Øyvind Korsberg (FrP) (ordfører for saken):

       Dok.nr.8:42 om endringer av erstatningsreglene for vern i nasjonalparker og for landskapsvernområder tar utgangspunkt i at private grunneiere ikke skal tape økonomisk når staten verner privat eiendom.

       Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og SV, vil la Lovutvalget for biologisk mangfold få utvidet mandat til å behandle denne problemstillingen. Et mindretall i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at loven bør endres, slik det fremgår av Dok.nr.8:42.

       Ca. to tredjedeler av Norges landareal er privat grunn. Privat eiendomsrett har lang tradisjon i Norge. Eiendomsretten er et viktig grunnlag for vårt samfunn og et overordnet prinsipp, som bl.a er nedfelt i Grunnloven. Private grunneiere er ofte de beste forvaltere av naturområder. Private grunneiere har selvsagt interesse av å forvalte sine eiendommer, slik at eiendommene og verdiene blir holdt i hevd og kan overlates til neste generasjon i minst like god forfatning som i dag, noe som det også er tradisjon for her til lands.

       Et mindretall i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det bør være tungtveiende grunner for å kunne foreta inngrep i den private eiendomsretten. Der hvor det offentlige griper inn i den private eiendomsretten gjennom vernevedtak eller lignende, må det tilføres tilstrekkelige ressurser for å sikre full erstatning for økonomisk tap.

       Tidligere verneplaner har ofte medført høy konfliktgrad mellom dem som berøres av vernevedtaket, og myndighetene. Grunneiere kan lett føle seg urettferdig behandlet og overkjørt av storsamfunnet - ofte uten reelt økonomisk oppgjør fra statens side.

       I nasjonalparkplanen er det ca 50 forslag til vern av norsk natur. Nasjonalparkplanen omfatter ca 11.000 km2 privat grunn, og de nevnte forslag vil medføre store restriksjoner for grunneiernes forvaltning av naturområdene.

       Dagens erstatningsregler tilsier forskjellig erstatning avhengig av hvilken definisjon verneinngrepet har. Ved å fortsette verneprosessen med dagens regelverk åpner man for sterke konflikter mellom myndigheter og grunneiere. De fleste grunneiere og deres interesseorganisasjoner aksepterer å delta som part i verneprosessen, men forutsetter å få en rettferdig erstatningsordning for de områdene som blir vernet som nasjonalpark, og landskapsvernområder. Det bør også arbeides for makeskifte mellom staten og grunneiere der det er mulig, for å unngå konfliktnivå. Derfor er det både prinsipielle og praktiske grunner til å endre erstatningsreglene ved vern av grunn i henhold til forslaget. Som rettsstat må Norge holde fast ved den private eiendomsretten og derfor sikre full erstatning til dem som rammes økonomisk av vernevedtak.

       Regelverket må likestille retten til erstatning for økonomisk tap som følge av vern, uavhengig av om området defineres som naturreservat, nasjonalpark eller landskapsvernområde. Økonomisk erstatning må dekke tap som følge av vernet, slik som erstatningsvernet ved opprettelse av naturreservat fungerer i dag.

       Jeg vil dermed ta opp Fremskrittspartiets og Senterpartiets forslag i innstillingen.

       På den annen side bør slike saker ses i en sammenheng. De bør utredes. Og i et svar fra miljøvernministeren på spørsmål fra komiteen har man sagt at det vil være mer naturlig at man underlegger dette en litt bredere saksbehandling. Man ber derfor om at mandatet for Lovutvalget for biologisk mangfold utvides, slik at det også tar for seg hvordan disse vernereglene bør være i fremtiden. Fra vår side slutter vi oss til det forslaget og føler at det er en fornuftig og riktig behandling av en sak som kan ha ganske omfattende virkninger økonomisk, og som også kan ha omfattende virkninger når det gjelder hvilke områder man skal verne.

