Øyvind Halleraker (H) (ordfører for sakene nr. 1 og 2):

       I dag behandler Stortinget en av de kanskje viktigste sakene innenfor det miljøpolitiske området på lang tid.

       Jordens livsmangfold er jo selve grunnlaget for menneskets eksistens, for verdiskaping, livskvalitet og velferd. Vårt biologiske mangfold på kloden er utviklet over lang tid gjennom en stort sett naturlig utvikling.

       Dette er en dynamisk prosess som nødvendigvis innebærer at noen arter forsvinner, og nye kommer til. I Norge regner vi med at 130 plante- og dyrearter har forsvunnet de siste 150 årene. FN påpeker at det globale tapet av arter er urovekkende og såpass omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Det er det ingen av oss som ønsker, selvfølgelig.

       Mitt første spørsmål gjeld problematikken knytt til barskogvern. Komiteens fleirtal legg opp til at det stort sett er Statskog som gjennom makeskifte skal stå for dette. Så veit me altså at Statskog omtrent ikkje har skog som er verd å verna. Betyr det likevel at det er det som er hovudpolitikken til Høgre her på Stortinget, at ein skal utføra vern på denne måten når ein veit at det reint reelt sett ikkje er mogleg å verna så mykje av det Statskog har? Dessutan veit ein at Regjeringa i samarbeid med Framstegspartiet no har kutta 15 mill. kr i barskogvern i revidert budsjett. Spørsmålet blir altså: Er det på denne måten ein styrkjer det biologiske mangfaldet?

       Så er det, som saksordføraren var inne på, problemstillingar knytt til dei frivillige organisasjonane. SV og Arbeidarpartiet fremmar forslag om auka satsing på kompetanseutvikling og registrering - altså meir pengar både til frivillige organisasjonar og til kompetanseutvikling m.a. i kommunane. Er det sånn å forstå at SABIMA og norske kommunar no kan venta seg ein opptrappingsplan frå denne Regjeringa?

Øyvind Halleraker (H) : Ja, vil jeg svare ganske klart på det første spørsmålet til Hallgeir Langeland. Jeg tror faktisk at de private eiendomsinteressers skjøtsel av bl.a skogområdene i Norge har bidratt til at vi ikke har så veldig mye å skamme oss over i dette landet. Vi har en ambisjon om å få vernet mer, og da tror jeg at Statskogs skoger er et viktig bidrag. Komiteen var på reise bl.a til Sverige under behandlingen av denne saken, og der fikk vi høre at barskogvern faktisk ikke var konfliktsak i det hele tatt, fordi man i stor grad hadde benyttet statens skoger. Jeg tror det er mulig å anvende mer av statens skoger i arbeidet med å oppnå disse målsettingene, og særlig innenfor makeskifteløsninger.

       Så er det jo bare halve historien når Hallgeir Langeland sier at vi reduserer med 15 mill. kr. Det er 35 mill. kr igjen, som er en styrking i forhold til budsjettet fra i fjor høst.

       Når det gjelder de frivillige organisasjonene, tror jeg det bare er nyanser i synspunkter mellom Hallgeir Langeland og meg. Han er mer pågående og ønsker å få lagt inn penger allerede i behandlingen av en stortingsmelding. Slik jeg ser det, er det en sak for Regjeringen i de løpende budsjetter å komme med forslag til dette. Jeg tror Hallgeir Langeland vil oppleve at dette kommer til å bli ivaretatt i framtiden.

       Men når jeg likevel nevner klimakonvensjonen i dag, er det fordi disse to store miljøutfordringene må ses i sammenheng. Begge har samme grunnleggende årsak, nemlig en stadig økende forskjell mellom fattig og rik internasjonalt. På den ene siden fører fattigdom og befolkningsvekst til rovdrift på jorda i de fattige landene, til nedhugging av skog, til ørkenspredning og til forurensing. På den andre siden har det stadig økende forbruket i de rike landene og en stadig mer energikrevende levemåte gjort at vår levemåte går på bekostning av klimaet, og det fører til at arter utryddes i et tempo og et omfang som kan få uante konsekvenser. Ifølge « Jordens tilstand 2002 » er det skremmende store andeler av ulike typer natur- og dyreliv som står i fare for å bli utryddet - 12,5 % av karplantene, 11 % av fuglene, 20 % av krypdyrene, hele 25 % av pattedyrene og en enda større andel av fiskeartene, 34 %. Den største umiddelbare årsaken til dette er tap av habitater, altså naturlige områder for artene å leve i. Et av de viktigste og mest truede habitatene er verdens skoger. Det skal jeg si litt om senere.

       For å møte en så stor og grunnleggende utfordring er det nødvendig med en helhetlig politikk. Det er nettopp det denne meldinga, som har undertittelen Sektoransvar og samordning, handler om. Jeg er derfor glad for at det er en enstemmig komite som støtter de strategiske målene for bevaring av biologisk mangfold som meldinga trekker opp, og at det er en enstemmig komite som støtter meldingas hovedkonklusjon om å etablere et nytt kunnskapsbasert forvaltningssystem for biologisk mangfold. Det var for øvrig regjeringa Stoltenberg som dro i land det arbeidet som i mange år har pågått med denne meldinga, og som la den fram i april i fjor - uten at det skal gjøres til et altfor stort partipolitisk poeng.

       Hovedgrepet i denne meldinga, som jo saksordføreren har redegjort for, er nettopp etableringa av et nytt kunnskapsbasert forvaltningssystem. Det nye forvaltningssystemet innebærer at områder av stor verdi for biologisk mangfold identifiseres gjennom et nasjonalt program for kartlegging og overvåking. Med denne kunnskapen som utgangspunkt skal så både juridiske og økonomiske virkemidler innrettes for å beskytte disse områdene.

       Å ta vare på det biologiske mangfoldet er derfor ikke noe vi kan knipse med fingrene og vedta. Det må være en prosess, det må være et overordnet mål for det vi driver med innenfor hver eneste sektor, og det er helt avgjørende med et godt samarbeid mellom staten, kommunene og fylkeskommunene. Men får vi til å etablere et system som meldinga beskriver, har vi et viktig verktøy for at Norge skal kunne ta sin del av ansvaret for den globale miljøutfordringa. Da vil det være opp til oss sjøl om vi vil gjøre det som er nødvendig for å bevare og sikre det biologiske mangfoldet her i Norge.

       Målet er at den nye forvaltningsmodellen skal være ferdig etablert innen 2005, slik at Norge kan gi fullverdig rapporteringer på partsmøtene i 2004 og 2006. I tråd med flertallets merknader vil departementets vurderinger og eventuelle endringsforslag bli lagt fram i forbindelse med stortingsmeldinga om Regjeringas miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Det er bra, men nettopp fordi det er så viktig å få dette systemet opp å gå innen utgangen av 2005, har Arbeiderpartiet og SV likevel funnet grunn til å fremme et forslag der vi ber Regjeringa legge fram en opptrappingsplan i statsbudsjettet. En slik opptrappingsplan bør inneholde en oversikt over hvor store bevilgninger som det er nødvendig å få på plass, bl.a for å bygge opp den kompetansen som er nødvendig innenfor de ulike sektorene og i kommunene, og hvor mye som er nødvendig for å gjennomføre kartlegginga og overvåkinga.

       En annen ting som bør framgå helt tydelig av en slik opptrappingsplan, er hva som er nødvendig av bevilgninger for å få etablert en artsdatabank. Jeg er glad for at komiteen støtter at artsdatabanken skal være etablert og i drift innen 2003. Det må jo også bety at Regjeringa vil gå inn for bevilgninger til dette i statsbudsjettet som skal legges fram til høsten. Jeg håper derfor at regjeringspartiene kan støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om at statsbudsjettet også må gi svar på hva som er nødvendig i årene 2004 og 2005 for å få artsdatabanken på plass. Videre håper jeg at miljøvernministeren kan benytte innlegget sitt i dag til å bekrefte at artsdatabanken skal ligge i Trondheim, slik som regjeringa Stoltenberg gikk inn for. Det er nødvendig at statsråden kan gi den avklaringa i dag. I innstillinga er nemlig alle partiene unntatt Arbeiderpartiet tause når det gjelder dette spørsmålet.

       I meldinga så vel som i innstillinga er det en del mer konkrete enkeltområder som omtales. Jeg skal nevne ett av dem: behovet for å øke skogvernet, spesielt barskogvernet.

       Som jeg var inne på innledningsvis, er verdens skoger et av de mest truede habitater. Også i Norge har vi hatt en utvikling der det blir stadig mindre igjen av de inngrepsfrie skogområdene. Samtidig vet vi at om lag 45 % av de truede artene i Norge befinner seg i skogen. Uten et sterkere vern kan mange av de 1.400 truede artene i skog miste sine naturlige biotoper. Derfor er økt skogvern en av de viktige tingene vi i Norge kan gjøre for å sikre det biologiske mangfoldet. Vi har gjort en del av jobben i Norge gjennom oppfølginga av barskogmeldinga, som ble lagt fram i 1995. I den meldinga som vi behandler i dag, varslet regjeringa Stoltenberg at den ville sette i gang en evaluering av skogvernet, og mens denne meldinga har ligget og modnet her i Stortinget, har altså den evalueringa blitt klar.

