorganer i Skole-Norge som skal påse at disse skolene følger norsk lov. Det er ført et særskilt tilsyn med disse, uten at det har fremkommet noen merknader i den forbindelse. Så jeg mener at dette spørsmålet ikke er aktuelt.

       Generelt mener jeg også at det å trekke støtte eller tildele støtte, og bruke det som trusler i denne forbindelse, ikke er så veldig heldig. Men det er en forutsetning at man skal følge norsk lov.

       Den 13. februar 1944 senket norske marinefartøy, som opererte fra baser i Storbritannia, to norske fartøyer i Hustadvika, nemlig hurtigruteskipet « Irma » og slepebåten « Henry ». 61 nordmenn ble myrdet den dagen.

       I over 30 år har det vært arbeidet for å få reist et minnesmerke over denne tragedien i Hustadvika. Hittil har ikke noen regjering v/Forsvarsdepartementet villet betale fullt ut for et minnesmerke - de har tilbudt halv finansiering.

       Vil statsministeren nå ta initiativ til å sette sluttstrek for den saken og få reist et minnesmerke som de etterlatte kan få gå til med sin sorg?

       Etter 30 års arbeid syns jeg det er på tide at denne saken kommer ut av glemselen. De etterlatte er nå i åttiårsalderen. Det kan vel ikke være meningen at folk i åttiårene skal gå med tiggerstaven for å kunne betale halvparten av et slikt minnesmerke. Jeg syns statsministeren skulle gjøre mer enn å ta det med seg, han skulle gripe fatt i saken. Han burde si her i dag: Denne saken løser vi. Det er ikke mye penger det dreier seg om, det er vel snakk om 1 1/2 million kr.

       Egenandelene i skolen er store, og de har økt de siste årene. I departementets egen undersøkelse for et års tid siden konkluderte en med at egenandelene i grunnskolen var på litt over 200 mill. kr, det er det foreldrene betaler til ulike arrangementer - alt fra leirskole til undervisningsmateriell. I Oslo kommune er det gjort en ny undersøkelse som viser at i Oslo er egenandelene nå på over 16 mill. kr - det er en undersøkelse som vi har fått i de siste ukene. Vi vet at det finnes klasser hvor inntil en tredjedel av barna ikke har råd til å være med på leirskole, fordi foreldrene ikke har de pengene som skal til for å betale egenandelene. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil hun ta initiativ til å fjerne egenandelene i grunnskolen, og på hvilken måte vil det eventuelt bli gjort?

       Så vil statsråden kanskje si at hun vil ikke si noe om budsjettet, men nå har jo statsministeren tidligere i dag fortalt en god del om budsjettet, så om statsråden sier litt om utdanningsbudsjettet også, vil det ikke bryte den praksis som er etablert her i dag.

       I og med at vi nå har en lovfestet rett til videregående opplæring, mener jeg også at det er naturlig at den videregående skolen er gratis. Vi vet at elevene i videregående skole i dag betaler 3.000-4.000 kr i året i utgifter til skolebøker. Og mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig med Arbeiderpartiet i at også den videregående skolen skal være gratis.

       Vi har hatt et supplement til den offentlige skolen i veldig mange år, både religiøse og pedagogiske alternativer. Men i et samfunn som blir mer og mer kulturelt og religiøst sammensatt, så den forrige regjeringen som et av hovedmålene at den offentlige skolen og skoleverket vårt skulle fungere som et lim, som en møteplass for barn og elever av ulik kultur og ulik religion. En framvekst av ulike skoler med ulikt religiøst ståsted, hvor barna sorteres i ulike religiøse grupper, hvor muslimske barn skal gå i muslimske skoler, kristne barn i kristne skoler, jødiske barn i jødiske skoler og humanetiske barn i humanetiske skoler, anså vi som bekymringsfullt i et samfunn hvor vi trenger møteplasser, og hvor vi trenger integrering og forståelse mellom ulike kulturer og religioner.

       Mitt spørsmål er om den nye utdanningsministeren deler det synet at det er bekymringsfullt at vi får en oppsplitting av elevene i ulike religiøse skoler.

Statsråd Kristin Clemet : Det er vel ikke til å legge skjul på at Arbeiderpartiet og de partiene som deltar i Samarbeidsregjeringen, har litt forskjellig syn på privatskoler. Jeg tror likevel ikke at representanten Giske behøver å ta alle sorgene på forskudd. Jeg tror ikke det ligger an til noe voldsomt frislepp når det gjelder privatskoler. Ingen er vel for å forby privatskoler. Det er tillatt med privatskoler etter visse kriterier. Det gir en viss valgfrihet, det gir et visst korrektiv, det gir en viss konkurranse, det gir mangfold, og samfunnet blir også mer mangfoldig.

       Jeg er derfor ikke bekymret for det som skal skje der. Som jeg nevnte i sted, er det 1,7 % av elevene, hvis jeg husker riktig, som i dag deltar i private skoler. I Sverige og i Danmark, er sosialdemokratene mye mindre bekymret med hensyn til privatskoler og mye mer positiv til privatskoler, og andelen er kanskje 3-4 % i f.eks. Sverige, som har en mye mer liberal lovgivning enn oss. Om vi gjør vår lovgivning noe mer liberal enn den er i Norge, så ligger vi likevel langt etter det sosialdemokratene finner hensiktsmessig i Sverige.

Trond Giske (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Den utdanningspolitiske talsmannen for Høyre i forrige periode sa så sent som i valgkampen at vi burde komme opp på dansk nivå når det gjaldt privatskoler, dvs. kanskje rundt 12 % av elevene i private skoler. På Høyres landsmøte foreslo Oslo Høyre at man ikke skulle ha den samme liberale holdningen til opprettelse av privatskoler når det gjaldt religiøse private skoler, nettopp ut fra den bekymringen at man skulle dele inn barna og elevene i ulike skoleslag. Det ble nedstemt på Høyres landsmøte, men nå er det andre toner igjen fra utdanningsministeren.

       Mitt spørsmål er da: Det gamle synet til Høyre, som gikk ut på at det skulle være en fri etablering også av religiøse alternativer med den samme stykkprisfinansieringen som i det offentlige skoleverk og med tilsvarende tilskudd, er den politikken nå gravlagt? For hvis man følger det systemet, vil man ikke ha noen kontroll på hvor mange private, religiøse alternativer man har, og man har heller ingen mulighet for å sikre den integreringen og den møteplassen som skoleverket er for barn av ulik religiøs tilhørighet.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 2, fra representanten Audun Bjørlo Lysbakken til utenriksministeren, blir etter anmodning fra utenriksministeren flyttet og besvart etter spørsmål 20, dvs. til slutt i spørretimen.

       Spørsmål 4, fra representanten Åslaug Haga til kirke- og kulturministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 5, fra representanten Karita Bekkemellem Orheim til kirke- og kulturministeren, vil bli besvart av utdannings- og forskningsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra utdannings- og forskningsministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 11, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 10, fra representanten Ulf Erik Knudsen til barne- og familieministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 11, fra representanten Hill-Marta Solberg til utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Britt Hildeng.

       Spørsmål 15, fra representanten Olav Gunnar Ballo til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra helseministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 9, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 21, fra representanten Per Sandberg til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av kommunal- og regionalministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra justisministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 22, fra representanten May Hansen til miljøvernministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       Steinar Bastesen (Kp) : Jeg har følgende spørsmål til statsministeren:

       « Regjeringa i Irland v/statsminister Bertie Ahern har varslet at Irland 9. november i år vil stevne Storbritannia for tribunalet i Hamburg for brudd på UNCLOS - United Nations Convention on the Law of the Sea (De forente nasjoners havrettskonvensjon) i forbindelse med oppstart av MOx-fabrikken.

       Vil statsministeren ta kontakt med sin kollega i Irland og gi en uforbeholden støtte til Irland? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Arbeidet med miljøbelastningen som er knyttet til Sellafield, er en viktig sak for Regjeringen. I Sem-erklæringen slås det fast at Regjeringen vil forsterke engasjementet mot utslipp fra anlegget.

       Når det gjelder Sellafield, er det først og fremst technetiumutslippene som berører norske interesser. Nivåene av technetium 99 i norske farvann øker fortsatt. Snarlige utslippsreduksjoner er derfor ønskelig, selv om nivåene som måles langs vår kyst, pr. i dag ikke utgjør noen direkte fare for miljø eller helse. Ikke minst har det stor betydning at markedene oppfatter norsk fisk og sjømat som rene produkter.

       Den britiske regjeringen skal snart vedta framtidige utslippsgrenser for technetium 99. Som grunnlag for beslutningen ligger det et forslag fra det britiske miljødirektoratet som anbefaler at utslippene skal få fortsette helt til 2006. Det er derfor meget viktig å påvirke den nært forestående beslutningen om framtidige utslippsgrenser.

       Vi er også oppmerksom på at britene allerede har fattet en kontroversiell beslutning som vedrører Sellafield. Vi ser med bekymring på at det er gitt klarsignal til oppstart av en ny fabrikk som skal produsere såkalt MOx-brensel av uran og plutonium fra reprosesseringsanlegget. Den britiske regjering mener å ha både helse- og miljøargumenter på sin side. MOx-anlegget har likevel bidratt til å aktualisere spørsmål om miljø og sikkerhet ved Sellafield ytterligere, bl.a har transport av brenselet til Japan gjennom Nordøstpassasjen vært diskutert.

       Regjeringen har trappet opp presset på Storbritannia og tatt initiativ til en gjennomgang av vår videre innsats mot Sellafield-utslippene.

       Selv har jeg tatt dette opp med mine nordiske statsministerkollegaer og med representanter for de selvstyrte områdene i forbindelse med Nordisk Råds sesjon i København.

       Vi har tatt initiativ til en vurdering av hvilket grunnlag Norge har i internasjonale konvensjoner for å reise sak mot britene.

       Vi har tatt kontakt med Irland som allerede har stevnet britene under den såkalte OSPAR-konvensjonen for tilbakeholdelse av informasjon vedrørende Sellafield. Irene har også varslet at de vil ta i bruk FNs havrettskonvensjon for å anlegge sak mot britene. Vi støtter Irland politisk og moralsk.

       Miljøvernministeren har i nordisk krets hatt møter med sine britiske motparter, og de nordiske miljøvernministrene gikk nettopp sammen om en felleserklæring i forbindelse med Sellafield.

       Det vil fra norsk side legges et fortsatt politisk press på britiske myndigheter i tiden som kommer. Miljøvernministeren møter sin irske kollega under klimamøtet i Marrakech denne uken. Miljøvernministeren har også bedt om et møte i London i løpet av november.

       Jeg kan forsikre representanten Bastesen om at arbeidet mot Sellafield-utslippene også vil ha Regjeringens og min fulle oppmerksomhet i tiden som kommer.

Steinar Bastesen ( Kp) : Jeg takker statsministeren for svaret, og registrerer at han har uttrykt støtte til statsministeren i Irland.

       Han var også inne på at britiske miljøvernmyndigheter innen kort tid muligens vil gi tillatelse til økte utslipp fra Sellafield, og utslipp av technetium 99 tar det 213.000 år å halvere. Det er veldig bekymringsfullt.

       Vil statsministeren i tillegg til det han har sagt, ta noe initiativ overfor Storbritannia dersom de skulle finne på å gi tillatelsen til økte utslipp? Kan støtte f.eks til NGO-organisasjonen være en ting å gjøre, som har gått til søksmål mot Sellafield for de utslippene de er ved å gjøre? Jeg vet at en stat kan ha problem med å gå til sak mot et privat anlegg.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, vi vil fortsette vårt sterke engasjement i kampen mot økte utslipp fra Sellafield, og vi vil hele tiden vurdere hvilke initiativ vi kan ta. Jeg har søkt og regner i løpet av noen få dager med å få kontakt med min irske kollega om denne saken. Vi vil ta det opp på så høyt nivå som vi når fram til i Storbritannia.

       Jeg kan også opplyse at Norge til våren skal være vertskap for en ny nordsjøkonferanse, og vi vil også se det som en anledning til å fremme våre interesser som kystnasjon når det gjelder de bekymringsfulle utslipp av technetium fra Sellafield-anlegget.

       Jeg kan forsikre representanten Bastesen om at Regjeringen deler hans engasjement på dette området, og vi vil søke alle mulige virkemiddel for å nå fram og hindre at vi får en forverring av denne situasjonen.

Steinar Bastesen (Kp) : Jeg takker igjen statsministeren for svaret.

       Grunnen til at jeg har reist dette spørsmålet er først og fremst at kysten er utpekt som et område for fremtidig vekst og trygghet for vår økonomi, og da har vi ikke råd til å tulle med og akseptere forurensning som kan stoppes.

       Jeg synes det er oppløftende at statsministeren også kan vurdere å bruke utenomstatlige virkemidler, for konferanser, uttalelser, brev og innspill er én ting, men konkret handling i form av en dom som blir stadfestet, er noe enhver regjering må bøye seg for internasjonalt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Irene har jo som sagt varslet sak, og det har vår regjerings politiske og moralske støtte.

