Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

       Jeg vet at regjeringspartiene nå jobber med en plan for å motvirke fattigdom i Velstands-Norge. Det er mange som sliter med et inntektsnivå som ligger langt under det en trenger for å være en vanlig deltaker. Nå er det ganske mange som opplever dette på kroppen akkurat i disse dager. Det er folk på attføring som rammes av de regelendringene som er gjennomført, men som også rammes av at man ikke har klart å få på plass et datasystem i Aetat som er slik at de får de pengene de faktisk skulle hatt. Dette betyr at en del får inkassovarsler og er i en veldig utrygg situasjon. Mange må knegå familien sin for å låne penger både her og der. Mange føler veldig stor usikkerhet og føler nettopp den fattigdommen som Bondevik har sagt at han ønsker å avskaffe, på kroppen.

       Er det slik at Regjeringen nå vil legge opp til en kriseplan som for det første gjør at man kan forskutteres for hva man faktisk har krav på i forhold til de attføringspengene som er utelatt? Og for det andre: Vil Regjeringen gå inn og dekke de eventuelle inkassogebyrene som staten har påført noen av dem som har minst å rutte med her i samfunnet?

       Arbeiderpartiet har tatt opp denne saken både i den interpellasjonen som kommer fredag og gjennom forslag i Stortinget. Regjeringens svar har vært at de har kuttet 30 mill. kr i budsjettet for Aetat. Det har forsterket problemene ved innføringen av denne reformen, og det har forsterket de problemer som etaten sliter med, og som gjør at man nå ser betydelig svikt i forhold til de ansatte, med de problemer som det medfører. Regjeringen har sagt at den kommer tilbake med en ytterligere bevilgning på 15 mill. kr. Er Regjeringens svar på disse store utfordringene at man skal kutte 15 mill. kr istedenfor 30 mill. kr? Har ikke Regjeringen et mer offensivt svar enn det?

       Mye er bra i norsk helsevesen, men mye fungerer dessverre fortsatt dårlig. Det er pasientkøer, det er ventelister, det er korridorpasienter, og nå får vi meldingen om at flere sykehus kutter i psykiatrien fordi budsjettene er for trange. Dette er bakgrunnen for at Stortinget la opp til en vekst i antall pasienter fra i fjor til i år - opp mot 90.000 flere behandlede pasienter. Dette følges ikke opp av Regjeringen. I et brev til helseforetakene legger Regjeringen opp til null vekst i antall behandlede pasienter, og det betyr at det blir mindre satsing på helsevesenet enn det Stortinget la opp til. Regjeringens unnskyldning er dels at Arbeiderpartiet brukte 200 mill. kr annerledes innenfor helsevern for å redusere presset på sykehusene, og dels å vise til at det har vært en høyere vekst i antall pasienter i fjor enn forutsatt og at det skal videreføres, og at det kommer ekstra penger til det i revidert nasjonalbudsjett.

       Ingen av de unnskyldningene holder. Hovedpoenget er at vi bør øke behandlingskapasiteten. Regjeringen legger opp til null økning, og det er for dårlig.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Regjeringen er opptatt av å styrke behandlingskapasiteten ved våre sykehus. Flere skal få behandling raskere. Heldigvis var det også ved siste årsskifte sammenlignet med det foregående en vesentlig reduksjon både i antall ventende og i ventetid. Den sykepleierstreiken som nå har pågått og som forhåpentligvis går mot en avslutning, har dessverre midlertidig økt noen av disse problemene igjen.

       Som helseministeren sa i Stortinget 23. januar: På grunn av usikkerheten når det gjelder sykehusenes økonomi i overgangen fra ett regime til et annet, nemlig fra å være fylkeseide til å være statseide, skal vi ha en gjennomgang av situasjonen i revidert nasjonalbudsjett. Det er allerede klart, og jeg kan varsle at Regjeringen vil foreslå betydelige tilleggsbevilgninger. Det har vært, som også Stoltenberg var inne på, en kraftig aktivitetsøkning fra 2000 til 2001 på ca 4,5 %, mot opprinnelig antatt av Stoltenbergs egen regjering ca 2 %. Det betyr at behandlingskapasiteten nå er betydelig høyere.

       Som helseministeren sa i Stortinget som svar på et spørsmål fra representanten Alvheim, vil vi sørge for at i hvert fall det rekordhøye aktivitetsnivået vi nå ligger på, som gjør at langt flere blir behandlet enn forutsatt, skal opprettholdes. Vi gjennomgår dette og drøfter det gjerne med partiene i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, også hvor mye nye midler man kan legge inn. Man skal være klar over at allerede det nivået vi nå ligger på, vil kreve betydelige beløp, og vi vil også vurdere om det er mulig å legge inn ytterligere. Det er ingen unnskyldning for oss det Arbeiderpartiet gjorde ved budsjettbehandlingen i fjor høst. Men det er jo litt påfallende at Arbeiderpartiet som nå er veldig opptatt av å øke bevilgningen, og det er faktisk også Regjeringen, var de som foreslo et kutt på den aktuelle bevilgningen i fjor høst.

       I B.innst.S.nr.11 står det:

       « Dette flertallet finner at den foreslåtte produksjonsveksten på fra 1 til 2 % er satt for lavt... »

       Det er fra 2001 til 2002. Og hva skriver så Regjeringen i brev til helseforetakene den 28. desember i fjor:

       « Det skal styres med sikte på å ikke øke den gjennomsnittlige aktiviteten i pasientbehandlingen ut over det nivå som er etablert i løpet av 2001. »

       Med andre ord gjør Regjeringen det stikk motsatte i styringsinstruksen til landets helseforetak. I stedet for å følge flertallets pålegg om å ha en økning - 1 til 2 % er for lavt - så gir de styringsinstruks om ikke å øke pasientbehandlingen, stikk i strid med stortingetsflertallets ønsker og stikk i strid med det som det norske folk skulle ønske, nemlig mer sykehusbehandling.

       Hvordan forklarer statsministeren dette forhold til det norske folk, at han unnlater å følge et klart pålegg fra stortingsflertallet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nå har jeg redegjort for det. Vi var enig i at 1-2 % vekst utover de 2 % som da lå i bunn, sannsynligvis ville være for lavt. Nå har det vist seg at veksten har vært 4,5 % i stedet for pluss 2 %

       Disse tallene vil vi gjerne gjennomgå med både Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og andre partier som på samme måte som Regjeringen er opptatt av å styrke behandlingskapasiteten. Vi inviterer til et samarbeid om dette når vi kommer tilbake med betydelige tilleggsbevilgninger i revidert nasjonalbudsjett. Og da kan vi også drøfte disse tall og hva det er rom for av ytterligere opptrapping.

       For det andre har jeg et spørsmål om helheten i sykehusøkonomien. Det har blitt gitt signaler fra Regjeringen i retning av at underbalansen i fylkeskommunene skal deles mellom fylkeskommunene og helseforetakene etter den andel spesialisthelsetjenesten utgjør av totalutgiftene. Det betyr altså at helseforetakene har et betydelig underskudd, og Regjeringen foreslår at de skal ta sin del av det opparbeidede underskuddet.

       Dersom man gjennomfører det som Regjeringen har gitt signaler om, i sammenheng med det aktivitetsnivået Regjeringen har lagt seg på i sine signaler til helseforetakene, vil den samlede aktiviteten gå ned. Vil Regjeringen vurdere en annen måte å sørge for at ikke helseforetakene nå må slite med underskudd langt inn i framtida?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, det vil vi gå inn i og vurdere. Og jeg kan også opplyse at mange spørsmål - også disse - når det gjelder overgangen fra fylkeseide til statseide sykehus, vil bli gjennomgått i revidert nasjonalbudsjett. Det gjelder også opplegg for investeringer i sykehussektoren.

       Når det gjelder psykiatrien - hvor SV har et prisverdig engasjement, og hvor jeg også tør si at både den forrige regjeringen jeg ledet og den regjeringen som jeg nå leder, har det, og jeg personlig har det også - er opptrappingsmidlene i psykiatriplanen, som Stortinget har gitt sin tilslutning til, øremerkede og skal gå til opptrapping både i kommuner og helseforetak.

       Det er ikke anledning til å kutte i egenfinansierte tiltak og erstatte det med opptrappingsmidler. Helseforetakene skal nå følges tett opp fra departementets side for å sikre at dette blir oppfylt. Det skjer gjennom rapportering og dialog. Vi ajourfører nå status i opptrappingsplanen, og vil komme tilbake til Stortinget med det i budsjettsammenheng, trolig i budsjettet til høsten.

       Målene ligger fast, Regjeringen er forpliktet til å følge dem opp og vi akter å gjøre det.

       Nå sier statsministeren at dette er et styringsnotat, en instruks til helseforetakene om at det skal være en nullvekst. Men så sier statsministeren samtidig at i psykiatrien har man ikke muligheter til å dempe noen ting, der skal det være en reell styring og styrking. Hvordan kan helseforetakene se på dette notatet som et godt styringsnotat for hvordan de skal disponere framover? Og er det ikke for sent å legge inn ekstra penger til helseforetakene i revidert nasjonalbudsjett, som ikke blir behandlet ferdig her i huset før i juni? Det vil si at helseforetakene vil komme til å bruke halve år 2002 før de har en økonomisk avklaring og før de får noen signaler som opphever det styringsnotatet som nå sier null vekst i helsebehandlingen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : For det første må jeg gjenta at det har vært en kraftig vekst i behandlingskapasiteten ved våre sykehus - heldigvis. Og det har vært en så kraftig vekst at det har gått langt utover det flere regjeringer har forutsatt og lagt til grunn.

       Regjeringen har sagt at vi vil legge ytterligere midler inn. Det er naturlig å gjøre det ved revidert nasjonalbudsjett. Men vi har gått ut og sagt det offentlig, slik at også helseforetakene og sykehusene er klar over at det vil komme.

       Når det gjelder psykiatrien spesielt, må jeg gjenta at Stortingets vedtatte opptrappingsplan er øremerkede tilskudd. Sykehusene har ikke anledning til å kutte i egenfinansierte tiltak i psykiatrien og erstatte det med opptrappingsmidler, for da blir ikke effekten av opptrappingsplanen slik den skal være. Som kjent var det også en forutsetning at opptrappingen var noe mer forsiktig i de første årene av de åtte, for så å øke på, bl.a fordi en må få nok personell inn i systemet. Dette akter Regjeringen å følge opp.

       Sykehusene og helseforetakene baserer ikke sin planlegging når det gjelder aktiviteten i år 2002 på avismeldinger om at det kanskje kan komme noen bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett, men på en styringsinstruks. De har fått instruks av sin eier i begynnelsen av året om utgangspunktet for aktiviteten når det gjelder behandling av pasienter, de har fått bevilgningstallene, og de har fått beskjed om at det ikke skal være noen økning i aktiviteten i forhold til i fjor. At det var økning fra i forfjor til i fjor, er jo fine greier, men grunnlaget er jo hva som var tilfellet i fjor. Og spørsmålet som helseforetakene stiller seg, er: Skal vi planlegge en økning eller skal vi ikke? Og der er instruksen fra Regjeringen - på tross av at Stortinget har sagt det motsatte - at man ikke skal ha en økning. Vil Regjeringen trekke tilbake dette dokumentet og gi beskjed om at man skal planlegge en økning i aktiviteten i helseforetakene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg synes nok representanten Hagen skal være litt forsiktig med de store ord og med å trekke inn menneskesyn i dette spørsmålet. Det vil jeg kanskje be om at en avstår fra.

       Denne regjeringen har et menneskesyn som bygger på respekten for det enkelte mennesket og respekten for at så mange som mulig skal få en raskest mulig behandling ved våre sykehus. Situasjonen er i så måte under klar bedring. Dessverre er den blitt satt noe tilbake på grunn av den sju uker lange sykepleierstreiken. Dette vil kreve betydelige uttellinger. Det regner selvsagt vi på. Det skal vi gjerne orientere Stortinget om. Behandlingskapasiteten er kraftig økt. Det er vi glade for. Helseministeren sa som svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets egen helsepolitiske talsmann i Stortinget at vi skal sørge for at denne kapasiteten holdes oppe. Eventuell ytterligere kapasitetsøkning går vi gjerne inn i en dialog med Stortinget om. Men jeg synes kanskje at man skal være litt forsiktig med å trekke folks menneskesyn i tvil på grunn av disse sakene.

       Det er ikke noe nytt at vi er i den type situasjon. Vi var i nøyaktig samme situasjon våren 2000. Da var det også en vesentlig økt aktivitet i 1999, og den daværende arbeiderpartiregjeringen sørget for både ekstra penger til å finansiere det økte nivået i 1999 og ekstra penger i 2000 for å få til den forutsatte veksten på 2 %. Så dette har vi vært oppi før, og da har de sittende regjeringer sørget for de nødvendige penger for å få til vekst i pasientbehandlingen. Det gjør ikke den nå sittende regjering.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg har meget godt forstått hva representanten Stoltenberg og andre har sagt, og jeg har sagt at vi er villig til å gå inn i det. Jeg vil gjerne også involvere representanten Stoltenberg i de økonomiske konsekvensene, slik at Arbeiderpartiet er klar over det - de som ellers er opptatt av styring av økonomien og effektivisering, ikke minst på grunn av denne reformen.

       Det jeg derimot har litt vanskeligere med å forstå, er at Arbeiderpartiet går så høyt på banen i denne saken - det partiet som utmerket seg ved å skjære ned på den aktuelle bevilgning i fjor høst - hvis de da var overbevist om at det trengtes så veldig mye mer penger. Det får vi se forbi. Det er historie. Men det er jo litt påfallende.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, det er vi. Jeg tror representanten Ballo har helt rett i at dette ikke bare er et spørsmål om bevilgninger til sykehus, selv om det er viktig - de bevilgningene har for øvrig økt dramatisk i de senere år - men det er også et spørsmål om hva kommunene kan gjøre, altså i primærhelsetjenesten, og det er også et spørsmål om hva en kan gjøre i den såkalte halvannenlinjetjenesten, altså den som ligger mellom primærhelsetjenesten, som kommunene har ansvaret for, og spesialisthelsetjenesten, som staten nå har ansvaret for. Med denne type tjenester tenker vi bl.a på sykestuer, som kan være en avlastning for sykehus i noen tilfeller.

       Vi er positive til å gå gjennom dette. Vi er for det første positive til den type tjenester som ligger mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Vi vurderer også i den sammenheng om ansvaret for syketransporten bør overføres fra folketrygden til sykehusfortakene, for å sikre en god ressursbruk. Vi gjennomgår alle sider ved finansieringen av spesialisthelsetjenesten, og det representanten Ballo spurte om - hva kommunene også kan klare å få økonomi til - er et konstruktivt innspill og en viktig del av dette.

       Men jeg har også et spørsmål om et helt annet tema til statsministeren.

       Landbruksdepartementet har opphevet boplikten for en eiendom i Lillesand. Man har overprøvd kommunen, man har overprøvd fylkeslandbruksstyret, og man har satt til side tidligere vedtak i Landbruksdepartementet.

       Det framgår av media at selger har bud på 2 mill. kr fra en person som ønsker å bosette seg på eiendommen. Det er en akseptabel pris for de aller fleste av oss. Men vedkommende kan altså få 9,8 mill. kr ved å selge boligen som fritidseiendom. Dette reiser flere spørsmål, som hensynet til kommunalt selvstyre, muligheter for å sikre at fastboende skal kunne komme inn på boligmarkedet i attraktive boligområder, og ikke minst om Regjeringen legger opp til ulik behandling av fastboende og de som bruker et hus som feriested.

       Hva er Regjeringens politikk på dette området?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Dette er jo en sak som har vært behandlet i Landbruksdepartementet, så vidt jeg vet, som en ankesak. Jeg har ikke hatt anledning til å gå inn i alle sakens detaljer, selv om jeg er klar over de hensyn representanten Enoksen nevner.

       Jeg ber om forståelse for at jeg som statsminister fra Stortingets talerstol vanskelig kan drive saksbehandling i en sak med en rekke juridiske sider. Men jeg skal ta med saken tilbake til den landbruksminister som både representanten Enoksen og undertegnede kjenner godt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Stortingsvedtak har jo en regjering plikt til å følge opp. Det er det ingen tvil om. Og som kjent er det også konstitusjonelt en meget viktig forskjell på merknader og vedtak. Jeg er overbevist om at landbruksministeren ved behandlingen av denne saken ikke har ønsket å bryte et stortingsvedtak, og det er jo dispensasjonsadgang i slike saker.

       Jeg er enig i hovedprinsippene; representanten Enoksen og jeg var jo sammen om den stortingsmeldingen han refererte til. Det var for øvrig også den nåværende landbruksminister, så jeg vil tro at han har det klart i erindringen når han behandler denne saken.

       Spørsmålet går på det prinsipielle synspunktet i saken, hvilken presedens en slik sak kan få i forhold til boplikten i andre sørlandskommuner, og boplikten som fenomen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig med representanten Arnstad i bopliktens betydning. Vi ønsker ikke lokalsamfunn som utvikler seg mer eller mindre til spøkelsesbyer om vinteren. Vi ønsker at de skal bæres oppe av mennesker som i hovedsak bor der året rundt, altså i helårsboliger. Vi ønsker heller ikke å bidra til en prisdriving ut fra den praksis som etableres på dette området. Det er også denne regjerings politikk.

       Så fins det som kjent, som representanten Arnstad sikkert vet, en dispensasjonsadgang i lovverket. Jeg kan ikke gå inn i sakens detaljer og si hvorfor den er benyttet i dette tilfellet - det ber jeg om forståelse for - men de hovedprinsippene representanten Arnstad la til grunn, deler statsministeren.

       Hva gjør Regjeringen for å sikre at familiene til norske elitesoldater i Afghanistan får både den nødvendige informasjon og oppfølging dersom noe skulle skje?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det kan jeg forsikre representanten Nybakk om at Regjeringen er sterkt opptatt av. Vi vet at forsvarsministeren også personlig er opptatt av hva vi kan gjøre for at familiene og pårørende til norske soldater som er i Afghanistan, er best mulig informert til enhver tid og følges opp.

       Dette har departementet et opplegg for. Det er godt mulig at det kan bedres, men jeg kan i hvert fall forsikre representanten Nybakk om at dette er et hensyn og et engasjement som vi fullt ut deler med henne.

Marit Nybakk (A) : Som statsministeren vet, innebærer en del av omorganiseringen av det norske forsvaret og den internasjonale kampen mot terrorisme også at norske styrker i økende grad kommer til å delta i denne typen internasjonale operasjoner og slett ikke bare i fredsbevarende styrker.

       Jeg vil spørre om statsministeren vil sørge for at vi har en beredskap på mer permanent basis, et nettverk som står til disposisjon for disse soldatenes familier og pårørende.

       Fremskrittspartiet har i den senere tid fremmet en rekke forslag i Stortinget vedrørende asylpolitikken, flyktningpolitikken og integreringspolitikken. Dette er ikke noe nytt fra Fremskrittspartiets side. Fremskrittspartiets politikk på dette området er vel kjent. I den sammenheng vil jeg gjerne spørre kommunalministeren om hun er enig med statsministeren, som under en reise i Sverige på en måte har advart de svenske myndighetene mot en stor debatt rundt Fadime-drapet i Sverige, fordi det ville gi uforholdsmessig stor oppslutning om Fremskrittspartiet i Norge - ifølge Aftonbladet.

Statsråd Erna Solberg : Jeg har aldri kalt Fremskrittspartiet høyreekstremt.

       Jeg har også sagt at blant de brevene jeg har fått, er det også brev som responderer på mine egne uttalelser på en måte som jeg føler er urimelig i forhold til det jeg har sagt, på en slik måte at man tillegger meg ekstremt høyreradikale synspunkter - hvis det er det man kaller det i den sammenhengen. Jeg tror vi må ta det som et varsomhetstegn: Det finnes mennesker som overreagerer i forhold til en debatt.

       Når det gjelder spørsmålet om imamer, har det vært en arbeidsgruppe under det tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet som har laget en rapport som bl.a går på å stille ulike typer krav til forstandere i menigheter generelt. I oppfølgingen av det arbeidet vil vi også vurdere om vi skal ha spesielle krav til norskopplæring. Vi har bl.a gjennomgått hvordan vi skal forholde oss til arbeidsinnvandring når det gjelder imamer, vi har også sett på hvordan vi skal følge opp denne rapporten, og vi er innstilt på å finne frem til mulige nye krav, men vi er oppmerksom på at et sånt krav sannsynligvis vil kreve en endring i dagens lov om trossamfunn.

       I første runde i dag ble det bevist at Regjeringen ikke helt visste hva den gjorde da den skulle bekjempe fattigdom og kuttet i Aetat.

       Jeg har et spørsmål om en annen hjertesak som Regjeringen har hatt, nemlig å bedre kapasitet og kvalitet i kollektivtrafikken - ja, Kristelig Folkeparti har endog programfestet en prisreduksjon på 25 % på jernbanen. I Sem-erklæringen står det både at man skal øke investeringstilskuddet, og at studenter og elever skal få billigere kollektivtrafikk, og i neste omgang skal alle vi andre få en billigere kollektivtrafikk. Men etter valget har kollektivtrafikken blitt dyrere, studentene har mistet rabattordningene sine, og Jernbaneverket kommer ut med varsel om at de må legge ned togstrekninger mellom de store byene. Er det slik at Regjeringens politikk går ut på at man skal få lagt ned så mange jernbanestrekninger at det blir mulig å gjennomføre Kristelig Folkepartis program med 25 % prisreduksjon på det lille som er igjen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Svaret på det spørsmålet er nei. Vi vil gjøre det klart, og samferdselsministeren har allerede sagt det, at det for Regjeringen er uaktuelt å legge ned fjerntogene mellom de største byene. Det vil ikke Regjeringen gå inn for, selv om jeg har sett de ytringene som er kommet fra Jernbaneverket.

       Når det gjelder kollektivtrafikken, begynte vi på en viss opptrapping i det reviderte budsjettet vi la fram etter Stoltenberg-regjeringens budsjett i fjor høst. Vi innrømmer at også på grunn av mange andre viktige formål vi ville opprioritere, fant vi ikke rom for å foreta en så sterk økning som vi hadde ønsket det første året. Så vidt jeg husker, la vi vel inn 65 mill. kr ekstra til kollektivtrafikken i de største byene - særlig Oslo og Bergen. Vi har videre varslet at vi vil komme med en stortingsmelding om kollektivtrafikken for å redegjøre for planene og trekke Stortinget inn i en debatt om planene for den videre økte satsingen på kollektivtrafikken. Vi har ifølge Sem-erklæringen en målsetting om å øke satsingen med 1,5-2 milliarder kr i løpet av fireårsperioden.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder Sverige og forholdet mellom kollektivtrafikk og vei, kan det jo hende at de er i en litt annen situasjon enn oss. Vi som har reist en del på svenske veier, og som har reist bl.a på en del veier på Vestlandet og i Nord-Norge, vil jo si at vi vel har en god del å ta igjen på veisektoren. Men vi ønsker også å prioritere kollektivtrafikken. For det første er det viktig å gjøre oppmerksom på at det er jo ikke slik at vi ikke satser på jernbane i Norge. I år bruker staten over 5,5 milliarder kr på jernbanen, og det er en ganske kraftig økning fra forrige år. Vi bruker 330 mill. kr mer i år enn i fjor til drift, vedlikehold og investeringer på skinnegangen. NSB investerer nå store summer i nytt og moderne togmateriell. Men det er riktig at det er betydelig etterslep etter mange års mangler. Det er vi nå i ferd med å ta inn, og jeg tror det er riktig, som representanten Sørensen sa, og som Jernbaneverket har gitt uttrykk for: Vi står overfor et veivalg - jeg holdt på å si bokstavelig talt. Mer må over på jernbane.

Presidenten: Presidenten vil for sin del anta at det er et skinnevalg og ikke et veivalg det dreier seg om.

       Vi går videre til siste hovedspørsmål.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Til kommunalministeren: Unge mennesker har store problemer med å komme inn på boligmarkedet. Prisene er høye. Regjeringens eget boligutvalg har slått fast at lavinnskuddsboliger kan være et nyttig supplement til ordinære utleieboliger. 17 boligbyggelag har planlagt nesten 400 lavinnskuddsboliger i løpet av dette året. Så kommer Regjeringens svar: Den vil ikke prioritere statlige tilskudd til slike boliger. Hvordan kan kommunalministeren forsvare at hun stopper utbygging av billige boliger til ungdom i den situasjonen som nå er?