       Konklusjonen fra forskerne er at det er behov for økt vern, og ut fra innstillinga har miljøvernministeren fått tilslutning til det. På den ene siden viser et flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, til at Regjeringa legger opp til at barskogvernet skal utvides. Litt lenger bak sier Arbeiderpartiet og SV det etter min mening enda klarere når vi skriver at det « i tillegg til den vedtatte barskogplanen er nødvendig med et utvidet vern for å sikre et representativt utvalg av skogtyper ». Det som etter min mening da er litt trist, er at det som det brukes aller mest plass på i innstillinga, er å snakke om konfliktdempende tiltak og makeskifte, både i gjennomføring av vedtatte planer og i forhold til økt vern. Arbeiderpartiet har ingenting imot verken konfliktdempende tiltak eller makeskifte - tvert imot. Men det er på en måte nok å si det en eller to ganger.

       Å drive med miljøpolitikk er en krevende øvelse, fordi vi som har ansvaret i dag, enkelte ganger må la kortsiktige hensyn vike. Jeg er bekymret for at alle merknadene om å unngå konflikter og om bare å skulle løse dette med makeskifte, og for at det vi har sett i behandlinga av revidert nasjonalbudsjett, der Regjeringa først økte bevilgningen til barskogvernet, men så i samarbeid med Fremskrittspartiet kuttet den igjen, betyr at flertallet på Stortinget vil snakke pent om barskogvern, men ikke tør gjøre det som trengs.

       Helt til slutt vil jeg fremme de to mindretallsforslagene fra Arbeiderpartiet og SV i denne innstillinga.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg har to spørsmål til Arbeidarpartiet.

       Det eine knyter seg til det som representanten Konglevoll sa i starten, med ei beskriving av den faktiske situasjonen der ein høgg ned skog, der ein har ein høg grad av artsutrydding rundt omkring i verda, og der ein er nøydd til å føreta tiltak, og i tillegg det som var hovudpoenget til representanten, nemleg at det overordna er at ein må vareta det biologiske mangfaldet i praksis. Då er spørsmålet mitt til Arbeidarpartiet følgjande: Kva er grunnen til at ein då ikkje ønskjer å vera med og leggja føringar på WTO og handelsregima, slik at ein unngår å importera eller selja denne skogen som blir hogd? Og i den samanhengen: Kvifor vil ikkje Arbeidarpartiet vera med SV på å gje etiske og miljøpolitiske føringar til det oljefondet som me har i Noreg? I forhold til dei problemstillingane som representanten tek opp, f.eks rasering av regnskog, kan det reint praktisk vera våre pengar som blir brukte til dette. Det må jo vera problematisk dersom ein meiner at det ikkje skal vera føringar på WTO og oljefondet.

       Spørsmål nr. 2 går på dette med skogsbilvegar og den nedtrappinga som Arbeidarpartiet der er inne på. SV ønskjer å avvikla dette umiddelbart, med utgangspunkt i at me set det biologiske mangfaldet først. Spørsmålet er: Kor lang blir nedtrappingsperioden til Arbeidarpartiet? Kan me få støtte for eit kutt allereie i kommande budsjett?

Synnøve Konglevoll (A) : I denne innstillingen framkommer det at på en del områder står Arbeiderpartiet og SV sammen. Det burde jo ikke overraske meg at representanten Langeland spurte om det ene punktet under overskrifta Internasjonalt samarbeid hvor vi ikke står sammen, der SV spesielt har pekt på handelsavtaler. Men jeg vil vise til at vi i innstillinga står sammen i å peke på at hensynet til biologisk mangfold må være førende for Norges utenrikspolitikk og for vår deltakelse i en rekke internasjonale organisasjoner og også i handelsavtaler.

       Når det gjelder etiske retningslinjer for oljefondet, er det et flertall her i Stortinget som går inn for en uttrekkingsmekanisme, og det vil gjelde i de tilfellene der vi oppdager at investeringer er i strid med bl.a. Konvensjonen om biologisk mangfold, som er en veldig styrende konvensjon for norsk utenrikspolitikk.

       Når det gjelder skogsbilveier, er det en sak der det er nyanseforskjell mellom Arbeiderpartiets og SVs merknader, der SV sier at man skal fjerne støtten, mens Arbeiderpartiet sier at man skal trappe ned støtten. Uansett er det viktig å begynne med denne saken, og det aller viktigste hadde vært å få en oppslutning også fra de andre partiene, slik at vi hadde et flertall her i Stortinget for å starte den jobben. Jeg vil bare vise til at der startet den forrige regjeringa med jobben gjennom skogbruksoppgjøret, der man kuttet i investeringer i de mest inngrepsfrie områdene.

       Noen inngrep kan medføre uønskede endringer som det kan ta generasjoner å rydde opp i. Det er derfor særlig betydningsfullt for samfunnet å besitte nok kunnskap til å forstå årsakssammenhenger i naturen. Generelt er det hensiktsmessig å føre kontroll med variasjoner, søke forklaringer på endringer og skape en beredskap for tiltak der menneskelig aktivitet er årsak til uønskede endringer.

       Vi støtter således en bærekraftig utvikling - og i hovedsak føre var-prinsippet. En for streng tolkning av dette begrepet kan medføre fullstendig stopp i samfunnsutviklingen. Føre var-prinsippet kan også bety at man skal unngå forhastede konklusjoner. Mangelen på kunnskap om problemområder er ikke et argument i seg selv for å stoppe samfunnsutviklingen. Tvert imot er læring gjennom erfaring en vanlig, akseptert og utbredt læringsprosess.

       Fremskrittspartiets hovedinnvending mot denne meldingen er at den i hovedsak handler om departementet og deres syn på virkeligheten. Som det fremgår av meldingen, skal nesten alle utfordringer løses ved hjelp av ulike statlige tiltak, gjerne i form av nye lovreguleringer og satsing på holdningsskapende arbeid. Etter vår oppfatning virker det som om meldingen kun tar høyde for at det er byråkratene i departementet, Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene som står for den praktiske forvaltningen av det biologiske mangfoldet.

       Det er jord- og skogbrukere som til daglig forvalter det biologiske mangfoldet. En aktiv og bærekraftig bruk av både innmark og utmark har gjennom generasjoner formet et variert og mangfoldig kulturlandskap. Kunnskaper og holdninger bygd opp over generasjoner når det gjelder bruk av naturressurser, er helt avgjørende for i hvilken grad en på lengre sikt skal lykkes i sikringen av det biologiske mangfoldet for fremtidige generasjoner. I fremtidig ivaretakelse av det biologiske mangfoldet, vil bønder, fiskere, skogeiere og andre som bruker, forvalter og lever av naturen, ha en helt avgjørende rolle. Jeg synes det er grunn til å legge merke til at det har skjedd et stort miljøløft i skogbruket de tre siste årene, og at det har skjedd i regi av næringen selv.

       Ca. 20.000 skogeiere har gjennomført et studieopplegg for å få kunnskap til å drive et ytterligere miljøvennlig skogbruk, og har forpliktet seg til å følge Levende Skogs standarder. Skogeiere bestiller egne miljøregistreringer og setter av arealer av hensyn til biologisk mangfold, noe som fører til at det blir satt av større arealer på den måten enn det som er blitt gjort i barskogvernet til nå. Det siste er verdt å merke seg, med det konfliktnivået barskogvernet ofte fører til mellom grunneier og staten.

       Det er ikke først og fremst målet om å ta vare på naturen som skaper konflikter, men fremgangsmåten til de statlige forvaltningsorganene. Dette har dessverre ført til unødvendig store konflikter, fordi miljøvernmyndighetenes ord og handlinger blir oppfattet av de lokale brukere og eiere som om storsamfunnet overkjører dem og tar fra dem og lokalsamfunnet råderetten over egne ressurser. Et eksempel er barskogvernet der selve prosessen har ført til årevis båndlegging av store deler av ressursgrunnlaget på flere tusen skogeiendommer. Når slike prosesser pågår, blir tilliten til miljøforvaltningen ødelagt.

       Det finnes heldigvis gode eksempler på samarbeid mellom offentlig og privat sektor når det gjelder forvaltning av naturressurser. Vilt- og fiskeforvaltningen er et godt eksempel på hvordan offentlig og privat sektor gjennom god samordning og samarbeid kan få til gode og effektive forvaltningsmodeller. Dette sikrer ikke bare det biologiske mangfoldet, men sikrer også en god og fornuftig balanse mellom bruk og vern. Dette har gitt gode resultater både faglig og praktisk, og med på kjøpet får man et stort engasjement lokalt. En samordning og et samarbeid som dette bør være et godt eksempel på planlegging og forvaltning sammen med privat sektor.

       Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets og Senterpartiets forslag i innstillingen til sak nr. 1 og Fremskrittspartiets forslag i sak nr. 2.

