Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Til kommunalministeren: Arbeiderpartiet mener at vi må gjøre det lettere for ungdom å få et sted å bo. Da må vi bygge flere boliger, og vi må redusere veksten i boligprisene.

       Nå ser vi at boligbyggingen faller. Det betyr at prisene vil stige ytterligere. Ungdom rammes hardest av det. Det sterkeste virkemidlet for å få opp boligbyggingen er tilgang på rimelige lån i Husbanken. Men Husbanken varsler nå at den går tom i august. Bondevik og Solberg sitter med hendene i fanget og lar det skje. Hvordan kan Regjeringen med åpne øyne passivt se på at Husbanken går tom?

Statsråd Erna Solberg : Det er riktig at boligbyggingstakten falt med 12 % første kvartal. Alle signaler tyder på at den kommer til å gå opp i andre kvartal. Det de fleste analytikere sier er grunnen til at boligbyggingen har falt, er faktisk den usikkerheten som ble skapt etter 11. september - en usikkerhet som altså først og fremst slår inn i det mest følsomme markedet vi har i Norge, nemlig boligbyggings- og boligkjøpsmarkedet.

       Det er sånn at alle renteendringer, all ustabilitet i forhold til den økonomiske fremtiden har den største virkningen for hvor mange boliger som blir bygd. Ingen finansieringsinstitusjon kan motvirke den typen signaler som gis når folk blir redde for fremtiden, for boliginvestering er den viktigste investering folk gjør. Derfor er faktisk det desidert viktigste virkemidlet for å få høynet boligbyggingen i dette landet å sørge for stabil vekst, sørge for at vi har rammebetingelser rundt folks boliginvesteringer som gjør at de kan ha tillit til at renten holder seg lav. Det gjelder dem som skal finansiere byggingen, ulike entreprenører og andre, men det gjelder også de personene som skal kjøpe bolig. Derfor har Regjeringen valgt å sørge for å legge opp til et revidert nasjonalbudsjett som ikke øker aktiviteten ekstra, og som dermed presser renten, utover det handlingsregelen sier.

       Jeg har lyst til å si at en eventuell økning i finansieringsrammen i Husbanken ville medført at vi også økte presset i aktiviteten i Norge, fordi man da ville økt tilgangen på lånekapital i det norske markedet. Så jeg synes at det er viktig at vi har det som er det viktigste virkemidlet, føler jeg, nemlig stabilitet. Tiltro til den investeringen man foretar i bolig, er avgjørende også for om boligbyggingen kommer til å fortsette å vokse i årene fremover.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Det viktigste virkemidlet for å få ned renten på boliglån, er jo at flere kan få tilgang til billige lån i Husbanken. Det koster ikke staten én krone på budsjettet, men for en som låner 800.000 kr og har en nedbetaling på 25 år, betyr det en lånefordel på 100.000 kr. Det gjør igjen at det vil bli bygd flere boliger enn det elles ville ha blitt, og det betyr at presset på boligmarkedet blir mindre.

       Det var også slik at statsråd Solberg ved budsjettbehandlingen i høst sa at Regjeringen ville « komme tilbake med en vurdering om lånerammen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for å se om den er stor nok ».

       Vi vet jo at den ikke er stor nok! Likevel unnlater Regjeringen å øke rammene. Og som sagt, det koster ikke staten én krone på budsjettet å la folk få nyte godt av at staten, fordi den er en sikker låntaker, kan låne penger billig og låne dem videre ut til folk, slik at de får lavere rente, og slik at vi får opp boligbyggingen, som er det aller, aller viktigste for å løse boligproblemene for ungdom.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Høgre har lenge gått inn for å gjere Husbanken om frå den banken som vi kjenner, og som har gitt lån til ein million norske hus, til ein bank som berre skal gi lån til såkalla utsette grupper. Det vil føre til mindre boligbygging og høgare prisar, og dette råkar sjølvsagt dei unge verst. Kristeleg Folkeparti har derfor vore einig med Arbeidarpartiet i at Husbanken bør vere som nå.

Under budsjettbehandlinga i fjor sa statsråd Solberg:

       « Høyre har ikke gitt opp dette standpunktet, og vi har sagt klart fra at det er etableringsbankelementet som er det vi kommer til å prioritere. »

       Er det ikkje dette som er hovudårsaka til at Regjeringa nå ikkje vil auke lånerammene i Husbanken, og ikkje den sterke fokuseringa på renteproblematikken som statsråden hadde i sitt tidlegare svar?

Statsråd Erna Solberg : Jeg tror man skal ha fokusering på renten som vesentlig i alt Regjeringen gjør. Det finnes mennesker som har lån nesten opp til pipen - heldigvis ikke så mye som på midten av 1980-tallet. Det finnes svært mange unge mennesker som i dag er svært opptatt av hva det vil gjøre i forhold til deres privatøkonomi hvis vi bidrar til en økonomi som øker renten, fordi de sitter med store boliglån.

