Tore Nordtun (A) (fung. ordfører for saken):

       Jeg er glad for at det er et bredt flertall som støtter opp om Norges Banks rolle i forhold til Stortinget og Regjeringen og derfor avviser forslaget fra representanten Siv Jensen om å gi Norges Bank full uavhengighet.

       Retningslinjene for pengepolitikken ble lagt om 29. mars 2001, og et bredt flertall i Stortinget tok de nye retningslinjene til etterretning. Et flertall er dermed enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi nasjonalt og internasjonalt, og samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.

       Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 %. Med denne omleggingen har Norges Bank fått et større ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Jan Tore Sanner (H) : Det er en interessant og viktig problemstilling Fremskrittspartiet reiser i forslaget. Det er ønskelig at Stortinget med jevne mellomrom diskuterer pengepolitikken, og i den sammenheng er også sentralbankens stilling et sentralt spørsmål.

       Det er imidlertid ikke mer enn ett år siden Stortinget diskuterte de nye retningslinjene for pengepolitikken, og det var heller ikke da flertall for en endring av Norges Banks rolle, slik Fremskrittspartiet foreslår.

       Jeg er glad for å kunne fastslå at det er et bredt flertall som stiller seg bak retningslinjene for pengepolitikken, det er viktig for stabiliteten og forutsigbarheten.

       Samarbeidspartiene går imot forslaget fra Fremskrittspartiet, men vi peker i innstillingen på tre forhold. For det første: Det er nødvendig å se på enkelte sider ved lovverket som gjelder Norges Banks stilling. For det andre åpner vi for en vurdering av praksisen for oppnevnelse av hovedstyre. Og for det tredje ber vi om en gjennomgang av sentralbankens stilling i land det er naturlig å sammenligne med.

       Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har gitt sin subsidiære tilslutning til disse tre punktene, og at det derfor er et flertall i Stortinget som stiller seg bak dette.

Siv Jensen (FrP) (komiteens leder):

       Det kan ut fra debatten og komiteflertallets innstilling virke som om det hersker stor uenighet om hovedtrekkene for hvordan norsk pengepolitikk er innrettet. Det gjør det - så vidt jeg kan begripe - ikke. Det var bred enighet da vi i mars 2001 la om pengepolitikken til et såkalt inflasjonsmål. Det støttet Fremskrittspartiet, og det skulle bare mangle, i og med at vi har fremmet forslag om dette ved en rekke anledninger tidligere - uten å få flertall for det. Da lyktes vi altså, og pengepolitikken ble lagt om.

       Det dette forslaget dreier seg om, har ingen verdens ting å gjøre med det å forsøke å skape usikkerhet eller uforutsigbarhet knyttet til hvordan norsk pengepolitikk skal være. Tvert imot dreier det seg om ytterligere å klargjøre Norges Banks stilling i det økonomiske samspillet som skjer i Norge. Hvis man skjeler til en rekke andre land, er det ikke uvanlig å finne en modell tilsvarende den jeg har tatt til orde for i dette Dok.nr.8-forslaget. Finanskomiteen var nylig i London og besøkte Bank of England, som har en helt uavhengig sentralbank, som fungerer svært utmerket, og som nettopp er en del av samspillet i den britiske økonomien. Jeg oppfatter det ikke slik at det vil være noe nevneverdig godt argument når det gjelder å ha innvendinger mot å gå inn i intensjonene i dette forslaget, som komiteflertallet altså har avvist.

       Jeg registrerer at ikke noen av partiene har villet drøfte intensjonen i det som er en del av forslaget, nemlig hvordan rollefordelingen mellom Finansdepartementet, Stortinget og Norges Bank skal være.

       En annen del av forslaget gjelder oppnevnelsespraksisen av hovedstyre i Norges Bank. I dag blir hovedstyret politisk utnevnt. Dette Dok.nr.8-forslaget går ut på å profesjonalisere dette, slik at man kanskje får et noe bedre sammensatt fagmiljø, som på et annet grunnlag enn det politiske vurderer hva som er godt og riktig for norsk økonomi.

       Det har flere ganger vært hevdet at det er lite politisk populært å skulle ha ansvaret for rentesettingen i det norske samfunnet. Det vil alltid være kamp om å få æren for en rentenedgang, men ingen ønsker å ha den - la oss si - tvilsomme æren av en renteoppgang. Det er derfor viktig at dette tillegges sentralbanken, som ikke trenger å gjøre seg populær hos velgerne hvert fjerde år.