       Problemet er når ein skal starta med tiltakssida. Då er der ein del ting som blir for lite forpliktande. Då vil igjen ansvaret koma til Regjeringa. Korleis vil dette bli følgt opp i budsjetta? Kva for ein samarbeidspartnar vel ein når ein behandlar budsjetta? Vel ein dei partnarane som set miljøet først, eller vel ein dei partnarane som set skatte- og avgiftslette først? Så langt har ein valt skatte- og avgiftslette framfor å satsa på miljøet. Det er viktig at me konstaterer det.

       Eit anna spørsmål er: Kjem kommunane til å få midlar til å følgja opp denne meldinga? Det er eigentleg ei positiv innstilling til dette frå fleirtalet, også til å gje frivillige organisasjonar større midlar. Men dette har me tidlegare høyrt frå denne talarstolen. Ein snakkar om det, så kjem budsjetta, og så er det vekk. Kva vil skje den 21. juni, når meldinga om villaksen blir lagd fram? Kva for interesser vinn fram då? Er det dei interessene som er opptekne av å bevara den særeigne villaksstammen som Noreg har, eller vil det vera næringsinteressene gjennom oppdrettsanlegg, med auka problem med lakselus, som vinn fram? Når dei konkrete oppfølgingssakene til denne meldinga kjem, er det vi ser kva for prioriteringar denne regjeringa gjer.

       Det er SVs inntrykk at grunnsynet til fleirtalet på Stortinget først og fremst er å ivareta nærings- og eigedomsretten. Ein skal verna private eigedomseigarar mot det biologiske mangfaldet nærast, sjølv om ein i festtalar seier at det sjølvsagt er viktig at dei private eigedomseigarane følgjer opp. Så viser det seg i praktisk politikk, når det kjem til budsjetta, at ein kuttar i ting som kunne sørgt for at ein auka det biologiske mangfaldet, f.eks i forhold til barskogvernet, der løyvingane no blir kutta med 15 mill. kr fordi ein vel å samarbeida med eit parti som ikkje prioriterer miljø, men som prioriterer skatte- og avgiftslette. Ein kan ikkje vri seg unna det faktumet.

       Tilnærminga til dette frå fleirtalet er etter SVs meining heilt feil. Dersom ein tenkjer på villaksen f.eks., set ein ikkje den først, men ein set næringsinteressene først. Kva vil det bety for f.eks reiselivsnæringa dersom villlaksen døyr ut, og dersom oppdrettsnæringa overtek alt? Kva betyr det i forhold til det internasjonale ansvaret som Noreg har for å vareta norsk villaks?

       Det er her ein snur ting på hovudet dersom ein konsentrerer seg berre om næringsinteressene, slik som tendensen til fleirtalet her i Stortinget er. Det same gjeld skogen. Miljøsjefen i Norske Skog, Sverre Thoresen, seier i Dagsavisen den 8. januar i år:

       « Det evig tilbakevendende spørsmålet fra våre kunder er hvordan Norge, et land med så høy miljøprofil kan ha så lite vern av barskog. »

       Det betyr altså at det ligg ei økonomisk interesse i å sørgja for at barskogvernet aukar, å sørgja for at me nærmar oss nivået til Finland og Sverige, som ligg milevis framfor oss. Når ein då, som høgreparti ofte er, er veldig oppteken av og berre konsentrert om økonomi, er det litt forunderleg at ein ikkje legg vekt på sånne vurderingar når me no behandlar meldinga om biologisk mangfald.

       SV er oppteke av å styrkja arbeidet for å sikra biomangfaldet. Me ønskjer å visa at me står i spissen for å følgja opp internasjonale avtalar, anten det er på dette området eller på andre område. Her heng ikkje dei andre partia skikkeleg med.

       SV ønskjer òg - og har fått støtte frå Arbeidarpartiet - å sjå på og vurdera ei samordning av regelverket innanfor miljøområdet, slik ein har gjort i Sverige, for å sjå om ein kan styrkja arbeidet med miljøet på denne måten. Eg forstår ikkje kvifor ikkje regjeringspartia, som seier at miljø er viktig, kan vera med på å vurdera eit sånt forslag, men altså ønskjer å stemma imot det. Det verkar heilt absurd på SV.

       Eg synest òg det er beklageleg at ikkje Regjeringa sluttar opp om forslaget frå Arbeidarpartiet og SV der ein seier at ein vil styrkja kompetansen, ein må styrkja kartleggingsarbeidet og ein må styrkja overvakingsarbeidet, og at ein må ha ein opptrappingsplan for dette. For det er jo det regjeringspartia i ord seier at dei skal gjera, men når det kjem til dei praktiske vedtaka, stemmer dei altså ikkje for det.

       Det å styrkja kommuneøkonomien og å styrkja dei frivillige organisasjonane sitt arbeid innanfor dette feltet er veldig sentralt i Arbeidarpartiet og SV sine merknader. Det er der det politiske elementet ligg i forhold til dei partnarane som denne regjeringa samarbeider med. For det er klart at dei viktige perspektiva der ikkje vil stå i sentrum dersom ein vel å samarbeida med det partiet som har som den viktigaste saka å kutta skattar og avgifter. Då tapar miljøet, og då må ein òg frå Regjeringa si side vera så ærleg å seia at me prioriterer ikkje miljøet høgt, me prioriterer skatte- og avgiftslette høgare. Det er dei faktiske forholda, det er det som skjer i den praktiske politikken.

       Så kan ein rosa miljøvernministeren for at han gjer ein god jobb ute, og han gjer mange ting heime til fordel for miljøet. Men alt som kostar pengar, ser det ut som om Regjeringa ikkje klarer å prioritera, og ein vel ikkje dei samarbeidspartnarane som kunne sørgja for at ein prioriterte dette.

       Til slutt vil eg seia at det er ein del sentrale problemstillingar som SV er aleine om å ha ei forståing for, m.a. når det gjeld oljefondet. Dersom ein reint faktisk driv og investerer i selskap som øydelegg det biologiske mangfaldet, som høgg i regnskogen, og eit fleirtal her på Stortinget samtidig seier at det får me koma tilbake til, og at biologisk mangfald er noko av det viktigaste me behandlar, heng det ikkje på greip. Då må ein vera tydeleg i forhold til oljefondsinvesteringar på at ein ikkje skal investera i ting som går ut over det biologiske mangfaldet. Då må ein altså ha etiske og miljøpolitiske retningslinjer for korleis ein skal investera. Men det vil ikkje fleirtalet. Dei vil først og fremst at det er profitt som skal gjelda, som einaste og viktigaste element. Då blir beskjeden frå SV at ein prioriterer ikkje arbeidet med biologisk mangfald dersom ein sørgjer for at det er kapitalinteressene som er det viktige.

       No var gjerne SV veldig negativ på ein del ting, men det er for å visa at det faktisk er ein del oppgåver som for miljøvernministeren og Regjeringa står igjen å løysa. Reint faktisk er det sånn at beskjeden frå SV er, som det er i alle saker som går på miljø, som Regjeringa veit at SV set først, at ein rett og slett må prioritera å samarbeida med det partiet dersom ein meiner at miljøpolitikken er viktigast. Det gjer ikkje denne regjeringa no for tida. Den samarbeider altså om å skaffa høgast moglege skatte- og avgiftsletter, og det er ikkje til fordel for miljøet.

       Jeg er ikke imponert over miljøpolitikken til de regimer som SV identifiserer seg med. Det er nok å nevne som skrekkeksempler når ansvaret pulveriseres og statlige systemer overtar, miljøforurensningene rundt Nikel, og vi kjenner også til at det er store miljøproblemer i sosialistlandet Kina. Så jeg syns ikke SV i denne salen bør gå til angrep på systemer som er drevet av helt andre interesser, nemlig det personlige ansvar, som er i stand til å forvalte systemene, også de økologiske, slik vi har gjort det i Norge i en årrekke.

       Når det gjelder kuttet på 15 mill. kr, som SV har vært innom to ganger, er det fristende å spørre om det. Jeg kan nemlig ikke huske at SV la inn noe mer til barskogvern i statsbudsjettet i fjor høst. Det er faktisk en styrking av barskogvernet på 35 mill. kr som nå skjer i forliket på revidert.

Hallgeir H Langeland (SV) : Lat meg først seia at det er ei stund sidan eg har opplevd at Sovjetunionen og Kina har vore inne i debatten i forhold til SV - eg må berre seia at han gløymde Albania for å få biletet komplett. For eg og representanten Halleraker er heilt einige i den vurderinga i forhold til dei gamle sentralistiske - kommunistiske såkalla - regima og miljøpolitikk. Men det er jo lov å prøva seg.

       Så er det problemstillingane i forhold til barskogvern. Det er heilt riktig at Regjeringa foreslo å plussa på 50 mill. kr. Men det som var SV sitt poeng, var at Regjeringa valde å samarbeida med eit parti som kutta 15 mill. kr i denne påplussinga, og då blir det, same korleis ein reknar, eit kutt i forhold til det som blei lagt fram. Mindre til barskogvern blir då konklusjonen frå SV si side. Det kjem ein altså ikkje utanom.

