Ågot Valle (SV) (komiteens leder og ordfører for saken):

       Bakgrunnen for det vi skal drøfte i dag, er en enkeltsak reist på grunnlag av tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheims overprøving både av Statens ungdoms- og adopsjonskontor, SUAK, og av faglige råd i departementet da hun gav et søkerpar forhåndssamtykke til adopsjon.

       Det ble en del støy i mediene rundt denne saka, og daværende kontroll- og konstitusjonskomite vedtok å ta saka opp til behandling i Stortinget. Temaet var praktiseringa av adopsjonslova på prinsipielt grunnlag, herunder skjønnsutøvelse i første instans, som er SUAK, og i departementet, som er ankeinstans.

       Daværende kontroll- og konstitusjonskomite bestemte samtidig at komiteens innstilling til eventuelle vedtak ikke skulle ha tilbakevirkende kraft. Med andre ord: Det forhåndssamtykket som var gitt, skulle ikke omgjøres. Daværende komite fikk lese igjennom de dokumentene som dannet det grunnlaget for utøvelse av skjønn som en statsråd, som ankeinstans, må ha. Det har ikke medlemmene i den nåværende kontroll- og konstitusjonskomite gjort. Nåværende komite valgte å fortsette behandlinga av de prinsipielle sidene av denne saka.

       Komiteen har hatt som grunnlag grundige redegjørelser av tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim, av nåværende statsråd Laila Dåvøy og av SUAK. Komiteen er enig i at retningslinjene for avgjørelser i adopsjonssaker er et godt utgangspunkt for den helhetlige og skjønnsmessige behandlingen hver enkelt søknad krever. Det er imidlertid avdekket svakheter, og komiteen forutsetter at det blir arbeidet videre for å bedre retningslinjene, slik også statsråd Laila Dåvøy har gått inn for i sitt brev til komiteen.

       Komiteen slår sterkt fast at utgangspunktet for ethvert forhåndssamtykke må være barnets beste. Å adoptere er ikke en menneskerett, og barnets beste må gå foran voksnes behov. For SVs regning vil jeg tilføye: Ved utenlandsadopsjon må vi stille minst like store krav til foreldre som vi gjør ved innenlandsadopsjon. Noe annet ville være menneskesortering. Barn som kommer fra utlandet, kan ha opplevelser i ryggsekken som gjør at kravet til god evne til takling og fornuft fra foreldrenes side må være der når de vanskelige åra, tenåra, kommer. Forskning viser nettopp at utenlandsadopterte barn ser ut til å ha ekstra store vansker når identitetskrisa kommer i tenåra.

       Behandlinga av adopsjonssøknadene er avhengig av tre instanser: arbeidet i kommunene, bl.a ved utarbeidelse av sosialrapportene, arbeidet i SUAK og endelig arbeidet i departementet dersom det klages på vedtaket. Saker kan være komplekse, og adopsjonsmyndighetene kan stilles overfor vanskelige valg. Det er derfor utrolig viktig at kompetansen i alle disse nivåene holder mål.

       Komiteen har valgt å uttale seg om kompetansen i kommunene og behandlingen i departementet. Om kommunenes arbeid med utredning av søkerne, sier SUAK - og det har komiteen merket seg - at de kan se flere uheldige sider. Etter kontorets oppfatning er det enkelte kommuner som ikke tar den lovfestede oppgaven det er å skrive sosialrapporten, tilstrekkelig alvorlig, og at enkelte kommuner heller ikke har den nødvendige kompetansen. Det er likevel viktig å streke under at både mange små og mange store kommuner gjør en god jobb. SUAK sier i brevet sitt at fellesnevneren for de gode rapportene er dels at de er utarbeidet av fagpersoner med god kunnskap til adopsjon, og dels at kommunenes saksbehandler har gått grundig inn i relevante spørsmål og problemstillinger.

       Kompetanse er altså en nøkkelforutsetning. Kompetanse krever erfaring, og da er det ikke rart dersom små kommuner med få adopsjonssøknader ikke har den nødvendige kompetansen. Men det er etter SVs mening ingen grunn til å tro at dette gjelder bare små kommuner. Gang på gang har jeg på vegne av SV tatt opp følgende: Den kommunale barnevernstjenesten har vært preget av stor turnover - én av fem eller én av fire har mindre enn ett års ansiennitet. Vi møter mange nyutdannede i disse tøffe jobbene, og kommunene er ennå ikke pålagt ansvaret med tilhørende muligheter til kontinuerlig kompetanseutvikling i barnevernet. Det er noe av bakgrunnen for at det i flere kommuner er manglende kompetanse, og det utfordrer jeg statsråden til å ta fatt i. Dette må være en del av tenkingen når departementet nå ser at det er nødvendig å utvikle kompetanse i adopsjonssaker.

       En samlet komite oppfordrer til interkommunalt samarbeid eller samarbeid med barnevernet på fylkeskommunalt nivå i dette arbeidet. Jeg vil gjerne høre hva statsråden mener kan gjøres for å få dette til.

