Jeg oppfatter at det til grunn for oppdraget fra regjeringen Stoltenberg lå en klar intensjon om at det skulle etableres en innkjøpsenhet i Vadsø. Jeg har også forstått at det før henvendelsen hadde vært en dialog mellom departementet og styrene for de regionale helseforetakene. Jeg følger opp saken ut fra denne intensjonen. For meg er det samtidig avgjørende at løsninger som velges, må sikre foretakenes muligheter til å løse innkjøpsoppgaver på en rasjonell måte. Det er også helt avgjørende at løsningene er forankret i de regionale helseforetakene. Jeg er kjent med at det i prosessen som nå er gjennomført, har kommet kritiske innspill. Dette vil bli studert nøye, slik interpellanten bad om, og tatt med i den dialog som nå skal skje med de regionale helseforetakene. I den prosessen som vi nå skal gjennomføre, bør det holdes åpent for at det i forhold til Vadsø også kan tenkes andre fellesoppgaver lagt dit som bør løses på en tilsvarende måte.

       Generelt vil jeg si at når det gjennomføres en så stor omstilling som sykehusreformen er, kan det ikke ses som en isolert restrukturering av sykehusvirksomheten i Norge. Det må også ses med et bredere perspektiv hen til de samlede samfunnsmessige effektene av omstillingen. Opplegget med en oppkjøpsenhet i Vadsø må ses i et slikt perspektiv. Det følger av reformen at det vil skje en nedbygging av de fylkeskommunale sykehusadministrasjonene. Størst vil effektene av dette bli for de steder der man ikke har sykehus. Vadsø er et slikt sted. Etablering av innkjøpsenhet i Vadsø vil således kunne være et bidrag til å redusere negative effekter for byen og distriktet.

John I Alvheim (FrP) : Helseministerens innlegg var både avklarende og ikke avklarende. Hvis jeg oppfattet det som ble sagt, korrekt, vil helseministeren i denne sammenheng fremdeles se på såkalte samfunnsøkonomiske ordninger og distriktsproblematikken, arbeidsplasser osv. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hva distriktspolitikk har med denne saken å gjøre. Vi har vedtatt en sykehusreform med foretaksmodell, og foretakene er tillagt all myndighet i hvordan man skal organisere, drive og utvikle den fremtidige spesialisthelsetjenesten i Norge. At vi med vårt mandat, fra et politisk ståsted, skal komme inn med distriktspolitikk og legge dette inn i denne sammenheng, det skjønner jeg ikke.

       På den annen side: Det som var positivt i helseministerens innlegg, var at de farene jeg har gjort rede for i min interpellasjon, både i teksten og i innlegget, nemlig betydelig reisevirksomhet, fordyrende innkjøp, monopolisering av levering og et formidabelt byråkrati, ville ikke helseministeren gå inn for. Og det er betryggende å høre, men det skal bli meget interessant å se hva sluttresultatet av dette blir. Men jeg synes nok at det er på sin plass å etterlyse en offentlig utredning om dette som er god nok. Den foreligger ikke. Og den konsulentrapporten som er utarbeidet i nord, er for mitt vedkommende ikke god nok som dokumentasjon for å påvise noe som helst.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Etter mitt syn går det ikke an å ta det utgangspunktet som representanten Alvheim nå gjør, at sykehusreformen overhodet ikke har noe med regional distriktspolitikk å gjøre. Hvorfor har man da valgt å legge hovedadministrasjonen av de regionale foretakene utenfor en del av de største bysentrene i Norge - f.eks administrasjonen av Helse Øst til Hamar og Helse Sør til Skien? Det er vel også regionalpolitiske grunner, vil jeg gå ut fra, som har ligget til grunn for det, selv om jeg ikke var delaktig i den prosessen.