       Så til private og Statskog og korleis ein behandlar private eigedomsinnehavarar. SV er ikkje ueinig i at svært mange, sikkert dei aller fleste private eigedomsinnehavarar gjer ein svært viktig jobb når det gjeld biologisk mangfald. Men nokre gonger er det nødvendig for det offentlege å gå inn og bidra til at ting blir verna, og betala rekninga for det. Opplegget til Høgre er at nærmast alt det skal gjerast av Statskog, som altså ikkje har nokon særleg verneverdig skog. Då vernar ein på ein måte løa, mens ein samtidig høgg ned stavkyrkjer. Det er jo det ein gjer når ein ikkje viser at ein må verna dei områda der ein faktisk har eit biologisk mangfald som er verdt å verna.

Bror Yngve Rahm (KrF) : I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å ta noen replikk på Hallgeir H Langeland, men han er relativt klar, for å si det slik, i sin omtale av flertallet, og ikke minst av samarbeidspartiene, når det gjelder profileringen av interessene i innstillingen - en omtale som jeg på sett og vis føler bærer stort preg av et overspill, nesten på grensen til å være en feil framstilling av det som er realiteten i innstillingen når det gjelder forholdet mellom næringsinteresser, grunneierinteresser og verneinteresser. Merknadene er veldig tydelige også fra regjeringspartienes side, men det som er en vesentlig forskjell mellom samarbeidspartiene og SV, er at vi erkjenner at det faktisk finnes en del grunneiere rundt omkring som sitter på betydelige eiendommer. Det er også en annen vesentlig forskjell. Vi ønsker i likhet med SV å verne, men vi ønsker å gå gjennom prosesser som kan bidra til å dempe konfliktnivået utover det som vi ser i dag.

       Mitt spørsmål til SV blir: Hvordan har SV tenkt seg at dette vernet skal gjennomføres, samtidig som konfliktnivået vil dempes? Vil han være like offensiv i forhold til å finne konfliktdempende løsninger som det Samarbeidsregjeringen er, eller er det her snakk om en statlig overkjøring av grunneierinteressene? For det er det man faktisk kan få inntrykk av at det er snakk om.

       Så vil jeg også minne Hallgeir H Langeland på at det ikke er så mange dagene siden hans egen partifelle Djupedal faktisk inviterte Fremskrittspartiet til et slags budsjettforlik ved å si at hadde bare Fremskrittspartiet kommet til SV, skulle vi nok sørget for å sikre at vi fikk midler til de barnløse. Da er spørsmålet: Hva ville det gått på bekostning av? For nå har jo faktisk Kristin Halvorsen brukt opp hele skattelettelsen til alle andre gode formål, og nå skal også Hallgeir H Langeland bruke det på miljø. Så det er jo interessant, og SV må også snart bestemme seg: Hva vil de prioritere å bruke skattelettelsen til?

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for ein relativt sett god replikk, som peiker på ein del problemstillingar som for SV er interessante. For SV prioriterer ein del område - me prioriterer miljø, og me prioriterer barn og unge. Då går me så langt at me går m.a. til Framstegspartiet og spør om dei vil vera med og gjera noko i forhold til barnehageprisen. Det ser det ut som om me klarar å få til. Altså, det me har lovt veljarane, forsøkjer me å følgja opp. Det er iallfall den praksis me har i SV. Eg veit ikkje om Kristeleg Folkeparti har andre synspunkt på det, men det er altså vår grunnhaldning.

       Det som er mitt poeng i forhold til Regjeringa, er at dei vel å gå inn i eit budsjettsamarbeid med eit parti som har som premiss å kutta skattar og avgifter. Det har ikkje SV vore med på, og kjem ikkje SV til å vera med på som prinsipp. Sjølvsagt kan me vera villige til å sjå på enkelte skattar og avgifter, men det er ikkje det prinsippet me fører forhandlingar ut frå. Me fører forhandlingar ut frå den politikken me står for når det gjeld miljø, når det gjeld barn og unge.

       I forhold til den private eigedomsretten sa eg i min førre replikk at dei aller, aller fleste eigedomsinnehavarar gjer ein svært viktig jobb når det gjeld det biologiske mangfaldet. Men det finst altså område der det er nødvendig å gå inn frå vår side og bidra til at det biologiske mangfaldet kjem først - altså må me gjerne kjøpa område eller i samarbeid med ein privat grunneigar sørgja for at dei blir verna. Då er det vår oppgåve som løyvingsmakt m.a. å sørgja for at det er midlar til dette. Regjeringa kuttar då altså 15 mill. kr, som kunne ha vore brukte til å sikra dei private eigedomsrettane i forhold til barskogsvernet. Så eg ser fram til eit samarbeid med Kristeleg Folkeparti om miljøpolitiske saker, og at ein er konkret.

       Det var en litt befriende replikkordveksling mellom Langeland og meg. Og jeg satte stor pris på hans avslutning, for det er faktisk første gang Hallgeir Langeland har brukt uttrykket « i samarbeid med » grunneierne. Det betyr i realiteten at SV faktisk står Samarbeidsregjeringen mye nærmere enn det han prøver å gi inntrykk av i sitt hovedinnlegg.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Til det siste innspelet frå Kristeleg Folkeparti om dette å vurdera ei eiga miljølov, vil eg gjerne tilbakevisa det som vart sagt om at ein trekkjer konklusjonen i forslaget. Tvert imot. Det står i forslaget:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede om det er hensiktsmessig å plassere den viktigste miljølovgivningen i en egen miljølov. »

       Det er ikkje noko bastant i det heile. Det burde vera heilt uproblematisk for regjeringspartia å gå med på eit slikt forslag, som er veldig uforpliktande slik det står. Så eg vil berre igjen utfordra og seia at det forslaget bør ein stø frå regjeringspartia si side.

       Så til Kristeleg Folkeparti, som er medlem av denne regjeringa. Kristeleg Folkeparti markerte seg sterkt, ikkje minst den 9. mars 2000, då Bondevik I-regjeringa gjekk av på grunn av ei miljøsak. Og i valkampen profilerte Kristeleg Folkeparti miljøet høgt, ikkje berre på det området me er inne på no, om barskogvern og biologisk mangfald, men òg på satsinga på kollektivtransport. Ein lova ein del ting innanfor miljøpolitikken. Mitt spørsmål til Kristeleg Folkeparti blir derfor: Er det den partnaren ein har valt som samarbeidspartnar, som er den partnaren det er lettast å få gjennomslag med for den politikken som Kristeleg Folkeparti lova seg vekk på i valkampen?

       Når det gjelder samarbeidspartienes forslag til Fremskrittspartiet, må jeg bare gjenta at her har det kommet et slags signal tidligere - det var vel i forrige uke - som viste at også SV var villig til å tenke litt forlik med Fremskrittspartiet dersom det kunne medføre at man fikk inn penger til såkalt ufrivillig barnløse. Da er spørsmålet hva det eventuelt ville gå på bekostning av. Det er jo en debatt som ikke hører hjemme her, men jeg blir litt oppgitt over at dette gjentar seg stadig vekk, når det faktisk er tilfellet at Regjeringen får gjennomslag for økt miljøinnsats i Stortinget også gjennom det samarbeidet vi faktisk har hatt med Fremskrittspartiet.

       Når det gjelder spørsmålet om en egen lovgivning, er det helt riktig at det står « utrede » i forslaget. Men det er jo faktisk det som også gjengis i selve meldingen, slik at Regjeringen i utgangspunktet har signalisert at dette er en problemstilling man er opptatt av og gjerne kommer tilbake til. Da ser ikke vi som regjeringsparti noe poeng i å lage et eget forslag til vår egen regjering om noe de har sagt at de ønsker å gjøre. Derfor er min anbefaling, for å hindre at dette blir nedstemt, at man igjen vurderer å gjøre det om til et oversendelsesforslag.

       De tre største globale miljøutfordringene er klimaendringer, forørkning og endring i biologisk mangfold. Det ideelle er naturligvis at disse temaene aldri kommer i konflikt med hverandre, slik at en unngår å sette dem opp mot hverandre. Men dersom en må velge, vil det for Senterpartiet være klimaet som blir det viktigste. Klimaendringer vil òg raskt virke inn på biologisk mangfold. Når det er sagt, vil jeg understreke at det på ingen måte er meninga mi å nedvurdere betydningen av biologisk mangfold. Senterpartiet er også for vern når det er påkrevet, og vil at det skal tas hensyn til truede og sårbare arter når det trengs. Det er derfor svært gledelig at en samlet komite går inn for å forbedre og utvikle rødlista. Skal den bli et nyttig og forsvarlig forvaltningsverktøy, må kvaliteten bedres. På den måten kan feil unngås, og det kan gis et rett bilde av virkeligheten. Senterpartiet er for øvrig det eneste partiet som har påpekt viktigheten av at artsdatabanken bør knyttes til et universitetsmiljø. Det er for å sikre nøytralitet og stabilitet.

       Under behandlinga av meldinga har rimeligvis vern - og spesielt barskogvern - vært et mye omtalt tema. Meningene er naturligvis delte, men flertallet i komiteen har i flere merknader samlet seg om å komme fram til ulike konfliktdempende tiltak, som f.eks makeskifteordninger. Det er derfor synd at ikke et flertall gikk sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet om et forslag hvor Regjeringen - i svært pene ordelag - blir bedt om å samarbeide med organisasjonene innenfor primærnæringene for å utarbeide en strategi for å redusere konfliktnivået i naturforvaltning.

