Ola D Gløtvold (Sp)
(ordfører for saken):

       Dagsordenen gikk veldig fort i dag!

       Vi har da kommet til den saken som gjelder to Dok.nr.8-forslag - om normerte satser for omsorgslønn i alle kommuner, og om pensjon og folketrygd for dem som mottar omsorgslønn samtidig som de har folketrygd. Begge disse to forslagene er fremmet av Fremskrittspartiet, og komiteen har valgt å behandle dem under ett.

       En samlet komite understreker betydningen denne omsorgslønnsordningen har ved at de som utfører omsorgsarbeidet, gjerne gjør det i sitt eget hjem, eller i hvert fall i omsorgsmottakerens hjem, og på den måten er det den mest « naturlige » omsorg en kan ha. Den som er omsorgstrengende, kan få være i sitt hjemmemiljø, og samtidig er det en styrke for dem som må utføre dette arbeidet uansett.

       Vi har sagt at denne omsorgslønnen i hvert fall bør være på linje med det som er lønnsnivået i hjemmehjelpssektoren. Det samme sier sosialministeren i brev til komiteen av 29. april i år. Så langt er komiteen samlet.

       Når det gjelder å innføre normerte satser for omsorgslønnen, som forslagsstillerne foreslår, har komiteen delt seg. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ber Regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med omsorgslønn for å se på hvordan den fungerer i dag, og på hvilke områder den bør forbedres. Dette flertallet påpeker også at en statlig refusjonsordning kan føre til uheldige vridningseffekter i forhold til hvilke typer tiltak kommunene velger å benytte seg av. Dette flertallet foreslår at Dok.nr.8:61 vedlegges protokollen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker at det utarbeides normerte satser for omsorgslønn i kommunene, og påpeker at det vil gjøre at det ikke blir så store variasjoner fra kommune til kommune når det gjelder nivået på lønnen som skal gis, og i hvor stort omfang lønnen skal gis.

       Jeg tar opp de to forslagene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som står i innstillingen.

       Arbeiderpartiet, som resten av komiteen, er opptatt av at det for varig tyngende omsorgsarbeid bør ytes mest mulig lik omsorgslønn uavhengig av hvor man bor i landet, og at omsorgslønn skal inngå som en reell del av kommunens omsorgs- og tjenestetilbud. Det er grunnlag for å forbedre ordningen med omsorgslønn, og det er grunnlag for klare retningslinjer for tilståelsen av omsorgslønn hva gjelder både omfang og nivå. Derfor ber et flertall i komiteen Regjeringen foreta en gjennomgang av hvordan den fungerer i dag, og komme tilbake med forslag til hvordan den kan forbedres.

       Arbeiderpartiet mener i denne forbindelse at en må legge til grunn at omsorgsytere må sikres en lønnsplassering på linje med det som er vanlig for hjemmehjelpere. Videre at dersom omsorgsyteren har en utdanning som gjør vedkommende spesielt kvalifisert for slikt omsorgsarbeid, må vedkommende kompenseres lønnsmessig for dette ved at lønnen settes i et rimelig forhold til omsorgsyterens kvalifikasjoner, forutsatt at omsorgsbehovet krever denne kvalifikasjonen.

       Videre mener Arbeiderpartiet at det er urimelig at ektefelletillegget i folketrygden avkortes for den uføre når ektefelle eller samboers omsorgslønn utgjør mer enn 1 G. Denne grensen bør høynes. Arbeiderpartiet mener også at uførepensjonister som påtar seg omsorgsoppgaver og mottar omsorgslønn, blir likestilt med personer som har inntekt fra politiske verv eller tillitsverv i frivillige organisasjoner, slik at de blir unntatt fra bestemmelsen om ett års ventetid for å kunne få en friinntekt på 1 G uten at dette får følger for uføregraden deres.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at kommunene skal kunne ha en økonomi som gjør det mulig å løse omsorgsoppgavene så godt som mulig. Arbeiderpartiet er i den forbindelse opptatt av det samlede tilbudet og ønsker at mennesker som er avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, skal få sin individuelle handlings- og oppfølgingsplan, som skal settes sammen av kommunene og den pleietrengende i fellesskap ut fra brukerens behov.

