Gunn Karin Gjul (A) (ordfører for saken): Stortingsmeldingen om etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har i media og på folkemunne blitt omtalt som etablering av Barnekripos. Men de tiltakene som nå settes i gang, er ikke å etablere en ny etterforskningsenhet med ansvar for seksuelle overgrep mot barn. Det vi derimot ønsker, er å styrke det eksisterende avsnittet ved Kripos. Men kanskje aller viktigst er å øke kunnskapen og kompetansen i det enkelte politidistrikt.

       En enstemmig komite stiller seg bak innstillingen. Vi står sammen om at politiet de neste åra må opprioritere dette arbeidet. Politireformen og omorganiseringen av politidistriktene mener Arbeiderpartiet vil bidra til at de enkelte politidistrikt får et bedre fagmiljø, og at det frigjøres ressurser til å prioritere slike saker.

       Hele komiteen støtter etableringen av en hospitantordning ved Kripos. Dette tilfører Kripos mer ressurser, men samtidig bidrar det på litt lengre sikt til mer kompetanse i de enkelte politidistrikt. Kripos skal være det nasjonale kompetansesenteret som politidistrikt kan hente bistand hos gjennom rådgivning eller direkte bistand i den enkelte sak.

       Antallet registrerte forbrytelser knyttet til incest og utuktig omgang med barn under 14 år er firedoblet de siste 40 åra. I tillegg vet vi at mørketallene for denne typen forbrytelse er høy.

       De siste ti års økte offentlige fokusering på denne typen overgrep, samtidig som politiets kompetanse i etterforskningen av slike saker har økt, har gjort at incest og seksuelle overgrep mot barn nå blir avdekket i langt større grad.

       Framveksten av krisesenter, ulike offentlige hjelpetiltak og lovendringer har også ført til at denne typen kriminalitet i mindre grad er et tabubelagt område. Den kraftige veksten i slike saker gjør at politiet trenger mer kompetanse og mer ressurser. Flere rapporter har i de siste åra fortalt oss at etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn er komplisert, og at svært mange politikammer og lensmannsdistrikt mangler kunnskap og kompetanse. Kvaliteten på etterforskningen er også veldig varierende.

       Det er heller ikke til å stikke under stol at interessen for å påta seg slike oppgaver i politiet har vært liten.

       Erfaringen fra de senere år viser at Kripos » kompetanse benyttes svært ulikt fra politidistrikt til politidistrikt. Antallet bistandsanmodninger er lavt. Kunnskapen om bistandsmuligheten er i enkelte tilfeller liten. Dessuten mener mange at deres egen kompetanse er tilstrekkelig, og at de ikke trenger hjelp fra Kripos. En enstemmig komite mener at det er klart dokumentert at politiet i altfor liten grad benytter Kripos » kompetanse. Vi ber derfor departementet utarbeide retningslinjer som pålegger politimestrene å vurdere bistandsanmodninger i hver enkelt sak.

       Arbeiderpartiet er enig i at rettssikkerhet og ryddig etterforskning gjør at man ikke bør etablere tverrfaglig enhet ved Kripos. Vi mener dette lett vil skape uklare ansvarsforhold og sammenblanding av roller ved behandling av enkeltsaker. Vi mener det er en god løsning at politiet etablerer en nærmere kontakt med eksterne fagmiljøer, og at det opprettes en kunnskapsbase over personer som har den nødvendige kompetanse.

       Arbeiderpartiet ønsker ikke å etablere en regional enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep. Vi mener etterforskning av seksuelle overgrep best foretas av det enkelte politidistrikt. Det er uansett den lokale polititjenestemann/-kvinne som kommer først til åstedet. Viktig bevissikring må foretas så tidlig som overhodet mulig. Vi mener derfor at det er ytterst viktig at så mye som mulig av kompetansen ligger i det enkelte politidistrikt.

       En rapport utarbeidet av Åse Texmo og Lisbeth Aarvik viser at fra 1993 til 1998 ble 80 % av de aller alvorligste sakene, gjentatt utuktig omgang med barn under ti år, henlagt. 11 % ble frifunnet, og bare 9 % av sakene endte med domfellelse. Hovedårsaken til det store antallet henleggelser ble begrunnet med « bevisets stilling », dvs. at man ikke anser seg i stand til å føre tilstrekkelig bevis til å oppnå fellende dom. I den samme rapporten vises det til at et bedre politifaglig arbeid ville ha medført at flere saker ville ha blitt framlagt for domstolene.

       Sedelighetssaker har i stor grad blitt overlatt til nyutdannede polititjenestekvinner og uerfarne jurister. Slike saker er så kompliserte og sammensatte at det er behov for erfarne politifolk og jurister til å gjøre dette arbeidet. De må ha kunnskap om bevissikring, kunne se hva som er å anse som mulige bevis, ha innsikt i kompetansen hos samarbeidende etater og ha god kjennskap til lovverket.

Linda Cathrine Hofstad (H) : Høyres medlemmer i komiteen er svært glad for at en samlet komite står bak denne innstillingen, og at det er bred enighet om at dette arbeidet må styrkes. Det gir et kraftig signal om hvor viktig kampen mot seksuelle overgrep mot barn er, og det har ikke minst vært viktig ut fra de rapportene som vi har lest i den senere tid, som har påpekt at det er behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker.

       Ansvaret for etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn ligger hos politimestrene i de enkelte politidistrikt. Men dette er ingen enkle saker å håndtere for politiet. Det er derfor veldig viktig at disse sakene blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte, og slike saker er svært kompliserte og ofte vanskelige å forholde seg til for den enkelte polititjenestemann. Det er derfor god grunn til at ansatte hos politiet nå får god oppfølging underveis.

       Enkelte politidistrikt har stor kompetanse på dette feltet. Men vi skal ikke legge skjul på at det til nå har vært varierende kvalitet på etterforskningen. I mange tilfeller skyldes dette at den enkelte polititjenestemann har jobbet helt alene med saken, og at det ikke har vært noe kontinuitet i arbeidet.

       Politihøgskolen gir undervisning om seksuelle overgrep, både som et ledd i grunnutdanningen og som en del av etter- og videreutdanningstilbudet. Muligheten til etterutdanning er verdifull for å sette polititjenestemenn i stand til å forstå problematikken rundt seksuelle overgrep. Høyre mener derfor det er viktig det vi har skrevet i merknaden, at polititjenestemenn som er motivert for og ønsker å delta på etter- og videreutdanningstilbudet ved Politihøgskolen, skal få mulighet til det, og ikke minst at Politidirektoratet må se på kostnadene knyttet til tilbudet for å finne fram til ordninger som gjør at hvert politidistrikt prioriterer dette. Utbyttet av etterutdanningen ved Politihøgskolen, ut fra det jeg har hørt av ulike polititjenestemenn, er veldig bra. Derfor er Høyre glad for at vi ble enige om denne merknaden, slik at det vil kunne gjøre det enklere for flere å delta på dette tilbudet.

       Høyre ser fram til at vi får på plass familievoldskoordinatorer i de enkelte politidistrikt. Gjennom disse koordinatorene får vi spisskompetanse på området, og de vil også ha et spesielt ansvar for bl.a håndtering av barn. Politidistriktene vil få tilført verdifull kompetanse i saker som ofte er svært vanskelige å håndtere. Når barn er et offer, krever det kunnskap og metoder for avhør og bevissikring som på best mulig måte skåner barnet i en vanskelig situasjon. Derfor er det veldig gode tiltak som er foreslått i denne meldingen, bl.a når det gjelder å gi de tjenestemenn som først møter offeret, mulighet til økte kunnskaper for å få trygghet i håndtering av offeret og de pårørende.