Statsråd Erna Solberg : Regjeringen har ikke stoppet noen bygging av boliger. Regjeringen har ikke hatt til behandling noe spørsmål om lavinnskuddsboliger. Men det Regjeringen har hatt til behandling, er det budsjettet som vi hadde i høst, og i den forbindelse har vi altså skrevet til Husbanken, gitt dem klar beskjed om prioritetene, som jeg faktisk trodde var prioriteter som hele Stortinget stod bak. Prioritetene er: Når det gjelder tildeling av boligtilskudd, har bostedsløshetsprosjektene første prioritet. For det andre: Når kommunene trenger ekstra utleieboliger, skal de ha rett til å kunne få boligtilskudd. For bl.a bosetting av flyktninger er dette ganske vesentlig å få til. For det tredje dreier det seg om generell boligtilskuddsstøtte til utleieboliger og til enkeltpersoner som får boligtilskudd til å bosette seg. Det er de tre prioriterte områdene for boligtilskudd og tilskuddsmasse. Ut fra dette synes det nå som om det er enkelte boligbyggelag som ikke gjennom sin kommune, som forvalter boligtilskuddsordningen, har fått stønad eller fått boligtilskudd til lavinnskuddsboligene. Det er fremdeles fullt mulig å bygge lavinnskuddsboliger basert på lån i Husbanken, men det kan være at man da ikke har fått så høy prioritet i kommunen at det overgår prioriteten på disse andre områdene. Og jeg må faktisk si at i den boligrapporten som Regjeringen har fått, har faktisk det å støtte de som virkelig er vanskeligstilte, høyest prioritet, og det å skaffe flere generelle utleieboliger har høy prioritet. Så hvis det er slik at midlene nå brukes i kommunene og av Husbanken på en måte som når de prioriterte gruppene, som altså generelt er de som har det vanskeligst i boligmarkedet, og dette dreier seg om utleieboliger, bør vi være fornøyd med det.

       Jeg har også merket meg i brev fra Norges Boligbyggelag, hvor de har bedt om prioriteter i 2003-budsjettet, at de ikke selv har prioritert tilskudd til lavinnskuddsboliger. Derfor var jeg noe forbauset over det oppslaget som stod i Dagsavisen, hvor det så ut som om vi hadde sagt nei til noe vi ikke hadde sagt nei til, og som var på et område selv boligbyggelagene ikke hadde prioritert i brev til Kommunaldepartementet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg konstaterer at både Arbeiderpartiets regjering og den forrige Bondevik-regjeringen hadde prioritet på å utvikle lavinnskuddsboliger som et tilbud. Konsekvensen av det statsråden her sier, med nei til tilskudd, er jo at slike boliger ikke blir bygd.

       Jeg er klar over at denne regjeringen vil legge om boligpolitikken slik at virkemidlene i større grad avgrenses til de såkalt verdig trengende. Men hadde det ikke vært bedre å gi tilskudd til lavinnskuddsboliger, som ville gitt flere billige boliger til ungdom og vanskeligstilte, istedenfor å skulle gi stadig nye tilskudd til personer som ikke klarer å møte de høye boligprisene, som med Regjeringens opplegg bare vil bli enda høyere - og særlig i en situasjon hvor det faktisk er slik at man er klar til å sette i gang bygging av nesten 400 nye slike boliger?

Statsråd Erna Solberg : For det første er det ikke slik, som sagt tidligere, at vi har sagt nei til tilskudd, som representanten sier. Jeg må faktisk spørre Arbeiderpartiet om hva de egentlig prioriterer. Jeg har oppfattet at utleieboliger har høyere prioritet enn lavinnskuddsboliger også for Arbeiderpartiet.

       Hvis det er slik at alle midlene brukes opp i kommunene til de gruppene som vi felles har prioritert høyere tidligere, betyr det at man ikke sitter igjen med midler til lavinnskuddsboliger. Ingen har sagt nei til at man skal kunne gi støtte til lavinnskuddsboliger.

       Det er heller ikke slik at Regjeringen bare vil gi penger til verdig trengende, men vi har sagt at det viktigste med boligtilskuddet er at det skal gå til dem som har et behov. Tilskuddet kan man få på to måter. Man kan enten få det gjennom at kommunen med samarbeidspartner har en bolig som har fått et boligtilskudd, som f.eks en utleiebolig, eller man kan som enkeltperson få et boligtilskudd for å etablere seg, men da er det en vurdering av ens situasjon, og at det er en varig problematisk situasjon på boligmarkedet. Så jeg synes det er urimelig det som sies fra Arbeiderpartiet. Jeg vil minne om at Stoltenberg-regjeringen og den sittende regjering hadde akkurat den samme rammen når det gjaldt bevilgninger til boligtilskudd.

Statsråd Erna Solberg : Å prioritere betyr å sette noe foran noe annet. Hva setter Arbeiderpartiet foran byggeprosjekter for bostedsløse, utleieboliger og boliger for flyktninger som skal bosettes i kommunene? Setter de tilskudd til lavinnskuddsboliger foran disse tre formålene? Det er prioriteringsspørsmålet. Ingen sier nei til det, men det kommer altså etter de prioriterte områdene.

       Når det gjelder spørsmålet om det ville bli bygd flere utleieboliger: Nei, det er ikke slik at det vil bli bygd flere utleieboliger med den lånerammen som er gitt til Husbanken, for Husbankens låneramme har også en prioritet som sier at utleieboliger kommer foran vanlige boligoppføringslån. For øvrig kommer Regjeringen tilbake til lånerammene til Husbanken i revidert nasjonalbudsjett, som man også i budsjettet for i høst sa at man ville gjøre.

       Jeg er uenig i den innfallsvinkelen man her har. Det viktigste for øyeblikket for å bygge flere boliger er faktisk å få til raskere planarbeid og byggesaksbehandling rundt omkring i kommunene, og der gir Regjeringen et solid bidrag til forenklinger, gjennom de forenklingene vi har på høring.

       Det gjøres altfor lite både når det gjelder utleieboliger, og når det gjelder å få bygd rimelige boliger som ungdom og andre har mulighet til å komme seg inn i med en fornuftig inngangsbillett. Det er også slik at den summen som staten låner ut gjennom Husbanken, faktisk er ren butikk for staten. Dette er ikke noe som påvirker driftsbalansen i statsbudsjettet, eller som er en utgift for staten. Kunne jeg da spørre statsråden om hun ser en mulighet til å kunne øke denne lånerammen - uten at det plager noen? Ser hun at det er behov for en økt satsing for å få gjort begge deler?

Statsråd Erna Solberg : Det er selvfølgelig slik for alle gode poster på et budsjett at det er leit at vi må velge, men det er nå engang det vi har politikere til - å foreta valg mellom ulike prioriteter og ulike områder - og det er det et statsbudsjett faktisk gjør.

       Når det gjelder spørsmålet om å øke rammene, har jeg svart at vi kommer tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Vi ser nå på hvordan mengden av lånesøknader er. Rammene har vært økt betraktelig de senere årene, bl.a fordi boligbyggingen har tatt seg opp.

       Når det gjelder spørsmålet om oppfølgingen av boligmeldingen, er det klart at utvalget ønsker en større satsing, men jeg har lyst til å minne om at de faktisk ønsker den største ekstrasatsingen på de områdene som Regjeringen prioriterer, og som jeg har oppfattet at stortingsflertallet opp til nå har prioritert, altså til dem som virkelig er vanskeligstilte og svake, med bostøtteordning og boligtilskudd for den gruppen.

       I tillegg jobber Regjeringen med å lage enklere og bedre etablerings- og kjøpslånsordninger i Husbanken. Det vil nok også gjøre at Husbankens lånerammer må økes over tid, fordi den vil få en større rolle i forhold til nyetablerere. Da jobber vi altså både med et løp for de vanskeligstilte og et løp for vanlige ungdommer som bare har problem med egenkapital.

Statsråd Erna Solberg : Vi arbeider som sagt med spørsmålet om hvor store rammene skal være, til revidert nasjonalbudsjett. Det kommer vi tilbake til i forbindelse med den behandlingen. Da ser vi også hvor stor lånemengden er. Det er riktig at det på slutten av fjoråret ble en stopp i låneopptak til vanlig boligbygging, fordi man hadde gått utover rammene for i fjor.

       Når det gjelder spørsmålet om lavinnskuddsboliger som ordning, er det mange positive sider med en slik ordning, men en av de viktigste spareformene ved det å kjøpe egen bolig er å få ta del i verdigevinsten. Lavinnskuddsboliger kan ha det problemet at man ikke tar del i verdigevinsten etter hvert. Derfor har det vært bygd spesielle lavinnskuddsboliger en del steder, hvor man samtidig har hatt et spareelement, en slags tvangssparing, som en del av det, slik at man kunne ta del i verdigevinsten. Vi er ikke imot ordningen med lavinnskuddsboliger. Vi ser at det der er enkelte typer problemer, og hovedretningen må fremdeles etter vår mening være at vi går enten på utleieboliger gjennom kommunene og samarbeidspartnerne deres eller på tilskudd som går direkte til den enkelte personen, og ikke til boligen.

       Presidenten: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretimen foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 5, fra representanten Bendiks H Arnesen til justisministeren, vil bli besvart av næringsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra næringsministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart før spørsmål 23, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 13, fra representanten Raymond Robertsen til helseministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 15, fra representanten Åslaug Haga til utviklingsministeren, blir etter anmodning fra statsråden flyttet og besvart etter spørsmål 36, dvs. til slutt i spørretimen.

       Spørsmål 16, fra representanten Vidar Bjørnstad til barne- og familieministeren, blir etter anmodning fra statsråden flyttet og besvart etter spørsmål 36, dvs. til slutt i spørretimen.

       Spørsmål 24, fra representanten Kenneth Svendsen til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Øystein Hedstrøm.

       Spørsmål 30, fra representanten Thore Aksel Nistad til samferdselsministeren, bortfaller, da spørreren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 35, fra representanten Hans Seierstad til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Inger S Enger.

Spørsmål 1

       Jan Simonsen (uav) : Jeg har gleden av å stille finansministeren følgende spørsmål:

       « Finansdepartementet har krevd Sørlandets Kompetansefond for 120 mill. kr i skatt i forbindelse med salg av Agder Energi-aksjer til Statkraft.

       Mener statsråden at dette vedtaket er rimelig og i tråd med nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsens uttalelser fra valgkampen om at et slikt skattekrav ikke vil bli stående dersom Høyre får en hånd på rattet? »

Statsråd Per-Kristian Foss : Ved kraftskattreformen ble kommunene fra 1. januar 1997 skattepliktige på lik linje med andre aktører for inntekter knyttet til vannkraftvirksomheten. Dette er fastsatt i skatteloven § 2-5.

       Kommunene i Vest-Agder eide kraftvirksomhet gjennom andeler i det interkommunale selskapet Vest-Agder Energiverk. Agder Energi AS ble opprettet for å samle kraftvirksomheten i Agder-fylkene. VAEs eiendeler ble overført til Agder Energi AS mot aksjer i selskapet som vederlag. Ved oppløsning av VAE ble aksjene utdelt til eierkommunene. På grunn av uenighet om hvor stor andel den enkelte kommune eide i VAE, ble 15 % av aksjene overført til Sørlandets Kompetansefond.

       Overføringen av kraftvirksomheten til Agder Energi AS og den etterfølgende utdeling av vederlagsaksjer utløste skatteplikt for kommunene.

       Men dette spørsmålet har også en moralsk side. For selv om finansministeren bruker all sin sjarm og alle sine evner og sin kunnskap til å forklare dette, vil jo uttalelsene fra næringsministeren bli stående i historiebøkene, iallfall i bygdebøkene i Vest-Agder. Han var krystallklar i valgkampen og sa at dersom Høyre fikk en hånd på rattet, ville det ikke bli utløst noe skattekrav. Er det da slik å forstå at den endelige avgjørelse i departementet er i tråd med eller ikke i tråd med næringsministerens uttalelser i valgkampen?

Statsråd Per-Kristian Foss : Den endelige avgjørelse i departementet er i tråd med loven. Det tror jeg på en måte er det Stortinget bør bekymre seg om. Det er Stortinget som fastsetter loven, og departementet skal praktisere jussen etter den lov som Stortinget har fastsatt.

       Jeg kan heller ikke erindre at representanten Simonsen i noen partisammenheng eller som selvstendig har fremmet forslag om fritak for gevinstbeskatning for kommunene dersom det skjer gjennom fondsvirksomheter. Så problemstillingen er relativt ny, for å si det forsiktig, og det er en statsråds plikt å praktisere de lover Stortinget fastsetter over hele landet.

Spørsmål 2

       Per Sandberg (FrP) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Politiet kontrollerer årlig 1,6 millioner biler. » - Her må jeg få lov til å rette, president, det skal stå « førere », ikke « biler ». - « Dette skjer manuelt og krever store ressurser. Gründeren Per Lennart Johnsen fra Steinkjer har imidlertid utviklet et elektronisk system for denne typen kontroller, et system som vil være meget ressursbesparende for flere offentlige etater.

       Kunne statsråden være villig til å igangsette et prøve- eller pilotprosjekt basert på Johnsens idé om elektroniske engangsoblater på norske kjøretøy? »

       I forbindelse med spørsmål i spørretimen 6. februar 2002 vedrørende nedleggelse av forskolen på Hustad opplyste jeg at 40 stillinger ville bli videreført etter nedleggelsen. Det korrekte er imidlertid at ca 30 stillinger videreføres.

       Da går jeg over til spørsmålet fra representanten Sandberg.

       Innledningsvis finner jeg grunn til å peke på at jeg som justisminister er takknemlig for ethvert godt forslag som kan virke ressursbesparende med tanke på de mange oppgaver som politietaten skal utføre.

       Politiets trafikktjeneste legger beslag på betydelige ressurser innen politiet. Oppgavene spenner over et vidt register, fra kontroller på veiene til etterforskning og påtalemessig oppfølging av lovovertredelser.

       I forhold til det forslag som representanten har vist til, er det gitt noe sparsommelige opplysninger. Ut fra det som foreligger av informasjon, er jeg imidlertid noe i tvil om dette forslaget vil være spesielt ressursbesparende i forhold til politiets oppgaver.

       Politidirektoratet opplyser for øvrig at systemet etter deres oppfatning kun er basert på registrering og kontroll av om bileier bl.a har betalt årsavgift og forsikringer. Når det gjelder politiets trafikkontroller derimot, retter de seg først og fremst mot fører av kjøretøyet. Sekundært blir kjøretøyet kontrollert.

       Foruten justis- og politimyndigheten har også andre departementer og organer viktige oppgaver innen trafikksikkerhetsarbeidet. Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet har bl.a gjennom sitt ansvar for vegloven og vegtrafikkloven et hovedansvar for vegtrafikksikkerheten.

       Det kan for øvrig opplyses at jeg fra Samferdselsdepartementet den 4. mars 2002 har fått oversendt brev av 6. desember 2000, der det fremgår at vedkommende person var hos Vegdirektoratet den 2. november 2000 og demonstrerte systemet. I den forbindelse ble det bl.a uttalt at en utprøving blant deler av bilparken vil bli vanskelig og ha begrenset verdi. Vegdirektoratet mente da at en slik utprøving som foreslått ikke var aktuell på det tidspunkt.

Per Sandberg (FrP) : Jeg takker for svaret.

       Ifølge Vegdirektoratets egne anslag kostet det i 2000 12,25 mill. kr å produsere og sende ut oblatene til bileierne. Hver forsendelse koster således 5,45 kr pr. stykk. Vi kan anta at følgekostnadene i hovedsak vil være timeverk knyttet til oppdateringskostnader, selve kjøretøykontrollene og hyppige databasebesøk. Toll- og avgiftsdirektoratet og Vegdirektoratet vil spare 12 mill. kr hvert år ved å ta i bruk elektroniske oblater. Vi vet at utekontroll av kjøretøy utført av norsk politi med dagens system viser at hvis avskiltingsbegjæringen og tyverimeldingen blir kontrollert på vanlig måte, vil dette forbruket være 2 minutter pr. kjøretøy ute og 2 minutter inne på operasjonssentralen. Hvis man legger til grunn at norsk politi kontrollerer 1,6 millioner førere som alle har hvert sitt kjøretøy, ville en besparelse på 2 minutter ute og 2 minutter inne pr. oppslag frigi 106.660 timeverk, eller nærmere 60 årsverk. På parkeringsplasser og parkeringshus kan 10-12 kjøretøy kontrolleres på ett minutt ved hjelp av Micro- Mark. Det vil si at her er det store ressurser å spare. Jeg hadde håpet at statsråden ville vært litt klarere i svaret på om man kan få i gang et pilotprosjekt.

       Når det gjelder kostnadene ved dette, vil, ifølge Johnsen selv, et pilotprosjekt koste omkring 20 mill. kr. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir da: Er det kanskje verdt å bruke 20 mill. kr på et prosjekt hvis resultatet vil vise seg å være korrekt i forhold til Johnsens egne beregninger?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg tror ikke jeg skal foreta noen budsjettbehandling i en åpen spørretime, men jeg skal konstatere det jeg sa i sted. Jeg har ikke gitt noe løfte om hva jeg går inn for, men jeg har gitt et løfte om å lytte og sørge for at lyttingen blir kvalifisert. Det var det jeg svarte på i sted, og det gjentar jeg. Jeg synes at en idé har et krav på å bli vurdert, og vurdert i en sammenheng, og det gjentar jeg gjerne overfor representanten Sandberg i mitt tilleggssvar. Jeg har ikke gitt noe løfte om konklusjonen, men løfte om lytting, med kompetente mennesker, det er gitt.

       Jan Arild Ellingsen (FrP) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I en nylig utsendt pressemelding fra Justisdepartementet vises det til at soningskøene fortsetter å øke. Statistikken viser jevnt over en økning i hele landet. Et av problemene i så måte er etter det jeg har forstått, mangel på fengselsbetjenter.

       Vil statsråden ta initiativ til at antall fengselsbetjenter som utdannes årlig, økes, slik at flere kan få gjennomført soning? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Det medfører riktighet at soningskøene fortsetter å øke. I den pressemeldingen som representanten Ellingsen refererer til, redegjøres det for situasjonen. Av denne fremgår bl.a at økningen i soningskøen er forårsaket av at den jevne, ordinære produksjonen av straffesaker i politi, påtalemyndigheter og domstoler overstiger den kapasitet kriminalomsorgen har til rådighet. Med fortsatt høy kapasitet i øvrige deler av straffesakskjeden vil økningen fortsette. Regionene Øst og Sør har hatt størst økning i soningskøene. Utnyttelsen av kapasiteten i fengslene har vært svært høy i 2001 og hittil i 2002. Ordinær soningskapasitet i denne perioden har vært 2.923 plasser.

       Det er riktig at knapphet på utdanningskapasiteten for fengselsbetjenter har gitt uheldige utslag, delvis ved at mindre avdelinger har måttet stenge i kortere perioder, og delvis ved at andelen ufaglært arbeidskraft er bekymringsfull stor i mange anstalter. Antall fengselsbetjenter som utdannes, vil også være en rammebetingelse for arbeidet vårt med å utvide antall soningsplasser. Dette er en utfordring jeg som justisminister må ta alvorlig.

       Vi har allerede økt det ordinære aspirantopptaket på Fengselsskolen til 150. Disse er ferdig utdannet i november i år, og ytterligere 150 vil bli uteksaminert i november 2003. I det første året av utdanningen, som primært består av en praksisperiode, vil de representere en ressurs for kriminalomsorgen.

       For å imøtekomme behovet for tilstrekkelig antall etatsutdannede tjenestemenn besluttet man i desember i fjor å opprette en ekstra klasse på Fengselsskolen bestående av 15 fengselsaspiranter i tillegg til de seks ordinære klassene med til sammen 150 aspiranter. Disse 15 skal gjennomføre utdanningen ved Stavanger fengsel og Åna kretsfengsel. Aspirantene er nå tatt opp på skolen og vil tiltre 1 april i år. Ved planlegging av økt fengselskapasitet vil vi i planleggingsprosessen også ta inn behovet for økt bemanning med fagkompetanse og hvordan vi skal klare å gjennomføre det. Jeg vil derfor ikke utelukke at det vil bli ytterligere særordninger for klasser i tilknytning til Fengselsskolen. Det vil jeg komme tilbake til i budsjettsammenheng.

Jan Arild Ellingsen (FrP) : Det er to vesentlige forhold som er avgjørende når det gjelder soningskøen. Det ene er fengselskapasiteten. I sitt svar viser ministeren til at den utnyttes særdeles høyt. Det andre er betjentsiden og de kvalitetene man har der.

       På nyhetene i dag var det oppslag som viste at de som får lave straffer, faktisk har et problem med å få gjort opp for seg, fordi de prioriteres lavt. Og jeg ville tro at i mange sammenhenger er det faktisk de som har de laveste straffene, som har størst behov for å gjøre opp for seg. Således rammes de dobbelt av det systemet vi har i dag.

       Jeg har ellers oppfattet at justisministeren er en person som ønsker å sette ord og handling sammen her, slik at man får gjort noe med disse tingene. Da blir mitt spørsmål: Hva har justisministeren konkret tenkt å gjøre for å ta ansvaret for de problemene som vi faktisk har i dag, og som dessverre ser ut til å være økende?

Statsråd Odd Einar Dørum : Som jeg har tatt opp tidligere på svar i spørretimen, var soningskøen for tolv år siden på 9.000. Den ble bygd ned til ca 1.000 over en periode på fire-fem år. Nå har vi en soningskø som har vokst til ca 2.000 - som jeg svarte på i en tidligere spørretime.

       Det jeg allerede har gjort, er den ekstrainnsatsen som er knyttet til situasjonen i Rogaland, og jeg har sagt at jeg ikke vil utelukke at det også vil kunne skje framover. Men som de mange spørsmål som er knyttet til dette, henger dette sammen med naturlige budsjettsammenhenger - det er slik Stortinget kjenner det også - så det må jeg forbeholde meg retten til å komme tilbake til. Jeg erkjenner beskrivelsen, men når det først er soningskø, har vi en prioritering: punkt 1 varetekt, punkt 2 langvarige dommer pluss folk som har gjengtilhørighet, og punkt 3 vold. Det er rett og slett for å sørge for at kriminelle blir satt inn når det gjelder disse forholdene. Beskrivelsen av dem som da står i kø, er slik som representanten Ellingsen har gjort den.

       Virkelighetsbeskrivelsen deler representanten Ellingsen og jeg.

       Knut Storberget (A) : Det er et spørsmål til justisministeren:

       « Regjeringen meddelte ved pressemelding 11. februar i år at den vil opprette et nytt arkiv for pantebøkene i Hardanger. Regjeringen har varslet framlegging av en stortingsmelding om tinglysing av fast eiendom senere i vår.

       Hva er grunnen til at pantebokarkivet ikke skal vurderes i sammenheng med diskusjonen om tinglysing av fast eiendom, og da samtidig med at Stortinget debatterer Regjeringens melding om tinglysing? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Pantebøkene inneholder kopier av alle tinglyste dokumenter i Norge siden ca 1936. Som det fremgår av spørsmålet fra representanten Storberget, er de en del av det som tradisjonelt omtales som tinglysing av fast eiendom. I dag er det domstolene i første instans som har ansvaret for denne oppgaven, og pantebøkene oppbevares der.

       Som stortingsrepresentant Storberget påpeker, ønsker Regjeringen å etablere en særskilt enhet i Ullensvang som skal håndtere pantebøkene for hele landet. Dette standpunktet er kommet til i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om fremtidig organisering av tinglysing av fast eiendom. Regjeringen tar for øvrig sikte på å fremme denne meldingen før påske.

       Jeg mener at en slik særskilt enhet for pantebøkene vil være fordelaktig uavhengig av hvordan tinglysingen for øvrig organiseres. Jeg er likevel enig i at det er naturlig å berøre dette i den stortingsmeldingen Regjeringen skal fremme. Problemstillingen vil dermed inngå som en del av den debatten Stortinget skal ha i den forbindelse. Det skulle derfor bli rikelig anledning til å komme tilbake til dette spørsmålet ved en senere anledning.

Knut Storberget (A) : Jeg takker for svaret. Jeg er glad for at vi får anledning til å debattere dette i sin helhet, og det er for så vidt en del av mitt spørsmål og mitt ønske.

       Jeg må samtidig si meg svært uenig med justisministeren i forhold til at plasseringen av pantebøkene er uavhengig av hvordan tinglysingen for øvrig organiseres. Hva slags grunnlag har departementet for å si det i svaret nå? Hvor man plasserer alle pantebøkene, og at alle de tinglyste dokumentene sentraliseres, skulle ikke det ha noe å bety i forhold til hvordan tinglysingen organiseres, enten den er lokal, regional eller sentral? At man tar en avgjørelse i forhold til dette, skulle vel egentlig innebære at hele tinglysingsinstituttet allerede er i ferd med å bli sentralisert.

Statsråd Odd Einar Dørum : Nå ber representanten meg gå inn på en melding som kommer til Stortinget senere. I den pressemeldingen som representanten selv refererer til, står det til slutt:

       « Regjeringens standpunkt inngår i arbeidet med Stortingsmeldingen om tinglysning i fast eiendom, som Regjeringen skal fremme for Stortinget før påske. »

       Regjeringen har selvfølgelig rett til å fremme et standpunkt, og så må den finne seg i at Stortinget deretter behandler det. Men det er i den pressemeldingen som var utgangspunktet for spørsmålet, også gjort oppmerksom på at det er i saksbehandlingen i denne sammenheng.

       Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Politiet i Elverum har siden midten av desember i fjor pågrepet og siktet 18 personer for bruk og besittelse av narkotika og beslaglagt mer narkotiske stoffer på denne tiden enn i løpet av de siste to år.