       Ellers må en regjering først og fremst forholde seg til myndigheter i andre land, og vi vil på miljøvernminister- og statsministernivå og gjennom andre kontakter med både briter og irer og med andre aktuelle nasjoner opprettholde og forsterke vårt engasjement på dette området.

       Så kan det i tillegg til dette være et verdifullt folkelig engasjement gjennom frivillige organisasjoner. Det verken kan eller vil en regjering styre. Men vi har her en felles interesse og et felles engasjement med miljøbevegelsen, som også er sterkt opptatt av denne saken.

Presidenten: Spørsmål 2 vil bli behandlet senere.

Spørsmål 3

       Morten Lund (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Ordførerne i Rennebu, Hitra og Holtålen hevder at de etatskontorene som likningsforvaltningen nå etablerer i kommunene, får en langt svakere bemanning og kompetanse enn det som ble forutsatt ved behandlingen i Stortinget for ett år siden.

       Vil statsråden se til at etatskontorene får bemanning, spesialfunksjoner og åpningstider slik det ble forutsatt? »

Statsråd Per-Kristian Foss : I Finansdepartementets budsjettproposisjon for 2001 fremsatte regjeringen Stoltenberg forslag til omorganisering av ligningsforvaltningen etter den såkalte distriktsmodellen. Stortinget sluttet seg til forslaget.

       Om betegnelsen « etatskontor » ble det i den nevnte proposisjon uttalt at det er et lokalkontor for ligningsfunksjonen i ca 190 kommuner, som vil ha mange likhetstrekk med dagens ligningskontor, og som også kan ha spesialkompetanse på særlige områder. Dagens ligningskontorer er kjennetegnet av en del felles grunnleggende ligningsoppgaver, men varierer ellers når det gjelder bemanning og åpningstider, avhengig av lokale forhold.

       Ny organisering av ligningsforvaltningen har som et av sine viktigste mål å styrke arbeidet med ligning og kontroll av næringsdrivende, selskaper og andre kompliserte skattesaker. Et hovedvirkemiddel for å nå dette målet er å samle etatens ressurser i færre, men større enheter. Hensynet til publikum skal samtidig ivaretas, slik at publikum skal kunne få svar på sine henvendelser, enten de henvender seg til distriktskontoret, et etatskontor eller et annet kontor, f.eks et offentlig servicekontor, hvor skatteetaten er representert ved andre.

       I mange mindre ligningsdistrikter er det ikke mulig å kunne samle flere ressurser til det ledende distriktskontoret uten at det i noen grad går ut over bemanningssituasjonen ved de andre kontorene i distriktet. Dette er hovedårsaken til at etatskontorene som etableres i Rennebu, Hitra og Holtålen, vil bli noe redusert i forhold til tidligere bemanning. Alle de tre kontorene vil imidlertid fortsatt utføre tradisjonelle ligningskontortjenester, og oppfyller på den måten kravet til rolle og oppgaver for etatskontor. Disse kontorene vil således ha mange likhetstrekk med dagens ligningskontor.

       Skattedirektoratet skal gjennomføre kartlegging av publikumshenvendelser til etatskontor og steder hvor etaten er representert av andre. Denne kartleggingen vil danne grunnlag for fremtidig dimensjonering av åpningstider og tilgjengelighet til ligningsforvaltningens tjenester.

       En omorganisering av landets ligningsforvaltning vil nødvendigvis medføre en del endringer i mange kommuner. Jeg har imidlertid tillit til at skattyterne i Rennebu, Hitra og Holtålen fortsatt vil få en tilfredsstillende betjening av skatteetaten.

       Det var en omfattende prosess som var i gang før saken kom til Stortinget, og det er omfattende det som skal skje etterpå. Det er viktig for mange hvordan statens service tilbys. Det er ikke nok med at departementet har sagt til Stortinget det som statsråden nå har sitert og bl.a legger stor vekt på, at etatskontorene skal ha « mange likhetstrekk ». Stortinget har også sagt noe om dette og har presisert at på etatskontorene, som det nå skal bli i 191 kommuner, skal den kompetanse som finnes i dag, ivaretas, og bemanningen skal være stort sett som i dag.

       De fire kommunene i Sør-Trøndelag som nå har fått etatskontor, står bak en felles henvendelse som har kommet. Etatskontorene har fra tre til fem ansatte, og så får de nå beskjed om at det blir 0,4 årsverk. Det er noe helt annet enn det Stortinget har forutsatt, og statsråden bekreftet også i juni at det Stortinget har sagt, skal det også bli. Vil statsråden følge opp og sørge for at det Stortinget har sagt, også er det som blir realiteten?

Statsråd Per-Kristian Foss : Statsråden vil følge opp Stortingets vedtak, men understreker at enhver endringsprosess vil medføre endringer. Det kommer man ikke utenom.

       Jeg legger vekt på betjeningen i forhold til dem som skal nytte seg av tjenestene til etats- og ligningskontorer, og understreker at alle de tre kontorene fortsatt vil utføre tradisjonelle ligningskontortjenester, med andre ord vil være tilgjengelige for vanlig publikum på vanlig måte.

       Så legger jeg vekt på at vi så etter en tid skal gjennomføre en undersøkelse blant brukerne av etatskontorene for å se om de er fornøyd, og eventuelt hvis ikke, hvorfor. Og så vil vi komme tilbake til Stortinget med sikte på eventuelt å rette dette opp. Jeg syns at en slik forbrukerundersøkelse kanskje er den beste måte å skaffe seg kunnskap på om hva forbrukerne mener.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker på nytt for svaret. Det er klart at enhver forandring skal føre til en forandring!

       Det som Stortinget åpnet for, var at servicekontorbegrepet skulle innføres i 134 kommuner. Det skulle bli lite likningskontor igjen. I 191 kommuner skulle likningskontorene bli stort sett som i dag, og det ble sagt at åpningstidene også skulle bli stort sett som i dag. De kontorene vi her snakker om, har åpningstid fra kl. 9 til kl. 15 fem dager i uken. På hvilken måte skal de kunne holde åpent like lenge med 0,4 årsverk? Jeg tror ikke at det blir slik. Det er klart at da blir det mindre besøk. En forbrukerundersøkelse vil vise at det er lite behov for disse.

       I en pressemelding fra finansministeren i juni i år står det at vi « vil sikre at folk får utført de fleste ligningstjenester på hjemstedet ». Jeg tror at folk i disse kommunene forventer at statsråden nå sørger for at det Stortinget har sagt, og som den forrige statsråden har bekreftet skal bli fulgt opp, også blir realiteten: at likningskontoret er åpent fem dager i uken, at det fins fagkompetanse der, og at det også på noen av etatskontorene blir tilført spesialkompetanse, slik som Stortinget faktisk har sagt.

Statsråd Per-Kristian Foss : Jeg bare viser til tidligere svar, og mener at begreper som « stort sett som i dag » og utførelse av « de fleste likningstjenester » er begreper som fortsatt kan brukes. Jeg tror man kanskje skal avvente en publikumsundersøkelse før man foregriper konklusjonen i forhold til hva publikum måtte komme til å mene.

Spørsmål 4

       « NaKuHel-senteret på Sem i Asker har vist i praksis at det med små finansielle midler gir mange et meget godt tilbud. Alternativet for mange ville være et betydelig dyrere behandlingstilbud. Senteret på Sem er blitt en modell for instanser i hele landet. Til tross for betydelig frivillig innsats, sliter NaKuHel finansielt.

       Vil statsråden bidra til at NaKuHel kan fortsette og videreutvikle sitt arbeid, og hvilken rolle mener statsråden kultur skal spille i en helseforebyggende sammenheng? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

       Spørsmål 5 vil bli behandlet senere.

Spørsmål 6

       Jan Arild Ellingsen (FrP) : « Den norske offisielle holdningen om støtte til USAs aksjoner mot Taliban-regimet og Osama bin Laden står fast. Samtidig kan det virke som om det finnes miljøer i Norge som støtter Taliban og Osama bin Laden og således terrorangrepet mot USA.

       Har POT i dag oversikt over disse miljøene, og vurderes disse som en trussel mot sikkerheten her i landet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Bekjempelse av internasjonal terrorisme har i flere år vært en prioritert oppgave for Politiets overvåkingstjeneste. Dette arbeidet, som er svært ressurskrevende, omfattende og langvarig, er betydelig intensivert etter terroraksjonene i USA 11. september 2001.

       Al-Qaida-nettverket, som blir ledet av Osama bin Laden, er løselig sammenbundet. Medlemmene opererer til en viss grad selvforsynt, både med hensyn til kommando, kontroll og finansiering av virksomheten. De har en sterk fokusering på sikkerhetsmessige forhold i planleggings- og gjennomføringsfasen av en terroraksjon. Planleggingen kan pågå i flere år. Dette operasjonsmønsteret gjør det vanskelig for sikkerhets- og etterretningstjenester å identifisere terrorceller og målene for aksjonene. Al-Qaida-nettverket har sympatisører i en rekke land verden over, inkludert Norge. Denne internasjonaliseringen betyr at grupper og personer tilhørende organisasjoner som i utgangspunktet har en nasjonal agenda, også kan komme til å operere internasjonalt.

       I tiden etter 11. september har et stort antall personer blitt arrestert i flere europeiske land. De er mistenkt for å tilhøre islamske terrornettverk, og arrestasjonene må ses på som forebyggende tiltak fra myndighetenes side for å hindre nye terroraksjoner. Disse arrestasjonene er et resultat av europeiske sikkerhetstjenesters mangeårige arbeid med å kartlegge ekstreme islamske miljøer. Det er ikke foretatt arrestasjoner i Norge etter 11. september av personer som er mistenkt for deltakelse i terrorvirksomhet.

       Norge mottar flyktninger og asylsøkere fra en rekke land i den muslimske verden. Dette har også medført at også sympatisører av radikale grupperinger har bosatt seg i Norge. Disse gruppene har imidlertid hittil ikke utgjort noen konkret trussel mot norske eller utenlandske interesser.

       Trussel mot den internasjonale sikkerhet baserer seg på at Norge kan fungere som et tilfluktssted for militante miljøer med internasjonale forgreininger. Herfra kan disse miljøene kanalisere ulike former for støtte til moderorganisasjonene, som driver væpnet kamp eller terrorvirksomhet i hjemlandet.

       Politiets overvåkingstjeneste foretar selvfølgelig en løpende vurdering av alle typer trusler med de virkemidler som står til rådighet. I dette arbeidet inngår også samarbeid med andre politiorganer og myndigheter i nødvendig utstrekning.

Jan Arild Ellingsen (FrP) : Jeg registrerer at statsråden bekrefter at denne type sympatisører også finnes i Norge.

       I går vedtok Stortinget en ekstrabevilgning som bl.a tilførte Politiets overvåkingstjeneste 4 mill. kr mer. Statsråden sier også i sitt svar at man så langt ikke har registrert noen trussel fra disse miljøene. Betyr det at statsråden vurderer det som å være en risiko siden man ser nødvendigheten av å tilføre midler for å kunne forebygge og sikre?

Statsråd Odd Einar Dørum : Når det gjelder beskrivelsen av risiko og trusler, har jeg svart på det i mitt første svar.

       Når det gjelder midler til Politiets overvåkingstjeneste, har det en generell sammenheng med det sårbarhetsbildet som er erkjent nå i noen år, og som bl.a er beskrevet i innstillingen fra det utvalget som jeg i sin tid som justisminister initierte, nemlig Willoch-utvalget. Og ut fra dette sårbarhetsbildet vet vi at vi kan stå overfor en trusselsituasjon som er mye mer sammensatt enn før. Det er bakgrunnen for at vi ser det nødvendig å ha en moderne, oppdatert og velfungerende overvåkingstjeneste i vårt land.

       Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg ønsker å stille justisministeren følgende spørsmål:

       « I Hedmark ble det høsten 2001 utvist åtte litauere fra Norge, og de ble idømt en bot på 3.000 kroner hver for tyttebærplukking.

       Synes statsråden, på generelt grunnlag, dette er en riktig bruk av rettsvesenet og dets midler, eller ser statsråden muligheter for en oppmykning av dagens regelverk? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Det å plukke tyttebær er i seg selv ikke straffbart. De sakene det refereres til, gjelder salg av bær uten slik arbeidstillatelse som utlendingsloven krever. Politimesteren i Hamar har opplyst at det dreide seg om så betydelige mengder bær at dette ble ansett som ervervsvirksomhet. Etter utlendingsloven må utlendinger som driver ervervsvirksomhet, ha arbeidstillatelse, noe litauerne ikke hadde. Å få slik sesongarbeidstillatelse skal imidlertid være en enkel sak, og flere av litauerne hadde også slik arbeidstillatelse i fjor.

       Som representanten Per Roar Bredvold kjenner til, faller påtalemyndighetens behandling av enkeltsaker ikke inn under mitt ansvarsområde, men under Riksadvokatens. På generelt grunnlag viser jeg imidlertid til at det er Stortinget som har vedtatt utlendingslovgivningen, og at det er politiets plikt å håndheve den. Formålet med bestemmelsen er norske myndigheters behov for kontroll med utlendingers ervervsvirksomhet.

