Olaf Gjedrem (KrF) (orførar for saka):

       Den føreliggjande framforhandla reindriftsavtalen for år 2002-2003 samt avtalen om dekning av kostnader for tiltak som gjeld radioaktivitet i reinkjøt, er støtta av eit stort fleirtal i Stortinget. Eg takkar komiteen for eit konstruktivt samarbeid. Samtidig signaliserer eg overfor næringa at komiteen gjennom besøk er interessert i å gjera seg meir kjend med utøvarane og dei vilkåra som reindrifta føregår under.

       Alle utanom Framstegspartiet støttar den framforhandla avtalen. Sametinget gjer det same.

       Avtalen har ei total ramme på 3,5 mill. kr. Fleirtalet konstaterer at reindrifta er ei særeiga samisk næring, livsform og kulturberar. Reindrifta må sikrast, utviklast og styrkjast i framtida.

       Fleirtalet i komiteen konstaterer at det er fastsett eit øvre tak på 63.700 rein for Vest-Finnmark, og at partane vil finna fram til eit øvre tal for rein i Aust-Finnmark. Komiteen meiner det er nødvendig og rett å føreta ei tilpassing av talet på reinsdyr til dei beiteressursane som er tilgjengelege, og ser gjerne at prosessen med å tilpassa reinsdyrtalet til beiteressursane vert framskunda. Det er positivt at næringa sjølv i konstruktivt samarbeid med myndigheitene arbeider for å få reintalet ned på eit nivå som samsvarar med beitegrunnlaget, for komiteen ynskjer at reindrifta skal vera berekraftig både i økologisk, økonomisk og kulturell forstand.

       Mange av tapa av reinsdyr skuldast rovvilt. I ein situasjon med for stor dyretettleik vert det òg dyr med dårleg kondisjon som lett vert byte for rovvilt. I den framforhandla avtalen er det varsla eit utvida samarbeid mellom miljøvernforvaltninga, reindriftsforvaltninga og næringa sjølv for å skaffa betre samla kunnskap om problemstillingane vedrørande rovdyr. Komiteen ber òg om at det kan verta teke raske avgjerder om eventuelle løyve til felling av rovdyr som er til stor skade.

       Komiteen har merka seg at « Kvinner i reindrift » vert vidareført som prosjekt. Dette prosjektet er for å støtta kvinnene si moglegheit til å få ein naturleg plass i reindriftsnæringa. Dette vil komiteen understreka som viktig.

       Verdiskapingsprogrammet for reindrift vert ført vidare og vil venteleg føra til auka verdiskaping for næringsutøvarane, bl.a gjennom lokal foredling til mat, til bruk av produkt og til duodji. Det er òg føreslått endringar i forskriftene for å leggja til rette for større grad av tradisjonell reinslakting med meir utnytting av alle reinprodukta samt auka fleksibilitet og verdiskaping i reindriftsnæringa. Desse endringane kan verta gjennomførte før slaktesesongen 2002-2003.

       Komiteen meiner òg at det er positivt at det er avsett 12 mill. kr over eit driftsutviklingsfond til innløysing av driftseiningar og andre strukturtiltak i distrikt med behov for tiltak og tilpassing av talet på driftseiningar og reintal. Dette er spesielt eigna tiltak i område med for lite beiteressursar i forhold til dagens reintal.

       Reindriftsavtalen for 2002-2003 gjev ei viktig ramme for det offentlege sin medverknad i reindrifta, slik at utøvarane kan utføra si næring på ein miljøretta, berekraftig og forsvarleg måte, med eit økonomisk utkome som er akseptabelt, samstundes med at me får ei oppmjuking av regelverket for næringa.

Aud Gaundal (A) : Samme prinsipp som for landbruksoppgjøret gjør at Arbeiderpartiet tar til etterretning en framforhandlet reindriftsavtale.

       Arbeiderpartiet er også med i flertallsmerknadene, og det viser at med unntak av Fremskrittspartiet er det stor enighet om retningen reindriftsnæringa skal ha. Særlig er det grunn til å understreke sterkt at målet skal være ei næring som er bærekraftig, både i økologisk og i kulturell forstand.

