TALERE:
Olav Gunnar Ballo (SV) : I St.meld.nr.25 (1996-1997) , Åpenhet og helhet, fra regjeringen Jagland, som ble lagt fram i april 1997, ble tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser beskrevet.
I meldingen ble det konkludert med at det var for liten kapasitet i tilbudene for mennesker med psykiske lidelser, det var for dårlig utbygde tjenester i mange kommuner, det var for få tilgjengelige behandlingsplasser i sikkerhetsavdelinger og psykiatriske sykehus, det var for høye terskler for pasientene og for vanskelig å slippe til, det gikk for lang tid fra første sykdomstegn til behandling ble satt inn, det var for dårlig oppfølging etter utskrivelse fra sykehus, det var for mange pasienter som ble skrevet ut for tidlig, det var for dårlig kvalitetssikring av tjenestene. I sum tegnet meldingen et bilde av en psykiatritjeneste som led av ressursmangel både når det gjaldt personell, egnede lokaler på alle nivåer, mangel på nødvendig samhandling og en mangel på midler til en godt nok utbygd tjeneste.
I sosialkomiteens innstilling til stortingsmeldingen ble det tatt en rekke skritt utover Regjeringens egne for å bedre tilstanden innen psykiatrien. Spesielt viktig var komiteens enstemmige tilråding der regjeringen ble bedt om snarest å « fremme forslag om en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, herunder en økonomisk forpliktende handlingsplan ».
St.prp.nr.63 (1997-1998) ble lagt fram av regjeringen Bondevik I i mai 1998. I proposisjonen står det at planen innebærer at det skal investeres for ca 6,3 milliarder kr i løpet av planperioden, og at driftsutgiftene skal økes til et nivå som ligger reelt ca 4,6 milliarder kr over utgiftsnivået i 1998. En opptrapping av driftsutgiftene på denne måten vil sammen med utgiftene til investeringer på ca 6,3 milliarder kr innebære at det skal brukes om lag 24 milliarder kr mer til psykisk helsevern i planperioden, som altså skulle ha en varighet fra 1999 til 2006. Deretter skulle opptrappingen gå over i en ordinær driftsfase fra 2007, ut fra det nivå man ville ha nådd ved utgangen av 2006.
I forbindelse med framleggelse av opptrappingsplanen gjentok regjeringen Bondevik de svakhetene ved det psykiske helsevernet som hadde framkommet i stortingsmeldingen fra regjeringen Jagland, der opptrappingsplanen hadde som siktemål å rette seg inn mot svakhetene for å forbedre dem. På kommunalt nivå hadde opptrappingsplanen som siktemål 3.400 nye omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser, 3.400 årsverk i hjemmetjenesten, 4.500 flere brukere av dagsentre, 10.000 flere skulle få tilbud om støttekontakt, 15.000 flere skulle få tilbud om kultur- og fritidstiltak, behandlingstilbudet skulle styrkes i kommunene med 184 psykologer og 125 flere høyskoleutdannet personell med tilleggsutdanning i psykiatri.
Når det gjaldt tiltak for barn og unge, skulle opptrappingsplanen føre til 260 flere årsverk til styrking av psykososiale tjenester, støttekontakttilbud, kultur- og fritidstiltak for barn og unge med psykososiale lidelser i samme relative omfang som for voksne, 800 flere årsverk skulle gå med til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som ville innebære en økning med 50 % utover antall årsverk i 1998.
Når det gjaldt de fylkeskommunale tiltakene for voksne, skulle det skapes 1.185 nye døgnplasser for aktiv behandling, 220.000 flere polikliniske behandlinger, som medførte en økning av behandlingstilbudet med 50 %, 90.000 flere dagopphold ved de distriktspsykiatriske sentrene, også det en økning med 50 %, og en styrking av behovet til grupper med særlige behov, hvorav rusmiddelmisbrukere var nevnt særskilt. Samarbeidet med frivillige organisasjoner skulle styrkes gjennom støtte til brukere og pårørende organisasjoner.
Jeg har gått såpass grundig inn på disse tallene fordi jeg i den resterende del av innlegget vil påpeke at i forhold til de intensjoner som har foreligget, ser det ut til at man er kommer mer og mer i utakt etter hvert som man er kommet lenger ut i planperioden.
Psykisk helsevern betraktes fortsatt svært annerledes enn all annen behandling. I dag opereres ca 4.500 hjertepasienter i Norge på årsbasis, og etter avklaring av om det foreligger indikasjon for operasjon, er det i dag praktisk talt ingen ventetid på hjerteoperasjon i Norge. Til sammenligning kan et barn måtte vente fra tre måneder til over et og et halvt år på behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien. Ved Mysen asylmottak i Østfold er det oppgitt ventetid for barn og unge i dag på et og et halvt år. Spesielle grupper som det her er snakk om, skulle være ett av opptrappingsplanens satsingsområder.
En behandlingsgaranti for barn og unge kunne, i kombinasjon med økte midler til denne delen av psykiatrien, ha bidratt til en bedring, men stortingsflertallet vil ikke engang utrede hva en slik behandlingsgaranti krever av organisasjonsmessige og personalmessige endringer.
Spisevegring, som spesielt rammer barn i tenårene, har en dødelighet på 10 % i et tiårsperspektiv. Likevel er kapasiteten for diagnostikk og behandling svært mangelfull. Knapt på noe område kan målrettet behandling gi bedre resultater. Likevel har de helsemessige prioriteringene kommet på andre områder, ikke minst med relasjon til behandling av livsstilsbetingede sykdommer.