       Hvordan vil statsråden bidra til at denne urovekkende kriminaliteten stoppes og reduseres til et minimum? »

Statsråd Odd Einar Dørum : I likhet med flere andre steder i landet er narkotikaproblemet i Elverum bekymringsfullt. Imidlertid skiller ikke Elverum seg spesielt ut, selv om det i den senere tid er gjort en del relativt store beslag av narkotika der.

       Oppklaringsprosenten for narkotikasaker generelt ligger jevnt høyt, på ca 90 %. Dette har sammenheng med at omtrent alle sakene er initiert av politiet selv gjennom spaning, etterretningsarbeid og aksjoner mot bestemte miljøer og gjenspeiler økt politiinnsats. I den senere tid har Hedmark politidistrikt i tråd med sentrale direktiver økt innsatsen mot narkotikakriminaliteten. Innsatsen har vært mer målrettet, både mot bestemte personer og miljøer. Dette har gitt synlige resultater i beslagstatistikken. Dessuten er det en generell økning i narkotikamisbruket.

       Det er bekymringsfullt at det generelt sett synes å være klare indikasjoner på negative utviklingstrekk når det gjelder ungdomsgruppers forhold til narkotika. Politiet registrerer at ungdom ofte bagatelliserer narkotikabruk. Politimesteren i Hedmark har for inneværende år prioritert det forebyggende arbeid spesielt rettet mot unge lovbrytere, samt bekjempelse av rusmiddelkriminalitet, vinningsforbrytelser og voldskriminalitet.

       Jeg kan for øvrig opplyse at Regjeringen har nedsatt en statssekretærgruppe som i løpet av året skal legge fram tiltak på sentrale områder for å styrke arbeidet mot rusmisbruk. I tråd med Regjeringens satsing på barn og unge skal forebyggende tiltak være hovedoppgaven for å redusere misbruk og styrke den samlede, forebyggende innsatsen for å hindre nyrekruttering til rusmisbruk, spesielt narkotikabruk. Sentralt i denne forebyggende innsatsen er tiltak for å hindre at barn og unge debuterer tidlig med rusmidler. Politiet skal i vesentlig grad bidra til å hindre slik nyrekruttering ved bl.a forebyggende tiltak gjennom tverretatlig samarbeid. Modellen med samordning av lokale tiltak, SLT-modellen, skal bl.a brukes og gjennomføres nasjonalt i denne sammenheng. For å hindre rekruttering til narkotikamisbruk vil jeg legge opp til at politiet skal ha møte med elevenes foreldre i løpet av ungdomsskolen, fortrinnsvis i 8. klasse, om narkotikatruslene og foreldrenes ansvar. Vi skal ha en vedvarende innsats både nasjonalt og internasjonalt. Politiets etterretningsarbeid skal stå sentralt i arbeidet mot illegal narkotikainnførsel og -omsetning og organisert kriminalitet, for å bekjempe ulovlig innførsel, smugling, omsetning av narkotika, og for å avdekke bakmenn for den illegale innførselen. Dette skal skje i samarbeid med tollmyndighetene, og siktemålet er å redusere tilgang på og etterspørsel etter narkotika. I særlig grad skal oppmerksomheten og arbeidet rettes mot kriminalitet i forbindelse med ulike former for motedop, som designerdrugs, kokain/crack o.l., som særlig unge mennesker trekkes mot.

       Til slutt nevner jeg at Politidirektoratet innen utgangen av mars inneværende år vil ha ferdigstilt en handlingsplan mot narkotika. Planen vil bli iverksatt i samtlige av landets politidistrikter. Dette, sammen med politimesterens prioriteringer for inneværende år, vil være viktige forutsetninger for en økt innsats for å snu utviklingen.

Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg takker for et fyldig og godt svar. Hvis alt i det svaret blir virkelighet, som jeg håper det skal bli, får vi håpe at det blir et minimum.

       Da jeg stilte dette spørsmålet, tok jeg utgangspunkt i en artikkel om det som skjer på Elverum, men det er klart at dette kunne skjedd hvor som helst i Norge, og gjerne på mitt hjemsted, Flisa, så det er sagt. Det som skiller seg ut lite grann her, er at man har en oppklaring på 90 %, som er veldig bra. Da skulle man tro at hvis man gav politi og tollvesen enda mer ressurser, skulle man få vekk dette. Det som viser seg i tilfellet Elverum, er at flesteparten av de 18 domfelte i narkotikasaker er gjengangere, det er folk som har gjort dette flere ganger før. Da har vi et stort problem. Hvordan vil statsråden løse det med gjengangere, for det ser liksom ikke ut til at de er blitt skremt?

       Ågot Valle (SV) : Jeg har dette spørsmålet til justisministeren:

       « Ifølge Bergens Tidende er soningstilbudet til kvinner i Bergen fengsel rasert. De får ikke mulighet til åpen soning eller til kurs som kan kvalifisere dem til et liv etter soning. Kvinner og menn som er dømt for samme forbrytelse, får ulike soningsforhold uten at det har en individuell begrunnelse. Kvinner mister den progresjonen i soninga som de har krav på. Dette er grov diskriminering av kvinner.

       Hva vil statsråden foreta seg for å gi kvinnelige innsatte verdige soningsforhold? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Den omtalte åpne avdeling i Bergen fengsel er en avdeling med lavere sikkerhetsnivå på utsiden av fengslets ringmur. Avdelingen består av fire boenheter, hver med åtte plasser, til sammen 32 plasser. I en av disse boenhetene har det de siste sju -åtte årene bodd kvinner. Av nær 200 innsatte i Bergen fengsel er det kun 12-15 kvinner. En del av disse sitter i varetekt.

       Kvinneboenheten i avdelingen med lavere sikkerhetsnivå har jevnt over hatt to-fire kvinner, og fire-seks celler har derfor stått tomme. Det har høy prioritet å sørge for maksimal utnyttelse av soningsplassene. Det kan ikke forsvares i en situasjon med økende soningskø, i tillegg til et stort behov for antall varetektsplasser, å fortsette med en ordning som gir såpass dårlig kapasitetsutnyttelse. Boenheten disponeres derfor midlertidig av mannlige innsatte. Kvinnene som ellers ville kvalifisert for avdelingen med lavere sikkerhetsnivå, soner nå i en ordinær fellesskapsavdeling innenfor ringmuren.

       Jeg vil ellers påpeke at det ikke er riktig at kvinnene ikke tilbys kurs og programdeltakelse. De får tilbud om kurs på lik linje med de mannlige innsatte. Når det gjelder behandlingsprogram, er det dessverre både nasjonalt og internasjonalt få gode forskningsbaserte behandlingsprogram for kvinner. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Kvinnene i Bergen fengsel tilbys både stressmestringsprogram og tenketreningsprogram. For tiden er det ikke kvinner i rusprogram. Det arbeides med å finne et nytt og godt rusbehandlingsprogram for kvinner. Bergen fengsel diskuterer for tiden ulike tiltak som skal gjøre det mulig å gi et bedre og mer differensiert tilbud til de kvinnelige innsatte.

       Til slutt vil jeg nevne at kvinnenes mulighet til progresjon i form av økt kontakt med samfunnet utenfor er ivaretatt ved at de etter individuell vurdering gis mulighet for utvidet permisjonsadgang og mulighet for frigang til arbeid og skole utenfor fengselet, for å bøte på at de ikke lenger får tilbud om soning i avdelingen med lavere sikkerhetsnivå.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret.

       Det er slik at det er få kvinner i fengsel. Da må man være ekstra varsom så de ikke blir en salderingspost. Jeg synes det er bra at det jobbes med alternativer for kvinner i Bergen. Men den situasjonsbeskrivelse som statsråden kom med, rimer altså ikke med den situasjonsbeskrivelsen som kvinner sjøl kommer med, og som ansatte også har kommet med. Derfor vil jeg utfordre statsråden til å ta seg en tur til Bergen landsfengsel og snakke med dem, og ta dette opp med kvinnene.

       Statsråden nevnte rusproblematikk, og det er det utrolig viktig å se på. Dette dreier seg om kvinner som har en helt annen bakgrunn enn menn har. Ofte dreier det seg om seksuelle overgrep. Derfor er det viktig at de får sine særegne tilbud.

       Jeg vil utfordre statsråden til å se på og sørge for at kvinner i fengsel får den hjelp de trenger også på dette området, og at det settes i gang forskning på rusproblematikkområdet som ikke bare er på menns premisser.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg har faktisk gjort en del for å sette meg inn i kvinners soningsforhold. I min forrige runde som justisminister besøkte jeg Fredrikstad fengsel, hvor folk faktisk stiller opp på en enestående måte for dem som soner der. Jeg har vært på Bredtveit og i Trondheim, hvor det er kvinner, og jeg har vært i Bergen fengsel nylig. Jeg bare konstaterer at Bergen fengsel har en gruppe av ansatte som har høy motivasjon og stor vilje til å tenke nytt og annerledes - de imponerte meg rett og slett, jeg må få si det på den måten. Når jeg har fått informasjon om at de er opptatt av å kompensere for det jeg sa, som går på å utnytte plassene, og de også leter etter et opplegg når det gjelder rus, har jeg tillit til at det vil de gjøre sitt ytterste for å klare.

       Så er jeg på generell basis enig med representanten i at når det gjelder rus, uansett om det gjelder menn eller kvinner, er vi i Norge for dårlige. Vi har for dårlig forvaltningssamarbeid mellom det som skjer inne i fengselet, det som skjer opp mot metadonprosjekter, og det som skjer opp mot livet utenfor. Det er en av mine sterke utfordringer å sørge for at forvaltningssamarbeidet skal fungere, slik at ingen, det være seg kvinner eller menn, blir gjort til kasteballer i systemet når de prøver å komme ut av rusproblematikken. Men det er en betydelig utfordring, og jeg har i hvert fall satt meg fore å gå tungt inn i den.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for dette svaret også.

       Jeg deler det syn med statsråden at det er grunn til å være imponert over det arbeidet som mange ansatte i Bergen landsfengsel gjør. Jeg har også vært der. Men kvinner har en helt annen bakgrunn enn menn har, derfor er det grunn til å se på det.

       Alle får kurs, sa statsråden. Det kan være riktig. Men problemet er jo at veldig få kvinner får kurs og program som kvalifiserer dem for en jobb utenfor murene. JURK sier at det etter 20 års mas ikke er blitt noe bedre f.eks i Bredtveit fengsel. Så dette er altså et generelt problem - ikke bare i Bergen fengsel. JURK kan også rapportere om en rekke problemstillinger når det gjelder kvinner i fengsel, når det gjelder f.eks at de har skikkelige forhold når de skal få besøk av barn osv., osv. Vil statsråden gå gjennom soningsforholdene for kvinner spesielt, og sørge for at det blir jobbet systematisk med dette?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil faktisk generelt se på hva som er soningsgjennomføringspolitikken. I den sammenhengen vil jeg være oppmerksom på kvinner fordi de i fengselssammenheng blir en spesiell gruppe. Jeg har lagt stor vekt på det bl.a ved å besøke et av de mindre fengslene, Fredrikstad fengsel, som nettopp møter mange med de problemene som representanten reiser. Ved å se på straffegjennomføringspolitikken vil jeg også se på de utfordringene som ulike grupper av innsatte har. Det har jeg sagt også til andre representanter her, for det er såpass mange utfordringer på det at vi er nødt til å se på hva som er status, vi må se på forvaltningssamarbeidet. Representanten kan i hvert fall ha mine ord på at også de kvinnelige innsatte i denne sammenhengen skal få den oppmerksomhet som de skal ha, slik at de ikke blir en marginalisert gruppe i forbindelse med soningsforholdene.

       Jorunn Ringstad (Sp) : Eg skal få stille følgjande spørsmål til justisministeren:

       « Ifølgje oppslag i media går ei arbeidsgruppe som er sett ned av Justisdepartementet, inn for å leggje ned alle kystradiostasjonane, med unntak av hovudredningssentralane i Bodø og Sola. Kystradioen representerer ein viktig tryggleiksfaktor for fiskerinæringa og anna maritim verksemd. Forslaget har derfor skapt sterk uro blant folk langs kysten.

       Vil statsråden sørgje for at kystradiostasjonane blir oppretthaldne? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Som ansvarlig minister for samordning av norsk redningstjeneste er jeg svært opptatt av at vi har en godt fungerende redningstjeneste.

       En god redningstjeneste er avhengig av tilfredsstillende kommunikasjonstilgang. En viktig ressurs i denne sammenheng er kystradioene. I dag har vi ni bemannede kystradiostasjoner i Norge, herunder en på Svalbard. Bruk av mobiltelefon og kommunikasjon over satellitter har gradvis medført en reduksjon i den kommersielle trafikken til Kystradioen. Nød- og sikkerhetstjenesten er derfor blitt Kystradioens primæroppgave.

       Den generelle teknologiske utviklingen er i dag kommet så langt at det er naturlig å vurdere muligheten for å videreutvikle nød og sikkerhetstjenesten til sjøs ved å automatisere noen kystradiostasjoner.

       Jeg har i likhet med representanten Ringstad også registrert en viss bekymring blant kystbefolkningen etter at den nevnte rapporten ble lagt fram.

       Rapporten har vært ute på en bred høring, og mitt departement arbeider for tiden med å sy sammen alle høringsuttalelsene og utarbeide et beslutningsunderlag. Jeg vil derfor ikke her og nå komme med noen endelig anbefaling om hvorledes den kystradiostrukturen skal se ut. Derimot kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke vil gå inn for en løsning som på noen måte skal svekke dagens nød- og sikkerhetstjeneste til sjøs.

Jorunn Ringstad (Sp) : Eg forstår av svaret frå statsråden at han ikkje er villig til å gå særleg djupt inn i problemstillingane, men eg har lyst til å streke under at dette er eit spørsmål som opptek folk langs kysten svært sterkt. Og eg reagerer litt når statsråden peikar på at mobiltelefonen på ein måte skal vere litt av framtidas løysing. Vi veit alle at forholda for mobiltelefon er veldig varierande, så det er vel ikkje noko vi kan stole på.

       Det er òg verdt å nemne at dagens ni desentrale kystradiostasjonar har investert 55 mill. kr i nytt teknisk utstyr, som skal takast i bruk i løpet av året. Det er vel ikkje grunn til å tru at statsråden og eg er ueinige om at kystovervaking er eit svært aktuelt tema, ikkje berre på grunn av småbåttrafikk og fiskebåtar, men òg sett i lys av den varsla oljetransporten frå Nord-Russland. Vil statsråden sjå kva høve han har til å utnytte ressursane som kystradiostasjonane står for, og eventuelt bidra til å styrkje nettopp den rolla kystradiostasjonane har hatt og har i dag?

Statsråd Odd Einar Dørum : Nå var min henvisning til mobiltelefon ikke en analyse av framtidige løsninger. Det var en beskrivelse, hvor jeg sa at bruk av mobiltelefon og kommunikasjon over satellitter gradvis har medført en reduksjon i den kommersielle trafikken til Kystradioen pr. i dag.

       Så gikk jeg ikke inn på den framtidige løsningen rett og slett av den grunn som jeg nevnte, at den har vært ute på en bred høring, og vi bearbeider dette nå til et beslutningsunderlag. Det er helt rett som representanten sa, jeg har ikke tenkt å gå dypere inn i det utover det jeg har slått fast, og som jeg gjerne gjentar, at jeg ikke vil gå inn for en løsning som på noen måte svekker dagens nød- og sikkerhetstjeneste til sjøs. Det sier jeg fordi jeg akkurat som representanten har mange sterke opplevelser av hva sikkerheten betyr langs kysten vår.

Jorunn Ringstad (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Eg vil berre peike på at kystradiostasjonane overvaker eit stort tal nødkanalar. Med tanke på infrastruktur kan vel Noreg mest samanliknast med Canada og Storbritannia, som begge i dag har ca 20 kystradiostasjonar. Det er vurdert ut frå risiko og effektiv bruk av ressursar.

       Etter det eg kjenner til, har ikkje brukarane vore inne i arbeidet som arbeidsgruppa har utført, og faginstansane utgjer mindretalet i arbeidsgruppa. Det er òg svært delte meiningar om økonomien i det fleirtalet i arbeidsgruppa går inn for.

       Sjølv om statsråden no ikkje vil gå inn på konklusjonar, har eg lyst å stille spørsmålet: Vil statsråden før han konkluderer i denne saka, syte for at økonomien i fleirtalet sitt forslag blir grundig vurdert? Det er ikkje grunn til å endre noko som fungerer godt. Vil statsråden òg syte for at det blir gjennomført ei grundig risikovurdering der òg brukarane blir trekte inn?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil ikke gå inn på detaljer av min håndtering av saken når den kommer så langt, annet enn at jeg vil være sikker på at de spørsmål som skal stilles, er vurdert, og det vil være helt selvsagt at økonomi er en del av det. Det er det jo for alle som skal ha ansvar for å forvalte de budsjetter som står til rådighet, så det vil jeg gå inn i. Og fordi jeg ikke har gått inn i dette, gav jeg ikke noe annet svar enn det jeg gav, nemlig at det er en sak jeg vil gå inn i med de ulike sider som hører spørsmålet til.

Spørsmål 9

       Harald T Nesvik (FrP) : Jeg vil få lov å stille helseministeren følgende spørsmål:

Statsråd Dagfinn Høybråten : Remicade er et revmatismelegemiddel som i dag har sin vesentlige bruk i sykehus. Behandling med Remicade dekkes derfor over helseforetakets basisbudsjetter og gjennom innsatsstyrt finansiering. Etter Stortingets vedtak skal imidlertid finansiering av Remicade ikke lenger dekkes av helseforetakene, men av folketrygden.

       Folketrygdloven § 5-1 bestemmer i tredje ledd at trygden ikke yter stønad til bl.a legemidler i « den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning ». Det følger videre av lov om spesialisthelsetjenesten at det er sykehusene selv som har finansieringsansvaret for de legemidler som anvendes i pasientbehandlingen. Dette innebærer at folketrygden ikke kan ta over sykehusenes finansieringsansvar for Remicade uten at folketrygdloven først endres. Dette gjorde jeg klart for Stortinget under budsjettbehandlingen før jul.

       Jeg vil på denne bakgrunn legge fram en odelstingsproposisjon med de nødvendige lovendringsforslag. Jeg vil i vår gjennomføre den nødvendige høring og deretter legge saken fram for Stortinget. Lovendringen vil så bli fulgt opp i budsjettsammenheng.

Harald T Nesvik (FrP) : Jeg takker for svaret

       Jeg stiller meg litt undrende når helseministeren sier at han skal sende Stortingets vedtak ut på høring. Så vidt jeg vet, har Stortinget i denne saken gitt et svært klart signal, et svært klart vedtak om hva som skal gjennomføres. At statsråden eventuelt må rådføre seg med sine spesialister i departementet for å få utformet lovteksten, støtter jeg fullt ut. Men å sende et stortingsvedtak ut på høring om hvorledes det skal være - da vil jeg spørre om helseministeren har tenkt å legge seg på en ny praksis med å sende Stortingets vedtak ut på høring.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er ingen tvil om at Stortingets vedtak skal gjennomføres. Det vil jeg gjøre helt klart. Men det følger av min utredningsplikt overfor Stortinget at når jeg legger fram et lovendringsforslag, må det være underbygd og utredet. Et ledd i den prosessen er å sende det på høring.

       Men realiteten i Stortingets vedtak, at dette skal overføres fra folketrygdfinansiering til sykehusfinansiering, vil bli fulgt opp, som forutsatt.

Harald T Nesvik (FrP) : Jeg takker igjen for svaret.

       Men fortsatt stiller jeg meg spørrende til det at stortingsvedtaket skal sendes ut på høring, for jeg synes vedtaket er tindrende klart. Og det må være rimelig raskt å få gjennomført et lovarbeid i denne saken og få ordningen på plass. Jeg håper at helseministeren minimum får på plass en odelstingsproposisjon i forkant av revidert nasjonalbudsjett, slik at ordningen kan gjøres gjeldende i forbindelse med det.

       Dette er jo en litt underlig situasjon, når vi i løpet av ett år klarte å vedta at alle sykehus skulle overføres til staten. Den største helsereformen som Norge noen gang har sett, brukte man altså ca et år på å vedta, og så skal man bruke nesten tilsvarende tid på å endre én liten paragraf i folketrygdloven, slik at revmatismepasienter skal få mulighet til å få legemiddelet Remicade.

       Vil helseministeren i hvert fall gi det signal at senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett er dette på plass og Stortingets vedtak oppfylt?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil først understreke at behandling med dette legemiddelet i dag dekkes innenfor helseforetakets basisbudsjetter, gjennom innsatsstyrt finansiering. Det er ikke slik at det ikke er noen finansiering av denne type behandling i dag.

       Når det er sagt, skal jeg, uten konkret å gå inn på datoer, forplikte meg til å gjennomføre dette så raskt som det overhodet er forsvarlig.

       John I Alvheim (FrP) : Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

       « Norge har over særdeles lang tid hatt dårlige behandlingstilbud til unge mennesker med spiseforstyrrelser. Modum Bads Nervesanatorium, som har en spesialenhet for spiseforstyrrelser, opplyser at de ikke kan ta imot de dårligste pasientene.

       Vil statsråden sørge for at avdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, en av de få spesialavdelinger vi har, får ressurser til også å ta imot de alvorligste tilfellene av spiseforstyrrelser, da disse er i en livstruende situasjon? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først gi representanten Alvheim rett i at behandlingstilbudet til unge mennesker med spiseforstyrrelser ikke er godt nok mange steder i landet. Av den grunn fikk jeg utarbeidet en egen strategiplan mot spiseforstyrrelser i min forrige periode som helseminister. Jeg legger vekt på at denne blir fulgt opp. Blant annet er de regionale helseforetakene bedt spesielt om å følge opp strategiplanen innen spesialisthelsetjenestene. Selv om situasjonen i dag er at det gis behandling til mennesker med spiseforstyrrelser ved alle poliklinikker i psykisk helsevern, både for voksne og for barn, er det behov for ytterligere å styrke tilbudet.

       Behandlingstilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser ved Modum Bads Nervesanatorium er blitt prioritert. I 1999 ble dette behandlingstilbudet styrket med 4 mill. kr for å utvide kapasiteten med sju plasser. Denne styrkingen ble økt med 1,8 mill. kr i 2000 og er siden videreført.

       Det er viktig at personer med alvorlige somatiske komplikasjoner får behandling for spiseforstyrrelser ved en avdeling som har tilknytning til et somatisk sykehus. Begrensningene som gjelder behandling av mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser ved Modum Bad, skyldes først og fremst lang avstand til somatisk sykehus. I tillegg er behandlingsprogrammet der gruppebasert og faglig vurdert som lite egnet til de svært undervektige pasientene. Departementet er ikke kjent med at institusjonen ønsker å utvide behandlingstilbudet til de alvorligste tilfellene av spiseforstyrrelser, slik det er antydet i spørsmålet.

       Jeg vil imidlertid vektlegge at det innenfor det samlede behandlingsapparatet i landet skal bygges opp et tilstrekkelig og godt tilbud til dem som er alvorlig syke av spiseforstyrrelser. Dette arbeidet har prioritet.

       I forbindelse med strategiplanen mot spiseforstyrrelser bygges det flere steder i landet opp spesialiserte tilbud til pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. La meg nevne et par eksempler: Ved psykiatrisk klinikk ved Haukeland Sykehus er det fra november i fjor opprettet en spesialenhet for de mest behandlingskrevende pasientene med spiseforstyrrelser. Målgruppen er de over 18 år. Enheten vil starte opp med fire senger, men planlegger en utvidelse til fem senger. De planlegger å utvide det dagtilbudet de har i dag for to-tre pasienter, til å gjelde ti-tolv pasienter. Det er bevilget 7 mill. øremerkede kr til dette for 2002.

       I tillegg til Haukeland Sykehus har Helseregion Midt-Norge opprettet et regionalt fagteam for spiseforstyrrelser fra 1. september i fjor. Dette er første skritt i etablering av en spesialenhet for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Pr. 1. februar 2002 har de fire plasser ved sykehuset i Levanger. Dette behandlingstilbudet er de i ferd med å videreutvikle.

       Jeg vil også peke på at gjennom prosjektet for kjøp av tjenester i utlandet er mennesker som lider av alvorlige spiseforstyrrelser, en prioritert gruppe. Gjennom et eget prosjekt i denne forbindelse fikk 28 pasienter med alvorlige lidelser behandling i utlandet i 2001. Dette prosjektet er også viktig for å bidra til kompetanseoverføring til Norge. Innenfor rammen av en samarbeidsavtale mellom Norge og Frankrike tar vi nå sikte på å utarbeide et program for utveksling og utdanning av personell.

       Jeg vet at det fremdeles gjenstår en god del før vi har et godt behandlingstilbud til denne gruppen, og jeg ser det som svært viktig å prioritere dette i tråd med strategiplanen. Samtidig vil jeg peke på at vi har en del utfordringer også når det gjelder det forebyggende arbeidet, slik at færrest mulig kommer i en situasjon som gjør at de utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse.

John I Alvheim (FrP) : Jeg takker helseministeren for svaret. Det var interessant å høre om samarbeidet med Frankrike.

