Siv Jensen (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken):

Ranveig Frøiland (A) : Eg skal ikkje blanda meg inn i den fødselshjelpar- eller jordmordebatten som Siv Jensen, leiar for komiteen, legg opp til.

       Langtidsprogrammet har vi diskutert før, som saksordføraren sa. Eg vil berre kommentera nokre av dei nye retningslinene for den økonomiske politikken som òg vart til i det førre langtidsprogrammet.

       Det var veldig brei semje då regjeringa Stoltenberg la fram dette forslaget om nye handlingsreglar for ei moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene. Det er viktig å merka seg og hugsa på at denne regelen vart følgd opp både av regjeringa Stoltenberg, regjeringa Bondevik II og stortingsfleirtalet då vi for første gong brukte denne i samband med statsbudsjettet for inneverande år.

       Men sjølv om vi har ein handlingsregel som vi er samde om, vil ikkje dette redusera dei tradisjonelle skiljelinene i politikken, for det er framleis slik at vi vil ha like stor usemje både om skattepolitikken og fordelingspolitikken mellom høgresida og venstresida i norsk politikk. Men eg vil likevel åtvara mot ein politikk som gjev inntrykk av at alle gode føremål kan løysast med meir bruk av oljepengar, slik som t.d. Framstegspartiet gjer seg til talsmann for. Ein rask og kraftig auke i bruken av oljeinntektene i norsk økonomi kan gje auka prisar og renter og føra til raskt aukande arbeidsløyse i industrien og til store omstillingskostnader som vi vil slita med i mange år framover.

       I Arbeidarpartiet meiner vi at den viktigaste utfordringa i den økonomiske politikken ligg i å utnytta samfunnets ressursar, arbeidskrafta vår og kapitalen på ein slik måte at vi har evne til fornying både i offentleg og privat sektor, slik at dei kan bli betre og gje best mogleg resultat både for velferd og for sysselsetjing.

       Arbeidarpartiet legg vekt på at den nye handlingsregelen går ut på at vi skal bruka meir pengar på å styrkja velferden, og at vi gjennom skatte- og avgiftslette som særleg skal rettast inn mot skatt på arbeid, skal styrkja næringslivet sin konkurranseevne.

       Regjeringa Bondevik II har einsidig lagt vekt på at det auka handlingsrommet skal brukast til skattelette. Dette er etter mi vurdering tradisjonell høgrepolitikk - skattelette framfor betre fellesskapsløysingar. Inneverande statsbudsjett har gitt store skattelettar til dei i samfunnet som har mest, med følgjer for t.d. distriktspolitikken.

       Arbeidarpartiet vil ikkje dreia politikken mot høgre med skattelette til dei rike og reduksjon av solidariske fellesskapsløysingar. Vi vil bruka det større handlingsrommet til å auka velferden og skapa betre fellesskapsløysingar. Det er viktig å understreka når vi i dag behandlar langtidsprogrammet for andre gong.

Jan Tore Sanner (H) : Denne endelige innstillingen til langtidsprogrammet markerer det politiske kartet slik det ser ut etter valget i fjor høst. Partier som utgjør et flertall i Stortinget, ønsket et skifte, og vi har fått Samarbeidsregjeringen. Samarbeidspartiene er avhengig av og ønsker et godt samarbeid med partiene i Stortinget. Fremskrittspartiet ønsket regjeringsskifte. Det vil derfor være naturlig å samarbeide med dem i en rekke saker, samtidig som samarbeid med Arbeiderpartiet eller SV vil være mer åpenbart i andre saker.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i sine merknader konstaterer at Regjeringen har « lagt om den politiske kurs ». Naturlig nok varsler de at dette ikke har Arbeiderpartiets støtte, mens Fremskrittspartiet i sine merknader, og også Siv Jensen i sitt innlegg, etterlyser en ny kurs. Jeg kan berolige komiteens leder, Siv Jensen, med at Regjeringen og også samarbeidspartiene her i Stortinget er seg sitt ansvar bevisst. Jeg er nok mer enig med representanten Ranveig Frøiland i akkurat dette spørsmålet, nemlig at regjeringsskiftet i fjor høst innebærer et kursskifte i norsk politikk. Nå kuttes det i skatter og avgifter, investeringsavgiften fjernes, flyseteavgiften fjernes, toppskatten for inntekter under 320.000 kr fjernes, og gradvis skal det bli færre som betaler toppskatt, boligskatten reduseres og skal helt vekk, alkoholavgiften og elavgiften er redusert. Nå satses det på mangfold og kvalitet i utdanningen, lærerutdanningen legges om, elevene får flere undervisningstimer i norsk, det skal bli lettere å etablere friskoler. Etter et tiår med strukturreformer fokuseres det nå på innhold og kvalitet i skolen, og det føres en mer offensiv miljøpolitikk.