       Ja, det er riktig at Høyre ønsker å gjøre Husbanken om til en førstehjemsbank. Det er faktisk riktig at også Regjeringen i Sem-erklæringen sier at det viktigste Husbanken skal drive med, er førstehjemsbankoppgavene sine. Det er å støtte bygging av prosjekter knyttet til ungdom og bolig, det er å gi tilskudd til utleieboliger, til de sosiale formålene og sørge for at boligpolitikken også har en sosial side. Det er det offentliges rolle i boligpolitikken fremover. Husbanken kommer aldri til å kunne løse alt. Vi har ikke sagt at ikke folk ellers skal få lån, men de er altså de lavest prioriterte innenfor den rammen vi har, og rammen er satt for å sørge for at renten ikke går opp i dette landet.

       Så et spørsmål i forhold til pressede strøk, som Oslo. Her er det lagt begrensninger på hvor det kan bygges. Ser statsråden for seg en rolle der man kan påvirke prosessen for å utvide de områdene som det er mulig å bygge hus på i Oslo og i andre pressområder?

Statsråd Erna Solberg : Jeg har ikke tenkt å pålegge noen kommuner en plikt til å regulere nye områder til boligbygging. Jeg mener at det i og for seg fremgår av det planverket vi har i dag, at det er et av de viktige formålene vi skal ha når vi har arealregulering. Jeg tror faktisk at det i de aller fleste deler av dette landet er ansvarlige kommunepolitikere som er i stand til å se at det å tilrettelegge også for boligbygging - og variert boligbygging - er en viktig del av en kommunes oppgaver.

       Det jeg syns er viktig, er å sørge for at vi får planprosessene mer på skinner, slik at det går raskere. Vi kan sørge for at private utbyggere som har et ønske om å lage en egen, privat reguleringsplan, ikke opplever at det treneres i det offentlige byråkratiet, og at byggesaksbehandlingen blir raskere. Det kommer både miljøvernministeren og jeg tilbake til Stortinget med forslag til. De kan behandles i løpet av høstsemesteret. Det er et viktig bidrag. Det er viktig at vi på en rekke områder sørger for mindre byråkrati i byggeprosessen, for det betyr også mindre kostnader.

       Mitt spørsmål til kommunalministeren er følgjande: Vil kommunalministeren framleis prioritera skattelette for dei rikaste, framfor ein grunntryggleik som no ser ut til å rakna?

Statsråd Erna Solberg : Også jeg får til daglig dokumentert situasjonen i kommunene, og jeg er enig i at det er mange kommuner som sliter og har en vanskelig situasjon. Jeg tror kommunalkomiteens leder, som altså representerer Senterpartiet, skulle tenke gjennom at den situasjonen som er i Kommune-Norge i dag, ikke er et resultat av siste års budsjett. Den er et resultat av en situasjon som har bygd seg opp over flere år. Det har bygd seg opp et underskudd i mange kommuner, og man har hatt store omstillinger. Jeg vil minne om at i to av de årene da Senterpartiet satt med kommunalministeren, endte frie inntekter på henholdsvis minus 0,4 % og minus 0,5 %. Jeg synes Senterpartiet bør ta med seg en viss grad av ydmykhet inn i debatten, knyttet til hva de faktisk har bidratt med når de har sittet i posisjon til å gjøre noe i forhold til Kommune-Norge.

       Så er det altså slik at vi for 2003 er i en situasjon der vi har et stramt budsjett, fordi regjeringspartiene og opposisjonen har vært med på mange vedtak som først skal finansieres i 2003. Jeg tror vi skal ta lærdom av at vi bør la være å vedta for mye som har virkningsdag fra 1. november eller 1. oktober, for da har vi ikke helhetsprioriteringene for det enkelte års budsjett foran oss, og da kan vi komme i en situasjon der vi har prioritert andre ting, kanskje i forhold til oppgaver vi allerede måtte ha. Men jeg har lyst til å si at der deles ansvaret mellom regjering og storting. Noen av de vedtakene som først og fremst skal finansieres i 2003, er faktisk vedtatt mot regjeringspartienes stemmer her i Stortinget. Det er altså ikke slik at det nødvendigvis oppstår en konflikt ved å gi skattelettelser til de rike. Begrunnelsen for å få ned skattetrykket i Norge er faktisk at man skal ha langsiktig mulighet til å kunne ha arbeidsplasser i Norge. Og like bekymret som jeg er for Kommune-Norges økonomi, er jeg bekymret for at flere og flere bedrifter flytter ut aktiviteten sin eller legger ned. Langs hele kysten er det nå problemer i fiskeindustrien. Det burde bekymre oss like mye som hvilket kostnadsnivå vi legger oss på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er oppsiktsvekkjande at landet har ein kommunalminister som ikkje tek innover seg at kommunane i år faktisk har 6 milliardar kr ekstra i pensjonsutgifter, og at dei kjem til å ha ekstra pensjonsutgifter i komande år, noko som inneber at sjukeheimar vil verta ståande tomme dersom staten ikkje stiller opp, at ein må slå saman skuleklassar, og at lærarar vert fjerna.

       Eg registrerer at statsråden no vil dela ansvaret. Senterpartiet tek ansvar. Vi sørgde faktisk for ein betre økonomi og ikkje ein verre i den tida då vi sat i regjering, sjølv om landets økonomiske situasjon var vanskeleg. Og vi har gjentekne gonger i Stortinget føreslått tiltak til forbetring.

       Statsråden svara ikkje på spørsmålet mitt: Vi ho framleis engasjera seg meir for skattelette til dei rikaste? Eller vil ho vera med og ta eit tak for å sikra grunntryggleiken i forhold til skule og omsorg, som no held på å rakna?

