Elisabeth Røbekk Nørve (H) (ordfører for saken):

       Det fødes årlig mange barn i Norge med store hørselshemninger. For å berge og stimulere den lille rest av hørsel som barnet ofte har, er det viktig med rask behandling.

       Behandlinga består i å operere inn cochlea-implantat for at barnet skal kunne oppfatte lyder og utvikle tale og språk. Behandlingen gir økt livskvalitet og utsikter til et langt bedre skole- og undervisningstilbud, i tillegg til framtidige arbeidsmuligheter. Jo tidligere barnet blir operert, desto bedre kan resultatet bli.

       Behandling av hørselshemmede med cochlea-implantat er en flerregional funksjon, delt mellom Rikshospitalet og Haukeland sykehus. Rikshospitalet har landsfunksjon for behandling av barn med denne spesielle metoden, og det er Rikshospitalet som utfører flesteparten av operasjonene med cochlea-implantat.

       I løpet av høsten 2001 ble svært mange barn stående i ventekø for behandling fordi Rikshospitalet behandlet langt færre pasienter enn forventet. Det ble samtidig hevdet at Rikshospitalet har tilstrekkelig med kompetanse og kapasitet til å foreta behandling, men at årsaken var mangel på implantater. Med andre ord: Problemet var økonomi.

       Cochlea-implantat er kostbart, og oppfølgningen er også ressurskrevende, men behandlinga er uansett regningssvarende om man sammenligner med ressurser som ellers avsettes til opptrening i døvemiljø, undervisning i døveskoler, bruk av døvetolk, etc.

       Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det fra 2000 ble lagt inn bedre finansiering av særlig kostbare implantater i den innsatsstyrte finansieringsordninga, herunder cochlea-implantater.

       Flertallet ber Regjeringa sørge for at finansiering av operasjoner for behandling av døve og døvfødte der cochlea-implantat brukes, blir gjennomgått på nytt og justert i den forestående vurdering av sykehusfinansieringa, innsatsstyrt finansiering. Riktig finansiering vil bidra til å styrke behandlingskapasiteten, og Regjeringa vil sikre at pårørende til både barn og voksne som har behov for slik behandling, skal kunne føle seg trygg på at behandling vil bli gitt.

       Behandlinga bør av flere grunner bli gitt i Norge av norske spesialister. Det er ganske krevende for både pasient og pårørende å måtte foreta en slik behandling i utlandet, og det bør derfor være siste utvei.

       Rikshospitalet hevder at de opererte det første døve barnet i Europa, og at de har det største materialet i Skandinavia når det gjelder implantasjon på barn. De hevder også å ha de beste resultatene. Det betyr at behandling av denne type primært bør skje ved Rikshospitalet, som har kompetansen. En bør derfor unngå å sende denne type pasienter til utlandet. Men for å sikre at en ikke kommer opp i en situasjon tilsvarende den en var i høsten 2001, med lange ventelister, ber komiteens flertallet om at samarbeidsprosjektet mellom Rikshospitalet og Rikstrygdeverket om cochlea-implantasjon i utlandet videreføres, og at barn som ikke gis behandling innen rimelig tid i Norge, umiddelbart skal gis tilbud om behandling i utlandet.

       Til slutt: Det er positivt å kunne få melde at etter at saken kom til behandling i sosialkomiteen, har situasjonen ved Rikshospitalet endret seg. Det er meldt at pr. 25. januar 2002 er ventelistene for barn borte på dette området Videre har to barn og 13 voksne fått operasjonsdato i tida fram til påske, og i perioden fra påske til sommeren er det planlagt å operere ytterligere fem barn og 16 voksne. Det betyr at det i første halvår er planlagt operert 42 pasienter ved Rikshospitalet - derfor honnør til Rikshospitalet, som har tatt tak i problemene på en positiv måte, og lykke til til pasienter og pårørende!

Asmund Kristoffersen (A) : Flere av stortingsrepresentantene har engasjert seg for å få slutt på unødvendig og uheldig ventetid for døve og sterkt hørselshemmede barn som vil ha nytte av operasjoner der cochlea-implantat brukes.