       Etter valget i fjor høst har Arbeiderpartiet skapt betydelig usikkerhet om egen politikk, ikke minst den økonomiske politikken. Det moderate og ansvarlige Arbeiderpartiet har i løpet av få måneder endret seg til et utspills- og utgiftsparti. Milliardene har rullet i alle retninger og i et voldsomt tempo. Det er av stor betydning at vi har et bredt politisk flertall som har operert innenfor de samme økonomiske rammene. Det skaper stabilitet. Jeg er derfor glad for at både Jens Stoltenberg, Hill-Marta Solberg og nå også representanten Ranveig Frøiland i sitt innlegg har satt foten ned og slår helt klart fast, både i merknadene i innstillingen og i innlegget, at Arbeiderpartiet står fast når det gjelder innfasing av oljeinntektene i økonomien.

       Enigheten om å holde fast ved handlingsregelen er viktig. Det er allikevel, som også representanten Ranveig Frøiland understreket, en uenighet mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og samarbeidspartiene på den andre siden når det gjelder bruken av det økte handlingsrommet. Vi legger større vekt på å redusere skatte- og avgiftsnivået, større vekt på strukturendringer og modernisering i offentlig sektor. Det har helt klart en mer positiv virkning på økonomien både når det gjelder tilbud og arbeidskraft og industriens konkurranseevne.

Øystein Djupedal (SV) : La meg først si at vi i SV er enig i at denne måten å behandle langtidsprogrammet på ikke nødvendigvis er hensiktsmessig. At vi har en lang debatt i forkant av stortingsvalget, og at man da senere, et halvt år etterpå, avgir den endelige innstilling om langtidsprogrammet, er en måte å behandle langtidsprogrammet på som vi nok synes det kan være klokt å se på en gang til. Denne debatten og denne innstillingen bærer vel i grunnen preg av at dette er en pliktøvelse som finanskomiteen må gjennom. Den ordentlige, seriøse behandlingen av langtidsprogrammet som finanskomiteen hadde i fjor vår, er et viktig dokument, og det spørs om ikke det bør være den endelige avgivelsen også. Særlig fordi det har vært et stortingsvalg imellom - og det er jo prosedyren - og stortingsvalget endte med regjeringsskifte, så bærer jo også denne innstillingen preg av at det har vært store politiske endringer på kartet når det gjelder hvem som sitter i regjering, fra langtidsprogrammet opprinnelig ble lagt fram.

       Men la det ligge bare som en alminnelig merknad om dette. Det kan jo være at flere også ser hensiktsmessigheten i at vi om fire år velger å behandle dette på en litt annen måte.

       Det som har skjedd fra langtidsprogrammet ble behandlet i vår, er at vi har fått en ny regjering. Dette er en borgerlig regjering, en Høyre-dominert regjering. Det ser vi på de forslag som ligger i Stortinget, og det ser vi på en del svært aktive statsråder som har hatt skuffene fulle av forslag som de lenge har hatt lyst til å legge fram for Stortinget, og som går på skatt, som går på struktur, som går på større forskjeller mellom folk, og som går på nedbygging av det som er velferdsstaten.

       Jeg må si at jeg er meget bekymret for denne regjeringen. Det er riktignok en svak mindretallsregjering som krever støtte i Stortinget, men om man hører på debatten så langt, er det åpenbart at Fremskrittspartiet står klar til å presse denne politikken enda mer til høyre når det er nødvendig. Det gjør at Kristelig Folkeparti, som vel er det partiet i Regjeringen som i utgangspunktet har en mer anstendig profil knyttet til disse spørsmål, lett lar seg nedkjempe. Det betyr at jeg er meget bekymret for at denne regjeringen i løpet av fire år skal gjøre stor skade, særlig knyttet til strukturspørsmål og knyttet til det som er en rettferdig fordeling av godene i vårt samfunn. I strukturspørsmål ser vi det allerede med en rekke forslag som er ideologisk betinget: salg av statens eiendom og privatisering av virksomheter som i dag er i fellesskapets eie. Dette er gjort av ideologiske årsaker, ikke ut fra at det er mer hensiktsmessig. Det gjør at jeg må si at jeg er svært bekymret for hva man kan klare å få til av ødeleggelser i løpet av disse fire årene.

       Når det gjelder velferdsstatens framtid, er det klart at man her snakker om en modernisering av velferdsstaten. Men det man i realiteten snakker om, er en kommersialisering av velferdsstaten, der mer og mer av det som er fellesskapets tjenester, skal legges ut på anbud. Dette gjøres også av ideologiske årsaker, ikke nødvendigvis fordi det fører til bedre kvalitet eller bedre tjenesteproduksjon, men fordi man ønsker å bygge ned det som er fellesskapets, altså kommunens, fylkeskommunens og statens, ansvar. Sett fra SVs ståsted er dette også meget bekymringsfullt.

