Olav Gunnar Ballo (SV) (ordfører for saken):

       I juni 1994 vedtok Stortinget lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Loven skulle ha gyldighet for medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker og erstattet lov 12. juni 1987 nr. 68 om kunstig befruktning.

       Lovens formål lyder som følger:

       « Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv. »

       Denne formålsparagrafen stod en samlet sosialkomite bak den gang loven ble vedtatt, og jeg er glad for å kunne si at det er en samlet sosialkomite som fortsatt slutter seg til lovens formål.

       Uavhengig av standpunkt til selve innholdet i loven må det også være riktig å si at det er en klar styrke at det finnes en lov på området. Loven er framtidsrettet, og den sikrer at man har etiske retningslinjer å forholde seg til, hvor man finner disse retningslinjene innenfor en juridisk ramme. Dette er ikke noen selvfølge. Det er ikke alle land som har en lov på området, og i en del land vil det fortsatt være uklarheter på området som vi har debattert flere ganger i denne salen, og som vi fikk lovgivning på allerede i 1994.

       Bioteknologiloven inneholder reguleringsbestemmelser knyttet til en rekke områder. Det ene er kunstig befruktning. Flertallet har ved denne gjennomgangen konsekvent brukt begrepet « assistert befruktning », og etter saksordførerens syn bør man når man fremmer loven på nytt, se på om man ikke skal bruke begrepet « assistert befruktning » istedenfor « kunstig befruktning ». Videre inneholder loven formuleringer og lovreguleringer knyttet til preimplantasjonsdiagnostikk. Vi vil i debatten her i dag se at dette er ett av de temaene som det er ulike syn på, og som man vil berøre nærmere. Det samme gjelder fosterdiagnostikk, som loven også regulerer, likeledes genetiske undersøkelser etter fødselen. Når det gjelder de to områdene knyttet til fosterdiagnostikk, vil spesielt ultralyd være et område der det kan være ulike syn i komiteen, og der man har sett behov for en regulering. Når det gjelder genetiske undersøkelser etter fødselen, vil jeg komme nærmere inn på synspunkter knyttet til oppsøkende genetisk veiledning. Loven regulerer også genterapi og styring av kontrollen med selve lovverket.

       Jeg vil her trekke frem en del momenter i den opprinnelige loven slik som den forelå. Det var regulering av vilkårene for bruk av donorsæd. Ved inseminasjon kunne det benyttes, men ikke ved in vitro fertilisering. Sædgiver skulle ha rett til å forbli anonym, og det ble også stilt krav til samlivsform; kvinnen skulle være gift eller være samboer med en mann i ekteskapslignende forhold. Det ble gitt vilkår for undersøkelsen av det befruktede egget før implantasjon, altså en regulering av vilkårene for såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Selve begrepet « preimplantasjonsdiagnostikk » ble også definert i loven som en genetisk undersøkelse av et befruktet egg før det ble satt inn i livmoren. Ved alvorlig kjønnsbunden arvelig sykdom skulle det være lovlig til på visse gitte vilkår å undersøke sæden før bruk. Befruktede egg ble kun tillatt tilbakeført til den kvinnen de stammet fra. Det ble slått fast at det skulle være forbud mot forskning på befruktede egg. Bruk av fosterdiagnostikk ble regulert ved forbud mot informasjon om kjønn før utgangen av 12. svangerskapsuke ved bruk av ultralyd. Genetiske undersøkelser etter fødselen ble regulert med stor vekt på personvernhensyn, og bruken av genterapi ble regulert.

       Jeg har i forbindelse med at vi har behandlet loven og evaluert den, sett litt på konstellasjonene i 1994, da man vedtok den opprinnelige loven og den formuleringen jeg refererte til. Det er interessant å se at konstellasjonene fortsatt i stor grad er de samme mellom de ulike partiene. De politiske skillelinjene er kanskje ikke tradisjonelle langs en politisk akse, men de politiske partiene har stort sett det samme syn i dag som de hadde den gang.

       Ved gjennomgangen i komiteen har komiteen landet på at man går inn for at kjønnsceller, altså befruktede egg, skal kunne fryses ned i fem år, mens det tidligere var tre år. Det er for så vidt avvikende fra det Regjeringen foreslo. Man tillater også at ubefruktede egg skal kunne nedfryses, fordi teknologien i dag muliggjør det uten at det blir skade på egget. Man tillater også forskning på ubefruktede egg.

       Man tilrår at Regjeringen tilrettelegger for tillatelse til autotransplantasjon av eggstokkvev og eggceller. Det var en problemstilling da teknologien ikke muliggjorde det når det gjaldt eggstokkvev i 1994, men det er en metode som er aktuell i dag. Men forutsetningen er altså fra flertallets side at vevet skal tilbakeføres til den kvinnen som vevet er hentet fra. Det er en problemstilling som er aktuell i forbindelse med f.eks kreftbehandling, der kjønnsceller kan bli bestrålt, eller man kan oppleve at det gis cellegift og ulike former for behandling der kjønnsvev kan bli skadet. Uttak før slik behandling og tilbakeføring senere kan muliggjøre at en kvinne som ellers ville ha blitt steril, likevel vil kunne få barn.

       Flertallet består av regjeringspartiene, SV og Senterpartiet, og de går inn for at det fortsatt skal være forbud mot transplantasjon av egg og eggstoffvev til en annen kvinne enn den vevet ble hentet fra, ut fra prinsippet om en klar definisjon av biologisk opphav, uten skille mellom biologisk mor og såkalt livmormor.

       Et flertall bestående av alle partier utenom Arbeiderpartiet går inn for at man ikke lenger skal ha anonym sædgivning, men at donor skal være kjent, og at man skal ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Retten til å benytte sædgiver skal også være lov ved in vitro-fertilisering, ikke bare ved inseminering, går komiteen inn for.

       Komiteen ber også Regjeringen om å legge til rette for at det etableres sædbanker ved godkjente behandlingsinstitusjoner, og at det gjennomføres en informasjonskampanje som kan virke rekrutterende for nasjonale donorer til slike banker.

       Metoden ICSI - intracytoplasmatisk spermieinjeksjon, som forkortelsen står for - har vært en prøveordning i Norge, mens den har vært en godkjent permanent ordning i en del andre land. Flertallet i komiteen, alle partier utenom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, går inn for at man beholder ordningen som en prøveordning inntil Regjeringen finner å kunne godkjenne den på permanent grunnlag. Det foretas i dag en god del studier av metoden i Norge for å se om det kan være avvik ved den metoden kontra den tradisjonelle in vitro-fertiliseringsmetoden. Flertallet finner det rimelig at man må være sikker på at det ikke vil være økt fare for avvik hos fosteret før man gir endelig godkjenning. Flertallet mener også at man dermed ikke bør gi godkjenning til uthenting av sæd fra testikler eller bitestikler før man er sikker på at selve grunnmetoden er en sikker metode. Det vil altså være Regjeringen som avgjør når disse metodene eventuelt skal godkjennes permanent.

       I tillegg går flertallet, bestående av regjeringspartiene, Senterpartiet og SV, inn for en videreføring av forbudet mot forskning på overtallige befruktede egg. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet går inn for å oppheve forbudet. De to partiene foreslår at det skal være lov til å forske på overtallige befruktede egg, og at man skal tillate terapeutisk kloning.

       Jeg har i den resterende delen av mitt innlegg tenkt å bruke tiden på å gå inn på en del av argumentasjonen for det som er flertallets syn. Jeg går ut fra at man fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet behørig vil synliggjøre mindretallets argumenter.

       Når det gjelder forbudet mot forskning på befruktede egg, vet vi at det er en av de sakene som har vært debattert mest i media, og som kanskje er et av de største stridsspørsmålene knyttet til evaluering av bioteknologiloven.

       SV har gjennomgående hatt det syn at livet også i sin begynnelse har krav på et vern, og at det ikke skal være et middel for andres liv, men et mål i seg selv. Det synet deles av regjeringspartiene og av Senterpartiet. Dersom det ubefruktede egget i sin videre celledeling skal forskes på, brytes det prinsippet. Komiteen har i liten grad berørt lov om selvbestemt abort når man har drøftet det standpunktet. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har vært inne på det i en merknad. Men det er helt bevisst fra min side - som saksordfører - at jeg ikke har kommet inn på det. Men jeg legger merke til at noen kobler de to sakene. Man sier at når man kan gå inn for lov om selvbestemt abort, må en logisk konsekvens av det være at man tillater forskning på befruktede egg, fordi man da har fjernet rettsvernet for det ufødte liv frem til utgangen av 12. svangerskapsuke, slik Fremskrittspartiet beskriver det i sin merknad. Her kan det være ulike syn blant de ulike partiene som utgjør flertallet, men jeg vil si fra mitt ståsted at det å skulle sidestille forskning på fostre med kvinnens rett til selv å bestemme over sitt eget svangerskap, synes jeg blir en feilkobling. Det blir en kortslutning. Etter mitt syn må det at man gjennom loven søker å tvinge en kvinne til å gjennomføre et svangerskap, fremstå som svært vanskelig. Derimot må det være helt rimelig å lovregulere hva slags rettigheter og hva slags plikter som skal gjelde, knyttet opp mot forskning på et liv i sin begynnelse. Det er to forskjellige problemstillinger.

       Man vil også se at komiteens flertall har en betraktning om at der mors og fosterets interesser skal avveies, skal hensynet til mor veie tyngst. Jeg vil ikke bruke det som et argument, for jeg vet at det er ulike syn i de ulike partiene når det gjelder lov om selvbestemt abort. Men den type avveining vil man likevel kunne ha i et svangerskap, mens man ikke har det når det gjelder forskning på et befruktet egg.

       Når det gjelder preimplantasjonsdiagnostikk, har flertallet i komiteen - alle partier utenom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - tatt til orde for at man bør se på lovformuleringene som pr. dato gjelder. Grunnen til det er at slik formuleringene er å forstå i dag, er det en teoretisk mulighet for å gjennomføre den typen diagnostikk. Men fordi det i dag er å regne som forskningsmetoder, vil man likevel ikke kunne gjøre det. Når flertallet ikke aksepterer at det forskes på befruktede egg, vil en logisk konsekvens av det være at man heller ikke tar i bruk metoder som flertallet er imot. Derfor bør man se på og eventuelt endre loven på dette området.

       Jeg vil påpeke at preimplantasjonsdiagnostikkbegrepet regulerer det befruktede egget. Det regulerer altså ikke sæden. Når det gjelder alvorlig kjønnsbundet sykdom, kan man tenke seg at man vil kunne se på sæden og på den måten regulere det uten å gå inn på preimplantasjonsdiagnostiske metoder. Men det er noe vi vil ha mulighet til å komme tilbake til i forbindelse med at Regjeringen legger fram sitt forslag til endring av loven. Her er for så vidt tilnærmingen fra komiteens flertall annerledes enn Regjeringens. Regjeringen argumenterer inntil videre for at man kunne ha beholdt loven som den er, mens vi gir en tilbakemelding om at den bør se på en lovendring her.

       Jeg har lagt merke til at det har vært en stor diskusjon omkring fosterdiagnostikk og bruken av ultralyd i svangerskapet. Jeg registrerer også at mindretallet - komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet -

« finner det også som et paradoks at Regjeringen i meldingen legger opp til en praksis der en ikke skal kunne undersøke, diagnostisere og eventuelt behandle fosteret, noe en ikke ville kunne akseptere i forhold til det fødte liv ».

       Jeg kan ikke med min beste vilje - og flertallet kan heller ikke med sin beste vilje - se at det Regjeringen har lagt opp til med en regulering av bruk av ultralyd i svangerskapet, skulle være å ikke gi mulighet til å « undersøke, diagnostisere og eventuelt behandle fosteret », snarere tvert imot. Hensikten må jo nettopp være å sikre så vel den gravides som fosterets helse i svangerskapet, og å sikre kvaliteten på ultralydundersøkelsene slik at det ivaretas. Jeg går ut fra at mindretallet vil utdype sitt syn ut fra denne merknaden, for jeg kan ikke finne at det er grunnlag for den typen formulering ut fra det Regjeringen har lagt fram. Flertallet i komiteen understreker jo nettopp intensjonen ved bruk av ultralyd som et hjelpemiddel i svangerskapet, og at informasjon ikke skal holdes tilbake.

       Komiteen har også kommet inn på bruken av gentester etter fødsel. Et flertall i komiteen er klar på at oppsøkende genetisk veiledning ikke bør tas i bruk dersom man ikke har samtykke til det. Muligheten for å gjøre undersøkelser videre i familien forutsetter at den enkelte har gitt sin støtte til det etter at man selv har vært undersøkt, og at taushetsplikten dermed ikke brytes. Man har bedt om at Regjeringen ser på de formuleringer som i dag ligger inne i forhold til lov om bioteknologi, ut fra de endringene som ble gjort i 2000.

       Jeg ser at tiden min går ut. Jeg har vært nødt til å forkorte innlegget mitt en del, men jeg skal komme tilbake til en del enkeltheter senere.

       Britt Hildeng (A) : Det kan være vanskelig å få tak i hva saksordføreren og regjeringspartiene egentlig mener om ultralydundersøkelse, og i hvilken utstrekning det legges opp til en innstramning. Etter en artikkel i Aftenposten for noen dager siden, og basert på saksordførers fremstilling, kan en få inntrykk av at meldingen, og flertallet i komiteen, ikke legger opp til noen vesentlig innstramning i så måte slik at helsepersonell, som i dag, skal kunne informere og vurdere om de funn som gjøres i forbindelse med ultralydundsøkelser.

       I dag gis ultralydundersøkelser som kjent som en rutineundersøkelse ved 16.-18. uke. Samtidig får ca 40 % av gravide av ulike årsaker ultralydundersøkelser tidligere i graviditeten, og da hos undersøkende helsepersonell. Det er uklart om slike undersøkelser fortsatt skal kunne gis av jordmødre og leger i forbindelse med svangerskapskontrollen, og hvilket ansvar dette personellet har for informasjon og veiledning. For å oppklare hva flertallet mener, kan saksordfører definere hvorvidt flertallssynet innebærer en innstramning? Og i tilfelle det gjør det, hva konkret består denne innstramningen i? Hva konkret er det helsepersonell i dag gjør, og hvilke undersøkelser er det som i dag gis, som vil bli endret etter flertallets syn?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Når det gjelder den frivillige undersøkelsen i svangerskapet, står det ganske presist i innstillingen fra flertallet:

« ... vil denne tjenesten fritt kunne tilbys av alle innenfor helsetjenesten så lenge det er faglig forsvarlig. »

       Det betyr jo at det i praksis ikke vil være noen innskrenkninger knyttet til den undersøkelsen, slik som flertallet uttrykker det. Slik som mindretallet - medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - derimot uttrykker det, legger man begrensninger på den undersøkelsen, for man skriver:

« ... helsepersonell som har nødvendig kompetanse til å gjennomføre screeningundersøkelsen i uke 16-18, også må inneha kompetansen til å kunne vurdere eventuelle fosteravvik, og dersom slike foreligger, også være i stand til å gi den gravide og hennes pårørende adekvat informasjon ... »

       Det som har vært et poeng for flertallet, har vært at man ikke må stille så strenge faglige krav til den som gjennomfører den frivillige undersøkelsen, at det vil være sterkt begrenset hvem som har de faglige kvalifikasjonene. Hvis man derimot stiller så strenge krav som mindretallet her gjør, vil man kunne legge begrensninger på den undersøkelsen. Det det har vært et poeng å innskrenke, er nettopp muligheten til den høyere spesialiserte undersøkelsen. Altså: Dersom det foreligger mistanke om fosteravvik eller om noe galt i svangerskapet som kan ha behandlingsmessige konsekvenser, skal man sikre et faglig innhold i denne undersøkelsen. Det gjør at førsteinstansen ikke bør stå for denne undersøkelsen med mindre vedkommende har de faglige kvalifikasjoner. Det er etter mitt og flertallets syn en fornuftig innskrenkning, for det er på samme måte helsevesenet for øvrig er bygd opp: Hvis det er behov for spesialistkompetanse på noen områder, så skal man henvise til spesialist og ikke forestå de videre tiltak selv. Det er ikke noen andre begrensninger som ligger i det enn det. Det betyr også at man har en godkjenningsordning knyttet til den instansen som så skal forestå undersøkelsen. Rent konkret kan det altså bety at den gynekologiske avdelingen må sikre seg noen som har høy nok kompetanse på ultralyd for å få godkjenning. Det vil sannsynligvis være de fleste gynekologiske avdelinger i landet som har det, så altså ingen dramatisk innskrenkning med hensyn til tilgjengelighet for ultralydundersøkelser.