       Flertallet er, slik saksordfører sa, svært opptatt av at det er ei næring som må holde seg til den økologiske bæreevnen i naturen. Særlig gjelder det Vest-Finnmark.

       Jeg har sett i mediene at det er enkelte tilfeller der det foregår fôring av rein med rundballpresset gras. Dette tilsier at næringa må ta et tak for å få reintallet ned på et økologisk forsvarlig nivå. Arbeiderpartiet forutsetter, slik det står i flertallets merknad, at departementet får ned reintallet på et forsvarlig nivå så snart som mulig. Vi understreker at den fastsatte tidsplanen må holdes. Hvis ikke, kan hele den viktige næringa og den kulturelle delen komme i vanry. Det har vi ikke råd til.

Ivar Kristiansen (H) : Vi må også denne gangen under behandlingen av reindriftsavtalen bare konstatere at målet om bærekraftighet har vi overhodet ikke kommet nærmere.

       Resultatet av forhandlingene har ikke ført frem. Dette betyr at landbruksministeren har store utfordringer på dette området. Vi er ikke nærmere en balanse i økosystemet. Reintallet er fortsatt altfor høyt i forhold til beitegrunnlaget. Det går ut over slaktevekt, det går ut over lønnsomhet og det er også et bidrag til at rovdyrtapene, som er ekstremt høye, forblir høye. Det er også et forhold som den nye regjeringen virkelig har å ta tak i. Det er også en utfordring å skape større tillit til den lokale reindriftsforvaltning, samtidig som det må være en målsetting å sørge for at reaksjonene på lovbrudd blir strengere.

       Skal man nå målsettingen når det gjelder verdiskaping, må det tas noen nye runder i forhold til produktutvikling og markedsføring. Dette vil være viktige bidrag for å kunne skape større grunnlag for økt verdiskaping i og rundt den norske reindriftsnæringen for fremtiden.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Det går frem av innstillingen at Fremskrittspartiet har et helt annet syn på store deler av reindriftspolitikken enn de øvrige partiene.

       Vi mener denne næringen må behandles mer likt med annen næringsvirksomhet, og at det offentliges ansvar må reduseres slik at det begrenser seg til en fornuftig ressurs- og miljøforvaltning. Slik vi ser det, har tilskudds- og reguleringsordningene, slik de fremkommer i de årlige reindriftsavtaler, reindriftsloven og i andre sammenhenger, virket mot sin hensikt. På grunn av statlige stimulanser med reindriften som et satsingsområde, fikk vi for noen år siden skapt en optimisme som gjorde at mange ungdommer gikk inn i reindriftsnæringen, satset friskt og hadde forventninger. Økte overføringer fikk på beina et betydelig høyere antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget skulle tilsi, med for mange dyr og nedbeitet natur som resultat. Selv om samer gis særrettigheter basert på etnisk opprinnelse til reindrift på ca 40 % av det samlede landarealet her i landet, sliter reindriftssamene med økonomien. Selv om det er bevilget beløp i hundremillionersklassen til et omstillingsprogram, har det vært mislykket fordi det har lagt grunnlaget for en passiviserende trygdetilværelse for friske og arbeidsføre mennesker i stedet for å bidra til aktiv arbeidsplass-skaping i de aktuelle områdene. De politiske særtiltakene har frem til i dag bidratt til økonomiske og miljømessige problemer i stedet for å løse dem.

       Når det gjelder økonomien, omtaler proposisjonen hvor dårlig forholdene egentlig er. Gjennomsnittlig inntektsnivå for næringen som helhet er på henholdsvis 71.000 kr og 117.000 kr pr. årsverk og driftsenhet. I alle reinbeiteområdene i Nord-Norge, med noen få unntak, er kostnadene større enn produksjonsinntektene. Slik har det vært en del år. Det er derfor ikke fornuftig å fortsette med en økonomisk politikk som erfaringsmessig viser seg ikke å virke. Vi har hele tiden sett på reindriftsutøverne som selvstendig næringsdrivende som vil fungere best innenfor et markedsbasert system som stimulerer til en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige ressurser. Da vil vi oppnå en slanking av næringen samtidig som de gjenværende arbeidsplasser blir sikrere og mindre avhengig av offentlig støtte. Behandles denne næringen mer likt med annen næringsvirksomhet, og blir det offentliges ansvar redusert, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i yrket. Markedet vil gi svar på hvor mange driftsenheter, yrkesutøvere og rein det finnes plass for, og som kan sikre et forsvarlig utkomme på en bærekraftig måte for reindriftsfamilien.