       Det er riktig, som representanten Sanner sier, at Fremskrittspartiet subsidiært støtter intensjonen i merknadene fra regjeringspartiene. Det er fordi merknadene i det minste går noe i retning av å drøfte den problemstillingen som tas opp i Dok.nr.8-forslaget. Og det er jeg glad for, for det kan bety at regjeringspartiene - og kanskje også Regjeringen - vil se på hvordan Norges Banks videre skjebne skal være.

       Dog skapte finansministeren ved en noe uheldig uttalelse for ikke svært mange månedene siden en viss tvil om dette forholdet - en uttalelse som skapte en viss storm. Den ble riktignok slått tilbake av finansministeren selv et par dager etterpå. Men det viser at markedet der ute oppfatter at koblingen mellom Finansdepartementet og Norges Bank er tett, og at man - når det kommer til stykket - ikke alltid vet hvem som faktisk trykker på knappen. Og den tvilen burde det ikke være noe problem for Stortinget å drøfte og eventuelt velge å fjerne, slik at man en gang for alle kan slå fast at Norges Bank skal være uavhengig og skal forholde seg til den til enhver tid gjeldende pengepolitikk, fastsatt av denne sal. Det er jeg for så vidt enig i. Dette er et spørsmål som ikke egner seg for en omfattende og gjentatt debatt, nettopp for å sikre stabilitet og forutsigbarhet. Men det er ikke dermed sagt at man skal ekskludere Stortinget fra å vurdere om organiseringen av arbeidsformen er hensiktsmessig.

       I den sammenheng kan man i brevet fra finansministeren lese at det på et eller annet tidspunkt i løpet av inneværende år vil bli vurdert en del forhold, men at det er noe finansministeren ønsker å komme tilbake til. Til det har jeg lyst til å si at man nå gradvis kan spore et anstrøk av regjeringsarroganse, i den forstand at man nesten sier at Stortinget helst ikke bør mene så veldig mye, da det bør tilligge Regjeringen, og at Regjeringen kommer, når den kommer. Det synes jeg er lite bra av en regjering som er såpass ny, og som bare for få måneder siden selv var svært interessert i å få en raskere progresjon i politikken.

       Jeg vil avslutningsvis ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

       La meg starte med følgende litt paradoksale - synes jeg nok - situasjon: Fremskrittspartiet har nå brukt mye tid på å skjelle ut landets økonomer fordi de ikke har forstått partiets geniale politikk. Samtidig ønsker man fagøkonomer inn i Norges Banks hovedstyre, åpenbart i en tro på at disse vil ha bedre vett og forstand enn de folkevalgte - eller de politisk oppnevnte - som i dag sitter der. Det er da opp til Fremskrittspartiet å forklare hvorfor man skal ha økonomer inn i dette styret, dersom økonomene overhodet ikke har skjønt noe som helst av økonomi. La nå det ligge.

       Vi synes det er fornuftig at den oppnevningen skjer som den gjør, nemlig at man setter sammen Norges Banks hovedstyre av det vi kan kalle lekmannsskjønn, dvs. av representanter med politisk eller økonomisk ballast, som også har med seg en del kunnskaper om samfunnslivet for øvrig, noe som fagøkonomer ofte mangler.

       Vi mener det er riktig at finanspolitikk og pengepolitikk trekker i samme retning. Vi mener at det beste utgangspunktet vil være det man har i dag, at Finansdepartementet har hovedansvaret både for pengepolitikk og for finanspolitikk i Norge. Det vi så, gjennom det som skjedde i fjor, var at denne bindingen ble mindre klar. Man har ennå ikke gått så langt som Fremskrittspartiet ønsker, som man har gjort i mange europeiske sentralbanker, særlig Den europeiske sentralbank, altså den banken som er knyttet til euro-området.

       Det som er problemet med denne typen organisering, er et betydelig demokratisk underskudd, nemlig ved at man oppnevner et sentralbankstyre som ikke står ansvarlig overfor noe parlament, ikke overfor Europaparlamentet eller for vårt vedkommende overfor Det norske storting. Det betyr at en sentralbank til enhver tid kan overprøve de folkevalgte beslutninger som er tatt. I en gitt situasjon, med stor arbeidsledighet sett ut fra norske forhold, kan storting og regjering mene at det er riktig å bruke mer penger for å stimulere til aktivitet. Dette kan sentralbanken mene er feil. Dermed kan man stramme inn gjennom rentepolitikken, og på den måten utligne det som har vært Stortingets og Regjeringens mening.