       Men det jeg er enig med representanten Alvheim i, er at man ikke ensidig kan la regionalpolitiske hensyn styre organiseringen av sykehusvesenet i Norge. Jeg tror det vil være til skade for distrikts- og regionalpolitikken hvis man kommer fram med løsninger som virker byråkratiserende, kostnadsdrivende og lite rasjonelle, og som er i strid med interessene til de foretakene som i henhold til loven faktisk skal bære ansvaret for slike funksjoner som vi her snakker om, nemlig innkjøpsfunksjonene. Og da er jeg enig i at det utredningsgrunnlaget som lå der, i utgangspunktet ikke var tilstrekkelig. Derfor ble Helse Nord under den forrige regjering satt i gang med å foreta et supplerende utredningsarbeid. Resultatet av den prosessen venter jeg å få om kort tid, og det er da naturlig at jeg i denne interpellasjonsdebatten ikke konkluderer, men venter til jeg har fått det materialet. Jeg vil da gå inn i den prosessen med to klare intensjoner: For det første skal vi finne fram til en rolle som tar utgangspunkt i de regionale helseforetakenes strategiske ansvar for innkjøpsfunksjon, og samtidig skal vi søke å finne fram til fellesfunksjoner som på en rasjonell måte kan legges til Vadsø, fordi det er et politisk utgangspunkt i denne saken, men også fordi Vadsø faktisk er en av de byene i Norge som på grunn av helsereformen kanskje har tapt svært mange helseadministrative oppgaver.

Asmund Kristoffersen (A) : Tanken om et tettere samarbeid om store innkjøp ble reist i saken om statlig overtakelse av sykehusene og fulgt opp i Regjeringens budsjettforslag for 2002.

Bent Høie (H) : Den forrige regjeringen bad Helse Nord om å utrede behovet for en felles innkjøpssentral for de regionale helseforetakene. Det var forutsatt at denne sentralen ble lokalisert til Vadsø.

       Jeg oppfatter lokaliseringen som mindre problematisk. Med dagens teknologi trenger ikke geografisk avstand mellom de ulike aktørene å være et poeng fordi en har behov for de samme tekniske løsningene uavhengig av hvor denne sentralen blir lagt, og fordi de regionale helseforetakene har sine hovedkontor spredt over hele landet og innkjøpene skal foregå fra mange ulike leverandører både innenlands og utenlands. I så måte er det positivt at sånne statlige funksjoner kan spres. Jeg oppfatter at det er bred politisk enighet om å flytte og etablere statlige arbeidsplasser utover hele landet der dette er funksjonelt og faglig riktig. Det har tidligere vært vanskelig å gjennomføre dette i praksis, men den nåværende regjeringen har på rekordtid klart å vise at dette er mulig. Men forutsetningen for dette er at det tjener samfunnet som helhet.

       Utgiftene til innkjøp i helsevesenet er enorme og utgjør en betydelig del av våre helseutgifter. Det er derfor et område som må ha stor oppmerksomhet. Smarte løsninger kan gi staten betydelige innsparinger og gir oss muligheten til å bruke ressursene bedre. Som det er pekt på i Ot.prp.nr.66, kan et samordnet innkjøp gi sånne innsparinger. De regionale helseforetakene kan som en samlet enhet opptre som en stor og viktig kunde overfor de store internasjonale selskapene. En nasjonal enhet har også mulighet til å ha spisskompetanse på kompliserte innkjøp, som det ikke er mulig å ha for de enkelte foretakene. Det må derfor være en forutsetning for opprettelse av den nasjonale enheten at samordningen gir bedre rasjonelle og økonomiske løsninger enn om disse innkjøpene foretas av regionene selv. Jeg er derfor enig med interpellanten i at dette er forhold som det må legges størst vekt på i forbindelse med Regjeringens videre arbeid med saken.

       Det er også en forutsetning at en slik ordning må forankres i de regionale helseforetakene, og at foretakene ser seg tjent med en felles løsning. Men i den sammenheng er det også viktig at departementet klarer å ha et overordnet syn i forhold til behovet i denne type saker. Det vil alltid være innvendinger som ikke alltid er like faglig godt fundert. Innenfor rammen, der mye beslutningskompetanse legges til de regionale helseforetakene, vil det kunne bli identifisert oppgaver som kan løses av en felles nasjonal enhet. Jeg viser til at helseministeren i sitt svar sier at han vil søke en løsning som samsvarer med de regionale helseforetakenes synspunkter på hvordan innkjøpsfunksjonen bør organiseres og samtidig gir grunnlag for å etablere en innkjøpsenhet i Vadsø. Denne løsningen skal ikke og må ikke ha kostnadsdrivende konsekvenser.