John I Alvheim (FrP) : Saksordfører, representanten Olav Gunnar Ballo, skriver følgende i en flertallsmerknad i innstillingen:

       « Flertallet mener at en åpning for forskning på overtallige befruktede egg vil kunne medvirke til at det hentes ut flere egg enn de som behøves til in vitro fertilisering, for å ha egg til overs for forskning. »

       Dette er en meget grov påstand, og en insinuasjon mot våre fagfolk som driver med kunstig befruktning.

       Mitt spørsmål til representanten Olav Gunnar Ballo er: Har representanten virkelig belegg for å skrive dette?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Dersom man ved uthenting av egg som skal brukes ved in vitro-fertilisering, kun har det for øye at eggene skal tjene til å kunne gjøre kvinnen gravid, vil det ikke være noen fare for motstridende forhold. Da vil man bare ta ut det antall egg som det vil være behov for. Etter hvert som teknologien blir bedre, kan man redusere uttak av antall egg, og man kan redusere antall befruktede egg, fordi man rett og slett ikke trenger flere. Men det er klart at i det øyeblikket man lager en innretning i loven som går ut på at de eggene som uthentes, i teorien i hvert fall, skal tjene to formål: det ene at de skal befruktes med tanke på tilbakeføring, og det andre at de også skal ha det formål å kunne tjene forskningen, så er det jo helt åpenbart - og jeg vil trekke det så langt som å si at man må være direkte naiv hvis man ikke ser det - at et slikt motsetningsfylt forhold vil kunne føre til uthenting av flere egg. Jeg vil si at vi som nasjonalforsamling vil fremstå som naive hvis vi ikke lovregulerer det, slik at ikke forskerne selv alene skal bestemme premissene for dette.

       Det er helt tydelig at representanten Alvheim og jeg har helt forskjellige syn på hva forskningen vil kunne bringe det til dersom de får for frie hender på dette området. Jeg har absolutt grunn til å tro at man ville hente ut flere egg enn strengt tatt nødvendig hvis man ikke lovregulerte muligheten for det. Så ja, jeg tror at forskningen veldig fort vil dra det så langt som det er mulig, og at vi faktisk er nødt til å sette grensene.

Britt Hildeng (A) : Jeg finner det fortsatt vanskelig å forstå hva flertallet egentlig ser som de framtidige ultralydundersøkelsene, og hva som er forskjellen i forhold til de som er i dag. En kunne ut fra saksordførers utlegning få en følelse av at det var en underkjenning av de undersøkelser og den veiledning som gjøres av dagens helsepersonell. Jeg tror at både kvinner og helsepersonell er tilfredse og føler seg trygg på den veiledning og den informasjon de får i forbindelse med ultralydundersøkelser i dag.

       Jeg vil spørre om det er slik at saksordfører og flertallet mener at det helsepersonell som i dag gir, og som gjennom lengre tid har gitt, veiledning og informasjon, ikke innehar tilstrekkelig kompetanse? Og hvis det er slik at dette skal endres, hva er det som konkret - for det fikk jeg ikke svar på, føler jeg - skal utgå av det som dagens helsepersonell gjør av undersøkelser, informasjon og veiledning?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg oppfatter at representanten Hildeng stiller et helt konkret spørsmål: Om jeg mener - andre i flertallet må svare for sin del - at det finnes helsepersonell som i dag gjennomfører ultralyd, som ikke har den nødvendige kompetansen til å gjennomføre det? Til det vil jeg svare et klart ja. Det finnes en rekke helsepersonell som i dag gjennomfører ultralydundersøkelser, som ikke burde ha gjort det i det hele tatt. Det har vært gjennomført ultralydundersøkelser i regi av allmennpraktikere i mange år i dette landet - jeg har selv gjennomført ultralydundersøkelser på et tidspunkt der teknologien var ny, og der man brukte den til f.eks å se om det var fosteraktivitet ved mistanke om en spontanabort. Til dels brukte vi ultralydundersøkelser til å se på tverrsnittet av hodet for å vurdere terminbestemmelse. Jeg tror jeg må si i ettertid at en del av de undersøkelsene vi gjennomførte den gang, burde vi ha overlatt til spesialist, og det burde ikke engang ha vært kjøpt inn sånt utstyr i allmennpraksis.

       Dessverre er dette tilfellet rundt omkring en del steder den dag i dag. Det betyr at man må sikre kvaliteten også ved den frivillige undersøkelsen, noe flertallet har slått fast. Det må selvsagt være slik at man ikke skaper en falsk trygghet hos den gravide og dens familie. Slik sett er det Britt Hildeng her sier, nemlig at kvinnen føler seg trygg, ikke noe mål på den reelle tryggheten. Det kan godt tenkes at mange føler seg trygge uten at den som gjennomfører undersøkelsen, nødvendigvis besitter kompetanse. Derfor gir flertallet uttrykk for to ting her: Det ene er at man må sikre en kvalitet på den undersøkelsen som skal skje ved mistanke om fosteravvik, som kvalitetsmessig er god nok. Det kan det da umulig være noe galt i? Skal vi ikke være opptatt av kvaliteten i helsevesenet? Det andre som flertallet påpeker, er at vi også må sikre kvaliteten ved den frivillige undersøkelsen. Én ting er at vi aksepterer at de som gjennomfører denne undersøkelsen pr. dato, inntil videre skal kunne gjøre det, men man må samtidig være opptatt av at den kvaliteten over tid blir bedre. Man kan godt gå inn i en diskusjon om ordbruk med hensyn til kvaliteten til helsepersonell, men vår oppgave er å sikre at den kvaliteten blir bedre på alle områder.

       Allerede i Det gamle testamentet ble mennesket advart mot kunnskapen - treet i Edens hage. Ikke spis av kunnskapens tre, formante Gud Adam - for i kunnskapen lå kimen til syndefallet. Når mennesket erobret kunnskap, mistet det sin uskyld. Men med kunnskapen kom også menneskets frigjøring og evne til å erobre naturen. Syndefallet innebar også at mennesket fikk evnen til å skille rett fra galt, ondt fra godt. Men menneskets frigjøring innebærer også et moralsk ansvar for dets handlinger, og dermed et ansvar for å bruke kunnskapen til menneskets beste.

       Regjeringen ønsker ut fra etiske vurderinger å legge seg på et føre var-prinsipp i forhold til denne kunnskapsutviklingen for å hindre sorteringssamfunnet.

       Regjeringens føre var-prinsipp blir konkretisert gjennom en rekke lovforbud som vil begrense vår kunnskapsutvikling på et felt som vil ha stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Men også det å avstå fra eller å holde tilbake kunnskap innebærer etiske dilemmaer, og kan forstås som overgrep overfor de mennesker som kunne vært hjulpet til et bedre liv.

       Vi er enig med Regjeringen i at genteknologien stiller oss overfor nye dilemmaer, og vi er ydmyke overfor at dette er vanskelige spørsmål. Men vi kan ikke gjennom forbud fri oss fra etiske dilemmaer. Disse må løses gjennom holdninger basert på humanistiske verdier og grunnleggende respekt for menneskeverdet og den enkeltes rett til et verdig liv.

       Redselen for sorteringssamfunnet beskrives, og misbruk av kunnskap kan virkeliggjøre et slikt scenario. Men meldingens totale fravær av spørsmål om utvikling av holdninger og praksis i forhold til funksjonshemmede blir for meg et tankekors. Funksjonshemmede i dag møter daglig diskriminering og systematisk utestenging fra deltakelse i samfunnet fordi det ikke blir lagt til rette for det, eller gjort mulig. I sin praksis blir dette et element i holdningsskaping som vi alle burde føle et ansvar for å gjøre noe med. Gjennom bioteknologien stilles vi overfor valgmuligheter vi aldri før har hatt. Regjeringen løser dette i stor utstrekning gjennom en forbudslinje. Imidlertid har disse valgene så store konsekvenser for alle at valgene ikke kan gjøres av forskere, politikere eller politiske flertallskonstellasjoner alene.

       Valgene må treffes i åpenhet og i dialog. De må være basert på bredt aksepterte verdier og spilleregler samt innsikt og forståelse av teknologiens både muligheter og risiki. Det grunnleggende må være at bioteknologi skal anvendes til det beste for mennesker og samfunn og den levende natur.

       Det er knyttet store forventninger til fremtidens muligheter for genterapi. Foreløpig er bruken på et utprøvende stadium. Forskningen er imidlertid intens over hele verden, og forhåpningene til hva det kan bety, er store, og en ser muligheter for å behandle uhelbredelige sykdommer, som f.eks. Parkinson og Alzheimer.

       Tilnærmingen til disse behandlingsmuligheter baserer seg på stamcelleforskning. Stamcellelinjer kan utvikles på grunnlag av adulte stamceller, på grunnlag av befruktede egg og på grunnlag av somatisk kjernetransplantasjon.

       Regjeringen foreslår forbud på så vel forskning på befruktet egg som på terapeutisk kloning. Arbeiderpartiet går imot slike forbud, og mener at vi, i likhet med de fleste andre land, må stimulere denne forskningen som skal kunne gi muligheter til å helbrede alvorlige sykdommer.

       Regjeringspartienes forbudslinje, forstår jeg, er basert på en holdning om at livet starter ved unnfangelsen, og at det befruktede egget har sitt eget menneskeved. Allikevel administrerer Kristelig Folkeparti dagens abortlovgivning, og har gjennom mange år akseptert destruksjon av overtallige egg. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet at hvert enkelt menneske er unikt og uerstattelig. Mennesket kan aldri betraktes som et middel. Mennesket er et mål i seg selv, og kan aldri tillegges ulik verdi uansett individenes varierende egenskaper.

       Spørsmålet blir så: Når oppstår det menneskelige liv, og når i utviklingen av mennesket inntreffer den tilstanden som gir oss objektiv beskyttelse som individ og menneske? Jeg vil hevde at det er en forskjell på et befruktet egg - et embryo, en celleklump - og et født menneske. Vi har også en tradisjon for ikke å betrakte et befruktet egg som et nytt liv med krav på objektiv rettsbeskyttelse, siden vi gjennom mange år har destruert overtallige befruktede egg.

       For oss framstår forbud mot forskning på befruktet egg som problematisk dobbeltmoral, i og med at vi bruker resultatene av slik forskning fra andre land. Hadde vi ikke tatt denne forskningen i bruk, kunne vi heller ikke ha hjulpet kvinner som søker hjelp for sin eller mannens manglende evne til reproduksjon. Det må også være et tankekors at samtidig som vi vil si ja til de mulighetene stamcelleforskningen åpner for å gi levende mennesker et bedre liv, skal vi forby forskning som kan lede oss dit.

       Arbeiderpartiet går i likhet med Bioteknologinemndas flertall inn for at det skal åpnes for forskning på befruktet egg. Vi går også inn for somatisk kjernetransplantasjon, eller det som noe mer tendensiøst kalles terapeutisk kloning.

       I de senere år har vi utviklet tilbud om behandling av ufrivillig barnløshet. Ufrivillig barnløshet er en sykdom, en funksjonsdefekt eller en følgetilstand etter en sykdom - noe som en mener rammer 10-15 % av den unge befolkningen. Det er derfor av stor betydning at Norge har tilfredsstillende behandlingsmuligheter for dette. Imidlertid har Norge meget strenge regler for slik behandling, noe som fører til at metoder som tilbys i andre land, ikke er en del av det norske behandlingstilbudet. Disse restriksjonene oppleves som urimelige, men opplevelsen av urimelighet kan også bidra til å undergrave norske lover og regler ved at ufrivillig barnløse reiser til utlandet for å få behandling der.

       Arbeiderpartiet går inn for å godkjenne mikroinjeksjon som tilbud til ufrivillig barnløse, og peker på at ca en tredjedel av barn født etter assistert befruktning, er et resultat av denne metoden. Vi mener også - i likhet med Lægeforeningen - at mikroinjeksjon kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler bør tillates, slik det også er i våre naboland. Det er et poeng i denne sammenheng at behov for sæd vil minske, og at mange menn med tette sædledere vil kunne bli fedre.

       Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde et reelt tilbud om assistert befruktning, og ser mulighetene for det som små dersom en ikke viderefører anonymitetsprinsippet i forbindelse med sæddonasjon. Vi har selv ikke klart å etablere egen sædbank og importerer derfor sæd fra Danmark. Der gjelder anonymitetsprinsippet, og vi er redd for at opphevelsen av dette vil stoppe denne importen og dermed drastisk redusere tilbud om behandling av ufrivillig barnløse.

       Opphevelse av anonymiteten begrunnes ut fra barnets rettigheter. Rettigheter og hva som er barnets beste, er ikke noe som eksisterer uavhengig av tid og sted, men er et produkt av sosiale prosesser. Barns primære relasjoner består først og fremst av de omsorgspersoner som omgir dem. Det er gjennom slike relasjoner at deres identitet skapes. Det er derfor vanskelig å hevde at de mest betydningsfulle andre avsløres gjennom genene.

       Eggdonasjon er tillatt i de fleste europeiske land, og det er en kjent behandling for barnløse. Arbeiderpartiet mener at eggdonasjon og sæddonasjon bør behandles likt, og viser til at eggdonasjon er å hjelpe kvinner som ikke selv er befruktningsdyktige, eller som er bærere av alvorlige arvelige sykdommer. Arbeiderpartiet vil derfor at det på bestemte vilkår åpnes for eggdonasjon. Arbeiderpartiet er videre enig i at nedfrysningstiden på befruktet egg utvides til fem år, og at det åpnes for forskning på ubefruktede egg.

       Arbeiderpartiet er videre enig med Regjeringen i å opprettholde dagens regulering av preimplantasjonsdiagnostikk i bioteknologiloven kapittel 4, og mener samtidig at kunnskapsfeltet på dette området bør styrkes.

       Regjeringen foreslår innstramninger i mulighetene for å få ultralydundersøkelser ved graviditet. Gravide er tilfreds med dagens praksis når det gjelder ultralyd, og ser det som en trygghetsskapende faktor. Regjeringens forslag til innstramninger med hensyn til informasjon om de funn som gjøres, vil kunne skape usikkerhet og unødvendig dramatikk for den gravide.

       Etter vår forståelse har det helsepersonell som i dag gjennomfører screeningundersøkelser, også kompetanse til å kunne vurdere eventuelle fosteravvik. Dersom slike foreligger, vil de også være i stand til å gi den gravide og hennes pårørende adekvat informasjon om de medisinske konsekvensene av de funn som gjøres, og vil også kunne vurdere hvorvidt vedkommende bør henvises til annen instans med spesialkompetanse på området eller la den videre behandling skje der primærdiagnosen ble stilt.

       Regjeringen er redd for konsekvensene av fosterdiagnostikk og tidlig kunnskap om fosteret. Igjen er det grunn til å peke på at kunnskap kan brukes og misbrukes. Det er derfor viktig å understreke at målet med all fostermedisin er å diagnostisere tilstander med tanke på å kurere eller helbrede en sykdomstilstand der det er mulig.

       Kunnskapen om eventuelle avvik er av betydning for å kunne forberede foreldre og helsepersonell som skal ta hånd om den nyfødte. På den måten kan fosterdiagnostikken gjøre prognosen for barnet og den fødende bedre enn den ville vært uten denne kunnskapen.

