Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten John I Alvheim til sosialministeren:
« Etter at handlingsplan for eldreomsorgen ble satt i verk, har kommunene bygd ut et stort antall omsorgsboliger og noen sykehjemsplasser. Dessverre er dekningen av sykehjemsplasser nå dårligere enn den var før handlingsplanen ble satt i verk. Svært mange kommuner velger å satse på omsorgsboliger pga. de gunstige økonomiske betingelser kommunen oppnår, ofte gjennom å selge boligene til brukerne og la kompensasjonstilskuddet fra staten gå direkte inn i kommunekassen. I Oslo arbeides det for tiden med mange prosjekter med omsorgsboliger der brukerne kjøper boligen fra den private utbyggeren - som har fått lån fra kommunen tilsvarende oppstartingstilskuddet fra staten - betaler en høy husleie og eier omsorgsboligen med de begrensninger som ligger i at kommunen skal godkjenne beboerne i 20 år. Mange får også bostøtte fra staten.
Mener statsråden dette er riktig bruk av statens ressursser? »

TALERE:

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg kan i begrenset grad svare for de vurderinger og prioriteringer som er gjort av tidligere regjeringer, men jeg vil svare for det jeg og denne regjeringen har gjort.

       Fra 19. oktober 2001 har vi styrket den statlige styringen over midlene som bevilges gjennom eldreplanen, for å sikre at pengene går til de kommunene som har dårligst dekning, og at heldøgns pleie og omsorg prioriteres ved tildelingen.

       Når det gjelder behandlingen av søknader fra kommunene, er vi nå i sluttfasen av eldreplanen. Men vi er om lag midtveis - midtveis - i selve byggingen, og først rundt 2005 vil kommunene være ferdige med utbyggingen. Mer enn halvparten av de plassene som har eller vil få tilskudd, vil bli bygd i løpet av de neste tre årene.

       Det har vært bred enighet om å gi kommunene frihet til lokalt å tilpasse tilbudet, bl.a ved å kunne velge mellom sykehjem og omsorgsboliger som utgangspunkt for heldøgns pleie og omsorg. Det var flest søknader om omsorgsboliger som ble innvilget de første årene. Når det gjelder tildelingen av årets ramme, har Regjeringen i større grad prioritert sykehjemsplasser.

       Regjeringen kommer med en sak til Stortinget denne våren om fullføring av eldreplanen, hvor vi også vil gjøre opp status og evaluere planen i forhold til de mål Stortinget har satt for eldreplanen. Vi vil også ta for oss fremtidige utfordringer, og her står kvalitet sentralt. Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen sak om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene til våren neste år.

John I Alvheim (FrP) : Jeg er ikke helt fornøyd med innlegget fra sosialministeren. Det sies her at når eldreplanen er sluttført, vil det være full sykehjemsdekning i henhold til økningen i antall eldre. Det kan sosialministeren si, men jeg har ikke sett et eneste tall som dokumenterer en slik påstand frem til dags dato, hvis det ikke skal fremlegges nå i etterkant, eller til våren når vi får eldrepakken til ny behandling i Stortinget.

       Jeg tror sosialministeren i likhet med John I Alvheim skal lete lenge etter å finne en kommune hvor kompensasjonstilskuddet er brukt til å subsidiere husleien for de eldre, snarere tvert om. Særlig der hvor man bruker private utbyggere, selges eller leies leilighetene ut til markedspris, og det gjøres også av kommunene. Altså: De eldre må betale fulle renteutgifter, samtidig som staten har innbetalt tilskudd til kommunen som kompensasjon for renteutgiftene. På toppen av det hele kommer staten inn med bostøtte til dem som ikke makter dette - altså en dobbelt subsidiering av boligene i kommunene. Det må da være en grunn til at kommunene til de grader har satset på omsorgsboliger i stedet for på sykehjemsplasser! Hvis det er slik som sosialministeren her påstår, at omsorgsboliger skal ha tilgang til omsorg og pleie i 24 timer i døgnet, vil det være like dyrt som å ha en sykehjemsplass. Det er helt tydelig at vi har hundrevis av eldre, syke mennesker i vårt land i omsorgsboliger som ikke får et forsvarlig tilsyn og oppfølging fra omsorgsetatens side. Og da er mitt spørsmål til sosialministeren: Vil sosialministeren nå - og denne regjeringen kan gjøre noe hvis den vil - prøve å snu denne trenden vi nå har hatt frem til dags dato, og sørge for at man i hvert fall får tatt vare på de svakeste av de svake, altså prioritere sykehjemsplasser, og da på en slik måte at man også øker oppstartingstilskuddet og kompensasjonstillegget til kommunene hvis de bygger sykehjemsplasser?