       Jeg ser fram til at Regjeringen i denne saken kommer tilbake til Stortinget med en løsning som også bygger på innspillene fra de andre regionale helseforetakene.

Harald T Nesvik (FrP) : Selv undertegnede har visse begrensninger når det gjelder å gripe inn både overfor Regjeringen og ikke minst overfor foretakene. Dette er en sånn typisk sak hvor jeg mener at man virkelig er på ville veier. Det er først og fremst på grunn av det representanten Høie var inne på i sitt innlegg, altså grunnlaget for utredningen når det gjaldt en felles innkjøpssentral. Det var på forhånd forutsatt hvor den skulle ligge. Det var ikke noe som f.eks foretakene selv har kunnet få lov til å vurdere. Man skulle utrede en felles innkjøpssentral, men den skulle ligge i Vadsø. Det viser at det faktisk er det distriktspolitiske som kommer først, og så er det virksomheten og sentralen som kommer i neste omgang. Man viser til at det ikke nødvendigvis er kostnadsdrivende å opprette denne sentralen i Vadsø, og at det heller ikke er meningen å bygge opp et større byråkrati. Men helseforetakene har faktisk allerede bygd opp en del byråkrati rundt sine organisasjoner, og det må da være fornuftig å kunne bruke en del av dette. Det er i hvert fall ingen i denne sal, med den debatten som vi har hatt tidligere, som kan si at det er like billig å reise fra Finnmark og ned til markedet, som det er å vurdere en del andre alternativ.

       Jeg må også si at det sikkert er enkelte som vil sammenlikne dette med øvrige utflyttinger av etater, som bl.a. Kystdirektoratet. Men det var fornuftig fordi Kystdirektoratet faktisk hører hjemme langs kysten og ikke nødvendigvis i indre Oslofjord, i Oslo-gryta. Men enkelte ganger bør vi sette ned foten og la andre vurdere dette. Det har ikke den tidligere regjeringen gjort i denne saken. Først har man pekt på kartet hvor sentralen skal ligge, og så har man fått lov til å utrede. Dette er feil utgangspunkt, og dette bør faktisk endres.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg tror sjelden jeg fra denne talerstolen har hørt ord som « distriktspolitikk » og « utkant » bli uttalt med større indignasjon. Det synes jeg er tankevekkende. På mange måter synliggjør dette Fremskrittspartiets politikk og engasjement, ikke for et mangfold i landet og for distriktene, men nettopp aktivt imot det. Det som jeg også syntes var interessant, var det som siste taler nå gjorde, nemlig aktivt å bruke argumentet om hvor mye dyrere det er å bo i distriktene og avstanden nedover til Oslo, et argument som Fremskrittspartiet stort sett ellers aldri tar i bruk. Man argumenterer for sine valg, man sier at folk får velge hvor de vil bo, og man vil ikke være med på å tilrettelegge for at det skal kunne være mindre kostbart å bo i distriktene, og for at kommunikasjonene bør bli bedre.

       Nå er det ikke første gang man tar initiativ i forhold til å legge virksomheter til andre steder enn det sentrale østlandsområdet. Kystdirektoratet ble eksempelvis lagt til hjemkommunen til representanten Nesvik - Ålesund. Vi har sett at Norsk Polarinstitutt har havnet i Tromsø, og Statens innkrevingssentral har i mange år vært i Bjørnevatn. Nasjonalbiblioteket er i Mo i Rana, og man kan nevne andre rundt omkring i landet, f.eks. Brønnøysundregistrene. Det som jeg synes er tankevekkende i forhold til mange distriktslokaliseringer, er at erfaringene har vært gode. Jeg har vært overrasket over en del av tiltakene, at man virkelig skulle gjennomføre dem, slik som f.eks med Polarinstituttet, og jeg registrerte at det i sin tid var stor motstand mot det. Så har signalene etter hvert blitt mer og mer positive.