       Ansvaret for utlendingslovgivningen hører inn under kommunal- og regionalministerens ansvarsområde. Når det gjelder spørsmålet om regelverket skal mykes opp, nevner jeg at Stortinget ved endring av utlendingsloven har vedtatt at utlending som har adgang til å oppholde seg i riket i tre måneder eller mer, kan søke sesongarbeidstillatelse fra Norge. Kommunal- og regionaldepartementet har opplyst at lovendringen vil tre i kraft ved årsskiftet når nødvendige forskriftsendringer er ferdig utarbeidet. Ettersom litauere er visumfrie, har de adgang til tre måneders opphold. De vil derfor omfattes av regelendringen. Regelendringen innebærer også at politiet får kompetanse til å treffe vedtak i slike saker, i samsvar med utlendingsforskriftens § 13.

Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Svært mange i Hedmark, både politikere, byråkrater og såkalt vanlige folk reagerte til dels sterkt på den prioritering politiet viste i denne saken. Litauerne ble svært raskt tatt, to ble kastet på glattcelle, de ble bøtelagt med 3.000 kr hver, noe som er en uhorvelig stor sum for en vanlig litauer, og så utvist fra Norge.

       Mange lurte på om dette var en riktig prioritering av politiets knappe ressurser, både tidsmessig og økonomisk. Når man vet at politiet ikke har nok midler til å rykke ut ved f.eks innbrudd og andre lovbrudd enkelte steder, gjør dette situasjonen noe spesiell.

       Det å plukke bær ute i skogen er for de fleste av oss ikke det største lovbruddet, selv om bærene selges, med eller uten arbeidstillatelse. Og det er her det skurrer hos mange. Det skurret så pass mye at i Os kommune har man bl.a samlet inn 12.000 kr for å hjelpe til med bøtene, og Kommuneforbundet i Hedmark har gitt 16.000 kr. Hvilke signaler gir dette statsråden?

Statsråd Odd Einar Dørum : De nødvendige signaler har Stortinget faktisk vedtatt. Jeg har også gitt dem i mitt svar, nemlig at det er behov for å myke opp dagens regelverk når det gjelder sesongarbeidskraft i Norge.

       Jeg er selvfølgelig svært glad for den støtten som nå kommer fra representanten Bredvold til en slik oppmyking. Det forteller at vi på en positiv måte bygger ny bredde i konstellasjonene som ønsker det i Norge. Det er bra. Men det var altså med det regelverket som gjaldt tidligere, at politiet måtte foreta en vurdering, ikke for det å plukke bær, men for å selge den, og det var knyttet til arbeidstillatelsen. Nå har man altså skåret igjennom og myket det opp, slik at det er lettere å få arbeidstillatelse, og litauere vil dra nytte av det. Og det er jo et konstruktivt svar på utfordringen som ligger under det.

       Og at lokalbefolkningen i Norge viser sin støtte til mennesker de har sympati for, har alltid vært et sympatisk trekk ved landet vårt, uavhengig av gjeldende lovverk.

Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg takker nok en gang for svaret.

       I Norge er det enkelte kommuner som har vennskapskommuner i Litauen, slik som f.eks. Os kommune, som jeg nevnte. Der er det samlet inn mye penger gjennom årene bl.a til barnehjem. Spørsmålet mitt gjelder om det kanskje hadde vært mer riktig at de innsamlede midlene, fra f.eks. Os kommune og Kommuneforbudet, heller kunne gått til sånne ting ved at boten bortfaller, altså de 3.000 kr pr. tyttebærplukker.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som kjent er ikke mitt forhold til påtalemyndigheten som det er i en del andre land. I Norge er påtalemyndigheten uavhengig.

       Det som har skjedd, er at vi har myket opp regelverket, og det er meget positivt at det er vennskapsforbindelser til de baltiske stater. Jeg regner derfor med at når Regjeringen vil vurdere ytterligere oppmykning av arbeidsinnvandring bl.a fra de baltiske stater, vil dette ha entusiastisk og sympatisk støtte også hos representanten Bredvold, etter det som nå er sagt. Og det ser jeg på som en svært positiv utvikling av den norske samfunnsdebatten.

       John I Alvheim (FrP) : Mitt spørsmål går til den ærede helseminister:

       « I disse dager oppnevner de regionale helseforetak styrene for helseforetakene.

       Vil statsråden sørge for at styremedlemmer i de regionale helseforetakene ikke også oppnevnes som styremedlemmer i helseforetakene? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er to viktige hensyn som har stått sentralt i den foretaksmodell som Stortinget vedtok gjennom den nye modellen.

       Ved at det i hver helseregion ble etablert samlede helseforetaksgrupper under ledelse av det regionale helseforetaket og med tilknyttede datterforetak, er det lagt til rette for koordinering og helhetlig styring av ressursbruken i regionen. Ved at de utøvende virksomhetene, helseforetakene, ble gjort til egne rettssubjekter, ble det lagt til rette for å myndiggjøre sykehusene. Det er et ansvar for det enkelte styre å finne de praktiske løsninger når det gjelder organisering og styring som tilpasser disse hensynene til hverandre, selvsagt innenfor de rammer som Stortinget har trukket opp i lov- og regelverk. Dette må det enkelte styre gjøre innenfor sitt helhetlige ansvar.

       Jeg har tillit til at de regionale helseforetakene og deres styrer utøver skjønn innenfor de rammer som helseforetaksloven trekker opp. Jeg vil likevel føye til at et system med gjennomgående styrerepresentasjon, slik representanten Alvheim beskriver det, etter min oppfatning ikke vil bidra til en tydeliggjøring av den bestillerrolle som vil tilligge de regionale helseforetakene. Jeg har heller ikke informasjon om at dette er noe problem.

John I Alvheim (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret og registrerer at han i utgangspunktet prinsipielt er enig med meg i at vi ikke må ha noen gjennomgående styrerepresentasjon.

       Det har vært antydet at enkelte regionale foretak vil gjøre dette, og derfor mener jeg at helseministeren må gå inn med instruksjon i forhold til de regionale foretakene og forhindre at så skjer.

       Mitt oppfølgingsspørsmål er: Hvordan blir situasjonen for administrerende direktør ved de regionale helseforetakene, og hvilken status får han i styrene i foretakene?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg ser, som representanten Alvheim, klare ulemper hvis det skulle bli slik at styremedlemmer i de regionale helseforetakene også sitter som styremedlemmer i de lokale helseforetakene. Men, som jeg sa, jeg har ikke registrert at det er noe problem. Og spørsmålet som representanten Alvheim da reiser, er i den sammenheng ikke aktuelt.

       Når det gjelder administrerende direktørs rolle, tror jeg det er viktig, med utgangspunkt i helseforetaksloven, å se på administrerende direktør som en avgjørende aktør i det å daglig lede det regionale helseforetaket og sørge for at de beslutninger som tas der, blir gjennomført. I så måte syns jeg administrerende direktør kommer i en annen prinsipiell stilling enn styremedlemmer i det regionale helseforetak.

John I Alvheim (FrP) : Jeg takker igjen helseministeren for svaret, og jeg er der helt på linje med helseministeren.

       Den viktigste endringen vi fikk gjort i Odelstinget når det gjaldt fortaksloven, var nettopp å ta ut av lovteksten at de regionale foretakene også kunne drive produksjon av helsetjenester. Det mente vi ville bli en innblanding, og vi ville få tilbake det gamle fylkesutvalget. Den ordningen som nå ble vedtatt, ville styrke fristillingen til det enkelte foretak, som loven viser.

       Derfor er det veldig viktig at helseministeren i tiden fremover løpende følger med at dette fungerer etter Odelstingets intensjoner.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan forsikre representanten Alvheim og Stortinget om at jeg har gjort opp status når det gjelder gjennomføring av reformen. Jeg har møtt de regionale styreledere, og jeg kommer til å få tette rapporter om oppfølgingen av det meget krevende gjennomføringsarbeid som fortsatt ligger foran oss i denne saken.

       Sigbjørn Molvik (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Vil statsråden ta konkrete initiativ for å hindre at styremøtene i de regionale helseforetakene skal kunne foregå bak lukkede dører, for på den måten å sikre at befolkningen får innsyn i saksbehandling og beslutninger som er av avgjørende betydning for brukerne av norsk helsevesen? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først slutte meg til intensjonen i representanten Molviks spørsmål. Den offentlige helsetjenesten skal drives med åpenhet i forhold til sine omgivelser. Derfor er offentlighetsloven gjort gjeldende for foretakene.

       Jeg konstaterer at de regionale helseforetakene er aktive i informasjonen omkring styrenes arbeid, og det er viktig. Offentlighetsloven gir en rekke innsynsmuligheter, men omfatter som kjent ikke møteoffentlighet. Det innebærer at styrene fra Stortingets side er gitt anledning til å utøve skjønn i dette spørsmålet. De regionale helseforetakene har valgt noe ulik praksis med hensyn til møteoffentlighet. Det gir et godt utgangspunkt for å vinne erfaring med begge modeller.

       Et annet viktig hensyn ved den nye foretaksmodellen er at styrene skal kunne virke under stabile rammebetingelser, dvs. at styrene skal kunne forvente en stabilitet i sine organisatoriske rammebetingelser. Derfor finner jeg det ikke riktig å gå inn med spesifikke pålegg knyttet til spørsmålet om møteoffentlighet. Jeg vil derimot allerede nå varsle at jeg med utgangspunkt i foreliggende bestemmelser i helseforetaksloven om pasienters og andre brukeres medvirkning vil følge opp overfor de regionale helseforetakene at det i dette arbeidet skal etableres brukerutvalg. Det er en arbeidsform som jeg selv har god erfaring med, og som er med på å åpne offentlige virksomheter i forhold til dem som mest berøres, uten at man rokker ved det klare ansvar som styret må ha.

Sigbjørn Molvik (SV) : Jeg vil takke statsråden for svaret. Samtidig vil jeg gi uttrykk for at jeg kunne ha ønsket meg noe mer konkret og forpliktende. For slik situasjonen nå er, som helseministeren sjøl var inne på, ser det ut som om vi får en ulik praksis fra helseregion til helseregion. Jeg syns det er en svært betenkelig situasjon at man i noen deler av landet vil ha en større åpenhet rundt disse debattene, mens de vil være mer lukket i andre deler av landet.

       Mitt oppfølgingsspørsmål til helseministeren blir da som følger: Vil helseministeren etter en tids utøvelse av denne praksisen eventuelt evaluere systemet, med sikte på å skape en lik praksis i hele landet?

       Olav Gunnar Ballo (SV) : « I en reportasje i Bergensavisen 23. oktober 2001 uttrykker en mor fortvilelse over at hennes datter, som både har et problem knyttet til misbruk av rusmidler samt at hun sannsynligvis har diagnosen ADHD, ikke kan behandles mot sin vilje ut fra dagens lovverk, og at datteren dermed ikke kan hjelpes.

       Ser statsråden et behov for å gjøre behandling av rusmiddelproblemer til et ansvar for helsevesenet, og at dette lovmessig knyttes til lov om psykisk helsevern og ikke lov om sosial omsorg? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Noe av det første Regjeringen bestemte ved sin tiltredelse, var at ansvaret for rusmiddelrelaterte helseproblemer skal flyttes fra sosialministeren til helseministeren. Med dette ønsker vi å tydeliggjøre at helsetjenesten må stille opp med nødvendige tilbud også til personer som har rusmiddelproblemer. Den nære sammenhengen mellom rusproblemer og helseproblemer er godt dokumentert. Altfor mange har dessverre rusproblemer i kombinasjon med hjerneorganiske eller psykiske lidelser. Mange får også alvorlige somatiske lidelser på grunn av misbruket. Vi må innse at helsetjenesten ikke i tilstrekkelig grad har gjort jobben sin overfor denne utsatte gruppen.

       Innen så vel det psykiske helsevern som tiltak for rusmiddelmisbrukere og i ulike kommunetjenester er det viktig å unngå at tjenestens mandat begrenser muligheten til å se den hjelpsøkende som et helt menneske med sammensatte behov for hjelp. Uansett hvor personen først henvender seg, skal hjelpeinstansen sikre at han eller hun får en grundig utredning og et opplegg til hjelp, som inkluderer funksjons- og livsområder der det er behov for en innsats. Bestemmelsene om de individuelle planer som nå er nedfelt gjennom den nye helselovgivningen, vil i denne sammenheng kunne bli et nyttig verktøy.

       Når det gjelder den lovmessige forankringen av disse tjenestene, er dette også noe vi vil se nærmere på i den forestående gjennomgangen av helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere og av rusomsorgen generelt. Gjeldende rett åpner for innleggelse uten eget samtykke etter sosialtjenesteloven og helselovgivningen. Når det gjelder barn, kan tvangsinnleggelse også skje i medhold av barnevernloven. Hvorvidt det er lov om psykisk helsevern som vil være den naturlige forankring for denne gruppen, vil jeg imidlertid vente noe med å ta stilling til. Lov om psykisk helsevern stiller strenge krav til behandling uten eget samtykke, og det er en grunnforutsetning at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. Disse skrankene er nedfelt gjennom ulike menneskerettighetskonvensjoner, hvor Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er den mest sentrale. Pasienter med ADHD faller derfor i utgangspunktet utenfor helselovgivningens tvangsbestemmelser, med mindre de er i en psykisk tilstand som kan vurderes som en alvorlig sinnslidelse.