Inger S Enger (Sp) : Det vernes stadig mer her i landet. Jeg vil nevne to områder: Barskogvernet og nasjonalparkplanen. Barskogvernet har vi debattert tidligere i dag, og flertallet vil altså øke omfanget betydelig. Landsplanen for nasjonalparker og andre store verneområder - som i areal er langt større - er også i ferd med å bli satt ut i livet etter mange års forberedelser. Det handler om tre verneformer: reservat, nasjonalparker og landskapsvern. Alle opprettes med hjemmel i naturvernloven. Hjemmelsgrunnlaget er altså det samme, men - og det er poenget - erstatningsreglene er dessverre forskjellige. Dette er urettferdig. Det er det Senterpartiet har ønsket å gjøre noe med ved å fremme det aktuelle forslaget.

       Vern etter naturvernloven er ofte konfliktfylt. Det handler om vern mot inngrep, vern mot bruk, vern mot fortsatt utnyttelse eller mot nye tiltak. Det handler om overordnede samfunnshensyn som settes opp mot fortsatt næringsvirksomhet, eller om prioritering av allmennhetens interesser på bekostning av privat næringsvirksomhet. Slik må det av og til være. Men når myndighetene ut fra samfunnets interesser griper inn i privat råderett, er det vanskelig å akseptere for dem det rammer. Det bør ikke være vanskelig å sette seg inn i den situasjonen.

       Flere forhold har forverret konfliktene. For det første har uklok framgangsmåte fra vernemyndighetene vært belastende. Det tror jeg faktisk er i ferd med å bli noe bedre. Intensjonene er i hvert fall klare, og utformingen av forskrifter for hvert enkelt område er ofte unødvendig strenge og detaljerte. Det tredje elementet, som vi behandler i dag og som det er viktig at man gjør noe med for ikke å sette vernearbeidet i vanry, er kravet om rettferdige erstatningsprinsipp. Dette har de fleste partiene uttalt seg positivt om, og jeg hadde i rettferdighetens navn hatt håp om at det kunne vedtas raskt. Men nei! Temaet skal nok en gang utredes, denne gang av Biomangfoldlovutvalget, slik miljøvernministeren har lagt opp til før komiteen behandlet saken. Hvis det er ministerens framgangsmåte som har påvirket Høyre og Kristelig Folkeparti til å være så lite offensive i denne saken, er det synd. Onarheim var også inne på at dette må ses i en større sammenheng. Men en rask avklaring ville vært en stor fordel for alle parter. Det er svært viktig at dette ikke blir oppfattet som en trenering, så Regjeringen må i sitt tilleggsmandat til Lovutvalget legge opp til en delrapportering allerede i løpet av denne høsten. Endring av erstatningsreglene har blitt aktualisert i stadig nye verneområder - i alt 46 er det vel - som kommer på rekke og rad, og denne gang legges store deler av nasjonalparkene på privat grunn.

       Tilbakevirkende kraft for de lovendringene som bør komme, må være tydelig. I statsråd Brendes brev til komiteen 28. april i år sier han at han vil gå inn for dette i de områdene « der vernevedtaket allerede er fattet », men hvor « fristen for krav om erstatning ikke har gått ut ». Statsråden nevner nasjonalparken i Forollhogna som et eksempel. Fristen for å fremme krav etter naturvernloven er ett år, og med det tempoet som det nå legges opp til, frykter jeg at svært mange frister vil gå ut før lovendringen er på plass.

       Det bør være så stor rettferdighetssans og så stor interesse for å dempe konfliktene i vernearbeidet at det gis tydelige signaler om at rettferdige erstatningsprinsipp må gjelde for alle områdene som opprettes med grunnlag i nasjonalparkplanen - også for de fire som allerede er opprettet.

       Til slutt: Ta dem det gjelder med på råd, det er de som vet hvor skoen trykker. Det er en god regel å følge. Grunneierinteressene er satt helt utenfor i Biomangfoldlovutvalget. Ta deres representanter med i det videre arbeidet!

       Så med den presiseringa, som òg er i samsvar med svært mange høyringsinstansars ønske, seier eg takk for meg.