       Omsorgslønn er aktuelt for dem som er avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie. Men en sterkt pleietrengende vil ha behov for en rekke tjenester i tillegg til privat omsorg. Vi mener at de individuelle planene må utformes på bakgrunn av den enkeltes behov, og ikke ut fra finansieringen av de ulike tiltakene. Dersom de ulike tiltakene finansieres ulikt - f.eks ved øremerking og statlig finansiering av omsorgslønn, mens hjemmetjenesten og andre kommunale tjenester ikke finansieres på den måten - kan en få en vridning av tjenestetilbudet i retning av det tilbudet som for kommunen er billigst, men som ikke nødvendigvis er riktigst og best for brukeren. Arbeiderpartiet er derfor svært skeptisk til øremerking av ett av tiltakene, og mener at vi må se dette i en helhetlig tiltakskjede for den enkelte.

       Arbeiderpartiet mener imidlertid at det må etableres en statlig toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere, slik at den enkelte kommune får tilstrekkelig økonomi for å lage et helhetlig tilbud og på den måten gi kommunene mulighet til å gi et helhetlig omsorgstilbud og innvilge omsorgslønn på et forsvarlig nivå i forhold til innsatsen. Med et slikt tilskudd vil kommunen kunne få mulighet til å gi det tilbudet som omsorgspersonen virkelig trenger, og den vil ikke bestemmes ut fra tekniske finansieringsordninger.

Harald T Nesvik (FrP) : Først må jeg få lov til å si at selv etter at saksordfører Gløtvold langspurtet inn i salen - det var sikkert fordi det gikk litt raskere enn beregnet her i dag - holdt han et helt utmerket innlegg, som Fremskrittspartiet i denne saken absolutt kan slutte seg til.

       Det er tydelig at også flertallet her nå har innsett at en del av det som gjelder omsorgslønn i Norge, har vært feilslått, eller i hvert fall at man må se på en del av ordningene på nytt igjen. Hele komiteen ønsker jo en endring i systemet, det må man si er helt åpenbart, for selv om vi i dag ikke får flertall for de normerte satsene og den statlige merfinansieringen på 50 %, sier flertallet, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, i hvert fall at man ønsker en gjennomgang av systemet med omsorgslønn for å se hvordan det fungerer. Men man er altså kritisk til den statlige medfinansieringen, som representanten Hildeng var inne på i sitt innlegg.

       Det er i hvert fall en gledens dag når vi har fått fjernet en av urimelighetene når det gjelder omsorgslønn. Det gjelder 1-årsregelen, som går ut på at hvis man har omsorgsoppgaver og blir ufør, får man ett års ventetid før man slipper avkortingen i uførhetsgraden. Det er i hvert fall veldig bra at den blir fjernet.

       Jeg må også knytte en liten kommentar til representanten Hildeng, som ut fra Arbeiderpartiets ståsted - jeg må bare minne om at den regjeringen som sitter nå, faktisk bare har sittet i under et år - har hatt anledning til å fremme disse forslagene tidligere, men har latt være å gjøre det. Jeg må også si til Regjeringens forsvar, selv om det ikke er min jobb å forsvare den, at selv om Stortinget nå pålegger den en del ting, er det vurderinger som Regjeringen skal foreta. Jeg håper da at statsråden - hun skal kanskje ha et innlegg her etterpå - vil sørge for at det blir fortgang i dette arbeidet, slik at man kan få en bred gjennomgang av omsorgslønnsystemet med tanke på en endring for å få en bedre situasjon for dem som har behov for det.