       Noe av det som overrasker meg mest i forhold til interpellanten, er at man kan bli så harmdirrende over at det kan være verdt å forsøke å få til arbeidsplasser andre steder enn i det sentrale østlandsområdet. Jeg tror mange av oss har hatt kontakt med dem som har jobbet fram idéen omkring en slik felles innkjøpssentral. Jeg har selv vært skeptisk i utgangspunktet. Jeg tenkte: Kan man ha den kompetansen i Vadsø? Så ser man underveis noen som brenner for en idé, hvordan det mer og mer er substans i idéen, og man tenker etter hvert at nettopp fordi man har folk i et lokalmiljø som tror på noe, bør man være med og bakke dem opp. Det har båret båten helt fram i mål. Det er slik saker ofte løses, ved at man tar initiativ lokalt, der man får flere og flere til å tro på idéen og til slutt bærer det fram. Jeg er oppriktig overrasket i forhold til John Alvheims interpellasjon, at det skal forårsake så stor indignasjon. La oss tenke oss at et slikt initiativ kom fra hans eget hjemfylke, Telemark, og så skulle han stå på denne talerstol og tale så indignert i forhold til at man klarer å finne den type løsninger kanskje i Porsgrunn eller i hjemkommunen hans. Det ville John Alvheim ikke gjort. Da synes jeg at man i stedet skal gå inn på realitetene i den grunntanken som ligger her, og se på om man i fellesskap i Stortinget kan være med på å få den realisert.

Magne Aarøen (KrF) : Som ein del av den statlege overtakinga av sjukehusa har det vorte bestemt at det skal opprettast ein felles innkjøpssentral for desse sjukehusa i Vadsø, under Helse Nord sitt ansvarsområde. Som det gjekk fram av svaret frå helseministeren, er saka ute til høyring i helseføretaka.

       Interpellanten stiller seg kritisk til ordninga på grunn av frykt for lange avstandar, dobbeltkompetanse og omfattande byråkrati, og etterlyser dokumentasjon på at dette er ei god ordning.

       Når det galdt statleg overtaking av fylka sine sjukehus, var det etter Kristeleg Folkeparti si meining betre argument mot enn for, men det vart no ein gong slik. Opprettinga av kompetansearbeidsplassar i Vadsø er i så måte eit plussargument i denne samanhengen. Svært ofte når kompetansearbeidsplassar vert etablerte utanfor dei større byområda, møter ein motkrefter som seier at det vert for langt, for dyrt og for vanskeleg.

       Kristeleg Folkeparti har god tru på at den planlagde innkjøpseininga i Vadsø på ein god måte vil stå for spisskompetanse og samordning helseføretaka imellom som det er rasjonelt å operere med. Det er viktig å ta heile landet i bruk. Kristeleg Folkeparti innrømmer gjerne at i slike saker vil distrikts- og regionalpolitikken alltid vere eit viktig argument ved sida av mange andre. I våre dagar med moglegheiter for god datakommunikasjon er ikkje avstandane lenger eit sterkt motargument, det er desentralisering av arbeidsoppgåver.

       Kristeleg Folkeparti er trygg på at helseministeren i samarbeid med helseføretaka finn fram til ei god arbeidsfordeling mellom sentralen i Vadsø og dei ulike føretaka. Her er det snakk om å forme ut noko i lag, ikkje om å træ ting nedover hovudet på nokon. Men nokre basiselement skal bestemmast på eit toppolitisk nivå, og når det m.a. gjeld slike geografiske plasseringar, synest eg det er riktig at det vert bestemt på sentralt politisk hald, og ikkje av dei enkelte føretaka.

       For dem som ivret sterkest for foretak, var noen av argumentene at man skulle unngå stivbeint byråkratisering og administrative og organisatoriske ordninger. Jeg tror nok at noen av de ordningene vil vi fortsatt se, noen vil følge med på lasset, og noen vil komme nettopp på grunn av foretaksmodellen og den ideologien som ligger til grunn for den.