       Dette er et betydelig demokratisk problem. Dette problemet ser vi i veldig stor grad i EU. Veldig mange EU-land har gjennom mange tiår hatt en meget høy arbeidsledighet. En rekke politikere - nesten samtlige politikere i Europa - har vært bekymret for arbeidsledigheten. Det er utarbeidet et utall rapporter. Det er utarbeidet et utall ulike forslag om hvordan man skal få bukt med arbeidsledigheten.

       Grunnen til at dette ikke er mulig, er simpelthen så enkel som at sentralbanken sitter med et helt annet våpen enn det de folkevalgte sitter med. På den måten blir politikerne stort sett bare i stand til å komme med høflighetsfraser, og man er ikke i stand til å komme arbeidsledigheten til livs, som man kunne hvis man valgte en mer ekspansiv økonomisk politikk.

       Dette demokratiske problemet vil man få med en frikobling av sentralbanken. Det systemet vi tross alt har i Norge - vi var ikke spesielt begeistret for den omleggingen av pengepolitikken som skjedde for et års tid siden - det aksepterer vi, men en ytterligere fristilling av sentralbanken vil være demokratisk meget uheldig og gi sentralbanksjefen og hans styre, eller hennes styre hvis det er en kvinne, muligheten til å være en eksplisitt overkikador for folkevalgte beslutninger, hvilket flere enn vi i SV burde mene er et demokratisk problem.

       Likevel må jeg nok si at tendensen eller trenden i den pengepolitiske diskusjon i Europa dessverre går i den retning som Fremskrittspartiet peker på. Jeg registrerer at finansministeren sier at han vil komme tilbake med ulike drøftelser rundt en del av disse spørsmålene. Jeg registrerer at regjeringspartiene også kvitterer ut dette. Og selv om man i dag ikke går så langt som Fremskrittspartiet ønsker, så frykter jeg at denne regjeringen i løpet av sin levetid vil ta skritt i en slik retning. Jeg tror nok at Regjeringen på sitt lønnkammer har tenkt i denne retning. At man overhodet ikke vil la Fremskrittspartiet få gevinst av dette, tror jeg også er helt åpenbart, slik at man dermed i denne omgang avviser det. Men det hadde vært interessant å få vite hvilke endringer man ser for seg at sentralbanken skal gjøre, som det står i brevet fra finansministeren, og som også omtales i regjeringspartienes merknader. Det er vanskelig å se for seg at man skal reversere det som skjedde i fjor. Hvis dette ikke skal reverseres, skal man vel gå i én retning, og det er vanskelig å tenke seg at denne retningen er veldig forskjellig fra den Fremskrittspartiet ønsker å gå. Jeg håper jeg tar feil.

       Det som selvfølgelig kan være gledelig ved at Fremskrittspartiet nå har fremmet dette forslaget, er at Regjeringen ikke kan fremme det på en stund, fordi det betyr at Fremskrittspartiet da vil få en gevinst. Jeg håper at Fremskrittspartiets forslag har bidratt til at finansministeren og hans regjering er langt mer tilbakeholden etter dette, og at vi dermed kanskje slipper det som jeg ellers frykter at vi hadde fått.

Morten Lund (Sp) : Det er bra at det fortsatt er bred enighet om Norges Banks rolle og rollefordelingen i forhold til politiske myndigheter, og den bør ikke diskuteres så ofte som Fremskrittspartiet ønsker. Det ville være uheldig hvis vi fikk en åpen strid i Stortinget om disse spørsmålene. Eventuelle endringer når det gjelder Norges Bank, bør komme etter grundige vurderinger i Regjeringen og ikke etter benkeforslag i Stortinget.

       Regjeringen signaliserer i tilknytning til denne saken at det vil være behov for å vurdere enkeltheter i dagens regelverk. Jeg vil da signalisere på Senterpartiets vegne at vi er skeptiske til å redusere dagens politiske kontroll med Norge Bank, og håper at det ikke kommer forslag om dette.