       Sosial- og helsedepartementet gjennomgår nå lovverket og behandlingstilbudet, bl.a for å klargjøre hvilke ytterligere tiltak som for framtiden skal være under helselovgivningen, og hvilke tiltak som naturlig hører hjemme under sosialtjenesteloven. Regjeringen vil snarest mulig legge fram at høringsforslag om fremtidig organisering av tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil først uttrykke glede over de svar som statsråden gir, for jeg syns det virker som om han reflekterer i forhold til de problemstillinger som knytter seg til dem.

       Men jeg har lyst til å skissere en annen problemstilling som Dagsavisen trakk fram den 5. november, altså for to dager siden. Der kan man se at flere mødre som er under behandling med metadon, føder barn. En del av de barna må også ha behandling, fordi de rett og slett er opiatavhengig eller metadonavhengig ved fødselen. Det synliggjør for det første det medisinsk betenkelige i en slik behandling, fordi dette ikke bare rammer mor, det rammer også det ufødte barnet, som i verste fall vil kunne få varige skader hvis man ikke setter inn tiltak i forbindelse med svangerskapet. Men etter mitt syn synliggjør det også en annen problemstilling, nemlig at man har veldig ulike kulturer knyttet til lov om sosial omsorg og lov om psykisk helsevern. Man har også ulike kulturer innenfor helsevesenet og innenfor sosialomsorgen med hensyn til hva slags aktive tiltak som settes inn. Ser dermed statsråden behov for at man klargjør også når det gjelder denne type problemstillinger, at dette først og fremst er et medisinsk problem som skal håndteres av medisinsk personell?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg takker representanten Ballo for verdifulle råd i forhold til det arbeidet vi nå står foran med en gjennomgang av helsetilbudet for rusmiddelmisbrukere, hvor siktemålet helt klart er en tydelig ansvarsplassering. Men enhver ansvarsplassering må kombineres med et krav om samarbeid og helhetstenkning. Uansett hvor man setter grensen mellom helhet og del, vil det alltid være en spenning mellom helhet og del som må håndteres gjennom et fornuftig samarbeid. Det er utgangspunktet når vi arbeider videre med dette, både i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse, hvor forholdet mellom rus og psykiske lidelser er fokusert, og når Regjeringen vil utarbeide en plan for rusomsorgen, hvor vi nettopp har som siktemål å se disse tingene i sammenheng.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 10.

Spørsmål 10

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ulf Erik Knudsen til barne- og familieministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Ifølge Trønder-Avisa 1. november 2001 går en sorenskriver ut i lokalpressen og forkynner en ekteskapskonflikt med fullt navn på mor, far og to barn.

       Finner statsråden det akseptabelt at en sorenskriver og pressen benytter denne type handlemåte i en barnefordelingssak? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Som justisminister kan jeg ikke sette meg til doms over hvordan domstolene håndterer sine oppgaver som dømmende myndighet. Av den grunn ønsker jeg heller ikke å kommentere denne konkrete saken.

       Generelt kan jeg likevel gi uttrykk for at det er en viktig del av domstolenes oppgave å sørge for at avgjørelser blir forkynt. Forkynnelse er en formalisert form for underretning som er nødvendig for at ankefristen skal ta til å løpe, og for at en avgjørelse skal kunne bli rettskraftig og håndheves. Regelverket må likevel ta tilbørlig hensyn til dem som er involvert i saken.

       Forkynnelse ved kunngjøring kan bare skje der andre forkynnelsesmåter ikke kan nyttes, dvs. at vedkommende ikke var til stede ved domsavsigelse eller ikke kan treffes personlig, og det heller ikke er mulig å forkynne pr. post eller overfor husstandsmedlemmer eller arbeidsgiver.

       Der det er en dom som skal forkynnes ved kunngjøring, er det tilstrekkelig å slå opp en kopi av dommen, eller av det vesentligste innholdet, på rettens kontor. Noen kunngjøring i pressen er således ikke nødvendig, slik som ved forkynnelse av stevning. Det er likevel åpnet for at retten i andre særlig viktige saker kan forkynne ved kunngjøring i pressen.

       I et oppslag på rettens kontor vil det være tilstrekkelig å gjøre rede for at det er avsagt en dom om f.eks foreldreansvar og samværsrett og navn på parten som dokumentet skal forkynnes for. Det framgår av barneloven § 19 at navnet på andre parter enn den dokumentet skal forkynnes for, bare skal framgå om retten finner at det foreligger særlige grunner. Dette siste gjelder både ved oppslag og ved kunngjøring i pressen.

       Jeg kan etter dette ikke se at det gjeldende regelverk om forkynnelse er utilfredsstillende på dette punkt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Dette er jo en sak som i tillegg til omtalen i Trønder-Avisa har vært omtalt i VG, i slutten av forrige uke. Det er en sak som handler om en sorenskriver som, fordi det i en ekteskapskonflikt var vanskelig å få tak i faren, satte inn en annonse i lokalavisen, og som opplyste lokalsamfunnet om at faren ville bli tilkjent samvær med sine barn hvis han leverte inn barnas pass. Én ting er at dette henger ut en far som en potensiell kidnapper - en generelt stigmatiserende situasjon - en annen ting er barnas situasjon. Vi må være veldig forsiktige med å henge dem ut i det offentlige rom på denne måten. Det vil bl.a kunne føre til mobbing.

       Jeg har ikke noe imot at ettersøkte forbrytere blir hengt ut på denne måten. Jeg har heller ikke noe imot at dømte volds- og vinningsforbrytere blir hengt ut, men jeg synes at man i en sak av denne typen kanskje burde se på mulige reaksjonsformer overfor pressen og overfor sorenskriveren.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Finnes slike reaksjonsmuligheter?

       Per Sandberg (FrP) : Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Hvilke strakstiltak vil statsråden iverksette for å få kontroll med den manglende kontroll og registrering av asylsøkere vi nå opplever etter den massive asyltilstrømmingen i år? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Vi har opplevd en betydelig økning av antallet asylsøkere den siste tiden. Asylsøkere fra Kroatia utgjør den største gruppen, mens søkere fra Russland utgjør den nest største gruppen.

       Den plutselige og store økningen av asylsøkere medfører en kraftig belastning av politiets ressurser innenfor utlendingsfeltet. Økningen betyr at det må utvikles nye samarbeidsformer mellom politiet og Utlendingsdirektoratet, og det må samtidig finnes midlertidige løsninger med hensyn til innkvartering osv.

       Den store økningen av asylsøkere i høst og den merbelastningen dette medførte på politiet og Utlendingsdirektoratet, førte til at en del asylsøkere ble flyttet til mottak før politiet hadde avsluttet sitt arbeid med å signalere søkerne, dvs. ta foto og fingeravtrykk av dem. Etter begynnelsen av oktober blir nå alle asylsøkere signalert ved ankomst, og ingen flyttes fra asylmottakene før dette arbeidet er avsluttet. Fra samme tidspunkt er tidligere restanser på dette punktet nedarbeidet.

       I denne situasjonen bygde det seg i løpet av sommeren også opp en restanse av antall asylsøkere som ikke var tilstrekkelig registrert før de måtte flyttes til mottak spredt over hele Norge. Politiet har i samarbeid med Utlendingsdirektoratet intensivert arbeidet for å nedbygge restansene med hensyn til registrering. Oslo politidistrikt er tilført ekstra ressurser for å koordinere nedbyggingen av restansene.

       For øvrig kan jeg opplyse at det pågår et nært samarbeid mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Justisdepartementet og våre direktorater for å sikre effektive arbeidsrutiner og riktig arbeidsfordeling mellom de berørte etatene. Siktemålet er å sikre en rask og forsvarlig saksbehandling, samtidig som politiets kontrollbehov ivaretas.

Per Sandberg (FrP) : Jeg takker for svaret.

       Som statsråden er inne på, er det etter hvert blitt en kjensgjerning at antall asylsøkere har økt dramatisk det siste året. Første kvartal i år kom det 500 hver måned, andre kvartal kom det 800 hver måned, Totalt i år vil vi oppleve en asylsøkerinnvandring på over 16.000. At dette skaper totalt kaos i behandlingssystemet, bør ikke forundre noen, og at budsjettene sprekker så det ljomer, er heller ikke noen overraskelse. Flere tusen saker ligger nå ubehandlet, flere tusen asylsøkere er ikke registrert, og det i en tid der terrorfrykten er økende. Alt dette skyldes selvsagt en naiv og snillistisk innvandringspolitikk, som har resultert i at Norge nå er mer og bedre markedsført som sosialkurator for hele verden enn noen gang.

       Deler statsråden nå Fremskrittspartiets påstand om at innvandrings- og asylproblematikken er fullstendig ute av kontroll, og at Norge nå bør få en unntakstilstand med fullstendig stopp av denne type innvandring inntil en har fått kontroll?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg registrerer at representanten i forhold til sitt første nøkterne spørsmål utvider perspektivet betraktelig i tilleggsspørsmålet. Svaret er at når det ankommer mennesker til riket som har ugrunnede asylsøknader, f.eks det vi har sett ved bulgarere, må myndighetene håndtere det kontant. Det skjer nå i regi av Kommunal- og regionaldepartementet en vurdering av tiltak med hensyn til hva man skal gjøre med denne type asylsøknader, og Regjeringen vil på egnet måte komme tilbake til tiltak i en slik sammenheng.

       Når det gjelder det som var spørsmålet, nemlig om vi signalerer, som er rett og slett å få oversikt over dem som er i riket, kan jeg si at signaleringen etter de informasjoner jeg har, er à jour pr. oktober, nettopp av den grunn at vi skal vite hvem som er her. Når det så gjelder registreringen, som er et annet ledd i asylbehandlingen - og som representanten spurte om - er det satt i gang et arbeid for å bygge ned de restansene som faktisk eksisterer. Oslo politidistrikt har tidligere gjennom sin arbeidsform for noen år tilbake dokumentert at de makter en slik jobb, og de har også blitt tilført ekstra ressurser for at dette skal gjennomføres.

Spørsmål 11

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Hill-Marta Solberg til utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Britt Hildeng.

       Britt Hildeng (A) : « Utdanningsministeren forsvarte i Aftenposten 26. oktober 2001 de økonomiske kuttene på 154 mill. kroner i Oslo-skolen ved at skolene må utnytte pengene bedre og fjerne skjemavelde og byråkrati.

       Hva mener statsråden med dette? »

Statsråd Kristin Clemet : Jeg har ikke uttalt meg om Oslo-skolen spesielt, hvilket også fremgår av det intervju representanten Hildeng sikter til. Til det kjenner jeg ikke situasjonen i Oslo-skolen godt nok. De svarene jeg gav til Aftenposten, var derfor av generell karakter, og jeg kan gjerne gjenta noen av dem her.

       Generelt mener jeg det er viktig å respektere det lokale selvstyret og de valg som gjøres lokalt, så lenge kommuner og fylkeskommuner holder seg innenfor nasjonalt fastsatt lov- og regelverk. Jeg vil gjøre mitt beste for at vi skal få en best mulig skole i hele landet, og for at kommunene skal få muligheter og handlingsrom til å satse på skolen, men jeg vil samtidig respektere de valg og prioriteringer som gjøres lokalt - og som skal gjøres lokalt.

       Dernest legger jeg vekt på at alle deler av offentlig sektor, også skolen, må bidra til best mulig ressursutnyttelse, dvs. at vi får mest mulig ut av hver krone uansett hvordan rammene for tiden er. Dette var, så vidt jeg forstod, et viktig budskap fra regjeringen Stoltenberg, og det er et budskap jeg kan slutte meg til.

       Ikke alle sektorer har like mye å hente gjennom systemreformer og effektivisering. For skolens vedkommende er det, rent faktisk, vanskelig å vite hvilket potensial vi eventuelt har. Et kjennetegn ved Norge er nemlig at vi har meget god statistikk for å illustrere hvor mye ressurser vi setter inn i skolen, men dårlige metoder for å evaluere hva vi får ut. Forutsetningene for å bedømme ressursutnyttelsen er altså dårlige.

       Ressursbruken pr. elev i norsk skole ligger imidlertid helt i verdenstoppen. Også innenfor dagens rammer mener jeg derfor at det formodentlig vil være mulig å oppnå enda bedre resultater og bedre kvalitet. Skal det kunne skje, forutsetter det en innsats fra både sentralt og lokalt hold, og det vil dreie seg om både kortsiktige og langsiktige tiltak. Siden spørsmålsstilleren spesielt nevner skjemavelde og byråkrati, kan jeg bekrefte at dette er ett område som etter min mening bør gjøres til gjenstand for nærmere vurdering. Norge har en meget omfattende og til dels kompleks utdanningsadministrasjon, relativt stor grad av sentral styring og tilsvarende mindre handlingsrom for f.eks å utprøve alternative måter å organisere undervisningen på lokalt.

Britt Hildeng (A) : Jeg takker for svaret.