       En samlet komite mener at adoptivmyndighetene må ta ansvar for å utøve det skjønn som er nødvendig for å avgjøre saken til barnets beste, og samtidig ivareta rettssikkerheten til søkeren/søkerne. Det betyr at man må ha krav på en reell to-instans klagebehandling. En samlet komite har merket seg at departementet har satt i gang arbeidet med å se på hvilken instans som er best egnet til å være klageorgan. En samlet komite er likevel enig med tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim i at klagebehandlinga av adopsjonssøknader bør legges ut av departementet. Dette er et området der det skal utøves skjønn, men hvor det samtidig kreves gode spesialkunnskaper. Med all respekt for politisk ledelse - og det har vi - er det ikke sikkert at dette er et område som egner seg for politisk skjønn. Hvor skal da klageinstansen ligge? Komiteen peker på at fylkesnemnd for sosiale saker kan være et godt alternativ.

       Når det gjelder vurderingen av tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheims takling av den enkeltsaken som er utgangspunktet for denne saken vi har til behandling i dag, har komiteen delt seg i to. Flertallet i komiteen, SV og Arbeiderpartiet, hva valgt ikke å gå inn i en vurdering. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har i varierende grad valgt å gi statsråden en smekk. Det er jeg sikker på at disse partiene sjøl vil gjøre rede for.

       Når det gjelder SVs stilling, vil jeg si følgende: Vi mener at det er gode grunner til å stille de spørsmålene som Høyre og Kristelig Folkeparti har stilt seg, nemlig hvorfor statsråden valgte å overprøve vurderingene til SUAK og et faglig utvalg. Flere av oss stilte de samme spørsmålene da saken var oppe i fjor vår og i fjor sommer. Men - og jeg understreker det - denne komiteen har ikke sett bakgrunnsdokumentene og har derfor ikke grunnlag for å vurdere statsrådens skjønnsutøvelse. Vi synes heller ikke det er noen mening i å gjøre det, all den tid behandlingen i dag ikke skal ha eller har tilbakevirkende kraft. Nå er det om å gjøre at vi legger til rette for at alle adopsjonssaker får en forsvarlig behandling i alle instanser. Vi har bedt om at statsråden orienterer Stortinget på en egnet måte når resultatet av det arbeidet departementet har satt i gang på dette området, foreligger. Da kan Stortinget få mulighet til å vurdere om tiltakene er gode nok til å sikre at alle adopsjonssaker har barns beste som utgangspunkt.

Kjell Engebretsen (A) : Det var, som saksordføreren sa, en konkret sak som var foranledningen til at kontroll- og konstitusjonskomiteen ønsket å foreta en gjennomgang av hvordan adopsjonsloven praktiseres. Den konkrete enkeltsaken ble avsluttet fra komiteens side, og den nåværende komite har ikke gått inn i dokumentene eller i den saken overhodet.

       Den daværende komite vedtok sommeren 2001 å ta opp som egen sak praktiseringen av adopsjonsloven på et prinsipielt grunnlag. Nåværende komite har videreført dette arbeidet, da denne saken ikke var avsluttet under tidligere kontroll- og konstitusjonskomite.

       Det er naturligvis total enighet i alle de aktuelle miljøene, i komiteen, i fagdepartementet osv., om at en adopsjon skal ha barnets beste som den eneste rettesnor. Det er naturligvis også enighet om at ingen har krav på å få adoptere et barn dersom ikke forholdene totalt sett ligger til rette for det. På en annen side skal de som ønsker å adoptere, sikres at vurderingen av deres forutsetninger for adopsjon er korrekt og på alle måter forsvarlig. Rettssikkerheten skal altså ivaretas på normal måte. Det er Statens Ungdoms- og Adopsjonskontor som er førsteinstans i behandlingen, og som representerer det tyngste fagmiljøet i denne typen saker.

       Barne- og familiedepartementet utgjør anke- eller klageinstansen. Komiteens gjennomgang viser at behandlingen av adopsjonssaker er tilfredsstillende, men at det kan være forbedringspunkter. Både fagdepartementet og komiteen er enig om dette. Det er særlig to områder komiteen har festet seg ved.

       Det ene er kommunenes kompetanse og kapasitet når det gjelder å gjøre det forarbeidet som er nødvendig for at de besluttende instanser skal kunne foreta sin vurdering på en korrekt måte, det er kommunenes mulighet til å utarbeide de relevante sosiale rapporter osv., og her ser vi stor variasjon. Som saksordføreren sa: Det kan dreie seg om små kommuner med et lite fagmiljø, det kan dreie seg om stor turnover i disse stillingene i kommunene osv. Hovedsaken er imidlertid at kvaliteten på dette arbeidet generelt sett må forbedres.

       For det andre har vi sett på plasseringen av klageinstansen. Komiteen har for sin del kommet fram til at klageinstansen bør vurderes lagt utenfor fagdepartementet. Om man gjør det, vil det bety at det politiske innsyn i og den politiske kontrollen med disse sakene svekkes eller helt forsvinner, og det kan føre til behov for en del sterkere presiseringer i lovverket. Det er imidlertid noe som vi får komme tilbake til om det skulle bli aktuelt.