Statsråd Erna Solberg : Det er slik at jeg oppfatter at jobben som kommunalminister ikke bare er å snakke om kommunesektorens inntektsside. Jeg må være like opptatt av hvordan jeg skal få ned utgiftene som sørger for å drive hele dette landet ut i en vanskelig konkurransemessig situasjon, og som undergraver vekstkraften i norsk økonomi. Det å få avgifter og skatter ned er en viktig del av det. Det er også viktig å sørge for en ansvarlig økonomisk politikk som gjør at renten ikke går opp. For hvis renten går opp, vet vi at en renteøkning på 1 prosentpoeng betyr 800 mill. kr mer i utgifter for kommunesektoren. For å si det slik: Den regjeringen som Senterpartiet satt i og hadde kommunalministeren i, opplevde i 1998 at renten gikk opp. Kommunesektoren gikk med et kjempedigert underskudd det året fordi man ikke klarte å holde orden på økonomien, og fordi det skjedde uforutsette ting. Men det er slike ting som skjer, og som gjør at vi må ha ansvarlighet knyttet til det vi gjør.

       Når det gjelder pensjonsutgiftene, har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på én ting: Det er ikke ett pensjonsselskap som i 2002 har sendt ut regningen ennå. Alle de tall vi diskuterer, er foreløpig teoretiske.

       Så til spørsmålet: Er det virkelig slik at statsråden og Regjeringen opprinnelig mente å legge opp til at tilbudet f.eks i barnehager, skoler og eldreomsorg - vitterlig rikspolitiske satsingsområder - skal reduseres rundt om i landet? Eller er det slik at statsråden rett og slett ikke tror på all den dokumentasjonen som i disse dager blir lagt fram fra lokalpolitikere landet over?

       I går hadde vi på Stortinget besøk fra Fredrikstad. Flere foreldre kom og var meget bekymret. De hadde elever som ikke var funksjonshemmet, men som kanskje hadde behov for noe tilpasset opplæring. Det blir det slutt på nå. Det blir bare én lærer i hver klasse, og det blir kun spesialundervisning til dem som har en definert funksjonshemming. Det er misbruk av ressurser! Disse foreldrene sa til oss: Vi kan velge om vi vil lære disse ungene å lese og skrive nå, eller vi kan la det være. Og statsråden bør vite at det er flertall i Stortinget for penger til en bedre skole. Hvorfor prioriterer da en statsråd fra et parti som lovet bedre skole, skattelette og mer penger til Forsvaret foran det som ville berge det næringslivet som hun sjøl sier hun er så opptatt av?

Statsråd Erna Solberg : Jeg mener at det er grunnleggende for et land å sørge for å ha et forsvar der det er sammenheng mellom investeringer og drift, slik at vi kan ta på oss den forpliktelsen det er å ha godt nok kvalifiserte folk med godt nok utstyr hvis vi skal delta i internasjonale operasjoner, som vi gjør i dag. Jeg synes faktisk det er mitt ansvar som politiker å sørge for at Forsvaret vårt stemmer overens med de oppgavene vi mener vi skal delta i. Derfor er det viktig at vi sørger for finansieringen. Å sende folk med for dårlig trening og for dårlig utstyr ut i den type situasjon ville være å risikere norske menneskeliv. Vi er faktisk i den type situasjon for øyeblikket. Derfor ville jeg trodd at det var riktig at vi også sier at det gir oss som politikere et ansvar når vi deltar i internasjonale operasjoner.

       Når det gjelder å satse på skolen, er det faktisk sånn at denne regjeringen gjør det. Vi gjør det gjennom å utrede flere større systemreformer for å bedre kvaliteten, vi gjør det gjennom forsøk som måtte bedre lærerutdanningen, vi gjør det gjennom en rekke kvalitetsforbedrende tiltak. Jeg er enig i at det er leit at vi neste år kommer til å ha en kommuneøkonomi som presser også skolen. Derfor må vi sørge for å få rom fremover til (presidenten klubber og annonserer neste taler) ...

       Parlamentarikerkomiteen i EØS vedtok enstemmig følgende punkt på sitt møte i Reykjavik 27. mai:

       « ... calls on the EEA EFTA States to agree on a common position for the updating of the EEA Agreement to counteract breaches in the legal homogeneity of the Internal Market as a result of the EC Treaty changes after the entry into force of the EEA Agreement, and to submit its proposal to the Commission at the earliest possible stage. »

       En enstemmig parlamentarikerkomite ber altså EØS/EFTA-landene om å levere til kommisjonen et dokument med ønsker og posisjoner for oppdatering av EØS-avtalen.

       Norge har hovedansvaret for at dette har vært somlet med, at det ikke har skjedd tidligere. Vil utenriksministeren nå ta et initiativ for å følge opp det enstemmige vedtak i parlamentarikerkomiteen i EØS?

Utenriksminister Jan Petersen : Det har vært et ønske fra norsk side, og fra øvrige EFTA-stater, at man får en sammenheng mellom EØS-avtalen og det nye avtaleverk som er vedtatt i EU etter at EØS-avtalen ble inngått. Det er en såkalt teknisk oppdatering. Det betyr altså at det er teknikken i det det dreier seg om, ikke om materielle bestemmelser. Således er det et ryddighetssynspunkt som ligger under her, mer enn et substansielt synspunkt. Men likevel har det vært et ønske om å få dette til.