       Det er svært viktig at de enkelte politidistrikt benytter seg av den muligheten de har til å få bistand fra Kripos, både når det gjelder teknisk og taktisk etterforskning. Gjennom denne styrkingen av Kripos blir det økt tilgjengelighet av personell som kan bistå lokalt. Det har vært diskusjoner om hvorvidt Kripos skal knytte til seg andre fagmiljøer. Høyre mener det viktigste er at man knytter til seg slikt fagpersonell når man ser behov for det, og at man vurderer barnets behov for et slikt tilbud i hvert enkelt tilfelle. Jeg er derfor veldig glad for det initiativet som Finn Kristian Marthinsen tok i trontaledebatten høsten 2000, der han bad om en utredning av muligheten for å etablere en sentral kunnskapsbase. Nå kan derfor Kripos benytte seg av de eksterne fagmiljøene. Fagpersoner som er villig til å bistå, er lett tilgjengelige og kan gi hurtig bistand, er svært viktig for det videre arbeidet i Kripos.

       Selv om en vet at Kripos gjør en veldig bra jobb, og at politiets rolle i slike saker nå blir styrket, er det viktig at de enkelte politidistriktene benytter seg av kompetansen som Kripos innehar. I tillegg er det viktig at de som er i kontakt med barn, også tar et ansvar når det gjelder å oppdage og anmelde overgrep. Det er jo først når det foreligger en anmeldelse, at politiet kan starte sitt arbeid. Men det er også viktig at fagpersonell er tilgjengelig for å bistå barnet og de pårørende gjennom en vanskelig prosess.

       Jeg vil helt til slutt trekke fram to instanser som jobber veldig bra, og som gjør en uvurderlig innsats, nemlig Redd Barna og Nasjonalt ressurssenter. Derfor håper jeg også at det gode samarbeidet mellom politiet og disse organisasjonene fortsetter.

       Det er bekymringsfullt å se at kvaliteten på den etterforskningen som foretas, varierer sterkt fra politidistrikt til politidistrikt. Nå kan det være forskjellige grunner til denne variasjonen, men det er mye som tyder på at det skyldes - i en viss utstrekning i det minste - hvem som settes til etterforskningen: Ledes den av en person med lang erfaring, eller er det en nyutdannet? Hvilken faglig innsikt har vedkommende? Har vedkommende en etter- og videreutdanning på området, eller er det et saksfelt man sjelden har med å gjøre? Og i hvilken utstrekning er man villig til å sende henvendelser til Kripos for assistanse? Det er ofte slik at man må ha en viss innsikt og kunnskap på et fagområde for å vite hvilke spørsmål og hvilke innspill en trenger å få tilbakemelding om.

       Det er således uheldig at det har vært en praksis for at unge, uerfarne settes til å lede slik etterforskning, som jo i seg selv er kompliserte saker. Samtidig er dette saker som vil være psykisk krevende for dem som står for etterforskningen. Derfor vil det være viktig ikke bare å få en koordinator på det enkelte politikammer, men også å passe på at man får et nettverk hvor de som står for denne type etterforskning, kan søke kontakt og også hjelp før man eventuelt blir utbrent, og før man eventuelt selv får problemer fordi man har fått mange inntrykk som kan være tøffe for alle og enhver å bearbeide.

       Når det gjelder Kripos, er det veldig viktig at vi får en base med kunnskap og kompetanse. Så har et spørsmål vært hvorvidt man da skal knytte dette direkte til Kripos, eller om Kripos skal ut og skaffe seg denne kompetansen. Ut fra vårt standpunkt må det viktigste være at den nødvendige og tilstrekkelige kunnskap og kompetanse er til stede og kan benyttes til enhver tid. Om denne kompetansen er gjennom en direkte ansatt eller direkte tilknyttet Kripos, er for oss mindre viktig. Vi tror faktisk - og er slik sett enig med Regjeringen - at fleksibiliteten, variasjonen, i de forskjellige saker kanskje betyr at man må se litt videre ut, og at det er viktigere å knytte til seg og ha tilgang på god kompetanse enn å ha en direkte ansatt, og slik sett innskrenke den kompetansen man kan benytte.

       Vi er også veldig glad for den hospitantordning som er satt i gang, og ønsker at den utvides så mye som mulig. Det er klart at man ikke kan sette i gang en hospitantordning av et slikt omfang at det reduserer kvaliteten på hospitantordningen, eller medfører at Kripos får så mange hospitanter å hanskes med at kvaliteten i forhold til politikamrene svekkes. Her er det viktig å finne en balansegang. Men samtidig er problemet at fire stykker for hvert annet år blir noe lite hvis man tenker på antall politidistrikter.

       Det er slik sett også viktig at man utover denne hospitantordningen ser på videre- og etterutdanning. Det er bekymringsfullt at kostnadene til videre- og etterutdanningen brukes som et argument for ikke å sende politijurister på slik videre- og etterutdanning. Det må etableres en ordning som gjør at økonomi og penger ikke kan brukes som et argument mot nødvendig opplæring på dette området. En slik videre- og etterutdanning vil ikke gi politikamrene noen direkte økonomisk gevinst, selv om en faglig vil ha et stort utbytte. Vi kunne godt tenke oss å se på muligheten av at de forskjellige politidistriktene fikk refundert de utgiftene de hadde i forbindelse med videre- og etterutdanning, for selv om selve utdanningsdelen refunderes, vil kost og reise bli belastet det enkelte politidistrikt. Slik sett vil man kunne komme i en situasjon hvor politiets økonomi medfører at de politidistriktene som ligger i nærheten av Oslo, de som ligger i nærheten av Politihøgskolen, har muligheter til å etter- og videreutdanne sine ansatte, mens politikamre i distriktene har et klart større problem på det området. Jeg håper statsråden Jeg håper at statsråden vil titte nærmere på den problemstillingen.

       Det er også slik at når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, er det å kunne sikre spor svært viktig. Da er det viktig at man vet hvilke spor man skal sikre, men også at man har det nødvendige utstyr for å sikre sporene. Det vil slik sett være av avgjørende betydning at man har tilgang på moderne og godt utstyr, slik at bevismateriell ikke går til spille fordi man ikke har muligheter til å benytte det utstyr som skal til for å sikre sporene. Fremskrittspartiet er i den sammenheng det eneste partiet som har kommet med en henvisning til økonomi. Det er vel slik i denne saken som i andre saker vi har i dette hus: Man kan alle gå sammen om gode ord, man kan alle også enes om ønsker om bedre etterforskning, men til syvende og sist er det vel også et spørsmål om økonomi, antakeligvis også for andre partier enn Fremskrittspartiet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Etterforskninga av seksuelle overgrep mot barn har altfor lenge vært av varierende kvalitet. Rapporten « Seksuelle overgrep mot kvinner og barn », utarbeidet av Åse Texmo og Lisbeth Aarvik for Kvinneuniversitetet Nord i 1998, viser helt konkret hvordan manglende kompetanse kombinert med manglende status og vilje til å prioritere sakene fører til at svært mange slike saker henlegges. Dette har selvfølgelig enorm betydning for de barna det gjelder, samtidig som vi mister muligheten til å sette i verk tiltak overfor mange av de voksne som begår slike overgrep. Siden denne diskusjonen dreier seg om etterforskningsbiten, vil jeg nøye meg med å nevne at SV ser med bekymring på at tilbudet til overgripere er svært varierende og til tider ikke-eksisterende, og vi håper å få flertall for både en utbedring av kriminalomsorgen og av psykiatrien i framtida.