Statsråd Børge Brende : Denne regjeringen startet gjennomføringen av nasjonalparkplanen. Før jul ble Forollhogna nasjonalpark den første nye nasjonalpark på ti år. Nylig ble også Dovrefjell og Sunndalsfjellene nasjonalpark høytidelig åpnet av H.M. Kong Harald.

       En fortsettelse av dette arbeidet er viktig, både for å ta vare på viktige naturområder og biologisk mangfold, som vi har vært inne på tidligere i dag, og for å sikre folks muligheter til rekreasjon og friluftsliv. Når samfunnet griper inn med vern av privat eiendom, skal det ytes erstatning til grunneierne. Det er det bred politisk enighet om. For verneformene nasjonalpark og landskapsvernområde gis det i dag erstatning etter alminnelige erstatningsregler.

       Siden 1985 har det for verneformen naturreservat blitt gitt erstatning som om området ble ekspropriert av staten. Dette var et initiativ som ble tatt under regjeringen Willoch på 1980-tallet. I forbindelse med behandlingen av denne saken uttalte flertallet i stortingskomiteen følgende:

       « Flertallet vil som departementet legge vekt på at opprettelse av reservater og naturminner vil ha virkninger i forhold til grunneiere og rettighetshavere som ligger nær opptil ekspropriasjon. I landskapsvernområder derimot skal det fortsatt være adgang til økonomisk aktivitet og flertallet finner det derfor ikke riktig å sette landskapsvernområdene i samme erstatningsrettslige særstilling som reservater og naturminner. »

       Både i nasjonalparkene og landskapsvernområdene vil det i de fleste tilfeller fortsatt ligge til rette for tradisjonell næringsutnytting. Ofte er den tradisjonelle utnyttingen en forutsetning for områdenes verdi, både for å opprettholde naturmiljøet og for friluftsinteressene. Dette er bakgrunnen for at man i 1985 valgte andre erstatningsregler for naturreservater enn f.eks for nasjonalparker og landskapsvernområder.

       Regjeringen mener at det er fornuftig med en gjennomgang av regelverket når vi nå er i startfasen for gjennomføring av konkrete vernevedtak. Nettopp fordi det må være en sammenheng mellom erstatning og muligheter til fortsatt næringsvirksomhet, er det naturlig å be Biomangfoldlovutvalget foreta en slik gjennomgang. Et tilleggsmandat for utvalget vil bli utarbeidet, og jeg har merket meg komiteens ønske om at relevante høringsinstanser trekkes med i prosessen.

       Siden Biomangfoldlovutvalget er opprettet uten hovedvekt på erstatningsreglene i naturvernloven, tar jeg sikte på å supplere utvalget med én person med kompetanse spesielt på dette felt. Når Biomangfoldlovutvalget har gitt sine anbefalinger, vil det være Regjeringen som står for den videre politiske oppfølgingen.

       Det er av betydning at arbeidet med erstatningsregelverket ikke forsinker gjennomføringen av nasjonalparkplanen. Derfor har jeg innstilt på at eventuelle nye regler også blir gjort gjeldende for områder som blir opprettet frem til endring trer i funksjon, og for områder som allerede er opprettet og der fristen for krav om erstatning ikke har gått ut. Jeg ber også om at representanten Enger merker seg det. Dette gjelder også de områdene som representanten var bekymret for, hvis Stortinget på et senere tidspunkt, etter anbefaling fra Regjeringen, skulle velge å endre det erstatningsregelverket som regjeringen Willoch konkludert med i 1985.

       Denne regjeringen tar altså for første gang siden 1985 et initiativ for å vurdere erstatningsreglene ved vern etter naturvernloven. Jeg oppfatter dette som en vesentlig imøtekommelse av grunneiernes krav, og tror det vil være et tiltak som kan gi økt aksept og tilslutning til det verneplanarbeidet som nå gjennomføres. Jeg er derfor meget overrasket over at representanten Enger går så høyt på banen. Så vidt meg bekjent tok ikke den regjering som Senterpartiet deltok i sist, altså Bondevik I-regjeringen, initiativ til en gjennomgang av dette. Forrige gang det ble tatt et initiativ til gjennomgang av dette erstatningsregelverket, var da Senterpartiet i sin tid valgte å sitte i regjering sammen med Høyre, i Willoch-regjeringen. Da ble det en gjennomgang. Nå, når Høyre er tilbake i regjeringsposisjon, foretas det igjen en gjennomgang. Dette skjer åpenbart best i et godt samarbeid også mellom Høyre og Senterpartiet, men åpenbart ikke når Senterpartiet sitter i regjering uten at Høyre deltar.