Helsestasjonsvirksomheten bygges ned i mange norske kommuner, avhengig av hvilket lokalt engasjement som eksisterer for å ivareta tjenesten. Helsestasjonene, som skolehelsetjenesten, skulle styrkes med 50 % i opptrappingsperioden. Så langt er det lite som tyder på at virksomheten i det hele tatt trappes opp, men at den i stedet bygges ned i en rekke kommuner.
Rusmiddelmisbrukere blir fortsatt i stor grad avvist ved behandling for psykiske lidelser, fordi rusmiddelmisbruket defineres som et område som ikke ligger innunder det psykiske helsevern.
Brukerorganisasjonen for transseksuelle, som kanskje representerer en av de enkeltgrupper som har slitt tyngst med de mentale virkningene av tilstanden, har opplevd å miste den statlige støtten til organisasjonen, og det har rådd usikkerhet om hele behandlingstilbudet til de transseksuelle.
Når det gjelder turnustjenesten for leger, både i og utenfor sykehus, er det de somatiske lidelsene som vektlegges, og gjennomgangen av disse gjøres obligatorisk. Forslag fra SV om at turnustjeneste i distrikt utvides og gjøres obligatorisk, har så langt ikke blitt tatt til følge, selv om jeg er kjent med at den sittende statsråd er positiv til forslaget.
Dagbladet har i en reportasjeserie beskrevet forskjellen mellom opptrappingsplanens ambisjoner og de midlene som så langt har gått med. Ut fra Dagbladets beregninger har det så langt blitt bevilget 4,4 mill. kr av det samlede beløp, som skulle være 24 mill. kr., til opptrappingsplanen - og vi er altså ved avslutningen av inneværende år midtveis i perioden.
Ifølge en kronikk i Dagbladet den 11. mars er det for inneværende års budsjett i regi av helseforetakene foreslått kutt med 30 mill. kr i Oslo, i Vestfold med 8 mill. kr og i Telemark med ca 4 mill. kr. I mitt eget hjemfylke, Finnmark, er det snakk om å nedlegge den svært velfungerende psykiatriske institusjonen Jansnes. Signalene om at det kan være aktuelt å nedlegge den, kommer i et brev fra Sosial- og helsedepartementet, datert 12. desember 2001, angående plan for psykisk helsevern i Finnmark. Der skrives det at dersom det skal investeres i en utbedring av døgntilbudet ved DPS Vest-Finnmark, bør en prioritere en samlet utbygging i Alta framfor å ruste opp institusjonen Jansnes, fire mil fra Alta.
Jeg skal ikke gjøre dette til en ren debatt omkring psykiatritilbudet i Finnmark. Men jeg vil understreke at Finnmark ikke har noen psykiatrisk avdeling eller noe psykiatrisk sykehus i det hele tatt, og at kompensasjonen for det - måten man da likevel kan klare å opprettholde et tilbud på - nettopp er psykiatriske sykehjem som Jansnes, som i seg selv har vært svært velfungerende. Og det er klart at den typen signaler blir møtt med stor uro i befolkningen i Finnmark, ikke minst av psykiatriske pasienter og deres pårørende, fordi det er en type institusjon man har vært trygg på, og som har vært velfungerende.
Mitt hovedanliggende er likevel at signalene så langt knyttet til opptrappingsplanen for psykiatri gir grunn til uro. SV og også Fremskrittspartiet advarte ved innføringen av opptrappingsplanen mot at gjennomføringstiden skulle være for lang, fordi man kunne risikere at med skiftende regjeringer fikk man ikke ivaretatt intensjonen som lå i opptrappingsplanen. Når man har vedtatt en opptrappingsplan på åtte år, blir det likevel uhyre viktig å få en bekreftelse fra statsråden på at intensjonene ligger fast, at de nødvendige beløp vil bli bevilget, og at tiltak vil bli iverksatt overfor helseforetakene som gjør at man ikke bruker psykiatrien som en salderingspost, når man nå ser at det kan være knapphet på ressurser i regi av de ulike helseforetakene. Det vil derfor være viktig for meg og for SV i dag å få en bekreftelse fra statsråden på at gjennomføringsplanene når det gjelder opptrappingsplanen, ligger fast, og at man også vil være villig til å iverksette tiltak dersom enkelte helseforetak har avvikende holdninger til det som Stortinget har vedtatt.
Statsråd Dagfinn Høybråten : Utgangspunktet for opptrappingsplanen var en knusende beskrivelse av de tjenester vi kunne by folk med psykisk lidelse: kapasitetsmangel i spesialisthelsetjenesten, stor mangel på lokale tiltak i kommunene, for høye terskler for å slippe til, for lang tid fra første sykdomstegn til behandling ble gitt, for tidlige utskrivninger, manglende oppfølging etter utskrivning og for dårlig kvalitetssikring av tjenestene. Dette er grundig beskrevet i den omtalte St.meld.nr.25 (1996-1997) . Det var svært viktig at et samlet storting stilte seg bak opptrappingsplanen, som ble vedtatt i 1998.
Målet med denne planen er å få et mer helhetlig og sammenhengende nettverk av tjenester. Et bredt spekter av tiltak i kommunene skal utvikles og styrkes overfor mennesker med psykiske lidelser. Behandlingstilbudet skal styrkes gjennom omorganisering, økt tilførsel av økonomiske midler og kompetanseheving. Brukerperspektivet skal ligge til grunn ved utbygging og drift av tilbudene. Forebygging og tidlig hjelp til både barn, unge og voksne er blant grunnpilarene. Satsing på informasjon om psykisk helse skal øke befolkningens forståelse for psykiske lidelser og problemer.