       Jeg vil ikke spekulere i hvilke situasjoner som måtte oppstå for at en politisk inngripen ville være ønskelig eller nødvendig, men jeg mener at mulighetene for en slik inngripen må kunne finnes. Vi trenger ikke på dette området kopiere andre lands systemer når det vi selv har, fungerer godt nok.

Statsråd Per-Kristian Foss : Det er en interessant og viktig problemstilling Fremskrittspartiet tar opp i sitt forslag, og som komiteen responderer på i en ikke mindre interessant innstilling. Spørsmålet om sentralbanklovgivningen er imidlertid et spørsmål som jeg tror egner seg best for grundige utredninger og ikke altfor hyppige forandringer. Det borger for en viss grad av politisk støtte og stabilitet. Slik er det faktisk i de fleste land - for ikke å si i alle land - og det er en tradisjon også denne regjeringen akter å følge opp.

       Det ble fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken i mars i fjor, jf. forskrift om pengepolitikken av 29. mars 2001. Der heter det bl.a.:

       « Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 % »

       Det var bred støtte i Stortinget for de nye retningslinjene, og det synes i dag å være stor tillit til pengepolitikken, både blant markedsaktører, i fagmiljøet og i opinionen for øvrig.

       Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med hva som gjelder internasjonalt. Mange land, herunder Sverige og Storbritannia, og ØMU-området innførte en pengepolitikk med inflasjonsmål på 1990-tallet. Sentralbanklovgivningen internasjonalt er noe ulik mellom land vedrørende de forhold som tas opp i Dok.nr.8-forslaget.

       Vi skal i den varslede saken til Stortinget gjennomgå også internasjonale forhold. Jeg tror at jeg allerede nå kan si at den norske sentralbanklovgivningen og praksis - begge deler er viktig - klart vil dokumentere at Norges Bank er blant de mer uavhengige sentralbanker internasjonalt, iallfall i sammenliknbare systemer.

       Det er ikke aktuelt å endre forskriften for pengepolitikken. Gjeldende lov og regelverk for Norges Bank angir etter min vurdering i hovedsak et hensiktsmessig rammeverk for Norges Banks stilling. Jeg er derfor tilfreds med at komiteen ikke bifaller de omfattende endringsforslagene som fremsettes i Dok.nr.8:52, både av hensyn til deres innhold og behovet for utredning og belysning av slike forslag. Det var siste taler, representanten Lund, som bl.a var inne på dette, som er en lang praksis, at denne type forslag må grundig utredes av den til enhver tid sittende regjering.

       Penge og kredittreguleringsloven og valutalovgivningen utgjør ikke lenger en aktiv del av virkemiddelapparatet i den økonomiske politikken. Et forslag om en lovteknisk opprydding i bestemmelser i de aktuelle lovene har vært på høring, faktisk så langt tilbake som i 1996. Bakgrunnen for høringsforslaget var at mange av bestemmelsene i det ovennevnte regelverket ikke lenger anses som nødvendig eller hensiktsmessig. De er rett og slett overflødige. De bestemmelser som fortsatt er aktuelle, ble foreslått videreført i sentralbankloven ved siste revisjon.

       Jeg vil følge opp arbeidet med penge- og kredittreguleringsloven, valutaloven og sentralbankloven og foreslå de nødvendige oppryddinger og endringer med sikte på å gi Stortinget et slikt forslag på bordet i løpet av inneværende år.

       Spørsmålet om styrets posisjon har vært berørt av flere talere. Jeg har lyst til å si at det som er sentralbanklovens forutsetning og lang praksis i Norge, er at styret består av syv medlemmer, hvorav to er sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen, begge oppnevnt av Regjeringen, fem er medlemmer oppnevnt etter forslag fra Stortingets partier etter et forholdstallsprinsipp. Hvilke vurderinger de ulike partier legger vekt på når de velger personer, har jeg vanskelig for å foreta noen grundig evaluering av, bortsett fra at jeg konstaterer at vi nå har fått en sammensetning av styret som representerer både betydelig faglig økonomisk innsikt og samfunnspolitisk innsikt. Begge deler går under kravet til profesjonalitet og faglighet. Uttrykk som at « de bare er politiske », vil jeg i grunnen ta litt avstand fra, for det er ikke et dekkende begrep. Det er ingen motsetning mellom å være foreslått av et politisk parti og å inneha betydelige profesjonelle kvalifikasjoner, bl.a til å sitte i et hovedstyre for en sentralbank.