       Beate Heieren Hundhammer (H) : Arbeiderpartiet går inn for å tillate eggdonasjon. Det er bred aksept blant de fleste for å hjelpe en kvinne til å bære frem sitt eget barn. Eggdonasjon vil gjøre det å være gravid og føde til et mål i seg selv. På denne bakgrunn kan det være naturlig å spørre om Arbeiderpartiet mener at samfunnet har like stort ansvar for å hjelpe en kvinne til å bli gravid og føde, som å hjelpe henne til å få et eget barn.

       Som et alternativ til eggdonasjon går Arbeiderpartiet også inn for transplantasjon av eggstokkvev. Det kan gjøres ved å fjerne eggstokk fra en levende kvinne eller fra en død eller døende kvinne. Begge deler stiller en rekke etiske spørsmål.

       Hvilke av disse to alternativ ser Arbeiderpartiet for seg - eller går de inn for begge? Hvilke betraktninger gjør Arbeiderpartiet seg rundt at friske kvinner skal donere bort en eggstokk, med de fysiske endringer som det vil medføre? Og ved transplantasjon fra en død kvinne: Hvilke tanker gjør Arbeiderpartiet seg rundt den problemstilling at den biologiske mor er død ved unnfangelse av et nytt liv?

Britt Hildeng (A) : Arbeiderpartiet ser det som et mål å hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse og som er ufruktbare. Vi ser dette som en sykdom - det kan være en konsekvens av en sykdom - og i så måte føler vi at når vi har kunnskapen, har faktisk samfunnet og vårt helsevesen et ansvar for å gi disse kvinnene en behandling.

       Vi har lenge hjulpet menn som ikke har vært befruktningsdyktige, gjennom å akseptere sæddonasjon. Arbeiderpartiet ser ikke de prinsipielle forskjellene mellom eggdonasjon og sæddonasjon, og mener at også menn som er gift med kvinner som ikke er befruktningsdyktige, skal ha muligheter for å bli biologisk far til eget barn når det er mulig.

       Når det gjelder spørsmålet om biologisk mor, er det selvfølgelig en diskusjon om hva som er det viktige. Når et egg implanteres og vokser i en mor, er det klart at en vil få et spesielt forhold til det barnet som vokser i en, og det vil selvfølgelig også bety at en i enda sterkere utstrekning føler et sosialt ansvar for det barnet som vokser opp. (Presidenten klubber.)

       De avveiningene som skal gjøres, hvorvidt det er genene, biologien, eller om det er det sosiale sikkerhetsnettet rundt et barn som er det viktige, (presidenten klubber) er det tydeligvis ulike vurderinger av, og kanskje er det i bunn og grunn et eksistensielt spørsmål.

       Arbeiderpartiet skriver i sine merknader i innstillingen følgende:

       « Disse medlemmer er av den oppfatning at den lange praksis med anonyme sædgivere ikke har ført til problemer for dem som er født ved denne metoden. »

       Mitt spørsmål til representanten Britt Hildeng er da: Kan Arbeiderpartiet dokumentere det som her er skrevet inn i merknaden, eller er det bare synsing? Personlig kjenner jeg i hvert fall to par hvor tilfellet har vært problematisk, med ganske alvorlige mentale forstyrrelser fordi barna ikke har kunnet finne tilbake til sitt biologiske opphav.

Britt Hildeng (A) : Representanten spør om dokumentasjon av at det ikke har ført til noen problemer. En kan i hvert fall erfare at når det gjelder de barna som har vokst opp etter assistert befruktning, er det ikke noen motsatt dokumentasjon, noen dokumentasjon om at de ikke har greid seg bra.

       Som jeg sa i mitt innlegg, tror jeg vi skal ha som utgangspunkt at begge syn ønsker barnets beste. Men det er en diskusjon om hva som er barnets beste. Nå ble jo dette med sæddonasjon også prøvd inn for FN av Barneombudet her i Norge. Men FN kunne ikke gi noe svar på hva som var barnets beste. Og jeg tror faktisk vi må leve med de avveiningene. Men jeg tror som sagt at når vi ønsker å opprettholde anonymiteten, er det ut fra at vi ønsker et reelt tilbud til de som er ufrivillig barnløse. Dernest er det vår mening at barnets beste er knyttet til oppvekstvilkår, den tryggheten de føler når de vokser opp. Jeg tror kanskje spørsmålet om ikke-anonymitet eller spørsmålet om åpenhet kanskje kunne bringe inn en ny utrygghet, en annen type utrygghet i forhold til barnet som det ikke er sikkert er til barnets beste.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det er greit å diskutere reell uenighet der hvor den er, og få klargjort de ulike partienes standpunkter. Men jeg merker meg at en del av merknadene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er merknader der man kan diskutere om uenigheten er reell.

       Jeg har lyst til å sitere to av de merknadene. I den ene står det:

       « Disse medlemmer er også sterkt uenig i at utviklingsfeil som påvises på fosteret før 12. svangerskapsuke, ikke skal meddeles kvinnen. »

       Jeg vil stille Britt Hildeng et helt konkret spørsmål i forhold til den merknaden: Hvor finner Britt Hildeng at flertallet uttrykker at funn som gjøres før, ikke skal meddeles, hvis vi da ser bort fra det med kjønn, som jo regjeringen Harlem Brundtland selv foreslo i 1994? Det er det ene. Det andre man skriver er:

       « Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at ultralyd ikke må forbys som en metode for avdekking av feil hos fosteret. »

       Hvor i flertallets merknader finner Britt Hildeng at flertallet vil forby ultralyd som metode? Dette er helt konkrete spørsmål som det må være mulig å svare på.

       Den tredje problemstillingen er

       « Disse medlemmer finner det meningsløst at bruk av ultralyd over et visst antall skal straffes med takstøkning. »

       En takstøkning innebærer at man får bedre betalt for en undersøkelse, så det er en merkelig form for straff. Men jeg vil spørre Britt Hildeng hvor man i flertallets merknader finner at begrepet « takstøkning » er brukt, og spesielt at det skulle økes?

Britt Hildeng (A) : Som flertall, så mindretall! Som flertallet har mindretallet tatt utgangspunkt i den meldingen som foreligger. Her går det bl.a fram at man ønsker å øke betalingen dersom en har flere ultralydundersøkelser i graviditeten. Det er utgangspunktet. Hvis flertallet er av den oppfatning, er det vanskelig å se hvorfor flertallet ikke har vært med på de merknadene som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gitt.

       Det samme i forhold til de andre. De merknadene som saksordfører her refererte, ble gitt på bakgrunn av tolkninger av den innstramningen som vi mener å lese i meldingen fra Regjeringen. Hvis flertallet her ikke synes å lese de innstramningene, er det vanskelig å forstå hvorfor de da ikke har vært med på de merknadene som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har kommet med.

       Bent Høie (H) : Retten til liv er grunnleggende. Høyre mener at menneskelivet har en ukrenkelig egenverdi. Menneskelivet kan ikke vurderes i forhold til andre mål. Lovgivningen og medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets begynnelse, opprettholdelse og livsprosess vil stadig endre seg, men for Høyre skal det være etikken som setter grenser for bruken av teknologien, ikke omvendt.

       Her går to av hovedskillene i debatten - for det første menneskesynet og viljen til å sette etiske grenser for teknologien. Flertallet legger til grunn at ingen individer skal reduseres til et middel for andre individer, siden hvert liv er et mål i seg selv. Mindretallet setter etter min oppfatning samfunnets mål om å behandle syke mennesker foran på en slik måte at et liv kun kan bli redusert til et middel, ikke et mål i seg selv.

       Flertallet legger for det andre til grunn at en gjennom en åpen og demokratisk prosess setter de etiske grensene for forskningen. Norge må på et selvstendig grunnlag ta denne debatten. Så må vi selvfølgelig arbeide for et internasjonalt regelverk som i størst mulig grad følger opp dette.

       Mindretallet mener også at det må settes etiske grenser, men sier i sin merknad:

       « ... Norge bør ikke være så restriktiv at den hemmer utviklingen i våre fagmiljø og dermed reduserer muligheten for de behandlingstilbud teknologien kan gi til egne borgere med alvorlige lidelser. »

       Men da er det absolutt grunn til å stille spørsmål om ikke et slikt utgangspunkt fører til at alle etiske grenser for forskningen vil bli overlatt til avveininger i det lukkede rom og til forskerne selv. Det vil alltid være noen land som ikke setter grenser, eller som flytter grensene i takt med den teknologiske utviklingen. Det betyr at det mest liberale landet til enhver tid skal få lov til å sette grensene, og flytte dem.

       Flertallet sier klart ja til å videreføre forbudet mot forskning på befruktede egg. Et befruktet egg er en spire til menneskeliv. Det inneholder alle egenskaper som skal til for å bli et nytt menneske. Det er ikke bare i den kristne tro at mennesket har en verdi ut over en ren nytteverdi. Også i en humanistisk tradisjon tillegges mennesket en egenverdi som er ukrenkelig. Ved å ta i bruk befruktede egg i forskningen gis disse kun en verdi som nytte for andre. Derfor vil forslaget om å åpne for forskning på befruktede egg være en radikal instrumentalisering av menneskeverdet til det påbegynte liv.

       Det forundrer meg at mindretallet ikke ser at dette forbudet faktisk står seg bedre i dag enn det gjorde da det ble innført. Den gang trodde en at forskningen først og fremst ville lykkes ved å forske på stamceller fra befruktede egg. Imidlertid har en i det siste sett at gjennombruddene først kommer på forskning på adulte stamceller. Dermed har det etiske dilemmaet i avveiningen mellom hensynet til det befruktede egget og muligheten til å behandle et sykt menneske økt. Vi vet i dag at det finnes et alternativ som ikke krever de samme etiske avveiningene. Derfor er det gledelig at Regjeringen allerede har begynt å satse på denne type forskning og vil følge opp dette videre. Her har Norge mulighet til å vise at det går an å ligge i forkant, både i form av en klar etisk lovgivning og satsing på en fremtidsrettet medisinsk forskning.

       Terapeutisk kloning er ikke regulert med lov i Norge i dag. Terapeutisk kloning vil bety at pasienten f.eks kan få friske celler av sin nyproduserte eneggede tvilling. I fremtiden kan en kanskje på denne måten behandle alvorlige sykdommer som Parkinson og Alzheimer. Men Regjeringen har foreslått å etablere et forbud mot dette i bioteknologiloven. En rekke andre land, som f.eks. Storbritannia, har åpnet for dette. Terapeutisk kloning vil innebære at en skaper en spire til liv ut fra en ren nyttevurdering, men også at en starter på en prosess som kan føre til kloning av allerede fødte individer, reproduktiv kloning. I Norge anbefaler Lekfolkpanelet enstemmig ikke å tillate terapeutisk kloning.

       På Internett tilbyr allerede Clonaid.com menneskelig kloning. « To order now » er en av pekerne på siden. Forskningsdirektøren i selskapet sier: Hvem ville i dag bli opprørt over tanken på å bringe tilbake til livet et 10 måneder gammelt barn som døde på grunn av et uhell? Teknologien gjør det mulig, foreldrene ønsker det.

       Det viser at med den tilnærmingen mindretallet har f.eks i forhold til terapeutisk kloning, raskt føres opp i nye problemstillinger som også mindretallet tar klart avstand fra. Men forskningsdirektørens argumenter er de samme: Teknologien tillater det, enkeltmennesker mener det vil lindre deres smerter.

       I bioteknologiloven berøres ofte problemstillingen det ufødte livs og barns rettigheter opp mot deres foreldres behov og ønsker. Som utgangspunkt i et liberalt samfunn kan vi si at foreldre og kommende foreldre som regel vil gjøre valg som er til det beste for seg og sin familie. Men vi ser også i sterkere grad at teknologien åpner for at det voksne mennesket kan foreta valg som får store konsekvenser for det ufødte liv, ut fra et egoistisk hensyn eller en faglig prestisje, som når en kvinne på 58 år lar seg behandle for å blir gravid.

       I så måte blir det i dagens Vårt Land referert til tidligere helseminister Werner Christie som meget klokt har sagt: I mange samtaler kommer det opp at våre kommende medmennesker ikke kommer til orde. De må ha hjelp fra oss her og nå til å komme til orde.

       Hvis jeg skal se etter en rettesnor som dagens helseminister har brukt i arbeidet med denne saken, må det være akkurat dette: I meldingen har han latt våre kommende medmennesker komme til orde.

       Werner Christies uttalelse kom i forbindelse med at han har tvilt seg fram til at han er enig med Regjeringen i å oppheve sæddonors anonymitet. Dette er et standpunkt som nå støttes av alle partier, med unntak av Arbeiderpartiet.

       Det er lett å tenke at dette vil føre til at det blir vanskelig å få donorer til å stille opp og dermed gjøre det vanskeligere for det barnløse paret. Med hvilken rett fjerner samfunnet barnets mulighet til å få denne informasjonen hvis de selv ønsker det? Vi vet av erfaring, spesielt fra adoptivbarn, at behovet for å finne sine røtter, sitt biologiske opphav, er et grunnlegende behov for mennesket. Det er et klart uttrykk for at vi ikke ser på oss selv bare som individer, men også som et resultat av en sammenheng som er større enn oss selv.

       Utfordringen med å få tak i donorer må vi møte offensivt, bl.a ved å samarbeide med de landene som har samme regelverk som oss selv.

       Fordi alt menneskelig liv har samme menneskeverd, uavhengig av kjennetegn og egenskaper, mener Høyre at lovregler må utformes slik at sortering av menneskelig liv ut fra egenskaper ikke skal forekomme. Denne stortingsmeldingen er et viktig bidrag til å forberede oss mot et økt press i retning av et sorteringssamfunn. Lovgivningen må ligge i forkant av den teknologiske utviklingen.

       Preimplantasjonsdiagnostikk, eller analyse av det befruktede eggets egenskaper, er i dag forbudt i Norge gjennom forbudet mot forskning på befruktede egg. Flertallet ber Regjeringen i odelstingsproposisjonen komme tilbake med en ytterligere presisering av dette forbudet. Det er en metode som en argumenterer for, gjennom et ønske om å sortere ut egg med sykdommer som ikke er forenlig med liv. Men idet en åpner opp for dette, vil en straks få diskusjonen om hvor denne grensen går. Er kvinnen bærer av en alvorlig, arvelig kjønnsbundet sykdom, er det i dag adgang til gjennom kombinasjon av kunstig inseminasjon og behandling av sæd å sikre at barnet blir ei jente. Dette er fullt ut tillatt i Norge i dag.

       Kartlegging av genetiske forhold som gir økt sykdomsrisiko, vil medføre etiske problemer når det gjelder hvem som skal ha tilgang til slik informasjon. Høyre vil at den enkelte skal ha rett til å få adgang til, så vel som til å slippe å få, informasjon om egen genetisk disposisjon for sykdommer. I innstillingen tar dagens flertall en omkamp på spørsmålet om oppsøkende genetisk virksomhet. Dette er et prinsipielt standpunkt, hvor flertallspartiene ikke har behov for en evaluering. I høringen til forskriften har Bioteknologinemnda, Statens råd for funksjonshemmede, De nasjonale forskningsetiske komiteer og Datatilsynet påpekt at de var imot lovgivningen som det daværende Odelstinget gikk inn for. Dette er etter vår vurdering god nok grunn til å be Regjeringen allerede nå komme tilbake med en lovendring.

       Dagens debatt er etter min oppfatning et bevis på at politikken kan ligge i forkant av utviklingen. Den er også et bevis på at samfunnet er i stand til å ta politiske og etiske debatter på områder som er så kompliserte at en kanskje skulle tro at det var vanskelig. Ikke minst har Bioteknologinemnda en del av æren for muligheten til å ta denne debatten. I så måte gir dagens debatt grunn til optimisme på samfunnsdebattens vegne.

       Jeg vil avslutningsvis takke saksordfører Olav Gunnar Ballo for en utmerket jobb. Han har i innstillingen med egne ord gjort vanskelige problemstillinger mer tilgjengelige, ikke minst for oss under arbeidet, men også for dem som skal lese den i etterkant.

Bent Høie (H) : Når det gjelder det første spørsmålet, vil representanten Beate Heieren Hundhammer svare godt på det i sitt innlegg, så jeg hopper over det. De to andre spørsmålene vil jeg prøve å gi et bedre svar på.