       Man har jo sondert mulighetene for å få kommet i gang med slike forhandlinger, og vi har fått meget tydelig beskjed fra kommisjonen om at på denne siden av utvidelsesforhandlingene har man ikke kapasitet til å gå inn i denne type vurderinger. Det har vært gjort kjent i en rekke sammenhenger, ikke minst i det møtet jeg sist hadde med kommissær de Palacio her i Oslo for ikke så mange måneder siden.

       Vi har flere forhandlingsopplegg vi ønsker å gjennomføre med EU-siden - ikke minst kompensasjonsforhandlinger når det gjelder fisk, som vi vil drøfte med Stortingets organer før sommerferien. Det er et substansielt, viktig spørsmål og er prioritet nr. 1. Vi har derfor lagt til grunn når det gjelder fremdriften, det svaret som vi ved en rekke anledninger har fått fra EU-kommisjonen.

       Når Carl I Hagen sier at det er « somlet » fra norsk side, forstår han sikkert at det er et uttrykk som ikke er spesielt presist.

Carl I Hagen (FrP) : Jeg aksepterer egentlig ikke utenriksministerens påstander her om sonderinger. Man får aldri konkrete svar før man har gjort en formell henvendelse.

       Kommissær Westerlund sa til en samlet parlamentarikerkomite på Island - og det var i et offisielt møte, ikke en sånn kaffeprat - at de ikke har avslått å snakke med EFTA, men at de avventer et forslag fra EFTA. Han sa også at kommisjonen ikke så noen store problemer med EØS-avtalen, men at de ikke ville motsette seg samtaler hvis EFTA ønsket dette.

       Da er altså ballen på EFTAs side. Hvorfor kan da ikke utenriksministeren sørge for at man får et dokument, be om formelle samtaler og ikke bare akseptere at enkelte kommissærer har mer enn nok å gjøre og helst vil slippe, hvis en samlet kommisjon, når den fikk et formelt ønske, kanskje ville gjøre noe? Også av hensyn til fiskeriene bør det være substans i det vi legger frem, nemlig å prøve å få fiskeriene og markedsadgang inn i EØS-avtalen.

Utenriksminister Jan Petersen : Jeg er stygt redd for at hva Carl I Hagen aksepterer eller ikke, ikke har noe særlig bæring for hvorvidt min beskrivelse er riktig eller ikke. Den er fortsatt riktig. Betegnelsen « kaffeprat » er vel kanskje ikke den mest presise jeg har hørt.

       For øvrig må jeg si at Carl I Hagen nå snakker om to forskjellige prosesser. Det spørsmålet han opprinnelig tok opp, var spørsmålet om en teknisk oppdatering av EØS-avtalen. Det er det definitivt behov for, fordi både Maastricht-avtalen og Amsterdam-avtalen er kommet siden den tid.

       Noe helt annet, for så vidt viktigere, og som er prioritet nr. 1, er jo det Carl I Hagen nå tok opp, nemlig de substansielle spørsmålene knyttet til fiske og eksport. Men det er en annen sak. Ikke minst må de kompensasjonsforhandlingene gjennomføres før vi får en EU-utvidelse. Det er derfor viktig å prioritere og sette fullt trykk på det.

       Jeg kan derfor forsikre Carl I Hagen om at disse spørsmålene er under god kontroll, og jeg må si at jeg er mildt forbauset over hans språkbruk. Men jeg registrerer den.

       Utanriksministeren var sjølv inne på at det fiskerinæringa no treng, er ei oppdatering, eller iallfall marknadstilgang, i forhold til EU, og når han ikkje vil ta dette på alvor, må eg jo stille spørsmålet: Kva initiativ vil utanriksministeren ta for at fiskerinæringa no skal få ein avtale, eller få marknadstilgang i EU som er atskilleg betre enn i dag? Dersom han ikkje gjer noko, har vi problem med å følgje opp våre intensjonar om at fiskerinæringa totalt sett skal bli ei av hovudnæringane for norsk økonomi i framtida.

Utenriksminister Jan Petersen : Det spørsmålet som Lodve Solholm nå tar opp, er jo et helt annet spørsmål enn det Carl I Hagen tok opp, og det EØS-komiteen tok opp i Reykjavik. Det som Carl I Hagen tok opp, dreide seg jo om en teknisk oppdatering av EØS-avtalen etter Maastricht-avtalen og Amsterdam-avtalen. Jeg er helt enig at det er ønskelig, men på det punktet har altså flere representanter for kommisjonen gitt oss meget tydelig beskjed om at det er ikke det de har prioritert å ta opp før utvidelsesforhandlingene er ferdige. For de er meget krevende, det vet vi - og det har vi i og for seg lagt til grunn.

       Men et helt annet spørsmål, som er vår prioritet, er jo det Lodve Solholm nå tar opp, nemlig spørsmålet om hvordan vi håndterer det forholdet at vi mister frihandelsrettigheter i søkerlandene når EU utvider seg. Som jeg sa i svaret til Carl I Hagen, det er det spørsmålet vi gjerne vil presentere for EØS-utvalget før sommerferien. Men Lodve Solholm reiser altså et helt annet spørsmål i sitt innlegg nå.