For å nå disse målene er tiltak på mange områder vesentlige:
| - | Tiltak i kommunene for å bidra til livskvalitet for psykisk syke. Dette innebærer bl.a utbygging av tilrettelagte boliger, etablering av dagsentre, utbygging av helsestasjonsvirksomheten og andre støttetiltak. Den forebyggende innsatsen i kommunene skal også styrkes for å øke barn og unges livskvalitet og motvirke utvikling av problemer og kroniske sykdommer. |
| - | Behandlingstilbudet skal økes både i volum og kvalitet. Spesialisthelsetjenesten skal omstruktureres slik at behandling kan gis så nær brukernes nærmiljø som mulig, og samtidig styrkes med fagpersonell og kompetanse. |
| - | I tillegg til dette skal det satses bevisst på informasjon knyttet til psykisk helse og styrket brukermedvirkning på alle nivåer. |
Representanten Ballo uttrykker en utålmodighet i forhold til den tid det tar å realisere disse intensjoner og tiltak. Jeg deler den utålmodigheten. For å vurdere i hvilken grad vi lykkes, må vi se på helheten og vurdere alle innsatsområdene under ett.
For å lykkes med å bygge opp og rekruttere til en tjeneste som kan gi folk med psykisk sykdom et verdig tilbud, har det vært grunnleggende nødvendig å foreta en skikkelig planlegging i kommuner og fylker og å bygge opp kompetanse. Alle kommuner har nå laget planer eller delplaner som ligger til grunn for arbeidet fremover. I spesialisthelsetjenesten skal de regionale helseforetakene bygge videre på de fylkeskommunale planene. Alle fylkeskommunene fikk sine planer godkjent av departementet i løpet av fjoråret, med unntak av Oslo kommunes plan for barn og unge. Tall og fakta viser at det skjer endringer, og det skjer forbedringer med utgangspunkt i disse planene.
La meg først nevne spesialisthelsetjenesten. Vi har en rekke uløste problemer, men det skjer mye:
| - | Antall polikliniske konsultasjoner for voksne har økt med 19 % fra 1998 til 2000. |
| - | Flere barn og unge fikk hjelp av spesialisthelsetjenesten i 2000 - en økning på hele 22 % fra 1998. |
| - | Ventetiden har i henhold til Norsk pasientregister økt fram til 2000, men har stabilisert seg i 2001. Behandlingskapasiteten har økt, men etterspørselen etter tjenester har økt i takt med dette. Det må ses som svært positivt at flere oppsøker hjelp og får hjelp, slik at en kan få bukt med et underforbruk av tjenester. Likevel er det fremdeles et klart mål å redusere ventetidene. Det viktigste virkemidlet er å få økt kapasiteten, slik det er lagt opp til i planen. I tillegg til kapasitetsøkning forutsettes det også i opptrappingsplanen at vi får en produktivitetsforbedring. De regionale helseforetakene er derfor spesielt bedt om å iverksette tiltak som stimulerer til mer helse for hver krone, også innenfor psykiatrien. |
| - | Fra 1998 til 2000 økte antall årsverk i psykisk helsevern for både barn, unge og voksne. For barn og unge er økningen positiv - hele 12 %. For voksne var den 3 %, men økningen i antall leger og psykologer var på 18 % |
| - | Når det gjelder den konkrete omstruktureringen av tjenestene, er den godt i gang. Blant annet er hele 70 distriktssentre opprettet eller under oppretting. Det er betydningsfullt for en utadrettet og effektiv behandling. |
Når det gjelder oppfølging av psykisk helsevern i de regionale helseforetakene, har det vært uttrykt tvil om planen følges.
Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten kommer midt i opptrappingsperioden, og det legger til rette for en sterkere statlig styring av utviklingen og omstruktureringen av psykisk helsevern. Jeg har gjennom styringsdokumentet til de regionale helseforetakene pålagt dem å prioritere gjennomføringen av opptrappingsplanen generelt, og en satsing på psykisk helsevern for barn og unge spesielt. Det er også gjort klart at de øremerkede tilskuddene skal komme i tillegg til helseforetakenes egenfinansiering av psykisk helse, og ikke erstatte denne. Det blir nå fulgt opp overfor foretakene.
Gjennom St.prp.nr.1 Tl.04 har Regjeringen redegjort for håndteringen av driftsøkonomi, investeringer og behandlingsaktivitet i spesialisthelsetjenesten i 2001 med hensyn til overgangen til 2002. Reviderte tall for 2001 viste en aktivitetsutvikling i sektoren som var høyere enn det som ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av St.prp.nr.1 (2001-2002) . Ved overgangen til statlig eierskap av spesialisthelsetjenesten fremkommer en samlet usikkerhet knyttet til beregning av basisbevilgningen til de regionale helseforetakene i 2002. I psykisk helsevern finansieres ca 80 % fra helseforetakenes basisbevilgning og 20 % med øremerkede tilskudd for å realisere vekst og styrking i tråd med opptrappingsplanen. Den samlede usikkerheten som er knyttet til basisbevilgningen, gjelder også psykisk helsevern. Dette er jeg lite tilfreds med, og jeg har derfor bedt de regionale helseforetakene om å redegjøre for budsjettplanleggingen innenfor dette feltet i 2002. Jeg vil ha en oversikt for å foreta en gjennomgang av budsjettsituasjonen og sikre at opptrappingsplanen gjennomføres med full styrke. Denne gjennomgangen vil jeg redegjøre for i en proposisjon om sykehusøkonomien, som vil bli fremmet for Stortinget i forkant av revidert nasjonalbudsjett 2002. Det er mitt inntrykk at foretakene, som skal gjennomføre en krevende omstilling, arbeider med utfordringene på en samvittighetsfull og god måte.