       Jeg forstår at statsråden har stor tro på at man kan effektivisere og rasjonalisere driften i skolen. Det var også utgangspunktet for det høyrestyrte Oslo ved fjorårets budsjett, da de også kuttet vesentlig i skolens budsjetter. Det som vi opplever nå, er at Oslo-skolen trenger store ekstrabevilgninger fordi man ikke har tatt inn over seg betydningen av tilstrekkelige rammer i grunnskolen. Det betyr at man i ettertid får ekstrabevilgninger som fører til at man får en lite rasjonell drift.

       I år kommer det igjen et varsku fra både lærerorganisasjoner og skoleetaten om at de må stå for vesentlige kutt. Det lærerorganisasjonene nå sier, er at Oslo-skolen er kuttet helt inn til beinet, og både rektorer ved skolene og Lærerlaget påpeker at det eneste alternativet nå er å kutte i antall lærere. Mener statsråden at dette er den beste måten å bedre undervisningen på?

Statsråd Kristin Clemet : Det er jo slik at man sjelden er fornøyd med de bevilgningene man får. Det forstår jeg svært godt. De fleste sektorer og områder - og ikke minst skolen, som er et meget viktig område - vil selvfølgelig ønske seg mer penger. Akkurat når det gjelder Oslo kommune, registrerer jeg gjennom mediene og den politiske debatten at det er omstridt hva slags tall vi snakker om, og hvor store kuttene eventuelt er, og jeg registrerer at det også er lokale variasjoner i den forstand at Oslo-skolen foretar prioriteringer som kan være annerledes enn de prioriteringer som skjer i andre lokalsamfunn. Det er f.eks lagt stor vekt på timetallet i Oslo-skolen.

       Når jeg sier at vi likevel må være innstilt på å se på effektivisering også i offentlig sektor, i den forstand at vi gjennomfører systemreformer som gjør at vi får mer ut av hver krone, er det fordi de offentlige budsjettene ikke kommer til å vokse til himmels. Det var slik Stoltenberg-regjeringen uttrykte seg når det gjaldt helse, når det gjaldt forsvar og når det gjaldt politi, og slik vil det også være når det gjelder skolen, selv om jeg selvsagt vil arbeide for best mulige rammer og best mulig skole innenfor rammene uansett.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

       « En professor ved Menighetsfakultetet skal få innskrenket sitt professorat på bakgrunn av følgende uttalelse: « ... det finnes ingen tungtveiende etiske grunner for å si at mennesker som har en avklart homofil identitet ikke skal få leve i partnerskap. »

       Synes statsråden dette er akseptabelt? »

Statsråd Kristin Clemet : Styret ved Menighetsfakultetet vedtok 6. oktober at professor Jan-Olav Henriksen løses fra ansettelsen i professorat i systematisk teologi og dermed fra undervisning og veiledning i etikk. Han går over i et professorat i religionsfilosofi. Dette fordi han har gitt uttrykk for et syn på partnerskap for homofile som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt partnerskap.

       Menighetsfakultetet er en privat høyskole, som også er en forskningsinstitusjon og et kirkelig lærested med eget styre og stor grad av selvstendighet. Private høyskoler kan søke om å bli tildelt eksamensrett og/eller statstilskudd i henhold til lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler. Loven stiller opp en del generelle krav til styring og krav om regelverk på ulike områder for å oppnå eksamensrett eller statstilskudd, f.eks krav til styresammensetning, krav til nivået på faglig ansatte og krav om regelverk for opptak av studenter, studieplaner og eksamensreglementer. Tildeling av eksamensrett eller statstilskudd innebærer ikke en godkjenning av institusjonen som sådan.

       Med eksamensrett menes at institusjonen får godtgjort at den aktuelle eksamen eller grad er jevngod med eksamen eller grad som tilbys ved statlige universiteter eller høyskoler.

       Menighetsfakultetet er tildelt eksamensrett for en rekke av sine studier og mottar også statstilskudd fra departementet. For de eksamener og grader som er godkjent av departementet med hjemmel i privathøyskoleloven, må de private institusjonene oppfylle visse kvalitetskriterier. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har imidlertid ikke ettersyn eller kontroll med institusjonene utover det å sikre det faglige nivå på utdanningen. Menighetsfakultetet mottar studieplasstilskudd og tilskudd til stipendiatstillinger. Departementet tildeler ikke særskilte midler til forskningsaktivitet utover midler til stipendiatstillinger, og det ligger ikke særskilte føringer ved tildeling av statstilskudd til private høyskoler i forhold til forskningsaktivitet. Menighetsfakultetet mottar midler til konkrete forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd.

       For statlige universiteter og høyskoler har departementet uttrykkelig fraskrevet seg myndighet til å instruere institusjonene hva angår læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen, jf. § 2 i lov om universiteter og høgskoler. Departementet må etter mitt syn, om ikke i enda større grad, avstå fra å instruere private institusjoner på dette området. Det foreligger for øvrig heller ikke formelt grunnlag for slik instruksjon. Jeg minner om at et hovedformål med privathøyskoleloven er å sikre høyskoletilbud som representerer alternativer til offentlige tilbud, ved å gi dem gode og forutsigbare arbeidsbetingelser i Norge.

       Jeg for min del vil være bekymret for alt som kan bidra til å begrense den frie forskningens vilkår. Det ville være uheldig om Menighetsfakultetet handler i strid med prinsippet om fri forskning ved f.eks å båndlegge hvilke tema det skal forskes på, eller hvilke resultater som skal fremkomme. Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å si at Menighetsfakultetet har lagt bånd på professorens valg av forskningstema eller på adgangen til å offentliggjøre resultatene av forskningen.

       Jeg kan forstå at det reises spørsmål når det oppstilles vilkår om å inneha et bestemt teologisk syn for å kunne undervise. Slike vilkår virker fremmed i den øvrige universitets- og forskerverdenen, der det først og fremst stilles krav om faglige kvalifikasjoner. Men det å stille vilkår til ansatte er også kjent ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, der det stilles krav om medlemskap i Den norske kirke for å kunne undervise.

       Som forskningsminister er jeg likevel bekymret over den strid og tvil som er oppstått i kjølvannet av det vedtak som er fattet. Det teologiske fagmiljøet i Norge er selvsagt ikke tjent med en situasjon der det settes spørsmålstegn ved den frie forskningens vilkår ved en av institusjonene. Jeg antar derfor at Menighetsfakultetet vil se seg tjent med å drøfte hvordan det selv kan bidra til å avklare spørsmål og motforestillinger som er reist.

       Departementets kontroll med private institusjoner begrenser seg imidlertid til de formelle regler som fremgår av privathøyskoleloven. Selv om Menighetsfakultetet er tildelt både eksamensrett og statstilskudd etter loven, er det en rekke forhold som ikke er innenfor departementets myndighetsområde, herunder fakultetets teologiske forståelse og forholdet mellom høyskolens ledelse og dens faglige personale. Jeg mener at departementet heller ikke bør ha ambisjoner om å styre dette. Dersom Menighetsfakultetet selv ønsker å få belyst saken og dens forhold til den frie forskning, kan imidlertid saken legges frem for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, som er en av tre forskningsetiske komiteer som oppnevnes av KUF.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Jeg synes det er beklagelig at statsråden ikke ønsker å rydde opp i den situasjonen som har oppstått. Jeg mener at det vi har sett i denne saken, er et uttrykk for at idealet om akademisk frihet ikke blir fulgt opp. Man legger bånd på en professor når det gjelder å kunne fortsette å forske på og undervise i etiske spørsmål knyttet til homoseksualitet.

       Menighetsfakultetet får offentlig støtte på ca 30 mill. kr, og det gir helt klart denne institusjonen et samfunnsansvar. Dette ansvaret er ikke godt nok forvaltet i god forskningsånd av Menighetsfakultetet.

       Jeg mener at våre forskningsinstitusjoner skal være premissleverandører for samfunnsdebatten. Dette blir en debatt med negativt fortegn. Menighetsfakultetet har også ansvar for etterutdanning av lærere til KRL-faget. Jeg har lyst til å si som biskop Andreas Aarflot: Dette er en ren maktdemonstrasjon fra styrets side. Jeg hadde ønsket at statsråden hadde ryddet opp i denne uverdige konflikten vi her har vært vitne til.

Statsråd Kristin Clemet : For meg er det viktig å opptre prinsipielt ryddig også. Jeg har faktisk ikke, i motsetning til representanten Bekkemellem Orheim, i dag belegg for å si at det er lagt bånd på forskningstema eller på adgangen til å offentliggjøre disse forskningsresultatene. At det stilles krav til et spesielt teologisk syn for å undervise ved Menighetsfakultetet, kan neppe komme som en overraskelse. Det er en fenomen vi så å si har akseptert a priori.

       Jeg synes heller ikke spørsmålet om statsstøtte skal avgjøres av hvilke meninger man har. Vi må holde oss til loven, privathøyskoleloven, og det lov- og regelverk jeg har å holde meg til, gir meg ingen adgang til å gripe inn i denne situasjonen. Da synes jeg også at jeg må være varsom med å gjøre det.

       La meg si: Denne saken handler ikke om synet på homofili eller partnerskap. Jeg skjønner at det spørsmålet kan virke ganske opplagt for lekfolk som har gjort seg opp en mening, og jeg tror representanten Bekkemellem Orheim vet hvilken mening jeg har som lekperson og politiker om det. Men dette er en teologisk debatt og handler om private høyskolers frihet, og Menighetsfakultetet er jo dannet nettopp for å representere et alternativ.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Jeg synes at det er beklagelig og spesielt i en situasjon der vi vet at svært mange kristne homofile forsøker å ta sitt eget liv. Da er det viktig at våre samfunnsinstitusjoner som har den type ansvar som Menighetsfakultetet har, går foran med et godt eksempel. Jeg vil si det så sterkt at dette er meningsterror overfor en professor som blir tilsidesatt og ikke får utøve sin jobb i det daglige. Det er ingen ting annet en kan legge i det.

       I hvert fall hvis en skal tro debatten som har vært i offentligheten den siste tiden, synes jeg det er meget, meget beklagelig at vi ikke får en ordnet situasjon for Menighetsfakultetet. Som Aarflot sier: Dette går ut over anseelsen til denne institusjonen.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg føler vel kanskje at dette dreier seg om to spørsmål. Det representanten Bekkemellem Orheim tar opp, om å spre gode og aksepterende holdninger, synes jeg representanten skal bidra til, og det vil jeg gjerne selv bidra til. Homofile har selvfølgelig nøyaktig samme likeverd som alle andre. Det er min mening.

       Men jeg kan likevel ikke stille meg over en teologisk debatt og et teologisk syn på dette og hevde at noen skal mene det samme som jeg ut fra et teologisk ståsted. Mitt anliggende er hvorvidt den frie forskning er angrepet, og det spørsmålet synes jeg det er beklagelig at det er reist tvil om, og at det er oppstått strid om. Derfor tror jeg det vil være klokt, ikke minst for Menighetsfakultetet selv, at man får belyst denne saken og forholdet til den frie forskning. Det kan man gjøre, som jeg har nevnt, ved å legge saken frem for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Hvis det skjer, er jeg sikker på at den siden av saken vil bli grundig belyst.

       Den andre debatten som dreier seg om vår holdning til homofili og partnerskap, deltar jeg gjerne i, men det er etter min mening ikke det prinsipielle spørsmål jeg skal ta stilling til her.

Spørsmål 12

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Fiskeriministeren har stoppet den såkalte tipstelefonen for fiskefusk, selv om denne ser ut til å ha hatt god virkning.

       Har statsråden søkt faglige råd i denne saken, og hva er i så fall de faglige argumenter for å stoppe tipstelefonen? »

Statsråd Svein Ludvigsen : Tryggingen av ressursgrunnlaget for norsk fiskerinæring har høyeste prioritet for denne regjeringen - både for dagens fiskerier og for dem som skal basere seg på å høste fra havet og ha det som næringsvei i fremtiden.

       En god og effektiv kontroll med hva som tas opp av havet, er en helt nødvendig forutsetning for å få dette til. Arbeidet med å komme ulovlighetene i fiskerinæringen til livs skal derfor fortsette med uforminsket styrke. Jeg viser her til den redegjørelsen som ble holdt i Stortinget i mai, og som samarbeidsregjeringens partier sluttet seg til. Det er viktig at vi tar tak i dette, for alvorlig miljørelatert og økonomisk kriminalitet må og skal det slås hardt ned på. I så måte er fiskefusk intet unntak.

       Når det gjelder tiltak som er iverksatt nevner jeg at kontrollen på kaikanten og om bord i båtene er styrket ved at 18 nye kontrollstillinger er opprettet - 14 inspektører, 3 stillinger knyttet til den sentrale datainnsamlings- og analyseenhet og 1 stilling som revisor. Stillingene er besatt, men alle har ennå ikke tiltrådt. Et annet tiltak av betydning er styrking av regelverket. Det er vedtatt en større endring av saltvannsfiskeloven som først og fremst dreier seg om bestemmelser for å styrke kontrollen, herunder økning av strafferammen. Salgslagene er også bedt om å styrke ressurskontrollen. Fiskeridirektoratet har tatt i bruk en lovhjemlet adgang til midlertidig eller permanent å trekke tilbake et fartøys rett til å drive fiske.

       Dette vil også bli fulgt opp i budsjettsammenheng, og ytterligere tiltak er under vurdering.