       Stortinget har lenge påpekt betydningen av å få til en bedre tilpasning av reintallet til beitegrunnlaget. Disse forholdene har vært tatt opp fortløpende siden Stortinget behandlet St.meld.nr.28 (1991-1992), En bærekraftig reindrift, for ca ti år siden. Man har sagt at det er viktig å intensivere dette arbeidet, og at det skal skje gjennom et samarbeid med reindriftsutøverne gjennom å fastsette et øvre reintall for hvert distrikt. Likevel har disse problemene fortsatt et betydelig omfang. Reindriften er hardt prøvet. Men det er viktig at ikke andre ting, som rovdyrproblemer og press mot arealgrunnlag fra andre brukergrupper, fjerner fokuseringen fra reintallspørsmålet. Derfor bør det nå snarest settes inn tiltak som presser reintallet ned til et økologisk forsvarlig nivå. Det er lagt et løp hvor tilpasningen til det fastsatte reintallet ved hvert enkelt sommerbeitedistrikt i Vest-Finnmark reinbeiteområde skal være realisert innen 1. april 2005.

       Fremskrittspartiet er skeptisk til at det behøver å ta så lang tid, fordi problemene har vært kjent lenge. Sendrektighet betyr at det vil ta enda flere år før lavbeitene kan bygge seg opp. Derfor vil vi fremskynde denne prosessen med minst ett år.

       I dag har vi ca 240 aktive driftsenheter i Vest-Finnmark og ca 1.310 mennesker knyttet til næringen. I det arbeidet som skal gjøres, er det av vesentlig betydning å få ned reintallet i et distrikt totalt sett, men at de gjenværende driftsenheter gis mulighet til økonomisk bæreevne. Tiltakene bør derfor ikke ta form av et øvre tak pr. driftsenhet på en måte som fremelsker små enheter med en sårbar økonomi. En utvikling i denne retningen vil bringe reindriftsnæringen fremover gjennom å utvikle mer robuste enheter.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen.

       Jeg tror man i mange sammenhenger har undervurdert betydningen av reindrifta. Vi vet at i tillegg til at det er en viktig næring for en gruppe, så er det avgjørende at vi tar vare på en kultur.

       Vi har samisk kultur over hele landet, og særlig i Midt-Norge og Hedmark har vi den sørsamiske kulturen, som er svært marginal. Og for at den kulturen skal bestå, er man helt avhengig av at man har en aktiv og god reindrift.

       Det er to forhold jeg ønsker å peke kort på. Det første går på forholdene på Finnmarksvidda. Det er etter vår mening svært viktig at man nå tar dette på alvor, både myndigheter og næringa sjøl, så man så fort som mulig nå kommer i balanse i forhold til hva beitegrunnlaget tåler av antall rein. Så vidt jeg forstår, er man godt i gang med arbeidet, men jeg vil understreke fra denne talerstol at det er svært viktig at det skjer.

       Det andre forholdet jeg vil kommentere, går på verdiskapingsprogrammet. Vi fikk en god presentasjon i komiteen av hvilke muligheter man har dersom man kan få lov til å slakte rein på en mer fleksibel måte. Ved å få slakte til fjells kan man faktisk doble inntektene fra rein. Derfor er vi veldig glad for at komiteen nå vil åpne for en mer liberal måte å slakte rein på, slik at man kan få utnytte de mulighetene som ligger der. Men jeg vil understreke at i det ligger det ikke at man på en måte skal gå på akkord når det gjelder dyrevelferd. Men ut fra de erfaringene vi kjenner til fra reindrifta, vet vi at man kan håndtere dette på en måte som også gjør at det er akseptabelt ut fra et dyrevelferdsperspektiv.