Når det gjelder de refererte eksempler om kutt i psykisk helsevern i Oslo og Vestfold, er forutsetningene for opptrappingsplanen nå presisert overfor de regionale helseforetakene. Jeg vil påse overfor alle helseforetakene at forutsetningene om videreføring av ressursbruken blir fulgt opp.
Opptrappingsplanen innebærer et omfattende investeringsprogram, spesielt i tilknytning til distriktspsykiatriske sentre. De regionale helseforetakene overtar stafettpinnen fra fylkeskommunene, og det er gitt som en forutsetning at de godkjente fylkeskommunale planene legges til grunn for det videre arbeidet. Det er samtidig presisert at de regionale foretakene skal vurdere det foreliggende investeringsprogrammet i et regionalt perspektiv. Det handler i første rekke om justeringer av opptaksområder mv. i de tilfeller hvor det vil være hensiktsmessig med en tilpasning i forhold til fylkesgrensene, eventuelt også av planlagt sengekapasitet. I disse tilfellene har de regionale foretakene fått en noe utsatt frist for planarbeidet. Det er imidlertid en forutsetning at den lokalt baserte strukturen av distriktspsykiatriske sentre skal opprettholdes som sådan.
På grunn av usikkerheten i de regionale foretakene med hensyn til den samlede økonomiske og finansielle situasjonen er det truffet enkelte beslutninger om midlertidig stans i planlegging og prosjektering også av prosjekter under opptrappingsplanen. For å sikre en gjennomføring av planen i tråd med Stortingets intensjoner, vil jeg derfor i eget brev til de regionale foretakene be om at man umiddelbart gjenopptar gjennomføringen av investeringsprogrammet.
Når det gjelder den samlede økonomiske situasjonen, vil jeg altså komme tilbake til dette overfor Stortinget i nevnte proposisjon i forkant av revidert nasjonalbudsjett.
Når det gjelder utviklingen i kommunene, er det en nødvendig betingelse for gode og helhetlige tjenester at vi får dette til. Også her ser vi mye bevegelse, til tross for at mangler mange steder kommer til syne i den kommunale hverdag.
Alle kommuner har i dag innarbeidet psykisk helse i sine planer. Det er en ganske annen situasjon enn vi hadde i 1998. Det gis føringer om at barn og unge skal prioriteres med minimum 20 % av øremerkede midler. Stortinget har sluttet seg til dette. I 2000 gikk om lag 13 % av de øremerkede midlene til barn og unge. I 2001 viser de fleste kommunale planer en tydeligere prioritering av barn og unge, slik at det er grunn til optimisme om å nå målet på 20 %, som vi har presisert overfor samtlige av landets kommuner.
Ved utgangen av 2000 var om lag 1.700 stillinger rettet inn mot miljøarbeid, boveiledning og andre hjemmebaserte tjenester finansiert av de øremerkede midlene. Nesten alle landets kommuner har ansatt minst én person med særlig kompetanse innen psykisk helsearbeid.
Når det gjelder boliger, er 3.400 planlagt i opptrappingsperioden. Hittil i perioden er det gitt tilsagn om midler til i alt 1.114 boliger.
Til tross for at vi ser en positiv utvikling på mange områder, gjenstår det noen store utfordringer:
| - | at tjenestene som tilbys mennesker med psykiske problemer og lidelser, får et gjennomført brukerperspektiv. For å få til dette må tjenestene bli helhetlige og ta utgangspunkt i brukernes behov |
| - | at barn og unge skal ha et faglig godt og helhetlig behandlingstilbud, med vekt på å forebygge mest mulig |
| - | at satsingen i kommunene følges opp, slik at de styrker sine tjenester og sørger for at basisbehovene dekkes med alle de psykiske problemer og lidelser som er aktuelle. Det er avgjørende for den enkeltes livskvalitet og for helheten i behandlingskjeden |
Jeg har satt i gang et arbeid for å ajourføre opptrappingsplanen for psykisk helse. Denne ajourføringen skal bidra til at vi får vurdert mål og virkemidler i opptrappingsplanen. Vi må få avdekket om det er grunn til justeringer for å oppnå planens intensjoner, og da særlig sett i lys av noen av de hovedutfordringene jeg har skissert ovenfor.
En del av dette arbeidet er eksempelvis en ny analyse av behovet for boliger, en annen utfordring er tjenestene for barn og unge der ventetiden er uakseptabelt lang. I tillegg til denne helhetlige ajourføringen av opptrappingsplanen har vi satt i gang et arbeid med tiltak rettet spesielt mot barn og unge.
Jeg vil komme tilbake i statsbudsjettet for 2003 med nærmere redegjørelse for denne ajourføringen, og jeg kan forsikre at vi står fast på de målsettinger som Stortinget har vedtatt i opptrappingsplanen.
Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil få takke statsråden for svaret.
Jeg tror helt oppriktig at statsråden har en vilje til å bidra til den styrking av psykiatrien som Stortinget har vedtatt, og at det ikke ligger noen uenighet mellom statsråden og meg, eller for den saks skyld SV, i forhold til intensjonen når det gjelder dette.