       Når det så gjelder at jeg har lukket den spesielle tipstelefonen for fiskerinæringen, var og er begrunnelsen at jeg ikke ønsker at fiskeriene skulle stigmatiseres spesielt ved at det var en spesiell telefon knyttet til fiskerinæringen. Økokrims nye tipstelefon for økonomisk- og miljørelatert kriminalitet vil gi samme nytten i arbeidet for å komme ulovligheter til livs, uten at en hel næring henges ut som verre enn andre.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg fikk vel egentlig ikke svar på det som jeg spurte om. Etter det jeg kjenner til, har denne tipstelefonen virket godt. Det er opplyst at det faktisk annenhver dag siden tipstelefonen ble opprettet, har kommet inn seriøse tips som har ført til reaksjoner.

       Jeg registrerer at mange i fiskerinæringen ser på dette som god ressursforvaltning, en god måte å ta vare på ressursene på. Jeg viser til Dagbladet i dag, hvor en sambygding av fiskeriministeren som er fisker, sier det samme.

       Jeg har også registrert at fiskeriministeren betegner dette som angiveri. Da må jeg spørre: Er det ikke en samfunnsplikt for alle å melde fra når man registrerer ulovligheter i samfunnet? Hva er den prinsipielle forskjellen når det gjelder forholdet til angiveri på denne telefonen som har vært i drift som fiskefusktelefon, og den som skal opprettes av Økokrim, som også er en tipstelefon? Det å bruke den må vel få samme betegnelse som fiskeriministeren her har brukt om den opprinnelige, som angiveri?

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg holder fast ved at fiskefusk er en alvorlig miljørelatert og økonomisk kriminalitet. Det er en trussel mot en bærekraftig ressursforvaltning. Men en egen tipstelefon for fiskerinæringen var med på å stigmatisere næringen og fiskerne. Den nye telefonen som nå skal opprettes under Økokrim, er en telefon hvor all økonomisk og miljørelatert kriminalitet kan rapporteres, og det er etter mitt skjønn en bedre ordning, for på den måten unngår man at kystens folk blir stigmatisert som verre enn andre. Jeg understreker at alle former for økonomisk og miljørelatert kriminalitet skal medføre den samme reaksjon fra samfunnet.

       Så understreker jeg at det er innkommet ca 140 tips til tipstelefonen siden den ble etablert i januar i år. Majoriteten av de tipsene har vært knyttet til bunnfiskarter i de tre nordligste fylkene. Disse 140 tipsene har ført til 10 anmeldelser. Jeg vil understreke at fra Regjeringens side legger vi stor vekt på at seriøse, anonyme tips om ulovligheter skal følges opp fra myndighetenes side, og en tipstelefon underlagt Økokrim sikrer det på en skikkelig måte, også hva angår fiskerinæringen. Men jeg understreker: Den har ikke den samme stigmatiserende effekt som den opprinnelige telefonen. Og så understreker jeg at det er en lang rekke andre tiltak som er iverksatt, og tiltak som vil bli vurdert iverksatt i tiden fremover.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg er kjent med det antallet som har ført til anmeldelse, men det er til dels temmelig store saker dette dreier seg om.

       Jeg har lyst til å spørre, når statsråden snakker om stigmatisering: Hva er det som har endret på situasjonen etter at et samlet storting, så vidt jeg husker, stilte seg bak denne telefonen da den ble opprettet? Hva er det som har gjort at man nå plutselig ser på det som en stigmatisering av denne næringen, og ikke som et tiltak for å sikre ressursene og å få lovlige forhold i fiskerinæringen?

Statsråd Svein Ludvigsen : Vi må erkjenne at fiskefusk var og er et alvorlig problem. Det ble iverksatt en rekke tiltak, hvorav tipstelefonen var ett av flere. Vi ser at det etter den tid har gitt resultat i form av at næringen selv har tatt et oppgjør med den ukulturen som var.

       Jeg synes det er en viktig understreking av at fiskerinæringen ikke er verre enn alle andre næringer, at man nå underlegger tipstelefonen Økokrim. På den måten behandler man kriminalitet innen fiskerinæringen på samme måte hva angår anonyme tips, som annen kriminalitet.

Spørsmål 13

       Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg har et spørsmål til vår ærede sosialminister:

       « Mange serveringssteder i Moss med skjenkebevilling bryter alkoholforskriften fordi de ikke får tak i alkoholsvakt øl og alkoholsvak vin. De må etter reglene ha et rimelig utvalg av alkoholsvakt øl og alkoholsvak vin mellom 0,7 og 2,5 volumprosent som ikke lenger finnes i utvalget til Vinmonopolet og engrosselskapene, og får anmerkninger ved skjenkekontroller.

       Hva kan statsråden bidra med slik at regelverket kan etterleves? »

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg skal gi representanten Hedstrøm delvis rett. Det har vist seg vanskelig å få tak i alkoholsvak vin. Alkoholsvakt øl - dvs. lettøl - er det som kjent fortsatt et godt tilbud av. Det produseres bl.a av norske bryggerier.

       Departementet er med andre ord klar over problemet, og den 16. oktober i år ble det sendt ut et høringsnotat med forslag om endring av alkoholforskriften. Det betyr samtidig at alle landets kommuner har fått opplysninger om saken.

       Etter alkoholforskriften skal skjenkestedene føre et rimelig utvalg av alkoholsvake drikker, dvs. øl og vin med mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol, og av såkalte alkoholfrie drikker, dvs. drikker med mindre enn 0,70 volumprosent alkohol.

       Høringsforslaget medfører at denne inndelingen i alkoholsvake og alkoholfrie drikker fjernes. I tråd med forskriftens formål, nemlig at de som ønsker det, skal ha et tilbud om alternativer til vanlig øl og vin, foreslås det at skjenkestedene skal ha et rimelig utvalg av øl og vin med mindre enn 2,50 volumprosent alkohol. Dette utvalget kan gjerne bestå av bare alkoholfritt øl og alkoholfri vin.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret, som var fullt ut tilfredsstillende.

       Det betyr jo at vi klarer å fjerne en av de mange molboreglene som finnes i vår lovgivning. For det faktiske forhold er, slik statsråden påpeker, at restaurantnæringen, de med skjenkebevilling, biter negler og er nervøse når de får skjenkekontroller av Securitas, fordi de ikke kan tilfredsstille regelverket slik det har vært fram til i dag. Noen av de eldre restaurantene har igjen en flaske med Martini Flash, som Vinmonopolet førte for noen år siden, og som hadde under 2,5 volumprosent alkohol, og setter den opp på disken når skjenkekontrollen kommer. Men alle de nye restauratørene har ikke hatt den muligheten og har vært redde for å miste skjenkebevillingen. Noen av dem har vel reist til Sverige kanskje og skaffet seg alternativet derfra. Så jeg vil gi statsråden honnør. Dette er et steg i riktig retning, slik at næringslivet - i denne henseende restaurantbransjen - kan fungere fornuftig.

Spørsmål 14

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Regjeringen sier i sin erklæring at de vil bekjempe fattigdomsproblemene. Dette synet deler Sosialistisk Venstreparti. Det er derfor med bekymring vi ser at de to hovedsignalene som hittil har kommet fra Regjeringen om saken, er en ny definisjon som rent teknisk gjør at færre blir fattige, og et signal om at omfordeling til fordel for de fattigste skal foregå ved å ta fra dem som så vidt ligger over fattigdomsgrensen, og gi til dem som ligger under.

       Hva slags verdigrunnlag bygger en slik tenking på? »

Statsråd Ingjerd Schou : Som representanten Andersen har registrert, setter Samarbeidsregjeringen fattigdomsproblemene høyt på dagsordenen. I tiltredelseserklæringen varslet statsminister Bondevik en egen tiltaksplan mot fattigdom, med en rekke målrettede tiltak for å bedre levekårene for fattige barnefamilier og andre som trenger hjelp for å komme ut av fattigdommen.

       Gjennom analysene i utjamningsmeldingen, som ble behandlet i Stortinget juni 2000, fikk vi dokumentert at dårlige levekår og fattigdom ikke lenger gjelder for hele og lett identifiserbare grupper, men for et lite mindretall innenfor de ulike gruppene. Årsakene til at den enkelte får problemer, er mange og sammensatte. Det er ofte personer som har svak tilknytning til arbeidslivet, noen mangler en tilfredsstillende bolig. Enkelte får ikke nødvendige helsetjenester og sliter med psykiske vansker og rusmiddelproblemer. Ikke minst er barn som lever i familier med lavinntekts- og levekårsproblemer over tid, en viktig målgruppe. Derfor er jeg opptatt av at utilstrekkelig eller manglende inntektssikring bare er én av de faktorene som må ligge til grunn for å finne frem til effektive og målrettede tiltak for å hjelpe folk ut av fattigdommen.

       Et gjennomgående problem er, som påvist i utjamningsmeldingen, at de generelle velferdsordningene ikke er tilstrekkelig treffsikre i forhold til å fange opp den enkeltes særskilte problemer og behov. Det trengs noe mer enn å forbedre økonomisk og sosial trygghet gjennom å øke overføringene i folketrygden og satsene på sosialhjelp. Det trengs tiltak som når de vanskeligst stilte, og ikke minst barna. Det må altså satses på tiltak som favner videre enn bare bedre ytelser og ordninger for foreldrene. Tiltak må være reelt kvalifiserende i forhold til arbeidslivet. Samtidig må det settes i verk tiltak i forhold til barn som opplever at de blir ekskludert i skolesammenheng, lek og fritid sammen med jevnaldrende på grunn av fattigdom.

       Jeg er derfor slett ikke opptatt av å omdefinere fattigdommen slik at det ser finere ut på papiret - tvert imot. Jeg er opptatt av å målrette og forbedre eksisterende ordninger slik at de i større grad fanger opp personer og grupper som har behov for ekstra hjelp og støtte. Hvis det viser seg at vi har velferdsordninger og tiltak som ikke fungerer slik de var ment, og at de ikke gir folk noe bedre liv, må de erstattes av nye ordninger og tiltak. I dette perspektivet kan det være nødvendig å se på om vi har velferdsordninger som går til grupper av befolkningen som greier seg bra uten offentlig støtte. Dette krever en nærmere definisjon av problemene, hva som bidrar til å bekjempe fattigdommen både på kort og lang sikt, og hvordan vi skal følge dette opp over tid. Jeg har i den forbindelse bedt om innspill fra fag- og forskningsmiljøer både når det gjelder å klargjøre fattigdomsbegrepet og når det gjelder å komme med ideer til gode tiltak. Dette har jeg gjort ut fra en erkjennelse av at jeg ikke sitter inne med alle svarene på hvordan dette skal gjøres, og at vi trenger innspill fra mange miljøer for å komme videre.

       Dette betyr ikke at Regjeringens tiltaksplan i hovedsak skal dreie seg om nye utredninger og analyser - tvert imot. Vi ønsker å komme raskt på banen, men ikke raskere enn at vi vet at både behovet og resultatene vil være dokumenterbare.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker statsråden for svaret og er glad for at statsråden ikke er opptatt av tiltak som bare får det til å se finere ut på papiret. Jeg føler meg allikevel ikke trygg, for vi snakker om to litt forskjellige ting. Vi snakker om akutte behov for en bedring i økonomien, og vi snakker om langsiktige tiltak. Og når det gjelder de langsiktige tiltakene, har det ikke stått på SV for å få de på plass. Når det gjelder de kortsiktige tiltakene, problematiseres de stadig. Vi vet hvilke folk dette gjelder. Det gjelder folk som lever på sosialhjelp, på kombinert trygd og sosialhjelp og de bostedsløse.

       Statsråden sier i sitt svar at hun er opptatt av sosial ekskludering når det gjelder barn, og det betyr at det er det relative fattigdomsbegrepet statsråden velger å bruke i denne sammenhengen. Er statsråden enig i at vi også er nødt til å ha et slikt begrep når det dreier seg om de voksne, slik at de ikke blir påført skyld, skam og straff fordi de er fattige, og at vi må bygge opp og verne om verdigheten deres og framtidstroen framfor å ha mer behovsprøving og tiltak som gjør at de føler seg nedverdiget og mister troen på at de kan skape seg en bedre framtid?

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg merker meg representantens synspunkter.

       I det arbeidet som Regjeringen står overfor, inngår ikke bare de kortsiktige tiltak som nå kommer i forbindelse med tilleggsproposisjonen. Hovedgrepet vil være de tiltak som vi er bedt om å vurdere i forhold til en tiltaksplan mot fattigdom.

       Dette er ikke enkelt. Dette er sammensatt. Det er vanskelig. Det dreier seg om kortsiktige tiltak, som representanten er inne på, men det dreier seg også om langsiktige tiltak. Problemene er, som sagt, sammensatte, og når statsråden har invitert fag- og forskningsmiljøer til å være med i arbeidet, så inviteres også brede politiske miljøer og politiske partier til å komme med synspunkter. Og slik sett merker jeg meg de synspunktene som representanten kommer med. Jeg håper også at det i tiden fremover blir en nyttig diskusjon når det gjelder arbeidet med tiltaksplanen.