       Statsråden er i gang med en vurdering av disse spørsmålene, og komiteen har bedt om at Stortinget blir orientert på en egnet måte når disse vurderingene er gjort, og arbeidet er avsluttet hos statsråden.

Martin Engeset (H) : Jeg vil først innledningsvis takke saksordføreren for en grundig og balansert fremstilling av saken.

       Jeg må med en gang medgi at denne saken ikke har vært helt enkel, fordi - som det har vært gjort rede for - utgangspunktet var en konkret sak som tidligere statsråd Bekkemellem Orheim hadde befatning med. Nå er det i og for seg riktig at komiteen ikke har gått tungt inn i vurderingen av denne enkeltsaken, men samtidig har vi gjennom behandlingen av saken gjort oss kjent med en betydelig del av korrespondansen og vurderingene som den tidligere politiske ledelsen gjorde seg i saken, slik at vi kjenner betydelige deler av dokumentgrunnlaget. Nå er det også slik at i forhold til en enkeltsak, må vi både i komiteen og ikke minst her i plenum være veldig varsomme for ikke å komme i skade for å si noe som skal og bør være unntatt offentlighet. Det skal vi alle være forsiktige med.

       Men når vi har levert den innstillingen vi har, hvor vi på viktige punkter står samlet i komiteen, men på ett punkt deler oss, skal jeg orientere om hvorfor vi i Høyre gjør det.

       For det første er det slik - og her har alle vært tydelige - at det er barnets beste som skal være utgangspunktet og det avgjørende for konklusjonen i denne typen saker, ikke foreldrenes behov, at det å adoptere ikke skal være noen rettighet noen har. Det er et veldig viktig utgangspunkt.

       Jeg tror også det er viktig å være klar over et dilemma, og det går for så vidt litt på hvordan man skal organisere dette arbeidet fremover - og da til nåværende regjering - at man på den ene siden selvfølgelig skal forsøke å ha nærhet og lokal kunnskap i vurderingen av søkeres omsorgsevne og kvalifikasjoner som fremtidige adopsjonsforeldre, men at man på den annen side samtidig må være varsom slik at ikke nærheten blir så nær at en på en måte ikke klarer å ha den nødvendige avstand til søkerne i forhold til bekjentskapsbånd, vennskapsbånd eller hva det måtte være. Spesielt i små kommuner er faren større for at slike ting kan oppstå enn i kommuner som er større, eventuelt kommuner som samarbeider om denne typen vurderinger. Lokal kunnskap er viktig, men nærheten må ikke bli for nær.

       Så tror jeg også det er viktig at vi ved behandling av denne typen saker - når jeg sier vi, så tenker jeg på Norge som nasjon - ikke behandler dem på en måte som kan bringe Norge i miskreditt i utlandet. Det er det fare for. Dersom enkeltpolitikere eller enkeltpartier forfølger sine politiske kjepphester for langt i denne typen saker, kan vi komme i skade for å bringe Norge i miskreditt i forhold til andre land som skal avgi barn til adopsjon i Norge. Det tror jeg det er viktig å være bevisst på.

       Så noen ord til slutt om dette med Bekkemellem Orheims overprøving av de faglige råd ved Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Gjennom den korrespondansen som vi har fått, og er blitt gjort kjent med, går det frem at Statens ungdoms- og adopsjonskontor mente det forelå såpass tvil at konklusjonen i den angjeldende sak skulle og burde blitt avslag. Tidligere statsråd Bekkemellem Orheim har i sine vurderinger til komiteen også medgitt at dette var en vanskelig og komplisert sak, og at hun på grunn av det var i tvil. Men konklusjonen hennes ble altså allikevel innvilgelse. Det er her jeg for min del mener det halter. I den grad det i denne typen saker er tvil om omsorgsevne, bør den tvilen komme barnet til gode, ikke søkerne, for det er barnet som er den svake part, og som har et beskyttelsesbehov. Derfor konkluderer vi som vi gjør i våre merknader som er inntatt i innstillingen.

Carl I Hagen (FrP) : Denne saken, som har sitt utgangspunkt i en enkeltsak og en alarm fra Liven Arner i SUAK, kan ikke ses isolert fra den generelle politiske debatt på dette området. Det er en politisk debatt om hvem som skal kunne godkjennes og ha anledning til å adoptere barn. I enkelte politiske kretser - og der har også tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim vært med, i hvert fall har hun vært en fremtredende debattant - er spørsmålet om det å adoptere barn skal utvides til å gjelde ikke bare for ektepar, men også for samboere, deretter om det skal utvides til også å gjelde for homofile samboere som har inngått partnerskap, og om det skal utvides til å gis adgang også for enslige. Denne saken kan ikke ses isolert fra denne problemstillingen.

       I den problemstillingen jeg nå trakk opp, er det hensynet til foreldrene som faktisk er satt i høysetet, og som er utgangspunktet. Og det er når det blir en vridning hvor man legger mer og mer vekt på foreldrenes behov og ønsker for å få et barn, at spørsmålet om avveining kommer frem. Derfor er jeg veldig glad for at Kjell Engebretsen så klart slo fast at i disse spørsmål skal « den eneste rettesnor », som han sa, være « barnets beste ».