Statsråd Ingjerd Schou : Representanten Alvheim peker på noe av det som er mest grunnleggende viktig: de eldre og de sykeste av de eldre. Ja, vi er opptatt av at eldre og de sykeste og svakeste av de eldre skal ha et heldøgnstilbud. Som jeg også understreket i mitt innlegg, er vi nå opptatt av å vri det slik at tildelingen i sterkere grad går til sykehjem enn det som var tilfellet i første del av oppstartingen av eldreplanen.

       Ambisjonen slik Stortinget har lagt den, og som Regjeringen vil følge opp, er å ha 25 % dekning i forhold til personer over 80 år, og at vi skal ha en sykehjemsdekning og et heldøgnstilbud som ivaretar denne gruppen. Jeg tror at representanten Alvheim, Regjeringen og jeg selv har den samme ambisjon og intensjon om nettopp å gjøre eldreomsorgen god nok, og at tilbudet skal være preget av verdighet.

       Når det gjelder tilsyn, er de rapporter som vi senest så omtalt i dagspressen i går, nettopp rapporter vi har ønsket, fordi vi ønsker å følge opp kvaliteten og sjekke ut hvordan stoda er i forhold til eldreomsorgen i dagens Norge. Det er mange glansbilder, men det er altfor mange eksempler på at tilbudet ikke er godt nok. Derfor er det også viktig at tilsynet fungerer etter intensjonen og gir oss de eksempler som vi har sett de seneste dagene.

       Så vil jeg også kommentere det som går på kompensasjonstilskuddet og husleieproblematikken. Kompensasjonstilskuddet kan brukes både til drift og investeringer i kommunenes helse- og sosialsektor. Tilskuddsordningene åpner for både private og kommunale eierformer. Husleie skal ta hensyn til statlig subsidiering, og kommunene må ha et opplegg for å ivareta dette når det er private som eier. Det er også klare vilkår for tildeling av tilskudd, bl.a er det kommunene som tildeler plass i boligene. Dersom boligene brukes til andre formål, kan altså Husbanken kreve tilbakebetalt tilskudd. Det har skjedd. Vi vil heller ikke i fortsettelsen nøle med å gripe inn i forhold til dette. Det er altså husleieloven som regulerer dette, og da er det hensynet til individet og den vurderingen, og ikke selve boligen, som er utgangspunkt for husleiedelen.

Britt Hildeng (A) : Intensjonen hos oss alle er å få en eldreomsorg som evner å gi eldre en så god livskvalitet som mulig. Det har vært tatt et løft: 30 milliarder kr har gitt og gir resultater. Men det er langt igjen til vi kan si at vi har en verdig eldreomsorg. Så lenge vi registrerer en omfattende underernæring av eldre, så lenge vi har store mørketall om vold mot eldre, både i deres eget hjem og på institusjon, så lenge vi har overskrifter som forteller om grove brudd i pleie av demente eller at eldre i psykiatrien faller mellom to stoler, så lenge vi får meldinger om at eldre ikke får stå opp eller legge seg når de vil, så lenge står det fortsatt store uløste oppgaver innen eldreomsorgen.

       Eldre omsorgstrengende trenger tid og stabilitet i sin tilværelse. Begge disse tingene er en mangelvare i dagens eldreomsorg og vil forsterkes dersom vi ikke greier å skaffe tilstrekkelig pleiepersonell med arbeidsforhold som gjør det mulig å ivareta deres omsorgsoppgaver.

       Representanten Alvheim tar opp en side ved Oslo kommunes storstilte privatiseringsprosjekt, som viser hvor kortsiktig privatiseringstenkningen egentlig er dersom en ønsker en eldreomsorg også i framtiden. Lån til private utbyggere sikrer verken dagens eldre rimelige boliger eller gir sikkerhet for bolig til morgendagens eldre. Også andre sider av Oslo kommunes privatiseringspolitikk begynner nå å vise seg. Konkurranseutsetting med jevnlig bytte av omsorgsselskaper har skapt utrygghet for pasienter og personellflukt fra institusjonene. Tidligere anbydere blir byttet ut med nye eller sier opp sine avtaler, fordi de ikke makter å tilby omsorgstjenester til sterkt pleietrengende til den pris de har lovet. Jeg håper at representanten Alvheims oppgjør med deler av Oslos privatisering også vil føre til tilsvarende oppgjør med prinsippet om konkurranseutsetting, som er et lite egnet virkemiddel i en eldreomsorg som søker å sikre kvalitet og stabilitet for de eldre.