       Vi er kjent med at det ikke er mangel på verken faglig kompetanse eller kapasitet der denne behandlingen kan utføres, dvs. på Rikshospitalet og Haukeland sykehus, men det er mangel på penger avsatt til disse operasjonene. Slik kan det ikke være. Det er uverdig å frata sterkt hørselshemmede og døve småbarn muligheten til å få hørselen tilbake. Det er minimum to forhold som må rettes opp. For det første: De to aktuelle sykehus må sørge for å ta seg av denne pasientgruppen innenfor de rammer de disponerer. Og for det andre: Selve finansieringsordningen for sykehusene må endres slik at en gjennom den innsatsstyrte finansieringsordningen har dekning for utgifter til operasjoner for behandling av sterkt hørselshemmede, døve og døvfødte der cochlea-implantat brukes.

       For oss som er opptatt av forbedringer i vårt helsevesen, er det frustrerende og direkte uakseptabelt at ikke finansieringssystemet, altså ordningen med innsatsstyrt finansiering, gjenspeiler og dekker opp de faktiske kostnader som skyldes forbedringer i behandlingsmetoder og medisiner. I dette bildet hører selvsagt også med de implantater som brukes, enten det gjelder leddproteser, cochlea-implantater for døve, pacemaker eller annet utstyr.

       Når Arbeiderpartiet er med i flertallsinnstillingen sammen med regjeringspartiene, er det selvsagt under den klare forutsetning av at følgende tiltak gjennomføres omgående:

       En må selvsagt legge til rette for og gjøre det som er mulig for at denne behandlingen skal foregå i Norge, men at behandling i utlandet brukes når det er nødvendig og forsvarlig.

       Det er all grunn til å tro at det er meget viktig at barn umiddelbart etter operasjonen får oppfølging i Norge, ikke minst av hensyn til språkutvikling og taletrening.

       Jeg føler meg trygg på at det Stortinget i dag vedtar, legger grunnlaget for å følge opp det jeg her har skissert som tiltak. Jeg håper dermed at vi nå har fått slutt på usikkerheten omkring disse operasjonene. Det var gledelige tall som saksordføreren la fram om Rikshospitalet. Det viser at vi faktisk er på sporet nå. Det gleder meg og sikkert mange andre.

John I Alvheim (FrP) (komiteens leder):

       Jeg ser virkelig frem til den tid da det skal være unødvendig for stortingsrepresentanter å fremme saker om spesifikk behandling innenfor vårt offentlige helsevesen. Til nå har imidlertid dette vært nødvendig for å ivareta interessene til alvorlig syke mennesker av ulik kategori. Jeg regner med at sykehusreformen med statlig eierskap og plassering av ansvaret på rett sted for vårt helsevesen vil medføre at denne type forslag i fremtiden vil bli sjeldnere i Stortinget.

       Om det hadde lyktes Fremskrittspartiet å få flertall for sitt forslag i Dok.nr.8:24, som vi senere skal behandle, hadde dette gitt pasientene juridisk rett til også denne type behandling vi her diskuterer, og saken hadde derfor vært unødvendig å ta opp i Stortinget.

       Fremskrittspartiet er en del av en samlet komite som uttaler at en ikke kan akseptere behandlingssvikt i forhold til døvfødte barn med implantatoperasjon. Det er dokumentert fra Rikshospitalets øre-, nese- halsavdeling at en der og ved Haukeland sykehus til sammen har nok faglig kompetanse til å gi tilbud om implantatbehandling til alle som har behov for dette, ca 60 i året. Problemet for Rikshospitalet, og vel også for Haukeland sykehus, har vært manglende ressurser til innkjøp av selve implantatet. Jeg kan ikke si meg enig i og fornøyd med helseministerens antydning i brev til sosialkomiteen datert 22. november 2001, der det anføres at behovet for denne type operasjon i nærmeste fremtid vil bli dekket fullt ut innen de vanlige finansieringsordninger.

       Jeg synes det er et åpenbart ansvar for Stortinget i forbindelse med denne innstillingen å slå fast at alle de pasienter som utredes innen inneværende driftsår, skal behandles med implantat og få dette gjort så raskt som mulig. Det er viktig for de døvfødte barna å komme tidlig til behandling. Det er en svært dårlig løsning å sende disse døvfødte barna til utlandet for behandling. Det er tungvint, det er kostbart, og jeg er redd for at den språklige oppfølgingen av barnet kan bli forsinket ved denne type opplegg.

       Implantatoperasjon og høreapparater har det til felles at de digitaliserer og forsterker innkommen lyd. Mens høreapparater konverterer de elektriske signalene tilbake til lydbølger, bruker cochlea-implantatene de elektriske signalene til direkte stimulering av hørselsnerven.