       Vil en unngå konflikter, bør en neppe gjøre som i arbeidet med vassdragsvernet som foregår nå. En storstilet utvidelse er i gang i regi av Norges Vassdrags- og Energidirektorat og Direktoratet for naturforvaltning. Og det er nesten ikke til å tru, men det skjer uten at Regjeringa har utformet et klart mandat for arbeidet. Det er ikke klargjort hvilke kriterier som skal legges til grunn, og hvilke konsekvenser vernet skal få for de store nedslagsfelta til vassdraga. Det er heller ikke sagt noe om hvordan eventuelt vern vil virke inn på mulighetene for bygging av småkraftverk, noe som Stortinget ved flere anledninger har stilt seg positivt til. Det burde vært en selvfølge å klargjøre mandat og konsekvenser først - ikke etterpå. Slikt kan det veldig lett bli konflikter av.

       Når det gjelder et annet forslag fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, kan det virke som det trengs ei forklaring. Forslaget gjelder definisjon og bruk av to uttrykk: « inngrepsfrie områder » og « villmarkspregede områder ». Vi ber Regjeringa vurdere om disse begrepa er hensiktsmessige slik de blir brukt i dag. Det kan se ut som om flertallet har misforstått hensikten med forslaget når de hevder at framstillinga vår ikke er dekkende. Flertallet understreker at definisjonen har vært brukt i 20 år. Det er det ingen grunn til å betvile, men definisjonen er nok ikke vedtatt noe sted. Det er heller ikke det vi egentlig snakker om. Vi bare spør om definisjonen er hensiktsmessig. Og det er noe ganske annet. Folk flest - og dem bør en jo være opptatt av - mener nok at f.eks. Galdhøpiggen og Glittertind ligger i villmarkspregede områder. Det gjør de ikke etter definisjonen. Og årsaken til at f.eks. Glittertind ikke ligger i villmarkspreget område er ikke DNTs store hytte, Glitterheim, med dieselaggregat og veldig god middag. Nei, det er en veg som er stengt med bom om sommeren, og som ikke brøytes om vinteren. Det hadde vel de færreste trudd. La oss slippe å få vilkårlig villmark i dette landet, men heller finne fram til begrep som er forståelige og mer hensiktsmessige.

       Vi håper på full oppslutning om dette forslaget når det skal stemmes over det senere i dag.

May Britt Vihovde (V) : Saman med global oppvarming er øydelegginga av det biologiske mangfaldet den største miljøtrusselen verda står overfor. Øydelegginga av det biologiske mangfaldet foregår i dag på grunn av mennesket sine aktivitetar raskare enn nokon gong tidlegare ut frå naturlege prosessar.

       Ut frå Venstre sitt syn er det difor svært gledeleg at energi- og miljøkomiteen har sett seg eitt ambisiøst mål:

       « Komiteen har som mål å sikre et like stort artsmangfold i norsk natur i fremtiden som i dag. »

       Dette vil krevja omfattande tiltak over lang tid. I dette arbeidet representerer denne meldinga, som går fram mot år 2005, berre eit første steg.

       Omfanget av det biologiske mangfaldet er i fleire delar av landet framleis ukjent, og det er difor positivt at meldinga legg opp til ei ganske omfattande kartlegging og registrering av artar. For å vita korleis mangfaldet skal ivaretakast, må ein vita kva som finst av artar og viktige biotopar i eit område eller ein kommune. Det er bra at ca 300 kommunar allereie er i gang med ei slik kartlegging.

       Som komiteen sjølv peikar på, finn ein 45 % av dei truga artane i naturen i skogen, og utan eit sterkare vern kan mange av desse artane mista sine naturlege biotopar. Venstre er glad for at Regjeringa legg opp til at barskogvernet skal bli utvida, og at planane for ei slik utviding skal bli ferdigstilte i løpet av 2003.

       Venstre er einig i at det i oppfølginga av barskogvernplanane må arbeidast for eit så lågt konfliktnivå som mogeleg ved at ein nyttar seg av frivillige avtalar så langt det er mogeleg, men vil likevel understreka at det ved utveljinga av dei områda som skal vernast, alltid må leggjast til grunn at det som ut frå eit fagleg grunnlag bør vernast, også skal vernast.

       Elles vil eg leggja vekt på ei problemstilling som er lite lagd vekt på i meldinga, nemleg behovet for ikkje berre å ta vare på det biologiske mangfaldet i skog og elles i villmarksprega område, men også i byar og tettstader. Det mange kanskje ikkje veit, er at også dei store byane har mange utryddingstruga artar. Oslo er kanskje den kommunen i Noreg som har dei flest direkte truga artane, og det er ikkje i skogen, men inne i det som kallast byggjesona. Dette set heilt spesielle krav til arealplanlegging og byutvikling. Sjølv om hovudansvaret for dette ligg hos kommunen, er det viktig at staten er seg sitt ansvar bevisst og syter for at nasjonale interesser blir tekne vare på. I byar og tettstader vil det også i likskap med i kulturlandskap elles vera eit stort behov ikkje berre for bevaring, men også for aktiv skjøtsel for å ta vare på mangfaldet.

       Som tidlegare nemnt, har alle partia sett seg som mål at dagens biologiske mangfald skal oppretthaldast i framtida. Eg legg merke til at til og med Framstegspartiet har sett seg dette som mål. Eg tvilar ikkje på at dette er eit ønske alle partia i Stortinget har. Men eg undrar meg på om alle dei same partia har vilje til å gjennomføra dei konkrete små og store tiltaka som er nødvendige for å nå dette målet. Det er trass alt ikkje noko ukjent i denne salen at vi vedtek ideelle mål utan i etterkant å ha vilje til å gjennomføra det som er nødvendig for å nå dei.

       Det er viljen som tel, og det er den vi alle i framtida vil bli målte etter.

Statsråd Børge Brende : Jeg har med glede registrert at komiteinnstillingen viser bred enighet om hovedgrepene som foreslås i meldingen.

       Tap av biologisk mangfold er et alvorlig globalt problem som er i ferd med å undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Vi har alltid tatt det for gitt at dette mangfoldet skal være til stede og sikre omgivelsene og vårt daglige brød. Men nye trusler og utfordringer både nasjonalt og internasjonalt gjør at vi ikke lenger kan ta dette for gitt.

       Selv føre var-prinsippet, som var en grunnsetning fra Rio-toppmøtet om miljø og utvikling i 1992, er det nå vanskelig å skaffe internasjonal enighet om. På den store forberedelseskonferansen til Johannesburg-møtet, Rio+10, var det mange land som ikke lenger ville være med på å bekrefte føre var-prippet. Det er trist. Ikke minst er det trist fordi vi ser ganske dramatiske endringer i det biologiske mangfoldet globalt sett. Det biologiske mangfoldet reduseres kanskje med en takt som er hundre ganger det som ville vært det naturlige, og mange tusen arter forsvinner hvert år globalt sett.

       Det var faktisk en ganske sterk opplevelse å se hvordan det går med regnskogen på Sumatra. Verdensbanken har fastslått at i løpet av tre-fire år kan all regnskog være borte på et så viktig sted som Sumatra. Når man vet at 50-80 % av artsmangfoldet i verden befinner seg i regnskogen, viser det også hvilke utfordringer vi står overfor globalt sett.

       Det er også slik at vi skal levere politikk på disse områdene nasjonalt. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett fått til en økning på barskogvernet med 35 mill. kr i forhold til det som ble vedtatt for inneværende års budsjett - en økt satsing. Årsaken til at Regjeringen vil styrke vernet av skog er bl.a at nærmere halvparten av de truede artene i Norge lever der. I tillegg er økt vern av skog en investering som vil bedre konkurranseevnen for norske trebaserte produkter på miljøbevisste markeder, som flere representanter har vært inne på. Regjeringen vil øke ambisjonene for vern av skog, og vi vil finne frem til arbeidsmåter som kan redusere konfliktene samtidig som den faglige kvaliteten på arbeidet skal opprettholdes.

       Noen var inne på at det er vanskelig for denne regjeringen å få til en mer offensiv miljøpolitikk hvis man skal velge spesielle samarbeidspartnere i Stortinget. Vi fikk flertall for inneværende års budsjett med Fremskrittspartiets stemme. Det lå inne en økt miljøsatsing i tilleggsbudsjettet som Regjeringen fremmet, og dette ble også videreført i det samarbeidet. I revidert nasjonalbudsjett, hvor innstillingen nå er avgitt fra finanskomiteen, legges det opp til en økt satsing på barskogvern, med 35 mill. kr, og det er et samarbeid mellom Samarbeidsregjeringen og Fremskrittspartiet.

       Jeg må også avvise at det å gi skatte- og avgiftslettelser, som er bra, ikke minst for å ruste opp familiene og ruste opp næringsutøveres muligheter til å delta i den internasjonale konkurransen som blir tøffere og tøffere, skal gå på bekostning av miljøet. Tvert imot. Hvis norske næringsinteresser, som også tar godt vare på miljøet, gjør det bra internasjonalt, vil det være en fordel både for det globale miljøet og for miljøpolitikken i Norge. Det er også viktig at de som eier privat grunn i Norge, kan ha større mulighet til å ta godt vare på disse områdene. Man må huske på at dette er de områdene som det er mest av i mange sammenhenger.