       Det er også slik at så lenge man har en situasjon hvor det er flere par som vil adoptere barn enn det for så vidt er barn tilgjengelig, betyr konvensjonenes og lovens § 2 om barnets beste at man i praksis velger på øverste hylle. Hvis man da har ti par og ett barn, og man tar hensyn til barnets beste, gir man barnet til den av de ti par der det er størst sjanse og størst mulighet for at barnet vil få et godt hjem. Det betyr ikke at ikke de andre ni par kan være helt all right, men hvis barnets beste er utgangspunktet, velger man det beste på øverste hylle. Og det var en alarm om at det var en tendens til i stor grad å legge større vekt på foreldrenes - eller skal vi si de søkende parenes - behov som var litt av årsaken til den alarmen som kom i denne enkeltsaken.

       I sakskorrespondansen og dokumentene opplevde ikke jeg det slik som Martin Engeset nevnte, at SUAK var i tvil. SUAK var ikke i tvil. SUAK var helt klar på at søkeren i denne saken ikke kunne få innvilgelse. Det var ingen tvil! Det er jo det som etter vår oppfatning gjør denne enkeltsaken alvorlig. Det var ikke tvil hos de sakkyndige - og etter dokumentene - om at avslag burde gis. Da er det desto mer alvorlig når en politisk statsråd også etter private henvendelser fra dem som stod søkerne nær, mot de sakkyndiges klare, entydige råd, innvilget søknaden.

       Saken er selvsagt avsluttet, som jeg har sagt. Men det var fint å få den til behandling. Dette er en slags oppreisning, vil i hvert fall jeg si, for Liven Arner, som fikk mye motbør, også fra overordnede, fordi hun hadde tillatt seg å si fra - og si fra høyt - at det var en utvikling på gang som var i strid med loven når det gjaldt skjønnsutøvelsen. Den går jeg ut fra er ettertrykkelig stoppet med den innstilling som her foreligger, og med den debatt som nå har vært. Og jeg vil igjen understreke det som Arbeiderpartiets talsmann, Kjell Engebretsen, sa om at den eneste rettesnor er barnets beste. Etter min oppfatning vil det bety at hvis det overhodet er tvil om noen søkere skal godkjennes som adoptivforeldre, skal ikke godkjennelse gis. I det gamle toinstanssystemet, som fremdeles er der, synes jeg at den eneste fornuftige praktisering av det er at dersom SUAK sier ja, kan statsråden allikevel si nei. Men hvis SUAK sier nei, bør ikke noen politisk statsråd si ja innenfor et system hvor det er barnets beste som skal legges til grunn.

       Det er også klart at i alle slike skjønnsmessige saker - og det vil jeg overhodet ikke si er gjort i denne saken - bør det være slik at statsråder omtrent bør skånes for støttebrev til en part som senere kan bli oppfattet dit hen at man har gjort noen en vennetjeneste. Her bør statsråder omtrent skjermes for - hvis det overhodet er mulig innenfor vårt lovverk - å motta brev, enten det er fra partifeller eller det er fra andre som man har hatt kontakt med, for i ettertid kan man benytte dette til å sette spørsmålstegn ved hva som er årsaken. Jeg understreker at jeg i denne saken overhodet ikke har noen grunn til å hevde at det hadde noen som helst betydning for avgjørelsen.

       Til slutt har jeg et spørsmål til statsråden. Det er også basert på noe som komiteen har skrevet enstemmig. Her må jeg korrigere min komitekollega, Kjell Engebretsen, som ikke siterte helt riktig - dvs. det var ikke noe sitat. I innstillingen fra komiteen står det nemlig i annen spalte på side 3:

       « Komiteen mener at klagebehandling av søknader om adopsjon bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ. »

       Kjell Engebretsen kom i skade for å si at komiteen hadde bedt om at det « bør vurderes » om klagebehandlingen skulle legges utenfor departementet.

       Nei, komiteen har ikke sagt noe om å vurdere. Komiteen har slått fast at klagebehandlingen bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor lang tid vil det ta før dette arbeidet er sluttført? Når regner hun med å komme tilbake til Stortinget ikke bare med en orientering, men med et konkret forslag om opprettelse av et frittstående og uavhengig organ. Jeg ønsker altså ikke at statsråden skal komme hit og gi oss en orientering om at arbeidet er på gang, at det er nedsatt et utvalg, og at de vurderer. Nei, det skal ikke være noe utvalg, og det skal ikke vurderes! Komiteen har enstemmig slått fast at det skal være et frittstående og uavhengig organ. Når kommer forslaget om opprettelse av et slikt frittstående og uavhengig organ som skal gå inn i departementets sted som ankeorgan for denne type saker?

       Det har åpenbart representanten Hagen ikke fått med seg, men det var det jeg la til grunn og baserte meg på i mitt innlegg.

Carl I Hagen (FrP) : Det er sikkert det som står i det dokumentet. Det kan godt være at jeg ikke har gjort hjemmeleksen og studert dokumentet, men det kan jeg bare beklage.