Spørsmålet blir allikevel om den modellen vi i dag har i regi av helseforetakene, er med på å sikre det. Sånn sett synes vi i SV at det er sterkt foruroligende når så mange helseforetak og styrer for helseforetakene gir signaler om kutt i psykiatrien. Og det er klart, hvis man tenker seg at Stortinget enstemmig vedtar målsettingen for dette, og man så ved gjennomføringen får en type retning på dette som går stikk imot det, i regi av helseforetakene, at det også tydeliggjør at Stortinget mangler det styringsverktøy det burde hatt for å gjennomføre sine egne politiske vedtak. SV har tidligere tatt til orde for nasjonale helseplaner som pålegger helseforetakene å gjennomføre i tråd med vedtakene, og det er noe vi vil ha i mente.
Jeg ser i den kronikken som stod i Dagbladet den 11. mars, som jeg også viste til i sted, at det er referert en del tall, bl.a fra en kronikk Høybråten selv hadde:
« Høybråten skriver at det psykiske helsevernet i 2006 skal være styrket med 6,3 milliarder i investeringer og med 4,6 milliarder i drift. »
Så påpekes det i kronikken at det til sammen er 10,9 milliarder kr, ikke 24 milliarder kr som Stortinget vedtok.
Jeg synes det kan være vanskelig å ta stilling til en del av tallene og hva som ligger i dem, men jeg håper at statsråden kan bekrefte at det man i sum har vedtatt at man skal komme ut med i styrking - 24 milliarder kr, ut fra vedtakene i 1998 - fortsatt ligger fast, og at man ikke har skrudd ned den innsatsen i beløp som det er snakk om å satse.
Nå nevnte jeg helseforetakene i sted, men jeg har også lyst til å trekke inn forholdet til kommunene, hva slags styringsverktøy man egentlig har i regi av departementet, i regi av Regjeringen, for å sikre en gjennomføring i kommunene som forutsatt.
Det er klart at styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonene i regi av kommunene betinger både en form for øremerking av midlene og at man kan evaluere fortløpende i forhold til de ulike kommuner, også kommuner som ikke følger planene. Jeg skulle gjerne ha en utdyping fra statsrådens side med hensyn til hvordan man ligger an når man sier at man skal styrke med 50 % i forhold til det man hadde, og høre mer presist enn det Høybråten var inne på i sitt innlegg i sted, hvordan man ligger an nå midt i planperioden. For i den grad man ligger mye etter når vi er kommet halvveis i perioden, må man eventuelt se på økt ressursinnsats i betydelig større grad enn til nå i den del av planperioden som står igjen før vi har nådd utgangen av 2006.
Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er ingen tvil om at det er en stor utfordring å løfte psykiatrien både faglig, administrativt og økonomisk. Det Stortinget har gjort, er å vedta en ambisiøs plan, og Stortinget har i de årlige budsjetter tatt stilling til hvor raskt opptrappingen skal skje, gjennom de bevilgninger som er vedtatt. Det er min oppgave dels å legge fram resultater for Stortinget og grunnlag for beslutningene og dels å sørge for at Stortingets føringer og beslutninger blir fulgt. Det arbeider jeg meget målrettet i forhold til.
Når det gjelder helseforetakenes situasjon, er Stortinget vel kjent med den spesielle økonomiske situasjon som de er kommet i i forbindelse med eierskiftet, og den ubalanse mellom vedtatt budsjett og inngående aktivitet som vi redegjorde for i budsjettdokumentene før jul. Det er klart at opptrappingen av psykiatrien blir en utfordring i denne situasjonen, men på tross av det har jeg altså gitt krystallklare signaler til foretakene. Jeg har bedt om redegjørelse fra dem, og vi har en prosess hvor vi følger opp at de øremerkede pengene som gjennom foretakene skal gå til psykisk helse, faktisk går til det, og at man ikke erstatter egenfinansiering med nye øremerkede midler, slik at det ikke blir noen opptrapping. Tilsvarende har vi påpekt overfor kommunene. Vi har stilt krav om rapportering om disse øremerkede midlene fra kommunene, som jeg vil benytte meg av når vi nå foretar en ajourføring av opptrappingsplanen for å se hvor vi er halvveis i planperioden, og om det er behov for kursjusteringer på noen områder. Jeg vil ikke se bort fra at det er det. Blant annet ser vi at behovene synes å øke raskere i planperioden enn det vi la til grunn, og det må vi ta innover oss.
Så til målsettingene som ligger til grunn når det gjelder opptrappingen. Målsettingen var klart at vi skulle heve nivået på driftsbevilgningene til psykisk helse med 4,6 milliarder kr i forhold til 1998-nivået, og at vi skulle investere 6,3 milliarder kr i planperioden. Dette skulle skje i løpet av perioden; vi sa klart fra den gangen at opptrappingen ville måtte bli slakere i starten enn mot slutten av perioden, bl.a fordi vi ikke hadde planer på plass, og fordi vi så at behovet for fagfolk neppe kunne fylles så raskt som en lineær opptrapping av planen skulle tilsi. Nå er vi imidlertid i en situasjon hvor vi etter min mening bør øke opptrappingstakten, utover det Stortinget så langt har vedtatt.
Asmund Kristoffersen (A) : Hvis det ved gjennomgangen av helseforetakenes disponeringer av penger til behandling av pasienter med psykiske lidelser viser seg at det faktisk er foretatt kutt i behandlingstilbud og pengebruk, så er det totalt uakseptabelt. Det er i så tilfelle å sette seg opp mot Stortingets vedtak og helseministerens styringsdokument. Det er meget alvorlig for den administrative ledelse og styrene av helseforetakene.