       Jeg vil også understreke at tiltak på biomangfold-området er ofte lønnsomt for samfunnet på mange måter. Det gjelder både på kort og lang sikt. For eksempel er kostnadene for kampen mot spredning av fremmede arter 123 milliarder dollar i året bare i USA - 123 milliarder dollar. I Norge har f.eks introduserte sykdommer på laks kostet mer enn 2 mill. kr de siste 15 år.

       Naturens mangfold av liv er avgjørende for verdiskaping, velferd og livskvalitet. Omkring 40 % av alle medisiner er utviklet fra ville planter og dyr. Vi er helt avhengige av naturens verdier og tjenester, men bruker til daglig bare en liten del av potensialet som ligger der. Kanskje huser regnskogene arter som kan bidra til å løse kreftgåten og gi oss medisiner mot aids. I bakterier i havet er det funnet stoffer som dreper kreftceller, og enzymer fra skjell kan ha store muligheter som antibiotikum for mennesker. Det er da vi skal være klar over at en art som forsvinner, forsvinner for alltid, det er ugjenkallelig. Derfor har vi et betydelig forvalteransvar, og vi har et betydelig ansvar for å følge føre var-prinsippet på biomangfold-området.

       Mange av artene vi lever av, er foredlet gjennom avl, på grunnlag av variasjonen i det ville artsmangfoldet. Vi må sørge for at dette mangfoldet opprettholdes. Gener fra en sjelden villrisart var redningen da foredlede rissorter bukket under for sykdom. Mangfoldet i naturen er både artenes og vår egen livsforsikring.

       Ifølge FN øker tapet av det biologiske mangfoldet globalt. Bare i Norge står over 3.000 arter på den nasjonale rødlisten over truede arter. Vi regner med at minst 130 plante- og dyrearter har forsvunnet i Norge de siste 150 årene.

       Kunnskapen om det biologiske mangfoldet er for dårlig. Av de om lag 14 millioner arter vi antar finnes på jorden, er mindre enn 2 millioner beskrevet. Meldingen foreslår et nytt kunnskapsbasert forvaltningssystem for biologisk mangfold. I Norge skal vi legge til rette for at de over 3.000 rødlisteartene og deres levesteder blir identifisert gjennom et nasjonalt program for kartlegging og overvåking, noe som også komiteen har sluttet seg til, samt at vi skal etablere en artsdatabank. Dette er grunnlaget for å ivareta disse artene også i områder som ikke er aktuelle for vern, og dette vil gi forvaltningsmyndighetene på alle nivåer tilgang til kunnskap om truede arter og naturtyper. I tillegg samordnes juridiske og økonomiske virkemidler slik at alle sektorer og myndigheter vet hva de skal forholde seg til og kan ta sin del av ansvaret. Ikke minst er dette viktig når kommuner, som har ansvaret for plan- og bygningsloven, regulerer.

       Et slikt program er et viktig bidrag til å kunne bevare vårt biologiske mangfold gjennom bærekraftig bruk på tvers av sektorgrensene. Stortinget har ved flere anledninger etterspurt et slikt program. Denne regjeringen gjør noe med dette. Vi har styrket kommunekartleggingen og avsatt midler til oppstart av artsdatabanken i inneværende år.

       En kunnskapsbasert forvaltning er en fordel for næringslivet. I dag opplever næringslivet ofte at miljøinteresser kommer sent inn i planprosessen og gjør den unødvendig dyr og tidkrevende. Med stedfestet informasjon om viktige naturområder vil vi legge til rette for en mer forutsigbar arealforvaltning der tiltakshaver lettere kan tilpasse seg hensyn til biologisk mangfold allerede i starten av planprosessen. I tillegg har også Regjeringen lagt opp til en noe mer effektiv planprosess som sikrer også næringslivets interesser på det punktet.

       Jeg kan nevne et eksempel på en vellykket samhandling på dette feltet fra Larvik kommune. Gjennom det statlig-kommunale kartleggingsprogrammet hadde kommunen identifisert et viktig naturområde som også var aktuelt for utbygging. Tiltakshaver og kommunen fant sammen en tillemping mellom biomangfold- og utbyggingsinteressene som var akseptabel for begge hensyn.

       Vi har hittil ikke hatt god nok kunnskap om hvilket mangfold vi har, og hvor det befinner seg. For en del arter har vi hatt god oversikt og forvaltning, som f.eks etter viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Men for de fleste plante- og dyrearter, f.eks insekter, og de naturtypene de er knyttet til, har vi ikke hatt god nok oversikt. Dermed blir ofte skjønn og foreliggende opplysninger utslagsgivende til ulempe både for miljøet og berørte samfunnssektorer. Det første bud for å forvalte biologisk mangfold må derfor være at vi vet hvor det biologiske mangfoldet er, og hva det består i.

       Konvensjonen om biologisk mangfold utfordrer oss til å forvalte naturen på en ny måte, rettet mot bevaring og bærekraftig bruk basert på to viktige prinsipper:

       Disse prinsippene ligger til grunn for det nye forvaltningssystemet som Regjeringen introduserer i biomangfoldmeldingen, sammen med målsettingen om forenkling og effektivisering av offentlig forvaltning. Vi etablerer nå en fremtidsrettet forvaltning som allerede har vakt positiv interesse internasjonalt.

       Miljøpolitikken må bygges på best mulig kunnskap. Klimapanelet har bidratt til å øke kunnskapen om klimaendringene, og har dermed vært en basis for de internasjonale klimaforhandlingene. Norge har fått internasjonalt gjennomslag for å utvikle et vitenskapspanel under FN også for andre globale miljøutfordringer. Dette initiativet tok jeg før jul, og fikk da gjennomslag i Cartagena i forbindelse med den internasjonale miljøkonferansen om at, UNEP, FNs miljøvernprogram også nå skal få et panel som skal fastslå hvordan utviklingen er innenfor det biologiske mangfoldet. Dette står nå også på dagsordenen i forhandlingsprosessen som skal lede opp til toppmøtet i Johannesburg. Dette er en viktig sak, og gjennom meldingen foreslår Regjeringen også å ta grep på nasjonalt nivå som kan gjøre oss til en foregangsnasjon for å ivareta det biologiske mangfoldet.

       Skal vi greie å ta vare på det biologiske mangfoldet, så trengs det penger og kompetanse, og, som jeg sa, handling. Vi mener at det trengs en opptrappingsplan over hvor mye penger som er nødvendig i de ulike sektorene og i kommunene, hvis ikke vil vi ikke greie å få til den nødvendige kartlegging og overvåkning for å lykkes med dette. Derfor fremmer Arbeiderpartiet og SV forslag om det. Mitt spørsmål er da om miljøvernministeren kan forklare hvorfor han mener dette ikke er nødvendig, og hvordan vi i så fall skal få til dette i praksis, hvis vi ikke er villige til å øke kompetansen, og hvis vi ikke er villige til å gjøre dette i praksis ved også å bruke penger på det.

Statsråd Børge Brende : Ibsen skrev i Peer Gynt at « Hvor Udgangspunktet er som galest, blir tidt Resultatet originalest ». Når Regjeringen i samarbeid med Fremskrittspartiet i forhold til det budsjett som representanten Brustads regjering fremla i fjor vår, er økt med 35 mill. kr til barskogvern - altså, vi har økt barskogvernet med 35 mill. kr i forhold til det budsjett Arbeiderpartiet fremla i fjor midt i et budsjettår, og det kan i og for seg også ganges opp med to, for det får en helårsvirkning - så fremstilles det nå som et kutt fordi Regjeringen opprinnelig la inn 50 mill. kr, og dette er 35 mill. kr. Det blir jo originalt. Jeg synes at vi skulle ha gledet oss over at Samarbeidsregjeringen greier å styrke barskogvernet nå. Det synes jeg faktisk hadde vært mest mulig realt. Og dette er mer enn hva Regjeringen foreslo i fjor høst, og det er også mer enn den forrige regjeringen foreslo i fjor høst. Så kan en gjerne mene at det burde ha vært enda mer, og det er selvsagt veldig enkelt når man sitter i opposisjon. Men det er vel et eller annet som sier at penger taler i den sammenheng. Nå har vi en plan for et godt samarbeid også med næringsinteressene og næringsorganisasjonene på dette området, og vi ønsker å øke barskogvernet ikke minst for å ta vare på det biologiske mangfoldet.

       Vi følger også opp, som jeg sa i mitt innlegg, med bevilgninger i inneværende års budsjett for etablering av en artsdatabank, og vi forutsetter at den kartleggingsprosessen som nå skal skje i kommunene, skal gjennomføres, og vi vil følge opp dette. Men vi må også være klar over at det er mulig å gjøre mye innenfor miljøområdet også innenfor de rammene en har. Det er ikke bestandig at mer penger er det eneste saliggjørende. Det er faktisk slik - også da med erfaring som kommunepolitiker - at det er mulig å foreta mye god miljøpolitikk innenfor mange områder ved å tenke litt annerledes og bruke pengene bedre.