       Jeg er i den litt vanskelige situasjon at jeg var med i den tidligere kontrollkomiteen, hvor vi også hadde høringer. Denne type kontorer er jo ikke mennesker. Det er mennesker som i tilfelle er i tvil, og det er mennesker som utøver skjønn. Et kontor gjør ikke det. Men jeg vet utmerket godt at når kontorer skriver noe, så pakker de alltid inn sine meninger i bomull. Med tanke på samtaler med de berørte i de høringer vi hadde, var nok min gjengivelse mer korrekt, men jeg skal med glede innrømme at Martin Engeset har sitt på det tørre når det gjelder den offisielle måten som dette har kommet til uttrykk på fra et kontor.

       Men ellers, som presidenten vet, forholder jeg meg mer til menneskenes synspunkter og hva de sier, enn til kontorer som pakker inn sine synspunkter i bomull - i hvert fall når jeg finner det hensiktsmessig. Det vil sikkert også Martin Engeset etter hvert begynne å gjøre.

       Vi vet at adoptivbarn er mer utsatt enn barn generelt. Vi vet at det finnes en rekke risikofaktorer ved adopsjon. Men spørsmålet er om man skal plukke ut noen av disse risikofaktorene og si at eksempelvis seksuell orientering skal man overhodet ikke kunne vurdere. Andre risikofaktorer skal man kunne vurdere.

       Hvis det skal være mulig å velge på øverste hylle, hvis det skal være mulig å velge til barnets beste, må alle vurderes, og den vurderingen må være streng og rettferdig. Men representanten Hagens ønske om å velge på øverste hylle står ikke i samsvar med den praksisen han tar til orde for når det gjelder hva slags lovverk man bør ha.

Carl I Hagen (FrP) : Det er klart at den debatten må vi ta når vi eventuelt skal vurdere endringer i loven, for det må - hvis ikke jeg tar helt feil - lovendringer til for at f.eks homofile par skal få adgang til adopsjon. I dag er det forbeholdt heterofile par.

       Hvis man skal utvide adgangen, er det en diskusjon som vi selvsagt må ta. Men innenfor lovens ramme i dag er det faktisk slik at det normale ved adopsjon er at det er ektepar som vurderes som adoptivforeldre. Jeg husker ikke helt lovtekstene, jeg må innrømme det. Det er nå utvidet til registrerte samboerpar, så vidt jeg forstår. Men hvis man skal utvide adgangen videre, er det en annen debatt, og den får vi ta når den tid kommer. Men innenfor dagens lovgivning velger man de best kvalifiserte blant de som tilfredsstiller lovens krav og den skjønnsmessige vurderingen. Hittil har det vært slik at man har valgt blant flere potensielle søkere som tilfredsstiller kravene. Det betyr ikke at man ikke kan diskutere om andre skal få adgang til å adoptere.

       Jeg er ikke av den oppfatning. Jeg er av den oppfatning at det mest fornuftige er å velge heterofile ektepar. Det er i hvert fall til barnets beste å ha et stabilt forhold til sine kommende foreldre. Det er for meg det som tjener barnets beste. Men den debatten får vi ta i en annen sammenheng.

Modulf Aukan (KrF) : Denne saka er i ferd med å verta ein gjengangar her i huset. Det fortel oss også at ei sak som omhandlar adopsjon, er svært viktig for den det gjeld.

       FNs konvensjon om barn sine rettar slår fast at eit barn som ikkje kan bu hos dei biologiske foreldra sine eller hos ein familie i heimlandet sitt, har rett til å få bu hos ein familie i eit anna land. Slik kjem det mellom 500 og 600 barn til Noreg kvart år for å bu hos ein norsk familie. For kvart av desse barna og for kvar familie er dette ei stor hending og starten på noko livslangt. Adopsjon gjev eit barn ein ny familie for all framtid.

       Hovudprinsippet i all adopsjon er, og må alltid vera, barnet sitt beste, noko som fleire talarar har understreka her i dag. Vaksne sitt behov må aldri gå framom behovet eit barn har. Dette er solid forankra både i FNs barnekonvensjon og i Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon.

       Det er ikkje ein menneskerett å få barn, men barn har rett til foreldre. Adoptivforeldre må ha føresetnader og moglegheiter til å gje eit adoptivbarn ein trygg og harmonisk oppvekst.

       Dramatiske opplevingar i dei første leveåra kan føra til at eit adoptivbarn vil kunna bli prega av dette i fleire år framover. Slike vurderingar må alltid vera med når ein heim skal vurderast, og når søkjarane, både kvar for seg og samla, skal godkjennast som omsorgspersonar for eit ukjent og til tider krevjande adoptivbarn.

       Saka vi har til behandling i dag, gjeld det prinsipielle grunnlaget i adopsjonssaker. Sjølv om det har skjedd forbetringar i regelverket og i bruken av regelverket på dette området, er det framleis rom for forbetringar når det gjeld skjema, kompetanse og klageordning.

       Kristeleg Folkeparti er ikkje imot at det skal kunna nyttast skjønn i slike saker som dette. Det må alltid vera rom for eit sunt skjønn i slike saker. Uansett kor gode reglar vi maktar å laga, må det vera rom for ei heilskapleg skjønnsvurdering i kvart einskilt tilfelle.