       Både i forhold til næringa sjøl og i forhold til turistnæringa tror jeg at det å tilby flere produkter av rein og tilby reinkjøtt som er slaktet til fjells, vil være en fordel som gjør at man kan få mer ut av denne næringa.

Statsråd Lars Sponheim : Reindriften foregår i store deler av landet og under ulike forhold og rammebetingelser. Utfordringene er mange og sammensatte. Det må allikevel ikke være tvil om at målet er å legge til rette for en livskraftig reindrift innenfor de rammer som ressursgrunnlaget setter.

       Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Den fortjener derfor positiv oppmerksomhet og fokusering på rammebetingelser som gjør at næringen kan sikres, utvikles og styrkes.

       Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen innebærer krevende utfordringer både for næringen og forvaltningen. Jeg er derfor glad for at næringskomiteen slutter seg til Regjeringens politikk.

       Stabile rammebetingelser for reindriftsnæringen er en nødvendig forutsetning for å kunne skape trygghet og forutsigbarhet. Det er en kjensgjerning at reindriftsutøvere som utøver sin reindrift i områder der rammebetingelsene er fastsatt, har bedre lønnsomhet enn utøvere der slike fundamentale spørsmål er uavklart. I dag er situasjonen for store deler av reindriften i Finnmark bekymringsfull, med lav produksjon, nedslitte lavbeiter, store rovdyrtap og stadige inngrep som medfører en økt fragmentering av reindriftens beiteland. For at reindriften skal ha en trygg framtid i disse områdene er det viktig at rammebetingelsene blir fastsatt og etterlevd. I den forbindelse er jeg tilfreds med at Reindriftsstyret nå har fastsatt et øvre reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde på 63.700 rein.

       Jeg har merket meg at komiteen har stor oppmerksomhet rettet mot ressurssituasjonen i Finnmark, og er opptatt av at reintallet kommer ned på et økologisk forsvarlig nivå så raskt som mulig. Jeg kan forsikre komiteen om at dette er en målsetting jeg deler. Jeg vil i den forbindelse vise til at reindriftsforvaltningen i revidert nasjonalbudsjett har fått økt bevilgning slik at denne prosessen kan komme raskt i gang, og at forvaltningen nå er i ferd med å etablere et prosjektkontor som kun skal fokusere på denne oppgaven. Samtidig vil jeg på samme måte som komiteen understreke at det er viktig at næringen nå tar ansvar og reduserer reintallet slik at man kan gjenopprette bærekraften i næringen.

       Jeg er opptatt av at det blir iverksatt tiltak som begrenser rovdyrtapene til et akseptabelt nivå i samtlige reinbeiteområder. Det er etablert et nært samarbeid mellom miljø- og landbruksmyndighetene, samtidig som det er lagt vekt på å styrke dialogen med reindriftsnæringen om rovviltspørsmål. Jeg har god tro på at dette skal føre til smidigere forvaltning på dette området. Jeg har merket meg komiteens fokusering på reinens kondisjon og sammenhengen med rovdyrtap, og betydningen av å få reintallet på et bærekraftig nivå.

       Jeg er glad for at komiteen poengterer at verdiskapingsprogrammet er et viktig tiltak for å sikre en positiv økonomisk og økologisk utvikling i næringen. Jeg er opptatt av å legge til rette for at næringen kan utnytte sin tradisjonelle kunnskap og øke mangfoldet av produkter på en måte som sikrer en positiv utvikling. Siktemålet må være at reindriften, så langt det er mulig, blir i stand til å stå på egne ben. Det er god samfunnsøkonomi - og bør være stimulerende for den enkelte utøver.