       SV har i merknadene til denne meldinga lagt vekt på viktigheten av å stå sammen med andre partier om merknadene, fordi vi mener det er viktig at komiteen sammen legger føringer for å få styrket jobben med å avdekke og etterforske seksuelle overgrep mot barn. I utgangspunktet kunne vi tenke oss eksplisitt å slå fast at politidistriktene skal ha refundert utgiftene knyttet til deltakelse på etter- og videreutdanningskursene ved Politihøgskolen som omhandler hjemmevold og SO-problematikk, nettopp fordi vi ser at dette er områder som hadde fortjent en mye større grad av bevissthet og kompetanse. Det er grunn til å tro at flere polititjenestemenn og -kvinner enn de som i dag deltar på kursene, kunne ønske å gjøre dette, men at økonomiske argumenter brukes for å la være. Dette kan ha med økonomi å gjøre, men det kan også dreie seg om at slike saker har mindre status enn f.eks narkotikarelatert kriminalitet. Ved å fjerne det økonomiske argumentet kunne vi kanskje få flere til å utdanne seg på området, i tillegg til at signaleffekten ville være sterk. Vi har imidlertid nøyd oss med å be Politidirektoratet legge til rette for slik deltakelse, og forventer nå at det gjøres en jobb for å få spredd kompetanse og innsikt.

       SV er også veldig opptatt av at dette feltet i større grad blir et tema i grunnutdanninga ved Politihøgskolen. Ni timer er lite i den store sammenhengen, og vi er av den oppfatning at interessen for et felt også er avhengig av innsikt. Vi håper derfor at departementet ser nærmere på dette, gjerne i samarbeid med Politiets fellesorganisasjon.

       Det fins mye god vilje i politiet, og mange har etter hvert opparbeidet seg uvurderlig kunnskap om både vold i hjemmet og seksuelle overgrep-problematikk. Ikke minst besitter mange kvinner slik kompetanse etter å ha blitt bokstavelig talt kastet ut i det som unge, nyutdannede politibetjenter. Denne kompetansen håper vi nå vil få en større plass i og med satsinga på egne familievoldskoordinatorer ved politidistriktene, og vi går ut fra at SO-problematikk vil få langt større oppmerksomhet framover. SV vil følge nøye med på hvordan dette gjøres, og hvordan denne satsinga vil fungere i praksis. Vi er særlig opptatt av at det legges til rette for teamarbeid, og at de polititjenestemenn og -kvinner som skal jobbe med disse svært tunge og alvorlige sakene, får den oppfølginga som de fortjener. Det må bli status knyttet til å jobbe med familievold, voldtekt og seksuelle overgrep. Ikke minst må vi få fram hvor viktig det er å ta tak i dette tidlig, og at de berørte får hjelp og tilbud om behandling. Vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at offer i neste omgang blir overgriper, og at overgrepene gjentar seg, f.eks etter et fengselsopphold uten adekvat hjelp og behandling. Vi håper også at det i forbindelse med handlingsplanen « Vold mot kvinner » blir en større grad av bevissthet på dette i hele hjelpeapparatet, og at samarbeidet blir bedre instansene imellom.

       Til slutt vil jeg understreke det viktige arbeidet som Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn gjør, og jeg håper at departementet finner grunn til å gjøre senteret permanent, eller i det minste utvide senterets funksjonstid.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Vi sier ofte - og vi mener det vel: Barna er det viktigste vi har, ikke minst med tanke på framtiden. Men også med tanke på nåtida, for barn har rett til å være barn, til å oppleve trygghet, til å oppleve omsorg, til å oppleve at de får utfolde seg som små mennesker uten forpliktelser og uten ansvar. Det er barnets rett. Når da voksne mennesker bruker barnet som et middel for seg selv, skjer det pervertering, som er helt uakseptabelt.

       Den saken som vi har til behandling i dag, har sin bakgrunn. For det første ble det tydelig sagt fra at når det gjaldt overgrep mot barn, var det få saker som ble anmeldt. Av de sakene som ble anmeldt, var det altfor mange saker som ble henlagt, og det at de ble henlagt, skyldtes som regel at man ikke hadde godt nok tilfang av bevis for å kunne føre saken videre. I de sakene som man førte videre i rettsapparatet, var det bare en brøkdel som førte til felling av overgriper. Og grunnen var at man hadde for dårlige bevis.

       Hvorfor var det slik? For det første fordi politiet ikke hadde nok kompetanse til å etterforske slike saker. Man var ikke utrustet, verken personellmessig eller på annen måte, til å ta seg av dette. For det andre fordi det ulike steder rundt omkring i landet var vanskelig å skaffe nødvendige fagpersoner som kunne være med på å sikre bevis innen rimelig tid etter at overgrepene var begått. Det kunne gå opptil fire uker fra en anmeldelse på et overgrep forelå og til det var foretatt rettslige avhør som var av en slik karakter at de kunne brukes i en etterfølgende rettssak. Og hva så i de fire ukene som gikk? Jo, da var barnet på en måte overlatt til seg selv. Det fikk ikke lov til å snakke med andre voksne om det som hadde skjedd, for hvis det gjorde det, ville ikke barnets utsagn være brukbart i en kommende rettssak, fordi barnet da ville være påvirket av de voksne, noe som var diskvalifiserende. Og for det tredje: Bevisstheten om disse tingene som jeg har pekt på, førte til at saker som gjaldt overgrep, ble nedprioritert ved mange kontorer - om ikke bevisst, så underbevisst: Vi vet at dette klarer vi ikke, derfor vil vi utsette å ta fatt i det.

       Hva ble så resultatet av dette? Det viktigste var at barna følte seg sviktet av voksensamfunnet. Vi tok ikke, og tar ikke, barna på alvor. Vi nedtoner deres opplevelse, og sier på den måten indirekte til barna at de lyver. Det er fryktelig. Derfor er det nødvendig at vi griper fatt i det. Resultatet ble videre en oppgitthet blant folk. Man tenkte og følte at det ikke var noen vits i å anmelde slike saker, siden det likevel ikke førte til noe annet enn ytterligere ubehageligheter. Det tredje dette førte til, var dessverre at vi fikk en del justismord i denne sammenheng. Mennesker ble anklaget og dømt på galt grunnlag. Og det er ingenting som er så ødeleggende for disse sakene som når personer står fram i etterkant og sier at det man sa, ikke var sant, det var diktet opp eller framkommet under press fra noen andre.

       Derfor er det nødvendig at vi gjør noe med det. Og derfor foreslo Kristelig Folkeparti i trontaledebatten i 2000 at man skulle få etablert en sentral kunnskapsbase om disse tingene, slik at man kunne ha et overgripende organ som kunne settes inn til bruk over hele landet. Da ville vi slippe en forskjellsbehandling, ved at man ikke bare kunne foreta avhør og gi barnet hjelp som var adekvat, og som kunne brukes i en påkommende rettssak, der hvor man hadde fagpersonale tilgjengelig. Derfor er jeg glad for at vi er kommet dit vi er i dag. Vi har fått en enstemmig innstilling, og det er jeg glad for. Arbeiderpartiet stemte riktignok imot at vi skulle få etablert en sentral kunnskapsbase da dette ble lagt fram i trontaledebatten, men jeg er glad for at vi er enige og har møttes - kanskje ikke i det som etter Kristelig Folkepartis vurdering er det beste alternativet, men dog: Dette er en begynnelse på noe som jeg tror kan komme til å bli viktig.