       Det burde etter min mening ikke være det store prinsipielle problem å la disse implantatene bli refundert til pasientene på samme måte som høreapparater, over Rikstrygdeverkets budsjett. Det vil i tilfelle utgjøre ca 20 mill. kr i året. Da ville vi kunne ha en ordning fra denne dag som gjorde mulig for de to sykehusene i inneværende driftsår å behandle alle de pasientene som det var og er nødvendig å behandle. Med det flertallsvedtaket som det ligger an til i innstillingen, må en dessverre være forberedt på at også i 2002 kan nødvendig behandling av både døvfødte og døvblitte mennesker bli utsatt i tid på grunn av mangel på ressurser til innkjøp av implantater. Det er jo dessverre slik at ISF-ordningen ikke fullt ut dekker verken denne type implantat eller andre typer implantater, og det blir en nettoutgift for det enkelte sykehus.

       I tillegg til dette er det i denne sammenheng naturlig å si seg bekymret for at både Helseregion Sør og Helseregion Vest i utgangspunktet har en betydelig underbudsjettering i forhold til driftssituasjonen for 2001, noe som også kan ramme disse pasientene.

       Til slutt tar jeg opp mindretallsforslagene i innstillingen, og gjør samtidig oppmerksom på at Fremskrittspartiet subsidiært vil stemme for innstillingen.

       Det er altså slik at årsaken til at det nå er en uakseptabel ventetid, er at Rikshospitalet mangler penger til å kjøpe inn implantater, som andre også har vært inne på. I et brev til helseminister Dagfinn Høybråten fra Rikshospitalet datert 10. desember 2001 understreker øre-, nese- halsavdelingen at det ikke er mangel på faglig kompetanse eller kapasitet som har ført til manglende oppfølging og behandling med cochlea-implantasjon, men altså mangel på penger til innkjøp.

       Etter SVs mening er derfor det viktigste vi kan gjøre i denne saken, å sikre at vi i framtida unngår at sykehusets økonomiske situasjon i en gitt periode hindrer slik behandling fordi det ikke fins penger til å kjøpe inn implantat. Og den beste måten å sikre dette på er å endre regelverket på en slik måte at cochlea-implantatet anses som et implanterbart høreapparat, der utgiftene til innkjøp dekkes over Rikstrygdeverkets budsjett, på linje med refusjon for andre typer høreapparater. På den måten vil norske sykehus kunne utnytte sin behandlingskapasitet på dette feltet fullt ut til enhver tid, uavhengig av om det er penger til innkjøp på budsjettet.

       SV er klar over at ISF-ordninga ble endret i 2000 for å sørge for en bedre finansiering av særlig kostbare implantater, men brevet fra Rikshospitalet til helseministeren av 10. desember i fjor tyder på at systemet likevel ikke er godt nok. SV frykter at nok et forsøk på å gjøre ISF-ordninga bedre og mer tilpasset kostnadene ved denne type behandling bare vil resultere i ytterligere ventetid for pasienter som ikke har tid til å vente, samtidig som det grunnleggende problemet heller ikke denne gangen blir løst på en tilfredsstillende måte.

       SV mener det er viktig å sikre at så mange som mulig av norske barn som har behov for denne type behandling, får behandling i Norge - av hensyn til at det her er snakk om små barn, og størst mulig nærhet til foreldre er viktig, av økonomiske hensyn, og ikke minst ut fra at det er svært viktig å komme i gang med tilleggsoppfølging av barna i morsmåls- og språkutvikling snarest mulig etter behandling.

       Skulle det likevel vise seg at behandlinga ikke kan gis i Norge innenfor en faglig fastsatt frist, vil SV sjølsagt være medvirkende til at den kan gis i utlandet. Men det må ut fra de forhold jeg nettopp har nevnt, være en prioritert oppgave å sørge for behandlingskapasitet og kompetanse i Norge.

       SV står derfor sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet om de mindretallsforslag som er tatt inn på side 3 i innstillinga, og som nå nettopp er fremmet av representanten John Alvheim. Jeg vil samtidig varsle at dersom disse forslagene blir nedstemt, vil SV subsidiært støtte tilrådinga fra flertallet i komiteen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Hørselen er en av våre mest grunnleggende sanser. Den er viktig for å lære og forstå språk. Språket betyr mye for mellommenneskelige relasjoner og for å kunne kommunisere med hverandre.