Helseforetakene må tvert imot vise krone for krone at den økning Stortinget har vedtatt, kommer pasientene til gode. Noe annet kan ikke godtas, og jeg er veldig glad for helseministerens krystallklare presisering.
To tidligere regjeringer, Jagland-regjeringen og Bondevik I-regjeringen, var begge kraftige pådrivere for å få til et verdig tilbud til personer med psykiske lidelser. Stortinget vedtok opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006, som bl.a innebar at det skulle investeres 6,3 milliarder kr i løpet av perioden, og at driftsutgiftene gradvis skulle økes til et nivå som reelt ligger 4,6 milliarder kr over driftsnivået i 1998, slik også helseministeren nå presiserte i runde nummer to. Dette innebærer også en økning i personalet med 9.275 årsverk i løpet av perioden. Jeg og mitt parti, Arbeiderpartiet, gikk sterkt inn for å få vedtatt denne handlingsplanen, fordi forholdene i psykiatrien ikke var - og fortsatt ikke er - gode nok.
Psykiske lidelser er svært utbredt, og ca en femtedel av befolkningen vil oppleve en psykisk lidelse en eller annen gang i livet. Psykiske lidelser koster dessuten det norske samfunnet ca 30 milliarder kr pr. år i form av trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosialutgifter.
Det er av hensyn til alle som sliter med psykiske plager, nødvendig at handlingsplanen følges opp år for år. Jeg både regner med og forventer at helseministeren bruker sin styringsrett til å pålegge alle helseforetakene som ikke har fulgt opptrappingsplanen, å få på plass tilbud og bevilgninger slik Stortinget har bestemt. Foretaksstyrer som saboterer dette, må snarest gjøre det de skal, eller så bør de finne seg noe annet å gjøre.
Verken Stortinget eller jeg vil finne oss i at øremerkede midler til psykisk helsevern blir borte på veien fra Stortinget til bruker.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) : Den stille - eller den tause - reformen, ble det sagt om St.meld.nr.25 (1996-1997) , Åpenhet og helhet, fordi de psykisk syke verken ble sett eller hørt. I etterkant har flere kjente personer stått fram med sine psykiske problemer. Sykdommen har på den måten fått et ansikt utad. Stadig flere har på den måten fått forståelse for at sykdommen kan ramme oss alle. Det er derfor i dag et langt større engasjement, og det stilles langt større forventninger til at behandlingstilbudet innen psykisk helsevern må fungere bedre enn det gjør i dag. Det er bra, og det er på tide. Det var derfor positivt at helseministeren raskt slo tilbake mot varslet kutt i det psykiatriske behandlingstilbudet, og det er betryggende at helseministeren ikke under noen omstendigheter vil akseptere innsparinger ved foretakene som går på bekostning av opptrappingsplanen for psykisk helse.
Jeg er enig med interpellanten Ballo i at dagens behandlingstilbud innen psykisk helse ikke på langt nær er godt nok. Det haster med å videreutvikle og styrke den kompetansen som fins, og Regjeringa har derfor som mål å fullføre opptrappingsplanen innen psykiatri i tråd med det som flertallet i Stortinget har vedtatt. Det betyr enklere tilgang til polikliniske tjenester, distriktspsykiatriske sentre og institusjonsplasser for dem som trenger det. Regjeringa mener at det haster med å øke kapasiteten i det psykiske helsevernet for barn og ungdom samt å tydeliggjøre ansvaret og sammenhengen i behandlingskjeden. Det arbeidet har Regjeringa alt igangsatt.
Vi står overfor enorme utfordringer innen barne- og ungdomspsykiatrien. Som helseministeren også pekte på, øker behovet for behandling av barn og unge spesielt. Regjeringa mener derfor at barn og unge skal tas spesielt hensyn til med tanke på rus og psykiatri.
Psykiske problemer fører ofte barn og unge ut i rusproblemer, eller en kan snu på det: Vi ser også at svært mange barn og unge som ruser seg, ofte i etterkant får store psykiske problemer. Regjeringa vil derfor arbeide for en mer effektiv koordinering av ressursene som brukes til rusomsorg og psykiatri.
Avrusing og behandling i institusjon er nytteløst dersom en ikke samtidig styrker forebyggende helsevern og nettverksbygging som ettervern i kommunene. Utbygging og styrking av helsesøstertjenesten i skolene og helsestasjon for ungdom er viktige tiltak som skal prioriteres. Regjeringa har alt satt i gang arbeidet med en ny felles forskrift for helsestasjonene og skolehelsetjenesten, hvor det helsefremmende og forebyggende arbeidet for barn og unge løftes fram i tråd med opptrappingsplanen, der helsestasjonene og skolehelsetjenesten skal styrkes med 800 årsverk i planperioden. Ungdomshelsestasjonene skal tilby f.eks målrettede helseundersøkelser, helsesamtaler - individuelt eller i grupper - og foreldreveiledning. I tillegg skal 260 flere årsverk benyttes til å styrke støttekontakttilbudet og kultur- og fritidsaktiviteter i kommunene.
John I Alvheim (FrP) : Det største problemet vi har når det gjelder psykiatriplanen, er at kart og terreng ikke lenger stemmer, og at forholdene er vesentlig endret fra det tidspunkt Stortinget gjorde sitt vedtak. Behovene øker sterkt, særlig gjelder dette barne- og ungdomspsykiatrien.
Jeg har i forhold til to ulike regjeringer påpekt dette og bedt om en revidering av psykiatriplanen. Jeg er veldig glad for at helseministeren i dag i sitt innlegg åpner for en slik revidering av den planen som Stortinget tidligere har vedtatt.