       I en psykolograpport gjengitt i Aftenposten 11. januar i år sies følgende:

       « Barnevern og rettsvesen mangler innsikt og kompetanse om barns reaksjoner i overgrepssaker. »

       Barn velger å tie, og det gjør de på grunn av skam, trusler og ønske om å beskytte. Det sies i denne rapporten at det ser ut til at både barnevern og rettsvesen forutsetter at barn kan uttrykke seg tydelig om overgrep når nære personer er mistenkt. Det gjør ikke barn. Det offentlige blir altså mer opptatt av korrekt oppførsel i forhold til lover og regler enn å fokusere på barnets interesser. Det er en misforståelse. Det er barnets interesser og barnets framtid som må stå i sentrum for vår oppmerksomhet i disse tingene. Derfor er ikke vi i Kristelig Folkeparti så fryktelig redde for at det kunne blitt noen sammenblandinger når Kripos-sjefen opprinnelig foreslo at de skulle kunne knytte til seg andre fagmiljøer. Jeg har tillit til at politiet ville være så profesjonelle at de kunne skille mellom snørr og bart. Men når man da likevel har gått bort fra det, syns jeg det er veldig riktig - og det er også understreket fra de andre partiene fra denne talerstolen - at man skal ha tilgang på det nødvendige personale som kan gå inn i den aktuelle sak. Og det gjelder altså uansett hvor man er i landet.

       Vi har vært innom hospitantordningen. Og jeg syns det er interessant å lese det som stod i Drammens Tidende den 14. januar i år. Der fortelles det fra Modum lensmannskontor om en medarbeider som har jobbet ved Kripos, og som nå har kommet til dette kontoret. Det har resultert i en ganske betraktelig økning i etterforskning av slike saker i Modum - sikkert ikke fordi det i Modum er så mye verre enn andre steder, men fordi man har fått kompetent personale til å jobbe med disse tingene, avdekkes også sakene. Det er det som er en hovedhensikt og en intensjon med dette. De som virkelig er gjenstand for overgrep, skal bli tatt på alvor. De skal bli fortalt at det er ikke du som er den skyldige. Du skal få den nødvendige hjelp, og den skyldige skal bli tatt. Da, for å ta det som siste punkt ettersom det er 25 sekunder igjen av min taletid, er det også viktig at rettsvernet ivaretas for den som anklages for å være overgriper. Det kan fort bli en psykose hvor alle skal ta overgriperen. Da må vi være sikre på at det vi gjør, er rett, og det tror jeg vi kan oppnå med det vi starter på og etablerer i dag.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Seksuelle overgrep mot barn er det nedrigaste av alle lovbrot. Som stortingspolitikarar er vi heile tida nøydde til å vere oss vårt ansvar bevisste med omsyn til å slå ring om og gi tryggleik til våre yngste innbyggjarar.

       Stortingsmeldinga og innstillinga frå justiskomiteen inneheld mange positive og konstruktive tiltak. Eg vil likevel rette merksemda mot eit par ting som kunne vore endå klarare. I innstillinga vert det peika på at det ofte er nyutdanna juristar med manglande erfaring som vert tildelte oppgåva med å yte kompetanse i desse vanskelege sakene. Det er då rimeleg å stille spørsmålet om den beste kompetansen sit på andre sida av bordet og er den som skal forsvare den eventuelle overgriparen. Kan vi setje inn tiltak for å styrkje kompetansen for dei som skal ivareta interessene til barna?

       Etterforsking på dette området er vanskeleg og ikkje minst uhyre sensitivt. Det er også ressurskrevjande. På nettet florerer sexringar, ofte retta mot barn. Har vi tilstrekkeleg med ressursar når det gjeld etterforsking av desse sexringane? Senterpartiet støttar SV sitt syn der ein stiller spørsmål ved om alle politidistrikta klarer å sikre kontinuitet, kompetanse og kvalitet i tilstrekkeleg grad.

       Som eg sa innleiingsvis, er seksuelle overgrep mot barn det mest alvorlege av alle lovbrot. Senterpartiet vil derfor følgje utviklinga på dette området nøye. Elles støttar vi innstillinga frå komiteen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Seksuelle overgrep mot barn er kriminalitet hvor det nok er en stor forskjell mellom det faktiske antall lovbrudd som begås hvert år, og antallet registrerte tilfeller. Av ulike årsaker velger mange barn å tie med sine opplevelser. Dette er en svært bekymringsfull situasjon, fordi handlingene retter seg mot de minste og mest sårbare blant oss.

       En effektiv og forbedret innsats fra politiets side rettet mot seksuelle overgrep mot barn kan trolig føre til at flere ofre blir trygge nok til å anmelde forholdet. Slik kan vi avhjelpe en traumatisk og vanskelig livssituasjon for de mange som blir utsatt for overgrep. Dessuten kan det bidra til at overgripere, gjennom straffeforfølgelse og domfellelse, i større utstrekning enn i dag settes ut av stand til å begå nye forbrytelser.

       Politiet representerer i flere sammenhenger en av våre viktigste sosiale institusjoner som håndterer mennesker i en vanskelig livssituasjon. For mange vil kontakten med politiet fungere som en døråpner til andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder ikke minst i forhold til barn og har sammenheng med de formaliserte samarbeidsrutiner som eksisterer mellom politiet og barnevernsmyndighetene.

       Slik sett vil en effektiv etterforskning av seksuelle overgrep mot barn både være viktig i forhold til den alminnelige kriminalitetsbekjempelsen, i forhold til å avdekke overgriperen i den enkelte sak og for å hjelpe den som har vært utsatt for overgrepet.

       Flere utredninger har pekt på at man fortsatt kan gjøre forbedringer på dette området. Saker om seksuelle overgrep mot barn reiser spesielle problemstillinger sammenliknet med andre typer forbrytelser. Som få andre områder stiller denne type saker politiet overfor særlige krav til kompetanse. Politiet har ikke bare behov for generell kunnskap om etterforskning av seksuelle overgrep, men også behov for innsikt i de særlige problemstillinger som reises når små barn skal avhøres. Kompetansebehovet øker dessuten når funksjonshemmede eller fremmedspråklige barn er involvert.

       I overgrepssaker er det også viktig at politiet knytter til seg ekstern fagkompetanse på en måte som sikrer korrekt og god ansvarsdeling mellom politiet og behandlingsapparatet.

       Selv om det er gjort mye de siste årene, bl.a ved at opplæringstilbudet ved Politihøgskolen er forbedret, er ikke dette alene tilstrekkelig til å gi behandlingen av denne type kriminalsaker det nødvendige løftet. Det var derfor et viktig initiativ som ble tatt da Stortinget i forbindelse med trontaledebatten i oktober 2000 bad daværende regjering utrede muligheten for å etablere en sentral kunnskapsbase med kompetanse på seksuelle overgrep mot barn.

       Siden Stortinget tok dette viktige initiativet, har politireformen blitt vedtatt, og iverksettelsen er igangsatt. Politireformen med store politidistrikt gir et bedre grunnlag for å bygge opp og beholde spisskompetanse på dette området.

       Straffbare forhold som blir forøvet i Norge, skjer i et politidistrikt. Det er her politiets hovedinnsats skal gjøres under ledelse av den stedlige politimester. Man må derfor ha stor oppmerksomhet på tiltak som retter seg mot politidistriktene også på det området vi behandler i dag.