       Dette er en skuffende og merkverdig innstilling. Jeg synes det er skuffende at en overhodet ikke velger å berøre noen av hovedspørsmålene i innstillingen. Jeg må konstatere at en så langt velger å skyve hele problematikken over til et biomangfoldlovutvalg, et utvalg som ikke har et mandat spesifikt for denne type spørsmål, og som heller ikke sitter på noen særskilt kompetanse knyttet til disse spørsmålene.

       Dette er et spørsmål som til sjuende og sist handler om respekten for den private eiendomsretten, noe som burde oppta både Høyre og Kristelig Folkeparti. Men det er åpenbart et spørsmål som nå skal forbigås i stillhet og skyves over til et utvalg, og som så langt, etter at jeg har hørt både statsråden og representanten Onarheim, rett og slett preges av at en her foreløpig velger å ha en rekke bortforklaringer.

       Senterpartiet vet utmerket godt at det kan gis erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger, men vi vet også at alminnelige rettsgrunnsetninger i denne sammenhengen, med den rettspraksisen en har fått på området, i realiteten betyr at private grunneiere kan risikere å ikke få en øre i erstatning.

       Så sier en at dette ikke ble grundig nok vurdert. Dette ble da grundig vurdert knyttet til Willoch-regjeringens endring av naturvernloven i 1985! De juridiske vurderingene av om en skal trekke inn landskapsvernområder og nasjonalparker i naturvernloven § 20, er akkurat de samme som for naturreservat, og kan dermed også betraktes etter de samme linjer.

       De økonomiske sidene er sjølsagt viktig. Det vil koste. Men det er faktisk slik at det koster dersom samfunnet skal begrense den private eiers rådighet og eiendomsrett over sin egen eiendom. Det koster penger, og det er en kostnad samfunnet må være villig til å ta dersom en skal ha den minste respekt for den private eiendomsretten, noe som burde oppta både Høyre og Kristelig Folkeparti.

       Forslaget slik som det nå ligger, skaper ny usikkerhet. Dette trekker i langdrag og bidrar til nye uklarheter. Det bidrar også til at man får opprettelse av områder som nasjonalparkområder uten at en har noen avklaring om erstatningsspørsmålene. Det er ikke slik at dette er en ny problemstilling; en kan lese igjennom nasjonalparkmeldingen fra 1992 - det er snart 10 år siden den ble behandlet. Der har både Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet en rekke uttalelser om akkurat dette spørsmålet. Vi sier også veldig mye pent om holdningen til vern av privat eiendom, som jo ble tatt inn i forbindelse med nasjonalparkmeldingen i 1992. Det var et helt nytt moment som da ble tatt inn, som vi alle bemerket behørig, men som en åpenbart ikke er så opptatt av nå som en var den gangen. Jeg må si at den måten en her behandler denne saken på, fortjener ikke saken, og den fortjener heller ikke de private grunneierne.

Bror Ynge Rahm (KrF) : Dette er en sak som vi i utgangspunktet ikke hadde lagt opp til en omfattende debatt om, og jeg håper det heller ikke nødvendigvis blir det. Men la meg gi en liten respons tilbake til representanten Arnstads svært engasjerte innlegg. Det får meg til å stille noen spørsmål som hun eventuelt kan svare på. Når dette var så åpenbart helt tilbake til Willoch-regjeringens tid, hvorfor tok da ikke Marit Arnstad det samme initiativet mens hun selv satt i regjering? Det er det ene. Det andre er at dersom det kom et Dok.nr.8-forslag som etter regjeringens vurdering hadde vidtrekkende konsekvenser, ville da daværende statsråd Marit Arnstad på en måte akseptert den type saksbehandling, eller ville hun som statsråd bedt om å få dette utredet på en skikkelig måte? Det er faktisk det Regjeringen nå gjør.