       Hvis man ser på det første statsbudsjettet som denne regjeringen fikk vedtatt med kabinettspørsmål - støttet av Fremskrittspartiet - vil man også se at skattepolitikken går i helt feil retning. Her har man vedtatt 9 milliarder kr i årsvirkning av skattelettelser, hovedsakelig til høytlønte og næringslivet, altså til dem som har mest fra før. Den sosiale profilen i skatteopplegget var meget åpenbar. Ifølge de tabellene Stortinget fikk seg forelagt, var det helt tydelig at en med en helt vanlig gjennomsnittsinntekt ikke fikk skattelettelse overhodet, men dess høyere inntekten var, dess større var skattelettelsen gitt av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Hvis dette bildet skal tegne seg videre framover, vil det være meget bekymringsfullt. Det vil bety at forskjellene i det norske samfunnet vil øke gjennom denne perioden. Og det vil bety at de kosmetiske forslagene man kommer med for dem som sitter nederst ved bordet, overhodet ikke kan kompensere for dette.

       De pengene man gir til skattelettelse, burde i stedet ha vært brukt til å styrke velferdssamfunnet, til å styrke den omleggingen av det norske samfunnet som er nødvendig, bort fra den svarte oljeøkonomien og over til den grønne kunnskapsindustrien, som dette landet skal leve av i framtiden.

       SV har i innstillingen pekt på sju hovedutfordringer for det norske samfunnet i denne perioden, og la meg bare kort referere:

       Denne regjeringa legg vekt på ein politikk som er prega av verdiar som er viktige for Kristeleg Folkeparti. Dette gjeld m.a. respekten for menneskeverdet, vern om familien og vektlegging av forvaltaransvaret. Følgjande politikkområde syner dette:

       Sist haust fekk Samarbeidsregjeringa gjennom eit budsjett som gav grunnlag for ei rentenedsetjing. Dette åleine har ført til at hushaldningar, næringsliv og kommunar til saman har spart hundretals millionar kroner i renteutgifter.

       Forvaltaransvaret legg også på oss eit ansvar for miljøet og for ressursbruken vår. På same tid som me har eit ansvar for å ta i bruk ressursane til beste for folk og land, har me også eit ansvar for å gjera dette på ein måte som tek vare på miljøet der me skal bu og opphalda oss. Eg er glad for at det langt utover regjeringspartia sine rekkjer vert stadfest at Samarbeidsregjeringa viser både evne og vilje til å føra ein ansvarleg og offensiv miljøpolitikk.

       I år er det 50 år sidan den første utviklingshjelpa vart gjeven frå Noreg. For Kristeleg Folkeparti har det alltid vore viktig å sjå utover landegrensene og tenkja globalt. Dette er òg ein del av forvaltaransvaret vårt. Solidariteten må strekkja seg lenger enn til Svinesund. Det er difor gledeleg at u-hjelpa no svarar til 0,92 % av BNI. Samarbeidsregjeringa tek sikte på å auka dette til 1 % av BNI ved utgangen av denne valperioden.

       Kristeleg Folkeparti har alltid halde fram at familien er den viktigaste eininga i samfunnet vårt. Nye tider krev likevel nye grep også i familiepolitikken. Aktuelle stikkord er her valfridom og moglegheiter for fleksible system, slik at foreldra sjølve kan organisera kvardagen sin på den måten som den enkelte er best tent med. Vi konstaterer derfor med glede at kontantstøtta er komen for å verta, og at det i Stortinget er brei semje om full barnehagedekning.

       Frivillige lag og organisasjonar har lange tradisjonar og representerer ein uvurderleg og uerstatteleg samfunnsinnsats. Me er derfor svært nøgde med at Regjeringa fekk lagt inn 200 mill. kr til momskompensasjon for frivillige lag og organisasjonar i haust. Dette er 100 mill. kr meir enn det Arbeidarpartiet hadde i sitt budsjettframlegg. Vidare er Samarbeidsregjeringa innstilt på andre styrkingstiltak for frivillig sektor. Blant anna står det i Sem-erklæringa at ein går inn for ei kraftig heving av taket for gåver med skattefrådrag til frivillige lag og organisasjonar.

       Det har med rette - og spesielt i valkampen sist haust - vore ei sterk fokusering på dei store ulikskapane i landet vårt. Det er eit paradoks at så mange fell utanfor i velferdssamfunnet vårt. Også dette handlar om menneskeverd og forvaltaransvar. Regjeringa starta difor ganske tidleg med å vedta ein sterk auke i tiltaka for fattigdomsnedkjemping.

       Noreg er eit flott land, men samstundes har me ein krevjande geografi. Fjordar og fjell gjer avstandane lengre og kommunikasjonane vanskelegare hos oss enn i mange andre land. Mykje av ressursane og mykje av den verdiskapinga som landet vårt byggjer på, er lokalisert i denne utfordrande geografien. Dette gjer at regional- og distriktspolitikken har vore og er eit viktig politisk område i Noreg. Det er det òg for denne regjeringa, noko som ikkje minst interpellasjonsdebatten tidlegare i dag sterkt understreka.

       Det er næringslivet som skal gje inntekter til å halda ved like og vidareutvikla velferdsordningane våre. I Kristeleg Folkeparti er me difor opptekne av at næringslivet skal ha stabile og påreknelege rammevilkår. Ikkje minst gjennom arbeidet med det nye skattesystemet vil dette vera ein raud tråd. Me treng òg å liggja på verdstoppen når det gjeld utdannings- og kompetansenivå. Målet er difor å trappa opp norsk forskingsinnsats til minst gjennomsnittleg OECD-nivå innan 2005.