       På den annen side har norsk politi alltid hatt oppfordring til og muligheter for å hente bistand til etterforskning av særlig kompliserte og omfattende saker ved Kriminalpolitisentralen, Kripos. Dette gjelder også for saker om seksuelle overgrep mot barn. Som sentralt bistandsorgan kan Kripos yte bistand til den etterforskning som et politidistrikt har igangsatt. Dette vil alltid innebære en betydelig kvalitativ og kvantitativ hjelp for det lokale politiet.

       En styrking av politiets innsats på dette feltet må derfor balansere mellom tiltak både rettet mot politiet i sin alminnelighet og en styrking av Kripos som et sentralt kompetanseorgan.

       Forslaget om å styrke Kripos med hospitanter gir institusjonen bedre bemanningsmessige muligheter til å bistå det lokale politiet ved etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn. Samtidig legger det grunnlag for økt kompetanse i politidistriktene når personellet vender tilbake etter hospiteringsperioden. Slik sett har man tatt et grep som både styrker det sentrale og det lokale nivået.

       Forslaget innebærer også at man skal etablere en kunnskapsbase ved Kripos. Denne vil omfatte personell av ulike fagprofesjoner som politiet kan knytte til seg i forbindelse med behandlingen av seksuelle overgrepssaker. Når politiet vet hvor de skal hente informasjon om ekstern kompetanse, vil det også være lettere å gjøre bruk av den. Det må legges vekt på å utvikle denne kunnskapsbasen gjennom jevnlig kunnskapsutveksling, nettverkssamlinger og gjensidige opplæringstiltak.

       La meg til slutt kommentere at jeg selvfølgelig har merket meg at komiteen er opptatt av at dette skal gjennomføres i praksis. Det er slik at når man skal bygge opp en spisskompetanse, må man jo bygge den opp. Det er veldig mange måter å gjøre det på. Det er sluttresultatet som er det helt avgjørende, og det avgjørende er at det i hvert politidistrikt er kompetanse som gjør at man kan håndtere disse spørsmålene. Det vil nok på mange måter være naturlig å se på den kompetansen som man skal bygge opp når det gjelder familievold og seksualisert vold, spesielt dette med barn, i en sammenheng. Det er forhold som er kompliserte og utfordrende, som flere av talerne har vært inne på. Jeg har merket meg de praktiske bekymringer - for å si det på den måten - som komiteen har gitt uttrykk for, og vil selvfølgelig på nødvendig måte følge opp dette i mitt videre arbeid med saken.

       I rapporten til Texmo og Aarvik vises det til at henleggelsesprosenten er uakseptabelt høy når det gjelder seksuelle overgrepssaker mot barn. Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det samme er tilfellet når det gjelder seksuelle overgrepssaker mot voksne. I Dagsavisen i går kunne vi lese at antallet voldtektsanmeldelser er fordoblet i løpet av ti år. Det er positivt at flere jenter nå tør å anmelde voldtektssaker. Det som er problemet, er at til tross for flere anmeldelser, er antallet domfellelser nesten halvvert i løpet av den tiårsperioden. Prosentandelen når det gjelder domfelte, har altså gått ned fra 9 %, som den var i 1993, til, som den er i dag, 4 pst Når flere jenter nå tar den belastningen det er å anmelde en voldtektssak, bør de slippe å oppleve at saken deres blir henlagt. Jeg er redd for at når det gjelder de tiltak som vi har satt i gang de siste åra for å få flere jenter til å anmelde voldtektssaker, vil vi oppleve at vi kan få et ganske kraftig tilbakeslag. For hvorfor skal man ta belastningen med å anmelde en sak når man likevel opplever at den blir henlagt? Jeg vil derfor utfordre statsråd Dørum på hvilke ytterligere tiltak han vil sette i verk for at flere saker, også når det gjelder seksuelle overgrep, voldtekt mot kvinner, skal ende med domfellelse.

       Spørsmålet mitt til ministeren er muligens ganske enkelt, men samtidig ganske avgjørende: Hva slags tak vil ministeren ta for at politiet skal få tilgang på det nødvendige utstyr, som de faktisk mener de har behov for for å kunne styrke grunnlaget for domfellelse og god etterforskning i samtlige kriminalsaker?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det blir veldig operativt dette spørsmålet om hva slags tak statsråden tar. Statsråden har, ved Stortingets utmerkede hjelp, fått et politidirektorat. Han har også, ved Stortingets utmerkede hjelp, fått påpekt viktige områder som skal prioriteres. Da stoler jeg på at man gjennom dette systemet forvalter kronene på en så effektiv måte at man får valuta for de kronene som er der. Det gjelder både mannskaper og selvfølgelig også utstyr. Så må jeg tilføye, uten å kjenne konkret den situasjonen i Kripos som representanten tar opp, at jeg ikke har noe imot at man gjør praktisk godt arbeid i samarbeid med andre, så lenge man som en effekt av dette får til et godt resultat. Det er også pekt på fra komiteens side at det er viktig at man kan bruke fagfolk, som man ikke alltid kan ha i sine egne rekker, for det er jo helt avgjørende for å sørge for at saken blir kvalitetsmessig godt behandlet. Og som jeg selv tok opp i mitt innlegg: Det vil jo her også være snakk om forholdet til andre instanser enn politiet når vi snakker om barn. Det vil være forholdet til barnevernsmyndigheter og eventuelle fagmyndigheter. Og da er man fullt ut avhengig av å kunne samarbeide med andre.

       Jeg er vel kjent med at det i Politi-Norge reises krav om utstyr. Generelt sett er det nok brukt mye penger på mye godt utstyr, men man kan alltid diskutere om prioriteringene har ligget på rett sted. Den nye politireformen gir faktisk politidistriktenes ledelse mulighet til å ha et veldig skarpt søkelys på dette. Kanskje har det vært slik før at det har vært noen vanntette skott mellom det man bruker på ulike sider av politiets arbeid. Selve reformen gjør at de skottene skal bli borte. Det er her kriminalitetsbekjempelsen og virkemidlene for å oppnå det, som teller, og jeg tror at vi gjennom reformen vil se at vi kan få effekt også på det området som representanten spør om, nemlig at man er teknisk utstyrt på den måten som er nødvendig for å løse også kompliserte saker.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Det er mange utfordringer knyttet til dette feltet. En bit av det går også på å få en kriminalomsorg som er i stand til å ta seg av overgripere, slik at ikke overgrepene gjentar seg.

       Sjøl traff jeg på en rundreise til fengsler en av disse mennene, som kun forgrep seg på unge gutter når han var i en krisesituasjon, og bare gutter som var i den alderen han var da han ble misbrukt som barnehjemsbarn. Så det er ganske komplekse problemstillinger vi her har å gjøre med.

       En annen side av saken er å heve kompetansen i helsevesenet, i skole og barnehage, slik at de vet hva de skal se etter for å oppdage at barn er utsatt for overgrep.

       Egentlig syns jeg det hadde vært på sin plass også å ha en debatt om dette med lukkede religiøse miljøer, som nå er på plakaten i og med debatten om tvangsekteskaps- og æresdrapsproblematikken innen muslimske miljøer. Men dette gjør seg også gjeldende innenfor andre lukkede religiøse miljøer hvor overgrepsproblematikk er et tabuområde, og hvor man også kanskje i større grad verner om hverandre. Så det er i og for seg en utfordring fra meg til Regjeringen å ta tak i dette overfor de ulike religiøse miljøene.

       Min direkte utfordring nå går på den rapporten som jeg har her, og som statsråden har sett. Er det slik at statsråden vil se på spørsmålet om en forsøksordning med en regional enhet med spisskompetanse på volds-, voldtekts- og sedelighetsproblematikk, og hvis det viser seg at vi ikke klarer å få hevet kompetansen ved hvert enkelt politidistrikt, som også skal spres nedover i de underliggende enhetene, vil han da se på muligheten for en forsøksordning, f.eks i nord, hvor situasjonen kanskje er spesielt semmer?