       Det er litt underlig at man lar seg engasjere så sterkt, for man er faktisk ikke nødvendigvis imot mange av de tankene som ligger nedfelt i bakgrunnen for forslaget, men man vil rett og slett ha nødvendige sammenhenger og få utredet dette på en så god måte som overhodet mulig, for så å komme tilbake til Stortinget med en gjennomgripende debatt om et tema som er vanskelig.

       Og så er det en interessant situasjon: Da vi hadde den forrige saken til behandling for noen minutter siden, ble vi, både Kristelig Folkeparti og Høyre, fra SVs side beskyldt for at hele det biologiske mangfoldet var gjennomsyret av de private interessene og vår vilje til å ta vare på dem. Nå sier altså Marit Arnstad at de samme partiene er feige fordi man ikke tør stå opp og forsvare den private eiendomsretten. Det forteller at Regjeringen og regjeringspartiene antakelig har funnet den nødvendige balansen, også i tilnærmingen til de spørsmål som vi her står midt oppe i.

       Det skulle vært interessant å få en tilbakemelding fra Marit Arnstad på om hun selv, som tidligere statsråd, ville følt at denne type behandling, gjennom et Dok.nr.8-forslag, ville utløst et behov for en grundigere vurdering fra en regjering, dersom hun hadde sittet der også nå.

Marit Arnstad (Sp) : Det er helt korrekt at jeg synes dette er en pinlig sak for regjeringspartiene, rett og slett en pinlig sak i forhold til den historikken disse partiene har når det gjelder både holdningen til privat eiendomsrett og holdningen til vern og erstatning.

       I 1985 fikk en i forbindelse med lovendringene av naturvernloven, som gjaldt naturreservat og private grunneiere, utredet de juridiske sidene. Det materialet ligger der, og det materialet kan ligge til grunn også for landskapsvernområder og for nasjonalparker. Det er ingen forskjell i de juridiske vurderingene i så måte.

       I 1992 hadde vi behandlingen av nasjonalparkmeldingen. Da fremmet Senterpartiet og Fremskrittspartiet et forslag om å få forandret erstatningsreglene med en gang. Vi fikk ikke støtte fra Høyre og Kristelig Folkeparti da, men partiene gikk meget langt i å være positive til en endring av erstatningsreglene. Det var ikke måte på hvor viktig den private eiendomsretten var når den ble inkludert i verneplansammenheng, og det spørsmålet skulle vi komme tilbake til. Det er ni år siden. Jeg synes det er pinlig at en nå kommer med den typen retoriske poeng i forhold til Senterpartiet og til meg som representant. Senterpartiet fremmet dette forslaget for snart ti år siden!

       Men det er klart at Rahms innlegg er interessant hvis det betyr at han nå er i ferd med å tilkjennegi en holdning til disse spørsmålene. Én ting er jo at en her vil bruke tid på å vurdere - hvis det bare var så vel - men regjeringspartiene tilkjennegir jo ingen holdning, ingen prinsipielle synspunkt i dette spørsmålet. Det er det jeg først og fremst er svært skuffet over. Dersom Rahms innlegg betyr en liten åpning i forhold til det, så er det bra, men det forhindrer ikke at regjeringspartienes opptreden i forbindelse med innstillingen er direkte pinlig.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg regner med at representanten Marit Arnstad har fulgt med i den debatten som var tidligere i dag. Der kom det fram ganske tydelige føringer og holdninger på en rekke viktige områder som også berører dette spørsmålet. Det skulle være helt unødvendig for regjeringspartiene å gjenta dette i forbindelse med et Dok.nr.8-forslag om en sak som Regjeringen har varslet at de vil komme til Stortinget med en grundig gjennomgang av.

       Så får det være at representanten Marit Arnstad oppfatter dette som pinlig. Det som jeg synes er pinlig, er at representanten Marit Arnstad viser til et forslag fra ni år tilbake. Det er ikke ni år siden Marit Arnstad satt i regjering. Da hadde hun mulighet til å gjøre noe med det. Det gjorde hun ikke.