       Fremskrittspartiet har gjennom disse to forslagene forsøkt å få til en del endringer, til beste for dem som trenger omsorg. Men det gir også dem som yter omsorgen, en mulighet til å få et visst økonomisk bidrag for å yte den omsorgen som egentlig faktisk blir et kommunalt ansvar dersom det ikke er noen som kan yte omsorgen i hjemmet. Det er i den forbindelse at disse tingene er veldig viktige. Det er også viktig, som representanten Gløtvold var inne på i sitt innlegg, at det avlønningsmessig er behovet til den enkelte som skal være avgjørende når det gjelder kvalifikasjonene til vedkommende som yter omsorgen. Det er derfor viktig at vi får disse tingene på plass.

       Det er i hvert fall en gledens dag når vi får til noe her i dag, og jeg håper at Stortinget ved en senere anledning, etter at vurderinger er foretatt av Regjeringen, også kan ta til fornuft når det gjelder den andre biten.

       Men dagens situasjon er slik at vi fortsatt er avhengig av den innsatsen som gjøres av de mange - i all hovedsak kvinner - som utfører pleie- og omsorgsarbeid for sine nærmeste i hjemmet, og som for denne innsatsen kan motta omsorgslønn. Den situasjonen vil vi ha i lang tid framover.

       Nivået på omsorgslønn varierer sterkt fra kommune til kommune. SV ønsker at den samfunnsnyttige innsatsen som disse gjør, skal verdsettes på en skikkelig måte. Det betyr at de som yter den omsorgen, må sikres en lønn på linje med det som er vanlig for hjelpepleiere, som det sies i saken. Det er ikke akseptabelt at tusenvis av kvinner, ofte eldre kvinner, skal utføre til dels tungt og slitsomt arbeid for en urimelig lav lønn. Alternativet for mange av disse kunne jo vært et « normalt » yrkesliv utenfor hjemmet, med alle de positive elementer det innebærer.

       Vi mener videre at det er urettferdig og helt urimelig at lønna skal variere så sterkt fra kommune til kommune som den gjør i dag. Da er det nødvendig å sørge for at dette arbeidet blir verdsatt lønnsmessig likt, uavhengig av hvor i landet man bor. Derfor fremmer vi forslag sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet om å be Regjeringa utarbeide bindende minstenormer for minstelønn.

       Selv om hele komiteen i prinsippet er enige om at slike minstenormer er ønskelig, slik også Harald T Nesvik var inne på, får forslaget dessverre ikke flertall. Flertallet viker tilbake for dette, fordi det bl.a vil ha innvirkning på kommunenes økonomi. Ja, det vil det åpenbart ha, og derfor følger da også mindretallet opp dette ved å foreslå at staten skal delfinansiere omsorgslønna med minst 50 %, nettopp for at Stortinget ikke nok en gang skal gjøre det som dessverre altfor ofte skjer: Stortinget ønsker forbedringer og bedre kvalitet på både dette og hint, vi gjør våre vedtak i samsvar med det, og overlater så til kommunene å gjøre jobben. For det er jo kommunene som i all hovedsak har ansvaret for å gjennomføre de forbedringer vi her i denne salen vedtar. Slik er det også i denne saken. Denne måten å gjøre det på begynner mange kommuner, ordførere og andre kommunepolitikere fra alle partier å bli ganske lei av. Derfor bør vi ikke nå sende denne regningen ut til kommunene, men ta vårt ansvar for å betale kostnadene. Det gjør altså mindretallet ved å gå inn for minst 50 % statlig delfinansiering.

       I tillegg mener SV at det må være riktig og rettferdig at den som har en utdanning som gjør en spesielt kvalifisert for denne type arbeid, får dette kompensert lønnsmessig på en rimelig måte. Dette er også flertallet enig i.

       Vi mener også at det nå er på tide å fjerne den urimeligheten som ligger i at mottakerne av omsorgslønn ikke har vært unntatt fra folketrygdloven § 12-12 annet ledd, og ønsker da at mottakere av omsorgslønn skal kunne ha en inntekt opp til 1 G før en eventuell avkorting av trygden finner sted.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Begge Dok.nr.8-forslagene som vi behandler i dag, er fremmet av Fremskrittspartiet. Det har jeg lyst til å gi dem honnør for.