       Når det gjelder forskning på overtallige befruktede egg, er det etter min oppfatning helt riktig at destruering av overtallige befruktede egg er et etisk dilemma, og derfor bør vi også legge til rette for at det blir færrest mulig overtallige befruktede egg for å redusere det dilemmaet. For det andre er det etter min oppfatning slik at hvis en starter forskning på disse befruktede eggene, vil det etiske dilemmaet øke.

       Når det gjelder spørsmålet om abortloven, mener jeg at det ikke er en relevant innvending. Abortloven sier ikke at fosteret før 12. uke ikke har en egenverdi. Den sier derimot at kvinnens situasjon kan være så vanskelig at det finnes moralske og forsvarlige grunner til å ta abort. Derfor har Stortinget i abortloven valgt å gi kvinnen selv mulighet til å foreta denne avveiningen, en avveining som jeg tror ikke er enkel, nettopp fordi kvinnen har en oppfatning av fosterets egenverdi. Mindretallet i komiteen trekker privatiseringen av denne vanskelige avveiningen til det spesielle standpunkt at denne spiren til liv i andre sammenhenger ikke har en egenverdi, og dermed kan reduseres til et middel for andre. Det er selvsagt en etisk kortslutning. Men da må det være lov til spørre replikanten tilbake: Mener han dermed også at denne spiren til liv skal fratas arverett, som den har i dagens lovgivning, f.eks ved fordeling av farsarven?

       Med adresse direkte til helseministeren vil jeg innledningsvis personlig få lov å gi uttrykk for at St.meld.nr.14 var faglig vanskelig tilgjengelig for en ikke-fagperson. Gen- og bioteknologien er komplisert og vanskelig i seg selv. Det burde derfor vært mulig å fremlegge meldingen på en noe mer folkelig, forståelig måte for politikerne på Stortinget, hvor de aller fleste ikke er medisinske fagpersoner. Det kan neppe være forsvarlig å kreve at Stortinget skal ta standpunkt til metoder og teknikker i denne teknologien en knapt skjønner innholdet i og rekkevidden av. I så måte har saksordfører, som også er lege, vært til stor hjelp for komiteen når det gjelder å folkeliggjøre enkelte spesifikke ting i meldingen. Et fundamentalistisk føre var-prinsipp vil på sikt hemme forskning og medisinsk-teknisk utvikling på dette feltet, noe som igjen hindrer at norske pasienter får de resultatene som denne teknologien kan frembringe.

       Et sentralt element i stortingsmeldingens verdigrunnlag er vektlegging av menneskeverdet. Den relativt beskjedne vektleggingen av autonomi harmonerer imidlertid ikke helt med vektleggingen av menneskeverdet som normativt grunnlag og avviker bl.a fra Helsinkideklarasjonen, der hensynet til det enkelte menneske rangerer klart foran hensynet til samfunnet.

       Meldingen og flertallsinnstillingen legger grunnlaget for en senere bebudet lovproposisjon hvor den nåværende bioteknologilov skal evalueres og revideres. Slik jeg ser det, vil den foreliggende innstilling føre til en betydelig innstramming av den nåværende bioteknologilov, som kanskje blir en av de mest restriktive lover i hele Europa. Det overrasker meg ikke at en helseminister fra Kristelig Folkeparti med sitt spesielle abortsyn legger opp til en restriktiv lovgivning både når det gjelder forskning på befruktede egg, kunstig befruktning, fosterdiagnostikk og genterapi. Jeg respekterer faktisk det, selv om jeg er svært uenig på flere områder. Mer forundret er jeg imidlertid over at Sosialistisk Venstreparti inngår i flertallsinnstillingen, et parti med et meget liberalt abortsyn, der kvinnen alene bestemmer fosterets skjebne frem til 12. svangerskapsuke. Meldingen og innstillingen mener jeg faktisk er et forsøk på en omkamp på abortlovgivningen. Føre var-prinsippet kan være fornuftig, men i den foreliggende stortingsmelding er dette prinsippet trukket for langt, hvis en senere lovgivning skal ta hensyn til det som står i flertallsinnstillingen om forskning. Jeg tenker her i særlig grad på forbudet mot forskning på befruktede egg og terapeutisk kloning for fremskaffelse av stamceller til dyrking av vevceller og gentesting på fødte mennesker og nødvendig informasjon rundt dette.

       Enkeltmenneskets etiske ståsted vil være foranderlig. Det gjelder også den etiske standpunkttagen til gen- og bioteknologien. Stortinget har overfor enkeltborgere i dette land et ansvar for å tilrettelegge for forskning og medisinsk-teknisk utvikling. Dette ansvar gjelder også i forhold til den nye teknologien og den mulighet denne teknologien kan gi både når det gjelder forebygging og behandling av alvorlige lidelser.

       Fremskrittspartiet har på en rekke områder i stortingsmeldingen kommet til andre konklusjoner enn hva flertallet har gjort. Dette fordi Fremskrittspartiet i utgangspunktet har et positivt syn på den nye teknologien. Vi ser muligheter denne teknologien kan gi menneskene, men vi er også oppmerksom på at teknologien kan misbrukes. Det er viktig både for debatten her og for selve saken at vi som stortingsrepresentanter har respekt for hverandres ulike syn på de problemstillinger som er trukket opp i meldingen.

       Fremskrittspartiet er enig i at tilbudet om kunstig befruktning i og utenfor livmoren kun skal tilbys ektepar og samboere med et relativt stabilt forhold. Fremskrittspartiet er også enig i at det fortsatt skal være forbud mot eggdonasjon, dette av hensyn til barnets identitet. Fremskrittspartiet er også enig i at sædgivers anonymitet skal oppheves, og endelig er partiet enig i at det ikke skal være tillatt å transplantere organer som produserer kjønnsceller, fra en person til en annen, idet man da legger opp til å endre arveanlegget.

       Fremskrittspartiet mener at mikroinjeksjon kombinert med uthenting av sædceller fra bitestikkel og testikkel bør godkjennes som vanlig behandlingsform. Det samme standpunktet tar partiet til modning av ubefruktede egg utenfor kroppen, den såkalte IVM-metoden. Metodene er i bruk i flere europeiske land uten at en har nok sikker dokumentasjon på at disse teknikker gir skader på barnet. Fremskrittspartiet mener også at det bør være tillatt å fryse ned eggstoffvev i det øyemed å redde kvinnens forplantningsevne ved sykdom, på linje med at menn får frosset ned sæd ved ulike kreftsykdommer.

       Det er etter Fremskrittspartiets mening unødig og meningsløst byråkrati å forlange skriftlig samtykke for hvert forsøk ved kunstig befruktning i tilfeller hvor partnerforholdet ikke er endret.

       Både meldingen og flertallsinnstillingen er særlig restriktiv i forhold til fosterdiagnostikk og preimplantasjonsteknikk. Istedenfor en innstramming burde den nye lovgivningen gått inn for en liberalisering av fosterdiagnostikken, eksempelvis ved å sette ned aldersgrensen for fostervannsprøve fra 38 år til 35 år. En betydelig innstramming i fosterdiagnostikken vil det da også være om den kommende lovproposisjon skulle følge flertallet i Bioteknologinemnda, som uttaler at fosterdiagnostikk bare bør tillates når det kan gi mulighet for behandling av foster eller i forbindelse med påvisning av tilstander som er uforenlig med liv. Det er for øvrig en merkelig uttalelse fra Bioteknologinemnda. Hvordan kan en få disse opplysningene hvis en ikke tillater forskning på fosteret?

       Fremskrittspartiet er også særdeles bekymret over den restriktive holdingen meldingen legger opp til, og som flertallet følger opp, når det gjelder ultralydundersøkelse før 12. svangerskapsuke. Fremskrittspartiet avviser denne innskrenkningen i bruk av ultralyd ved svangerskapskontroller og begrunner dette med at det må være en fordel for kvinnen å få informasjon om fosterets tilstand så tidlig som mulig i svangerskapet for å kunne treffe det riktige valg i forhold til abort.

       Bekymringen for at genetisk fosterdiagnostikk skal føre til endringer i synet på menneskeverdet, har vært diskutert i Norge de siste 30 år. Det er så langt ikke dokumentert at den fosterdiagnostikk som har vært utført i Norge, har gitt denne negative effekten, eksempelvis har funksjonshemmedes rettigheter aldri stått sterkere i Norge enn nettopp i dag. I denne sammenheng vil jeg også påpeke at kvinnens og familiens menneskeverd også må tillegges vekt i sammenheng med en diskusjon om genetisk fosterdiagnostikk. I særlig grad synes jeg at menneskeverdet til kvinnen overhodet ikke vektlegges når meldingen og flertallet her legger opp til et forbud mot forskning på befruktede egg, noe som gjør preimplantasjonsdiagnostikken umulig, og en kan derfor risikere at befruktede egg med en dominant sykdomsfaktor for fosteret som er uforenlig med liv, implanteres i livmoren og dermed påfører kvinnen og familien stor belastning, som kunne vært unngått om man hadde tillatt denne teknikken. Har flertallet ingen moralske skrupler i denne sammenheng? Fremskrittspartiet mener både av hensyn til fosteret og kvinnen at det bør etableres en fagkompetanse for preimplantasjonsdiagnostikk ett eller flere steder i Norge.

       Genetiske undersøkelser etter fødselen blir mer og mer aktuelt også i vårt land. Når det gjelder oppbevaring og behandling av genetiske resultater, mener Fremskrittspartiet at disse må behandles på samme måte som andre medisinske undersøkelser, og en trenger ikke noen ekstra lovgivning i så måte. Medisinske undersøkelser generelt er underlagt streng taushetsplikt, og det samme vil selvfølgelig bli tilfellet for genetiske undersøkelser og resultater.

       Når det gjelder genetiske undersøkelser som nødvendiggjør informasjon til nærmeste familie ved påvist disposisjon for alvorlig arvelig sykdom, ble dette regulert i 1999 i § 6 i den nåværende lov om bioteknologi, og den skal evalueres etter en femårsperiode, dvs. i 2005. Flertallets forsøk på omkamp på lovendringen fra 1999 avviser Fremskrittspartiet kontant, og det bør også helseministeren gjøre. Retten til å vite må gå foran retten til ikke å vite i denne sammenheng. Fremskrittspartiet er selvfølgelig enig i at genetiske opplysninger ikke skal være tillatt utlevert til forsikringsselskaper og finansinstitusjoner, og heller ikke til arbeidsgivere uten pasientens samtykke.

       Fremskrittspartiet er også enig i at genterapi så langt ikke har gitt de forventede resultater. En bør likevel ikke legge opp til en lovgivning som forhindrer slik terapi om utviklingen på kort eller lengre sikt skulle bli allment brukt. Jeg er ikke enig med Regjeringen og flertallet i at genterapi kun kan utføres ved alvorlig sykdom uten at alvorlig sykdom er nærmere definert. Slik jeg ser det, kan også alvorlig sykdom defineres som sterkt redusert livskvalitet som er kronisk. For disse pasientene er også eksperimentell behandling viktig og kan ha en positiv virkning på pasientenes livsmot, velvære og mentale tilstand.

       Fremskrittspartiet mener at rollen til den nåværende bioteknologinemnd bør vurderes grundig. Hvilken funksjon, hvilken avgjørelsesmyndighet skal nemnda ha i spesifikke faglig-etiske spørsmål? Bioteknologinemnda bør etter Fremskrittspartiets mening høres i enhver sak innen gen- og bioteknologi før den legges frem for Stortinget. Én endring bør i alle fall etter Fremskrittspartiets mening foretas, nemlig at Bioteknologinemnda fritt og selvstendig kan møte til høring i sosialkomiteen i enhver sak der denne problematikken diskuteres og behandles. Skjer det ikke noe med Bioteknologinemndas myndighets- og ansvarsområde, mener Fremskrittspartiet faktisk at en bør vurdere å legge ned hele nemnda og overføre dens arbeidsområde til et annet offentlig faglig organ.

       Til slutt tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

       Gunn Olsen (A) : Fremskrittspartiet ved representanten Alvheim har vist et prisverdig engasjement overfor ufrivillig barnløse i saken om kunstig befruktning. Men så synes jeg det stopper litt opp. Fremskrittspartiet er for mikroinjeksjon av sæd i egg, men er ikke for eggdonasjon, og er for anonyme sædgivere. Mener ikke representanten Alvheim at dette vil føre til at det blir vanskeligere å bli far uten å være biologisk far, og at det nå kan bli helt umulig å få sædgivere? Synes representanten Alvheim at det på en måte er helt greit for en familie når barna til den anonyme sædgiveren, som etter hvert sjøl kanskje har blitt familiefar, står på trappa etter 16 år for å kreve genkartet til sin biologiske fars familie? Tror representanten Alvheim at det bare er til det gode for barnet, eller for den 16-åringen, at man da f.eks finner ut at far har en alvorlig mental forstyrrelse, slik representanten sjøl bruker som et eksempel?

John I Alvheim (FrP) : Skrekkeksemplet med den 58-årige norske kvinnen som nå har blitt gravid ved hjelp av eggdonasjon, burde gi oss noe å tenke over alle sammen. Der settes foreldrenes egoisme i høysetet, og barnets beste kommer langt, langt nede. Som foreldre forstår vi kanskje dette mye bedre enn om vi ikke hadde vært foreldre. Det må være ett holdepunkt i livet for et barn som fødes til verden, nemlig at man har sin biologiske mor intakt.

       Så er det jo ikke riktig som representanten Gunn Olsen sier, at barnet kan « kreve » noe av sæddonor. Det kan ikke kreve noe som helst. Det eneste man har krav på, er å få vite hvem vedkommende er. Donoren har ingen forpliktelse overfor dette barnet overhodet. Det mentale problemet oppe i dette gjelder for mange av de barna som er født på denne måten i dag, og som ikke har muligheter til å finne frem til sitt biologiske opphav. Der er det til dels alvorlige mentale problemer i enkelte hjem rundt omkring i vårt land.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) : Teknologien blir stadig mer finmasket, og vi får etter hvert flere muligheter til å avdekke stadig flere funksjonshemninger eller avvik. Hvordan kan vi i framtida med full rett fortsatt kunne kalle oss et humant samfunn dersom vi velger bort menneskebarn som er litt annerledes?

       Fremskrittspartiet kritiserer Regjeringa for å føre en restriktiv linje for bruk av ultralydundersøkelse under svangerskap. Høyre og regjeringspartiene ønsker ikke å bidra til å skape et sorteringssamfunn. Som politikere har vi et ansvar for å skape et samfunn som stadig utfordrer oss nettopp på det å ha større respekt for dem som er annerledes. Etter å ha sett programmet Puls her om dagen, der to familier med Downs syndrom-barn stod fram og fortalte åpent om livet på godt og vondt, er jeg trygg på at den holdningen mot sorteringssamfunnet som regjeringspartiene og flertallet har, er riktig. Det var et sterkt program, der det kom klart fram at faren for at barnet ville blitt valgt bort, var stor dersom foreldrene i forkant hadde fått informasjon og blitt stilt overfor et valg. I dag uttrykker de samme foreldrene lettelse og glede over at de på grunn av uvitenhet ikke ble stilt i den situasjonen at de måtte ta et slikt valg.

       Forskning på arvelige genfeil er kommet langt, og all erfaring tilsier at vi om kort tid vil kunne luke ut foster der det kan vises til at barnet i framtida vil kunne utvikle f.eks arvelige hjerteproblemer, kreft eller andre genetiske sykdommer. Fremskrittspartiet vil utøve forskning på befruktede egg og åpne for preimplantasjonsteknikk for på den måten å finne arvelige genfeil på fostrene. Ønsker representanten Alvheim og Fremskrittspartiet et sorteringssamfunn i framtida, der alle de barna som er annerledes, kan lukes ut?

       Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet ikke er med i merknaden hvor det sies at man ønsker et restriktivt lovverk for bruk av genetisk informasjon utenfor helsetjenesten. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som ikke gir en klar støtte til opprettholdelsen av forbudet i forsikringssammenheng. Ser ikke Fremskrittspartiet at dette kan føre til diskriminering av funksjonshemmede? Frykter ikke Fremskrittspartiet at noen kan la være å teste seg i frykt for å bli nektet forsikring? Hvordan rimer dette med personvernet, som Fremskrittspartiet normalt er svært opptatt av?

       Viktige spørsmål innenfor medisinsk etikk er blitt politisk klarlagt takket være konstruktivt samarbeid med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og ikke minst med saksordfører Olav Gunnar Ballo.

       For Kristelig Folkeparti har alle mennesker sin egenverdi uavhengig av utviklingsstadium. Derfor kan aldri mennesket bli et middel for andre. Vi vil at det fortsatt skal være forbudt å forske på befruktede egg og cellelinjer hentet fra befruktede egg.

       Kristelig Folkeparti er svært glad for at flertallet vil verne om det aller svakeste og mest hjelpeløse av alt menneskeliv, det befruktede egget. Flertallet vil hindre at vi beveger oss i en retning av et sorteringssamfunn.

       Kristelig Folkeparti ser det store potensialet som ligger i forskning på stamceller. Slik forskning kan føre til at det raskere utvikles behandling for uhelbredelig sykdom. Vi er svært positive til stamcelleforskning. Utviklingen går raskt, og en behøver ikke lenger bruke spirende menneskeliv eller terapeutisk kloning for å utvikle stamceller. Disse kan hentes fra fødte personer og forskes på.

       Tidlig i mai fikk vi høre en nyhet som gikk verden over. Norske forskere har utført en medisinsk sensasjon. De har klart å omskape hudceller til andre celler uten kloning eller bruk av stamceller. Metoden kan bli fremtidens middel mot diabetes, Parkinsons sykdom og kreft. Dette er fantastisk. Nå er det viktig at vi satser videre på slik forskning parallelt med forskning på adulte stamceller.

       Som en konsekvens av at flertallet er imot forskning på befruktede egg og vil verne mot sortering, bør en vurdere et forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. Denne metoden krever bruk av flere befruktede egg før en velger det som settes inn i livmoren.

       Det har vært mye feilinformasjon om ultralyd. La meg slå fast at alle gravide skal fortsatt få tilbud om ultralyd i uke 18 som ledd i svangerskapskontrollen for å vite om fødselstermin, morkakens plassering, og om en venter mer enn ett barn. Dersom en i en slik situasjon oppdager avvik, har kvinnen etter pasientrettighetsloven krav på å få informasjon om funnene på en skånsom måte. Helsepersonell skal ta hensyn til begrensninger i egen kompetanse og henvise til spesialist. Det er viktig at den som gir informasjon, er kvalifisert både til å tolke funnene og til å formidle dette videre. Dette er en kvalitetssikring som er fremtidsrettet.

       Ved risiko for alvorlige, arvelige sykdommer eller utviklingsavvik tillates fosterdiagnostikk for å gi mulighet for å behandle lidelser som fosteret har.

       Kristelig Folkeparti er glad for at sædgiver ikke lenger skal være anonym. Vi mener barn bør ha rett til å kjenne sitt opphav. De likestilles med adoptivbarn, og vedtaket er i pakt med FN-konvensjonen.

       I forrige periode ble det åpnet opp for oppsøkende genetisk virksomhet. Pasientens slektninger kan få opplysninger om sykdommer uten at de har bedt om det, eller at pasienten ønsker det. Dette kan bryte tillitsforholdet til legene.

       Utkast til forskrifter er på høring og vekker motstand både fra Datatilsynet, Bioteknologinemnda og Statens råd for funksjonshemmede. Kristelig Folkeparti støtter flertallet i at en alt nå strammer til. Enkeltmenneskets ønske om ikke å vite må respekteres. Det skal være forbudt å be om og gi opplysninger til f.eks forsikringsselskap. Både personvern og rettssikkerheten blir best ivaretatt på denne måten, og en hindrer diskriminering på bakgrunn av genetiske egenskaper.

       Meldingen handler om å lage et samfunn der alle er like mye verd.

Gunhild Woie Duesund (A) : Jeg tror det alltid vil være slik at noen vil greie å omgå et regelverk, at noen vil kjøpe seg ut av en vanskelig situasjon. Det må aldri være slik at det hindrer oss i å lage regler for Norge som er gode for oss. For Kristelig Folkeparti er det viktig at en ikke sorterer bort uønskede barn.

       For oss er det viktig at en ikke velger ut ut fra arveegenskaper, og vi mener at eggdonasjon gir et annet biologisk opphav enn ved sæddonasjon, som er et enklere inngrep. Ved eggdonasjon må kvinnen behandles med hormoner. I forbindelse med eggdonasjon kan det bli vanskelig å vite hva det er som er en biologisk mor, og hva som er den sosiale mor. Vi ønsker at det skal være avklart, at det skal være den biologiske mor. Det må heller ikke bli sånn at en gjør det så enkelt at det nærmest blir en menneskerett å få barn. Så vi skiller mellom sæddonor og eggdonor.

John I Alvheim (FrP) : Jeg sa i mitt første innlegg at meldingen bærer preg av at den er fremsatt av en helseminister fra Kristelig Folkeparti, og at meldingen er en indirekte omkamp på abortloven. Jeg sa videre at jeg respekterte et slikt syn.

       Jeg må allikevel få lov å trekke frem et moralsk paradoks som Kristelig Folkeparti må stå overfor i denne sammenheng, nemlig, som det går frem av meldingen: Skal Norge og vårt behandlingsapparat kunne ta i bruk medisinske landevinninger som er fremforsket eksempelvis på befruktede egg utenfor landets grenser? Da er mitt spørsmål til representanten Åse Gunhild Woie Duesund: Smaker ikke dette av dobbeltmoral?

       I denne saken dreier det seg om regulering av bruken av befruktede egg, fosterdiagnostikk og kunstig befruktning, og det er andre spørsmål enn det som gjelder abort. Det foreslås ingen endringer i abortlovgivningen. Jeg synes det er veldig positivt at flertallet i dag snakker om menneskevern for det spirende liv, og at vi ikke ønsker å ha et samfunn hvor en velger bort mennesker som er annerledes. Jeg synes ikke det er noen dobbeltmoral.

       Så til det at vi skulle følge den lovgivningen som er i andre land. Som medlem av nasjonalforsamlingen mener jeg det er viktig at vi er med og setter standarden for de norske lovene, og at vi ikke følger den lovgivningen som kanskje alltid er mer liberal enn vår. Jeg ser det er behov for verdivalg, og det har flertallet gjort i dag. Det er jeg stolt over, det er jeg glad for, og jeg skulle ønske flere hadde vært med på det.

Britt Hildeng (A) : Representanten Woie Duesund sa at hun beklaget den feilinformasjon som var gitt om ultralyd. For oss som da prøver å tolke regjeringspartienes synspunkter, er det vanskelig å få tak i hva de egentlig mener.

       Representanten sier at i forbindelse med ultralyd skal helsepersonell selvfølgelig gi informasjon om de funnene som gjøres, og om nødvendig henvise til spesialist. Er ikke det det som helsepersonell gjør i dag, dersom de mener at det er nødvendig?

       Man prøver på den ene siden å fremstille regjeringspartienes synspunkter som om det er det samme som det lovgivningen uttrykker i dag. På den annen side sier man at man foretar en innstramning. Det ordet brukes også helt klart i meldingen. Jeg vil da spørre, for at man ikke skal drive med feilinformasjon, men få litt klarhet i hva regjeringspartiene egentlig står for: Hva er det som vil være forskjellen med den innstramningen? Hva vil den bestå i i forhold til dagens lovgivning? Og hva er det dagens helsepersonell gjør som de ikke vil kunne gjøre etter de innstramningene som regjeringspartiene mener at det vil bli?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Jeg tror at noe av det viktigste som Regjeringen er opptatt av, er å ha en kvalitetssikring, være sikker på at det en har funnet, er det riktige, og at en ikke er med og skaper falsk trygghet. Det skal være slik som i dag, at man skal få tilbud om en ultralydkontroll, som normalt skjer i 16.-18. uke, for å få vite fødselsterminen, morkakas plassering og om en venter mer enn ett barn.

       Så er det jo, som representanten Hildeng sa, slik i dag at hvis en fastlege finner noe som han ikke selv har kunnskap til å kunne informere om, henvises man til en spesialist. Det samme er det regjeringspartiene og flertallet vil i dag. Da skal en henvise til en som har spesiell kompetanse og spesiell erfaring til å kunne lese de påviste funn og informere om funnene. Det er en kvalitetssikring som vi er opptatt av.

       Så er det også slik at ved mistanke om store utviklingsavvik eller hvis det foreligger konkret risiko for alvorlig, arvelig sykdom, kan en tilby fostervannsdiagnostikk, slik at en har mulighet til å forebygge, behandle eller forbedre barnets tilstand. Vi ønsker ikke at det skal være slik at en sorterer bort noen. Mange ganger vil det være barn med Downs syndrom. Jeg tror faktisk at de har noe å lære oss når det gjelder livskvalitet og livsglede.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Møtet heves, og kveldsmøte settes kl. 18. Første taler på kveldens møte er Ola D Gløtvold.

       Ola D Gløtvold (Sp) : En samlet komite støtter § 1-1 i lov om bioteknologi der det heter:

       « Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv. »

       Denne formålsparagrafen er og skal være en overordnet rettesnor også ved evalueringen av gjeldende lov.

       Komiteen peker på at utviklingen innenfor bioteknologi stadig stiller oss overfor nye etiske utfordringer. Tekniske framskritt og nye oppdagelser knyttet til den menneskelige arvemassen bidrar til å skape forventninger om framtidig helbred for tilstander og sykdommer som i dag kan være sterkt funksjonsinnskrenkende, eller som direkte kan påvirke leveutsiktene for den enkelte.

       Ulik lovgivning i sammenlignbare land kan ikke og skal ikke være et argument for liberalisering eller innstramming i den norske lovgivningen. Det må være egne gjennomdrøftede verdivalg som er grunnlaget for våre lover.

       Senterpartiet er klar på at føre var-prinsippet er viktig innenfor det gen- og bioteknologiske området. Konsekvensene må være tilfredsstillende utredet og klargjort før teknikker og behandlingsformer gjøres allment tilgjengelig.

       Når det gjelder stamcelleforskning, er flertallet imot forskning på befruktede egg. Men kilden til stamcelleforskning kan også være celler fra fødte individer, såkalte adulte stamceller. Senterpartiet og flertallet viser til de lovende resultater forskningen har vist innenfor dette området, og at norske forskere i den senere tid har høstet internasjonal anerkjennelse for forskning på adulte stamceller. Vi ønsker at denne forskningen skal prioriteres, og at vi her kan bidra sterkt i et internasjonalt perspektiv ved å ligge i front når det gjelder dette området.

       Kunstig befruktning bør benevnes som assistert befruktning, slik også sakens ordfører påpekte. Dette området har vært lovregulert siden 1987 i Norge. Bruk av mikroinjeksjon, den såkalte ICSI-metoden, eventuelt kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler, gir en viss usikkerhet hvorvidt metoden kan gi økt frekvens av misdannelser sammenholdt med tradisjonell in vitro fertilisering. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at godkjenning av ICSI-metoden fortsatt gjøres midlertidig inntil det foreligger mer omfattende studier og forskningsresultater om metodens medisinske konsekvenser. Men det er å håpe at forskningen raskt kan vise at denne metoden er forsvarlig, slik at det kan gi større generelle muligheter for barnløse.

       Senterpartiet og flertallet går inn for et fortsatt forbud mot forskning på befruktede egg, men finner det urimelig at det skal være et tilsvarende forbud når det gjelder ubefruktede egg.

       En samlet komite slår fast at det skal være ulovlig å hente ut egg kun i den hensikt å befrukte dem for forskningsformål.

       Senterpartiet støtter at dagens lovgivning endres når det gjelder lagringstiden for befruktede egg. Vi mener at denne tiden kan utvides fra tre til fem år, da dette i dag er fullt ut medisinsk-teknologisk forsvarlig. Dette vil gi barnløse flere muligheter til assistert befruktning over et lengre tidsrom uten at det er nødvendig å ta ut nye egg og befrukte disse.

       Et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener imidlertid at vilkårene for assistert befruktning må være tilfredsstilt før hvert enkelt befruktningsforsøk gjennomføres.

       Senterpartiet mener det bør være ethvert menneskes rett å kunne få kjennskap til sitt biologiske opphav. Derfor er vi glade for at det nå er et bredt flertall, der alle unntatt Arbeiderpartiet, støtter en oppheving av anonymiteten for sædgivere. Dette kan bety at færre sæddonorer vil være tilgjengelige. Det er derfor viktig at Regjeringen legger til rette for etablering av sædbanker, og et samarbeid med land som har lovgivning på linje med oss når det gjelder sæddonasjon.

       Senterpartiet støtter at det skal være mulig med autotransplantasjon av organ som produserer kjønnsceller, slik at tilbakeføring av eggstokkvev skal være mulig for kvinner som må sikre dette i forhold til alvorlig sykdom og sykdomsbehandling, slik at framtidig mulighet for svangerskap kan sikres.

       Vi støtter derimot ikke at det skal være tillatt å transplantere eggstokker og vev fra en kvinne til en annen for å avhjelpe barnløshet.

       Flertallet mener at en åpning for preimplantasjonsdiagnostikk vil kunne innebære vektlegging av spesielle egenskaper hos fosteret, slik at man kan få en uakseptabel sorteringspraktisering. Det er også viktig å merke seg at bl.a. Norges Handikapforbund går imot preimplantasjonsdiagnostikk ut fra samme argumentasjon.

       Flertallets og Senterpartiets syn når det gjelder fosterdiagnostikk, er stort sett i tråd med Regjeringens syn og forslag. (Presidenten klubber.) Det er grunn til å understreke at disse forslag ikke betyr et hinder for ultralydundersøkelser, diagnostikk eller behandling, men er en styrking av de kvalitative forhold rundt slike undersøkelser.

       Jeg får heller komme tilbake senere med noen flere momenter.

       Dagens pasientbehandling er basert på tidligere forskning, og framtidens forskning vil i enda større grad være avhengig av den forskning vi gjør nå, og den vi gjør framover. Og framfor alt vil vår evne til å unngå eller forebygge sykdom være avhengig av den bioteknologiske forskning. Med en aldrende befolkning vil vi stå overfor nye helsemessige utfordringer. Håndtering av disse vil kreve utvikling av ny kunnskap. Det kan bare skje gjennom forskning. For så vidt kan vi si at forskningen betyr alt for framtidens pasientbehandling og for mulighetene til å forebygge.

       Så blir spørsmålet om vi i Norge kan unngå de vanskelige avveiningsproblemene forskningen på disse områdene stiller oss overfor, ved simpelthen å la være å forske, eventuelt å konsentrere vår forskning til områder som ikke er befengt med slike vanskeligheter. Så kan vi heller importere andre lands forskningsresultater.

       Jeg mener at dette er galt av flere grunner. For det første bør vi være klar over at de samme avveiningsproblemene som vi strever med, også er sentrale i alle andre land. Det er slett ikke slik at vi har noen høyere etisk standard i Norge. For det annet er det ikke så lett å være importør av forskningsresultater hvis man ikke har forskningskompetanse på området selv. Vurdering og klinisk anvendelse av ny teknologi og kunnskap krever egen kunnskap. For det tredje synes jeg at det er en svært tvilsom etikk hvis vi sier at vi ikke vil delta i forskningen, men vi vil gjerne ha del i resultatene. Og hvis man ikke vil utnytte resultatene, synes jeg at det er svært vanskelig å si at den norske befolkning ikke skal få del i nye medisiner og behandlingsmetoder.

       Det er en vanlig problemstilling at man er redd for at forskningsresultater kan bli misbrukt, jf. kloning. Dette gjelder nesten all forskning. For eksempel er terrorbomber fremstilt av kunstgjødsel og diesel! Hvis vi på bestemte områder bestemmer oss for ikke å tro på vår evne til demokratisk kontroll med utnyttelsen av forskningsresultatene, synes jeg at vi spiller totalt fallitt.