       Derfor er det så viktig å kompensere for nedsatt hørsel eller helt fravær av hørsel. Tekniske hjelpemidler har vært tilgjengelige i mange år. Høreapparater har forenklet hverdagen for mange. Disse har stadig blitt bedre, stadig mindre og kan i økende grad skreddersys for den enkelte brukers særlige behov.

       Cochlea-implantat er den siste nyvinningen innen medisinsk teknologi som har gitt fantastiske resultater så langt. Stadig flere opereres, og teknikken forbedres. I fremtiden vil antakelig de aller fleste døve kunne høre i varierende grad. Dette er en utvikling som Kristelig Folkeparti ønsker velkommen.

       Vi ønsker at små barn med hørselshemninger skal bli operert så raskt som mulig, slik at resultatet kan bli så godt som mulig. All erfaring viser at tidsfaktoren kan være av betydning for et vellykket resultat hos barn. Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at barn med behov for cochlea-implantat tilbys utredning og behandling innenfor en rimelig god tidsfrist for å unngå at nytteverdien av behandlingen svekkes.

       Rikshospitalet har landsfunksjon for behandling av barn med denne spesielle metoden. Tidligere var behovet 40 - 45 operasjoner pr. år. Nå er behovet økt til nærmere 60, og det har oppstått ventetid.

       Kristelig Folkeparti synes det er positivt at Rikshospitalet lærer opp flere leger til å utføre operasjoner med cochlea-implantater, slik at en raskt kan møte fremtidens behov.

       Det er uenighet i komiteen med hensyn til finansiering av cochlea-implantater. Rikshospitalet gir uttrykk for at det ikke er mangel på faglig kompetanse som hindrer raskere behandling, men mangel på implantater. Det vises til at disse ble kjøpt inn over Rikstrygdeverkets budsjett ved starten av denne behandlingen.

       SV mener at alle implantater bør dekkes over Rikstrygdeverket, enten det dreier seg om pacemakere, leddproteser eller cochlea-implantater. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at alle implantater og kostnadskrevende behandlingsprosedyrer blir løst gjennom de finansieringsordninger som er etablert. Det betyr at ISF-systemet må inneholde de faktiske utgiftene til selve inngrepet, implantatet og de medisiner som er nødvendige for å få til en vellykket behandling.

       Fra år 2000 ble kostbare implantater lagt inn i ISF-ordningen. Det er betryggende at helseministeren alt i år vil se på om denne finansieringen har gitt forventet resultat.

       Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at dersom ventetiden blir for lang i Norge, skal det umiddelbart bli gitt tilbud om behandling i utlandet, betalt av utenlandsmilliarden. Vi mener dette fortrinnsvis bør være et tilbud til voksne, og bare unntaksvis for barn.

       For døvfødte barn har det vist seg at det blir best resultat om barnet raskt kommer i gang med morsmåls- og språkutvikling rett etter operasjonen. Det er både upraktisk og dyrt å sende et helt behandlingsteam og foreldre til utlandet.

       Det er positivt at Stortinget setter barns behov i sentrum. Jeg håper at vi i fremtiden skal ha tilstrekkelig kapasitet for å operere inn cochlea-implantat i Norge.

       Dette er et godt tilbud i dag, men jeg regner med at den medisinske utviklingen og forskningen vil videreutvikle hjelpemidler som kan gi de døve og hørselshemmede enda bedre tilbud i fremtiden.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det fødes så mange barn i Norge med sterke hørselshemninger eller døvhet at det pr. år er behov for ca 60 operasjoner med cochlea-implantat. Vi ser i dag at vi får økende køer i Norge, mens situasjonen er annerledes i de nordiske landene som vi kan sammenligne oss med.

       Det er viktig at denne operasjonen foretas tidlig for å redde den resthørselsevne som barnet har, for at en da skal kunne både berge og stimulere den hørselsresten som er igjen. Det er ideelt å kunne operere før barnet er to år, i hvert fall bør barnet opereres ikke lenge etter den alderen. Nå ser vi at ventetiden er så lang og køene såpass store at det kan være slik at barnet kommer for sent til operasjon. Det er meget beklagelig og kan ikke aksepteres.