       Dette var ikke for å komme med et spontant spørsmål, men for å komme med en spontan kommentar.

       For to dager siden fikk jeg telefon fra Landsforeningen for Trafikkskadde. Det var en fortvilet far som hadde ringt. Datteren deres på 20 år ble skrevet inn på sjukehjem, og på det sjukehjemmet bodde det allerede en person på under 20 år.

       Det var også en annen telefon, fra en mann som var blitt plassert på sjukehjem da han var 20 år, og der hadde han nå vært i 28 år. Det var ikke akkurat stedet for ham, og ikke så han noe særlig lyst på muligheten til at han skulle få komme derifra heller, for nå har altså Regjeringen ved kommunalministeren fjernet det virkemidlet, den gulroten som kommunene har fått som skal gjøre at de kan skaffe boliger til disse ungdommene.

       Regjeringen sier sjøl at det antakeligvis bor 1.000 ungdommer på aldersinstitusjoner, og i planen som de nå har lagt fram, er det i et nytt prøveprosjekt 30 pr. to år som skal være med på å få lov til å flytte ut. Hvor mange år skal de egentlig vente?

       Så konstaterer jeg også at Regjeringen sier at dette er en del av moderniseringspolitikken. Jeg håper da inderlig ikke det - at de oppfatter det som særlig moderne at det skal bo over 1.000 ungdommer på syke- og aldershjem! Og jeg må spørre statsråden om igjen: Har Regjeringen noen god forklaring på hvordan de skal greie å løse det oppdraget Stortinget har gitt dem, nemlig at det ikke skal bo noen unge på aldershjem etter 2005?

       I denne situasjonen er det altså at Regjeringen fjerner det eneste stimuleringstiltaket overfor kommunene, kommuner som, som vi tidligere i denne spørretimen har fått beskrevet, har en veldig trang økonomisk situasjon. Spørsmålet blir da: Hvilke andre virkemidler og stimuleringstiltak vil statsråden ta i bruk for å få fart på utflyttinga, slik at vi kan nærme oss dette målet innen 2005?

Statsråd Erna Solberg : Grunnen til at kommunene opplever mer byråkrati, mer øremerking og større problemer med selv å kunne velge oppgaver, er at vi tar hver sektor for seg, og så skal vi finne én løsning, ett stimuleringstiltak, én måte å gjøre ting på i denne sal eller i den politiske debatten generelt i valgkampene. Summen av det blir at det blir mindre handlingsrom og handlefrihet for kommunene til å finne løsninger.

       Når man moderniserer og desentraliserer, gir man ansvar. Det betyr at kommunene skal utføre oppgavene, men vi tar vekk noen av de øremerkede virkemidlene fordi det er byråkratiskapende.

       Det argumentet som brukes i denne saken, kan brukes på alle andre øremerkede ordninger. Hvis vi skal ha en politikk som går ut på å ta hver bit for seg, ender vi opp med fortsatt å overstyre kommunene. Det er stikk i strid med det som er denne regjeringens målsetting, som er mindre detaljstyring, færre øremerkede ordninger og større selvstyre. Da får man handlingsrom til reelle prioriteringer lokalt.

Statsråd Erna Solberg : Utgangspunktet mitt er at vi må få færre øremerkede ordninger. Vi må få mer delegering av ansvar til kommunene, og vi må sørge for at de får mulighet til å velge hvilke løsninger de vil. Vi må bruke mindre penger på byråkrati og mer penger på tjenester. Alle disse enkeltsakene - hvis vi bare ser på dem - kan ha en god begrunnelse, selv om jeg på dette området mener at erfaringer nå viser at det tiltaket Stortinget fant på, som vi alle trodde skulle være et bra tiltak, ikke har gitt den ønskede virkningen. Vi må begynne å skrelle vekk disse ordningene hvis vi faktisk skal få desentralisert myndighet og få større handlingsrom til å finne løsninger lokalt.

       Nå er det sånn at Fremskrittspartiet har en annen politikk på dette området - det anerkjenner jeg. Fremskrittspartiet ønsker i større grad å ha øremerkede ordninger og stykkprisfinansieringsmodeller på nasjonalt plan. Der er det uenighet mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet. Vi mener at denne typen modeller må være innenfor det lokale selvstyret.

       Dessuten er jeg ikke enig i at denne ordninga ikke har virket for noen kommuner. For noen av de kommunene som jeg har møtt, var dette kjærkomne penger for å greie å gjøre noe med dette. Spørsmålet er: Hvordan mener kommunalministeren at kommunene skal ha noen mulighet til å gjøre noe med denne uverdige situasjonen, med det stramme kommuneopplegget som denne regjeringa nå har foreslått?

Statsråd Erna Solberg : I kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 presenterte daværende kommunalminister Sylvia Brustad en liste over tilskuddsordninger som skulle innlemmes i løpet av perioden 2001-2007. På den listen stod det at dette tilskuddet for kommuneøkonomien for 2003 skulle innlemmes eller avvikles, og gå inn i kommuneøkonomiopplegget. Det betyr at vi følger opp det som Arbeiderpartiet la opp som linje for behandling av innlemming og avvikling, som et viktig tiltak. Det syns jeg også en tidligere statsråd bør ha med seg i dette.