       Denne forskningen blir stadig mer internasjonal. Det er gjennom deltakelse i internasjonale prosjekter at vi kan utnytte vårt potensial. Og skal vi delta, må vi også ha noe å tilby. Som nevnt mener jeg også at vi vil redusere vår evne til å velge ut og anvende resultatene fra andre lands forskning hvis vi ikke har en tilhørende kompetanse selv. Vi bør også huske på at selve grunnutdanningen i f.eks medisin er sterkt forskningsavhengig. Hvis vi ikke har forskning på et område, kan vi heller ikke regne med å ha noen god utdanning på området. Jeg tror at en slik utvikling over tid også vil svekke folks tillit til vårt eget helsevesen. Folk vil søke behandling i andre land fordi de tror at vi i Norge ikke har den kompetanse eller de behandlingsmuligheter som kan tilbys i andre land.

       Til slutt: Det er sikkert mange som tenker som så at dette kan da ikke bety så mye. Vi snakker om marginale utslag på noen små områder hvor vi eventuelt velger å holde oss utenfor. Isolert sett er det riktig. Men sett i forhold til de utfordringer vi står overfor i helsesektoren, er den bioteknologiske forskning ikke noe lite område. Det er kanskje det aller viktigste for forebygging og bekjempelse av noen av de mest utbredte folkesykdommene. Og i en slik sammenheng mener jeg at det er prinsipielt og etisk svært uheldig om vi skal legge strengere begrensninger på forskningen i Norge enn hva som gjøres i de land vi i alle andre sammenhenger har et utstrakt samarbeid med.

Beate Heieren Hundhammer (H) : Et barn er født. Den lykkelige livmor-mor gleder seg sammen med den rettslige far. Den biologiske mor døde for tre år siden, og den biologiske far vet ingen hvem er. Dette er ingen innledning til en science fiction, men en situasjon som i mange land ikke er unik, og som vi kunne ha fått også i Norge hvis ikke et flertall i sosialkomiteen hadde satt foten ned.

       Ved at vi fortsetter å si nei til både eggdonasjon og transplantasjon av eggstokkvev, og ved at vi opphever sædgivers anonymitet, vil et barn bestandig vite hvem som er dets biologiske foreldre. Og den biologiske mor vil fortsatt være én person - ikke én genetisk og én som har båret barnet fram.

       Som en som selv tilhører den majoriteten i befolkningen som ikke har problemer med å få egne barn, er jeg svært ydmyk overfor den sorgen og fortvilelsen par føler når de ikke kan få barn. Heldigvis har vi i dag mange hjelpemidler og metoder, som hjelper svært mange. Men det å ville hjelpe en kvinne til å bære fram et barn er ikke et mål som helliger alle midler. Ved at man tillater eggdonasjon, bryter man ett av de hittil mest ubrytelige bånd: at mor er mor, og at det biologiske båndet mellom kvinnen som føder, og barnet, er udiskutabelt. Hvilken rett har vi til å fjerne dette båndet? Og hvilken rett har vi til å frata fremtidige barn den grunnleggende sannhet at den kvinnen som har båret barnet fram, også er dets genetiske mor?

       Jeg klarer heller ikke å se noen begrunnelse for å innføre eggdonasjon i at en kvinne selv skal bære fram et barn. For barnet blir ikke mer hennes eget enn ved f.eks adopsjon av et barn. Og da synes jeg prisen man betaler for at en kvinne skal bære et barn fram, er meget høy, nemlig at man bryter det grunnleggende biologiske bånd mellom mor og barn.

       Jeg stiller meg også helt uforstående til argumentet om likestilling mellom mann og kvinne, som Arbeiderpartiet trekker fram i sin begrunnelse for å likestille sæd- og eggdonasjon. Det er ikke alt som kan, eller bør, likestilles. Det å bære fram og føde et barn har bestandig vært kvinnens oppgave. La oss håpe at det fortsatt vil være slik. Det har aldri vært noen tvil om hvem som er den biologiske mor, mens den biologiske far ikke bestandig har vært like godt kjent - kanskje til og med helt ukjent. Derfor blir sæddonasjon noe helt annerledes. Men også på det området har hele komiteen, med unntak av Arbeiderpartiet, innsett at tiden er inne for at et barn skal bli sikret å kunne få vite hvem den biologiske far er.

       Det er ikke bare streben etter å få barn som utfordrer samfunnets etiske grenser, det gjør også den kontinuerlige utviklingen innenfor medisinsk-teknisk utstyr i forhold til hva slags barn man skal bære fram. De aller fleste av oss vil nok heldigvis ta sterk avstand fra å produsere « designbabyer », mens det er bred aksept for at man skal kunne få velge om man ønsker å bære fram et barn eller ikke dersom det er snakk om visse alvorlige avvik. Allikevel skal det ikke så mye fantasi til for å forstå at dette er grenser som av noen hele tiden vil bli forsøkt flyttet på.

       I en situasjon hvor kvinnen eller et par stadig vil få mer detaljerte opplysninger om fosterets tilstand på et stadig tidligere tidspunkt, er det opplagt at vi må ha strenge rutiner for bruk av fosterdiagnostikk. Det må sikres at helsepersonell som skal utføre undersøkelsene, er godt kvalifisert, og at eventuelle avvik blir fulgt opp på en best mulig måte. Ikke minst er dette viktig for at paret skal føle seg trygg under hele prosessen og for at kvinnen skal kunne gjøre et riktig valg dersom det blir påvist alvorlige avvik.

       I denne sammenheng er det et mindretall i denne sal som forsøker å tillegge Regjeringen og regjeringspartiene en annen holdning til ultralydundersøkelser enn det som er tilfellet. Regjeringen har på ingen måte foreslått at kvinnen ikke skal få del i den kunnskapen helsepersonell får under en ultralydundersøkelse som er foretatt som et ledd i svangerskapskontrollen. Dette er en selvsagt rett og følger også av pasientrettighetsloven.

       Imidlertid slår flertallet fast at dersom en i forbindelse med en slik ultralydundersøkelse finner tegn på avvik, skal kvinnen henvises videre til et sykehus med tilstrekkelig kompetanse. Dette vil sikre kvinnen faglig god informasjon og veiledning og gi mulighet for enten mer avanserte ultralydundersøkelser eller fostervannsprøve.

       Siden ultralydundersøkelser blir stadig bedre, ønsker flertallet at dersom undersøkelsen skal brukes til å avdekke eller bekrefte mistanke om avvik, skal den kun foretas på institusjoner som er godkjent av Sosial- og helsedirektoratet, og den vil da omfattes av bioteknologilovens bestemmelser. Dette vil gi kvinnen det beste tilbudet. Dette vil redusere faren for avgjørelser fattet på feil grunnlag. Det vil også være med på å forhindre at vi går mot en sortering av fostre på grunnlag av f.eks kjønn eller fysiske avvik - et sorteringssamfunn som de fleste tar sterkt avstand fra. Spesielt viktig er dette for undersøkelser som foretas før 12. svangerskapsuke, som er grensen for selvbestemt abort.

       Å sette grenser for å hindre abort på bakgrunn av barnets egenskaper er ikke et angrep på kvinnens rett til selvbestemt abort, som er en rett til å bestemme om man ønsker barn, men ikke hva slags barn man ønsker. Det mindretallet derfor gjør ved å angripe flertallet, er samtidig selv å unnlate å ta stilling til de utfordringene stadig bedre ultralydundersøkelser stiller oss overfor.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Stortingets behandling av evalueringen av bioteknologiloven setter ned viktige merkesteiner. Sosialkomiteens innstilling legger til grunn en politikk som er positiv til medisinske fremskritt, men som samtidig setter klare grenser der forskningen står i fare for å krenke menneskeverdet. Utgangspunktet for at vi i det hele tatt har en bioteknologilov er at disse spørsmålene er for viktige til å overlates til fagfolkene alene. Det dreier seg om etikk, om samfunn og om menneskeverdets stilling. Det er et klart samfunnsansvar å trekke opp rammer og retningslinjer i lovgivningen.

       Innstillingen viser at regjeringspartiene sammen med SV og Senterpartiet skaper en ny politikk på viktige områder. Det gjelder bl.a i synet på fosterdiagnostikk, kunstig befruktning og forskning på spirende menneskeliv. Flertallet markerer klart det uakseptable i at menneskeliv gjøres til et rent middel og ikke et mål i seg selv. Jeg konstaterer med tilfredshet at Regjeringen i denne viktige saken får tilslutning fra flertallet i komiteen på alle viktige punkter.

       I meldingen foreslår Regjeringen de endringer som den mener at resultatet av evalueringen har understreket behovet for. Regjeringen har søkt å finne en god balanse mellom det å utnytte teknologiens muligheter innenfor forskning og medisinsk behandling og hensynet til menneskets integritet og verdighet.

       Bioteknologisk kunnskap og praktisk bruk av denne innenfor helsetjenesten har vært en viktig del av nyvinningene innenfor moderne medisin. Vi har fått omfattende ny kunnskap om diagnostisering av sykdommer og om risiko for fremtidig sykdom, behandling og forebygging. Utviklingen er på mange måter revolusjonerende, samtidig som det er mange spørsmål som fremdeles er uløst når det gjelder å forstå grunnleggende biologiske og genetiske prosesser som har betydning for utvikling, behandling og forebygging. Derfor er det viktig å satse på forskning på dette feltet.

       Det er helt feilaktig når det i debatten i dag har vært fremstilt slik at Regjeringen og stortingsflertallet nærmest er forskningsfiendtlige og engstelige for ny kunnskap. Jeg må få minne om at det i år faktisk satses 100 mill. kr på et omfattende forskningsprogram innenfor genforskning, der en del av midlene også skal gå til forskning på etiske problemstillinger. Det er behov for omfattende og ressurskrevende forskning, slik at en kan ta i bruk den nye kunnskapen til beste for det enkelte mennesket. Det er imidlertid viktig å sikre at forskningen skjer innenfor etisk akseptable rammer. Det er ikke slik at den gode hensikt kan hellige ethvert middel.

       Dette området har vært gjenstand for en mer omfattende samfunnsdebatt enn mange andre områder, fordi anvendelsen av teknologien reiser en rekke vanskelige etiske problemstillinger. Som all ny teknologi kan også denne teknologien misbrukes. Et av lovens formål er som nevnt å sikre at den medisinske bruken av bioteknologien skjer til beste for alle i et samfunn, og her er det et potensial for utvikling av nye klasseskiller i samfunnet som vi alle burde være opptatt av å motvirke.

       Fosterdiagnostikk er i loven definert som undersøkelse av foster eller gravid kvinne for å påvise eller utelukke genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. I hvilken grad gravide bør tilbys fosterdiagnostikk, reiser kanskje de etisk vanskeligste spørsmålene i bioteknologiloven. Det er særlig her vi møter dilemmaet rundt hva slags samfunn vi ønsker oss, og samfunnets plass for og aksept for mennesker som er annerledes.

       Fosterdiagnostikk er et gode når det gjelder å bidra til å behandle alvorlige sykdommer hos fosteret, men det er avgjørende å sørge for at rammer om virksomheten blir slik at det ikke får utvikle seg en praksis som kan true respekten for menneskets likeverd. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at et flertall i komiteen er enig med Regjeringen på dette viktige punktet. Derfor skal fosterdiagnostikk være et redskap når det foreligger konkret risiko for alvorlig sykdom eller utviklingsavvik.

       Representanter for Arbeiderpartiet har i denne debatten søkt å skape inntrykk av at meldingen og flertallet er uklare når det gjelder behandlingen av ultralyd. Det er det ikke grunnlag for.

       Tilbudet om den rutinemessige ultralyden som i dag gis til alle gravide i 18. uke som en del av den ordinære svangerskapskontroll, skal og bør opprettholdes. Likeledes skal selvsagt ultralydundersøkelser gjennomføres dersom det foreligger medisinske grunner for en slik undersøkelse. Helsepersonell skal gi pasienten tilgjengelig informasjon, slik pasienten har rett til etter pasientrettighetsloven. Her skjer det ingen endringer.

       Selv om ultralydundersøkelser er definert som fosterdiagnostikk etter loven, er det i dag bare reglene om informasjon og veiledning som får anvendelse på denne type undersøkelser. Det er ikke gitt regler for når ultralydundersøkelser kan tilbys til gravide, og ultralydundersøkelser er heller ikke undergitt bioteknologilovens regler om godkjenning og kontroll. Når ultralyd brukes som fosterdiagnostikk, bør tilbudet underlegges lovens bestemmelser om godkjenning og kontroll. Det er her meldingen og flertallet legger opp til en forandring.

       Jeg er for øvrig svært kritisk til rutinemessig bruk av ultralydundersøkelser tidlig i svangerskapet dersom det ikke skjer på medisinske indikasjoner. I den grad formålet med undersøkelsen er å påvise eller utelukke alvorlige arvelige sykdommer eller utviklingsavvik, bør ultralydundersøkelsen omfattes av bioteknologilovens bestemmelser uavhengig av når undersøkelsen skjer i svangerskapet. Det er grunn til å understreke, som sosialkomiteen har gjort, at utviklingen innen ultralydteknikk i dag gjør det mulig å diagnostisere flere sykdommer og misdannelser enn tidligere. Det er også mulig å gjøre undersøkelser med større presisjon enn før, og diagnose kan stilles på et tidligere stadium av svangerskapet enn tidligere. Det er dette som gjør at vi som politisk ansvarlige - og Stortinget som lovgiver - må forholde oss til rammene rundt utviklingen.

       Kvaliteten på ultralydundersøkelsene er også avhengig av den som utfører undersøkelsen. Vedkommendes kunnskap og erfaring er av stor betydning. Dette siste er viktig når ultralydundersøkelsen foregår for å stille en diagnose på fosteret. Derfor har det vært viktig fra Regjeringens side å legge til rette for at slike undersøkelser skal foretas av godkjente institusjoner, da det er risiko både for falske positive og negative funn ved slik diagnostikk.

       Kartleggingen av menneskets arvemateriale og den pågående forskningen på sammenhengen mellom gener og utvikling av sykdom gjør at det stadig oppdages nye gener som er forbundet med sykdom. Etter hvert vil det trolig også være mulig å teste for risiko for flere av de store folkesykdommene der risikoen for å utvikle en sykdom ikke nødvendigvis er knyttet til et enkelt gen, men der flere gener virker sammen og der miljøfaktorer også spiller en rolle. Slike tester vil ikke bare kunne utføres på fødte personer. Etter hvert vil en trolig kunne påvise disponering for de samme genetiske sykdommene også tidlig i fosterlivet. Det vil kunne ha betydning for omfanget av fosterdiagnostikk. Det er i dag mulig gjennom en analyse av en vanlig blodprøve å undersøke om en kvinne som er gravid, har risiko for å føde barn f.eks med Downs syndrom. En slik screening av substanser i kvinnens blod vil kunne gi indikasjoner på om vedkommende er i en risikogruppe, og vil kunne danne grunnlag for eventuelt å følge resultatet opp videre og få dette bekreftet eller avkreftet med mer presis fosterdiagnostikk, som f.eks fostervannsprøve. Denne type undersøkelse gjøres i dag i noen land, og det er grunn til å tro at det vil kunne komme et økende press for å få utført slike undersøkelser også i Norge. Det forekommer allerede i dag enkelte forespørsler om dette. Derfor er det etter Regjeringens oppfatning viktig å ha kontroll med hvilke metoder som benyttes til diagnostikk, slik forslaget går ut på.

       Regjeringen mener på denne bakgrunn at veiledning og informasjon til kvinnen - og paret - før fosterdiagnostikk er viktig. Blant annet bør de få informasjon om selve undersøkelsen - og om hvilken informasjon undersøkelsen kan gi - om usikkerheten knyttet til resultatet, og for dem som har fått indikasjoner på at barnet kan være sykt eller funksjonshemmet, er det svært avgjørende at de får tilbud om god informasjon om den aktuelle sykdom, om sine rettigheter, om hvilke hjelpetiltak samfunnet kan tilby osv. En samlet sosialkomite støtter en slik lovfestet rett til informasjon.