Det er meget store forskjeller i behandlingstilbudet fra fylke til fylke, som både den nåværende regjering og den forrige regjering burde ha tatt fatt i. Eksempelvis kan jeg nevne at Rogaland og Telemark har meget gode behandlingstilbud innen både voksenpsykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, mens Bergens Tidende i går skrev om skandaløse forhold ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Haukeland Sykehus, hvor man har et konstant overbelegg, og hvor de psykiatriske pasientene faktisk blir plassert på madrasser på gulvet.
Det er feil å prøve å knytte den ekstraordinære situasjonen i psykiatrien til sykehusreformen. Riktignok har foretakene pr. dags dato en betydelig underdekning i sine budsjetter, men så langt som jeg har greid å dokumentere, har det ikke forekommet noe kutt i noen foretak i forhold til psykiatriplanen. At det har vært antydet at det kunne komme hvis budsjettsituasjonen ikke ble en annen, får vi akseptere, men vi må i hvert fall ikke kritisere noen for noe som ikke har skjedd.
Til slutt skal jeg sitere fra det helseministeren skriver i brev til meg datert den 11. mars:
« Jeg vil ha en oversikt for å foreta en gjennomgang av budsjettsituasjonen og sikre at Opptrappingsplanene gjennomføres med fornyet styrke. Denne gjennomgangen vil jeg redegjøre for i Revidert nasjonalbudsjett for 2002. Det vil ikke under noen omstendigheter bli akseptert innsparinger som går på bekostning av Opptrappingsplanen for psykisk helse. »
Det aksepterer jeg. Dette slår jeg meg til ro med inntil videre, og så håper jeg det blir slik.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : I erkjennelsen av at det hadde vært svikt i all ledd, var en enig om å bruke om lag 24 milliarder kr over åtte år. Fokus var rettet mot alle ledd i tiltakskjeden, slik at en fikk et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet ble ivaretatt.
Arbeidet med opptrappingsplanen førte til at psykiske lidelser ble satt på dagsordenen. Det er fortsatt behov for økt kunnskap på området for å redusere fordommer, uvitenhet og fortielser av psykiske lidelser.
De fleste av oss opplever noe som setter oss ut av balanse i en periode av livet. Denne krisen kan en komme over med hjelp av sine nærmeste. Det handler om å bry seg og vise omsorg for hverandre. Andre trenger profesjonell hjelp for å leve med sykdommen.
Jeg er glad for at interpellanten fokuserer så sterkt på tilbudet til barn og unge. Greier vi å forebygge på et tidlig tidspunkt, vil mange slippe store påkjenninger. Mange lider av spiseforstyrrelser. Angst og depresjon er en del av dette bildet. Altfor mange unge går med selvmordstanker. Barneombudet hevder at 20 % av unge mellom 13 og 18 år får psykiske plager fordi de ikke takler status- og kjøpepresset, virkelighetsforfalskningen og glamoriseringen. Andre mener at foreldrene må ha mer tid sammen med barna. Uansett årsak er det positivt at flere unge søker hjelp. En økning på hele 22 % fra 1998 til 2000 viser behovet. Kristelig Folkeparti tror at en styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonene for unge vil få fram om det fortsatt er et underforbruk av tjenestene.
Intensjonen i opptrappingsplanen må ivaretas selv om køene for tiden vokser, samtidig som en behandler stadig flere. Ventetiden må ned.
I en avisartikkel for en tid siden skriver helseministeren at det ikke er anledning til å kutte i helseforetakenes egenfinansiering på dette området, og at han har stilt krav om at hver eneste krone som er avsatt til opptrappingsplanen, skal gå til formålet. Dette er gjentatt i dagens svar. Gjennom styringsdokumentet til de regionale helseforetakene er de blitt pålagt å prioritere gjennomføringen av opptrappingsplanen generelt og satsingen på barn og unge spesielt. Det er også presisert at øremerkede tilskudd skal komme i tillegg til helseforetakenes egenfinansiering.
Kristelig Folkeparti regner med at dette blir fulgt opp, slik at en ikke får kutt i de institusjonene som er nevnt i interpellasjonen.
Ola D Gløtvold (Sp) : Det var store forventninger til psykiatriplanen da den kom i 1998, og med de rammer som ble skissert der - en økning i investeringene på 6,3 milliarder kr og en gradvis økning i driftsmidlene opp til 4,6 milliarder kr over driftsnivået i 1998 - regnet man med at resultatene ville bli gode.
Imidlertid ser vi nå at frustrasjonen er ganske stor. Senest i går ettermiddag hadde jeg en telefon fra en lokalpolitiker i en relativt stor by her på Østlandet som sa at fortvilelsen var stor i fagutvalget der fordi man hadde planer, men ingen ressurser, og man etterlyste nå virkemidlene fra psykiatriplanen for å komme i gang og få realisert de planene som kommunen tross alt hadde lagt innenfor dette feltet. Vi får også melding om at det i enkelte fylker er stoppordre når det gjelder utbyggingstiltak som er vedtatt. For mitt eget fylkes del vet vi at bygging av rehabiliterings- og øvingsleiligheter er utsatt. Det er uakseptabelt.
Helseministeren har heldigvis sagt at han kan ikke akseptere at helseforetakene disponerer på denne måten. Jeg håper at de blir raskt instruert, slik at i hvert fall vedtatte utbyggingsplaner kommer i gang fortest mulig, og at helseforetakene ikke kutter i egenfinansieringen når det gjelder psykisk helse.