       Desse spreidde eksempla viser at Samarbeidsregjeringa sin verdiprofil er meir enn ord. Regjeringa tek ansvar både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringa vil ta vare på dei svake i samfunnet og ønskjer å vidareutvikla samfunnet til beste for både einskildmennesket og for dei sosiale nettverka me lever i. Eksempla viser òg at Samarbeidsregjeringa legg vekt på tiltak som fremjar verdiskaping. Og sist, men ikkje minst: Regjeringa har vist at dette kan kombinerast med ein ansvarleg og offensiv miljøpolitikk!

Morten Lund (Sp) : Den svært omfattende foreløpige innstillingen til langtidsprogrammet var preget av et nær forestående stortingsvalg. Den endelige innstilling er svært beskjeden i omfang. Innholdet preges av at vi har fått en ny mindretallsregjering, og at det nå bare er Senterpartiet som vedstår seg de svært omfattende merknadene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fra sist vår. Våre særmerknader før valget var på hele 33 sider, i tillegg til felles merknader under de fleste av de 15 overskriftene i Langtidsprogrammet.

       Jeg mener mange velgere har grunn til å føle seg lurt når det viser seg at den praktiske politikk som føres av Samarbeidsregjeringen, avviker så sterkt fra det som Kristelig Folkeparti og Venstre forsvarte i Stortinget fire måneder før valget. Jeg vil nevne noen av de områder der sentrumspolitikken er forlatt.

       I den foreløpige innstillingen skrev vi:

       « Gjennom skatte-, avgifts- og inntektspolitikken skal levekårsforskjellene mellom grupper og deler av landet jevnes ut. »

       Samarbeidsregjeringen gjorde det motsatte i høst. 4 av 5 milliarder kr i skattelette til personer ble gitt til dem med inntekt over 300.000 kr, mens de - over 80 % - med lavere inntekt fikk den siste milliarden. Aller mest ble gitt til velfødde mannlige millionærer i de mest sentrale strøkene. Senterpartiet hadde den motsatte fordelingsprofilen fordi vi hadde lovet velgerne det. Vi gav mest skattelette når det gjaldt de lønnsnivåer som domineres av kvinner.

       Senterpartiet ønsker også i framtida å bidra til økt nettolønn for dem som tjener lite, også for å motivere dem på deltid til å arbeide mer. Vi mener at det er mer effektivt enn å importere arbeidskraft.

       I dagens innstilling gjentar Regjeringen at det tas sikte på 25 milliarder kr i lettelser i skatt og avgift, men fordelingen sies det ingenting om. Men hvordan vil man styrke folks mulighet til å klare seg på egen inntekt når bare smuler skal gå til dem som har minst?

       Sentrumspartiene var sterkt kritiske til regjeringen Stoltenbergs distriktspolitkk, som vi mente var for passiv. Vi var enige om å styrke SNDs regionale rolle. Nå har Kristelig Folkeparti og Venstre ansvaret for kutt i milliardklassen for SND, full stopp i bevilgningene til kommunale næringsfond, fjerning av frakttilskudd på bensin i hele landet samt på melk og grønt til Nord-Norge. Dette er stikk i strid med det de to partiene lovet før valget, og følgene er dramatiske. De kommunale næringsfondene har vært særdeles nyttige der det er størst behov for nye arbeidsplasser.

       Sentrumsregjeringen var svært opptatt av å sikre bedre vilkår i landbruket. I fjor skrev de tre sentrumspartiene:

       « Disse medlemmer vil videreutvikle småskala-landbruket gjennom å gi inntektsmuligheter som sikrer rekrutteringa til næringa. »

       Nå har landbruksminister Lars Sponheim varslet en omfattende strukturrasjonalisering, ikke minst innenfor melkeproduksjonen. Det må bety, slik vi oppfatter det, at gjennomsnittsbruket rett og slett er nødt til å legge ned.

       Samarbeidsregjeringen har åpnet for omdanning til AS for sparebankene. Før valget var motstanden mot det samme en viktig kampsak for de tre sentrumspartiene. Nå kjøres de nødvendige beslutningene for å åpne for AS gjennom i Stortinget i rekordfart. Hvor har det blitt av betydningen av lokalt eierskap, lokale beslutninger til beste for småbedriftene - og hvor er det blitt av frykten for ytterligere oppkjøp og senere utflagging som vi snakket så varmt om i valgkampen?

       Jeg drister meg også til å minne om den tidligere så sterke og felles motstanden mot bygging av sterkt forurensende gasskraftverk. Akkurat i den saken burde velgerne kunne føle seg trygge! Det var første gang en regjering ble felt på en miljøsak. Nå er det da lagt til rette for rask oppstart av et sterkt forurensende gasskraftverk knyttet til Snøhvit-utbyggingen. Naturkraft slipper å frykte for å miste de sterkt omstridte konsesjonene som kunne ha gått tapt, og som vi antakelig ville ha kjempet sammen om at skulle ha gått tapt hvis vi fortsatt hadde vært i opposisjon.