Karin Andersen (SV) : Et annet forhold som bekymrer SV, er signaler som kom i Aftenposten den 30. oktober fra statsrådens statssekretær. Der står det:

       « De som klarer seg selv og som bare får et lite, men helt unødvendig tilskudd, vil miste det til fordel for dem som ikke klarer seg uten. Det betyr at vi skal ha en mye skarpere sosial profil. »

       Samtidig er dette en regjering som har en raus politikk overfor folk som har svært god råd. Betyr det at Regjeringens sosiale politikk går på omfordeling mellom de fattigste, eller mellom de nesten fattige og de fattige, og at Regjeringen ikke ser at både den rike staten og kanskje den velhavende del av befolkningen er nødt til å være med hvis vi skal greie å løfte dem som har minst, og la dem få et verdig liv?

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg merker meg representantens synspunkter.

       Regjeringen er opptatt av å komme fattigdomsproblematikken til livs og nå dem det virkelig gjelder, og som i dag er mange. Det er først og fremst de bostedsløse, de som mangler arbeid, de som ikke får endene til å møtes til tross for en rekke ordninger. Det er ikke bare ord når Regjeringen og ministeren mener at dette er et område som maner til dugnad og fellesskapsløsninger. Det er også viktig å understreke at arbeidslinjen er et viktig utgangspunkt for det arbeidet vi også skal gjøre i forhold til fattigdomsproblematikken. Jeg merker meg som sagt, representantens synspunkter og vil ta dem med i det videre arbeidet.

Karin Andersen (SV) : Jeg skal love statsråden at når det dreier seg om å styrke arbeidslinjen, skal det ikke stå på SV, men det dreier seg også om penger.

       Statsråden var inne på boliger, og der er det to temaer som er viktige. Det er viktig at vi har en sosial boligpolitikk som gjør at folk ikke gjøres til klienter bare fordi de har en lav trygd eller en lav inntekt, slik det nå skjer i Oslo. Ser statsråden at det er behov for å skjerme husleiene i disse boligene, slik at folk ikke klientifiseres bare fordi de har en lav inntekt? Og vil statsråden sørge for at de barna som nå faktisk bor på hospits, slipper det, og at det blir iverksatt umiddelbart? Det kan vel ikke være noen tvil om at hospits ikke er et egnet sted for barnefamilier, og at det at barn skal vokse opp eller i det hele tatt være på slike steder, ikke akkurat vil styrke sjansene deres for å greie seg bra i verden. Dette er et tema det går an å ordne over natten. Det fins andre overnattingsmuligheter som faktisk heller ikke er særlig dyrere enn hospits, og som er mye mer egnet for barnefamilier som boløsning.

Statsråd Ingjerd Schou : Barn på hospits er en uverdig løsning, og det er Regjeringens ambisjon at det ikke skal finne sted. Jeg håper også at representanten har merket seg de signaler som statsråden har gitt i forhold til å få nasjonale kvalitetskriterier når det gjelder hospits eller husvære i en midlertidig situasjon. Jeg har også merket meg at Oslo kommune har gått til det skritt å vurdere - jeg vet ikke om det har skjedd ennå -å kjøpe opp en del eldre boliger nettopp for å forbedre dem med tanke på at det skal være en annen kvalitet enn det det er mange steder i dag.

       Bolig er en selvfølge for veldig mange av oss, men ut fra de tallene jeg har fått, er det 6.000-7.000 boligløse. Det er en utfordring for Norge som nasjon. Det er en ambisjon for denne Regjeringen å vurdere tiltak i forhold til dette. Og jeg merker meg at her er det mulighet for dugnad.

Presidenten: Spørsmål 15 er besvart tidligere, og vi går da til spørsmål 16.

Spørsmål 16

       Grethe Fossli (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Styret i Norsk Hydro ASA har vedtatt å legge ned magnesiumproduksjonen på Herøya. Dette vil få store ringvirkninger for hele Grenlandsområdet. Også annen industri og virksomhet i området er utsatt.

       Hva vil statsråden gjøre for å møte de spesielle problemene denne regionen vil komme i? »

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Bedriftsforsamlingen i Norsk Hydro ASA vedtok som kjent 25. oktober d.å. å legge ned magnesiumproduksjonen på Herøya. Om lag 600 arbeidsplasser blir direkte berørt av nedleggingen av magnesiumproduksjonen. I tillegg kommer selvfølgelig konsekvenser for øvrig næringsliv og samfunn.

       Bakgrunnen for saken er at Norsk Hydro har vurdert virksomhetens strategi i lys av utviklingen i det globale magnesiummarkedet. Denne prosessen resulterte i at selskapets styre og bedriftsforsamling ikke lenger så muligheter for en fremtidig lønnsom og konkurransedyktig magnesiumproduksjon på Herøya. Det er en vurdering som Hydro har tatt og som jeg tar til etterretning.

       Jeg vil understreke at Regjeringen er opptatt av å legge til rette for videreutvikling av næringsmiljøet i Grenland-regionen. Gruppen av store industribedrifter og det øvrige næringslivet i området danner et viktig utgangspunkt for den fremtidige verdiskapingen. Det er derfor ønskelig at en i tiden fremover får til en prosess hvor hele regionen og lokale myndigheter spiller på lag med både næringslivet i regionen og sentrale myndigheter for å utnytte potensialet for utvikling av et fremtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv. Den petrokjemiske industrien i Grenland har allerede i dag en betydelig virksomhet basert på gass. Regjeringen er opptatt av at naturgass i større grad blir tatt i bruk til innenlands verdiskaping og at dette skjer på en miljøvennlig måte.

       Jeg vil også vise til at Norsk Hydro har gitt signaler om at selskapet vil bidra med midler og menneskelige ressurser for å stimulere til ny næringsvirksomhet i regionen. Etter hva jeg har kjennskap til, vurderer selskapet her flere interessante muligheter. En slik innsats er etter min vurdering et meget viktig bidrag, og det er mitt håp at dette også etter hvert vil gi ønskede resultater.

       Både i Nærings- og handelsdepartementet og i Kommunal- og regionaldepartementet har vi holdt oss løpende orientert om situasjonen i Grenlands-regionen. Nærings- og handelsdepartementet har i den forbindelse allerede gitt økonomisk støtte til en analyse av konsekvensene av en nedleggelse av magnesiumfabrikken. Spørsmålet om eventuell ytterligere statlig medvirkning må vi komme tilbake til. Det er bl.a behov for å få en samlet oversikt både over situasjonen og eventuelle konsekvenser før vi kan ta stilling til dette.

       Til tross for at det neppe er tvil om at nedleggelsen av magnesiumfabrikken på Herøya vil innebære betydelige utfordringer, er jeg optimistisk på vegne av Grenlands-samfunnet og næringslivet i regionen. Dette området har betydelige menneskelige ressurser og et næringsliv som etter min vurdering bør være godt rustet til å møte de utfordringene vi står overfor.

Grethe Fossli (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som på noen områder er beroligende, men på andre områder ikke er det.

       Ifølge en artikkel i Aftenposten 26. september d.å. sier ordfører Elisabeth Nilsen følgende:

       « ... erfaringen fra tidligere store omstillinger i Grenland, tilsier at for hver industriarbeidsplass som legges ned, ryker ytterligere to arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Det dreier seg om underleverandører og andre som lever av de store bedriftene og deres arbeidstagere. »

       Hun frykter derfor at så mange som 3.000 arbeidsplasser kan forsvinne. Dette støttes også av forskningsstiftelsen Fafo. Derfor er det ikke beroligende at departementet overlater oppgaven med å skaffe nye arbeidsplasser til Hydro og Grenlands-området alene. 1. april legges 600 arbeidsplasser ned, deretter ryker antageligvis mange flere. En analyse av konsekvensene er bra, men det må være tiltak på plass 1. april når vi får nedleggelsene.

       Kan statsråden si noe om tidsplanen for Nærings- og handelsdepartementets eventuelle engasjementet i denne saken?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg er fullt innforstått med at i den grad dette blir gjennomført fullt ut, hvilket alt tyder på, vil det 2. april være 600 mennesker som ikke har det arbeidet de hadde dagen før. Den bekymringen som lokalpolitikerne har, og for så vidt også flere i Grenlands-området har, forstår jeg. Jeg har også hatt møte med en del av disse. Jeg tror imidlertid at de mest pessimistiske anslagene over ringvirkningene kan fortone seg som relativt store.

       I VG i dag kan vi lese hva fylkesarbeidskontoret sier om disse tingene. Det er faktisk slik at Hydro allerede i løpet av de siste månedene har nedbemannet med 540 arbeidsplasser uten at det i det hele tatt har gitt utslag på ledighetsstatistikken for Grenlands-området. Grenlands-området er et område med ca 100.000 mennesker, med et betydelig antall stillinger som er ubesatt. Jeg tror vi skal vente med å lage en eksakt plan fra offentlig side for hva vi skal gjøre gitt visse ting som måtte skje. Men vi er beredt med de virkemidlene vi har til disposisjon, og det er jo i det alt vesentlige Kommunal- og regionaldepartementet som har omstillingsmidler.

Grethe Fossli (A) : Jeg takker statsråden for svaret og ser fram til samarbeidet med statsråden i næringskomiteen. Vi vil fra Arbeiderpartiets side også følge nøye med i det arbeidet som gjøres i forhold til Grenlands-området, både i kommunalkomiteen og i næringskomiteen.

Spørsmål 17

       Aud Gaundal (A) : Jeg har følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « 31. oktober 2001 la Riksadvokaten fram sin innstilling om den strafferettslige oppfølgingen av « Sleipner »-ulykken. I innstillingen kommer det fram at det mangler lovregler for eventuell straffeforfølgning av Sjøfartsdirektoratet, og at det bør vurderes lovendringer for å gjøre dette mulig.

       Vil statsråden foreta en slik vurdering? »

Statsråd Ansgar Gabrielsen : I innstilling av 31. oktober d.å. om hurtigbåten M/S « Sleipner »s forlis, uttalte Riksadvokaten at det etter hans oppfatning ikke er særlig tvil om at Sjøfartsdirektoratets manglende forutgående kontroll av rederiets opplæring av mannskapet, og direktoratets utstedelse av operasjonstillatelse vedrørende fartøyet, ikke var i samsvar med kravene i de internasjonale sikkerhetsreglene for hurtiggående fartøy, den såkalte hurtigbåtkoden. Koden er implementert i norsk rett gjennom Sjøforsvarsdirektoratets forskrift av 5. januar 1998 nr. 6 om bygging, utrustning og drift av hurtiggående fartøy som anvendes som passasjerskip eller lasteskip. Riksadvokaten konkluderer likevel med at saken henlegges som intet straffbart forhold. Når det ikke reageres strafferettslig overfor Sjøfartsdirektoratet, har det ifølge Riksadvokaten i det alt vesentlige sammenheng med at direktoratets overtredelse av hurtigbåtkodens krav ikke er gjort straffbare.

       I henhold til § 3 i forskriften av 5. januar 1998 er ansvaret for at bestemmelsen i forskriften blir fulgt, lagt til reder, rederi, byggeverksted og fører. Straffebestemmelsen i forskriftens § 32 fastsetter at overtredelse er straffbar etter den generelle bestemmelse i straffeloven § 339 nr. 2, som ikke selv angir hva eller hvem som kan straffes. Det betyr at forskriften ikke har noen bestemmelse om straff for Sjøfartsdirektoratet.

       Jeg finner det som et utgangspunkt rimelig at ansvaret for bygging, utrustning og drift av hurtiggående fartøy som anvendes som passasjerskip eller lasteskip, er lagt til reder, rederi, byggeverksted og fører. Det er disse som har de praktiske forutsetninger for å sikre at fartøyet bygges og drives på en forsvarlig måte. Jeg registrerer imidlertid Riksadvokatens kritikk av Sjøfartsdirektoratets arbeid i denne saken. Jeg kan for øvrig vise til at sjøfartsdirektøren i pressemelding av 1. november d.å. har uttalt at Sjøfartsdirektoratet ser alvorlig på de forhold som påpekes av Riksadvokaten, og at direktoratet tar hans avgjørelse til etterretning.

       Sjøfartsdirektoratet er et forvaltningsorgan. Enkeltpersoner i forvaltningsorganer kan straffes hvis de viser grov uforstand i tjenesten. Selv om Sjøfartsdirektoratet er et forvaltningsorgan, kan det utvilsomt ilegges foretaksstraff:

       « Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak »,

       jf. straffeloven § 48 a. Foretaksstraff kunne således ha vært brukt om noen av Sjøfartsdirektoratets folk hadde utvist grov uforstand i tjenesten. Sjøfartsdirektoratet kan også ilegges foretaksstraff ved såkalte anonyme og kumulative feil der det ikke er noen enkeltperson som kan straffes.

       Terskelen for en slik reaksjon er høy, og det er ikke funnet aktuelt i denne saken. Jeg tror ikke vi bedrer sikkerheten til sjøs ved å inkludere Sjøfartsdirektoratet på listen over dem som kan straffes for brudd på 1998-forskriftene. Vi bør holde fast ved at det er de som bygger og driver skipet, som har ansvaret, og de skal ha ansvaret for sine feil selv om Sjøfartsdirektoratet ikke har oppdaget at noe var galt.