Interpellanten spør om vi har fått en modell som gjør at den tjener intensjonene i psykiatrien, om det er slik at vi har god nok styring, og om dette gir god nok målretting. Jeg må si at det i hvert fall pr. i dag tyder på at vi på ingen måte har en slik modell. Det er uakseptabelt at tiltak innenfor psykiatrien ikke gjennomføres som planlagt, og helseforetakene må her skjerpe seg. Det er godt at helseministeren har sagt at han vil se på disse tingene igjen.
Det er også problemer på primærhelsetjenestenivå. Jeg er glad for at vi fortsatt står ved prioriteringen av helsestasjoner og skolehelsetjeneste og slike ting, men hvis kommunene ikke får oppfylt ressursbehovene sine, hjelper det ikke hva slags gode planer de har. Og her har departementet via fylkesmann og fylkeslege et spesielt ansvar. Det vil jeg også minne om i denne sammenhengen.
Det er også viktig at oppfølging, ettervern og rehabilitering skjer på en skikkelig måte. I siste nummer av « Velferd » står det at for folk med psykiske problemer er arbeidslinja bare på papiret. Det er viktig at vi også får en vurdering av den siden når vi nå kanskje skal få en revurdering, eller revidering, av psykiatriplanen. Jeg håper at den kommer så snart som mulig, slik at vi får mulighet til å gå videre med disse sakene i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
Harald Espelund (FrP) : Interpellasjonen setter et viktig tema i fokus. Mitt inntrykk som lokalpolitiker er at det utover i landet blir gjort et veldig godt arbeid i mange av de kommunene som jobber med de problemene som vi har fokusert på i dag.
Det er noe jeg synes er blitt litt borte i debatten, og som jeg hadde lyst til å utfordre statsråden på, nemlig de frivillige organisasjonene og det arbeidet som blir gjort i forbindelse med psykisk helsevern. Jeg registrerer at Mental Helse ofte blir glemt ute i kommunene når midlene skal fordeles. Kommunens ansatte jobber stort sett fra kl. 8 til kl. 16, og jeg vet at det ikke bestandig er mellom de klokkeslettene det er nødvendig med tiltak - det er ofte både på kvelds- og nattetid. Det er en rekke personer som gjør en fantastisk innsats for å ta hånd om dem som har behov for å snakke med noen. Så enkle tiltak kan det egentlig være snakk om.
Jeg registrerer at når kommunene skal fordele sine midler, blir organisasjonsapparatene, de frivillige sådanne, egentlig en salderingspost - de blir tatt lite hensyn til. Og mitt spørsmål til statsråden er: Vil det gå noen signaler fra regjeringshold ut til kommunene om at også de som i organisasjonssammenheng driver dette arbeidet i det stille, på kvelds- og nattetid, blir tilgodesett med noen av de midlene som blir fordelt? Det er store pengesummer det her er snakk om, og jeg tror at disse organisasjonene kan gjøre vesentlig mye ut av det med små midler fra denne potten.
Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg syns at det er en prisverdig enighet mellom alle partier med hensyn til at man må holde fast ved målene når det gjelder opptrappingsplanen innenfor psykiatri. Jeg forundres over at man fikk en situasjon som den som ble avdekket i 1997, at det kunne utvikle seg så langt, med svikt på så mange områder, og at det hadde kunnet pågå i så lang tid før man endelig fikk både en melding om situasjonen og i kjølvannet av det en opptrappingsplan. Men derigjennom er det også skapt forventninger rundt omkring i landet, hos psykiatriske pasienter, hos pårørende og hos befolkningen for øvrig, og det vil være en svikt - jeg vil si nesten et svik - fra Stortinget hvis vi ikke ivaretar det målet vi har satt oss for denne opptrappingsplanen.
Jeg syns at det er prisverdig at statsråden er så klar som han er, når han gir melding om at det ikke vil bli akseptert noen form for kutt, og at opptrappingsplanen skal følges. Hvis helseforetakene på tross av det kommer med kutt, er de helt på kollisjonskurs både med regjering og storting, og jeg er helt enig med Asmund Kristoffersen i at det må få konsekvenser for dem som er satt til å lede foretakene. Jeg syns, og SV syns det er prisverdig at man får en egen stortingsproposisjon om sykehusøkonomien, som kommer til behandling i Stortinget før revidert nasjonalbudsjett. Vi vil være svært interessert i det som står der, også fordi vi tidligere har gitt signaler om at vi ikke her og nå er beredt til å komme med tilskuddene til sykehusene, før vi ser hva Regjeringen foreslår med hensyn til prioritet. Det kan jo hende at vi vil ha helt andre vurderinger enn det Regjeringen har, men vi syns at tilnærmingen her virker ryddig og helt grei, sett med våre øyne.
Det virker som om barne- og ungdomsspsykiatrien kanskje er kommet spesielt dårlig ut, fordi man har fått avdekket større behov enn det man kanskje var klar over ved inngangen til opptrappingsplanen. Derfor vil jeg avslutningsvis i denne interpellasjonen spørre statsråden konkret om man ser for seg at ressursinnsatsen der vil bli annerledes og kanskje høyere enn det man forespeilet ved starten av perioden, nettopp fordi man ser at man har ventelister på opptil et og et halvt år, og at man på en del felt i dag må erkjenne at behandlingstilbudet ikke er som det burde være, selv om man følger opptrappingsplanen.
Ellers vil jeg takke alle som har deltatt i debatten. Jeg syns det er veldig positivt at Stortinget entydig gir signal om retningen her og ikke gir uklare signaler med hensyn til hva som er målet.