       Nå er det ikke riktig, som interpellanten John Alvheim hevder, at det som foreslås i forbindelse med en felles innkjøpssentral i Vadsø, er stikk i strid med Ot.prp.nr.66. Det er faktisk slik at det i proposisjonen ble foreslått en samordning, og Fremskrittspartiet støttet den proposisjonen og innstillingen som lå til grunn fra flertallet. Så det tror jeg at Alvheim i hvert fall må ta noe ansvar for.

       Så sier Alvheim nå at han ikke ønsker noen sentral innkjøpsordning og en felles innkjøpssentral, og at det må bli en debatt som må komme i etterkant av hva som ble vedtatt i forbindelse med Ot.prp.nr.66.

       Jeg kan være skeptisk til en felles innkjøpssentral hvis det betyr en sentralisering av alle innkjøp. Man kan tjene mye på samordning, men nærhet til brukerne, brukerbehovene og kompetansen må være avgjørende. Likeså er det noe avgjørende her hva som ligger i dette med beredskap og beredskapshensyn, som en ønsker å få fram. Men når interpellanten gjør dette med avstand til et stort problem, og at det er hovedpoenget, så er jeg uenig. Lokalisering er ikke her noen hovedsak. Avstanden til Vadsø er ikke avskrekkende i dag. Med hensyn til logistikk, informasjon og kommunikasjon er Vadsø like egnet som de sentrale strøk av landet når en tenker på de informasjons- og kommunikasjonsmulighetene en har i dag, med dagens teknologi.

       Det ble sagt her at de regionale helseforetakene må ha avgjørende innflytelse. Man skal ikke styres fra eiersiden, sa helseministeren. Det er greit. Men jeg tror likevel at en skal gå veldig forsiktig fram her hvis en ikke skal etablere ordninger som virker stivbeint, og som kan være like vanskelig å administrere som dem man hadde før, med overstyring og eierdiktat fra noen som sitter på en annen plass enn i den daglige ledelse. Det må være fleksibilitet og indre selvstyre med hensyn til mye av dette hvis den enkelte institusjon skal ha den frihet som nettopp var hovedargumentet for helseforetakene. Men en samordning av kompetanse og av forskjellige ting her som vi trenger i forbindelse med innkjøp, er selvsagt viktig. Og jeg syns at det får man gå videre på - kravspesifikasjoner, spisskompetanseoppbygging og samordning - men det må kunne bety at en ikke overstyrer det enkelte sykehus. Og så kan denne innkjøpssentralen like gjerne ligge i Vadsø som andre steder i kongeriket.

Eva M Nielsen (A) : Debatten dreier seg om to ting. Det ene er om vi skal ha en innkjøpssentral, og det andre er om den skal ligge i Vadsø. Jeg vil forholde meg til organiseringsdebatten.

       I Ot.prp.nr.66 sies det i kap. 2 under punkt 2.7, særskilt om innkjøp, at det er ønskelig med en klarere samordning av innkjøpene for å utnytte de storkjøpsfordeler dette måtte gi. Videre påpekes det at samordningen må organiseres mellom regionene. Likeledes slås det fast at de enkelte regionene har ansvaret for forsyning og for at denne blir mest mulig effektiv. Disse momentene lå i bunnen da etableringen av innkjøpssentralen ble besluttet. Gode argument for etableringen er først og fremst: Sykehusene i Norge bør koordinere sine innkjøp for å dra nytte av storkjøpsfordelen. Og for det andre: Ansvaret for innkjøpssentralen og eierskapet tilligger fortsatt regionene gjennom det foreslåtte eierselskapet AS Helseanskaffelser.

       Interpellanten sier at det strategiske ansvaret for forsyning må ligge i de regionale helseforetakene. Det vil det også gjøre. Ansvaret vil ikke bli delegert all den tid nettopp foretakene blir eneeiere av innkjøpsenheten. Jeg gjør oppmerksom på at vi her snakker om en modell for hvordan eierskapet på en praktisk måte kan utøves. Det er ikke snakk om en ansvarspulverisering eller at andre regioner skal ha eierskap. Dette vil sikre nødvendig brukermedvirkning for den koordineringen som nødvendigvis må ligge et eller annet sted - denne gangen i Vadsø.