       Jeg mener at når tiltak ikke lenger viser seg å virke, er alle penger kjærkomne. Men det har også en sidekostnad som vi ikke skal undervurdere, hvis vi mener vi skal gjøre dette samfunnet mindre byråkratisk.

       Så er det sånn at kommunene har og skal i større grad få lov å ta ansvar for ting. Jeg er enig i at vi trenger bedre kommuneøkonomi i årene fremover. Det har også Regjeringen sagt i Sem-erklæringen. Jeg har tidligere i dag svart på hvorfor den er anstrengt i 2003. Men hvis det skulle bety at vi stoppet enhver innlemming av øremerkede tilskudd eller andre ting, ville også hele moderniseringsprosessen, hele muligheten til å frigjøre ressurser fra byråkrati, forsvinne.

       Regjeringa har lagt fram forslag om kommuneøkonomi for 2003. Det er eit dårleg forslag - kommunane får for lite pengar. Velferda over heile landet blir ramma. Det blir for lite pengar til sjukeheimane, eldre personar blir taparane. Det er svært beklageleg.

       I kommunane blir også barnehagane ramma. Det blir for lite midlar til å byggje nye barnehageplassar. Foreldrebetalinga er for høg. Også det er uheldig. Når kommunekassa er tom, vil det føre til at skuleplassar blir nedlagde. Barn og unge, som er framtida vår, blir skadelidande.

       Spørsmålet mitt til statsråd Solberg blir derfor: Korfor kjem Regjeringa med forslag som svekkjer tilbodet på sjukeheimane, i barnehagane og på skulane? Samtidig er det tydelegvis viktig for Regjeringa å gi skattelette til dei som tener mest i landet vårt.

Statsråd Erna Solberg : Høsten 2002 kan hele Stortinget være med på behandlingen av budsjettet for 2003 og kan da finne rom til de voldsomme forbedringer som alle har råd til i debatten omkring dette. Det ønsker jeg alle lykke til med.

       Jeg har lyst til å si at vi har prioritert kommuneopplegget innenfor de rammene vi så langt mener vi har disponible for 2003. Det er et stramt opplegg. De utgiftene som først og fremst påløper i 2003 som vi ikke har finansiert, har Arbeiderpartiet stemt for, med unntak av relativt små beløp. Det er begrensede rammer Arbeiderpartiet kommer til å ha hvis de bare skal fjerne den såkalte skattelettelsen for rike, som er på 1,5 milliarder kr, og bruke den til å gjennomføre alle løftene. Jeg leste i avisen i dag at ca 3,6 milliarder kr mer skulle brukes, bl.a på boligtiltak.

       Jeg tror vi alle skal ta innover oss at dette kommuneopplegget er et stramt opplegg - ja. Det har vi fra Regjeringens side vært helt ærlige på å si. Det betyr at noen kommuner kommer til å ha problemer med å opprettholde aktivitetsnivået slik som det er. Samtidig er det altså slik at vi til neste år har prioritert kommuneopplegget, og vi har prioritert å gi bedre vekst, men det er en voldsomt stor utgiftsøkning på mange områder, som vi må finne inndekning for. Det som er en utfordring nå, er også bl.a at kommuneøkonomien rammes enda sterkere enn det vi så da vi la frem kommuneopplegget, av et lønnsoppgjør som ligger høyere enn det som lå inne f.eks i revidert nasjonalbudsjett. Et lønnsoppgjør med en ramme på 6,02 for 2002 er høyere enn det som var forventet, og betraktelig høyere enn resultatet av forhandlingene både i frontfagene og i statlig sektor. Jeg ser at vi kommer til å ha problemer i kommuneøkonomien neste år. Jeg håper vi skal klare ikke å gjøre flere vedtak av den typen vi har gjort, med et sent iverksettelsestidspunkt, slik at vi i 2004-2005 kommer til å ha en bedre økonomi, og jeg ønsker Arbeiderpartiet lykke til i å bidra til det.

       Det vi vet, er at når vi med denne regjeringen kommer til enden av 2005, kommer skolen i Norge til å være bedre. I 2003 er det et stramt opplegg, ja. Og det er ingen som sier at vi ikke tror på at det er vanskelig i kommunesektoren. Det gjør vi. Vi vet at det er vanskelig i kommunesektoren. Men det er også slik at det er en del utgifter som også er påført av kommunene selv gjennom bl.a forhandlinger. Det er et valg kommunepolitikerne har gjort, å si at dette året som er stramt, også er det året man skal gi de høyeste lønnsøkningene.

       Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

       Betydelige prisforskjeller på matvarer mellom Norge og nabolandene reduserer norske bønders overlevelsesevne, og det er ingen tvil om at sentrale norske landbruksprodukter vil utsettes for et betydelig prispress i årene som kommer. Hvis vi ikke klarer å stabilisere eller redusere prisforskjellene mellom Norge og nabolandene, vil det bety en dødslinje for norske bønder.

       Vi vet at handlingsrommet blir stadig redusert fordi importen av landbruksprodukter øker, eksporten stabiliseres eller går ned, muligheter for reguleringseksport blir redusert via WTO og grensehandelslekkasjen øker. På hvilken måte vil Regjeringen legge opp en strategi slik at vi kan beholde et konkurransedyktig norsk landbruk av noen størrelse i tiden som kommer?