       Preimplantasjonsdiagnostikk reiser også store etiske dilemmaer, da denne metoden innebærer at en utfører genetiske undersøkelser på et befruktet egg før det blir satt inn i livmoren. Metoden er ikke tatt i bruk i Norge fordi slik virksomhet i praksis forutsetter at det er adgang til å forske på befruktede egg. Regjeringen er svært kritisk til denne type diagnostikk, bl.a på grunn av den etisk problematiske sorteringen av befruktede egg som metoden innebærer. Derfor har vi foreslått å opprettholde dagens regulering i bioteknologiloven. Jeg har merket meg at flertallet ber Regjeringen i den varslede proposisjonen vurdere om kapittelet kan erstattes med et forbud mot slik diagnostikk, og en slik vurdering vil jeg sørge for blir gjort.

       En av metodene som brukes ved kunstig befruktning, er inseminasjon av sæd fra en sædgiver. Etter dagens regelverk plikter helsepersonellet å holde sædgivers identitet hemmelig. Regjeringen har foreslått å oppheve anonymiteten til sædgiver, da muligheten til å få kjennskap til sitt opphav er en grunnleggende rett. Avgjørende for dette standpunktet har vært å ivareta barnets beste. Det er viktig å styrke barnets rettigheter. Barn som er kommet til ved hjelp av donert sæd, bør ha mulighet til å få kjennskap til sitt biologiske opphav på linje med de som adopteres. Det bør være opp til barnet selv å avgjøre om det ønsker informasjon. For noen vil kanskje slik informasjon ikke være interessant, mens andre vil oppleve det som svært viktig. Fra samfunnets side bør det, slik jeg ser det, etableres et system som gjør det mulig for barna å finne ut hvem som er deres biologiske far. Erfaringen fra Sverige, som opphevet sædgivers anonymitet allerede i 1985, viser at de har klart å opprettholde tilbudet om kunstig befruktning på tross av opphevelsen av anonymiteten. Påstander i debatten i dag om at det motsatte vil skje her i landet hvis vi følger svenskenes eksempel, er det ikke presentert noen dokumentasjon for.

       La meg avslutningsvis si at jeg har merket meg sosialkomiteens flertalls syn på bestemmelsen som regulerer oppsøkende genetisk virksomhet, og som har virket fra 2000, der det i dag etter nærmere bestemte vilkår gis adgang for behandlende lege til å oppsøke pasientens slektninger med sikte på å tilby genetisk veiledning, undersøkelser og eventuell behandling. Flertallet ber Regjeringen vurdere denne paragrafen på nytt i den varslede odelstingsproposisjonen om endringer i bioteknologiloven. Det vil bli gjort, og Stortinget vil få anledning til å diskutere den i sammenheng med proposisjonen.

       Det er derfor ikke likegyldig hvordan man kommer fram til konklusjonene. Valgene må treffes i åpenhet og i dialog basert på bredt aksepterte verdier og spilleregler. Jeg er derfor betenkt over den måten synspunkter presenteres på i den meldingen som statsråden nå legger fram. Standpunkter i kontroversielle saker legges fram som Bioteknologinemndas standpunkt der disse deles av statsråden, uten å fortelle at Bioteknologinemnda i sitt syn er delt på midten. Der statsråden ikke deler flertallets syn, forholder meldingen seg bare til mindretallet i Bioteknologinemnda.

       Men det virkelige overtrampet skjer når man på side 26 i meldingen sier at man slutter seg til Bioteknologinemndas uttalelser vedrørende eggdonasjon. Dette gjøres ved å sitere ett punkt i en lengre pro et kontra-argumentasjon, uten at man tar med de innledende ordene til dette punktet, nemlig: « På den annen side ... ». Det er tatt ut, og det er nesten slik at man kan føle at man beveger seg på grensen av sitatfusk.

       Jeg vil bare spørre statsråden om han i det videre arbeidet vil legge til rette for at alle synspunkter kommer til uttrykk i den dialogen som må komme, og som egentlig krever ... (Presidenten klubber.) ... at alle syn skal komme fram.

       Det vil alltid være slik at spørsmål som er vanskelige og følsomme, kan fremstilles enda mer balansert sett fra én synsvinkel enn fra en annen synsvinkel. Men jeg vil klart ta avstand fra representanten Hildengs antydninger om at departementet og helseministeren i denne meldingen skulle ha gjort seg skyldig i en fortegnet fremstilling av det mangfold av uttalelser som ligger til grunn for denne evalueringen. Det er også slik at alle disse uttalelser har vært tilgjengelige for komiteen under komiteens behandling.

       Jeg tror at debatten er tjent med at vi ikke retter slike beskyldninger mot hverandre, for jeg tror nettopp en åpen dialog er helt nødvendig, ikke bare her i denne salen og i denne saken, men på dette feltet i sin alminnelighet fremover. Det vil jeg søke å bidra til, og da er det ingen grunn til at noens argumenter skulle bli forsøkt tonet ned eller skjult - tvert imot. De argumenter som fremsettes i denne saken og denne typen saker, må tåle å brynes mot hverandre i en åpen diskusjon. Det vil jeg søke å medvirke til.

Asmund Kristoffersen (A) : Helseministeren avla Arbeiderpartiet en visitt i sitt innlegg om vår betoning av betydningen av forskning.

       Når jeg hørte på innlegget fra helseministeren, ble jeg underveis delvis i tvil om hva helseministeren egentlig mener om forskningens betydning for et bedre helsevesen i Norge. I formålsparagrafen til loven om bioteknologi, § 1-1, står det i første setning:

       « Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. »

       Og så står det videre i paragrafen hvilke prinsipper som skal legges til grunn, slik regjeringen Gro Harlem Brundtland foreslo, og som Stortinget vedtok.

       Som jeg nevnte i mitt innlegg, er det mange alvorlige sykdommer som synes å være uhelbredelige, men som kanskje kan finne sin løsning til behandling i nettopp forskningen på dette området.

       Er det da slik at helseministeren mener at Norge ikke skal delta i denne forskningen med full tyngde, når en kanskje aner forhåpninger om ny forskning og utvidet kunnskap? Er det ikke slik at det må være en rett for norske pasienter å få del i ny medisinsk forskning og ny behandlingsmessig kunnskap også basert på norsk forskning?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det får være opp til Stortinget om det vil endre lover etter hvert som flertallet i Stortinget endrer seg. Det vil jeg ikke, sånn sett, legge meg opp i.

       Men det er riktig som representanten Alvheim sier, at den bestemmelsen man her har tatt opp, er forholdsvis fersk. Det foreligger forholdsvis få erfaringer med praktiseringen av den. Det er grunnen til at Regjeringen i meldingen ikke har lagt opp til noen evaluering av den i denne omgang. Komiteens flertall ber om at spørsmålet blir vurdert i forbindelse med den odelstingsproposisjonen vi har varslet. Når komiteens flertall ber om det, finner jeg det naturlig å etterkomme den anmodningen.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg registrerer at en del av debatten i dag har gått på bruken av ultralyd som fosterdiagnostisk hjelpemiddel og kritikk fra mindretallet knyttet til regulering av det. Samtidig registrerer jeg at i forbindelse med St.meld.nr.25 (1992-1993), som ble lagt fram av regjeringen Harlem Brundtland, ble det nettopp bebudet en ny lov og forslag om regulering av fosterdiagnostikk. I meldingen står det:

       « Fosterdiagnostikk berører følsomme områder hvor det lett kan spilles på ubegrunnet frykt, forestillinger og fordommer. Utviklingen av slike tilbud skal derfor skje innen et offentlig styrt helsevesen, og ikke bli del av et privat, markedsstyrt tilbud. Fosterdiagnostikk med sikte på å påvise genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fostret skal bare finne sted ved institusjoner som er godkjent av Sosialdepartementet. »

       Man problematiserte ultralyd i meldingen den gang også. Blant annet ble det den gang anbefalt en « second opinion », men man gikk den gang ikke inn på ultralyd i forhold til selve fosterdiagnostikken. Men det ble altså satt spørsmålstegn ved regulering av bruken av ultralyd.

       Det jeg vil spørre statsråden om, er om han ser det Regjeringen gjør nå, som en vesensforskjellig tilnærming i forhold til det regjeringen Harlem Brundtland gjorde den gang i 1993, og at man på en måte forlater ett spor og går inn på et annet. Eller ser statsråden dette i forlengelsen av at man fikk en lov om fosterdiagnostikk, og at man da må se på ulike hjelpemidler som er i bruk, og om de også skal komme inn under loven?

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først - siden jeg ikke rakk det i mitt hovedinnlegg - få berømme saksordfører for den jobben han har gjort med denne krevende saken.

       Når det gjelder spørsmålet, ser jeg det slik at hele utgangspunktet for at vi fikk en bioteknologilov i sin tid, var et ønske fra hele det politiske miljøet om å sette rammer rundt en utvikling som man ante konturene av, men som man ikke visste hvor skulle ende - et ønske om å sette noen lovgivningsmessige og samfunnsmessige rammer for utviklingen, som kunne sikre at den ble til et gode for samfunnet som helhet og ikke førte til et sorteringssamfunn og et samfunn hvor respekten for menneskeverdet ble krenket.

       Så er det slik at utviklingen er dynamisk. Den medisinske og teknologiske utviklingen er meget rask, og derfor forutsatte Stortinget den gangen at etter fem år skulle man evaluere loven og justere den i forhold til den dynamiske utviklingen som skjer medisinsk, faglig og teknologisk. Det er det sporet vi nå følger. Ultralyd er et glimrende eksempel. Ultralyd for 15 år siden og ultralyd i dag er to forskjellige ting. Lovgivningen er den samme, og det at man da ser på utviklingen og vurderer om lovgivningen og anvendelsen av den er god nok i forhold til en slik utvikling, er etter mitt syn i tråd med de beste intensjoner og med formålsparagrafen i bioteknologiloven.

Ola D Gløtvold (Sp) : Statsråden var inne på flere områder hvor flertallet har påpekt ting og kommet med oppfordringer som bør følges opp.

       Innenfor området fosterdiagnostikk er det imidlertid ett område der statsråden ikke kommenterte en slik flertallsmerknad med oppfordring til departementet og Regjeringen. Det gjelder ikke ultralyd, men fostervannsdiagnostikk. Vi viser til at det i dag er seks institusjoner som er godkjent for å utføre fostervannsdiagnostikk. Flertallet ber Regjeringen legge til rette for at antall institusjoner utvides, slik at tilbudet vil være godt tilgjengelig for kvinner over hele landet, samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte - og jeg er enig med statsråden i at bl.a dette området må være innenfor offentlig regi og i offentlige institusjoners utførelse.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med flertallet i at tilbudet om fosterdiagnostikk skal være tilgjengelig over hele landet, og det skal være tilgjengelig med tilstrekkelig kvalitet over hele landet. Derfor er det nødvendig med en godkjenning av institusjoner som skal drive fosterdiagnostikk, og derfor er det nødvendig med tilsyn og kontroll med disse institusjonene.

       Jeg har merket meg det synspunkt fra flertallet i komiteen at det antall institusjoner og den geografiske fordeling av institusjoner som er i dag, synes noe knapt i forhold til en slik målsetting, og det vil jeg følge opp.

       I Innst.S.nr.238 om evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi gis vi anledning til å ta i bruk de metoder som er mulige i andre land for å hjelpe barnløse. Vi skiller derfor lag med flertallet i komiteen på området eggdonasjon.

       I forrige uke kunne vi altså lese om en dame på 58 år som var blitt gravid ved eggdonasjon i USA. Det er slett ikke slik vi vil ha det. Derfor har vi også en øvre aldersgrense i Norge for kunstig befruktning. Men dette gir et godt eksempel på at nasjonale restriksjoner som oppfattes som urimelige, kan undergrave gjeldende lover, ved at ufrivillig barnløse reiser ut og mottar behandling i andre land.

       Eggdonasjon er en anerkjent behandlingsmetode for barnløse og er tillatt i de fleste europeiske land. Arbeiderpartiet mener med dette å hjelpe kvinner som ikke selv er befruktningsdyktige, eller som er bærere av alvorlige arvelige sykdommer.

       Vi mener at sæddonasjon og eggdonasjon bør likestilles. Derfor har vi gjennom våre merknader gitt dette syn til kjenne. Vi viser også til Bioteknologinemndas uttalelse til departementet datert 31. mai 1999. Jeg tillater meg et sitat:

       « Eggdonasjon fjerner den nåværende urettferdighet mellom kjønnene når det gjelder kunstig befruktning. »

       Og det står videre:

       « I tillegg til at eggdonasjon gir paret et barn som er den ene partners genetiske barn, ville det gi paret mulighet til å gjennomføre et svangerskap noe som kan tenkes å gi en sterkere tilknytning til barnet. »

       Med bakgrunn i dette finner vi i Arbeiderpartiet det lite logisk at befruktning utenfor kroppen bare kan skje med parets egne egg og sædceller, når en ved befruktning ved kunstig inseminasjon kan bruke donorsæd. Vi kan ikke se at denne forskjellsbehandlingen kan begrunnes medisinsk. Vi kan heller ikke se at man ved dette ikke tar hensyn til barnet, da vi mener at barnets situasjon blir den samme, både juridisk, sosialt og biologisk.

       Flertallet i komiteen vil at vi fortsatt skal importere sæd fra Danmark, der sædgiver har rett til å være anonym, men konkluderer med at sædgivers anonymitet bør oppheves. Det finnes det neppe noen logikk i.

       Regjeringspartia, SV og Senterpartiet står saman om kanskje den viktigaste saka denne perioden når det gjeld framtida til menneska. Og det er god grunn til å gje stor ros, som andre har gjort, til saksordførar Olav Gunnar Ballo, som til dels har vore så god i saksførebuinga at ein lekmann har skjønt ting som han ikkje skjønte i meldinga.

       Arbeidarpartiet og Framstegspartiet står saman i ein liberal fraksjon. Dei har faktisk ikkje teke resultatet av moderne forsking i Noreg innover seg. Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen si bekymring på dette området viser at dei ikkje kan ha fått med seg det resultatet Universitetet i Oslo har kome fram til på adulte stamceller. Det er ei forsking som fleirtalet ønskjer å satse på. Det er eit stort framsteg for den etiske vurderinga at ein framleis held fast på forbodet mot forsking på befrukta egg. Kva vil i tilfelle mindretalet gjere den dagen teknologien har kome så langt at ein ikkje har egg som er til overs ved kunstig befrukting? Kva med deira forsking då?

       Vi ynskjer å unngå sorteringssamfunnet. Det er også interessant det Arbeidarpartiet seier på side 11 i innstillinga, når det gjeld dette med anonymitet. Dei seier:

       « Disse medlemmer er av den oppfatning at den lange praksis med anonyme sædgivere ikke har ført til problemer for dem som er født ved denne metoden. »

       Ein tidlegare helseminister seier i Vårt Land i dag:

       « Dette har vore eit dilemma for meg lenge. »

Han seier også:

       « I mange samtalar kjem det opp at våre komande medmenneske sjølve ikkje kjem til orde. Dei må ha hjelp frå oss her og no til å koma til orde. »

Og vidare:

       « Dersom barnet ønskjer å vita, på godt og vondt, kven den biologiske faren er, veit ikkje eg kven av oss som har legitim rett til å nekta dei dette. »

       Denne legitime retten vil Arbeidarpartiet framleis hevde å ha, i og med at dei går imot den elles samrøystes komiteen på dette området. Det var å håpe at også Arbeidarpartiet, til liks med sin tidlegare helseminister, ville reflektere seg fram i ei slik sak. Og det tek litt tid før den nye lova kjem, så mykje kan jo skje innan den tida.

       Eg vil elles peike på at representanten Gunn Olsen var inne på at fleirtalet vil satse på import av sæd frå Danmark. Eg kan ikkje hugse at det står i meldinga. Derimot står det at ein vil syte for oppretting av ein norsk sædbank når ein har anonymitet.