       Det hersker liten tvil om at en koordinering av sykehusinnkjøp av varer og tjenester er økonomisk lønnsomt. Det viser all erfaring fra offentlig og privat sektor over hele Europa. Og jeg tillater meg derfor å ha min sterke tvil om hvorvidt unntaket beror akkurat i norsk helsevesen. Hvorvidt koordineringen med tanke på infrastruktur og teknologi, sånn som vi har det i dag, etableres i Oslo, Trondheim eller Vadsø, har liten betydning. I dag er koordineringen mer eller mindre fraværende, i beste fall mangelfull, og helsekronene blir ikke optimalt utnyttet. Man kan saktens spørre hvem sitt ærend representanten Alvheim løper i denne saken. Omsorg for statens utgifter er det neppe. Koordinering av sykehusenes innkjøp vil kreve disiplin, det vil kreve samhandling av sykehuslederne, det vil gi innsyn, det vil gi budsjettkontroll, samtidig som det er tiltak som vil gi flere effektive helsekroner som vi kan bruke på våre pasienter.

Raymond Robertsen (H) : Når vi diskuterer denne saken, bør vi kanskje også se litt tilbake og se på bakgrunnen for sykehusreformen. Meningen med mye av det man gjorde, var bl.a at man ville samordne ressurser og få til et mer helhetlig eierskap, og ikke minst se på investering og innkjøp i et helhetsperspektiv.

       Innkjøp utgjør en svært stor del av de totale budsjettene for sykehusene. Å få ned kostnadene på produkter og utstyr til sykehusene er viktig for at vi skal kunne få mer helse ut av hver krone - jeg har alltid trodd at det var veldig viktig for Fremskrittspartiet, og det er jo selvfølgelig i alles interesse.

       I forbindelse med sykehusreformen blir det utformet en idé i Vadsø-miljøet om en felles innkjøpssentral for alle sykehusene. Beregninger viser at Helse-Norge kan spare mellom 600 mill. kr og 1 milliard kr på å samordne sine innkjøp. Det å samle så mange enheter som det tross alt her er snakk om, til én kunde, gir også markedsmakt både overfor norske og utenlandske leverandører. Det må være i Stortingets interesse at skattebetalerne sparer penger på innkjøp av utstyr til sykehusene. Og jeg trodde også at Fremskrittspartiet var opptatt av hva skattebetalerne sparte. Jeg registrer også at leverandørene til sykehussektoren er bekymret for den markedsmakten som vi som kunder er i ferd med å skaffe oss. Det må vi tolke som at vi er på rett vei. Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet, ved John I Alvheim, er bekymret for de reisekostnadene som leverandørene vil få.

       Jeg føler at det på en måte foregår to debatter, én om hvorvidt man skal ha en nasjonal enhet for innkjøp, og én der beliggenheten er problemet. Slik jeg tolker innleggene i dag fra Fremskrittspartiet, er det beliggenheten som er problemet. Jeg tror ikke denne interpellasjonen hadde vært reist dersom lokaliseringen hadde vært i Kristiansund i Møre og Romsdal eller i Skien, som ligger i John I Alvheims hjemfylke.

       En innkjøpssentral, slik den er beskrevet, kunne ha vært lokalisert hvor som helst i Norge. At nettopp Vadsø ble valgt, ble behørig begrunnet av helseministeren og av representanten Bent Høie. Jeg reagerer sterkt på representanten Alvheims beskrivelse av Finnmark og Vadsø som såkalt utkant i landet. På bakgrunn av slike uttalelser må man spørre seg hvorfor folk og næringsliv i det hele tatt kan være der.

       Dersom reisekostnadene er et problem, bør Fremskrittspartiet kanskje være mer bekymret for reisekostnadene til befolkningen som tross alt bor i Finnmark, enn for reisekostnadene til leverandører som ønsker å selge tjenester til den norske stat.