Statsråd Odd Einar Dørum : For å være direkte: Jeg kjenner Texmo-rapporten fra forrige gang jeg var justisminister, og trakk da konklusjonen: rett diagnose - gal løsning. Diagnosen er at det ikke er god nok behandling av sakene, man peker på at det ikke er nok kompetanse. Men i politiet, som vi nå har organisert i store driftsenheter, å bygge opp forhold på tvers kan fort bli en sovepute for dem som skal bygge opp kompetansen.

       Og jeg vil få lov til å rette Stortingets oppmerksomhet mot et annet forhold som er viktig. Jeg tror politiet på mange måter har hatt et lønnssystem som har gjort at folk ofte har siktet strategisk etter lønnsutvikling og kanskje ikke etter karriereutvikling. Uten at jeg på noe som helst tidspunkt vil ytre meg om lønnsnivå, tror jeg det er viktig også for politiet å få et lønnssystem som gjør at man kan planlegge en karriere som er slik at det å følge bestemte spor, både stillingsmessig og karrieremessig, kommer til uttrykk slik at man kan satse på kompetansen. Det er mange forhold innenfor Politi-Norge som kan bidra til at kompetansen heves. Det er i grunnen et av de forholdene jeg peker på.

       Alle som har møtt den sammenslutningen av folk som politiet nå har som jobber med seksuelle overgrep, vet at det er en meget engasjert gruppe. Man vet at det er en gruppe som - ja, hvordan skal vi uttrykke det - har et kall, et sterkt følelsesmessig engasjement og gjør en god jobb. Jeg tror at framveksten av dette forumet vil være en utrolig viktig bidragsyter for å rette søkelyset mot det som jeg opplever er representanten Thorkildsens hovedanliggende.

       Så vil jeg gjerne si til slutt at for meg er overgrep et overgrep, uansett hvor det finnes. Jeg skal ikke kommentere lukkede miljøer, men vi har mange typer lukkede miljøer i Norge, og det er all mulig grunn til å være oppmerksom. Jeg kan iallfall forsikre om én ting: Jeg vil ikke godta noen form for overgrep eller undertrykkelse i noen ismes navn. Og la meg til slutt si, for å gjøre det uttrykkelig klart, siden minoritetsspørsmål kom opp: Jeg betegner kjønnslemlestelse som mishandling av barn.

       Det at det har vært vanskelig og lite prioritert å avdekke seksualisert vold mot barn, har svekket barns rettigheter og muligheter for beskyttelse. Rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord i 1998 var en vekker for mange. Fem år etter Bjugn-saken spurte forskere om vi var bedre i stand til å behandle sedelighetssaker. Den dokumentasjonen som ble innhentet, tydet dessverre ikke på det. En politijurist uttalte i forbindelse med forskningsprosjektet:

       « Sakene blir nedprioritert på tross av at de fleste vet at det er viktige saker - vegringen tror jeg i stor grad skyldes usikkerhet og manglende kompetanse. »

       Sammenfattet vil jeg si at det i de tre nordligste fylkene var til dels store forskjeller med hensyn til hvordan disse sakene ble behandlet, både mellom politidistriktene og også innen samme politidistrikt. En politietterforsker uttalte ifølge rapporten fra Kvinneuniversitetet at

       « Sakstypen drives ved hjelp av ildsjeler på etterforskersiden ».

       Den totale saksbehandlinga var i stor grad personavhengig og tilfeldig, og det utgjorde et rettssikkerhetsproblem for dem som har minst mulighet til selv å ta til motmæle, nemlig barn.

       Overgrep og vold mot barn er for alvorlig til å bli behandlet lemfeldig av politietaten. Det er viktig at både kompetansen på og prioriteringen av disse saksfeltene bedres. Det er urovekkende i lys av det arbeidet som er gjort, og rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord, at det ser ut til at det de siste to årene har vært en nedgang i oppklaringstendensen, og at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for disse sakene har økt.

       Politiet er en viktig faktor i kampen mot seksuelle overgrep og andre overgrep mot kvinner og barn. Å styrke utdanninga på dette området vil forhåpentligvis føre til at flere overgrep blir avdekket og til at ofrene for overgrep får bedre hjelp. Samtidig må Kripos knytte til seg eksterne fagmiljøer som kan bistå politiet, slik et enstemmig storting går inn for i dag. Det er også et enstemmig storting som nå går inn for at det etableres en sentral kunnskapsbase med kompetanse på seksuelle overgrep mot barn, og at denne kompetansen skal komme hele landet til gode. Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av at det bygges opp team rundt i landet med god kompetanse, og at ikke enkeltpersoner blir sittende alene med ansvaret.

       Det er av stor betydning at samfunnet reagerer overfor overgriperne, og at barn blir behandlet på en måte som gjør at skadevirkningene av overgrepet blir minst mulig. Det er selvfølgelig også viktig at vi setter inn tiltak for å forhindre at overgrep skjer, altså forebyggende tiltak.

       Noe av det mest råe og krenkende vi kan tenke oss, er voldtekt og annen form for seksualisert vold. Det er viktig at det arbeidet vi gjør for å forebygge seksualisert vold, blir fulgt opp, og det er viktig at rettssikkerheten til barn styrkes.

       Det har de siste tiårene blitt avdekket stadig flere grove seksuelle overgrepssaker mot barn, som et resultat av både økt offentlig fokusering på denne type overgrep og bedre etterforskningskompetanse hos politiet. En styrking av Kripos » etterforskningsavdeling vil medføre at vi nå får en sentral og høyt faglig kompetansebase som kan arbeide raskt og målrettet for å sikre bevis. En sentral lokalisering av fagkompetansen vil være en styrke for rettsvernet til det enkelte offer, men også for dem som etterforskes for overgrep. Det blir slutt på at etterforskningen av sakene er avhengig av det enkelte politidistrikts tilfeldige fagkompetanse der og da. Nå vil den spesialiserte fagkompetansen være tilgjengelig med en gang. Dette vil bidra til å styrke enkeltindividets rettssikkerhet. Alle personer i et samfunn har krav på at saker blir raskt behandlet og da særlig saker om seksuelle overgrep. Jeg vil bare minne om et par eksempler på saker som er avdekket som justismord, og som med forbedrede etterforskningsmetoder kanskje kunne vært unngått:

       Senest i desember 2001 ble tre menn som tidligere var dømt for grove seksuelle overgrep, frifunnet i Frostating lagmannsrett etter at de hadde fått sine saker gjenopptatt. Det er faktisk mange uskyldige som i årenes løp har sonet fengselsstraffer for overgrep de ikke har begått, og det ligger store personlige tragedier bak sakene. Minst én har i mellomtiden tatt sitt liv, hvor det i etterkant ble fastslått at overgrepet han var dømt for, aldri hadde funnet sted. I tillegg har vi vel alle Bjugn-saken friskt i minne.

       Det er vanskelig å peke på hva som er årsaken til at det har skjedd så pass mange justismord i saker om seksuelle overgrep. Om det skyldes en ufullstendig etterforskning fra politiets side, rettsvesenets behandling, sakkyndiges rolle eller andre ting, skal jeg ikke spekulere i.