       For mindre enn et år siden var planene om det nye Forsvaret et fellesprosjekt som sentrumspartiene arbeidet intenst med. Høyre var bare observatør. Sammen mente vi at Arbeiderpartiets planer ville rasere vernepliktforsvaret og svekke forsvaret av norsk land og norske havområder. Vi presiserte at en satsing på internasjonale operasjoner ikke skulle være til fortrengsel for det nasjonale forsvaret. Nå har Regjeringen lagt bort alle disse prinsippene. På toppen av det skal tilskudd til det frivillige skyttervesenet fjernes fra forsvarsbudsjettet. Heimevernet skal inntil videre beholde sin styrke - på papiret. Det mener jeg er en meget uryddig helomvending.

       Det er grunn til å tro at listen over helomvendinger blir mye lengre. Hva er så verdien av det som skrives i en innstilling til langtidsprogrammet? Og et annet spørsmål: Er det rart om politikerforakten øker?

May Britt Vihovde (V) : Samarbeidsregjeringa kan snart feira sitt halvårsjubileum. Regjeringa har i denne perioden peika ut ein ny politisk kurs for Noreg.

       Vi har fått ein meir offensiv miljøpolitikk, ein betre sosial profil med vekt på kampen mot fattigdom, og vi har fått ein meir positiv næringspolitikk. Dette er ein politikk heilt i tråd med Venstre sine prioriteringar.

       Den nye politiske kursen synest på ei rekkje område, først og fremst gjennom ein langt meir offensiv miljøpolitikk enn den tidlegare arbeidarpartiregjeringa førte - det gjeld Sellafield, klimapolitikken, arbeidet for forureiningsfrie gasskraftverk og utbygging av kollektivtrafikken.

       I Samarbeidsregjeringa sitt budsjett for 2002 blei det til saman sett av 105 mill. kr meir til miljøformål enn det arbeidarpartiregjeringa la opp til, bl.a meir pengar til energifondet, energiøkonomisering og reine energikjelder. Miljøfondet blei dobla, frå 1 til 2 milliardar kr.

       Samarbeidsregjeringa har vore pådrivar til at det blei ei forhandlingsløysing under Kyotoprotokollen i Marrakech, og sytt for at Noreg raskt kan ratifisera Kyoto-avtalen. Vi vil innføra eit nasjonalt kvotesystem for handel med utslippskvotar før Kyoto-avtalen krev det.

       Regjeringa vil stimulera til at det blir bygt CO₂-frie gasskraftverk, bl.a ved støtte av tilsvarande fritak for elavgift til miljøvennlege løysingar.

       Vi har fått gjennomslag for auka kollektivinnsats i storbyane, som t.d. T-bane i Oslo, bybane i Bergen og meir midlar til ungdoms- og studentrabatt.

       Samarbeidsregjeringa har også auka den norske innsatsen for å stansa dei radioaktive utsleppa frå atomanlegga i Sellafield.

       Regjeringa fører ein meir næringsvennleg skattepolitikk med avvikling av investeringsavgift og utbytteskatt, forbetringar i opsjonsskattlegginga, auka skattefrådrag for FoU og fjerning av flypassasjeravgift. Alt dette representerer viktige forbetringar i bedriftene sine rammevilkår.

       Bustadskatten blir redusert, og det blir gitt auka botnfrådrag, spesielt med lette for dei som tener minst. Regjeringa har allereie gjennomført skatte- og avgiftslette for over 12 milliardar kr, samtidig som det er funne rom for viktige velferdssatsingar.

       Samarbeidsregjeringa har nedsett Skauge-utvalet, som ser på reforma av inntekts- og formuesskattlegginga, med omlegging til flatare skatt og eit enklare og meir rettferdig skattesystem.

       Regjeringa legg opp til modernisering, effektivisering og forenkling av offentleg sektor. Arbeidet med regelverksforenkling og redusert skjemavelde er intensivert i tråd med Venstres prosjekt « Eit enklare Noreg ».

       Framtidas samfunn vil vera fleirkulturelt. Auka arbeidsinnvandring vil tilføra det norske samfunnet meir mangfaldig kompetanse. Samarbeidsregjeringa vidarefører arbeidet med auka arbeidsinnvandring. Det er bl.a gjort forenklingar i reglane for å leggja til rette for raskare og enklare rekruttering av spesialistar frå land utanfor EØS-området.

       Solidaritet er høgt prioritert både nasjonalt og internasjonalt. Bistanden er auka frå 0,89 % av BNI i fjor til 0,92 % i år, og andelen skal aukast til 1 % i løpet av stortingsperioden.

       Innsatsen for dei fattigaste er styrkt, med bl.a auka barnetillegg, bustøtte og minstefrådrag. Nokre av dei mest utsette og gløymde i samfunnet, rusmisbrukarane, har endeleg fått eit skikkeleg lyft, med auka behandlingskapasitet og fleire lågterskeltilbod.