       Jeg tror at vi er nødt til å ta innover oss at det er den store skilnaden mellom de faktiske kostnadene ved både investering i og drift av et sykehjem og det tilskuddet som gis fra statens side, som gjør at kommunene prioriterer nettopp slik som de har gjort. Og man kan jo begynne å lure på om man har mistet den kontrollen over utbyggingen i eldreomsorgen som man burde ha. Vi kjører oss fast i definisjoner og måter vi definerer oss vekk fra de enkelte institusjonsplassene på. Vi roter mellom sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgnspleie og omsorg. Vi må se på hva som er forskjellen. Hvis hjemmebasert omsorg skal stå for tilsyn og hjelp innenfor det som går på omsorgsboliger med heldøgnspleie og omsorg, kan ikke det bli det samme tilbudet som det som skal gis til en sykehjemsplass.

       Det er også sterkt alarmerende det som har kommet fram de siste dagene når det gjelder tilbudet til demente pasienter i kommunene. Det er et enormt behov. Det viser seg at så å si ingen kommuner i dette land har et tilfredsstillende tilbud til demente pasienter, og da kan man begynne å bli sterkt bekymret.

       Jeg vil utfordre sosialministeren på ett område, og det går på tilsynsordningen, tilsynsordningen for bl.a sykehjemsplasser og også for omsorgsboliger: Hvem er det som skal stå for tilsynet når det gjelder omsorgsboligene, og hvilke virkemidler vil tilsynsfunksjonen ha? Og et annet spørsmål til sosialministeren er som følger: Vil man nå vurdere å la tilsynsmyndighetene få et større sett av virkemidler overfor de kommunene som ikke yter den hjelp som skal til for våre pleietrengende eldre?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Foregående taler var inne på et kjerneargument i forhold til hvordan eldreomsorgen og utbyggingen av sykehjem og omsorgsboliger har virket i perioden, nemlig at det vil være en tett sammenheng mellom statens tilskudd og kommunens tiltak. Og det er kanskje noe av det mest meningsløse med kritikken fra John I Alvheim, som man stadig hører han framfører, nemlig at kommunene har sviktet sitt ansvar for utbyggingen av sykehjem og omsorgsboliger. Det er helt åpenbart at kommunene vil være avhengig av de midlene som staten tilfører, og vil være underlagt de premisser man har lagt for bruken av de midlene.

       Da man startet i forhold til eldreomsorgen og bygging av omsorgsboliger og sykehjem, var intensjonen at man skulle få til sammen 24.400 sykehjemsplasser og vel 12.000 nye årsverk i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste. Det ble beregnet et behov for til sammen 10.800 nye omsorgsboliger og sykehjemsplasser for å møte behovet for enerom i institusjon og til utskiftning og sanering av gammel og uhensiktsmessig bygningsmasse, og 13.600 nye plasser og boliger ble beregnet med sikte på å øke kapasiteten i pleie- og omsorgstjenestens botilbud. Heri la man at det skulle bygges 10.400 nye omsorgsboliger og 3.200 nye sykehjemsplasser. På mange måter har jo regjering og storting oppnådd akkurat det man var på jakt etter. Man har fått en veldig stor grad av utbygging av omsorgsboliger, mens man ikke i samme grad har fått nye plasser i sykehjem. Og det er vel en av de erfaringene vi er nødt til å ta med oss videre, at det er en underkapasitet når det gjelder sykehjem i dag, som vi er nødt til å gjøre noe med. Det betyr at man ikke kan avslutte i forhold til satsingen på eldrereformen nå. Man er nødt til å forlenge den, og SV vil satse på en forlengelse som i hvert fall bør ha en varighet på to år.