       En styrking av fagkompetansen på seksuelle overgrep mot barn hos påtalemakten kunne kanskje ha avverget disse sakene. En forbedret fagkompetanse hos politiet gir også rettsvesenet større troverdighet fordi faktagrunnlaget sakene baseres på, blir grundigere. Historisk har altså en rekke saker blitt gjenopptatt - hvilket viser hvor ufattelig viktig det er at de fremlagte bevis er nærmest vanntette. Dersom folk oppfatter det slik at rettsvesenet ikke alene dømmer ut fra fakta, men lar seg påvirke av hva den folkelige opinion måtte være, er det nærmest en avskaffelse av det rettsvern et moderne demokrati skal være bekjent av.

       De tiltak som behandles i meldingen, er viktige skritt for å bedre rettssikkerheten og gi trygghet for barnet som offer, men også for en eventuell overgriper i etterforskningen av saker om seksuelle overgrep. Når et barn er offer, krever det en særlig kompetanse hos dem som først møter barnet ved anmeldelsen. Barnet har vært gjennom en traumatisk opplevelse og må håndteres på en mest mulig skånsom måte. Samtidig vil en grundig etterforskning lettere kunne forhindre at uskyldige blir tiltalt og dømt, og være et viktig bidrag til økt rettssikkerhet i overgrepssaker.

       Rettssikkerhet i denne sammenheng vil for det første bety at man får en lik behandling av sakene uansett hvor i landet et overgrep har skjedd, og at kvaliteten på etterforskningen i større grad vil samsvare og bli uniformert i alle politidistrikt. Gjennom styrkingen av Kripos » sentrale etterforskningsenhet vil det bli økt tilgang på kvalifisert personell som kan bistå distriktene i vanskelige saker, hospitantordningen tilfører det lokale politidistrikt verdifull kompetanse, og sist, men ikke minst, får vi trolig økt vektlegging av problemene i grunnutdanningen ved Politihøgskolen.

       Tiltakene vil føre til en kompetanseheving i hvert enkelt politidistrikt, som gjør dem bedre rustet til å ivareta barnets interesser. Gjennomføring av avhør og bevissikring i slike saker må gjøres på en måte som både tar hensyn til offeret og ivaretar rettssikkerheten til den anmeldte.

       Gjennom de nevnte tiltak, som en enstemmig komite har sluttet seg til, er vi et skritt på veien for å forhindre flere justismord og personlige tragedier, samtidig som rettsvesenets avgjørelser får troverdighet.

Knut Storberget (A) : Det har falt kjennelse i en av de mest grufulle kriminalsaker her til lands - Baneheia-saken. To små jenters liv vil aldri kunne erstattes av noen politiske virkemidler.

       Råskapen, brutaliteten og uvirkeligheten mange av oss føler i kjølvannet av angrep på barn, må aldri skygge over muligheten til å forhindre og reparere mye av den ulykke seksuelle overgrep skaper. Den ufattelig iherdige, modige og ikke minst konstruktive innsatsen av bl.a foreldrene til jentene som ble krenket på det groveste i Baneheia, viser oss bare én ting: Det nytter ikke å gi opp, og her har vi alle et ansvar. Vi har faktisk et ansvar på alle nivåer i samfunnet, fra oss som enkeltpersoner eller stortingspolitikere og til andre som f.eks politi og justisminister. Til tross for at saken i dag dreier seg om etterforskning spesielt, syns jeg det nå er grunnlag for å peke på hva som er framtidas utfordringer i forhold til denne saksproblematikken.

       Våre holdninger gjenspeiles i politiet, og vanlige folks meninger og holdninger gjenspeiles også av folks holdninger i domstolene. Og spørsmålet blir: Hvilket klima skaper vi rundt disse sakene? Hvilket klima skaper vi for å løse sakene? Og hvilket klima skaper vi for å komme oss videre i disse sakene? Vi kunne gjøre som Fremskrittspartiet ofte har gjort i kriminalpolitikken, liberalisere lover og regler som virker forebyggende, og foreslå særartede straffer og sanksjoner mot lovbrytere. Å liberalisere pornolovgivningen og samtidig foreslå forvisning, kastrering og livstidsstraffer er et typisk spor. Jeg er redd slike diskusjoner kun er egnet til å avspore hva denne debatten egentlig handler om.

       Hvordan skal vi få vekket til live alles ansvar? Det er grunn til å merke seg at ved siden av å styrke det politimessige arbeidet må vi nå sette i fokus det som forebygger. Det er ikke for ingenting at seksualisert vold, særlig mot kvinner og barn, har økt i takt med liberaliseringen av og tilgangen til grov pornografi. Det økende antall 12-13-årige jenter som i dag rapporterer om uønskede seksuelle opplevelser med både jevnaldrende og eldre, føler også at de er utsatt for overgrep. Mange forteller om at guttene inspireres av pornoen. De som i dag er ivrigst i debatten i forhold til lovbrudd av denne type, bør også melde seg på i debatten om hvorvidt pornografilovgivningen skal liberaliseres.

       De som er høyt på banen når overgripere skal tas, skal også kjenne sin besøkelsestid når vi behandler norsk ruspolitikk. Flertallet av norske voldtekter skjer i alkoholrus. Et godt forebyggende tiltak mot seksuelle overgrep er å redusere det totale forbruket av rusmidler i befolkningen. De som i dag virkelig roper korsfest, korsfest, inviteres også til å være med når vi bl.a skal drøfte tilskudd til f.eks. Alternativ til Vold eller støttesentre landet rundt. Ikke alle er like aktive da. Kanskje tida også er inne til at vi tør gå i oss sjøl i forhold til vår egen mulighet for å bidra til å redusere antall overgrep, ikke minst vi menn. Mannskulturen har så langt lite å skryte av i forhold til hvilke signaler vi som gutter og menn sender ut om seksualliv og respekt for andres integritet, det være seg i russetid eller et vel voksent vorspiel.

       Jeg tror stortingsflertallet gjør klokt i ikke å flytte etterforskningskapasiteten til politiet fra de lokale distrikter over til sentrale eller regionale ledd. Altfor mange saker får i dag stemoderlig behandling. Sjøl om antallet voldtektsanmeldelser er doblet de siste ti årene, er resultatene av etterforskningen nedslående. Antall fellende dommer synker. Derfor må politiet gi status til overgrepssakene, mye mer enn til tyveri eller slagsmål. Denne kompetansen må være lokal, og statusen må også være lokal. Problemet er nettopp at politiet har rykket ut for sent. En ny etterforskningsenhet, som SV vurderer å åpne for, er jeg redd bare vil pulverisere ansvaret og gjøre utrykningen enda senere og bidra til å redusere statusen. Dette skal vi på den « lokale vakta » ikke bry oss om. Bevis må sikres, vitner avhøres og tradisjonelt politiarbeid må gjennomføres. Jeg tror også det er viktig at mannlige politietterforskere i større grad engasjerer seg i slike saker, og at dette ikke gjøres til de kvinnelige politietterforskernes eneområder. I den grad politiet tidligere har veket bort fra disse sakene, er utfordringene nå først og fremst å bruke tilgjengelige ressurser, med eventuelt støtte fra Kripos, til å gjennomføre etterforskningen. Bare det kan gi oss flere fellende dommer. Dette er likevel bare halve jobben. Det viktigste i årene framover er det totale ansvaret alle av oss har for å skape en politikk som reduserer antall overgrep. Og da trenger vi mer enn politi og straffer.

Trond Helleland (H) (komiteens leder):

       Debatten i dag har vist at etterforskning av seksuelle overgrep mot barn er en viktig fokusering for justiskomiteen. Som leder av komiteen er jeg svært glad for at det er en samlet komite som står bak innstillingen. Seksuelle overgrep mot barn er, som flere her har sagt, noe av det grusomste og mest fornedrende som kan begås. Men samtidig er det også noe av det mest tabubelagte.

