Øystein Hedstrøm (FrP) : Gjennom en
endring i virkeområdet for konsesjonsloven i 1983 ble kommunene gitt
mulighet til å innføre en lokal forskrift om konsesjonsplikt ved erverv som
gjelder fast eiendom som er eller har vært brukt til helårsbolig. I årene
som har gått, har dette regelverket bidratt til å skape store problemer for
lokalbefolkningen. Selv om loven sikkert har hatt en god intensjon, har
ingen av oss kunnet unnlate å registrere gjennom et betydelig antall
medieoppslag de negative konsekvenser og virkninger i kjølvannet av dette
regelverket.
Fremskrittspartiet vil hevde at hele
denne ordningen er avleggs, fordi den rett og slett ikke bidrar til å sikre
fast bosetting i den grad politikerne ønsker og har ønsket, men heller
skaper splid, uvennskap, angiveri og et dårlig bomiljø i mange av de
områdene der boplikten er innført. Vi vil derfor hevde at ordningen med
boplikt bør oppheves snarest mulig. Det blir etter hvert mer og mer
urealistisk å tro at man kan tvinge særlig mange til å bo på en plass som
passer politiske myndigheter.
Professor Normann Aanesland og hans
kollega Olaf Holm har utarbeidet en undersøkelse om de økonomiske og
samfunnsmessige konsekvenser av boplikt, som er vedtatt i 76 norske
kommuner, hovedsakelig på Østlandet og Sørlandet. Konklusjonene er klare:
Ingen kan hevde at den økonomiske nytten med boplikt er større enn ulempene
for de kommunene det gjelder. Det er ingen tvil om at « boplikten er et
offentlig tyveri i milliardklassen », slår de to forskerne fast. De beskriver
også hvordan boplikten fungerer, og hvordan intensjonene bak innføringen av
boplikten omgås. Man tar for seg eksempler på lokalt fiendskap, angiveri og
store økonomiske tap i kjølvannet av boplikten.
Dagens Næringsliv beregnet at tapet
for boligeierne i Lillesand kommune alene var på 1,94 milliarder kr.
Fordelt på Lillesands snaue 9.000 innbyggere beløper tapet seg i snitt til
nær en kvart million kroner pr. hode.
Jeg er enig med forskerne i den
beskrivelsen de gir av situasjonen. Dette er faktisk et reelt tap for
samfunnet, fordi boplikten reduserer eiendomsverdiene så kraftig. I tillegg
kommer en rekke andre utilsiktede effekter av boplikten. Mange blir
sittende på gårder de ville ha solgt dersom det ikke var boplikt. Disse
pengene ville i mange tilfeller ha blitt reinvestert i lokalsamfunnet. Ved
boplikt skjer ikke det i særlig grad. Pendlingen øker, noe som er
realøkonomisk uheldig. Videre opplever vi at investeringene i
boplikteiendommer blir lavere enn om de var fritidseiendommer. Forskerne
antyder riktignok at boplikten kan fungere i enkelte små lokalsamfunn, men
for de fleste kommuner gjør den det ikke.
Vi mener kommunene for det første må
stille seg spørsmålet om det er flertall for boplikt i befolkningen, dernest
om det er vilje til at noen skal miste formuene sine uten noen form for
erstatning. Og videre: Vil virkelig kommunene ha et angiversamfunn der det
er kontroll med hvor folk sover om natten?
Det er også et spørsmål om den
økonomiske nytten er større enn ulempene. Er den f.eks det i Lillesand
kommune, som er svært mye omtalt i denne sammenheng? Undersøkelsen fra
Aanesland og Holm viser at der er det det motsatte som er tilfellet.
Fremskrittspartiet mener erfaringene
med bopliktkommunene er at boplikt skaper flere problemer enn den løser.
Min klare mening er at hele systemet med både konsesjons- og bo- og
driveplikt har så mange svakheter i seg at det bør liberaliseres eller
avskaffes i sin helhet. Et konsesjonslovverk som hjemler at lokalpolitikere
nærmest kan utøve tvangsbosetting og i ytterste konsekvens tvinge folk til å
selge sin private eiendom, vil vi karakterisere som et høyst upassende
offentlig inngrep i et demokratisk land.
Boplikt og konsesjonslovgivning skaper
også et betydelig byråkrati med påfølgende problemer i befolkningen. Man
kan være fristet til å spørre: Burde det ikke være slik at ethvert
demokratisk land skulle utvise respekt for den private eiendomsretten samt
la innbyggerne i landet selv få bestemme fritt hvor de vil bo eller eie en
bolig? I denne saken er det bare Fremskrittspartiet som i praksis viser
respekt for det som burde være helt selvfølgelige demokratiske rettigheter
og friheter.
Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets
forslag, som er referert i innstillingen.
Siden det ikke er replikkadgang, vil
jeg i tillegg ta opp en dagsaktuell sak fra nettet. Nationen og Dagens
Næringsliv informerer om at ESA er opptatt av bo- og driveplikten, og at det
kan bli en sak i internasjonale organer. Så hvis statsråden skal ha ordet,
kunne det være greit å få hans kommentarer til det.
Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Lars Sponheim : Siden
Stortinget har mange saker og en lang dag i dag, skal jeg avgrense innlegget
mitt til først å gi uttrykk for at jeg er enig i den flertallskonklusjonen
som ligger til grunn i dag. Det ligger i dag ute et høringsutkast som nå
sikkert er til debatt i mange deler av samfunnet vårt, omkring
konsesjonsloven og om bopliktspørsmål, og vi vil få rik anledning til å
diskutere disse spørsmålene ved en senere anledning.
Når det gjelder det konkrete
spørsmålet fra representanten Hedstrøm, vil jeg si at departementet har
mottatt to brev, hvor ESA stiller en rekke spørsmål som er knyttet til
innholdet i konsesjonsloven. Spørsmålene tar altså sikte på å avklare
opplysninger som gir ESA grunn til eventuelt å reise kritikk mot reglene.
Departementet har besvart spørsmålene og avventer nå ESAs vurderinger, og vi
har grunn til å tro at de vil være klare en gang ut på høsten. Dessuten har
departementet mottatt varsel fra ESA om at noen har fremmet en klage på et
vedtak om bo- og driveplikt som gjelder en landbrukseiendom. Departementet
har bedt om å få oversendt klagen, men ESA har foreløpig ikke oversendt den
til departementet. La meg få tilføye at Regjeringen legger til grunn, slik
som tilfellet var da vi gikk inn i EØS-avtalen i 1994, at de reglene vi har
på dette området, ikke diskriminerer mellom norske borgere og EØS-borgere
for øvrig, og at det derfor er mulig å opprettholde dette regelverket
innenfor EØS.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 3231)