       Man er også nødt til å se på de tilskuddsordningene man har overfor kommunene. Når sykehjemmene blir større som en konsekvens av at enhver skal bo på enerom, gir det også ringvirkninger med hensyn til bemanningen. Derfor bør man også ha krav knyttet til denne. Og i stedet for å gjøre norske kommuner til en skyteskive for Stortingets kritikk må man ta innover seg at man ikke har fått det nødvendige handlingsrom i kommunene for å sikre utviklingen av eldreomsorgen på en forsvarlig måte. Man har rett og slett ikke hatt de ressursene man er i behov av for å kunne gjøre det.

       Så ser man i en ECON-rapport allerede fra 1999 at Kommunal- og regionaldepartementet den gang fikk seg forelagt at det forelå overinvesteringer i omsorgsboliger. Det forelå negative implikasjoner i det lokale boligmarkedet. Man så hvordan markedsmakten begynte å styre med hensyn til bruken av de boligene, og man så at det var undervurderte utgifter til drift av omsorgsboliger. Alle de erfaringene kunne daværende regjering ha tatt innover seg, og man kunne ha korrigert kursen, men man valgte å ikke gjøre det. Da blir Alvheims kritikk av kommunene ganske meningsløs, fordi kommunene har jo fulgt opp nettopp ut fra de premissene som regjering og storting har lagt til grunn.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Eldrereformen har vært nødvendig fordi antall eldre over 80 år har økt betydelig de siste årene. Ifølge demografiske prognoser vil denne tendensen først avta etter 2007.

       En vet også at veksten i antall 80-åringer vil variere fra kommune til kommune. Oslo og Sogn og Fjordane har en svært lav vekst, mens f.eks. Akershus fylke har et behov langt over gjennomsnittet. Denne variasjonen gjør at det nødvendigvis er ulike behov. Stortinget har gitt kommunene mulighet til selv å prioritere boligtyper tilpasset dette behovet.

       Ved revideringen av eldrereformen delte Kristelig Folkeparti interpellantens bekymring over tendensen til å satse for lite på sykehjemsplasser. Dette er nå forbedret ved at en etter 2001 har prioritert utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger tilrettelagt for heldøgns tjenestetilbud.

       Det hjelper lite med en fin bolig eller enerom dersom en mangler personell til å betjene disse. Kompensasjonstilskuddet kan brukes til å styrke drift, kompetanse og bemanning. Jeg mener det er en god måte å bruke tilskuddet på. Da unngår en at eldrereformen blir en boligreform.

       Det er gledelig at personelldekningen ifølge Statistisk sentralbyrå har økt fra 43 til 44,5 årsverk pr. 100 innbygger over 80 år. Samtidig kunne Dagbladet i går melde om underbemanning, overbelegg og at grunnleggende behov ikke blir dekket. Det er uverdig og viser at vi fremdeles har en vei å gå.

       Mange pensjonister har etter hvert mulighet og egenkapital til å kjøpe egen omsorgsbolig selv. Kristelig Folkeparti synes det er bra at både kommuner og private aktører kan tilby slike. For denne gruppen eldre er det viktigste at kommunen kan tilby gode hjemmetjenester.

       En del pensjonister vil foretrekke å leie omsorgsbolig av kommuner eller av private utbyggere. Jeg regner med at utbyggerne har trukket fra statlige subsidier før husleien er beregnet, og at de kommer leietakerne til gode, slik at de ikke trenger bostøtte i tillegg.

       Kommunene skal ifølge Husbankens regler ha et godt kontrollopplegg som sikrer dem som leier bolig. Kommunene må også kontrollere at det ikke er friske seniorer som opptar plass i nye omsorgsboliger.

       For Kristelig Folkeparti står målet om 25 % dekningsgrad til alle over 80 år fast. Vi kan ikke slutte reformen før dette målet er nådd. Dette er mitt svar og signal til representanten Alvheim. Kristelig Folkeparti har ikke gitt opp eldresatsingen.

       Sosialministeren har varslet en stortingsmelding om innhold og kvalitet i eldreomsorgen. Kristelig Folkeparti ser behovet for dette, og at kravet til kvalitet må bli endret til en mer forpliktende forskrift.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er riktig at det ved starten av eldrereformen ble slått fast at flest mulig skulle ha mulighet til å bo i egen bolig så lenge som mulig. Der kom både privat egeneid bolig gjennom livsløpet inn, og dette med å etablere omsorgsboliger, slik at man kunne ha en boligstandard som var mest mulig lik sin egen. Men den åpne og hjemmebaserte omsorgen skulle utbygges og styrkes for at så skulle kunne skje. Det står vel igjen en del på det området også, men vi ser nå at de fleste bor i egen bolig så lenge at når de først må flytte, er behovet for sykehjemsplass der først og fremst - en sykehjemsplass der det gis god omsorg og forsvarlig helsefaglig behandling og pleie. I den sammenheng skal jeg være litt enig med interpellanten John I Alvheim i at det er sykehjemsplasser vi først og fremst trenger.