       Det er dessverre et faktum at det ofte oppstår konflikter mellom disse forskjellige interessene. Fremskrittspartiet og Senterpartiet har på bakgrunn av dette fremmet et forslag - nr. 4 i innstillingen - for nettopp å prøve å finne løsninger som kan være konfliktdempende. Dette forslaget ser dessverre ikke ut til å få flertall i dag. Men jeg vil likevel spørre statsråden om han ikke ser nødvendigheten av slike konfliktdempende tiltak, og hva han konkret vil gjøre for at man kan unngå konflikter fremover - spesielt med tanke på primærnæringenes situasjon.

Statsråd Børge Brende : Det som er svært bra med denne innstillingen, er at det faktisk er en samlet komite som er opptatt av at vi skal bevare det biologiske mangfoldet. Da nytter det ikke bare å vedta vern av dyr og planter - vi har også vedtatt vern av de biotopene som de befinner seg i. Og når man vet at en del av disse biotopene er truet, må man være ganske klar på hvor man ønsker å gå inn og verne. Det gjelder både i forhold til barskogvern og i forhold til ulike naturtyper.

       Men jeg synes det er - som også representanten Vaksdal var inne på - svært viktig å ha en god dialog med næringsutøverne. Det legger jeg stor vekt på. Derfor har jeg invitert både Skogeierforbundet og NORSKOG til en dialog om hva slag områder vi trenger i forbindelse med etableringen av barskogvern, og hvordan de eventuelt kan levere. Jeg er også enig i at Statskog kan spille en rolle her.

       Jeg tror nemlig at det er felles interesser mellom næringsutøverne og dem som eksporterer innenfor dette området. Når Norske Skog uttaler at de har en utfordring i forhold til avsetning av sine produkter på grunn av et lavt verneomfang når det gjelder norsk barskogvern, tror jeg det bare er et tidsspørsmål før vi her får til gode samarbeidsløsninger. Men noen konflikter i forhold til vern av store og viktige barskogområder vil det være også i fremtiden, vil jeg tro. Men vi skal gjøre det som er mulig, for å drive konfliktdemping.

       Når det gjelder etableringen av naturreservater, endret Stortinget erstatningsreglene i forbindelse med regjeringen Willochs forslag i 1985. Og i dag er det åpnet for at Biomangfoldutvalget skal gjennomgå erstatningsregelverket i forhold til landskapsvernområder og nasjonalparker, hvor de alminnelige rettsgrunnsetningene ligger til grunn.

       Men jeg tror at det også på dette området er mulig - gjennom en litt mer fleksibel holdning fra miljøforvaltningen og en mer pedagogisk fremgangsmåte i en del sammenhenger - å oppnå en bedre forståelse med dem som eventuelt vil bli omfattet av dette vernet. Det var en stor opplevelse å være på åpningen av Dovrefjell-Sunndalsfjella, hvor også kommunene i utgangspunktet var fornøyd med det man var kommet frem til.

Hallgeir H Langeland (SV) : I innstillinga har eit fleirtal - faktisk ein samla komite - påpeikt at det er behov for å samordna dokumentasjonen frå Landbruksdepartementet og frå Miljøverndepartementet, og ønskjer at Miljøverndepartementet skal syta for at så skjer. Så mi første utfordring til statsråden er: Vil statsråden syta for at den informasjonen som Landbruksdepartementet har, kjem offentlegheita til del?

       Så har eg eit spørsmål knytt til det som miljøvernministeren noko tåredrypande orienterte om - regnskogen på Sumatra og bekymringa for den. Dette regnskogområdet har 50-80 % av artsmangfaldet. Og kanskje ligg løysinga på kreftgåta der. Då blir spørsmålet: Kan statsråden garantera at det ikkje er norske investeringar i dei selskapa som høgg ned denne skogen, som altså bekymrar statsråden?

       Til slutt til forholdet knytt til det å samla lovverket i ei eiga miljøvernlov - som ein har gjort i Sverige - som Arbeidarpartiet og SV ønskjer å få vurdert. Det blei opplyst av leiaren i komiteen, Bror Yngve Rahm, at det kom ein til å gjera, uavhengig av om forslaget frå Arbeidarpartiet og SV blei vedteke. Kan statsråden bekrefta dette?

Statsråd Børge Brende : Jeg setter stor pris på at representanten Hallgeir H Langeland tar opp spørsmålet om regnskogen og viser til hvilken bekymringsfull utvikling det er på det området.

       Hvert år forsvinner regnskog på størrelse med halve Norge - globalt sett. I Indonesia vil det om noen år ikke være regnskog tilbake. Mye av problemene er faktisk ulovlig hogst av regnskog, noe myndighetene ikke har godkjent, men man har ingen effektiv oppfølging av den ulovlige hogsten. Norge støtter arbeidet med å forhindre dette gjennom Regnskogsfondet - gjennom ulike tiltak fondet har både i Indonesia og i Latin-Amerika. Som jeg har varslet tidligere, utreder Regjeringen nå mulighetene for å stoppe import av ulovlig hogst av regnskog. Det er tiltak vi gjennomgår.

       Jeg har merket meg representanten Langelands synspunkter i forhold til petroleumsfondets investeringer - jeg antar at det er det han siktet til. Dette er en i og for seg stor og viktig debatt, men jeg tror ikke vi åpner dette ballet nå - i hvert fall ikke hvis jeg også skal ha tid til å svare på de to andre spørsmålene som ble stilt.

       Når det gjelder innspillet om å samle miljølovgivningen i en egen miljølov, står det i meldingen at dette vil Regjeringen gjennomgå, og det var det også komiteens leder henviste til. En gjennomgang betyr at man gjennomgår og ser om dette er et riktig skritt for å styrke miljøets stilling i lovgivningsapparatet. Dette må også være en vurdering i forhold til oppfølgingen av Biomangfoldlovutvalget.

       Når det gjelder spørsmålet om en bedre samordning mellom landbruk og miljø, og om offentligheten eventuelt skal få tilgang til opplysninger om biomangfold i Landbruksdepartementet, skal jeg se nærmere på hva som eventuelt ligger i dette, og komme tilbake til komiteen på en egnet måte.

Inger S Enger (Sp) : Jeg skal få stille et spørsmål til statsråden som går på artsdatabanken.

       Komiteen er samlet om at det skal opprettes en artsdatabank - det er vel forresten bestemt tidligere også - og et flertall i komiteen har sluttet seg til følgende merknad:

       « Et viktig tiltak for å forbedre og utvikle Rødlista som et viktig forvaltningsverktøy er etableringen av Artsdatabanken. »

       Men videre er merknadene delte. Arbeiderpartiet har en merknad hvor de mener at artsdatabanken bør ligge i Trondheim - det er mulig at ministeren ikke har noe mot det. Senterpartiet er mer opptatt av hvilket miljø den skal knyttes opp til. Det har versert ulike modeller for tilknytningsformer, bl.a er det krefter som visstnok ønsker å legge den til forvaltningsorganet DN eller stiftelsen NINA, som driver med oppdragsforskning. Det har også vært nevnt at et universitetsmiljø vil være det beste. Det er viktig med integritet og tillit til artsdatabanken.

       Det vil være en unødvendig belastning å legge artsdatabanken til et miljø som kan svekke troen på upartiskhet. Det er også viktig å skille mellom forvaltning og kunnskapsoppbygging. Dette er også Senterpartiet opptatt av, og vi mener at et universitetsmiljø har både nøytralitet, integritet og tillit, og at det er best at artsdatabanken legges der. Det er jo universitet i Trondheim også - hvis stedsvalget er viktig. Jeg har lyst til å høre miljøvernministerens synspunkter rundt dette med miljø og gjerne også sted.

Statsråd Børge Brende : Jeg er veldig glad for at representanten Enger understreket at det viktigste i forbindelse med etableringen av artsdatabanken er at en slik institusjon skal ha integritet, og at den skal ha et faglig miljø rundt seg som kan ivareta de innrapporteringene som skjer, på en veldig ordentlig måte. Da er jeg ikke uenig i at ikke minst NTNU og universitetsmiljøet i Trondheim er et veldig godt og sterkt miljø.

       Men, som også representanten Enger var inne på, er det aller viktigste her nå ikke å gjøre dette til en lokaliseringsdebatt. For det vi nå skal diskutere, er faktisk hvorfor det er viktig å ta vare på disse artsdataene, hvordan vi skal få til et godt system i forhold til innrapportering fra kommunenes side, hvordan vi kan ta vare på mye av dette datagrunnlaget som knytter seg til livets bibliotek, også i Norge, på en slik måte at vi i årene fremover mye tydeligere og mye bedre vet hvilke områder som bør være inngrepsfrie, og hvilke områder som er spesielt rike rent biologisk, og at vi også får bedre dokumentasjon knyttet til artsdata.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil gjerne følge opp det siste svaret som statsråden gav. Jeg er enig i at vi ikke skal gjøre dette til en lokaliseringsdebatt, men det er nå Stortinget har muligheten til å diskutere etableringa av en artsdatabank.