       En spesialavdeling, uansett hvilken disiplin, som ikke kan ta imot de mest alvorlige tilfellene - og i denne sammenheng pasienter med langt fremskreden bulimi og anoreksi - bør etter min mening ikke få opprettholde betegnelsen « spesialavdeling ».

       Vi har i Norge i dag mellom 300 og 500 unge mennesker helt ned i 12-årsalderen som har alvorlige spiseforstyrrelser som bulimi og anoreksi, og som har store problemer med å få behandling. Ofte er løsningen akuttinnleggelser i somatiske sykehus for sondefôring og så tilbakeføring til hjemmet uten adekvat psykiatrisk oppfølging.

       Jeg er også kjent med at det skal etableres et senter ved Haukeland Sykehus. Jeg mener jeg hørte at helseministeren nå sa at det var for pasienter over 18 år - det er mulig jeg hørte feil, jeg vil gjerne ha det bekreftet - men hva med de pasientene som er langt yngre enn 18 år, noen er bare 12-13 år? Vil den nye avdelingen ved Haukeland Sykehus også være i stand til å ta imot disse pasientene?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig i at de spesialavdelingene som er rettet inn mot de tyngste og de mest alvorlige tilfellene, må ha den nødvendige tilknytning til somatisk helsetjeneste, for det er helt nødvendig å ha et tett samspill mellom psykiatri og somatikk. Det betyr ikke at vi ikke trenger andre typer tilbud, à la det som er etablert, med tilslutning fra Stortinget, ved Modum Bad.

       Det er ingen tvil om at tilbudet ved Modum Bad fyller et betydelig behov. De kunne ha tatt inn langt flere enn det de faktisk gjør. Så her tror jeg en må se det slik at det ene ikke kan utelukke det andre. Jeg vil arbeide for at vi skal få en generell styrking av dette, og at tilbudene også blir målrettet inn mot yngre aldersgrupper enn de som er over 18 år.

John I Alvheim (FrP) : Jeg takker igjen for svaret.

       Jeg tror at dette er en sak som må prioriteres ganske høyt. Det har for så vidt denne regjeringen så langt gjort, og også den tidligere Bondevik-regjeringen. Men vi er på langt nær kommet til målet.

       Når vi opererer med spesialavdelinger som eksempelvis den på Modum Bad, og man får til svar at disse pasientene er for dårlige til å bli tatt imot der, er det noe som skurrer hos meg. Man trenger ikke å ha fysisk tilknytning til et somatisk sykehus. Når det gjelder Modum Bad, vil løsningen være å tilføre sykehuset ressurser, altså personalressurser, som også er i stand til å ivareta dette med kunstig ernæring og tvangsernæring av disse pasientene, samtidig som de er under psykiatrisk behandling.

       Mitt siste spørsmål er: Vil helseministeren igjen ta kontakt med Modum Bad og spørre om de kan vurdere å påta seg disse tunge pasientene hvis de får tilstrekkelig med ressurser, som personell og spesialpersonell?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har vært i kontakt med ledelsen ved Modum Bad, og deres vurdering er at det ikke vil være faglig forsvarlig for dem å ta imot pasienter som trenger tjenester i grenselandet mellom psykiatri og somatikk. Det synes jeg at jeg må forholde meg til.

       Dersom Modum Bad skulle søke om en utvidelse av sine tjenester, ville vi selvfølgelig behandle søknaden med velvilje. Vi har stor tro på det behandlingsopplegget som man generelt har ved Modum Bad. Men foreløpig har de altså ikke ønsket eller søkt om en slik utvidelse.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Flere tusen norske barn vokser i dag opp med homofile foreldre. Forskning viser at disse barna vokser opp på lik linje med barn i heterofile forhold.

       Mener statsråden det er riktig at vi skal diskriminere folk som oppsøker et tilbud i Helse-Norge på bakgrunn av seksuell legning, og vil statsråden endre loven slik at også kvinner som ikke er gift, kan få adgang til kunstig befruktning? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I den første loven om kunstig befruktning fra 1987 var tilbudet begrenset til å gjelde ektepar. Da St.meld.nr.25 (1992-1993), Om mennesker og bioteknologi, ble fremlagt i 1993, var regjeringen Harlem Brundtland opptatt av at hensikt, midler, verdier og konsekvenser vedrørende ordningen måtte drøftes i et etisk perspektiv. En av drøftingene den gang var hvorvidt ordningen skulle utvides til også å omfatte samboere. Kunstig befruktning ble etter dette utvidet til å bli et tilbud til ektepar og stabile samboere av ulikt kjønn. Hvorvidt dette også skulle gjelde homofile samboere, var den gang ikke et sentralt spørsmål. Sosialkomiteen understreket imidlertid at den støttet den daværende regjerings syn når det gjaldt målgruppen for tilbudet.

       Kunstig befruktning er et tilbud fra helsetjenesten for å avhjelpe mannlig og kvinnelig medisinsk infertilitet eller infertilitet som på annen måte er uforklarlig. Jeg kan i forhold til dagens lov derfor ikke se at det er riktig å snakke om noen diskriminering på grunn av seksuell legning i disse tilfellene. Årsaken til barnløsheten for kvinner som lever i lesbiske forhold, er en annen enn det som er lovgivers begrunnelse for tilbudet - medisinsk eller på annen måte uforklarlig ufrivillig barnløshet.

       Regjeringen vil i nær fremtid legge fram en stortingsmelding om evaluering av bioteknologiloven. Jeg vil her ikke foreslå utvidelser når det gjelder hvem som skal få tilbud om kunstig befruktning. Stortinget vil imidlertid få anledning til å diskutere disse spørsmålene i en bredere sammenheng når meldingen blir lagt fram.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke helseministeren for svaret.

       Vi vet at på dette feltet, som er et vanskelig felt for mange, har det vært veldig stor bevegelse de siste ti årene. Siden Stortinget behandlet partnerskapsloven i 1992, vet vi også at det i det norske samfunnet har skjedd store endringer, som vi senest sist uke fikk undersøkelser om.

       Vi har den siste tiden sett en ny holdning og en ny linje fra Kristelig Folkeparti når det gjelder mange verdispørsmål. Vi vet også at Kristelig Folkeparti nå har endret holdning når det bl.a gjelder det å sidestille samboendes og giftes rettigheter.

       Vi vet at så mange som kanskje 20.000 barn i dag vokser opp med homofile foreldre, og heldigvis har disse barna det like bra som barn med heterofile foreldre.

       Da blir spørsmålet som enhver politiker med makt er nødt til å stille seg: Er det slik at vi ønsker å åpne for denne muligheten, slik at vi kan få dette i tryggere og mer ordnede former enn det som faktisk er situasjonen i dag? Det er mitt konkrete spørsmål til statsråden.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som helseminister må jeg forholde meg til hva helsetjenesten skal tilby av helsetjenester overfor befolkningen, og på hvilket grunnlag.

       Jeg har i mitt svar ikke gått inn på de mer familiepolitiske spørsmålene som representanten Bekkemellem Orheim nå reiser, men forholdt meg til hva som er den faglige medisinske begrunnelse for det tilbudet som helsetjenesten faktisk gir i dag, og jeg kan ikke se at den utviklingen som representanten Bekkemellem Orheim viser til, har endret på grunnlaget i så måte. Hvis man vil gå inn i en diskusjon om endring av helsetjenestens tilbud på et annet og utvidet grunnlag, kan man selvfølgelig gjøre det.

       Regjeringen har ikke til hensikt å foreslå endringer på dette punktet, men i meldingen om evaluering av bioteknologiloven vil spørsmålet bli drøftet, og Stortinget vil få anledning til å gjøre de vurderinger som Stortinget ønsker å gjøre i så måte.

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Statens helsetilsyn la i juli 2001 fram en rapport om tilstanden for helsetilbudet til skoleungdom. Den avdekket store mangler i tilbudet om skolehelsetjeneste, spesielt i videregående skole. Rapporten inneholdt også flere konkrete anbefalinger til forbedringer.

       Hva vil statsråden gjøre for å bedre helsetilbudet for barn og unge? »

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg takker for svaret, som jeg også oppfatter som en vilje til å bedre helsetilbudet for barn og unge.

       I Kristelig Folkeparti har vi i lengre tid vært bekymret for dette helsetilbudet. Statens helsetilsyn påviste jo også i fjor sommer alvorlige mangler. Spesielt mangler elever i de videregående skoler en skolehelsetjeneste. I denne rapporten påpekte også Helsetilsynet at kommuner skjærer ned på tilbudet til skolehelsetjenesten, og at enkelte kommuner også legger ned helsesøsterstillinger, for så å opprette dem på nytt ved hjelp av midler fra Opptrappingsplan for psykisk helse.

       Statsråden viser i svaret sitt til målet om at 20 % av tilskuddene i psykiatriplanen skal gå til barn og unge, mens han selv sier at rapportene nå viste - hvis jeg ikke oppfattet det feil - 13 %

       Er statsråden fornøyd med at bare 13 % av tilskuddene går til barn og unge? Hva vil statsråden gjøre overfor de kommunene som legger ned stillinger, for så å opprette dem på nytt ved hjelp av midler fra denne opptrappingsplanen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først si at kommuner som ikke prioriterer forebyggende helsearbeid, og som ikke prioriterer helsestasjonsvirksomhet rettet inn mot barn og unge, prioriterer meget dårlig i forhold til framtiden, og de skaffer seg selv betydelige problemer som de senere har ansvaret for å reparere. Det er rett og slett en meget kortsiktig politikk.

       For det andre må jeg si at opptrappingsmidlene innenfor psykisk helse skal gå til en opptrapping, og det er ikke anledning til å kutte i bunnen, slik representanten Lyngstad nå viste til eksempler på. Det vil bli fulgt opp.

       For det tredje vil jeg si at jeg ikke er fornøyd når det gjelder andelen av midlene som går til barn og unge. Det har jeg gitt klart uttrykk for, både overfor sykehusforetakene og overfor kommunene, og i rundskrivet for 2002 er målet om 20 % andel til barn og unge av opptrappingsmidlene understreket, og det vil også bli fulgt opp.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg takker for svaret.

       Jeg er glad for at statsråden vil stå på sine ambisjoner her, og at han ønsker å følge dette opp både overfor helseforetakene og i en dialog med kommunene.

       Statsråden sier også i sitt svar at han gjennom en felles forskrift ønsker å samordne skolehelsetjenesten og helsestasjonene i det han kaller ungdomshelsetjenesten, og perspektivet om at skolehelsetjenesten og disse ungdomshelsestasjonene kan utfylle hverandre, deler jeg.

       Men fordelen med skolehelsetjenesten er at den lett når mange, og den er også lett tilgjengelig for ungdom, nettopp fordi den er plassert på skolen, f.eks i den videregående skolen. Overfor elever i den videregående skolen blir det da viktig med et nært og godt samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og skoleeiere, altså fylkeskommunen. Og elever i den videregående skolen kommer jo også fra flere kommuner.

       Vil statsråden fokusere spesielt på behovet for et interkommunalt samarbeid, et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og kommuner/fylkeskommuner, i arbeidet med helsetjenestetilbudet videre?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg tror at utgangspunktet nemlig at helsestasjonene i sin alminnelighet og skolehelsetjenesten i særdeleshet møter store deler av den aktuelle befolkningen i en viktig livsfase, er en nøkkel i forhold til å drive godt folkehelsearbeid og forebyggende helsearbeid i Norge. Og den må vi ta vare på. Da må vi sikre et godt samspill mellom nivåene, der eieren av skolen og den ansvarlige for kommunehelsetjenesten er to forskjellige nivåer. Jeg kan forsikre om at i mitt videre arbeid med dette vil dette helhetsperspektivet være sentralt.

       Signe Øye (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Fredrikstad kommune planlegger 73 boliger for folk med psykiske lidelser eller rusproblemer. Planene er helt avhengig av tilskudd fra den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse. Nå viser det seg at staten gir tilskudd til kun fem omsorgsboliger i Fredrikstad og bare 24 boliger i hele Østfold for 2002.

       Mener statsråden at dette er en satsing innenfor området psykiatri og rus, og hva vil statsråden foreta seg for at planene Fredrikstad kommune har, kan gjennomføres? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Opptrappingsplanen innebærer en omfattende satsing på psykisk helse. Det er et bredt spekter av virkemidler som tas i bruk for å nå målene i Stortingets vedtak. Ett av disse er satsingen på byggingen av 3.400 omsorgsboliger.

       Rammen for tilsagn til omsorgsboliger ble i forbindelse med budsjettbehandlingen i Stortinget fastsatt til 440 boliger for 2002. Denne rammen fordeles bl.a på bakgrunn av folketall, på tilsvarende måte som for handlingsplanen for eldre. Dette er bakgrunnen for rammen på 24 boliger til Østfold i 2002.

       Jeg er av fylkeslegen i Østfold gjort kjent med at Fredrikstad har planer for 82 boliger i løpet av opptrappingsperioden. Fylkeslegen har hittil gitt klarsignal for 26 boliger finansiert over opptrappingsmidler. Fredrikstad vil i alt kunne påregne å få finansiert om lag 45-50 boliger over planen, slik totalrammene nå ligger. Hittil i perioden har Østfold fått tilsagn om 70 boliger. Bare Akershus har fått tilsagn om tilskudd til flere boliger enn Østfold, med 75. Jeg minner ellers om at kommunene har et generelt ansvar for å yte botiltak for dem som har særskilte behov, uavhengig av opptrappingsplanen.

       Jeg oppfatter representanten Øyes spørsmål slik at en ser tilskudd til boliger over opptrappingsplanen i sammenheng med satsingen på bedre livsvilkår for mennesker med rusproblemer. Opptrappingsplanen for psykisk helse er i utgangspunktet ikke en satsing innenfor rusområdet. Det er likevel tiltak i planen for personer med dobbeltdiagnoser, og disse vil kunne nyte godt av boliger over opptrappingsplanen.

       Kommunene er nå bedt om å melde inn totalbehov for omsorgsboliger til planens målgruppe innen 1. august 2002. Ved den statusgjennomgang og ajourføring av opptrappingsplanen som jeg nå har igangsatt, er det også aktuelt å vurdere rammen for omsorgsboliger. Det vil jeg komme tilbake til i budsjettproposisjonen til høsten.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Problemet er jo at Fredrikstad allerede har kommet så langt i planene med de 73 boligene at de er klare til å stikke spaden i jorda. Fredrikstad kommune har ikke så god økonomi at de kan ta et slikt løft alene, men er helt avhengig av det tilskuddet som staten har sagt de skal gå inn med. Det er også slik at kommunen har planlagt med bakgrunn i et statlig krav. Da er det grunn til å spørre: Hvorfor har ikke statsråden orientert kommunene om at rammen for tilsagn til omsorgsboliger for 2002 er fastsatt til bare 440 boliger på landsbasis - altså bare er en femdobling av det Fredrikstad alene ber om? Når dette stopper opp, må helseministeren se at dette får det ringvirkninger for hele psykiatrireformen. Jeg spør helseministeren: Finnes det ingen mulighet for at Fredrikstad kan få satt i gang mer enn de fem boligene som det nå ser ut til at de får i 2002?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil minne om at jeg har å holde meg til den satsing på psykisk helse som er vedtatt av Stortinget, både når det gjelder kroner, og når det gjelder denne konkrete tilsagnsrammen. Jeg kan ikke fordele tilsagn utover det Stortinget har gitt meg fullmakt til. Den tilsagnsrammen og den satsingen som er vedtatt av Stortinget, er helt i tråd med det Stoltenberg-regjeringen foreslo i sitt budsjettopplegg for 2002. Det synes jeg det er greit å minne om i denne debatten.

       Når det er sagt, vil jeg si at det er min oppfatning at vi gjennom den totaloversikt som vi nå innhenter fra kommunene pr. 1. august, skal foreta en vurdering av hva som er det samlede behovet i forhold til det Stortinget vedtok da opptrappingsplanen første gang ble behandlet i 1998. Jeg vil komme tilbake til Stortinget i budsjettsammenheng med en vurdering av det. Enn så lenge må jeg styre på grunnlag av de vedtak Stortinget har fattet.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det har også blitt gitt uttrykk for - bl.a fra representanten Odd Holten, som også representerer Kristelig Folkeparti - at tilskuddet fra staten er avhengig av rammene for Husbanken for neste år. Nå kjenner jo alle til at Regjeringen har kuttet i rammene for Husbanken for inneværende år. Da vil jeg spørre statsråden: Er denne bevilgningen avhengig av de bevilgningene som er gitt til Husbanken for inneværende år?

       Nå har jo kommunalministeren i spontanspørretimen i dag sagt at de vil komme tilbake til spørsmålet om det er behov for å øke rammene til Husbanken i revidert. Er det da slik at saken kan løses dersom man øker Husbankens rammer for i år?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Rammene som er satt for tilsagn til omsorgsboliger innenfor Opptrappingsplan for psykisk helse, er egne rammer og egne bevilgninger, gitt av Stortinget til dette formålet. De skal gå til det formålet. Det er oppfølgingen av disse rammene som nå skjer gjennom Sosial- og helsedirektoratet og fylkeslegene ut mot den enkelte kommune. Stortinget vil, når vi har innhentet oversikt over kommunenes totale behov, få anledning til å vurdere omfanget av denne satsingen og tempoet i satsingen gjennom den ordinære budsjettbehandlingen.

Presidenten: Spørsmålene 15 og 16 vil bli behandlet til slutt i spørretimen.

       Vi går så til spørsmål 19, da spørsmålsstillerne for spørsmålene 17 og 18 ikke er til stede i salen.

Spørsmål 19

       Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

       « I spontanspørretimen den 27. februar 2002 sa utdanningsministeren om skolesituasjonen i Tromsø bl.a.: « De fleste der vil mene at skolene er i elendig forfatning, men jeg synes ikke det har noen særlig hensikt at jeg som utdanningsminister bare bruker tiden min på å skjelle ut kommuneledelsen der, men heller bistår dem i å prøve å få til en bedre skole. »

       Hva vil statsråden konkret gjøre for å bedre forholdene i Tromsø-skolene? »

Statsråd Kristin Clemet : Det er kommuner og fylkeskommuner som har ansvaret for grunnopplæringen i Norge. Staten har på sin side et overordnet ansvar i forhold til regelverk og rammebetingelser for skolene.

       Norsk skole ligger på verdenstoppen når det gjelder ressursbruk. Likevel viser internasjonale undersøkelser at norske elever ikke ligger på verdenstoppen når det gjelder kunnskap i basisfagene, sammenlignet med elever fra andre land. Sammenligninger mellom kommunene i Norge viser også at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom ressursinnsats og resultater. Derfor mener jeg at en av hovedutfordringene i norsk skole er å bedre kvaliteten, slik at elevenes resultater står i forhold til de ressursene som allerede blir lagt inn.

       Likevel er det slik at Tromsø kommune, sammen med de andre større byene i Norge, står overfor særlige utfordringer. Regjeringen har allerede varslet at den vil fremme en egen storbymelding som tar opp disse utfordringene.

       For å bidra til å heve kvaliteten i norsk skole har jeg nedsatt et kvalitetsutvalg som skal vurdere hele grunnopplæringen. Utvalget skal innen 1. april 2003 fremme forslag over et bredt spekter. Parallelt med dette vil departementet se på organisering og styring av grunnopplæringen i tillegg til finansiering og regelverk. Jeg arbeider også for at skolene og deres eiere i større grad skal bruke det handlingsrommet som faktisk finnes i dag. Jeg har bedt Læringssenteret etablere en ordning med bonusskoler, som skal være et incentiv for skolene til å gå nye veier i arbeidet med å bedre kvaliteten. Gjennom en ny praksis når det gjelder å godkjenne forsøk, vil jeg bidra til økt mangfold. Endringer i reglene om godkjenning av privatskoler kan også bidra til dette.

       Som alle vet, er lærerne skolens viktigste ressurs. Det er derfor viktig å sikre at kompetansen hos lærerne alltid er god i forhold til de utfordringene skolehverdagen inneholder. I år vil staten bruke ca 200-250 mill. kr på videre- og etterutdanning av lærere, i tillegg til de midlene skoleeierne selv bruker. For å sikre tilgang på nok lærere i fremtiden har jeg satt i gang en kampanje for å rekruttere søkere til lærerutdanningen, og jeg vil fremme en melding om lærerutdanningen i løpet av våren.

       Jeg er også opptatt av læringsmiljøet for den enkelte. For å bedre det fysiske arbeidsmiljøet i skolen er det i budsjettet for 2002 vedtatt en satsing på skoleanlegg som gjør det mulig for kommunesektoren å ta opp rentefrie lån på til sammen 15 milliarder kr. I tillegg vil jeg om kort tid fremme en proposisjon med forslag til nye lovbestemmelser om elevenes arbeidsmiljø. Jeg har også bedt Læringssenteret utarbeide en helhetlig plan for arbeidet med lærings- og oppvekstmiljø.

       Som representanten Konglevoll forstår, arbeider jeg med en rekke tiltak som hver for seg og samlet vil bidra til å bedre kvaliteten i norsk skole. Disse tiltakene vil naturligvis også Tromsø kunne ha nytte av i sitt arbeid med å oppfylle ansvaret sitt for grunnskolen i kommunen.

       Det er slik, som jeg er blitt fortalt av Ungdomsrådet, at man i Tromsø-skolene i dag sliter med temperaturer på kanskje 12 grader. Det er slik at gardinene blafrer, og det regner inn i klasserommene. Det er ikke et arbeidsmiljø som motiverer til læring. Det er viktig å satse på kvalitet, og det er viktig å satse på innhold, men når man hører om elever som får vondt i hodet etter en halv skoledag, hjelper ikke det på konsentrasjonen.

       Når jeg stiller spørsmål om de konkrete utfordringene i Tromsø-skolene, er det også fordi skolepolitikk nettopp handler om konkrete utfordringer - om den konkrete skolehverdagen i hver enkelt kommune. Ut fra det statsråden sa i spontanspørretimen forleden om at hun ville hjelpe Tromsø til å få til en bedre skole, vil jeg igjen repetere spørsmålet: Hva vil hun konkret gjøre for Tromsø-skolene?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg er jo statsråd for hele utdanningssektoren i hele Kommune-Norge, så det er vel liten grunn til å tro at det skal være noen særbehandling av noen spesielle kommuner. Men det er klart at staten gir rammebetingelser både når det gjelder ressurser og en rekke andre forhold, noe jeg, med all respekt, mener jeg var ganske konkret på i mitt svar til representanten Konglevoll.

       Når det gjelder ressursspørsmålet, viser jeg til den låneordningen som er vedtatt, og som nettopp gjelder skolebygg. Så vidt jeg har fått vite, har Tromsø kommune meldt et behov på ca 160 mill. kr under denne låneordningen, og vi får se om den er dimensjonert riktig når vi får bedre oversikt over hvilke behov kommunene melder inn.

       Når det gjelder kommuneøkonomien generelt, ligger det inne en realvekst for 2002 i forhold til 2001. Siden budsjettet ble lagt fram, har vi også hatt en rentenedgang som bedrer kommunenes økonomi. Jeg viste spesielt til at vi vil se på storbyenes situasjon, og så viste jeg til en rekke andre tiltak som vedrører Tromsøs mulighet til å bedre skolene. Innenfor gitte rammer vil det jo være mulig for kommunen å løse en oppgave på forskjellige måter, så det er også et ansvar for Tromsø kommune å prioritere riktig.

Synnøve Konglevoll (A) : Når det gjelder den låneordninga som arbeiderpartiregjeringa foreslo, og som stortingsflertallet følger opp, er det klart at det er en viktig ordning. Når Tromsø kommune har meldt et behov på 160 mill. kr, så er det i sammenheng med at det er det man etter elevtallet mener man kan få som en rettmessig andel. Men utfordringene i Tromsø kommune er jo langt større enn som så. Da Arbeiderpartiet overtok styret i 1999, var det et etterslep i skolesektoren bare når det gjaldt bygg, på 1,2 milliarder kr. Man planlegger å bruke 800 mill. kr over fire år, og da er 20 mill. kr hvert år som en del av skolesatsinga et helt nødvendig tilskudd.

       Den skolesatsinga er bra, og mye av det andre som statsråden tar opp bl.a om lærerutdanninga, er også bra. Men for å få til en bedre skole både når det gjelder fysisk arbeidsmiljø, og også når det gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet - en skole med et godt innhold og en god oppfølging av elevene - er det helt avgjørende at man har en god kommuneøkonomi.

       Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: Er statsråden enig i at en styrking av kommuneøkonomien er det viktigste generelle tiltaket for å få en bedre skole? Er statsråden enig i at det faktisk er en forutsetning i de aller fleste kommunene? (Presidenten klubber.) Vil statsråden love at hun på denne bakgrunn vil kjempe med nebb og klør innad i Regjeringa for en styrking av kommuneøkonomien? Det er den eneste måten elever, foreldre og de som jobber (presidenten klubber) i skolen, faktisk kan tro på og oppleve at Høyre holder sine valgløfter om en økt satsing på skolen?