       Men så kan vi ta andre sider ved denne saken. Alvheim sier at de andre partiene, de regjeringene som har sittet i den senere tid, og de fleste av oss, kanskje bortsett fra ham selv og Fremskrittspartiet, har sviktet. Og kommunene har sviktet. Men min påstand er at Fremskrittspartiet har i hvert fall også sviktet, særlig når det gjelder kommunene, for det går ikke an å legge skylden på kommunene når kommunene ikke får ressurser og rammevilkår til å oppfylle det som er intensjonen i eldrereformen: en god, forsvarlig og verdig eldreomsorg.

       Tilskuddsordningene til utbygging av plasser er ikke nok, vil jeg si til John Alvheim. Representanten John Alvheim påpeker dette, men dette er ikke nok. Vi må ha en generell økonomi hos dem som har driftsansvar og omsorgsansvar, slik at vi kan legge inn god nok omsorg, bl.a med tilstrekkelig bemanning og ressurser for øvrig.

       Så stiller Alvheim spørsmålet om det har gått for langt med utnyttelsen av disse virkemidlene. Jeg synes det er en viktig erkjennelse fra Fremskrittspartiet når representanten Alvheim sier at særlig der det brukes private utbyggere, må brukerne betale mye i form av renter og dekning av utgifter til utbygging. Det er en interessant erkjennelse i forhold til privatisering, og jeg synes at det er godt hvis Fremskrittspartiet kommer med flere slike erkjennelser etter hvert.

       Vi synes at sosialministeren sier det for svakt når hun sier at den statlige subsidieringen bør komme leietakeren til gode. Den statlige subsidieringen og tilskuddene skal komme leietakeren til gode.

       Så vil jeg spørre sosialministeren til slutt: Vil sosialministeren ordne med at vi får en økt kompensasjon til kommunene for økt sykehjemsutbygging? Vil sosialministeren se på bemanningsbehovet, og om vi skal ha bemanningskrav med egne bemanningsfaktorer? Og kan vi få en endring av regelverket når det gjelder trygderefusjon, slik at det blir likhet med hensyn til egenbetaling for medisiner og medisinsk behandling for folk som bor i omsorgsbolig, og dem som bor på sykehjem?

Bjarne Håkon Hanssen (A) : La meg innledningsvis si at det er prisverdig at Alvheim tar opp denne saken i en interpellasjon. Det er vesentlig at vi holder i fokus alle sider knyttet til eldreomsorgen, fordi det er en svært viktig sak. Vi vil få flere interpellasjonsdebatter om sider ved eldreomsorgen utover våren, bl.a har jeg selv levert inn en interpellasjon om kvalitetssituasjonen i eldresektoren.

       Jeg tror også det er viktig at vi understreker at eldrereformen har vært bra, at den har vært viktig og nødvendig. Vi har gjennom eldrereformen foretatt en nødvendig opprustning av en rekke boliger og institusjonsplasser, og vi må ikke beskrive det som et problem at vi faktisk har gjort det. Vi har kommet langt på vei. Det er også veldig bra at vi gjennom eldrereformen har fått ansatt en rekke nye personer i eldreomsorgen.

       Samfunnet har økt innsatsen i eldresektoren med et beløp på nærmere 30 milliarder kr, og det har ført oss et godt stykke på vei. Allikevel er det også viktig å understreke at eldrereformen av 1997 ikke har ført oss i mål. Vi har en situasjon i eldresektoren der vi fortsatt ser at vi har uløste oppgaver på boligsiden, kanskje særlig på sykehjemssiden, men ikke minst - og det skal vi, som sagt, berøre mer senere - i forhold til innholdssiden. Derfor blir denne våren en svært viktig vår. Komiteen har jo bedt om - og Regjeringen har sagt seg villig til det - at den i løpet av vårsesjonen vil komme til Stortinget med en egen stortingsmelding om status i eldreomsorgen. Det er viktig, og det er bra. Der har Regjeringen en krevende utfordring, ikke minst i forhold til å gå gjennom status: Hvor var vi i 1997 da vi startet opp? Hvor er vi i dag? Og ikke minst: Hva vil veien videre være? Skal vi gå videre med en eldrereform, eller skal vi nå finne en mer varig ordning, som vil ligge der for å møte de til enhver tid skiftende behov og utfordringer i eldresektoren?