       Omsorgslønn har vært en viktig sak for Kristelig Folkeparti i lang tid. Samfunnet er helt avhengig av den innsats slektninger gjør for pleietrengende familiemedlemmer.

       Kommunene har i dag en lovfestet plikt til å ha lønn og avlastningstiltak for personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Lønn til pårørende som påtar seg slikt viktig, nyttig og nødvendig arbeid, er helt riktig.

       Kristelig Folkeparti mener at omsorgslønn bør være mest mulig lik, uavhengig av hvor en bor i landet. Kriteriene og begrunnelsene for å få tildelt omsorgslønn bør heller ikke variere så mye kommunene imellom. Det er viktig at omsorgsytere med tilnærmet likt omsorgsarbeid behandles likt.

       Det er bra at departementet har gitt tydelig signal om at nivået på timelønnen skal være på linje med det som er vanlig for hjemmehjelpere. Det er viktig at en følger opp denne uttalelsen, slik at den i praksis fungerer som veiledende retningslinjer for kommunene.

       Det er positivt at Sosialdepartementet har gående et forsøksprosjekt i Stavanger, Bodø og Notodden for å se nærmere på omsorgslønn i familier med funksjonshemmede barn. Kristelig Folkeparti ser frem til resultatet fra forsøkene, som skal være ferdig i 2003.

       Vi ønsker at Regjeringen skal foreta en gjennomgang av ordningen med omsorgslønn for å se hvordan denne fungerer i dag, og på hvilke områder den bør forbedres. Dette tar nødvendigvis noe tid, og vi stemmer derfor i dag imot konkrete forslag som vi i utgangspunktet er positive til, og ber om at Dok.nr.8:61 vedlegges protokollen.

Statsråd Ingjerd Schou : Omsorgslønn er, som komiteen peker på, en viktig ordning for å støtte opp om det omsorgsarbeidet som utføres av personer som står den omsorgstrengende nær. Omsorgslønn er i dag en ytelse kommunene etter en skjønnsmessig vurdering kan gi, og det er riktig som komiteen peker på, at det er ulik praksis i kommunene når det gjelder omsorgslønn.

       Jeg har merket meg komiteens synspunkt at omsorgslønn bør ytes mest mulig likt, uavhengig av hvor i landet man bor, og også synspunktene når det gjelder lønnsplassering. Flertallet ber Regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med omsorgslønn for å se på hvordan den fungerer, og på hvilke områder den bør forbedres. Jeg vil følge opp dette. I denne gjennomgangen vil jeg også vurdere nærmere de synspunkter som tas opp av mindretallet i innstillingen.

       Når det gjelder Dok.nr.8:95, er det en enstemmig komite som står bak forslaget om å endre forskriften slik at også personer som mottar omsorgslønn, unntas fra bestemmelsene i folketrygdloven § 12-12 annet ledd og anses på samme måte som ved godtgjørelse for politiske verv eller tillitsverv i organisasjoner når det gjelder unntak fra ventetidsreglene for revurdering av uførepensjon, og at det således ikke skal tas hensyn til omsorgslønn under folketrygdens grunnbeløp ved innvilgelse av uførepensjon.

       Jeg slutter meg til de vurderinger komiteen legger til grunn for dette forslaget, og vil følge opp med de nødvendige forskriftsendringer.

       Så til saksordfører Gløtvolds innlegg. Jeg vil bare bemerke at det var Stoltenberg-regjeringen som i St.prp.nr.1 lovet å fremme forslag om tidsbegrenset uføretrygd, slik Sandman-utvalget foreslo høsten 2001. Denne regjeringen har tatt fatt i dette og vil om kort tid fremme et slikt forslag. Vi vil også her ta opp spørsmålet om bortfall av 1-årsregelen for alle grupper.