       Men om det at disse rammene økes, er det aller viktigste for å få til en god skole, er jeg i tvil om. Jeg tror ikke vi vet svaret på det. Det er det rett og slett ikke tilstrekkelig forsket på i Norge. Vi vet veldig lite om det vi får ut av skolen, målt i læringsutbytte, som må være det aller viktigste vi skal oppnå ved å gå på skolen i 13 år. Jeg tror personlig at kompetente eiere, kompetente arbeidsgivere, kompetent skoleledelse og kompetente lærere kanskje er den aller viktigste kilden til en bedre skole. Derfor er dette viktige satsingsområder for meg - men ressursene er selvfølgelig også viktige, og jeg har referert til hvordan vi arbeider med det.

       Sylvia Brustad (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Hedmark driver med en spredt kultur, en bred studieportefølje og en dominans av profesjonsutdanninger. Den nye finansieringsmodellen for universitets- og høgskolesektoren har trådt i kraft som en forsøksordning fra i år. I modellen, som inneholder flere elementer, kommer Høgskolen i Hedmark svært dårlig ut i tildeling av basiskomponenten og i den totale tildeling.

       Hva kan statsråden gjøre for at skolen ikke kommer urimelig dårlig ut av den nye finansieringsmodellen? »

Statsråd Kristin Clemet : Det nye finansieringssystemet ble innført fra 2002. Det består av en undervisningskomponent, en forskningskomponent og en basiskomponent. Institusjonene får i gjennomsnitt 26 % av bevilgningen knyttet til oppnådde resultater av undervisningsvirksomheten.

       Det pekes i spørsmålet på at Høgskolen i Hedmark kommer svært dårlig ut i det nye finansieringssystemet, både når det gjelder « tildeling av basiskomponenten og i den totale tildeling ».

       Dette er ikke riktig. Innføring av nytt finansieringssystem gir ingen omfordeling av budsjettmidler i 2002 i forhold til 2001. Sagt med andre ord: Alle institusjoner har lik total bevilgning i 2002 som de ville fått om finansieringssystemet ikke hadde blitt innført. Finansieringssystemet ivaretar hensynet til videreføring av ulike aktiviteter som ikke gir uttelling i den resultatbaserte delen av finansieringssystemet. Dette gjelder bl.a at institusjonene har ulike kostnader knyttet til ulik fagportefølje, distriktshensyn og flere studiesteder, og det viderefører tidligere års politiske prioriteringer. Det nye finansieringssystemet premierer universiteter og høgskoler som utvikler attraktive studier, og som får studentene til å lykkes i studieløpene.

       Høgskolen i Hedmark kommer altså i år ikke dårlig ut totalt sett. Basisfinansieringen, som er residualkomponenten i det nye finansieringssystemet, vil speile tidligere politiske prioriteringer, men er også bestemt bl.a ut fra hvilke studier institusjonen har, og antall avlagte vekttall i 2000. Finansieringssystemet legger opp til at alle institusjonene kan øke sine rammer ved økt produksjon uten at det går på bekostning av andre institusjoner.

Sylvia Brustad (A) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er nok litt overrasket over at statsråden mener at Hedmark ikke kommer dårlig ut - hvis jeg forstod statsråden rett. Da er det i hvert fall slik at Høgskolen i Hedmark og statsråden har totalt ulike virkelighetsoppfatninger. Ifølge Høgskolen i Hedmark vil skolen tape om lag 20 mill. kr. Det er svært mye, og det vil også sette den desentraliserte strukturen i fare.

       Jeg forstår det slik at den nye finansieringsmodellen skal stimulere til økt effektivitet og produksjon. Det vi nå opplever ved Høgskolen i Hedmark, er at skolen blir straffet fordi de i basisåret hadde en svært høy vekttallsproduksjon. Mener statsråden at dette er helt feil oppfattet, og mener statsråden det er et problem at en taper 20 mill. kr? Eller mener statsråden at dette ikke vil ha noen negative konsekvenser for Høgskolen i Hedmark?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg kan ikke argumentere mot at noen synes at de kommer dårlig ut, det kan en i og for seg synes hvert år. Enten vi er inne i en omlegging av finansieringssystemet eller ikke, kan man være misfornøyd med sine rammevilkår og ønske at de var bedre.

       Det er altså den forrige regjering som har lagt opp systemet for overgang til nytt finansieringssystem. Det er klart at en slik overgang alltid kan være vanskelig og krevende for alle parter, og det har den vært for departementet. Det har vært et utstrakt samarbeid med sektoren for å få dette til. Men det som det ble lagt opp til fra den forrige regjering, og som vi da har videreført, er at fastsettelsen av basisfinansieringen - mange oppfatter at basisfinansieringen er en beregnet størrelse, men det er en residualkomponent - er selve mekanismen som sikrer at ingen institusjoner endrer budsjettnivå som direkte følge av at nytt finansieringssystem etableres.

Sylvia Brustad (A) : Jeg takker statsråden igjen for svaret.

       Jeg synes det er noe rart ved modellen, i hvert fall slik den nå fungerer i praksis, og det er at de som var effektive da dette ble beregnet, straffes på bakgrunn av det. Jeg hører statsråden sier at dette skal evalueres, og det er bra. Men det jeg er redd for, er at mens gresset gror, så dør kua. Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta et initiativ til å justere modellen - en modell som gjør at Høgskolen i Hedmark og, så vidt jeg skjønner, den i Telemark som også har en spredt struktur, kommer særdeles uheldig ut i en overgangsfase - og gjøre noe med den? Og vil også statsråden være åpen for å ta et møte med Høgskolen i Hedmark for å snakke om dette?

Statsråd Kristin Clemet : La meg si at dette systemet nå virker likt for alle. Utgangsposisjonen er vektallsproduksjonen i 2000, med korrigering etter måloppnåelse for å unngå å belønne institusjoner som har hatt en lav måloppnåelse. Så vil systemet virke slik at det i fremtiden er mye større muligheter for institusjonene til selv å påvirke sine rammer ved at godt arbeid belønnes, og ved at man ikke belønner dårlig arbeid. Men det sies i St.prp.nr.1 at departementet vil komme tilbake med en vurdering av behovet for justeringer av utregningsmodellen samt størrelsen på de enkelte komponentene når vi har fått erfaring med det nye finansieringssystemet.

       Det er i grunnen svaret på spørsmålet fra spørreren. Vi vil komme tilbake til eventuelle justeringer, og vi vil særlig komme tilbake til indikatorer knyttet til forskningskomponenten. Alt det arbeidet vi foretar med hensyn til fremtidige justeringer, som har vært forutsatt hele tiden fordi vi må ha en overgangsfase her, skjer i nært samarbeid med sektoren.

       Med dette kan jeg ikke garantere at alle blir fornøyde til enhver tid, men dette er i hvert fall arbeidet som pågår. Vi vil også se på justeringer.

       Ranveig Frøiland (A) : Eg skal stilla følgjande spørsmål:

       « Skrivekunst-akademiet i Hordaland har søkt om tilskot til heilårskurs i barne- og ungdomslitteratur for studieåret 2002-2003 og fått avslag utan grunngjeving. For året 2000 fekk dei tilskott til halvårleg barne- og ungdomslitteraturkurs. Når dei no utvidar kurset, er det for å gjera sistnemnde til eit like attraktivt studietilbod innan Noreg og Norden som det heilårlege dramatikarkurset deira.

       Korleis vil statsråden forklara eit slikt avslag? »

Statsråd Kristin Clemet : Dette er en sak som skriver seg tilbake fra før min tid. Skrivekunst-akademiet i Hordaland har tidligere fått midler over statsbudsjettets budsjettkapittel 274, statlige høgskoler, til å arrangere kurs i både dramatikk og litteraturskriving for barn og unge. Disse tildelingene innebærer verken permanente krav på støtte eller støtte til økt aktivitet.

       Både Høgskolen i Telemark og Universitetet i Tromsø tilbyr også forfatterstudium. Departementet har ikke funnet å kunne prioritere nye studietilbud på dette fagområdet. Jeg vil vise til at universiteter og høgskoler de siste årene har fått redusert studieplasskapasiteten. Nye studieplasser har kun gått til prioriterte utdanninger som f.eks helsefag- og lærerutdanning.

       Statlige midler til utdanning på universitets- og høgskolenivå blir for øvrig normalt fordelt til de statlige universitets- og høgskoleinstitusjonene og til private høgskoler med eksamensrett, og det har Skrivekunst-akademiet ikke.

Ranveig Frøiland (A) : Eg skal få takka for svaret. Eg visste kva tid det vart gjeve avslag, det var ikkje av denne statsråden. Men eg trudde ikkje det var nokon partipolitikk i dette, og derfor syntest eg det var viktig å stilla spørsmålet.

       Skrivekunst-akademiet var i 1985 ein av dei første utdanningsinstitusjonane i Norden som tok tak i skriveutdanninga innan dramatikk. Det har vore gjort eit viktig arbeid i Bergen, som har hatt som konsekvens at mange tidlegare studentar har etablert seg som viktige skribentar innan dramatikk.

       Det er klart at det er viktig med helseutdanning, det skal vi ikkje diskutera, men spørsmålet mitt er: Ser statsråden det som viktig å stimulera til desse sjangrane som det her er peikt på, barne- og ungdomslitteratur, og å sjå til at staten i framtida kan vera med med litt midlar? Det er jo fylkeskommunen som står bak som etablerar i Hordaland, men KUF har vore med og gjeve statsstøtte heilt sidan 1999 til desse kursa.

       Lena Jensen (SV) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

       « Fra skoleåret 1999-2000 til 2000-2001 var det registrert 44 nedlagte grunnskoler. Nedleggelse av skoler i distriktene har pågått i flere år, og er blitt intensivert de siste årene. Resultatet av denne utviklingen er lange skolereiser for barn, svekkelse av et godt oppvekstmiljø og fraflytting.

       Ser statsråden alvoret i denne utviklingen, og hva har statsråden i så fall tenkt å gjøre med dette? »

Statsråd Kristin Clemet : Fastsettelse av skolestrukturen er et av de områdene som er overlatt til det kommunale selvstyret og lokal prioritering. Et godt oppvekstmiljø og rimelig reisetid til skolen er viktige hensyn å ivareta i denne forbindelse. Det er imidlertid også viktig å ta hensyn til endringer i bosettingsstrukturen og kommunikasjonsmulighetene. Jeg ser selvsagt at hvor skolen ligger, kan ha stor betydning i lokalmiljøet og for den enkelte elev. Det er neppe slik at den enkelte elev alltid er best tjent med at det ikke skjer noen endring i skolestrukturen. De ulike hensynene må imidlertid veies opp mot lokale behov og forutsetninger. Det betyr igjen at det til syvende og sist er velgernes stemmegivning ved valg som blir prøven på hvorvidt lokalpolitikerne her har prioritert riktig.

       Jeg vil også vise til den redegjørelsen for Regjeringens syn på moderniseringen av offentlig sektor som statsråd Norman tidligere har holdt her i Stortinget. Her fremgikk det bl.a at Regjeringen går inn for å innføre et krav om totalkostnadsberegninger ved offentlige anbud, offentlige investeringer og større omlegninger av offentlige tjenestetilbud. Som et eksempel ble det vist til at skolesentralisering da i enkelte tilfeller vil kunne fremstå som mindre aktuelt dersom det kommer frem at besparelsen for kommunen vil være mindre enn de ekstra tids- og transportkostnader som påføres barn og foreldre. Dette synes jeg er et meget viktig tiltak.

Lena Jensen (SV) : Jeg takker for svaret.

       Dette handler ikke om å frata kommunene selvstyre, dette handler om å sikre barns rettigheter i Norge, og Regjeringen er opptatt av at barn skal ha et godt og trygt oppvekstmiljø.

       Vi opplever i Norge i dag at elever har reiseavstander opp til syv mil hver dag fram og tilbake til skolen. Dette gir helseproblemer og sosiale problemer, samtidig som det gir store miljøproblemer.

       I svaret til representanten Synnøve Konglevoll sa statsråden at hun er en statsråd for hele utdanningssektoren. Det gjelder også distriktsskoler. Vil statsråden ta initiativ til et lovforslag om en maksimumsgrense når det gjelder reiseavstand for elever i grunnskolen?

Statsråd Kristin Clemet : Representanten Jensen snakket om rett og rettigheter. I den grad det refererer seg til juridiske retter og rettigheter, har man et omfattende tilsyns- og klagesystem i norsk skole. Man kan f.eks bringe saken inn for Statens Utdanningskontor hvis det står om juridiske rettigheter. Og tiltak generelt som kan stimulere til å få fornuftige skolestrukturer og ikke ufornuftige skolestrukturer, vil jeg naturligvis gjerne se på. Jeg har nevnt ett tiltak som statsråd Norman var inne på i sin redegjørelse.

       Men når representanten Jensen sier at det er få regler på skoleområdet, blir jeg litt forundret. Mitt inntrykk er at det er en stor grad av nasjonal detaljstyring på skoleområdet. Jeg stiller meg spørsmål om vi ikke bør gå motsatt vei, at vi bør ha litt mindre nasjonal styring, men tydeligere nasjonal styring, og samtidig kanskje også et sterkere tilsyn. Og så får vi vurdere hva det er som skal være absolutte rettigheter og krav i skolesystemet. Det vil vi kunne vurdere til enhver tid.

       Som sagt har jeg ikke noen planer om å fremme lovforslag om en akkurat angitt reisevei, men jeg synes kravet om totalkostnadsberegninger, som kommunene burde være interessert i uansett om det er et krav eller ikke fra statens side, bør gjennomføres.

Spørsmål 21

       Marit Arnstad (Sp) : « Reduksjonen av midler til Havforskningsinstituttet har ført til at innsatsen blant annet på flerbestandsforskning må reduseres. I en situasjon med økende bestander av sel og hval er dette svært uheldig.

       Hva vil statsråden gjøre for å sikre at forskningen på dette området kan videreføres og utvides til også å omfatte sjøpattedyr? »

Statsråd Svein Ludvigsen : Spørsmålet må bygge på en viss grad av misforståelse, for det har seg slik at bevilgningen til Havforskningsinstituttet for 2002 over Fiskeridepartementets budsjett kap. 1020 har en realøkning på 27,2 mill. kr. Det er altså langt fra en reduksjon av midler til Havforskningsinstituttet. Av realøkningen skal 4 mill. kr gå til å styrke nettopp ressursforskningen.

       I tillegg overtok Havforskningsinstituttet fra 1. januar 2002 de oppgaver innen ressursforskning som hittil har vært utført ved Fiskeriforskning i Tromsø. Dette skal danne grunnlaget for å etablere en egen avdeling av Havforskningsinstituttet i Tromsø. Havforskningsinstituttet får gjennom dette ansvaret for å forvalte den samlede nasjonale innsatsen på ressursforskning.

       Fiskeriforskning har på sin side også fått en realøkning i sitt budsjett for 2002, hvorav 4,7 mill. kr er øremerket til ressursforskning. Denne økningen utgjør sammen med økningen over Havforskningsinstituttets budsjett til ressursforskning en samlet realøkning til ressursforskning på 8,7 mill. kr i 2002.

       Hovedinnsatsen innen ressursforskningen skal være å fremskaffe et godt kunnskapsgrunnlag for en bærekraftig høsting av det marine ressursgrunnlaget.

       Det skal foretas tellinger med påfølgende bestandsberegninger på grønlandssel og klappmyss i Vesterisen i 2002. Det er foretatt tellinger for kystsel tidligere, som ligger til grunn for uttaket. Arbeidet med bestandsberegninger for hval, med hovedvekt på vågehval, skal videreføres på dagens nivå. Arbeid med hvalens fordeling i økosystemer og interaksjon med fiskeriene skal prioriteres.

       Fiskeriforskning har opparbeidet seg stor ekspertise på sjøpattedyr. Innenfor den nye organiseringen, hvor denne ekspertisen vil inngå som en del av Havforskningsinstituttet, ser jeg for meg en betydelig styrket innsats totalt sett på sjøpattedyrforskningen i Norge.

       I stedet for å være beskjemmet over en redusert forskningsinnsats på sjøpattedyr, som da ikke er tilfellet, er jeg tilfreds med å kunne si at denne forskningen har fått et styrket grunnlag, og det er både representanten Arnstad og jeg enige om er nødvendig.

Marit Arnstad (Sp) : Kommentaren til budsjettsituasjonen ved Havforskningsinstituttet og Fiskeriforskning i Tromsø er det jeg vil kalle en smule skjønnmaling, ettersom den forventede ressursinnsatsen på disse områdene i forhold til det budsjettet som ble framlagt i begynnelsen av oktober, ble kuttet ved den tilleggsproposisjonen som ble framlagt i begynnelsen av november. Så vidt jeg husker ca 7 mill. kr i minus på Havforskningsinstituttet og ca 3 mill. kr på Fiskeriforskning i Tromsø.

       Når det er sagt, vil jeg si at jeg synes det er positivt at fiskeriministeren er opptatt av dette spørsmålet. De reduksjonene som kom fra den nye regjeringen, skapte en viss usikkerhet omkring den framtidige innsatsen på dette området. Jeg synes derfor det er positivt at ministeren nå sier så tydelig at han ønsker seg en kraftigere innsats på området.

       Ellers vil jeg benytte anledningen til å spørre om en slik ny innsats ikke bare skal skje innenfor en ny organisering, men i tiden framover også kommer til å skje gjennom en helt bevisst ressursmessig prioritering.

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg vil selvfølgelig ikke ha oppfatning om det kommende budsjettet. Regjeringen skal samles på Halvorsbøle til helgen, og jeg skal vokte meg vel for å snakke om fremtiden i så måte. Derimot skal jeg garantere at for fremtiden er dette et prioritert område.

       For Regjeringen og for meg som fiskeriminister er det et ønske om økt innsats og flere midler knyttet til bestandsforskning, nettopp fordi vi må se tingene i en økosystemsammenheng. Økosystemforvaltning ligger til grunn for den politikken som har vært ført, og det ser vi både av de klare prioriteringene i budsjettet og av den innsats vi gjør for å øke uttaket av kystsel innenfor de anbefalingene som er der. Vi har økt uttaket av hval innenfor det regimet som er lagt av IWC. På den måten har vi dokumentert at vi er villig til å gå den veien som er nødvendig for å sette dette i sammenheng - da trengs det økt kunnskap om kompliserte sammenhenger - og det har vi gjort gjennom budsjettet. Det er ikke riktig å fremstille det som om kuttet på f.eks. Fiskeriforskning i Tromsø går ut over flerbestandsforskningen. Det er en realøkning som står fast, og det er jeg fornøyd med.

Spørsmål 22

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til sosialministeren:

       « Nokre kommunar legg førebels planane sine på is, med den kostnadsauke det medfører, i påvente av avklaring frå regjering og storting når det gjeld ei verdig avslutning av handlingsplanen for eldreomsorg. Andre har tilbodet til dei mest pleietrengande att å løysa, dei har ikkje noko anna val enn å fortsetja utbygginga utan pr. dato å vera tildelt tilskott.

       Kan statsråden stadfesta at dei kommunane som i dag ikkje har tilbod om heildøgns pleie og omsorg til 25 % av sine eldre over 80 år, vil få tilskott? »

Statsråd Ingjerd Schou : Regjeringens mål, slik det også er uttrykt i Sem-erklæringen, er å fullføre eldreplanen slik at de mål Stortinget har satt for planen når det gjelder dekning, enerom og modernisering av gammel bygningsmasse, nås.

       Etter at Stortinget i budsjettet sluttet seg til en utvidelse av rammen for handlingsplanen med 4.000 plasser, har vi i 2002 en ramme på 8.200 enheter til fordeling. Regjeringen har styrket den statlige styringen over midlene som bevilges gjennom eldreplanen, for å sikre at pengene går til de kommunene som har dårligst dekning, og at heldøgns pleie og omsorg prioriteres ved tildelingen.

       Så gjenstår det en bunke med søknader fra kommunene som det ikke er rom for innenfor den tilsagnsrammen Stortinget har satt. Regjeringen arbeider nå med å utarbeide en grundig oversikt over hva som gjenstår i forhold til de mål Stortinget har satt når allerede godkjente byggeprosjekter er ferdig bygd. Fortsatt er om lag halvparten av sykehjemmene og omsorgsboligene som ble reist med midler fra eldreplanen, under bygging.

       Regjeringen kommer med en sak til Stortinget denne våren om fullføringen av eldreplanen, hvor vi også vil gjøre opp status og evaluere planen i forhold til de mål Stortinget har satt for eldreplanen. Spørsmålet om en ytterligere utvidelse av tilsagnsrammen vil bli tatt opp her.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet sitt syn er at dei kommunane som har utarbeidd sine planar i samråd med Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen, skal ha eit statleg tilskott. Alt anna er både urettferdig og uakseptabelt. Det er jo òg sjølvmotseiande, for det er statlege instansar som her har gitt råd undervegs. Mange kommunar har endra planane sine fordi Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen har bidrege i forhold til sjølve planlegginga.

       Vi har forståing for ei eiga sak, som vi meiner bør innehalda både ei oversikt over innmelde behov, departementet si vurdering, departementet sine forslag og òg ein plan for rekruttering av nødvendig personell, og ikkje minst finansiering og oppfølging. Men det handlar no om å gi kommunane tryggleik, slik at dei som no held på, kan fortsetja og ikkje leggja planane sine til sides i påvente av nye signal. Det handlar faktisk om ei verdig avslutning av eldreplanen.

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg er veldig glad for at representanten Meltveit Kleppa er like opptatt av fullføringen av eldreplanen som jeg er. Det som er viktig, og som jeg også regner med at representanten Meltveit Kleppa er enig i, er at det er den rammen som Stortinget har vedtatt, som nå er til fordeling. Der har vi en streng prioritering. Det er viktig at vi holder på utgangspunktet for eldreplanen, nemlig målsettingen for den. Og det blir da en prioritering fra vår side i forhold til hvert enkelt fylke, og det er også en streng prioritering videre fra fylkesmannen til de prosjekter og kommuner som søker. Det er utgangspunktet i den vedtatte rammen.

       Så er vi i gang med å vurdere søknadene som jeg nevnte. Der er målene og kriteriene fortsatt de samme, nemlig at det skal være heldøgns pleie- og omsorgsdekning for 25 % av de over 80 år hele året, samt enerom og modernisering, som også mange kommuner har behov for.

       Vi kommer med en sak om dette til Stortinget til våren, og da får representanten Meltveit Kleppa anledning til både å vurdere saken og delta i debatten om den.

Statsråd Ingjerd Schou : Målsettingen om dekning av heldøgns pleietilbud for 25 % av dem over 80 år ligger fast. Men jeg regner også med at representanten er like opptatt som undertegnede av at det er den rammen som Stortinget har gitt, vi skal holde oss innenfor.

       Som sagt gis det anledning ved den saken om fullføring av eldreplanen som vi kommer med til Stortinget til våren, å se på hvordan vi skal klare å fullføre.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 5.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Bendiks H Arnesen til justisministeren, vil bli besvart av næringsministeren som rette vedkommende.

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til statsråden:

       « Et offentlig utvalg har foreslått å fjerne beredskapslagrene for matvarer som korn, mel og sukker i Nord-Norge. I dag dekker disse lagrene ti måneders forbruk, mens utvalget mener at det er tilstrekkelig med et lager som holder til ti dagers forbruk, og at staten kan overføre ansvaret for dette til den private dagligvarehandelen.

       Anser statsråden den foreslåtte ordningen som forsvarlig? »

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Utgangspunktet for at Nærings- og handelsdepartementet og Landbruksdepartementet under den forrige Bondevik-regjeringen nedsatte et utvalg for å se på forsyningsberedskapen av dagligvarer i Nord-Norge, var en erkjennelse av at dagens beredskapsopplegg fortsatt i for stor grad er basert på trusselbildet fra den kalde krigens dager. Ettersom det sikkerhetspolitiske trusselbildet endres, må også vår beredskapspolitikk gjøre det. Forutsetningene for beredskapsarbeidet er også endret gjennom at logistikkmønstrene og næringsstrukturen i primærnæringene, foredlingsindustrien og dagligvarenæringen endres. Utvalget har derfor bl.a vurdert behovet for beredskapslagrene av mel og korn til i alt ti måneders forbruk og av sukker til 30 dagers forbruk, som representanten Arnesen tar opp.

       Prosjektgruppens anbefalinger er en kombinasjon av tiltak som skal skape robusthet i den ordinære logistikkstrukturen, planverk for ressursoppbygging i varslingstiden før et mulig invasjonsangrep og nedbygging av lagre som var tilpasset tidligere krisescenarier og næringsstrukturer.

       Prosjektrapporten er nå ute på høring hos berørte parter. Justisdepartementet skal snart fremlegge en stortingsmelding om samfunnssikkerhet. Jeg vil legge vekt på høringsuttalelsene og behandlingen av stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet før jeg tar endelig stilling til oppfølgingen av utvalgsrapporten, som representanten viste til.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har lyst til å si at de lagrene som er i landsdelen, er godt spredd og tar hensyn til de store avstandene som er der oppe. Det kan ikke være tvil om at et område med så store avstander og så hardt klima er ganske sårbart i en krisesituasjon. Jeg tenker ikke bare på trusler om invasjon og krig, men på andre krisesituasjoner som kan oppstå i en landsdel med slike avstander. Jeg ser derfor på disse lagrene som en god forsikring for befolkningen og synes ikke at de innsparingene man ønsker å oppnå, står i forhold til den usikkerhet som nå skapes hos folk. Så jeg er glad for at statsråden vil vurdere dette nøye framover.