       Løyvingane til kultur er rekordhøge på budsjettet for 2002, og innsatsen for dei frivillige organisasjonane er styrkt med ytterlegare 100 mill. kr. Organisasjonslivet i Noreg legg ned uvurderleg innsats gjennom frivillig arbeid. Ingen får så mykje aktivitet ut av kvar krone som dei frivillige i Noreg, der det aller meste av arbeidet er frivillig og ulønt. Eit aktivt organisasjonsliv er også ein føresetnad for eit levande demokrati og lokalmiljø med sterke sosiale nettverk.

       Regjeringa styrkjer innsatsen for auka tryggleik, både i kampen mot internasjonal terrorisme og ved auka innsats mot vald, spesielt familievald, som særleg rammar kvinner. Kvinner som er valds- og trusselutsette, skal få raskare hjelp og vern. Det blir òg auka innsats mot barne- og ungdomskriminaliteten - viktige tiltak alt saman, i tråd med Venstre sitt program.

       Feilaktige påstandar blir ikkje meir sanne av at dei blir gjentekne ofte. Det gjeld spesielt påstandane frå store delar av opposisjonen om at nasjonen nærmast er i ferd med å gå under i eit slags ytterleggåande høgrestyrt eksperiment. Dette er sjølvsagt ikkje rett. Alle som vil, kan sjå det.

       Budsjettet for 2002 gav eksempelvis meir til dei som har minst frå før, meir til kampen mot fattigdom og meir til ein del ting som eg allereie har ramsa opp.

       Det er verdt å merka seg at Regjeringa sin politikk blir utsett for sterk kritikk frå begge fløyer i politikken: Framstegspartiet på den eine sida og Arbeidarpartiet og SV på den andre. Framstegspartiet vil ha meir høgrepolitikk, Arbeidarpartiet og SV meiner det er for mykje.

       Ein så sterk kritikk frå begge fløyene gir signal om at Regjeringa fører ein balansert politikk som klarer å foreina omsynet til næringsliv, miljø og arbeidsplassar og til ein aktiv velferdspolitikk.

Statsråd Per-Kristian Foss : Regjeringen har på flere områder lagt opp til en kursomlegging som med varierende flertall har fått støtte i Stortinget. Finanskomiteens leder startet debatten med å si at løsningene i skattepolitikken « glimrer med sitt fravær ». Nå er det vel litt vanskelig å si hva løsningene i skattepolitikken, i bestemt form, er - altså en slags idé om at man skulle finne frem til det absolutt ideelle skattesystem. Jeg tror kanskje jeg vil dempe forventningene til den type endelikt-løsninger. Men det er på gang en utredning om revisjon av skattesystemet, der mandatet har bred politisk tilslutning, og som også innebærer muligheter for betydelige lettelser både i firmabeskatning og i personbeskatning. Denne regjeringen har også startet sitt første år med i overkant av 12 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser. Det vil alltid være de som mener at det er for lite, men det burde være mulig å se forskjell i retning på 12 milliarder i skatteskjerpelser og 12 milliarder i skattelettelser.

       Ellers registrerte jeg med interesse at Regjeringens moderniseringsredegjørelse der prinsippene for modernisering av offentlig sektor ble trukket opp, møtte bred politisk tilslutning, ja til dels jubel, fra Fremskrittspartiet. Jeg har også registrert at de varslede lovendringer når det gjelder friskoler, har møtt samme partis begeistring. Det samme kan vel sies om den omlegging som Regjeringens politikk innenfor sivil sektor innebærer, med en sterkere vektlegging av støtten til de frivillige organisasjoner. Når Regjeringen også har varslet et arbeid for privatisering av statlig eierskap, et statlig eierskap som i Norge knyttet til andel av børsen representerer noe av den høyeste andel som fins i Europa, har ikke det møtt samme grad av jublende tilslutning fra Fremskrittspartiet. Der må jeg si at jeg ikke er sikker på hvem som har forandret seg, men vi holder iallfall en kurs på dette området som er gjenkjennelig: ikke privatisering for enhver pris, men som et ledd i hensiktsmessige, industrielle løsninger for statsselskaper eller delvise statsselskaper å finne en sammensetning som gir et mer krevende eierskap.

       Representanten Frøiland advarte mot å tro at alle problemer kan løses med mer penger. Det er en advarsel jeg verdsetter. Jeg håper også at den når alle fylkeslag av Arbeiderpartiet. Jeg registrerer for tiden bølgebevegelse på dette området. På radioen forleden dag hørte jeg en fremskrittspartirepresentant si: De er mer uansvarlige enn oss. Det skal jeg ikke ha kommentert, annet enn å si at beløpene er uten kontakt med virkeligheten. Og jeg registrerer at også en tidligere finansminister er inne på noen av de samme tanker, selv etter å ha danset seg gjennom et årsmøte. Jeg vet hvor krevende det kan være!