       Det var vel komiteens leder som sa at hun begynte å ane en viss regjeringsarroganse fordi vi bad om henstand til å få lov til å utrede spørsmål før vi foreslo endring av sentralbankloven. Jeg håper det er en viss forståelse for at det er med en slik grundighet vi iallfall vil nærme oss disse spørsmålene. Men det er selvfølgelig Stortinget som til slutt avgjør også her, og vi skal selvfølgelig følge opp det Stortinget ber om i denne innstillingen også.

       Øystein Djupedal mente at en ytterligere endring ville bidra til et såkalt demokratisk underskudd, fordi vi da ville få en sentralbank som ikke var ansvarlig overfor Stortinget. Men med all respekt er jo ikke det riktig, for velger man å ha en såkalt uavhengig sentralbank, vil det fortsatt være slik at sentralbanken plikter å rapportere til Stortinget x antall ganger i året. Det er det opp til Stortinget å avgjøre. I tillegg er det også slik at man må ha rett til enten gjennom Stortinget eller regjeringen å bytte ut medlemmer av hovedstyret hvis de ikke oppfyller den plikten de er pålagt, hvis de ikke følger de retningslinjer for pengepolitikken som Stortinget har vedtatt skal være operative. Det er også vanlig i andre land som har en slik uavhengig modell, eksempelvis England. Der er det slik at sentralbanken må stå til rette for det engelske parlament, bl.a gjennom jevnlige møter med finanskomiteen i England, som altså sitter og har en form for grilling av hovedstyret med jevne mellomrom. Det ville vært fullt mulig å gjennomføre en tilsvarende ordning her uten at det ville dreie seg om noe demokratisk underskudd.

       Så gav Djupedal seg inn i en diskusjon om at dette ville bli et problem, for hvis sentralbanken blandet seg inn i de politiske prioriteringene, altså hvis Stortinget brukte for mye penger, ville sentralbanken nøytralisere det gjennom å gjøre noe med renten. Ja, men det kan den gjøre i dag - og det gjør sentralbanken i dag. Det er jo en stor del av den økonomiske politikken. Bare se på hva som nå skjer rundt lønnsoppgjørene. Vi får stadig trusler om mulige renteøkninger hvis lønnsoppgjørene blir for ekspansive, og man bruker stadig vekk dette med at sentralbanken vil gripe inn som et såkalt ris bak speilet, hvis man ikke fører en økonomisk politikk som vil være ansvarlig i forhold til inflasjonen. Jeg kan derfor ikke begripe at påstandene fra Øystein Djupedal holder vann, jeg mener faktisk at de er gale.

       Jeg vil i hvert fall be om at finansministeren kommer opp på talerstolen og sier noe mer i forhold til den politiske styringen, for der mener jeg det etter hvert har blitt større usikkerhet gjennom denne debatten, og jeg synes det fortjener mer oppmerksomhet.

Statsråd Per-Kristian Foss : I respekt for Stortinget skal jeg svare på det som det ble spurt om, men jeg opplever altså ikke debatten på samme måte. Jeg opplever ikke debatten som å ha skapt usikkerhet om Norges Banks rolle. Jeg anser snarere tvert imot innstillingen og debatten som avklarende, at man ønsker å basere seg på det nåværende system, men er åpen for at Regjeringen kan få lov til å legge frem eventuelle forslag til endringer dersom man finner det nødvendig.

       Jeg fikk i dag overlevert Norges Banks årsberetning for 2001. Den vil bli forelagt Stortinget på vanlig måte i Kredittmeldingen til høsten. Da har Stortinget en mulighet for å diskutere de synspunkter og den tolkning av retningslinjene for pengepolitikken som Norges Bank legger til grunn. Om Stortinget i den forbindelse ønsker å avholde høringer med Finansdepartementet, med finansministeren eller med sentralbanksjefen, er selvfølgelig i sin helhet opp til Stortinget. Jeg har tidligere som stortingsrepresentant vært med på slike høringer, og de har vært interessante under skiftende regimer. Det er selvfølgelig, som sagt, opp til Stortinget hvordan man vil behandle det.