       Men jeg har lyst til å spørre en gang til: Hvis man skal ha slike beredskapslagre, kan det være riktig å overlate til dagligvarehandelen å ha en slik form for beredskap?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Som jeg sa, har altså utvalget avgitt en rapport, og jeg forutsetter at de som satt i dette utvalget, var kjent med det som representanten påpeker, om avstandene i Nord-Norge, om klima og om alle stedlige forhold, og selvfølgelig den endringen som har vært i strukturen hva gjelder grossist- og detaljistleddet.

       Det er ingen tvil om at beredskapen i sin alminnelighet i tidligere tider i stor grad var basert på at vi hadde mange grossister. Nå er logistikksystemene slik at varene stort sett er på veiene. Jeg har en fortid i næringslivet, i fiskeindustrien. Jeg husker godt da jeg som ungdom kjørte rundt på Østlandet med trailer og leverte til 20-30 uavhengige grossister. Nå er det snart ikke et lager. Nå leverer man direkte til butikk. Det er noe av det som er det bakteppet som vi lever med.

       Utvalgsarbeidet kommer til å være litt reflektert i den meldingen som kommer fra justisministeren. De relevante innvendingene som kommer fra alle høringsinstansene, skal jeg selvfølgelig ha til overveielse når en til sjuende og sist skal fremme en sak om dette. Vi er i hvert fall enige om at beredskapen må være tillitvekkende for den befolkningen den er satt til å skulle betjene.

       Geir-Ketil Hansen (SV) : « Flere av selskapene i Telenor-konsernet har varslet omfattende nedlegging av lokasjoner med følgende bortfall av arbeid for ansatte. De ansattes organisasjoner hevder at Telenor driver sosial dumping. Det gjøres gjennom å bygge opp parallelle selskaper og legge oppdragene til dem med dårligere lønns- og avtalevilkår, for så å legge ned det andre.

       Hvilken arbeidsgiverpolitikk mener statsråden at Telenor som et statlig majoritetseid konsern skal stå for, og hva vil statsråden gjøre for å følge opp dette? »

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg er kjent med at Telenor er i ferd med å gjennomføre effektiviseringstiltak på opplysnings- og kundeserviceområdet for å tilpasse seg markedets etterspørsel. Tiltakene vil innebære en reduksjon i antall lokaliseringer og en nedbemanning i virksomheten.

       Det ligger til selskapets administrasjon og styre å vedta tiltak av denne karakter. Dette er ikke en sak som kommer opp på generalforsamlingen.

       Telenor har opplyst at bemanningsreduksjonene skjer i henhold til lover og inngåtte avtaler. Alle ansatte som berøres av omstillingene, vil få tilbud om arbeid ved de stedene som drives videre i Telenor. Ansatte som ikke er villig til å flytte, vil bli hjulpet til å skaffe seg alternativt arbeid i eller utenfor konsernet. I tillegg vil det bli tilbudt avgangsstimulerende ordninger.

       Det er en forutsetning at selskapene i sin arbeidsgiverpolitikk holder seg til de regler og avtaler som gjelder på dette området.

       Ut fra de opplysninger jeg har fått fra Telenor, legger jeg til grunn at det er tilfellet også i denne saken. Og for å understreke: Jeg legger til grunn at den arbeidsgiverpolitikk som innebærer at man ikke aksepterer den premissen som spørreren har om sosial dumping, gjelder for alle selskap, enten staten har eierskap eller ikke.

       Jeg må også minne om at Telenor er et børsnotert selskap, og at strukturendringer, herunder hvilke områder man skal satse på og ikke satse på osv., og de implikasjonene det har for de ansatte, er et selskapsanliggende og ikke et eieranliggende. Det betyr at jeg ikke ser det som aktuelt å utøve innflytelse via eierskapsrollen i denne enkeltsaken.

Geir-Ketil Hansen (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg er fornøyd med den delen av svaret hvor næringsministeren understreker at Telenor er forpliktet til å følge opp avtaleverket i arbeidslivet.

       De omorganiseringene som her er gjort, rammer jo spesielt kvinnearbeidsplasser - kvinner i alderen 45 år og mer, som jeg er informert om, som har vanskeligheter med å skaffe seg annet arbeid, kanskje spesielt i forhold til høy alder, og som også har problemer med å flytte på seg.

       Jeg vil henlede oppmerksomheten på en avtale som den forrige regjeringen gjorde med arbeidstakerorganisasjonene den 3. oktober 2001, en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker, samfunnet og bedriftene. Målet er å få redusert sykefravær og uføretrygding, få flere arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne i arbeid og økt pensjonsalder. Det står også at partene har et særlig ansvar i forhold til et holdningsskapende arbeid for å snu utviklingen.

       Det står klart for meg at det som har skjedd i Telenor-konsernet den siste tiden, er i strid med den avtalen som regjeringen inngikk med de ansattes organisasjoner. Så mitt spørsmål til ministeren blir da: Er han enig i at denne avtalen skal gjelde for Telenor-konsernet, som for øvrige statlige bedrifter, og at ledelsen og styrene har et ansvar for å følge opp spesielt denne avtalen?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg legger til grunn at ingen bedrifter er unntatt fra den intensjonsavtalen som det her vises til, fra 3. oktober, ei heller Telenor.

       Telenor må i utøvelsen av sitt arbeidsgiveransvar forholde seg til slike intensjonsavtaler, men først og fremst til det lovverket som er bestemt i denne salen, og til de avtalene som gjelder partene imellom. Jeg har ikke fått meg forelagt fra noe hold dokumentasjon på at så ikke er tilfellet. Jeg har ingen indikasjoner på at Telenor har brutt noen avtaler knyttet til den strukturendringen som foregår i selskapet.

       At det er en vanskelig situasjon for de individene det angår når arbeidsplassen forsvinner, har jeg ingen problemer med å forestille meg. Men jeg har det inntrykk at norsk næringsliv, herunder Telenor, gjør det som er mulig innenfor økonomisk akseptable rammer, for å lindre de problemene som oppstår i den forbindelse. Det har jeg inntrykk av at også Telenor tar alvorlig.

Spørsmål 24

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Kenneth Svendsen til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Øystein Hedstrøm.

       Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg har følgende spørsmål til vår samferdselsminister, på vegne av Kenneth Svendsen:

       « Ifølge VG den 20. februar d.å. vurderer Vegdirektoratet som fremtidig løsning å innføre variable fartsgrenser som i enkelte tidsrom settes til 50 km/t på E6 gjennom Østfold. Bakgrunnen for dette er at trafikkveksten gjennom Østfold har vært langt større enn flertallet på Stortinget har forutsett.

       Vil statsråden fremme strakstiltak, bl.a ved at utbyggingen av ny firefelts vei gjennomføres tidligere enn planlagt? »

Statsråd Torild Skogsholm : Jeg vil først få påpeke at det ikke er riktig at Vegdirektoratet vurderer å etablere et system med variable fartsgrenser ned mot 50 km/t på E6 gjennom Østfold.

       Jeg er meget klar over at trafikkveksten på E6 i Østfold er høyere enn på de fleste andre vegstrekninger i landet. Vegen har for dårlig standard i forhold til trafikkbelastningen, utviklingen i trafikkulykker er meget foruroligende og ulykkesfrekvensen er skremmende høy.

       Som jeg har uttalt ved flere anledninger, vil jeg gi høy prioritet til å forsere utbyggingen av E6. Som jeg også tidligere har signalisert, vil jeg derfor komme tilbake til Stortinget med et forslag om å forsere utbyggingen av E6 gjennom Østfold.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det var oppløftende å høre at man ikke ønsker å innføre variable fartsgrenser, for med de køene vi har i Østfold i sommerhalvåret, kan bilpasseringene ved Svinesund være over 30.000 i døgnet, og da er jeg redd det ville ha korket seg helt.

       Men så til disse forpliktende uttalelser om å komme tilbake til Stortinget: Statsråden var i Østfold den 4. desember og kom med forpliktende uttalelser. Det samme skjedde i et svarbrev til de ansatte ved bedriften Kynningsrud AS i Østfold, som mistet to av sine ansatte i en trafikkulykke på dødsveien E6.

       Statsministeren var i Østfold sist lørdag på fylkesårsmøtet til Kristelig Folkeparti, og han kom også med forpliktende uttalelser.

       Nå er det gått ganske lang tid siden 4. desember, og befolkningen i Østfold og de som trafikkerer denne veien, er veldig interessert i å få vite når forslag om bevilgninger kommer, og i hvilken takt utbyggingen av firefelts motorvei på E6 vil bli forsert.

Statsråd Torild Skogsholm : Når jeg har sagt at vi ønsker en forsering av utbyggingen av E6, ligger det i det at den utbyggingen skal skje raskere enn det som ligger inne i Transportplanen. Det er nettopp det som ligger i begrepet forsering.

       Som jeg har sagt tidligere, vil jeg komme tilbake til Stortinget med spørsmålet om hvordan en skal få dette til. Vi vil komme tilbake til det, og derfor vil jeg be om forståelse for at jeg ikke kan gå nøyere inn på det. Men jeg har et mål om at vi skal klare å gjøre det så fort som det er mulig, dvs. at det må være en sammenheng mellom planlegging som er ferdig, og hva som er mulig fysisk å få til, for gjennomføring av dette prosjektet.

       Sigrun Eng (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Frivillige organisasjonar, som til dømes Røde Kors hjelpekorps, utgjer ein viktig del av redningsberedskapen i fjellet. Intern kommunikasjon er i så måte ein nødvendig reiskap. For dette krev Post- og teletilsynet ei avgift på 350.000 kr pr. år. Berre i Buskerud utgjer dette 90.000 kr.

       Meiner statsråden det er rett at organisasjonar basert på frivillig arbeid skal betale avgift til staten for å få utføre eit viktig beredskapsarbeid for folk flest? »

Statsråd Torild Skogsholm : Post- og teletilsynets virksomhet skal ifølge vedtak i Stortinget være selvfinansiert, noe som fremgår av formålsbestemmelsen i den tilhørende gebyrforskriften. Tilsynets gebyrer skal være kostnadsrelaterte. Ved beregningen av gebyrene skal det tas utgangspunkt i tilsynets kostnader på det aktuelle saksfeltet.

       Dersom tilsynet gir enkelte aktører/brukere unntak fra plikten til å betale gebyr, fører det til at andre aktører/brukere må finansiere disse kostnadene. Det vil klart stride mot det grunnleggende prinsippet om selvfinansiering som tilsynet bygger på.

       I forbindelse med ikrafttreden av ny gebyrforskrift i 2000 satte Post- og teletilsynet ned gebyrsatsene for den type utstyr som Røde Kors bruker, med ca 15 %. Post- og teletilsynet arbeider for øvrig med et opplegg for forenkling av frekvensforvaltningen på det aktuelle området, som vil kunne føre til ytterligere reduksjoner i disse gebyrene.

Sigrun Eng (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Eg har høyrt om den forenklinga som er på gang, men eg ynskjer likevel å følgje opp med nokre fleire spørsmål.

       Vi har så vidt avslutta FNs frivilligheitsår, året som skulle gi frivillig arbeid meir merksemd. Hjelpekorpsa baserer seg berre på frivillige, ikkje-lønte personar, der investeringar i scooterar, kjelkar og anna utstyr krev både loddsal, bingo, kakelotteri og tigging. Det verkar lite motiverande fyrst å gi tilskott, som organisasjonane får, for så å ta det tilbake. Det blir å gi med ei hand og ta med den andre. Kunne statsråden tenkje seg å medverke til løysingar på andre måtar? Forstår statsråden frustrasjonen blant dei i hjelpekorpsa som ofte med livet som innsats blir utkalla uansett vêr og føre? Det er ikkje akkurat på solskinsdagar behovet for deira hjelp er størst.

       Gunn Olsen (A) : Jeg vil også stille et spørsmål til samferdselsministeren:

       « Bratsbergbanen i Telemark ble åpnet for trafikk igjen den 13. august 2001. Forutsetningen var at banen skulle trafikkeres, og at driften skulle evalueres. Nå har NSB varslet reduksjon i rutetidene fra juni 2002.

       Er evalueringen foretatt? »

Statsråd Torild Skogsholm : I forbindelse med ruteendringen fra 16. juni 2002 har NSB varslet Samferdselsdepartementet om at det vil være nødvendig å redusere ruteproduksjonen som ligger til grunn for statlige kjøp av persontransporttjenester i 2002, på grunn av en meget vanskelig lokomotivførersituasjon. Behovet for å redusere i ruteproduksjonen i siste halvår har bl.a sammenheng med oppstart av leveranser av 36 nye nærtrafikksett, slik at lokomotivførere må tas ut av trafikk for å gis opplæring på det nye materiellet.

       I tillegg har NSB hatt mye større avgang av lokomotivførere i lavere aldersgrupper enn forventet. Etter det jeg er kjent med, mangler NSB for tiden ca 40 lokomotivførere i forhold til behovet for å utføre dagens produksjon på en tilfredsstillende måte.

       I sitt utkast til ruteendring foreslo NSB at togtilbudet på Bratsbergbanen mandag-fredag skulle opprettholdes, mens togtilbudet på lørdager reduseres fra to til en avgang og søndager fra tre til to avganger. Alle bortfalte avganger vil bli erstattet med drosje eller buss. Etter høringsrunden med Telemark fylkeskommune har NSB funnet rom for å utvide togtilbudet med en avgang tur-retur Notodden-Nordagutu mandag til fredag mot å sløyfe en direkteforbindelse mellom Skien og Porsgrunn.

       Togtilbudet på Bratsbergbanen følges nøye opp og har en bra trafikkutvikling. Foreløpige analyser tyder på at overgangsmulighetene til Sørlandsbanen har vært av mindre betydning enn tidligere antatt. NSB legger derfor opp til å foreta noen justeringer i forbindelse med de nye avgangene slik at en rask forbindelse mellom Notodden og Grenland prioriteres, framfor at gjennomgående tog står lenge på Nordagutu for å vente på tog på Sørlandsbanen.

Statsråd Torild Skogsholm : Jeg kan forsikre om at samferdselsministeren vil holde et våkent øye med alle transportutfordringer vi har i hele landet, inkludert det som ligger i trafikken knyttet til Bratsbergbanen.

       Heidi Sørensen (SV) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Vegdirektoratet vil tillate vogntog som er 25,25 meter lange og veier 60 tonn. Alle medlemslandene i EU, unntatt Sverige og Finland, har sagt nei til slike vogntog ut fra hensynet til trafikksikkerhet og miljø. Disse trailerne vil konkurrere på de samme strekningene som jernbanen.

       Vil statsråden vektlegge hensynet til trafikksikkerhet, miljø og mulighetene til overgang fra godstrafikk på veg til jernbane i sin behandling av Vegdirektoratets forslag, og dermed si nei til vogntog som er 25,25 meter lange? »

Statsråd Torild Skogsholm : I stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan ble det varslet at Vegdirektoratet ville gjennomføre en høring av spørsmålet om det skal tillates og legges til rette for vogntog inntil 25,25 meters lengde på hele eller deler av det norske vegnettet.

       Behandlingen av saken har tatt lang tid. Jeg har nå bedt om at Vegdirektoratets vurdering og tilråding forelegges Samferdselsdepartementet før påske.

       Jeg ønsker ikke å foregripe departementets behandling. Jeg kan imidlertid forsikre at hensynet til trafikksikkerhet, miljø og fordeling av godstransport på ulike transportmidler er momenter som vil bli tillagt vekt ved denne behandlingen.

Heidi Sørensen (SV) : Som bakgrunn for Vegdirektoratets behandling av denne saken foreligger det en rapport fra Transportøkonomisk institutt som har den noe merkelige konklusjon at dette er til fordel for miljøet. Måten de har klart å regne ut det på, er at man ser bort fra at vegtrafikken vil få økt konkurransekraft i forhold til jernbanen, og ergo ikke ser for seg noen overgang fra gods på jernbane til gods på veg.

       Vi vet at hvis vi får konkurrert ut all godstrafikk på jernbane i Norge, vil det føre til 400.000 nye trailertransporter hvert eneste år. Har statsråden tenkt å innhente andre faglige dokumenter enn den TØI-rapporten som ligger til grunn for Vegdirektoratets behandling, når hun skal vurdere miljøkonsekvensene av dette forslaget?

       Inge Ryan (SV) : Ja, det blir mange spørsmål til samferdselsministeren! Jeg har følgende spørsmål:

       « Posten skal i henhold til konsesjonsvilkårene distribuere post til umiddelbar nærhet av der folk bor, minst tre ganger i uken, unntatt når « særlige geografiske forhold tilsier noe annet ». I dag tolkes dette som mindre enn tre husstander pr. km vei. I konsesjonsreglene står det imidlertid ingenting om at lang vei eller spredt bebyggelse i seg selv er grunn nok til unntak.

       Hva vil statsråden gjøre for å stramme inn Postens liberale tolkning av konsesjonsvilkårene, som bl.a frustrerer innbyggerne i Flornes? »

Statsråd Torild Skogsholm : Kravene som stilles i konsesjonen til Posten angående utleveringssted og utleveringshyppighet, skal oppfylles.

       Når det gjelder utleveringssted, skal posten utleveres til alle mottakeres postadresse, dvs. bosted/fysisk adresse. Posten kan i særlige tilfeller utlevere posten andre steder.

       Posten og Post- og teletilsynet har utarbeidet retningslinjer for å presisere kravene som følger av konsesjonen knyttet til plassering av postkasser. Etter disse retningslinjene er færre enn tre husstander i gjennomsnitt pr. kilometer vei et slikt særlig tilfelle som gir grunnlag for unntak fra hovedregelen. I spredtbygde strøk kan posten i disse tilfellene utleveres i postkasser som er plassert mer enn 250 meter fra husstanden. Post- og teletilsynet har opplyst at det på bakgrunn av Postens rapporteringer ikke synes å være vesentlig flere husstander nå enn tidligere som har en avstand på mer enn 250 meter til sin postkasse.

       Når det gjelder utleveringshyppighet, skal posten utleveres minst tre ganger i uken. Post- og teletilsynet kan imidlertid gi dispensasjon fra dette kravet når det er « umulig » eller « urimelig kostnadskrevende ». Posten og tilsynet er for tiden i kontakt for å komme fram til en omforent og praktisk håndterbar forståelse av hva som skal regnes som umulig og urimelig kostnadskrevende. Posten har opplyst at det i 2001 bare var 13 av landets husstander som fikk utlevert post færre enn tre ganger pr. uke. 99,94 % av alle husstander får post seks dager i uken. Jeg har derfor vanskelig for å kunne karakterisere Postens praktisering av konsesjonsvilkårene på dette området som liberal.

Inge Ryan (SV) : Noen av oss syns det er liberalt. Bare i Nord-Trøndelag er 70 husstander rammet av dette. Jeg vil sitere Pauline og Bård Kringen i Flornes, som jeg refererte til tidligere, som driver med svinekjøttproduksjon, skogbruk, jakt- og fiskeutleie og konsulent- og forlagsvirksomhet. De skriver følgende:

       « Vårt største problem for fortsatt drift er Posten. For to år siden sluttet Posten med postdistribusjon til vår adresse, samtidig som vi mistet Landpostbudtjenesten. Post må hentes vel to km unna, pakker to mil unna og innlevering av tidsskrifter som vi utgir, tre mil unna. »

       Syns ikke statsråden at den type rammebetingelser er krevende hvis man skal prøve å få til næringsvirksomhet i Distrikts-Norge?

Statsråd Torild Skogsholm : Posten er selv ansvarlig for å oppfylle de samfunnspålagte plikter for landet som helhet og finne fram til gode, effektive løsninger for posttjenesten i de enkelte områdene. Som kjent er det Post- og teletilsynet som fører kontrollen med at konsesjonskravene overholdes. Jeg har tillit til at tilsynet følger med på at Posten oppfyller disse konsesjonskravene som er satt knyttet til utlevering av post, også i spredtbygde strøk, og også i det området som det her er snakk om.

       Når det gjelder Flornes, har Posten opplyst at det er fire av ca 80 husstander som har utleveringspostkassen plassert etter reglene for særlige tilfeller. Videre er det fire husstander som har omdeling færre enn seks dager pr. uke. Disse har omdeling annenhver dag. Posten opplyser at det er svært få klager på omdelingstilbudet i Flornes. Det synes derfor som om det er et altoverveiende flertall, også i Flornes, som er fornøyd med Postens omdelingstilbud. Jeg er kjent med at der er et konkret tilfelle hvor spørsmålet om postkasseplassering har vært vurdert av Post- og teletilsynet. Konklusjonen til tilsynet er at det ikke forelå brudd på konsesjonsvilkårene.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil gjerne få stilla følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Det har i det siste vore ein del merksemd om kva kostnader som er knytte til bygging av tunnelar med relativt liten trafikk, type T-8.

       Kva er statsråden sine vurderingar av kostnader knytte til slike tunnelar? »

Statsråd Torild Skogsholm : Det kan ikke gis noe eksakt svar på spørsmålet siden kostnadene vil være avhengige av mange forhold. Som eksempel på slike forhold kan nevnes:

-	geologiske forhold

-	tunnelen må sikres mot vann og frost

-	lengden av tunnelen har betydning for kostnader til tekniske installasjoner som ventilasjon, nødutrustning osv.

       Under forutsetning av at fjellet er godt og det ikke er for omfattende vannlekkasjer, vil en normalt kunne bygge en tunnel av nevnte kategori for om lag 40.000 kr pr. løpemeter.

       I andre tilfeller, hvis fjellet er dårlig og det er mye vannlekkasje, kan kostnadene fort komme opp i 50.000-65.000 kr pr. løpemeter.

       Hvis det skal oppgis et mer eksakt kostnadstall, må det foretas en rekke undersøkelser vedrørende fjell og lekkasjeforhold på det aktuelle stedet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Stortinget har fleire gonger sagt at for å spara landskap og natur kan det vera ynskjeleg å velja tunnelløysingar framfor veg i dagen. Det har vorte følgt opp i ein del heilt konkrete prosjekt ved at ein har løyvt pengar til tunnel. Eg stiller meg eit spørsmål når statsråden seier at det skal kosta så mykje. Eg har informasjon om at relativt nyleg er det sagt at 30.000-35.000 kr er det ein kan venta seg. Når ein går tilbake og ser på nokre av dei siste fullførte prosjekta, ligg prisnivået på det, knapt nok. Eg lurer på kva som er føremålet med å seia at det kostar meir enn det gjer, for erfaring viser at gjennomsnittsprisane er noko anna enn det statsråden seier.

       I tillegg er det påstått at di fleire private entreprenørar me får inn, di billigare vert det. No står det att å sjå det, men vil statsråden jobba for at tunnelløysingar skal verta så billige som mogleg for at me skal kunna ta andre omsyn enn framkomsttilhøva, og då meiner eg natur- og landskapsvernomsyn?

Statsråd Torild Skogsholm : Man snakker ofte om å flytte fjell. Nå kan jeg verken flytte fjell eller endre på fjell, så slik sett har jeg liten mulighet til å endre på de kostnader som det måtte medføre å bygge tunneler. Men det er selvfølgelig et mål for meg at vi klarer å bygge slike så billig som mulig.

       Jeg tror nok representanten Ausdal Starrfelt og jeg er enige om at det er viktig å finne gode miljøløsninger. Da er tunnelen et interessant alternativ å se på. Jeg ønsker selvfølgelig at man skal finne rimelige og gode, men også sikre løsninger. Jeg er villig til å gå mange runder for at vi skal finne fram til de rimeligste løsningene, men jeg vil også ha en sikkerhet for at de er gode og sikre de løsninger vi skal ha.

       Dessverre er det ofte slik at vi opplever kostnadsoverskridelser. Så i mange sammenhenger kan det vise seg at det er bedre å være realistisk når man lager kostnadsoverslag, enn å være for optimistisk, selv om vi gjerne skulle ha bygd mange nye prosjekter.

Spørsmål 30

       Fra representanten Thore Aksel Nistad til samferdselsministeren:

       « Ifølge nyeste statistikk fra Opplysningsrådet for Veitrafikk er en del fylker sterkt representert i ulykkesstatistikken, spesielt fylkene Østfold, Akershus, Aust-Agder, Oppland, Hedmark og Telemark.

       Hvorledes vil statsråden ta fatt i denne uheldige utviklingen, og vil statsråden vurdere å øke veibevilgningene til disse fylkene i forbindelse med revidert budsjett i vår? »

       Presidenten: Dette spørsmålet utgår.

Spørsmål 31

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:

       « Kommunal- og regionalministeren har hatt en rekke utspill om endringer i norsk asyl- og flyktningpolitikk. Eksempler på dette er bruk av u-hjelpspenger som press for å få land til å ta imot asylsøkere Norge har avvist, og stopp i ytelser til livsopphold for alle asylsøkere med avslag. Konsekvensene av endringen er ikke kjent. Ingen av sakene er behandlet i Stortinget og visstnok heller ikke i Regjeringen.