       Jeg vil bare si en ting til slutt, og det er at det er en gal gjengivelse av Regjeringens politikk å si at vi skal bruke det økte handlingsrommet innenfor den økonomiske politikken utelukkende til skatte- og avgiftslettelser. Denne regjering legger opp til at det økte handlingsrommet, som oppstår som følge av økt uttak av petroleumsfondet og som følge av andre tiltak, der man klarer å kutte på enkelte utgiftsområder, rasjonalisere osv., skal brukes både til å styrke velferdsstaten på viktige og prioriterte områder og til skatte- og avgiftslettelser. Man vil nok i fremtiden kanskje være uenig om innretningen av disse, men jeg registrerer med interesse at det er bred tilslutning til å gi det private markedet, for å si det sånn, økende grad av tillit til at Regjeringen fører en forutsigbar politikk hva gjelder økt uttak av petroleumsfondet - men dog etter en forutsigbar linje.

       Jeg skal få vende tilbake til finanskomiteens leder avslutningsvis og si det slik at man skulle kanskje tro at en handlingsregel som innebar økt uttak av Petroleumsfondet, ville føre til at de som lenge har talt for økt uttak av Petroleumsfondet, var fornøyd. Men politikkens relativitetsteorier er kanskje ikke akkurat slik.

       Hvis det er slik at finansministeren og stortingsflertallet er så opptatt av å håndtere dette såkalte økte uttaket av oljepenger langs « en forutsigbar linje », kunne jeg godt tenkt meg å få utdypet dette noe nærmere. For det som skjer, er at i budsjettsammenheng vedtar Stortinget et nivå for hva som er tilsynelatende akseptabelt uttak, altså hvor mange milliarder kroner av de såkalte oljepenger man skal bruke. Og så revideres dette gjennom året. Konsekvensen av det var at vi i fjor ikke brukte en eneste krone av de såkalte oljepengene, fordi vi fikk mer skatteinntekter enn forventet - og det var en rekke andre « gode » begrunnelser, i hvert fall sett med Regjeringens øyne, for hvorfor vi ikke trengte å bruke disse oljepengene likevel.

       Og da blir neste spørsmål: Hvordan gjør man det da i neste runde, hvis denne innfasingen som handlingsregelen i utgangspunktet betyr, betyr at man skal bruke litt mer hvert år? Hvis « litt mer hvert år » betyr at det blir null, fordi vi året før ikke brukte noen ting, kunne det være interessant å høre finansministerens redegjørelse for hvilket nivå man da har tenkt å ta utgangspunkt i for neste års budsjett - hvis man altså driver med den type såkalt talltriksing, som i realiteten betyr at man ender opp med ikke å bruke noen ting.

       Så ville det være fristende, fordi det ikke var adgang til replikk på de andre talerne - men nå representerer finansministeren for så vidt også Venstre, som fra denne talerstolen var svært opptatt av å poengtere hvor mye Venstre hadde fått gjennomslag for - å ta opp om man kanskje kunne være litt mer interessert i hvor mye velgerne fikk gjennomslag for. Og det velgerne overhodet ikke bad om gjennom stortingsvalget, var å få Venstre på Stortinget. Det var det velgerne sa de ikke ville ha. Likevel har velgerne fått tre Venstre-statsråder. Det sier kanskje noe om at man her er mer opptatt av å profilere partiene enn av å ta hensyn til det velgerne ber om.

Statsråd Per-Kristian Foss : Meg bekjent ble det ikke avholdt noen folkeavstemning i fjor om hvorvidt Venstre skulle på Stortinget!

       Så kan en vel si at velgerne har hatt betydelig innflytelse på den situasjonen vi nå står i, for, som representanten fra Senterpartiet redegjorde lenge og grundig for fra talerstolen tidligere, ble det ikke en regjeringsdannelse helt slik det stod i innstillingen til langtidsprogrammet før valget. De 33 sidene ble det ikke noen regjering av, og man kan vel trygt si at det skyldes iallfall velgerne. Så at velgerne har hatt innflytelse sånn sett, tror jeg nok det er riktig å si.

       Men det er klart at Venstre har innflytelse i Regjeringen selv om det er det minste parti. Det ligger i samarbeidets natur. På en del områder har Venstre sammenfallende synspunkter med andre partier på forhånd, på en del områder har de forhandlet seg til løsninger de ikke ville fått til ellers. Sånn er et samarbeid, og det er interessant, tror jeg, å se på det også med Fremskrittspartiets øyne.

       Hvis det er slik at jeg ble oppfattet som spydig i forhold til handlingsregelen, er det en misforståelse. Det var ikke det jeg var - det var altså ikke adressen, for å si det slik.

       Hvis man lurer på hva handlingsregelen betydde i fjor, er det ikke nødvendig å spørre om det, for da gjaldt den ikke. Det er fra 2002 Stortinget har pålagt oss å følge en forutsigbar handlingsregel. Den er knyttet til budsjettunderskuddet, og budsjettunderskuddet påvirkes også av andre økonomiske faktorer enn realavkastningen av Petroleumsfondet. Derfor vil det variere.