Statsråd Ingjerd Schou : Når det gjelder det som går på ektefelletillegget, kommer jeg til å følge opp det som er komiteens innstilling. Jeg har også merket meg de synspunktene som mindretallet har, og kommer til å gjøre en vurdering som har et helhetlig preg. Vi vil altså vurdere alle forhold.

       Når det gjelder det som går på uheldige vridninger - jeg tror det var det ordet representanten brukte - er det mange argumenter som taler både for og mot, men utgangspunktet er at jeg kommer til å følge opp komiteens innstilling. Jeg kommer til å ta hensyn til mindretallets vurderinger i den totale vurderingen som departementet vil gjøre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Ola D Gløtvold (Sp) : I ganske rask fart, og litt heseblesende, prøvde jeg å være saksordfører for saken. Jeg har også lyst til å være litt senterpartirepresentant når det gjelder disse spørsmålene om omsorgslønn, og vil, i likhet med det jeg sa innledningsvis, si at dette med omsorgslønn er en viktig sak. Det er en sak som Senterpartiet har flagget ganske høyt - første gang for mange år siden, og vi fikk ganske mye pepper for synet vårt da. Det er derfor gledelig i dag å se at det faktisk begynner å gå i riktig retning ved at et flertall her nærmer seg konstruktive ordninger for muligens noe mer statlig engasjement i omsorgslønnssammenheng, slik som bl.a representantene Nesvik og Molvik var inne på.

       Jeg har noen kommentarer til innstillingen og det som sies der fra flertallets side, bl.a når det gjelder dette med vridningseffekt - jeg stilte statsråden et spørsmål på det samme området, men jeg syns ikke jeg fikk noe særlig godt svar på det. Jeg syns det blir for enkelt å si at vi ikke kan gjøre statlige grep og bruke statlige refusjonsordninger, fordi det kan føre til uheldige vridninger. Representanten Hildeng var inne på det. Jeg skjønner noe av argumentasjonen til Hildeng, men det er klart at vi alle mener at det skal være et sett av tiltak her. Her har vi personlige assistenter finansiert av staten, vi har hjemmehjelpsordningen og hjemmesykepleien, og vi har statlig toppfinansiering som vi får håpe kommer etter hvert for de tyngste brukerne. Det er Hjelpemiddelsentralen som kommer inn med løsninger - også statlig finansiert. Det skal altså være et sett av løsninger, ikke minst avløsningsordninger og korttidsopphold på institusjon, slik at det kan være variasjon i hverdagen både for den som mottar omsorgshjelp, og for den som utfører omsorgsarbeidet. Så jeg syns det som sies, blir litt for lettvint.

       Så har jeg lyst til å kommentere en merknad fra Høyre og Kristelig Folkeparti, hvor de peker på at

« det vil være mye arbeid knyttet til å administrere en statlig refusjonsordning ».

       Ja, noe arbeid vil det i hvert fall være, men det er klart at vi får minst arbeid hvis vi ikke gjøre noen ting. Så jeg syns det må være viktig å påpeke her at hvis vi ønsker å ha en god omsorgslønnsordning, og hvis vi ønsker å bistå kommunene økonomisk for at dette skal komme på plass, må vi ta det administrative arbeidet. Og jeg kan ikke skjønne at vi etablerer noen veldig stor byråkratisk ordning om staten går inn med minst 50 % medfinansiering på omsorgslønnsbiten.

       Det er en del av disse tingene som jeg ønsker skal komme på plass.

       Dessuten syns jeg det er gledelig i dag at vi i hvert fall har oppnådd noe større rettferdighet for disse omsorgslønnsmottakerne - de som kanskje har utført ulønnet omsorgsarbeid lenge, som nå har fått godtgjort noe av dette arbeidet, og som ser at det blir problemer hvis dette kombineres med uførepensjon. Der har vi kommet en bra bit videre i dag.