       Det er altså svært viktig at vi som er opptatt av eldresektoren, ikke nå nærmest lanserer en avslutning på arbeidet med eldreomsorgen i Norge, for vi skal i løpet av denne våren gjennom en stortingsbehandling som skal skissere fremtiden, der vi fortsatt har mange store utfordringer å gripe fatt i.

Bent Høie (H) : Jeg er enig med interpellanten i at det er behov for sterkere kontroll og retningslinjer i forhold til bruken av de statlige midlene. Det har også sosialministeren gitt en rimelig klar tilbakemelding på. Da er det spesielt viktig at en nå i større grad prioriterer de kommunene som har en reell underdekning, at en går vekk fra førstemann til mølla-prinsippet. Det andre er at en også i større grad får en dreining over til sykehjem.

       Jeg er ikke enig i det klare skillet som representantene Alvheim og Nesvik setter mellom sykehjem og omsorgsboliger, fordi den gruppe som har behov for et tilbud, har like mange personlige preferanser og ønsker som andre grupper i samfunnet. Det er behov for et variert tilbud, og jeg tror at kommunene kanskje er de som er nærmest til å se hva som er den beste fordelingen i sitt lokalmiljø. Det har, som sagt, vært en overprioritering av omsorgsboliger. Men det er viktig at en i de omsorgsboligene som har blitt etablert, legger til rette for å få et heldøgns omsorgstilbud.

       Det neste som overrasker meg litt, er den voldsomme fokuseringen en har i forhold til den forsvinnende lille delen som har gått til private utbygginger. Veldig mange av dem som har bygd ut i privat regi, f.eks. Nasjonalforeningen og andre ideelle organisasjoner, har ønsket å videreføre sitt arbeid gjennom å legge til rette for bygging av omsorgsboliger, der en i tilknytning til omsorgsboligen får et tilbud gjennom at frivillige gjør en betydelig innsats. Dette var noe jeg trodde Fremskrittspartiet - på lik linje med Høyre - syntes var positivt, og at en var glad for at en statlig ordning var såpass fleksibel at man også lot f.eks frivillige organisasjoner være med på å bidra til å løse problemene.

       Det er viktig i den debatten som en nå går inn i, at en får lagt opp til en varig ordning, en ordning som også er så fleksibel at kommunene har mulighet til å legge til rette for det som passer best i de lokalmiljøene som de kjenner.

Arne Sortevik (FrP) : I sluttfasen av denne handlingsplanen er det bedrøvelige resultatet at vi knapt er kommet et skritt lenger hvis målet var å skaffe flere plasser til dem som trenger plasser med heldøgns kontinuerlig tilsyn og pleie. Vi har faktisk ikke fått stort flere plasser i det hele tatt. Vi har fått en boligreform, en masse nye rom og en masse nye bygninger. Vi har fortsatt et stort udekket behov for sykehjemsplasser med heldøgns tilsyn.

       Jeg har litt erfaring fra en kommune med navn Bergen, hvor vi altså i minst tolv år har slitt med lange ventelister, hvor vi fortsatt har lange venteliser, og hvor folk fortsatt dør i køen for å få en sykehjemsplass. Min erfaring er dessverre at den statlige satsingen til dels har vært en sovepute for en del kommuner, som utelukkende velger å bruke statlige tilskuddsmidler og ikke legger inn egne midler. Det er et spørsmål om prioritering i Kommune-Norge også. Min erfaring er dessverre også at en del kommuner er opptatt av å stenge ute private, spesielt når det gjelder sykehjemsbygging, og ønsker å bevare eierskap og drift selv.

       Til alle dem som nå står frem og tilkjennegir at man er så overrasket over den manglende kvaliteten, har jeg først og fremst lyst til å si at den viktige våren - for å replisere til en av de foregående talerne - faktisk var våren 1997. Den 1. mai 1997 kom forskriftene for kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene. Hvis tilsynet hadde tatt de forskriftene fra 1997 på alvor, ville vi aldri hatt denne storstilte utbyggingen av såkalte omsorgsboliger, som er så fjernt fra omsorg for en god del beboere som man overhodet kan tenke seg.