       Rikshospitalet har i brev til helseministeren sagt at det ikke er mangel på kapasitet ved Rikshospitalet, som er den institusjon som har de fleste av disse operasjonene, men det er mangel på implantater og mangel på penger for å finansiere disse implantatene. Senterpartiet mener at det må gjøres konkrete grep i den sammenheng. Derfor er vi med på et forslag sammen med Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti og ber om at disse implantatene blir innkjøpt og dekket over Rikstrygdeverkets budsjett, på linje med refusjon for høreapparat.

       Disse implantatene skal gi elektriske signal til direkte stimulering av hørselsnerven, og det er derfor viktig at de opereres inn på barn i første rekke. Vi mener også at når det gjelder den tette og nære oppfølgingen som må være umiddelbart etter en slik operasjon, er det en dårlig løsning å vise til utenlandsbehandling for denne typen pasienter. Utenlandsbehandlingen vil vanskeliggjøre tilleggsoppfølging for å gi disse barna morsmåls- og språkutvikling snarest mulig etter behandlingen. Det vil også være kostbart på grunn av det som følger med når et så lite barn skal opereres i utlandet - pluss at fagekspertisen som foretar operasjonen, bør være med på oppfølgingen etter operasjonen. Det betyr at enten blir barnet liggende i utlandet for etterbehandling, eller så må fagekspertisen eventuelt følge med tilbake til Norge.

       Det sies at kapasitet og kompetanse er god nok ved disse sykehusene som utfører disse operasjonene, og det er betryggende å høre. Men i likhet med representanten Alvheim er også vi i Senterpartiet bekymret for kapasitet og mulighet for gjennomføring av disse operasjonene i dag når vi ser på budsjettsituasjonen for både Helseregion Sør og Helseregion Vest - og for så vidt alle helseregionene i Norge. Det kan skape problemer i forhold til en rask behandling av de barna som er født med døvhet eller sterk hørselshemning.

       Vi mener at behandling av døve og døvfødte må skje senest innen den tidsfrist som er fastlagt av den faglige ekspertisen på dette området i Norge og av det sykehus som skal behandle pasienten. Vi mener at formuleringen i flertallsvedtaket, « rimelig god tidsfrist », blir for lite presist. Derfor fremmer vi nå konkrete forslag til hvordan dette skal gjøres, ved at implantatene skal finansieres over Rikstrygdeverket, og at det skal fastsettes en frist fra faglig hold for operasjon, og den bør utføres i Norge.

Karl-Anton Swensen (Kp) : Kystpartiet er meget godt fornøyd med den positive behandlingen denne saken har fått i komiteen, noe som viser at det må være en høyst relevant problemstilling.

       For små barn med store hørselhemninger er det i mange tilfeller mulig å berge barnets hørselsrest gjennom å operere inn et implantat. Men nytteverdien av operasjonen vil svekkes hvis barnet må vente lenge på operasjon. Det er derfor av største viktighet å sikre disse barna en rask behandling. På denne bakgrunn fremmer Kystpartiet et forslag om at det settes en tidsfrist på en måned for utredning og en måned for utført operasjon, enten i Norge eller i utlandet.

       I innstillingen fra sosialkomiteen fremgår det at Rikshospitalet har den nødvendige faglige kompetanse og kapasitet for å sikre forsvarlig behandling. Problemet er mangel på penger til kjøp av implantater. Kystpartiet vil derfor støtte forslag nr. 2 fra komiteens mindretall om å la utgiftene til innkjøp av implantater bli dekket over Rikstrygdeverkets budsjett på linje med refusjon for høreapparater, slik at ikke den økonomiske situasjonen i disse helseforetakene skal være avgjørende.

       Kystpartiet mener også det er et skritt i riktig retning å be Regjeringen sørge for behandling av denne gruppen innen den tidsfrist som er fastlagt av den faglige ekspertisen og det sykehus som skal behandle pasientene. Vi støtter derfor også forslag nr. 1 fra komiteens mindretall, men vi holder fast ved at en bestemt tidsfrist på en måned for utredning og en måned for operasjon likevel hadde vært det beste.

       Kystpartiet er enig med sosialkomiteens mindretall i at behandling i Norge er det beste både av hensyn til oppfølging av pasienten og av økonomiske grunner. Men hvis det av ulike grunner i praksis ikke fungerer i Norge, mener vi at komiteens tilråding III er på sin plass.