       I den spesielle saka frå Møre og Romsdal, som er grunnlaget for behandlinga i dag, overprøvde daverande statsråd vedtak både i SUAK og i Fagleg utval. I tillegg har ho gjeve uttrykk for tvil i saka. Slik eg forstår Haagkonvensjonen, skal ein eventuell tvil koma barnet til gode - med andre ord: Søknaden skal verta avslått.

       Prinsippet om at ein adopsjon skal vera til gagn for barnet, må i alle tilfelle ha forkøyrsrett.

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg har fått to spørsmål jeg skal svare på - ett knyttet til kompetanse og samarbeid og ett til departementets videre saksbehandling.

       Jeg er enig i at mange kommuner har behov for en mer systematisk kompetanseoppbygging på adopsjonsfeltet, og dette jobber vi med. Vi har redegjort i komiteen for at vi nå er i ferd med å sluttføre arbeidet med nye retningslinjer for saksbehandling av søknader om adopsjon, både ved innenlands- og utenlandsadopsjon.

       Parallelt jobber vi også med å forenkle og forbedre skjemaet som brukes ved søknad om adopsjon. Blant annet har vi lagt vekt på å utarbeide et nytt skjema med sikte på å kvalitetssikre kommunenes sosialrapporter, noe jeg anser som svært viktig. De særlige utfordringer som gjør seg gjeldende ved utenlandsadopsjon, blir synliggjort i retningslinjene for undersøkelser ved godkjenning av adoptivhjem. Et eget veiledningshefte til bruk ved utarbeidelse av kommunenes sosialrapporter vil sette i fokus de spørsmål som det er nødvendig å ta opp og drøfte grundig med søkerne.

       Som et viktig tiltak i det pågående arbeidet med en kompetanseplan som skal styrke kunnskapen om adopsjon, har vi besluttet å utarbeide et opplegg for adopsjonsforberedende kurs, også for dem som ønsker å adoptere.

       Vi jobber også med en egen informasjonspakke spesielt beregnet på kommunenes saksbehandling i adopsjonssaker.

       Forholdet til barnevernet: I dag er det opp til kommunene selv å bestemme hvordan utredningen av adopsjonssøkerne skal organiseres. I mange kommuner er dette arbeidet lagt i tilknytning til den kommunale barnevernstjenesten, fordi vi ser at barnevern og adopsjon er fagfelt nært knyttet til hverandre med veldig mye felles kompetanse som det er viktig gjensidig å utnytte. Dette bør vi kanskje se enda nærmere på enn det vi har gjort til nå.

       Jeg er også enig i at det kan være hensiktsmessig å organisere utredningsarbeid på adopsjonsfeltet i et mer interkommunalt samarbeid, i alle fall der kommunene er svært små. Det pågår i dag mye interkommunalt samarbeid innen barnevernet flere steder, og dette arbeidet følger vi med stor interesse. Det ser ut til å ha vært svært vellykket en del steder, bl.a i Nordhordland.

       Til sist når det gjelder saksbehandlingen videre: Vi tar sikte på å sende ut et høringsnotat om organiseringen av klagebehandlingen ved søknad om adopsjon så raskt som mulig i løpet av første halvår i år. Da vil det gå på hvilken instans som på best mulig måte kan ivareta oppgavene som klageorgan. Og så snart vi har fått tilbake høringsinstansenes syn på dette, vil vi komme med et forslag om dette.

André Dahl (H) : Saksordføreren og flere andre tok opp de fleste sentrale poengene i sine innledningsinnlegg, nemlig at det er stor kompetansemangel i små kommuner, og at det er stor « turnover » bl.a blant saksbehandlere. Nå er det slik at det også er til dels stor « turnover » blant en del politikere, både i denne salen og i departementene. Og når det gjelder til dels kompliserte saker, både faktisk og rettslig, som f.eks en skjønnslov à la adopsjonsloven, er det desto viktigere at statsråder med ulikt politisk grunnsyn holder tungen rett i munnen, og forholder seg til loven og intensjonene som var da loven ble vedtatt. Det tror jeg er en god leveregel.

       Jeg er alvorlig bekymret for at omverdenen nå er i ferd med å få et mer negativt syn på Norge som et land å overføre adoptivbarn til, et syn som bl.a er skapt ved at tidligere statsråd Bekkemellem Orheim sådde tvil om hvorvidt det var barnets beste som var satt i høysetet. Hun har sågar implisitt medgitt at hun var i tvil. Er man i tvil, skal søknad om adopsjon som hovedregel avslås. Om det dessverre noe spissformulert er slik at en del mennesker ad biologisk vei fortrinnsvis kanskje ikke burde ha fått barn når man ser på en del problemer man ellers har i samfunnet, er det jo desto større grunn til at man som lovgiver i Stortinget, og i departementet, ikke oppfordrer til at man skal gjøre den samme feilen i adopsjonssaker.