       Gjennom styrkingen av Kripos og utvidet kompetanse ved det enkelte politikammer, som det nå blir lagt opp til, tror komiteen at muligheten til å bekjempe og oppklare seksuelle overgrep mot barn styrkes. Jeg vil understreke at den lokale innsatsen er og blir den viktigste. Men det er også viktig å sette denne type kriminalitet inn i en nasjonal og en internasjonal sammenheng. Vi vet at handel med barnepornografi, salg av barneprostituerte, barnesexturisme og annen utnyttelse av barn er utbredt. Pedofile nettverk opererer på tvers av landegrenser. Det er et lukket miljø, og mye av aktivteten foregår via Internett, noe som gjør at informasjonen finnes og dokumentasjonen er der, men den er vanskelig tilgjengelig. Internett har kommet for å bli, og bruken vil bare øke. Kun gjennom koordinerte, flernasjonale politioperasjoner kan en bryte opp de kriminelle miljøene som tjener store penger på grov utnyttelse og fornedrelse av uskyldige barn.

       Komiteen er nettopp kommet tilbake fra besøk hos både Europol og Interpol. Det arbeidet som blir utført der, både for å avsløre seksuelle overgrep mot barn og også for ikke minst å øke bevisstheten om denne type kriminalitet over hele verden, er svært viktig.

       Flere av de pedofilinettverkene som har blitt avslørt, har hatt forgreininger til Norge. Gjennom opplysninger oppfanget i andre land kan en altså avsløre overgripere i Norge. Dette viser etter min mening viktigheten av internasjonalt politisamarbeid. Jeg er veldig glad for at Norge nå aktivt deltar både i Interpols og Europols arbeid på disse områdene, og for at vi i tillegg har gode bilaterale kontakter med andre lands politimyndigheter.

       Jeg er glad for den brede enigheten det er i Stortinget i dag om denne viktige saken. Jeg har også lyst til å understreke det som flere andre har vært inne på, nemlig det viktige arbeidet som ulike støttegrupper og ulike frivillige organisasjoner gjør for å forebygge og ikke minst for å avdekke seksuelle overgrep mot barn.

       Ifølge FNs beregninger tjener bakmennene over 60 milliarder kr på denne slavehandelen. Handelen er global. Overalt utnyttes barn, helt ned i svært lave aldersgrenser, seksuelt - ikke bare av pedofile menn, men også av « vanlige » kvinner og menn. Gutter og jenter hentes fra fattige landsbyer med løfte om et bedre liv. De blir kidnappet og holdt innesperret i bordeller i månedsvis, eller de selges på gata, hvor pengene går til bakmenn. Små gutter i krigsområder rekrutteres som soldater og brukes som sexleketøy av de eldre soldatene. Barn blir solgt over landegrenser for å tjene som prostituerte i bordeller, eller som skuespillere i pornofilmer.

       Internett-kriminaliteten er én side av dette, hvor mennesker utnytter på det groveste både egne og andre barn. Derfor er det viktig at også det er tatt med når vi snakker om Barne-kripos i dag, dette å skulle overvåke og se: Hva er det som flommer innover vårt land, og hvor kan vi etterspore og finne mennesker som driver med dette, for å forhindre at det utvikler seg ytterligere.

       En gang var kampen mot slaveriet en av de største politiske kampene. Det var på mange måter testen på demokrati og menneskerettigheter. Kampen mot dagens slavehandel er uendelig viktig. Den hensynsløse og grove utnyttelsen av barn er ondskap satt i system. Det er selve menneskeverdet det handler om. Derfor er jeg glad for at det sies i Sem-erklæringen til Samarbeidsregjeringen: « Arbeidet med Barne-kripos vil bli fulgt opp. » Det gir meg en trygghet for at denne regjeringen ser problemene og ønsker å følge dem med argusøyne, og etter hvert eventuelt bidra med det som er nødvendig for å komme disse tingene til livs, og å gi barna den trygghet som de skal ha - og som også andre har påpekt her i debatten - også gi de påståtte overgriperne den trygghet som de skal ha, for å være sikre på at deres rettssikkerhet blir ivaretatt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) : Det beste med denne saken ville vært at vi ikke hadde noen sak. Det beste ville vært at vi hadde et samfunn hvor det ikke var behov for denne type stortingsmelding, men det er dessverre ikke et faktum. Det er dessverre sånn at så lenge vi har mennesker med en natur som påfører barn lidelser og seksuelle overgrep, så er vi nødt til å ta et oppgjør med det.

       Kvaliteten på etterforskningen synliggjør hvor alvorlig vi som nasjon tar dette problemet innover oss. Det handler også om hvordan vi respekterer de minste i samfunnet vårt, barna våre. Tar vi ikke barna våre på alvor, hva slags samfunn får vi da? Hva slags signal gir vi da? Dagens barn er de som i framtiden skal bære dette samfunnet videre. Derfor er det også viktig.

       Så registrerer jeg at SV på nytt igjen tilkjennegir at vi må være opptatt av de innsatte. Ja, det er mulig det. Men for oss er det sånn at overgriperen har prioritet nummer én, og at samfunnet skal skjermes for vedkommende. Så kan vi diskutere innholdet etterpå. Men først og fremst er det sånn at samfunnet skal skjermes fra disse.

       Fremskrittspartiet er glad for den nye ordningen som nå kommer, med forvaring. Vi har ingen problemer med at folk som begår overgrep mot barn, blir holdt i forvaring, om så et helt liv. Hvis det er det som skal til for å skjerme barna våre, så skal vi gå inn for det.

       Og så registrerer jeg at representanten Storberget på nytt igjen har et behov for å være belærende i forhold til Fremskrittspartiet, og det står ham selvfølgelig helt fritt å være det. Når det gjelder Fremskrittspartiets politikk, er den basert på at hvert enkelt menneske i dette landet skal ha en individuell rett til å gjøre det han finner han kan gjøre, selvfølgelig innenfor de lover og regler som til enhver tid gjelder. Der går skillelinjene mellom oss og det representanten Storberget er opptatt av. Han har en gjennomgående bekymring for alt som andre kanskje til dels oppfatter som både interessant og spennende. Og vi har sagt ja vel, greit, men innenfor de gitte normene som finnes.

       Så til et annet punkt som jeg er opptatt av, og det går på dette med utstyr. Jeg blir jo litt fascinert når representanten fra Kristelig Folkeparti skryter av deres innsats gjennom Regjeringen. Det er mulig at vi ikke var på samme sted da vi besøkte Kripos. Men Kripos gav klar beskjed om at de mangler utstyr, at de har behov for nye ting, og da holder det kanskje ikke med en kunnskapsbase alene, da trengs det noe mer der. Og når det gjelder utstyrssiden, er det kun Fremskrittspartiet som har tatt et skikkelig ansvar her og bevilget de midlene som trengs.

       Avslutningsvis må jeg si at jeg er skuffet over ministeren. Jeg synes ministeren var vag i sitt svar på min replikk i stad med hensyn til utstyrsinvesteringer. Også der synliggjør Regjeringen hva som faktisk er viktig i denne sammenhengen. Det nytter ikke å stå her med fine ord og gi uttrykk for hva man vil og hvilke visjoner man har, hvis man ikke følger opp med nødvendige midler. I et samfunn som vårt synliggjøres kvaliteten og de politiske initiativene i forhold til rettskaffenhet til sjuende og sist i de signaler vi gir overfor barna, og hvordan vi behandler dem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1520)