       Så stiller representanten Siv Jensen spørsmålet: Hva blir det i neste runde? Neste runde er revidert nasjonalbudsjett. Da vil man nok se at vi der også søker å følge den samme handlingsregelen og justere det som kan tas inn av Petroleumsfondet, i forhold til prognoser for den økonomiske utvikling. Når det gjelder 2003, vil vi også redegjøre nærmere for det i revidert nasjonalbudsjett, men jeg kan vel peke på at handlingsregelen da også vil være påvirket av hvor mye som står på det petroleumsfondet som man skal ta ut realavkastningen på 4 % av.

Tore Nordtun (A) : Jeg synes replikkutvekslingen mellom finanskomiteens leder og finansministeren var meget interessant, på bakgrunn av innlegget til finansministeren, for innlegget til finansministeren bar jo bud om at de man nå skulle samarbeide med i Stortinget, var Fremskrittspartiet. Det var egentlig meldingen i finansministerens innlegg. Og det er greit - de er en del av det parlamentariske grunnlaget for Regjeringen. Så kom også, som vi hørte, debatten om handlingsregelen - dette er det første året den skal gjelde for. Jeg synes det var bra med den oppklaringen fra finansministeren. Men her er det jo en fundamental forskjell. Høyre sammen med Arbeiderpartiet, og et bredt flertall i Stortinget, har vært enige om handlingsregelen. Fremskrittspartiet har sagt at den aksepterer de ikke. Det er en annen økonomisk politikk. Da vil det være meget interessant å få høre finansministerens vurderinger, når han skal gå inn i budsjettforhandlinger med Fremskrittspartiet til høsten. Finansministeren signaliserte nå i sitt innlegg om langtidsprogrammet at når det gjelder budsjettet, er det Fremskrittspartiet de skal gå om, mens den viktigste økonomiske nøkkelen vi har vedtatt, med et bredt flertall i Stortinget, er handlingsregelen. Jeg vil gjerne høre finansministeren vurdere den situasjonen, når han har det anslaget i den økonomiske politikken.

       I tillegg syntes jeg det var oppsiktsvekkende at finansministeren i sitt innlegg overhodet ikke tok opp noen ting når det gjelder de største utfordringene vi har, nemlig hvordan vi skal fordele, og fordelingen overfor de svake og dem som sitter nederst ved bordet. Her var det ensidig skattelettelse og avgiftslettelse, men ingenting som egentlig gikk i retning av den store utfordringen vi har, nemlig å løfte i fellesskap for dem som har minst.

Statsråd Per-Kristian Foss : Det er vel mange måter å se min omtale av Fremskrittspartiet i mitt hovedinnlegg på. Jeg er ikke sikker på om representanten Siv Jensen vil oppfatte det like omfavnende - jeg kommenterte jo et par politiske skillelinjer også. Men det er et faktum at Fremskrittspartiet ønsket denne regjerings tilblivelse, og vi vil lojalt søke å følge opp ikke minst de svar som er gitt i brevveksling med Fremskrittspartiet forut for regjeringsdannelsen. Det er naturlig. Det kan være konfliktfylt også å samarbeide om budsjettet. Jeg synes imidlertid at det er viktig å si at handlingsregelen jo ikke er en regel som binder innholdet, men rammene, og det vil være betydelig uenighet om hvordan man skal bruke rammene. Vi har vært opptatt av fra Regjeringens side å levere et balansert økonomisk opplegg som er slik at skatte- og avgiftslettelser folk får, eller bedriftene får, beholdes og ikke tas igjen gjennom økt rente, og derfor er det viktig at det er balanse i det økonomiske opplegget.

       Jeg brukte faktisk store deler av mitt innlegg, som var kort, til å snakke om velferdsstaten. Og velferdsstaten er jo det sikkerhetsnett som skal sikre oss mot fattigdomsproblemer. Ikke alle fordelingsutfordringer er fattigdomsproblemer, men en del av dem er det. Vi er opptatt av - og dette har denne regjeringen faktisk satt på dagsordenen, og fått ganske betydelig ros for det fra mange hold - nettopp følgende problemstilling: Hvordan kan en god velferdsstat som den norske allikevel ha et nett som er slik at noen faller helt igjennom? Det finnes det ikke enkle svar på, i virkelighetens verden iallfall, men vi har forsøkt å gi noen av dem, og vi følger videre opp i de opplegg som kommer. Men jeg må også si at jeg vil nok advare Arbeiderpartiet litt mot å gå for bredt ut her, for spørsmålet om å ta seg av dem som sitter nederst ved bordet, dukket ikke opp da denne regjering tiltrådte, det har vært et uløst problem under flere regjeringer.

       Jeg vil advare litt mot den type bruk av statistikk. For det kan gi falske bilder av at forskjellene er blitt mindre fordi det går dårlig med nasjonale og internasjonale børser. Men i virkelighetens verden, for folk flest, som sliter med å få økonomien til å holde, og for dem som sliter med virkelige fattigdomsproblemer, oppleves jo ikke verden annerledes selv om børsene går ned og de såkalte forskjellene minskes i et samfunn. Derfor er jeg opptatt av å fokusere på fattigdomsproblemene og hvordan vi skal løse disse gjennom generelle og mer målrettede tiltak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 2169)