       Vi vil i likhet med andre subsidiært støtte flertallsinnstillingen i denne saken.

       Jeg vil også gi honnør til Rikshospitalet for at de har prioritert saken, som saksordføreren opplyste.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Behandling av hørselshemning hos barn ved innsetting av cochlea-implantat er en landsfunksjon som utføres på Rikshospitalet. Landsfunksjoner finansieres dels gjennom det særskilte tilskuddet til regionsykehus og dels gjennom ordinær innsatsstyrt finansiering. Fordi cochlea-implantatet er et særlig dyrt apparat, er det i tillegg til ISF-refusjonen for inngrepet opprettet en egen refusjonsordning for selve implantatet.

       Som kjent er innsatsstyrt finansiering en blandingsmodell hvor et element av stykkpris supplerer basisbevilgningen til de regionale helseforetakene. Sykehusreformen plasserer det overordnede styringsmessige og budsjettmessige ansvar for det enkelte sykehus på det regionale helseforetak. Det er derfor opp til Helse Sør å inngå avtale med Rikshospitalet om budsjett og aktivitet for de enkelte virksomheter ved sykehuset. Departementet har imidlertid gjennom styringsdokumentet til Helse Sør gitt pålegg om at de tildelte landsfunksjoner blir ivaretatt, inkludert landsfunksjonen for slike implantater til behandling av barn. Departementet vil påse at dette følges opp gjennom de kommunikasjonskanaler og styringsmekanismer som er nedfelt i lov om helseforetak.

       Det er fra flere hold påpekt at finansieringssystemet for høyspesialisert medisin som jeg nå har beskrevet, ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de særlig utfordringene knyttet til dette feltet. Også jeg for min del legger til grunn at det fremdeles kan være et potensial for å forbedre denne ordningen.

       Blant annet av denne grunn nedsatte Regjeringen den 1. februar i år et utvalg som skal vurdere det fremtidige finansieringssystem for spesialisthelsetjenesten. I mandatet er finansiering av høyspesialiserte funksjoner i sykehus nevnt eksplisitt som en problemstilling utvalget skal arbeide med. Det forventes at utvalget kommer med en vurdering av hvordan disse funksjonene bør finansieres for å sikre behandling til beste for pasientene. Behandling der implantasjon av cochlea-apparat inngår, vil være inkludert i en slik vurdering. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av 2002.

       Parallelt med utredningen om finansiering vil det også i 2002 om nødvendig bli tatt i bruk midler fra den såkalte utenlandsmilliarden for å unngå ventetid på utredning for og innsetting av cochlea-implantat. I 2001 behandlet Rikshospitalet 45 personer med ordinær finansiering. I tillegg ble ti operasjoner gjennomført med finansiering fra Rikstrygdeverket. Disse ble enten behandlet i utlandet eller i Norge som ledd i opplæring. Det er nå tatt initiativ til å inngå en avtale med Rikshospitalet om mål for utenlandsbehandling på dette feltet i 2002. Rikshospitalets planer for første halvår innebærer, som nevnt av saksordføreren, utredning og behandling av i alt 42 pasienter, hvorav 13 er barn.

       Med bakgrunn i denne redegjørelsen for de faktiske forhold og planene fremover mener jeg å kunne slå fast at særlig barn med behov for cochlea-implantat vil bli tilbudt utredning og behandling innenfor en rimelig god tidsfrist, enten i Norge eller i utlandet.

       Pasientrettighetsloven gir pasienter rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp er utformet generelt for å omfatte alle typer lidelser og behandlingsformer. Vilkårene er hovedsakelig knyttet til lidelsens alvorlighet og den tilgjengelige behandlingens nytte og bygger på den såkalte Lønning II-utredningen. Intensjonen er at alle pasientgrupper skal vurderes etter samme regelverk og prinsipper.

       Dersom man etablerer særlige lovfestede rettigheter for helt bestemte pasientgrupper eller behandlingsformer, vil det kunne føre til at likebehandlingsprinsippet ikke oppfylles. Det vil gjøre regelverket mer omfattende og komplisert og kan føre til mer byråkrati. Dette er etter min mening ikke ønskelig. Mål for pasientrettighetslovgivningen må være at den er lett tilgjengelig for pasientene. Dette gjør det lettere for pasientene å få gjennomført sine rettigheter og bidrar til å styrke rettssikkerheten.