       Hvis forskriftene var blitt tatt på alvor - og de er meget detaljerte - om det pleietilbudet man skal gi, ville ikke denne retningen på utbyggingen kommet. Da ville vi fått en langt mer offensiv bygging av sykehjemsplasser i stedet for omsorgsboligplasser. Jeg håper at statsråden nå vil se på den gjeldende forskrift, og sette kraft bak den gjeldende forskrift, slik at de som har tilsynsansvaret bruker det virkemidlet de har fått for lengst, men som de åpenbart ikke har tatt på alvor.

Sigbjørn Molvik (SV) : SV er sterkt opptatt av at eldrereformen ikke bare må bli en bolig- og bygningsreform. Det er like viktig å være opptatt av selve innholdet i reformen, hva slags tilbud får de eldre og syke i kommunene både i omsorgsboliger, i de hjemmebaserte tjenestene og i sykehjemmene. Den nye satsinga i pleie- og omsorgssektoren må etter SVs oppfatning komme på dette området, samtidig som kapasitetsutbygginga fortsetter.

       Regjeringa har varslet at det skal innføres minstestandarder og krav til kvalitet i norske kommuner når det gjelder pleie og omsorg for eldre. SV er svært opptatt av dette og vil være med på å sette klare og strenge krav både når det gjelder ernæring, stell, pleie og omsorg for eldre og syke. Men da støter man på en stor utfordring både i norske kommuner og her i Stortinget: Hvem skal gjøre disse jobbene? Hvem skal sørge for denne kvalitetshevinga? Hvem skal sørge for at eldre og pleietrengende får nok mat og drikke til rett tid? Hvem skal sørge for at de får kommet seg opp, får dusjet, bli vasket og stelt? Og hvem skal være der og ha tid til å prate med dem og gi menneskelig varme og omsorg? De aller, aller fleste som gjør disse viktige jobbene i norske kommuner i dag, gjør en veldig god jobb, men de er i ferd med å bli utslitte. Vi ser stort sykefravær, og at mange slutter.

       Den dårlige økonomien i svært mange norske kommuner har ført til en så lav grunnbemanning i pleie- og omsorgssektoren at folk rett og slett ikke holder ut. I tillegg er disse uhyre viktige yrkene blant de aller dårligst betalte i vårt samfunn, og rekrutteringen blir deretter. Norsk ungdom velger andre bedre betalte og mindre slitsomme yrker. Søkninga til pleie- og omsorgsfagene i den videregående skole har falt sterkt de senere årene. Den nye eldrebølge som kommer om noen år, kan føre oss ut i en kritisk situasjon. Derfor er det ikke nok med minstestandarder og kvalitetskrav. Alle vet at kvalitet koster, og slik er det også i eldreomsorgen. Og dersom vi her i Stortinget mener noe med høyere kvalitet, forventer SV at dette følges opp med penger til norske kommuner. Dette regner jeg med at både interpellanten og Regjeringa er enige i. Dette er helt nødvendig både for å kunne gi et kraftig lønnsløft til pleie- og omsorgsarbeidere og til å ha en tilstrekkelig bemanning som gjør at folk blir satt i stand til å gjøre den gode jobben som de ønsker å gjøre, uten å bli utslitt både fysisk og psykisk, og for å sikre framtidig rekruttering. SV forventer derfor at Regjeringa kommer til Stortinget med en prislapp på den økte kvaliteten i eldreomsorgen sammen med en erklært politisk vilje til å betale denne prislappen gjennom en styrket kommuneøkonomi.

John I Alvheim (FrP) : La meg begynne med å vise til representanten Bjarne Håkon Hanssens innlegg: Vi må bort fra oppbevaring og over til omsorg.

       Jeg ser med spenning frem til den debatten som vi skal ha siden om den interpellasjonen han har levert inn.