       I tillegg til selve avtalen er det i sluttprotokollen til avtalen enighet om at tilskuddene over reindriftsavtalen rettet mot driftsenheter og tamreinlag bør utformes på en måte som stimulerer til reell, markedsrettet produksjon og verdiskaping. I den forbindelse har avtalepartene gitt Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning i oppdrag å gå igjennom disse ordningene og komme med forslag til omlegginger. Jeg ser behovet for en omlegging som gjør at tilskuddsordningene i størst mulig grad stimulerer til en reindrift som har markedsrettet produksjon og verdiskaping som mål, samtidig som grunnleggende krav til forsvarlig inntektsfordeling ivaretas. Jeg ser fram til å følge med i det videre arbeidet, som her innebærer viktige veivalg når det gjelder bruken av de økonomiske virkemidlene, og er tilfreds med at komiteen har merket seg dette som svært positivt.

       Til slutt vil jeg understreke at vi må finne løsninger på de ressursmessige utfordringene. I dette arbeidet er felles virkelighetsforståelse mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder de ulike sidene ved reindriften, og om endringsprosesser og årsaksforhold. For næringens del vil betydelig grad av åpenhet være nødvendig. Det samme gjelder en forståelse for at også øvrige samfunnsinteresser utgjør en del av rammebetingelsene for næringen og premissene for utviklingen. Det er kun gjennom felles anstrengelser og samarbeid vi har mulighet til å nå de mål som er satt. Reindriften må ta ansvar og involvere seg konstruktivt i de løpende prosesser. Det er bare på den måten reindriften kan bli tatt på alvor, og i praksis få realisert den særlige beskyttelse de har fått gjennom Grunnloven og folkerettens regler.

       Jeg mener at det haster å få i gang en prosess - gjennom konkrete vedtak i denne sal. Fremskrittspartiet står alene om et forslag i innstillingen om å forsere denne prosessen ved å si at reintallet skal ned til det fastsatte reintallet - til 63.700 rein, som statsråden nevnte, på sommerbeite i Vest-Finnmark - men ett år tidligere, dvs. fra 1. april 2004. Jeg hadde håpet at et flertall i Stortinget ville gå inn for å forsere en slik prosess.

       Vi har fått et svarbrev fra departementet der man antyder at dette reintallet, 63.700, er for høyt, og at det kan ligge lavere, kanskje nede på 40.000. Ville det ikke da være fornuftig å fremskynde prosessen og komme ned på dette tallet, 63.700, for Vest-Finnmark, 1. april 2004 - altså ett år tidligere - og så, som departementet ønsker, ett år senere gå et steg videre og kanskje nå det reelle tallet på 40.000 for å oppnå den økologiske balansen? Vi vet at det skjer en forørkning av Finnmarksvidda, og at det kan ta flere tiår å reversere den negative miljøprosessen som vi har opplevd.

Statsråd Lars Sponheim : Situasjonen på Finnmarksvidda er alvorlig. Det må skje noe, og det må skje så raskt som mulig.

       Når det må skje en reduksjon i reintallet, er det viktig at det skjer på en måte som gjør at reindriftsnæringens egne utøvere, organisasjoner osv. er med på den prosessen. Alternativet måtte ha vært å bruke en type makt som er uakseptabel i vårt samfunn. Samtidig er det viktig å legge vekt på - og det tror jeg man vil merke etter denne debatten - at det er et betydelig trykk fra Stortingets side om at nå må det skje noe, og at det må skje så fort som mulig. På dette området er jeg enig med representanten Hedstrøm.

       Derfor har vi valgt å organisere rundt reduksjonen av reintallet, bl.a gjennom en økt bevilgning i revidert nasjonalbudsjett, som er inngått i forlik med bl.a representanten Hedstrøms parti, og som nå gjør det mulig å legge hardt trykk på dette. Jeg kan forsikre både representanten Hedstrøm og Stortinget for øvrig om at jeg er veldig opptatt av at vi nå klarer å opprettholde det tempoet - minst - som det her er lagt opp til, og at det fra Stortingets side ikke kan aksepteres at utøverne i reindriftsnæringen ikke nå følger opp disse prosjektene som vi iverksetter. I så fall må vi vurdere en hardere linje, hvilket vi ønsker å unngå.

       La dette være en løftet pekefinger, noe som representanten Hedstrøm, undertegnede og resten av Stortinget i dag sikkert er enige om er nødvendig å melde fra denne talerstol.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3230)