       Når det gjelder representanten Hagens innlegg: Grunnen til at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke har gått like langt som Fremskrittspartiet i sine merknader, er bl.a at Høyre ser behovet for at noen tildeles et skjønn. Og jeg har sagt det tidligere i denne salen: Man gikk allerede på 1800-tallet bort fra å utforme nær sagt alle tenkelige muligheter, handlinger, forbud og påbud. Selv 165 representanter i dette hus har ikke helt klart for seg alle de eventuelle fakta man skal subsumere i den enkelte sak. Det tror jeg selv 165 representanter har et stort problem med å tenke ut på forhånd.

       Jeg synes også at representanten Hagen trekker det litt vel langt - nå modifiserte han seg etter representanten Hall Arnøys innlegg - når det gjelder begrepet « barnets beste ». Jeg synes det er å gå litt langt å sette sterkt og svakt funksjonshemmede og enslige i ustabile forhold i samme bås som to voksne, velkvalifiserte omsorgspersoner, f.eks to homofile i et partnerskap. Jeg og Høyre valgte å ikke kommentere Liven Arner og SUAKs sak. Vi mener at den saken hører til utenfor denne salen. Men jeg er ikke overbevist om at den debatten som foregikk, utelukkende baserte seg på et faglig skjønn i forhold til hva som var barnets beste. Men Kristelig Folkeparti og Høyre er helt enig med Fremskrittspartiet: Det er barnets beste og definitivt ikke voksnes behov som skal danne utgangspunktet når man senere også skal utforme en adopsjonslov. Vi skal komme tilbake til det.

       Hvis man ser at det kan være til barnets beste i en konkret sak at f.eks to i partnerskap kan adoptere barn, tolker jeg faktisk Carl I Hagen dit hen at dette ikke er en utenkelig tanke for ham. Det hadde vært greit å vite til en senere anledning.

Jorunn Ringstad (Sp) : Som fleire har vore inne på i debatten, var det ei enkeltsak frå Møre og Romsdal som var utgangspunktet for dåverande kontroll- og konstitusjonskomité då vedtak om å ta opp saka vart gjort. Ein samla komite seier at enkeltsaka er avslutta frå komiteen si side. Men det som er viktig her, er at denne enkeltsaka har reist ein del prinsipielle spørsmål som det er viktig og nødvendig å debattere.

       Senterpartiet er ikkje med i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men vi sluttar oss til det som ein samla komite seier om at retningslinjene for avgjerder i adopsjonssøknader er eit godt utgangspunkt for den heilskaplege og skjønnsmessige handsaminga av kvar enkelt søknad. Vi sluttar oss òg til at dei som er tillagde ansvar for adopsjonssakene, òg må ta ansvar for å utøve det skjønnet som er nødvendig for å avgjere ei sak til barnet sitt beste, men òg ivareta rettstryggleiken til søkjarane.

       Ingen er vel i tvil om at adopsjonssaker kan vere vanskelege. Ulike omsyn skal vurderast og vegast opp mot kvarandre, og det vil vere vanskelege val som skal takast. Difor kan det ikkje strekast sterkt nok under at det aldri må vere tvil om at utgangspunktet i desse sakene må vere barnet sitt beste. Samtidig som barnet sitt beste må vere utgangspunktet, må òg rettstryggleiken for søkjarane takast vare på. Men eg meiner at den reelle to-instanshandsaminga som ein søkjar som har klaga har krav på etter forvaltingslova, dekkjer den rettstryggleiken som søkjarane har krav på. Den to-instanshandsaminga er viktig.

       Når klageinstansen òg er pålagd å prøve alle sider av saka og ta omsyn til nye opplysningar, burde det vere sikkerheit for at søkjarane sine rettar blir ivaretekne på ein god måte. Eg meiner det er positivt at departementet vil vurdere dei heller nye retningslinjene for førehandssamtykke til adopsjon. Dermed kan ein rette opp eventuelle svake sider ved regelverket.

       Eg synest òg det er positivt at det skjer ei vurdering av kva for instans som på best mogleg måte vil kunne ivareta oppgåva som klageorgan. Eg synest det er veldig gode argument som talar for at klageorganet bør liggje utanfor departementet. Senterpartiet støttar difor fullt ut det som har vore komiteen sin konklusjon her. Men sjølv med gode retningslinjer for handtering av adopsjonssaker, og sjølv med god kompetanse i kommunane og forsvarleg sakshandsaming og utforming av sosialrapportar, vil adopsjonssaker framleis vere vanskelege. Det vil dukke opp saker der det under heile sakshandsaminga vil vere tvil om søkjarane tilfredsstiller dei strenge krava til omsorgsevne som adopsjonslova krev. I slike saker må ein ikkje gløyme at barnet sitt beste skal vere utgangspunkt.

       Etter mi og Senterpartiet si meining må det vere slik at der det er sterk tvil om søkjarane tilfredsstiller dei strenge krava til omsorgsevne, bør søknadene som hovudregel bli avslått. Og i saker der det er tvil, meiner Senterpartiet, slik Høgre og Kristeleg Folkeparti har gitt uttrykk for i merknadene, at det er grunn til å stille spørsmål ved om det er rett at ein statsråd overprøver faginstansane sine avgjerder.