       En enstemmig komite har sagt i innstillinga at artsdatabanken skal være oppe og gå innen 2003. Allerede for et år siden gikk regjeringa Stoltenberg inn for at denne artsdatabanken skal ligge i Trondheim. Jeg synes at statsråden var veldig uklar i sitt svar. Hvis han ikke kan si noe mer enn det han sa, så har han bidratt til å skape en betydelig usikkerhet om hvor denne artsdatabanken skal ligge. Så jeg vil be statsråden gi et klart svar på om den skal ligge i Trondheim, sånn at det ikke skapes noe mer uklarhet om det.

       Mitt andre spørsmål gjelder barskogvernet. Som sagt har rapporten fra NINA og Skogforsk nylig blitt lagt fram. Den går inn for en kraftig opptrapping av barskogvernet. Skal vi få til en økning av barskogvernet der vi sikrer et representativt utvalg av skog, er det nødvendig med en rask og smidig opptrapping. Da må vi også tåle å skjære igjennom i forhold til enkelte konflikter, og vi må også tørre å ta noen nye grep. Vi kan gjerne stå her og skryte av at 35 mill. kr er bra, og i Arbeiderpartiet kan vi si at vi har foreslått 50 mill. kr - enda bedre - men skal vi greie å gjøre noe ordentlig på dette området, må vi også ta noen nye grep. Derfor har Arbeiderpartiet sagt, bl.a i denne innstillinga, at støtte til skogsbilveier og drift i vanskelig terreng må trappes ned. Det er ikke regjeringspartiene med på. Jeg vil derfor be statsråden svare positivt, at dette er et tiltak som miljøvernministeren og Regjeringa vil støtte.

Statsråd Børge Brende : Jeg merket meg med interesse at representanten Konglevoll startet med å si at dette ikke må bli en lokaliseringsdebatt. Men det er egentlig det representanten bidrar til gjennom sitt innlegg. De som lyttet til min svarreplikk, hørte vel det jeg sa. Jeg synes kanskje det er å gå noe langt å si at det nå er skapt betydelig usikkerhet om hvorvidt artsdatabanken skal ligge i Trondheim. Det jeg sa, er at NTNU-miljøet står meget sterkt - sterkere kan det vel ikke sies - og at det skal mye til for å rokke ved den beslutning som regjeringen Stoltenberg fattet i den sammenheng. Men som sagt: Jeg vil ikke delta i noen lokaliseringskonkurranse her, og forstår egentlig ikke hvorfor dette i og for seg skal gjøres til et kjempepoeng i den sammenheng. De som kjenner meg, vil også vite hva som lå i det svaret jeg gav.

       Så var det spørsmålet om barskogvern. Det er interessant å merke seg at opposisjonen ikke synes det er fryktelig artig å skryte litt og være litt raus i forhold til det som Regjeringen har fått til her. Regjeringen har altså midt i året tatt et skritt som nesten utgjør en fordobling av barskogvernet. Det er lagt inn 70 mill. kr i inneværende års budsjett til barskogvern, og vi øker dette med 35 mill. kr i revidert - midt i et år! Enn om man hadde kunnet være raus og sagt at denne regjeringen har tatt barskogvernet på alvor. Dette er en skikkelig, kraftig økning i forhold til hva man har gjort tidligere.

       Så har jeg også merket meg at representanten Konglevoll nå synes at det er på tide å gjøre noe med subsidier til skogsbilveier. Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiet gjennom mange år ikke har lagt opp til noen betydelig opptrapping av barskogvernet, man har heller ikke gjort noe med disse subsidiene. Men denne regjeringen tar fatt på disse utfordringene og leverer en mer offensiv miljøpolitikk også på dette området.

       Det er slik at enkelte steder der barskogvern er foreslått, har det oppstått en betydelig konfliktgrad mellom grunneiere og vernemyndigheter. Et av de beste eksempler på høy konfliktgrad i barskogvernsammenheng finner vi på Haugsjå gård i Froland kommune i Aust-Agder. Den omtalte gården er også nevnt ved navn i innstillingen som et område der nettopp konfliktgraden mellom grunneier og vernemyndigheter er blitt svært høy, og jeg vil bruke Haugsjå gård som et eksempel i mitt videre innlegg.

       I St.meld.nr.40 (1994-1995) er prinsippene for opptrapping av barskogvern nedfelt. I denne meldingen slås det ganske klart og tydelig fast at noen områder er uaktuelle for vern på grunn av høy konfliktgrad. Jeg er i denne sammenheng meget glad for at nettopp prinsippet om å unngå høy konfliktgrad ved vern skal følges opp. Dette har blitt ettertrykkelig understreket av flertallet i komiteen, og jeg ber statsråden merke seg dette.

       I innstillingen sier komiteens flertall:

       « at det i oppfølgingen av barskogvernplanene må tilstrebes så lavt konfliktnivå som mulig. »

       Komiteflertallet sier videre at man må « fortrinnsvis velge områder med lavest mulig konfliktnivå ».

       Komiteflertallet har altså bevisst valgt å presisere de viktige prinsipper om å dempe konfliktnivået mest mulig, slik vi finner det i St.meld.nr.40 (1994-1995). Poenget mitt er at da bør statsråden følge opp komiteflertallets innstilling i sitt videre arbeid når det gjelder opptrapping av barskogvern, og dermed ta ut av planen verneområder der konfliktgraden er blitt ekstremt høy. Eksemplet med Haugsjå gård er selve skoleeksemplet på høyt konfliktnivå. Eierne av denne eiendommen har lenge kjempet en desperat kamp mot vern for å bevare gårdens driftsgrunnlag og fremtid. Dette er en gård der unge mennesker som vil satse på skogsdrift fremover, har tatt over. Gården har ikke jord. Men blir denne gården vernet med kanskje inntil 20 % av arealene, er dette en marginalisering av selve driftsgrunnlaget som er ødeleggende for den økonomiske satsing på drift.

       Men så er det slik at rundt Haugsjå gård ligger det i dag fire-fem fraflyttede gårder der eierne neppe i særlig grad vil motsette seg vern. Så har det utrolige skjedd at den eneste bebodde gården i dette området opplever at driftsgrunnlaget av vernehensyn kan bli dramatisk marginalisert, selv om det antakeligvis finnes områder rundt der man kan foreta dette vernet uten noen særlig konfliktgrad. Hvorfor skal vernemyndighetene absolutt ødelegge driftsgrunnlaget for den eneste store gården som er bebodd i dette området, og som ikke har annet enn skog å leve av, når det i det samme området finnes minst fem-seks andre nabogårder som ikke er bebodd, med sikkert den samme flora og fauna og det samme biologiske mangfold som det området man vil verne på Haugsjå gård? Her må fornuften gripe tak, slik at man unngår å ta knekken på den eneste gården som det skal satses på i dette området.

       Jeg ber statsråden om her i dag å gi Stortinget en bekreftelse på at han vil legge til grunn prinsippene om å unngå høyt konfliktnivå og ta sterkt hensyn til ikke å svekke driftsgrunnlaget i det videre arbeidet med opptrappingen av barskogvernet. En overkjøring av den private eiendomsretten er ikke vårt demokrati verdig.

       Jeg maner derfor til fornuft og realisme i denne sak, slik at i alle fall gårder som Haugsjå gård slipper dette ødeleggende vernet for gårdens fremtid.

       Jeg håper som sagt på en tilbakemelding fra statsråden på mine synspunkter.

Sylvia Brustad (A) : Jeg skal prøve å bruke kortere tid, men jeg kan ikke la miljøvernministerens siste utsagn stå uimotsagt når han igjen prøver å skape et inntrykk av at det bare er denne regjeringa som er opptatt av å gjøre noe i forhold til f.eks barskogvern. Det er faktisk feil.

       Miljøvernministeren snakker også i svært mange sammenhenger om at man skal være raus med hverandre. Da bør han vel også kanskje etterleve det selv, for det er faktisk slik at det var Arbeiderpartiet som sammen med regjeringspartiene i budsjettbehandlingene i fjor, altså for inneværende år, ble enige om hvordan detaljene i miljøbudsjettet skulle fordeles. Det betyr at vi også var enige om hvor mye penger vi skulle bruke på barskogvern.

       Det er også feil når statsråden her sier at arbeiderpartiregjeringa ikke har gjort noe i forhold til subsidier til skogsbilveier. Det var jo vitterlig regjeringa Stoltenberg som ved jordbruksoppgjøret i fjor fikk lagt inn at en ikke skulle gi støtte der det var mer enn 5 km til nærmeste inngrep, og vi gav et signal om at det skulle trappes ned. Det følger vi opp i denne innstillinga her. Tidligere arbeiderpartiregjeringer har også vært for mer penger til barskogvern.

       Jeg vil også gjenta at hvis regjeringspartiene hadde vært villige til å inngå et samarbeid med oss under revidert, ville ikke miljøvernministeren ha fått 35 mill. kr, men 55 mill. kr, til barskogvern, slik han opprinnelig foreslo. Jeg går ut fra at når miljøvernministeren foreslår noe for Stortinget, er det fordi han mener det og ikke bare som et agn for å samarbeide med partier som igjen er med på å kutte det.

Presidenten: Flere har ikke bedt ordet til sakene nr. 1 og 2.

       (Votering, se sidene 3037 og 3038)