Statsråd Lars Sponheim : Det var et omfattende spørsmål som det ville krevd mye tid å svare på, men hvis jeg skal gi noen raske stikkord, vil jeg si at den avtalen vi nå har inngått, gjennom jordbruksavtalen som ligger til behandling i Stortinget, er et første viktig bidrag bl.a til å få en - tror jeg - nødvendig og viktig rasjonell utvikling i melkeproduksjonen.

       I tillegg er det mange andre områder dette må gjøres på. Det vi kan si, og det tror jeg er veldig viktig å ta med, er at vi aldri kan komme ned på priser i norsk landbruksproduksjon som er på linje med våre nabolands. Det har å gjøre med vår geografiske beliggenhet, og det har å gjøre med det kostnadsnivået som er spesielt for Norge. Men vi må passe på at ikke prisforskjellene blir for store. Og så må vi prøve å utvikle andre konkurransestrategier for det vi kan være veldig gode på, og det er vi i ferd med å gjøre på mange områder. Vi har forutsetninger for å produsere mat av veldig høy kvalitet i Norge. Vi har forutsetninger for å produsere mat på en miljøvennlig måte. Vi har forutsetninger for å gi dyrene våre bedre livsbetingelser den tiden de lever fram til de havner på matfatet vårt, osv.

       Jeg kan nevne at jeg hadde gleden av å høre hvordan noen av de store internasjonale matkjedene nå planlegger sine matvarebutikker for 5-10 år fram i tid, og de sier at den type moderne forbrukere og borgere som Europa vil se i løpet av de neste 5-10 årene, ikke først og fremst kommer til å legge vekt på prisspørsmål, men på innholdet i maten. Er maten trygg? Er maten produsert miljøvennlig? Og ikke minst det vi har opplevd de siste årene: Hvordan har dyrene hatt det i den tiden de levde og produserte? På den bakgrunn har vi de beste forutsetninger for å utvikle konkurransestrategier for norsk landbruk som gjør at vi kan tilfredsstille den moderne forbruker, som ser på mer enn bare pris.

       Men vi må ikke bare ha et øye på prisene. Jeg hadde gleden av å være i en av våre fremste og best utviklede butikker når det gjelder å selge alternative produkter og økologiske produkter, i Lier i går, og det imponerte meg veldig. De fortalte at de ikke hadde noe problem med å ta ut 20-30 % i prisøkning, fordi det var dokumenterbart at produktene var produsert miljøvennlig. Mange forbrukere ønsker det slik. Og det er en konkurransestrategi.

       Så mitt spørsmål til statsråden er følgende: Hva gjør statsråden for at det i større grad skal bli fokusert på matvarekvalitet i den norske debatten enn på denne ensidige diskusjonen om pris hele tida? Hva vil statsråden gjøre for at vi skal få en langt større fokusering på det spørsmålet, og komme oss litt bort fra den ensidige prisdebatten som vi har hatt den siste tida?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har bak meg en vinter og en vår hvor jeg har fått ganske mye juling fordi jeg har prøvd å gå inn i debatten om disse spørsmålene, om nettopp det representanten Ryan sier her, at mat handler om mer enn pris. Det handler om kvalitet, om variasjon, og det handler om å få høre en historie bak produktet, hvordan det er produsert, hvordan livsbetingelsene har vært i det distriktet og det området det er produsert. En del av de opplevelser vi har fra Frankrike, som er matlandet nr. 1 i Europa, vil vi gjerne overføre til Norge. Vi vet at der er det en høyere prosentandel av befolkningen som har det øye for sitt matvalg som det representanten her gir uttrykk for. Så jeg skal love at jeg fortsatt skal klare å ha to tanker i hodet samtidig, snakke for variasjon, konkurranse, få fram mangfold og kvalitet i norsk matvareproduksjon, men ikke slik at kostnadene løper løpsk, og at prisforskjellene blir helt urimelige i forhold til andre land. Det skal jeg prøve å bidra til.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål, fra Sigvald Oppebøen Hansen.

       Presidenten kommer til å tillate et hovedspørsmål til, fra Bjørn Jacobsen. Det betyr at det ikke blir noe oppfølgingsspørsmål etter Sigvald Oppebøen Hansen ettersom tiden allerede nå er ute. Men litt runde skal vi være på slutten av sesjonen.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg har eit spørsmål til kommunal- og regionalministeren, og det dreier seg om bustad.

       Bustadprisane held fram med å stige. Det blir bygd færre bustader. Husbanken manglar 3,5 milliardar kr, og Regjeringa kuttar 2 milliardar kr i forhold til regjeringa Stoltenberg. Nå er det viktig å setje bustadpolitikk på dagsordenen. Eg har lyst til å gå litt tilbake i historia, til Willoch-regjeringa. Den har sett sine spor. Me veit at burettslaga blei privatiserte. Prisreguleringa blei oppheva, og dagens situasjon viser at det har skapt veldig store problem for unge i etableringsfasen, og me ser òg at ei vanleg lønsinntekt ikkje held til renter og avdrag.