       Jeg vil i tråd med det jeg her har redegjort for, følge opp de vedtak som ser ut til å få flertall i salen i dag, og jeg vil i tillegg arbeide fram en plan om et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede og pårørende, en såkalt hørselsplan. Den vil bli utformet i løpet av våren og vil ta opp i seg bl.a hvordan vi kan bedre habiliterings- og rehabiliteringstilbudet til barn som får denne type operasjoner.

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først si når det gjelder det første punktet, at systemet for finansiering blir gjennomgått og justert. Jeg tror det er særdeles viktig også for Stortinget at noe så sentralt som finansieringssystemet for høyspesialisert medisin og for sykehusene blir gjenstand for en helhetlig sammenhengende gjennomgang, og ikke blir justert som følge av enkeltinitiativ knyttet til en bestemt diagnosegruppe, selv om den er viktig og trenger et bedre tilbud. Det er jeg glad for at flertallet er enig i.

       Når det gjelder spørsmålet om hva som er en « rimelig god tidsfrist », kan vi sikkert ha lange diskusjoner om det. Det som er viktig for meg, er at vi ikke har ventelister av betydning for denne gruppen, og jeg er glad for at Rikshospitalet har prioritert denne gruppen så høyt at Rikshospitalet faktisk ligger an til å ha en betydelig større aktivitet på dette området i det året som vi nå er inne i, enn det det hadde i fjoråret. Det betyr at flere får hjelp raskere, og jeg er helt sikker på at det vil være bedre i samsvar med de medisinsk-faglige vurderingene enn den situasjonen som man tidligere har hatt, og som jeg er helt enig i ikke er akseptabel.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Statsråden var inne på den problemstillingen jeg skal ta opp, der han også skisserte at man bør ha en bredere gjennomgang i forhold til ordninger knyttet til refusjon og dekning av utgifter til spesielt utstyr. Og det kan jeg være enig med statsråden i. Jeg vil likevel spørre om statsråden i framtiden kan tenke seg en ordning der man sidestiller denne typen implantater - som ut fra bruken i dag og det omfanget det har, er beregnet å ha et kostnadsnivå på ca 20 mill. kr - med høreapparat, med andre ord at man får en type refusjonsordning knyttet til Rikstrygdeverket for utstyret, slik at ikke sykehusenes økonomi skulle være til hinder for selve implantatbehandlingen. Det er jo veldig vanskelig å tenke seg at man misbruker cochlea-implantater og får et overforbruk, fordi andre enn synkehusene selv skal dekke utgiftene.

       Man kunne jo tilsvarende tenke seg ordninger knyttet opp mot bruken av proteser, f.eks hofteproteser og kneproteser, eller for den saks skyld pacemakere, fordi man da ville kunne ta et grep om det, ved å se på det utstyret som skal brukes, og bl.a på innkjøp i stort. Kanskje ville det at man har én instans som har ansvaret for anskaffelse av utstyret og som leverer det, ha kostnadsdempende effekt. Samtidig hindrer man uforutsigbar sykehusøkonomi som en årsak til at man får variasjoner i bruk av implantater. Jeg vil bare spørre om statsråden er helt fremmed for en slik måte å tenke på, og om han vil være avvisende til det, eller om han ser for seg det som en mulig konsekvens av en slik gjennomgang i framtiden?

       Og til slutt et mer konkret, men teknisk spørsmål. Helseministeren snakket om at dette var en landsdekkende funksjon lagt til Rikshospitalet. Men ut fra min kjennskap er det jo nærmest en flerregional funksjon, hvor også Haukeland sykehus er inne i bildet. Betyr det helseministeren sa at det kun er Rikshospitalet som skal ha denne funksjonen i framtiden?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er min holdning at vi bør ha en pasientrettighetslov basert på individuelt fastsatte frister for når pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal gis behandling, og slike individuelt fastsatte frister må selvfølgelig bygge på hva som er medisinsk forsvarlig. Det er svaret på det spørsmålet. Og jeg har varslet om at Regjeringen vil komme tilbake med et forslag til justeringer og endringer i pasientrettighetsloven med dette utgangspunktet.

       Når det så gjelder spørsmålet om funksjonsfordelingen mellom sykehus, så ligger det ingen signaler i det jeg har sagt her i dag, som endrer på den funksjonsfordelingen som faktisk er mellom sykehusene i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 1682)