Arne Lyngstad (KrF) : Det er med interesse jeg har lest innstillingen fra sosialkomiteen.

       Når Kristelig Folkeparti så sterkt vil understreke menneskeverdet i møte med moderne medisin og bioteknologi, er det nettopp fordi vi her ofte møter vanskelige etiske utfordringer. Derfor trenger vi å understreke at alle har det samme menneskeverd, og at vi ikke må krenke det gjennom differensiering av hvert enkelt menneskes egenverd.

       I Kristelig Folkeparti er vi spesielt tilfreds med at det er flertall for å gi barnet rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Dette har vi arbeidet for i lang tid. Det er ikke politikernes oppgave å hindre barn i å kjenne sitt opphav, noe en videreføring av sædgivers anonymitet vil innebære.

       Jeg hørte representanten Hildeng pekte på at identitet skapes gjennom sosiale relasjoner, ikke gjennom arv. Imidlertid hindrer ikke det mange barn og adoptivbarn i å være opptatt av sitt biologiske opphav, og jeg ønsker å ta deres engasjement på alvor. Opp gjennom historien har slektskap og familiebånd vært et sterkt innslag i forståelsen av seg selv. De sosiale relasjoner alene viser seg ikke å være tilstrekkelige, og flere søker en sterkere tilhørighet gjennom å få svar om arvelige egenskaper. Vi må vise respekt for de barn som opplever dette som viktig for seg. Derfor sier jeg og Kristelig Folkeparti nei til anonym sædgiver.

       Jeg er også tilfreds med at et flertall påpeker hvor etisk problematisk det er med forskning på befruktede egg. Når det nå viser seg at stamcelleforskningen har kommet lengst gjennom bruk av adulte stamceller, blir dette etiske dilemmaet mindre vanskelig. Vi kan oppnå medisinsk gjennombrudd og helbrede sykdommer uten å bruke befruktede egg og spirende menneskeliv. Jeg kan vanskelig akseptere at menneskeliv skapes for å bli brukt som et middel til å helbrede andre. Forskning ved hjelp av voksne stamceller gjør dette til en unødvendig problemstilling. Slik løser moderne forskning et stort etisk problem, og det er riktig bruk av forskningsinnsatsen. Jeg er helt enig med flertallet, som peker på at vi må bidra med forskningsmidler og forskningsmiljøer for forskning på voksne eller adulte stamceller.

       Jeg er tilfreds med at det i dag er flertall for en ny og framtidsrettet bioteknologilov som søker å finne gode løsninger på de mange etiske utfordringer som moderne medisin stiller oss overfor. Og igjen skal både saksordfører og komite ha ros for en god innstilling.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Retten til liv slås fast i FNs menneskerettighetserklæring artikkel 3, og det er nettopp menneskerettighetene som bl.a er grunnlaget for Europarådets arbeid, der jeg selv er medlem. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi fordi det er skapt i Guds bilde. Derfor er det et ideal å vise respekt for hvert enkelt menneske.

       Kristelig Folkeparti ønsker også å skape holdninger som fremmer respekten for livet. Den medisinsk-teknologiske utviklingen går fort, noe som stiller oss overfor stadig nye etiske utfordringer. Samtidig som vi tar vare på de mulighetene medisinen gir, må vi som politikere sette grenser for hva som bør være lov, og hva som ikke bør være lov. Det gjør vi jo også ved andre sider av samfunnslivet. Vi er den lovgivende forsamling, og vi skal ikke overlate til forskere eller industrien å selv finne grensene i forhold de har egeninteresser i.

       Som medlem av Europarådet - riktignok bare en kort tid - har jeg også fulgt med interesse forskningen innenfor bioteknologien, og opplever der de restriktive holdninger som råder i den sammenheng, bl.a når det gjelder kloning av mennesker. Det er ikke bare et spesifikt norsk fenomen at vi er skeptiske.

       Jeg vil sitere fra en artikkel i siste nummer av « Intermedicos »:

       « Er det en menneskerett å være frisk for enhver pris? Vi ønsker å arbeide for et samfunn hvor sykdom og lidelse er fraværende. Det er selvsagt. Men til hvilken pris er dette akseptabelt? ... Er det riktig å bruke et menneskeliv for å redde eller reparere et annet?

       Vi vet at visse metoder ved moderne bioteknologi vil kreve enorme mengder med humane embryoer og fostere for at et individ skal bli friskt. Kloning, for eksempel, vil kunne føre til en skap- bruk- og kast-mentalitet av menneskeliv som overgår alt vi har sett i menneskets historie. Jeg tror at baksiden av den moderne bioteknologi vil forstyrre enkeltmenneskets integritet og devaluere menneskeverdet. »

       Her er det riktig å trå varsomt. Derfor er jeg glad for flertallets ønsker i denne saken.

       Jeg hadde et sitat fra meldingen tidligere. Jeg vil sitere videre noe knyttet til fosterdiagnostikk, der regjeringen Brundtland skrev:

       « Nye tester av denne type skal bare tas i bruk etter tillatelse fra samme departement. For å unngå en uønsket utvikling, bør det legges strenge begrensninger på hvem som skal utføre slike tjenester. Enhver institusjon som anvender fosterdiagnostikk, skal gi skriftlig rapport om virksomheten til departementet. »

       Det vi ser, er akkurat den samme tenkningen som den sittende regjering nå presenterer, og som flertallet i denne salen også står for. Men det som er interessant, er jo at mindretallet, som Arbeiderpartiet nå representerer, faktisk er helt uenig i en slik tenkning. Det synes jeg er interessant. For det betyr at Arbeiderpartiet nå har plassert seg på sidelinjen i en etikkdebatt der de tidligere trakk opp retningslinjene, og der vi på mange måter følger opp de retningslinjene. Der regjeringen Brundtland understreket at man også skal ha et tilbud i regi av det offentlige, klarer altså Arbeiderpartiet å stå inne i en merknad sammen med Fremskrittspartiet der man er indignert over takstbruken knyttet til ultralydundersøkelser. Det man skulle være opptatt av, er: Hva er konsekvensen av utstrakt bruk? Hva slags sorteringssamfunn går vi inn i? Hva skal premissene være for bruken? Og så blir man opptatt av noe så subtilt som takstbruken, og i tillegg klarer man å misforstå hvordan de takstene brukes, og er bekymret for at de eventuelt skulle øke. Vi ser også betraktninger fra Arbeiderpartiet her som går på at man er uenig i ting som flertallet aldri har ment, som Regjeringen aldri har foreslått, og som ingen tar initiativ til. Man har jo også en historisk tradisjon å ivareta i Arbeiderpartiet. Stortingsmeldingen var ikke noe dårlig dokument. Det var en god proposisjon som ble lagt fram av regjeringen Brundtland i sin tid. Vi prøver å være lojale i forlengelsen av den proposisjonen når vi evaluerer innholdet, for at en også senere skal ta vare på individene, uansett om de er født, eller om de ikke er født. I den tradisjonen trodde jeg at Arbeiderpartiet stod, men jeg er faktisk spørrende til det etter å ha lyttet til den debatten vi har hatt her i dag. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet faktisk på flere punkter følger flertallet, mens Arbeiderpartiet blir stående igjen alene. Det kan ikke være en situasjon Arbeiderpartiet over tid kan være tjent med å bli stående i.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men jeg må gjøre det.

       Noen representanter fra regjeringspartiene og nå også representanten Ballo har i denne debatten gått inn i et absolutt minefelt. Det blir hevdet at mindretallet angivelig skulle stå for et sorteringssamfunn. Dette synes jeg ikke er akseptabel argumentasjon. Styrken i vårt demokrati i Norge er at vi stort sett har felles holdninger til funksjonshemmede som mennesker som er fullt ut likeverdige med oss som er såkalt funksjonsfriske. Det er ikke akseptabelt å sette fram påstander som skulle sette enkelte partier i bås som mer eller mindre uetiske i sine handlinger og holdninger.

       Hvis det var en abortdebatt vi skulle ha, så burde den ikke tas her. Og hvis det var det vi hadde, ville jeg måtte utfordre både Høyre og Sosialistisk Venstreparti på det kraftigste, men jeg lar selvsagt den ballen ligge.

       Jeg hører også at representanter for flere partier snakker om verdivalg, og at visse partier skulle ha patent på hva som skulle være de riktige verdiene. Slik er det ikke - heldigvis ikke - i et demokrati.

       Jeg hører at noen sier at i dag står flertallet for en oppgradering av menneskeverdet. Jeg hører stadig ordet « sorteringssamfunn », som noe flertallet tar avstand fra. Ja, det gjør jammen jeg også! Det gjør også mine partifeller, og jeg tror også de andre partiene i opposisjonen gjør det samme. Jeg føler meg ikke underlegen i forhold til å ha akseptable og høyverdige standpunkter.

       Dessuten fremstilles det som at mindretallet ikke ønsker å sette grenser. Både denne meldingen og loven som er gjeldende nå, setter nettopp grenser. Vi er på noen områder uenige om akkurat hvor grensene skal gå. Men fra det og til å hevde at jeg og mitt parti nærmest slipper alt fritt fram, er fullstendig galt, og det tar jeg kraftig avstand fra. Jeg hadde ikke regnet med at dette skulle være konklusjonen på denne debatten, om et område som vi i all hovedsak er enige om, og som vi i Norge kan være stolt av å være enige om.

John I Alvheim (FrP) : Dessverre har denne debatten tatt en svært uheldig vending de siste minuttene, når man ser at talere fra Kristelig Folkeparti, den ene etter den andre, går opp og profilerer at flertallet i denne innstillingen har oppgradert menneskeverdet, altså underforstått: Mindretallet har nedgradert menneskeverdet. Det er flere som sier at dette kan vi ikke akseptere. Nei, vi kan ikke akseptere det!

       Jeg sa i mitt innlegg at jeg respekterte Kristelig Folkepartis syn og helseministerens melding, men jeg krevde også respekt for mitt syn. Jeg krever respekt for at jeg og Fremskrittspartiet har et like godt menneskesyn som Kristelig Folkeparti har. En kunne nesten få inntrykk av det motsatte fra en av Kristelig Folkepartis kvinnelige representanter som var oppe her. Man fikk faktisk også inntrykk av at man bare må finne seg i å leve med sykdom, lidelser og død, for vi er skapt i Guds bilde, og ved syndefallet skulle det bli slik. Underforstått: Vi må være fundamentalister, vi må ikke gjøre noe som kan bedre menneskehetens helse og livskvalitet. Denne type debattinnlegg trodde jeg vi var langt unna i Norge i 2002. Det bør Kristelig Folkeparti ta innover seg, alle og enhver av dere!

Bent Høie (H) : Jeg tror at de kraftfulle innleggene som har vært holdt nå på slutten av debatten, fra begge parter, kanskje ikke tjener en debatt som bør være åpen. Det betyr ikke at vi må legge begrensninger på de meningsutvekslinger vi skal ha. Det som fikk meg til å ta ordet, var Asmund Kristoffersens innlegg, som på en måte gjorde at en følte seg ubegrunnet angrepet i debatten i dag.

       Men det er absolutt grunn til, som også Olav Gunnar Ballo gjør i sitt innlegg, å sette spørsmålstegn ved hvor Arbeiderpartiet har plassert seg i denne saken. Hvis en ser på de områdene der komiteen deler seg i flertall og mindretall, er det faktisk oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet på mange måter blir stående alene også på en del områder der Fremskrittspartiet står sammen med flertallet.

       Jeg har full respekt for at Arbeiderpartiet er imot et sorteringssamfunn, men det er likevel grunn til å spørre: På hvilke områder i forbindelse med denne meldingen har Arbeiderpartiet vært villig til å sette ned grensesteiner for å motvirke en utvikling der den teknologiske utviklingen - jeg sier ikke at det i utgangspunktet er et menneskelig ønske - i større og større grad gjør det mulig å åpne opp for et sorteringssamfunn? Hvor har Arbeiderpartiet vært villig til å være med og sette ned viktige grensepåler og viktige merkesteiner for å hindre en sånn utvikling? De har ikke vært villig til det i forhold til fosterdiagnostikk, og de har ikke vært villig til det i forhold til preimplantasjonsdiagnostikk, som er de to avgjørende områdene. Det er greit å si det, men en bør også vise i praksis at en er villig til å sette denne type grenser.

       Vi sier, i likhet med Regjeringen, at vi ønsker å opprettholde nåværende lov som på meget, meget strenge indikasjoner gir muligheten. Det er bl.a i tilfeller hvor en ser at det foreligger stor fare for arvelige sykdommer og tilstander som tilsier at barn kommer - mest sannsynlig - til å dø på et meget tidlig tidspunkt i dets liv, og ellers andre helt dødelige og meget, meget alvorlige sykdommer. (Presidenten klubber.) Det er i tråd med det Regjeringen foreslår, og det opprettholder vi. (Presidenten klubber igjen.)

       Jeg mener det må være riktig også å sette rammer og stille betingelser til forskningsmiljøer, til utvikling innenfor medisinen, slik som vi gjør innenfor andre fagområder. Det er viktig at en har lovreguleringer som klart og utvetydig ivaretar enkeltmenneskers integritet og personvern. Det er viktig med samtykke, med skikkelig informasjon, med databevaring og journalføring, som vi har påpekt fra flertallets side, at taushetsplikten ivaretas på en skikkelig måte, og at en er varsom med hensyn til personopplysninger.

       Dette er praktiske ting som flertallet poengterer, og som gjør at jeg må si at den påstanden som representanten Britt Hildeng kom med, må jeg ta avstand fra, også argumentasjonen og beskyldningen når representanten Hildeng sier at flertallet ikke har tiltro til mennesker med kunnskap og deres forvaltning av denne kunnskapen. Det er jo det vi har! I dette tilfellet må jo de kunnskapsmenneskene bety fagfolk og forskere innenfor feltet bioteknologi. Vi har tillit til dem. Vi ønsker bl.a at en del av de fagfolkene som sitter i Bioteknologinemnda, skal ha en selvstendig og sterk rolle med hensyn til å gi veiledning til Stortinget og til andre beslutningstakere. Men det er tross alt politikkens oppgave og politikernes ansvar å sette rammer for forskning og utvikling, og det er det vi har gjort her.

       Ellers må jeg si at jeg ikke er glad for en del av de argumentene som er kommet også fra den andre siden i sluttfasen av denne debatten. Jeg tror vi hadde stått oss på å ha en litt mindre lidenskapelig debatt om området bioteknologi, og at vi hadde gått inn og sett på de praktiske og konkrete tingene som vi må foreta oss for å ha en god bioteknologilov.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Dette har vært en viktig debatt. Det har vært en fremtidsrettet debatt, og det har vært en verdidebatt hvor synspunkter har blitt prøvd mellom ulike flertall og ulike mindretall. Det er avgjørende at det får skje på et felt som dette, og at det får skje med den nødvendige respekt som har preget stort sett mesteparten av denne debatten. Dessverre har sinnene blitt satt litt i kok mot slutten av debatten, men jeg synes ikke det skal svekke det hovedinntrykket.

       Det er ikke slik at mindretallet ikke ønsker å sette grenser, slik Asmund Kristoffersen helt riktig påpekte, men mindretallet må tåle at de standpunkter de inntar, blir prøvd og debattert. Det er et faktum at mindretallet går inn for å oppheve noen grenser som er satt, og at mindretallet går mot ny grensesetting som Regjeringen foreslår på enkelte punkter. Det er et faktum, og det regner jeg med er standpunkter som mindretallet vedstår seg. Det vi må unngå i slike debatter, er karakteristikker - karakteristikker av hverandre som mer eller mindre etiske eller mer eller mindre fundamentalistiske. Det tjener ikke saken.

       Med det som nå ligger til grunn, tror jeg det vil være mulig å stake ut en kurs for en ny lovgivning på dette området som vil bety at Stortinget fortsatt tar et betydelig ansvar for å sette rammene rundt en virksomhet som skal være der i menneskets tjeneste, og som ikke skal krenke menneskeverdet.

Presidenten: Da ser det ut til at det meste er sagt i denne saken.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 3231)