       Mener statsråden at slike endringer kan gjennomføres uten Stortingets godkjenning? »

Statsråd Erna Solberg : Vi er nå i en situasjon der det kommer svært mange asylsøkere til Norge. I 2001 søkte nærmere 15.000 personer om asyl i Norge. Det vil si en økning på rundt 7.000 personer fra 2000. Det ser ut til at det vil komme enda flere i år. Prognosene nå tilsier 18.000 asylsøkere.

       Rundt 70 % av dem som søkte om asyl i Norge i fjor, kommer fra Sentral- og Øst-Europa, inkludert Russland og Ukraina. Ifølge Utlendingsdirektoratet er for tiden opptil 40 % av asylsøknadene åpenbart grunnløse og behandles etter forenklede prosedyrer.

       Situasjonen er altså etter min mening dramatisk, og det er behov for å gjøre noe.

       Når en person har fått avslag på en søknad om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig. Politiet skal etter utlendingsloven bare føre vedkommende ut med tvang dersom det er nødvendig.

       I noen tilfeller blir utlendinger værende i landet til tross for at de er nektet tillatelse til å oppholde seg her. De aller fleste kan imidlertid reise frivillig. Dette gjelder for tiden et stort antall personer, som bor i de statlige mottakene. Sammenlignet med f.eks. Sverige har vi langt færre som reiser frivillig fra vårt land.

       Jeg kan ikke se noen grunn til at disse personene skal ha et fullverdig tilbud i mottak. Jeg ønsker derfor å innføre en ordning så raskt som mulig der de som har fått avslag på søknaden om asyl, ikke får utbetalt pengereglementsytelser fra det tidspunkt vedtaket er endelig, og utreisefristen er løpt ut. Direktoratet er bedt om å komme med et forslag til hvordan dette skal kunne gjennomføres. Endringene skal markere et skille, men vi skal ta de nødvendige humanitære hensyn.

       Jeg mener at slike endringer kan gjennomføres uten Stortingets godkjennelse.

       Pengereglementet har aldri vært til behandling i Stortinget. Jeg tror nok mange er forbauset over at vi faktisk betaler ut penger til opphold til personer som oppholder seg ulovlig i Norge.

       Når det gjelder de tilfeller der hjemlandets myndigheter setter betingelser for å ta tilbake egne borgere, er min mening at alle land har en forpliktelse til å ta imot egne borgere, selv om de ikke ønsker å returnere til sitt hjemland. Jeg mener derfor at det bør kunne være tema i forbindelse med den politiske dialogen med samarbeidsland, der dette kan være relevant.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret.

       Statsråden sier at situasjonen er dramatisk, og at det er behov for å gjøre noe. Det er SV helt enig i. Derfor er vi forbauset over at statsråden velger en slik utspillspolitikk istedenfor å ta sakene opp med Stortinget og få klarert ut nødvendige tiltak. Jeg tror at Regjeringen er tjent med at det er så brei enighet som mulig om de tiltakene som nå kommer i gang.

       Det er da også nødvendig at Stortinget blir kjent med at konsekvenser er utredet, og hvilke konsekvenser det er. Vi gikk ganske detaljrikt til verks på dette da vi behandlet stortingsmeldingen om asyl- og flyktningpolitikken i vår. Den omleggingen som er varslet nå, er en vesentlig større endring enn mange av de sakene som ble behandlet i forbindelse med stortingsmeldingen. Derfor mener vi at man burde ha brakt saken til Stortinget.

       Når dette er sagt, vil jeg spørre om hvordan man har tenkt seg konsekvensene av dette, f.eks når det dreier seg om kurdere med avslag. Jeg har i samtaler med statsrådens politiske rådgivere møtt en argumentasjon som går på at det er registrert ca 1.400 bevegelser av kurdere eller andre personer med norske reisedokumenter, som har reist inn i Irak, og at det skal være en slags type generell begrunnelse for at det ikke er farlig å reise inn. Vet statsråden at det er de samme personene som nå blir nektet livsopphold, som har brukt norske reisedokumenter og reist til hjemlandet?

Statsråd Erna Solberg : La meg først få lov til å understreke at vi har to typer personer når det gjelder frivillig retur. Vi har den typen personer som ganske enkelt kan returneres av oss, også tvangsmessig, men som fortsatt blir her til politiet kommer og henter dem. Det er eksepsjonelt for Norge at nesten ingen reiser herfra på frivillig grunnlag, men at vi altså må bruke politiet til å sende ut absolutt alle.

       Så er det en gruppe personer som er i Norge som kan sendes tilbake, eller som frivillig kan reise tilbake, men som vi ikke klarer å returnere med tvang i det hele tatt. Av den gruppen er en del bosatt. En del av de personene har arbeidstillatelse og er i jobb. Jeg er enig i at man sannsynligvis må differensiere mellom disse to gruppene i begynnelsen. Mitt viktigste formål er at vi skal få flere til å reise frivillig av dem som greit kan reise frivillig. Og det at de ikke mottar penger lenger, vil være det viktigste signalet for å si at nå er det faktisk slutt på den tiden du kan være i Norge og bruke vårt asylinstitutt til å være her. Det vi vil gjøre, er å knytte dette sammen med det såkalte nye mottakskonseptet som nå er under utarbeiding, hvor de som har fått et avslag, skal i særlige mottak, hvor man ikke vil ha egenhusholdning, men faktisk matservering, slik at de pengemessige ytelsene stoppes, men at det fremdeles vil tas hensyn til at man skal kunne overleve.

Karin Andersen (SV) : Jeg hører hva statsråden sier nå, og det er litt leit at man ikke fikk slik informasjon da disse utspillene kom, og at man ikke klarerte dette på forhånd, før man gikk ut med det, for dette skaper stor usikkerhet. Det er som sagt ingen uenighet om prinsippet om at når man har fått et avslag, skal man reise. Det kan også godt tenkes at norske myndigheter må bruke langt tøffere virkemidler enn i dag. Men det er klart det brer seg en stor uro, ikke minst for hvordan det vil slå ut i forhold til uønsket kriminalitet hvis man tar penger fra folk, som da vil stå igjen uten mulighet til å forsørge seg selv.

       Men så til det siste punktet, der statsråden også har foreslått at man nå skal begynne å bruke bistandsmidler for å få sendt asylsøkere hjem. Jeg må si at for SVs del regnet vi med at merknaden i stortingsmeldingen dreide seg om bruken av ODA-godkjente midler, som SV har reservert seg mot i lang tid. Kan statsråden avkrefte at det er det som er temaet i stortingsmeldingen, og at man i stortingsmeldingen signaliserte å gå langt utover dette?

Statsråd Erna Solberg : Det som står i den stortingsmeldingen, som SV ikke har hatt noen bemerkninger til, er at det er ønskelig å se asyl- og returspørsmålet i sammenheng med utenriks- og bistandspolitiske virkemidler. Formålet med å se politikkområdene i sammenheng er å få styrket samarbeidet med opphavs- og transittlandene, både med sikte på å motvirke migrasjon og å legge til rette for større vilje i disse landene til å motta egne borgere som ikke har fått tillatelse til å oppholde seg i Norge. Det er ikke noe annet enn det jeg har sagt. Jeg har sagt at vi skal bruke de utenrikspolitiske mulighetene vi har, til å skaffe oss returavtaler med land.

       Det er for øyeblikket fem land vi kunne trengt returavtale med. Tre land for å returnere egne borgere, det er spørsmål om Somalia, Etiopia og Eritrea. Og så er det spørsmålet knyttet til transitt/retur av personer fra Nord-Irak, enten over Syria eller over Tyrkia. De områdene må vi få satt i fokus så vi kan få en diskusjon. Jeg har ikke sagt at vi skal tvinge land eller ta fra land bistandsmidlene, men det er altså et element her, og dette elementet må også kunne knyttes inn i de dialogene av utenrikspolitisk betydning man har med landene. Dette ble altså lagt frem for Stortinget i 2000, og det var da ingen innvendinger mot det.

       Leif Christian Johansen (KrF) : Jeg vil tillate meg å stille kommunalministeren følgende spørsmål:

       « I 1992 kom det fra Kommunaldepartementet forskrift om nye prinsipper for fylkeskommunale budsjetter og regnskaper. Disse innebar at private helseinstitusjoner som får tilskudd fra fylkeskommunen, må bokføre feriepenger som fordring overfor fylkeskommunen.

       Finner statsråden det rimelig at private helseinstitusjoner, som fra 1992 er blitt pålagt å føre feriepenger som fordring i forhold til fylkeskommunen, nå blir økonomisk skadelidende fordi fylkeskommunene ikke vil gi refusjon for feriepenger? »

Statsråd Erna Solberg : I forbindelse med den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten fra 1. januar 2002 er det over statsbudsjettet for 2002 bevilget ca 2,3 milliarder kr som tilskudd til fylkeskommunene til dekning av tidligere påløpte feriepenger i fylkeskommunene og som kompensasjon for rentetap som fylkeskommunene senere har hatt. Bevilgningen må ses på bakgrunn av endrede regler for føring av feriepenger i kommuneregnskapene.

       En del private helseinstitusjoner har tidligere mottatt årlige driftstilskudd fra fylkeskommunene. Disse institusjonene har vært underlagt andre regnskapsregler enn fylkeskommunene, og har slik sett ikke vært direkte berørt av de endrede forskrifter for kommuneregnskapet som er omtalt over. Disse forskriftene påla ikke private helseinstitusjoner bestemte måter å føre feriepenger på. Grunnlaget for beregningen av det årlige tilskudd til den enkelte institusjon har også vært en sak mellom institusjonen og fylkeskommunen.

       Noe mindre enn halvparten av feriepengetilskuddet i 2002 står den enkelte fylkeskommune fritt til å nytte til ulike formål, herunder også gi tilskudd til private helseinstitusjoner som eventuelt har fulgt en tilsvarende regnskapspraksis som fylkeskommunene tidligere. Ved beregning av feriepengetilskuddet er likevel en slik utgift ikke medregnet.

       Jeg vil som kommunalminister oppfordre fylkeskommunene til å opptre på en ryddig måte i forhold til private helseinstitusjoner, men mener det er vanskelig i respekten for det kommunale selvstyret å pålegge dem bestemte løsninger. Utgangspunktet her bør være at man har avtaler som tar høyde for, også mellom private institusjoner og fylkeskommunen, at man kan finne frem til løsninger på dette problemet. Dessverre har det ikke i alle fylkeskommuner vært ryddige avtaler knyttet til dette.

Leif Christian Johansen (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Dette er jo et problem som nok særlig er knyttet til overgangsprosessen, overføring av spesialisthelsetjenestene til statlig eierskap. Jeg er også klar over at problemet ikke gjelder i alle fylker, men i enkelte fylker, som statsråden sier, der avtaleverket kanskje ikke har vært ryddig.

       Jeg registrerer også at statsråden ser det som naturlig at påløpne feriepenger for de private institusjonene blir inndekt av fylkeskommunen, uten at statsråden vil gi en instruks fra denne sal.

Statsråd Erna Solberg : Vi må ha respekt for det kommunale selvstyret og si at når en kommune eller, som i dette tilfellet, en fylkeskommune inngår avtaler med private aktører, tar man også høyde for nye regler og eventuelt nye pålegg om regnskapsføring av f.eks feriepenger i forbindelse med de avtalene. Spesielt innenfor sektorer hvor det har vært lange tradisjoner med institusjoner som ikke har vært på anbud, oppdager vi at det er problemer med at avtaleforholdene ikke nødvendigvis er gode og klare på alle måter, fordi de har vært en integrert del av fylkeskommunens budsjetter og økonomi når vedtakene har vært fattet. Jeg synes likevel ikke det er grunnlag for at man skal gå inn og lage spesielle pålegg overfor fylkeskommunene. Fylkeskommunen er et eget, selvstendig folkevalgt organ som i like stor grad som Stortinget og andre folkevalgte organ må ta ansvar for å ha ryddighet i disse prinsippene. Det er en del av Regjeringens moderniseringsarbeid å sørge for delegering av ansvar og oppgaver, og i denne sammenheng er det ansvar for ryddigheten i fylkeskommunen.

Spørsmål 33

       Marit Nybakk (A) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Kvinneandelen i Forsvaret er i dag veldig lav.

       Hva har statsråden foretatt seg for å øke kvinneandelen i Forsvaret blant menige og blant befal? »

Statsråd Kristin Krohn Devold : Kvinneandelen i Forsvaret må opp. For å oppnå dette må vi rekruttere flere kvinner og sørge for at de kvinnene som er der, trives, og dermed vil satse på en karriere i Forsvaret.

       Derfor tar Forsvaret nå i bruk utradisjonelle virkemidler i rekrutteringsarbeidet. Leir for forsvarsinteresserte jenter i Setesdalen i forrige uke er ett eksempel. Bruk av moderne kommunikasjonsmiddel, som SMS og e-post, er et annet. Vi vurderer også i disse dager å gi kvinner prioritet ved høstens opptak ved befalsskoler, krigsskoler og stabsskoler dersom de ellers oppfyller de krevende kravene til opptak. Et forsvar med en jevnere fordeling mellom kjønnene vil gi et bredere kompetansespekter, og det er viktig.

       Kvinner i Forsvaret er gode rollemodeller, som må synliggjøres og brukes aktivt i rekrutteringsarbeidet. Kvinner har interessante muligheter i Forsvaret, og det er ingen andre som er bedre skikket til å formidle det utad med troverdighet enn nettopp de kvinnene som allerede er der.

       Vi satser også på tiltak for å beholde kvinner i Forsvaret. Jeg har i et brev til forsvarssjefen utfordret alle de fire generalinspektørene i Forsvaret til å komme opp med gode tiltak til hvordan vi kan oppnå at Forsvaret oppleves som en mer attraktiv arbeidsplass for kvinner.

       Bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid i forhold til likestilling er også sentralt for å oppnå det. Alle med personellansvar i Forsvarets overkommando skal gjennomføre kurs om temaet « to kjønn - to kulturer » innen utgangen av 2002, og innen utgangen av 2003 skal samtlige sjefer med personellansvar i Forsvaret ha gjennomført et slikt kurs. Kvinner skal synliggjøres, og det er min klare målsetting at det skal være kvinner på alle nivåer i alle deler av Forsvaret.

       Videre er det iverksatt konkrete tiltak for at et familieliv skal kunne kombineres med en karriere i Forsvaret. Her arbeider vi tett med arbeidstakerorganisasjonene for å finne gode løsninger.

       Andre tiltak som jeg vil nevne, er mentorprogram for kvinnelige lederkandidater, nettverk for kvinnelig befal, som er et formelt samarbeidsforum, og generelt bedre praktisk tilrettelegging for kvinner ved avdelingene og skolene.

       Forsvarets overkommando har innført en likestillingspris som skal deles ut til en person eller en avdeling som utmerker seg i arbeidet for likestilling, eller som fremmer kvinnenes sak ved konkret handling.

       Jeg takker for øvrig representanten Nybakk for spørsmålet om kvinneandelen, og jeg vil presisere at det med kvinner i Forsvaret er en målsetting som jeg tar veldig alvorlig. Det er noe jeg vil prioritere og jobbe hardt med. Ikke minst tror jeg det at vi har en kvinnelig leder i forsvarskomiteen, en kvinnelig nestleder i forsvarskomiteen og en kvinnelig forsvarsminister gjør at vi sammen faktisk kan bidra til å synliggjøre jentene.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke for et svar som var veldig positivt. Jeg er helt enig i det siste som statsråden sa. Jeg tror også vi kan være rollemodeller.

       Men jeg vil også spørre hva slags tidsperspektiv statsråden har i forhold til det å få flere kvinner inn i Forsvaret. Da vi behandlet forsvarsreformen, var det et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som bad Forsvaret i større grad enn tidligere erkjenne den ressursen som kvinnene representerer innenfor alle områder av Forsvarets virksomhet. Man mente at Forsvaret måtte jobbe aktivt for å bedre rekrutteringen. Jeg er kjent med at Høyre ikke var med på den merknaden, men tvert imot mente det var likestilling i Forsvaret. Jeg er genuint i tvil om det er tilfellet, og i hvert fall tolker jeg statsråden dit hen at hun er enig med meg i dette. Jeg vil, som sagt, spørre hvilken tidsplan statsråden har i forhold til de tiltakene hun nettopp har nevnt.

Statsråd Kristin Krohn Devold : Det er jeg helt enig i at vi kan samarbeide om. Jeg er også enig i at 7 % ikke er spesielt ambisiøst, og min målsetting er å komme atskillig høyere enn det.

       Jeg vil også knytte en kommentar til filmen « Aldri en av gutta », som ble vist på NRK. Jeg tror nok at mange av oss som så det programmet, hadde de samme reaksjonene knyttet til en del av kommentarene som kom fra menn som figurerte i programmet. Men det positive oppe i alt dette er at programmet var initiert av Forsvaret selv. Det var Forsvarets rekrutterings- og mediesenter som tok initiativ til å få laget denne filmen og faktisk å videreformidle den til NRK, nettopp som et ledd i prosessen med å sette dette i fokus internt i Forsvaret. Og jeg vet at flere av de generalinspektørene vi har, allerede har fanget opp ballen og har konkrete initiativ for å gjøre det lettere for de jentene som vi allerede har der.

Spørsmål 34

       Karl-Anton Swensen (Kp) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Petroleumsindustrien slipper ut store mengder vann som inneholder radioaktive og hormonhermende stoffer og radioaktivt bly. Målt i becquerelnivå tilsvarer disse utslippene 20 % av utslippene fra Sellafield. Denne typen utslipp av radioaktive stoffer, tungmetaller og organiske miljøgifter fra norsk side svekker vår troverdighet i kampen for å bevare et rent og produktivt hav for oss selv og våre etterkommere.

       Hva vil statsråden gjøre for å få stoppet disse utslippene? »

Statsråd Børge Brende : Først vil jeg takke representanten Swensen og Kystpartiet for det gode og nære samarbeidet vi har hatt, som jeg også hadde med representanten Bastesen, for å få stoppet de forferdelige utslippene av technetium-99 - radioaktivt avfall - fra Sellafield-anlegget. Det er ikke noen tvil om at dette er en trussel mot vårt havmiljø, og vi står overfor en veldig viktig avgjørelse av den britiske regjeringen i løpet av våren. Derfor er jeg litt overrasket over premisset i spørsmålet, nemlig at disse utslippene som man her går inn på, skulle svekke vårt engasjement i forhold til Sellafield-saken. Det kommer jeg tilbake til. Men jeg tror vi nå må stå sammen for å påvirke den britiske regjeringen. Her må vi ikke gi gratis poenger ved at mange representanter nå sier at hvis vi ikke ordner opp i den og den saken, svekker vi oss i Sellafield-kampen. Dette er også viktige spørsmål. Men jeg synes at den koblingen enkelte nå benytter seg av i den prosessen vi har med Storbritannia, er uakseptabel, og den gir meg færre muligheter i forhold til det vi kjører mot britiske myndigheter. Jeg tror vi skal bli enige om at vi skal holde disse sakene fra hverandre, og så skal vi også rydde opp i det som er viktige utfordringer for oss.

       Det er en etablert målsetting for norsk petroleumsvirksomhet at vi ikke skal tillate miljøfarlige utslipp av olje og kjemikalier til sjø, dvs. at kravet om nullutslipp skal gjelde. For eksisterende felt er siktemålet at de nødvendige tiltak skal være gjennomført innen 2005. Nye felt skal som hovedregel ikke ha miljøfarlige utslipp. Jeg gjør også oppmerksom på at når det gjelder produsert vann, er det minst like mye av det fra Storbritannias side, og det er en tilleggsdimensjon til det som dreier seg om Sellafield.

       Regjeringen vil sikre at målet om nullutslipp av miljøfarlige stoffer til sjø blir nådd. Målet omfatter både olje og tilsatte og naturlig forekommende kjemikalier i det produserte vannet. For at vi skal greie å nå dette målet, må det utvikles ny teknologi og settes i verk en rekke tiltak.

       I forhold til ønsket om å sikre et rent og rikt hav for oss selv og våre etterkommere, er det viktig det vi nå har satt i gang, mener jeg, at vi om kort tid vil fremlegge en havmiljømelding. Der går vi også inn på akkurat den problemstillingen som representanten tar opp. Utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer - radium - løst i produsert vann, ikke syntetisk radioaktivitet som kommer fra Sellafield, er ikke godt nok kartlagt på norsk kontinentalsokkel. Selv om det ifølge Statens strålevern ikke er grunn til å anta at radioaktivitet i produsert vann representerer noen vesentlig fare for helse og miljø, forsterker dette behovet for å redusere de totale utslippene av produsert vann fra norsk sokkel.

       Det er dette som er innfallsvinkelen til at vi skal bli svekket i Sellafield-kampen, og det kan jeg ikke akseptere. Dette er naturlig radioaktivitet; det andre er syntetisk. Statens strålevern har ikke trukket de samme konklusjoner knyttet til dette. Det er et flott engasjement, og vi skal også rydde opp i dette, men ikke bruke det i Sellafield-kampen.

Karl-Anton Swensen (Kp) : Man kan ikke utelukke det ene eller det andre. Det er ikke for å koble dette til Sellafield, men for at vi skal kunne løse problemene, som er ganske alvorlige i seg selv. Så det er ikke en måte å svekke Sellafield-kampen på, tvert imot. Det er riktig som det blir sagt, at mesteparten kanskje kommer fra britisk sektor.

       Kystpartiet vil appellere til oljeselskapene om å få bukt med disse problemene, og håper at Regjeringen vil bidra til at alle farlige utslipp stoppes. Disse utslippene er unødvendige, for det foreligger tilgjengelig teknologi i dag til å fjerne dem.

       Mitt oppfølgingsspørsmål til miljøvernministeren blir: Vil Regjeringen stille krav om nullutslipp fra petroleumssektoren?

       Jeg er for øvrig enig i det miljøvernministeren sa, at vi må stå sammen i denne kampen. Jeg takker for svaret, og det er klart at vi skal stå sammen, og vi skal gjøre vårt ytterste for å få stoppet disse technetium-99-utslippene fra Sellafield.

Statsråd Børge Brende : Dette kan utvikle seg til en gjensidig utveksling av komplimenter, men jeg vil bare gjenta at jeg vet at Kystpartiet er på plass når det gjelder kampen mot Sellafield. Her om dagen fikk jeg også en hilsen fra Steinar Bastesen på Sunnaas, og han bekreftet at Kystpartiet også videre vil følge opp den kampen som vi fører fra Regjeringens side mot technetium-99-utslippene. Jeg synes også dette er en naturlig oppfølging i forhold til det.

       Når det gjelder produsert vann, bør vi og skal vi følge en nullutslippsstrategi. Oljeselskapene skal gås nærmere etter i sømmene. Det er helt åpenbart at de må levere ut fra best tilgjengelig teknologi for å få slutt på unødvendige utslipp fra produsert vann - altså det som blir igjen av det vannet som tas opp fra kontinentalsokkelen, som kan inneholde forurensing.

       Det finnes muligheter her, og innen 2005 skal vi ha nullutslippsstrategien på plass.

Karl-Anton Swensen (Kp) : Jeg takker igjen for svaret. Det var veldig positivt å høre at man vil ha en nullutslippsstrategi innen 2005.

       Man skal være oppmerksom på at det meste av de radioaktive stoffene som følger av olje- og gassproduksjonen, slippes ut i produsert vann fra plattformene. Kun små mengder ender opp som avfall på land. Det årlige utslippet er nå omregnet til 13 Tbq pr. år og stiger jevnt, og det vil igjen medføre at mengden radioaktivt avfall som bringes til land, vil øke betydelig.

       Spørsmålet mitt er: Vil Regjeringen være en pådriver for å få etablert et deponi på land snarest? Dette mener jeg også vil være et viktig bidrag fra Norge som pådriver for å få redusert og fjernet disse utslippene, og da tenker jeg også i forbindelse med utslipp fra Danmark, Nederland og ikke minst Storbritannia.

Statsråd Børge Brende : Svaret er ja. Her må en da skille mellom, forstår jeg, det som er produsert vann, som kommer fra sokkelen, og det som kalles med et godt norsk navn « scale », altså avfallsprodukter som kommer på land når man renser bl.a rørledningssystemene og lignende, og dem er det ikke opprettet noe sentrallager for. Det er deponert på forskjellige steder rundt omkring i landet. Vi vil nå stille krav overfor oljeselskapene om at de må få fortgang i å lage et sentrallager. Dessverre er det ikke alle land som følger denne praksisen. Noen tar faktisk dette inn på land og så dumper det i sjøen etterpå, og dette inneholder da også radioaktive stoffer. Det er ikke noen god praksis, og det er vel også meget tvilsomt i forhold til en del internasjonale konvensjoner. Men Statens strålevern vil jobbe videre med å se på hvordan naturlig forekommende radioaktive stoffer løst i produsert vann virker, og kartlegge dette. Foreløpig sier de at det ikke er grunn til å anta at radioaktivitet i produsert vann representerer noen vesentlig fare for helse eller miljø, fordi det er naturlig forekommende radon.

       Inger S Enger (Sp) : Jeg tillater meg å spørre miljøvernministeren om følgende:

       « Kjerneområdet for jerv i Sør-Norge skal oppheves med virkning fra 1. april 2002. Det er til dags dato ikke kommet signaler på hvordan forvaltningen skal skje når kjerneområdet oppheves.