Spørsmål 18

       Thore Aksel Nistad (FrP) : « Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap AS har liggende en ti år gammel søknad om forlengelse av ekspressbussløyve Bergen-Lillehammer, slik at den går om Gjøvik til Elverum istedenfor Lillehammer.

       Vil statsråden medvirke til at denne søknaden nå kan få en positiv sluttbehandling? »

Statsråd Torild Skogsholm : Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap AS søkte 28. februar 1996 om en traséendring for den eksisterende ruten Bergen-Lillehammer, slik at ruten skulle gå via Gjøvik til Elverum i stedet for til Lillehammer. Søknader om løyve og endringer i løyve for fylkeskryssende bussruter avgjøres av Samferdselsdepartementet. Før avgjørelse i disse sakene tas, forberedes de av en av de berørte fylkeskommunene.

       I og med at den endringen som det ble søkt om i denne aktuelle saken, mest berører Oppland fylke, ble det etter avtale mellom berørte myndigheter bestemt at Oppland fylkeskommune skulle forberede saken.

       Ruteselskapet Norgesbuss Mjøsa, som har løyve på ruter rundt Mjøsa, søkte omtrent samtidig med Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap AS om løyve på rute fra Elverum/Hamar om Fagernes til Gol og kobling til Bergensbanen. Oppland fylkeskommune hadde flere møter med selskapene for å få en felles ruteløsning uten å oppnå endelig avklaring. Sammen med Hedmark fylkeskommune har det også vært arbeidet sammen med selskapene for å få et best mulig tilbud for de reisende innen og til/fra dette området.

       Departementet vil nå i samråd med de berørte klarlegge om søknaden fra 1996 fortsatt er aktuell. Dersom selskapet ønsker å opprettholde søknaden om traséendringen, vil jeg sørge for at den blir sluttbehandlet innen kort tid.

Thore Aksel Nistad (FrP) : Jeg er glad for at statsråden vil ta en hurtig avgjørelse på det, for det har faktisk pågått nå i ganske mange år. Dette er en reell søknad, som har versert i mediene gjennom lengre tid, og det er vel ikke bare under behandlingen i Oppland fylkeskommune, for Elverum ligger jo i Hedmark, og det er vel her en egentlig har spent bein under det. Ruten Øst-Vest-ekspressen er den viktigste, kanskje den eneste forbindelsen som det indre Østlandet har til Bergen og Sogn.

       Det er også viktig for Valdres nå å få knyttet seg til Flybussekspressen som går fra Gjøvik til Gardermoen med to timers mellomrom. Det er vel en av grunnene til at dette selskapet nå vil knytte seg til Gjøvik, istedenfor å kjøre over åsen hvor det ikke bor folk, til Lillehammer, og at de vil knytte seg til Hamar, som er en viktig by, og til Elverum, som har en stor militærforlegning. Det er viktig at denne (presidenten klubber) ... - Der var den.

       Vil statsråden sørge for at dette får en hurtig - og ikke så sen - behandling, uansett om det er Hedmarks eller Opplands fylkeskommune som står i veien?

Statsråd Torild Skogsholm : Det er nettopp i slike spørsmål at det er viktig at de berørte fylkeskommunene trekkes inn, ikke for å skape byråkrati, men rett og slett for å finne de beste løsningene for dem som har behov for denne transporten.

       Christopher Stensaker (FrP) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Hastigheten på mange veier settes nå ned på en vilkårlig måte etter det lokale veikontors forgodtbefinnende. Den moderne motorveien i klasse B på E6 mellom Trondheim og Værnes flyplass med 90 km/t, er redusert til vanlig vei med 80 km/t. I Nasjonal transportplan 2002-2011 er det presisert at fartsgrensen kan settes ned på særlig ulykkesbelastede strekninger, dette er ikke tilfellet på nevnte strekning.

       Hva vil statsråden gjøre for å få til ett regelverk slik at det blir en lik tolkning over hele landet? »

Christopher Stensaker (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret.

       At motorveier nå omgjøres til vanlige veier mange steder i landet, og at fartsgrensene settes ned på stadig flere veier, fører til at bilistene mister all respekt for veiskiltingen. Man ser også veier skiltet med 80 km/t der det er umulig å holde denne farten uten å kjøre av veien. Dette vil skape farlige situasjoner som ikke er i tråd med null-visjonen. I stedet for at sikkerheten bedres med bredere veier og midtdeler, går man med ryggen inn i fremtiden og skilter ned. Vil statsråden bidra til at skiltingen blir i samsvar med veiens beskaffenhet?

Statsråd Torild Skogsholm : Det som er hensikten med skilting av fartsgrenser, er nettopp at førerne skal holde seg til de fartsgrensene som er satt.

       Det som er lagt til grunn når det gjelder å senke fartsgrensene, er målet om å oppnå et redusert antall ulykker. Det man ser av undersøkelsene som er gjort på dette, er at alvorlige skader reduseres når farten settes ned. Nå er det også gjort undersøkelser på om farten faktisk settes ned etter at man har skiltet om, og man ser at i gjennomsnitt reduseres farten.

Christopher Stensaker (FrP) : Jeg takker igjen statsråden for svaret, og håper at en større del av det bilistene betaler inn hvert år, vil gå til å forbedre veinettet, og ikke motsatt.

       Stortingets intensjon med å tillate at fartsgrensen kan settes ned på enkelte særlig utsatte, ulykkesbelastede strekninger, var å hindre ulykker, og skiltene burde vært ledsaget av et underskilt i stedet for at en får en generell nedsettelse av fartsgrensene etter lokalt forgodtbefinnende.

Spørsmål 20

       Svein Roald Hansen (A) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Langs Solliveien i Fredrikstad utsettes beboerne for en urimelig støybelastning fordi en del av tungtrafikken ikke overholder fartsgrensen på 50 km/t. Det enkleste, raskeste og rimeligste fartsdempende og derved støydempende tiltaket vil være å benytte fotoboks.

       Vil statsråden se på retningslinjene for bruk av automatisk trafikkontroll (ATK), slik at fotobokser også kan benyttes i et slikt tilfelle, og uten at det må inntreffe mange ulykker, slik retningslinjene nå forutsetter? »

Statsråd Torild Skogsholm : Det er riktig som representanten Svein Roald Hansen påpeker, at automatisk trafikkontroll, ATK, først og fremst anvendes som et trafikksikkerhetstiltak på strekninger hvor det er registrert et trafikkulykkesproblem. Det er enighet mellom politi- og vegmyndigheter om at dette automatiske trafikkontrollsystemet skal brukes som et trafikksikkerhetstiltak, og ikke som et alternativ til ordinær trafikkovervåking for å kontrollere fart. På dette grunnlag er det også åpnet for at ATK kan brukes i fartsdempende øyemed der politiet av ulike grunner vanskelig kan foreta vanlig fartsovervåking, f.eks i tunneler.

       ATK er et tiltak med høy samfunnsøkonomisk nytte, og har en betydelig farts- og ulykkesreduserende effekt når det benyttes på de strekninger som oppfyller de kriterier som er fastsatt. Jeg vil derfor prioritere bruken av dette tiltaket på strekninger med behov for ulykkesreduserende tiltak.

       Dersom hovedproblemet er støy som følge av høy fart, er det imidlertid andre tiltak som kan være mer egnet, f.eks støyskjerming, fartsreduksjon med bygging av humper, etc. På strekninger hvor det er både trafikksikkerhetsproblem og støyproblem knyttet til fart, kan bruk av ATK være et egnet tiltak.

       Solliveien, eller Rv 112, som går fra Sollikrysset på E6 ned til Rolvsøysund bru, har en årsdøgntrafikk på ca 3.700 og en tungtrafikkandel som varierer mellom 12 og 14 %. Strekningen er ikke ulykkesbelastet. Gjennomsnittlig kjørefart ligger noe i overkant av 50 km/t, som er lovlig kjørefart på strekningen, og om lag 15 % av trafikantene har en kjørefart rundt 60 km/t eller høyere.

       En del av boligene på strekningen har et innendørs støynivå som overskrider tiltaksgrensene i forurensningslovens forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy. For disse boligene vil det bli gjennomført fasadetiltak, slik at kravene i grenseverdiforskriften oppfylles.

Svein Roald Hansen (A) : Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forstå svaret. Jeg føler at det her kan ligge en liten åpning, men at man peker på andre tiltak som mer naturlige.

       Jeg skal medgi at dette er et spesielt tilfelle. Det er en kort strekning. Men det spesielle er også at det blir en akselerasjonsbane, særlig for tungtrafikken, fordi veien er rett og man skal opp i 70 og senere 80 km/t lenger framme. Det er dette som skaper det spesielle støyproblemet, særlig om morgenen. Én ting er at man kan gjøre tiltak innendørs, men det er også et problem utendørs for beboerne sommerstid.

       Jeg håper statsråden er villig til å se på om man ikke kan benytte et slikt tiltak, som vil være rimeligst, raskest og mest effektivt. Det vil jo være en liten skjerv til Regjeringens målsetting om å lage « Et enklere Norge ».

Statsråd Torild Skogsholm : Det er viktig for hele sektoren at vi finner de beste og mest effektive løsningene.

       Når det gjelder støy, er det viktig å se på hvilke tiltak som imøtekommer de behovene som er, og innenfor de rammene som finnes. Vi vil fortsatt, både i dette spesielle tilfellet og generelt, jobbe med å finne gode tiltak som kan løse støyproblemene.

Svein Roald Hansen (A) : Med mindre statsråden legger fram en tilleggsproposisjon på fredag som gir ganske spenstige rammer økonomisk, er jeg ikke i tvil om at det rimeligste og raskeste i dette tilfellet vil være å benytte fotoboks. Det er et tiltak som kan reverseres den dagen man kan sette i verk større tiltak, som en omlegging av veien eller eventuelt innføring av støyskjerm.

       Jeg håper at hvis beboerne tar dette opp lokalt, vil Vegvesenet vurdere å gjøre et forsøk her uten at man skal være redd for at det blir fotobokser over det ganske land.

Statsråd Torild Skogsholm : Jeg tar imot alle gode ideer om hvordan slike utfordringer kan løses, så jeg skal ta med meg de innspill jeg har fått.

       Det vil nok fortsatt være slik at automatisk trafikkontroll vil være knyttet til trafikksikkerhet, men i den grad det i en kombinasjon også kan løse andre utfordringer, slik som støy, finner jeg det helt naturlig at det blir vurdert. Og vi må vurdere de mulighetene vi har.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmål 2.

Spørsmål 2

       Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Jeg vil gjerne stille et spørsmål til utenriksministeren:

       « Luigino Longo sitter fengslet i Göteborg. Hans norske familie har tross flere henvendelser til norske myndigheter ikke fått noen assistanse fordi Longo er italiensk statsborger.

       Anser ikke utenriksministeren at Norge har et særlig ansvar for mennesker som har vært bosatt lenge i vårt land, og vil utenriksministeren se positivt på en henvendelse fra Longos familie om hjelp til å ta initiativ overfor svenske myndigheter for å få forbedret soningsforholdene hans? »

Utenriksminister Jan Petersen : La meg først få si at det har vært kontakt mellom Luigino Longos norske familie og Utenriksdepartementet. Det var nylig et møte hvor det ble uttrykt forståelse for hvilke begrensninger norske myndigheter har i lys av Longos italienske statsborgerskap. På møtet ble det for øvrig ikke fremlagt noen anmodning om et formelt norsk initiativ overfor svenske myndigheter.

       I henhold til utenriksloven tilligger det utenrikstjenesten å ivareta norske borgeres interesser i utlandet, og ikke utenlandske borgeres. I dette tilfellet ville det være et ansvar for italienske myndigheter. Jeg har tillit til at Longos rettigheter blir ivaretatt av italienske myndigheter, representert gjennom deres ambassader henholdsvis i Stockholm og i Oslo. Jeg er ikke kjent med at Luigino Longo skal sone under spesielt vanskelige forhold i Göteborg. Soningsforholdene i svenske fengsler antar jeg tilsvarer de vi har her i Norge.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Jeg takker for svaret, selv om jeg selvfølgelig skulle ønsket meg et litt annet svar.

       Vi er kjent med at Luigino Longo sliter med en alvorlig hjertesykdom, og at det derfor er vanskelig for ham å sone under de betingelsene han har i dag på politihuset i Göteborg. Han og hans advokat har ønsket at han enten må løslates eller overføres til bedre soningsforhold, slik at han kan få mulighet til å anke sin sak til svensk høyesterett.

       Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren - på tross av hans forrige svar - hvilke muligheter som finnes for norske myndigheter, om man skulle ønske det, til å ta et slikt initiativ overfor Sverige på bakgrunn av at Longo har norsk datter og norsk familie.

Presidenten: Spørsmål 21 er behandlet tidligere.

Spørsmål 22

       Fra representanten May Hansen til miljøvernministeren:

       « Den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris (Gyro) er nå påvist i et oppdrettsanlegg for regnbueørret på svensk side av Enningdalselva. Det er nå stor fare for at parasitten skal smitte laksestammen i Enningdalselva.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre at Gyro spres til laksen i Enningdalselva? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

       Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.