       Mange nyt godt av den avreguleringspolitikken som skjedde på 1980-talet, for den premierer nemleg dei som har vore på marknaden ei stund, og straffar dei som nå står utanfor. I kjølvatnet av dette har kommunane slutta å føle ansvar for ein sosial bustadpolitikk. Undervurderer ikkje statsråden det bustadbygginga har å seie for samfunnet?

Statsråd Erna Solberg : Jeg har lyst til å si at jeg tror mange unge før dereguleringen i Willoch-tiden hadde vanskeligere med å få seg bolig enn det de har i dag. Selv om prisene offisielt var lave, var det mye penger under bordet, og de kunne man ikke låne noe sted. Man måtte ha en større egenkapitalandel for å klare å komme seg inn på boligmarkedet i de største pressområdene. Jeg tror at drømmen om at mye var så mye bedre før, gjelder ikke, også når det gjelder ungdoms adgang både til å få lån og til å få seg bolig.

       Det er helt klart at det er viktig å fokusere på at det skal være en billigere inngangsbillett for ungdom enn det det er i dag. Det viktigste man må fokusere på i forhold til boligbyggingen, er å få kostnadene på selve byggingen ned, for i de fleste markeder i Norge er det nybyggingskostnadene som presser markedsprisen. Et viktig eksempel på det er f.eks mangelen på fagarbeidere i byggebransjen. Det er det største området hvor vi mangler arbeidsfolk i dag, noe som også medfører at kostnadene blir høyere.

       Det andre som er viktig, er å sørge for at de instrumenter vi har, målrettes nettopp mot de gruppene som har behov. Derfor jobber vi med å få til en bedre låneordning innenfor etableringslåneordningen for unge som skal kjøpe sin første bolig, å gjøre om Husbanken mer i retning av en førstehjemsbank på lånefinansieringssiden, i tillegg til en forbedret og forenklet låneordning for dem som er vanskeligstilte, og som har varige boligproblemer, som både får lån og får tilskudd. Regjeringen jobber med å øke de forskjellige tilskuddsområdene. Jeg viser bl.a til at det allerede er bevilget mer til boligtilskuddsordningen enn inneværende år, og vi har i tillegg økt med 75 mill. kr knyttet til den spesielle situasjonen vi har når det gjelder å bosette flyktninger.

       Det vi er opptatt av, er å sørge for å få reguleringsplanene raskere igjennom, sørge for at kommunene ikke kan laste en rekke nye utbyggingskostnader over på prosjektene, slik at alle prosjekter blir dyrere.

       Om eit par månader er det eit internasjonalt miljøtoppmøte i Johannesburg. Eg har tidlegare spurt utanriksministeren om dei norske førebuingane, men reknar med at Regjeringa no har kome eit stykke vidare og kan seie noko meir konkret om korleis ambisjonane til Noreg er. Korleis vil utanriksministeren vere med på å sikre at dette møtet gjev resultat og bli eit lyft for det internasjonale miljøarbeidet?

Utenriksminister Jan Petersen : Det er riktig at vi har høye ambisjoner for Johannesburg-møtet, som jo vil ha en ganske bred og omfattende dagsorden.

       Når Jacobsen spør om hvordan vi vil nærme oss forberedelsene, vil jeg si at det nettopp vil være å legge mye tyngde inn i forberedelsesarbeidet. Mens vi er her, er det nå et nytt forberedelsesarbeid i Indonesia, hvor både miljøvernministeren, utviklingsministeren og statssekretæren med dette ansvaret i Utenriksdepartementet er til stede. Det er derfor løpende diskusjoner akkurat nå om disse spørsmålene, og det at vi er så tungt representert gir uttrykk for den prioriteringen vi også gir dette møtet.

Bjørn Jacobsen (SV) : Eg takkar for svaret.

       Konferansen i Johannesburg handlar jo om fattigdom og miljø. Auka handel med landa i sør er ein viktig nøkkel for å kjempe mot fattigdom. Over heile verda arbeider ein for å fremme ordningar som sikrar etisk handel, for å hindre handel som byggjer på rovdrift av menneske og miljø.

       Kva vil Regjeringa gjere for å fremme etisk handel, og vil Regjeringa bruke den kommande FN-konferansen i Johannesburg til å arbeide for slike ordningar?

Utenriksminister Jan Petersen : Det spørsmålet som Jacobsen nå reiser, er et spørsmål som delvis må finne sin løsning utenfor denne konferansen. Det er en rekke spørsmål som Stortinget har drøftet tidligere, og som man er nødt til å ta i den daglige utøvelsen av utenrikspolitikken.

       Når det gjelder selve innholdet i det som kommer ut fra konferansen i Indonesia, forutsetter det at jeg har puls på hvert eneste minutt av det som skjer der nede. Jeg vil derfor ikke gå inn og forsøke å antyde hva resultatet fra Indonesia skulle komme til å bli. Men nettopp det at vi legger så stor tyngde inn i forberedelsene, gjør iallfall at Norge for sin del gjør sin del av jobben. Jeg skal ikke legge skjul på at det er mange vanskeligheter knyttet til Johannesburg-konferansen. Det er stadig nødvendig å kjempe for ting som allerede er oppnådd, men det gjør vi altså.

Presidenten: Da skulle tiden for den muntlige spørretimen godt og vel være omme.