John I Alvheim (FrP) : Ikke særlig overraskende har vi fått en distriktspolitisk debatt, med særlig fokusering på Nord-Norge.

       Utgangspunktet mitt var ikke Vadsø eller ikke Vadsø. Utgangspunktet mitt var - og er - at vi ikke har behov for denne sentralen. Det står tydelig og klart i Ot.prp.nr.66 - som jeg har sitert fra tidligere - at « ansvaret for forsyning legges på de regionale helseforetakene ».

       Så langt har de regionale helseforetakene ikke bedt om en egen innkjøpssentral. Hadde de gjort det, ville saken ha vært helt annerledes. Da kunne vi ha tatt lokaliseringsdebatten i etterkant - hvis det hadde blitt utviklingen. Her har man tatt utgangspunkt i Vadsø, og så har det hele ballet på seg av rent politiske/strategiske grunner - og også som et viktig ledd i den valgkampen som pågikk i fjor høst. Man sier at man skal spare mellom 600 mill. kr og 1 milliard kr. Er dette dokumentert i noen av de papirene som foreligger? Overhodet ikke! Dette er synsing og påstander, noe også Helse Nord påpeker i sitt skriv til departementet.

       Hovedanliggendet i denne debatten var - og er - at dette innkjøpskontoret ikke skal etableres før vi har sett hva de regionale helseforetakene får til. De fleste som her har hatt ordet, tror at det i dag ikke foregår samordnet innkjøp i det norske helsevesen overhodet. Det er ikke riktig. Det foregår et meget tett og utvidet samarbeid om innkjøp i regionene, i fylkene og i flere fylker i fellesskap. Vi har oppnådd store gevinster, og jeg har liten tro på at gevinstene kan bli større - jeg kan ikke helt svare på det, men jeg tror det ikke - i hvert fall ikke på den måten det her legges opp til.

       Foretakene må i hvert fall få den frihet Stortinget har gitt dem, uten at verken distriktene eller sentrale helsemyndigheter griper inn. Det er mitt hovedpoeng. Enkelte her synes ikke å ville være med på det. Fortsatt vil man ha en hånd på rattet i forhold til foretakene, særlig i distriktspolitisk øyemed. Det synes jeg er sterkt å beklage.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg tolker debatten her i dag dit hen at det - i hvert fall så langt - er tilslutning til den angrepsvinkelen som jeg skisserte i mitt hovedsvar. Den kommer jeg til å følge. Det vil si at jeg med utgangspunkt i det ansvaret som de regionale foretakene har, og ut fra det innspillet som Helse Nord kommer med, vil føre en dialog med alle de regionale foretakene for å finne en løsning på hva som skal være fellesfunksjoner. Det er mitt syn og min intensjon at slike fellesfunksjoner - eventuelt sammen med andre fellesfunksjoner - skal legges til Vadsø.

       Jeg har registrert de kritiske synspunktene som har kommet, både fra noen av helseforetakene og i debatten her i dag. Det er mitt klare siktemål at vi må finne løsninger der vi unngår å komme i en situasjon hvor helseforetakene opplever at deres ansvar blir underminert, eller at de pålegges løsninger som helt klart oppfattes som urasjonelle.

       Det som representanten Nesvik var inne på, at man på forhånd bestemmer at en del funksjoner skal ligge bestemte steder, er heller ikke i helsepolitikken et ukjent fenomen. Dette ble gjort da man vedtok helsereformen. Det ble gjort av det flertallet som vedtok sykehusreformen. Man gav daværende helseminister myndighet til politisk å bestemme administrasjonsstedene for de fem regionale helseforetakene. Fra de regionale helseforetakenes side ville man neppe ha valgt akkurat den løsningen hvis man hadde stått helt fritt.

       Slik er det. Vi har noen politiske rammebetingelser, og vi skal gjennomføre denne reformen på en lojal og effektiv måte. Jeg tror det er mulig å finne en vei i dette, basert på den prosessen jeg har skissert for Stortinget. Jeg vil i revidert nasjonalbudsjett melde tilbake om mine endelige konklusjoner når det gjelder dette.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.