       Hva er Regjeringens politikk på dette området etter 1. april? »

Statsråd Børge Brende : Jeg takker for spørsmålet. Det gir jo også anledning til å presentere det vi har tenkt å gjøre i forhold til å følge opp Stortingets vedtak på dette punktet. Det kan jo være hyggelig når representanten Enger tar opp et spørsmål knyttet til rovvilt, at hun kan få et uttømmende svar i forhold til hvor det ligger nå. Jeg har forstått at representanten ikke alltid har vært like fornøyd med de svarene jeg har gitt på disse spørsmålene, men vi får se hva vi får til i dag.

       Regjeringen Stoltenberg vedtok etter fullmakt fra Stortinget å oppheve kjerneområdet for jerv i Sør-Norge med virkning fra 1. april 2002. Vedtaket ble formidlet til Stortinget i budsjettproposisjonen for 2002. Vedtaket innebærer at jerv skal forvaltes med utgangspunkt i et bestandsmål på 10-15 årlige ynglinger i hele Sør-Norge.

       En opphevelse av kjerneområdet for jerv i Sør-Norge innebærer endringer i virkemiddelbruken i jerveforvaltningen. Jeg vil legge vekt på å etablere overgangsordninger basert på de rammer som ligger i budsjettproposisjonen.

       Departementet arbeider nå med å konkretisere de ulike elementene i en ny forvaltning av jerv i Sør-Norge. Forvaltning av en liten bestand av jerv over et større område i hele Sør-Norge, uten kjerneområde, stiller strenge krav til presisjon i forvaltningen. Det vil derfor fra departementets side bli lagt til rette for at nødvendige forvaltningsverktøy og datagrunnlag foreligger før en forsøksordning med ny jervenemnd iverksettes.

       Konkret innebærer dette at bestandsovervåkingssystemet for jerv skal gjennomgås og tilpasses en ny forvaltningsmodell med et vesentlig større geografisk utbredelsesområde, og det skal utvikles modeller for uttak av individer i fåtallige jervebestander.

       Videre bør jakten i tråd med budsjettproposisjonen i sterkere grad rettes mot områder med betydelige skader, slik at den skadereduserende effekten forbedres.

       Lokal forankring av forvaltningen av jerv i Sør-Norge bør etter min vurdering også sikres gjennom fortsatt utprøving av ordninger der de mest berørte kommuner gis mulighet til å forestå eller bistå i konkrete forvaltningsoppgaver. Dette kan gjelde iverksetting av betingede fellingstillatelser, organisering av arbeidet med forebyggende tiltak, bruk av lokale fellingslag, og deltakelse i bestandsovervåking.

       Dette vil bli fulgt opp, og Stortingets forutsetninger fra i fjor vil også ligge til grunn gjennom opphevelsen av det tradisjonelle kjerneområdet fra 1. april.

Inger S Enger (Sp) : Det er veldig fint at man her er opptatt av dette, men det skal tilpasses en ny modell, sier statsråden, og det er også snakk om forebyggende tiltak, uten at man er konkret på det. Dette begynner nå å haste fordi vi har lamming i disse dager, små dyr skal i mai ut på beite, og folk som skal ha dette som levebrød, er bekymret for dyrene sine. Det har altså ikke kommet noe konkret, men det er mange tiltak som på en måte står på vent. Det er min opplevelse av det når jeg hører statsråden her.

       Jeg har nesten lyst å nevne at i 2000 ble det utbetalt erstatning i 91 kommuner. I 2001 gjaldt dette 110 kommuner, så vi ser at jerven sprer seg veldig, og det er derfor viktig at man får konkrete tiltak. Man venter altså på det. Og da må jeg nesten be statsråden konkretisere hva han mener - hva han konkret vil gjøre for å redusere tap av dyr som skal på beite allerede nå i vår.

Statsråd Børge Brende : Jeg er ikke uenig i at det forebyggende arbeidet er meget viktig. Når vi skal legge frem helheten i dette, vil det være et viktig element.

       Men som også Enger er klar over, ligger det et dilemma i det som Stortinget har vedtatt, nemlig at man skal ha aktive utmarksnæringer kombinert med rovdyr. Det vil alltid kunne oppstå skader, men vi skal begrense dem så mye som mulig, og det må være en del av dette opplegget. Det finnes mange gode innspill knyttet til dette, og dem vil vi komme med når vi legger frem denne saken.

       Rolf Terje Klungland (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Miljøvernministeren har omgjort tidligere vedtak fra departementet om å verne høyproduktivt landbruksareal i Søgne kommune. Flertallet i kommunestyret har ønsket å bygge sykehjem på arealet. Statsråden skriver i sitt brev til kommunen at de mest involverte parter er hørt, og at samtlige har gått imot kommunens ønske. Likevel har statsråden omgjort tidligere vedtak.

       Har statsråden lagt miljøhensyn til grunn for vedtaket, eller er det politiske hensyn som har vært utslagsgivende? »

Statsråd Børge Brende : Plan- og bygningsloven legger myndigheten til å fatte planvedtak til kommunene. Jeg mener at lokaldemokratiet er viktig, og at det må foreligge vesentlige regionale eller nasjonale interesser for at det skal være aktuelt å overprøve et kommunalt planvedtak. Jordverninteressene i denne saken var ikke entydige og tungtveiende nok til at jeg ville gå mot kommunestyrets flertall.

       Kommunestyrets flertall har gått inn for at et nytt sykehjem skal ha en sentral lokalisering. Etter at den prioriterte lokaliseringen ikke ble godkjent av den forrige miljøvernministeren, har kommunen arbeidet med en alternativ tomt i sentrum. Selv om fylkeslandbruksstyret ikke har fremmet innsigelse til denne lokaliseringen, beslaglegger også den dyrket mark. I tillegg viser det seg at utnyttelsen av denne tomten er komplisert på grunn av hensynet til trafikksikkerheten på tilstøtende riksvei.

       Etter min oppfatning har Søgne kommune et godt og miljøvennlig grep om utviklingen av Tangvall sentrum. Samling av viktige offentlige funksjoner i et kompakt sentrum er god miljøpolitikk som reduserer transportbehovet og muliggjør satsing på kollektivtrafikken. Et kompakt utbyggingsmønster vil også på sikt kunne hindre at utbyggingspresset kanaliseres ut til de større sammenhengende landbruksområdene syd for sentrum. Dette er i tråd med rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging som ble vedtatt av regjeringen så tidlig som i 1993.

       Svaret på spørsmålet er derfor at jeg har lagt miljøhensyn til grunn for vedtaket. I forhold til den forrige miljøvernministeren er det mulig at jeg har lagt større vekt på hensynet til utviklingen av et kompakt og miljøvennlig sentrum enn på jordvern. I en sak som denne, hvor ulike miljøhensyn står mot hverandre, bør det legges vesentlig vekt på kommunestyrets helhetsvurdering av hva som vil gi den beste samfunnsmessige løsningen lokalt.

Rolf Terje Klungland (A) : Fylkeslandbruksstyret har hatt innvendinger til bygging på dette området, og i Landbruksdepartementets brev av 29. mars 2001 slås det fast at konfliktområdet vest for ungdomsskolen er et areal som skal ha det strengeste vernet mot nedbygging. Landbruksdepartementet anbefaler derfor at innsigelsen tas til følge.

       I Søgne kommune har det gått prestisje i denne saken. Flertallet har avvist andre alternativer som har vært pekt på i forhold til å plassere sykehjemmet. Kommunen har derfor selv satt seg i den situasjonen den har kommet i.

       Hva er det i de nye innspillene som er kommet, som har fått statsråden til å endre et tidligere fattet vedtak i departementet?

Statsråd Børge Brende : Som jeg sa i mitt forrige svar, legger jeg stor vekt på hva kommunestyret her har kommet til. I Norge har vi et lokaldemokrati som fungerer, og dette har vært en vanskelig lokal avveining mellom to alternativer, der begge dreier seg om matjord. Det tror jeg man skal være klar over.

       Kommunestyret ønsket en sentrumsnær tomt til utbyggingen av sykehjemmet. Da den forrige miljøvernministeren ganske overraskende - kan man si - valgte å overprøve det lokale vedtaket, begynte kommunen å arbeide med en annen sentrumsnær tomt, som også var matjord. Men denne tomten har etter hvert vist seg ikke å være egnet, da samferdselsmyndighetene hadde sterke innsigelser fordi den lå for nær en vei, og avkjørselen var meget vanskelig. Kommunen havnet da i et fryktelig dilemma - ettersom man ønsket en sentrumsnær utbygging.

       Jeg så ingen grunn til å overprøve kommunestyrets flertall da jeg på nytt fikk saken på bordet. Det er ikke noe illegitimt i det når saken bringes inn for miljøvernministeren for fornyet behandling - ettersom det også var nye opplysninger i saken.

Rolf Terje Klungland (A) : Miljøvernministeren har vært høyt på banen i forhold til internasjonale miljøspørsmål. Det er bra. Når det kommer til mer nasjonale spørsmål om å verne naturen, viser det seg at det ikke er bra.

       Jeg registrerer at partipolitikk og press er viktigere enn miljø for miljøvernministeren når han bruker den argumentasjonen som han gjør - uten å ha det faktagrunnlaget som kommunen opprinnelig hadde når det gjaldt alternative plasseringer av sykehjemmet.

       Så langt jeg kan se, foreligger det ikke nye momenter i saken. Hva er det formelle som miljøvernministeren har gjort dette miljøvedtaket og miljøtilnærmingen ut fra?

Statsråd Børge Brende : Jeg takker representanten for komplimenten knyttet til mitt internasjonale miljøarbeid.

       Når det gjelder det nasjonale miljøarbeidet, er det sikkert mye som kan sies om det - både når det gjelder tidligere regjeringer og denne regjeringen. Jeg føler meg fryktelig lite truffet i forhold til at dette skulle være en illustrasjon på at miljøet vil tape. Dette er snakk om sentrumsnær utbygging, slik at man reduserer trafikken. Det er snakk om to jorder. Det ene er matjord, og det andre er matjord. Så har samferdselsmyndighetene, etter at kommunen fikk nei når det gjaldt den forrige tomten, sagt at den nye tomten man da valgte, som var sentrumsnær, ikke var brukbar i forhold til det trafikale. Da har det faktisk oppstått en ny situasjon.

       Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne det partipolitiske. Men jeg er gjort oppmerksom på at det ikke var så rent lite partipolitikk i forbindelse med den forrige tomten, hvis det medfører riktighet det som står i budstikka. Vi hadde gruppemøte i går, og det var vanskelig å la være å si noe til de andre, skriver Kjelland Larsen til tidligere statssekretær Stein Lier-Hansen i et brev datert 3. april 2001, to måneder før vedtaket ble fattet i departementet, som da var i tråd med mindretallet, hvor også Arbeiderpartiet var en del. Jeg skal ikke gå noe dypere inn i dette. Det er iallfall det som ble lagt på mitt bord akkurat nå.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmålene 15 og 16.

Spørsmål 15

       Åslaug Haga (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utviklingsministeren:

       « Den kommende FN-konferansen om finansiering for utvikling kan vise seg å bli resultatløs i den forstand at man ikke vil komme et eneste skritt nærmere en praktisk oppfølging av FNs milleniumserklæring om å halvere den mest ekstreme fattigdommen innen 2015.

       Hva vil statsråden gjøre i ukene framover for å sikre at konferansen munner ut i et mer forpliktende dokument enn det som er framforhandlet til nå? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det faktum at statsministeren, i tillegg til meg selv, skal delta på FN-konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey, reflekterer den betydning Regjeringen tillegger konferansen.

       Dette blir den første anledning til å drøfte oppfølgingen av tusenårsmålene på politisk toppnivå. Samtidig blir det den første anledningen til en samlet gjennomgang av alle former for utviklingsfinansiering, nasjonal så vel som internasjonal, offentlig så vel som privat. Dette er en nyttig påminnelse om at utvikling dreier seg om langt mer enn bistand. Det må være konsekvens og sammenheng i vår samlede politikk, slik at den på alle områder støtter opp under utvikling og fattigdomsbekjempelse.

       Jeg er enig med representanten Haga i at dokumentet er bra, men ikke bra nok. Det er bra i den forstand at det tar millenniumsmålene med fattigdomsbekjempelse i sentrum som utgangspunkt og ledetråd, og det tilrettelegger virkemidler. Likevel er det langt igjen når det gjelder konkrete forpliktelser for de rike landene.

       Forberedelsesprosessen har bidratt til at det multilaterale systemet har tallfestet hva det vil koste å oppnå tusenårsmålene om fattigdomsbekjempelse. Zedillo-panelet har beregnet at bistanden må økes med ca 50 milliarder dollar årlig, en dobling i forhold til nivået i dag. Verdensbanken og IMF har fremlagt beregninger som støtter opp under dette. Dette vil tvinge oss til å bli mer konkrete når vi drøfter tusenårsmålene, både i Monterrey og i fortsettelsen.

       Dokumentet er langt fra bra nok når det gjelder nettopp behovet for opptrapping av bistand, enten i konkrete tall og/eller til 0,7 % av BNI. Selve dokumentet er det nok vanskelig å få gjort noe med. Det jobber vi nå med å se på. Det reflekterer den enighet det var mulig å oppnå mellom nesten 200 land. Nå arbeider vi for å finne andre måter å få på plass større forpliktelser på. Det dreier seg om konkrete tall, slik finansministeren i Storbritannia, Gordon Brown, har tatt til orde for - han har foreslått en « Marshall-plan » på 50 milliarder US dollar, og få land til å forplikte seg til det, eller tidstabeller for når landene mener de vil oppfylle 0,7 %-målsettingen. EU har en prosess gående, og EUs utviklingskomite, utviklingsministrene, arbeider aktivt med dette. G-7-landene har stadig oftere utviklingspolitikk på sin dagsorden, men har hittil ikke tatt et tilsvarende ansvar på finansieringssiden.

       Norge tok derfor initiativ til en konferanse i Washington den 19. og 20. februar, hvor hovedformålet nettopp var å rette søkelyset mot behovet for å komme lenger enn konsensusdokumentet til Monterrey. På konferansen utfordret vi bl.a den amerikanske finansminister på nettopp dette området.

       I ukene fram mot konferansen vil jeg ta nær kontakt bl.a med FN-sekretariatet, med Mexico, med Utstein-landene, som er nære allierte, og de nordiske landene for at vi sammen skal bidra til å sikre at konferansen gir mer forpliktende resultater enn det som ligger i konsensusdokumentet. Jeg vil altså ta disse kontaktene nå for å se hva vi kan gjøre for å få til mer forpliktelser fra de rike landenes side.

       Vi ser på konferansen som en milepæl, og absolutt ikke som en sluttstrek.

Åslaug Haga (Sp) : Jeg setter pris på det engasjementet som jeg vet utviklingsministeren har i denne saken, og som hun også har gitt uttrykk for nå. Men i debatten om utenriksministerens redegjørelse gjorde dessverre statsministeren det klart at han ikke vil arbeide for en internasjonal skatt på valutatransaksjoner. Det er trist, ikke minst fordi dette er et tema i EU i disse dager. En kan sjølsagt som en alternativ finansieringskilde for internasjonale organisasjoner tenke seg andre former for internasjonal skattlegging.

       Mitt spørsmål til bistandsministeren blir om hun ser at internasjonal skattlegging er et av alternativene for å finansiere internasjonale organisasjoner og deres virksomhet. I tilfellet hun svarer at hun ser dette som en mulighet, hvilke initiativer vil hun da ta?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg vil gjerne minne representanten Haga om at jeg er utviklingsminister og ikke bistandsminister. Det illustrerer vel nettopp dette spørsmålet om skatt på valutatransaksjoner, som jo også kan ses som et utviklingsrelatert spørsmål.

       Opprinnelsen til dette spørsmålet fra representanten Haga er at man skal prøve å få til konkrete resultater i Monterrey - resultater som kan drive prosessen i riktig retning, og resultater som det kan bli oppslutning om. Slik vi leser forhandlingssituasjonen, er verken situasjonen i EU eller situasjonen blant OECD-land slik at det er noen som helst sjanse for en konsensus om en internasjonal skatt på valutatransaksjoner.

       De uttrykk vi har brukt tidligere i denne sammenheng, har vært at det er verdt å vurdere. Det vet jeg at sentrumsregjeringen gjorde, og det har også vært denne typen formuleringer man har brukt i Stortinget. Men slik debatten nå går i EU og internasjonalt, er nok dette et spørsmål som i tilfelle ligger svært langt ut i tid, og det er ikke et spørsmål som vil føre til noen som helst konkrete resultater i forhold til Monterrey. Derfor er mitt svar at ja, det kan på sikt kanskje være et alternativ dersom det er mulig å finne løsninger på en god del vanskelige spørsmål knyttet til operasjonaliseringen av et slikt konsept. Det arbeidet har ikke vært tilstrekkelig gjennomført, og det er heller ikke - tror jeg - mulighet nå for at man kan få noen større oppslutning om denne type forslag.

       Det er andre typer forslag på nye og kreative finansieringsmekanismer som er nevnt i Monterrey-dokumentet, men som heller ikke der har fått oppslutning. Det er blant de spørsmål som jeg tror blir gjenstand for ganske stor diskusjon i Monterrey, men som man også vil trenge mye tid på å bearbeide. Det gjelder f.eks spørsmålet om « special drawing rights » for IMF, som George Soros står bak.

Åslaug Haga (Sp) : Jeg er i hvert fall glad for at utviklingsministeren ikke avviser internasjonal skattlegging som virkemiddel, sjøl om statsministeren var ekstremt avvisende når det gjelder skatt på valutatransaksjoner.

       Men bare for å få litt helhet i hvordan prosessen har gått fram til dette dokumentet som utviklingsministeren og jeg er enige om er for lite forpliktende: Jeg vil gjerne vite hvilke initiativ som er tatt fra norsk side under forhandlingene om sluttdokumentet for å sikre et mer forpliktende dokument, og om det også er mulig å si noe om hvorfor en ikke har fått gjennomslag for disse eventuelle forslagene.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Norge har vært blant de landene som har vært mest aktive i å forsøke å få til forpliktende formuleringer på dette feltet.

       La meg si at bildet ikke er helt dystert, fordi det er et ganske enestående dokument når det gjelder konsensus om hva som må til for å skape utvikling i fattige land, og hva som må til for å realisere tusenårsmålene når det gjelder handel, investeringer, godt styresett osv. Men det svikter når det gjelder spørsmålet om ressurser. Der svikter det skikkelig, og det reflekterer nok dessverre den politiske situasjonen i mange av G-7-landene og de rike OECD-landene, hvor man bare har knyttet seg til den tradisjonelle FN-formuleringen om 0,7 % uten tidsramme og med « as agreed » som formulering. Som også representanten Haga er kjent med - tror jeg - har USA aldri sluttet seg til denne forpliktelsen. Dermed er vi i den politiske situasjonen at land ikke ønsker å gå lenger, men vi skal prøve å utnytte det momentum som er i Monterrey, for å prøve å se om det er mulig å komme videre og komme med tallmessige forpliktelser.

Spørsmål 16

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Vi har den siste tiden vært vitne til svært ulike signal fra regjeringspartiene angående kjønnskvotering i næringslivet. Nærings- og handelsministeren har gått svært offensivt ut med Regjeringens ambisjoner når det gjelder dette spørsmålet.

       Kan Stortinget forvente at statsråden legger fram lovforslag om kvotering i styrerommene? »

Statsråd Laila Dåvøy : Regjeringens utgangspunkt er at det vil styrke norsk næringslivs konkurranseevne med et større mangfold i ledelsen av norske bedrifter. Når kvinneandelen i styrene i norske børsnoterte selskaper bare er på 6-7 %, er dette et signal om at det er langt igjen - dette til tross for at økning av kvinneandelen har vært en uttalt målsetning i mange år. Regjeringen mener det er viktig å iverksette ytterligere tiltak for å øke kvinneandelen.

       Den beskjedne kvinneandelen når det gjelder styreverv i Norge, står i sterk kontrast til at kvinner i lang tid har vært i flertall blant studentene ved utdanningsinstitusjonene, og har en solid forankring i yrkeslivet. Jeg tolker den lave kvinneandelen i styrene som et signal om at kvinner har dårligere karriere- og utviklingsmuligheter i arbeidslivet enn menn. Jeg er også svært opptatt av at det må iverksettes tiltak for å bedre situasjonen. Det har vært nyttig med den offentlige debatt som har utspilt seg i den senere tid. Den har vist at det er en allmenn oppfatning at dette er et problem. Debatten har også vist at det er delte meninger om hva som vil være de beste virkemidlene for å få en jevnere fordeling av kvinner og menn i styrene.

       Alle regjeringspartiene er enig i målet om en jevnere kjønnsrepresentasjon. Regjeringen diskuterer nå hvilke virkemidler som bør settes i verk, herunder spørsmålet om lovregler. Regjeringen vil ferdigbehandle dette spørsmålet i nær fremtid.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg merker meg at statsråden er litt mer tilbakeholden nå i forhold til en del standpunkter knyttet til likestilling og spørsmålet om representasjon i styrerommene i næringslivet enn det jeg har registrert at statsråden har uttalt offentlig gjennom media. Men jeg har ikke vanskeligheter med å dele den faktiske beskrivelse av at det er for få kvinner i næringslivets besluttende organer, og at det faktisk er behov for handling.

       Som jeg sa: Jeg oppfatter det slik at statsråden nå går noe tilbake og er litt mer avventende i forhold til en del utsagn knyttet opp til at det nå har vært en debatt som har pågått så lenge at en må handle. Det er også direkte sagt og referert i pressen at statsråden f.eks ønsker en kvotering, og lover å fremme forslag om bedre kjønnsrepresentasjon i styrerommene. I praksis vil vel det bety spørsmål om kvotering.

       Mitt oppfølgingsspørsmål er: Står statsråden fast på sine synspunkter som hun har gitt offentlig uttrykk for, og kan hun også formidle det til Stortinget her og nå?

Statsråd Laila Dåvøy : Det har vært en veldig spennende debatt. Jeg har lyst til å gjenta at det som er gledelig med den debatten som er nå, er at det er mange av oss - inkludert meg selv - som ønsker at vi skal ha flere kvinner i styrerommene.

       Personlig så jeg to mulige løsninger på et tidligere tidspunkt og har vært veldig offensivt ute i debatten. Hvilket av de to alternativene jeg vil havne på, for å si det slik, har vi ennå ikke tatt stilling til fordi Regjeringen har en diskusjon om hvilke virkemidler vi skal gå inn for.

       Så er det også kommet andre forslag, fra andre politikere, fra andre politiske partier. Vi ser også at næringslivet har kommet med noen forslag, og arbeidstakerorganisasjoner som LO har svart på noe.

       Grunnen til at jeg ikke kan gi uttrykk for Regjeringens syn her og nå, er at vi er midt inne i debatten, og jeg håper at representanten forstår den situasjonen.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg har forståelse for at det er vanskelig for statsråden å gi uttrykk for Regjeringens syn så lenge Regjeringen har dette til behandling. For så vidt er det en god nok forsikring at statsråden bekreftet at hun i forhold til den behandlingen vil stå fast ved det synet hun har gitt offentlig uttrykk for, at kvotering også - ikke bare i offentlig sektor, men i privat sektor - er et virkemiddel for å oppnå bedre representasjon i de styrende organer i næringslivet. Det er tross alt snakk om å sikre kvinner deltakelse i beslutningsprosessen, og det er et effektivt virkemiddel for fordeling av makt. Her og nå er det ikke sikkert at vi kommer noe videre.

       Jeg vil bare til slutt spørre om statsråden igjen vil stå fast ved partiets syn når det gjelder bruk av lovpålagt kjønnskvotering i dette spørsmålet, under drøftingene i Regjeringen, eller om hun vil velge å bøye seg for næringslivets menn og det mer tradisjonelle synet i Høyre.

Statsråd Laila Dåvøy : Dette må nok representanten kanskje vente med å få svar på til vi har behandlet saken i Regjeringen. Kvotering er ett virkemiddel. Det andre virkemidlet som jeg på et tidlig tidspunkt også sa kunne være interessant - og jeg gjentar det som jeg har gitt uttrykk for offentlig - er at staten ikke skal kjøpe eller eie aksjer i selskap som ikke har en kvinneandel på 40 % i styrerommene. Det kunne være en annen måte å gjøre det på.

       Så har det også kommet andre forslag, som f.eks at næringslivet må få litt mer tid på seg. Jeg merket meg forleden at også NHO var ute og snakket om en avtale à la sykelønnsordningen, som LO straks svarte nei på. Så her er det en del som svirrer i luften.

       Jeg synes det er en svært spennende debatt vi har i Regjeringen. Jeg har bare helt til slutt nok en gang lyst til å gi uttrykk for at det er positivt at så mange er opptatt av saken. Slik sett kunne jo kanskje den forrige regjeringen også ha valgt - hvis den hadde villet - å legge saken fram for Stortinget. Den har jo vært på høring for lang tid tilbake, og har ligget i Barne- og familiedepartementet en stund.

Presidenten: Sak nr. 1 er dermed ferdigbehandlet.