Britt Hildeng (A) : Representanten Gløtvold stilte seg noe spørrende til hvorvidt statlige finansieringsordninger ville kunne ha uheldige vridningseffekter. Vi har en lang historie på det kommunale velferdsområdet og når det gjelder tjenestetilbudet, som nettopp tilsier at ulike finansieringsformer kan føre til at vi får utviklet tjenestetilbud som ikke nødvendigvis er de beste. Vi hadde det i sin tid innenfor barnevernet, vi har det innenfor rusomsorgen - vi har det innenfor en rekke områder. Og her har ogsåSenterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti en mindretallsmerknad som nettopp tilkjennegir at man kan komme til å få den type vridningseffekter. Disse partiene mener at

« omsorgslønn i større grad enn i dag bør være aktuelt for pleie og hjelp til personer som er avhengige av dette i sin hverdag og hjemmesituasjon. »

       Og så kommer det som nettopp hviler på en slik erkjennelse, at det kan få vridningseffekter:

       « Dette vil også kunne avhjelpe kommunen når det gjelder eldreboliger og sjukehjemsplasser, og dermed spare kommunen for utgifter. »

       Dette kan ikke være den målsettingen en legger til grunn for omsorgslønn. En må legge til grunn at omsorgslønn er det beste for den enkelte omsorgsperson, og derfor må den personen være i sentrum. Derfor har Arbeiderpartiet sagt at vi trenger en toppfinansiering for sterkt ressurskrevende brukere. Da kan vi lage et omsorgstilbud for den enkelte og sette den enkelte i fokus, og ikke kommuneøkonomien.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg skal prøve å holde meg veldig saklig til det som vi driver med nå. Jeg er enig i at det kan lages ordninger som kan gi vridningseffekter, men jeg har lyst til å høre hvilke uheldige vridninger som kan komme her, og det syns jeg ikke jeg har fått høre fra noen.

       Jeg er enig med representanten Hildeng i at det skal være et sett av virkemidler, og det sa jeg også i mitt forrige innlegg. Men jeg kan ikke med min beste vilje skjønne at gode ordninger som samtidig sparer samfunnet - i dette tilfellet kommunen - for ressurser, skal være uheldig. Det må jo være et godt argument for å innføre disse ordningene at det kan være innsparing på andre områder. Jeg mener ikke dermed at kommunene ikke skal ha bl.a institusjonskapasitet - det skal de absolutt ha - med bl.a avlastningsplasser og langtidsplasser når folk ikke lenger kan være hjemme, selv med hjemmebasert omsorg fra familie eller fra det offentlige. Det må jo være slik at vi kan ha to tanker i hodet samtidig, og at gode ordninger for den enkelte bruker samtidig kan være gode ordninger for det offentlige og være besparende i tillegg. Det er veldig viktig, syns jeg.

       Og så litt til denne toppfinansieringsordningen. Den kunne regjeringen Stoltenberg og Arbeiderpartiet ha kommet med da de satt ved roret. Den kunne også andre ha kommet med på en bedre måte, bl.a vi da vi satt ved roret, det skal jeg innrømme. Vi fikk til en ordning da, men den har aldri vært velfungerende. Før vi viser til at statlig toppfinansieringsmodell er det som skal løse alt, må vi i hvert fall ha den der. Jeg tror samtidig at statlig toppfinansieringsmodell også har sine svakheter i forhold til å inkludere alle typer tiltak. Statlig toppfinansiering vil bare være for dem som er i en veldig tung pleiesituasjon, og dermed må vi ha noe også for de som bl.a kan være hjemme lenger med en statlig medfinansiering på omsorgslønnsbiten. Det er ikke alltid tunge brukere, men det er brukere som i stor grad kan klare seg selv, hvis de får noe hjelp fra både familie og offentlig sektor.

Presidenten: Presidenten vil anta at det er adgang til å ha et ubegrenset antall tanker i hodet samtidig.

       Flere har ikke bedt om ordet, og dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.

       (Votering, se side 2911)