       Jeg går ut fra at alle i denne salen må ha tenkt over: Hvorfor har kommunene bygd dobbelt så mange omsorgsboliger som de har bygd sykehjemsplasser hvis ikke det har vært økonomisk motivert? Det er en total misforståelse av representanten Britt Hildeng å påstå at det er Oslo kommune jeg spesielt har hatt i tankene når det gjelder private utbyggere. Dette gjelder hele landet! Og det gjelder forsyne meg også kommunene! Du får ikke kjøpt noe billigere omsorgsboliger hos en kommune enn hos en privat utbygger i Oslo. Du får heller ikke leie en omsorgsbolig noe billigere i en kommune enn hos private i Oslo, fordi det er markedsleie begge steder. Og i markedsleie ligger også renteutgiftene, som staten allerede har betalt inn til kommunene. Da blir det jo enda verre at kommunene sitter på disse pengene.

       Så til representanten Gløtvold. Det er en myte igjen å påstå at Fremskrittspartiet gjennom de senere statsbudsjett har bevilget mindre til kommunene enn de øvrige partiene. Dette er rett og slett galt.

       Og så til Regjeringen og sosialministeren. Vil sosialministeren nå vurdere å gå kommunene etter i sømmene for å få på bordet hva man har brukt kompensasjonstillegget til? Er det brukt til eldreomsorg? Er det brukt til billigere husleie? Svaret på det skulle jeg ha meget stor interesse av å få, for jeg tror nemlig ikke det er det som har skjedd i de fleste kommunene.

       Og til slutt, også til sosialministeren og hele Regjeringen: Vil de nå vurdere en annen finansieringsform for eldreomsorgen, hvor vi får inn prinsippet om at pengene skal følge pasienten, som da gir valgmuligheter for den enkelte eldre syke også, slik vi har fått det når det gjelder fritt sykehusvalg? Det lar seg gjøre, og det skulle heller ikke være særlig komplisert å få det til.

       Vi kommer denne våren med en sak til Stortinget som, med utgangspunkt i det Stortinget sa da man startet med eldreplanen, tar sikte på å fullføre eldreplanen og samtidig drøfte hvordan den skal videreføres. - Hvor var det vi startet, hva var utgangspunktet, hva har vi fått, og hva gjenstår? Det er utfordringen for den saken, og jeg ser frem til samtalen med Stortinget og det engasjementet som ligger her.

       Den 8. mars kommer det en interpellasjon om kvalitetsreform. Mange har berørt at det nå er snakk om innhold og ikke bare kapasitet. Jeg ser også der frem til å samtale med Stortinget og høre de synspunktene man har her. Vi har også tenkt en del i forhold til kvalitet, og jeg er opptatt av å få tilbakemelding på det. Penger alene borger altså ikke for kvalitet - penger til bygg borger heller ikke alene for kvalitet - det handler om bemanning, det handler om kompetanse, det handler først og fremst - og ikke minst - om ledelse og om organisering. Jeg tror de fleste her i salen har hatt det akkurat som meg i forhold til eldreomsorgen - både som pårørende og som politiker - og vet at skoen trykker mange steder.

       Det var flere representanter som var opptatt av det som går på tilsyn. Der har jeg lyst til å si at Helsetilsynet er en viktig instans, samt det forholdet som gjelder tilsyn hos fylkeslegene. Vi ser også i disse dager at det fungerer, fordi man avdekker at forhold ikke er gode nok. Men et viktig prinsipp er at tilsynet skal følge tjenestene og være uavhengig av arena. Vi vil også styrke de tjenestene og tydeliggjøre krav til kvalitet i eldreomsorgen. I dag er det forskrifter for sykehjem, det er retningslinjer for omsorgsboliger, og i tillegg er det en veileder for hvordan dette skal utformes. Disse skal totalt sett gjøres om til forskrifter, slik at kommunene må, og ikke bare bør, se på kvaliteten i forhold til sine tjenester. Det er i dette landet mange gode eksempler på at kommuner på politisk nivå har satt krav til hvordan eldreomsorgen i kommunene skal være på administrativt nivå og tilsvarende også på det faglige nivå, slik at man, når eldre i Norge kommer i omsorgsbolig eller på sykehjem, kan stille krav til tjenesten og skal få vite om man får hjelp til sitt personlige hygienebehov, om man får mat, ernæring, eller hva det måtte være. Det skal være helt konkret på det.

       Tilsynsmyndigheten ligger formelt sett under Helsedepartementet, og Helsedepartementet ser også på muligheten for å styrke tilsynets sanksjonsmuligheter, slik at vi kan få håndhevet en god og verdig eldreomsorg.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1606)