       Det andre som jeg har lyst til å nevne helt kort, er at det er mulig at regjeringspartiene ikke orket å skrive noe i innstillingen fordi man sa en del ting i innstillingen om biologisk mangfold. Men det er mange rundt om i landet som har vært opptatt av dette Dok.nr.8-forslaget og dette spørsmålet. Av respekt for dem som er opptatt av det og berørt av det, burde regjeringspartiene ha kostet på seg å skrive noen få ord.

Ola D Gløtvold (Sp) : Bare en kort merknad til det som behandles nå, og spesielt til innlegget fra Bror Yngve Rahm.

       Han sa at de ikke nødvendigvis har så mye imot forslaget. Men det kommer ikke fram noen holdning her, prinsipielt eller praktisk, og det burde i hvert fall flertallet ha signalisert. Hvis man ikke har så mye imot dette forslaget, burde Dok.nr.8-forslaget vært vedlagt protokollen istedenfor at det avvises fra flertallet.

       Det vi nå åpner for, er på nytt å se på erstatningsformen i forbindelse med etableringen av landskapsvernområder og nasjonalparker. Hadde Senterpartiet vært litt storsinnet og raus, så hadde man her sagt at dette er bra. De burde sagt at det er bra at det skal få tilbakevirkende kraft. De burde sagt at det er bra at vi nå utvider Biomangfoldlovutvalget med én representant. Man burde også sagt at det er bra at man nå er villig til å drøfte mandatet med de berørte parter.

       Konklusjonen fra Willoch-regjeringen, der også faktisk Senterpartiet deltok, var at det bare var riktig å endre de alminnelige erstatningsgrunnsetningene i forbindelse med etableringen av naturreservater. Konklusjonen var at i forbindelse med landskapsvernområder var det de alminnelige erstatningsordningene som skulle gjelde. Jeg forstår at Senterpartiet har ombestemt seg i ettertid. Vi har også vært åpne for i forbindelse med etableringen av disse nasjonalparkene og landskapsvernområdene å foreta en fornyet gjennomgang. I det ligger det også et politisk svar på de spørsmål som er reist. Og jeg tror ikke alle de som driver med næringsvirksomhet i disse områdene, faktisk ser seg tjent med at Senterpartiet nå desavuerer den utstrakte hånd som også Regjeringen har kommet med i denne saken i forhold til utredning. Det tror jeg faktisk ikke er i disse næringsutøvernes interesse.

       Man må også glede seg over at man nå faktisk fra denne regjeringen er villig til å utrede det og gjennomgå det, når Senterpartiet ikke løftet en finger i forhold til dette da de selv satt i regjering. Det er lett å gjøre det i opposisjon, men det er det man gjør i regjering, man blir bedømt ut ifra.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Ethvert parti og enhver representant skal bedømmes ut ifra det man gjør i denne sal, både det man gjør i opposisjon, og det man gjør i posisjon.

       Forslaget ble fremmet for ni år siden. Høyre stemte den gang imot. I 1985 var det faktisk ikke åpnet for at grunnen kunne vernes som nasjonalpark. Det ble gjort i 1992. Det er temmelig uinteressant nå å diskutere hva som ble gjort av den forrige regjering Bondevik, for Senterpartiet har fremmet et forslag om dette som vi ønsker behandlet raskest mulig, for å få til en erstatningsordning som skal tjene dem som blir berørt av dette.

       Det er selvsagt prisverdig at Regjeringen sier at man skal utrede denne saken, men da må man også komme tilbake til spørsmålet raskt, og etter vår oppfatning er det aldeles ingen grunn til å foreta flere utredninger. Det burde være mulig å avklare dette på den måten som det ligger til rette for i dette Dok.nr.8-forslaget, og i den saken som er fremmet fra Senterpartiets side. Men jeg tar til etterretning at de ikke er villige til det. Og å diskutere nå hva den forrige Bondevik-regjeringen gjorde, er etter min oppfatning rimelig uinteressant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 3038)