       Når det gjelder spørsmålet om rentefastsettelse og de virkemidler Norges Bank har til disposisjon, er dette behandlet av Stortinget. Jeg siterte forskriftene og behandlingstidspunktet for disse i Stortinget. Det er Stortinget som har fastlagt den forskrift som Norges Bank skal operere innenfor. Slik sett er det demokratisk, i den forstand at den har sin basis i Stortinget. Jeg vil si at det i tillegg er en styrke at den faktisk er foreslått og opprettholdt av skiftende regjeringer. Både sentralbanklovgivning, praksis etter denne og pengepolitikken, slik den er fastsatt etter de nye forskriftene, har altså en betydelig grad av konsensus knyttet til seg. Jeg pekte også på at disse forskriftene etter europeisk og internasjonal målestokk er ganske sammenfallende med det som finnes i de fleste andre land.

Øystein Djupedal (SV) : Den presisering som finansministeren gav av hva han har tenkt å komme tilbake til Stortinget med, synes jeg var tilfredsstillende. Hvis dette er en opprydding av paragrafer som ikke er virksomme, og hvis dette er en opprydding mer for å se hvordan dette lovverket faktisk er, synes jeg dette er helt på sin plass. Jeg oppfatter det også dit hen at finansministeren ikke har tenkt å komme tilbake til Stortinget med forslag i den retning som representanten Siv Jensen har foreslått for Stortinget. Det må jeg også si at jeg finner tilfredsstillende.

       Jeg har et par kommentarer til representanten Jensen, som ikke klarer å se at det her er et demokratisk underskudd. Hun bruker den engelske sentralbanken som eksempel. Nå er den engelske sentralbankens regelverk noe forskjellig fra Den europeiske sentralbankens regelverk, også dens praksis. Finanskomiteen har ved to anledninger vært i London og sett på hvordan bankens regelverk praktiseres, og det praktiseres i full åpenhet. Man har bl.a også fullt referat fra hva de ulike representantene i hovedstyret mener, og alle dissenser legges umiddelbart fram. Hvis man ønsker å skape - skal vi si - usikkerhet om pengepolitikken i Norge, må jeg si at det systemet man har valgt i England, i så måte er helt åpent og faktisk også praktikabelt, hvis man ønsker det slik. Men der finnes det allikevel en politisk binding som man ikke har i EUs sentralbank.

       Det som skjer, er ikke slik som Siv Jensen presenterer det. Det er slik at når Det europeiske råd utnevner sentralbanksjef, sitter han - så vidt jeg husker - i seks eller sju år. Sentralbankens styre oppnevnes også, men etter innstilling fra de ulike medlemsstater. Den finske representanten heter Sirkka Hämäläinen - hvordan det er mulig å sitte i en sentralbank og hete Sirkka, har jeg bestandig lurt på, men det heter hun altså - og hun sitter der også i en periode på seks eller sju år. Det betyr at vedkommende ikke er utskiftbar. Det nasjonale parlamentet eller den nasjonale regjering har altså overhodet ikke anledning til å instruere eller avsette vedkommende. Det betyr at denne sentralbanken - og det er jo det hele denne ideen med en uavhengig sentralbank er tuftet på - i alle sine ledd og komposisjoner er uavhengig av de politiske styrene.

       Dette systemet er jeg imot. Dette innebærer et betydelig demokratisk underskudd, og jeg klarer ikke, slik som representanten Jensen, å få begrepet « politisk styring » til å høres ille ut. Tvert imot må jeg si at jeg synes begrepet « politisk styring » er et honnørord. Det at man ønsker å bli kvitt f.eks arbeidsledighet, og at man derved bruker både finanspolitikk og pengepolitikk for å sette inn virkemidler for å få stimulert aktivitet, mener jeg er positivt. Dette har det europeiske kontinentet ikke fått til, rett og slett fordi de ulike virkemidler fungerer mot hverandre og også nøytraliserende, og dermed har man ikke et virkemiddelapparat som vårt til rådighet.

       Jeg synes at politisk styring over både penge- og finanspolitikk er klokt, og jeg synes at Stortinget i en gitt situasjon skal ha anledning til å bruke disse virkemidler. Det betyr at det er mulig for finansministeren - med dagens regelverk - å si til sentralbanksjefen at han er uenig. Da skal det gå et brev til Stortinget riktignok, men allikevel har man etter dagens regelverk en mulighet til å overprøve sentralbanken. Dette synes SV er positivt, men det skal selvfølgelig ikke misbrukes, og det gjøres da heller ikke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 2170)