Kjell Engebretsen (A) : Det er jo slik at alle i denne salen ser ut til å være veldig enige når det gjelder substansen i denne saken, og så kan vi diskutere litt detaljer, historie og slikt. Vi er enige om at barnets beste er rettesnoren. Men det er ikke uten videre lett, for vi står ikke overfor noen eksakt vitenskap her. Vi fikk et godt eksempel på det da representanten Carl I Hagen var her oppe og sa at for hans del var et heterofilt ektepar, tror jeg han sa - nå siterer jeg ikke, men det var noe i den retning - det beste. Det må bety at andre forhold ved andre som søker, ut fra den forståelsen vil bli nedtonet, og at dette med å være heterofil og å være ektepar i seg selv er av så stor verdi at det går foran. Vi kan ha ulike holdninger til hva som gjør at situasjonen blir barnets beste, men det må være rettesnoren.

       Så er det ikke uvanlig at ankeinstansen omgjør et vedtak i faginstansen. I 1999 og 2000 ble det behandlet 56 ankesaker, hvorav 19 ble omgjort. Hvis man titter på dette, så sier man her:

       « Departementets inntrykk er at det er særlig på tre områder at departementet og SUAK har utøvd skjønnet noe ulikt. Dette har vært i saker der avslagsgrunnen i SUAK har vært søkernes høye alder, videre i saker der søkerne allerede har store omsorgsoppgaver og ved søknad fra enslige og vurderingen av om søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn. »

       Jeg nevner dette bare for å vise at man står overfor det å utøve et skjønn i disse sakene. Representanten Ringstad avsluttet sitt innlegg med å si at adopsjonssakene er og vil være vanskelige saker å utøve skjønn i, og vi kan utøve ulike skjønn. Slik er det. Dette er et vanskelig saksområde, og det krever så høy kompetanse og så stor erfaring som mulig for at det skal bli så bra som det kan få blitt.

       Det som ikke skal skje, er at vi får en situasjon hvor man tillegger søkerne en spesiell rett, at nå er det på tide at også denne gruppen får lov til å adoptere, eller nå er det slik at man gjør den type tenkning og den type vurderinger. Det må ikke skje. Saklig sett må barnets beste ligge til grunn. Men vi må forstå at utøvingen av dette skjønnet om hva som vil være barnets beste, kommer vi også i ettertiden til å være uenige om, uansett hvilken modell vi velger.

Carl I Hagen (FrP) : Jeg var enig i det alt vesentlige av det Kjell Engebretsen sa, og kanskje særlig det siste, at vi ikke må komme bort fra dette som er hovedtenkningen, at det er barnets beste som skal legges til grunn og være den eneste rettesnor, og at man bør være varsom når det gjelder utvidelse.

       Så var det min komitekollega André Dahl som vel tolket meg noe langt, for ikke å si ganske langt, og som jeg gjerne vil korrigere, fordi han antyder at han kommer til å påberope seg mine uttalelser i senere debatter, og da ville det være galt hvis han brukte sin egen fortolkning der.

       Jeg må innrømme at jeg tilhører litt den gamle skolen. Jeg begynner å komme opp i den alderen også. Og for meg er det slik - og nå snakker jeg personlig - og jeg synes det burde være slik at adopsjon av barn var noe heterofile ektepar kunne gjøre.

       Nå er vi inne i en svær debatt. Nå går vi inn i a-ekteskap, b-ekteskap, c-ekteskap og så kommer det vel en ny form snart som skal hete d-ekteskap. Jeg ser det slik at hvis man vil ha fordelen av å være gift, så får man gifte seg. Vil man ha fordelen ved å være samboer, så får man være samboer. Men når det er en del som prøver å få fordelene av å være ektefeller uten å få de eventuelt negative tingene, begynner jeg å reagere. Og nå har vi jo en debatt som gjelder akkurat dette. På nyhetene i dag morges hørte vi at nå skal vi få registererte samboerskap som skal medføre både plikter og rettigheter. Ja, da vil vi få noen som gjerne vil være samboere, men som ikke vil registrere seg. Da får man altså ektepar etter ekteskapslovgivningen, a-forholdene, så får man de registrerte samboerforholdene, b-forholdene, som har visse av de tingene som også ektepar har, så får man den nye gruppen c, som ikke vil registrere seg og derved går glipp av de fordeler og ulemper som de registrerte parene har, og så er det sikkert noen av disse som er i c-gruppen, som synes det er fælt at de ikke har fordelene av å tilhøre b-gruppen, og så får vi enda en ny gruppe. Da hadde det vært bedre å si i lovgivningen og på alle samfunnsområder: Vi skal ikke legge oss opp i hvordan folk organiserer sitt liv, men vil man ha fordelene ved å være ektefeller, så må man også ha ulempene. Og så har vi ektefeller og vi har samboere. Nå får vi altså en lang rad av ulike forhold - det blir bare et virvar. Nå snakker jeg også personlig: Jeg tror det hadde vært mye mer fornuftig av samfunnet om man hadde hatt det gamle - enten var man samboer, med alle de fordeler og ulemper det gir, eller så var man ektefelle, med de fordeler og ulemper det gir.

       Det mest stabile uansett har dog vært ekteparene, og derfor er det jeg vil ha sagt at så lenge det er mange nok adoptivforeldre, burde de være prioritert først.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se neste spalte)